6 Generelle vilkår for adopsjon og forhåndssamtykke

6.1 Oppsummering

Departementet foreslår at de generelle vilkårene samles i et eget kapittel i adopsjonsloven. I tillegg foreslås enkelte innholdsmessige endringer og nye bestemmelser. Dette gjelder for eksempel en generell lovbestemmelse som oppstiller grunnleggende krav til adopsjonssøkerne, en bestemmelse om ensliges adgang til å adoptere, og en bestemmelse som fastsetter at vederlag for å prøve å få noen til å samtykke til adopsjon er forbudt. For øvrig bygger forslaget i stor grad på gjeldende regler, men noen av bestemmelsene er omorganisert.

Departementet foreslår å tydeliggjøre at barnets beste er et grunnleggende vilkår for adopsjon. Departementet foreslår ingen konkretisering i lovteksten av hvilke hensyn det skal legges vekt på i vurderingen av barnets beste. Videre foreslår departementet at det fortsatt skal være krav om at søkeren enten har oppfostret eller ønsker å oppfostre barnet, men at unntaksregelen «annen særlig grunn» ikke videreføres.

Videre foreslår departementet at bare ektefeller og samboere kan adoptere sammen. Departementet foreslår også at en søker som er gift eller samboende som hovedregel ikke kan adoptere alene.

Departementet foreslår videreføring av dagens regler om at barn over 12 år ikke kan adopteres uten barnets samtykke og at barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal få informasjon om hva en adopsjon innebærer, veiledning som er tilpasset barnets evne til å forstå, og anledning til å uttale seg før det tas en avgjørelse om adopsjon.

Departementet foreslår også videreføring av regelen om at et barn ikke kan adopteres uten samtykke fra den eller dem som har foreldreansvaret. Samtykke fra den ene forelderen skal være tilstrekkelig dersom den andre er forsvunnet eller på grunn av psykisk utviklingshemming eller psykisk eller fysisk sykdom åpenbart ikke er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer. Videre foreslår departementet at far eller mor som ikke har del i foreldreansvaret, skal forhåndsvarsles og få anledning til å uttale seg etter forvaltningsloven § 16 før adopsjonssaken avgjøres.

6.2 Rekkevidden av de generelle vilkårene

6.2.1 Gjeldende rett

Ut fra ordlyden i overskriften i gjeldende adopsjonslov kapittel 1 («Vilkår for adopsjon m v») kan det synes som om de materielle vilkårene i kapittel 1 bare gjelder ved nasjonale adopsjoner. For eksempel bruker kapittel 1 ikke ordet «forhåndssamtykke» (som er relevant ved internasjonale adopsjoner), mens «adopsjonsbevilling» og «bevilling» (som er relevant ved nasjonale adopsjoner) brukes flere steder. Tidligere lovforarbeider kommenterer ikke rekkevidden til de materielle vilkårene.

6.2.2 Adopsjonslovutvalgets forslag

Adopsjonslovutvalget diskuterer rekkevidden til de generelle vilkårene (s. 61–62). Utvalget viser til at de materielle vilkårene i gjeldende lov kapittel 1 kan deles i to grupper. Den ene gruppen består av bestemmelser som stiller krav til forhold på søkernes side (krav til alder (§ 3), krav når søker er uten rettslig handleevne (§ 4) og krav til søkers samlivssituasjon (§§ 5, 5 a og 5 b)). Den andre gruppen bestemmelser stiller krav til forhold på barnets og de opprinnelige foreldrenes side (barns uttale- og samtykkerett (§ 6) og samtykke fra barnets foreldre (§ 7). Adopsjonsloven § 2 stiller krav både til forhold på adopsjonssøkernes og barnets side. Bestemmelsen fastsetter grunnvilkåret for adopsjon, at det må antas at adopsjonen vil bli til barnets beste.

Utvalget viser til at forhold på adopsjonssøkernes side alltid vurderes av norske myndigheter, både ved søknad om adopsjon og søknad om forhåndssamtykke. Dette følger for øvrig også av rundskriv Q-28/20151 som gir kommentarer til forskrift om adopsjon av barn fra utlandet. Adopsjonsloven § 2 første punktum og §§ 6 og 7 er relevante både ved nasjonal og internasjonal adopsjon. Ved internasjonal adopsjon vurderer opprinnelseslandets adopsjonsmyndigheter forholdene på barnets og de opprinnelige foreldrenes side, jf. Haagkonvensjonen artikkel 4.

Utvalget foreslår at de materielle, generelle vilkårene for adopsjon samles i et eget kapittel i loven. For å synliggjøre rekkevidden, foreslår utvalget å bruke uttrykkene «adopsjon» og «forhåndssamtykke». Utvalget mener at det verken innholdsmessig eller praktisk vil innebære endringer at adopsjonsloven uttrykkelig sier at de generelle vilkår gjelder både ved vurdering av om det skal gis adopsjon og forhåndssamtykke.

6.2.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene uttaler seg direkte om spørsmålet om rekkevidde, men Advokatforeningen uttaler:

«(…) det fremstår som avklarende at de materielle reglene om vilkårene for adopsjon samles i et eget kapittel.»

6.2.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet stiller seg bak utvalgets vurderinger med hensyn til rekkevidden av de generelle vilkårene i adopsjonsloven. Selv om dagens overskrift i kapittel 1 isolert sett kan tyde på noe annet, må de generelle vilkårene gjelde både ved søknad om nasjonal adopsjon og ved søknad om forhåndssamtykke. Departementet er enig med utvalget i at det vil være fornuftig å samle de materielle, generelle vilkårene for adopsjon i et eget kapittel i loven, og å synliggjøre rekkevidden av bestemmelsene ved å bruke uttrykkene «adopsjon» og «forhåndssamtykke». Departementet mener at det særlig vil være viktig å synliggjøre at hensynet til barnets beste gjelder ved alle typer adopsjon.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å samle de generelle vilkårene i et kapittel med overskriften «Generelle vilkår for adopsjon og forhåndssamtykke». Departementet er enig med utvalget i at det verken innholdsmessig eller praktisk vil innebære endringer at adopsjonsloven uttrykkelig sier at de generelle vilkårene gjelder både ved vurdering av om det skal innvilges adopsjon og ved søknad om forhåndssamtykke.

For øvrig viser departementet til at selv om norske adopsjonsmyndigheter normalt ikke vurderer alle vilkårene ved søknad om forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon, er det generelle vilkår som må være oppfylt ved alle adopsjoner.

6.3 Barnets beste og oppfostring

6.3.1 Gjeldende rett

Gjeldende adopsjonslov § 2 første setning fastsetter at for at myndighetene skal innvilge en søknad om adopsjon, må det kunne antas at adopsjonen vil bli til barnets beste. I tillegg må ett av tre alternative vilkår være oppfylt: Adopsjonssøkeren må ønske å oppfostre barnet, ha oppfostret det, eller det må foreligge annen særlig grunn til adopsjonen.

6.3.1.1 Barnets beste

Kravet om at adopsjonen må antas å bli til barnets beste gjelder ved alle former for adopsjon, både nasjonal og internasjonal adopsjon og adopsjon av mindreårige og voksne. Adopsjonsmyndighetene må altså vurdere om adopsjon vil være til det beste for barnet som skal adopteres. Ved søknad om forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon, skal det legges vekt på hva som anses best for barn generelt.

«Hensynet til barnets beste» er et velkjent begrep som brukes både ved nasjonal og internasjonal regulering av forhold som gjelder barn, blant annet i barnekonvensjonen artikkel 3 og 21 og barneloven § 48. Hensynet er også grunnlovsfestet, jf. Grunnloven § 102 andre ledd.

Etter adopsjonsloven skal adopsjonsmyndighetene utelukkende ha barnets interesser for øye. Ved adopsjon skal barnets beste ha forrang framfor kolliderende hensyn. Barnets beste har fått en mer framskutt plass i adopsjonsloven enn i annen lovgivning fordi siktemålet med adopsjon nettopp er å sikre barn gode oppvekstsvilkår. Adopsjon handler ikke om å skaffe barn til foreldre som ønsker seg barn, men å sikre gode foreldre til barn som trenger det, se også omtale av formålet med adopsjon i punkt 5.3.

I helhetsvurderingen av hva som er til barnets beste kan likevel adopsjonssøkernes sterke motivasjon, negative virkninger av bruddet mellom barnet og de opprinnelige foreldrene som følge av adopsjon, og de opprinnelige forelders motvilje mot adopsjon, være momenter i vurderingen av hva som er til barnets beste. Dette omtales nærmere i kapittel 8 og 9 om vilkår for adopsjon av henholdsvis stebarn og fosterbarn.

At hensynet til barnets beste står så sterkt ved adopsjon følger også av internasjonal rett på området, se for eksempel FNs barnekonvensjon artikkel 9 og 21 og Haagkonvensjonen artikkel 1.

Adopsjonsloven spesifiserer ikke vilkåret om barnets beste ytterligere, men departementet har utarbeidet en rekke skjønnspregede kriterier for avgjørelse av søknad om adopsjon og forhåndssamtykke til adopsjon. Disse framgår av departementets rundskriv Q-10452 og Q-28/2015.3 Hva som er til barnets beste, må avgjøres i hvert enkelt tilfelle ut fra det konkrete barnets forhold og situasjon.

6.3.1.2 Ønsker å oppfostre eller har oppfostret

I tillegg til at adopsjonen må kunne antas å bli til barnets beste, må adopsjonssøkeren enten ønske å oppfostre barnet eller allerede ha oppfostret det. Kravet viser at adopsjon i hovedsak er ment som familiedannelse enten ved at det opprettes et nytt familieforhold, eller ved at et eksisterende familieforhold blir formalisert. «Oppfostring» i adopsjonslovens forstand krever at i alle fall to momenter må være til stede. For det første innebærer det at barnet skal bo eller ha bodd sammen med adopsjonssøker. For det andre at adopsjonssøker skal ha eller har hatt det faktiske ansvaret både for barnets personlige og økonomiske forhold. Kravet om oppfostringsønske eller forutgående oppfostring signaliserer også at det er tale om relasjoner som går på tvers av generasjoner, altså at aldersforskjellen er så stor at søker kunne vært barnets opprinnelige forelder.

Ved adopsjon av voksne er det alternative vilkåret om oppfostringsønske normalt ikke aktuelt. Som hovedregel må det ha funnet sted forutgående oppfostring før vedkommende ble myndig. Vurderingen av en adopsjonssøknad som gjelder en voksen vil avhenge av hvor lenge oppfostringen har vart, dvs. hvor gammel vedkommende var da oppfostringen startet. Se mer om adopsjon av voksne personer i kapittel 11.

6.3.1.3 Annen særlig grunn

Dersom den som skal adopteres verken har blitt oppfostret eller skal oppfostres av adopsjonssøkeren, kan myndighetene likevel innvilge søknad om adopsjon dersom det foreligger «annen særlig grunn» til å innvilge adopsjon. Forarbeidene til gjeldende adopsjonslov gir liten veiledning om hva som omfattes av «annen særlig grunn», men Ot.prp. nr. 40 (1984–85) nevner på s. 24 at oppfostring hos adopsjonssøkerens ektefelle «kan eventuelt» gå under alternativet. Status som stebarn kan altså være et forhold som kan gi grunnlag for adopsjon, selv om den som søker om adopsjon ikke ønsker å oppfostre eller har oppfostret den adopterte. Hognestad og Steenberg (2000) peker på at formuleringen «kan eventuelt» i proposisjonen tyder på at status som stebarn ikke er tilstrekkelig for adopsjon etter alternativet «annen særlig grunn», men at et langvarig og etablert faktisk familieforhold antakelig kan være en sterk grunn for senere adopsjon selv der forholdet ble etablert etter at barnet var voksent.

Reglene i adopsjonsloven, herunder «annen særlig grunn», kan bare benyttes til å fremme det eller de formål som adopsjonsloven er ment å ivareta. Som det framgår av punkt 5.3 om adopsjonslovens formålsbestemmelse, er det primære formålet med adopsjon å etablere eller formalisere et foreldre-barn-forhold mellom barnet og søker. Om «annen særlig grunn» påpeker juridisk teori4 at dersom det egentlige formålet med adopsjonssøknaden er å omgå bestemmelser i annen lovgivning, bør søknaden avslås. Dersom hovedsiktemålet med søknaden for eksempel er å sikre en bestemt arve- eller odelsrekkefølge, gi rett til adopsjonssøkers etternavn eller påvirke overtakelse av næringsvirksomhet, bør søknaden avslås.

6.3.2 Andre nordiske lands rett

Samtlige av de øvrige nordiske adopsjonslovgivningene har tilsvarende, generelle bestemmelser med krav om oppfostring og at adopsjonen skal være til barnets beste som den norske adopsjonsloven. Svensk og finsk adopsjonslovgivning skiller seg imidlertid noe ut. Det følger av den svenske föräldrebalken kapittel 4 § 6 at adopsjon kan gis dersom det er til fordel for barnet, og dersom søkeren har oppfostret barnet, ønsker å oppfostre det, eller «det annars med hänsyn till det personliga förhållandet mellan sökanden och barnet finns särskild anledning till adoptionen.»

Den finske adopsjonsloven inneholder allerede en bestemmelse om hvilke hensyn som skal tas ved vurderingen av hva som er til barnets beste. Den finske adopsjonsloven § 2 fastsetter:

«Vid alla beslut och andra åtgärder som gäller adoption av ett minderårigt barn ska barnets bästa komma i främsta rummet. När barnets bästa bedöms ska särskild uppmärksamhet fästas vid hur barnet bäst kan garanteras en varaktig familj samt en harmonisk utveckling och välfärd, om barnet inte kan växa upp i sin egen familj.»

Videre heter det i den finske adopsjonsloven § 3:

«Adoption av ett minderårigt barn kan fastställas, om adoptionen prövas vara till barnets bästa och det har utretts att barnet kommer att få en god vård och uppfostran.»

Den finske adopsjonsloven skiller seg ut ved at den ikke oppstiller et generelt og bredt alternativt vilkår til oppfostring og ved at den konkretiserer hva som ligger i barnets beste-prinsippet i adopsjonssaker.

6.3.3 Adopsjonslovutvalgets forslag

6.3.3.1 Ingen konkretisering av barnets beste i lovteksten

Adopsjonslovutvalget mener at kravet om at adopsjonen skal være til barnets beste og at adopsjonssøker må ha oppfostret barnet og/eller ønske å oppfostre barnet, fortsatt skal utgjøre grunnvilkårene for adopsjon. Vilkårene bør framgå av egne bestemmelser og som en del av lovens kapittel 2 om generelle vilkår for adopsjon og forhåndssamtykke.

Utvalget vurderte om loven bør ha en nærmere spesifisering av hensyn som adopsjonsmyndighetene særlig skal vektlegge ved vurderingen av hva som er til barnets beste, men konkluderte med at dagens kortfattede lovtekst uten eksemplifisering bør videreføres. Utvalget foreslo imidlertid at hensynet til barnets beste skulle angis med eksempler når det gjelder stebarnsadopsjon, se punkt 8.4.1.3.

6.3.3.2 Strukturelle forslag

Utvalget foreslår å splitte opp «barnets beste» og kravet om oppfostring i to separate bestemmelser. Utvalget ønsker på denne måten å tydeliggjøre i lovteksten at vilkårene er vesensforskjellige. Utvalget mener også at det har en egenverdi at hensynet til barnets beste kan knyttes til én konkret lovbestemmelse.

Utvalget vurderte om bestemmelsen om forutgående oppfostring eller oppfostringsønske bør flyttes fram foran bestemmelsen om hensyn til barnets beste. Dette ville gjort regelverket mer anvendelig fordi barnets beste-vurderingen kan være omfattende, mens vurderingen om oppfostring normalt vil være lettere å konstatere. Utvalget kom til at vilkårene skal stå i den rekkefølgen de har gjort tidligere. Hensynet til barnets beste er det avgjørende vilkåret, og vilkårets viktighet vil bli tydeligere når det står først. Utvalget påpeker at det ikke er noe i veien for at adopsjonsmyndighetene avslår adopsjonssøknader uten å gå inn i vurderingen av barnets beste, dersom oppfostringsvilkårene ikke er oppfylt.

6.3.3.3 «Annen særlig grunn»

Utvalget vurderte om «annen særlig grunn» fortsatt bør utgjøre et alternativt vilkår til krav om oppfostringsønske eller forutgående oppfostring. Hove-utvalget mente at det kan tenkes tilfeller hvor oppfostringsvilkåret ikke er til stede, men hvor det kan være ønskelig med adopsjon av hensyn til barnet. Hove-utvalget mente derfor at det fortsatt vil være behov for unntaksregelen «annen særlig grunn», men at regelen må tolkes strengt (NOU 2009: 21 s. 73).

En skjønnsmessig formulering som «særlig grunn» vil både gjøre regelverket fleksibelt med tanke på framtidig utvikling i synet på adopsjon og fungere som en sikkerhetsventil for atypiske saker. Utvalget foreslår likevel å fjerne «annen særlig grunn» som alternativ til ønske om oppfostring eller forutgående oppfostring ved adopsjon av mindreårige. For så vidt gjelder voksne, vil vilkåret innholdsmessig videreføres i en egen bestemmelse om adopsjon av myndige personer, jf. forslaget til § 15. Det er i dag uklart hva som faller inn under «annen særlig grunn», særlig ved adopsjon av barn. Selv om adopsjonsmyndighetene tolker vilkåret strengt, er det uheldig at loven åpner for adopsjon av barn når søkeren verken har oppfostret barnet eller har ønske om å oppfostre det. Det kan vanskelig tenkes adopsjoner som er til barnets beste uten at adopsjonssøker har oppfostret barnet og/eller ønsker å oppfostre det. Ved adopsjon av barn framstår derfor «annen særlig grunn» som en unødvendig sikkerhetsventil som er med på å skape forvirring rundt adopsjoners formål.

6.3.4 Høringsinstansenes syn

De høringsinstansene som uttaler seg om utvalgets forslag om hensynet til barnets beste, gir i all hovedsak støtte til disse.

InorAdopt sier eksplisitt at organisasjonen støtter både forslaget om at hensynet til barnets beste skal være det overordnede grunnvilkår for at adopsjon skal gjennomføres, og at dette bør framgå av egen lovbestemmelse. Videre støtter organisasjonen forslaget om ikke å spesifisere hvilke hensyn som særlig skal vektlegges i vurderingen av barnets beste,

«(…) da det vil være vanskelig å definere alle aktuelle momenter uten at lovteksten blir svært omfangsrik og rigid.»

Adopsjonsforum uttaler at

«En adopsjon er et tiltak som både har varig karakter og som er svært inngripende, og barnets beste må derfor være det primære hensyn.»

Andre som støtter synliggjøringen av hensynet til barnets beste og at dette skal være det overordnede hensyn ved adopsjon er Fellesorganisasjonen (FO), Forskergruppen i barnerett ved Det juridiske fakultet, UiT Norges Arktiske Universitet, Kirkerådet, Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner og Verdens Barn.

Adopterte – Foreningen for adopterte i Norge mener at begrepet «barnets beste» er svært problematisk ettersom begrepet etter foreningens mening ikke er presist definert. Foreningen understreker at begrepet må defineres ut fra barnets perspektiv og behov, ikke de voksnes.

Oppfostringskravet blir i liten grad omtalt av høringsinstansene.

