17 Myndighetenes ansvarsområder og saksgangen ved internasjonal adopsjon

17.1 Oppsummering

Dette kapittelet behandler myndighet og saksgang når et barn som bor i utlandet blir adoptert til Norge.

Departementet foreslår en egen bestemmelse om adopsjonsmyndighet i loven. Bestemmelsen fastsetter at departementet er avgjørelsesmyndighet, men at myndigheten kan delegeres til underliggende etater mv.

Departementet foreslår at saksbehandlingen knyttet til søknad om å adoptere barn fra utlandet, starter med å få en formidlingsbekreftelse fra en av adopsjonsorganisasjonene, slik som i dag. Videre foreslås det videreført at personer som vil adoptere barn fra utlandet må søke om forhåndssamtykke fra adopsjonsmyndighetene, jf. kapittel 13.

Utvalget foreslo en godkjenningsramme for barn på 0 til 5 år. Departementet foreslår å videreføre dagens ordning med at det gis forhåndssamtykke for ett barn eller ett søskenpar fra 0 og opp til 3 år, men slik at mulighetene til å gi utvidet forhåndssamtykke for adopsjon av barn fram til det fyller 5 år beholdes. Departementet foreslår at det kan fastsettes nærmere regler om aldersrammer i forskrift.

Departementet foreslår at adopsjonsmyndigheten skal ha ansvaret for å vurdere tildelinger av barn fra utlandet og for å utstede artikkel 17 c)-erklæringer om at adopsjonen kan fortsette. Disse oppgavene kan imidlertid delegeres til adopsjonsorganisasjonene, med unntak for vurdering av tildelinger av barn med behov for spesiell støtte. Gjennom delegering kan organisasjonene beholde oppgaven med å vurdere tildelinger av barn innfor rammen av det forhåndssamtykket søkerne har fått, som i dag. Søkere kan ikke få forhåndssamtykke til barn med behov for spesielle støtte, det vil si barn med psykiske og/eller fysiske lidelser, barn som har fylt 5 år eller søskengrupper med flere enn to søsken. Slike tildelinger skal vurderes og godkjennes av adopsjonsmyndigheten. Departementet foreslår å etablere et nytt faglig rådgivende utvalg som skal behandle og gi tilrådinger i saker om tildelinger av barn med behov for spesiell støtte. Selve ansvarsområdet til det faglig rådgivende utvalget for adopsjonssaker foreslås lovfestet, mens sammensetning og behandlingsmåten foreslås regulert i forskrift.

Departementet foreslår videre å lovfeste at adopsjonsmyndigheten får ansvar for at det utarbeides oppfølgingsrapporter til opprinnelsesland som krever dette. Ansvaret skal gjelde i inntil tre år etter at barnet har kommet til Norge. Kommunen skal bistå med opplysninger til oppfølgningsrapportene og utarbeide oppfølgingsrapporter dersom adopsjonsmyndigheten ber om det.

17.2 Gjeldende rett

17.2.1 Internasjonal adopsjon gjennom en adopsjonsorganisasjon

17.2.1.1 Formidlingsbekreftelse

Som hovedregel skal internasjonal adopsjon skje gjennom en organisasjon som har tillatelse fra departementet til å drive med adopsjonsformidling etter adopsjonsloven § 16 d, jf. § 16 f første ledd. En adopsjonsprosess starter derfor ofte med at adopsjonssøkerne tar kontakt med en adopsjonsorganisasjon for informasjon og veiledning.1 Søknaden om forhåndssamtykke til utenlandsadopsjon skal inneholde en formidlingsbekreftelse fra en godkjent adopsjonsorganisasjon.

Adopsjonsorganisasjonenes ansvar i adopsjonssaker er regulert i forskrift 30. november 1999 nr. 1195 om krav til organisasjon som formidler barn fra fremmed stat med sikte på adopsjon. Adopsjonsorganisasjonenes oppgaver og ansvar er for øvrig behandlet mer inngående i kapittel 16.

Adopsjonsorganisasjonene har adopsjonssamarbeid med flere ulike land. Det er opp til søkerne selv å avgjøre hvilket land de ønsker å adoptere fra, og hvilken organisasjon de ønsker å benytte. Adopsjonsorganisasjonene tar på seg å formidle adopsjon til søkerne ved å gi en formidlingsbekreftelse. Adopsjonssøkerne må oppfylle vilkårene opprinnelseslandet setter til søkere for å kunne få en formidlingsbekreftelse.

Det er få land som godtar adopsjonssøknader fra likekjønnede par og/eller enslige søkere. I praksis innebærer dette at organisasjonene kun i begrenset grad kan gi formidlingsbekreftelse til likekjønnede par og enslige.

Søkere som ikke kan få en formidlingsbekreftelse fra noen av de tre godkjente adopsjonsorganisasjonene, kan heller ikke innvilges forhåndssamtykke til adopsjon.2

17.2.1.2 Utredning av adopsjonssøkere

En søknad om forhåndssamtykke skal sendes til adopsjonsmyndighetene, det vil si til Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) region. Adopsjonsmyndighetene utreder søkerne og treffer vedtak om å innvilge eller avslå forhåndssamtykke til adopsjon av barn bosatt i utlandet.

Utredningen har til hensikt å klargjøre om søkerne oppfyller kravene til å adoptere, og skal resultere i en sosialrapport. I tillegg skal utredelsesprosessen gi søkerne bedre kunnskap om hva det vil si å adoptere et barn, slik at de selv bedre kan vurdere om adopsjon vil være noe for dem, jf. rundskriv Q-1045 s. 27.

Bufetat behandler søknadene i den rekkefølgen de innkommer, men slik at flergangssøkere blir prioritert. Dersom Bufetat region trenger flere opplysninger for å avgjøre søknaden, kan de innhente disse etter samtykke fra søkerne, eller be søkerne selv om å innhente opplysningene. Uansett er det Bufetat region som har ansvar for å få saken så godt opplyst som mulig etter forvaltningsloven § 17 første ledd, før etaten treffer vedtak om forhåndssamtykke.

17.2.1.3 Saksgang ved utstedelse av forhåndssamtykke

Når saken er ferdig utredet, avgjør Bufetat region om søkerne oppfyller vilkårene for å få forhåndssamtykke til adopsjon, jf. forskriften om adopsjon av barn fra utlandet § 4 første ledd. Det skal gå fram av forhåndssamtykket om søkeren kan adoptere ett barn eller søsken, hvilket land det adopteres fra og hvilken alder barna kan ha. Ved adopsjon av barn i alderen 3 til fylte 5 år eller søskenpar hvor begge er yngre enn 5 år, kreves at søkeren er egnet for et slikt omsorgsansvar for å gi forhåndssamtykke, jf. forskriften § 7. For barn som har fylt 5 år, søskengrupper med flere enn 2 barn og barn med spesielle omsorgsbehov, utstedes ikke forhåndssamtykke. Disse sakene krever godkjenning fra faglig utvalg for adopsjonssaker, se nærmere om dette i punkt 17.2.1.5.

Bufetat region sender kopi av forhåndssamtykke og sosialrapporten til adopsjonsorganisasjonen. Dersom adopsjonen skal innvilges etter at adoptivfamilien er kommet tilbake til Norge, sendes forhåndssamtykket også til Utlendingsdirektoratet for å sikre barnets innreise og oppholdstillatelse inntil adopsjonen kan gjennomføres. Dersom adopsjonen skal gjennomføres i barnets opprinnelsesland før hjemreisen, blir barnet automatisk norsk statsborger ved adopsjonen og vil normalt få utstedt midlertidig norsk pass ved vedkommende utenriksstasjon, jf. statsborgerloven § 5. Noen barn må likevel reise til sitt nye hjemland på sitt opprinnelige pass fordi myndighetene i barnets hjemland krever det.

Vedtak om forhåndssamtykke er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, og søkerne kan påklage avslag etter forvaltningsloven § 28. Klagemyndigheten er delegert til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

17.2.1.4 Saksgang etter utstedelse av forhåndssamtykke

Etter at Bufetat region har gitt forhåndssamtykke, har adopsjonsorganisasjonene hovedansvaret for den videre saksbehandlingen fra norsk side.3

Barnets opprinnelsesland har ansvar for å avgjøre om et barn kan frigis for internasjonal adopsjon, og hvilke søkere som skal bli tildelt hvert konkrete barn. Før adopsjonsorganisasjonen sender adopsjonssøknaden til myndighetene, eventuelt organisasjonenes samarbeidspartner eller kontakter i opprinnelseslandet, sørger organisasjonen for oversettelse av søkernes dokumenter, notarialbekreftelse av underskrifter mv. Når søknaden med nødvendige vedlegg er mottatt i opprinnelseslandet, blir den vurdert i påvente av en tildeling. Dersom opprinnelseslandet tildeler søkerne et barn, videreformidler adopsjonsorganisasjonen opplysninger om barnet til adopsjonssøkerne, som på grunnlag av opplysningene tar stilling til om de ønsker at adopsjonsprosessen skal fortsette i forhold til det konkrete barnet.

Adopsjonsorganisasjonen må i alle tilfeller vurdere om det tildelte barnet faller innenfor rammene i forhåndssamtykket til søkerne. Dersom tildelingen faller utenfor rammene i forhåndssamtykket, må norske myndigheter vurdere den konkrete tildelingen før adopsjonsprosessen kan fortsette. Gjelder tildelingen et barn som er yngre enn 5 år, men eldre enn søkerne har fått forhåndssamtykke til å adoptere, må søkerne søke Bufetat region om å få utvidet aldersrammen i forhåndssamtykket. Det samme gjelder dersom tildelingen gjelder et søskenpar hvor begge er yngre enn 5 år, og søkerne kun har forhåndssamtykke til å adoptere ett barn. Hvis tildelingen gjelder barn som har fylt 5 år, barn som har behov for spesiell støtte, eller søskengrupper på flere enn 2 barn, må tildelingen godkjennes av faglig utvalg (rundskriv Q-1045 s. 29–30). Har søkerne tidligere fått avslag på forhåndssamtykke til adopsjon av søskenpar og kun fått forhåndssamtykke til adopsjon av ett barn, kan de ikke søke faglig utvalg om godkjenning til adopsjon av søskenpar eller søskengrupper. For mer om faglig utvalgs ansvar, se punkt 17.2.1.5 nedenfor.

Etter at myndighetene og søkerne har samtykket til tildelingen, skal det utstedes en erklæring om at adopsjonsprosessen kan fortsette. Dette følger av Haagkonvensjonen artikkel 17 bokstav c. I Norge er det adopsjonsorganisasjonene som utsteder erklæringen.

Deretter sørger adopsjonsorganisasjonene for at det rent praktiske ved adopsjonen gjøres. For eksempel har organisasjonene ansvar for å underrette adopsjonssøkerne om når og hvordan møtet med barnet skal foregå, at organisasjonenes kontakter i opprinnelseslandet bistår søkerne der osv. Det vises til behandlingen av adopsjonsorganisasjonenes oppgaver og ansvar i kapittel 16.

