9 Adopsjon av fosterbarn

9.1 Oppsummering

Departementet foreslår at fylkesnemnda skal behandle alle adopsjonssaker hvor barneverntjenesten har overtatt omsorgen for et barn (fosterbarnsadopsjon), også når foreldrene samtykker. Etter departementets syn vil forslaget styrke rettsikkerheten til de involverte parter, både barnet og foreldrene.

9.2 Gjeldende rett

9.2.1 Adopsjon av fosterbarn etter adopsjonsloven (samtykkebasert adopsjon)

Fosterforeldrene kan adoptere et barn som barneverntjenesten har overtatt omsorgen for etter barnevernlovens regler. En slik adopsjon kan gjennomføres på to måter.

Hvis de opprinnelige foreldrene samtykker til adopsjon, avgjør barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) region saken etter adopsjonslovens regler. Hvis de opprinnelige foreldrene nekter å samtykke til adopsjon, eller Bufetat region er i tvil om det er gitt et reelt samtykke, kan barneverntjenesten fremme en sak for fylkesnemnda. Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker kan samtykke til adopsjon i foreldrenes sted.

Innvilgelse av søknad om adopsjon av fosterbarn etter adopsjonsloven gis av Bufetat region etter søknad fra barnets fosterforeldre. Ofte vil fosterforeldrene sende inn sin søknad i samarbeid med barneverntjenesten i hjemkommunen. De alminnelige vilkårene etter adopsjonsloven må være oppfylt. Adopsjonsmyndighetene må blant annet finne at adopsjonen antas å være til barnets beste, og fosterforeldrene må enten ønske å oppfostre barnet, ha oppfostret det, eller det må foreligge annen særlig grunn, jf. adopsjonsloven § 2. I tillegg må de opprinnelige foreldrene ha gitt nødvendig samtykke etter adopsjonsloven § 7.

Barnet må gi sitt samtykke fra fylte 12 år, jf. adopsjonsloven § 6. Barn som har fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal etter adopsjonsloven § 6 informeres og gis anledning til å uttale seg.1

Adopsjonsloven stiller ikke spesifikke krav til fosterbarnsadopsjoner. Noen av de alternative vilkårene etter adopsjonsloven vil likevel i praksis være utelukket ved fosterbarnsadopsjoner. For eksempel vil denne adopsjonstypen bare være aktuell ved forutgående oppfostring, slik at alternativene om oppfostringsønske og «annen særlig grunn» i § 2 ikke er relevante ved fosterbarnsadopsjon.

Statistikk fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (jf. s. 141 i utredningen) viser at myndighetene innvilger de fleste søknadene om fosterbarnsadopsjon, men slik utvalget påpeker kan en vanskelig trekke slutninger om hvorvidt innvilgelsesprosenten er for høy uten å gjøre en kvalitativ analyse av de enkelte sakene. Utvalget har ikke prioritert en slik gjennomgang.

9.2.2 Adopsjon av fosterbarn etter barnevernloven (adopsjon som tvangstiltak)

Barneverntjenesten kan fremme begjæring til fylkesnemnda om adopsjon uten foreldrenes samtykke, jf. barnevernloven § 4-20 andre ledd. Adopsjon skiller seg fra de øvrige tvangstiltakene etter barnevernloven ved å være endelig og uten mulighet for senere endring. Forutsatt at fylkesnemnda har fattet vedtak om fratakelse av foreldreansvaret, kan nemnda også gi samtykke til adopsjon.

Barnevernloven § 4-20 første ledd fastsetter at fylkesnemnda kan frata foreldreansvaret samtidig som den fratar omsorgen fra foreldrene. Siden fratakelse av foreldreansvar er et mer inngripende tiltak, og normalt ikke er nødvendig for å beskytte barnet mot omsorgssvikt, vil fylkesnemnda sjelden frata foreldreansvaret samtidig med omsorgsovertakelsen.

Fylkesnemnda kan frata foreldreansvaret i samme avgjørelse som nemnda gir samtykke til adopsjon, og i praksis er slike samtidige vedtak vanlige. Hvis foreldreansvaret allerede er fratatt, må barnet ha fått oppnevnt verge. Vergens rolle er da å opptre på vegne av barnet, men vergen kan ikke i foreldrenes sted samtykke til adopsjon.

