27 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Kapittel 1. Lovens formål, virkeområde og adopsjonsmyndighet

Til § 1 Lovens formål

Formålsbestemmelsen er ny. Den nåværende adopsjonslov har ingen særskilt formålsbestemmelse.

Første ledd fastsetter at siktemålet med loven er at adopterte barn skal få en trygg oppvekst ved at det etableres varige, rettslige bånd tilsvarende forholdet mellom barn og foreldre. Hovedpersonen i adopsjonssaken er barnet. FNs barnekonvensjon fastsetter i artikkel 21 at «barnets beste skal være det overordnede hensynet» («best interests of the child shall be the paramount consideration») ved adopsjon. Formålsbestemmelsen framhever dermed at barnet skal være i sentrum for vurderingen. Adopsjon skal gi barn gode oppvekstsvilkår.

Adopsjon av barn innebærer at samfunnet gjennom rettsregler etablerer bånd mellom den adopterte og adoptivforeldrene som tilsvarer forholdet mellom barn og foreldre. På den måten søker samfunnet å legge til rette for gode oppvekstsvilkår for den adopterte.

Familiemønstrene har vært i endring, for eksempel med hensyn til adgang til å adoptere for samboere og likekjønnete par. Enslige har helt siden 1917-loven kunnet adoptere. «Foreldre» er brukt som stikkord for de som gjennom adopsjonen blir omsorgspersoner for barnet. Formuleringen «tilsvarende» indikerer at adopsjonen skal føre til at barn og søker får en rettslig relasjon som er nær identisk med den som gjelder mellom foreldre og egenfødte barn, men med de unntak som følger av utkastet til § 24 (se kommentarene til denne bestemmelsen). En sentral side ved adopsjonen, som mer indirekte framkommer av «tilsvarende», er at det må være et generasjonsledd mellom den som skal adoptere og den som søkes adoptert.

Formålsbestemmelsen skal i utgangspunktet dekke alle de ulike adopsjonstypene (for eksempel adopsjon av spedbarn, adopsjon av stebarn og internasjonal adopsjon). Men voksenadopsjon er likevel så særpreget at det er tatt inn en egen bestemmelse om dette i andre ledd. Gjeldende adopsjonslov mangler en egen bestemmelse om adopsjon av voksne, men § 16 har fått en særskilt bestemmelse som angir de materielle vilkårene for adopsjon av voksne. Ved adopsjon av barn setter samfunnet opp en rettslig ramme som barnets fortsatte sosiale utvikling skal skje innenfor. Ved adopsjon av voksne har den sosiale utviklingen skjedd, og de involverte ønsker samfunnets aksept i form av å etablere rettslige bånd. Det er derfor nødvendig med en egen formålsbestemmelse om adopsjon av voksne.

Formålsbestemmelsen er tatt inn for å synliggjøre hva som skal være siktemålet med de to hovedtypene av adopsjon. Som andre formålsbestemmelser har den betydning både ved lovtolkingen og ved den skjønnsutøvelsen som adopsjonsmyndighetene står overfor. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 5.3.

Til § 2 Lovens anvendelse for Svalbard

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende adopsjonslov § 1 tredje ledd, som kom inn ved endringslov 11. juni 1999 nr. 38. Etter Svalbardloven (lov 17. juli 1925 nr. 11) § 2 gjelder norsk privatrett, strafferett og den norske lovgivning om rettspleien for Svalbard når annet ikke er fastsatt. Andre lovbestemmelser gjelder ikke for Svalbard, uten «når det særskilt er fastsatt». Adopsjon regnes tradisjonelt som et familierettslig felt og faller dermed innenfor «privatrett», men adopsjonsloven inneholder også offentligrettslig regulering, blant annet at adopsjon krever en godkjenning fra offentlig myndighet. Det er derfor nødvendig med en forskriftshjemmel for å kunne gi regulering av disse forholdene, selv om hjemmelen så langt ikke er benyttet. De privatrettslige delene av adopsjonsloven gjelder uten videre på Svalbard.

Til § 3 Adopsjonsmyndighet

Bestemmelsen er ny og angir i første punktum at departementet er adopsjonsmyndighet. Det er aktuelt å delegere myndigheten til andre underliggende organer, som i dag, jf. andre og tredje punktum. I dag er barne- ungdoms- og familieetaten (Bufetat) og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) avgjørelsesmyndighet for adopsjonssaker. Bufdir er dessuten klageinstans for klager over avgjørelser om adopsjon etter gjeldende ordning. Enkelte oppgaver knyttet til innsyn i adopsjonssaker som er avgjort av fylkesmannen før 1. desember 1999, er delegert dit.

Kapittel 2. Generelle vilkår for adopsjon og forhåndssamtykke til å adoptere

Til § 4 Hensynet til barnets beste

Første punktum er en videreføring av gjeldende regel, men ordlyden bruker «adopsjon» for å markere at hensynet til barnet skal være avgjørende ved all saksbehandling på adopsjonsfeltet, inkludert avgjørelser knyttet til saksbehandling og godkjenning av adopsjoner fra utlandet. At hensynet til barnets beste skal være avgjørende, følger også av FNs barnekonvensjon artikkel 21. FNs barnekonvensjon er gjennom menneskerettsloven gjort til norsk lov med forrang framfor kolliderende lovbestemmelser. Slik sett er § 4 første punktum overflødig, men er tatt med for å synliggjøre at barnets interesser skal være avgjørende. Adopsjon er særpreget ved at selve instituttet er gitt for å sikre barns oppvekstvilkår. Hensynet til barnet er derfor ikke bare et viktig hensyn, men selve bærebjelken. For internasjonale adopsjoner, se Haagkonvensjonen 1993 artikkel 4 bokstav c «is in the child’s best interest». Hensynet til barnets beste må ses i sammenheng med formålsbestemmelsen, jf. § 1.

Hensynet til barnet beste er en avveiningsnorm. Adopsjon må være «klart» bedre enn andre alternativer for barnet, men spørsmål oppstår også med hensyn til hvilket beslutningsgrunnlag myndighetene skal bygge på.

Andre punktum klargjør bevis- og prognosekravet som gjelder i adopsjonssaker. Avgjørelser om adopsjon er særpreget ved at de er framtidsrettede. Adopsjonsmyndighetene må gjøre en framtidsvurdering av hvilken omsorgssituasjon barnet vil få ved en adopsjon. Ordvalget «klart sannsynlig» framhever at det gjelder et krav om kvalifisert sannsynlighet for de bevis- og prognosevurderingene som myndighetene legger til grunn for avgjørelsen. Bevis- og prognosekravet gjelder ved søknad om adopsjon og om forhåndssamtykke. Dette inkluderer adopsjon av voksne. For andre avgjørelsestyper, for eksempel krav om anerkjennelse av utenlandske avgjørelser etter lovutkastet kapittel 8, gjelder beviskrav på ulovfestet grunnlag. Hvor høye disse kravene er, må avgjøres konkret. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 22.6.

Til § 5 Grunnleggende krav til adopsjonssøkere

Første ledd fastsetter at søkere må ha forutsetninger for å være «en god omsorgsperson» for barnet. Første ledd inneholder også et krav om oppfostring, enten i form av en fortidig oppfostring av barnet som skal adopteres eller et ønske om framtidig oppfostring. Oppfostringskravet henger nært sammen med formålet med en adopsjon: å gi barn trygge oppvekstvilkår. For enkelte adopsjonstyper er det mer spesifikke oppfostringskrav, jf. § 13 (stebarnsadopsjon). Se nærmere om de grunnleggende kravene til søkerne og oppfostringskravet i punkt 6.3, 6.4 og 8.4.

Andre ledd er en videreføring av gjeldende bestemmelse, men det er presisert at kravet om å legge fram politiattest gjelder både ved søknad om adopsjon og forhåndssamtykke.

Tredje ledd fastsetter at departementet i forskrift kan gi nærmere regler om behandlingen av adopsjonssaker, utredning av søkerne, vilkårene for å adoptere, vilkår for forhåndssamtykke og krav til søkerne. Formuleringen er dels en videreføring av forskriftshjemmelen for utenlandsadopsjon i gjeldende adopsjonslov § 16 e fjerde ledd, men er i ny lov ikke begrenset til denne adopsjonstypen. Oppregningen i andre punktum om hva forskriften kan inneholde er ikke uttømmende, og departementet kan også sette andre typer vilkår, for eksempel knyttet til at søkere med innvilget forhåndssamtykke skal underrette myndighetene ved vesentlige endringer i deres livssituasjon. Tredje punktum fastsetter at kravene til de ulike adopsjonstypene kan være forskjellige.

Til § 6 Krav om ekteskap og samboerskap og unntak fra dette

Første leddførste punktum fastsetter at bare ektefeller og samboere kan adoptere sammen. Dermed utelukker loven andre personsammensetninger, for eksempel vennepar. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Som en konsekvens av ekteskapsloven § 1 vil både like- og ulikekjønnede ektepar kunne adoptere, men ved internasjonal adopsjon vil likekjønnede par i praksis kunne være utelukket på grunn av nasjonale regler i opprinnelseslandet (se også § 13 fjerde ledd om stebarnsadopsjon). Andre punktum inneholder en definisjon av samboerforhold. Gjennom forskrift kan departementet stille krav til ekteskapets og samboerskapets varighet, jf. § 5.

Andre ledd fastsetter at søker som er gift eller samboende bare kan adoptere sammen med ektefellen eller samboeren. Bakgrunnen er at ektepar og samboere til sammen utgjør en omsorgsbase og derfor må vurderes sammen ved søknad om adopsjon. Unntak gjelder hvis ektefellen eller samboeren er forsvunnet, er psykisk utviklingshemmet eller har en alvorlig psykisk sykdom. Både hovedregelen og unntaket er en videreføring av gjeldende rett. Ordlyden er imidlertid noe endret, blant annet ved at dagens formulering «sinnslidelse» er erstattet med «alvorlig psykisk sykdom». Endringen innebærer både en modernisering og en klargjøring ved å kreve at den psykiske sykdommen er av kvalifisert art, se nærmere i punkt 6.4.6.2.

Tredje ledd gir unntak fra regelen om at ektefeller og samboere må adoptere sammen i tilfeller der det er en særegen relasjon mellom søker og adoptivbarnet. Bokstav a) gjelder stebarnsadopsjon. Bokstav b) gjelder adopsjon av adopsjonssøkerens eget barn, for eksempel der hvor en søker adopterer tilbake sitt eget barn etter en stebarnsadopsjon. Bokstav c) gjelder adopsjon av tidligere adoptivbarn hvor søkeren da kan adoptere alene.

Til § 7 Vilkår for at enslige kan adoptere

Første ledd fastsetter at enslige kan adoptere dersom de har forutsetninger for å ha eneomsorgen for et barn. Vilkåret vil i hovedsak innebære at søkeren må være egnet til å ta vare på et adoptivbarn på egenhånd i et 15–20 års perspektiv.

En særlig utfordring ved enslige søkere er knyttet til dokumentasjon om at de bor alene. Et slikt krav er nødvendig for å hindre at samboerpar – hvor den ene frykter ikke å bli godkjent som adoptant – oppnår adopsjon ved at bare den andre opptrer som søker. Søker må gi en erklæring om at vedkommende bor alene. Erklæringen kan understøttes av utskrift fra folkeregisteret som viser hvem som er bosatt på søkers adresse.

Departementet understreker at paragrafen bare gjelder der adopsjonens rettsvirkning er at barnet kun får én juridisk forelder. Departementet foreslår at tidligere steforelder skal kunne adoptere tidligere stebarn alene, selv om vedkommende har partner, se punkt 8.5. Dette må ikke forveksles med tilfeller der en person adopterer alene. Rettsvirkningen er at barnet fortsatt har to juridiske foreldre; tidligere steforelder og den av barnets opprinnelige foreldre som tidligere var sammen med steforelderen. Regelen om enslige som adopterer får heller ikke anvendelse dersom søker er gift eller samboer med en person som er utviklingshemmet eller har alvorlig psykisk sykdom etter lovutkastet § 6.

Det følger av andre ledd at departementet kan gi forskrift om vilkår for at enslige kan adoptere.

Til § 8 Aldersgrense for å adoptere og begrensning for søkere som er fratatt rettslig handleevne

Første ledd fastsetter at minstealder for adopsjonssøkere er 25 år med mulighet for unntak for personer som har fylt 20 år. Unntaksmuligheten gjelder der søker og barn allerede er sterkt knyttet til hverandre. Bare dersom søkerne og barnet allerede har etablert sosiale bånd, vil det være aktuelt at søkere i denne aldersgruppen skal kunne adoptere.

Andre ledd fastsetter at personer som etter vergemålsloven er fratatt rettslig handleevne på det personlige området, bare kan adoptere med samtykke fra vergen. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Det er videre et vilkår at barnet og søkeren allerede har etablert sosiale bånd og er sterkt knyttet til hverandre. Adopsjon som enslig vil vanskelig kunne være aktuelt for personer som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området. Har vedkommende ektefelle eller samboer, vil ektefellen/samboeren kunne adoptere alene, jf. § 6 andre ledd andre punktum. Adopsjon sammen med en ektefelle/samboer som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området vil derfor i første rekke være aktuelt der hvor ekteparet/samboerparet sammen har oppfostret et barn. Adopsjon er et inngripende vedtak, og er bare helt unntaksvis aktuelt når en av søkerne ikke selv er samtykkekompetent. Se for øvrig punkt 6.4.