Forhåndssamtykket er gyldig i tre år, jf. forskriften om adopsjon av barn fra utlandet § 4 tredje ledd. Dersom søkerne ikke blir tildelt et barn innen den tid, kan de søke om to års forlengelse. Foreligger det en konkret tildeling fra opprinnelseslandets myndigheter og adopsjonsprosessen er inne i en avsluttende fase, kan det vurderes forlengelse av forhåndssamtykket ut over dette.

Dersom søkerne ikke blir tildelt et barn innen 5 år, må de søke om forhåndssamtykke på nytt.

17.2.1.5 Faglig utvalg skal godkjenne tildeling av barn med behov for spesiell støtte

Faglig utvalg for adopsjonssaker skal godkjenne tildelinger av barn med behov for spesiell støtte. Slike tildelinger omfatter barn som har fylt 5 år, søskengrupper med flere enn to barn og barn med spesielle omsorgsbehov, jf. forskrift om adopsjon av barn fra utlandet § 4 andre ledd.

Dersom tildelingen må godkjennes av faglig utvalg, skal søkerne gjøres kjent med, og samtykke til, at faglig utvalg vurderer dem som foreldre til barnet. Søkerne må for øvrig få alle opplysninger for at de kan samtykke til tildelingen.

Adopsjonsorganisasjonene må vurdere om tildelingene må vurderes av norske myndigheter. I rundskrivet framhever departementet organisasjonenes rolle (Q-1045 s. 29):

«I forberedelsen av saker som skal forelegges Faglig utvalg har adopsjonsorganisasjonen en særlig viktig rolle. Det er organisasjonen som ut i fra de foreliggende opplysningene om barnet, vurderer om saken er en spesiell tildeling som skal forelegges Faglig utvalg. Spørsmålet om barnets fysiske eller psykiske helse vil alltid måtte bero på et konkret skjønn, der det stilles store krav til organisasjonens informasjonsplikt overfor søkere og myndigheter. Der organisasjonen er i tvil, skal den forelegge saken for sekretariatet for Faglig utvalg for adopsjonssaker. Bufdir har det administrative ansvaret for sekretariatet i disse sakene. Sekretariatet har ansvaret for å forberede saken ved blant annet å innhente opplysninger om og vurderinger av det konkrete barnet. Det er viktig at adopsjonsorganisasjonen bistår sekretariatet med å fremskaffe mest mulig oppdaterte opplysninger. I disse saken er det spesielt viktig at samarbeidet mellom organisasjonene og adopsjonsmyndighetene fungerer godt.»

Faglig utvalg behandler også de sakene hvor adopsjonsorganisasjonene har fått en forespørsel fra opprinnelseslandet om å finne foreldre til et konkret barn i Norge. Dette vil alltid gjelde barn som myndighetene har vanskelig for å finne adoptivforeldre til på annen måte, normalt barn med spesielle omsorgsbehov. Barna blir presentert på adopsjonsorganisasjonenes hjemmesider – «barn søker foreldre» – og det hender at flere søkere melder sin interesse for å adoptere disse barna. Søkerne blir vurdert av faglig utvalg, som både avgjør om de aktuelle søkerne har de nødvendige forutsetninger til å adoptere det konkrete barnet og eventuelt velger hvem av søkerne som er best egnet til å ivareta barnets behov. De søkerne eller den søkeren som godkjennes av faglig utvalg, kan deretter gjennom sin adopsjonsorganisasjon søke myndighetene i utlandet om å få adoptere barnet.

Søkerne som presenteres for faglig utvalg må ha et generelt forhåndssamtykke fra Bufetat region. Det innebærer at de enten har forhåndssamtykke for adopsjon av ett barn eller to søsken fra et bestemt land. Faglig utvalg kan ikke overprøve avgjørelsen dersom søkerne har fått avslag av Bufetat region på forhåndssamtykke til adopsjon.

Ved adopsjon av ukjent barn er barnets omsorgsbehov ikke kjent på forhånd. Søkere må derfor være forberedt på at barn frigitt for adopsjon kan ha fysiske eller psykiske skader, og bli ekstra omsorgskrevende. Noen ganger vil barnets reelle omsorgsbehov først vise seg etter at barnet har vært i familien en stund. Det er viktig å ta dette opp under samtalen med søkerne, og la deres syn komme fram i utredningen. Faglig utvalg kan be sekretariatet innhente nye og oppdaterte opplysninger om søkerne for å vurdere om de er motiverte og i stand til å ta imot det konkrete barnet.

Faglig utvalg må ifølge sitt mandat være enstemmig om beslutningen om å tildele et barn med behov for spesiell støtte til adopsjonssøkerne (mandatet er fastsatt av departementet i brev 30. november 1999). Faglig utvalgs beslutning skal være skriftlig, undertegnet av medlemmene og følge saken videre til bevillingsmyndigheten. Faglig utvalgs beslutning kan ikke påklages, jf. forskriften § 4 andre ledd andre punktum.

Det er først dersom faglig utvalg godkjenner en tildeling at adoptivsøkerne skal samtykke til tildelingen. Søkerne må på dette tidspunkt få all tilgjengelig informasjon om barnet slik at de kan gi et informert samtykke. Søkerne må ha rimelig tid til å tenke seg om før de gir sitt endelige samtykke til adopsjon av det konkrete barnet.4 Bufetat region gir deretter søkerne et nytt forhåndssamtykke i tråd med faglig utvalgs avgjørelse.

17.2.1.6 Om endringer i grunnlaget for forhåndssamtykket

Det kan ta lang tid fra søknad om adopsjon er sendt til opprinnelseslandet, til adopsjonssøkerne får tildelt et barn. Tidsforløpet øker sannsynligheten for at det kan bli aktuelt å endre søkernes forhåndssamtykke, for eksempel å endre opprinnelseslandet eller aldersrammen forhåndssamtykket gjelder. I slike tilfeller må adopsjonsorganisasjonen utstede en ny formidlingsbekreftelse, og søkerne må søke Bufetat region om nytt forhåndssamtykke eller endring av det eksisterende forhåndssamtykket. I den forbindelse kan det være behov for å innhente nye opplysninger om søkerne.

Bufetat kan på grunnlag av nye opplysninger foreta nye undersøkelser. Mens undersøkelsen pågår, kan Bufetat be adopsjonsorganisasjonen om å stille saken i bero, slik at søkerne ikke blir tildelt barn mens undersøkelsen pågår. Dersom Bufetat finner at søkerne ikke lenger oppfyller vilkårene for å adoptere, kan etaten trekke forhåndssamtykket tilbake.

Søkernes helsemessige, sosiale eller økonomiske forhold kan også endre seg i ventetiden. Søkerne skal opplyse Bufetat om endringer i livssituasjonen og familielivet i perioden fra søknaden ble sendt, og fram til adopsjonen er gjennomført.5 Endringer kan for eksempel være samlivsbrudd, at familien har fått fosterbarn, graviditet, behandling for barnløshet, sykdom, arbeidsledighet, vesentlige endringer i økonomi og flytting. Endringene kan utløse behov for å foreta nye undersøkelser, eller Bufetat kan trekke tilbake forhåndssamtykket.6

17.2.1.7 Søkers graviditet eller behandling for barnløshet

I Prop. 171 L (2012–2013) ga departementet uttrykk for at behandling for barnløshet ikke automatisk bør føre til avslag på søknaden om forhåndssamtykke. Departementet mente at søkerne selv er i stand til å ta stilling til om de er klare for å søke om adopsjon samtidig som de utredes og behandles for barnløshet. Departementet presiserte imidlertid at det i disse tilfellene er helt avgjørende at adopsjonsmyndighetene grundig utreder om søkerne virkelig er innstilt på adopsjon»7.

17.2.1.8 Særlig om gjennomføring av adopsjon i Norge etter hentereise

Noen opprinnelsesland gjennomfører ikke selve adopsjonen før barnet og dets adoptivforeldre har returnert til Norge og oppholdt seg her en tid. I prøvetiden fram til adopsjonssøkerne får innvilget adopsjon, er adoptivforeldrene formelt sett verger/fosterforeldre for barnet. Avgjørelse om adopsjon avhenger gjerne av at opprinnelseslandet mottar et bestemt antall oppfølgningsrapporter fra adoptivforeldrene og/eller den kommunale barneverntjenesten. Slike adopsjoner gjennomføres i Norge etter at myndighetene i opprinnelseslandet har samtykket til at adopsjonen kan fullføres.

17.2.2 Internasjonal adopsjon utenom adopsjonsorganisasjon

Forhåndssamtykke til adopsjon utenom adopsjonsorganisasjon

Avgjørelse av søknad om forhåndssamtykke til adopsjon utenom adopsjonsorganisasjon, er lagt til Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) region Øst som førsteinstans og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) som klageinstans. Regionene i Bufetat har ansvar for utredning av søkerne også i slike saker. Når søkerne er ferdig utredet, sendes saken tilbake til Bufetat region Øst som fatter vedtak om forhåndssamtykke. I tillegg til at de alminnelige vilkårene for forhåndssamtykke må være til stede, følger det av departementets rundskriv Q-1045 at region Øst ikke kan gi forhåndssamtykke før det foreligger tilstrekkelige opplysninger om adopsjonsprosessen i opprinnelseslandet, og om hvordan adopsjonen skal gjennomføres enten i opprinnelseslandet eller i Norge. Adopsjonsmyndighetene må forsikre seg om at adopsjonen kan gjennomføres på forsvarlig måte og i samsvar med internasjonalt anerkjente prinsipper nedfelt i FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen.8 Dette innebærer at Bufetat må kontrollere alle opplysninger søkerne har gitt og selv ta kontakt med myndighetene i landet for å undersøke muligheten for et adopsjonssamarbeid knyttet til den konkrete saken.

Dersom søkerne får innvilget forhåndssamtykke, ivaretar Bufetat region funksjoner som normalt ligger til adopsjonsorganisasjonen, som for eksempel å sende nødvendig dokumentasjon til myndighetene i opprinnelseslandet. Det følger av Haagkonvensjonen artikkel 22 nr. 1 og 5, jf. artikkel 15 at søkerne ikke kan stå for denne oversendelsen selv. Selve tildelingen skjer også via Bufetat region Øst. Det følger ikke av regelverket, rundskriv eller faglig utvalgs mandat om faglig utvalg skal behandle tildelinger av barn med behov for spesiell støtte i saker som går utenom organisasjon. Bufetat region øst sender i praksis saker som gjelder barn med behov for spesiell støtte, til faglig utvalg for godkjenning.

