13 Adopsjon av ukjent barn fra utlandet

13.1 Innledning og oppsummering

Utenlandsadopsjon, også kalt internasjonal adopsjon, har en mer omfattende prosess enn nasjonal adopsjon. Med internasjonal adopsjon, menes adopsjon over landegrensene. Adoptivsøkeren og adoptivbarnet bor i hvert sitt land, og ved adopsjonen flytter barnet til adoptivsøkerens bostedsland. Internasjonal adopsjon bygger på en oppgavefordeling mellom barnets opprinnelsesland, det vil si det landet barnet har sitt vanlige bosted, og det land som adoptivsøkerne bor i. Norske myndigheter avgjør om adopsjonssøkerne er egnet til å adoptere. Er de egnet, får søkerne et forhåndssamtykke. Barnets opprinnelsesland avgjør om barnet kan bli adoptert og velger foreldre til barnet.1

I dette kapittelet behandles kravet til forhåndssamtykke for å kunne adoptere ukjent barn fra utlandet. Departementet foreslår å videreføre krav til forhåndssamtykke i ny lov. Departementet mener at ikke alle krav som stilles til søkere behøver å gå fram av loven, og foreslår derfor at kravene som stilles til søkerne for å få forhåndssamtykke fortsatt skal reguleres i forskrift.

Departementet behandler de generelle vilkårene for adopsjon i kapittel 6 og for en nærmere omtale av saksgangen ved internasjonal adopsjon vises det til proposisjonens kapittel 17. Adopsjonslovutvalget behandler vilkår for forhåndssamtykke i utredningens kapittel 14 (s. 171 – 181).

13.2 Gjeldende rett

Den som er bosatt i Norge må ikke adoptere barn fra fremmed stat uten forhåndssamtykke fra departementet, jf. adopsjonsloven § 16 e første ledd. Ansvaret for å gi forhåndssamtykke er delegert til Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat), jf. forskrift om adopsjon av barn fra utlandet § 4 første ledd.2

For at adopsjonsmyndighetene skal gi forhåndssamtykke, må de generelle krav til søkerne i adopsjonsloven være oppfylt. For eksempel må som hovedregel personer som ønsker å adoptere være fylt 25 år, og de som ønsker å adoptere sammen må være gift eller samboende, jf. adopsjonsloven § 5 andre ledd og § 3. Kravet om at adopsjonen må antas å «bli til barnets beste» etter adopsjonsloven § 2, stiller ytterligere krav til søkere. De generelle vilkårene for adopsjon og forhåndssamtykke, etter gjeldende regler, blir behandlet i kapittel 6. Internasjonal adopsjon stiller i tillegg mer omfattende krav.

Stortinget vedtok endringer i adopsjonsloven i mars 2013.3 Blant annet ble det vedtatt at krav til søkernes egnethet kan reguleres i forskrift, herunder krav til alder, helse, vandel, samlivets varighet, økonomi, bolig og deltakelse på adopsjonsforberedende kurs. Departementet kan i forskrift også stille særlige krav til enslige søkere jf. § 16 e fjerde ledd. Oppregningen er ikke ment å være uttømmende. Under stortingsbehandlingen uttalte familie og kulturkomiteen:4

«Forvaltningens avgjørelse bør bygge på en helhetsvurdering av alle relevante fakta. Retningslinjer for kriteriene som skal legges til grunn for godkjenning av adopsjonssøkere bør være veiledende slik som i dag, jf. adopsjonsloven §§ 2 og 22, og ikke absolutte krav. Avgjørelsen for om adoptivsøkerne godkjennes som adoptivforeldre bør tas ut fra en helhetsvurdering basert på søkernes egnethet og barns rett til en trygg oppvekst.»

Departementet har utformet forskrift om adopsjon av barn fra utlandet i tråd med merknadene fra komiteen. Forskriften er av 30. januar 2015 nr. 72 og trådte i kraft 1. februar 2015. Forskriften fastsetter vilkår for forhåndsamtykke, krav til søkerne og regler om behandlingsmåten i saker om forhåndssamtykke.

Kravene til søkerne skal sikre at adopsjonen blir til barnets beste. For å få forhåndssamtykke, må adopsjonssøkere ha mulighet til å kunne ivareta barnet i hele dets oppvekst. Det skal foretas en helhetsvurdering av om søkerne er egnet for å adoptere jf. forskriften § 5. Det skal blant annet legges vekt på:

• personlige egenskaper og motivasjon for å adoptere

• fysisk og psykisk helse

• forutsetninger for å takle omsorgsoppgaver i tilstrekkelig tid framover

• familiesituasjon

• familiens økonomi

• boligstandard og bomiljø

• vandel

Er det tvil om en adopsjon vil bli til barnets beste, skal søknaden avslås jf. forskriften § 5 andre ledd og adopsjonsloven § 2. Adopsjonssøkerne skal også ha deltatt på adopsjonsforberedende kurs før forhåndssamtykke kan gis, jf. forskriften § 6.

Departementet har utgitt rundskriv som har kommentarer til forskriften, jf. rundskriv Q-28/2015 av 2. februar 2015. Rundskrivet omhandler spesielt kravene til søkerne i §§ 5-7. Rundskrivet sier blant annet at:

• Forskriften gjelder uavhengig av hvordan adopsjonen formidles.

• Barnets beste er en rettslig standard som må forstås i samsvar med den beste tilgjengelige kunnskap som til enhver tid gjelder.

• Det enkelte samarbeidsland kan ha egne krav til søkerne, for eksempel krav til søkernes alder, samlivsform, vandel og helsetilstand, og/eller at søkerne ikke er under behandling for barnløshet.

