29 Økonomiske og administrative konsekvenser

29.1 Innledning

Enkelte av departementets forslag innebærer endringer, enten i form av presiseringer av gjeldende rettstilstand eller i form av materielle endringer, som kan medføre økonomiske eller administrative konsekvenser. Mulige konsekvenser av disse endringene vil bli gjennomgått nedenfor.

Forslagene som innebærer en ren videreføring av gjeldende rettstilstand vil ikke gi økonomiske eller administrative konsekvenser.

29.2 Forslagets presiseringer av gjeldende rett

Enkelte av departementets forslag til endringer er rene presiseringer av gjeldende rett. Dette gjelder for eksempel presiseringen av at det er forbudt å diskriminere på grunn av omsorgsoppgaver (§ 6), at adgangen til forskjellsbehandling er særlig snever ved direkte forskjellsbehandling i arbeidslivet (§ 9 andre ledd), at det er en særlig snever adgang til å forskjellsbehandle på grunn av graviditet, fødsel, amming og permisjon ved fødsel og adopsjon (§ 10) og at det lovfestes at manglende individuell tilrettelegging for gravide kan være diskriminering (§ 23). Presiseringene vil ikke medføre økte økonomiske eller administrative kostnader sammenlignet med i dag. Et enklere og tydeligere lovverk vil kunne gi samfunnsøkonomiske nyttegevinster, blant annet ved at det kan forenkle LDOs veiledning og Diskrimineringsnemndas behandling av klagesaker. Videre kan et tydeligere lovverk også gi noe færre henvendelser til LDO og Diskrimineringsnemnda.

29.3 Harmonisering av regelverket og utvidelse av forbudet mot gjengjeldelse

Departementet foreslår enkelte endringer som vil bidra til å harmonisere diskrimineringsvernet. Det foreslås at likestillingslovens bestemmelse om at læremidler skal bygge på lovens formål også skal omfatte muntlig undervisning, og at den skal gjelde for alle diskrimineringsgrunnlagene (forslagets § 27). Det foreslås også at dagens bestemmelser om innhenting av opplysninger utvides til å omfatte opplysninger om etnisitet og funksjonsnedsettelse (forslagets § 30). Det foreslås videre at forbudet mot gjengjeldelse i forslagets § 14 også skal beskytte de som bistår i en klagesak mot gjengjeldelse.

Endringene kan medføre et noe økt sakstilfang til LDO i form av veiledningssaker og til Diskrimineringsnemnda i form av klagesaker. Departementet mener imidlertid at det økte sakstilfanget ikke vil være betydelig, og at det ikke vil gi særlige utslag i form av økonomiske og administrative konsekvenser hverken for næringsdrivende, LDO eller Diskrimineringsnemnda.

29.4 Endringer i arbeidsgiveres aktivitetsplikt

Departementet foreslår at arbeidsgiveres aktivitetsplikt utvides sammenlignet med i dag. Etter forslaget § 26 vil alle arbeidsgivere, uansett størrelse, få en plikt til å arbeide aktivt for likestilling for alle lovens diskrimineringsgrunnlag. Dette innebærer en utvidelse av aktivitetsplikten for alle diskrimineringsgrunnlag, bortsett fra kjønn. I tillegg får arbeidsgivere som jevnlig sysselsetter flere enn 50 ansatte en mer konkret aktivitetsplikt enn i dag. Det er LDO som skal gi veiledning om aktivitetsplikten.

En aktivitetsplikt for alle arbeidsgivere vil kunne ha nytteeffekter, ved at en slik plikt blant annet kan bidra til holdningsendringer og dermed mindre diskriminering. Som Econ påpekte på side i Rapport 2007-027 Aktivitetsplikt mot diskriminering kan endringer i holdninger være viktig for langsiktige endringer i rekrutteringsatferd og personalpolitikk. Ifølge Econ-rapporten var det imidlertid vanskelig å si om aktivitetsplikten kan få slike effekter av særlig omfang. Ifølge Econ-rapporten er det også vanskelig å tallfeste hvilken effekt det vil ha dersom en aktivitetsplikt fører til at flere kommer ut i arbeid.