Til § 9 Barnets deltakelse og samtykke til adopsjon

Første ledd fastsetter barns rett til deltakelse. På samme måte som i gjeldende lov er ikke retten til deltakelse knyttet til en bestemt alder. Selv om 7 år er brukt i lovteksten, gjelder retten også for yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter. Retten for barnet til å uttale seg er tatt inn i første og andre punktum, mens retten til informasjon og veiledning er tatt inn i tredje punktum. Denne to-delingen markerer at retten til å uttale seg også inkluderer retten til ikke å ha en bestemt formening om adopsjonsspørsmålet. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Ved vurderingen må en særlig legge vekt på at adopsjon er et inngripende vedtak som har varige konsekvenser for barnet.

Andre ledd fastsetter at et barn som har fylt 12 år bare kan adopteres hvis det samtykker til adopsjonen. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Andre ledd siste punktum gir adgang til unntak fra kravet om at barn som har fylt 12 år må samtykke til adopsjon dersom barnet åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket innebærer. Kravet om «åpenbart» setter opp en høy terskel, både med hensyn til bevisvurderingen og for når barnets samtykkeevne faller bort.

Tredje ledd oppstiller krav til barnets samtykke. Samtykket skal være skriftlig og barnet må ha fått og forstått informasjon om hva det innebærer å bli adoptert. Samtykket må være frivillig, og barnet kan trekke samtykket tilbake helt fram til avgjørelsen foreligger. Formuleringen «uten motytelse» henspiller på § 11. Dersom barnet har fått ytelse i strid med denne bestemmelsen, er samtykket ikke bindende. Adopsjonsmyndighetene må da avgjøre om barnet kan samtykke på nytt til tross for at vederlag er ytt, eller om søknaden må avslås. For å sikre at samtykket er frivillig og er gitt på bakgrunn av informasjon som barnet har forstått, kan bare offentlig tjenesteperson ta imot eller bekrefte samtykket. «Offentlig tjenesteperson» viser til tjenestemannsloven og innebærer at vedkommende må være ansatt i organet. Innleid arbeidskraft i form av oppdragstakere er ikke omfattet.

Fjerde ledd gir kommunene plikt til å bistå med å opplyse saken og å innhente samtykke.

Se for øvrig punkt 6.5.

Til § 10 Foreldrenes samtykke til adopsjon

Bestemmelsen gir regler om samtykke til adopsjon av barn fra den eller de som har foreldreansvaret. Den er i hovedsak en videreføring av rettstilstanden, men med noen klargjøringer og presiseringer, se nærmere i punkt 6.6. Samtykkereglene er knyttet til foreldreansvaret, som er fastsatt etter barneloven. De som har foreldreansvaret må som hovedregel samtykke til adopsjonen, mens foreldre uten foreldreansvar må få mulighet til å uttale seg. På grunn av adopsjonens inngripende rettsvirkninger, er både foreldre med og uten foreldreansvar part i adopsjonssaken.

Første ledd første punktum slår fast hovedregelen om at adopsjon av mindreårige krever samtykke fra de som har foreldreansvaret. Andre punktum er en videreføring av gjeldende rett, men inneholder også noen presiseringer. Foreldrenes samtykkeevne kan falle bort ved funksjonsnedsettelser, så sant det er «åpenbart» at vedkommende ikke er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer. En slik åpenbar grunn kan være psykisk utviklingshemming eller psykisk eller fysisk sykdom. Dersom samtykkeevnen til den ene av foreldrene er falt bort, er samtykke fra den andre tilstrekkelig. Hvis begge innehaverne av foreldreansvar mangler samtykkekompetanse, må barnets oppnevnte verge gi sitt samtykke. Den oppnevnte vergen skal ved sin vurdering av om samtykke skal gis ta utgangspunkt i barnets interesser.

Andre ledd fastsetter at før foreldre og eventuelle verger samtykker til adopsjon, skal de få informasjon om hva samtykke til adopsjon innebærer. Videre fastsetter bestemmelsen at samtykket skal være gitt skriftlig og frivillig og uten motytelse.

Tredje ledd første punktum fastsetter at foreldrenes samtykke til adopsjon tidligst kan gis to måneder etter at barnet er født. Refleksjonsperioden er satt for å hindre forhastede avgjørelser. Presiseringen i andre punktum er satt for å favne om situasjoner hvor en av foreldrene ved avtale har overført foreldreansvaret til den andre før to måneder er gått. Også i slike tilfeller er det en refleksjonsperiode.

Fjerde ledd gjelder foreldre som er uten del i foreldreansvaret. Disse skal varsles og få anledning til å uttale seg etter forvaltningsloven § 16 før adopsjonssaken avgjøres. Om det er vanskelig å få tak i foreldre uten foreldreansvar, må adopsjonsmyndighetene vurdere om noen av unntakene fra forhåndsvarsel i forvaltningsloven § 16 er innfridd. Adopsjon er et inngripende tiltak slik at terskelen for å unnlate forhåndsvarsel må være høy. Bare dersom vilkårene for unnlatt forhåndsvarsel etter forvaltningsloven § 16 tredje ledd er oppfylt, kan adopsjonssaken avgjøres uten at foreldre uten foreldreansvar har fått mulighet til å uttale seg.

Femte ledd gjelder situasjoner hvor noen andre enn foreldrene er oppnevnt som verge for barnet, eller dersom mor eller far til barnet selv har verge, for eksempel fordi de er mindreårige. I begge disse situasjonene skal vergen(e) få uttale seg.

Til § 11 Forbud mot vederlag

Bestemmelsen fastsetter at det ikke er tillatt å love eller å gi vederlag eller annen ytelse for å påvirke de involverte aktørene i en adopsjonssak. Forbudet dekker både kompensasjon for å påvirke et samtykke og en uttalelse (for eksempel fra verge eller et barn under 12 år). For en nærmere omtale av rekkevidden av vederlagsforbudet, se punkt 6.7.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med muligheten for straff, se § 51 og kommentarene til denne.

Kapittel 3. Nasjonal adopsjon

Til § 12 Hvem som avgjør adopsjonssøknader

Gjeldende adopsjonslov § 1 fastsetter at adopsjon skjer ved bevilling fra departementet. Første ledd fastslår at myndigheten til å avgjøre adopsjonssøknader skal ligge til adopsjonsmyndigheten. Det følger av § 3 at departementet er adopsjonsmyndighet, men det er forutsatt at denne myndigheten vil bli delegert til underliggende etater, som etter gjeldende lov. Denne formuleringen «å avgjøre adopsjonssøknader» skiller seg fra betegnelsen som brukes i avgjørelse av søknader om internasjonal adopsjon, der adopsjonsmyndighetens avgjørelse betegnes som «forhåndssamtykke», se § 18 første ledd og merknadene til denne.

Det framgår av andre ledd første punktum at fylkesnemnda for barnevern- og sosiale saker treffer vedtak om fosterbarnsadopsjon. Dette gjelder uavhengig av om de biologiske foreldrene har samtykket eller ikke.

I saker der barnevernet tidligere har overtatt omsorgen etter barnevernloven §§ 4-8 og 4–12, skal en senere adopsjon avgjøres av fylkesnemnda etter vilkårene barnevernloven § 4-20. Er omsorgen ikke overtatt, for eksempel ved at barneverntjenesten har formidlet plass i fosterhjem etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd eller ved at barneverntjenesten har godkjent plasseringen etter § 4-7, skal søknader om adopsjon avgjøres etter adopsjonsloven.

Når fylkesnemndas vedtak er endelig eller rettskraftig, skal saken undergis en administrativ behandling der adopsjonsmyndigheten skal utstede bevilling om adopsjon til fosterforeldrene etter adopsjonslovens regler. Både foreldrene, uavhengig av om de har hatt foreldreansvar for barnet eller ikke, og fosterforeldrene, regnes som parter ved behandlingen av saken etter adopsjonsloven. Dersom fylkesnemnda har fattet vedtak om adopsjon, skal adopsjonsmyndigheten utstede adopsjonsbevilling, jf. andre punktum. Bevillingen skal utstedes uten å prøve om vilkårene i adopsjonsloven er tilstede. Dette er en videreføring av gjeldende adopsjonslov § 1. Dersom fylkesnemnda og eventuelt domstolen, har behandlet spørsmålet om samtykke til adopsjon, og avslått å gi slikt samtykke, er dette bindende i den forstand at adopsjonsmyndigheten ikke kan gi fosterforeldrene adopsjonsbevilling.

Det vises til de generelle merknadene i kapittel 9.

Til § 13 Adopsjon av ektefelles eller samboers barn (stebarnsadopsjon)

Stebarnsadopsjon er den praktisk vanligste adopsjonstypen. Gjeldende adopsjonslov mangler en egen bestemmelse om vilkårene for stebarnsadopsjon, men denne adopsjonstypen følger forutsetningsvis av någjeldende § 5 b om samtykke fra den ene ektefellen/samboeren når den andre ektefellen/samboeren adopterer dennes barn. Paragrafen viderefører i hovedsak den praksis som adopsjonsmyndighetene har fulgt i saker om stebarnsadopsjon, men inneholder også noen endringer, se blant annet nedenfor om kravet til oppfostringstid. Det vises også til de generelle merknadene i kapittel 8.

Første ledd første punktum er en delvis videreføring av gjeldende adopsjonslov § 5 b første ledd.

Gjeldende adopsjonslov inneholder ingen særskilte krav til oppfostringstid ved stebarnsadopsjon. I praksis har adopsjonsmyndighetene krevd at den sosiale relasjonen mellom barn og steforeldre må ha «vart over et lengre tidsrom» (rundskriv Q-1045 s. 17). Begrunnelsen for oppfostringskravet er hensynet til barnet og en stabil omsorgssituasjon. I andre punktum angis at en minste oppfostringstid skal være på 5 år. I tillegg må søker ønske å oppfostre barnet videre. I tredje punktum foreslås at det kan gjøres unntak fra kravet om oppfostringstid når det er særlige grunner til det. Det siktes til tilfeller der barnet har behov for to juridiske foreldre, og det skal ses hen til hva som vil være til barnets beste. I de generelle merknadene punkt 8.4.3.3 nevnes ektepar eller samboere som har benyttet seg av surrogatmor og der fars ektefelle eller samboer ønsker å oppfostre barnet. Et annet tilfelle som nevnes er likekjønnede par som har benyttet ukjent sæddonor. I slike tilfeller vil det ikke være åpnet for medmorskap for den i paret som ikke har født barnet. For at barnet skal kunne få to juridiske foreldre, må ektefellen, samboeren eller partneren kunne søke om stebarnsadopsjon. Adopsjonsmyndigheten må også i slike tilfeller foreta en konkret vurdering av om adopsjonen vil være til barnets beste.

Andre ledd viderefører regelen om stebarnsadopsjon etter tidligere ektefelles død og skilsmisse i gjeldende adopsjonslov § 5 b tredje ledd første punktum. Adgangen til stebarnsadopsjon ble utvidet til også å gjelde fraskilt og gjenlevende ektefelle ved lovendring 25. april 2014 nr. 13 i gjeldende adopsjonslov. Disse endringene var en oppfølging av Farskapsutvalgets (NOU 2009: 5) og Hove-utvalgets (2009: 21) forslag, som var begrunnet i hensynet til å sikre barna tilknytning til sine sosiale omsorgspersoner også etter at samlivet mellom disse var opphørt. Regelen har fra før omfattet de tilfellene der det kun var etablert ett foreldreskap for barnet, men blir her utvidet til å gjelde også der barnet har to juridiske foreldre. Dette følger av at vilkåret i gjeldende adopsjonslov § 5 b tredje ledd andre punktum ikke er videreført.

I tredje ledd er det videreført at tilsvarende regel om stebarnsadopsjon for ektefeller og partnere også gjelder for samboere og for oppløste samboerskap, jf. gjeldende lov § 5 b tredje og fjerde ledd. Reglene er søkt forenklet ved å ha én regel for samboere som viser til ektefellereglene.

Fjerde ledd angir en videreføring av reservasjonen i gjeldende adopsjonslov § 5 b første og andre ledd.

Til § 14 Adopsjon av spedbarn

Historisk har nasjonal adopsjon av spedbarn vært en viktig adopsjonstype. Kun en håndfull barn adopteres nå etter denne bestemmelsen hvert år, men reguleringen skal også dekke de sakene hvor det blir etablert kontakt mellom foreldrene og adopsjonsmyndighetene med sikte på en mulig adopsjon.

Første ledd slår fast at for at saken skal behandles som nasjonal adopsjon av spedbarn kreves det at foreldrene har gitt fra seg den faktiske omsorgen for barnet ved fødselen. Dette er viktig for å klargjøre grensedragningen mellom når saken skal behandles etter paragrafen her og når saken hører inn under den kommunale barneverntjenesten.

Andre ledd legger avgjørelsesmyndigheten til adopsjonsmyndigheten. Det følger av § 3 at departementet er adopsjonsmyndighet, men det er forutsatt at denne myndigheten vil bli delegert til underliggende etat, som etter gjeldende lov. I oppgaven som adopsjonsmyndighet ligger både å velge adoptivforeldre til barn ut fra registeret over søkere og treffe vedtak, etter at det faglig rådgivende utvalget for adopsjonssaker har behandlet saken. Denne uttalelsen er ikke bindende, men avgjørelsesmyndigheten skal legge stor vekt på uttalelsen.

Tredje ledd omhandler oppgaver for det organet som får tildelt avgjørelsesmyndigheten i disse sakene.

Fjerde ledd åpner for at departementet kan fastsette nærmere regler i forskrift.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i kapittel 7.

