25 Straff

25.1 Oppsummering

Departementet foreslår en bestemmelse om straff for den som overtrer § 11 (forbud mot vederlag), § 30 (forbud mot adopsjonsformidling) og § 33 (forbud mot å gi vederlag for å påvirke formidling av adopsjoner).

25.2 Gjeldende rett

Adopsjonslovens eneste bestemmelse om straff er adopsjonsloven § 16 b andre ledd som straffelegger overtredelse av forbudet mot adopsjonsformidling:

«Den som overtrer forbudet i første ledd straffes med bøter eller fengsel inntil tre måneder. Forsøk straffes likt med fullbyrdet overtredelse.»

Så vidt departementet er kjent med, er ikke straffebestemmelsen i adopsjonsloven § 16 b andre ledd anvendt etter at den trådte i kraft 1. desember 1999.

FNs barnekonvensjon forbyr all utnytting, salg og handel med barn, se artikkel 35 og 36. I forlengelsen har FN vedtatt en valgfri protokoll om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi. I artikkel 3 nr. 1 bokstav a) (ii) slås det fast at

«å medvirke på utilbørlig måte, som mellomledd, for å innhente samtykke til adopsjon av et barn i strid med gjeldende internasjonale rettslige instrumenter om adopsjon»

regnes som salg av barn i konvensjonens forstand. Partene er konvensjonsforpliktet til å forby slike aktiviteter, og sørge for at handlingene omfattes av landets straffelovgivning. Også denne tilleggsprotokollen er en del av norsk rett med forrang framfor kolliderende lovgivning, se menneskerettsloven § 2 nr. 4 bokstav a). Samtidig inneholder ikke menneskerettsloven egne straffebestemmelser. Det er derfor nødvendig med strafferegler i adopsjonsloven eller i andre lovbestemmelser for å gjennomføre denne forpliktelsen.

Både Haagkonvensjonen og Europarådskonvensjonen inneholder flere forbud eller påbud, se for eksempel Haagkonvensjonen artikkel 4 bokstav c) nr. 3, artikkel 4 bokstav d) nr. 4 og artikkel 32 og Europarådskonvensjonen artikkel 17. Forbudene i disse internasjonale instrumentene er imidlertid ikke knyttet opp til en forpliktelse om å innføre straffesanksjoner for brudd på reglene.

25.3 Andre nordiske lands rett

Felles for dansk, svensk og finsk rett er at lovgiver har nedlagt forbud mot vederlag for adopsjon og forbud mot at andre enn organisasjoner med særskilt tillatelse driver med adopsjonsformidling. Forbudene er straffelagt i både dansk, svensk og finsk rett. Samtidig skiller de tre reguleringene seg fra hverandre både når det gjelder øvrige straffebud, strafferamme og lovgivningsteknikk. Mens den danske adopsjonsloven regulerer både forbudet og straffebudet, er handlingene som forbys og straffelegges i svensk og finsk rett delvis regulert i adopsjonslovgivningen og delvis i straffeloven.

Den danske adopsjonsloven straffelegger brudd på lovens forbud mot adopsjonsformidling uten tillatelse, formidling av surrogatmorskap, vederlag for å oppnå samtykke til adopsjon, samt brudd på forskriftsbestemmelser om adopsjonsformidling. I tillegg åpner loven for at selskaper kan pålegges straffeansvar etter straffelovens regler om straffeansvar for juridiske personer.

Strafferammen for brudd på bestemmelsene i den danske adopsjonsloven er bøter eller fengsel i inntil 4 måneder.

Det følger av den svenske sosialtjenesteloven at den som bryter påbudet om å innhente forhåndssamtykke før adopsjon, eller som driver med adopsjonsformidling uten tillatelse, kan straffes med bøter. Videre følger det av den svenske brottsbalken kapittel 7 § 2 at den som gjennom «olaga tvång eller vilseledande eller genom att utlova eller ge otillbörlig erstättning utverkar samtycke eller tillstånd» til adopsjon av personer under 18 år, straffes med bøter eller fengsel i inntil 2 år.

Også i Finland er straffebudene plassert i straffeloven. Den som på ulovlig måte får en annen person til å samtykke til adopsjon av et barn under 18 år, kan dømmes til bøter eller fengsel i inntil 2 år. Den som driver med ulovlig adopsjonsformidling straffes med bøter eller fengsel i inntil 1 år.

25.4 Adopsjonslovutvalgets forslag

Adopsjonslovutvalget viser til sine forslag til § 10 (forbud mot vederlag for samtykke), § 32 (forbud mot adopsjonsformidling) og § 35 (forbud mot urettmessig vederlag ved adopsjonsformidling). Utvalget foreslår at overtredelse av de tre nevnte bestemmelsene kan straffes med bøter eller fengsel inntil tre måneder.

Utvalget drøfter om det bør være straff for overtredelse av forbud mot internasjonal adopsjon uten forhåndssamtykke, men foreslår ikke en straffelegging av brudd på kravet om forhåndssamtykke, se omtale i NOU 2014: 9 punkt 27.4.2.

25.5 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen støtter utvalgets forslag og uttaler dessuten:

«Man finner det også fornuftig at merknadene viser til at mottakeren av urettmessig vederlag eventuelt må kunne straffes etter korrupsjonsbestemmelsen.»