For arbeidsgiverne vil kostnadene som følge av en aktivitetsplikt avhenge av hvilke tiltak som iverksettes som følge av plikten. Det vil være opp til den enkelte virksomhet å bestemme hvilke tiltak som skal iverksettes. Som Econ-rapporten viser, er det derfor et åpent spørsmål hvor mye mer ressurser som vil settes inn i tiltak for å fremme likestilling og like muligheter på grunn av etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Econ beregnet ikke samlede kostnader, men illustrerte enkelte mulige tiltak og ga grove anslag på kostnader på disse tiltakene.

For eksempel anslo rapporten at et tiltak om å innkalle minst én kvalifisert innvandrer ved alle ansettelser i en virksomhet kunne ha en tiltakskostnad for hele økonomien på 3,8 millioner kroner. Econ forutsatte da at dette fører til at det ved hvert intervju kalles inn en ekstra søker sammenlignet med hva som ellers ville vært tilfelle. Econ la også til grunn for utregningen at gjennomsnittlig turnover er på 5 prosent, at det er en kvalifisert innvandrer som søker på 10 prosent av jobbene, hvert intervju tar halvannen time og timekostnaden er på 500 kroner.

Et annet eksempel Econ brukte var språkkurs for innvandrere:

«Forutsetninger: Bedrift med 1000 ansatte, 10 nyansatte innvandrere, 2 ukers introduksjonskurs i språk. De får lønn under kurset. I tillegg kommer utgifter til lærer. Tiltakskostand for bedriften: 144.000 kroner eller 144 kroner per ansatt.»

Arbeidsgivere med færre enn 50 ansatte har allerede erfaring med aktivitetsplikten som følger av likestillingsloven. Når plikten utvides til lovens øvrige grunnlag kan det derfor bygges på eksisterende rutiner.

LDO skal vi veiledning om aktivitetsplikten. Departementet antar at en utvidelse og konkretisering av aktivitetsplikten ikke vil gi et økt ressursbehov hos LDO. En eventuell økning eller endring i ombudets veiledning kan håndteres innenfor gjeldende budsjettrammer. Det må antas at en konkretisering også vil kunne lette LDOs veiledning og være noe ressursbesparende.

29.5 Arbeidsgiveres redegjørelsesplikt videreføres ikke

Forslaget om å ikke videreføre arbeidsgivers redegjørelsesplikt vil lette de økonomiske og administrative byrdene for arbeidsgivere. Det vil også føre til frigjøring av ressurser at håndhevingsapparatet ikke lenger skal kontrollere at redegjørelsesplikten overholdes. Hvor store innsparinger en oppheving av redegjørelsesplikten vil gi, er vanskelig å fastslå.

Ved innføringen av aktivitetsplikten i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skrev departementet følgende om kostnadene i Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 17.4.3.4 side 246:

«De løpende årlige administrative kostnadene for en aktivitets- og rapporteringsplikt etter mønster av likestillingsloven for personer med nedsatt funksjonsevne i statlig sektor er beregnet til knapt 2 mill. kroner fra år to og framover. De løpende årlige administrative kostnadene fra år to og framover for helseforetakene er beregnet til 0,5 mill. kroner. Kostnadene det første året vil være en del høyere.

ECON har beregnet at administrative kostnader første år for hvert av grunnlagene vil ligge på 8–10 mill. kroner for kommunal sektor, ved innføring av en aktivitets- og rapporteringsplikt etter mønster av likestillingsloven. Administrative kostnader første år for helseforetakene er beregnet til ca. 1 mill. kroner pr. diskrimineringsgrunnlag. De administrative kostnadene for innføring av en slik aktivitets- og rapporteringsplikt for personer med nedsatt funksjonsevne er for staten det første året beregnet til ca. 3 mill. kroner. I tillegg til dette kommer administrative engangskostnader det første året knyttet til å sette seg inn i nye regler, definere begreper, etablere datagrunnlag og justere eksisterende systemer og rutiner, som ECON ikke har tallfestet.»

I Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 17.5 side 248 uttalte departementet følgende om konsekvensene for private virksomheter:

«Forutsatt at bedrifter med under 50 ansatte unntas fra rapporteringsplikten, vil de løpende årlige administrative kostnadene for næringslivet fra år to og framover pr. grunnlag etter ECONs beregninger reduseres fra ca. 53 mill. kroner til ca. 18 mill. kroner. ECON antar at kostnaden ved en aktivitets- og rapporteringsplikt som omfatter begge målgruppene vil bli lavere enn om man legger sammen anslagene for hver av de to lovene.

Kostnadene det første året vil være en del høyere. ECON har beregnet at administrative kostnader første år for hvert av grunnlagene vil ligge på 58–72 mill. kroner for virksomhetene i privat sektor (forutsatt at alle bedrifter omfattes uavhengig av størrelse). I tillegg til dette kommer administrative engangskostnader det første året knyttet til å sette seg inn i nye regler, definere begreper, etablere datagrunnlag og justere eksisterende systemer og rutiner, som ECON ikke har tallfestet.»

På denne bakgrunn må det legges til grunn at en opphevelse av redegjørelsesplikten vil være ressursbesparende for både offentlige og private arbeidsgivere.

29.6 Forbudet mot aldersdiskriminering utenfor arbeidsforhold

29.6.1 Innledning

Departementet foreslår at det skal innføres et forbud mot aldersdiskriminering på de områdene som ikke reguleres av arbeidsmiljøloven kapittel 13 og skipsarbeidsloven kapittel 10. Disse kapitlene regulerer diskriminering i arbeidsforhold mv.

Oslo Economics har utredet de samfunnsøkonomiske konsekvensene av et aldersdiskrimineringsforbud utenfor arbeidslivet. Oslo Economics konkluderte med at de samfunnsøkonomiske kostnadene av et aldersdiskrimineringsforbud ville bli begrensede. Dette forutsatte imidlertid at enkelte potensielt svært kostnadskrevende områder skulle holdes utenfor loven, særlig innen helse- og trygdelovgivningen.

Oslo Economics vurderte også nytteeffektene av et aldersdiskrimineringsforbud, og konkluderte med at et lovfestet vern mot aldersdiskriminering utenfor arbeidslivet vil sende et normativt signal om at usaklig forskjellsbehandling basert på alder ikke aksepteres, og at det dermed kan gi holdningsendringer. Oslo Economics mente også at det kan medføre en endring av praksis, og medføre at visse grupper får en nytteeffekt av økt tilgang til tjenester.

Samlet sett konkluderte Oslo Economics med at et utvidet vern mot aldersdiskriminering kan medføre en samlet samfunnsøkonomisk gevinst, gjennom redusert usaklig forskjellsbehandling basert på alder. Oslo Economics sin konklusjon var basert på at aldersgrenser i lover og forskrifter ble holdt utenfor forbudet, men at håndhevingsapparatet og domstolene skulle kunne overprøve aldersgrenser der lovgiver ikke hadde vurdert sakligheten av aldersgrensen. Aldersdiskrimineringsforbudet Oslo Economics foreslo var derfor noe annerledes utformet enn aldersdiskrimineringsforbudet departementet foreslår.

29.6.2 Aldersgrenser i lover og forskrifter

Departementet foreslår at aldersgrenser i lover og forskrifter ikke skal anses som ulovlig forskjellsbehandling. Å oppheve aldersgrenser i lover og forskrifter var den mest kostnadskrevende følgen av et generelt forbud mot aldersdiskriminering som Oslo Economics viste til i sin utredning.

