9 Lovens virkeområde

9.1 Saklig virkeområde

9.1.1 Innledning

Departementet foreslår at likestillings- og diskrimineringsloven skal gjelde på alle områder i samfunnet, med unntak av familieliv og andre rent personlige forhold.

Departementet foreslår videre at det skal fremgå av bestemmelsen om saklig virkeområde i § 2 at loven ikke gjelder ved diskriminering på grunn av alder i arbeidsforhold. Dette skal fortsatt reguleres i arbeidsmiljøloven kapittel 13 og skipsarbeidsloven kapittel 10.

Departementet foreslår også at forskriftshjemmelen i likestillingsloven § 2 andre ledd, som gir hjemmel til å gi forskrift om at kvinners tjeneste i Forsvaret helt eller delvis skal unntas fra lovens virkeområde, ikke videreføres.

9.1.2 Gjeldende rett

9.1.2.1 Grunnloven

Ved grunnlovsreformen i mai 2014 ble ikke-diskrimineringsprinsippet nedfelt i Grunnloven § 98. Grunnloven § 98 gjelder på alle samfunnsområder og lyder slik:

«Alle er like for loven.

Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.»

Bestemmelsen pålegger offentlige myndigheter visse positive plikter til å hindre diskriminering, også mellom private parter, se kapittel 4.3. Menneskerettighetsutvalget presiserte at den nærmere grenseoppgangen for hva som er å anse som diskriminering først og fremst må trekkes av de politiske myndigheter. Grunnloven åpner for at statens plikt kan oppfylles gjennom lovgivning eller andre tiltak.

Grunnloven § 98 må avveies mot retten til privat- og familieliv, som følger av Grunnloven § 102. Grunnloven § 102 har følgende ordlyd:

«Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.»

9.1.2.2 Likestillingsloven

Likestillingsloven gjelder på alle områder i samfunnet, jf. likestillingsloven § 2. Dette betyr at loven også gjelder i familie- og privatlivet. Det fremgår imidlertid av § 26 andre ledd at Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (LDN) ikke skal håndheve forbudet mot diskriminering i familieliv og andre rent personlige forhold. Det følger av forarbeidene at heller ikke domstolene skal håndheve diskrimineringsforbudet i slike tilfeller, jf. Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 20.2 side 174.

Likestillingsloven § 2 andre ledd gir hjemmel til å gi forskrift om at kvinners tjeneste i Forsvaret helt eller delvis skal unntas fra lovens virkeområde. Bestemmelsen gir hjemmel for å videreføre kongelig resolusjon av 9. mars 1979 som unntar fra likestillingslovens virkeområde «militær tjeneste i Forsvaret innenfor rammene av Stortingets vedtak om kvinners tjeneste i Forsvaret».

9.1.2.3 Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, diskrimineringsloven om etnisitet og diskrimineringsloven om seksuell orientering

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 2, diskrimineringsloven om etnisitet § 2 og diskrimineringsloven om seksuell orientering § 2 slår fast at loven gjelder på alle samfunnsområder, med unntak av «familieliv og andre rent personlige forhold». Unntakene fra det saklige virkeområdet i de tre lovene skal tolkes likt.

9.1.2.4 Hva menes med «familieliv og andre rent personlige forhold»?

Etter gjeldende rett har avgrensningen mot familieliv og andre rent personlige forhold betydning både for likestillingsloven og de andre tre diskrimineringslovene. For likestillingsloven har avgrensningen betydning for om forbudet skal kunne håndheves. For de andre tre diskrimineringslovene har avgrensningen betydning for om loven gjelder.

Begrepene «familieliv og andre rent personlige forhold» tolkes snevert, jf. Innst. 441 L 2012–2013 kapittel 2 side 17. Ved vurderingen av om et forhold er å anse som så privat at det faller inn under unntaket, er det avgjørende om den aktuelle situasjonen dreier seg om valg eller handlinger av rent personlig karakter.

Med «familieliv» siktes det først og fremst til det som foregår i familien. Unntaket omfatter kun forhold mellom nære familiemedlemmer. Det som foregår mellom ektefeller og samboere, eller mellom foreldre og barn i forbindelse med barneoppdragelse og forsørgelse, fordeling av ansvar og oppgaver mellom ektefeller, private avtaler om samvær med barn, fordeling av bo etter samlivsbrudd mv., anses som en del av familielivet.

Begrepet «rent personlige forhold» viser at det er tale om rent private anliggender. Forhold som knytter seg til personlige bekjentskaper og omgangskrets vil normalt anses som rent personlige forhold, for eksempel valg av kjæreste eller venner. Foreninger og klubber som har en rent personlig karakter kan eksempelvis være et pokerlag, en lesesirkel eller en venninneklubb. Klubber og foreninger eller liknende som retter seg mot allmennheten, vil imidlertid være omfattet av loven. Videre kan unntaket omfatte forskjellsbehandling i forbindelse med gaver, utlån av private eiendeler eller testamentariske disposisjoner.

I praksis har det i noen saker oppstått spørsmål om legater er å anse som personlige forhold. Klagenemnda for likestilling fant i sak nr. 1/1983 at et legat som hadde til formål å gi støtte til utdannelse i utlandet for unge, mannlige bankfolk og jurister, ikke var å anse som et personlig forhold.

Klagenemnda kom til samme resultat i sak nr. 5/1987, som gjaldt det samme legatet. Nemndas flertall uttalte at det er en avgjørende forskjell på testasjoner som fastsetter fordelingen av testators formue og som er en engangsavvikling, og opprettelsen av legater. Nemnda presiserte:

«Denne forskjellen ligger i at den testasjonen saken gjelder, instituerer et system og oppretter en stående ordning i form av en stiftelse med egne vedtekter og med et eget styre. Denne institusjonen, Banksjef A Stipendielegat, er et eget rettssubjekt som skal bestå i ubegrenset tid og legatets styre skal dele ut stipendier fra legatet i fremtiden. Den omstendighet at grunnlaget for stiftelsen er en testamentarisk disposisjon, innebærer ikke at de disposisjoner stiftelsen foretar kan anses som «rent personlige forhold» i lovens forstand. Utdeling av stipendier kan ikke karakteriseres som et «rent personlig forhold» mellom stiftelsen og stipendmottakerne. I hvert fall må dette gjelde når det som her ikke er snakk om et legat til fordel for slektninger og eventuelt andre personer med en form for personlig tilknytning til stifteren (testator).»

Disse uttalelsene må legges til grunn som gjeldende rett.

Handlinger som betinger vederlag, vil i utgangspunktet ikke anses som et rent personlig forhold. Et vennskapsforhold kan imidlertid medføre at salg og utleie må anses som et rent personlig forhold. Som eksempel kan nevnes at en som skal selge bilen sin eller leie ut sitt fritidshus velger tilbudet til en venn fremfor eksempelvis en person med en annen etnisk bakgrunn som tilbyr en høyere pris. I slike tilfeller vil det også kunne være tvilsomt om det er årsakssammenheng mellom forskjellsbehandlingen og diskrimineringsgrunnlaget etnisitet.

Et annet eksempel som illustrerer avgrensningen mot forhold av personlig karakter er utleie av bolig. Utleie av leilighet eller hybel vil som utgangspunkt ikke anses om et personlig forhold, selv om utleier er en privatperson. Valg av leietaker ved utleie av ett rom i bolig der utleier selv bor kan imidlertid være et forhold av rent personlig karakter, jf. Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 9.3.2 side 59. Om utleie av hybel eller rom er av personlig karakter må avgjøres konkret. I vurderingen vil det blant annet være relevant om utleier og leietaker skal dele boligfunksjoner, som kjøkken og bad.

En instruksjon eksempelvis en eiendomsmegler eller annonseringer med diskriminerende innhold i forbindelse med utleie av rom i egen bolig, vil også bringe forholdet ut av den private sfæren og er derfor omfattet av diskrimineringsforbudet.

For å fastslå at det foreligger et personlig forhold, er det ikke nødvendigvis tilstrekkelig at det eksisterer et nært forhold mellom to mennesker. For eksempel vil en restauranteiers avvisning av gjester reguleres av loven også dersom den som avvises er restauranteierens søster. Ansettelsesforhold kan heller ikke regnes som et rent personlig forhold, selv om det er tale om ansettelse av familiemedlemmer. Dette er i samsvar med alminnelige arbeidsrettslige regler.

