21 Forbud mot å medvirke

21.1 Innledning

Departementet foreslår at forbudet mot medvirkning i likestillingsloven § 11, diskrimineringsloven om etnisitet § 12, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 11 og diskrimineringsloven om seksuell orientering § 11 videreføres i likestillings- og diskrimineringsloven § 16.

21.2 Gjeldende rett

21.2.1 Likestillingsloven, diskrimineringsloven om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og diskrimineringsloven om seksuell orientering

Likestillingsloven § 11, diskrimineringsloven om etnisitet § 12, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 11 og diskrimineringsloven om seksuell orientering § 11 forbyr medvirkning til å diskriminere, trakassere, gjøre gjengjeld eller instruere i strid med loven. Forbudet mot medvirkning er likt utformet i de fire lovene, og skal tolkes på samme måte.

En del medvirkningshandlinger vil falle inn under ordlyden i forbudene mot diskriminering, trakassering, instruks og gjengjeldelse. Medvirkningsforbudet er imidlertid gitt for å sikre at ulike former for bistand til brudd på de aktuelle bestemmelsene rammes, selv om medvirkningen ikke faller innunder ordlyden i de aktuelle forbudene, jf. NOU 2005: 8 kapittel 10.9 side 179, Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) kapittel 10.7.4 side 112–113 og Ot.prp. nr. 35 (2004–2005) kapittel 6.5 side 30.

Både fysisk og psykisk medvirkning kan rammes av forbudet. Begrepet medvirkning skal ifølge forarbeidene forstås på samme måte som i strafferetten, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 18 side 254, Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) kapittel 10.7.4 side 112 og kapittel 20 side 207 og Ot.prp. nr. 35 (2004–2005) kapittel 6.5 side 30–31.

Medvirkning til diskriminering utløser de samme regler om bevisbyrde og kan gi grunnlag for de samme sanksjonene som selve diskrimineringsforbudet.

21.2.2 Arbeidsmiljøloven

Arbeidsmiljøloven har ingen egne sivilrettslige bestemmelser om forbud mot medvirkning til diskriminering, instruks, trakassering eller gjengjeldelse. Derimot var medvirkning til brudd på arbeidsmiljøloven tidligere straffebelagt etter arbeidsmiljøloven §§ 19-1 og 19-2. Straffansvaret for medvirkning til brudd på arbeidsmiljøloven kapittel 13 om vern mot diskriminering ble opphevet av Stortinget 24. april 2015, jf. Prop. 48 L (2014–2015).

21.3 EU-rett

EU-direktivene inneholder ikke forbud mot medvirkning. Direktivene er imidlertid ikke til hinder for at statene gir et mer omfattende diskrimineringsvern enn etter direktivene.

21.4 Nordiske lands rett

Diskrimineringslovene i andre nordiske land har ikke uttrykkelige forbud mot medvirkning. Departementet er heller ikke kjent med diskrimineringslovgivning i andre land har eksplisitte forbud mot medvirkning.

21.5 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at bestemmelsene om medvirkning i likestillingsloven § 11, diskrimineringsloven om etnisitet § 12, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 11 og diskrimineringsloven om seksuell orientering § 11 skulle videreføres.

21.6 Diskrimineringslovutvalgets forslag (NOU 2009:14)

Diskrimineringslovutvalget foreslo å videreføre forbudet mot medvirkning og at forbudet skulle utvides til alle lovens diskrimineringsgrunnlag. Utvalget foreslo i tillegg en straffebestemmelse om grov medvirkning til overtredelse av forbudet mot diskriminering, trakassering eller instruks, jf. utvalgets lovforslag § 52.

21.7 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har synspunkter på at forbudet mot medvirkning videreføres i den nye loven.

21.8 Departementets vurdering

21.8.1 Medvirkningsforbudet videreføres

Departementet foreslår at forbudet mot medvirkning videreføres.

Et medvirkningsansvar vil bare være aktuelt hvis den som bidrar til en diskriminerende handling ikke selv har overtrådt forbudet mot diskriminering, instruks, trakassering eller gjengjeldelse. I mange tilfeller vil det å gi bistand i forbindelse med en diskriminerende handling være et selvstendig brudd på diskrimineringsforbudet. Det kan derfor spørres om det egentlig er et behov for et eget medvirkningsforbud. Departementet er ikke kjent med andre land som har medvirkningsforbud i sin diskrimineringslovgivning.

Til tross for dette, foreslår departementet å videreføre forbudet mot medvirkning i en felles diskrimineringslov. Justis- og beredskapsdepartementet vurderte i forbindelse med ikrafttredelsen av straffeloven 2005 om medvirkningsforbudet i diskrimineringsloven om etnisitet burde oppheves. I høringsnotatet ble det reist spørsmål om også diskrimineringsloven om etnisitet § 12 om forbud mot medvirkning burde utgå. Departementet la i høringsnotatet til grunn at bestemmelsen burde beholdes, ettersom den har en side til andre sanksjoner enn straff. Dette standpunktet ble støttet i høringen av Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), og departementet opprettholdt standpunktet om at § 12 bør beholdes, jf. Prop. 64 L (2014–2015) kapittel 12 side 180.

Departementet mener det er flere hensyn som tilsier at ulike former for bistand til diskriminering, trakassering, instruks og gjengjeldelse fortsatt bør være forbudt. Både hensynet til et preventivt vern og hensynet til å hindre ansvarspulverisering tilsier at ingen som har bistått til brudd på loven bør gå fri for ansvar. Dette kan for eksempel være aktuelt der rekrutteringsbyråer på ulike måter medvirker til at en arbeidsgiver innstiller i strid med diskrimineringsforbudet, uten at rekrutteringsbyrået kan ilegges ansvar på selvstendig grunnlag.

