26 Kjønnsbalanse i offentlige utvalg

26.1 Innledning

Departementet foreslår en bestemmelse om kjønnsbalanse i offentlige utvalg mv. Departementet foreslår ikke at denne skal utvides til andre diskrimineringsgrunnlag.

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Departementet foreslår imidlertid at unntaksbestemmelsen endres, slik at det kan gis dispensasjon fra kravet om kjønnsbalanse «dersom det ikke har latt seg gjøre å finne et tilstrekkelig antall kvalifiserte medlemmer av begge kjønn.» Som følge av dette, vil departementet gjøre endringer i forskrift 2. februar 1996 nr. 110 om representasjon av begge kjønn i statlige utvalg, styrer, råd, delegasjoner m.v. – regler om håndheving og rapportering.

26.2 Gjeldende rett

26.2.1 Likestillingsloven

Regler om kjønnsrepresentasjon i offentlige utvalg mv., ble tatt inn i likestillingsloven i 1981.

Ifølge likestillingsloven § 13 skal begge kjønn være representert på følgende måte når et offentlig organ oppnevner eller velger utvalg, styrer, råd, nemnder, delegasjoner mv.:

• a. Har utvalget to eller tre medlemmer, skal begge kjønn være representert.

• b. Har utvalget fire eller fem medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst to.

• c. Har utvalget seks til åtte medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst tre.

• d. Har utvalget ni medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst fire.

• e. Har utvalget flere medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst 40 prosent.

Hvis det foreligger «særlige forhold som gjør det åpenbart urimelig å oppfylle kravene», kan man søke Barne- og likestillingsdepartementet om dispensasjon fra kravet til kjønnsbalanse. Det fremgår av forarbeidene at dispensasjon fra kravet om kjønnsrepresentasjon bare kan gis i helt ekstraordinære tilfeller, se Ot.prp. nr. 35 (2004–2005) kapittel 10.5.1 side 64. I Ot.prp. nr. 67 (1980–81) kapittel 3.6 side 7 heter det:

«For at det skal foreligge åpenbar urimelighet, kreves det at det ikke har latt seg gjøre å finne kvinner eventuelt menn som oppfyller kriteriene for å sitte i vedkommende utvalg m.v. Det er ikke tilstrekkelig å vise til at det ikke finnes ledende tillitsrepresentanter eller tjenestemenn av det ene kjønn innen området for utvalgets arbeid.»

Også annen lovgivning stiller krav til kjønnsbalanse i blant annet allmennaksjeselskaper. I allmennaksjeloven § 6-11a første ledd heter det at i styret i allmennaksjeselskap «skal begge kjønn være representert» med fordelingen som bestemmelsen angir. Reglene om kjønnsbalanse i selskapslovgivningen åpner imidlertid ikke for unntak fra kravet til kjønnsbalanse.

26.2.2 Forskrift om håndheving og rapportering

Det er gitt forskrift om representasjon av begge kjønn i statlige utvalg, styrer, råd, delegasjoner m.v. – regler om håndheving og rapportering, som utdyper hvordan bestemmelsen skal håndheves. Det er også gitt et rundskriv som gir utfyllende forklaringer til bestemmelsen om kjønnsbalanse i offentlige utvalg, se rundskriv Q-4/2005 om representasjon av begge kjønn i offentlig oppnevnte utvalg, styrer, råd, delegasjoner mv. – regler om håndheving. Verken loven eller forskriften gir hjemmel for sanksjoner hvis et oppnevnt utvalg ikke fyller kravene til kjønnsbalanse. Det føres ikke tilsyn med at bestemmelsen overholdes, utover at loven stiller krav om at de som vil ha unntak fra kravet til kjønnsbalanse må søke Barne- og likestillingsdepartementet om dispensasjon.

De andre diskrimineringslovene har ikke tilsvarende regler om sammensetning av utvalg mv.