9.1.2.5 Arbeidsmiljøloven og boliglovgivningen

Diskrimineringsforbudene i arbeidsmiljøloven, skipsarbeidsloven og i boliglovgivningen gjelder bare innen virkeområdet til disse lovene.

Arbeidsmiljøloven gjelder for virksomhet som sysselsetter arbeidstakere, jf. lovens § 1-2 første ledd. Ifølge arbeidsmiljøloven § 13-2 første ledd gjelder kapittel 13 om vern mot diskriminering alle sider av et arbeidsforhold. Det følger av § 13-2 andre ledd at bestemmelsene i kapittel 13 gjelder tilsvarende for arbeidsgiveres valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere. Av tredje ledd følger det at bestemmelsene i kapittelet også gjelder for innmelding i og deltakelse i en arbeidstaker-, arbeidsgiver- eller yrkesorganisasjoner, samt for fordeler som slike organisasjoner gir sine medlemmer. Forskjellsbehandling som skyldes medlemskap i arbeidstakerorganisasjon for så vidt gjelder lønns- og arbeidsvilkår i tariffavtaler faller imidlertid utenfor, jf. fjerde ledd.

Skipsarbeidsloven gjelder for personer som har sitt arbeid om bord på norske skip. Kapittel 10 om diskriminering gjelder alle sider ved arbeidsforholdet.

Diskrimineringsforbudene i eierseksjonsloven § 3 a, husleieloven § 1-8, bustadbyggjelagslova § 1-4 og burettslagslova § 1-5 gjelder grunnlagene kjønn, etnisitet mv., religion, livssyn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Reglene gjelder ved fastsettelse av vedtekter og ved godkjenning av andelseier, sameier eller bruker av eiendommen. I tillegg omfatter forbudet i bustadbyggjelagslova tildeling av bolig. I burettslagslova omfatter forbudet også bruk av forkjøpsrett.

Diskrimineringsforbudet i husleieloven § 1-8 gjelder ved utleie av husrom, opptak i husstand, fremleie, personskifte og opphør av leieforholdet..

9.1.2.6 Utsendte arbeidstakere

Det fremgår av likestillingsloven § 3 siste ledd, diskrimineringsloven om etnisitet § 3 siste ledd, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 3 siste ledd og diskrimineringsloven om seksuell orientering § 3 siste ledd at lovene gjennom forskrift kan gis anvendelse for utsendte arbeidstakere. Likestillingsloven §§ 3 til 6 er i forskrift om utsendte arbeidstakere 16. desember 2005 nr. 1566 § 2 første ledd bokstav e) gitt anvendelse for utsendt arbeidstaker.

9.1.3 Internasjonale forpliktelser

Menneskerettighetene pålegger statene en generell plikt til å sikre at rettighetene som er nedfelt i konvensjonene gjennomføres uten diskriminering, se kapittel 5. Virkeområdet for konvensjonene er positivt avgrenset av hvilke rettigheter konvensjonen tar sikte på å verne.

Flere av konvensjonene Norge er folkerettslig bundet av, eller som er tatt inn i norsk rett, har bestemmelser som gjelder forhold innen familielivet og andre rent personlige forhold. Dette gjelder blant annet FNs kvinnediskrimineringskonvensjon artikkel 16 som pålegger statene å treffe alle tiltak som er nødvendige for å avskaffe diskriminering av kvinner i alle saker som gjelder ekteskap og familieforhold, FNs rasediskrimineringskonvensjon artikkel 5 som blant annet pålegger statene å sikre likebehandling ved ekteskap, arv og deltakelse i fritid og kultur og FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 16 som pålegger statene å treffe alle egnede tiltak for å beskytte mennesker med nedsatt funksjonsevne fra vold og misbruk, i og utenfor hjemmet.

Samtidig er individets rett til privatliv og familieliv vernet gjennom flere av menneskerettskonvensjonene som Norge er bundet av, blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 17 og FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 17 og 23. Retten til familie- og privatliv skal sikres uten diskriminering. Retten til privatliv innebærer både respekt for privatlivets fred, den enkeltes integritet og å verne om personopplysninger. Retten til familieliv handler om den enkeltes frihet til å stifte familie, rett til å beholde familie og at familien skal ha frihet knyttet til valg og disposisjoner innad i familien.

Selv om menneskerettskonvensjonene pålegger statene å sikre likebehandling og ikke-diskriminering innenfor konvensjonenes saklige virkeområde, legger konvensjonene i liten grad føringer for hvordan statene skal oppnå dette. Statene vil i betydelig utstrekning stå fritt til å avgjøre hvilke tiltak som er best egnet og skal iverksettes for å sikre at rettighetene blir gjennomført på en ikke-diskriminerende måte. Dette kan skje gjennom lovgivning, eller gjennom økonomisk eller pedagogisk styring. Lovgivningen kan være generelt utformet eller sektorspesifikk. FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 5 andre ledd pålegger for eksempel statene å forby diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, men gir ikke nærmere føringer for hvordan et slikt forbud skal utformes.

9.1.4 EU-rett

Det EU-rettslige diskrimineringsforbudet gjelder ikke i rent personlige forhold. Som eksempel kan nevnes direktiv 2004/113/EF om gjennomføring av prinsippet om likebehandling av menn og kvinner i forbindelse med adgang til og levering av varer og tjenester. Direktivet er en del av EØS-avtalen. Unntatt fra direktivets virkeområde er varer og tjenester som tilbys innen privat- og familielivet, medieinnhold, reklame og utdanning, jf. artikkel 3 punkt 1. Flere av EU-direktivene begrunner avgrensningen av direktivenes saklige virkeområde mot forhold i familie- og privatlivet med at individenes beskyttelse mot diskriminering må veies mot andre menneskerettigheter, herunder retten til privatliv.

9.1.5 Nordiske lands rett

9.1.5.1 Svensk rett

Den svenske diskrimineringslagen regulerer diskrimineringsforbudet særskilt på det enkelte samfunnsområde: arbeid, utdanning, arbeidsmarkedstiltak, start og drift av næringsvirksomhet, medlemskap i arbeidslivets organisasjoner, varer og tjenester, bolig, helse, omsorg og sosiale tjenester, folketrygd og studiestøtte, verneplikt og siviltjeneste og offentlig ansettelse.

9.1.5.2 Dansk rett

Loven om etnisk ligebehandling gjelder all offentlig og privat virksomhet med hensyn til sosiale goder, rettigheter og tjenester (inkludert trygd og helsevesen), adgang til og levering av varer og tjenester (inkludert bolig), utdanning samt medlemskap og deltakelse i arbeidslivets organisasjoner, jf. § 2 stk. 1. Loven gjelder ikke forhold som omfattes av forskelsbehandlingsloven. Loven gjelder offentlig så vel som privat virksomhet. Loven gjelder ikke for utøvelse av aktiviteter av rent privat karakter, jf. § 2 stk. 3.

Forskelsbehandlingsloven gjelder som utgangspunkt i arbeidslivet, men gjelder også ved enkelte former for utdanning («erhvervsuddannelse, erhvervsmæssig videreuddannelse og omskoling».

Ligelønsloven gjelder bare ansettelsesforhold. Ligebehandlingsloven og lov om ligebehandling av menn og kvinner i forbindelse med forsikring, pensjon mv. gjelder alle sider av ansettelsesforhold, samt yrkesutdanning og adgang til å utøve selvstendig næringsvirksomhet. Ligestillingsloven og lov om ligebehandling av menn og kvinner gjelder også utenfor arbeidslivet, men ikke i familie- og privatlivet. Diskrimineringsforbudet i ligestillingsloven gjelder enhver arbeidsgiver, myndighet eller organisasjon innenfor offentlig forvaltning og ervervsmessig og allmenn virksomhet.

9.1.5.3 Finsk rett

Tidligere gjaldt den finske diskrimineringslagen i arbeidslivet i vid forstand. Ved vedtagelsen av den nye diskrimineringslagen, ble lovens saklige virkeområde utvidet til både privat og offentlig virksomhet. Loven gjelder likevel ikke i privatlivet og familielivet, og heller ikke for religionsutøvelse, jf. 2 §. Det er ikke problematisert i forarbeidene om dette er i tråd med det grunnlovsfestede vernet mot diskriminering, som i prinsippet omfatter alle samfunnsområder.

