11 Diskrimineringsgrunnlag

11.1 Innledning

Diskrimineringsgrunnlag er forhold ved en person som det er ulovlig å diskriminere på grunn av. Ifølge dagens fire diskrimineringslover er det forbudt å diskriminere noen på grunn av:

• kjønn (likestillingsloven),

• etnisitet, religion og livssyn (diskrimineringsloven om etnisitet),

• seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk (diskrimineringsloven om seksuell orientering)

• nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven)

Likestillingsloven presiserer at diskriminering på grunn av graviditet og permisjon ved fødsel og adopsjon regnes som diskriminering på grunn av kjønn, jf. § 5. Diskrimineringsloven om etnisitet presiserer at diskriminering på grunn av nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk regnes som diskriminering på grunn av etnisitet, jf. § 6.

Departementet mener en felles likestillings- og diskrimineringslov skal ta utgangspunkt i dagens diskrimineringsgrunnlag. I tillegg foreslår departementet:

• at graviditet og permisjon ved fødsel og adopsjon blir egne diskrimineringsgrunnlag

• at omsorgsoppgaver tas inn i loven som et eget diskrimineringsgrunnlag.

• å erstatte begrepet «nedsatt funksjonsevne» med «funksjonsnedsettelse»

• å tydeliggjøre i lovteksten at sammensatt diskriminering (diskriminering på grunn av kombinasjoner av grunnlag) er forbudt, se kapittel 13

• å innføre et aldersdiskrimineringsforbud utenfor arbeidsforhold, slik at alder blir et diskrimineringsgrunnlag i denne loven, se kapittel 15.

I høringsnotatet holdt departementet det åpent om loven i tillegg skulle forby diskriminering på grunn av «andre lignende, vesentlige forhold ved en person» (samlekategori). Departementet foreslår at lovens diskrimineringsgrunnlag ikke skal suppleres av en slik samlekategori. Det er altså kun de opplistede diskrimineringsgrunnlagene som skal ha et vern mot diskriminering etter denne loven.

Departementet foreslår at forbudet mot diskriminering på grunn av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, midlertidig ansatte og deltidsansatte, fortsatt kun skal reguleres i arbeidsmiljøloven kapittel 13 og skipsarbeidsloven kapittel 10.

11.2 Gjeldende rett

11.2.1 Grunnloven

Det grunnlovsfestede vernet mot diskriminering er etter ordlyden ikke knyttet til bestemte diskrimineringsgrunnlag, men utformet som et generelt forbud mot all usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling, se en nærmere redegjørelse i kapittel 4.3.

11.2.2 Likestillingsloven

11.2.2.1 Kjønn

Likestillingsloven forbyr diskriminering på grunn av kjønn, jf. § 5. Både menn og kvinner er vernet etter loven.

Personer som har gjennomgått kjønnskorrigerende operasjoner og intersexpersoner vil kunne påberope seg diskrimineringsvern både etter likestillingsloven og diskrimineringsloven om seksuell orientering. Hvilken lov som kommer til anvendelse, avhenger av hva slags diskriminering det gjelder. Dersom en person har foretatt kjønnskorrigerende operasjon for å bli kvinne, og blir stilt dårligere enn en mann, vil kvinnen ha et diskrimineringsvern etter likestillingsloven på lik linje med alle andre kvinner.

11.2.2.2 Graviditet og permisjon i forbindelse med fødsel og adopsjon

Ifølge likestillingsloven § 5 første ledd andre punktum, regnes diskriminering på grunn av graviditet og permisjon ved fødsel eller adopsjon som diskriminering på grunn av kjønn.

Både kvinner og menn har et vern mot diskriminering på grunn av foreldrepermisjon. For en nærmere redegjørelse av begrepene graviditet, amming og permisjon ved fødsel og adopsjon, se kapittel 16 og særmerknadene til forslagets § 10 i kapittel 30.

11.2.2.3 Omsorgsoppgaver

Også omsorgsoppgaver utover permisjon ved fødsel og adopsjon kan være omfattet av vernet mot indirekte kjønnsdiskriminering etter likestillingsloven § 5. Ifølge forarbeidene vil forskjellsbehandling på grunn av omsorg for små barn være indirekte forskjellsbehandling på grunn av kjønn. Det følger av forarbeidene at også omsorg for større barn, eller gamle foreldre med omsorgsbehov etter omstendighetene kan omfattes av diskrimineringsvernet, jf. Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 20.2 side 170.

Diskriminering på grunn av omsorgsansvar er gitt et diskrimineringsrettslig vern fordi det tradisjonelt har vært flest kvinner som har slike oppgaver, se Ot.prp. nr. 77 (2000–2001) kapittel 6.6.2 side 37. Vernet mot diskriminering på grunn av omsorgsoppgaver gjelder imidlertid likt for menn og kvinner, se Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 10.4.3.2 side 71.