Om lov- og forskriftsfastsatte aldersgrenser ikke holdes utenfor loven, kan dette gi en stor økning i offentlige utgifter. Oslo Economics dokumenterer særlig kostnader knyttet til et generelt aldersdiskrimineringsforbud innenfor retten til Brukerstyrt personlig assistent (BPA-ordningen), og enkelte bestemmelser som gjelder sykepenger og dagpenger. Dersom BPA-ordningen endres, slik at den øvre aldersgrensen heves fra 67 år til 72 år, vil dette gi 140 millioner kroner årlig i økte offentlige utgifter. Å oppheve bestemmelsene om at rett til sykepenger reduseres fra 12 til tre måneder ved 67 år og bestemmelsen om at dagpenger faller bort ved 67 år ville også føre til store utgifter. Oslo Economics oppsummerer vurderingen slik:

«Vi har estimert at en utvidet rett til sykepenger for aldersgruppen 67–72 år til ett års varighet vil kunne koste det offentlige anslagsvis 380 millioner kroner i direkte årlige overføringer av sykepenger. Kostnaden av å innføre rett til dagpenger for de over 67 vil være lavere, da satsene for dagpenger er lavere enn for sykepenger og omfanget antas å være mindre. Kostnaden ved økte utbetalinger av dagpenger er estimert til ca. 166 millioner kroner årlig. Den potensielle gevinsten ved økt tilbakekomst til arbeidslivet ved utvidelse av rett til sykepenger og dagpenger er ikke tallfestet.»

At aldersgrenser i alle lover og forskrifter tillates, vil redusere de økonomiske og administrative konsekvensene av et aldersdiskrimineringsforbud. Samtidig vil et slikt unntak kunne føre til at nytteeffektene begrenses noe.

29.6.3 Fordelaktige priser basert på alder

Mange aktører i næringslivet opererer med rabatter basert på alder. Oslo Economics fant at et forbud mot slik forskjellsbehandling, ville kunne medføre et tap for leverandørene av tjenestene. Oslo Economics fant også at et forbud mot slik forskjellsbehandling ville medføre et samfunnsøkonomisk tap fordi prisdiskriminering sørger for at flere kunder får et tilbud de er villige til å betale for. Fordi prisdiskriminering anses som samfunnsøkonomisk lønnsomt (se kapittel 15.10.5), har departementet foreslått at fordelaktige priser basert på alder skal tillates. Sammenlignet med et helt generelt forbud, vil departementets forslag medføre færre økonomiske konsekvenser for næringslivet.

29.6.4 Konsekvenser for forsikringssektoren og andre finansielle tjenester

Aldersdiskrimineringsforbudet gjelder også forsikringssektoren. Forsikringssektoren vil ha anledning til å gi rabatter (fordelaktige priser) til enkelte aldersgrupper, se over. Der forskjellsbehandlingen er begrunnet i risiko, vil forskjellsbehandlingen være tillatt om risikovurderingen er basert på relevante og nøyaktige aktuarmessige og statistiske data. Dette er i samsvar med forsikringsvirksomhetsloven i dag, se kapittel 15.10.7. På side 53 i rapporten skriver Oslo Economics følgende om aldersdiskrimineringsforbudets samfunnsøkonomiske betydning når det gjelder prisdifferensiering av forsikringstjenester:

«I den grad det i dag finnes prisdifferensiering av forsikringstjenester som ikke er tilstrekkelig basert på ulik risiko, vil en justering av denne prisingen slik at den bedre samsvarer med underliggende risiko kunne medføre en mer effektiv bruk av forsikringsordninger. Flere vil få et forsikringstilbud basert på sitt riktige risikogrunnlag, som gjerne er nært knyttet til deres betalingsvillighet for forsikringen. I prinsippet vil dette kunne medføre økte kundegrupper for selskapene og dermed økte inntekter. Med denne tilnærmingen virker det derfor trolig at selskapene allerede har prising som samsvarer godt med den gruppevise risikoen og at en lovendring derfor ikke vil gi utslag av særlig betydning.