Departementet har også revidert rundskriv om saksbehandlingen ved søknad om innenlands- og utenlandsadopsjon5 og rundskriv med veiledningshefte om utarbeidelse av sosialrapport ved søknad om adopsjon.6

Utover de kravene som stilles til søkerne for å få forhåndssamtykke, foretar faglig utvalg i tillegg en konkret vurdering av søkerne ved adopsjon av barn «med behov for spesiell støtte». Dersom søkere skal få forhåndssamtykke til å adoptere utenom en adopsjonsorganisasjon, må også noen andre bestemte forhold være til stede. Se henholdsvis kapittel 14 og 15.

13.3 Internasjonale forpliktelser

Det er et grunnleggende prinsipp i adopsjonsloven og internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til, at en adopsjon skal være til barnets beste. Haagkonvensjonen av 29. mai 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner, har et system for samarbeid mellom barnets opprinnelsesland og mottakerlandet når en adopsjon gjennomføres over landegrensene. I Norge trådte Haagkonvensjonen i kraft 1. januar 1998. Konvensjonen viderefører prinsipper nedfelt i FNs barnekonvensjon7 for å sikre at internasjonale adopsjoner skjer med respekt for barnets grunnleggende rettigheter. Haagkonvensjonen skal også hindre bortføring av og handel med barn.

13.4 Adopsjonslovutvalgets forslag

Adopsjonslovutvalget foreslår å videreføre at personer som er bosatt i Norge må ha forhåndssamtykke for å kunne adoptere barn fra utlandet, jf. utvalgets lovutkast § 17. Utvalget peker på at et slikt krav reduserer risikoen for at adopsjon skjuler bortføring og kjøp og salg av barn. Det er til barnets beste å kreve forhåndssamtykke, og kravet bidrar til å gi barn som adopteres fra utlandet en trygg og stabil familie, jf. utredningen s. 181.

Utvalget hadde ikke i oppgave å fremme forslag om endringer av vilkår for forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet. Utvalget har imidlertid oppfordret departementet til å vurdere om kravene til søkerne bør framgå av lov eller forskrift. Kravene framgår i dag i forskrift om adopsjon av barn fra utlandet av 30. januar 2015 nr. 72. Utvalget påpeker at vilkårene vil være bedre tilgjengelig for søkerne dersom de fastsettes i lovs form. Utvalget har i størst mulig grad forsøkt å lovfeste andre vilkår som stilles til adopsjonssøkere. Utvalget viser til at dersom kravene som stilles til søkerne ved internasjonal adopsjon også går fram av loven, vil dette skape et bedre og mer sammenhengende regelverk.

Adopsjonslovutvalget behandler vilkår for forhåndssamtykke til adopsjon av ukjent barn fra utlandet i utredningens kapittel 14 (s. 171–181).

13.5 Høringsinstansenes syn om forhåndssamtykke mv.

Få høringsinstanser har kommentert utvalgets forslag om å videreføre krav til forhåndssamtykke eller spørsmålet om kravene til søkerne bør gå fram av lov eller forskrift.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Verdens Barn og Adopsjonsforum støtter utvalgets forslag om at det fortsatt skal kreves forhåndssamtykke.

13.6 Departementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår, i likhet med utvalget, at søkere må ha forhåndssamtykke for å kunne adoptere barn fra utlandet. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Departementet er enig med utvalget i at krav om forhåndssamtykke vil kunne redusere risikoen for at adopsjon skjuler bortføring og kjøp og salg av barn. Departementet er også enig i at det er til barnets beste å kreve forhåndssamtykke.

De høringsinstansene som har uttalt seg, støtter at det fortsatt skal kreves forhåndssamtykke. Det har ikke kommet innvendinger til forslaget i høringen.

Departementet mener at ikke alle kravene til søker behøver å stå i loven. Ingen høringsinstans ser ut til å ha uttalt seg direkte om dette. Departementets forslag i lovutkastet til § 5 tredje ledd har en oppramsing av krav som kan være aktuelle. Dette gjør kravene tilgjengelige for søkere og gir en pekepinn på hvilke krav som kan bli vurdert når søknad om forhåndssamtykke behandles. Videre får søkere opplyst at det kan være en forskrift som regulerer dette ytterligere. Kravene framgår i dag i forskrift om adopsjon av barn fra utlandet.8 Den nærmere veiledningen av hva som ligger i det enkelte krav, framkommer ikke av lov eller forskrift, men blir utdypet i rundskriv. Rundskriv Q-28/20159 har for eksempel kommentarer til forskrift om adopsjon av barn fra utlandet. Rundskrivet omhandler spesielt kravene til søkerne i forskriftens §§ 5 til 7. I tillegg er ikke kravlisten, verken i dagens forskrift eller i departementets forslag uttømmende, og andre forhold kan få betydning selv om disse ikke er nevnt.

Departementet viser også til at familie og kulturkomiteen nylig har uttalt seg om forhold av relevans for dette spørsmålet, se uttalelsen deres gjengitt i punkt 13.2 over. Departementet mener komiteens uttalelse taler for at ikke alle krav til søkerne bør gå fram av lov (eller forskrift). Departementet mener på denne bakgrunn at den beste løsningen er å beholde gjeldende regler på området.

Det kan videre tenkes endrede krav, både i utlandet og i Norge, som vil innebære et ønske om å endre nasjonale krav til søkere raskt. En eventuell endring av krav til søkere, tar lenger tid å gjennomføre dersom kravene er i lov enn i forskrift.