26.3 Nordiske lands rett

26.3.1 Dansk rett

Den danske ligestillingsloven §§ 8 til 13 har regler om kjønnssammensetning i offentlige utvalg, kommisjoner og lignende. I § 8 er det bestemt at offentlige utvalg, kommisjoner og lignende som er nedsatt av en minister for å forberede fastsettelse av regler eller planlegging av samfunnsmessig betydning, bør ha en «ligelig» sammensetning av kvinner og menn. Av § 9 følger det at myndigheter eller organisasjoner som skal stille forslag om et medlem av offentlige utvalg mv. skal foreslå både en kvinne og en mann. Hvis det skal foreslås flere medlemmer skal det foreslås like mange kvinner og menn. Ved nedsettelse av utvalg mv. skal den ansvarlige ministeren rapportere den påtenkte sammensetningen til ministeren for likestilling innen beskikkelsen av medlemmene finner sted, jf. § 10. Hvis den påtenkte kjønnssammensetningen ikke er i samsvar med § 8, kan ministeren for likestilling rette en henvendelse til den ansvarlige ministeren og anmode om en begrunnelse, og i særlige tilfeller anmode om en fornyet sammensetning av utvalget.

Styrer og andre kollektive ledelsesorganer i institusjoner og virksomheter innenfor statlig forvaltning bør ha en «ligelig» sammensetning av kvinner og menn, jf. § 11 stk. 1. Styrer og andre kollektive ledelsesorganer i institusjoner og virksomheter som ikke er omfattet av stk. 1 bør, hvis mulig, ha en avbalansert sammensetning av kvinner og menn, såfremt utgiftene ved institusjonen eller virksomheten dekkes hovedsakelig av statlige midler, eller staten eier den største delen av virksomheten eller institusjonen.

Den ansvarlige ministeren skal ved utvelgelse av styremedlemmer mv., uansett om virksomheten eller institusjonen er omfattet av § 11, sørge for at styremedlemmene som er utpekt av ministeren er balansert kjønnsmessig, jf. § 12 stk. 1.

Den ansvarlige ministeren skal rapportere de opplistede mål og status for oppfyllelsen av målene, og opplyse om utarbeidet politikk til ministeren for likestilling og kirke, jf. § 13 stk. 1.

26.3.2 Finsk rett

Den finske jämställdhetslagen pålegger kvotering ved oppnevning av offentlige utvalg, jf. 4 a §. I statlige komiteer, delegasjoner og andre tilsvarende statlige og kommunale organer, unntatt kommunestyrerepresentanter, skal begge kjønn være representert med minst 40 prosent, med mindre særlige grunner taler mot det. Bestemmelsen slår også fast at det skal være en jevn representasjon av kvinner og menn i offentlige organer som utøver myndighet, med mindre særlige grunner taler mot det. Myndigheter og alle parter som utpeker kandidater til de organer som omfattes av bestemmelsen, skal så langt mulig foreslå både en mann og en kvinne for hver stilling.

26.4 Diskrimineringslovutvalgets forslag (NOU 2009: 14)

Diskrimineringslovutvalget foreslo å videreføre likestillingslovens regler om kjønnsbalanse i offentlige utvalg mv., se NOU 2009: 14 kapittel 17.4.3 side 224–225.

Utvalget foreslo ikke å utvide gjeldende krav til kjønnsrepresentasjon i offentlige utvalg mv. til andre diskrimineringsgrunnlag enn kjønn. Utvalget mente at bred representasjon, som omfatter alle diskrimineringsgrunnlag i offentlige utvalg mv., burde være en målsetting. Utvalget mente likevel det ville være vanskelig å lovfeste en slik plikt, da det kan være tale om veldig ulike grupper som vil være å anse som berørte i ulike sammenhenger. Det ble også vist til at mange rigide krav til sammensetning, som skal ivareta flere hensyn, kan gjøre etterlevelsen av regelverket vanskelig. Utvalget viste samtidig til at å vurdere bred representasjon av ulike grupper ved sammensetningen av offentlige utvalg, vil være et naturlig element i offentlige myndigheters aktivitetsplikt.