Prisdifferensiering basert på statistisk ulik risiko vil forbli lovlig i alle alternativer. Selv med et vern mot aldersdiskriminering vil vernet i denne sammenheng ikke føre til særlige samfunnsøkonomiske virkninger.»

Det er mulig at et aldersdiskrimineringsforbud vil kunne få en betydning i saker som gjelder forsikringsnekt, da det etter denne loven er et vilkår at forskjellsbehandlingen må være nødvendig. Dersom det er mulig å prise inn risikoen i forsikringspremien, vil det ikke være nødvendig å nekte noen forsikring. Oslo Economics oppsummerer de samfunnsøkonomiske konsekvensene av en lovendring slik på side 51 i rapporten:

«Det er vanskelig å se de store økonomiske kostnadene for forsikringsselskapene knyttet til en fjerning av eventuelle usaklige eksisterende aldersgrenser for tilgang til tjenestene. Vi legger til grunn at forsikringsselskapene verken tjener eller taper på å måtte utvide tilbudet sitt til alle aldersgrupper, med bruk av premier basert på reell risiko for ulike aldersgrupper. Kundene som vil motta et økt tilbud vil potensielt få en nyttegevinst, forutsatt at de har en betalingsvillighet for forsikringen som minst tilsvarer den høye premien forsikringsselskapet vil måtte ta for å ta høyde for den økte risikoen. På dette området vil omleggingen altså potensielt ha en samfunnsøkonomisk gevinst som tilsvarer differensen mellom disse menneskenes totale betalingsvillighet for tjenesten og den prisen de faktisk betaler. Under dagens praksis kan noen eldre i siste instans bli forhindret i å dra på ferie eller gjøre andre ting de ellers ville ha ønsket å gjøre fordi de ikke får tilgang til reiseforsikring. I tillegg kan man tenke seg at en god del eldre mennesker må bruke tid og ressurser på oppsøkende virksomhet for å finne en alternativ tilbyder av de forsikringstjenestene de ønsker seg. Disse effektene er vanskelig å prissette uten undersøkelser knyttet til betalingsvillighet i disse gruppene. Vi behandler derfor dette som en ikke-prissatt effekt.»

Etter dette legger departementet til grunn at et aldersdiskrimineringsforbud i forsikringssektoren ikke vil medføre kostnader av betydning for forsikringsselskapene sammenlignet med i dag, men at et forbud kan ha nytteeffekter for aldersgrupper som i dag ikke får tilgang til ulike forsikringstjenester.

Et aldersdiskrimineringsforbud vil kunne medføre et tap for tilbydere av banktjenester. Oslo Economics har imidlertid ikke prissatt denne effekten. Som redegjort for i kapittel 15.10.5, vil imidlertid tilbydere fortsatt lovlig kunne prisdifferensiere basert på statistisk risiko og bankene kan fortsatt operere med fordelaktige priser basert på alder. At slik forskjellsbehandling er tillatt, vil bidra til å begrense tilbydernes kostnader av et diskrimineringsforbud. Departementet legger derfor til grunn av kostnadene for tilbydere av banktjenester heller ikke vil bli særlig store. På den annen side vil et forbud kunne ha store nytteeffekter for personer som i dag nektes banktjenester på grunn av sin alder uten saklig grunn.

29.6.5 Konsekvenser for bruken av moderne informasjonsteknologi

Som også Oslo Economics påpeker i sin utredning, er bruk av moderne informasjonsteknologi i stor grad korrelert med alder, og det kan derfor hevdes at for eksempel gebyr for papirfaktura kan være indirekte diskriminerende. Om dette skulle bli ulovlig som følge av et aldersdiskrimineringsforbud, ville dette medført økte kostnader for næringslivet. Slik forskjellsbehandling vil i stor grad vil være lovlig, se kapittel 15.10.6. Et aldersdiskrimineringsforbud vil ikke påføre næringslivet økte økonomiske kostnader når det gjelder dette.

