8 Vilkår for adopsjon av stebarn

8.1 Oppsummering

Stebarnsadopsjon innebærer at barnet blir adoptert av ektefellen eller samboeren til en av barnets foreldre. Adopsjonstypen er særpreget ved at barnet bare får én ny adoptivforelder og samtidig beholder de rettslige båndene til den andre av foreldrene. Den typiske søknaden om stebarnsadopsjon vil komme fra en stefar som er gift med barnets mor, og som har vært en farsfigur for barnet. Imidlertid er det store variasjoner i familieforholdene i søknader om stebarnsadopsjon.

Departementet foreslår en egen lovbestemmelse om stebarnsadopsjon. Som i dag åpnes det for at den ene ektefellen kan adoptere den andre ektefellens barn hvis den andre ektefellen samtykker. Det samme gjelder for samboere. Departementet foreslår at den som søker om å få adoptere ektefellens barn, skal ha oppfostret barnet i minst 5 år og skal ønske å oppfostre barnet videre. Når særlige grunner taler for det, kan det gjøres unntak fra kravet om oppfostringstid.

Dagens regler, som i visse tilfeller åpner for å adoptere tidligere stebarn etter skilsmisse eller samlivsbrudd fra tidligere ektefelle eller samboer, blir videreført. Det samme gjelder muligheten for stebarnsadopsjon etter ektefellens eller samboeres død. Departementet foreslår at det også åpnes for slik stebarnsadopsjon der det er to foreldreskap for barnet, men det legges til grunn at det sjelden vil være aktuelt. Med to foreldreskap menes at barnet har to juridiske foreldre.

8.2 Gjeldende rett

Adopsjonsbevilling kan bare gis når det kan antas at adopsjonen vil være til barnets beste, jf. adopsjonsloven § 2 første ledd første punktum. Det kreves i tillegg at den som søker om å adoptere enten ønsker å oppfostre barnet eller har oppfostret det, eller at det foreligger en annen særlig grunn til adopsjonen.

Adgangen til stebarnsadopsjon er nedfelt i adopsjonsloven § 5 b. Tidligere var ordningen forbeholdt ektefeller og registrerte partnere, men ved lovendring i 2014 ble bestemmelsen utvidet til også å gjelde samboere. Adopsjonsloven § 5 a fikk da samtidig en legaldefinisjon av samboere («to personer som bor sammen i et stabilt og ekteskapslignende forhold»). Det ble samtidig åpnet for stebarnsadopsjon etter samlivsbrudd og dødsfall, der det er etablert ett foreldreskap for barnet.

Adopsjonsmyndighetene har ført en relativt streng praksis for innvilgelse av søknad om stebarnsadopsjoner basert på det biologiske prinsipp (Hognestad og Steenberg (2000) s. 174):

«Det er et alminnelig akseptert synspunkt at det er det beste for barnet å ha mest mulig tilknytning til og kontakt med sine biologiske foreldre. Denne tilknytningen bør bare brytes der tungtveiende grunner av hensyn til barnet taler for det.»

Ved stebarnsadopsjon får adoptivbarnet samme rettsstilling overfor ektefellene, de registrerte partnerne eller samboerne som om det var deres felles barn, jf. adopsjonsloven § 13 andre ledd.

Rettsvirkningen av stebarnsadopsjoner skiller seg dermed fra andre typer adopsjoner. Barnet beholder den rettslige tilknytningen til søkers ektefelle/registrerte partner/samboer samtidig som adopsjonen etablerer en rettslig tilknytning til steforelder, altså søker. Tilsvarende rettslig tilknytning til barnets andre opprinnelige forelder brytes. Dersom barnet har søsken i familien det adopteres fra, vil de rettslige båndene til disse søsknene også brytes (dersom de opprinnelig var helsøsken vil de bli halvsøsken). Regelen i lovens § 5 b første og andre ledd om at ektefeller/samboere og registrerte partner kan adoptere den andres barn er et unntak fra lovens § 5 om at ektefeller/samboere/registrerte partnere kun kan adoptere sammen.

Adopsjonsloven åpner for stebarnsadopsjon også dersom ekteskapet, partnerskapet eller samboerskapet mellom barnets forelder og steforelder er avsluttet ved skilsmisse/samlivsbrudd eller dødsfall1. I tillegg til at de generelle vilkårene for adopsjon må være oppfylt, må det kun være etablert ett foreldreskap for barnet. Stebarnsadopsjon etter skilsmisse, samlivsbrudd og dødsfall kan være aktuelt i tilfeller der et par har benyttet ukjent donor i utlandet. Videre vil det være aktuelt i tilfeller der farskap ikke er fastsatt, og en enslig mor gifter seg eller blir samboer, og hun senere dør. Adgangen til å stebarnsadoptere etter skilsmisse, samlivsbrudd eller dødsfall omfatter ikke saker der et barn er født av surrogatmor i utlandet og det allerede er etablert to foreldreskap for barnet; juridisk far og surugatmor.

Ved stebarnsadopsjon etter skilsmisse/samlivsbrudd må tidligere ektefelle, registrerte partner eller samboer samtykke til adopsjonen. Ved stebarnsadopsjon etter dødsfall er samtykke naturlig nok utelukket, men dersom avdødes syn er dokumentert vil det være et moment ved vurderingen av barnets beste, jf. rundskriv Q-10452 punkt 7.1.2.2 s.17. Det er ellers de samme vilkårene som må være oppfylt ved stebarnsadopsjon etter skilsmisse/samlivsbrudd og dødsfall som ved andre typer adopsjoner.

Dersom barnets forelder er død og tidligere steforelder har ny ektefelle eller samboer, kan en stebarnsadopsjon være til barnets beste. Et nytt forhold vil likevel være et relevant moment i vurderingen av om adopsjonen vil være til barnets beste.