17.3 Internasjonale forpliktelser

FNs barnekonvensjon artikkel 21 slår fast at saksbehandlingsregler skal bidra til at adopsjon skjer til barnets beste. Haagkonvensjonen om internasjonale adopsjoner og Europarådskonvensjonen om adopsjon av barn inneholder saksbehandlingsregler, som for eksempel regulering av barnets rett til å bli hørt. Bortsett fra Haagkonvensjonen, er det imidlertid få internasjonale instrumenter som retter seg direkte mot saksgangen ved internasjonale adopsjoner. Ett av Haagkonvensjonens hovedformål er å etablere et system mellom opprinnelsesland og mottakerland for å sikre at internasjonale adopsjoner skjer til «barnets beste og med respekt for hans eller hennes grunnleggende rettigheter» slik de er anerkjent i folkeretten, og derved forhindre bortføring av eller handel med barn, jf. Haagkonvensjonen artikkel 1 bokstav b, jf. bokstav a. Saksgangen er i første rekke fastsatt i kapittel 4. Haagkonvensjonen bygger på et system hvor statene er avhengige av å samarbeide for å oppfylle sine internasjonale forpliktelser, og regulerer myndighetenes ansvarsfordeling ved internasjonale adopsjoner. Opprinnelseslandet har ansvar for å vurdere om barnet skal frigis, og hvem av søkerne som skal få adoptere barnet. Mottakerlandet har et særlig ansvar for at søkerne som blir godkjent, vil kunne gi barnet en god oppvektst. Det er nærmere redegjort for forpliktelsene etter Haagkonvensjonen i utredningens kapittel 18.3.

17.4 Andre nordiske lands rett

17.4.1 Sammendrag

Samtlige nordiske land har ordninger hvor adopsjonssøkere som ønsker å adoptere et ukjent barn, må utredes og forhåndsgodkjennes av myndighetene før de kan søke om adopsjon i utlandet. I tillegg er det forvaltningen som både står for utredningen og godkjenningen av søkere til adopsjon fra utlandet i alle fire land. Både i Sverige og Finland spiller imidlertid domstolene en større rolle på adopsjonsfeltet, særlig ved klage.

I Danmark og Norge tar forvaltningen hånd om internasjonale adopsjoner, både i førsteinstans og i tilfelle klage. Slik sett har Norge et system med større likhetstrekk med Danmark enn med Sverige og Finland. Samtidig er avgjørelsesmyndigheten i Danmark lagt til flere ulike organer, avhengig av om barnet er kjent eller ukjent.

Her følger en kort gjennomgang av dansk, svensk og finsk rett. For en grundigere gjennomgang av nordisk rett, se NOU 2014: 9 punkt 18.4.

17.4.2 Dansk rett

Søknad om internasjonal adopsjon skal sendes til den regionen i statsforvaltningen adopsjonssøkerne tilhører. Statsforvaltningen er delt inn i ni avdelinger. For at vedtak om godkjennelse av internasjonal adopsjon skal kunne gis, må søkeren være godkjent etter den danske adopsjonsloven §§ 25a og 25b, jf. § 4a første ledd.

I statsforvaltningen er det opprettet 2 adopsjonssamråd9, som gir vedtak om godkjennelse i internasjonal adopsjon (og nasjonal adopsjon av ukjent barn). Statsforvaltningen er sekretariat for samrådet, og formulerer forslag til vedtak som framlegges for samrådet i hver enkelt sak. Samrådets avgjørelse kan påklages til Adopsjonsnemnden (Adoptionsnævnet).

I Danmark ble godkjenningsrammen for adoptanter endret i 2015, slik at det er én allmenn godkjenningsramme. En allmenn godkjenningsramme betyr at barnet har et normalt utviklingspotensiale i fysisk og psykisk forstand. Dette skal forståes på den måten at barnet blir selvhjulpent og i stand til å klare en alminnelig tilværelse uten bruk av støtteforanstaltninger. Aldersrammen for søsken utvides fra 0–36 måneder til 0–72 måneder. Den alminnelige aldersramme utvides fra 0–36 måneder til 0–48 måneder.

Endringene i den danske adopsjonsloven i 2015 trådte i kraft 1. januar 2016. Danske myndigheter blir etter lovendringene sterkere involvert i tildelingsprosessen ved internasjonal adopsjon av ukjent barn. Prosedyren for behandling er nærmere regulert i forskrift om adopsjon (BEK nr. 1863 av 23/12/2015). Det er Ankestyrelsen som tar stilling til om et barn som er tildelt til en godkjent adopsjonsorganisasjon med henblikk på adopsjon, og som skal ta stilling til om adopsjonsprosessen kan fortsette, jf. lovens § 31 a. Dette innebærer at Ankestyrelsen skal godkjenne matchingforslag, det vil si forslag til adoptivforeldre til det aktuelle barnet. Myndighetene utsteder også erklæring etter Haagkonvensjonen artikkel 17 c om at adopsjonen kan fortsette.

Dersom det tildelte barnet ikke er omfattet av søkerens godkjenning, eller det er tvil om dette, vurderes saken av adopsjonssamrådet.

Som i Norge, skal adopsjonsorganisasjonen i første rekke vurdere om barnet stemmer overens med søkernes forhåndssamtykke. I de tilfeller adopsjonsorganisasjonen mener at barnet «åbenbart» ligger innenfor forhåndssamtykket, sender organisasjonen opplysninger om barnet, organisasjonens pediatriske vurdering, og opplysninger om søkerne til Ankestyrelsen. Ankestyrelsen skal gi sin vurdering av matchingforslaget innen én uke. Dersom adopsjonsorganisasjonen vurderer at barnet som er tildelt ligger utenfor adopsjonssøkernes godkjennelse, orienterer adopsjonsorganisasjonen søkerne om at de kan søke om å få sitt samtykke utvidet til å omfatte det konkrete barnet. I slike saker er det adopsjonssamrådet som avgjør om forhåndssamtykket skal utvides til å omfatte det konkrete barnet, jf. forskriften § 48. Det er da adopsjonssamrådet som orienterer søkerne om sin avgjørelse, formidler opplysningene om barnet videre til søkerne, og undersøker om søkerne ønsker å gå videre med adopsjonen, jf. forskriften § 50.

I tillegg har Adopsjonsnemnden til enhver tid oppnevnt et antall særlig sakkyndige barneleger, som kan veilede adopsjonssøkerne i forbindelse med tildelinger, jf. forskrift om forretningsordenen for Adopsjonsnemnden § 2 nr. 3 bokstav b).

Nærmere om undersøkelses- og godkjenningsprosedyren

Adopsjonssøker som skal adoptere barn internasjonalt (eller ukjent barn nasjonalt) må gjennom en undersøkelses- og godkjenningsprosedyre. Søknadsprosessen inndeles i tre faser.

I saker hvor søkerne utvilsomt oppfyller de generelle betingelsene i adopsjonsloven, har statsforvaltningen selv myndighet til å treffe avgjørelse om at søkerne kan fortsette til fase to, jf. forskriften §§ 27 og 28. Når det foreligger tvil, eller statsforvaltningen mener vilkårene ikke er til stede, forelegges saken adopsjonssamrådet. Rådet gir så tillatelse til at søkeren kan fortsette til fase to, eller det gis avslag, jf. forskrift om adopsjon § 28.

Det er først etter at søkerne har vært gjennom adopsjonsforberedende kurs (fase to) at de skal ta stilling til om de vil søke internasjonal eller nasjonal adopsjon.

Når adopsjonsforberedende kurs er fullført, må søkerne sende inn en erklæring om at de ønsker å gå videre i prosessen, og om de ønsker å søke om nasjonal eller internasjonal adopsjon. Dersom de ønsker å adoptere internasjonalt, må de legge fram en formidlingsbekreftelse fra en adopsjonsorganisasjon.

Etter en individuell vurdering fatter adopsjonssamrådet endelig vedtak i fase tre om godkjenning til adopsjon, jf. forskrift om adopsjon § 35. Denne prosedyren gjelder både for internasjonal og nasjonal adopsjon.

17.4.3 Svensk rett

Ved adopsjon av barn bosatt i utlandet er det sosialnemnden (socialnämnden) i søkerens hjemkommune som vurderer om det skal gis tillatelse til adopsjon, jf. den svenske sosialtjenesteloven kapittel 6 § 12. Sosialtjenesten i hjemkommunen utreder søkerne og skriver en utredningsrapport. Denne ligger til grunn for sosialnemndens beslutning.

Vedtak i sosialnemnden kan påklages til den allmenne forvaltningsdomstolen i Sverige (förvaltningsrätten).

Når adopsjonssøkerne har fått tildelt et bestemt barn av opprinnelseslandets myndigheter, tar søker først stilling til tildelingen. Dersom søker bestemmer seg for å gå videre med adopsjonen, melder søker ifra til sosialnemnden. Sosialnemnden skal senest innen to uker vurdere om vilkårene for adopsjon er oppfylt både i opprinnelseslandet og mottakerlandet, og om det skal gis samtykke til at adopsjonsprosedyren kan fortsette. På dette stadiet må det foreligge sterke grunner for at adopsjonen skal stoppes.

17.4.4 Finsk rett

Saksbehandling og myndighet reguleres av den finske adopsjonsloven med tilhørende forskrift (Statsrådets förordning om adoption (3.5.2012/202)).

Dersom adopsjonssøkerne ønsker å adoptere et ukjent barn, må de motta rådgivning etter kapittel 4 i den finske adopsjonsloven. Rådgivning er obligatorisk og blir utført av hjemkommunens barnevern eller hos en adopsjonsorganisasjon som har fått tillatelse til å drive med rådgivning. Rådgivningen resulterer i en utredning. Utredningens innhold er nærmere regulert i forskriftens § 3.

Forhåndssamtykke gis av adopsjonsnemnden (adoptionsnämnden) etter søknad. Adopsjonsnemndens sammensetning og oppgaver er regulert i forskriftens kapittel 3. Adopsjonsnemnden kan oppstille særskilte vilkår eller begrensninger i det konkrete forhåndssamtykket, jf. den finske adopsjonsloven § 45. Forhåndssamtykke bygger i stor grad på utredningen som søkers hjemkommune utarbeider.

Adopsjonsnemnden avgjør om søkerne skal gis forhåndssamtykke både i saker som gjelder internasjonal adopsjon og i saker hvor barnet er bosatt i Finland. På den måten «säkras att enhetliga principer och samma kravnivå iakktas vid adoptioner inom landet och internationellt», jf. RP 47/2011 rd s. 25.

Adopsjonsnemndens avgjørelse kan påklages til en forvaltningsdomstol, jf. den finske adopsjonsloven § 50.

17.5 Myndighet i adopsjonsloven

17.5.1 Gjeldende rett

I gjeldende adopsjonslov er avgjørelsesmyndigheten lagt til departementet. Myndigheten er delegert til underliggende etater eller virksomheter.

17.5.2 Adopsjonslovutvalgets forslag

Adopsjonslovutvalget har i sitt lovutkast foreslått at det går fram av loven hvilket organ som treffer vedtak i de ulike adopsjonstypene. Utvalgets begrunnelse er at dette vil gjøre loven mer brukervennlig.