29.6.6 Konsekvenser for utelivs- og boligsektoren

Øvre og nedre aldersgrenser for å komme inn på utesteder vil som utgangspunkt anses som ulovlig forskjellsbehandling etter det foreslåtte aldersdiskrimineringsforbudet, med mindre aldersgrensen har grunnlag i grensene for alkoholservering. Oslo Economics legger til grunn at opphevelse av slike aldersgrenser kan medføre noen omstillingskostnader i utelivsbransjen, men at det vil gi økt samfunnsnytte gjennom et mer åpent og inkluderende uteliv. Det samme gjelder aldersgrenser i butikker, hoteller og utesteder basert på gruppemessig økt risiko for problematferd. Oslo Economics antar at opphevelse av slike aldersgrenser som ikke er fundert i forholdsmessig risikoøkning, antas å gi en gevinst ved at det tilrettelegges for et mer åpent, fordomsfritt og inkluderende samfunn.

Oslo Economics legger til grunn at en lovendring vil ha nytteeffekter på boligmarkedet, ved at personer som i dag nektes boligkjøp på grunn av alder i større grad får anledning til å skaffe seg bolig.

29.6.7 Konsekvenser for håndhevingen

Oslo Economics anslår at et aldersdiskrimineringsforbud vil føre til en viss økning i henvendelser til LDO og saker for LDN. At aldersgrenser i lover og forskrifter og prisdiskriminering holdes utenfor forbudet, vil imidlertid føre til at omfanget begrenses og at en del saker kan avvises av Diskrimineringsnemnda uten realitetsbehandling.

Oslo Economics har lagt til grunn at en lovendring vil gi økte kostander for LDO ved at LDO får flere oppgaver knyttet til informasjonsspredning og veiledning om det nye lovverket i samfunnet generelt, og ved at det vil gi økte kostnader til behandling av flere klage- og veiledningssaker. I rapporten skiller Oslo Economics mellom tre ulike modeller av et diskrimineringsvern når håndhevingsapparatets kostnader skal beregnes. Ved den modellen som ligger nærmest departementets forslag til aldersdiskrimineringsforbud, anslås den samlede økningen i tidsbruk for LDO til rundt 0,5 årsverk per år de første tre årene og deretter 0,2 årsverk per år. Oslo Economics anslo at lovendringen årlig ville gi LDO økte kostnader tilsvarende 0,4 mill. kroner de tre første årene og deretter er 0,16 mill. kroner årlig.

Oslo Economics la til grunn at kostnadene for LDN vil knytte seg til at flere saker klages inn til nemnda. Oslo Economics anslo at et forbud tilsvarende det forbudet departementet foreslår ville medføre en økt tidsbruk tilsvarende 0,2 årsverk per år de første tre årene og deretter 0,1 årsverk. Oslo Economics la til grunn totale kostander for at et gjennomsnittlig årsverk koster 800 000, inkludert arbeidsgiveravgift og andre sosiale kostnader. Oslo Economics anslo at de årlige kostnadene til Likestillings- og diskrimineringsnemnda som følge av lovendringen vil komme på 0,16 mill. kroner de tre første årene og deretter 0,08 mill. kroner årlig.