Bakgrunnen for lovendringen var at det i visse situasjoner vil være til barnets beste å bli adoptert av steforelder, selv om forholdet mellom opprinnelig forelder og steforelder er opphørt. Tidligere var adopsjon som enslig eneste mulighet, og rettsvirkningen ble da at barnet mistet sin juridiske tilknytning til begge sine opprinnelige foreldre og/eller deres familie og slekt, jf. gjeldende adopsjonslov § 13. Dette er som regel ikke en god løsning for barnet. I tillegg kan en adgang til å stebarnsadoptere også etter samlivsbrudd/skilsmisse eller dødsfall sikre at barnet får en varig, stabil tilknytning til sin steforelder, jf. Prop. 171 L (2012–2013) s. 48.

Departementets retningslinjer

Departementets rundskriv Q-1045 behandler momenter som kan være relevante for skjønnsutøvelsen ved stebarnsadopsjon. I rundskrivet framgår det at en søknad om stebarnsadopsjon skal vurderes konkret. Det kan derfor bare sies noe generelt om hva som normalt skal vektlegges ved avgjørelsen. Ingen av momentene representerer absolutte vilkår, men kan inngå i den skjønnsmessige helhetsvurderingen av om adopsjonsbevilling skal gis og hva som er til barnets beste, jf. adopsjonsloven § 2. Nedenfor følger en gjennomgang av momenter som følger av departementets retningslinjer.

Barnets syn på adopsjonen

Barnets syn på adopsjonssøknaden må være innhentet, jf. adopsjonsloven § 6 første ledd. Hvis barnet har fylt 12 år, skal det samtykke til adopsjonen, jf. adopsjonsloven § 6 andre ledd. Videre følger det av § 6 første ledd at et barn som har fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse om adopsjonsbevilling skal gis. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Det vises ellers til punkt 6.5 der barnets deltakelse og samtykke blir behandlet.

Forelder uten foreldreansvar

Stebarnsadopsjon er utelukket med mindre forelder med foreldreansvar samtykker til adopsjon, se § 7 første ledd. Ifølge retningslinjene skal også synspunktene til foreldre uten foreldreansvar ha stor betydning (rundskriv Q-1045 s. 18):

«Adopsjon bør i alminnelighet heller ikke gis hvis den ene av forelderen uten del i foreldreansvaret i sin uttalelse går imot dette. Departementet legger blant annet vekt på at et viktig hensyn bak barnelovens regler nettopp er å tilrettelegge for mest mulig tilknytning og kontakt mellom barnet og dets biologiske foreldre. Et slikt alminnelig utgangspunkt tilsier at tilknytningen til biologisk forelder bare bør kunne brytes ved stebarnsadopsjon, dersom det er klart bedre for barnet å bli adoptert av søker enn å beholde kontakten med biologisk far eller mor. Dette kan for eksempel være tilfellet der det sannsynliggjøres at barnet har et sterkt behov for rettslig familietilhørighet med steforelder og eventuelle halvsøsken, og at det vil ha liten hensikt eller verdi å oppnå eller opprettholde kontakt med biologisk forelder.»

Kontakt med den andre forelderen

I retningslinjene framheves viktigheten av om det har vært kontakt mellom den opprinnelige forelderen og barnet: «Det er ikke alene tilstrekkelig at forelderen tilsynelatende har vist manglende interesse for barnet gjennom lengre tid, ved ikke å utøve samværsrett eller på annen måte ha tatt kontakt med barnet. Det skal legges vekt på hva som er årsaken til at barnet ikke har eller har hatt lite kontakt med forelderen», jf. rundskriv Q-1045 s. 18.

Forholdets stabilitet

Myndighetene må, så langt det er mulig, ha klargjort at forholdet mellom søker og ektefelle, registrert partner eller samboer er stabilt. Momenter som kan ha betydning for vurderingen av stabilitet kan eksempelvis være forholdet og ekteskapets/samboerskapets varighet, om paret har felles barn, partenes tidligere samboerforhold og ekteskap, om paret har inngått samboerkontrakt, om paret har kjøpt felles bolig, om paret har felles økonomi/felles husholdning og om paret har opprettet gjensidig testament mv. Det avgjørende for vurderingen vil alltid være om adopsjonen samlet sett vil bli til barnets beste, jf. rundskriv Q-1045 s. 18.

Konflikt mellom de opprinnelige foreldrene

Et moment som taler imot stebarnsadopsjon er saker hvor det må legges til grunn at det er et motsetningsforhold mellom barnets foreldre, for eksempel med bakgrunn i uenighet om hvordan de skal løse spørsmål som gjelder omsorgen for og samvær med barnet. Her bør det utvises forsiktighet med å innvilge søknaden. Det bør videre utvises varsomhet med å gjennomføre en adopsjon der adopsjonen vil innebære at båndene mellom biologiske søsken blir brutt, jf. rundskriv Q-1045 s. 18–19.

Hvis den andre forelderen er død

Dersom opprinnelig forelder er død eller forsvunnet, må det vurderes om og eventuelt hvilken kontakt barnet har til den biologiske forelderens øvrige slekt. Det må vurderes om tilhørighet til øvrig familie fortsatt vil være verdifullt for barnet, jf. rundskriv Q-1045 s. 19.

Stebarnsadopsjon normalt ikke nødvendig for å sikre barnets omsorgssituasjon

Det framgår av rundskrivet at i de fleste tilfeller er ikke adopsjon nødvendig for å sikre barnet et godt og harmonisk hjem sammen med opprinnelig forelder og steforelder, og at det derfor normalt sett ikke vil medføre noen ulempe for barnet at adopsjonen utsettes til det blir over 12 år og selv skal samtykke.