Utvalget foreslo ingen endringer i adgangen til å gi dispensasjon fra reglene om kjønnsbalanse i offentlige utvalg.

26.5 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre bestemmelsen om kjønnsbalanse i offentlige utvalg mv., men at unntaksadgangen skulle bringes mer i samsvar med praksis og uttalelser i forarbeidene.

Det ble vist til at departementet mottar svært få søknader om dispensasjon (tre til fire per år), og at det gis dispensasjon i de fleste saker der behovet for dispensasjon er saklig begrunnet. Departementet viser i sine begrunnelser sjelden til «åpenbar urimelighet» som vurderingstema i dispensasjonsvedtakene. Vurderingstemaet i de fleste sakene er hva som anses som mulig eller umulig. I de fleste dispensasjonssøknadene som avslås, peker departementet på mulige løsninger som kan tenkes gjennomført for å fylle lovens krav. En gjennomgang av praksis viser at dispensasjonsadgangen praktiseres noe mer lempelig enn det lovteksten gir anvisning på.

Departementet foreslo at det kan gis dispensasjon fra kravet om kjønnsbalanse «dersom det ikke har latt seg gjøre å finne et tilstrekkelig antall kvalifiserte medlemmer av begge kjønn». Departementet mente dette var et mer forståelig og mer dekkende bilde av hva som i praksis omfattes av dagens unntaksregel.

Departementet foreslo ikke å utvide bestemmelsen til å gjelde alle lovens diskrimineringsgrunnlag, blant annet fordi dette ville vanskeliggjøre praktiseringen av bestemmelsen ytterligere. I tillegg ville et krav til representasjon av etniske minoriteter, personer med funksjonsnedsettelser mv. være problematisk, fordi det i utgangspunktet ikke er adgang til å registrere slike personopplysninger etter personopplysningsloven.

Departementet foreslo at håndhevingen av bestemmelsen om kjønnsbalanse i offentlige utvalg mv. delegeres til Bufdir.

26.6 Høringsinstansenes syn

Alle høringsinstanser som har uttalt seg om reglene om kjønnsbalanse i offentlige utvalg, er positive til å videreføre bestemmelsen. Høringsinstansene har imidlertid noe ulike synspunkter på om bestemmelsen bør utvides til andre grunnlag enn kjønn, og om adgangen til å få unntak fra kravet til kjønnsbalanse bør bringes mer i samsvar med praksis, som foreslått i høringsnotatet.

26.6.1 Om bestemmelsen bør utvides til andre grunnlag enn kjønn

Få høringsinstanser har uttalt seg om bestemmelsen også bør omfatte andre diskrimineringsgrunnlag enn kjønn.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Oslo Bispedømmeråd, Kvinnegruppa Ottar og Norsk kvinnelig teologforening uttaler at de støtter forslaget om å videreføre bestemmelsen som en særregel knyttet til kjønn. Bufdir viser til at det kan være vanskelig å overholde bestemmelsen for andre grunnlag. Også LDO peker på praktiske og rettslige vanskeligheter ved et slikt krav:

«Selv om det er ønskelig å få en representasjon i offentlige utvalg som speiler befolkningen i større grad enn i dag, så ser ombudet at det i praksis kan være vanskelig å sette eksakte krav til representasjon på andre grunnlag enn kjønn. Opplysninger om tilknytning til de øvrige diskrimineringsgrunnlagene vil anses å være personopplysninger, med de begrensninger på registrering som følger av det. Videre kan det oppstå vanskelige vurderingsspørsmål knyttet til hvem som kan sies å falle innenfor de enkelte grunnlag, eller være representanter for dem. Når det er sagt vil bevissthet omkring representasjon ved oppnevnelse til offentlige utvalg måtte inngå i offentlige myndigheters aktivitetsplikt.»

