20 Forbud mot å instruere

20.1 Innledning

Departementet foreslår at forbudet mot å instruere noen om å diskriminere, trakassere og gjengjelde i likestillingsloven § 10, diskrimineringsloven om etnisitet § 11, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 10 og diskrimineringsloven om seksuell orientering § 10 videreføres i likestillings- og diskrimineringsloven § 15.

20.2 Gjeldende rett

20.2.1 Likestillingsloven, diskrimineringsloven om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og diskrimineringsloven om seksuell orientering

Det er forbudt å instruere noen om å diskriminere, trakassere eller gjøre gjengjeld i strid med diskrimineringslovene. Dette følger av likestillingsloven § 10, diskrimineringsloven om etnisitet § 11, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 10, diskrimineringsloven om seksuell orientering § 10 og arbeidsmiljøloven § 13-1 (2). Bestemmelsene skal tolkes på samme måte.

Med å instruere menes å gi ordre, retningslinjer, formaninger, befalinger mv. overfor én eller flere personer. Forbudet rammer så vel skriftlige som muntlige ytringer. Forbudet gjelder både konkrete og generelle instrukser. Eksempler på generelle instrukser er at styret i et aksjeselskap instruerer om at det ikke skal ansettes personer med nedsatt funksjonsevne i selskapet. Det fremgår forutsetningsvis av begrepet å instruere at det må foreligge et underordnings-, lydighets- eller avhengighetsforhold mellom den som gir instruksen og den som utfører den, for eksempel forholdet mellom en arbeidsgiver og arbeidstaker, se blant annet Ot.prp. nr. 104 (2002–2003) kapittel 8.3.5.6 side 37–38. Bestemmelsen krever følgelig et hierarkisk forhold mellom den som oppfordrer til og den som oppfordres til å diskriminere.

Bestemmelsen forutsetter at det instrueres om et forhold som vil være i strid med loven. Det må dermed vurderes om å instruere om for eksempel forskjellsbehandling av kvinner og menn likevel vil være lovlig etter reglene om saklig forskjellsbehandling eller positiv særbehandling før det kan konstateres om handlingen er i strid med loven. Derimot er det ikke nødvendig at beskjeden faktisk er blitt fulgt og dermed har hatt en diskriminerende effekt. Gjerningsbeskrivelsen vil være oppfylt i det det instrueres. Derimot vil det ikke være anledning til å kreve erstatning eller oppreisning dersom det ikke har oppstått en diskriminerende virkning.

20.3 EU-rett

Instruks om å diskriminere er definert som diskriminering i en rekke EU-direktiver, blant annet EUs rasediskrimineringsdirektiv (2000/43/EF) artikkel 2 nr. 4, EUs rammedirektiv (2000/78/EF) artikkel 2 nr. 4, EUs likebehandlingsdirektiv (2006/54/EF) artikkel 2 nr. 2 og direktivet om likebehandling av kvinner og menn i forbindelse med adgang til og levering av varer og tjenester (2004/113/EF) artikkel 4 nr. 4. Begrepet instruks er imidlertid ikke definert i direktivene.

20.4 Nordiske lands rett

20.4.1 Svensk rett

Den svenske diskrimineringslagen første kapittel § 4 nr. 6 definerer instrukser om å diskriminere som ordrer eller instruksjoner om direkte diskriminering, indirekte diskriminering, manglende tilgjengelighet, trakassering og seksuell trakassering. Lovteksten inneholder et uttrykkelig krav om at det må foreligge et lydighets- eller avhengighetsforhold mellom den som instruerer eller som på grunn av instruksjonen har påtatt seg å fullføre oppdraget.

20.4.2 Dansk rett

Den danske forskelsbehandlingsloven kapittel 1 § 1 femte ledd slår fast at en instruks om å diskriminere utgjør diskriminering. Det fremgår av forarbeidene at den som gir instruksen må ha instruksjonsmyndighet eller tilsynsrett over personen som blir gitt instruksen, slik at det foreligger et over- eller underordningsforhold, jf. Lovforslag nr. L 40 den 22. oktober 2003. Tilsvarende følger av loven om etnisk likebehandling kapittel 1 § 3 femte ledd. At instrukser om å diskriminere regnes som forskjellsbehandling, følger også av loven om etnisk ligebehandling § 3 tredje ledd, ligestillingsloven § 2 første ledd og ligebehandlingsloven § 1 sjuende ledd.