8.3 Andre nordiske lands rett

De øvrige nordiske lands rett åpner for stebarnsadopsjon, se den danske adopsjonsloven § 5 a, den finske adopsjonsloven § 8, den svenske föräldrabalken kapittel 4 § 3 og den islandske adopsjonsloven artikkel 2 andre ledd. Ingen av landene stiller uttrykkelige krav om minimum oppfostringstid.

Det er bare dansk og finsk adopsjonslov som i dag åpner for at stebarnsadopsjon kan gjennomføres etter at forholdet mellom opprinnelig forelder og steforelder er opphørt. I den finske adopsjonsloven framgår adgangen forutsetningsvis av § 18 andre ledd, som sier at dersom en ektefelle adopterer sin ektefelles barn under ekteskapet eller etter at ekteskapet er oppløst på grunn av den andre ektefellens død, skal barnet likevel anses som ektefellenes felles barn. Den danske adopsjonsloven går lenger og åpner for stebarnsadopsjon både etter skilsmisse og død. Dersom forholdet har opphørt ved skilsmisse, må imidlertid stebarnet ha nådd myndighetsalder for at adopsjonssøknaden kan innvilges, jf. den danske adopsjonsloven § 5 a andre ledd.

8.4 Vilkår for stebarnsadopsjon

8.4.1 Adopsjonslovutvalgets forslag

Utvalget går i hovedsak inn for å videreføre dagens regler om stebarnsadopsjon. Utvalget viser til at adopsjonsmyndighetene i praksis har lagt listen høyt for innvilgelse av søknader om stebarnsadopsjon. Utvalget mener at praksis bør bygge på den samme grunnholdningen. Adopsjonsmyndighetene må både ta stilling til hva som er best for barnet under de eksisterende forholdene, og vurdere et framtidsperspektiv. Adopsjon har vidtrekkende konsekvenser, og kan ikke reverseres selv om partene selv skulle ønske det.

Adopsjonslovutvalget foreslår at det skal være en forutsetning for adopsjonen av mindreårige at søkeren ønsker å oppfostre barnet i framtida. Dette er i dag et alternativt vilkår, jf. adopsjonsloven § 2, «ønsker å oppfostre barnet», for ordinære stebarnsadopsjoner. Et ønske om framtidig oppfostring bør etter utvalgets oppfatning ikke lengre være tilstrekkelig for å innvilge stebarnsadopsjon.

Videre skal det være en forutsetning at søkeren har oppfostret barnet. Utvalget foreslår å lovfeste et krav på minst 5 års oppfostringstid for at vilkåret «har oppfostret» barnet skal være oppfylt i stebarnsadopsjonssaker.

Hove-utvalget foreslo også i sin utredning at det minst bør kreves en oppfostringstid på 5 år for at stebarnsadopsjon skal kunne innvilges (NOU 2009: 21 s. 122).

Få høringsinstanser uttalte seg om forslaget den gang. Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) mente at Hove-utvalget stiller strengere krav til antall år med oppfostring enn det som ofte vil være til det beste for barnet, særlig siden utvalget legger vekt på å stille klare formelle krav med liten eller ingen unntaksadgang.3 Bufetat region Midt-Norge mente på sin side at det var positivt at kravet om oppfostringstid tydeliggjøres og objektiviseres da dette vil bidra til å fremme likebehandling og forutberegnelighet. I tillegg poengterte region Midt-Norge at forslaget om minste oppfostringstid var i tråd med regionens praksis.4

Ifølge adopsjonslovutvalget vil et krav om 5 års oppfostringstid totalt sett føre til at adopsjonsmyndighetene har et bedre vurderingsgrunnlag for å avgjøre om stebarnsadopsjonen er til barnets beste.

Videre har forslaget allerede vært på høring og fått gode tilbakemeldinger fra adopsjonsmyndighetene selv.5 Praksis i stebarnsadopsjonssaker synes allerede å ligge på rundt 5 år og en slik lovfesting vil ifølge utvalget ikke føre til store endringer i praksis, men sikre likebehandling.

Utvalget foreslår at de momentene som i dag i praksis er sentrale vurderingstemaer ved behandling av søknad om stebarnsadopsjon, blir lovfestet som momenter adopsjonsmyndighetene skal vektlegge særlig ved avgjørelsen.

Utvalget viser til at vurderingen av om innvilgelse av stebarnsadopsjon er til barnets beste er svært skjønnsmessig.

Utvalget viser til at de konkrete momentene som normalt får avgjørende betydning for utfallet i stebarnsadopsjonssaker, og som framgår av departementets retningslinjer Q-1045, er så gjennomarbeidet og godt begrunnet at de bør lovfestes. Momentene som foreslås lovfestet er:

• barnets mening

• foreldrenes mening

• barnets tilknytning til søkeren

• barnets kontakt med forelderen det søkes adoptert fra

• eventuell konflikt mellom barnets opprinnelige foreldre

• varigheten av forholdet mellom søkeren og barnets forelder

Utvalget foreslår også at det skal framgå tydelig at listen over momenter ikke er uttømmende. Det kan tenkes at hensyn som ikke er nevnt i lovteksten vil kunne få betydning for utfallet.

Ved utarbeidelsen av lovutkastet har adopsjonslovutvalget tatt utgangspunkt i retningslinjene som oppstilles for stebarnsadopsjonssaker i rundskriv Q-1045, se departementets gjennomgang ovenfor i punkt 8.2. Utvalget foreslår at terskelen for adopsjon av stebarn skal være den samme som nå, og at momentene som tidligere kun har framgått av rundskrivet skal forstås og vektes som tidligere. Utvalget mener imidlertid at dagens praksis med å avvente søknad om stebarnsadopsjon til barnet er fylt 12 år, bør vurderes på nytt.