Selv om ingen høringsinstanser tar til orde for en lovfestet plikt til representasjon av andre diskrimineringsgrunnlag enn kjønn, mener flere det er viktig at dette fremgår som en målsetting, enten i loven eller på annen måte. Reform, Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI) og MiRA-senteret synes å mene at det bør fremgå av loven at det er en målsetting med representasjon som gjenspeiler mangfoldet i befolkningen. MiRA-senteret peker på at kvotering av personer med minoritetsbakgrunn er viktig for å bedre deltagelsen til disse i det offentlige Norge.

Reform mener det bør fremgå tydelig av loven at alle offentlige utvalg, i den grad det er naturlig, skal søke å gjenspeile mangfoldet i Norges befolkning. Reform uttaler følgende:

«Vi har forståelse for departementets vurdering av at et balansekrav for alle grunnlag er vanskelig å gjennomføre i praksis. Vi ser det da heller ikke som hensiktsmessig å tallfeste et balansekrav for andre grunnlag enn kjønn, da dette reiser utfordringer både i form av personvern og når det gjelder å anslå hva som er statistisk representativt. Vi mener likevel det bør framgå tydelig av loven at alle offentlig utvalg, i den grad det er naturlig, skal søke å gjenspeile mangfoldet i Norges befolkning.

I senere tid har vi sett flere eksempler på oppnevnelser av offentlige utvalg som svikter i dette henseende, blant annet ved at vi har fått et mediemangfoldsutvalg som utelukkende består av etniske nordmenn. Et lovfestet krav om at offentlige utvalg skal søke å gjenspeile mangfoldet i befolkningen vil tydeliggjøre offentlige myndigheters plikt til å arbeide aktivt og målrettet for likestilling på alle grunnlag. Et slikt krav sender et viktig signal også til styrene i organisasjons-Norge, og det peker mot et kollektivt ansvar for likestilling.»

Norges Handikapforbund (NHF) mener det er viktig at berørte grupper representeres i aktuelle utvalg, og viser til FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

26.6.2 Om å bringe unntaksadgangen mer i samsvar med praksis

Et flertall av høringsinstansene er imot å endre dagens unntaksbestemmelse. Dette gjelder Bergen kommune, Kirkerådet, Oslo bispedømmeråd, Avdeling for kvinnerett, barnerett, likestillings- og diskrimineringsrett (KVIBALD) ved Universitetet i Oslo, LO, MannsForum og Reform.

En del høringsinstanser er bekymret for at den foreslåtte tydeliggjøringen av unntaksadgangen vil gjøre kravet til kjønnsbalanse mindre effektivt. Dette gjelder Bergen kommune, KVIBALD, LO, Reform, Mandal kommune, Bufdir og LDO.

Bergen kommune mener en streng regel er nødvendig for å nå målet om kjønnsbalanse i offentlige utvalg, og er bekymret for at bestemmelsen vil bli mindre effektiv med en tydeligere unntaksbestemmelse. KVIBALD og LO kan ikke se behov for en ytterligere utdyping av unntaksadgangen. LO mener dette vil skape økt press for unntak, og viser også til at departementet mottar svært få søknader om dispensasjon.

Reform støtter ikke departementets begrunnelse:

«At få søknader om dispensasjon avvises i praksis er ikke en god grunn til å senke kravet. Snarere tilsier det at dagens lov har en positiv virkning, siden det er få som søker om dispensasjon uten at det faktisk foreligger særlige forhold som gjør det urimelig å oppfylle kravene. Reform ønsker derfor å beholde dagens lovtekst.»

Mandal kommune mener det kan være problematisk i det hele tatt å åpne for å gi dispensasjon fra kravet, ettersom dette berører kjernen av likestillingsutfordringene.