Adopterte – Foreningen for adopterte i Norge ser det som «særdeles viktig og positivt at sanksjoner har blitt tatt med i lovforslaget.»

Ingen andre høringsinstanser uttaler seg om forslaget.

25.6 Departementets vurderinger og forslag

Gjeldende adopsjonslov straffelegger i § 16 b overtredelse av forbudet mot adopsjonsformidling uten tillatelse. Adopsjonslovutvalget foreslår videreføring av denne bestemmelsen. I tillegg foreslår utvalget at overtredelse av forbudene mot vederlag kan straffelegges.

De to høringsinstansene som uttaler seg om forslaget, støtter dette.

Departementet viser til at Sanksjonsutvalget (NOU 2003: 15 Fra bot til bedring) mener at det er fem hensyn som bør tas i betraktning når en vurderer om en handling skal gjøres straffbar eller ikke. De fem hensynene knytter seg stikkordsmessig til at bruk av straff må være nødvendig, at andre sanksjoner ikke er tilstrekkelige, at de vernede interessene er så viktige at de forsvarer straff, at straff bare bør brukes ved alvorlige lovovertredelser og at det bør være en forutsetning for kriminalisering at handlingen i praksis vil bli avdekket og straffeforfulgt.

Det grunnleggende spørsmålet er om overtredelse av adopsjonsloven bør møtes med sanksjoner, og om den i så fall bør være straff.

Etter det departementet er kjent med, er ikke straffebestemmelsen i adopsjonsloven § 16 b anvendt. Departementet mener imidlertid at mangel på straffesaker ikke nødvendigvis vitner om at bestemmelsen er overflødig eller mangler aktualitet.

Adopsjonsformidling uten tillatelse, og bruk av vederlag for å påvirke aktører i adopsjonsprosessen eller for å påvirke utfallet av en adopsjonssak, er handlinger som kan betegnes som handel med barn eller som i hvert fall øker risikoen for handel med barn. Norge er internasjonalt forpliktet til å hindre bortføring av og handel med barn, jf. FNs barnekonvensjon artikkel 35. Haagkonvensjonens system er bygget opp nettopp med sikte på å hindre at bortføring av og handel med barn finner sted. Dette er et av Haagkonvensjonens hovedformål, jf. fortalen og artikkel 1 bokstav a) i Haagkonvensjonen.

Departementet er enig med utvalget i at muligheten for å avdekke lovbrudd og håndheve forbudet er relativt god. I utlandet kan det være vanskelig å avdekke tilfeller hvor det er ytt vederlag for adopsjonen, men adopsjonsmyndighetene kan få informasjon om ulovligheter både fra myndigheter og organisasjoner i opprinnelseslandet og fra hjemlige adopsjonsorganisasjoner. Dersom adoptivforeldre på egenhånd har adoptert et barn fra utlandet uten forhåndssamtykke og senere søker om norsk anerkjennelse av adopsjonen, blir både søkerne og selve adopsjonsprosessen utredet før avgjørelse treffes. I tillegg fører adopsjonsmyndighetene tilsyn med adopsjonsprosessene og adopsjonsorganisasjonene både i Norge og i utlandet.

Departementet mener at §§ 11 og 33 om forbud mot vederlag og § 30 om forbud mot adopsjonsformidling uten tillatelse er bestemmelser som er sentrale for å hindre at barn blir utsatt for bortføring eller handel, og sikre at barna får vokse opp i trygge og stabile hjem. Disse hensynene er så viktige at overtredelse av bestemmelsene bør straffes. På denne bakgrunn foreslår departementet å lovfeste at brudd på adopsjonslovens §§ 11, 30 og 33 er straffbart.

Departementet støtter også utvalgets forslag om å videreføre strafferammen i gjeldende adopsjonslov om at overtredelse kan straffes med bøter eller fengsel inntil tre måneder, og utvide den til å gjelde overtredelser av forbudene i §§ 11 og 33.

Det kan tenkes unnlatelser og handlinger som er i nedre sjikt for hva som er ment å rammes av forbudene og straffebestemmelsen. Enkelte ganger kan adopsjonssøkere ha vært i villfarelse om reglene, men terskelen for unnskyldelig rettsvillfarelse etter straffeloven § 26 er høy. Andre ganger kan overtredelsene være av mer triviell karakter. I slike tilfeller kan det være aktuelt både å henlegge saken og med en påtaleunnlatelse.

Ved graverende forhold kan straff etter korrupsjonsbestemmelsen i straffeloven § 387 være aktuelt. Denne bestemmelsen rammer på nærmere vilkår både mottaker og yter av «utilbørlig fordel» i anledning «av stilling, verv eller oppdrag». Også straffebestemmelsen om påvirkningshandel kan være aktuell, jf. straffeloven § 389.

Departementet støtter også utvalgets vurdering av at det ikke bør innføres straff for overtredelse av forbud mot internasjonal adopsjon uten forhåndssamtykke (se omtale i NOU 2014: 9 kapittel 27.4.2).

Overtredelse av forvaltningens taushetsplikt er allerede straffebelagt i straffeloven § 209. Departementet foreslår likevel av pedagogiske hensyn at adopsjonsloven uttrykkelig henviser til straffeloven.

Det vises til lovutkastet § 51.