Advokatforeningen og InorAdopt støtter utvalgets forslag om å foreta en oppdeling av «barnets beste» og kravene til oppfostring.

InorAdopt er enig i utvalgets forslag om å fjerne «annen særlig grunn» fra lovteksten og mener i likhet med utvalget at dette skaper forvirring med tanke på adopsjonens formål.

6.3.5 Departementets vurderinger og forslag

6.3.5.1 Barnets beste

Kravet om at adopsjonen må være til barnets beste er et grunnleggende vilkår som understreker formålet med adopsjon: Å gi barn en trygg oppvekst ved å sikre gode foreldre til barn som trenger det. Hensynet til barnet er ikke bare et viktig hensyn, men selve bærebjelken i adopsjonsinstituttet.

Departementet støtter utvalgets forslag om å tydeliggjøre dette vilkåret i en egen bestemmelse i lovens kapittel 2 om generelle vilkår for adopsjon og forhåndssamtykke.

Som omtalt over, vurderte utvalget om loven også bør ha en nærmere spesifisering av hensyn som adopsjonsmyndighetene særlig skal vektlegge ved vurderingen av hva som er til barnets beste. Fordelen med en eksemplifisering vil være at rettsanvenderen får mer veiledning i hvilke momenter som skal inngå i vurderingen. I tillegg kan det ha en egenverdi å presentere i lovteksten de spesifikke hensynene i adopsjonssaker. På den annen side er vurderingen av barnets beste så konkret at ikke alle mulige hensyn kan inngå i lovteksten. Det kan være en fare for at momenter som ikke står i loven anses som sekundære. Departementet er enig med utvalget i at dagens kortfattede lovtekst uten eksemplifisering bør videreføres, og foreslår ingen konkretisering av barnets beste i lovteksten. Departementet foreslår heller ikke noen eksemplifisering av barnets beste når det gjelder stebarnsadopsjon, se punkt 8.4.3.3.

For omtale av bevis- og prognosekravet i forslag til § 4 andre punktum (det må være klart sannsynlig at adopsjonen vil bli til barnets beste), se kapittel 22.

Departementet støtter utvalgets strukturelle forslag om å splitte opp «barnets beste» og kravet om oppfostring i to separate bestemmelser. Departementet er enig i at dette tydeliggjør at vilkårene er vesensforskjellige, og at det har en egenverdi at hensynet til barnets beste kan knyttes til én konkret lovbestemmelse.

6.3.5.2 Oppfostring eller «annen særlig grunn»

Departementet ser ingen grunn til å endre regelen om at et vilkår for adopsjon er at søker har oppfostret barnet, eller ønsker å oppfostre det. Formålet med adopsjon er familiedannelse og å gi barn trygge oppvekstvilkår. Oppfostringskravet henger nært sammen med dette formålet.

En skjønnsmessig formulering som «særlig grunn» vil gjøre regelverket mer fleksibelt med tanke på senere utvikling i synet på adopsjon og fungere som en sikkerhetsventil for atypiske saker.

Det er imidlertid i dag uklart hva som faller inn under «annen særlig grunn», særlig ved adopsjon av mindreårige. Selv om adopsjonsmyndighetene tolker vilkåret strengt, er det uheldig at loven åpner for adopsjon av barn når søkeren verken har oppfostret barnet eller har ønske om å oppfostre det. Departementet er enig med utvalget i at det vanskelig kan tenkes adopsjoner som er til barnets beste uten at adopsjonssøker har oppfostret barnet og/eller ønsker å oppfostre det. Ved adopsjon av mindreårige framstår derfor «annen særlig grunn» som en unødvendig sikkerhetsventil som er med på å skape forvirring rundt adopsjoners formål.

Departementet er enig i utvalgets resonnement og mener det er vanskelig å finne eksempler på situasjoner der det kan være aktuelt å tillate adopsjon når oppfostringsvilkåret ikke er oppfylt. Verken Hove-utvalget eller adopsjonslovutvalget viser til eksempler på tilfeller der det kan være aktuelt likevel å tillate adopsjon, utover tilfeller som kan avhjelpes av andre bestemmelser, se over. Dermed står man i fare for å ha en unntaksregel som ikke har noen spesifikasjon av anvendelsen, og som i verste fall kan føre til uthuling av kravet til oppfostring.

Det kan være uheldig rent lovteknisk at § 5 om grunnleggende krav til adopsjonssøkeren fastsetter at søker må ønske å oppfostre barnet eller har oppfostret det, når loven i praksis åpner for unntak (adopsjon av tidligere stebarn, lovutkastet § 13 andre og tredje ledd) og adopsjon av voksne (lovutkastet § 16). Departementet mener likevel at dette er en mindre uheldig uklarhet enn om «annen særlig grunn» skulle settes som alternativ til oppfostring i § 5.

På denne bakgrunn støtter departementet utvalgets forslag om ikke å videreføre unntaksbestemmelsen som gir anledning til å adoptere hvis det er «andre særlige grunner» til det.

Ved adopsjon av voksne vil «andre særlige grunner» som alternativ til oppfostring innholdsmessig videreføres i en egen bestemmelse om adopsjon av myndige personer, jf. forslaget til § 16, se kapittel 11.

6.4 Krav til adopsjonssøkerne

6.4.1 Gjeldende rett

6.4.1.1 Krav til alder og rettslig handleevne

Adopsjonsloven § 3 første ledd setter en nedre aldersgrense for adopsjonssøkere:

«Bevilling til å adoptere kan bare gis til den som har fylt 25 år. Når sterke grunner taler for det, kan departementet likevel gi bevilling til den som har fylt 20 år.»

Dersom adopsjonssøkeren er fratatt rettslig handleevne, kreves det samtykke fra søkerens verge for at adopsjon eller forhåndssamtykke til adopsjon kan gis. Kravet følger av adopsjonsloven § 4:

«Personer som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området, kan bare adoptere med samtykke fra sin verge.»

6.4.1.2 Krav om at ektefeller/samboere må adoptere sammen

Etter adopsjonsloven § 5 kan ektefeller og samboere som hovedregel bare adoptere sammen. Ingen andre enn ektefeller og samboere kan adoptere sammen (som venner, søsken eller lignende):

«Den som er gift eller er samboer, kan bare adoptere sammen med sin ektefelle eller samboer, bortsett fra når ektefellen eller samboeren er sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet eller er forsvunnet.

Andre enn ektefeller eller samboere kan ikke adoptere sammen.»

Nåværende § 5 ble endret til også å gjelde samboere ved lovendring som trådte i kraft 1. oktober 2014. For at samboere skal kunne adoptere sammen på lik linje med ektefeller, må de bo sammen i et stabilt og ekteskapslignende forhold, jf. adopsjonsloven § 5 a.

Unntakene i adopsjonsloven § 5 er sjelden aktuelle. Dersom adopsjonssøkers ektefelle eller samboer er sinnslidende, psykisk utviklingshemmet eller forsvunnet, skal det mye til for at adopsjon kan antas å bli til barnets beste, jf. adopsjonsloven § 2. Det kan likevel være tilfelle dersom adopsjonssøkeren allerede har et nært forhold til barnet som søkes adoptert. Situasjonen kan eksempelvis være at barnet har bodd hos ektefellene/samboerne i lang tid som fosterbarn.

6.4.1.3 Ensliges adgang til å adoptere

Også enslige kan adoptere. Søknad om adopsjon fra enslige vurderes ut fra de generelle vilkårene i adopsjonsloven § 2. Ved internasjonal adopsjon gir adopsjonsloven § 16 e siste ledd nå hjemmel til at departementet i forskrift kan stille særlige krav til enslige søkere. Da Stortinget behandlet Prop. 171 L (2012–2013) som foreslo forskriftshjemmel, uttalte komiteen blant annet:

«(…) Komiteen mener det avgjørende for å gi bevilling til en enslig adoptivsøker bør være om søkeren har et stabilt og godt nettverk rundt seg. Komiteen viser til at mange barn i Norge i dag vokser opp med enslig forsørger, det bør derfor understrekes at enslige adoptivsøkere som ønsker det, kan gi barn gode og stabile oppvekstvilkår. Komiteen viser for øvrig til at barn i dag får gode muligheter til relasjonsbygging med voksenpersoner av begge kjønn hos adoptivsøkere som har et godt nettverk, selv om de ikke lever i et parforhold.» (Innst. 143 L (2013–2014)).

Forskrift om særlige krav til enslige søkere er ikke gitt. I rundskriv Q-28/2015 med kommentarer til forskrift om adopsjon av barn fra utlandet heter det:

«Når myndigheten vurderer søknaden skal det blant annet legges vekt på om søkeren har et godt og stabilt nettverk der barnet gjennom oppveksten kan få kontakt med begge kjønn. Generelt anses søkers familienettverk mer stabilt enn vennenettverk. Det skal ved vurderingen legges vekt på nettverkets tilgjengelighet i hverdagen. Et relevant moment i vurderingen vil være om søker har spesiell kunnskap om og erfaring med barn.»

Rundskriv Q-10455, som gjelder både innenlands- og utenlandsadopsjon, viser også til nevnte sitat.

6.4.2 Internasjonale forpliktelser

FNs barnekonvensjon artikkel 21 fastsetter at barnets beste skal være det overordnede hensynet («the paramount consideration»), men bestemmelsen inneholder ikke nærmere krav til adopsjonssøkere. Heller ikke Haagkonvensjonen 1993 stiller konkrete krav til adopsjonssøkerne, men artikkel 5 slår fast følgende:

«Innenfor rammen av denne konvensjon skal en adopsjon bare finne sted dersom vedkommende myndigheter i mottakerstaten:

• a) har funnet at adoptivsøkerne oppfyller vilkårene og er egnet til å adoptere,

• b) har forsikret seg om at adoptivsøkerne har fått eventuell nødvendig rådgivning, og

• c) har slått fast at barnet har fått eller vil få tillatelse til å flytte til og bo fast i mottakerstaten.»

6.4.3 Andre nordiske lands rett

Samtlige av de øvrige nordiske land oppstiller alminnelige vilkår til adopsjonssøkerne tilsvarende de som oppstilles i den norske adopsjonsloven. Kravene knytter seg til adopsjonssøkernes alder og hvem som kan adoptere sammen. Med hensyn til alder setter både dansk, svensk, finsk og islandsk rett en nedre aldersgrense på 25 år som kan fravikes ned til 20 eller 18 år på nærmere angitte vilkår.

Finsk rett skiller seg mest ut ved reguleringen av alderskravet. Den finske adopsjonsloven setter både en nedre og øvre aldersgrense for alle adopsjonssøkere. Den øvre aldersgrense på 50 år kan fravikes dersom søkeren ikke var fylt 50 år på det tidspunkt barnet ble plassert hos vedkommende i den hensikt at det skulle adopteres.

Alle de nordiske adopsjonslovgivninger krever at personer som er gift (og samboere for dansk og islandsk retts tilfelle) må adoptere sammen, og samtlige åpner for at det kan gjøres unntak fra hovedregelen. For det første kan det gjøres unntak fra kravet om å adoptere sammen dersom den andre er forsvunnet eller rammet av sykdom. Unntaket som gjelder sykdom, er formulert noe ulikt i de ulike reguleringene, men både dansk, finsk og islandsk rett knytter unntaket om sykdom opp til ektefellens/samboerens funksjonsevne til å forstå hva adopsjon innebærer.

6.4.4 Adopsjonslovutvalgets forslag

6.4.4.1 Krav til alder og til rettslig handleevne

Utvalget viser til at regelen om 25 års nedre aldersgrense har fulgt med adopsjonslovgivningen siden 1917-loven. Selv den gang var minstealderen for adopsjon høyere enn myndighetsalderen (som var 21 år i 1917). Også i dag har alle de øvrige nordiske land en høyere minstealder for adopsjon enn myndighetsalder.

Utvalget mener at den nedre aldersgrensen fortsatt bør være 25 år, begrunnet både ut fra hensynet til søkerne og adoptivbarnet. Adopsjon er en vidtrekkende beslutning som krever særskilt modenhet. Som i dag bør lovteksten inneholde et unntak som fortsatt bør praktiseres strengt. Unntak vil særlig være aktuelt der hvor barnet har vært under søkerens omsorg i lengre tid.

Utvalget mener at det fortsatt bør være en snever adgang for adopsjon for personer som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området fordi den emosjonelle relasjonen mellom barnet og søker kan tilsi adopsjon.

6.4.4.2 Krav om at ektefeller/samboere må adoptere sammen

Utvalget viser til at kravet om at ektefeller/samboere som hovedregel skal adoptere sammen og at andre personkonstellasjoner er utelukket fra å adoptere, innebærer at adopsjon er forbeholdt tradisjonelle familiestrukturer. Å la søsken, nære venner eller lignende få adoptere sammen er etter utvalgets syn ikke i barnets interesse. Å adoptere sammen innebærer å etablere en delt foreldrerolle overfor et barn. Selv om familiemønstrene er i endring, bør det fremdeles bare være søkere som utgjør et par som kan adoptere sammen.

Ut over unntakene i adopsjonsloven § 5 (ektefellen/samboeren er sinnslidende, psykisk utviklingshemmet eller er forsvunnet), gjør nåværende adopsjonslov unntak fra kravet om at ektefeller skal adoptere sammen dersom adopsjonen gjelder stebarn, jf. adopsjonsloven § 5 b.

Utvalget kan ikke se at det foreligger gode grunner for å åpne for at ektefeller eller samboere i andre tilfeller skal få adoptere alene. Listen over unntak i utkastet til § 5 er altså uttømmende. Utvalget påpeker at adopsjonsmyndighetene bør praktisere unntakene snevert.

Utvalget foreslår også at ordlyden i nåværende § 5 bør moderniseres og unntaksgrunnene spesifiseres bedre, og mener at unntaksgrunnene her så langt det er mulig bør samsvare med unntaksgrunnene i forslagets § 10 om unntak fra foreldresamtykke, se punkt 6.6.

6.4.4.3 Ensliges adgang til å adoptere

Utvalget viser til at Hove-utvalget mente at enslige fortsatt bør ha mulighet til å adoptere, samtidig som utvalget uttalte at

«praksis her bør være streng av hensyn til å gi barnet størst mulig sikkerhet for en god omsorgssituasjon fremover. Det forhold at barnet har én omsorgsperson istedenfor to, vil utgjøre en ekstra risikofaktor som må vurderes særskilt.» (NOU 2009: 21 s. 79).

Konkret foreslo Hove-utvalget at noen grunnleggende krav til enslig søker til internasjonal adopsjon hjemles i lovgivningen. Hove-utvalget mente blant annet at det må kreves erfaring med egne barn, eller eventuelt utdanning eller arbeid rettet mot barn. Utvalget mente videre at en enslig adopsjonssøker i det alt vesentlige må påregne å være alene om omsorgen, og la derfor til grunn at det må kreves noe ekstra for godkjenning av enslig søker for å kunne sikre at adopsjon vil kunne bli til det beste for barnet.

Adopsjonslovutvalget er enig med Hove-utvalget i at praksis må være restriktiv. Barn som adopteres av enslige, får bare én hovedomsorgsperson, noe som innebærer en risikofaktor som adopsjonsmyndighetene må vurdere særskilt.

Utvalget har også sett hen til komiteens merknader i Innst. 143 L (2013–2014), se sitat i punkt 6.4.1.3 over. Utvalget viser imidlertid til at komiteen ikke tar opp den særlige risikoen for at barnet blir stående uten foreldre, eller med en syk forelder.

Utvalget foreslår at ensliges adgang til å adoptere går fram av en egen lovbestemmelse og at denne lovbestemmelsen skal være av alminnelig karakter, altså at den ikke knyttes opp til internasjonal adopsjon spesielt. Dette vil tydeliggjøre hvilke krav som må være til stede for at enslige skal få innvilget søknad om adopsjon eller forhåndssamtykke. I tillegg vil det synliggjøre at enslige faktisk har adgang til å adoptere.

For at enslige skal kunne innvilges adopsjon eller forhåndssamtykke, foreslår utvalget at søkeren må ha forutsetninger til å ha eneomsorgen for et adoptivbarn. Vilkåret innebærer at søker må være egnet til å ta vare på et adoptivbarn på egenhånd i et 15–20 års perspektiv.

Adopsjonslovutvalget foreslår at loven gir departementet hjemmel til å stille nærmere krav til enslige søkere i forskrift.

Adopsjonslovutvalget er enig med Hove-utvalget i at enslige søkere reelt sett må være enslige for å få adoptere, og foreslår en lovbestemmelse med utgangspunkt i Hove-utvalgets forslag.

Kravet om at søker skal være enslig, utelukker ikke at søker kan ha kjæreste eller lignende. Kravet er at søker ikke bor sammen med en eventuell kjæreste. Søker må i tillegg godtgjøre at de ikke har til hensikt å oppfostre barnet sammen, hverken på søknadstidspunktet eller på sikt.

6.4.4.4 Lovfesting av ytterligere krav til adopsjonssøkere

Dagens adopsjonslov oppstiller få generelle krav til adopsjonssøkerne, og kravene som stilles er ikke særlig omfattende. Utover disse kravene går det ikke fram av loven hvilke momenter som kan være relevante og som kan/skal vektlegges ved vurderingen av en adopsjonssøknad. Ved søknad om forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon er dette annerledes. Etter endring av adopsjonsloven § 16 e fjerde ledd i 2014 går det nå fram av bestemmelsen hvilke områder departementet kan gi forskrift om, og slik tydeliggjøres ulike momenter som er relevante ved vurderingen av en søknad om forhåndssamtykke. Kravene er nærmere konkretisert og regulert i forskrift om utenlandsadopsjon. I andre adopsjonssaker følger enkelte krav til søkerne av departementets rundskriv Q-10456 til adopsjonsloven.

Både Hove-utvalget og adopsjonslovutvalget mener det vil være en fordel om adopsjonsloven oppstiller klare henvisninger til at det stilles strenge krav til alle adopsjonssøkere. En slik tydeliggjøring vil være med på å løfte fram at adopsjoner skal være i barnets interesse. En lovfesting vil videre fremme hensyn som likebehandling og forutberegnelighet.

Utvalget foreslår derfor en bestemmelse som hjemler adgang til å gi forskrift om spesifikke krav som stilles til adopsjonssøkerne, og at hjemmelen nevner konkrete krav som det kan gis forskrift om. Forslaget er gitt om lag samme form som nåværende adopsjonsloven § 16 e fjerde ledd, men er av generell karakter og omfatter både søknad om adopsjon og forhåndssamtykke. Adopsjonslovutvalget foreslår også at forskriftshjemmelen benyttes til å stille ulike krav til adopsjonssøkerne i ulike adopsjonssituasjoner. I tillegg bør forskriften inneholde regler om søkernes plikter, for eksempel til å gi adopsjonsmyndighetene opplysninger om vesentlige endringer som kan være av betydning (herunder endringer i livssituasjon).

6.4.5 Høringsinstansenes syn

6.4.5.1 Krav til alder og til rettslig handleevne

Det er få av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet om nedre aldersgrense og rettslig handleevne. Enestående Adoptanters Forening er enig i at nedre alderskrav for å bli godkjent som adopsjonssøker settes til 25 år. InorAdopt støtter forslaget og mener at dette er en riktig grense både begrunnet i barnets beste og søkernes situasjon. Verdens Barn støtter også forslaget og uttaler at et unntak for søkere under 25 år er lite relevant for internasjonal adopsjon.