17.5.3 Departementets vurderinger og forslag

I høringen har flere av høringsinstansene støttet utvalgets forslag til angivelse av avgjørelsesorganer i loven. På dette punktet følger ikke departementet utvalgets anbefaling. Departemenet foreslår at myndigheten fortsatt ligger til departementet (adopsjonsmyndigheten, jf. lovutkastet § 3). Men myndigheten vil bli delegert. Departementet tar i proposisjonen ikke stilling til valg av organ for de enkelte typer avgjørelser mv.

For å gjøre delegeringsvedtaket mest mulig tilgjengelig for brukerne av loven, tar departementet sikte på å fastsette ett samlet delegeringsvedtak.

Det vises til lovutkastet § 3.

17.6 Søkere skal starte saksgangen hos adopsjonsmyndighetene

17.6.1 Gjeldende ordning

I dag starter en sak om utenlandsadopsjon ved at søkere tar kontakt med en adopsjonsorganisasjon og får en formidlingsbekreftelse. For å oppfylle vilkårene for å få formidlingsbekreftelse, må søkerne oppfylle det aktuelle landets vilkår for adopsjon, se nærmere punkt 17.2.1.1 ovenfor. Når søkerne har fått formidlingsbekreftelse, kan de søke Bufetat om forhåndssamtykke til adopsjon.

17.6.2 Hove-utvalgets forslag og høringen

Hove-utvalget foreslo at søkere må ha forhåndssamtykke fra adopsjonsmyndighetene før de kan få formidlingsbekreftelse fra adopsjonsorganisasjonen de søker adopsjon gjennom. Hove-utvalget uttalte:

«Før adopsjonsorganisasjonene utsteder formidlingsbekreftelse vurderer de hvilke land som kan være aktuelle for de konkrete søkerne. Når søkerne har gjort et informert valg i samråd med adopsjonsorganisasjonen, utsteder adopsjonsorganisasjonen en formidlingsbekreftelse.

Etter Hove-utvalgets oppfatning gjør dermed adopsjonsorganisasjonene en innledende vurdering av søkerne (NOU 2009: 21 s. 154). Hove-utvalget tok til orde for at ansvaret for utredning av søkerne bør ligge til myndighetene alene. Ved å foreslå endringer i saksgangen om at adopsjonsorganisasjonene gir søkerne formidlingsbekreftelse på et senere tidspunkt i adopsjonsprosessen, mente Hove-utvalget at målet ville bli nådd. Hove-utvalget foreslo derfor at formidlingsbekreftelse bør utstedes etter fase to i utrednings- og godkjenningsprosessen, altså etter at myndighetene har vurdert om de objektive vilkårene for adopsjon er til stede og etter at søkerne har deltatt på adopsjonsforberedende kurs (NOU 2009: 21 s. 154–155).»

Videre mente Hove-utvalget at Bufetat region ofte utsteder forhåndssamtykke i tråd med formidlingsbekreftelsen fra adopsjonsorganisasjonen. I tillegg er det i et økende antall tilfeller behov for å endre opprinnelsesland og aldersramme underveis i prosessen. På denne bakgrunn foreslo Hove-utvalget at det defineres i lovgivningen at adopsjonsorganisasjonen utsteder formidlingsbekreftelse og at denne skal samsvare med Hove-utvalgets forslag til faste godkjenningsrammer (NOU 2009: 21 s. 154–155).

Flertallet av høringsinstansene som uttalte seg om spørsmålet, ønsket at organisasjonene utsteder formidlingbekreftelsen senere enn det som er kravet i dag. Den eneste instansen som gikk imot var Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet som mente at det er viktig at adopsjonsorganisasjonene tidlig i adopsjonsprosessen vurderer om søkerne skal få formidlingsbekreftelse (høringsuttalelsen til Bufdir datert 25. mai 2010 s. 14):

«Etter vår vurdering må det avklares allerede innledningsvis i adopsjonsprosessen hvorvidt en adopsjonsorganisasjon kan påta seg å formidle barn til søkeren. Dette vil blant annet avhenge av hvilke krav samarbeidslandene setter til utenlandske søkere. Dersom søker som ønsker å søke om utenlandsadopsjon ikke kan få en formidlingsbekreftelse fra en adopsjonsorganisasjon, vil en godkjenning for utenlandsadopsjon ikke kunne gis. Vi mener derfor at nødvendig formidlingsbekreftelse fra adopsjonsorganisasjon, alternativt tillatelse fra myndighetene på at adopsjonen kan formidles utenom organisasjon, må kreves fremlagt før godkjenning i fase 1 kan gis.»

Både InorAdopt, Verdens barn, Bufetat region Øst, Faglig utvalg og Ønskebarn mente at kravet om formidlingsbekreftelse gjerne kan legges til et senere tidspunkt.

17.6.3 Adopsjonslovutvalgets forslag

Adopsjonslovutvalget foreslår at søkere må ha forhåndssamtykke fra adopsjonsmyndighetene før de kan få formidlingsbekreftelse fra adopsjonsorganisasjonen de søker adopsjon gjennom. Utvalget ønsker å gjøre myndighetenes ansvar for utredning og godkjenning tydeligere. En slik ordning vil klargjøre at ansvaret for utredning og godkjenning av søkerne ligger hos adopsjonsmyndighetene. Forslaget ble framsatt i sammenheng med forslaget fra utvalget om at Bufdir skal overta ansvaret for å utstede artikkel 17 c-erklæring for tildelinger som er i samsvar med søkernes forhåndssamtykke og at Bufdir skal vurdere alle tildelinger, se nærmere om dette i punkt 17.8.

Dette innebærer at adopsjonsprosessen starter med at søkere fremmer søknad til Bufetat om forhåndssamtykke til adopsjon. En sannsynlig konsekvens av endringen vil også være at søkerne da vil komme tidligere i kontakt med Bufetat region. Bufetat region kommer dermed tyngre inn i informasjonsarbeidet overfor søkerne.

Adopsjonslovutvalget mener at adopsjonsorganisasjonene bør fortsette å spille en viktig rolle i å informere søkerne, sammen med Bufetat region. Kommunikasjon og informasjonsflyt mellom adopsjonsmyndighetene og adopsjonsorganisasjonene blir viktigere dersom forhåndssamtykke må foreligge før formidlingsbekreftelse. Både Bufetat region og adopsjonsorganisasjonene bør derfor innledningsvis veilede søkerne om å ta kontakt med den andre parallelt.

Utvalget behandler denne problemstillingen i NOU 2014: 9 kapittel 18.5 (s. 248).

17.6.4 Høringsinstansenes syn

Det er bare de tre adopsjonsorganisasjonene, Adopsjonsforum, Inoradopt, Verdens Barn og Enestående Adoptanters Forening har uttalt seg om forslaget til adopsjonslovutvalget

Adopsjonsforum viser til at alle søkere trenger veiledning om muligheter de har til å bli godkjent i aktuelle land, og at det kun er adopsjonsforeningene som sitter med så detaljert kunnskap. Adopsjonsforum viser også til at det kan hende at søkere ikke har reelle valgmuligheter til å kunne sende sin søknad til utlandet, og at det da gir liten mening at adopsjonsmyndighetene først utreder og eventuelt godkjenner søkerne til ingen nytte. Dersom saksbehandlingen skal starte med et forhåndssamtykke, vil ikke adopsjonsmyndighetene, ifølge Adopsjonsforum, kunne ta stilling til om adopsjonssøkere oppfyller de vilkårene opprinnelseslandet stiller. InorAdopt og Verdens Barn kommer med lignende synspunkter.

Enestående Adoptanters Forening viser til at en del land godtar enslige søkere for tildeling av barn med behov for spesiell støtte. Ettersom få land aksepterer enslige søkere, får enslige adoptivsøkere ikke formidlingsbekreftelse. Dette fordi det ikke gis forhåndssamtykke til adopsjon av barn med behov for spesiell støtte.

17.6.5 Departementets vurderinger og forslag

Utvalgets forslag om at saksgangen skal starte med forhåndssamtykke før det innhentes formidlingsbekreftelse fra en adopsjonsorganisasjon for å gi adopsjonsmyndighetene et større ansvar for utredning og godkjenning av søkere.

Det har kommet innvendinger fra adopsjonsorganisasjonene til dette. Det vises til at det kan tenkes at søkere først må utredes fullt ut, men likevel ikke vil kunne oppfylle det enkelte lands krav til å adoptere, slik at adopsjonsorganisasjonen ikke vil kunne formidle adopsjonen selv om søkerne har forhåndssamtykke. Det kan være et problem at forhåndsamtykket ikke dekker kravene i det aktuelle land og at det kan være påkrevet med ny behandling av forhåndssamtykket. Det vil derfor være en mindre krevende rekkefølge å starte med formidlingsbekreftelsen fordi myndighetene da vil vite hvilke krav søkerne må oppfylle.

De forskjellige landene stiller ulike krav til søkerne. Om adopsjonsorganisasjonene kan utstede en formidlingsbekreftelse, avhenger av om søkerne oppfyller vilkårene i opprinnelseslandet. Det kan imidlertid oppstå situasjoner hvor søkerne ikke oppfyller vilkårene for adopsjon i noen av opprinnelseslandene som adopsjonsorganisasjonene samarbeider med. Dersom utvalgets forslag gjennomføres, vil dette også kunne skje for søkere som har fått forhåndssamtykke fra adopsjonsmyndighetene. Det kan for eksempel gjelde homofile og lesbiske par, og enslige. Norske myndigheter kan finne søkerne egnet som adoptivforeldre og gi forhåndssamtykke, samtidig som det vil være svært få/ingen opprinnelsesland som tildeler barn til adopsjonssøkere som er enslige, homofile eller lesbiske. En lang utredelse- og godkjenningsprosess kan dermed ende med at adopsjonsorganisasjonene uansett må avslå å gi søkerne formidlingsbekreftelse. Adopsjonslovutvalget argumenterer med at slike situasjoner må kunne løses med kommunikasjon mellom adopsjonsmyndighetene, adopsjonsorganisasjonene og søkerne, inkludert veiledning av søkerne. Departementet er usikker på om det er tilstrekkelig.

Et annet argument som adopsjonslovutvalget trekker fram er at søkernes valg av land kan være et moment i vurderingen av om søknaden om forhåndssamtykke skal avslås eller ikke. Utvalget viser til at valg av opprinnelsesland kan gi indikasjoner på søkernes realitetsorientering knyttet til adopsjon. For eksempel vil det kunne tyde på at søkerne ikke har god nok forståelse av hva adopsjon innebærer dersom de ønsker seg et spedbarn samtidig som de ønsker å søke adopsjon fra et land som erfaringsmessig kun tildeler eldre barn. Utvalget nevner at adopsjonsmyndighetene ved kartleggingen av adopsjonssøkernes motivasjon og egnethet kan undersøke om de har vurdert hvilket land de ønsker å adoptere fra. Dette vil ifølge utvalget bli et moment i vurdering på lik linje med andre saksopplysninger. Departementet kan vanskelig se at adopsjonsmyndighetene kan legge avgjørende vekt på dette, men støtter at det vil være viktig at både adopsjonsorganisasjonene og myndighetene sørger for god informasjon til søkerne i de ulike fasene. Søkernes deltakelse på obligatoriske adopsjonsforberedende kurs skal også bidra til dette.