Til § 15 Ny adopsjon av adopterte

Adopsjon har inngripende rettsvirkninger som normalt varer gjennom hele barndommen og voksenlivet. Enkelte ganger kan det likevel være aktuelt med ny adopsjon av allerede adopterte barn. Årsaken kan for eksempel være at adoptivforeldrene faller bort mens barnet er lite. En praktisk viktig situasjon er stebarnsadopsjoner, hvor de involverte kan ønske en ny adopsjon, for eksempel der hvor samlivet mellom den voksne som har stebarnsadoptert og barnets opprinnelige foreldre er brutt. Adgangen til ny adopsjon må ses i sammenheng med den manglende muligheten til å få opphevet adopsjonsvedtak. Adgangen til å oppheve adopsjonsvedtak er drøftet i kapittel 19.4.1. Adgangen til ny adopsjon gjelder både for voksne og mindreårige.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i kapittel 10.

Gjeldende adopsjonslov forutsetter også at ny adopsjon skal være et alternativ, jf. § 3 andre ledd og § 15 som fastsetter rettsvirkningene av ny adopsjon.

I første punktum åpnes det for ny adopsjon av allerede adopterte barn dersom «sterke grunner» taler for det. Formuleringen er valgt for å vise at terskelen for ny adopsjon av allerede adopterte barn skal være høy, og siktemålet er å kodifisere den praksis som er fulgt etter den gjeldende loven. Andre punktum framholder at et særlig vurderingstema er familiesituasjonen som barnet vil få dersom det ikke blir adoptert på ny. Dersom et barn står uten foreldre hvis barnet ikke blir adoptert på ny, vil dette tale for å innvilge søknaden. Også andre momenter enn det som er framhevet i lovteksten kan være relevante. Utgangspunktet også for denne vurderingen er hensynet til barnets beste, jf. § 4 og merknadene til denne.

For barnets rettslige stilling etter ny adopsjon, se § 26 og kommentarene til denne.

Til § 16 Adopsjon av en person som har fylt 18 år (voksenadopsjon)

Bestemmelsen er ny. Adopsjon av voksne reiser særpregete spørsmål som gjør at denne adopsjonstypen bør skilles ut i en egen bestemmelse. Mens adopsjon av barn tar sikte på å gi barnet trygge oppvekstvilkår, er siktemålet med voksenadopsjon en rettslig bekreftelse av sosiale bånd som allerede har oppstått, hvor den som skal adopteres ikke lenger har behov for omsorg på samme måte som et barn. I tillegg kommer terminologiske spørsmål knyttet til at adopsjonsloven gjennomgående omtaler den som skal adopteres som «barnet». Utgangspunktet er at de øvrige reglene i adopsjonsloven også gjelder for voksne, med mindre annet er sagt, eller følger av adopsjonstypens karakter (for eksempel adopsjon av spedbarn).

Selv om loven i flere bestemmelser bruker betegnelsen «barn» gjennomgående, må flere av bestemmelsene også komme til anvendelse på adopsjon av voksne. Bestemmelsene i §§ 8, 9 tredje, fjerde og femte ledd, 10 femte ledd, kapitlene om rettsvirkninger, saksbehandling og straff gjelder tilsvarende ved adopsjon av voksne. Ved adopsjon av voksne må «barn» i adopsjonsloven forstås som barn i vid forstand, altså noens avkom. Også voksne barn omfattes dermed av begrepet. Selve rettsvirkningen av adopsjon er den samme for adopterte barn og voksne: den adopterte går fra å være noens barn til å bli noen andres barn.

Etter gjeldende adopsjonslov må adopsjon vurderes med utgangspunkt i den generelle bestemmelsen om at adopsjonen må være til det beste for den som skal adopteres (adopsjonsloven § 2). Ved adopsjon av voksne vil det ofte foreligge forutgående oppfostring, men alternativet «andre særlige grunner» i gjeldende lov vil kunne være aktuelt i slike saker.

Det vises til de generelle merknadene om adopsjon av voksne i kapittel 11. Lovutkastet inneholder også en særskilt formålsbestemmelse for adopsjon av voksne, se § 1 andre ledd og kommentarene til denne.

Første ledd bygger på den tilsvarende reguleringen som for barn om at adopsjon må være til det beste for den som søkes adoptert. Bevis- og prognosekravet er også det samme som ved adopsjon av barn, jf. formuleringen i første punktum om at det er «klart sannsynlig» at adopsjonen vil bli til beste for personen (se nærmere § 4 og kommentarene til denne). En særskilt utfordring ved adopsjon av voksne er at de involverte partene i første rekke kan ønske adopsjon for å oppnå rettsvirkninger etter andre lovregler, for eksempel at den som skal søkes adoptert skal ta arv eller få odel til en eiendom. På samme måte som etter gjeldende adopsjonslov, skal adopsjonsmyndighetene avslå søknader hvor primærformålet ligger utenfor adopsjonsloven.

Adopsjon av voksne skal være forbeholdt relasjoner hvor det har en egenverdi at det offentlige ved adopsjonen anerkjenner og bekrefter rettslig et etablert følelsesmessig forhold. Etter første ledd andre punktum må søkeren normalt ha oppfostret personen i 6 år. Oppfostringstiden er valgt fordi den som skal adopteres i slike situasjoner bør ha hatt adopsjonssøkeren(e) som omsorgsperson(er) i store deler av oppveksten. Samtidig kan det være behov for å gjøre unntak, men adgangen til dette skal ikke være kurant, jf. formuleringen om at «andre særlige grunner» taler for adopsjon. Første ledd tredje punktum inneholder noen nærmere momenter som adopsjonsmyndighetene skal legge vekt på ved vurderingen. Momentlisten er ikke uttømmende, og momentene som er framhevet svarer langt på vei til de momentene som adopsjonsmyndighetene legger vekt på ved voksenadopsjon etter gjeldende adopsjonslov. En praktisk situasjon vil være at den som skal adopteres har søsken som skal adopteres etter en ordinær stebarnsadopsjon. I så fall kan hensynet til at en søskenflokk bør ha de samme rettslige foreldrene være et argument, og dette momentet er særlig framhevet. Et annet forhold som framheves er hvilken familietilknytning som eventuelt vil falle bort ved adopsjonen. Enkelte ganger vil den som søkes adoptert stå uten foreldre uten adopsjon (hvis disse er døde), hvilket i større grad åpner for adopsjon enn om et eksisterende foreldre-barn-forhold opphører ved adopsjonen. De som er foreldrene til den som søkes adoptert forut for adopsjonen vil være parter i adopsjonssaken, og adopsjonsmyndighetene må derfor gi dem forhåndsvarsel (se forvaltningsloven § 16 og unntakene fra denne). Hvor stor vekt deres syn har, vil bero på det nærmere innholdet av deres standpunkt.

Adopsjon av voksne kan både skje ved at vedkommende gjennom adopsjonen får et nytt foreldrepar (eventuelt én ny forelder) og ved at den voksne bare adopteres fra den ene av de opprinnelige foreldrene (stebarnadopsjon av voksne).

Andre ledd åpner for voksenadopsjon av en person som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området etter vergemålsloven. Det vil sjelden være aktuelt med voksenadopsjon i slike tilfeller, men i så fall er det viktig at en uavhengig representant for vedkommende (vergen) må gi sitt samtykke. I tillegg må adopsjonsmyndighetene her som ellers vurdere om adopsjon er til vedkommendes beste.

Kapittel 4. Internasjonal adopsjon

Kapittelet om internasjonal adopsjon gjennomfører Haagkonvensjonen av 29. mai 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner.

Til § 17 Sentralmyndighet for Haagkonvensjonen 1993

Gjeldende adopsjonslov inneholder ingen særskilt bestemmelse om hvilket organ som er Norges sentralmyndighet etter Haagkonvensjonen. Da konvensjonen ble ratifisert, ble Statens ungdoms-, og adopsjonskontor utpekt som sentralmyndighet.1 I forbindelse med omorganiseringer på området og nedleggelse av Statens ungdoms-, og adopsjonskontor, ble funksjonen som sentralmyndighet overtatt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Utpeking i samsvar med dette kan skje etter ny lov. Det forutsettes at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet fortsatt skal være sentralmyndighet.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i kapittel 16.

Andre punktum gir sentralmyndigheten myndighet til å delegere sine oppgaver til organisasjoner som har tillatelse etter §§ 31 og 32. Det er her aktuelt å videreføre dagens ordning ved at adopsjonsorganisasjonene får delegert ansvaret for tildelinger av barn når dette ligger innenfor rammen av forhåndssamtykket søkerne har, og at de kan utstede artikkel 17 c – erklæring om at adopsjonen kan fortsette til myndighetene i barnets opprinnelsesland. Direktoratet kan ikke delegere oppgaver til adopsjonsorganisasjonene utover de reglene som følger av Haagkonvensjonen, jf. også drøftelsen i punkt 17.8.4 om hvilke oppgaver som kan delegeres.

Til § 18 Forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon

Paragrafen viderefører gjeldende rett om krav til forhåndssamtykke, men angir i tillegg at en søker kan få forhåndssamtykke til å adoptere ett barn eller ett søskenpar mellom 0 og 3 år. Dette følger opp forskrift og praksis. Det vises til de generelle merknadene i kapittel 13.

Første ledd viderefører rettstilstanden i § 16 e første ledd om at adopsjon av barn fra utlandet bare kan skje med forhåndssamtykke. Det følger av første ledd at søkere som har sitt vanlige bosted i Norge, må ha myndighetenes forhåndssamtykke for å adoptere barn fra utlandet. Systemet med forhåndssamtykke er en viktig side ved Haagkonvensjonen med sikte på å hindre handel med barn og barnebortføring. Om hvor en person har sitt vanlige bosted, se nærmere i NOU 2014: 9 punkt 26.3 om bostedsbegrepet. Det følger av § 3 at departementet er adopsjonsmyndighet, men det er forutsatt at denne myndigheten vil bli delegert til underliggende etat, som etter gjeldende lov.

Andre ledd første punktum fastsetter at aldersrammene for forhåndssamtykke kan være 0 til 3 år, inkludert ett søskenpar, eller at godkjenningsrammen kan være 0 til 5 år (utvidet forhåndssamtykke). Det vises til at søkerne kan få veiledning av Bufetat om hvilken godkjenningsramme som kan være aktuell for dem å søke.

Tredje ledd åpner for at det gis nærmere regler om aldersrammene i forskrift.

Til § 19 Behandling av søknader om forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon

Første ledd slår fast at adopsjonsmyndigheten behandler søknader om forhåndssamtykke, se om adopsjonsmyndigheten i § 3 og merknadene til denne.

Andre ledd er en videreføring av dagens adopsjonslov § 16 e andre ledd om kommunenes ansvar for å bistå med å opplyse en søknad om forhåndssamtykke.

Tredje ledd omhandler bistand fra kommunen til å opplyse saken når adopsjonen fullføres etter at barnet er kommet til Norge og tilsvarer gjeldende adopsjonslov § 16 e tredje ledd.

Til § 20 Adopsjon av barn som har sitt vanlige bosted i utlandet

Ved adopsjon av barn som har sitt vanlige bosted i utlandet spiller adopsjonsorganisasjonene en viktig rolle, jf. kapittel 16. Som etter gjeldende adopsjonslov § 16 f første ledd bygger første ledd på at adopsjon av barn fortrinnsvis skal skje gjennom en organisasjon. Organisasjonen må ha tillatelse til å drive med adopsjonsformidling etter § 31, og tillatelse til å formidle barn fra særskilt angitte land etter § 32. For nærmere regler om adopsjonsorganisasjonene, se lovens kapittel 6 og merknadene til disse reglene.

Selv om adopsjon av barn fra utlandet fortrinnsvis bør skje gjennom en organisasjon, kan det oppstå situasjoner hvor det enten ikke er mulig eller ønskelig å adoptere gjennom organisasjon. Gjeldende adopsjonslov gir hjemmel for adopsjon utenom organisasjon ved samtykke fra adopsjonsmyndighetene i «særlige tilfeller», jf. § 16 f andre ledd. Denne unntaksadgangen blir ved ny lov i større grad formulert gjennom lovvilkår, jf. andreledd og § 21.

Adgangen til adopsjon av barn fra utlandet utenom organisasjon etter andre ledd gjelder der hvor søkerne ikke har adopsjon av et bestemt barn for øye. For disse tilfellene kan adopsjonsmyndigheten, jf. § 3 og merknadene til denne, gi forhåndssamtykke dersom alle vilkårene i bokstavene a) til d) er innfridd. De materielle vilkårene i andre ledd er kumulative.

Etter bokstav a) må vilkårene for forhåndssamtykke etter adopsjonsloven være oppfylt. Disse søkerne skal altså vurderes etter de samme kriteriene som andre som søker om forhåndssamtykke.

Etter bokstav b) må minst én av søkerne ha spesiell tilknytning til det landet der barnet har sitt vanlige bosted. Når det gjelder «spesiell tilknytning», viser departementet til dagens forståelse og praksis på feltet. I dag er statsborgerskap, oppvekst eller at søkerne er midlertidig bosatt i det aktuelle landet, for eksempel på grunn av arbeid, eksempler på hva som menes med «spesiell tilknytning». Det er nok at én av søkerne har en spesiell tilknytning til det landet barnet har sitt vanlige bosted.

Vilkåret i bokstav c) bygger på forutsetningen om at adopsjon av barn som utgangspunkt skal formidles gjennom en adopsjonsorganisasjon. Dersom en organisasjon har tillatelse etter § 31, og har formidlingstillatelse i det landet barnet har sitt vanlige bosted i etter § 32, skal søknaden avslås.

Vilkåret i bokstav d) stiller krav om at adopsjonen kan «gjennomføres på en forsvarlig måte». Sentrale momenter ved denne vurderingen er om adopsjonen skjer i samsvar med prinsippene som er nedfelt i FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen 1993.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 15.7.

Til § 21 Adopsjon av barn som søkeren har tilknytning til

Mens § 20 andre ledd gjelder adopsjon fra utlandet utenom en organisasjon, av «ukjent barn», regulerer § 21 adopsjon fra utlandet utenom en organisasjon av barn som søkeren har tilknytning til («kjent barn»).