Stavanger kommune mener det er vanskelig å se hvordan det er til barnets beste at en person uten rettslig handleevne på det personlige området skal bli barnets forelder.

6.4.5.2 Krav om at ektefeller/samboere må adoptere sammen

7 instanser uttaler seg om forslaget. Adopsjonsforum støtter utvalgets forslag da organisasjonen mener at stabile familieforhold er svært viktig for barn som blir adoptert. Advokatforeningen har ingen innvendinger til kravene til adopsjonssøkerne slik disse er presentert i utvalgets forslag til §§ 4 og 5.

Adopterte – Foreningen for adopterte i Norge uttaler at foreningen

«(…) opplever forslaget om at en ektefelle/samboer kan adoptere alene selv om ektefellen/samboeren har en alvorlig psykisk lidelse som særdeles problematisk. Flere av våre medlemmer har til fulle fått oppleve utryggheten ved å vokse opp i adoptivfamilier der en eller begge adoptivforeldrene har hatt psykiatriske diagnoser og/eller åpenbare psykiske lidelser. (…)»

Verdens Barn sier at som hovedregel bør søkerne ha bodd sammen i minimum de to siste årene. Når to personer skal vurderes sammen som framtidige foreldre for et adoptert barn, må samlivets stabilitet inngå som et svært viktig moment. Kravet til varighet bør kunne fravikes dersom tungtveiende grunner taler for det. Organisasjonen forutsetter at dersom en person skal kunne adoptere alene fordi ektefelle/samboer er sinnslidende, psykisk utviklingshemmet eller forsvunnet, må adopsjonssøkeren allerede ha et nært forhold til barnet som søkes adoptert for at adopsjon skal kunne bli aktuelt.

Forskergruppen i barnerett ved Det juridiske fakultet, UIT Norges Arktiske Universitet viser til at tredje ledd i utvalgets forslag til § 5 innebærer en endring av gjeldende rett, slik at en søker som er gift eller samboende i noen tilfeller skal kunne adoptere alene, og uttaler blant annet:

«Vi stiller spørsmål ved om det foreslåtte vil være en endring som er i barnets interesser og om en slik løsning i større grad kan åpne for at det rettslige foreldreskapet blir et «forhandlingskort» i konflikter mellom voksne. Det kan videre spørres hvilken rolle eller betydning den av ektefellene/samboerne som ikke skal adoptere, skal ha for adopsjonsspørsmålet og utfallet av det, særlig hva gjelder holdning til adopsjonen og omsorgsevne jf. vilkårene i forslagets § 4.»

Verdens Barn mener at adoptivfamilien også på dette området i minst mulig grad bør skille seg ut fra andre familier. Norske myndigheter må etter organisasjonens syn forme sine retningslinjer ut fra hvilket syn man i Norge har på hvem som bør kunne adoptere, uavhengig av om det i praksis er mulig.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) støtter forslaget om at ekteskapsloven endres slik at bestemmelser i norsk lovgivning som omhandler ekteskap og ektefeller også gjelder for registrerte partnere.

6.4.5.3 Ensliges adgang til å adoptere

7 instanser uttaler seg om ensliges adgang til å adoptere. Advokatforeningen støtter utvalgets forslag til bestemmelse om ensliges adgang til å adoptere, men uttaler også:

«Hvorvidt det er riktig at det skal være en snevrere adgang for enslige å adoptere enn for par, er kanskje et mer åpent spørsmål og reiser enkelte etiske problemstillinger.»

Enestående Adoptanters Forening er svært fornøyd med hvordan ensliges adgang til å adoptere drøftes i utredningen og at dette lovfestes.

InorAdopt mener det er riktig at det stilles krav om at enslige søkere har noe barneerfaring og et godt og stabilt nettverk. Det vurderes som riktig at fokus er mer på søkernes barneerfaring enn eventuell formell kompetanse.

Verdens Barn støtter utvalgets forslag. Organisasjonen har erfaring med at mange enslige søkere er ressurssterke og kan bli svært gode foreldre. Verdens Barn mener det er viktig at det stilles krav om at enslige søkere har noe barneerfaring og et godt og stabilt nettverk. Reell erfaring bør vektlegges på samme måte som formell kompetanse.

Kirkerådet mener det må være rom for at enslige i spesielle tilfeller kan adoptere, men med begrunnelse i at det gir større trygghet for barnet å ha to foreldre, mener Kirkerådet at det fortsatt må føres en mer restriktiv praksis når det gjelder adopsjon ved enslige.

InorAdopt støtter ikke adopsjonslovutvalgets forslag om at søker kan ha kjæreste. Organisasjonen mener dette kan føre til unødig ustabilitet for barnet. En kjæreste som blir involvert i livet til barnet, uten å ha til hensikt å oppfostre barnet, kan skape en vanskelig og forvirrende situasjon for et barn.

Verdens Barn støtter heller ikke dette forslaget og mener at av hensyn til barnets beste bør sivilstatus for søker være avklart. En kjæreste som muligens vil bli en sentral del av barnets liv, fremmer ikke optimal trygghet og stabilitet for et adoptert barn.

6.4.5.4 Lovfesting av ytterligere krav til adopsjonssøkere

Følgende 4 instanser uttaler seg om forslaget: Advokatforeningen, Adopsjonsforum, InorAdopt og Verdens Barn. Alle støtter utvalgets forslag.

Adopsjonsforum uttaler at organisasjonen

«(…) støtter at det nedfelles noen konkrete krav i loven, og at man i forskrifts form regulerer de mer detaljerte kravene. Imidlertid skulle vi gjerne sett at den langvarige praksisen om å tillegge «personlig egnethet» betydning i prosessen også ble lovfestet. Etter vår oppfatning er dette et moment som tillegges mindre vekt i dette forslaget enn det man har sett i tidligere praksis. (…)»

6.4.6 Departementets vurderinger og forslag

6.4.6.1 Krav til alder og rettslig handleevne

Regelen om 25 års nedre aldersgrense for å få adoptere har fulgt med adopsjonslovgivningen siden 1917-loven. Også i dag har alle de øvrige nordiske land en høyere minstealder for adopsjon enn myndighetsalder.

Samtidig er 25 år en høy aldersgrense sammenlignet med for eksempel myndighetsalderen på 18 år.

Mange lovbestemmelser setter imidlertid opp høyere aldersgrense enn myndighetsalder. Flere av disse bruker 20 år (se for eksempel alkoholloven § 1-5 om kjøp av brennevin og trudomssamfunnsloven § 4 om klosterløfte). Når det gjelder mer personlige forhold, setter til sammenligning steriliseringsloven opp en nedre aldersgrense på 25 år. Ved assistert befruktning inneholder lovverket ingen nedre aldersgrense, men som veiledning bør kvinnen være over 25 år (Ot.prp. nr. 64 (2002–2003) s. 129).

Departementet er enig med utvalget i at den nedre aldersgrensen fortsatt bør være 25 år. Dette av hensyn både til søkerne og til adoptivbarnet da adopsjon er en vidtrekkende beslutning som krever særskilt modenhet. Som i dag bør lovteksten inneholde et unntak som fortsatt bør praktiseres strengt. Unntak vil særlig være aktuelt der hvor barnet har vært under søkerens omsorg i lengre tid.

Departementet støtter også utvalgets forslag om å synliggjøre den generelle rekkevidden av alderskravet ved at lovteksten både omtaler søknad om innvilgelse av adopsjon og forhåndssamtykke.

Departementet er enig i utvalgets vurdering om at adopsjon sjelden vil være til barnets beste dersom søkeren er uten rettslig handleevne på det personlige området, men at det likevel fortsatt bør være en snever adgang for adopsjon i slike tilfeller fordi den emosjonelle relasjonen mellom barnet og søker kan tilsi adopsjon. Barnet kan være oppfostret av to personer, men hvor den ene etter en tid mister sin rettslige handleevne, for eksempel på grunn av ulykke eller sykdom. Dersom barnet har et sterkt følelsesmessig bånd til begge og ønsker å bli adoptert av begge omsorgspersonene, bør det være åpning for det. Departementet støtter derfor utvalgets forslag om å lovfeste et krav om at det må foreligge en sterk forutgående tilknytning mellom søker og barnet dersom personer uten rettslig handleevne på det personlige området skal få adoptere. I tillegg ønsker departementet i likhet med utvalget å videreføre kravet om at søkerens verge må samtykke til adopsjonen.

Departementet følger også opp utvalgets forslag om en bestemmelse som slår sammen nåværende adopsjonslov §§ 3 og 4, samtidig som det utformes en egen bestemmelse tilsvarende nåværende § 3 andre ledd, se nærmere kapittel 10 om vilkår for adopsjon av eget barn og av adoptivbarn. Begge bestemmelsene er korte og hører systematisk sammen ved at de regulerer rent objektive forhold på den enkelte søkers side. Sammenslåingen reduserer også antallet korte bestemmelser som står alene.

6.4.6.2 Krav om at ektefeller/samboere må adoptere sammen

Utvalget viser til at å adoptere sammen, innebærer å etablere en delt foreldrerolle for et barn. Det bør fortsatt bare være søkere som utgjør et par som kan adoptere sammen. Departementet slutter seg til dette og kan heller ikke se noen grunn til å åpne for at andre enn ektefeller og samboere kan adoptere sammen.

Adopsjonslovutvalget foreslår å innføre flere unntak fra kravet om at ektefeller og samboere må adoptere sammen. Unntakene gjelder adopsjon av nåværende eller tidligere stebarn, og adopsjon av eget barn (inkludert tidligere adoptivbarn), se omtale av disse i punkt 8.5 og kapittel 10. Utvalget foreslår at unntakene fra kravet om ekteskap eller samboerskap bør framgå direkte av § 6 i den nye loven.

Departementet støtter dette og kan i likhet med utvalget ikke se at det foreligger gode grunner for å åpne for at ektefeller eller samboere i andre tilfeller skal få adoptere alene. Listen over unntak i utkastet til § 6 er altså uttømmende.

Departementet ser at det kan være utfordringer knyttet til at en person som er gift eller samboende skal kunne adoptere alene. Dette punktet er imidlertid en videreføring av gjeldende rett. Her, som i alle adopsjonssaker, skal barnets beste være det overordnede hensynet. Departementet er enig med utvalget i at adopsjonsmyndighetene bør praktisere unntakene snevert.

Departementet er enig med utvalget i at ordlyden i nåværende § 5 bør moderniseres og unntaksgrunnene spesifiseres bedre. Forslaget samsvarer i størst mulig grad med unntaksgrunnene i forslaget til § 10 om unntak fra foreldresamtykke, se punkt 6.6.

Som et utgangspunkt bør unntak på grunn av ektefellens eller samboerens psykiske tilstand knyttes opp til ektefellens eller samboerens evne til å forstå hva adopsjon er og hvilke rettsvirkninger den har. Vurderingstemaet bør likevel ikke lovfestes. Det kan tenkes tilfeller hvor den ene ektefellen eller samboeren har tilstrekkelig innsikt, men hvor det likevel vil være i barnets interesse kun å bli adoptert av den andre. Selv om en slik situasjon sjelden eller kanskje aldri vil oppstå i praksis, bør den likevel tas høyde for i lovregulering. For å synliggjøre at ikke enhver psykisk lidelse gir adopsjonsmyndighetene grunnlag for å gjøre unntak fra kravet om at ektefeller/samboere må adoptere sammen, er det bare dersom den ene ektefellen/samboeren har en alvorlig psykisk sykdom at den andre kan adoptere alene.

Registrerte partnere er ikke nevnt i nåværende adopsjonslov § 5. Ekteskapsloven § 95 første ledd slår fast at registrerte partnerskap skal ha samme rettsvirkninger som ekteskap, med de unntak som går fram av loven der. Bestemmelsens andre ledd slår fast at adopsjonslovens regler om ektefeller ikke gjelder for registrerte partnere, men slik at registrerte partnere kan adoptere hverandres barn.

Dagens lov åpner i § 5 for at både ektefeller og samboere kan adoptere sammen. Det kan da virke noe underlig at registrerte partnere ikke er nevnt i lovteksten. Dette har nok svært liten praktisk betydning. Dersom registrerte partnere er samboere etter adopsjonsloven § 5 a, vil de kunne adoptere på lik linje med ektefeller etter gjeldende regler. Departementet er enig med utvalget i at ekteskapsloven § 95 endres slik at det er samsvar mellom den og nåværende adopsjonslov § 5 og lovutkastet § 6. Ingen høringsinstanser uttaler seg mot dette. Lovendringen medfører at «registrerte partnere» kan sløyfes. De omfattes heretter av «ektefeller».

6.4.6.3 Ensliges adgang til å adoptere

Formålet med adopsjon er å gi barn en trygg oppvekst. En adopsjon kan derfor bare innvilges dersom det er klart sannsynlig at den vil bli til barnets beste. Bare søkere som har forutsetninger for å være en god omsorgsperson for barnet kan adoptere eller gis forhåndssamtykke til å adoptere, se forslag til § 5. Departementet mener at også enslige kan fylle disse vilkårene, og at det fortsatt skal være adgang for enslige til å adoptere. Dette synet har støtte hos Hove-utvalget, adopsjonslovutvalget og høringsinstansene.

Begge utvalgene mener at praksis for adopsjon der søker er enslig må være restriktiv. De viser til at i slike tilfeller får barnet bare én omsorgsperson, og dette utgjør en risikofaktor som adopsjonsmyndighetene må vurdere særskilt. De høringsinstansene som uttaler seg, gir støtte til adopsjonslovutvalgets forslag.

Departementet viser til Familie- og kulturkomiteens uttalelser i Innst. 143 L (2013–2014), som sier at det avgjørende for å gi bevilling til enslig adoptivsøker bør være om søkeren har et stabilt og godt nettverk rundt seg (se punkt 6.4.1.3 over).

Departementet vil i likhet med utvalget påpeke at når en enslig får adoptere, er det en større risiko for at barnet blir stående igjen uten foreldre eller med kun én syk forelder. Flere av høringsinstansene understreker at det i disse sakene er særlig viktig at adoptanten har et godt nettverk rundt seg. Departementet påpeker at et stabilt og trygt nettverk er nødvendig for å gjøre sårbarheten og risikoen ved å være enslig omsorgsperson mindre. Et nettverk kan for eksempel avhjelpe søker dersom søker eller barnet skulle bli syke, eller være en støtte for barnet dersom søker skulle falle fra. Et trygt og stabilt nettverk er for øvrig et krav også der par søker om adopsjon.

Departementet støtter utvalgets forslag om at ensliges adgang til å adoptere skal gå fram av en egen lovbestemmelse og at denne skal gjelde generelt, det vil si både for internasjonal og nasjonal adopsjon. En slik bestemmelse vil også gjøre det synlig at enslige faktisk har adgang til å adoptere og tydeliggjøre vilkår for adopsjon.

Lovforslaget innebærer at søkeren må være i stand til å ha de nødvendige forutsetningene for å ha eneomsorgen for et adoptivbarn. Vilkåret innebærer at søkeren må være egnet til å ta vare på et adoptivbarn på egenhånd i et 15–20 års perspektiv. Ved vurderingen av om søker har forutsetning for å ha eneomsorgen for et adoptivbarn, må adopsjonsmyndighetene blant annet legge vekt på om søker har reell barneerfaring og om søker har et stabilt og godt nettverk. Utvalget mener at det ikke er tilstrekkelig å ha utdanning rettet mot barn, men sammen med erfaring kan dette bidra til at vilkåret er oppfylt. Flere av høringsinstansene mener at det bør legges mer vekt på søkernes barneerfaring enn formell kompetanse. Departementet er enig i dette synet. Med reell barneerfaring menes å ha erfaring med å ta vare på barn på egenhånd over en viss periode, for eksempel gjennom arbeid, å ha vært fosterhjem eller besøkshjem eller å ha hatt barn på overnatting over noe tid.

Dersom en enslig adopsjonssøker søker om å adoptere et bestemt barn, altså et barn vedkommende kjenner og har en relasjon til, kan adopsjonsmyndighetene vurdere saken mer konkret. Søker må alltid fylle kravene for å kunne ha eneomsorgen for barnet, men den skjønnsmessige vurderingen og særlig forholdet mellom søker og barnet blir mer sentralt enn søkers utdanning og arbeidserfaring.

Både Hove-utvalget og adopsjonslovutvalget mener at enslige søkere reelt sett må være enslige for å få adoptere. Ingen høringsinstanser uttaler seg mot dette. Departementet mener som utvalgene at det ikke bør være adgang til å godkjenne noen som alenesøkere som faktisk lever i et samboerforhold. I slike tilfeller må samboerne søke som par etter forslaget til § 6.

Departementet mener som utvalget at kravet om at søker skal være enslig, ikke bør utelukke at søker kan ha kjæreste eller lignende. Kravet er at søker ikke bor sammen med en eventuell kjæreste. Søker må i tillegg godtgjøre at de ikke har til hensikt å oppfostre barnet sammen, hverken på søknadstidspunktet eller på sikt.

Departementet ser at det kan oppstå tilfeller som ikke gir et adoptert barn den ideelle trygghet og stabilitet hvis adoptivforelderen har en kjæreste som ikke skal oppfostre det, men likevel være en del av barnets liv. Departementet velger likevel å følge adopsjonslovutvalgets forslag. Det er ikke gitt at en kjæreste som ikke bor sammen med søker, vil bli mer involvert i barnets liv enn andre personer i søkers nettverk. Selv om man skulle stille krav om at søkeren ikke har kjæreste, ville dette ikke være til hinder for at vedkommende relativt kort tid etter adopsjonen får kjæreste. Et slikt krav ville dessuten være mulig å omgå ved at søker ikke er åpen overfor myndighetene om forholdet. Departementet har derfor falt ned på at innvilgelse av adopsjonssøknad fra enslig vil være mulig selv om søker har kjæreste. Departementet understreker at dersom det er tale om et samboerforhold, kommer § 6 til anvendelse. Samboerne må altså adoptere sammen.

Utvalget har foreslått at for at en søker skal regnes som enslig, må vedkommende være registrert i folkeregisteret som aleneboende. Skattedirektoratet opplyser imidlertid i sin høringsuttalelse at «aleneboende» ikke er en opplysning som registreres i Det sentrale folkeregister og at «samboer» heller ikke er et folkeregisterbegrep. Departementet følger derfor opp Skattedirektoratets forslag om at dersom begrepet «aleneboende» skal brukes, må det baseres på en erklæring fra vedkommende. Erklæringen kan understøttes av en utskrift fra folkeregisteret som viser hvem som er bosatt på personens adresse. I forslaget til lovtekst er dermed kravet om folkeregistrering som aleneboende tatt ut.

Departementet foreslår i likhet med utvalget at loven fortsatt skal gi hjemmel for departementet til å stille nærmere krav til enslige søkere i forskrift.

Departementet understreker at forslaget til § 7 bare gjelder der adopsjonens rettsvirkning er at barnet kun får én juridisk forelder. Departementet foreslår at tidligere steforelder skal kunne adoptere tidligere stebarn alene, selv om vedkommende har partner, se punkt 8.5. Rettsvirkningen i slike tilfeller er at barnet fortsatt har to juridiske foreldre etter adopsjonen; tidligere steforelder og den av barnets opprinnelige foreldre som tidligere var sammen med steforelderen. Regelen om enslige adopsjonssøkere får heller ikke anvendelse dersom søker er gift eller samboer med en person som er psykisk utviklingshemmet eller har alvorlig psykisk sykdom etter lovutkastet § 6.