I høringen av Hove-utvalgets forslag er det nevnt at nåværende ordning med et stort antall adopsjonsformidlinger fra de tre formidlingsinstanser, bør vurderes i lys av dagens situasjon, se nærmere om dette i punkt 17.6.2 over. Departementet mener dette er forhold som Bufdir bør arbeide videre med i sammenheng med kommunikasjon og tilsyn med adopsjonsorganisasjonene.

En ordning med at forhåndssamtykke må foreligge før formidlingsbekreftelse, kan også føre til at søkere utsetter kontakt med organisasjonene, noe som er uheldig. Adopsjonsorganisasjonene har kunnskap om og erfaring med adopsjonsprosessen og opprinnelsesstatene, som det er viktig at adopsjonssøkerne får rede på innledningsvis.

Departementet ser argumenter for en endret rekkefølge på saksgangen, men det er også mothensyn som departementet legger avgjørende vekt på. Departementet mener derfor etter en helhetsvurdering, at dagens saksgang bør videreføres, slik at søkerne starter sin adopsjonssak med først å søke formidlingsbekreftelse fra en av adopsjonsorganisasjonene. Det vil si at kravet om at søkere må ha formidlingsbekreftelse før adopsjonsmyndighetene utreder søknaden og tar stilling til forhåndssamtykke, videreføres.

17.7 Forhåndssamtykkets rammer for barnas alder

17.7.1 Gjeldende ordning

I praksis gis forhåndssamtykke vanligvis for adopsjon av ett barn i alderen fra 0 til 3 år. (alminnelig forhåndssamtykke). Men etter gjeldende ordning kan Bufetat likevel gi forhåndssamtykke til adopsjon av barn opp til fylte 5 år, og til søskenpar der begge er under 5 år (utvidet forhåndssamtykke). Forhåndssamtykke til adopsjon av eldre barn (3 til 5 år) og søsken krever særlige ressurser hos søkerne. Innenfor aldersrammen fra 0 til 5 år kan Bufetat gi forhåndssamtykke til adopsjon også med andre aldersrammer enn 0 til 3 år og 3 til 5 år. Eksempelvis kan det gis forhåndssamtykke til adopsjon av barn i alderen 0 til 2 år og 2 til 4 år.

Forhåndssamtykke kan ikke gis til adopsjon av barn med behov for spesiell støtte, det vil si eldre barn (barn som har fylt 5 år), søskenflokker med flere enn to barn eller barn med spesielle omsorgsbehov.

17.7.2 Hove-utvalgets forslag og høringen

Hove-utvalget mente at godkjenningsrammene må tilpasses adopsjonsvirkeligheten og foreslo i NOU 2009: 21 å innføre tre nye godkjenningsrammer:

• allmenn godkjenning – barn opp til 3 år uten kjente psykiske eller fysiske forhold.

• utvidet godkjenning fra 3 til 5 år og/eller andre mindre støttebehov – to søsken, barn med behov for noe spesiell støtte på grunn av mindre fysiske eller psykiske forhold, inkludert barn fra 0 til 5 år.

• utvidet godkjenning 5 pluss og /eller andre større støttebehov- omfatter barn fra fylte 5 år, tre eller flere søsken og barn med behov for spesiell støtte på grunn av større fysiske eller psykiske forhold.

Adopsjonslovutvalget behandler forslaget og høringen i sin NOU 2014: 9 (s. 249–250). Høringsinstansene var delte i sitt syn på forslaget. Adopsjonsforum og Verdens Barn påpekte at godkjenningsrammene ikke nødvendigvis samsvarte med opprinnelseslandenes godkjenningsrammer. De hadde særlig innvendinger til å gi forhåndssamtykke til adopsjon av barn med behov for spesiell støtte. Adopsjonsforum og Verdens Barn mente at de mest krevende sakene ikke kunne avklares helt før tildeling. Faglig utvalg mente at selv om en gir utvidet forhåndsgodkjenning, vil det likevel være behov for å gi en spesiell tildeling av det enkelte barnet. Faglig utvalg viste til at «det er store forskjeller med hensyn til hva slags skader og sykdommer barna har og hva de vil kreve av sine adoptivfamilier».

Bufdir støttet i utgangspunktet forslaget om innføring av nye godkjenningsrammer, men anbefalte å vurdere om vedtaksmyndigheten skal kunne begrense en godkjenning til å kun å gjelde en spesifisert gruppe barn innenfor den enkelte godkjenningsrammen.

17.7.3 Adopsjonslovutvalgets forslag

Adopsjonslovutvalget foreslår å ha bare én godkjenningsramme for forhåndssamtykke og at denne settes til barn fra 0 og opp til barnet fyller 5 år (inkludert ett søskenpar under 5 år). Utvalget vurderer flere muligheter når det gjelder godkjenningsrammer innenfor forhåndssamtykket. Utvalget ønsker å holde fast på noen prinsipielle utgangspunkter. Godkjenningsrammene må være hensiktsmessige slik at saksgangen i Norge korresponderer med saksgangen i opprinnelseslandene, og saksgangen må være forståelig for søkerne. Samtidig må løsningen være praktisk gjennomførbar.

Utvalget vurderte å fastholde de to godkjenningsrammene som blir benyttet i dag, men mente at én godkjenningsramme ville være det mest hensiktsmessige. Utvalget viste til at over halvparten av adopsjonene fra utlandet omfatter barn over 3 år.

Utvalget kom fram til at det ikke bør være mulig å bli forhåndsgodkjent til å adoptere barn med behov for spesiell støtte, se nærmere om dette i kapittel 14.

Utvalget mener at de egenskapene som adopsjonssøkerne må ha for å adoptere et barn mellom 0 og 3 år, ikke i vesentlig grad bør skille seg fra egenskapene som er nødvendige for adoptivforeldre som adopterer et barn mellom 3 og 5 år. Når over halvparten av adopsjonene av barn fra utlandet i dag gjelder barn over 3 år, mener utvalget at saksgangen må tilpasses den faktiske situasjonen.

Utvalget vurderte om adopsjonsmyndighetene skulle ha et spillerom innen godkjenningsrammen på 0 til 5 år (inkludert ett søskenpar under 5 år), slik at søkere etter en konkret vurdering også kunne få snevrere godkjenningsramme, for eksempel kun forhåndssamtykke til adopsjon av ett barn under 3 år, eller kun til adopsjon av barn mellom 0 og opptil 4 år. Utvalget kom til at det ikke bør være mulig å begrense godkjenningsrammen på denne måten og pekte på at en slik innsnevringsmulighet ville bli uoversiktlig og øke risikoen for forskjellsbehandling mellom regionene.

Utvalget vurderte om godkjenningsrammen bør utvides til å gjelde barn opp til 6 år, men kom til at godkjenningsrammen ikke bør utvides fordi barna normalt bør oppholde seg i Norge i minst ett år før de begynner på skole. Ved å sette grensen til 5 år, sikrer en at barn minst har ett halvt år i Norge før de normalt starter på skolen.

Utvalget behandler problemstillinger i utredningens punkt 18.5.3 (s. 249–252).

17.7.4 Høringsinstansenes syn

Bufdir, Advokatforeningen og adopsjonsorganisasjonene (Adopsjonsforum, InorAdopt og Verdens barn) har uttalt seg til forslaget. Av disse støtter Adopsjonsforum forslaget, mens de øvrige har innvendinger eller ønsker å beholde dagens ordning.

Adopsjonsforum støtter utvalgets forslag om å ha bare én godkjenningsramme for forhåndssamtykke og at denne settes til barn fra 0 til 5 år (inkludert ett søskenpar under 5 år). InorAdopt støtter i utgangspunktet forslaget, men ser også utfordringer knyttet til dette: Alder på barna har økt de senere årene, men selv om mange søkere er åpne for å få et eldre barn kan de ønske seg et lite barn. Det kan være mulighet for at samarbeidslandene, når de mottar søkere med en godkjenningsramme inntil 5 år, ikke prioriterer disse søkerne for adopsjon av små barn. InorAdopt er også bekymret for at en aldersramme på 0 til 5 år vil gi strengere krav til søkerne, og at flere ikke vil bli vurdert som særlig egnet. Dette fordi det er vanskeligst å plassere de litt eldre barna, og det er mange som søker om små barn. InorAdopt peker også på at søkere som ønsker søsken, vil måtte vente til det barnet de har fra før er nærmere syv år på grunn av kravet om minimum to års aldersforskjell mellom søsken. Det vil være uheldig dersom familier pålegges å vente med en adopsjonsprosess av den grunn. InorAdopt foreslår at det skal være tre aldersrammer, 0 til 3 år, 0 til 5 år og barn født to år etter barn som allerede er i familien. Mange søkere har ifølge InorAdopt nok med å adoptere ett barn om gangen. Godkjenningen bør derfor kunne legges opp til å gjelde kun ett barn eller godkjenning for søsken.

Verdens Barn støtter ikke forslaget om kun én godkjenningsramme, men mener at godkjenningsrammen bør tilpasses søkernes ønsker og situasjonen i enkelte samarbeidsland. Verdens Barn mener at det bør være mulig å bli forhåndsgodkjent for barn med lavere alder enn 5 år og kun for ett barn.

Bufdir støtter ikke forslaget om at det bare skal være mulig å gi én type forhåndssamtykke som skal omfatte ett barn eller søskenpar i alderen 0 til 5 år, og uttaler blant annet:

«Etter gjeldende rett kan Bufetat gi forhåndssamtykke til adopsjon av barn opp til fylte fem år, og til søskenpar der begge er under fem år. Forhåndssamtykke skal vanligvis gis for adopsjon av ett barn i alderen 0–3 år. Forhåndssamtykke til adopsjon av eldre barn (3–5 år) og søsken krever særlige ressurser hos søkerne. (…) Formålet med bestemmelsene i forskriften er kun å tydeliggjøre at dersom det søkes om forhåndssamtykke til adopsjon av barn som har fylt tre år eller eldre, skal de strengere reglene for vurdering av søkere legges til grunn. Det kan ikke gis forhåndssamtykke til adopsjon av barn med behov for spesiell støtte.