Vilkårene for å gi samtykke til adopsjon i foreldrenes sted er fastsatt i § 4-20 tredje ledd bokstav a til d. Grunnvilkåret for å gi samtykke til adopsjon er ifølge bokstav a, at tilbakeføring av barnet til foreldrene ikke er sannsynlig. Dette kan enten ha sammenheng med foreldrenes omsorgsevne eller med barnets behov for å opprettholde tilknytningen til sine fosterforeldre. Det oppstilles derfor to alternative grunnvilkår for adopsjon. Det første vilkåret er at det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, altså at foreldrenes omsorgsevne er varig nedsatt. Selv om det ikke er sannsynliggjort at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, kan det gis samtykke til adopsjon dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet. Det avgjørende her er om en tilbakeføring vil medføre reell fare for skadevirkninger av betydning sett på lengre sikt.

Etter bokstav b kan det bare gis samtykke til adopsjon dersom adopsjon, etter en samlet vurdering, vil være til barnets beste. Dette betyr at det må foretas en vurdering av om det vil være bedre for barnet å bli adoptert enn å vokse opp som fosterbarn.2 Adopsjon mot de biologiske foreldres vilje er et særdeles inngripende tiltak, og etter rettspraksis kreves det derfor særlig tungtveiende grunner.3

I henhold til bokstav c kan adopsjonssamtykke ikke gis uten at adoptivsøkerne på forhånd har vært fosterforeldre for barnet og har vist seg skikket til å oppdra det som sitt eget. Loven oppstiller ikke nærmere regler for hvor lenge adoptivsøkerne skal ha vært fosterforeldre for barnet før samtykke gis. Dette må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Kravet om at fosterforeldrene skal ha vist seg skikket til å oppdra barnet som sitt eget, innebærer imidlertid at fosterhjemsforholdet må ha hatt en viss varighet.

Det siste vilkåret følger av bokstav d. I bestemmelsen står det at det er et vilkår for samtykke til adopsjon at vilkårene i adopsjonsloven er tilstede, og at det er fylkesnemnda som skal ta stilling til dette.

Når en sak om adopsjon er avgjort av fylkesnemnda eller det foreligger en rettskraftig avgjørelse fra domstolen, oversendes saken til den aktuelle regionen i Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) som utsteder adopsjonsbevillingen uten å prøve om vilkårene i loven er til stede. Dette følger av adopsjonsloven § 1.

9.2.3 Besøkskontakt etter adopsjon

Et springende punkt i saker om adopsjon av fosterbarn er ofte knyttet til valget mellom å bryte kontakten med de opprinnelige foreldrene og gi barnet varig nye foreldre, eller å la barnet opprettholde en viss kontakt med de opprinnelige foreldrene. Barnevernloven fikk ved lov 4. juni 2010 nr. 18 tilføyet en bestemmelse i § 4-20 a om besøkskontakt mellom barnet og de biologiske foreldre etter adopsjon (åpen adopsjon).

Det følger av barnevernloven § 4-20 a at når fylkesnemnda treffer vedtak om adopsjon etter § 4-20, skal den, dersom noen av partene har krevd det, samtidig vurdere om det skal være besøkskontakt mellom barnet og biologiske foreldre etter at adopsjonen er gjennomført. Dersom en begrenset besøkskontakt etter adopsjonen er til barnets beste, og adoptivsøkernes samtykke til slik kontakt foreligger, skal fylkesnemnda treffe vedtak om det. Fylkesnemnda må i et slikt tilfelle samtidig fastsette omfanget av kontakten.

Bestemmelsen hjemler åpne adopsjoner og endrer forutsetningen om at en adopsjon bryter alle rettslige bånd mellom barnet og de opprinnelige foreldrene. Hensikten er ikke «å sikre en tilknytning til biologiske foreldre med tanke på en tilbakeføring av barnet», men «å gi barnet en mulighet til et visst kjennskap til sine biologiske foreldre under oppveksten».4

Et særpreg ved avgjørelser om besøkskontakt er at de ikke kan tvangsgjennomføres. At ordningen bygger på at adoptivforeldrene følger opp vedtaket framgår indirekte ved at bestemmelsen mangler regler om tvangsgjennomføring.