Etter den finske jämstäldhetlagen 2 § nr. 1 kommer loven ikke til anvendelse på virksomhet tilknyttet religionsutøvelsen til den evangelisk-lutherske kirke, det ortodokse kirkesamfunnet eller andre religiøse samfunn. Loven 2 § nr. 2 unntar også relasjoner mellom familiemedlemmer og andre forhold i privatlivet fra lovens saklige virkeområde.

9.1.6 Diskrimineringslovutvalgets forslag (NOU 2009: 14)

Diskrimineringslovutvalgets flertall (åtte av ni medlemmer) foreslo at diskrimineringsloven skulle gjelder på alle samfunnsområder, med unntak av familieliv og rent personlige forhold, se NOU 2009: 14 kapittel 10.2.3 side 109 flg. Flertallet understreket at avgrensningen av virkeområdet mot familieliv og rent personlige forhold ikke måtte ses på som en legitimering av diskriminering som skjer innen den enkelte familie eller vennskapskrets.

Hele utvalget mente at det er vanskelig å bevise diskriminering i rent personlige forhold og at LDO og LDN ikke har en saksbehandlingsform som er egnet for slike saker. Utvalget peker på at andre regler og tiltak kan være mer hensiktsmessige virkemidler for å endre praksis på disse områdene enn diskrimineringslovgivningen. Utvalget viste til at det er en rekke lover som gir beskyttelse mot forskjellsbehandling i den private sfære.

Utvalgets flertall viste videre til at individets rett til privatliv er vernet i flere internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av, blant annet EMK artikkel 8 som verner retten til privatliv og familieliv. Flertallet mente at lovgiver bør være varsom med å vedta lovregler som griper inn i private, familiemessige anliggender på den måten som en anvendelse av diskrimineringsforbudet på privatlivets område ville få. Flertallet så det ikke som hensiktsmessig med en rent symbolsk bestemmelse som ikke kan håndheves.

Utvalgets mindretall (medlemmet Brækhus) mente på sin side at loven også burde gjelde i familieliv og andre rent personlige forhold og håndheves av domstolene, se NOU 2009: 14 kapittel 10.2.3 side 110. Mindretallet viste særlig til at slike forhold ofte utgjør maktrelasjoner der en part mottar livsviktige ressurser som mat, klær, husrom og omsorg.

9.1.7 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at loven som utgangspunkt skal gjelde på alle samfunnsområder. Departementet holdt det åpent om familieliv og andre rent personlige forhold skulle unntas fra lovens virkeområde. Departementet la til grunn at et forbud mot diskriminering i familieliv og rent personlige forhold ikke vil kunne håndheves, fordi slike saker blant annet byr på store bevismessige utfordringer.

Departementet foreslo ikke å videreføre likestillingsloven § 2 andre ledd, som gir hjemmel til å gi forskrift om at kvinners tjeneste i Forsvaret helt eller delvis skal unntas fra lovens virkeområde.

9.1.8 Høringsinstansenes syn

Alle høringsinstanser støtter forslaget om at loven som utgangspunkt skal være generell og sektoroverskridende. Høringsinstansene har ulike syn på om lovens saklige virkeområde bør avgrenses mot familieliv og andre rent personlige forhold, og om loven kan håndheves på dette området.

9.1.8.1 Høringsinstanser som ønsker at loven skal gjelde i familieliv og andre rent personlige forhold

Mange høringsinstanser uttaler at de ønsker at loven skal gjelde i familie- og privatlivet. Dette gjelder blant annet LDO, Avdeling for kvinnerett, barnerett, likestillings- og diskrimineringsrett (KVIBALD) ved Universitetet i Oslo, Human-Etisk Forbund, Kirkerådet, Oslo bispedømmeråd, Kirkelig Arbeidsgiverorganisasjon, Juristforbundet, Norsk Sykepleierforbund, YS, Amnesty International, Stopp Diskrimineringen, Forbundet for transpersoner i Norge, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), Jussformidlingen i Bergen, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Senter for kunnskap og likestilling (KUN), Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar, MannsForum, MiRA-senteret, Menneskerettsalliansen, Norges Handikapforbund, Norske Kvinners Sanitetsforening, Norsk Kvinnesaksforening, Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH), Redd Barna, Reform, SAFO, Senter for likestilling ved Universitetet i Agder, Skeiv Verden og Statens seniorråd.

Flere høringsinstanser, herunder LDO, Unio, KVIBALD, Redd Barna, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og Amnesty International, mener et unntak for familie- og privatlivet kan være i konflikt med Grunnloven og menneskerettighetene. Flere viser til at både Grunnloven og konvensjonene forutsetter at det gjøres en avveining mellom retten til privatliv og diskrimineringsvernet. KVIBALD viser blant annet til at domstolene også i dag kan behandle spørsmål som gjelder forholdet mellom diskrimineringsvern og retten til privatliv. De mener at:

«En avgrensning i lovens saklige virkeområde mot ‘familieliv og andre rent personlige forhold’ bidrar til at privat- og familielivet gis forrang for diskrimineringsvernet, mens en lov som gjelder på alle samfunnsområder vil bidra til at lovgivningen uttrykker balanse mellom to menneskerettigheter som noen ganger kan komme i konflikt».

KVIBALD har i høringen vist til at FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, i sin generelle kommentar nr. 20 om tolkingen av FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, har uttalt at staten også må beskytte mot diskriminering i familie- og privatlivet.

Redd Barna mener at EMK artikkel 8 nr. 2 åpner for å forby diskriminering innen familie- og privatlivet fordi et diskrimineringsforbud er nødvendig for å beskytte andre individers rettigheter og friheter, og at dette anses som nødvendig i et demokratisk samfunn.

Nesten alle høringsinstansene trekker frem lovens oppdragende effekt og signaleffekt som begrunnelse for hvorfor loven bør gjelde i familie- og privatlivet. JURK uttaler at sanksjoner ikke alltid er avgjørende for om lovbestemmelser har effekt. LLH viser til at det kan være et effektivt virkemiddel å vise til at diskrimineringen LHBT-personer utsettes for er ulovlig, og at det for tredjeparter som jobber med barn og unge er viktig å kunne si at den diskrimineringen barn og ungdommer utsettes for er forbudt. Human-Etisk Forbund, LDO og Antirasistisk senter påpeker at et unntak vil være uheldig i det stadig mer mangfoldige Norge, for eksempel i familier med tradisjonelle praksiser som stiller jenter dårligere enn gutter.

Høringsinstansene som ønsker at loven skal gjelde på alle samfunnsområder, viser gjennomgående til at mye diskriminering skjer i familielivet og i personlige relasjoner, og at det derfor er behov for et diskrimineringsvern. Flere instanser, blant annet Amnesty International, fremhever at kvinner har mindre makt enn menn, og at likestilling i hjemmet er særlig viktig fordi forhold i privatlivet ofte bygger på maktrelasjoner. Antirasistisk senter uttaler at dette særlig gjelder i familier der tradisjonelle kjønnsrollemønstre står sterkt. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) viser til at mange kvinner har alvorlige begrensninger i sin bevegelses- og valgfrihet.

Høringsinstansene mener gjennomgående at alle diskrimineringsgrunnlag bør vernes mot diskriminering i private relasjoner. Universitetet i Bergen v/Likestillingskomiteen, LDO, Menneskerettsalliansen, Skeiv Ungdom, Skeiv Verden og Reform viser til forskning som tyder på at diskriminerte grupper er spesielt utsatt i familie- og privatlivet. LLH skriver at det etter deres erfaring «nettopp er i familielivet at noen LHBT-personer og andre som bryter med normer for kjønn og seksualitet sanksjoneres og diskrimineres sterkest». Skeiv Ungdom uttaler at henvendelser til deres hjelpetelefon viser at mange barn og ungdommer opplever diskriminering i privatlivet og i hjemmet.