Forskning viser at hvordan det går med adopterte barn etter adopsjon, avhenger både av hvilke forhold barn har levd under i tidlig barndom/grad av omsorgssvikt og barnets alder på adopsjonstidspunktet. Mange barn som adopteres til Norge i dag har levd med mangelfull omsorg og/eller hatt traumatiske opplevelser før adopsjonen. I slike tilfeller viser forskningen at muligheten for reparasjon av eventuelle kognitive og emosjonelle skader etter adopsjon vil være større jo yngre barnet er på adopsjonstidspunktet. Det kan således antas at jo eldre barnet er når det blir adoptert, jo mer omfattende vil omsorgsbelastningen for foreldrene kunne bli. Slik ordningen er i dag er det nettopp muligheten for å kunne ta hensyn til antatt økt omsorgsbelastning ved adopsjon av eldre barn (3–5) som bidrar til å sikre at søkerne er best mulig egnet til å ivareta omsorgsbehovet til det barnet de kan bli tildelt. Tilsvarende betraktninger bør også gjelde ved søskenadopsjon.

For ytterligere å sikre at søkere er egnet til den omfattende omsorgsoppgaven adopsjon innebærer, bør adoptivsøkere selv kunne bestemme om de ønsker å søke om forhåndssamtykke til adopsjon av yngre barn eller vurderes opp mot adopsjon av eldre barn opp til fem år. Det samme gjelder i forhold til spørsmålet om de ønsker å søke om adopsjon av ett barn eller to barn samtidig. Dette gjelder selv om utviklingen generelt går i retning av at adoptivbarn blir stadig eldre når de adopteres.

For best mulig å sikre at søkerne er egnet til å ivareta omsorgsbehovet til barnet de kan bli tildelt, mener Bufdir etter dette at dagens ordning bør videreføres (…).»

Dersom forslaget vedtas, vil det etter Bufdirs syn ved vurdering av adoptivsøkernes egnethet være avgjørende om søkerne har tilstrekkelig omsorgskompetanse og kapasitet til å håndtere den omsorgsbelastning et mulig eldre adoptivbarn eller et søskenpar vil kunne medføre.

Bufdir peker også på at dersom ny godkjenningsramme vedtas, vil det kunne føre til at færre adoptivsøkere kan gis forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet. Videre vil muligheten til å søke om adopsjon av eldre barn også bortfalle, noe som ifølge Bufdir trolig vil ha størst betydning for eldre søkere.

Advokatforeningen viser til sin høringsuttalelse i 2014 til forskrift om adopsjon av barn fra utlandet, der foreningen støttet gjeldende ordning.

17.7.5 Departementets vurderinger og forslag

Det følger av Haagkonvensjonen om adopsjon av 29. mai 1993 at Norge, som mottakerland, er forpliktet til så langt som mulig å sikre at søkerne er egnet for en slik omsorgsoppgave som de kan bli tildelt ved adopsjon. På det tidspunkt søkerne får forhåndsgodkjenning til internasjonal adopsjon er imidlertid barnet søkerne vil kunne bli tildelt, ukjent for norske myndigheter.

Etter dagens ordning er det kun søkere som ønsker det, og som er «særlig egnet», som får forhåndssamtykke til adopsjon av barn mellom 3 og 5 år og søskenpar som er under 5 år. En innvending mot utvalgets forslag om én ramme kan være at en høyere alminnelig aldersramme blir oppfattet som et signal om eller vil innebærer at terskelen for å få forhåndssamtykke generelt sett heves. Dette er trukket fram blant flere av høringsinstansene. Utvalget mener imidlertid at de egenskapene som adopsjonssøkerne må ha for å adoptere et barn mellom 0 og 3 år, ikke i vesentlig grad bør skille seg fra egenskapene som er nødvendige for adoptivforeldre som adopterer et barn mellom 3 og 5 år. I tillegg har utvalget pekt på at det endrede adopsjonsbildet bør få betydning. Andelen barn over 3 år som ble adoptert fra utlandet i 2013, lå på 51 % av det totale antallet adopsjoner. Til sammenligning lå andelen på 15 % i 2006.

Departementet ser at det kan argumenteres for en høyere aldersramme enn dagens ordning basert på det forhold at barn som frigis for adopsjon blir stadig eldre og at en ramme for alle vil kunne sikre en mer effektiv saksbehandling. Departementet finner imidlertid at søkernes egne ønsker og det forhold at omsorgsbelastningen/omsorgsbehovet normalt vil være høyere for de eldste barn og for flere barn, bør få avgjørende vekt. Det må være mulig for adopsjonssøkere å avgrense sin søknad knyttet til barnets alder. På denne måten kan unødvendig saksbehandling i både i utlandet og i Norge unngås, selv om sjansene for å få tildelt barn er mindre. Departementet slutter seg til følgende syn, gjengitt i høringsuttalelsen fra Bufdir:

«Det kan således antas at jo eldre barnet er når det blir adoptert, jo mer omfattende vil omsorgsbelastningen for foreldrene kunne bli. Slik ordningen er i dag er det nettopp muligheten for å kunne ta hensyn til antatt økt omsorgsbelastning ved adopsjon av eldre barn (3–5) som bidrar til å sikre at søkerne er best mulig egnet til å ivareta omsorgsbehovet til det barnet de kan bli tildelt. Tilsvarende betraktninger bør også gjelde ved søskenadopsjon.

For ytterligere å sikre at søkere er egnet til den omfattende omsorgsoppgaven adopsjon innebærer, bør adoptivsøkere selv kunne bestemme om de ønsker å søke om forhåndssamtykke til adopsjon av yngre barn eller vurderes opp mot adopsjon av eldre barn opp til fem år. Det samme gjelder i forhold til spørsmålet om de ønsker å søke om adopsjon av ett barn eller to barn samtidig. Dette gjelder selv om utviklingen generelt går i retning av at adoptivbarn blir stadig eldre når de adopteres.»

Departementet foreslår at aldersrammene etter gjeldende rett videreføres, det vil si godkjenningsramme for ett barn eller ett søskenpar under 3 år, men slik at det fremdeles åpnes for utvidet forhåndssamtykke med godkjenning innenfor aldersrammen 0 til 5 år, som i dag. Når det gjelder adopsjon av barn med behov for spesiell støtte, åpnes det ikke for forhåndsgodkjenning i disse tilfellene, se punkt 14.6. Departementet foreslår at hjemmelen for å fastsette nærmere regler om forhåndssamtykke og saksbehandlingen videreføres, men slik at det åpnes for å fastsette nærmere regler om aldersrammer opp til 5 år i forskrift.

Det vises til lovutkastet § 18.

17.8 Myndighetenes ansvar ved tildelinger og utstedelse av artikkel 17 c- erklæringer

17.8.1 Gjeldende rett

Det er adopsjonsorganisasjonene som først får informasjon om en tildeling av et barn for adopsjon til norske søkere. Dersom adopsjonsorganisasjonene mener barnet har behov for spesiell støtte, forelegger de saken for faglig utvalg til godkjenning. Er adopsjonsorganisasjonen i tvil, skal de forelegge tildelingen for sekretariatet for faglig utvalg for vurdering. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er sekretariat for faglig utvalg. Dersom faglig utvalg behandler saken og godkjenner tildelingen, utsteder Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) region, om nødvendig et nytt forhåndssamtykke til adopsjon i tråd med faglig utvalgs avgjørelse.

Etter at opprinnelseslandet har tildelt et barn til adopsjonssøkere, følger det av Haagkonvensjonen 1993 artikkel 17 at visse vilkår må være til stede for at adopsjonen kan sluttføres. Ett av vilkårene er at sentralmyndighetene både i mottakerlandet og opprinnelseslandet er enige om at adopsjonsprosessen kan fortsette, jf. Haagkonvensjonen artikkel 17 bokstav c). Det går fram av brev til adopsjonsorganisasjonene at departementet forutsetter at organisasjonene utfører denne oppgaven10.

17.8.2 Adopsjonslovutvalgets forslag

Utvalget mener at adopsjonsmyndighetene selv skal ha ansvar for å vurdere alle tildelinger, og gi sitt eventuelle samtykke til opprinnelseslandets tildelinger. På den måten kan en ifølge utvalget skille klart mellom vurderingen av om søkerne skal få forhåndssamtykke til adopsjon, som et svar på deres søknad om adopsjon, og vurderingen av om den konkrete tildelingen skal godkjennes av norske myndigheter. Utvalget mener at dette må anses som to ulike og uavhengige vurderinger. Mens forhåndsgodkjenningen er en mer abstrakt vurdering, gjelder selve tildelingen et konkret barn som adopsjonsmyndighetene har informasjon om, og hvor myndighetene kan ta stilling til «matchingen» mellom søkernes egenskaper og barnets behov. I tillegg har norske myndigheter et faktisk grunnlag for å utstede artikkel 17c-erklæring dersom de aktivt vurderer hver tildeling.

Forslaget er i tråd med Hove-utvalgets forslag.

Utvalget foreslår at Bufdir overtar ansvaret for å vurdere alle tildelinger av barn fra utlandet.

Utvalget vurderte om den regionen i Bufetat som har innvilget forhåndssamtykke, bør vurdere tildelingen fordi den kjenner saken fra før. Utvalget mente imidlertid at det er mest hensiktsmessig at oppgaven legges til direktoratet. I saker som gjelder «barn som søker foreldre» kan det melde seg flere søkere, og søkerne kan da høre inn under forskjellige regioner. Det vil skape en uoversiktlig situasjon dersom søkere fra flere regioner melder seg som søkere på samme barn og alle regionene har vedtaksmyndighet overfor «sine» søkere. Videre er det også et spørsmål om saksbehandlingstid. Noen av tildelingene krever rask saksbehandling, og det er derfor avgjørende at tildelingene ikke blir liggende i saksbehandlingskø. Flere av regionene har få personer som arbeider med adopsjon, og en kunne da stått i fare for at en tildeling ikke ble vurdert tidsnok på grunn av ferieavvikling/sykdom eller lignende. Ved å legge ansvaret for å vurdere tildelinger til Bufdir, kan Bufdir både holde seg oppdatert på det internasjonale adopsjonsbildet, og opprettholde en utstrakt kontakt med adopsjonsorganisasjonene.

Utvalget behandler denne problemstillingen i NOU 2014: 9 punkt 18.5.4 og 18.5.5 (s. 252–254).

Utvalget mente videre at å vurdere tildelinger som gjelder barn med behov for spesiell støtte krever spesifikk fagkompetanse og relevant erfaring. Som tidligere foreslår utvalget derfor at saken forelegges for et faglig sammensatt utvalg. Utvalget foreslp at et nytt rådgivende utvalg skulle behandle disse sakene, se punkt 17.9.

17.8.3 Høringsinstansenes syn

De som har avgitt høringssvar, er imot eller er skeptiske til forslaget. Adopsjonsforum, InorAdopt og Verdens Barn påpeker at tidsfristene som gis av samarbeidslandene er svært korte. Adopsjonsorganisasjonene frykter at norske foreldre kan miste tildelinger grunnet sen saksbehandling.