Systemet ved internasjonal adopsjon etter Haagkonvensjonen bygger på at foreldrene i mottakerlandet forhåndsgodkjennes av myndighetene der, mens opprinnelseslandet velger ut barn for adopsjon. Dermed er barn og adoptivforeldre som utgangspunkt ukjente for hverandre. Denne tilnærmingen anses som den beste for å unngå handel med barn og barnebortføring. Imidlertid kan det oppstå situasjoner hvor voksne har etablert en relasjon til barn som de senere ønsker å adoptere, og hvor adopsjon anses for å være til barnets beste. Bestemmelsen åpner derfor for adopsjon av barn som søkeren har tilknytning til, men på nærmere vilkår, jf. bokstavene a) til e). De materielle vilkårene er kumulative.

Paragrafen bygger på den praksis som adopsjonsmyndighetene har fulgt ved denne typen adopsjoner. Siden barn som søkerne har tilknytning til kan være eldre enn 5 år, gjelder ikke aldersrammen i § 18 andre ledd.

Bokstav a) og b) er innholdsmessig identiske med § 20 andre ledd bokstav a) og b), og det vises til de spesielle merknadene foran.

Vilkårene i bokstav c) er to-delt. For det første må søkeren(e) ha en «nær personlig tilknytning» til barnet eller barnets nære familie. Det er nok at én av søkerne har slik nær personlig tilknytning. Tilknytningen kan ha oppstått ved at søkeren(e) allerede har den faktiske omsorgen for barnet eller ved at søkeren(e) er i nær familie med barnet. For å avgrense vilkåret til en begrenset personkrets som forutsetningsvis har en nær relasjon til barnet, må søkeren ha nær personlig tilknytning til barnets besteforeldre, foreldre, søsken, onkel eller tante.

For det andre må kontakten være etablert uten adopsjonshensikt. Denne delen av bestemmelsen kan reise bevismessige utfordringer, men er viktig for å hindre omgåelse av regelverket.

Vilkåret i bokstav d) krever at «barnet mangler trygghet» og «faste omsorgspersoner» i hjemlandet. Her er det snakk om å vurdere subsidiaritetsprinsippet som innebærer at opprinnelsesstaten må ha undersøkt mulighetene for å oppfostre barnet der barnet har sitt vanlige bosted. Dersom barnet har trygge omsorgsvilkår i det landet barnet har sitt vanlige bosted (sitt hjemland), skal barnet forbli i sitt hjemland og ikke flyttes ved en adopsjon. Det er ikke tilstrekkelig at de materielle forholdene for barnet vil bli bedre ved en flytting til Norge.

Vilkåret i bokstav e) stiller krav om at adopsjonen kan «gjennomføres på en forsvarlig måte». Sentrale momenter ved denne vurderingen er om adopsjonen skjer i samsvar med prinsippene som er nedfelt i FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen.

Det vises til de generelle merknadene i punkt 15.7.

Til § 22 Tildeling av barn fra utlandet

Det følger av første punktum at det er det landet som barnet har sitt vanlige bosted i som velger hvilke foreldre som skal tildeles det enkelte barn for adopsjon.

Andre punktum gjennomfører forpliktelsen i Haagkonvensjonen artikkel 17 bokstav c) om at norske adopsjonsmyndigheter må avgjøre at adopsjonsprosessen kan fortsette ved å fastsette at adopsjonsmyndigheten skal godkjenne tildelingen. Se om adopsjonsmyndigheten i § 3 og merknader til denne. Etter gjeldende rett regnes faglig utvalgs avgjørelser om tildeling (eller avslag) ikke som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, men er på samme måte som andre avgjørelser omfattet av de alminnelige bestemmelsene i forvaltningsloven kapittel II og III og ulovfestede krav til en forsvarlig saksbehandling.

Tredje punktum fastsetter at det må vurderes om barnet har behov for spesiell støtte.

Fjerde punktum sier at dersom barnet har behov for spesiell støtte skal det innhentes en uttalelse fra det faglige rådgivende utvalget for adopsjonssaker for å sikre at de aktuelle søkerne har de nødvendige forutsetningene for å ta hånd om barnet. Adopsjonsmyndigheten er ikke bundet av denne uttalelsen, men femte punktum fastsetter at det skal legges «stor vekt» på uttalelsen.

I andre ledd åpnes det for at adopsjonsmyndigheten kan delegere det å godkjenne tildelinger til adopsjonsorganisasjonene innenfor nærmere angitte rammer. Organisasjonene vil da også kunne få delegert myndighet til å utstede erklæring etter Haagkonvensjonen artikkel 17 c) om at adopsjonen kan fortsette.

Det vises til de generelle merknadene i kapittel 14, punkt 17.8 og punkt 17.9.

Til § 23 Oppfølgingsrapporter til landet der barnet ble adoptert fra

En del opprinnelsesland krever oppfølgingsrapporter om hvordan barnet tilpasser seg etter at barnet har kommet til Norge. Gjeldende adopsjonslov har ingen særlige regler om dette.

Første ledd fastsetter at adopsjonsmyndigheten har ansvar for å utarbeide oppfølgingsrapporter, jf. § 3 og merknadene til denne.

Ansvaret er begrenset til 3 år etter barnets ankomst. Denne begrensningen er satt på bakgrunn av de krav som i dag eksisterer fra ulike opprinnelsesland og for å unngå en uforutsigbar belastning på adopsjonsmyndighetene. Det forutsettes imidlertid at myndighetene kun har et lovpålagt ansvar der opprinnelseslandet krever at rapporter skal skrives eller godkjennes av offentlige myndigheter. Også utenfor tidsfristen kan adopsjonsmyndighetene utarbeide oppfølgingsrapporter, men det er da ikke et lovpålagt ansvar.

Det kan være behov for bistand fra kommunene til utarbeidelse av oppfølgingsrapporter. I praksis har både kommunene og organisasjonene stått for utarbeidelsen av slike rapporter, avhengig av om det stilles krav til myndighetens medvirkning eller ikke. I et rundskriv (IS-6/2013) fra Helsedirektoratet anbefales det at helsesøster som har hatt kontakt med familien og som har fulgt opp barnet, er den som skriver rapporten i samarbeid med foreldrene. Det kan også være aktuelt å trekke inn helsestasjonslegen, barnets fastlege og/eller pediater. Andre ledd fastsetter derfor at kommunen skal bistå eller utarbeide rapporter dersom adopsjonsmyndigheten ber om det.

Det vises til de generelle merknadene i punkt 17.10.

Kapittel 5. Virkninger av adopsjon

Til § 24 Likestilling mellom adoptivbarn og andre barn

Første ledd er en videreføring av gjeldende rett og fastsetter at adoptivbarn rettslig settes i samme stilling som om de var adoptivforelderen eller adoptivforeldrenes egenfødte barn. Første ledd angir også unntakene fra dette hovedprinsippet. Også adoptivbarn har odel- og åsetesrett, men med prioritet etter adopsjonstidspunktet, jf. odelsloven § 12 andre ledd og § 52 andre ledd. Statsborgerloven § 5 fastsetter at barn som adopteres av en norsk statsborger blir norsk statsborger ved adopsjonen, dersom barnet er under 18 år på adopsjonstidspunktet. Navneloven § 5 fastsetter at barn som blir adoptert får vedkommende adoptants etternavn med mindre annet er fastsatt i forbindelse med adopsjonen. Bestemmelsen gjør unntak ved stebarnsadopsjon og for adopsjon av voksne, og inneholder også en regulering av navn når ektefeller adopterer sammen.

Andre ledd inneholder særregler om rettsvirkningene av stebarnsadopsjon. Har en ektefelle eller samboer adoptert den andre ektefellens eller samboerens barn, får barnet samme rettslige stilling som om det var deres felles barn. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett.

Tredje ledd er en videreføring av gjeldende rett og fastsetter at adoptivbarnets rettsforhold til sin opprinnelige slekt samtidig faller bort; en adopsjon kan aldri føre til at den som adopteres får juridisk tilknytning til mer enn to foreldre. De aktuelle unntakene og presiseringene fra bestemmelsen om at adoptivbarnets rettsforhold til opprinnelig slekt faller bort er tatt inn i lovteksten. Ekteskapsloven § 3 inneholder forbud mot ekteskap mellom nære slektninger. Etter denne bestemmelsen gjelder forbudet både overfor den opprinnelige slekt og adoptivforeldrene og deres slekt. Dersom adoptivbarnet er blitt adoptert på ny, kan fylkesmannen likevel samtykke i ekteskap mellom adoptivbarnet og en av de opprinnelige adoptivforeldrene eller dennes slektning. Straffeloven § 312 setter forbud mot seksuell omgang med slektning i nedstigende linje. Som slektning i nedstigende linje regnes etter bestemmelsen både biologiske og adopterte etterkommere. Straffeloven § 313 setter forbud mot seksuell omgang med bror eller søster. Forbudene i ekteskapsloven og straffeloven må ses i sammenheng med at de biologiske båndene består mellom den opprinnelige slekten og adoptivbarnet, også etter adopsjonen.

Se for øvrig de generelle merknadene i punkt 23.7.

Til § 25 Besøkskontakt mellom adoptivbarnet og dets opprinnelige foreldre

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende adopsjonslov § 14 a. Denne bestemmelsen kom inn i adopsjonsloven da ordningen med besøkskontakt etter adopsjon etter barnevernloven § 4-20 ble vedtatt. På samme måte som gjeldende lov inneholder ikke lovutkastet nærmere regler om selve besøkskontakten siden disse følger av barnevernloven. Bestemmelsen er unødvendig i den forstand at besøkskontakt uansett følger av barnevernloven, men er tatt inn for oversiktens del.

Se de generelle merknadene i punkt 23.7.

Til § 26 Barnets rettslige stilling etter ny adopsjon

Vilkårene for ny adopsjon av allerede adopterte barn framgår av § 15, se merknadene til denne. Paragrafen er en videreføring av § 15 i gjeldende adopsjonslov, men inneholder noen presiseringer. Se de generelle merknadene punkt 23.7.

Første ledd klargjør at barnets rettsstilling opphører overfor de første adoptivforeldrene og deres slektninger. En slik klargjøring av rettsvirkningen etter adopsjonsloven er hensiktsmessig på grunn av særpreget ved annengangsadopsjon som involverer tre foreldre(par). Når det gjelder i hvilken grad barnet opprettholder sin relasjon til sine opprinnelige foreldre etter særlovgivningen, må dette løses ved en tolking av denne.

Et typetilfelle etter første ledd vil være et adoptivbarn som kort tid etter ankomst til Norge mister sine adoptivforeldre og så blir adoptert av sine fosterforeldre. Fosterforeldrene blir da barnets adoptivforeldre, og rettsforholdet til de opprinnelige foreldrene opprettes ikke på nytt.

Andre ledd viser til forslaget til § 6 tredje ledd bokstav a) (adopsjon av barn av søkerens tidligere ektefelle eller samboer), bokstav b) (søkerens eget barn) og bokstav c) (søkerens tidligere adoptivbarn).

Bestemmelsen er en kodifisering av den tolkningen som allerede er lagt til grunn i juridisk teori, jf. punkt 23.7. Likevel er det hensiktsmessig med en særregulering for å oppnå den ønskede rettsvirkningen. Ved stebarnsadopsjon av adoptert barn skal barnet ha steforelderen og den sosiale forelderen som også er adoptivforelder som sine foreldre etter adopsjonen. Ved adopsjon av eget barn skal barnet ha begge sine opprinnelige foreldre som foreldre etter adopsjonen. Skulle en opprinnelig mor ha samtykket til spedbarnsadopsjon for så å adoptere barnet tilbake, må en falle tilbake til hovedregelen etter første ledd. Barnet skal da ha sin opprinnelige mor som sin eneste adoptivforelder, og rettsvirkningen av den første adopsjonen opphører.

Dersom et barn blir adoptert på nytt, inntrer rettsvirkningene fra denne siste adopsjonen, også ved adopsjon av eget barn. Skulle det ha skjedd et arvefall mellom den første og andre adopsjonen, må arveoppgjøret skje ut fra de slektskapsforhold som var etablert gjennom den første adopsjonen.

Uansett hvilke av alternativene etter andre ledd som er aktuelle, skal barnet etter adopsjonen ikke kunne ha mer enn to som sine rettslige foreldre.

Tredje ledd fastsetter at for øvrig følger rettsvirkningene av en ny adopsjon av § 24.

Til § 27 Offentlige registre

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende adopsjonslov § 16 med noen presiseringer. Adopsjonen skal anmerkes i Folkeregisteret. Denne registreringen er viktig for den offentlige oversikten over adopsjoner. Bestemmelsen fastsetter at departementet kan gi forskrift om hvilke andre offentlige registre og protokoller som skal inneholde opplysninger om adopsjonen.

Se de generelle merknadene i kapittel 23.

Til § 28 Utvidet rettskraft og særregler om domstolsprøving

Første ledd gjelder rekkevidden av et vedtak om å adoptere og rekkevidden av en eventuell dom dersom vedtaket blir overprøvd av domstolene. Vedtak om adopsjon skal gjelde «for og mot alle». Virkningen inntrer først når adopsjonsvedtaket er endelig. Formuleringen «adopsjonsvedtak» dekker også en eventuell omgjøring. Et forhåndssamtykke faller derimot utenfor fordi det her ikke skjer en adopsjon.

Også en rettskraftig dom i en adopsjonssak skal ha utvidet rettskraft. En dom har som hovedregel bare rettsvirkninger for de som er parter. På enkelte felt har lovgiver innført utvidet rettskraft, se for eksempel barneloven § 27 om farskapssaker og lov om forsvunne personer § 14. Dagens adopsjonslov inneholder ingen bestemmelse om utvidet rettskraft, men i juridisk teori er det likevel lagt til grunn at en dom i en adopsjonssak har slik virkning. Adopsjon er et inngripende vedtak, og det vil være uheldig om en har rettsavgjørelser med ulikt utfall mellom forskjellige parter. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 21.4.