6.4.6.4 Lovfesting av ytterligere krav til adopsjonssøkere

Departementet foreslår at dagens lovhjemmel videreføres, og at den gis generell anvendelse slik at den omfatter alle typer adopsjon. Blant annet av pedagogiske hensyn er det en fordel at loven klart gir uttrykk for at det stilles krav til alle adopsjonssøkere. Dette tydeliggjør at adopsjoner skal være i barnets interesse. En lovfesting vil også fremme hensyn som likebehandling og forutberegnelighet. Høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, gir også støtte til utvalgets forslag.

Departementet foreslår at forskriftshjemmelen i lovutkastet § 5 tredje ledd åpner for å stille ulike krav til ulike typer adopsjon.

6.5 Barnets samtykke og deltakelse

6.5.1 Gjeldende rett

6.5.1.1 Barnets samtykke

Barn som er fylt 12 år kan ikke adopteres uten at barnet selv samtykker. Aldersgrensen framgår av adopsjonsloven § 6 andre ledd:

«Den som har fylt 12 år, kan ikke adopteres uten eget samtykke.»

Kravene til samtykket og innhentingen av det går fram av samtykkeskjema som rutinemessig benyttes ved innhenting av samtykke til adopsjon fra barn. Barnet må bekrefte at det har fått informasjon om adopsjon og rettsvirkninger av adopsjon, samt at det forstår hva det vil si å bli adoptert av søkerne. Barnets underskrift må bekreftes av en offentlig tjenestemann eller advokat. Vedkommende må også bekrefte at barnet er gitt informasjon om adopsjon og rettsvirkningen av denne, og forsikre at det antas at barnet har forstått konsekvensene og rettsvirkningene av adopsjonen.

12-årsregelen i adopsjonsloven innebærer at barnet i prinsippet selv kan avgjøre adopsjonssaken ved å ha en nektingsrett. Loven gir altså barn en vetorett.

6.5.1.2 Barnets deltakelse

Adopsjonsloven § 6 første ledd regulerer barnets rett til å uttale seg og bli lyttet til i egne adopsjonssaker før fylte 12 år:

«Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse om adopsjonsbevilling skal gis. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.»

Bestemmelsen gir barn som er fylt 7 år en ubetinget rett til informasjon og til å uttale seg før det tas en avgjørelse i barnets egen adopsjonssak. Yngre barns uttalerett avhenger av barnets evne til å danne seg egne synspunkter. Dersom barnet er under 12 år, skal adopsjonsmyndighetene legge vekt på barnets mening etter dets alder og modenhet.

Denne delen av bestemmelsen kom til som følge av inkorporeringen av FNs barnekonvensjon i norsk rett i 2003 (Ot.prp. nr. 45 (2002–2003)).

6.5.1.3 Kommunens bistandsplikt

Adopsjonsloven § 6 siste ledd regulerer kommunens bistandsplikt:

«Kommunen skal på anmodning bistå bevillingsmyndigheten i å opplyse saken etter første ledd og i å innhente samtykke etter annet ledd.»

Dersom adopsjonsmyndighetene ber om det, har kommunen ansvar for både å informere og gi råd til barna, samtale med barn som har uttalerett, og innhente samtykke fra barn som er fylt 12 år.

I følge rundskriv Q-10457 bør den som har samtalen med barnet ha god kjennskap til adopsjon og ha evne til å snakke med og forstå barn. Departementet påpeker i rundskrivet at erfarne fagpersoner bør benyttes til slike samtaler.

6.5.2 Internasjonale forpliktelser

6.5.2.1 FNs barnekonvensjon

FNs barnekonvensjon artikkel 12 er den sentrale internasjonale bestemmelsen om barns uttalerett:

«1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.»

Barn som er i stand til det, har etter artikkel 12 nr. 1 rett til å gi uttrykk for egne synspunkter i alle saker som omhandler det selv. Barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Artikkelens nr. 2 fastslår barnets uttalerett i retts- og forvaltningssaker. Barn har rett til å uttrykke sine synspunkter enten direkte til avgjørelsesorganet, gjennom en representant eller et egnet organ.

Barnets rett til respekt for sine synspunkter utgjør ett av FNs barnekonvensjons fire hovedprinsipper. Artikkel 12 er utformet som en skjønnsmessig bestemmelse uten aldersgrense som gir barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter rett til å uttrykke dem fritt.

Bestemmelsen skal ikke ses på som avgrensende, men

«as an obligation for States parties to assess the capacity of the child to form an autonomous opinion to the greatest extent possible», jf. General Comment No. 12 (2009) avsnitt 20.»

Statene bør på forhånd presumere at barnet har kapasitet til å danne seg egne synspunkter og således har rett til å uttrykke dem. Det skal ikke være opp til barnet selv å bevise sin kapasitet (General Comment No. 12 (2009) avsnitt 20).

FNs barnekonvensjon setter ikke en nedre aldersgrense for når et barn har rett til å uttale seg i saker som angår det. Barnekomiteen fraråder statene å sette aldersgrenser som vil virke begrensende på barnets rett til å bli hørt (General Comment No. 12 (2009) avsnitt 21). Alle barn, uansett alder, har rett til å komme med sine synspunkter, noe som blir understreket i Manual on Human Rights Reporting (1997) s. 427:

«The child should therefore not be envisaged as a passive human being or allowed to be deprived of such right of intervention, unless he or she would clearly be incapable of forming his or her views. The right should therefore be ensured and respected even in situations where the child would be able to form views and yet be unable to communicate them, or when the child is not fully mature or has not yet attained a particular older age, since his or her views are to be taken into consideration ‘in accordance with the age and maturity of the child […]».

6.5.2.2 Haagkonvensjonen

Haagkonvensjonen 1993 artikkel 4 bokstav d) fastsetter at dersom den nasjonale regelen krever barnets samtykke, må staten:

• «d)under hensyn til barnets alder og modenhet har forsikret seg om at:

• 1) han eller hun har fått rådgivning og er behørig informert om virkningene av adopsjonen og av sitt samtykke til denne i de tilfeller slikt samtykke kreves,

• 2) det er tatt hensyn til barnets ønsker og oppfatning,

• 3) barnet frivillig har gitt sitt samtykke til adopsjon når slikt samtykke kreves, og at samtykket er gitt på den måte loven foreskriver, og at det er kommet til uttrykk eller bevitnet skriftlig,

• 4) slikt samtykke ikke er foranlediget av betaling eller godtgjørelse av noe slag.»

Haagkonvensjonen opererer ikke med noen aldersgrense, men stiller både krav til barnets samtykke i de saker der det kreves, og informasjonen og rådgivningen som gis til barnet.

6.5.2.3 Europarådskonvensjonen

Europarådskonvensjonen om adopsjon inneholder krav til både rådgivningen av, informasjonen til og samtykket fra barnet. Reglene framgår av artikkel 5 nr. 1 bokstav b) nr. 2 og 3. Konvensjonen krever at barn som har tilstrekkelig forståelse må samtykke for at adopsjon skal kunne finne sted. Konvensjonsteksten krever alltid samtykke fra barn som har fylt 14 år. Dersom barnets samtykke kreves for at adopsjonen skal kunne gjennomføres, skal barnet motta nødvendig rådgivning og informasjon. Barnet skal motta informasjon om samtykkets virkning, og særlig hvorvidt adopsjonen vil føre til at det rettslige forholdet mellom barnet og tidligere foreldre avsluttes. Samtykket skal være frivillig, skriftlig og gitt på en måte loven foreskriver. Unntak fra regelen om samtykke kan gjøres dersom barnet har en lidelse som hindrer det fra å gi et gyldig samtykke.

Dersom barnets samtykke ikke er nødvendig, skal barnet, i den grad det er mulig, motta rådgivning. Barnets synspunkt og ønsker skal vektlegges i samsvar med barnets utviklingsgrad.

6.5.3 Andre nordiske lands rett

Som den norske adopsjonsloven, krever samtlige av de øvrige nordiske land at barn som er fylt 12 år samtykker til egen adopsjon. Norge skiller seg derimot ut ved ikke å åpne for unntak.

Dansk rett gjør unntak fra 12-årsregelen dersom det vil være skadelig for barnet å måtte samtykke til egen adopsjon. Svensk rett gjør unntak fra kravet om samtykke fra barn som er fylt 12 år dersom den som skal adopteres er under 16 år og det vil skade barnet å bli spurt om dets mening, eller dersom barnet er varig forhindret fra å samtykke på grunn av en psykisk lidelse eller lignende. Finsk adopsjonslov gjør unntak fra samtykkekravet dersom den som skal adopteres ikke kan uttrykke sitt syn på grunn av sykdom eller uførhet. Finsk rett skiller seg ut ved at en heller ikke kan innvilge adopsjon av barn under 12 år mot dets vilje, dersom barnet er så utviklet at «avseende kan fästas vid dess vilja», jf. finsk adopsjonslov § 10 andre ledd.

Også islandsk adopsjonslov gjør unntak fra samtykkekravet for barn over 12 år. Unntaket knytter seg både til tilfeller der det å spørre barnet om dets samtykke vil stride mot barnets interesser, men også for de tilfeller der barnets psykiske tilstand hindrer barnet i å avgi et gyldig samtykke.

De nordiske landene har noe forskjellige lovfestede krav til informasjon, rådgivning og samtykke fra barn som skal adopteres. I dansk rett skal samtykket gis til en myndighetsrepresentant ved personlig fremmøte. Innsendelse av samtykkeskjema er ikke tilstrekkelig. Før barnet avgir samtykke, skal «der finde en samtale sted med barnet om adoptionen, og barnet skal gøres bekendt med adoptionens betydning», jf. dansk adopsjonslov § 6 andre ledd. Lovteksten stiller her et eksplisitt krav om at barnet skal være informert om adopsjonens betydning før samtykket blir avgitt. Med hensyn til barn som er yngre enn 12 år, skal adopsjonsmyndighetene i størst mulig grad ta hensyn til barnets mening om adopsjon, men i det omfang barnets modenhet og sakens omstendigheter tilsier. Etter svensk rett skal sosialnemnden i saker som angår barn som er yngre enn 12 år, forsøke å kartlegge barnets innstilling til adopsjon, dersom dette ikke er «olämpligt», jf. föräldrabalken kapittel 4 § 10 andre ledd. Selv om barnets samtykke ikke kreves for gjennomføring av adopsjonen, skal myndighetene ved vurderingen av om adopsjon vil være hensiktsmessig, ta hensyn til barnets vilje ut fra barnets alder og utvikling.

Det følger av finsk adopsjonslov at samtykke som kreves for innvilgelse av adopsjon skal være skriftlig, datert og signert. Dersom det er mulig ut fra barnets alder og utvikling, skal den ansvarlige sosialarbeideren ha en samtale med barnet. Her skal barnet få informasjon om adopsjonssaken og hvilken hjelp barnet kan få, og sosialarbeideren skal ellers bidra til at barnet tar en gjennomtenkt avgjørelse. Samtalen skal tilpasses barnets alder og utviklingsnivå. Sosialarbeideren skal søke å klarlegge barnets holdning til adopsjon og, dersom det er nødvendig, i hvilken grad barnet ønsker kontakt med opprinnelige foreldre. Barnets mening skal «utredas finkänsligt samt så att det inte onödigt skadar relationen mellan barnet och föräldrarna och andra personer som står barnet nära», jf. finsk adopsjonslov § 26, jf. § 24 nr. 2.

Også islandsk adopsjonslov stiller krav til prosedyren rundt innhenting av samtykke, og rådgivning og høring av barnet. Før barnet samtykker, skal rette myndighet ha en samtale med barnet der adopsjonen og de rettslige virkningene gjennomgås. Samtykket skal være skriftlig, og skal bekreftes ovenfor en ansatt hos rette myndighet. Ansatte skal også bekrefte at den som har avgitt samtykket har blitt informert om de rettslige virkningene samtykket gir.

Dersom barnet ikke er fylt 12 år, skal det søkes å fastslå barnets mening om adopsjonen. Gjennom samtale der barnets alder og modenhet tas i betraktning, skal en så vidt det er mulig gi barnet informasjon og rådgivning om adopsjonen og dens rettslige virkning.

6.5.4 Adopsjonslovutvalgets forslag

6.5.4.1 Ny aldersgrense for krav om samtykke

Adopsjonslovutvalget foreslår at aldersgrensen for krav om barnets samtykke til adopsjon heves fra 12 til 14 år. Utvalget ønsker imidlertid å beholde dagens regel om at et barn som har fylt 12 år, ikke kan adopteres mot sin vilje.

Utvalget viser til at dagens regel om barnets rett til å samtykke nærmest er enestående i norsk lovgivning i den forstand at barnets syn kan få avgjørende betydning for sakens utfall (se for øvrig punkt 6.5.6.1 om andre norske lovregler). Dersom barnet ikke avgir et informert, frivillig og klart samtykke, vil adopsjonssøknaden alltid avslås. Ved å gi barnet en vetorett gir adopsjonsloven barnet en viktig og omfattende rettighet som utvalget som utgangspunkt ikke ønsker å rokke ved.

De omfattende rettighetene som barnet har som følge av dagens adopsjonslov § 6 andre ledd, korresponderer med et tilhørende ansvar for egne beslutninger. Ellers i lovgivningen er barnet normalt eldre før det må ta avgjørelser som kan få inngripende konsekvenser. Selv om adopsjonsmyndighetene gjør en god og grundig jobb og gir barnet korrekt og pedagogisk informasjon, kan barnet oppleve rettigheten til å samtykke som et krav og en byrde.

Utvalget mener at det kan gi uheldige konsekvenser for barnet å være i en situasjon hvor det må samtykke for at adopsjonsmyndighetene skal kunne innvilge adopsjon. Dersom barnet ikke ønsker å ta stilling til spørsmålet, vet barnet at søknaden, innsendt av omsorgspersoner, blir avslått. Dette kan skape et press på barnet, og i noen tilfeller kan det sås tvil om samtykket reelt sett er frivillig.

I tillegg er selve valget om å samtykke eller ei et krevende valg å ta for en tolvåring. Konsekvensene av et avgitt samtykke kan være større enn det barnet forstår på samtykketidspunktet. Dersom adopsjonssøknaden innvilges av myndighetene, er avgjørelsen inngripende og endelig. Barnet får ny familie og slekt, og kanskje viktigere, gir avkall på sin gamle. Dersom barnet samtykker og adopsjonsmyndighetene finner at vilkårene for adopsjon er til stede, er barnets valg ugjenkallelig og livsvarig.

Utvalget viser til at det også er argumenter mot å heve aldersgrensen for når barnet må samtykke til adopsjonen:

Barnets rettigheter til å komme til orde og bli lyttet til er helt sentrale for at barn skal anerkjennes som selvstendige individer.

I tillegg vil en endring av aldersgrensen gå imot den generelle utviklingen i barneretten, både nasjonalt og internasjonalt. Tendensen er at barn får selvbestemmelsesrett tidligere enn før.

Utvalget understreker imidlertid at forslaget ikke er et unntak fra regelen om at barn som er fylt 12 år ikke kan bli adoptert mot sin vilje. Barnet vil ha sin vetorett i behold. Dersom barnet ikke motsetter seg adopsjonen, vil det fortsatt være opp til myndighetene å avgjøre om adopsjon skal innvilges.

Utvalget foreslår at barn som er fylt 14 år må avgi et eksplisitt, frivillig og informert samtykke for at myndighetene skal kunne innvilge søknad om adopsjon. Forslaget innebærer at aldersgrensen for samtykkekravet blir hevet fra 12 til 14 år. Ved vurderingen av hvor aldersgrensen skal gå, har utvalget sett hen til Europarådskonvensjonen artikkel 5 nr. 1 bokstav b).

Forslaget innebærer at barn under 14 år som ønsker å holde seg nøytral til adopsjonsspørsmålet, likevel skal kunne bli adoptert dersom de øvrige vilkårene for adopsjon er til stede, og adopsjonsmyndighetene vurderer adopsjon som det beste for barnet. Hensikten med en slik regel er å hindre at barn under 14 år skal føle det som et krav, et ansvar og en byrde å ta stilling til adopsjonsspørsmålet. Utvalget foreslår derfor en lovbestemmelse som innebærer at bare barn som har fylt 14 år må samtykke til adopsjonen for å kunne bli adoptert, mens barn som har fylt 12 år ikke kan adopteres mot sin vilje. Utvalgets forslag vil dermed ikke innskrenke barnets rettigheter sammenlignet med någjeldende adopsjonslov § 6 andre ledd.

Selv om adopsjon fra en viss alder krever barnets samtykke, avhenger ikke prosessen og avgjørelsen av barnet. Barnets samtykke er en forutsetning for adopsjon, men kravet står ikke alene. Adopsjon gis på grunnlag av en konkret, helhetlig vurdering av hva som er det beste for barnet. Selv om barnet samtykker, kan adopsjonsmyndighetene komme til at det ikke er til barnets beste å bli adoptert. I hvilken grad adopsjonsmyndighetene skal legge vekt på barnets samtykke ved avgjørelsen av hva som er barnets beste, beror på en konkret vurdering i den enkelte sak.

6.5.4.2 Barn uten samtykkekompetanse

Et barn kan være utviklingshemmet i en slik grad at det ikke har forståelse for hva adopsjon innebærer. Barnet vil da være ute av stand til å avgi et reelt samtykke. Ut fra dagens ordlyd, vil barnet ikke kunne bli adoptert ettersom adopsjonsloven § 6 ikke har noen unntak fra kravet om at barn over 12 år ikke kan adopteres uten eget samtykke. I juridisk teori er regelen tolket slik at også barn som er fylt 12 år som ikke har evne til å avgi et informert samtykke, skal kunne adopteres. Standpunktet er begrunnet med rimelighetshensyn og sammenheng i regelverket. Det skaper liten sammenheng dersom voksne uten rettslig handleevne kan adopteres uten eget samtykke etter adopsjonsloven § 9, men ikke barn som er ute av stand til å avgi et reelt samtykke til adopsjonen.

Utvalget foreslår å innføre et lignende unntak fra kravet om samtykke for barn som det som gjelder for voksne. Ordlyden bør bygge på den foreslåtte ordlyden i § 10 om unntak fra kravet om foreldresamtykke, se punkt 6.6.

6.5.4.3 Lovfestede krav til samtykket

I forbindelse med inkorporeringen av FNs barnekonvensjon i norsk rett, vurderte departementet om krav til saksbehandlingen ved innhenting av samtykke til adopsjon burde framgå uttrykkelig av forskrift, men konkluderte med at forskriftsfesting ikke var nødvendig.8

Hove-utvalget mente at barnets rettsikkerhet tilsier at nærmere krav til samtykket, og innhentingen av og informasjonen rundt innhenting av samtykket, bør gå tydeligere fram av regelverket. Hove-utvalget viste til Haagkonvensjonen artikkel 4 for utformingen av en slik regel. Utvalget understreket at det er spesielt viktig å få fram at samtykket

«skal være gitt etter at barnet har fått og forstått tilstrekkelig informasjonen, at samtykke må være frivillig og skriftlig. I tillegg bør nærmere krav til innhentingen av slikt samtykke vurderes».9

Adopsjonslovutvalget er enig med Hove-utvalget. Selv om kravet om at det må foreligge samtykke implisitt innebærer at det må være et informert samtykke som er gitt frivillig og vederlagsfritt, tilsier barnets rettssikkerhet at de nærmere elementene bør framgå uttrykkelig av loven. Utvalget går inn for en ny bestemmelse i adopsjonsloven der det stilles krav til selve samtykket. Utvalget mener at et slikt krav vil skape et ryddig regelverk og være i tråd med Norges internasjonale forpliktelser. Dessuten vil forslaget kunne danne et bedre grunnlag for å utvikle instrukser knyttet opp til den praktiske utføringen av innhenting av samtykket.