Mange høringsinstanser, herunder LDO, Kirkelig Arbeidsgiverorganisasjon, MiRA-senteret og Norske Kvinners Sanitetsforening viser til at vold mot kvinner er et alvorlig likestillingsproblem. De mener at man, ved å unnta familieliv og rent personlige forhold fra virkeområdet, sender et signal om at vold i nære relasjoner er et privat problem. LDO uttrykker bekymring for at et unntak kan føre til at «kjønnet vold» får lavere prioritet i offentlige myndigheters virksomhet. MiRA-senteret mener at mange kvinner som har vært utsatt for vold i nære relasjoner blir diskriminert av offentlige hjelpeinstanser ved at situasjon ikke tas på alvor. LDO viser til at FNs kvinnekomité gjentatte ganger har uttrykt bekymring for Norges manglende evne til å beskytte kvinner mot vold.

LDO og KVIBALD mener at et unntak for familieliv og andre rent personlige forhold kan føre til en misoppfatning om at diskriminering i trossamfunn er tillatt, uavhengig av om forskjellsbehandlingen har en direkte religiøs begrunnelse (fordi religiøse synspunkter om forskjellsbehandling vil kunne oppfattes som et «rent personlig forhold»).

9.1.8.2 Høringsinstanser som ikke ønsker at loven skal gjelde i familielivet og andre rent personlige forhold

Høringsinstansene som mener at loven ikke bør gjelde i familieliv og andre rent personlige forhold er Barneombudet, Bedriftsforbundet, Virke, KS, NHO, Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Bergen (UiB) og Funka Nu.

KS, NHO, Det humanistiske fakultet ved UiB og Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) er imot en rent symbolsk bestemmelse. KS og NHO mener det er uheldig og kan svekke lovens troverdighet dersom man står uten mulighet til å få stadfestet og sanksjonert diskrimineringen. LDN presiserer at det er et relevant synspunkt at det vil være uheldig om loven skulle inneholde rene symbolbestemmelser som ikke kan håndheves.

Barneombudet mener det er problematisk at loven skal gjelde på et område der bevisspørsmål og håndheving er såpass problematisk, og mener det ikke er i strid med FNs barnekonvensjon å utelate familieliv og andre rent personlige forhold.

9.1.8.3 Høringsinstansenes syn på om et eventuelt forbud mot diskriminering i privatlivet bør kunne håndheves

KS mener en eventuell håndheving av loven innenfor privat- og familielivet vil være umulig og innebære et inngrep i retten til privatliv. Juristforbundet er enig i at loven ikke bør håndheves i familieliv og andre rent personlige forhold fordi slik håndheving vil kunne komme i konflikt med retten til privat- og familieliv i EMK artikkel 8. Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg viser til at håndheving på slike områder «vil by på både prinsipielle og praktiske utfordringer» og at gode grunner derfor kan tale for at det gjøres unntak for håndhevingsbestemmelsene, også for domstolene.

Redd Barna, KVIBALD, Oppland fylkeskommune og Amnesty International mener at loven også bør kunne håndheves i private relasjoner, i alle fall av domstolene. Redd Barna, KVIBALD og Amnesty International mener at noe annet kan komme i konflikt med Grunnloven og menneskerettighetene. De mener departementets standpunkt om at diskriminering i privatlivet ikke vil kunne håndheves på grunn av bevisproblemer, ikke er holdbart. De viser til at bevisproblemer ikke har stått i veien for å gi andre regler som gjelder i rent private relasjoner, for eksempel regler om familievold, incest, voldtekt, psykisk vold mv.

9.1.9 Departementets vurdering

9.1.9.1 Loven skal ikke gjelde i familieliv og andre rent private forhold

Departementet foreslår at likestillings- og diskrimineringsloven skal gjelde på alle samfunnsområder, med unntak av familieliv og andre rent personlige forhold. Dette er en videreføring av bestemmelsen om saklig virkeområde i diskrimineringsloven om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og diskrimineringsloven om seksuell orientering. Forslaget innebærer at lovens anvendelsesområde når det gjelder diskrimineringsgrunnlagene kjønn, graviditet osv. og omsorgsoppgaver blir snevrere enn etter dagens likestillingslov. Ettersom likestillingslovens ikke håndheves i familielivet og andre rent private forhold, vil ikke endringen ha praktisk betydning.

I høringen har enkelte instanser uttalt at det er i strid med Grunnloven og menneskerettighetene at familieliv og andre rent personlige forhold unntas fra lovens saklige virkeområde. Dette begrunnes med at Grunnloven § 98 om forskjellsbehandling gjelder på alle samfunnsområder, og at menneskerettighetene pålegger statene å hindre diskriminering på alle områder som omfattes av konvensjonene. Det vises videre til at Grunnloven og menneskerettighetene forutsetter at det foretas en avveining mellom rettigheter som kan komme i konflikt med hverandre, som for eksempel diskrimineringsvernet og retten til privatliv. Høringsinstansene mener at et unntak for familie- og privatlivet vil hindre en reell avveining mellom disse rettighetene.

Departementet er ikke enig i at et unntak fra lovens saklige virkeområde for familieliv og rent personlige forhold er i strid med Grunnloven og menneskerettighetene. Departementet vil påpeke at staten, både etter Grunnloven § 98 og menneskerettighetene, har en viss skjønnsfrihet til å vurdere hvilke tiltak som skal iverksettes for å fremme likestilling og hindre diskriminering. Dette gjelder både innenfor familie- og privatlivet og på andre samfunnsområder. Etter departementets oppfatning er derfor ikke Norge forpliktet til å forby diskriminering i familie- og privatlivet gjennom likestillings- og diskrimineringsloven.

Departementet er imidlertid enig i at staten har en generell plikt til å beskytte personer mot krenkelser og diskriminering, også i familie- og privatlivet. Statens positive plikter til å beskytte borgerne mot diskriminering, også fra andre private, korrelerer med diskrimineringens alvorlighetsgrad. Staten må benytte mer inngripende tiltak, som lovforbud, for å beskytte borgerne mot alvorlige former for diskriminering. Denne plikten må igjen avveies mot den enkeltes rett til familie- og privatliv, og statens plikt til å respektere og verne om denne retten.

Hvis likestillings- og diskrimineringsloven utformes til å omfatte alle samfunnsområder, vil det være opp til domstolene gjøre en konkret avveining mellom disse rettighetene i den konkrete saken. Departementet mener isteden at lovgiver bør foreta denne avveiningen gjennom å avgrense virkeområdet for det generelle diskrimineringsforbudet, og heller vedta mer spesifikke lover om bestemte former for diskriminering som skjer innenfor familie- og privatlivet.

Flere høringsinstanser har vist til at et diskrimineringsvern i private forhold er viktig for å beskytte kvinner mot vold i nære relasjoner og seksualforbrytelser. Vold i nære relasjoner berører en rekke menneskerettigheter som skal verne liv, helse og fysisk og psykisk integritet. Å utøve vold er straffbare handlinger som reguleres av straffeloven. Lovgiver har en plikt til å verne enkeltindivider mot vold og overgrep, også innenfor hjemmets fire vegger.

Sektorlovgivningen inneholder en rekke regler som tar sikte på å hindre usaklig forskjellsbehandling og sikre likestilling, også i familie- og privatlivet. Arvelova § 1 bestemmer at barna til arvelateren arver likt. Ekteskapsloven § 58 oppstiller en regel om likedeling av formue ved separasjon og skilsmisse. Barne- og likestillingsdepartementet har i Prop. 161 L (2015–2016) foreslått en rekke endringer i barnelova for å sikre likestilt foreldreskap.

I tillegg til lovgivning, bør staten anvende økonomiske og pedagogiske virkemidler for å bekjempe diskriminering på dette området.

Et alternativ til å avgrense lovens saklige virkeområde er å bestemme at loven ikke skal håndheves innenfor familie- og privatlivet, slik tilfellet er for likestillingsloven i dag. Flere høringsinstanser mener at det vil ha en viktig signaleffekt og en oppdragende funksjon at loven gjelder også på dette området, selv om den ikke blir håndhevet. Departementet er enig i at et lovforbud mot diskriminering i privat- og familielivet kan virke holdningsskapende, men mener prinsipielt at man bør avstå fra å lage lovregler som utelukkende har en symbolsk funksjon. Det kan skapes en uberettiget forventning om at bestemmelsen gir reelle rettigheter. At det er uheldig at loven skal gjelde i private forhold når den ikke kan håndheves på dette området, ble også påpekt av Syseutvalget (NOU 2005: 8), Holgersenutvalget (NOU 2002: 12) og av Diskrimineringslovutvalgets flertall (NOU 2009: 14).