Omsorgsoppgaver for nærstående med nedsatt funksjonsevne er vernet av forbudet mot tilknytningsdiskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 første ledd tredje punktum.

Arbeidsmiljøloven kapittel 12 har bestemmelser som gir rettigheter i forbindelse med omsorgsoppgaver. En arbeidstaker har rett til permisjon i forbindelse med omsorg for og pleie av barn og nærstående etter §§ 12-9 og 12-10. Et forbud mot oppsigelser på grunn av permisjon følger også av arbeidsmiljøloven § 15-9.

11.2.3 Diskrimineringsloven om etnisitet

11.2.3.1 Innledning

Diskrimineringsgrunnlagene i diskrimineringsloven om etnisitet er etnisitet, religion og livssyn.

11.2.3.2 Etnisitet

Diskriminering på grunn av etnisitet er forbudt etter diskrimineringsloven om etnisitet § 6. Etnisitetsbegrepet skal forstås vidt. Det som betegnes som etnisk opprinnelse i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, faller inn under diskrimineringslovens etnisitetsbegrep. Blant annet innebærer dette at nasjonale minoriteter og urfolk omfattes av etnisitetsbegrepet.

Det er ikke mulig å gi en uttømmende redegjørelse for hva som omfattes av begrepet etnisitet. Hva som oppfattes som etnisitet, kan variere fra gruppe til gruppe, fra individ til individ og fra situasjon til situasjon, se Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) kapittel 10.1.8.2 side 88. Når man skal avgrense begrepet etnisitet, står relasjoner sentralt. For eksempel vil en persons etnisitet, ofte uttrykkes i form av individets eller gruppens opplevelse av å være forskjellig fra andre.

Etnisitetsbegrepet vil også omfatte objektive elementer. Nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk er eksempler på slike objektive elementer. Det følger av diskrimineringsloven om etnisitet § 6 første ledd andre punktum at diskriminering på grunn av «nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk» regnes som diskriminering på grunn av etnisitet. Begrepet etnisitet kan også omfatte andre forhold enn det som er listet opp som eksempler i loven.

Det er presisert i forarbeidene til diskrimineringsloven om etnisitet at nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk kun skal forstås som elementer av etnisitetsbegrepet, og ikke som selvstendige diskrimineringsgrunnlag, jf. Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 20.3 side 176. Disse markørene har derfor kun et diskrimineringsvern der forskjellsbehandlingen har sammenheng med etnisitet eller er etnisk betinget, jf. Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 10.4.1.2 side 68-69 med henvisning til Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) kapittel 10.1.8.2 side 87–90.

11.2.3.3 Nasjonal opprinnelse

Begrepet «nasjonal opprinnelse» omfatter blant annet «fødested, landbakgrunn og sted hvor man har hatt sin oppvekst eller har sin bakgrunn fra», jf. Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) kapittel 10.1.8.3 side 88.

Nasjonal opprinnelse er ikke det samme som nasjonalitet, som vanligvis betyr statsborgerskap. Statsborgerskap er ikke et vernet diskrimineringsgrunnlag i diskrimineringsloven om etnisitet. Å sette vilkår for å få statsborgerskap eller oppholdstillatelse regnes derfor ikke som direkte forskjellsbehandling etter diskrimineringsloven om etnisitet. Derimot vil det kunne innebære en indirekte forskjellsbehandling på grunn av etnisitet hvis vilkårene for å få statsborgerskap fører til at enkelte nasjonaliteter stilles dårligere enn andre, se FNs rasediskrimineringskonvensjon artikkel 1 nr. 3 og FNs rasediskrimineringskomités generelle anbefaling nr. 11. Dette er utdypet av FNs rasediskrimineringskomité i deres generelle anbefaling nr. 30, der komiteen anbefaler statene å:

«13. Ensure that particular groups of non-citizens are not discriminated against with regard to access to citizenship or naturalization, and to pay due attention to possible barriers to naturalization that may exist for long-term or permanent residents;

14. Recognize that deprivation of citizenship on the basis of race, colour, descent, or national or ethnic origin is a breach of States Parties’ obligations to ensure non-discriminatory enjoment of the right to nationality;15. Take into consideration that in some cases denial of citizenship for long-term or permanent residents could result in creating disadvantage for them in access to employment and social benefits, in violation of the Convention’s anti-discrimination principles;»

Forskjellsbehandling på grunn av statsborgerskap vil også i andre tilfeller kunne rammes av forbudet mot indirekte diskriminering på grunn av etnisitet. Likestillings- og diskrimineringsnemndas (LDN) sak nr. 18/2006 er et typisk eksempel på slik indirekte forskjellsbehandling. Saken gjaldt en boligannonse med formuleringen «utleies kun til norske statsborgere». Denne typen forskjellsbehandling vil særlig ramme personer med etnisk minoritetsbakgrunn. Det samme kan gjelde for stillingsannonser med krav til norsk statsborgerskap, samt tilfeller der statsborgerskap har betydning for rentebetingelser og lignende i forbindelse med finansielle tjenester. Lovligheten av forskjellsbehandlingen vil i så fall måtte avgjøres av om forskjellsbehandlingen er saklig, nødvendig og forholdsmessig, jf. diskrimineringsloven om etnisitet § 7.