Andre ledd er en videreføring av gjeldende lovs § 10. Prejudisiell prøving vil si at for å løse hovedsaken, må en domstol ta stilling til andre rettsspørsmål enn hva hovedsaken gjelder. Et eksempel er at en domstol tar stilling til om en adopsjon er gyldig for å avgjøre en arvetvist. Forbudet mot prejudisiell prøving er begrunnet i risikoen for motstridende avgjørelser i forskjellige saker og at adopsjonssaker er så opprivende at de bare bør prøves direkte. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 21.2.

Tredje ledd er nytt sammenlignet med gjeldende adopsjonslov. Dersom det blir reist sak for domstolene om et adopsjonsvedtak, kan det være andre enn den som søksmålet er rettet mot som har rettslig interesse av saksutfallet, for eksempel søsken til den som er adoptert, både i opprinnelig familie og i adoptivfamilien. Utfallet av en domstolsprøving er særlig viktig på grunn av bestemmelsen i første ledd om utvidet rettskraft. Alle som var parter i adopsjonsmyndighetenes behandling av saken, skal varsles. Selv om en ikke vil nå alle gjennom et slikt varsel, vil en nå de som i størst utstrekning berøres. Den som ble adoptert vil alltid være part, selv om vedkommende på tidspunktet for adopsjonsvedtaket var mindreårig. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 21.3.

Kapittel 6. Formidling av adopsjon av barn fra utlandet

Til § 29 Definisjon av adopsjonsformidling

Bestemmelsen bygger på definisjonen av adopsjonsvirksomhet i gjeldende adopsjonslov, jf. § 16 a, med noen språklige justeringer.

Første punktum fastsetter hva som menes med adopsjonsformidling. På samme måte som i gjeldende lov tar definisjonen ikke sikte på å beskrive de oppgavene som adopsjonsorganisasjonene faktisk har, men å fastsette hvilke handlinger og virksomhet som er uønsket uten tillatelse. Sammenlignet med dagens lov har departementet valgt å tilføye ordet «handlinger» i definisjonen. Ordet «handlinger» tydeliggjør at definisjonen ikke bare rammer organisert virksomhet, men også «handlinger» som har til formål å skape kontakt mellom barn som kan adopteres og personer som ønsker å adoptere. Det er ikke kontakten mellom barn som kan adopteres og personer som ønsker å adoptere i seg selv som er forbudt, det er dersom formålet med kontakten er å oppnå adopsjon.

Andre punktum angir sentrale eksempler på hva adopsjonsformidling kan være, men tar ikke sikte på å beskrive alle de oppgavene som en adopsjonsformilding faktisk innebærer. Andre punktum er ikke uttømmende.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 16.5.

Til § 30 Forbud mot adopsjonsformidling

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende adopsjonslov § 16 b første ledd, men ordvalget er noe annerledes. Første punktum nedfeller et forbud for privatpersoner til å drive med adopsjonsformidling. Bakgrunnen er at denne oppgaven bør ligge til organisasjoner som oppfyller de kvalitetskrav som stilles gjennom den offentlige godkjenningen. Andre punktum fastsetter at organisasjoner bare kan formidle adopsjon dersom de har fått tillatelse fra adopsjonsmyndigheten.

Begrepet organisasjon forstås vidt2 og dekker ulike typer sammenslutninger uavhengig av betegnelse og rettslig grunnlag, så som for eksempel foreninger, stiftelser, selskaper mv. All adopsjonsformidling som ikke har adopsjonsmyndighetenes tillatelse er altså forbudt. For privatpersoner er forbudet absolutt. Privatpersoner vil således ikke kunne få tillatelse til å formidle adopsjoner eller på noe lovlig vis være mellommenn i adopsjonssaker. Begrepet privatpersoner må i denne forbindelse forstås vidt. Det gjelder også den formidling en person måtte drive i egenskap av yrkesutøving, for eksempel privatpraktiserende eller ansatt advokat, lege, jordmor mv.

Forbudet gjelder formidling av både norske og utenlandske barn. Fordi forbudsbestemmelsen har størst berettigelse når det gjelder internasjonale adopsjoner, er bestemmelsen plassert i lovens kapittel 6.

Det vises ellers til departementets generelle merknader i punkt 16.5.

Til § 31 Tillatelse til å drive adopsjonsformidling (driftstillatelse)

Gjeldende adopsjonslov har i § 16 d nærmere regler om adopsjonsorganisasjonene og vilkårene for å få tillatelse. I tillegg har departementet gitt forskrift om adopsjonsformidling (30. november 1999 nr. 1195). I praksis skiller adopsjonsmyndighetene mellom generell godkjenning til å opptre som adopsjonsorganisasjon og formidlingstillatelse til å opptre i konkrete land, men begge deler er regulert i gjeldende § 16 d.

Ny lov bygger på en to-deling mellom tillatelse til å drive en adopsjonsorganisasjon (driftstillatelse etter utkastet § 31) og tillatelse til å formidle barn fra konkrete land (formidlingstillatelse etter utkastet § 32).

Når det gjelder driftstillatelse etter bestemmelsen her, er kompetansen til å gi adopsjonsorganisasjoner tillatelse til å drive adopsjonsformidling lagt til adopsjonsmyndigheten, se § 3 og merknadene til denne. Adopsjonsmyndigheten må på bakgrunn av en skjønnsmessig vurdering avgjøre om en konkret organisasjon skal få tillatelse. Per i dag opererer tre adopsjonsorganisasjoner i Norge. I praksis er spørsmålet derfor om disse skal få fortsatt tillatelse, men vilkårene må også være innrettet mot eventuelle organisasjoner under oppstart. Tillatelsen skal være tidsbegrenset. Både tidsbegrensningen på driftstillatelser og formidlingstillatelse framgår i dag av forskrift.

Førsteledd bokstavene a) til d) oppstiller minstekrav for å få driftstillatelse. Disse kravene er en videreføring av de kravene som i dag følger av § 16 d med tilhørende forskrift, men med noen språklige justeringer. Nærmere krav til adopsjonsorganisasjoner følger også av Haagkonvensjonen, se blant annet artikkel 11, og flere av formuleringene i gjeldende lov/forskrift og ny lov er inspirert av ordvalget i konvensjonen.

Etter bokstav a) må organisasjonen ha adopsjonsformidling som hovedformål. Kravet utelukker ikke at organisasjonen også driver bistandsarbeid, men denne delen må altså være underordnet adopsjonsvirksomheten. Etter bokstav b) må organisasjonen arbeide for barnets beste. Bokstav c) stiller krav til kvalifikasjonene til leder og de ansatte, og ordvalget er inspirert av Haagkonvensjonen artikkel 11 bokstav b) («være ledet og bemannet av personer som ved sin etiske standard og ved sin utdannelse eller erfaring er kvalifisert til å arbeide med internasjonale adopsjoner»). Bokstav d) stiller krav om at organisasjonen ikke må ha økonomisk vinning som formål, jf. også Haagkonvensjonen artikkel 11 bokstav a). Bestemmelsen skal sikre at hensynet til barnets beste, og ikke økonomisk gevinst, skal være førende for driften.

Andre ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere regler om hvilke krav som kan stilles til organisasjonen, organisasjonens virksomhet og avvikling av organisasjonen. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 16 d tredje ledd.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 16.6.

Til § 32 Tillatelse til adopsjonsformidling fra enkeltland (formidlingstillatelse)

Bestemmelsen regulerer formidlingstillatelse knyttet til konkrete land, jf. gjeldende lov § 16 d andre ledd. Kompetansen til å gi tillatelse er lagt til adopsjonsmyndigheten, se § 3 og merknadene til denne. En formidlingstillatelse forutsetter at den aktuelle organisasjonen har fått tillatelse etter § 31 til å drive adopsjonsformidling. Adopsjonsmyndigheten må foreta en nærmere vurdering når det skal avgjøres om en adopsjonsorganisasjon skal få formidlingstillatelse. Et sentralt moment vil være om myndighetene i det aktuelle landet vil opptre i samsvar med Haagkonvensjonen. Etter andre punktum gis formidlingstillatelse på vilkår om at organisasjonen også får tillatelse av myndighetene i det aktuelle landet til å opptre der.

Andre ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere regler om formidlingstillatelser i forskrift.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 16.6.

Til § 33 Forbud mot å gi vederlag for å påvirke formidling av adopsjon

Gjeldende adopsjonslov inneholder ikke et forbud mot å gi vederlag eller noen annen ytelse for å påvirke formidling av adopsjoner. Bestemmelsen er utformet over samme lest som utkastet til § 11 (forbud mot vederlag til personer som skal samtykke eller uttale seg om adopsjonen), men er her rettet mot å gi vederlag eller annen ytelse til organisasjonen, personer i denne eller andre som skal formidle adopsjon.

Forbudet er rettet mot å gi vederlag eller noen annen ytelse med det formål å påvirke en adopsjonsprosess eller utfallet av en adopsjonssak. Vederlag, kostnader og utgifter, herunder rimelige honorarer og gebyrer til organisasjonene for faglig bistand, kan betales eller forlanges. Dette er lovlige vederlag. Det kan tenkes at det oppstår tvilstilfeller. I slike tilfeller mener departementet utgangspunktet bør være å vurdere om vederlaget eller ytelsen kan anses å falle inn under det vi kan si er en vanlig eller rimelig adopsjonskostnad.

Forbudet gjelder overfor alle og rammer alle som gir vederlag for å påvirke adopsjonsformidlingen, uavhengig av om de jobber i, for eller på vegne av organisasjoner, er private aktører eller privatpersoner. Et forbud vil derfor også gjelde overfor adoptivsøkerne eller andre private, som for eksempel adoptivsøkernes foreldre, venner eller liknende. Personer eller organisasjoner som mottar vederlag eller motytelse som gir dem urettmessig vinning, vil kunne omfattes av korrupsjonsbestemmelsen i straffeloven § 387. Se også merknadene til § 11 og § 51.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 16.9.

Til § 34 Tilsyn med adopsjonsorganisasjoner

Bestemmelsen fastsetter at adopsjonsmyndigheten har ansvar for å føre tilsyn med adopsjonsorganisasjonene, jf. gjeldende adopsjonslov § 16 d fjerde ledd. Om adopsjonsmyndigheten, se § 3 og merknadene til denne. Bestemmelsen er formulert for å markere rekkevidden av tilsynsansvaret. På grunn av adopsjonens inngripende rettsvirkninger og den sentrale rollen adopsjonsorganisasjonene spiller på feltet, er det behov for at tilsynet omfatter «alle sider» av virksomheten. Områder det kan være spesielt aktuelt å føre tilsyn med er adopsjonsorganisasjonens økonomi, drift, sammensetning og adopsjonsorganisasjonenes informasjon til søkerne. Å føre tilsyn med adopsjonsorganisasjonenes «sammensetning» innebærer ikke at organisasjonene skal involvere adopsjonsmyndigheten i tilsettingsprosessen av nye medarbeidere. Det innebærer at det skal vurderes om adopsjonsorganisasjonen har tilstrekkelig arbeidskraft og kompetente medarbeidere som gjør det mulig for adopsjonsorganisasjonen å utføre sine oppgaver på forsvarlig vis. Denne oppgaven er særlig viktig når antallet internasjonale adopsjoner går ned. Nevnte områder som er spesielt aktuelle for tilsynet er ikke ment å være en uttømmende liste over momenter eller tilsynsområder.

Andre ledd er en videreføring av gjeldende adopsjonsloven § 16 d fjerde ledd første punktum. Andre ledd sier det kan pålegges adopsjonsorganisasjonen å rette på forhold som er i strid med lov, forskrift eller vilkår for tillatelsen etter §§ 31 og 32.

Tredje ledd er en videreføring av gjeldende adopsjonslov § 16 d fjerde ledd andre punktum. Brudd på lov, forskrift eller vilkår for drifts – eller formidlingstillatelsen, kan være av en så alvorlig karakter at virksomheten må stoppes umiddelbart. Organisasjonene kan derfor miste drifts- eller formidlingstillatelsen straks, selv om de ikke har fått noe forutgående pålegg om å rette på forholdet.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 16.8.

Kapittel 7. Regler om saksbehandling

Til § 35 Forholdet til forvaltningsloven

Forvaltningsloven gjelder all virksomhet som drives av forvaltningsorganer, med mindre annet er bestemt ved lov, jf. forvaltningsloven § 1.

Andre ledd er en presisering av hvilke opplysninger som er underlagt taushetsplikt. Lignende bestemmelsen finnes flere steder i lovverket, for eksempel i barnevernloven § 6-7 andre ledd.

Det vises for øvrig til departementets generelle merknader i kapittel 19.3.3.

Til § 36 Begrensninger i hvem som er part og har klagerett i sak om spedbarnsadopsjon

Etter forvaltningsloven har alle som anses som parter, krav på innsyn i saksdokumentene. Dette gjelder også opplysninger om andre søkere. Taushetsplikten er ikke til hinder, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 1, med mindre annet følger av unntaksreglene i forvaltningsloven §§ 18–19. Forvaltningsloven definerer ikke hva som skal anses som én og samme sak. Et sentralt kriterium i juridisk teori er om ulike søkere konkurrerer om et begrenset gode. I så fall anses de som parter i samme sak. I saker om adopsjon av spedbarn som er frigitt til nasjonal adopsjon, vil flere søkere kunne ønske å adoptere det samme barnet. Adopsjon er et særpreget rettsområde sammenlignet med andre situasjoner hvor borgere står i et konkurranseforhold. For å unngå tvil om at adopsjonssøkere ikke skal anses som parter i samme sak, tas det inn en bestemmelse som avklarer rettstilstanden, jf. første punktum. Bestemmelsen fastsetter at en søker som er registrert etter § 14 om spedbarnsadopsjon ikke regnes som part i sak om tildeling av et barn til en annen søker.