Reglene om besøkskontakt er knyttet til vedtak om adopsjon etter barnevernloven § 4-20. Skjer adopsjon etter reglene i adopsjonsloven, er besøkskontakt utelukket.

9.3 Nordisk rett5

9.3.1 Oversikt

Barnevernslovgivningen i de nordiske land har mange likhetstrekk. Dette gjelder også til dels samtykkeadopsjoner av fosterbarn. Samtlige nordiske lands adopsjonslovgivning åpner for adopsjon av fosterbarn dersom barnets opprinnelige foreldre samtykker, og de øvrige vilkårene for adopsjon er til stede (adopsjonen er til barnets beste osv.).

Annerledes er det for tvangsadopsjoner, altså adopsjon av fosterbarn hvor barnets opprinnelige foreldre ikke samtykker.

9.3.2 Dansk og svensk rett

I motsetning til norsk rett, finnes det i Sverige en ordning med varige fosterhjemsplasseringer. Foreldreansvaret – vårdnaden – blir da i visse tilfeller overført til fosterforeldrene.6 Dersom barnet har vært plassert i et fosterhjem i 3 år, må sosialnemnden vurdere om foreldreansvaret skal overføres til fosterforeldrene, jf. LVU § 13 tredje ledd og den svenske sosialtjenesteloven kapittel 6 § 8.

I Danmark ble reglene om tvangsadopsjon endret i 2015.7 Det framgår av den danske adopsjonsloven § 9 stk 2 at barn i særlige tilfeller kan adopteres uten foreldrenes samtykke der vesentlige hensyn til barnets beste taler for det. De materielle vilkårene for tvangsadopsjon er nærmere regulert i § 9 stk 3 og stk 4.

Barn kan adopteres uten foreldrenes samtykke dersom betingelsene for omsorgsovertakelse er oppfylt8, og det er sannsynliggjort at foreldrene varig vil være ute av stand til å ivareta omsorgen for barnet. Adopsjonen må også av hensyn til kontinuiteten og stabiliteten i barnets oppvekst vil være til beste for barnet, jf. § 9 stk 3.

Dersom barnet er plassert i fosterhjem og betingelsene for omsorgsovertakelse er oppfylt, kan fosterforeldrene adoptere barnet hvis barnets tilknytning til fosterfamilien er av en slik karakter at det vil være skadelig for barnet å bryte denne tilknytningen, spesielt av hensyn til kontinuiteten og stabiliteten i barnets oppvekst og til barnets relasjon til sine foreldre, jf. § 9 stk. 4.

De opprinnelige foreldrenes foreldreansvar kan fratas med hjemmel i föräldrabalken kapittel 6 §§ 7 og 8a. Dersom vilkårene for overføring av foreldreansvar er til stede, skal foreldreansvaret overføres til fosterhjemmet (familjehemmet) når det åpenbart er best for barnet at dette forholdet består, jf. föräldrebalken kapittel 6 § 8. Det svenske regelverket åpner således for at fosterforeldrene som har overtatt foreldreansvaret for barnet kan adoptere barnet uten de opprinnelige foreldrenes samtykke. Det er et vilkår at de opprinnelige foreldrene er fratatt foreldreansvaret. Hvis ikke, kreves det foreldrenes samtykke for at en adopsjon skal kunne gjennomføres. Denne typen adopsjon er ikke benyttet i særlig grad.

9.3.3 Finsk og islandsk rett

Både den finske og den islandske adopsjonsloven inneholder hjemler for adopsjon uten samtykke. Hjemlene er imidlertid lite brukt. Etter den finske adopsjonsloven § 11 andre ledd kan myndighetene foreta adopsjon uten opprinnelige foreldres samtykke dersom eksepsjonelle grunner foreligger. Barnets beste må tale sterkt for adopsjonen, og hensett til kontakten mellom barnet og de opprinnelige foreldrene, må det ikke foreligge tilstrekkelige grunner til at foreldrene ikke samtykker til adopsjonen.