De som støtter å bringe unntaksadgangen mer i samsvar med praksis, er Akershus fylkeskommune, Stavanger kommune, Vefsn kommune, Universitetet i Oslo og Kristiansand kommune.

Samtidig er flere av de som i utgangspunktet støtter forslaget om å gjøre lovens unntaksadgang mer i samsvar med praksis, opptatt av at dette ikke må føre til at det blir lettere å få dispensasjon. Universitetet i Oslo mener det er «viktig å være oppmerksom på at bestemmelsen isolert sett [kan] oppleves som at det kan bli enklere med unntak». Kristiansand kommune forutsetter at det foreslåtte vilkåret innebærer at det må være gjort en innsats for å finne et tilstrekkelig antall kvinner og menn, og at hvilke kvalifikasjoner som kreves for å delta i ethvert offentlig utvalg må være klart før utvalget nedsettes. Også LDO og Bufdir mener det er et godt utgangspunkt å gjøre unntaksadgangen i loven mer i samsvar med gjeldende praksis, men er opptatt av at formuleringen ikke må etterlate et inntrykk av at unntaksadgangen er videre enn den faktisk er.

26.6.3 Håndheving av bestemmelsen

Bufdir er positive til å overta håndhevingen av bestemmelsen. Ingen andre høringsinstanser har uttalt seg om dette.

26.7 Departementets vurdering

26.7.1 Innledning

Departementet foreslår at likestillingslovens bestemmelse om kjønnsbalanse i offentlige utvalg mv. videreføres i den nye loven. Departementet foreslår ikke at bestemmelsen skal utvides til andre diskrimineringsgrunnlag enn kjønn. I tråd med forslaget i høringsnotatet, foreslår departementet endringer i vilkårene for dispensasjon. Departementet foreslår at departementet fortsatt skal håndheve bestemmelsen.

26.7.2 Bestemmelsen videreføres for diskrimineringsgrunnlaget kjønn

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å videreføre bestemmelsen som en særregel knyttet til kjønn. Regelen om kjønnsbalanse i offentlige utvalg mv. er opprinnelig begrunnet i at offentlige utvalg mv. utgjør en kanal til politisk innflytelse, og formålet med reglene er at begge kjønn skal sikres lik mulighet til dette. I Ot.prp. nr. 35 (2004–2005) kapittel 10.5.1 side 64 skrev departementet at demokratihensyn tilsier at begge kjønn skal ha like muligheter til å bidra med ressurser og talent. De samme hensynene kan tale for at også minoriteter i befolkningen – for eksempel etniske og religiøse minoriteter og personer med funksjonsnedsettelser – bør være representert.

Et lovbestemt krav om at representasjon som gjenspeiler hele mangfoldet i Norges befolkning, vil imidlertid være problematisk etter personvernreglene. Opplysninger om rasemessig eller etnisk bakgrunn, politisk, filosofisk eller religiøs oppfatning, helseforhold og seksuelle forhold er definert som sensitive personopplysninger, jf. personopplysningsloven § 2 åttende ledd, med den begrensede adgangen til registrering som følger av personopplysningsloven § 9. Det vil være vanskelig å gjennomføre og håndheve et slikt krav uten å komme i konflikt med personopplysningsloven.

Et krav om representasjon av andre diskrimineringsgrunnlag enn kjønn, er heller ikke praktisk gjennomførbart. Departementet er enig med Diskrimineringslovutvalget i at for rigide krav til representasjon kan gjøre etterlevelsen av regelverket vanskelig. Siden det i første rekke vil være ulike minoriteter som er aktuelle som representanter innenfor andre diskrimineringsgrunnlag enn kjønn, vil det være langt færre å velge mellom enn når kriteriet er om man er av et bestemt kjønn. Når det gjelder utvalg hvor det er behov for spesialkunnskaper innen et bestemt fagområde, er det allerede i dag ofte en utfordring å finne noen som har den rette fagkompetansen blant ett av kjønnene, på tross av at kvinner og menn representerer hver sin halvdel av befolkningen. Departementet antar at praktiseringen vil bli ytterligere vanskeliggjort ved å la bestemmelsen omfatte alle grunnlag. Dette vil kunne føre til at lovens unntak i praksis blir lovens hovedregel. Loven bør ikke gi uttrykk for en plikt som i de aller fleste tilfeller ikke er mulig å oppfylle.