Andre punktum klargjør at andre søkere ikke har klagerett over tildelingsvedtaket.

Det vises for øvrig til departementets generelle merknader i punkt 19.2.

Til § 37 Anonym adopsjon

Bestemmelsen er en videreføring av någjeldende § 11. Hovedregelen etter forvaltningsloven er at partene har krav på innsyn i alle sakens dokumenter, jf. forvaltningsloven § 18. Både adoptivforeldrene, de opprinnelige foreldrene og barnet vil være parter i saken. At partene holdes ukjente for hverandre har historisk vært vanlig på adopsjonsfeltet, både ved nasjonal og internasjonal adopsjon. Et viktig utviklingstrekk har imidlertid vært adoptivbarnets rett til opplysninger om hvem som er de opprinnelige foreldrene.

Uten særregelen i § 37, ville adoptivforeldrene og de opprinnelige foreldrene hatt innsyn i hverandres identitet, med mindre unntakene i forvaltningsloven §§ 18–19 var aktuelle. Selv om åpenhet i andre sammenhenger er ønskelig, er adopsjonssaker så følsomme at adgangen til anonyme adopsjoner fremdeles bør være tilstede.

Bestemmelsen åpner for anonyme adopsjoner, men medfører ingen plikt til å gjennomføre adopsjoner på denne måten. Unntaksadgangen er begrenset til opplysningene som er knyttet til identitet (navn og fødselsnummer). Andre opplysninger faller utenfor og må vurderes etter de alminnelige reglene. For eksempel kan adopsjonsmyndighetene gi opplysninger om helsetilstand og eventuelt rusmiddelbruk hos de opprinnelige foreldrene til adoptivforeldrene dersom individualiserende kjennetegn er utelatt, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 2. På samme måte kan de opprinnelige foreldrene få opplysninger om adoptivforeldre og deres kvalifikasjoner som omsorgspersoner. Adopsjonsmyndighetene må imidlertid være oppmerksom på at identiteten til de involverte senere kan bli kjent på grunnlag av adoptivbarnets innsynsrett. Dermed må eventuelle unntak vurderes opp mot unntakene i forvaltningsloven §§ 18–19 også når opplysningene blir gitt uten at identiteten er kjent. Eventuelt må opplysninger gis til adoptivforeldrene som ledd i gjennomføringen av adopsjonsvedtaket for å sikre at barnet får forsvarlige oppvekstvilkår, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 2.

Bestemmelsen gjelder bare for adopsjonsvedtak truffet av norske adopsjonsmyndigheter, herunder stebarnsadopsjoner etter § 13. Ved internasjonale adopsjoner reguleres innsynsspørsmålene av opprinnelseslandets regler.

Til § 38 Adoptivforeldrenes plikt til å fortelle barnet at det er adoptert

Bestemmelsen er en videreføring og -utvikling av någjeldende § 12 første ledd. Regelen er begrunnet med at kunnskap om opphav er viktig for adoptivbarna og deres identitetsutvikling. Behovet for regelen vil variere mellom de ulike adopsjonstypene. For mange adoptivbarn er det opplagt at de er adoptert, mens adoptivforeldrene i andre situasjoner har mulighet for å holde dette skjult. Bestemmelsen pålegger adoptivforeldrene en utvetydig plikt, selv om overtredelse ikke er sanksjonert. Någjeldende lov inneholder ingen bestemmelser om plikt for adoptivforeldrene til å fortelle om barnets «etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn». Dette er tatt inn i loven for å framheve at adoptivforeldrene ikke bare skal fortelle barnet om selve adopsjonen, men også fortelle om opphavet i bredere forstand.

Se for øvrig de generelle merknadene punkt 20.10.4.

Til § 39 Adoptivbarnets og etterkommernes rett til opplysninger

Første ledd er en videreføring av gjeldende adopsjonslov § 12 andre ledd, men med noen tillegg. Bestemmelsen gir den adopterte krav på kunnskap om hvem de opprinnelige foreldrene er. Denne informasjonen er så viktig for den adopterte at adopsjonsmyndighetene ikke kan unnta denne, hverken etter forvaltningsloven §§ 18–19 eller på ulovfestet nødrettslig grunnlag. Aldersgrensen er foreslått satt til 15 år. Første ledd regulerer ikke ytterligere informasjon om de opprinnelige foreldrene. Denne vurderingen må skje med utgangspunkt i innsynsretten etter forvaltningsloven § 18 og unntakene fra denne. Også i dag er innsynsretten begrenset til den faktiske kunnskapen som norske myndigheter besitter. For å klargjøre rekkevidden, inneholder loven en presisering.

Dokumentene i adopsjonssaker er i dag arkivert hos Fylkesmannen og barne-, ungdoms- og familieetaten, alt etter hvilket organ som i sin tid hadde ansvar for å fatte vedtak. Det følger av første ledd første punktum at det er adopsjonsmyndigheten som skal opplyse hvem de opprinnelige foreldrene er. Når det gjelder adopsjonsmyndigheten, vises det til § 3 og merknadene til denne. I dag er ansvaret i disse sakene delegert til Bufetat og til Fylkesmannen for så vidt gjelder innsyn i nasjonale adopsjonsbevillinger gitt av fylkesmannen før 1. desember 1999. Det legges opp til at innsynssakene fortsatt skal være delegert. Hvis søker har henvendt seg til et annet organ enn det som besitter dokumentene, vil organet ha ansvar for å vise adopterte til rette instans.

Adopsjonsmyndighetene har etter forvaltningsloven § 11 en alminnelig veiledningsplikt. Denne gjelder også i innsynssaker, men sakstypen er så særpreget at plikten til å gi «nødvendig veiledning» til adoptivbarn er presisert i loven.

Se for øvrig de generelle merknadene i punkt 20.4, 20.5 og 20.6.

Andre ledd er nytt sammenlignet med gjeldende lov. Bestemmelsen fastsetter at når et adoptivbarn har fylt 18 år, skal adopsjonsmyndigheten skriftlig informere barnet om at det har rett til opplysninger etter loven og om innsynsretten etter forvaltningsloven § 18 til § 21. Bestemmelsen er gitt for å underbygge den innsynsretten som adoptivbarnet har etter første ledd. Siden foreldrene forutsetningsvis har gitt barnet de aktuelle opplysningene, vil informasjonen fra adopsjonsmyndighetene som regel ikke komme som en overraskelse. Samtidig må myndighetene ta høyde for at enkelte foreldre kan ha sviktet sin oppgave. Informasjonen må være skånsom og tilpasset situasjonen som myndighetene kan anta at barnet er i. Aldersgrensen er her satt til 18 år, mens barnet fra 15 år kan be om innsyn etter første ledd.

Bestemmelsen gjelder alle typer adopsjoner. Norske adopsjonsmyndigheter må derfor også gi denne informasjonen i saker som gjelder adopsjon fra utlandet, så sant informasjonen finnes i det sentrale adopsjonsregisteret. Det vises til overgangsregelen i § 53 fjerde ledd og merknadene til denne.

Se for øvrig de generelle merknadene punkt 20.9.

Retten til innsyn etter gjeldende adopsjonslov § 12 er begrenset til den adopterte selv. Tredje ledd er nytt ved at det gis utvidet innsynsrett også til etterkommere av den adopterte. Etterkommere etter den adopterte har en så sterk tilknytning til saken at de bør få innsynsrett. Innsyn etter tredje ledd er betinget av at den adopterte selv ikke lever lenger. Innsynsretten er gitt til etterkommere i rett nedstigende linje, og innsynskravet er begrenset til identiteten til de opprinnelige foreldrene. Andre opplysninger er ikke omfattet av denne bestemmelsen.

Se ellers de generelle merknadene i punkt 20.7.

Til § 40 Frist for å omgjøre adopsjonsvedtak

Bestemmelsen er ny og er gitt for å overholde konvensjonsforpliktelsene etter Europarådskonvensjonen artikkel 14 nr. 3. Bestemmelsen setter en frist på 10 år for å omgjøre et adopsjonsvedtak etter forvaltningsloven § 35. Tidsfristen starter å løpe når vedtaket er fattet i første instans, og et omgjøringsvedtak må være fattet innen 10 år. Om den nærmere bakgrunnen for forslaget, se de generelle merknadene i punkt 19.4.

Til § 41 Kongens myndighet til å godkjenne vedtak

Bestemmelsen er en videreføring av någjeldende § 9. Forutsetningen for bruk av bestemmelsen er at det er endelig avgjort gjennom forvaltningsvedtak eller domstolsavgjørelse at et adopsjonsvedtak er ugyldig. I så fall kan Kongen godkjenne adopsjonen til tross for at den er ugyldig. Godkjenningen skjer med tilbakevirkende kraft, slik at adopsjonen får de samme rettsvirkningene som om den hadde vært gyldig allerede fra adopsjonstidspunktet. Bestemmelsen gir en kompetanse – og ingen plikt – til å godkjenne adopsjonen med tilbakevirkende kraft. Ved denne vurderingen vil hensynet til barnet og om de involverte har innrettet seg etter avgjørelsen være sentralt. Et annet viktig moment vil være årsaken til ugyldigheten, for eksempel om noen av personene som samtykket var utsatt for rettsstridig tvang.

Bestemmelsen har i praksis knapt vært brukt, og den er ment som en sikkerhetsventil. Behovet for tilbakevirkende godkjenning henger særlig sammen med utformingen av de innholdsmessige bestemmelsene i adopsjonsloven og de forvaltningsrettslige ugyldighetsreglene, som i stor grad er ulovfestet. Jo mer fleksible disse er, jo mindre er behovet for etterfølgende godkjenning. Bestemmelsen gjelder bare for adopsjonsvedtak som er gjort av norske myndigheter, og vil også gjelde adopsjoner etter tidligere lovgivning, jf. § 53 første ledd. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 19.4.

Til § 42 Det faglig rådgivende utvalget for adopsjonssaker

Første ledd fastsetter at departementet oppnevner det faglig rådgivende utvalget for adopsjonssaker. Dette organet finnes ikke i nåværende lovgivning, men vil likevel ha likhetstrekk med dagens faglige utvalg for adopsjonssaker. En sentral presisering følger av § 42 og framgår også av navnet på utvalget; deres rolle skal være å gi råd, og organet skal ikke fatte avgjørelser.

Andre ledd gir en hjemmel for departementet til å gi nærmere forskrifter om sammensetningen og saksbehandlingen i det faglig rådgivende utvalget for adopsjonssaker, sml. gjeldende adopsjonslov § 16 c (som gir forskriftshjemmel for adopsjonsformidling av barn bosatt i Norge). I formuleringen «sammensetning» ligger det blant annet å stille krav til fagkompetanse hos medlemmene i utvalget. Krav til tempo i saksbehandlingen er viktig av hensyn til adopsjonsprosessen som pågår i opprinnelseslandet.

Kapittel 8. Når en adopsjonssak kan behandles i Norge, når norsk rett gjelder, og anerkjennelse av utenlandsk adopsjon

Til § 43 Adopsjonssøknader som kan avgjøres i Norge

Paragrafen regulerer når en søknad om å adoptere og om forhåndssamtykke kan avgjøres i Norge (jurisdiksjon). Overordnede føringer for jurisdiksjonsspørsmålet følger også av Haagkonvensjonen 1993 og Nordisk familierettslig konvensjon, se nærmere i merknaden til tredje ledd. Konvensjonsforpliktelser vil utfylle intern lov og gå foran ved eventuell motstrid.

Gjeldende adopsjonslov inneholder regler om jurisdiksjon i § 17. Utgangspunktet er at jurisdiksjon forutsetter bopel i Norge, men dette er supplert med en regel om at departementet kan samtykke til at saken behandles i Norge.

Første ledd gir norske myndigheter jurisdiksjon når søkeren har «vanlig bosted» i Norge. Dersom to personer søker om å adoptere sammen, må begge ha sitt vanlige bosted i landet for at første ledd skal få anvendelse. Dersom bare en av søkerne har vanlig bosted i Norge, kan saken avgjøres i Norge dersom vilkår for dette i andre ledd er oppfylt, men søkere som er bosatt i forskjellige land vil sjelden oppfylle de innholdsmessige vilkårene for å adoptere.

Gjeldende adopsjonslov § 17 bruker formuleringen «bopel». I lovutkastet benyttes «vanlig bosted» i betydningen «habitual residence». Det vises til Haagkonvensjonen 1993 artikkel 2, og øvrige Haag-konvensjoner. Et utgangspunkt for vurderingen av «vanlig bosted» er det landet der en person etter en samlet vurdering kan sies å ha sentrum for sine livsinteresser.

Begrepet er ikke nærmere definert i Haagkonvensjonen 1993 eller andre Haag-konvensjoner mv., men det er gitt noe veiledning om forståelsen i Explanatory Report 1994 og Guide to Good Practice 2008. Det skal etter konvensjonene og etter adopsjonsloven gjøres en konkret vurdering i den enkelte sak. Blant annet vil det måtte tas hensyn til konvensjonens formål og sammenhengen vurderingen foretas i. Det vil også være relevant å se hen til hvordan begrepet tolkes i andre konvensjonsstater og eventuelle nye veiledninger i dokumenter fra Haagkonferansen. Det vil være av avgjørende betydning for vurderingen hvor personen faktisk bor «til vanlig». I tillegg må det stilles et visst krav til lengden på oppholdet. Ikke ethvert midlertidig opphold et sted fører til at personen har fått vanlig bosted der. Som et utgangspunkt vil en persons vanlige bosted være der personen etter en samlet vurdering har sentrum for sine livsinteresser. For at en person skal oppfattes å ha vanlig bosted i Norge, må det foreligge en stabil tilknytning til landet. Det vises for øvrig til Prop. 102 LS (2014–2015), merknaden til lov om gjennomføring av Haagkonvensjonen § 8.