I retningslinjene slår departementet fast at det som regel ikke vil være noen ulempe for barnet at adopsjonen utsettes til barnet blir over 12 år, og selv skal samtykke til adopsjonen.6 Hove-utvalget støttet dagens praksis med å avvente søknaden til barnet er fylt 12 år.7 I lys av at adopsjonslovutvalget foreslår å heve alderen for barns samtykke til adopsjon fra 12 til 14 år, se punkt 6.5.4, foreslår utvalget at saken skal behandles når den er tilstrekkelig utredet etter forvaltningslovens regler. Ifølge utvalget skal adopsjonsmyndighetene innvilge søknaden dersom vilkårene for adopsjon er oppfylt.

Utvalget behandler problemstillinger der en person som bor i Norge ønsker å adoptere en partners barn som er bosatt i utlandet. De særegne problemstillingene som oppstår kan for eksempel være at barnet bor fast i utlandet, men i lengre perioder er på besøk i Norge. I tillegg kan adopsjonssøker ha lengre opphold i barnets hjemland. Utvalget mener at de ordinære vilkårene for stebarnsadopsjon skal gjelde også her. I slike saker kan det være krevende å opplyse saken i og med at den ene av foreldrene kan bo i utlandet. Det kan være krevende å skaffe verifiserbar dokumentasjon om barnets juridiske forhold til sin forelder i utlandet. Det gjelder både avklaring av foreldreansvar, og innhenting av samtykke/uttalelse til adopsjonen fra forelderen i utlandet.

Utvalget mener at adopsjonsmyndighetene i slike saker må strekke seg langt for å få saken tilstrekkelig opplyst og viser blant annet til forvaltningsorganers utredningsplikt.

8.4.2 Høringsinstansenes syn

I høringen har kun Foreningen 2 foreldre (F2F), Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Barneombudet,Advokatforeningen og Fagforbundet uttalt seg spesielt om dette.

F2F går i mot stebarnsadopsjon. Adgang til stebarnsadopsjon der begge foreldre er i live er ifølge F2F å tillate et brudd mellom barnet og en av foreldrene, og barn har rett til familieliv med begge sine foreldre. F2F mener det må sterke grunner til for å tillate stebarnsadopsjon i slike tilfeller. Barnet må skånes fra å ta negativt standpunkt til en av sine foreldre. F2F framhever at stebarnsadopsjon ofte er en fortsettelse av sak etter barneloven, og det må ikke være det offentliges rolle å bryte ned familiebånd. Det er gjennomgående mellom far og barn at disse båndene brytes ved stebarnsadopsjon. F2F mener at foreldre uten foreldreansvar uansett bør ha vetorett i spørsmål om adopsjon.

Bufdir, Barneombudet,Advokatforeningen og Fagforbundet støtter forslaget om å lovfeste 5 års oppfostringstid. Bufdir mener likevel at unntak bør kunne gis i særlige tilfeller. Barneombudet mener også at kravet om 5 års oppfostringstid ikke kan være absolutt, men at det må åpnes for en kortere oppfostringstid i helt spesielle tilfeller.

Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH nå FRI) er skeptisk til 5 års oppfostringstid, og mener at oppfostringstid kun bør være ett blant flere momenter det legges vekt på.

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget om å lovfeste sentrale kriterier for å vurdere om stebarnsadopsjon blir til barnets beste. I vurderingen av barnets beste mener Bufdir at det, i tillegg til vurderingstemaene som nevnt i utvalgets lovforslag bokstav a til f, også skal legges vekt på barnets behov for juridisk tilknytning til søkeren, den familietilknytningen som måtte falle bort ved adopsjonen og hensynet til eventuelle søsken som søkerne skal adoptere samtidig.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg spesielt om stebarnsadopsjon med et internasjonalt preg.

8.4.3 Departementets vurderinger og forslag

8.4.3.1 Problemstilling

Et trekk ved stebarnsadopsjon er at barnet normalt allerede bor sammen med søker og søkers ektefelle, registrerte partner eller samboer, eller, dersom den som skal adopteres er voksen, har bodd sammen med vedkommende tidligere. Uansett er den som skal adopteres godt kjent med adopsjonssøkeren som omsorgsperson, og adopsjon vil normalt ikke innebære en endring i barnets faktiske omsorgssituasjon. Det er den rettslige stillingen mellom barnet og dets forelder og steforelder som endres, og innvilgelse av søknad om stebarnsadopsjoner framstår dermed ikke like prekær eller nødvendig, som ved mange andre adopsjonstyper. Barnet har en rettslig forelder og en sosial forelder som tar hånd om det, uavhengig av om det innvilges adopsjon.

Stebarnsadopsjon kan også være aktuelt for stebarn som har fylt 18 år dersom stebarnet har behov for rettslig anerkjennelse av følelsesmessige bånd til søker. Se nærmere om adopsjon av voksne i kapittel 11.

8.4.3.2 Gjeldende praksis bør videreføres

Departementet støtter utvalgets forslag om å videreføre dagens hjemler for stebarnsadopsjon. I det følgende drøftes den nærmere utformingen av reglene. Adopsjonsmyndighetene bør etter departementets mening fortsatt ha en restriktiv praksis med hensyn til å innvilge stebarnsadopsjon. Adopsjon har vidtrekkende konsekvenser, og kan ikke reverseres selv om partene selv skulle ønske det.

Selv om alle parter i adopsjonssaken – opprinnelig foreldre, steforelder og barnet selv – ønsker adopsjon, kan det være grunnlag for en restriktiv holdning. Det er ikke rent sjelden at barnet og opprinnelig forelder (gjen)oppretter et forhold når barnet blir eldre, eller dersom barnets forhold til steforelderen går tapt ved et brudd mellom forelder og steforelderen. Bufdir påpekte dette i sin høringsuttalelse til NOU 2009: 21 (25. mai 2010 s. 31):

«Bufdir kontaktes jevnlig av både adoptivbarn og steforeldre som har adoptert stebarn som ønsker adopsjonen opphevet, noe som ikke er mulig. Myndighetene bør derfor så langt mulig forsikre seg om at adopsjonssøknaden er velbegrunnet, og at adopsjon vil være til det beste for barnet.»