Vilkårene for adopsjon uten foreldrenes samtykke er tatt inn i den islandske adopsjonsloven artikkel 7 fjerde ledd. Adopsjonssøkerne må være fosterforeldre for barnet og barnets omstendigheter må tale sterkt for adopsjon. I tillegg til tvangsadopsjon, åpner den islandske ordningen også for varig fosterbarnsplassering. Etter barnevernloven (Child Protection Act, No. 80/2002, engelsk oversettelse) artikkel 27 og 28 er slike plasseringer av barnet utenfor hjemmet tidsbegrenset, men etter artikkel 29 kan foreldrene i tillegg fratas «custody» over barnet. Et slikt vedtak kan både være midlertidig og varig, jf. artikkel 65.

9.4 Adopsjonslovutvalgets forslag

Adopsjonslovutvalget foreslår at fylkesnemnda skal få kompetanse til å fatte vedtak om adopsjon av fosterbarn der de biologiske foreldrene samtykker til adopsjonen. Utvalget foreslår at det tas inn en særregulering i adopsjonsloven § 11. Denne sier at når barneverntjenesten tidligere har overtatt omsorgen etter barnevernloven § 4-12, § 4-8 andre ledd eller § 4-8 tredje ledd, skal en senere adopsjon avgjøres av fylkesnemnda etter vilkårene i barnevernloven § 4-20 andre og tredje ledd, uansett om foreldrene samtykker til adopsjon.

Dette begrunnes blant annet med at en adopsjon er et svært vidtrekkende tiltak, hvor det er viktig med grundig saksbehandling for å ivareta interessene til de involverte. Saksbehandlingen etter barnevernloven er gjennomgående grundigere enn etter adopsjonsloven. I tillegg har de opprinnelige foreldrene også bedre tilgang til rettshjelp ved denne behandlingsmåten siden de har krav på vederlagsfri advokatbistand, jf. barnevernloven § 7-8, jf. rettshjelpsloven § 17. Det vises også til at barnevernlovens saksbehandlingssystem er fleksibelt. Dersom de opprinnelige foreldrene samtykker til adopsjonen, vil saken ofte ligge til rette for forenklet behandling ved at den avgjøres av nemndsleder alene, jf. barnevernloven § 7-5 andre ledd, og uten forhandlingsmøte, jf. barnevernloven § 7-14 andre ledd bokstav a.

Dagens ordning hvor adopsjon av fosterbarn kan gjennomføres på to forskjellige måter har vært kritisert i juridisk teori.9 Det har blant annet blitt framhevet at grensen mellom frivillighet og tvang kan bli uklar, særlig på grunn av barneverntjenestens dobbeltrolle i form av oppfølging av fosterhjemsplasseringen og som utreder av adopsjonssaken. Hove-utvalget framholdt at dagens ordning kunne problematiseres og satte spørsmålstegn ved om det bør være anledning til å samtykke til adopsjon, når dette skjer i etterkant av et offentlig inngrep.10 Etter barnevernloven skal omsorgsovertakelse alltid behandles som et tvangstiltak, selv om foreldrene samtykker. Hove-utvalget påpekte at det kan argumenteres for at dette burde gjelde også ved det mer inngripende tiltak som en adopsjon er. Av kapasitetsmessige grunner ble denne problemstillingen ikke utredet nærmere.

Slik Hove-utvalget viste til, skiller adopsjon etter barnevernloven seg ut fra andre barnevernstiltak ved å verken være frivillig, midlertidig eller gjenstand for senere endring, slik de øvrige tiltakene er. Adopsjonssamtykke etter barnevernloven § 4-20 er således både innholdsmessig og med hensyn til varighet, det mest inngripende tiltak som kan benyttes i barnevernsammenheng. Alle rettslige bånd mellom barnet og dets biologiske familie blir varig brutt, og nye varige rettslige bånd mellom barnet og adoptivforeldrene blir etablert.

Adopsjonslovutvalget mener at forslaget vil styrke rettssikkerheten til de involverte partene. Det påpekes at hensynet til sammenhengen med de andre tiltakstypene i barnevernloven også taler for et slikt forslag. Vedtak om omsorgsovertakelse må avgjøres av fylkesnemnda, også hvor foreldrene samtykker til tiltaket. Siden adopsjon er et mer inngripende tiltak enn omsorgsovertakelse, mener utvalget at det gir bedre sammenheng mellom reglene dersom adopsjon med foreldrenes samtykke behandles med de samme rettssikkerhetsgarantier.