Departementet støtter også synspunktet i høringen fra LDO om at det kan oppstå vanskelige vurderingsspørsmål knyttet til hvem som kan sies å falle innenfor de enkelte grunnlag, eller være representanter for dem.

Generelt bør det være en målsetting at utvalgene har representanter som speiler befolkningen, men det kan også være andre grupper som kan bli berørt av utvalgets arbeid, men som ikke er typiske minoriteter innenfor ulike diskrimineringsgrunnlag. Departementet mener det vil være uheldig hvis en lovfestet føring om representasjon av etniske minoriteter mv. fører til at sammensetningen av utvalgene blir mindre fleksibel.

Departementet har merket seg forslaget fra Reform om at det bør fremgå av lovteksten at alle offentlige utvalg – i den grad det er naturlig – skal søke å gjenspeile mangfoldet i Norges befolkning. Departementet mener en presisering slik Reform foreslår, vil være lite hensiktsmessig fordi den er uklar og ikke praktisk gjennomførbar. Det vil også være uheldig om loven legger enda flere føringer som kan gjøre det vanskeligere å sette sammen faglig kompetente offentlige utvalg mv.

Departementet vil imidlertid bemerke at det uansett inngår i offentlige myndigheters aktivitetsplikt (som gjelder for alle lovens diskrimineringsgrunnlag) å ta hensyn til representasjon av for eksempel etniske eller religiøse minoriteter eller personer med funksjonsnedsettelser i de utvalgene som oppnevnes, der dette er relevant. Særlig gjelder dette i utvalg som skal vurdere spørsmål hvor minoriteter innenfor de enkelte diskrimineringsgrunnlagene kan bli særlig berørt.

26.7.3 Unntaksadgangen bringes mer i samsvar med praksis

Departementet har merket seg at forslaget om å bringe unntaksadgangen mer i samsvar med praksis, har møtt noe motstand i høringen. Enkelte mener det ikke er behov for å endre lovteksten og at den foreslåtte formuleringen kan gi inntrykk av at muligheten til å få dispensasjon er videre enn den faktisk er. De peker på at det er viktig med en streng ordlyd for å sikre at plikten blir effektiv, særlig for å unngå at det blir uenighet om beviskravene som skal til for å få unntak når departementet skal vurdere søknader om dispensasjon. Departementet opprettholder likevel forslaget i høringsnotatet om å endre unntaksadgangen for å gjøre lovteksten lettere tilgjengelig og mer i samsvar med dagens dispensasjonspraksis.

I dagens lovtekst i likestillingsloven § 13 andre ledd heter det at det må foreligge «særlige forhold som gjør det åpenbart urimelig å oppfylle kravene», for å kunne få dispensasjon. Denne formuleringen er lite tilgjengelig, og er heller ikke helt den samme vurderingen som forarbeidene gir anvisning på og som gjøres i praksis. Departementet mener lovteksten som ble foreslått i høringsnotatet (at det kan gis dispensasjon hvis det «ikke har latt seg gjøre» å finne et tilstrekkelig antall «kvalifiserte medlemmer» av begge kjønn), gir bedre uttrykk for dette.