8.4.3.3 Krav om oppfostringstid

Departementet støtter adopsjonslovutvalgets forslag om at det skal kreves at søkerne ønsker å oppfostre barnet. Et oppfostringsønske skal normalt ikke være tilstrekkelig for å innvilge stebarnsadopsjon. Oppfostringstid er vanligvis viktig for å sikre at barnet og søkeren har opparbeidet en vedvarende tilhørighet.

Departementet viser også til Hove-utvalget som uttalte at formålet med stebarnsadopsjon er å sikre juridiske bånd mellom steforelder og stebarn der det allerede foreligger følelsesmessige bånd på linje med et biologisk foreldre-barns-forhold. Utvalget viste også til at det vil falle utenfor formålet til stebarnsadopsjon å sikre adopsjon der søknaden er begrunnet i et ønske om å etablere følelsesmessige bånd, jf. NOU 2009: 21 s. 121, se også s. 120.

Adopsjonslovutvalget har gått inn for at det skal kreves at søker har oppfostret stebarnet i 5 år. Departementet mener at det i utgangspunktet er gode grunner til å stille et slikt vilkår. Dette vil sikre likebehandling og forutsigbarhet, selv om det vil kunne gjøre systemet mindre fleksibelt. Det vil også gjøre forvaltningen mer effektiv, da det ikke er nødvendig å utrede og gjøre en vurdering av steforelderens forhold til barnet i saker hvor kravet om oppfostringstid ikke er oppfylt. Videre følger det allerede av praksis at et visst antall år kreves, og en lovfesting av kravet vil dermed gjøre regelverket for stebarnsadopsjoner forutsigbart for adopsjonssøkere. Oppfostringstidens lengde må gjenspeile at målet er å sikre at barnet og adopsjonssøkeren har en tilhørighet som er vedvarende.

Formålet med krav om oppfostringstid tilsier at det må kreves at det har gått noe tid før stebarnsadopsjoner kan vurderes å være det beste for barnet. Selve vurderingsgrunnlaget gjelder forhold som tar tid å etablere. Dette gjelder både barnets forhold til steforelderen og forholdet mellom steforelderen og barnets forelder. Det tar tid å bygge tette relasjoner. Krav om oppfostringstid vil kunne gi grunnlag for å vurdere om det er en stabil tilknytning mellom søkeren og barnet, men også mellom forelderen og steforelderen, slik at adopsjonen kan antas å være til barnets beste.

Videre bør forholdet mellom barnet og dets opprinnelige forelder og slekt så langt det er mulig være avklart. Et krav om 5 års oppfostringstid vil øke sannsynligheten for at forholdene er avklart, og at adopsjonssøknaden ikke er en del av en konflikt om barnet og/eller mellom dets foreldre.

Et moment som taler for et krav om 5 års oppfostringstid er at praksis i stebarnsadopsjonssaker allerede synes å ligge på rundt 5 år. Lovfestingen av 5-årskravet vil derfor ikke føre til store endringer i praksis, men sikre likebehandling av søkere bosatt i ulike regioner.

Etter departementets vurdering er en oppfostringstid på 5 år passende når det gjelder ordinære stebarnsadopsjoner. Departementet foreslår at det lovfestes en oppfostringstid på 5 år som hovedregel.

Unntak fra kravet om 5 års oppfostringstid når det foreligger særlige grunner

5 års oppfostringstid vil som nevnt være passende å kreve i de ordinære tilfellene av stebarnsadopsjon. Det kan imidlertid tenkes tilfeller der det kan være behov for unntak fra 5 års oppfostringstid når dette vil være til barnets beste, og departementet foreslår derfor at oppfostringstiden kan fravikes hvis det er særlige grunner til det. Både Bufdir og Barneombudet har pekt på at kravet om 5 års oppfostringstid ikke må være absolutt, men slik at det åpnes for unntak i spesielle tilfeller når stebarnsadopsjon vil være til barnets beste, noe departementet er enig i. Adopsjonslovutvalget foreslo en egen regel om adopsjon etter assistert befruktning/surrogati uten oppfostringstid, noe som gjorde at det ikke var nødvendig å ta hensyn til de særlige forholdene i disse tilfellene ved utformingen av en absolutt 5 års regel.

Det kan være tilfeller der barnet har behov for to juridiske foreldre. Nedenfor nevnes to situasjoner som kan falle inn under unntaksbestemmelsen, men det kan også tenkes andre tilfeller der det vil være til barnets beste med unntak ut over disse.

I tilfeller der et ektepar, samboere eller registrerte partnere har benyttet seg av surrogatmor, kan juridisk far raskt etablere farskap til barnet, mens fars ektefelle eller samboer må stebarnsadoptere for å oppnå juridisk foreldreskap til barnet. Ved søknad om stebarnsadopsjon av et barn født av surrogatmor, vil barnet som regel være lite, og det vil derfor ikke foreligge lang oppfostringstid når myndigheten skal vurdere adopsjonssøknaden. Adopsjonsmyndighetene må på denne bakgrunn vurdere om fars ektefelle, samboer eller registrerte partner har et reelt ønske om å oppfostre barnet. I disse tilfellene vil barnet ofte ha behov for to juridiske foreldre, med juridisk tilknytning til begge sine omsorgspersoner under hele oppveksten. Her må adopsjonsmyndigheten uansett vurdere om adopsjonen samlet sett vil være til barnets beste.