Første ledd gir videre norske myndigheter jurisdiksjon når barnet har vanlig bosted i Norge. Tilknytningen skjer her ikke gjennom søkerne, men gjennom barnet. Vurderingen av om barnet har vanlig bosted i Norge, kan være noe forskjellig fra når voksne har vanlig bosted. For barn vil det ofte legges avgjørende vekt på hvor barnet faktisk oppholder seg.

Andre ledd er en videreføring og presisering av gjeldende adopsjonslov § 17. Etter tidligere § 17 kunne departementet samtykke i at saken behandles i Norge, uten lovbestemte vilkår for dette. Myndigheten var delegert til en av regionene i barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Andre ledd bygger på den praksis som er fulgt etter dagens samtykkeregel, og bestemmelsen er ment å videreføre denne praksisen.

Andre ledd første punktum er aktuell der hvor søkeren eller barnet er norsk statsborger, men hvor ingen av dem er bosatt her. Forutsetningen er i så fall at bostedslandet ikke har jurisdiksjon til å behandle søknaden om å adoptere. Bakgrunnen for bestemmelsen er at en del land bygger på statsborgerskap som tilknytningskriterium, eller ikke anerkjenner adopsjonsinstituttet.

Etter andre leddandre punktum kan en søknad om å adoptere og om forhåndssamtykke til å adoptere som ikke kan avgjøres etter første ledd, unntaksvis avgjøres i Norge når det er særlige grunner til at saken skal avgjøres i Norge og saken har nær tilknytning til Norge. Bestemmelsen er ment som en særlig sikkerhetsventil. Det er en forutsetning at norske myndigheter må kunne foreta en forsvarlig vurdering. Et sentralt element her er om saken vil være tilstrekkelig opplyst til at norske myndigheter på en fyllestgjørende måte kan ta stilling til de ulike materielle vilkårene. Særlig viktig i så måte er om saken er tilstrekkelig opplyst med hensyn til om adopsjon vil være til barnets beste. Adopsjonsmyndighetene kan for eksempel kreve at søkerne dokumenterer at de er godkjent som adopsjonssøkere også av myndighetene i sitt bostedsland. Andre ledd skal anvendes slik at konkurrerende jurisdiksjon unngås.

Tredje ledd fastsetter at første og andre ledd ikke gjelder dersom annet følger av overenskomst med en annen stat. Aktuelle konvensjoner er Den nordiske familierettskonvensjon og Haagkonvensjonen 1993.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 24.2.

Til § 44 Hvilket lands rett som skal gjelde

Bestemmelsen regulerer hvilke rettsregler som norske myndigheter skal avgjøre saken etter (lovvalg). Forslaget til første ledd er en videreføring av gjeldende adopsjonslov § 18 første ledd. Andre ledd er nytt. Gjeldende § 18 andre ledd er foreslått videreført som en egen bestemmelse, se § 45 og merknader til denne.

Første ledd fastsetter at en søknad om å adoptere skal avgjøres etter norsk rett. Innenfor norsk internasjonal privatrett er det ikke uvanlig å bruke fremmed rett selv om saken skal avgjøres av norske myndigheter, men på adopsjonsfeltet følger lovvalget jurisdiksjonslandet. Denne ordningen har sammenheng med det sterke offentligrettslige preget ved adopsjoner.

Andre ledd er nytt. Bestemmelsen regulerer søknad om adopsjon av barn som er bosatt i utlandet. I så fall skal spørsmålet om samtykke til adopsjon fra de opprinnelige foreldrene og deres verger vurderes ut fra bostedslandets rettsregler. En kan for eksempel tenke seg at det aktuelle landet har andre regler om aldersgrenser eller hvilke personer som skal involveres. Et praktisk spørsmål er knyttet til foreldreansvar, hvor ulike land kan ha forskjellig regulering. Bestemmelsen er gitt på bakgrunn av Haagkonvensjonen 1993 artikkel 4 og FNs barnekonvensjon artikkel 21 bokstav a) som begge bygger på at disse vurderingene skal skje med utgangspunkt i rettsreglene i barnets bostedsland, selv om Haagkonvensjonen 1993 ikke direkte gjelder lovvalg. Dersom de aktuelle utenlandske reglene i for stor grad avviker fra de norske, kan det være aktuelt å tilsidesette rettsvalget ut fra bestemmelsen om ordre public, jf. § 50.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 24.3.

Til § 45 Adopsjon av barn med tilknytning til et annet land enn Norge

Paragrafen er en videreføring av adopsjonsloven § 18 andre ledd. Bestemmelsen gjelder søknader hvor barnet har tilknytning til et annet land enn Norge, gjennom bosted, statsborgerskap eller på annen måte. Bestemmelsen fastsetter nærmere kriterier for vurderingen av barnets beste i disse tilfellene. Norske myndigheter skal anvende norske adopsjonsregler, men ved denne vurderingen legge vekt på de utenlandske rettsreglene.

Bestemmelsen legger på samme måte som gjeldende adopsjonslov § 18 andre ledd opp til en sammensatt vurdering, og praksis og forarbeidene til den någjeldende bestemmelsen vil derfor fremdeles være relevant. Adopsjonsmyndighetene må undersøke hvor sterk tilknytning barnet har til det andre landet (eventuelt landene) og vurdere nærmere den praktiske betydningen for barnet. Ulike rettsvirkninger vil ha mindre betydning for barnet om det er lite sannsynlig at barnet i framtida vil ha annet enn sporadiske ferieopphold i det aktuelle landet. Myndighetene må også legge vekt på hvor store forskjellene i rettsvirkningene er.

For nordiske forhold følger en særregel av Den nordiske familierettskonvensjon artikkel 12. Andre punktum fastsetter at hvis den som skal adopteres er under 18 år og bosatt i den stat der han eller hun er statsborger, må søknaden ikke innvilges i en annen stat uten at myndigheten i statsborgerlandet har hatt adgang til å uttale seg.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 24.3.

Til § 46 Anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon

Paragrafene § 46 og § 47 regulerer anerkjennelse i Norge av en utenlandsk avgjørelse om adopsjon, og bestemmelsene gjelder både ved adopsjon av barn og voksne. De bygger på gjeldende adopsjonslov § 19, men er noe innholdsmessig og språklig endret. § 46 regulerer vilkårene for når en utenlandsk adopsjon gjelder umiddelbart i Norge. Paragrafen regulerer ikke bare internasjonale adopsjoner, men også anerkjennelse av utenlandske avgjørelser om nasjonal adopsjon, for eksempel stebarnsadopsjon eller fosterbarnsadopsjon.

Førsteledd regulerer situasjoner hvor adopsjoner gjort i utlandet har umiddelbar virkning i Norge. I slike situasjoner trenger ikke adoptivforeldrene eller barnet å søke om anerkjennelse i Norge. Norske myndigheter må legge adopsjonen til grunn, men må i denne forbindelse vurdere om den utenlandske adopsjonen oppfyller vilkårene. Den utenlandske adopsjonen må være «endelig», og enten fastsatt av en offentlig myndighet eller domstolene. En avtale om adopsjon uten avgjørelse av utenlandsk myndighet vil ikke ha rettsvirkning i Norge. Norske myndigheter må vurdere om den utenlandske avgjørelsen er gitt av de organene i det aktuelle landet som har kompetanse til å avgjøre adopsjonssaker. Adopsjonen må også være gyldig.

Kravet om at avgjørelsen må være «endelig» må vurderes ut fra prosessreglene i det aktuelle opprinnelseslandet. Normalt sett vil klagefristen måtte være utløpt for forvaltningsvedtak og ankefristen utløpt for domstolsavgjørelser. Dersom det er en potensiell adgang til domstolsprøving av forvaltningsvedtaket om adopsjon, men denne ikke er benyttet, vil forvaltningsvedtaket likevel være «endelig». Departementet legger til grunn at disse vilkårene uansett ikke betyr at det stilles større krav etter norsk rett enn det som er tillatt etter våre internasjonale forpliktelser etter Haagkonvensjonen 1993.

Den utenlandske avgjørelsen som anerkjennes, må være en «adopsjon» i adopsjonslovens forstand. Norske myndigheter må ut fra en helhetsbetraktning vurdere om rettsvirkningene er så inngripende at de kan likestilles med en adopsjon gjort etter norske regler. Begrepsbruken og innholdet i instituttet varierer mellom ulike land, og det er ikke avgjørende hva avgjørelsen kalles i vedkommende land. Rene vergeoppnevninger og fosterhjemsplasseringer faller utenfor anerkjennelsesregelen. Ordningen med kafala som finnes i flere muslimske land vil ikke anses som en adopsjon, siden rettsforholdet mer kan sammenlignes med en norsk fosterhjemsplassering. Enkelte land har fremdeles ordninger med «svak adopsjon» hvor adoptivbarnet kan ta arv etter sine opprinnelige foreldre. Selv om rettsvirkningene her er mindre omfattende enn etter de norske reglene, er en «svak adopsjon» å betrakte som en «adopsjon».

En utenlandsk adopsjon anerkjennes i Norge dersom norske adopsjonsmyndigheter har gitt forhåndssamtykke til å adoptere etter §§ 18, 20 eller 21. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende adopsjonslov § 22 første punktum. Dette er i dag den praktisk viktigste regelen om anerkjennelse av utenlandske adopsjonsavgjørelser.

Når søkeren eller søkerne hadde sitt vanlige bosted i landet hvor adopsjonen ble gitt eller anerkjent, anerkjennes også adopsjonen. Forutsetningen er at de hadde bosted i det aktuelle landet «da» avgjørelsen ble gitt der. Begrunnelsen for regelen er at når adopsjoner skal vurderes av adoptivforeldrenes bostedsland, og dette landet anerkjenner adopsjonen, er det rimelig at norske myndigheter respekterer bostedslandets vurdering.

Andre ledd fastsetter et unntak fra første ledd dersom adopsjonen gjelder et barn under 18 år som var bosatt i Norge, eller norsk statsborger på tidspunktet for adopsjonen. I et slikt tilfelle må adopsjonsmyndigheten gi sitt samtykke til slik adopsjon, se § 47. Dette er en videreføring av gjeldende adopsjonslov § 19 andre ledd, men bestemmelsen er endret ved at statsborgerskap er gjort til alternativt vilkår til barnets bosted.

Bestemmelsen i tredje ledd er ny, og var verken inntatt i tidligere adopsjonslov eller utvalgets lovutkast. Endringen har et pedagogisk formål ved at den synliggjør at reglene om anerkjennelse bare gjelder så lenge ikke annet følger av våre internasjonale forpliktelser. Norge er også forpliktet nordisk når det gjelder anerkjennelse gjennom Nordisk familierettskonvensjon. En sentral side ved Haagkonvensjonen 1993 om internasjonale adopsjoner er ordningen med at en adopsjon gitt i opprinnelseslandet også anerkjennes i utlandet. Bestemmelsen tar også høyde for eventuelle nye konvensjonsforpliktelser.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 24.4.

Til § 47 Bekreftelse eller avgjørelse om anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon

Første ledd er en videreføring av gjeldende adopsjonslov § 19 tredje ledd første punktum. Selv om en adopsjon gjort i utlandet anerkjennes i Norge uten et særskilt vedtak, kan det være behov for å få avgjort hvordan norske myndigheter stiller seg til en utenlandsk avgjørelse om adopsjon. Bestemmelsen åpner for en slik rettsavklaring. Formuleringen «bekrefte at vilkårene i § 46 første ledd er oppfylt» er tatt inn for å markere at vurderingen skal skje ut fra de innholdsmessige vilkårene i denne bestemmelsen. Norske myndigheter kan ikke unnlate å anerkjenne en adopsjon ut fra en hensiktsmessighetsvurdering. Søkeren har krav på anerkjennelse dersom vilkårene i § 46 er oppfylt, men mindre adopsjonen underkjennes på grunn av ordre public.

Det er nytt i første ledd første punktum at det er fastsatt hvem som kan be om bekreftelse. Når det gjelder en myndighet som må ta stilling til anerkjennelse som del av en sak, vises det til omtalen i punkt 24.4 om de myndigheter som prejudisielt tar stilling til anerkjennelse, herunder Utlendingsdirektoratet, Arbeids- og velferdsetaten og Skatteetaten.

Andre ledd første punktum åpner for at adopsjonsmyndigheten kan avgjøre at en utenlandsk adopsjon som ikke anerkjennes etter § 46 likevel skal gjelde i Norge. Dette gjelder både adopsjoner som ikke blir anerkjent fordi de ikke oppfyller vilkårene i § 46 første ledd og adopsjoner som faller inn under unntaket i § 46 andre ledd. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende adopsjonslov § 19 tredje ledd andre punktum, men med noen presiseringer. Vilkårene for en slik etterfølgende anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon, er at barnets beste og særlige grunner taler for det. Det kreves videre at det er barnet eller den som har adoptert som søker om etterfølgende anerkjennelse. En myndighet som tar stilling til en anerkjennelse som ledd i en annen sak, kan dermed ikke be adopsjonsmyndigheten om dette. Slik myndighet kan bare veilede om mulighetene for å søke adopsjonsmyndighetene om etterfølgende anerkjennelse. En avgjørelse etter denne bestemmelse vil være et enkeltvedtak og kan påklages.

Det følger av andre ledd andre punktum at slik avgjørelse bare kan tas dersom ikke annet følger av overenskomst med annen stat.