Retten til informasjon vil ha begrenset betydning dersom barnet ikke også har rett til å bli veiledet og få råd på en slik måte at barnet forstår informasjonen som blir gitt. Dette er en forutsetning for å kunne uttrykke sitt synspunkt på saken.

Utvalget vurderer barnets rett til tilpasset informasjon og veiledning som så sentralt at det bør gå uttrykkelig fram av lovteksten. En lovfesting vil tydeliggjøre at adopsjonsmyndighetene må gå aktivt til verks for å sikre seg at barnet har fått og forstått informasjonen. Barnets rett til tilpasset veiledning og informasjon gjelder alle barn, både de som er over og under 12 år. Framgangsmåten som adopsjonsmyndighetene bruker ved veiledning av barnet må være tilpasset barnets alder, utvikling og den konkrete situasjon.

6.5.4.4 Hvem skal høre barnet?

Etter dagens adopsjonslov § 6 tredje ledd skal kommunen der barnet bor på anmodning fra bevillingsmyndigheten bistå med å opplyse saken og innhente barnets synspunkt eller samtykke. Det er rutinemessig barnets hjemkommune som hører barnet i nasjonale adopsjonssaker, og det er gjerne barneverntjenesten som tildeles oppgaven. Utvalget foreslår å videreføre ordlyden i adopsjonsloven § 6 tredje ledd, da det vil være nødvendig for adopsjonsmyndighetene å få bistand av kommunen i enkelte saker. Utvalget mener imidlertid at adopsjonsmyndighetene bør vurdere å innføre nye rutiner for hvem som skal høre barnet ettersom ansvaret for å utrede adopsjonssøkere er flyttet fra kommunene til Bufetat.

6.5.4.5 Skal barnet alltid høres?

I praksis blir alle barn som søkes adoptert, hørt, med mindre de er helt små og åpenbart ikke har forutsetning for å danne seg egne synspunkter. En slik praksis er i tråd med fvl. § 17 og barns uttalerett etter FNs barnekonvensjon artikkel 12. De fleste barn som søkes adoptert, er nok før utredningen informert hjemmefra om at fosterforeldre eller steforelder søker om adopsjon. Likevel kan det tenkes at en eller flere samtaler med kommunen om temaet og barnets synspunkt på saken kan sette i gang prosesser i barnet som kan være krevende for han eller henne. For eksempel kan barnet få kunnskap om sitt biologiske opphav eller forhold ved steforelder eller fosterforelder som det må håndtere. Temaer om opphav og identitet kan også i seg selv være utfordrende å takle. Videre kan utredning og samtaler om adopsjon skape en forventning hos barnet om at det skal bli adoptert.

Spørsmålet er om en bør unngå å utsette barnet for denne prosessen dersom adopsjonsmyndighetene allerede innledningsvis er av den klare oppfatning at søknaden uansett vil måtte avslås.

Utvalget mener at som den klare hovedregel skal barnet alltid høres i egen adopsjonssak. Hensynet til barnets beste kan ikke benyttes til å gjøre unntak i barnets rett til å bli hørt.

Noen få saker kan imidlertid avslås raskt fordi et objektivt vilkår for adopsjon ikke er oppfylt og det dermed vil være unødvendig å utrede saken fullt ut, herunder å innhente samtykke/uttalelse. I slike saker mener utvalget at barnets synspunkt ikke trenger å bli innhentet. Det kan også tenkes tilfeller der det innledningsvis er klart at et mer skjønnsmessig vilkår ikke er oppfylt. Likevel må de aller fleste skjønnsmessige vilkår være gjenstand for en utredning som fordrer at adopsjonsmyndighetene innhenter uttalelser og samtykke fra barnet.

6.5.4.6 Høring av barn under 7 år

Barnet har rett til å bli hørt dersom det er fylt 7 år. Yngre barn skal høres om det er i stand til å danne seg egne synspunkter.

Utvalget finner ikke grunn til å endre denne aldersgrensen, men ønsker å understreke at grensen er satt for å sikre at flest mulig barn bli hørt. Bestemmelsen forutsetter at adopsjonsmyndighetene gjør en konkret vurdering av om barnet skal høres i hver enkelt sak.

6.5.4.7 Vekten av barnets mening

Adopsjonsloven § 6 første ledd andre punktum sier at barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Vekten av et samtykke fra et barn må vurderes konkret. Regelen gjelder barn i alle aldre, men dersom et barn over 12 år ikke samtykker til adopsjonen, er utfallet i saken gitt. Utvalget mener at nåværende adopsjonslov § 6 første ledd andre punktum er i samsvar med våre internasjonale forpliktelser.

Utvalget finner ikke grunn til å endre denne delen av bestemmelsen eller komme med oppfordring om endring av praksisen knyttet opp til den.

6.5.5 Høringsinstansenes syn

6.5.5.1 Aldersgrense for krav om samtykke

6 høringsinstanser støtter utvalgets forslag om å heve grensen for når barnet må samtykke til adopsjon til 14 år. Disse er Advokatforeningen, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), faglig utvalg for adopsjonssaker, Fellesorganisasjonen, Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker og Norsk psykologforening.

Faglig utvalg for adopsjonssaker mener at utvalgets forslag representerer en god avveining. Faglig utvalg peker på at det er forskjell på å nekte og å samtykke, og synes

«utvalget har truffet rett mht aldersgrensene, når man ser hen til den utvikling og modning som finner sted i nettopp dette alders-spennet, opp mot det ansvar som legges på barnet, og den rett til å påvirke som barnet får.»

Fellesorganisasjonen mener endringen kan være positiv fordi barn mellom 12 og 14 år vil få en mulighet til å velge å være nøytrale eller å ikke ta et konkret standpunkt. Barnet fritas for en plikt til å ta stilling, men har retten til å si nei.

Advokatforeningen uttaler:

«Når det gjelder barnets rett til å bli hørt, slik dette fremkommer i § 8, fremstår det i sin form slik at det ligger innenfor de internasjonale forpliktelser som Norge er bundet av. Advokatforeningen støtter den tilnærming som er valgt hvor barnet gis anledning til å bli informert og til å uttale seg, og hvor barnets modenhet vektlegges.»

Bufdir støtter forslaget om å heve aldersgrensen for når barnet må samtykke til 14 år og mener forslaget er i samsvar med Europarådskonvensjonen om adopsjon av 2008.

3 instanser er kritiske til utvalgets forslag om en heving av aldersgrensen. Dette gjelder Barneombudet, Redd Barna og Forskergruppen i barnerett ved Det juridiske fakultet, UIT Norges Arktiske Universitet.

Barneombudet erfarer at innvendinger mot å høre barn om vanskelige tema ofte blir begrunnet med ønsket om å beskytte barn mot belastninger. Ombudet viser til at det sentrale når man skal kommunisere med barn, er måten man gjør det på. En god metode for å snakke med barn er viktig, ikke bare for å ivareta barnet i prosessen, men også avgjørende for hvor mye informasjon man får av barnet. Barneombudet mener derfor det er essensielt at de som skal snakke med barnet, har tilstrekkelig kunnskap i god samtalemetodikk med barn. Ombudet minner også om at barnet også har rett til ikke å uttale seg i det hele tatt. Videre pekes det på at utvalgets forslag går i motsatt retning av den generelle utviklingen i barneretten, hvor tendensen er at barn får selvbestemmelsesrett tidligere. Barneombudet mener man skal være varsom med å gjøre innskrenkninger i allerede etablerte rettigheter og støtter ikke forslaget om å heve aldersgrensen for samtykke.

Redd Barna mener at det særlig er i tilfellene der barn tilsynelatende stiller seg «nøytrale», at man nettopp ikke kan ta som utgangspunkt at det da uansett er til barnets beste å bli adoptert (jf. utvalgets innstilling s. 82), men at man skal være enda mer varsom med å gjennomføre en adopsjon nettopp i disse tilfellene. Organisasjonen mener utvalgets forslag rammer barn som ikke ønsker å bli adoptert, men som ikke tør å ta stilling. Redd Barna

«mener at når et barn ikke ønsker å samtykke og heller ikke å uttale seg ellers, blir det i praksis veldig vanskelig å gjøre en vurdering av barnets beste, fordi man på ingen måte vet hva barnet egentlig synes om saken. Nettopp fordi konsekvensene er irreversible, mener vi at et informert og frivillig samtykke er nødvendig, og at det ikke kan være et slags «ingenmannsland» hvor det er opp til myndighetene å tolke barns nøytralitet. (…)»

Kirkerådet støtter videreføring av bestemmelsen om at et barn som har fylt 12 år, ikke kan adopteres hvis barnet motsetter seg adopsjon.

Bufdir støtter ikke at forslaget om at et barn som har fylt 12 år ikke kan adopteres dersom barnet motsetter seg adopsjon. Direktoratet støtter at barnets syn ved fylte 12 år skal tillegges stor vekt, men mener det vil være uheldig dersom barnet føler at det aktivt må nekte adopsjon for å bli tilstrekkelig hørt. Direktoratet foreslår en bestemmelse tilsvarende barneloven § 31 andre ledd som sier at når barnet er fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener.

Barneombudet støtter utvalgets forslag om at det må komme fram av ordlyden i loven at adopsjonsmyndighetene uansett skal gjøre en konkret vurdering av om en adopsjon vil være til det beste for barnet. Barnet må få tydelig informasjon om at det er de voksne som bestemmer om det vil være det beste for barnet å bli adoptert. Også Redd Barna er enig i dette og foreslår at det går fram av ordlyden at samtykkekravet bare er ett av kravene og at det er adopsjonsmyndighetene som avgjør saken etter en helhetsvurdering av barnets beste.

6.5.5.2 Høring av barn under 7 år

4 instanser uttaler seg om høring av barn under 7 år. Redd Barna mener at formuleringen om at alle over 7 år skal høres, og yngre barn når de er i stand til å danne seg egne synspunkter, fører til at det blir opp til de yngre barna å bevise sin kapasitet. Yngre barn og deres synspunkter vil fort bli oversett. Organisasjonen viser til at FNs barnekonvensjon ikke setter noen aldersgrenser for når barnet har rett til å uttale seg i saker som angår barnet og mener det ikke fullt ut er i samsvar med artikkel 12 i konvensjonen når stater setter en slik nedre aldersgrense. Redd Barna foreslår å fjerne grensen på 7 år, slik at alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter skal få informasjon om hva en adopsjon innebærer og skal gis anledning til å uttale seg og at barnets meninger skal vektlegges i tråd med alder og modenhet.

Barneombudet har samme syn som Redd Barna og mener tiden er moden for å ta steget fullt ut og fjerne grensen på 7 år. På den måten vil man kunne sikre at alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, får informasjon om hva en adopsjon innebærer og muligheten til å uttale seg.

Forskergruppen i barnerett ved Det juridiske fakultet, UIT Norges Arktiske Universitet mener at det kanskje er

«på tide at man går bort fra disse aldersgrensene som er nokså tilfeldig satt, og heller har generelle bestemmelser om at «barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal få informasjon om hva en adopsjon innebærer, og veiledning som er tilpasset barnets evne til å forstå». Kanskje vil det gi mindre fokus på alderen 7 år og større fokus på det konkrete barnets evner og utvikling.»

Kirkerådet støtter at barn som har fylt 7 år,

«har en ubetinget rett til informasjon og til å uttale seg, og yngre barn det samme, men tilpasset og avhengig av barnets alder og modenhet.»

Ingen andre instanser uttrykker eksplisitt støtte til utvalgets forslag om å beholde aldersgrensen på 7 år i bestemmelsen om barns deltakelse.

6.5.5.3 Andre spørsmål

Barneombudet støtter utvalgets forslag om å innføre et unntak fra kravet om samtykke der barnet som følge av utviklingshemming, eller psykiske eller fysiske lidelser, åpenbart ikke er i stand til å forstå hva nektelse eller samtykke betyr. Ombudet er også enig i at myndighetene uansett må gjennomføre en samtale med barnet fordi barnet kan ha noe viktig å formidle som er av betydning for avgjørelsen i saken. Også Bufdir og Redd Barna uttrykker støtte til dette forslaget.

Barneombudet og Redd Barna støtter utvalgets forslag til en ny bestemmelse der det stilles krav til selve samtykket.

Bufdir støtter utvalgets vurdering om at barnet ikke behøver å høres i saker der rent objektive vilkår, det vil si vilkår uten noen skjønnsmessige vurderinger, ikke er oppfylt. Dette bør framgå av loven for å sikre klarhet.

Bufdir støtter også forslaget om at Bufetat kan be om bistand fra kommunene med å innhente samtykke fra barnet. Direktoratet mener at etaten også må kunne be kommunene om bistand til å gi barnet informasjon om adopsjon og om virkningene av barnets samtykke til adopsjon, og å innhente barnets uttalelse der barnet er under aldersgrensen for krav til samtykke, og foreslår at dette skal gå fram av ordlyden.

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker viser til at i adopsjonssaker hvor foreldrene motsetter seg adopsjon, er det viktig av hensyn til foreldrenes tillit til saksbehandlingen at barnets mening og eventuelle samtykke innhentes av en partsnøytral person. Den offentlige tjenesteperson som skal motta barnets samtykke, bør derfor ikke være ansatt i barneverntjenesten. Også Stavanger kommune mener at det vil være mer hensiktsmessig at andre etater enn barneverntjenesten innhenter samtykke fra barnet i slike tilfeller. Bergen kommune støtter at det det bør innføres nye rutiner for hvem som skal høre barnet, da de fleste kommuner sjelden har en adopsjonssak.

6.5.6 Departementets vurderinger og forslag

6.5.6.1 Aldersgrense for krav om samtykke

Retten til å få gi uttrykk for sine synspunkter, og til å bli hørt, er helt sentral i anerkjennelsen av og respekten for barn som selvstendige individer. Barnets rett til involvering er også grunnlovsfestet, jf. Grunnloven § 104 første ledd andre setning. Denne delen av bestemmelsen lyder:

«De [barna] har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.»

Etter dagens regler må barn som har fylt 12 år samtykke til egen adopsjon. Foreligger ikke slikt samtykke, kan barnet ikke adopteres. 12-årsregelen i adopsjonsloven innebærer at barnet selv kan avgjøre adopsjonssaken ved å nekte, eller unnlate å gi samtykke. Adopsjonsloven gir slik sett uttrykk for en klarere og mer vidtgående regel enn de som oppstilles på de fleste andre rettsområder der barn gis rettigheter etter en viss alder. Navneloven § 12 er eksempel på en bestemmelse hvor barnets samtykke kreves etter fylte 12 år. Barneloven § 31 fastsetter at når barnet har fylt 12 år skal det legges «stor vekt på kva barnet meiner» ved avgjørelser om personlige forhold. I NOU 2016: Ny barnevernslov er det foreslått å senke aldersgrensen for barns partsrettigheter i barnevernssaker fra 15 til 12 år. Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 er utgangspunktet at barn som har fylt 16 år selv avgjør spørsmålet om helsehjelp. Samtykkekompetansen i saker som angår yngre barn er lagt til foreldrene, andre med foreldreansvaret, eller eventuelt barneverntjenesten. Det følger imidlertid av § 4-4 tredje ledd at yngre barn skal involveres i beslutningsprosessen etter hvert som det utvikles og modnes. Når barnet har fylt 12 år,

«skal det få si sin mening i alle spørsmål som angår egen helse. Det skal legges økende vekt på hva barnet mener ut fra alder og modenhet.»

Eksemplene foran illustrerer at også på andre rettsområder enn adopsjon vil meningen til barn som har fylt 12 år utgjøre et tungt lodd på vektskålen. Adopsjonsloven oppstiller imidlertid et absolutt samtykkekrav og en absolutt vetorett for barn fra 12 års alder.

Departementet mener at barn som er fylt 12 år fortsatt må ha siste ord i en så sentral avgjørelse i barnets liv. Adopsjon skal dermed ikke kunne gjennomføres dersom barnet sier nei. I dette spesifikke spørsmålet bør barnet fortsatt ha vetorett. Vetoretten må ses i sammenheng med inngrepets karakter. Adopsjon vil fullstendig og for alltid endre adoptivbarnets private stilling og familieliv. Departementet vil dessuten peke på at mens en adopsjon ikke kan gjøres om, vil det etter et avslag være mulig å søke adopsjon på et senere tidspunkt hvis barnet endrer syn.

Når det gjelder barn mellom 12 og 14 år som ikke nekter adopsjon, men som heller ikke eksplisitt gir samtykke, mener departementet at spørsmålet kan diskuteres. Utvalget har foreslått at grensen for når barnet må samtykke til adopsjon flyttes fra 12 til 14 år. Utvalget viser blant annet til at dette kan være et krevende valg å ta, og at det kan skapes press på barnet (se nærmere om utvalgets begrunnelse i punkt 6.5.4.1). Flertallet av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, uttrykker støtte til utvalgets syn. Dette gjelder blant annet Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Advokatforeningen og Norsk psykologforening (se punkt 6.5.5.1).

Det er også høringsinstanser som ønsker å beholde dagens regel. Dette gjelder blant annet Barneombudet og Redd Barna. Disse mener blant annet at allerede etablerte rettigheter ikke må innskrenkes. Departementet er enig i dette og viser til at heving av aldersgrensen vil gå imot den generelle utviklingen i barneretten, både nasjonalt og internasjonalt, hvor tendensen er at barn får selvbestemmelsesrett tidligere enn før.

Departementet ser at det i noen tilfeller kan være en fordel for barn å slippe å ta den store avgjørelsen det er å si ja til adopsjon hvis barnet ikke er helt sikker på hva det ønsker og på hva adopsjon vil innebære. Departementet understreker i den forbindelse at barnet har rett til ikke å uttale seg. Ettersom adopsjon forutsetter barnets samtykke, kan barnet dermed ikke bli adoptert. Adopsjon av barn over 12 år vil oftest gjelde stebarn eller fosterbarn. I slike tilfeller vil barnet fortsatt ha en eller to omsorgspersoner, selv om steforelderen eller fosterforelderen/-foreldrene ikke (på nåværende tidspunkt) får adoptere. Departementet mener det er mer uheldig om det skulle bli gjennomført adopsjon av en tolvåring som ikke ønsker adopsjon, men som ikke tør å si klart nei, enn om en adopsjonssøknad blir avslått selv om barnet egentlig ønsker adopsjon, men ikke gir uttrykk for et klart samtykke.

Redd Barna mener utvalgets forslag om heving av aldersgrensen rammer barn som ikke ønsker å bli adoptert, men som ikke tør å ta stilling. Organisasjonen mener det i praksis blir svært vanskelig å gjøre en vurdering av barnets beste og at det ikke kan være opp til myndighetene å tolke barns nøytralitet. Departementet er enig i dette. Det kan ikke legges til grunn at et barn som har fylt 12 år egentlig ønsker adopsjon, hvis barnet ikke er rede til å gi samtykke.