Utvalget foreslår også at dersom fylkesnemnda har gitt samtykke til adopsjon, skal adopsjonsmyndighetene utstede adopsjonsbevilling uten å prøve om vilkårene i adopsjonsloven er tilstede, jf. adopsjonsloven § 1 andre ledd. Dette framgår av utvalgets lovforslag § 11 andre ledd. Forslaget skal være en videreføring av gjeldende rett.

Utvalget viser til at en særlig utfordring med forslaget er avgrensningen av hvilke adopsjonssaker som skal følge barnevernlovens system, og hvilke som fortsatt skal avgjøres etter adopsjonsloven. Dette gjelder for eksempel barn som foreldrene selv har plassert utenfor hjemmet. Utgangspunktet er at private plasseringer faller utenfor barnevernloven, men barneverntjenesten kan på nærmere vilkår kreve å godkjenne plasseringsstedet, jf. barnevernloven § 4-7. Selv om barneverntjenesten her kan fatte vedtak, har foreldrene fremdeles en sentral rolle, og de kan når som helst avslutte plasseringen. Denne typen plassering skiller seg derfor klart fra omsorgsovertakelser.

Utvalget foreslår at det skal gå uttrykkelig fram av adopsjonsloven hvilke typer saker som må behandles etter barnevernloven.

For å avgrense disse to systemene bør barneverntjenesten ha overtatt omsorgen for barnet etter barnevernloven § 4-8 og § 4-12. Etter utvalgets forslag vil adopsjon av barn som bor utenfor foreldrehjemmet uten at barneverntjenesten har overtatt omsorgen fremdeles følge reglene i adopsjonsloven.

Utvalget foreslår at vilkårene i § 4-20 tredje ledd skal gjelde også ved fosterbarnsadopsjon med foreldrenes samtykke. Utvalget har imidlertid ikke foreslått endringer i vilkårene for adopsjon etter barnevernloven § 4-20. Dette begrunnes med at vilkårene har stått uendret siden 1992. I denne perioden har antall saker variert, og de siste årene har antallet gått opp. Den uttalte politiske målsettingen fra stortingsflertallet11 har vært å øke bruken av adopsjon som barnevernstiltak. Når utviklingen går i den retning som er ønsket, mener utvalget at det er lite hensiktsmessig å endre de materielle vilkårene. Utvalget mener at selv om barnevernloven § 4-20 er utformet for situasjoner hvor foreldrene ikke samtykker til adopsjon, trenger ikke bestemmelsen endres for å kunne fange opp saker hvor foreldrene samtykker.

Utvalget foreslår at fylkesnemnda skal vurdere adopsjon opp mot vilkårene i barnevernloven § 4-20 også i saker hvor de biologiske foreldrene samtykker. Det vises i denne forbindelse til at kravene i barnevernloven § 4-20 stort sett korresponderer med kravene i adopsjonsloven. For eksempel er en forutsetning for adopsjon i alle tilfeller at foreldrene varig er ute av stand til å gi barnet forsvarlig omsorg, eller at barnet har fått en slik tilknytning til fosterhjemmet at en flytting kan føre til alvorlige problemer for barnet. Dersom ingen av disse alternativene er oppfylt, vil adopsjon vanskelig kunne sies å være til barnets beste.

Reglene i barnevernloven § 4-20 a om besøkskontakt er per i dag forbeholdt saker som går etter barnevernloven. Siden utvalget foreslår at flere adopsjonstyper skal følge barnevernlovens system, vil gruppen som er aktuell for besøkskontakt utvides noe.

Adopsjonslovutvalget behandler adopsjon av fosterbarn i NOU 2014: 9 kapittel 10 (s. 140-152).

9.5 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har gått imot utvalgets forslag. Flere støtter forslaget om at fylkesnemnda skal ha kompetansen til å treffe vedtak om adopsjon av barn som barnevernet har overtatt omsorgen for, også når foreldrene samtykker til adopsjon. Disse er Advokatforeningen, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Fellesorganisasjonen (FO), Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker v/ Sentralenheten og Forskergruppen i barnerett ved Norges Arktiske Universitet. Noen bemerker at rettsikkerheten til alle parter i saken vil være best sikret ved at saksbehandlingen følger barnevernlovens regler.