Med forslaget om endringer i håndhevingsapparatet, som innebærer at klagesaker kun skal behandles i én instans, må det legges til grunn at kostnadene til håndheving av disse sakene blir lavere enn det Oslo Economics har anslått. LDOs kostnader vil kun knytte seg til informasjonsspredning og veiledning, og de samlede kostnadene for LDO vil derfor bli lavere enn det Oslo Economics har lagt til grunn. Kostnadene til Diskrimineringsnemnda kan bli noe høyere enn det som er lagt til grunn i rapporten til Oslo Economics som følge av at klagesaker ikke lenger først behandles av LDO. Samlet sett må det imidlertid legges til grunn at en én-instansmodell vil være ressursbesparende når det gjelder klagesaker. Merutgifter for LDO og Diskrimineringsnemnda som følge av forslaget dekkes innenfor uendrede budsjettrammer.

29.7 Plikten til universell utforming av IKT skal også gjelde opplærings- og utdanningssektoren

29.7.1 Innledning

Departementet foreslår å utvide virkeområdet for plikten til universell utforming av IKT, slik at også opplærings- og utdanningsområdet får plikt til universell utforming av IKT rettet mot allmennheten, se kapittel 22.10.6. Opplærings- og utdanningsinstitusjonene pålegges å sikre universell utforming av skolens nettsider, læringsplattformer og digitale læremidler som anvendes i undervisningen, og i kommunikasjonen med elever og foreldre.

Difi har utredet de samfunnsøkonomiske konsekvensene av å pålegge opplærings- og utdanningssektoren en plikt til universell utforming av IKT. Utredningen er hovedsaklig basert på en analyse foretatt av Oslo Economics, på vegne av Difi. Difi har vurdert to ulike alternativer: krav om universell utforming av alle nettløsninger (nettsider, læringsplattformer og læremidler), eller at kravet begrenses til bare å gjelde for nettsider og læringsplattformer.

Difi har funnet grunnlag for å prissette visse kostnadseffekter. En del kosnadseffekter og nytteeffekter er ikke prissatt, som kostnadene ved universelt utformede læremidler. For disse utslagene er det foretatt en generell vurdering av negativ eller positiv nytte.

I etterkant av Difis utredning har Proba utredet prissatte kostnader ved å stille krav til universell utforming av læremidler.

29.7.2 Nettsider

Når det gjelder nettsider viser Difis utredning at det vil være kostnader knyttet til å lage nye nettsider i tråd med standardene for universell utforming. De fleste utdanningsinstitusjoner har felles nettsider med kommune eller fylkeskommune. Det er allerede plikt til universell utforming av kommunens nettsider, så for disse institusjonene vil det ikke påløpe kostnader til nye nettsider i tråd med standardene. For opplærings- og utdanningsinstitusjoner som har egne nettsider eller nettløsninger (1251 institusjoner) vil det påløpe kostnader til utvikling av sider. Den samlede kostnaden er beregnet til 99 millioner kroner fordelt over ti år, hvor de største kostnadene vil påløpe de første årene. Kostnadene vil tilfalle skolene. Departementet legger til grunn at utgiftene kan dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer.

29.7.3 Digitale læringsplattformer

Digitale læringsplattformer utvikles og selges av få leverandører. Det er stort sett fire leverandører som opererer på det norske markedet. Det vil derfor være begrensede kostnader ved å utvikle universelt utformede løsninger for det norske markedet. Den totale merkostnaden anslås til 4 millioner kroner som en engangseffekt. Kostnadene vil primært tilfalle leverandørene. Det antas at leverandørene i en viss utstrekning kan fordele kostnadene på kundene.

29.7.4 Digitale læremidler

Probas analyse av samfunnsøkonomiske konsekvenser av krav om universell utforming av læremidler viser at merkostnadene ved universell utforming av læremidler vil ligge på 40–63 prosent av produksjonskostnadene for alle digitale læremidler. Samlet utgjør kostnadene mellom 50 og 109 millioner kroner per år. Forlagsbransjen vil i hovedsak bære kostnadene ettersom de digitale læremidlene som regel tilbys som gratis tilleggsprodukter til lærebøker.