Barneombudet erfarer at innvendinger mot å høre barn om vanskelige tema ofte blir begrunnet med ønsket om å beskytte barn mot belastninger. Ombudet viser til at det sentrale når man skal kommunisere med barn, er måten man gjør det på. Departementet slutter seg til dette.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å beholde dagens regel om at et barn som har fylt 12 år, ikke kan adopteres uten eget samtykke.

I likhet med utvalget understreker departementet at selv om adopsjon krever barnets samtykke, avhenger ikke prosessen og avgjørelsen av barnet. At barn som er fylt 12 år må samtykke, er en forutsetning for adopsjon, men kravet står ikke alene. Adopsjon gis på grunnlag av en konkret, helhetlig vurdering av hva som er det beste for barnet. Selv om barnet samtykker, kan adopsjonsmyndighetene komme til at det ikke er til barnets beste å bli adoptert. Det er viktig at barnet er klar over at barnets samtykke ikke alene er avgjørende for om adopsjonssøknad innvilges.

6.5.6.2 Barn uten samtykkekompetanse

Et barn kan være utviklingshemmet i en slik grad at det ikke har forutsetninger for å forstå hva adopsjon innebærer. Barnet vil da være ute av stand til å avgi et reelt samtykke. Regelverket er tolket slik at også barn som er fylt 12 år som ikke har evne til å avgi et informert samtykke, skal kunne adopteres. Standpunktet er begrunnet med rimelighetshensyn og sammenheng i regelverket. Det skaper liten sammenheng dersom loven tillater adopsjon av voksne umyndiggjorte (jf. § 9), men ikke av barn som for eksempel er psykisk utviklingshemmede.

Utvalget foreslår å innføre et lignende unntak fra kravet om samtykke fra barn som det som gjelder for voksne.

De høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, er enige i utvalgets forslag. Dette gjelder blant annet Barneombudet og Bufdir.

Departementet er enig i utvalgets og høringsinstansenes syn, og foreslår unntak fra kravet om samtykke til adopsjon fra barnet, dersom barnet på grunn av psykisk utviklingshemming eller psykiske eller fysiske lidelser åpenbart ikke er i stand til å forstå hva nektelsen eller samtykket innebærer.

I likhet med utvalget understreker departementet adopsjonsmyndighetenes utredningsplikt i slike saker. Det må undersøkes grundig om barnet faktisk ikke er i stand til å avgi et reelt samtykke. Ofte vil en legeerklæring være nødvendig og det kan være behov for sakkyndig utredning. Selv om det antas at barnet ikke forstår virkningene av en adopsjon, må myndighetene likevel forsøke å innhente barnets mening, følelser og tanker om temaet. Barnets eventuelle ytringer skal inngå i vurderingen.

Departementet understreker at regelen er ment å gi barn som er eldre enn samtykke-grensen en mulighet til å bli adoptert selv om det ikke har mulighet til å samtykke, dersom adopsjonen er til barnets beste. Regelen gis for å unngå forskjellsbehandling mellom disse barna og andre barn.

Se også punkt 6.6.6.2 om unntak fra kravet om foreldresamtykke.

6.5.6.3 Lovfestede krav til samtykket

Adopsjonslovutvalget foreslår at loven skal presisere at barnets samtykke skal være gitt etter at barnet har fått og forstått informasjon om adopsjon og dens rettsvirkninger, og at samtykket må være gitt skriftlig og frivillig, uten motytelse.

Utvalget foreslår videre å lovfeste at samtykket ikke skal være trukket tilbake når adopsjonen blir gitt. Dermed synliggjøres at et samtykke kan trekkes tilbake fram til adopsjonsmyndighetene har fattet vedtak om adopsjon.

Departementet støtter utvalgets forslag. Selv om kravet om at det må foreligge samtykke implisitt innebærer at det må være et informert samtykke som er gitt frivillig og vederlagsfritt, tilsier barnets rettssikkerhet at de nærmere elementene bør framgå uttrykkelig av loven. Dette vil skape et ryddig regelverk og være i tråd med Norges internasjonale forpliktelser.

Retten til informasjon vil ha begrenset betydning dersom barnet ikke også har rett til å bli veiledet og gitt råd på en slik måte at barnet forstår informasjonen som blir gitt. Dette er en forutsetning for å kunne uttrykke sitt synspunkt på saken.

Departementet er også enig med utvalget i at barnets rett til tilpasset informasjon og veiledning er så sentral at den bør gå uttrykkelig fram av lovteksten. Dette vil tydeliggjøre at det ikke er tilstrekkelig å gi barnet informasjon. Adopsjonsmyndighetene må gå aktivt til verks for å sikre seg at barnet har fått og forstått informasjonen. Barnets rett til tilpasset veiledning og informasjon gjelder alle barn, både de som er over og under 12 år. Framgangsmåten som adopsjonsmyndighetene bruker ved veiledning av barnet må være tilpasset barnets alder, utvikling og den konkrete situasjon.

6.5.6.4 Hvem skal høre barnet?

Kommunen har lenge hatt plikt til å bistå adopsjonsmyndigheten i å høre barnet. Denne plikten er begrunnet i at barna vokser opp i kommunene, samt kommunenes ansvar for barnehager, grunnskoler og helsestasjon for barn og sosial- og barneverntjeneste. Kommunene har barnefaglig kompetanse og personale som har erfaring med å snakke med barn. Kommunene har også hatt utredningsansvaret når det gjelder søknad om forhåndssamtykke og nasjonal adopsjon av spedbarn i flere tiår. Dette utredningsansvaret er fra 2015 flyttet fra kommunene til regionkontorene i Bufetat. Kommunen må imidlertid fortsatt bistå i en viss grad ved behov.

Utvalget foreslår å videreføre adopsjonsloven § 6 tredje ledd, da det vil være nødvendig for adopsjonsmyndighetene å få bistand av kommunen i enkelte saker.

Det har kommet innspill i høringsrunden om at i adopsjonssaker hvor foreldrene motsetter seg adopsjon, er det viktig av hensyn til foreldrenes tillit til saksbehandlingen at barnets mening og eventuelle samtykke innhentes av en partsnøytral person, og at den offentlige tjenesteperson som skal motta barnets samtykke, derfor ikke bør være ansatt i barneverntjenesten.

Departementet viser til at barneverntjenesten har høy barnefaglig kompetanse og således gode forutsetninger for å høre barnet. Departementet støtter utvalgets forslag om videreføring av bestemmelsen om at adopsjonsmyndigheten kan be kommunen bistå med å innhente samtykke.

6.5.6.5 Skal barnet alltid høres?

Departementet understreker at som den klare hovedregel skal barnet alltid høres i egen adopsjonssak.

Noen få saker kan imidlertid avslås raskt fordi det vil være unødvendig å utrede saken fullt ut i form av innhenting av uttalelse, dokumenter, eller samtykker og synspunkt fra de involverte partene. Typetilfellet vil være saker der rent objektive vilkår, altså vilkår helt uten skjønnsmessige vurderinger, ikke er oppfylt. Det klareste eksemplet er dersom en person under 20 år søker om å adoptere et barn. Regelen i adopsjonsloven § 3 avskjærer personer under 20 år fra å adoptere, og adopsjonsmyndighetene trenger dermed ikke å vurdere andre vilkår. Departementet er enig med utvalget i at i slike saker trenger barnets synspunkt ikke å bli innhentet. Det kan også tenkes tilfeller der det innledningsvis er klart at et mer skjønnsmessig vilkår ikke er oppfylt og at søknaden derfor må avslås. Et eksempel kan være at adopsjonssøkeren nylig har begått grove lovbrudd. Her må imidlertid adopsjonsmyndighetene utvise varsomhet. De aller fleste skjønnsmessige vilkår må være gjenstand for en utredning som fordrer at adopsjonsmyndighetene innhenter uttalelser og samtykke fra barnet.

Bufdir støtter utvalgets vurdering om at barnet ikke behøver å høres i saker der rent objektive vilkår ikke er oppfylt. Direktoratet mener at for å skape klarhet bør det gå fram av loven at barnet ikke behøver å høres i saker der rent objektive vilkår ikke er oppfylt. Departementet legger til grunn at det kun er i svært få saker at det ikke vil være behov for å høre barnet fordi det på forhånd er klart at adopsjon ikke kan innvilges. Departementet frykter at hvis unntaket tas inn i lovteksten, kan det bli benyttet i flere saker enn de få unntaket er ment for. Departementet foreslår derfor at unntaket ikke skal gå fram av lovteksten.

6.5.6.6 Høring av barn under 7 år

Barnet har rett til å bli hørt dersom det er fylt 7 år. Yngre barn skal høres om det er i stand til å danne seg egne synspunkter. Utvalget har ikke funnet grunn til å endre denne aldersgrensen, men understreker at grensen er satt for å sikre at flest mulig barn bli hørt.

Ettersom utvalget ikke foreslår noen endring på dette punktet, er det få høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet. Kun Kirkerådet uttrykker eksplisitt støtte til utvalgets forslag om videreføring av gjeldende rett. Redd Barna og Barneombudet foreslår å fjerne grensen på 7 år, at alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal få informasjon om hva en adopsjon innebærer og skal gis anledning til å uttale seg og at barnets meninger skal vektlegges i tråd med alder og modenhet. Forskergruppen i barnerett ved Det juridiske fakultet, UIT Norges Arktiske Universitet mener at det kanskje er på tide å gå bort fra en konkret aldersgrense.

Gjeldende adopsjonslov oppstiller både alderskrav og en skjønnsmessig vurdering i § 6. I hvilken grad barnets synspunkt skal vektlegges er avhengig av barnets alder og modenhet. Departementet ser at det er argumenter for å fjerne aldersgrensen og at hvis så skjer, vil adopsjonsmyndighetene kanskje ha mindre oppmerksomhet på alderen 7 år og i stedet vurdere det konkrete barnets evner og utvikling. Slik regelen i adopsjonsloven er utformet, kan den imidlertid sies å være helgarderende i den forstand at alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, uansett alder, har rett til å uttale seg. Barn som er fylt 7 år, sikres uttalerett gjennom aldersgrensen i lovteksten. Yngre barn er avhengig av at forvaltningen vurderer dem til å være i stand til å danne seg egne synspunkter. Ved å oppstille uttrykkelige aldergrenser i loven, er det en viss risiko for at adopsjonsmyndighetene overser yngre barn og deres synspunkter. Uten et bestemt alderskrav, vil imidlertid alle barn under 12 år være avhengig av forvaltningens skjønn. Dette kan innebære en risiko for at færre barn blir hørt i praksis.

Departementet viser for øvrig til at både barneloven og barnevernloven har tilsvarende bestemmelser. Barneloven § 31 andre ledd sier at barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal få informasjon om og anledning til å uttale seg før det blir tatt avgjørelse om personlige forhold for barnet. Barnevernloven § 6-3 slår fast at et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Departementet støtter etter dette utvalgets vurdering av saken og foreslår at dagens regel videreføres. Bestemmelsen forutsetter at adopsjonsmyndighetene gjør en konkret vurdering av om barnet skal høres i hver enkelt sak, uavhengig av alder. I likhet med utvalget mener departementet at det ikke er nødvendig at barnet har evne til å danne seg synspunkter på selve spørsmålet som skal avgjøres. Barnet trenger bare å ha evnen til å mene noe som har betydning i den sammenheng, for eksempel å si noe om hvordan det opplever å bo sammen med fosterforeldrene eller steforelderen. Også dette kan være relevante opplysninger for avgjørelsesmyndigheten. Myndighetene skal ikke gå ut fra at de minste barna ikke er i stand til å mene noe.

6.5.6.7 Vekten av barnets mening

Gjeldende adopsjonsloven § 6 første ledd andre punktum sier at barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Regelen gjelder barn i alle aldre, også dem som er under 12 år og som dermed ikke må samtykke for at adopsjon skal finne sted. Vekten av barnets mening må vurderes konkret. Retten til å bli hørt må sies å ligge implisitt i retten til å uttale seg. Det vil være verdiløst å ha mulighet til å uttrykke sine synspunkter dersom synspunktene ikke også skal lyttes til og tas i betraktning ved den avgjørelsen som skal treffes. Retten til å uttale seg og bli hørt vil derimot ikke si at barnet skal få bestemme.

Viktige momenter i vurderingen er hvor klart, standhaftig og begrunnet barnets synspunkt er.

I likhet med utvalget finner ikke departementet grunn til å endre denne delen av bestemmelsen.

Det vises til lovutkastet § 9.

6.6 Samtykke og uttalelse fra barnets foreldre

6.6.1 Gjeldende rett

Før barn under 18 år kan adopteres, må den eller de som har foreldreansvaret ha samtykket til adopsjon. Etter barneloven § 30 har de med foreldreansvaret rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold. Retten til å samtykke til adopsjon er en sentral del av foreldreansvarets innhold.

Unntak fra kravet om samtykke gjelder hvis den ene med foreldreansvar er «forsvunnet, sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet». I slike tilfeller er det tilstrekkelig med samtykke fra den andre forelderen. Dersom begge foreldrene er i en slik situasjon, må det oppnevnes verge for barnet som må samtykke til adopsjon. Se også NOU 2014: 9 s. 86.

Foreldre uten foreldreansvar skal gis mulighet til å uttale seg «såvidt mulig». Bestemmelsen gjelder for alle typer nasjonal adopsjon der bare den ene forelderen har foreldreansvaret, også ved fosterbarnadopsjon etter barnevernloven § 4-20. Begge foreldrene skal da gis mulighet til å uttale seg. Dersom det er forbundet med store praktiske vansker å komme i kontakt med forelderen på grunn av ukjent oppholdssted, kan man la være å innhente uttalelse.

Dersom noen annen enn barnets foreldre er oppnevnt som verge for barnet, skal vergen få adgang til å uttale seg i adopsjonssaken. Her er det altså tale om at barnet har fått oppnevnt verge på et annet grunnlag enn at forelderen er forsvunnet osv., se over.

Adopsjonsloven sier ikke noe om hvorvidt eventuelle verger for barnets foreldre har uttalerett. Foreldre kan for eksempel ha verge dersom vedkommende er mindreårig. Adopsjonsloven § 7 sammenholdt med forvaltningsloven § 17 første ledd tilsier at også verger til umyndiggjorte eller mindreårige foreldre bør gis uttalerett ved adopsjon.

Se nærmere om vergers uttalerett i NOU 2014: 9 s. 87–88.

Adopsjonsloven stiller ikke eksplisitte krav verken til rådgivningen av foreldre, at de skal få informasjon av noe slag, eller til selve samtykket og dets form. Kravene går imidlertid fram av samtykkeskjemaene som myndighetene rutinemessig benytter ved innhenting av samtykke og uttalelse i adopsjonssaker. Det går fram av skjemaene at samtykket til adopsjon skal være skriftlig og det kreves at den som samtykker har fått informasjon om adopsjonen og dens rettsvirkninger. Samtykket må bekreftes av offentlig tjenestemann eller advokat.

I tillegg til kravene i samtykkeskjemaene har foreldre partsstatus og gis rettigheter etter forvaltningsloven. For nærmere drøftelse av adopsjonslovens forhold til forvaltningsloven og foreldres partsrettigheter, se kapittel 19.

6.6.2 Internasjonale forpliktelser

Retten til familieliv er en sentral menneskerettighet, jf. Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. En adopsjon griper inn i de opprinnelige foreldrenes familieliv ved at de rettslige båndene til barnet blir brutt. I tillegg til å opptre på egne vegne vil foreldre også representere barna. FNs barnekonvensjon artikkel 5 anerkjenner foreldrenes ansvar for å gi barnet veiledning og støtte.

Både Haagkonvensjonen 1993 artikkel 4 bokstav d) og Europarådskonvensjonen artikkel 5 stiller krav til selve samtykket fra foreldrene. Haagkonvensjonens virkeområde er begrenset til internasjonal adopsjon, men konvensjonsteksten kan være nyttig som illustrasjon for hvordan en bestemmelse om samtykke kan utformes.

Etter Haagkonvensjonen artikkel 4 bokstav c) kan adopsjon bare finne sted når myndighetene:

«har forsikret seg om at

• 1. de personer, institusjoner og myndigheter som må gi sitt samtykke til en adopsjon, har fått den nødvendige rådgivning og er behørig informert om virkningene av sitt samtykke, spesielt hvorvidt en adopsjon vil føre til opphør av rettsforholdet mellom barnet og hans eller hennes opprinnelige familie,

• 2. de frivillig har gitt sitt samtykke på den måte loven foreskriver og at dette er kommet til uttrykk eller bevitnet skriftlig,

• 3. samtykkene ikke er foranlediget av betaling eller godtgjørelse av noe slag og at de ikke er tilbakekalt, og

• 4. at morens samtykke der dette kreves, først er avgitt etter barnets fødsel […].»

Haagkonvensjonen har til forskjell fra adopsjonsloven ikke noen tidsfrist for når barnets opprinnelige foreldre kan gi sitt samtykke til adopsjon etter at det er født. Årsaken er at det i mange tilfeller nettopp vil være rett etter fødselen det er mulig å få mors samtykke, siden hun etter et par måneder kan være vanskelig eller umulig å få tak i.10

Europarådskonvensjonen regulerer alle former for samtykke i artikkel 5. Krav til foreldrenes samtykke er tatt inn i artikkel 5 nr. 2:

«De personer som må gi sitt samtykke til en adopsjon, må ha fått nødvendig rådgivning og være behørig informert om virkningene av sitt samtykke, spesielt om hvorvidt en adopsjon vil føre til opphør av rettsforholdet mellom barnet og dets opprinnelige familie. Samtykket må være gitt på fritt grunnlag og på den måte som loven foreskriver, og være gitt eller bevitnet skriftlig.»

Samtykkekravet kan ikke fravikes av adopsjonsmyndighetene, med mindre det gjelder samtykke fra barn som på grunn av nedsatt funksjonsevne («disability») er ute av stand til å avgi et gyldig samtykke, se artikkel 5 nr. 3. Artikkel 5 nr. 4 åpner for at dersom mor eller far ikke har foreldreansvaret eller rett til å samtykke til adopsjon, kan nasjonal lovgivning bestemme at slikt samtykke ikke er nødvendig for gjennomføring av adopsjon. Artikkel 5 nr. 5 regulerer mors samtykke til adopsjon av nyfødt barn. Samtykke fra en mor til adopsjon av barnet hennes skal ikke anerkjennes med mindre det er gitt etter utløpet av en lovbestemt frist som ikke skal være kortere enn seks uker, eller om det ikke er fastsatt en slik frist, til slik tid at moren etter vedkommende myndighets mening har kunnet komme seg tilstrekkelig etter fødselen.

6.6.3 Andre nordiske lands rett

Dansk, svensk, finsk og islandsk rett har flere klare likhetstrekk med norsk rett når det gjelder krav om samtykke fra barnets foreldre ved adopsjon. Samtlige land stiller krav om at det må foreligge samtykke fra foreldre som har foreldreansvar for at adopsjon skal kunne gjennomføres, og lovreglene åpner for å gjøre unntak fra kravet dersom nærmere bestemte forhold på foreldrenes side tilsier det. Som ved norsk rett er det forhold ved forelderens psykiske tilstand som kan føre til et slikt unntak, eller at vedkommende er forsvunnet (regler som gjelder tvangsadopsjoner av fosterbarn).