Et samfunnsområde der forskjellsbehandling på grunn av nasjonal opprinnelse særlig gjør seg gjeldende, er på utlendingsforvaltningens område. I tråd med det som er skrevet over, vil vilkår for adgang til riket ikke i seg selv innebære en forskjellsbehandling på grunn av nasjonal opprinnelse, med mindre vilkårene forskjellsbehandler ulike grupper på grunn av deres nasjonale opprinnelse. Dette var blant annet tilfelle i LDNs sak nr. 18/2011, der LDN vurderte om forskjellsbehandling på grunn av nasjonal opprinnelse ved avslag på visumsøknad var diskriminerende. Søkeren var fra Iran og visumsøknaden ble avslått på grunn av svake returforutsetninger. LDN fant at opprinnelseslandet hadde betydning for vurderingen av visumsøknaden, og avslaget derfor innebar en forskjellsbehandling på grunn av nasjonal opprinnelse. LDN fant imidlertid at forskjellsbehandlingen var saklig, nødvendig og forholdsmessig, og dermed tillatt.

11.2.3.4 Avstamning

Ifølge forarbeidene omfatter avstamning kaste, som knyttes til medfødt og arvelig medlemskap i grupper. I forarbeidene er det uttalt at også klan og stamme faller inn under begrepet avstamning, jf. Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) kapittel 10.1.8.5 side 89. Begrepet klan er knyttet til slektskap i vid betydning.

Etter departementets syn må det legges til grunn at begrepet avstamning etter en rent språklig forståelse også vil omfatte andre forhold enn de som er nevnt i forarbeidene. For eksempel må det legges til grunn at samisk avstamning vil omfattes av begrepet avstamning. Samisk avstamning vil uansett falle inn under samlebetegnelsen etnisitet.

11.2.3.5 Hudfarge

Hudfarge vil ofte overlappe med etnisitet, men personer kan også bli diskriminert på grunn av hudfarge uten at dette nødvendigvis har sammenheng med at man opplever at man har en annen etnisk bakgrunn enn andre. For eksempel vil utenlandsadopterte personer ofte ha en norsk identitet. I forarbeidene til diskrimineringsloven 2005 uttalte departementet at dette vil kunne skape uklarhet med hensyn til om de er omfattet av vernet mot diskriminering på grunn av etnisitet, se Ot. prp. nr. 33 (2004–2005) kapittel 10.1.8.6 side 89. I loven av 2005 var hudfarge, sammen med nasjonal opprinnelse, avstamning og språk, opplistet som selvstendige diskrimineringsgrunnlag ved siden av etnisitet.

I diskrimineringsloven om etnisitet 2013 er hudfarge listet opp som et eksempel på hva som regnes som etnisitet. I forarbeidene til loven er det uttalt at diskriminering av adopterte personer på grunn av deres hudfarge, skal regnes som etnisk diskriminering, jf. Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 10.4.1.2 side 69 og kapittel 20.3 side 176.

Diskrimineringsforbudet i diskrimineringsloven om etnisitet omfatter også diskriminering på grunn av «antatt» etnisitet.

11.2.3.6 Språk

Diskrimineringsloven om etnisitet forbyr diskriminering på grunn av språk som har sammenheng med etnisitet. Dette betyr at blant annet dialekter ikke er omfattet. Tegnspråk vil i seg selv heller ikke være vernet etter diskrimineringsloven om etnisitet, men vil kunne omfattes av vernet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Forskjellsbehandling på grunn av språk vil i mange tilfeller ha sammenheng med etnisitet, typisk der det kreves norsk som morsmål for en stilling, jf. Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 10.4.1.2 side 69. Et avslag på søknad om stilling på grunn av manglende språkferdigheter vil også kunne være en forskjellsbehandling på grunn av etnisitet dersom de manglende språkferdighetene har sammenheng med at vedkommende ikke er etnisk norsk. Språkkrav ved ansettelse vil imidlertid i mange tilfeller være tillatt, fordi språk ofte er en nødvendig kvalifikasjon for å utføre arbeidet, se Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) kapittel 10.4.8.4 side 103.