Fagforbundet, Bergen kommune, Regionsenter for barn og unges psykisk helse og Verdens barn har gitt uttrykk for støtte til forslaget, men har ikke gitt realitetsmerknader.

Sentralenheten for fylkesnemndene uttaler:

«I dag kommer ikke denne regelen (§ 4-20) til anvendelse når foreldrene samtykker til adopsjon. Vi er enige i denne utvidelsen av bestemmelsens virkeområde og slutter oss til utvalgets begrunnelse av dette. Vi er videre enige i at skillet bør trekkes ved de saker der barneverntjenesten har overtatt omsorgen etter vedtak fattet av fylkesnemnda. I likhet med utvalget mener vi det vil skape for stor uklarhet å trekke skillet ved saker der barneverntjenesten er involvert på annen måte.»

Bufdir uttaler:

«Bufdir støtter forslaget i utkast til § 11 andre ledd, første punktum om at fylkesnemndene skal avgjøre adopsjonssaker i tilfeller hvor foreldrene er fratatt omsorgen etter barnevernlovens regler. I slike tilfeller vil det være vanskelig å vurdere hvor frivillig foreldrenes samtykke til adopsjon er. Etter Bufdirs syn vil rettsikkerheten til alle parter i saken derfor være best sikret ved at saksbehandlingen følger barnevernlovens regler».

Forskergruppen i barnerett ved Norges Arktiske Universitet uttaler:

«Vi finner at den beste løsningen er at barnevernlovens regler anvendes når omsorgen er overtatt. Dette har sammenheng med grensen mellom frivillighet og tvang som kan være problematisk i barnevernsaker, og det gir bedre sammenheng med reglene for omsorgsovertakelse hvor tvangshjemmelen benyttes, også om foreldrene samtykker».

Utvalget foreslår at adopsjon av barn som bor utenfor foreldrehjemmet uten at barneverntjenesten har overtatt omsorgen fremdeles vil følge reglene i adopsjonsloven.

Advokatforeningen slutter seg til forslaget og skriver:

«Advokatforeningen støtter at det ikke er behov for særregulering i saker om adopsjon der barnet bor utenfor hjemmet uten at barneverntjenesten har overtatt omsorgen».

9.6 Departementets vurderinger og forslag

9.6.1 Avgjørelsesmyndighet ved adopsjoner av fosterbarn

Lovgivningen på adopsjonsområdet skal ivareta en rekke ulike hensyn. Et overordnet hensyn er å sikre at adopsjon gjennomføres til barnets beste og med barnets grunnleggende rettigheter for øye. Et regelverk om adopsjon skal også ivareta hensynet til barnets biologiske foreldre og deres rettigheter. På bakgrunn av dette framgikk det av adopsjonslovutvalgets mandat at utvalget skal særlig utrede og ta stilling til vilkår for nasjonal adopsjon, herunder fosterbarnsadopsjon.

Departementet er enig i utvalgets forslag om at fylkesnemnda skal få kompetanse til å treffe vedtak om adopsjon etter en omsorgsovertakelse også når foreldrene samtykker.

Departementet er enig i at hensynet til rettsikkerheten til barn og biologiske foreldre taler for at fylkesnemnda bør treffe vedtak om adopsjon i disse sakene. Det kan stilles spørsmål ved om foreldrenes samtykke har vært tilstrekkelig frivillig, eller om de har følt seg presset til å samtykke til adopsjon. Alle høringsinstansene som hadde realitetsmerknader, støtter forslaget. Hensynet til sammenheng med andre tiltak i barnevernloven taler også for at nemnda behandler saker om adopsjon av fosterbarn også når foreldrene samtykker. Dette er i overensstemmelse med at samtykkesakene om omsorgsovertakelse behandles av nemnda.