På denne bakgrunn foreslår departementet at likestillings- og diskrimineringslovens saklige virkeområde avgrenses mot familieliv og andre rent personlige forhold. Begrepet «familieliv og andre rent personlige forhold» skal forstås på samme måte som i gjeldende rett i diskrimineringsloven om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og diskrimineringsloven om seksuell orientering, se kapittel 9.1.2.4. Det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av om forholdet er av en personlig art. Unntaket skal tolkes snevert, slik at det bare omfatter forholdet mellom nære familiemedlemmer, eller forhold som berører den enkeltes integritet eller strengt private disposisjoner.

9.1.9.2 Kvinners tjeneste i forsvaret

Departementet foreslår å ikke videreføre likestillingsloven § 2 andre ledd, som gir hjemmel til å gi forskrift om at kvinners tjeneste i Forsvaret helt eller delvis skal unntas fra lovens virkeområde. Frem til 1. januar 2015 var det bare menn som hadde verneplikt i Norge. Allmenn verneplikt ble innført i Norge 1. januar 2015 ved lov 7. november 2014 nr. 66 om endringer i vernepliktsloven og heimevernloven (allmenn verneplikt for kvinner). Verneplikten gjelder for kvinner født etter 1. januar 1997.

Bakgrunnen for forslaget er blant annet likestilling mellom menn og kvinner. Kvinner født før 1. januar 1997 vil fortsatt ikke ha verneplikt. Dette reguleres nå i lov 12. august 2016 nr. 77 om verneplikt og tjeneste i Forsvaret (forsvarsloven). Departementet mener at det ikke er nødvendig med en særskilt hjemmel som regulerer unntak fra likestillings- og diskrimineringsloven, da forsvarsloven § 6 fjerde ledd må anses å være et unntak fra likestillings- og diskrimineringsloven.

9.1.9.3 Forbudet mot aldersdiskriminering i arbeidslivet skal følge av arbeidsmiljøloven

Departementet foreslår at aldersdiskriminering i arbeidsforhold skal unntas fra lovens saklige virkeområde, da dette forbudet fortsatt skal følge av arbeidsmiljøloven kapittel 13 og skipsarbeidsloven kapittel 10. Med arbeidsforhold menes arbeidsforhold i vid forstand. Også valg og behandling av innleide arbeidstakere og selvstendige næringsdrivende omfattes av begrepet i denne sammenhengen. For en nærmere begrunnelse, se kapittel 15 om aldersdiskriminering.

9.1.9.4 Utsendte arbeidstakere

Departementet foreslår at lovens bestemmelser ved forskrift kan gis anvendelse for utsendte arbeidstakere. Hvem som skal defineres som utsendte arbeidstakere fremgår av arbeidsmiljøloven § 1-7, som sier:

«Med utsendt arbeidstaker menes arbeidstaker som i et begrenset tidsrom arbeider i et annet land enn det arbeidsforholdet vanligvis er knyttet til.»

Forskrift gis av det departementet som har ansvaret for arbeidsmiljøloven.

9.2 Geografisk virkeområde

9.2.1 Gjeldende rett

9.2.1.1 Likestillingsloven, diskrimineringsloven om etnisitet og diskrimineringsloven om seksuell orientering

Likestillingsloven § 3, diskrimineringsloven om etnisitet § 3 og diskrimineringsloven om seksuell orientering § 3 slår fast at loven gjelder i hele landet, herunder på Svalbard og Jan Mayen. Lovene gjelder også på faste og flyttbare installasjoner i virksomhet på norsk kontinentalsokkel, på norske skip og norske luftfartøyer.

Kongen er gitt kompetanse til å gi forskrift om lovens anvendelse for utsendte arbeidstakere som nevnt i arbeidsmiljøloven § 1-7. Likestillingsloven og arbeidsmiljøloven kapittel 13 er gitt anvendelse for utsendte arbeidstakere, jf. forskrift 16. desember 2005 nr. 1566 om utsendte arbeidstakere § 2 første ledd bokstav a og e.

9.2.1.2 Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Innledning

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven gjelder i hele landet, inkludert på Svalbard, Jan Mayen, faste og flyttbare installasjoner i virksomhet på norsk kontinentalsokkel, på norske skip og norske luftfartøyer, jf. § 3 første ledd. Lovens bestemmelser om universell utforming, individuell tilrettelegging, aktivt likestillingsarbeid og arbeidsgivers aktivitets- og redegjørelsesplikt gjelder likevel ikke på Svalbard og Jan Mayen, på installasjoner i norsk virksomhet på norsk kontinentalsokkel, på norske skip i utenriksfart og norske luftfartøyer i internasjonal trafikk, jf. § 3 andre ledd. Lovens regler gjelder derfor i sin helhet på norske skip og norske luftfartøyer i innenlands trafikk. Kongen er likevel gitt kompetanse til å gi forskrift om anvendelsen av lovens bestemmelser på disse områdene, jf. § 3 andre ledd siste punktum. Slik forskrift er ikke gitt.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 3 tredje ledd gir hjemmel til å gi forskrift om lovens anvendelse for utsendte arbeidstakere som nevnt i arbeidsmiljøloven § 1-7.

Særlig om rett til individuell tilrettelegging i barnehager og ved grunnskoleopplæring på Svalbard

Lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager (barnehageloven) gjelder ikke på Svalbard, men i praksis tilbys det likevel barnehageplasser på samme måte som på fastlandet.

Longyearbyen lokalstyre har plikt til å tilby grunnskoleopplæring, og det kan også tilbys videregående opplæring, jf. forskrift av 18. januar 2007 nr. 76 om grunnskoleopplæring og videregående opplæring på Svalbard, som er fastsatt med hjemmel i lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard (Svalbardloven). Lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova), og forskrifter gitt med hjemmel i opplæringslova, skal gjelde så langt de etter forholdene passer. Kunnskapsdepartementet bestemmer hvilke bestemmelser som passer, jf. forskriften § 3. I Kunnskapsdepartementets vedtak 3. januar 2011 har lokalstyret fått innvilget enkelte organisatoriske avvik med hensyn til årstimetall, fag og trinn. I vedtak 30. november 2011 har Kunnskapsdepartementet bestemt at opplæringslovas kapittel 5 om spesialundervisning, herunder reglene om inntak på særskilt grunnlag for søkere med rett til spesialundervisning, ikke gjelder innen videregående opplæring på Svalbard. I begrunnelsen skriver Kunnskapsdepartementet blant annet:

«Departementets beslutning er blant annet begrunnet med at Longyearbyen lokalstyre ikke har plikt til å gi videregående opplæring. Etter departementets syn vil det derfor være unaturlig å gi elever rettigheter eller pålegge Longyearbyen lokalstyre plikter etter opplæringsloven kapittel 5 knyttet til et tilbud som lokalstyret ikke plikter å gi. Departementet vil likevel oppfordre Longyearbyen lokalstyre til, så langt det er rimelig ut fra de lokale forhold, å tilrettelegge undervisningen mest mulig for elever med særlig behov også i videregående opplæring.»

Regler om universell utforming på skip for passasjerer

Når det gjelder passasjerer, er det blant annet tatt inn regler om universell utforming i forskrift 28. mars 2000 nr. 305 om besiktelse, bygging og utrustning av passasjerskip i innenriksfart som er gitt med hjemmel i lov 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet (skipssikkerhetsloven) § 9. Disse reglene gjennomfører forpliktelser som følger av EØS-avtalen, og gjelder både nye og enkelte eksisterende passasjerskip i innenriks fart i havområder innenfor EØS, jf. § 8D. Det enkelte skips fartsområde fremgår av skipssertifikatet og angir klart om det kan gå i utenriksfart eller ikke.

Også forskrift 5. januar 1998 nr. 6 om bygging mv. av hurtiggående fartøy gir regler om tilgjengelighet for bevegelseshemmede og forskrift av 1. juli 2014 nr. 1072 om bygging av skip stiller krav til universell utforming ved bygging av visse skip.