8.4.3.4 Skjønnsmessige vurderinger ved stebarnsadopsjon – til barnets beste

Under stortingsbehandlingen av forslag til endringer i adopsjonsloven ble det i 2014 gitt uttrykk for at en ikke ønsker at adopsjonsloven skal oppstille konkrete vilkår for avgjørelsen av søknad etter adopsjonsloven når det gjelder forhåndssamtykke til adopsjon av barn i utlandet. Familie- og kulturkomiteen mente at avgjørelsen «bør tas ut fra en helhetsvurdering basert på søkernes egnethet som adoptivforelder og barns rett til en trygg oppvekst».8

Departementet foreslår en videreføring av kravet om at adopsjonen skal være til barnets beste, jf. lovforslaget § 3 første punktum: «Barnets beste skal være det overordnede hensynet ved adopsjon». Det er ikke gitt noen nærmere spesifisering av hensyn som adopsjonsmyndighetene særlig skal vektlegge ved vurderingen av hva som er til barnets beste. I punkt 6.3.5.1 drøfter departementet fordeler og ulemper ved å angi eksempler på hva som er til barnets beste i lovteksten. Fordelen er at de sentrale personene i en adopsjonsprosess og myndighetene får veiledning om hvilke momenter som skal inngå i vurderingen. I tillegg kan det ha en egenverdi å presentere i lovteksten hva som er de spesifikke hensynene i adopsjonssaker. På den annen side er vurderingen av hva som anses å være til barnets beste så konkret at ikke alle mulige hensyn kan inngå i lovteksten. Dermed kan det være en fare for at momenter som ikke står i loven anses som sekundære. Når det gjelder barnets beste i saker om stebarnsadopsjon, finner departementet at de ulike momentene ikke bør oppregnes i loven ut fra samme hensyn som over, og foreslår ingen konkretisering av barnets beste i lovteksten.

Departementet finner også at flere av momentene er så skjønnsmessige at de behøver nærmere avklaring og veiledning enn det er rom for i en lovtekst.

Departementet viser likevel til at de momentene som er oppregnet i dagens rundskriv Q-1045 fortsatt skal vektlegges:

• barnets mening

• foreldrenes mening

• barnets tilknytning til søkeren

• barnets kontakt med forelderen det søkes adoptert fra

• eventuell konflikt mellom barnets opprinnelige foreldre

• varigheten av forholdet mellom søkeren og barnets forelder

I tillegg bør blant annet barnets behov for juridisk tilknytning til søkeren, den familietilknytningen som måtte falle bort ved adopsjonen og hensynet til eventuelle søsken som søkerne skal adoptere samtidig, telle med i vurderingen.

Departementet understreker at de nevnte momentene ikke kan anses å være uttømmende.

Departementet vil vurdere om det i rundskriv bør gis nærmere veiledning om og konkretisering av momentene.

Departementet foreslår at gjeldende rett videreføres. Det vises til lovutkastet § 13 første ledd.

8.4.3.5 Stebarnsadopsjon med et internasjonalt preg

Departementet er enig med utvalget i at stebarnsadopsjoner med et internasjonalt preg kan reise særlige utfordringer. De ordinære vilkårene for stebarnsadopsjon skal gjelde også i slike saker. Det vil være viktig å skille mellom barn som har vanlig bosted9 i Norge og barn som har vanlig bosted i utlandet. Dersom barnet har vanlig bosted i utlandet, vil adopsjonen i henhold til Haagkonvensjonen være en utenlandsadopsjon. I det følgende behandles kun stebarnsadopsjon der barnet har vanlig bosted i Norge, men der den ene av barnets foreldre bor i utlandet.

Dersom adopsjonssøker i perioder oppfostrer barnet ved å bo sammen med det og gi det omsorg og trygghet, kan det regnes som «oppfostring» i lovens forstand. Til sammen kan slike perioder oppfylle kravet om 5 års oppfostringstid. I disse sakene må imidlertid adopsjonsmyndighetene være særlig oppmerksom på at adopsjonsinstituttet ikke skal benyttes som virkemiddel for å oppnå familieinnvandring.

Dersom en person som er bosatt i Norge skal stebarnsadoptere et barn som har en forelder i utlandet, kan det være utfordrende å få saken tilstrekkelig opplyst i utlandet. Dersom det skal være aktuelt for en ny partner til en forelder som flytter til Norge sammen med sitt barn å stebarnsadoptere dette barnet, er det nødvendig for norske adopsjonsmyndigheter å fastslå om barnets andre forelder i utlandet har foreldreansvar for barnet. I så tilfelle skal denne forelderen samtykke til adopsjonen for at den skal kunne innvilges etter gjeldende adopsjonslov § 7 (lovutkastet § 10 første ledd). Dersom denne forelderen ikke har foreldreansvar for barnet, skal vedkommende få uttale seg i adopsjonssaken. Det kan være flere forhold som skaper problemer. For det første kan det være krevende å skaffe gyldig dokumentasjon på barnets juridiske forhold til sin forelder i utlandet. Det kan komme av at den ikke finnes, eller at dokumentasjonen ikke lar seg verifisere. Et annet eksempel kan være at forelderen i utlandet er vanskelig å lokalisere. Et tredje eksempel kan være at barnets opprinnelsesland har regler om foreldreansvar som fraviker fra den norske reguleringen.

Departementet mener i likhet med utvalget at adopsjonsmyndighetene i slike saker må strekke seg langt for å få saken tilstrekkelig opplyst, og at det må foreligge liten tvil om hvem som har foreldreansvaret for barnet, og hva forelderen bosatt i utlandet mener om adopsjonen. Slike saker vil kunne være tidkrevende og komplekse. Departementet understreker at dersom det er mulig må man unngå å komme i en situasjon hvor det innvilges adopsjon uten at forelderen i utlandet har fått uttale seg om saken.