Bufdir støtter ikke forslaget i utkast til § 22 som statuerer en absolutt regel om at Bufdir skal godkjenne alle tildelinger. Bufdir uttaler:

«Bufdir støtter adopsjonslovutvalgets vurdering om at den som godkjenner utenlandske myndigheters tildelinger av barn med tanke på adopsjon, normalt også bør utstede erklæring etter Haagkonvensjonen om adopsjon av 29. mai 1993 artikkel 17 bokstav c som bekreftelse på at tildelingen er godkjent og at adopsjonsprosessen kan fortsette (artikkel 17 c-erklæring).

Etter Bufdirs syn er det viktig å skille mellom det å inneha det formelle ansvaret for å godkjenne tildelinger og for å utstede artikkel 17 c-erklæringer, og det å stå for den praktiske utførelsen av disse oppgavene. Selv om den praktiske utførelsen overlates til andre, vil ansvaret etter Haagkonvensjonen artikkel 17 bokstav c fortsatt ligge hos Bufdir.

Bufdir har i tidligere høringssvar uttalt at ansvaret for å utstede artikkel 17 c-erklæringer bør ligge hos Bufdir. Dette fordi utstedelse av slike erklæringer er en viktig prosessuell sikkerhetsgaranti for at internasjonale adopsjoner foregår i tråd med Haagkonvensjonens regler og prinsipper. Bufdir opprettholder vårt tidligere syn om at ansvaret for å godkjenne utenlandske myndigheters tildelinger og utstede artikkel 17 c-erklæringer, bør ligge hos Bufdir. Dette er i tråd med Haagkonvensjonens bestemmelser, som legger ansvaret til sentralmyndigheten (i Norge er dette Bufdir).

Etter Haagkonvensjonen kan sentralmyndigheten delegere den praktiske oppgaven med å utstede artikkel 17 c-erklæringer til andre. I dag er oppgavene med å godkjenne tildelinger som ikke skal forelegges faglig utvalg og til å utstede artikkel 17 c-erklæringer, delegert til adopsjonsorganisasjonene. Det er Bufdirs erfaring at organisasjonene generelt løser disse oppgavene på en god og effektiv måte. Bufdir ivaretar sitt ansvar etter Haagkonvensjonen ved å føre tilsyn med organisasjonenes virksomhet. Tilsyn føres både generelt og konkret i enkeltsaker. Som tilsynsmyndighet har Bufdir mulighet til å gi organisasjonen pålegg om å endre praksis eller å trekke tilbake retten til å godkjenne tildelinger og til å utstede artikkel 17 c-erklæringer, dersom organisasjonens praksis ikke er forsvarlig.

Bufdir foreslår etter dette at utkast til § 22 får et nytt annet ledd hvor Bufdir gis adgang til å delegere oppgaven med å godkjenne tildelinger foretatt i utlandet til andre offentlige instanser og godkjente adopsjonsorganisasjoner.»

Bufdir uttaler videre:

«Dersom Bufdirs forslag om å videreføre dagens ordning med at adopsjonsorganisasjoner kan godkjenne tildelinger støttes, bør oppgaven med å godkjenne tildelinger som skal forelegges Det rådgivende utvalget likevel ligge hos Bufdir. Det vil i praksis innebære at dersom en tildeling gjelder barn eldre enn fem år, søskengrupper eller barn som av andre grunner har behov for spesiell støtte, skal saken forelegges Bufdir for vurdering og godkjenning. Bufdir vil søke råd fra Det rådgivende utvalget, og på bakgrunn av deres vurdering beslutte om tildelingen kan godkjennes. Etter Bufdirs syn kan oppgaven med å utstede artikkel 17 c-erklæring på grunnlag av Bufdirs godkjenning ligge hos organisasjonene. (…)»

17.8.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet er enig i utvalgets vurdering om at vurderingen av opprinnelseslandets tildelinger i utgangspunktet er en myndighetsoppgave som trenger godkjenning av norske myndigheter.

Både Bufdir og adopsjonsorganisasjonene har hatt innvendinger til at adopsjonsorganisasjonene ikke lenger skal foreta vurderingen av opprinnelseslandets tildelinger såfremt de ikke omfatter barn med spesielle behov. Tidsfristene fra samarbeidslandene kan være svært korte, og søkere kan miste tildelinger hvis det ikke går tilstrekkelig raskt. Organisasjonene har førstehåndskontakt med utenlandske organisasjoner. Selv om utførelsen av oppgavene delegeres til de godkjente adopsjonsorganisasjonene, vil myndighetene fremdeles kunne ha ansvaret for oppgavene.

Etter Haagkonvensjonen om adopsjon er det adgang til å delegere oppgaven med å utstede artikkel 17 c – erklæringer til adopsjonsorganisasjoner. Bufdir foreslår at oppgavene kan delegeres til adopsjonsorganisasjonene. I sammenheng med delegeringen kan Bufdir instruere organisasjonene om hvilken praksis de forutsettes å følge ved sin vurdering av tildelingene og ved utstedelse av artikkel 17 c-erklæringene. Bufdir skal for øvrig føre tilsyn med adopsjonsorganisasjonene, noe som gir mulighet til å følge med på organisasjonenes praksis knyttet til ulike sider ved disse oppgavene.

Departementet foreslår at det tydeliggjøres i loven at departementet (adopsjonsmyndigheten) har ansvar for å godkjenne tildeling av barn, jf. lovutkastet § 22 første ledd. Men det forutsettes at oppgaven med tildelinger kan delegeres til adopsjonsorganisasjonene såfremt tildelingen ligger innenfor rammene av forhåndssamtykket til søkerne, jf. lovutkastet § 22 andre ledd. Med ansvaret følger også oppgaven med å utstede artikkel 17 c –erklæring om at adopsjonen kan fortsette. Det forutsettes at denne oppgaven også vil bli delegert til adopsjonsorganisasjonene. Dette bør ses i sammenheng med ansvarsområdet til sentralmyndigheten for Haag-konvensjonen 29. mars 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner. Sentralmyndigheten kan imidlertid delegere disse oppgavene til organisasjoner som har formidlingstillatelse og driftstillatelse. Det vises til § 17 første ledd andre punktum i lovutkastet.

Når det gjelder godkjenning av tildelinger av barn med behov for spesiell støtte, foreslår departementet ikke at denne oppgaven skal kunne delegeres til adopsjonsorganisasjonene. I disse sakene vil organisasjonene likevel kunne utstede en etterfølgende 17 c –erklæring om at adopsjonen kan fortsette, så snart tildelingen er godkjent av Bufdir og har vært behandlet i det nye rådgivende utvalget for adopsjonssaker.

Det vises til lovutkastet § 22.

17.9 Nytt faglig rådgivende utvalg for adopsjonssaker

17.9.1 Gjeldende ordning

I dag skal alle konkrete tildelinger av barn med spesielle omsorgsbehov, barn som har fylt 5 år og søskengrupper med flere enn 2 barn godkjennes av faglig utvalg for adopsjonssaker. Tildeling av spedbarn frigitt til nasjonal adopsjon skal også behandles av faglig utvalg, se nærmere om dette i punkt 18.7.4.3.

Departementet har fastsatt mandat for faglig utvalg. Utvalget skal ved utenlandsadopsjon behandle saker om tildeling av barn med behov for spesiell støtte. Faglig utvalg består av 3 medlemmer, en spesialist i allmennmedisin, en psykolog eller psykiater med klinisk erfaring fra arbeid med barn og en psykolog eller psykiater med klinisk erfaring fra arbeid med voksne. Hvert medlem har sitt personlige varamedlem. Departementet oppnevner utvalget og funksjonstiden er normalt 2 år.

17.9.2 Tidligere endringsforslag om faglig utvalg

I Prop. 171 L (2012–2013) vises det til at departementet i høringsnotat datert 28. oktober 2012 foreslo at faglig utvalg for adopsjonssaker ikke lenger skal foreta utvelgelse av adoptivforeldre til barn med behov for spesiell støtte ved internasjonal adopsjon. Oppgaven skulle legges til de 5 regionene i Bufetat som behandler søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet som første instans. Det var et klart flertall blant høringsinstansene om ikke å videreføre gjeldende ordning. Enkelte instanser hadde imidlertid innvendinger mot å legge oppgavene til alle 5 regionene i Bufetat. Siden forslaget ikke krevde lovendring, men kunne avklares i faglig utvalgs mandat, ble det i Prop. 171 L (2012–2013) uttalt at departementet ville ta opp forslaget på annen måte. I en oppfølging av forslaget ville departementet ta høringsinstansenes synspunkter med i vurderingen.

17.9.3 Adopsjonslovutvalgets forslag

Utvalget foreslår at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) skal ha et rådgivende utvalg for adopsjonssaker. Direktoratet skal ha plikt til å forelegge tildelinger av barn med behov for spesiell støtte for det rådgivende utvalget. Det rådgivende utvalget skal etter forslaget bistå adopsjonsmyndighetene når det gjelder å vurdere søknader om å adoptere spedbarn for nasjonal adopsjon (se punkt 18.7.4.3) og tildelinger av barn med behov for spesiell støtte fra utlandet. Utvalget skal ikke ha vedtaks- eller avgjørelsesmyndighet, men gi tilrådinger til Bufdir i saker som direktoratet mener omhandler barn med behov for spesiell støtte. Blant barn med behov for spesiell støtte regnes barn som har fylt 5 år, søskengrupper med flere enn to barn og barn med fysiske eller psykiske lidelser. Det er direktoratet som har avgjørelsesmyndighet, men det bør normalt foreligge vektige grunner dersom Bufdir skal fravike tilrådingen fra det rådgivende utvalget.

Adopsjonslovutvalget mener at tildelinger av barn med behov for spesiell støtte må vurderes i samråd med erfarne og kvalifiserte fagfolk for å sikre at adopsjonssøkerne er søkere som er i stand til å gi det konkrete barnet den omsorg, oppfølging og støtte det trenger. Utvalget foreslår at det gis nærmere forskrifter om sammensetningen av det faglig rådgivende utvalget og behandlingsmåten i saker som utvalget skal behandle. Adopsjonslovutvalget foreslår at departementet skal oppnevne det rådgivende utvalget.

Utvalget behandler denne problemstillingen i NOU 2014: 9 punkt 18.5.5 (s. 253–254).

17.9.4 Høringsinstansenes syn

I høringen er det kun de 3 adopsjonsorganisasjonene, Bufdir og Faglig utvalg for adopsjonssaker som har uttalt seg spesielt om et nytt rådgivende utvalg.

Bufdir støtter i utgangspunktet forslaget om at det oppnevnes et rådgivende organ uten beslutningsmyndighet, til å bistå Bufetat ved godkjenning av adopsjoner av barn med behov for spesiell støtte og i saker som gjelder utvelgelse av adoptivforeldre til spedbarn som frigis for nasjonal adopsjon. Etter Bufdirs syn bør det vurderes om det rådgivende utvalget skal oppnevnes av departementet eller av Bufdir. Bufdir viser her til at utvalgets lovforslag åpner for å gi forskrifter om sammensetningen av og behandlingsmåten i utvalget.