Regler om universell utforming på luftfartøyer for passasjerer

Det finnes verken et norsk eller internasjonalt regelverk som stiller krav til utforming av luftfartøyer med den hensikt å tilrettelegge for passasjerer med nedsatt funksjonsevne. Det er imidlertid gitt regler om assistanse og ombordstigningsløsninger ved lufttransport i forskrift 16. juni 2013 nr. 919 om universell utforming av lufthavner mv. Forskriften gjennomfører kravene i forordning nr. 1107/2006/EF av 5. juli 2006 om funksjonshemmedes og bevegelseshemmedes rettigheter i forbindelse med lufttransport. Forskriften presiserer blant annet hvilke ombordstigningsløsninger som skal finnes på de enkelte lufthavnene, og gir personer med funksjonsnedsettelse rett på assistanse. Ettersom forskriftene implementerer EØS-forordninger, gjelder kravene i hele EØS-området.

Individuell tilrettelegging for arbeidstakere på norske skip

Når det gjelder tilrettelegging for skipsarbeidstakere, stiller skipssikkerhetsloven § 22 krav om at arbeidet om bord skal tilrettelegges og utføres slik at hensynet til liv, helse og arbeidsmiljø blir ivaretatt på en god og hensiktsmessig måte. Denne bestemmelsen gjelder for alle norske skip uavhengig av fartsområde, jf. skipssikkerhetsloven § 2, og er nærmere presisert i forskrift 1. januar 2005 nr. 8 om arbeidsmiljø, sikkerhet og helse for de som har sitt arbeid om bord på skip. Den som har sitt arbeid om bord på norsk skip må ha helseerklæring som viser at vedkommende er fysisk og psykisk skikket til tjenesten og ikke utgjøre en fare for andre om bord, jf. skipssikkerhetsloven § 17 og forskrift 5. juni 2014 nr. 805 om helseundersøkelse av arbeidstakere på norske skip.

Individuell tilrettelegging for arbeidstakere på luftfartøyer

For arbeidstakere på luftfartøy gjelder arbeidsmiljøloven. Arbeidsmiljøloven § 4-1 slår fast at atkomstveier, sanitæranlegg, arbeidsutstyr mv. så langt det er mulig og rimelig skal være utformet og innrettet slik at arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne kan arbeide i virksomheten. Paragraf 4-4 har krav til det fysiske arbeidsmiljøet. Videre har arbeidsmiljøloven § 4-6 regler om individuell tilrettelegging for arbeidstakere med redusert arbeidsevne. Tilretteleggingsplikten er vidtrekkende, men ikke absolutt; det skal legges til rette «så langt det er mulig», jf. § 4-6 første ledd. Dette innebærer at det skal foretas en konkret helhetsvurdering, der virksomhetens art, størrelse, økonomi og arbeidstakers forhold må veies opp mot hverandre, jf. Ot.prp. nr. 49 (2004–2005) kapittel 25 side 309.

De nevnte reglene gjelder for sivil luftfart i den utstrekning forholdene ikke reguleres i eller i medhold av lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven), jf. forskrift 21. februar 1986 nr. 540 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. for sivil luftfart § 2. Blant annet heter det i luftfartsloven § 5-3 første ledd at den som skal gjøre tjeneste på luftfartøy, må oppfylle de vilkår departementet fastsetter med hensyn til statsborgerforhold, alder, fysisk og psykisk skikkethet, vandel, edruskap, utdanning og øvelse m.m.

9.2.2 Diskrimineringslovutvalgets forslag (NOU 2009: 14)

9.2.2.1 Svalbard og Jan Mayen

Utvalget vurderte om retten til individuell tilrettelegging i barnehager, skoler og utdanningsinstitusjoner også bør gjelde på Svalbard, se NOU 2009: 14 kapittel 18.5.5 side 247.

Utvalgets flertall gikk inn for at unntaket burde videreføres. Flertallet uttrykte forståelse for at det kan oppfattes urimelig at loven ikke gjelder individuell tilrettelegging av barnehager og undervisning på Svalbard, men viste til at utvalget ikke hadde hatt foranledning til å gå inn i begrunnelsen for den någjeldende avgrensningen.

Utvalgets mindretall fant det urimelig at skoler og barnehager på Svalbard fortsatt skulle unntas fra kravet om individuell tilrettelegging. Mindretallet gikk derfor inn for at retten til individuell tilrettelegging i barnehager og på skole- og utdanningsinstitusjoner på Svalbard ikke skulle unntas lovens virkeområde.

9.2.2.2 Norske skip og luftfartøyer

Utvalget la til grunn at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 2008 sine bestemmelser om universell utforming, individuell tilrettelegging og aktivitets- og redegjørelsesplikter bare var unntatt norske skip og luftfartøyer i utenrikstrafikk. Utvalget viste til Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 9.3.7.4 side 84 om behovet for særlige regler når det gjelder lovens anvendelse på blant annet norske skip i utenriksfart og norske luftfartøyer i internasjonal trafikk, se NOU 2009: 14 kapittel 2.8 side 341.

Også lovutvalget som utredet forslag til ny lov mot diskriminering av personer med funksjonsnedsettelser, foreslo særregler for norske skip og luftfartøyer i utenriksfart, se NOU 2008: 5 kapittel 10.3.2 side 159. Diskrimineringslovutvalget synes følgelig å ha lagt til grunn at det ikke var tilsiktet fra lovgivers side å unnta skip og luftfartøyer i innenriks trafikk fra de nevnte reglene, se NOU 2009: 14 kapittel 28.1 side 341. Utvalget foreslo derfor at lovens regler om universell utforming, individuell tilrettelegging og aktivitetsplikt i sin helhet skulle gjelde for norske skip og luftfartøyer i innenriks, men ikke i utenriks fart/internasjonal trafikk.

9.2.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at en samlet diskrimineringslov skal gjelde i hele landet, herunder på Svalbard, Jan Mayen, faste og flyttbare installasjoner i virksomhet på norsk kontinentalsokkel og på norske skip og norske luftfartøyer uansett hvor de befinner seg.

Departementet foreslo også å videreføre gjeldende rett om at lovens bestemmelser om universell utforming og individuell tilrettelegging, offentlige myndigheters aktivitetsplikt, arbeidslivets organisasjoners aktivitetsplikt og arbeidsgivers aktivitetsplikt for så vidt gjelder funksjonsnedsettelse, likevel ikke skal gjelde på Svalbard, Jan Mayen, kontinentalsokkelen, på norske skip i utenriksfart og på norske luftfartøyer uansett hvor de befinner seg.

Departementet signaliserte imidlertid at spørsmålet om unntakene som gjelder for Svalbard i dag skal videreføres fullt ut fremover, ville vurderes nærmere:

«Det må fastsettes særskilt hvis noe annet enn privatrett, strafferett og prosessrett skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen. En generell føring er at det rettslige rammeverket for Svalbard skal være mest mulig likt som på fastlandet, med mindre det er særlige forhold som tilsier at det ikke er behov for det aktuelle regelverket eller det ikke er hensiktsmessig å håndheve det der.

Selv om Longyearbyen på Svalbard har utviklet seg i retning av å ligne et fastlandssamfunn, er det likevel forskjeller som gjør at det ofte vil være behov for å vurdere særskilt om lover og regler skal gis anvendelse på Svalbard. Særlige forhold som kan ha betydning er for eksempel geografiske og klimamessige forhold, at det er lite utbygd veinett utenom Longyearbyen og at man ikke har de samme institusjonene og administrative ordningene på Svalbard som på fastlandet. Andre viktige forskjeller er at Longyearbyen og andre samfunn på Svalbard ikke er lagt opp som livsløpssamfunn. Velferds- og rettighetslovgivningen gjelder ikke fullt ut, og det er et lavere skattenivå som reflekterer det tjenestetilbudet som er tilgjengelig. Dessuten er det lik rett til adgang og opphold på Svalbard for alle borgere av land som er part i Svalbardtraktaten (i praksis utelukkes heller ikke andre lands borgere), under forutsetning av at de har et sted å bo og kan livnære seg selv. Som en følge av retten til adgang og opphold, gjelder ikke utlendingsloven på Svalbard. Mangelen på innreisebegrensning etter utlendingsloven er vanskelig forenlig med en generell innføring av moderne rettighetslovgivning.

Unntakene for Svalbard i den gjeldende diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 3, har sin bakgrunn i flere av de ovenfor nevnte faktorene. Departementet vil særlig peke på at Svalbard ikke er et fullt utbygd velferdssamfunn og den manglende innreisebegrensningen. Unntakene i dagens lovgivning gjelder reglene om universell utforming, individuell tilrettelegging, aktivt likestillingsarbeid og arbeidsgivers aktivitets- og redegjørelsesplikt når det gjelder funksjonsevne. Disse reglene er nettopp en type rettighetslovgivning som er vanskelig å innføre på Svalbard. Situasjonen rundt dette er den samme nå som da diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble innført.