I tredje ledd fastsettes at bekreftelse eller avgjørelse etter første og andre ledd, uten videre skal legges til grunn av norske myndigheter. Dette er noe annet enn de prejudisielle vurderinger som foretas etter § 46 av myndigheter som tar stilling til anerkjennelse som ledd i en annen sak. Bestemmelsen innebærer at når det er tatt stilling til anerkjennelse av adopsjonsmyndighetene er dette bindende for alle norske myndigheter mv. og at den enkelte myndighet ikke kan gjøre egne prejudisielle vurderinger av spørsmålet om anerkjennelse.

En bekreftelse innebærer at adopsjonen får rettsvirkning fra det tidspunkt den utenlandske avgjørelsen ble fattet. En avgjørelse fra adopsjonsmyndigheten om at en utenlandsk adopsjon som ikke anerkjennes likevel skal legges til grunn i Norge, har først virkning fra tidspunktet for avgjørelsen av de norske adopsjonsmyndighetene.

Det er foreslått en forskriftshjemmel i fjerde ledd. Departementet kan gi forskrift om gjennomføring av reglene om anerkjennelse.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 24.4.6.

Til § 48 Anerkjennelse av en utenlandsk oppheving eller omgjøring av en adopsjon

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende adopsjonslov § 19 fjerde ledd, men er noe endret ved at den også omfatter omgjøring.

Bestemmelsen gjelder hvordan adopsjonsmyndighetene skal håndtere saker om anerkjennelse av en utenlandsk avgjørelse om å oppheve eller omgjøre en adopsjon. En adopsjon som skal kunne anerkjennes etter § 46 og § 47, må være fattet av en utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan. Norske domstoler eller myndigheter har som utgangspunkt ikke kompetanse til å endre utenlandske avgjørelser. De involverte partene vil derfor måtte gå til myndighetene i utlandet for å endre avgjørelsen, også om de er bosatt i Norge. Dette kan også gjelde hvis de har annen nær tilknytning til Norge som tilsier at det er behov for at den endrede eller opphevede adopsjonsavgjørelsen blir anerkjent i Norge.

Gjeldende adopsjonslov § 19 fjerde ledd gjelder bare muligheten for å anerkjenne en utenlandsk avgjørelse om «opphevelse» av en adopsjon. Kravet om samtykke fra norske myndigheter ble her innført blant annet for å hindre omgåelse. Bestemmelsen gjelder både anerkjennelse av «opphevelse» og «omgjøring». Ulike land vil ha ulike betegnelser og begreper for revisjon av adopsjonsvedtak. Bestemmelsen tar sikte på å favne vidt, hvor siktemålet er å favne om alle typer eventuelle endringer i det utenlandske adopsjonsvedtaket. Slike endringer gjelder bare i Norge etter et særskilt samtykkevedtak fra adopsjonsmyndigheten. Etter det norske adopsjonsregelverket er adgangen til opphevelse avskåret og muligheten for omgjøring snever. Derfor bør norske adopsjonsmyndigheter gå inn i hver enkelt sak for å avgjøre om den utenlandske avgjørelsen om å oppheve eller omgjøre skal anerkjennes her. En ledetråd for denne vurderingen vil være om den aktuelle revisjonen av adopsjonsvedtaket ville ført fram etter de norske reglene. Samtidig vil ikke enhver forskjell fra det norske regelverket være en indikasjon på nektelse. En skal for eksempel ikke lenger enn til Danmark for å finne en hjemmel for opphevelse. Adopsjonsmyndighetene må også se på hvilken tilknytning de involverte har til Norge. Et sentralt tema i så måte er hvor store ulemper det vil være for partene med et adopsjonsvedtak utenlandske myndigheter har endret eller opphevet, og som ikke blir anerkjent i Norge.

For nordiske forhold har Den nordiske familierettskonvensjonen artikkel 13 en særregel om opphevelse. Spørsmål om opphevelse av en adopsjon som består mellom nordiske statsborgere og som er stiftet i et nordisk land, avgjøres i adoptivforeldrenes bostedsland, alternativt i adoptivbarnets bostedsland. Bostedslandets rett skal anvendes.

En avgjørelse etter denne bestemmelsen vil være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 24.6.

Til § 49 Rettsvirkningene av en anerkjent utenlandsk adopsjon

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende adopsjonslov § 21, men er innholdsmessig endret på flere punkter. I motsetning til adopsjonsloven § 21 som fastsetter spesifikke rettsvirkninger knyttet til vergemål, foreldreansvar, underholdsplikt og arv, fastsetter § 49 at en utenlandsk adopsjon som anerkjennes etter § 46 eller § 47 har samme rettsvirkning som en norsk adopsjon. Regelen innebærer også at selv om adopsjonen er gjort i et land som bare bruker «svake» adopsjoner, vil den i Norge ha rettsvirkning som en «sterk» adopsjon siden dette er den eneste adopsjonstypen i Norge.

Det er tatt forbehold for tilfeller der noe annet følger av overenskomst med en annen stat. Dette er en særregel som i dag er nødvendig for å oppfylle forpliktelsene etter Haagkonvensjonen 1993. Artikkel 27 krever samtykke fra de involverte for at en «svak» adopsjon i opprinnelseslandet skal gjelde som en «sterk» adopsjon i mottakerstaten. I praksis innhentes alltid slike samtykker, slik at problemstillingen ikke oppstår. Det er likevel nødvendig med en unntaksbestemmelse hvis nødvendige samtykker skulle mangle.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 24.5.

Til § 50 Ordre public

Regelen om at en utenlandsk avgjørelse ikke skal anerkjennes eller utenlandsk lov ikke skal ha virkning dersom det åpenbart vil være i strid med norsk rettsorden (ordre public), er grunnfestet i norsk internasjonal privatrett. Ordre public er så rotfestet at selv uten lovfesting ville prinsippet gjelde. Gjeldende adopsjonslov § 20 inneholder også en bestemmelse om ordre public.

Bestemmelsen regulerer både tilsidesettelse av en utenlandsk avgjørelse om å adoptere, som også dekker eventuell opphevelse/omgjøring og tilsidesettelse av utenlandsk rett på de områder denne skal ha virkning i Norge etter lovvalgsregelen i § 44. Tillegget «utenlandsk lov» er nytt i forhold til gjeldende adopsjonslov § 20 og er tatt inn fordi norske myndigheter i noen få spørsmål nå skal anvendes utenlandsk rett, se merknader til § 44. Med uttrykket «utenlandsk lov» siktes både til uskrevne og skrevne regler, selv om de fleste land vil operere med en lovregulering av adopsjonsfeltet. Hva som «åpenbart vil være i strid med norsk rettsorden» må skje ut fra en vurdering av hvordan løsningen i den aktuelle saken ville vært etter de norske reglene, sett opp mot den utenlandske løsningen. I kravet om «åpenbart» ligger en høy terskel. En god veiledning vil ofte være å ta utgangspunkt i Haag- og Europarådskonvensjonen. Hvis den utenlandske løsningen er innenfor rammene av disse folkerettslige instrumentene, kan den vanskelig sies å være «åpenbart i strid med norsk rettsorden» siden Norge har ratifisert disse konvensjonene.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 24.7.

Kapittel 9. Straff

Til § 51 Straff

Første ledd fastsetter at den som bryter forbudene i § 11 (vederlag for samtykke eller uttalelse), § 30 (forbud mot adopsjonsformidling) og § 33 (forbud mot å gi vederlag som har til formål å påvirke en adopsjonsprosess eller utfallet av en adopsjonssak), straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder. Straffebestemmelsen rammer også medvirkning, jf. straffeloven § 15, som slår fast at medvirkning rammes så fremt ikke annet er bestemt.

Andre ledd fastsetter at brudd på taushetsplikten etter § 35 andre ledd straffes etter straffeloven § 209. Brudd på taushetsplikten er allerede straffbart etter straffeloven § 209, men er tatt inn i andre ledd for sammenhengens skyld.

Når det gjelder det nærmere innholdet i forbudene, vises det til kommentarene til de enkelte forbudsbestemmelsene.

Strafferammen er satt til bøter eller fengsel i inntil 3 måneder. Ofte vil det være tilstrekkelig å reagere med bøter, særlig dersom adopsjonssøkerne har misforstått regelverket. Ved straffutmålingen må en også vurdere hvilke vederlag som er ytt og omstendighetene for øvrig. Hvis beskjedne vederlag er ytt av vordende adoptivforeldre for å påskynde en treg adopsjonsprosess i utlandet, vil en bot ofte være en tilstrekkelig reaksjon. Overtredelser begått for å oppnå vinning eller som har et organisert preg, vil kunne møtes med fengselsstraff.

Kapittel 10. Ikrafttredelse, overgangsregler og endringer i andre lover

Til § 52 Ikrafttredelse

Første ledd slår fast at Kongen bestemmer når loven skal tre i kraft. Fra samme tid oppheves gjeldende adopsjonslov.

I andre ledd åpnes det for at Kongen kan bestemme at enkelte bestemmelser kan tre i kraft på et senere tidspunkt. Dette gjelder bare bestemmelser som er nye i loven, og som dermed ikke må settes i kraft samtidig med at gjeldende adopsjonslov oppheves.

Til § 53 Overgangsregler

Gjeldende adopsjonslov inneholder overgangsbestemmelser til adopsjonsloven av 1917. Siden denne fram til 1956 hadde en ordning med svake adopsjoner, fant departementet det nødvendig at disse adopsjonene skulle ha de samme, svake rettsvirkningene også etter 1986-loven, jf. Ot.prp. nr. 40 (1985–86) s. 33. I praksis kan det fremdeles være personer i live som har vært omfattet av ordningen med svake adopsjoner.

Første ledd viderefører samme overgangsregel som i gjeldende adopsjonslov § 25. Etter regelen vil en såkalt «svak» adopsjon bli videreført med de samme rettsvirkningen som da denne adopsjonen ble innvilget. Adoptivbarn adoptert ved såkalt svak adopsjon fikk ikke arverett etter sine adoptivforeldre. Dette følger av daværende adopsjonslov § 15 b, tatt inn i adopsjonsloven av 1917 ved lovendring av 24. mai 1935 nr. 2 og opphevet ved lov 21. desember 1956 nr. 7, som trådte i kraft 1. juli 1957. Også retten til opplysninger om opprinnelige foreldre er begrenset ved såkalt svak adopsjon, se nærmere Steenberg og Hognestad Adopsjonsloven med kommentarer s. 348–355.

Andre ledd fastsetter tidspunktet for når adopsjonssøknader skal bli behandlet etter den nye loven.

Tredje ledd fastsetter tidspunktet for når samtykkeadopsjoner der barnevernet har overtatt omsorgen for barnet skal behandles etter den nye loven.

Fjerde ledd slår fast at regelen i § 39 andre ledd om informasjonsskriv til adopterte når de har fylt 18 år bare gjelder for adopsjoner som er gitt etter loven her. Det er forutsatt at adoptivforeldrene ved adopsjonen skal bli informert om at dette vil bli gjort.

I femte ledd åpnes det for at departementet kan fastsette ytterligere overgangsregler. Dette kanblant annet være knyttet til ferdigbehandling av pågående saker etter gjeldende adopsjonslov og til hvilke saker som skal behandles etter den nye loven her.

Til § 54 Endringer i andre lover

Endringen i ekteskapsloven:

Etter ekteskapsloven er rettsvirkningene for registrerte partnerskap i utgangspunktet de samme som for ektefeller, men § 95 andre ledd gjør unntak ved at adopsjonslovens regler om ektefeller likevel ikke skal gjelde for registrerte partnere. Denne bestemmelsen er det ikke lenger behov for, og den foreslås derfor sløyfet.

Endringene i barnevernloven:

Til barnevernloven § 4-20 nytt femte ledd

Når det er fattet vedtak om fratakelse av foreldreansvar, kan fylkesnemnda gi samtykke til adopsjon i foreldrenes sted, jf. barnevernloven § 4-20 andre ledd. Etter nytt femte ledd kan fylkesnemnda treffe vedtak om adopsjon også i de tilfeller hvor foreldrene samtykker, såfremt vilkårene i § 4-20 tredje ledd ellers er oppfylt.

Vilkårene for å gi samtykke til adopsjon i foreldrenes sted etter barnevernloven § 4-20 tredje ledd er strenge. Foreldreansvaret må være fratatt foreldrene. I tillegg skal fylkesnemnda prøve hvorvidt det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg eller barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet. Videre skal fylkesnemnda prøve om adopsjon vil være til barnets beste, og om adoptivsøkerne har vært fosterforeldre for barnet og har vist seg skikket til å oppdra det som sitt eget. Vilkårene i adopsjonsloven må også være oppfylt, jf. barnevernloven § 4-20 tredje ledd bokstav d, noe som blant annet betyr at barn som har fylt 12 år må gi sitt samtykke.

Til barnevernloven § § 4-23 tredje ledd:

Bestemmelsen viste til tidligere adopsjonslov kapittel 3a om adopsjonsformidling og godkjenning av adoptivhjem. Enkelte av bestemmelsene framgår nå av ny adopsjonslov kapittel 6 om vilkår for adopsjon og forhåndssamtykke.

Endringen navneloven

Til navneloven § 5 første og andre ledd:

De aktuelle bestemmelsene i navneloven ble ikke oppdatert i forbindelse med at også samboere fikk adgang til å adoptere, jf. lovendring 25. april 2014 nr. 13. På dette punkt bør det være de samme reglene for samboere som for ektefeller.

Endringer i statsborgerloven

Til statsborgerloven § 5 og § 37 tredje ledd:

I sammenheng med ny adopsjonslov blir henvisningen til gjeldende adopsjonslov kapittel 3 A endret.