21.8.2 Må en medvirker ha utvist skyld for å rammes av medvirkningsforbudene i diskrimineringslovene?

Det er uklart om medvirkningsforbudene i diskrimineringslovene stiller krav om skyld. Etter ordlyden er det ikke krav om skyld. Med skyld menes her at medvirkeren forsto eller burde ha forstått at vedkommende medvirket til diskriminering, trakassering, instruks eller gjengjeldelse. Bestemmelsene om oppreisning og erstatning i likestillingsloven og diskrimineringslovene har ikke et krav om skyld i saker som gjelder ansettelsesforhold, se for eksempel likestillingsloven § 28 andre ledd første punktum. På andre samfunnsområder gjelder ansvaret for oppreisning og erstatning bare dersom den som har diskriminert kan bebreides for dette (vanlig uaktsomhet), se for eksempel likestillingsloven § 28 andre ledd andre punktum.

Det følger av forarbeidene til alle de fire diskrimineringslovene at forbudet mot medvirkning i diskrimineringslovene skal tolkes i tråd med medvirkningsforbudet i strafferetten, jf. Ot.prp. nr. 35 (2004–2005) kapittel 6.5 side 30, Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) kapittel 10.7.4 side 112 og 113 og Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 9.11.5 side 120 og 121. I strafferetten er det et krav at medvirkeren har utvist den skyld som straffebudet krever. Som hovedregel er det et krav om forsett. Strafferetten kan imidlertid også omfatte medvirkning som skyldes uaktsomhet hvis uaktsomhet er tilstrekkelig for overtredelse av det aktuelle straffebudet, se for eksempel Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) kapittel 30 side 411. Det generelle skyldkravet i erstatningsretten er derimot vanlig uaktsomhet.

Departementet mener rettssikkerhetshensyn tilsier at medvirkeren bare bør bli ansvarlig dersom medvirkeren har utvist skyld. En person som låner bort sin pc til en venn, og som ikke forsto, eller burde forstå, at vennen ville benytte seg av muligheten til å sende sterkt krenkende meldinger, bør ikke rammes av lovens medvirkningsforbud. Et medvirkningsforbud uten hensyn til skyld kan bli særlig vidtrekkende i saker som gjelder indirekte diskriminering. I slike tilfeller kan medvirkningsforbudet ramme ulike former for tilrettelegging og bistand til helt nøytrale avgjørelser som faktisk stiller for eksempel kvinner dårligere enn menn.

21.8.3 Hvilken skyldgrad kreves?

Spørsmålet blir dermed hvilken skyldgrad som bør kreves. Etter forarbeidene er det noe uklart om forbudet mot medvirkning i diskrimineringslovene både gjelder tilfeller der medvirkeren har utvist forsett eller uaktsomhet, eller om medvirkningsforbudet er begrenset til forsettlige medvirkningshandlinger i tråd med hovedregelen i strafferetten. Erstatningsretten rammer også uaktsomme handlinger. Det er heller ikke gitt at hva som utgjør erstatningsbetingende medvirkning bør vurderes på samme måte som straffbar medvirkning. Dette er påpekt av Birgitte Hagland, «Erstatningsbetingende medvirkning», Gyldendal Akademisk, 2012, side 81.

Etter departementets syn bør vanlig uaktsomhet være skyldkravet i saker om medvirkning etter diskrimineringslovgivningen. Det betyr at den som medvirket må ha forstått eller burde ha forstått at bistanden ville føre til diskriminering, trakassering, instruks eller gjengjeldelse i strid med loven. Etter departementets syn er dette skyldkravet tettere knyttet opp mot handlingsnormene i diskrimineringslovgivningen enn kravet til forsett i strafferetten. I strafferetten skal det lite til før den som har ytet bistand til en straffbar handling må sies å ha medvirket i strafferettslig forstand. Forbudet mot medvirkning i diskrimineringsloven bør ikke favne like vidt som det strafferettslige medvirkningsansvaret. Dette må ses i lys av at det etter strafferetten som hovedregel er et krav om forsett.

I strafferetten er det for øvrig ikke et vilkår at medvirkningen har vært nødvendig for resultatet, jf. Rt. 1989 side 1004. I erstatningsretten er det derimot et vilkår at det er årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og en skade. Det samme gjelder i diskrimineringslovgivningen, herunder medvirkningsforbudet i diskrimineringslovgivningen. For å kunne konstatere brudd på diskrimineringsforbudet, må det være en årsakssammenheng mellom diskrimineringsgrunnlaget og den aktuelle handlingen eller unnlatelsen. Det er dermed et vilkår om at bistanden må ha vært nødvendig for at det har skjedd diskriminering også hvis handlingen skal kunne rammes av medvirkningsforbudet.

Departementet legger til grunn at det må ha inntruffet en konstaterbar negativ virkning for at en handling skal innebære en direkte forskjellsbehandling. Ved indirekte forskjellsbehandling kan det etter omstendighetene være tilstrekkelig med en potensiell negativ virkning. Det samme må gjelde for forbudet mot medvirkning. For eksempel vil det ikke foreligge et brudd på medvirkningsforbudet hvis et rekrutteringsbyrå opplyser om en persons psykiske lidelser, og oppdragsgiveren likevel ikke vektlegger disse opplysningene negativt. Det må altså faktisk ha skjedd diskriminering, trakassering mv. i strid med loven for at det skal bli tale om et medvirkningsansvar for en som har bistått til diskrimineringen.