Adopsjonsmyndighetene har som forvaltningsorganer en utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17, men det vil kunne oppstå konkrete og ulikeartete problemstillinger som gjør det lite hensiktsmessig å gi generelle føringer for hvordan spørsmålene skal eller bør løses. I stebarnsadopsjonssaker med et internasjonalt tilsnitt, er det etter departementets vurdering legitimt for adopsjonsmyndighetene å kreve at søker skaffer til veie verifiserbar dokumentasjon på barnets juridiske forhold til opprinnelig forelder bosatt i utlandet og hvor eventuelt vedkommende oppholder seg. Norske adopsjonsmyndigheter må også ha mulighet til å be den norske ambassaden i det aktuelle landet om bistand til å vurdere de lokale rettsforholdene eller å få kontakt med barnets far eller mor. Dersom det er tvil om foreldreansvaret, bør saken normalt avslås. Ny søknad kan fremmes dersom det på et senere tidspunkt skulle foreligge ny dokumentasjon.

8.5 Stebarnsadopsjon etter skilsmisse, samlivsbrudd eller dødsfall

8.5.1 Gjeldende rett

Det følger av adopsjonsloven § 5 b at adgangen til stebarnsadopsjon etter skilsmisse, samlivsbrudd eller dødsfall skal være begrenset til å gjelde saker hvor barnet bare har ett foreldreskap. Adopsjonslovutvalget fikk som mandat å utrede om stebarnsadopsjon etter skilsmisse, samlivsbrudd eller dødsfall bør tillates i saker hvor det er etablert to foreldreskap.

8.5.2 Adopsjonslovutvalgets forslag

Stebarnsadopsjon der barnet har to juridiske foreldre

Saker hvor tidligere steforelder ønsker å adoptere tidligere stebarn etter at forholdet til barnets forelder er slutt, vil forekomme sjelden. Utvalget mener likevel at dersom det i slike tilfeller er til barnets beste at steforelderen adopterer barnet, og vilkårene for stebarnsadopsjon ellers er til stede, bør lovverket åpne for muligheten til adopsjon. For å gi lovverket den nødvendige fleksibilitet, foreslår utvalget at adopsjonsloven åpner for at steforelder kan adoptere tidligere stebarn, selv om barnet har to juridiske foreldre. Utvalget legger til grunn at saker hvor tidligere steforelder ønsker å adoptere tidligere stebarn, etter at forholdet til barnets forelder har tatt slutt, vil forekomme sjelden. For eksempel kan det hende at barnet aldri har hatt kontakt med den andre av sine opprinnelige foreldre. Adgangen til slik adopsjon skal være snever.

Adopsjon etter opprinnelig forelders død

Utvalget framholder at adopsjonsmyndighetene som et generelt utgangspunkt bør utvise stor varsomhet ved behandling av søknad om stebarnsadopsjon dersom en eller begge av barnets opprinnelige foreldre er døde, fordi foreldrenes mening ikke lenger kan innhentes.10

Utvalget viser til at adopsjonsmyndighetene normalt må hente inn uttalelse fra barnets familie og slekt som en del av den ordinære utredningen av saken.

Ny adopsjon av barn er adoptert fra land som ikke tillater at likekjønnede par adopterer

I sitt lovforslag viderefører utvalget regelen i dagens adopsjonslov om at nåværende eller tidligere ektefelle, eller samboer, ikke kan adoptere et stebarn dersom barnet er adoptert fra et land som ikke tillater at personer av samme kjønn adopterer.

Enslig stebarnsadopsjon selv om steforelderen har ny ektefelle/samboer

Det kan tenkes situasjoner hvor den tidligere steforelderen har fått ny ektefelle eller samboer, og likevel oppfostrer barnet og ønsker å adoptere det. Departementet uttaler i Prop. 171 L (2012–2013) s. 50 at adgangen til å stebarnsadoptere etter død ikke bør være begrenset til tilfeller hvor søker ikke er gift/samboer på nytt.

Utvalget foreslår å videreføre gjeldende regel om at den tidligere steforelderen kan adoptere alene selv om vedkommende er samboer eller gift på ny. Dersom de strenge vilkårene for stebarnsadopsjon er til stede også etter at steforelderen har fått ny samboer eller ektefelle, bør det ikke være avgjørende om vedkommende er enslig eller ikke.

Utvalget foreslår å tydeliggjøre i loven at stebarnsadopsjon etter skilsmisse, samlivsbrudd eller dødsfall ikke avhenger av at vedkommende er enslig. Derfor foreslår utvalget å lovfeste at slike tilfeller utgjør et unntak fra kravet om at ektefeller og samboere skal adoptere sammen, jf. utkastet til § 5 tredje ledd bokstav a.

Strukturelle spørsmål

For å forenkle regelverket foreslår utvalget at adopsjonsmuligheten for de ulike samlivsformene reguleres i samme bestemmelse. Utvalget peker på at adopsjonsloven § 5 b framstår som noe ustrukturert fordi ektefeller og samboere reguleres sammen i første ledd, mens ektefeller og registrerte partnere reguleres sammen i tredje ledd.

Som det framgår av utredningens kapittel 6.4.5.2, foreslår utvalget at alle unntak fra kravet om at ektefeller og samboere må adoptere sammen, skal framgå av bestemmelsen i ny adopsjonslov. Utvalget foreslår derfor at stebarnsadopsjon etter skilsmisse, samlivsbrudd eller dødsfall framgår uttrykkelig som unntak i utkastet til § 5.

Utvalget foreslår at bestemmelsen om stebarnsadopsjon inngår i kapittel 3 om nasjonal adopsjon, som § 12 i utvalgets lovforslag.

Utvalget behandler stebarnsadopsjon i utredningens kapittel 8 (s. 104–113).

8.5.3 Høringsinstansenes syn

Det er ikke mange høringsinstanser som har uttalt seg om stebarnsadopsjon etter skilsmisse, samlivsbrudd eller dødsfall.