Faglig utvalg for adopsjonssaker støtter også forslaget, men foreslår å beholde vektleggingen av fagligheten i navnet på utvalget ved at det benevnes «faglig rådgivende utvalg».

InorAdopt, Verdens barn og Adopsjonsforum støtter at det skal være et faglig utvalg som behandler tildelinger av barn med behov for spesiell støtte, men mener at organet bør få avgjørelsesmyndighet i de sakene det får seg forelagt. Det vil ifølge adopsjonsorganisasjonene være et unødvendig mellomledd at saken etter behandlingen i utvalget skal behandles videre og godkjennes i Bufetat eller Bufdir.

17.9.5 Departementets vurderinger og forslag

Departementet mener at tildelingene i disse tilfellene vil reise vanskelige problemstillinger med behov for tung tverrfaglig kompetanse som er vanskelig å ivareta i Bufetat. Samtidig bør tildelingene i de sakene som skal behandles av faglig utvalg behandles endelig av et myndighetsorgan, selv om direktoratet normalt skal legge utvalgets tilråding til grunn. Departementet støtter derfor utvalgets forslag om et nytt rådgivende utvalg for adopsjonssaker, men vil understreke at forskjellen sett opp imot dagens ordning er at det tydeliggjøres at utvalget ikke har avgjørelsesmyndighet. I tråd med synspunktene fra faglig utvalg for adopsjonssaker, foreslår departementet at utvalget får betegnelsen det faglig rådgivende utvalget for adopsjonssaker.

Departementet foreslår, i tråd med adopsjonslovutvalgets forslag, at det faglig rådgivende utvalget oppnevnes av departementet, og at utvalgets sammensetning og behandlingsmåten i sakene for utvalget blir fastsatt ved forskrift.

Det vises til lovutkastet § 42.

17.10 Oppfølgingsrapporter til myndighetene i barnets opprinnelsesland

17.10.1 Gjeldende rett

Noen opprinnelsesland ønsker oppfølgingsrapporter om barnet etter at selve adopsjonen er gjennomført og barnet er kommet til Norge. Kravene til oppfølgingsrapport varierer fra land til land, både når det gjelder rapportenes innhold, tidsintervall og hvor lenge etter adopsjonen opprinnelseslandet ønsker å motta rapporter. Det varierer også fra land til land om det er tilstrekkelig at adoptivforeldrene skriver rapporten selv, eller om det kreves at offentlig myndighet skal utarbeide eller godkjenne rapporten.

Ansvaret for å utarbeide slike oppfølgningsrapporter er ikke lovhjemlet i dag. I Barne- og likestillingsdepartementets retningslinjer blir det uttalt at det er naturlig for adoptivforeldrene å følge opp dette, eventuelt i samarbeid med adopsjonsorganisasjonen som formidlet adopsjonen. Kommunen kan imidlertid etterkomme en anmodning om å skrive en slik rapport, jf. rundskriv Q-1045 s. 31. I praksis har både kommunene og adopsjonsorganisasjonene stått for utarbeidelsen av slike rapporter.

I 2013 ga Helsedirektoratet ut Rundskriv IS-6/2013 Helseundersøkelser av adopterte fra land utenfor Vest-Europa. I rundskrivet legger Helsedirektoratet hovedansvaret for oppfølgingsrapporter på helsesøster:

«Stadig flere opprinnelsesland krever at det fylles ut en rapport en tid etter at barnet har kommet til Norge. Det anbefales at helsesøster som har hatt kontakt med familien og som har fulgt opp barnet, er den som skriver rapporten i samarbeid med foreldrene. Det kan også være aktuelt å trekke inn helsestasjonslegen, barnets fastlege og/eller pediater.»

17.10.2 Andre nordiske lands rett

I Danmark og Sverige har myndighetene ansvar for oppfølgingsrapportene.

I Danmark skal Statsforvaltningen medvirke til å utarbeide oppfølgingsrapporter, når myndighetene i utlandet krever det, jf. forskrift om adopsjon § 43. Vanligvis vil Statsforvaltningen, til bruk for oppfølgingsrapporterne, avlegge hjemmebesøk hos adoptantene. Men det kan også være situasjoner hvor det er tilstrekkelig at oppfølgingsrapporten utarbeides på bakgrunn av en telefonsamtale med adoptantene.

I Sverige har sosialnemnden ansvar for å skrive oppfølgingsrapporter. Som regel vil rapporten skrives i samarbeid med familien av den saksbehandler som har utredet søkerne. Søkerne får deretter ansvar for at rapporten oversettes og sendes til barnets opprinnelsesland (iblant med hjelp fra den adopsjonsorganisasjonen som formidlet adopsjonen).

17.10.3 Adopsjonslovutvalgets forslag

Forslaget fra adopsjonslovutvalget viser i stor grad til Hove-utvalget (NOU 2009: 21). Hove-utvalget mente at når norske myndigheter gir formidlingstillatelse til en virksomhet i et land som krever oppfølgingsrapport, har norske myndigheter en plikt til å bistå ved utarbeidelsen av slike rapporter. Hove-utvalget foreslo at Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) region skulle bistå med utarbeidelse av oppfølgningsrapporter (NOU 2009: 21 s. 157). Flere høringsinstanser uttalte seg om forslaget, og alle var positive til at norske myndigheter bør ha et visst ansvar for å skrive oppfølgingsrapporter. Hvilken instans som burde ha ansvaret, var det imidlertid delte meninger om.

I de tilfeller hvor opprinnelsesstaten krever oppfølgingsrapport fra offentlige myndigheter, er adopsjonslovutvalget enig med Hove-utvalget i at oppfølgingsrapporter bør være et offentlig ansvar. Utvalget foreslår at adopsjonsloven fastsetter at Bufetat har ansvaret for oppfølgingsrapporter, noe som innebærer at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Budir) vil få det overordnede ansvaret for oppfølgingsrapporter. Ansvaret gjelder dersom opprinnelsesstaten stiller krav om oppfølgningsrapporter fra offentlig myndighet eller at rapporten er godkjent av offentlige myndigheter.

Utvalget foreslår at Bufetat får hjemmel til å innhente opplysninger fra kommunale instanser som er nødvendig for å utarbeide oppfølgingsrapporter. Det foreslås derfor å lovfeste at adoptivbarnets bostedskommune på anmodning skal bistå Bufetat med utarbeidelsen av oppfølgingsrapporter. Utvalget mener det er naturlig at kommunen legger denne oppgaven til helsestasjonen, og viser til Helsedirektoratets rundskriv IS-6/2013 Helseundersøkelser av adopterte fra land utenfor Vest-Europa.

Etter en gjennomgang av vilkårene til opprinnelseslandene på adopsjonsorganisasjonenes hjemmesider, foreslår utvalget at plikten strekker seg til 3 år etter ankomst til Norge. Utvalget understreker at selv om plikten til å bistå med oppfølgningsrapporter er avgrenset til et bestemt tidsrom, er det ingenting i veien for at norske myndigheter bistår adoptivfamilien med oppfølgingsrapporter over et lengre tidsrom. Norske myndigheter bør i følge utvalget også bistå adoptivfamilier som har adoptert fra land hvor det ikke kreves rapport fra offentlig myndighet, men kun fra familien selv, dersom det er nødvendig.

Utvalget mener at utarbeidelsen av oppfølgningsrapporter i praksis kan løses ved at det formelle ansvaret for gjennomføringen sentralt ligger til Bufetat region. Bufetat region sørger for at helsestasjonene utarbeider oppfølgningsrapporter i samarbeid med foreldrene, og eventuelt lege der det er nødvendig.

Utvalget behandler oppfølgingsrapporter i utredningens punkt 17.5.3.4 (s. 229–230).

17.10.4 Høringsinstansenes syn

I høringen støtter Bufdir, Adopsjonsforum, InorAdopt og Verdens Barn forslaget. Ingen har uttalt seg i mot forslaget.

Adopsjonsorganisasjonene påpeker at dagens ordning kan gå ut over samarbeidet med landene dersom rapportene ikke leveres. Adopsjonsforum støtter forslaget, da det vil gi norske myndigheter et tydelig ansvar for oppfølging i tråd med Haag-konvensjonens artikkel 9 c. Adopsjonsforum skulle gjerne sett at ansvaret ble utvidet til å samsvare med kravene til de ulike samarbeidslandene (noen land krever slike rapporter ut over 3 år).

Bufdir støtter forslaget, også forslaget om at kommunen på forespørsel skal bistå med opplysninger til oppfølgningsrapporter og med å utarbeide slike rapporter.

Advokatforeningen har ikke merknader til forslaget.

17.10.5 Departementets vurdering og forslag

Noen opprinnelsesland krever oppfølgningsrapporter etter at selve adopsjonen er gjennomført. Muligheten for å få bistand til å utarbeide slike etterfølgende rapporter er ikke lovhjemlet i dag. I praksis har både kommunene og organisasjonene stått for utarbeidelsen av slike rapporter. Høsten 2013 gav Helsedirektoratet ut et rundskriv som anbefaler at helsesøstre skriver rapporten i samarbeid med foreldrene.

Departementet er positiv til utvalgets forslag om å regulere ansvaret for oppfølgingsrapporter. Departementet viser blant annet til at dersom opprinnelseslandets ønske om rapporter ikke blir fulgt opp, kan dette gå ut over adopsjonsorganisasjonenes samarbeid med landene. Departementet er enig med utvalget i at ansvaret for oppfølgingsrapporter bør være offentlig. Departementet viser også til at myndighetene har ansvar for rapportene både i Danmark og Sverige. Departementet foreslår derfor at adopsjonsmyndigheten får det overordnete ansvaret for oppfølgingsrapporter.

Utvalget foreslår videre at Bufetat får hjemmel i adopsjonsloven til å innhente opplysninger til oppfølgningsrapportene fra kommunale instanser, og hjemmel til å be kommunen utarbeide oppfølgingsrapporter dersom etaten ber om det. Departementet er positiv til dette og mener kommunen blant annet er nærmest til å vurdere barnets tilpasning, og at det er nærliggende at adoptivbarnets bostedskommune på anmodning skal bistå adopsjonsmyndigheten ved utarbeidelse av oppfølgingsrapporter. Departementet viser her til dagens praksis med at kommunene allerede bistår, jf. rundskriv IS-6/2013 Helseundersøkelser av adopterte fra land utenfor Vest-Europa. Departementet viser til at det fortsatt kan være nærliggende at denne oppgaven, i tråd med rundskrivet fra Helsedirektoratet, løses av helsestasjonen.

Departementet er enig i at plikten skal gjelde i 3 år etter at barnet har kommet til Norge. Det forutsettes imidlertid at myndighetenes ansvar i denne 3-års perioden kun omfatter de tilfellene der opprinnelseslandet krever at rapporter skal skrives eller godkjennes av offentlige myndigheter. Det er imidlertid ikke noe i veien for at norske myndigheter bistår adoptivfamilien med oppfølgingsrapporter utover de rammene som er satt her.

Det vises til lovutkastet § 23.