Etter gjeldende rett skal adopsjonsmyndighetene, her Bufetat region, ikke prøve om vilkårene for adopsjon er til stede i avgjørelser om adopsjon av fosterbarn etter barnevernloven, jf. barnevernloven § 4-20 fjerde ledd og adopsjonsloven § 1 andre ledd. Regionen skal kun kontrollere at vedtaket er endelig, eventuelt at dommen er rettskraftig dersom fylkesnemndas avgjørelse er brakt inn for domstolene for rettslig overprøving. Departementet vil derfor endre ordlyden i utvalgets forslag slik at det uttrykkelig sies at «adopsjonsmyndigheten» utsteder adopsjonsbevilling i slike saker. Se for øvrig punkt 17.5.

Departementet er enig i utvalgets forslag om at vilkårene i § 4-20 tredje ledd også skal gjelde ved adopsjon av fosterbarn når foreldrene samtykker. Departementet påpeker at det er strenge vilkår i barnevernloven § 4-20. Se særlig bokstav a der det heter at det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg eller barnets tilknytning til nye mennesker og miljø kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet. Selv om vilkårene i barnevernloven synes strengere enn etter adopsjonsloven. Det er etter departementets syn ikke grunn til å tro at endringen vil medføre at det innvilges færre adopsjoner.

Departementet viser til at vilkårene for adopsjon etter barnevernloven § 4-20 stort sett korresponderer med kravene i adopsjonsloven. Fylkesnemnda må uansett vurdere om adopsjonen vil være til barnets beste også i saker hvor de biologiske foreldrene samtykker til adopsjon.

Sentralt i vurderingen av adopsjon av fosterbarn etter adopsjonsloven er om det foreligger en god, trygg og stabil omsorgssituasjon hos fosterfamilien. Vilkårene i adopsjonsloven og rundskriv medfører en generelt restriktiv praksis, særlig for kravet om langvarig oppfostring. Dette er nettopp for å ha best mulige forutsetninger for å vurdere tilknytningen mellom fosterforeldrene og barnet som søkes adoptert. Departementet antar derfor at det ikke vil være store forskjeller mellom vurderingen Bufetat i dag tar etter adopsjonsloven og vurderingen fylkesnemnda må ta etter barnevernloven § 4-20 i saker der de biologiske foreldrene har samtykket til adopsjon.

Utvalget foreslår ikke endringer i barnevernloven § 4-20. Departementet mener at det er behov for å endre ordlyden i § 4-20 for å fange opp sakene der foreldre samtykker. Bestemmelsen refererer seg i dag til de situasjoner der det er nødvendig å frata foreldrene foreldreansvaret fordi foreldrene ikke samtykker til adopsjon, slik at nemnda kan samtykke i foreldrenes sted. Dette vil ikke være aktuelt ved adopsjon etter omsorgsovertakelse der biologiske foreldre samtykker. Etter departementets syn må det derfor framgå av bestemmelsen at fylkesnemnda kan treffe vedtak om adopsjon også i de tilfeller hvor foreldrene samtykker, så fremt vilkårene i § 4-20 ellers er oppfylt. Dette er også påpekt i høringen av Sentralenheten for fylkesnemndene. Departementet foreslår et nytt femte ledd i § 4-20 om at fylkesnemnda kan treffe vedtak om adopsjon når foreldrene samtykker, så fremt vilkårene i § 4-20 ellers er oppfylt.

Departementet foreslår en regulering i adopsjonsloven som sier at fylkesnemnda etter § 12 andre ledd har kompetansen til å treffe vedtak om adopsjon av fosterbarn. Adopsjonsmyndigheten skal likevel utstede adopsjonsbevillingen.

9.6.2 Særlig om barns medvirkning

Prinsippet om barnets rett til å si sin mening og til å bli hørt i alle saker som berører dem, er slått fast i artikkel 12 i FNs barnekonvensjon. Dette innebærer at barn har rett til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som gjelder dem, også ved adopsjon. Barn skal få bidra i beslutninger om seg selv ut fra alder og modenhet.

Barnets rett til å bli hørt i barnevernsaker er regulert i barnevernloven § 6-3 hvor det framgår at et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barn som har fylt 15 år og som forstår hva saken gjelder kan også få partsstatus etter denne bestemmelsen. Adopsjonsloven gir også barn rett til å uttale seg etter sin alder og modenhet, jf. gjeldende adopsjonslov § 6 (lovutkastet § 8). Barn som har fylt 12 år kan imidlertid ikke adopteres uten eget samtykke.