I de tilfeller foreldrenes samtykke ikke kreves fordi de står uten foreldreansvar, fastslår samtlige av de nordiske lands adopsjonslovgivning at foreldrenes mening skal innhentes.

Videre stiller alle nordiske lands adopsjonslovgivning bestemte krav til tidsforløp etter fødselen før biologisk mor eller foreldre kan samtykke til adopsjon. Svensk rett stiller likevel ikke opp et fast tidskrav, men mors samtykke kan gis først etter at hun er blitt tilstrekkelig frisk etter fødselen. Både danske (3 md.), finske (2 md.) og islandske (3 md.) lovbestemmelser har tidskrav, men åpner for unntak på visse vilkår. Dansk rett inneholder unntak dersom barnet er adopsjonssøkerens registrerte partners barn, det antas at barnet har blitt til ved assistert befruktning med anonym donorsæd, og partnerne bodde sammen på tidspunktet for befruktningen. Finsk adopsjonslov inneholder samme regel som i Danmark om foreldrenes samtykke etter fødselen. Det kan ikke gis før etter 8 uker, med mindre adopsjonssøkeren lever i et registrert partnerskap med moren og barnet er født som følge av assistert befruktning slik som det foreskrives i gjeldende lov. Den assisterte befruktningen må ha funnet sted under det registrerte partnerskapet. I følge islandsk adopsjonslov kan det gjøres unntak fra regelen dersom det foreligger «quite special» omstendigheter, jf. islandsk adopsjonslov artikkel 8 andre ledd.

Både dansk, finsk, og islandsk rett stiller krav til selve samtykket fra barnets forelder/verge. Dansk lov fastsetter at samtykke må gis skriftlig ved personlig frammøte hos rette myndighet. Før samtykket mottas, skal foreldrene eller vergen bli veiledet om adopsjonens og samtykkets rettsvirkninger.

Svensk lovgivning inneholder ikke særlige regler om hvordan et samtykke skal gis, men i Socialstyrelsens håndbok om adopsjon angis formålet med samtalen med barnets foreldre. Samtalen skal blant annet utrede motivet for å gi barnet til adopsjon og utreder skal informere om gangen i en adopsjonssak og de juridiske konsekvensene av adopsjon.

Kravene til samtykke er tatt inn i en generell samlebestemmelse i den finske adopsjonsloven. Samtykke skal være skriftlig, datert og signert.

Den islandske adopsjonsloven krever at samtykket er skriftlig, og at den som samtykker bekrefter samtykket til en ansatt hos myndigheten. Denne skal på sin side bekrefte at den som avleverer samtykket har blitt informert om de rettslige konsekvensene av samtykket og adopsjonen.

6.6.4 Adopsjonslovutvalgets forslag

6.6.4.1 Krav til samtykke

Utvalget mener at dagens regler om samtykke fra innehaverne av foreldreansvaret og uttalelsesrett for foreldre uten foreldreansvar og eventuelle verger, i all hovedsak ivaretar viktige og nødvendige hensyn i adopsjonssaker og viser til at foreldresamtykke er en helt nødvendig forutsetning for en legitim adopsjonspolitikk.

Utvalget foreslår å videreføre regelen i nåværende adopsjonslov § 7 andre ledd om at foreldres samtykke til adopsjon først kan gis to måneder etter at barnet er født. For å fange opp situasjoner hvor foreldre sier fra seg foreldreansvaret i tilknytning til fødselen, foreslår utvalget at også her kan samtykke til adopsjon først skje to måneder etter at barnet er født.

6.6.4.2 «forsvunnet, sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet»

Dagens adopsjonslov § 7 gjør unntak fra kravet om at barnets foreldre må samtykke til adopsjon dersom forelderen er «forsvunnet, sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet.» Lovens formulering reiser flere spørsmål.

Ut fra synet på psykiske lidelser ellers i lovverket må det antas at ikke enhver psykisk lidelse eller psykisk utviklingshemming gir adopsjonsmyndighetene grunnlag for ikke å innhente samtykke fra forelderen. Dessuten er flere psykiske lidelser av forbigående karakter, har bedre og dårligere faser, eller kan behandles med medisiner. Personer uten alvorlige symptomer på grunn av bedring eller medisiner, bør kunne samtykke til eller nekte adopsjon av sitt eget barn. Ut fra sammenhengen mener utvalget at unntaksbestemmelsen ikke kan ha til hensikt å hindre foreldre som er psykisk utviklingshemmede eller som lider av psykisk sykdom i å kunne nekte eller samtykke til en adopsjon av eget barn. Formålet med bestemmelsen er å beskytte personer fra å samtykke til en omfattende, alvorlig og endelig rettslig disposisjon dersom vedkommende er ute av stand til å forstå hva samtykket innebærer.

Utvalget foreslår at tilstandene som åpner for å gjøre unntak fra samtykkekravet, knyttes nærmere opp til forelderens funksjonsdyktighet i forbindelse med å samtykke til adopsjon.

Utvalget ser ingen grunn til å endre ordlyden når det gjelder unntaksalternativet «forsvunnet». Det er lagt til grunn at før den som har del i foreldreansvaret kan anses som «forsvunnet» etter adopsjonsloven, må forsvinningen som et minimumskrav være meldt til tingretten etter lov om forsvunne personer § 2 første ledd. Dersom vedkommende ikke har ektefelle eller slektninger, må adopsjonsmyndighetene gi melding til tingretten. For å være «forsvunnet» etter adopsjonsloven er det imidlertid ikke tilstrekkelig at forsvinningen er meldt til tingretten. Adopsjonsmyndighetene har et selvstendig ansvar for å oppspore vedkommende og forsøkene må ha blitt gjort over tid.

6.6.4.3 Forelder uten foreldreansvar

Utvalget mener at formuleringen «såvidt mulig» i gjeldende adopsjonslov § 7 tredje ledd kan føre til at opprinnelig forelder uten foreldreansvar utilsiktet kommer i skyggen i adopsjonssaken. Det skal mye til før adopsjonsmyndighetene kan unnlate å innhente opprinnelig forelders uttalelse, selv om vedkommende ikke har del i foreldreansvaret. Utvalget mener at formuleringen er uklar og at den gir adopsjonsmyndighetene liten veiledning til å fastslå hvor «utilgjengelig» vedkommende forelder må være for at reservasjonen skal slå til. Særlig ved stebarnsadopsjoner kan dette være en bekymring. Utvalget peker på at også forelder uten foreldreansvar har partsstatus i saken og har krav på forhåndsvarsel og rett til å uttale seg etter forvaltningsloven § 16 første ledd. Utvalget mener at varslingskravet reguleres tilstrekkelig gjennom forvaltningslovens regler. I utvalgets forslag til lovtekst er formuleringen «såvidt mulig» erstattet med en henvisning til reglene om forhåndsvarsel i forvaltningsloven § 16.

Særlig hvis barnet som skal adopteres har en forelder i utlandet, kan det være utfordrende å innhente forelderens samtykke eller uttalelse. Utredningen i slike saker må nødvendigvis ta noe tid. Sakene må løses konkret, og adopsjonsmyndighetene må fortløpende vurdere om saken er godt nok opplyst til at de kan fatte vedtak. Utvalget understreker at adopsjonsmyndighetene må gjøre alle rimelige grep for å finne forelderen. Det kan imidlertid ikke kreves det samme av adopsjonsmyndighetene ved innhenting av uttalelse fra forelder uten foreldreansvar som ved innhenting av samtykke fra far eller mor med foreldreansvar.

Særlig om adopsjon av barn med ukjent far

Barnets mor har i henhold til barneloven § 21 plikt til å oppgi hvem hun mener kan være far til barnet. Det følger av barneloven § 5 at det offentlige har ansvaret for å fastsette barnets foreldreskap. Oppgaven er lagt til Arbeids- og velferdsetaten. Dersom adopsjonsmyndighetene kommer over opplysninger som tilsier at det er usikkert om farskapet faktisk er ukjent, kan dette influere på adopsjonsmyndighetenes avgjørelse i saken.

Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) har gjort utvalget oppmerksom på at det hender at barn som er oppført med ukjent far i folkeregisteret, i realiteten har en kjent far. At moren og i noen tilfeller også barnet er kjent med hvem barnets far er, kan komme opp i adopsjonssaken, typisk ved stebarnsadopsjoner. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har også erfaring med at gravide kvinner som tar kontakt med direktoratet fordi de vurderer å frigi barnet til nasjonal adopsjon, vet hvem faren er, uten å ha opplyst hverken faren eller øvrige myndigheter som saken. Slike saker er problematiske for barnets far fordi han mister muligheten til å delta i adopsjonssaken, og dermed vurdere om han ønsker å beholde barnet. I tillegg er det svært uheldig for barnets rettigheter, fordi det på denne måten mister sin mulighet til å få kunnskap om sine opprinnelige foreldre, jf. blant annet utvalgets forslag til § 42 og FNs barnekonvensjon artikkel 7. Europarådskonvensjonen artikkel 16 fastsetter at en eventuell sak om foreldreskap normalt skal være avsluttet før adopsjon kan skje.

Utvalget understreker at det er mer inngripende å innvilge enn å avslå en adopsjonssøknad. Søker kan eventuelt legge fram en ny søknad om adopsjon når Arbeids- og velferdsetaten har stadfestet henleggelsen av farskapssaken.

6.6.4.4 Vergers uttalerett

Utvalget foreslår at dersom noen annen enn foreldrene er oppnevnt som verge for barnet, skal vergen få uttale seg i adopsjonssaken, jf. også gjeldende lov § 7 tredje ledd.

Utvalget foreslår videre at foreldrenes eventuelle verger skal ha uttalerett.

Utvalget drøfter særskilt mindreårige foreldres verger (normalt foreldrene) involvering i adopsjonssaken og spørsmålet om den mindreårige har mulighet til å nekte sine verger å få kunnskap om adopsjonssaken. Utvalget konkluderer med at en adopsjon er en så vidtrekkende avgjørelse for mindreårige foreldre at deres foreldre/verger bør involveres.

6.6.5 Høringsinstansenes syn

Kun Bufdir uttaler seg om forslaget om når foreldre må samtykke til adopsjon. Bufdir støtter forslaget og mener det bør gå fram av bestemmelsen hvilken offentlig myndighet som skal ha ansvar for å informere foreldrene om adopsjon og til å ta imot foreldrenes uttalelse eller samtykke til adopsjon, og foreslår at ansvaret legges til Bufetat.

Bufdir støtter også forslaget om å videreføre at foreldre uten del i foreldreansvaret skal gis rett til å uttale seg om adopsjonssaken etter reglene for forhåndsvarsel i forvaltningsloven § 16.

Barneombudet støtter forslaget om at i de tilfeller hvor en mindreårig forelder ønsker å adoptere bort barnet sitt, må den mindreåriges foreldre involveres. Barneombudet mener at det i tillegg må innføres en unntaksregel som åpner for at det ved «særlige grunner» ikke skal innhentes uttalelse fra den mindreåriges foreldre, da det lett kan tenkes tilfeller hvor det ikke er til barnets beste at foreldrene blir involvert i saken. Også Bufdir støtter i utgangspunktet forslaget om at vergen til mindreårig som får barn skal gis rett til å uttale seg før adopsjon, men mener at loven bør åpne for unntak i særlige tilfeller. Direktoratets erfaring viser at det kan forekomme tilfeller hvor slik absolutt uttalerett vil kunne være uheldig av hensyn til den mindreårige forelderen. Dette kan eksempelvis være tilfelle i saker hvor den mindreåriges familie har en annen kulturell bakgrunn enn den norske, og hvor det å snakke om barnets graviditet i seg selv kan skape store konflikter mellom barnet, foreldrene og familien for øvrig. Etter Bufdirs syn bør det derfor gis en bestemmelse tilsvarende abortloven § 4 første ledd andre punktum som slår fast at dersom mor er yngre enn 16 år, skal den eller de som har foreldreansvaret eller vergen gis anledning til å uttale seg med mindre særlige grunner taler mot det.

Også Redd Barna mener det er nødvendig med en sikkerhetsventil fordi det kan tenkes situasjoner hvor det ikke er til barnets beste at foreldre blir involvert og får uttale seg.

Bufdir støtter også forslaget om at en forelder som har overlatt foreldreansvaret til den andre forelderen før det har gått to måneder fra barnet ble født, må samtykke til adopsjonen.

Bufdir foreslår at det blir gitt en bestemmelse om at kommunen på forespørsel skal bistå med å innhente samtykke fra foreldrene.

6.6.6 Departementets vurderinger og forslag

6.6.6.1 Krav til samtykke fra foreldrene med foreldreansvar

Departementet er enig med utvalget i at foreldresamtykke er en nødvendig forutsetning for en legitim adopsjonsforvaltning. Kravet til samtykke fra innehavere av foreldreansvar og uttalelsesrett for foreldre uten foreldreansvar og eventuelle verger, ivaretar hensynet til de biologiske foreldrene.

Departementet foreslår videreføring av bestemmelsen om at den som er under 18 år ikke kan adopteres uten samtykke fra den eller dem som har foreldreansvaret.

Departementet er også enig med utvalget i forslag om klargjøring av reglene knyttet til samtykke fra barnets foreldre. I tillegg foreslås bestemmelser i adopsjonsloven om formkrav til samtykket og forutgående informasjon.

Utvalget har også foreslått videreføring av regelen om at samtykke ikke kan gis før to måneder etter at barnet er født.

Kun Bufdir uttaler seg om spørsmålet om refleksjonsperiode. Direktoratet støtter utvalgets forslag.

Bufdir peker på at ordlyden utvalget har foreslått kan gi inntrykk av at foreldre ubetinget kan frasi seg foreldreansvaret for barnet sitt, noe som ikke er mulig etter norsk rett. Foreldre kan etter barnelovens regler avtale hvem av dem som skal ha foreldreansvaret for barnet. Retten kan etter barnelovens regler beslutte at foreldreansvaret skal tilligge bare en av foreldrene. Omtalen i NOU-en tyder på at forslaget ikke omfatter sistnevnte tilfeller. Direktoratet har på denne bakgrunn foreslått en endring av ordlyden, som er fulgt opp av departementet, se forslag til § 10 tredje ledd andre punktum.

6.6.6.2 Unntak fra krav om samtykke fra forelder med foreldreansvar

Gjeldende adopsjonslov § 7 gjør unntak fra kravet om at barnets foreldre må samtykke til adopsjon dersom forelderen er «forsvunnet, sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet.»

Når det gjelder forelder som er forsvunnet, er departementet enig med utvalget i at det ikke er noen grunn til å endre ordlyden eller forståelsen av begrepet «forsvunnet». Det er lagt til grunn at før den som har del i foreldreansvaret kan anses som «forsvunnet» etter adopsjonsloven, må forsvinningen som et minimumskrav være meldt til tingretten etter lov om forsvunne personer § 2 første ledd. Dersom vedkommende ikke har ektefelle eller slektninger, må adopsjonsmyndighetene gi melding til tingretten. For å være «forsvunnet» etter adopsjonsloven er det imidlertid ikke tilstrekkelig at forsvinningen er meldt til tingretten. Adopsjonsmyndighetene har et selvstendig ansvar for å oppspore vedkommende og forsøkene må ha blitt gjort over tid. I saker om stebarnsadopsjon vil ofte den andre forelderen kunne ha kunnskaper om hvor vedkommende er. Det må da kunne kreves en viss aktivitet fra den andre av foreldrenes side i å framskaffe opplysninger om den forsvunnes mulige oppholdssted.

Forvaltningsloven § 16 regulerer hvem som skal varsles og gis anledning til å uttale seg før forvaltningen avgjør en sak. Forhåndsvarsling av parter kan unnlates på visse vilkår, blant annet dersom «parten ikke har kjent adresse og ettersporing av ham vil kreve mer tid eller arbeid enn rimelig i forhold til partens interesser og til betydning av varslet», jf. forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav b. Selv om forvaltningsloven § 16 er en prosessuell regel, gir unntaket en pekepinn på hva som kreves av adopsjonsmyndighetene dersom en forelder ikke er mulig å finne. Samtidig understreker departementet at adopsjon er et vidtrekkende tiltak både for foreldre og barn. Alle rimelige grep bør derfor prøves for å spore opp forelderen. At barnets forelder for tiden er forsvunnet, kan være grunnlag for å avslå søknaden om adopsjon. Ny søknad kan eventuelt fremmes når forholdene er tilstrekkelig avklart.

Utvalget har pekt på at dagens ordlyd som gir unntak for «psykisk utviklingshemmet» og «sinnslidende» synes å dekke en rekke ulike grader av utviklingshemming og psykiske lidelser, fra svært alvorlige psykoser til mildere depressive trekk.

Departementet støtter utvalgets forslag om at tilstandene som åpner for å gjøre unntak fra samtykkekravet, knyttes nærmere opp til forelderens funksjonsdyktighet i forbindelse med å samtykke til adopsjon.

Forslag til ny lovtekst har tatt utgangspunkt i ordlyden i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd. Selv om en adopsjon er en annen beslutningstype enn samtykke til helsehjelp, representerer pasient- og brukerettighetsloven en oppdatert forståelse av lovgivningens syn på beslutningskompetanse. Dessuten kan helsehjelp etter forholdene også inkludere omfattende medisinske inngrep, og er i rekkevidde slik sett sammenlignbare med adopsjon.

Unntaksalternativene kvalifiseres av «åpenbart» som innebærer at det kreves en viss alvorlighetsgrad i forelderens lidelse før vedkommende vurderes til ikke å ha samtykkekompetanse etter adopsjonsloven. Tilstanden må føre til at personen ikke er i stand til å avgi en forpliktende viljeserklæring eller til å forstå hva et adopsjonssamtykke innebærer, og tilstanden kan ikke være av forbigående karakter. Dersom tilstanden er forbigående, kan adopsjonsmyndighetene stille saken i bero i påvente av at forelderen avhjelpes eller blir frisk nok til å være i stand til å avgjøre spørsmålet om samtykke til adopsjon. Alternativt kan myndighetene avslå saken og adopsjonssøkeren kan da søke på nytt når situasjonen er mer klarlagt. Her må adopsjonsmyndighetene ha stor frihet til å gjennomføre saksbehandlingen på en god måte i det enkelte tilfelle.

6.6.6.3 Forelder uten foreldreansvar

I dag fastsetter adopsjonsloven § 7 andre ledd at forelder uten foreldreansvar «såvidt mulig» skal få uttale seg. Som utvalget peker på, kan formuleringen føre til en risiko for at forelder uten foreldreansvar utilsiktet kommer i skyggen i adopsjonssaken. Departementet er enig med utvalget i at det skal mye til før adopsjonsmyndighetene kan unnlate å innhente forelderens uttalelse, selv om vedkommende ikke har del i foreldreansvaret. Dagens formulering er uklar og gir adopsjonsmyndighetene liten veiledning til å fastslå hvor «utilgjengelig» vedkommende forelder må være for at reservasjonen skal slå til. Særlig ved stebarnsadopsjoner kan dette være en bekymring. Departementet understreker at også forelder uten foreldreansvar har partsstatus i saken og har krav på forhåndsvarsel og rett til å uttale seg etter forvaltningsloven § 16 første ledd. Departementet er enig med utvalget i at varslingskravet reguleres tilstrekkelig gjennom forvaltningslovens regler. I forslaget til lovtekst er formuleringen «såvidt mulig» erstattet med en henvisning til reglene om forhåndsvarsel i forvaltningsloven § 16. Den eneste høringsinstansen som uttaler seg om spørsmålet, Bufdir, støtter forslaget om at foreldre uten del i foreldreansvaret skal gis rett til å uttale seg om adopsjonssaken etter reglene for forhåndsvarsel i forvaltningsloven § 16.