Departementets foreløpige standpunkt er derfor at lovens bestemmelser om universell utforming, individuell tilrettelegging, aktivt likestillingsarbeid og arbeidsgivers aktivitetsplikt ikke bør gjelde for Svalbard og heller ikke for Jan Mayen. Departementet har imidlertid vurdert om lovens regler om individuell tilrettelegging på skoler og i barnehager bør gjelde på Svalbard.

Longyearbyen lokalstyre som er ‘kommunen’ i Longyearbyen, har plikt til å tilby spesialundervisning ved grunnskoleopplæring, men ikke videregående opplæring. Lik tilgang til utdanning er en grunnleggende menneskerettighet, og utgjør en sentral forutsetning for deltagelse i samfunnet. Tilrettelegging i barnehager og på skoler vil primært være aktuelt innendørs. Det må videre fremheves at tilretteleggingsplikten ikke gjelder dersom tilretteleggingen innebærer en uforholdsmessig byrde. Etter departementets syn bør denne problemstillingen vurderes nærmere. I Barentsburg er det gruveselskapet som eier og driver all virksomhet på stedet, herunder barnehagen og skolen. Det må også gjøres en vurdering i forhold til dette.»

9.2.4 Høringsinstansenes syn

9.2.4.1 Om bestemmelsene om universell utforming og individuell tilrettelegging skal gjelde på norske skip og luftfartøyer

Stopp Diskrimineringen, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) og Menneskerettsalliansen mener reglene om individuell tilrettelegging og universell utforming må utvides til også å gjelde på norske skip i utenriksfart.

Få høringsinstanser har uttalt seg om forslaget om at lovens regler om universell utforming og individuell tilrettelegging ikke lenger skal gjelde på norske luftfartøyer i innenriks trafikk. NHO mener forslaget innebærer en forbedring av rettstilstanden hva gjelder luftfartøyer og uttaler:

«Det er […] nødvendig med en lovendring som opphever skillet mellom innenlandsruter og internasjonal trafikk når det gjelder disse pliktene. Et skille mellom norske og utenlandske flyselskaper gir utenlandske selskaper en stor konkurransefordel på bekostning av de norske selskapene. I tillegg kommer at flyene som flys på henholdsvis innenlands- og utenlandsruter er de samme. Det er ikke praktisk eller kostnadssvarende å ha egne fly for innenlandsflygning som eventuelt skulle oppfylle kravene til for eksempel universell utforming og individuell tilrettelegging. Flyselskapene har ikke økonomi til spesialdesignede fly, og det kjøpes derfor mest mulig enhetlige produkter.»

Kristiansand kommune og Sola kommunes eldre- og funksjonshemmedes råd uttaler at det bør legges til rette både på norske flyplasser og på luftfartøyer slik at mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser kan reise på lik linje med andre.

9.2.4.2 Om bestemmelsene om universell utforming og individuell tilrettelegging skal gjelde på Svalbard og Jan Mayen

Flere høringsinstanser, blant annet YS og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), uttaler at de avventer departementets varslede gjennomgang av om individuell tilrettelegging skal gjelde for skoler og barnehager på Svalbard.

Enkelte interesseorganisasjoner mener både reglene om universell utforming og individuell tilrettelegging bør gjelde på Svalbard. Dette gjelder Stopp Diskrimineringen, FFO, Dysleksi Norge, Forbundet for transpersoner i Norge, Menneskerettsalliansen og Norges Handikapforbund. Norges Handikapforbund peker på at Longyearbyen har utviklet i retning av et fastlandssamfunn de senere årene. Menneskerettsalliansen mener det forhold at Svalbard ikke er et livsløpssamfunn ikke gir saklig grunn for å unnta Svalbard fra regler om universell utforming og individuell tilrettelegging. FFO mener unntaket for uforholdsmessig byrde ivaretar de særlige hensynene som gjør seg gjeldende på Svalbard.

LDO mener den delen av det offentlige velferdstilbudet som gjelder på Svalbard, bør omfattes av reglene om individuell tilrettelegging.

NHO støtter forslaget om å videreføre at lovens regler om universell utforming og individuell tilrettelegging ikke gjelder på Svalbard og Jan Mayen. NHO peker på at nærings- og bosettingsstrukturen er spesielle og at det ikke er lagt til rette for at alle kan bo der hele livet.

9.2.5 Departementets vurdering

9.2.5.1 Geografisk virkeområde for bestemmelsene om universell utforming og individuell tilrettelegging på norske skip og luftfartøyer

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at lovens regler om universell utforming og individuell tilrettelegging ikke skal gjelde på luftfartøyer (uansett hvor de befinner seg), men at reglene fortsatt skal gjelde på skip i innenriks fart.

I dag gjelder lovens regler om universell utforming og individuell tilrettelegging for norske skip og luftfartøyer i innenriks trafikk, men ikke i utenriks trafikk, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 3 andre ledd. Utgangspunktet er at norsk rett gjelder for norske skip og norske luftfartøyer også i utenriks trafikk, med mindre noe annet fremgår av den enkelte lov, jf. luftfartsloven § 1-2 andre ledd, lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven) § 1 og 11 og lov 12. juni 1987 nr. 48 om norsk internasjonalt skipsregister (NIS-loven) § 3. Et skip anses som norsk dersom det ikke er innført i et annet lands skipsregister og det eies av et selskap som nevnt i lov om internasjonalt skipsregister § 1 første ledd 2)–4). Et luftfartøy regnes som norsk når det er registrert i luftfartsregisteret, jf. luftfartsloven § 3-12, jf. § 3-5.

9.2.5.2 Universell utforming på norske luftfartøyer

Det er ikke nødvendigvis slik at selskapene benytter ulike luftfartøyer i innenriks og utenriks trafikk. Luftfartøy selges, leies ut og brukes på en fleksibel måte der landegrenser i utgangspunktet er uten betydning. Dagens regler om at lovens regler om universell utforming mv. gjelder på luftfartøyer i innenriks, men ikke i utenriks fart, er derfor vanskelig å håndheve.

Kristiansand kommune og Sola kommunes eldre- og funksjonshemmedes råd fremhevet i høringen at norske flyplasser og luftfartøyer må utformes på en slik måte at de tar hensyn til behovene til personer med nedsatt funksjonsevne. Når det gjelder flyplasser, vil departementet bemerke at lovens regler om universell utforming allerede i dag gjelder på norske flyplasser. Det er dessuten gitt regler i egne forskrifter som presiserer kravene til universell utforming på disse områdene. Unntaket som er foreslått gjelder kun universell utforming på og i selve luftfartøyet.

Fysiske krav til flykabinens utforming styres av internasjonale standarder og krav, og kan, av blant annet av sikkerhetshensyn, ikke fravikes gjennom nasjonale særløsninger. Særnorske regler vil derfor ha liten eller ingen effekt, men tvert imot skape forventninger om tilgjengelighet som ikke er gjennomførbare. Det er derfor lite hensiktsmessig at norsk diskrimineringslovgiving stiller krav til flykabinens utforming. Departementet mener tilgjengelighetskrav ut over de nevnte forskriftskravene og gjeldende internasjonale standarder for flykabinens utforming, vil være uforholdsmessig i lys av de særlige fysiske og sikkerhetsmessige forholdene på luftfartøyer. Det vil være uheldig om loven skal inneholde rene symbolbestemmelser som ikke kan håndheves.

Regler om universell utforming på norske luftfartøyer i innenriks trafikk, vil også kunne virke konkurransevridende for norske luftfartøyer. EØS-lovgivningen gjør at flyselskaper fra andre EØS-land enn Norge fritt kan betjene både innenriksruter mellom to punkter i Norge og ruter mellom Norge og andre EØS-land. Foreløpig har det vært lite av den førstnevnte typen ruter, bortsett fra på de statsstøttede innenriksrutene, hvor dette stilles som krav i anbudsavtalen. Det kan imidlertid ikke utelukkes at utenlandske lavprisselskaper vil komme til å etablere innenriksruter i Norge. Kostnadsmessig likebehandling av norske og utenlandske flyselskaper som betjener de samme rutene (det samme markedet) tilsier at også norske fartøyer bør være unntatt krav til den fysiske utformingen inne i flykabinen.