Departementet foreslår ikke at forlagene kompenseres direkte for merkostnadene. Det er etablert ulike tilskuddsordninger innenfor utdannings- og forskningssektoren til utvikling av IKT. I en overgangsperiode kan tilskuddsordninger være aktuelle for å motvirke utilsiktede følger av reguleringen.

29.7.5 Kompetanseheving og opplæring

Det vil også påløpe kostnader til opplæring og kompetanseheving av ansatte som publiserer på skolens nettsider. Totalkostnadene for kursing og tidsbruk er beregnet til 18 millioner kroner fordelt på ti år. Kostnadene faller i hovedsak på skolene. Departementet legger til grunn at utgiftene kan dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer.

I tillegg må alle ansatte læres opp i bruk av universelt utformede læringsplattformer og læremidler. Kostnadene til dette er ikke prissatt, men anslås til å ha middels til lite negativt omfang.

29.7.6 Tilsyn

Krav til universell utforming for opplærings- og utdanningssektoren vil medføre kostnader til tilsyn med en ny sektor. Tilsynsoppgaven er foreslått lagt til Difi, som i dag fører tilsyn med at virksomheters nettsider er i tråd med kravene til universell utforming. Det er beregnet et behov for henholdsvis tre eller fire ekstra årsverk i tilsynet avhengig av om plikten skal omfatte læremidler. Merkostnadene beregnes til 19 millioner kroner eller 12 millioner kroner over en tiårsperiode. Merutgiftene dekkes innenfor uendrede budsjettrammer.

29.7.7 Andre kostnader og nytteeffekter

Difis rapport peker på at krav til universell utforming kan påvirke konkurransesituasjonen i markedet, men at det er uvisst hvilken effekt kravene vil ha på slike forhold. Effekten vurderes til å være mellom middels og liten i omfang.

Difi har også beregnet kostnader knyttet til skattefinansiering. Denne beregnes til henholdsvis 28 millioner kroner dersom digitale læremidler inkluderes i kravene til universell utforming, og 27 millioner kroner dersom læremidler unntas fra kravene.

Forslaget om universell utforming av IKT-løsninger i skolen vil også føre til innsparinger. Difi og Proba samfunnsanalyse har ikke prissatt nytten av å innføre krav om universell utforming av IKT for opplærings- og utdanningsinstitusjoner. De samfunnsøkonomiske analysene peker på flere forventede nytteeffekter av forslaget. For det første antas det at krav til universell utforming vil medføre at flere elever kan delta i den ordinære undervisningen, ta høyere utdanning og ha normal studieprogresjon. Effekten vurderes til mellom middels og lite positiv.

Bedre utbytte av og økt deltakelse i opplæringen kan potensielt medføre mer produktiv arbeidskraft og forventes å føre til økt deltakelse i arbeidslivet for personer med funksjonsnedsettelser. Rapportene viser til at det er lav arbeidsdeltakelse blant personer med funksjonsnedsettelser. Bare 42,7 prosent er sysselsatt mot 74,2 prosent i befolkningen for øvrig. Nytteverdien av økt arbeidsdeltakelse og større produktivitet anslås til mellom middels og lite positiv.

De samfunnsøkonomiske analysene viser også at forslaget kan føre til redusert behov for og reduserte kostnader til individuell tilrettelegging. Det kan både bli behov for færre årsverk som bistår i undervisningen av elever med særlige behov, og færre hjelpemidler. Effekten anslås til mellom middels til lite positiv for de to alternativene som er utredet.

29.7.8 Samlet vurdering

Samlet sett mener både analysen fra Difi (Oslo Economics) og Proba at det vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt å innføre krav om universell utforming av IKT-løsninger for opplærings- og utdanningssektoren. Dette gjelder både dersom kravet begrenses til å gjelde bare for nettløsninger og læringsplattformer, og dersom kravet også omfatter læremidler. For det offentlige, stat og kommune, vil nytteeffekten overstige kostnadene. Forslaget vil gi netto kostnader for forlagene som produserer læremidler.