20.4.3 Finsk rett

Den finske diskrimineringslagen har et forbud mot diskriminering i 8 §. I bestemmelsens andre ledd slås det fast at instruksjoner eller befalinger om å diskriminere anses som diskriminering etter loven. Ifølge forarbeidene er det ikke et krav at instruksen har hatt en diskriminerende virkning. Derimot må den som instruerer befinne seg i en slik posisjon overfor den som instrueres at vedkommende kan gi en forpliktende instruks (RP 19/2014 rd side 73).

Etter den finske jämställdhetslagen skal befalinger og instruksjoner om å diskriminere på grunn av kjønn betraktes som diskriminering, jf. 7 § sjette ledd.

20.5 Diskrimineringslovutvalgets forslag (NOU 2009: 14)

Diskrimineringslovutvalget foreslo å videreføre forbudet mot instruks i likestillingsloven, diskrimineringsloven, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og arbeidsmiljøloven. Utvalget foreslo videre at forbudet mot instruks om diskriminering skulle utvides til alle lovens diskrimineringsgrunnlag.

20.6 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at gjeldende bestemmelser om forbud mot instruks i likestillingsloven, diskrimineringsloven om etnisitet, diskrimineringsloven om seksuell orientering og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skulle videreføres. Departementet vurderte om forbudet også skulle gjelde i situasjoner der det ikke foreligger et underordnings-, lydighets- eller avhengighetsforhold, da slike tilfeller ikke er omfattet av dagens diskrimineringslovgivning. Departementet konkluderte imidlertid med at det verken var nødvendig eller ønskelig å gå bort fra et krav om underordnings-, avhengighets eller lydighetsforhold.

20.7 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser hadde synspunkter på forslaget om å videreføre gjeldende bestemmelser om forbud mot instruks.

20.8 Departementets vurdering

Departementet foreslår å videreføre forbudet mot å instruere om diskriminering, trakassering og gjengjeldelse. Forbudet skal gjelde alle lovens diskrimineringsgrunnlag.

Som departementet også påpekte i høringsnotatet, vil et forbud mot å instruere kunne ha en viktig preventiv effekt. Også EU-direktivene forbyr instruksjoner om å diskriminere.

I høringsnotatet vurderte departementet om også situasjoner hvor det ikke foreligger et underordnings-, lydighets- eller avhengighetsforhold bør omfattes av forbudet mot instruks. I høringsnotatet falt imidlertid departementet ned på at det verken er nødvendig eller ønskelig å gå bort fra et krav om underordnings- eller lydighetsforhold.

Departementet har fortsatt denne oppfatningen og foreslår derfor at gjeldende rett videreføres. Fravær av et underordningsforhold vil gjøre det mindre sannsynlig at instruksen vil lede til diskriminering. Hensynet til prevensjon og et effektivt diskrimineringsvern gjør seg heller ikke gjeldende like sterkt dersom det ikke foreligger et underordningsforhold mellom den som instruerer og den som blir instruert. Loven bør kun forby instruksjoner der det er en ikke ubetydelig risiko for at den faktisk vil bli fulgt. Instruksen eller presset om å diskriminere vil dessuten kunne rammes av forbudet mot medvirkning til diskriminering, trakassering eller gjengjeldelse dersom den som mottar instruksen velger å fullbyrde handlingen. Det er derfor ikke slik at denne type handlinger ikke omfattes av loven.

Etter departementets syn bør det innfortolkes et krav om at den som instruerer forstår eller burde forstå at instruksen kan føre til diskriminering, trakassering eller gjengjeldelse i strid med loven. Departementet bemerker i den forbindelse at loven blant annet forbyr generelle instrukser om indirekte diskriminering, noe som kan gjøre ansvaret vidtrekkende.