Departementet opprettholder derfor forslaget i høringsnotatet om at reglene om universell utforming ikke skal gjelde på norske eller utenlandske luftfartøyer uansett hvor de befinner seg. Dette innebærer ingen svekkelse av gjeldende rett fordi diskriminerings- og tilgjengelighetsloven heller ikke i dag tolkes slik at det stilles krav til fysisk utforming inne i flykabinen. Departementet viser imidlertid til at det er gitt regler om assistanse og ombordstigningsløsninger ved lufttransport i forskrift, se kapittel 9.2.1 ovenfor.

9.2.5.3 Individuell tilrettelegging på norske luftfartøyer

Også når det gjelder individuell tilrettelegging, opprettholder departementet forslaget i høringsnotatet om at heller ikke reglene om individuell tilrettelegging for arbeidstakere (lovforslaget §§ 22 og 23) skal gjelde på norske luftfartøyer. Individuell tilrettelegging kan også innebære tilrettelegging av fysiske forhold. Flere av de samme hensynene som tilsier at reglene om universell utforming ikke bør gjelde på luftfartøyer, gjør seg dermed også gjeldende for individuell tilrettelegging. For arbeidstakere som gjør tjeneste på norske luftfartøyer, reguleres tilretteleggingsplikten av arbeidsmiljøloven §§ 4-1, 4-4 og 4-6 med de begrensningene som følger av særregler i luftfartsloven, jf. forskrift om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. for sivil luftfart § 2. Helsekravene som stilles til tjenestegjørende på luftfartøyer innebærer en klar begrensning i arbeidsgivers tilretteleggingsplikt. Departementet mener på denne bakgrunn at reglene om individuell tilrettelegging på luftfartøyer bør reguleres utelukkende av sektorlovgivningen.

At tilretteleggingsplikten ikke gjelder om bord på luftfartøyer, fritar imidlertid ikke arbeidsgivere fra tilretteleggingsplikten etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven i sin helhet. For eksempel vil en arbeidstaker som får en funksjonsnedsettelse i løpet av arbeidsforhold under visse omstendigheter kunne kreve omplassering. Når det gjelder gravide arbeidstakere i sivil luftfart, er dette regulert i forskrift om arbeidervern og arbeidsmiljø § 6.

Etter departementets syn bør derfor heller ikke reglene om offentlige myndigheters aktivitetsplikt (lovforslaget § 24), arbeidslivets organisasjoners aktivitetsplikt (§ 25) og arbeidsgivers aktivitetsplikt (§ 26) når det gjelder funksjonsnedsettelse gis anvendelse på norske luftfartøyer. Med de strenge sikkerhetsmessige og helsemessige krav som gjelder for tjenestegjørende på luftfartøyer, vil det være vanskelig å ha som målsetting å fremme likestilling for personer med funksjonsnedsettelser om bord på luftfartøyer.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at lovens regler om universell utforming og individuell tilrettelegging (lovforslaget kapittel 3), offentlige myndigheters aktivitetsplikt (lovforslaget § 24), arbeidslivets organisasjoners aktivitetsplikt (lovforslaget § 25) og arbeidsgivers aktivitetsplikt (lovforslaget § 26) for så vidt gjelder funksjonsnedsettelse ikke skal gjelde på norske luftfartøyer uansett hvor de befinner seg.

9.2.5.4 Universell utforming og individuell tilrettelegging på skip

Departementet opprettholder også forslaget om å videreføre gjeldende rett om at reglene om universell utforming og individuell tilrettelegging skal gjelde på norske skip i innenriks, men ikke utenriks trafikk.

Regelverk om universell utforming og individuell tilrettelegging på skip er utformet under hensyn til de spesielle fysiske og sikkerhetsmessige utfordringene på slike fartøyer.

Forskriftene som stiller krav til universell utforming av skip, har et noe ulikt geografisk virkeområde. Forskriftene er et resultat av Norges EØS-rettslige forpliktelser, og likestiller derfor innenriks fart med fart i havområder innenfor EØS. Dersom lovens regler om universell utforming og individuell tilrettelegging på norske skip skal gjelde også i andre deler av verden, vil det være en særnorsk løsning som i verste fall kan føre til at rederiene velger å registrere skip i andre land for å unngå særnorske regler om universell utforming og individuell tilrettelegging. Departementet mener det er mest hensiktsmessig at det geografiske virkeområdet for slike regler på skip følger de forskriftsfestede reglene om geografisk virkeområde.

I lys av det ovennevnte opprettholder departementet forslaget i høringsnotatet om at offentlige myndigheters aktivitetsplikt, arbeidsgivers aktivitetsplikt og arbeidslivets organisasjoners aktivitetsplikt når det gjelder funksjonsnedsettelse skal gis anvendelse for norske skip i innenriks, men ikke utenriks trafikk. Passasjerers rett til tilgjengelighet på skip reguleres av forskrifter som stiller krav til universell utforming av passasjerskip og som gjelder i hele fartsområdet innenfor EØS, se kapittel 9.2.1.2.

9.2.5.5 Individuell tilrettelegging for skipsarbeidstakere

Når det gjelder individuell tilrettelegging for skipsarbeidstakere, mener departementet at reglene om individuell tilrettelegging for arbeidstakere skal gjelde for norske skip i innenriks fart, slik som i dag.

Skipssikkerhetsloven § 22 med tilhørende forskrift stiller krav om at arbeidet om bord skal tilrettelegges og utføres slik at hensynet til liv, helse og arbeidsmiljø blir ivaretatt på en god og hensiktsmessig måte. Denne bestemmelsen gjelder for alle norske skip uavhengig av fartsområde. Det vil imidlertid være lovteknisk komplisert å lage en særregel om at reglene om individuell tilrettelegging ikke skal gjelde for skipsarbeidstakere, eller en særregel om at lovens regler om individuell tilrettelegging for skipsarbeidstakere skal gjelde uavhengig hvor skipet befinner seg.

Departementet presiserer at retten til tilrettelegging etter likestillings- og diskrimineringsloven ikke skal gå lenger enn det som følger av tilretteleggingsreglene i skipssikkerhetsloven med tilhørende forskrift.

9.2.5.6 Skal bestemmelsene om universell utforming og individuell tilrettelegging gjelde på Svalbard og Jan Mayen?

Departementet har vurdert om reglene om universell utforming, individuell tilrettelegging og aktivitetsplikt skal gjelde på Svalbard og Jan Mayen. Dette er blant annet på bakgrunn av at Norges forpliktelser etter FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne gjelder for hele for hele det norske territoriet. Spørsmålet om det er mulig og hensiktsmessig å innføre generelle plikter til universell utforming og individuell tilrettelegging for personer med funksjonsnedsettelser på Svalbard må vurderes i nært samarbeid med Longyearbyen lokalstyre. Det vises til Svalbardmeldingen (Meld. St. 32 (2015–2016)) der det står at Longyearbyens lokalstyres forpliktelser etter diskrimineringslovgivningen, opplæringslova og barnehageloven vil bli avklart i et eget arbeid.

Departementet foreslår derfor at Kongens forskriftskompetanse til å gi disse bestemmelsene anvendelse for Svalbard mv., videreføres inntil dette arbeidet er fullført. Kongen bør også kunne gi særlige regler under hensyn til de stedlige forholdene.

Jan Mayen har om lag 18 personer bosatt til enhver tid, men har ingen fast bosetting og er i langt mindre grad enn Svalbard et utbygd velferdssamfunn. Det finnes ikke et ordinært helsetjenestetilbud på øya. Departementet opprettholder derfor forslaget om at unntakene for Jan Mayen skal videreføres fullt ut.

På denne bakgrunn foreslår departementet å videreføre unntaket fra lovens geografiske virkeområde, slik at reglene om universell utforming, individuell tilrettelegging og aktivitetsplikt for så vidt gjelder funksjonsnedsettelse ikke skal gjelde på Svalbard og Jan Mayen, på installasjoner i virksomhet på norsk kontinentalsokkel, på norske skip i utenriksfart og norske luftfartøyer i internasjonal trafikk.