Det fremgår av forarbeidene at dispensasjon fra kravet om kjønnsrepresentasjon bare kan gis i helt ekstraordinære tilfeller, jf. Ot.prp. nr. 35 (2004–2005) kapittel 10.5.1 side 64. I forarbeidene heter det videre: «For at det skal foreligge åpenbar urimelighet, kreves det at det ikke har latt seg gjøre å finne kvinner, eventuelt menn, som oppfyller kriteriene for å sitte i vedkommende utvalg m.v.» og at «[m]instekravet til kjønnsrepresentasjon vil si at det velges ut fra kjønn blant kvalifiserte kandidater», jf. Ot.prp. nr. 67 (1980–81) kapittel 3.6 og 3.7 på side 7–8. Samtidig heter det at det ikke er tilstrekkelig å vise til at det ikke finnes ledende tillitsrepresentanter eller tjenestemenn av det ene kjønn innen området for utvalgets arbeid, jf. Ot.prp. nr. 67 (1980–81) kapittel 3.6 side 7.

En gjennomgang av praksis viser at dispensasjonsadgangen praktiseres noe mer lempelig enn det loven gir anvisning på. Departementet mottar svært få søknader om dispensasjon (tre til fire per år), og gir dispensasjon i de fleste saker der behovet for dispensasjon er saklig begrunnet. Departementet viser i sine begrunnelser sjelden til «åpenbar urimelighet» som vurderingstema i dispensasjonsvedtakene. Dispensasjonspraksis viser at det vurderes om det er gjort en ikke ubetydelig innsats for å oppfylle kjønnsbalansekravet, om det finnes alternative løsninger for å oppnå kjønnsbalanse, og hvor store ulemper det eventuelt er knyttet til å oppfylle kravet. Vurderingstemaet er som regel om det er «mulig eller umulig» å oppfylle kravet til kjønnsbalanse. Betydelige ulemper med å oppfylle kravet – for eksempel hvis kostnadene til en delegasjon blir betydelig høyere som følge av at det må oppnevnes flere medlemmer for å oppfylle kravet – kan likevel gi grunnlag for dispensasjon. Departementet mener det samtidig er viktig at praktiseringen av bestemmelsen ikke blir for rigid, noe som i verste fall kan virke mot sin hensikt.

På denne bakgrunn foreslår departementet å opprettholde forslaget i høringsnotatet om at det kan gis dispensasjon fra kravet om kjønnsbalanse «dersom det ikke har latt seg gjøre å finne et tilstrekkelig antall kvalifiserte medlemmer av begge kjønn».

Forslaget tydeliggjør at det må være utøvet en ikke ubetydelig anstrengelse for å finne et utvalg som oppfyller lovens krav, jf. «ikke har latt seg gjøre». Departementet mener dette vil stille tilnærmet like krav som innfortolkes i dagens unntaksregel. Det må være nærmest umulig å finne egnede personer, samtidig som det er rom for en viss avveining.

Minstekravet til kjønnsrepresentasjon vil si at det velges ut fra kjønn blant kvalifiserte kandidater, jf. uttrykket «kvalifiserte medlemmer». Dette er i tråd med gjeldende rett, jf. Ot.prp. nr. 67 (1980–81) kapittel 3.6 og 3.7 på side 7–8. Departementet vil imidlertid understreke at forslaget ikke har til hensikt å endre på forutsetningen at det ikke skal stilles unødvendige strenge krav til spesialkunnskaper, jf. Ot.prp. nr. 67 (1980–81) kapittel 3.7 side 7–8.

26.7.4 Håndheving av bestemmelsen

Departementet foreslår at Barne- og likestillingsdepartementet fortsatt skal håndheve bestemmelsen om kjønnsbalanse i offentlige utvalg mv. Departementet ønsker altså ikke å opprettholde forslaget i høringsnotatet om at håndhevingen skal delegeres til Bufdir.

Bortsett fra Bufdir, som er positive til forslaget i høringsnotatet, er det ingen høringsinstanser som har gitt innspill om håndhevingen av bestemmelsen bør delegeres til Bufdir. Departementet ser imidlertid at det kan være uheldig om et direktorat skal håndheve bestemmelsen overfor departementer, da direktorater er underordnet departementene.