Dersom barnet som skal adopteres har en forelder i utlandet, kan det være særlig utfordrende å innhente forelderens samtykke eller uttalelse. Utfordringene knytter seg ikke bare til å få kontakt med vedkommende, men også til verifisering av dokumenter. Adopsjonssøker (og barnets andre forelder) hevder for eksempel at vedkommende er død eller har sagt fra seg foreldreansvaret, samtidig som dokumentasjonen på dette er mangelfull eller vanskelig å verifisere. Utredningen i slike saker må nødvendigvis ta noe tid. Sakene må løses konkret, og adopsjonsmyndighetene må fortløpende vurdere om saken er godt nok opplyst til at de kan fatte vedtak. Dersom de vurderer at dokumentasjonen ikke er god nok, må adopsjonssøker oppfordres til å bistå med å innhente tilstrekkelig dokumentasjon. Departementet understreker at ved å innvilge søknad uten samtykke/uttalelse/tilstrekkelig dokumentasjon, risikerer adopsjonsmyndighetene å gi adopsjon mot forelderens vilje og uten at vedkommende får vite om det. Særlig er dette problematisk dersom det ikke kan dokumenteres at vedkommende har sagt fra seg foreldreansvaret for barnet. Problemstillingen er også kommentert i punkt 8.4 om vilkår for stebarnsadopsjoner.

Departementet understreker at søknaden normalt ikke skal innvilges dersom forelderen uten del i foreldreansvaret er imot adopsjon. Dette framgår også av rundskriv Q-1045.11 Adopsjonsmyndighetene må derfor gjøre alle rimelige grep for å finne forelderen for å avklare dennes syn på adopsjonssøknaden. Det kan imidlertid ikke kreves det samme av adopsjonsmyndighetene ved innhenting av uttalelse fra forelder uten foreldreansvar som ved innhenting av samtykke fra far eller mor med foreldreansvar.

Særlig om adopsjon av barn med ukjent far

Barnets mor har i henhold til barneloven § 21 plikt til å oppgi hvem hun mener kan være far til barnet. Mors opplysningsplikt er imidlertid ikke knyttet til strafferettslige eller økonomiske sanksjoner. Det medfører at barnets mor i realiteten kan velge ikke å opplyse hvem som er eller kan være far til barnet. Etter barneloven § 5 har det offentlige ansvaret for å fastsette barnets foreldreskap. Oppgaven er lagt til Arbeids- og velferdsetaten. Framgangsmåten for saker hvor farskapet ikke blir opplyst av mor, følger av Arbeids- og velferdsdirektoratets rundskriv Hovednr. 51 Nr. 1–1 Farskap og medmorskap punkt 5.3. Arbeids- og velferdsetaten skal opplyse barnets mor om barnets rett til å kjenne begge sine foreldre og morens plikt til å oppgi hvem som kan være barnets far.

Det er svært viktig at barnets far får muligheten til å delta i adopsjonssaken, og dermed vurdere om han ønsker å beholde barnet. Europarådskonvensjonen artikkel 16 fastsetter at en eventuell sak om foreldreskap normalt skal være avsluttet før adopsjon kan skje.

Dersom adopsjonsmyndighetene kommer over opplysninger som tilsier at det er usikkert om farskapet faktisk er ukjent, kan dette influere på adopsjonsmyndighetenes avgjørelse i saken. Adopsjonssøker må i så tilfelle informeres om dette. Departementet understreker at det er mer inngripende å innvilge enn å avslå en adopsjonssøknad. Søker kan eventuelt søke på nytt om adopsjon når farskapssaken er henlagt.

6.6.6.4 Vergers uttalerett

Uttaleretten til barnets verger er regulert i adopsjonsloven § 7 første og tredje ledd. Dersom barnet har fått oppnevnt verge fordi begge foreldrene er «forsvunnet, sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet», må vergen således samtykke til adopsjonen. Dersom barnet har oppnevnt verge av andre grunner, har vergen uttalerett. Det legges til grunn at for barn som har oppnevnt verge fordi foreldrene er døde og ingen har foreldreansvaret for barnet, skal vergen også samtykke til adopsjon (vergemålsloven § 17 andre ledd, jf. barneloven § 30) (se NOU 2014: 9 s. 88). Departementet er enig med utvalget i at dette er en god løsning, og foreslår at dette går fram av lovbestemmelsen. Dersom barnets foreldre er døde, og noen annen enn de som har fått foreldreansvaret etter barneloven § 63 er oppnevnt som verge for barnet, har vergen kun uttalerett. Vergens ansvarsområde etter vergeloven vil da være mindre omfattende, jf. vergemålsloven § 17 første ledd.

Departementet støtter utvalgets forslag om at foreldrenes eventuelle verger skal ha uttalerett i adopsjonssaken. Dersom foreldre som har krav på det, ikke har fått oppnevnt verge, bør adopsjonsmyndighetene sørge for at de får oppnevnt verge særskilt for spørsmålet om adopsjon. Foreldrenes rettssikkerhet vil bli bedre ivaretatt dersom fylkesmannen oppnevner en verge i adopsjonssaken, og det vil skape en ryddig situasjon med tanke på at barnet også skal ha oppnevnt verge.

Departementet ser at det potensielt kan være svært mange som får uttalerett; begge foreldre kan ha verger i tillegg til at barnet har det. I samme sak kan også barnets foreldre ha samtykkerett. Likevel taler gode grunner for en slik løsning. Dette vil på en bedre måte sikre at også forelderens behov og mulige synspunkt i saken kommer fram som vurderingsmoment. Problemstillingen vil trolig komme opp i svært få saker, men dersom en slik sak skulle bli aktuell, bør samtlige verger gis uttalerett for å sikre et forsvarlig vurderingsgrunnlag før adopsjonsmyndighetene fatter vedtak.

Når det gjelder mindreårige foreldres vergers involvering i adopsjonssaken, konkluderer utvalget med at en adopsjon er en så vidtrekkende avgjørelse for mindreårige foreldre at den mindreåriges foreldrenes verger bør involveres.

Både Barneombudet, Bufdir og Redd Barna støtter i utgangspunktet forslaget om at vergen til mindreårig som får barn skal gis rett til å uttale seg før adopsjon, men ønsker en unntaksregel. Høringsinstansene påpeker at det kan være gode grunner til at vedkommende ikke ønsker å involvere sine verger (normalt foreldrene) i adopsjonssaken.

Det følger av barneloven § 30 første ledd at barnets foreldre har rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold innenfor de grensene barneloven §§ 31 til 33 setter. Lovverket gir noen unntak fra foreldres rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet. Ett relevant eksempel er abortloven § 4 første ledd som slår fast at dersom pasienten er under 16 år, skal den eller de som har foreldreansvaret eller vergen gis anledning til å uttale seg, med mindre «særlige grunner» taler imot det. Lovens forarbeider nevner noen eksempler på hva som regnes for særlige grunner (Ot.prp. nr. 38 (1974–75) s. 18):

«Slike særlige grunner kan f.eks. tenkes å foreligge der hvor kvinnen er flyttet hjemmefra og forsørger seg selv, hvor hun fordi hun er i en utdannelsessituasjon oppholder seg utenfor hjemstedet, eller hvor det er et alvorlig motsetningsforhold mellom henne og foreldrene og det er grunn til å anta at opplysninger om at hun er gravid og har søkt om svangerskapsavbrudd, vil kunne forverre forholdet. Er kvinnen under 16 år, bør imidlertid som hovedregel en av foreldrene gis anledning til å uttale seg.»

Samtidig som avgjørelse om abort og adopsjon har til felles at de er alvorlige avgjørelser på det personlige området, er det også ulikheter. Abortspørsmålet gjelder avgjørelsen om barnet skal bli til, mens adopsjon gjelder hvilke rettslige bånd barnet skal ha. Tidsdimensjonen er også forskjellig. Abort skjer i den første perioden av svangerskapet, mens adopsjonsspørsmålet først kommer opp etter fullført svangerskap. Foreldrene må også gjennom en refleksjonsperiode på to måneder etter at barnet er født. Adopsjon kan altså først skje etter fødselen, og den gravides foreldre vil derfor normalt være kjent med graviditeten, i motsetning til abort som det er mulig å gjennomføre uten at den gravides foreldre får kjennskap til graviditeten. Abortdiskusjonen er dessuten alene knyttet til kvinnen, mens adopsjon normalt også skal inkludere barnefaren.

Departementet er enig med utvalget i at en adopsjon er en så vidtrekkende avgjørelse for mindreårige foreldre at deres foreldre/verger bør involveres. Departementet har vurdert om det bør innføres en snever unntaksregel slik flere høringsinstanser har foreslått. Som omtalen over viser, kan det tenkes enkelte situasjoner der særlige grunner tilsier at foreldre/vergen ikke bør involveres. Høringsinstansene har blant annet vist til at samtale om graviditeten i seg selv kan skape konflikter. Ved spørsmål om adopsjon vil imidlertid graviditeten være kjent for foreldre/verger i de fleste tilfeller. Departementet mener dessuten at det kan være vanskelig å fastsette kriterier for når en eventuell unntaksregel skal komme til anvendelse. Etter noe tvil foreslår departementet at det ikke gis noen unntaksregel fra bestemmelsen om at de mindreårige foreldrenes foreldre/verger skal involveres i saken. Departementet understreker at det uansett kun er tale om en rett for vergen til å uttale seg. Det er forelderen/foreldrene som må samtykke til adopsjonen.

6.7 Forbud mot vederlag og annen motytelse

6.7.1 Gjeldende rett

Adopsjonsloven inneholder ingen bestemmelse om forbud mot vederlag ved adopsjon. Eventuelle ytelser er likevel et sentralt moment under den skjønnsmessige vurderingen av om adopsjon skal innvilges. Tematikken har i første rekke vært aktuell i saker om internasjonal adopsjon utenom organisasjon. Hensynet til barnet kan tilsi adopsjon selv om det er ytt vederlag ved adopsjonen, særlig dersom barnet over lengre tid har hatt adopsjonssøkerne som omsorgspersoner.

6.7.2 Internasjonale forpliktelser

FNs barnekonvensjon inneholder et forbud mot all utnytting, salg og handel med barn, se artikkel 35 og 36. Det er også gitt en valgfri protokoll om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi. Også denne inneholder bestemmelser av betydning for vederlag ved adopsjon. Artikkel 3 nr. 1 bokstav a) (ii) slår fast at

«å medvirke på utilbørlig måte, som mellomledd, for å innhente samtykke til adopsjon av et barn i strid med gjeldende internasjonale rettslige instrumenter om adopsjon»

regnes som salg av barn i konvensjonens forstand. Partene påbys å forby dette, samt og sørge for at slike handlinger omfattes av landets straffelovgivning.

Haagkonvensjonen 1993 artikkel 4 bokstav c) nr. 3 fastsetter uttrykkelig at eventuelle samtykker fra personer, institusjoner og myndigheter til adopsjon må være avgitt uten kompensasjon.

Videre følger det av artikkel 4 bokstav d) nr. 4 at også barnets samtykke må være avgitt uten betaling eller annen kompensasjon.

Også Europarådskonvensjonen artikkel 17 fastsetter et forbud mot vederlag i adopsjonssaker:

«Ingen skal ha urettmessig økonomisk eller annen vinning av virksomhet forbundet med adopsjon av barn.»

Forbudet er av mer generell karakter enn det i Haagkonvensjonen, og gjelder all aktivitet i forbindelse med adopsjon.

6.7.3 Nordiske lands rett

Samtlige av de øvrige nordiske adopsjonslovgivningene inneholder et forbud mot vederlag for adopsjon. Det siteres fra dansk adopsjonslov § 15:

«Adoption kan ikke meddeles, hvis nogen, der skal afgive samtykke til adoptionen, yder eller modtager vederlag eller nogen anden form for modydelse, herunder betaling for tabt arbejdsfortjeneste. Statsforvaltningen kan afkræve enhver, der har kendskab til forholdene, alle oplysninger til brug ved afklaringen af, om der er ydet eller modtaget vederlag m.v. som nævnt i 1. pkt.»

Den danske adopsjonsloven skiller seg ut ved også å inneholde en bestemmelse om surrogatmorskap. Loven slår fast at surrogati-avtaler ikke kan inkludere vederlagselementer. Bestemmelsen i § 33 fastsetter:

«Hjælp må ikke ydes eller modtages med henblik på at opnå forbindelse mellem en kvinde og en anden, der ønsker, at kvinden skal føde et barn til denne.

Stk. 2. Annoncering må ikke foretages med henblik på at opnå en forbindelse, som nævnt i stk. 1.»

6.7.4 Adopsjonslovutvalgets forslag

Hove-utvalget mente at lovgivningen bør inneholde et forbud mot vederlag i adopsjonssaker (NOU 2009: 21 s. 80). Adopsjonslovutvalget støtter dette synet. Adopsjonslovutvalget ser at det i noen tilfeller kan oppstå avgrensingsproblemer for hva som skal regnes som vederlag i lovens forstand, men mener at dette ikke står i veien for å lovfeste forbudet.

Utvalget viser til at forbud mot vederlag for adopsjon allerede følger av Norges internasjonale forpliktelser, og at en lovfesting av forbudet i adopsjonsloven vil gjøre norsk rett i bedre overenstemmelse med FNs barnekonvensjon, Haagkonvensjonen og Europarådskonvensjonen. Ved å lovfeste forbudet mot vederlag for å påvirke en person som skal samtykke eller uttale seg til adopsjonen, synliggjøres norske myndigheters holdninger til menneskehandel, kjøp og salg med barn. Forbudet mot vederlag gjelder også ytelser til barn som skal uttale seg eller samtykke til egen adopsjon. For eksempel vil et løfte om belønning til et barn dersom det samtykker til å bli adoptert, omfattes av forbudet.

6.7.5 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser uttalte seg om forslaget: Advokatforeningen, Adopsjonsforum, Adopterte – Foreningen for adopterte i Norge, Bufdir, Fellesorganisasjonen, InorAdopt, Kirkerådet og Verdens Barn. Alle støtter forslaget.

Advokatforeningen uttaler at lovgivningen bør inneholde et klart forbud mot vederlag i adopsjonssaker. Advokatforeningen er videre enig i at dette forbudet må gjelde både for nasjonal og internasjonal adopsjon «slik at en forebygger risiko for menneskehandel».

6.7.6 Departementets vurderinger og forslag

Departementet følger opp utvalgets forslag om lovfesting av forbud mot vederlag. Slik lovfesting vil gjøre norsk rett i bedre overenstemmelse med FNs barnekonvensjon, Haagkonvensjonen og Europarådskonvensjonen. Ved å lovfeste forbudet mot vederlag synliggjøres norske myndigheters holdninger til menneskehandel, kjøp og salg av barn og bidrar til å sikre en trygg gjennomføring av adopsjon.

Departementet foreslår at regelen skal være en del av de generelle bestemmelsene i adopsjonsloven, og at det skal gå fram av loven at forbudet gjelder både ved nasjonal og internasjonal adopsjon.

Departementet støtter utvalgets forslag om at forbudet skal utformes med utgangspunkt i Haagkonvensjonen, og at det derfor knyttes til samtykket i den enkelte adopsjonssak. Kjernen er forbud mot å påvirke et samtykke til adopsjon ved økonomiske ytelser eller andre fordeler. Dersom adopsjonsmyndighetene mener at det er gitt vederlag, annen ytelse, eller løfte om det til personer som skal samtykke til adopsjonen, er ikke samtykket bindende. Departementet foreslår at det kun er et løfte om eller å gi vederlag som forbys, slik at barn som eventuelt mottar vederlag ikke rammes.

Vederlag gir gjerne assosiasjoner til formuesgode, men også andre fordeler enn rene penger faller inn under forbudet. Et samtykke til adopsjon kan ikke være gitt under forutsetning av at den som samtykker skal motta eksempelvis materielle goder, feriereiser, tjenester eller lignende. Forbudet skal ramme alle former for fordeler.

Hva som er lovlig vederlag og motytelse må avgjøres på bakgrunn av Haagkonvensjonens bestemmelser. Forbudet mot vederlag skal ikke ramme krav om utgiftsdekning fra opprinnelseslandets myndigheter. Standardisert og enhetlig utgiftsdekning til sentrale myndigheter/adopsjonsorganisasjoner faller utenfor forbudet. Et eksempel på dette kan være krav fra sentralmyndigheter i opprinnelsesland om betaling av standardiserte beløp for internasjonal adopsjon. For å synliggjøre at forbudet ikke er ment å ramme ren utgiftsdekning, foreslår departementet at vederlaget eller motytelsen må være gitt i den hensikt å påvirke en person som skal samtykke til adopsjon. Ut fra ordlyden i den foreslåtte lovteksten vil forbudet omfatte alle som skal uttale seg om søknaden. Det er normalt flere personer som skal uttale seg i en adopsjonssak, for eksempel ansatte i barnevernet, søkernes fastlege og liknende.

Utvalget mener at særlige utfordringer kan oppstå i saker om surrogati. Mange av surrogatiavtalene som inngås i utlandet er kommersielle, hvor surrogatmoren får vederlag for å bære fram barnet og gi samtykke til overføring av foreldreskapet etter fødselen, eventuelt med sikte på adopsjon. Utkastet til § 11 vil ramme vederlag som er gitt spesifikt knyttet til et eventuelt samtykke til adopsjon. Dersom en surrogatmor ønsker å gå fra avtalen for så å bli tilbudt en ytterligere kompensasjon for å samtykke til adopsjon eller uttale seg positivt til adopsjonssøknaden, vil dette rammes av forbudet.

Et hovedformål med en surrogatikontrakt er å avskjære alle rettigheter til barnet for surrogatmor og hennes eventuelle ektemann. Forslaget om forbud mot vederlag i adopsjonssaker innebærer ikke noe forbud mot kommersielle surrogatiarrangementer i utlandet som sådan, og vederlag som er gitt i forbindelse med en surrogatikontrakt antas ikke alene å innebære et hinder for adopsjon. Vurderingen av dette må samtidig bero på omstendighetene i det enkelte tilfellet.

Et generelt forbud mot vederlag vil løfte fram og synliggjøre hvordan norske myndigheter ser på menneskehandel, kjøp og salg av barn og bidra til oppfyllelse av Norges internasjonale forpliktelser.

Det vises til lovutkastet § 11.

De som tar imot vederlag eller annen ytelse i forbindelse med adopsjonssøknaden, vil kunne omfattes av korrupsjonsbestemmelsen i straffeloven § 387. Utvalget har i første rekke ment å ramme personer som skal uttale seg i adopsjonssaken etter lovutkastet §§ 9 og 10.

De ytterligere konsekvensene av eventuelle brudd på vederlagsforbudet er nærmere drøftet i kapittel 25 om straff ved brudd på adopsjonslovens bestemmelser.