F2F mener at det må være sterke grunner for å tillate stebarnsadopsjon når de biologiske foreldrene er i live.

Bufdir og Advokatforeningen støtter at det åpnes for stebarnsadopsjon der det er to foreldre til barnet.

Bufdir og Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH nå FRI) støtter ikke unntaket om at nåværende eller tidligere ektefeller eller samboere av samme kjønn ikke kan adoptere et stebarn dersom barnet er adoptert fra et land som ikke tillater at personer av samme kjønn adopterer sammen. Bufdir og LLH viser til at barnets beste må være avgjørende. LLH viser i tillegg til at regelen er diskriminerende.

Forskergruppen for barnerett ved Norges Arktiske Universitet reiser spørsmål ved om det bør være adgang til å adoptere som enslig for en som er gift på ny eller samboer. Ifølge Forskergruppen kan en slik endring åpne for at det juridiske foreldreskapet blir et «forhandlingskort» i konflikter mellom voksne og dermed ikke til barnets beste.

Det er ingen merknader i høringen til forslaget om at adopsjonsmuligheten for personer som lever i ulike samlivsformer reguleres felles i samme bestemmelse.

8.5.4 Departementets vurderinger og forslag

Stebarnsadopsjon der det er to foreldreskap for barnet

Adopsjonsloven § 5 b gir adgang til stebarnsadopsjon etter samlivsbrudd, skilsmisse eller dødsfall i tilfeller der det kun er ett foreldreskap for barnet.

Departementet har, i likhet med utvalget, kommet til at det også bør åpnes for at en tidligere steforelder kan adoptere selv om det er to foreldreskap for barnet. For eksempel kan det hende at barnet aldri har hatt kontakt med den andre av sine opprinnelige foreldre. Et annet eksempel kan være barn født etter surrogatiarrangement der far og surrogatmor er juridiske foreldre. Hvis far dør, har ikke hans ektefelle eller samboer i dag mulighet til å stebarnsadoptere. En slik mulighet vil gi lovverket den nødvendige fleksibilitet til å ivareta barnets beste. I likhet med utvalget legger departementet til grunn at adgangen til slik adopsjon skal være snever. En situasjon hvor slik adopsjon er til barnets beste antas å forekomme sjeldent.

Adopsjon etter den opprinnelige forelderens død

Dersom adopsjonssøknaden gjelder barn med to foreldreskap etter skilsmisse, samlivsbrudd eller dødsfall der den andre av barnets foreldre (den som ikke har vært gift eller samboer med barnets tidligere steforelder) er død på søknadstidspunktet, melder det seg i tillegg noen særlige spørsmål. I gjeldende adopsjonslov § 7 og departementets lovutkast § 10 er det kun barnets foreldre som gis samtykke- og uttalelsesrett, og ikke annen familie og slekt. Avdødes familie og slekt kan, uavhengig av forholdet mellom barnet og avdøde forelder, ha et nært forhold som står i fare for å gå tapt dersom adopsjonen gjennomføres. Barnet vil da ikke lengre rettslig sett være deres familie, men steforelderens.

Dersom begge barnets foreldre er døde, og steforelderen setter fram krav om å overta foreldreansvaret for barnet etter barneloven § 63 fjerde ledd, har barnets «næraste slektningar» mulighet til å uttale seg før retten avgjør spørsmålet. Deres eventuelle uttalelser i saken for tingretten kan indikere om adopsjonsmyndighetene bør innhente uttalelse fra barnets familie og slekt i utredningen av adopsjonsspørsmålet.

Ny adopsjon av barn som er adoptert fra land som ikke tillater at likekjønnede par adopterer

Adopsjonsloven § 5 b andre ledd gjør unntak for adgangen til at den ene i et likekjønnet par får stebarnsadoptere den annens barn dersom barnet er adoptivbarn som kommer fra en fremmed stat som ikke tillater slik adopsjon. Utvalget har foreslått at dette unntaket blir videreført i lovutkastet. Flere av høringsinstansene er imot et slikt unntak. Dette er i dag et unntak etter gjeldende rett. Departementet har kommet til at vilkår som blir stilt av samarbeidsland på adopsjonsfeltet bør følges, og finner det vanskelig å gå bort fra forpliktelse fra et fremmed land som ikke tillater at likekjønnede par adopterer sammen, så lenge barnet er under oppfostring.

Enslig stebarnsadopsjon selv om steforelder har ny ektefelle eller samboer

Ut fra departementets retningslinjer er adgangen til stebarnsadopsjon begrenset, og særlig vil kravene sjeldent være oppfylt dersom barnets forelder og steforelder skiller lag. Det mest praktiske vil nok være i de tilfeller hvor barnets forelder er død, og steforelderen er barnets eneste sosiale forelder. Dersom steforelderen da oppfostrer barnet, og fortsatt ønsker å gjøre det, bør ikke det at vedkommende har funnet seg en ny partner stå i veien for at han/hun adopterer sitt tidligere stebarn alene, dersom det er til barnets beste. Steforelderens nye forhold er et moment som må inngå i den helhetlige vurderingen av om adopsjonen vil være til barnets beste. Å stille krav om at paret skal adoptere sammen, vil være lite hensiktsmessig. Barnet vil da miste sin rettslige tilknytning til sin opprinnelige forelder og dennes slekt.

Departementet foreslår at dagens adgang til å adoptere stebarnet alene – og ikke sammen med ny ektefelle eller samboer – blir videreført.

Strukturelle spørsmål

Som det framgår av utredningens punkt 6.4.5, foreslår utvalget at alle unntak fra kravet om at ektefeller og samboere må adoptere sammen, skal framgå av bestemmelsen i ny adopsjonslov. Departementet har fulgt opp utvalgets forslag. Det vises til lovutkastet § 6.