Fordi reglene i henholdsvis barnevernloven og adopsjonsloven gir barnet forskjellige rettigheter, er det nødvendig å presisere hvilke regler som skal gjelde for barns medvirkning når fylkesnemnda gis myndighet til å fatte vedtak om adopsjon uavhengig av samtykke fra de biologiske foreldrene.

Barnevernloven § 4-20 tredje ledd bokstav d fastslår at vilkårene i adopsjonsloven må være oppfylt før det kan fattes vedtak om adopsjon etter barnevernloven. Bestemmelsen omfatter også barnets medbestemmelsesrett etter adopsjonsloven. Dette innebærer at i adopsjonssaker etter barnevernloven skal barn som har fylt 12 år samtykke. Det presiseres at det er barneverntjenesten i kommunen som skal legge til rette for barnets medvirkning /samtykke.

Dette vil slik departementet ser det styrke rettssikkerheten til barnet.

9.6.3 Utredning av adopsjonssøkere

I sitt høringssvar foreslår Sentralenheten for fylkesnemndene at det bør vurderes nærmere hvem som skal ha ansvaret for å utrede påtenkte adopsjonssøkere når barneverntjenesten har omsorgen for barnet, og de påtenkte adoptivforeldrene er fosterforeldre for barnet. Det vises til at det kan være gode grunner for at Bufetat utreder egnetheten også i disse sakene, selv om det er kommunen som fremmer begjæring om adopsjon for fylkesnemnda.12 Dette begrunnes med at det kan være vanskelig for kommunen å foreta en slik utredning objektivt etter lang tids samarbeid med fosterforeldrene, og at en negativ utredning også kan tenkes å få betydning for samarbeidsklimaet mellom fosterforeldrene og barneverntjenesten i framtida.

Etter departementets syn bør ansvaret for utredning av fosterforeldre som påtenkte adoptivfamilier fremdeles ligge hos barneverntjenesten. Dette fordi barneverntjenesten vil ha god kjennskap til hvert fosterbarn som blir adoptert. Dette kunnskapsgrunnlaget vil være et viktig moment i vurderingen av adoptivfamiliens egnethet, og det er viktig at den som foretar utredningen har godt kjennskap til familien.

Adopsjon av fosterbarn skiller seg fra utenlandsk adopsjon og nasjonal adopsjon ved at fosterbarnsadopsjon er en integrert del av barnevernsaken som ligger til grunn for fosterhjemsplasseringen. Ved fosterbarnsadopsjon er det allerede en tilknytning mellom barnet og fosterfamilien, noe som ikke er tilfellet ved andre typer adopsjon. Det foreligger dermed færre usikkerhetsmomenter ved slike adopsjoner enn dersom adopsjonen gjelder for eksempel ukjent barn fra utlandet.

Departementet har merket seg bekymringen hos Sentralenheten for fylkesnemndene for at det vil kunne være problematisk for kommunen å beholde den distansen til søkerne som er nødvendig for å sikre objektive vurderinger med barnets beste i fokus. Departementet vurderer det imidlertid som positivt at det er de som har møtt søkerne personlig som også utreder deres egnethet. Dette vil sikre at lokalkunnskap og nærhet til søkerne ikke forsvinner, og gi adopsjonssøkerne større forutsigbarhet i deres adopsjonsprosess. Departementet er bekymret for at en flytting av utredningsansvaret til Bufetat region kan medføre unødvendig forsinkelse i søkernes adopsjonsprosess.

Barneverntjenestene forutsettes å ha kompetanse til å utrede og følge opp tunge og alvorlige barnevernssaker. Slik departementet ser det er den faglige kompleksiteten i utredningen av adoptivforeldre ikke ulik de alvorlige barnevernsakene som barneverntjenesten er vant med å utrede. Under enhver omstendighet ligger selve beslutningen om å innvilge adopsjon hos Fylkesnemnda. Dette bidrar til å sikre barnets rettsikkerhet. Departementet finner etter dette ikke grunnlag for å følge opp fylkesnemndas forslag i lovproposisjonen.