Også manglende språklig tilrettelegging for personer med etnisk minoritetsbakgrunn kan etter omstendighetene innebære en forskjellsbehandling på grunn av etnisitet, da det også i slike tilfeller gjerne vil være nær sammenheng mellom språkutfordringene og vedkommendes etniske bakgrunn. For eksempel vil det kunne innebære en forskjellsbehandling på grunn av etnisitet dersom ansatte ved et offentlig kontor nekter å snakke engelsk med en person som ikke forstår norsk.

På den annen side vil ikke diskrimineringsloven om etnisitet komme til anvendelse hvis en etnisk norsk person ikke får en stilling fordi vedkommende ikke har tilstrekkelige engelskferdigheter til stillingen. I et slikt tilfelle har språket ikke sammenheng med vedkommendes etnisitet. At en skole tilbyr fremmedspråk i tysk, men ikke i russisk, innebærer heller ikke en forskjellsbehandling på grunn av språk etter diskrimineringsloven om etnisitet. Forskjellsbehandling mellom ulike språk vil altså ikke være vernet, med mindre dette fører til at personer stilles dårligere enn andre på grunn av deres etnisitet.

11.2.3.7 Religion og livssyn

Religion og livssyn er selvstendige diskrimineringsgrunnlag i diskrimineringsloven om etnisitet § 6 første ledd. Det er derfor ikke et krav om at religionen eller livssynet har sammenheng med etnisitet eller at etniske minoriteter er involvert, jf. Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) kapittel 10.1.8.8 side 90. Det betyr for eksempel at en etnisk norsk person vil være beskyttet mot diskriminering dersom vedkommende stilles dårligere enn andre fordi vedkommende tilhører en frikirkemenighet, jf. Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 20.3 side 176.

Livssyn er sidestilt med religion som diskrimineringsgrunnlag. Dette er i tråd med Grunnloven § 2 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 9. Uttrykket «livssyn» omfatter både religiøse og sekulære livssyn. Mer generelt kan livssyn defineres som det mennesker tror på om livet og verden, om det finnes en høyere makt eller ikke, hvilken etikk man bør leve etter osv. For eksempel er ateister og agnostikere omfattet. Det er ikke noe klart skille mellom religion og livssyn.

Det er opp til håndhevingsorganene å ta stilling til om en person i et enkelt tilfelle er vernet på grunn av sin religion eller sitt livssyn. Hvor langt vernet rekker, må tolkes i tråd med blant annet EMK artikkel 9 og praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). I saken Eweida mfl. mot Storbritannia, dom 15. januar 2013 (premiss 80–82), uttalte domstolen at retten til religionsfrihet bare omfatter holdninger av en viss klarhet, alvorlighet, sammenheng og viktighet. Religionsfriheten innebærer en rett til å gi uttrykk for religiøs tro i offentligheten. Domstolen uttalte videre at ikke enhver handling som er inspirert, motivert eller påvirket av religion utgjør et uttrykk for den religiøse troen. Handlingen må være tett knyttet til religionen. Handlinger eller unnlatelser som ikke er et direkte uttrykk for troen eller som bare har fjern tilknytning til den religiøse overbevisningen, er ikke beskyttet av EMK artikkel 9 nr. 1.

I dommen viste domstolen også til at vernet ikke er begrenset til religionsutøvelse som er generelt anerkjent eller påbudt i troslæren. EMD uttalte at det må vurderes konkret i hver sak om det er en tilstrekkelig nær og direkte sammenheng mellom handlingen og troslæren.

LDN la en tilsvarende lovforståelse til grunn i sak nr. 46/2014.

11.2.4 Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Med «nedsatt funksjonsevne» menes tap av eller skade på en kroppsdel eller i en av kroppens funksjoner. Diskrimineringsgrunnlaget omfatter både fysiske, psykiske og kognitive funksjoner. Det kan for eksempel dreie seg om nedsatt bevegelses-, syns- eller hørselsfunksjon, ulike funksjonsnedsettelser på grunn av allergi, hjerte- eller lungesykdommer, ulike psykiske lidelser og ulike former for nedsatt kognitiv funksjonsevne. Nedsatt kognitiv funksjonsevne innebærer redusert evne til mentale prosesser som språk, hukommelse, informasjonsbearbeidelse, problemløsning og ervervelse av kunnskap, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 9.4.8.2 side 91. Begrepet nedsatt funksjonsevne omfatter også psykiske lidelser. Diagnoser innenfor autismespekteret, sittehemminger og kroniske sykdommer kan også omfattes av begrepet «nedsatt funksjonsevne».

Diskriminering av HIV-positive er dekket av vernet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Det gjelder også tilfeller der diskrimineringen skjer på grunn av frykt for smitte, jf. Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 20.4 side 180.

Også diskriminering av personer som bruker alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) eller tegnspråk, regnes som diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Det stilles ikke krav til hvor lenge den nedsatte funksjonsevnen har vart, eller hvor alvorlig den er, men begrepet omfatter ikke forbigående og helt bagatellmessige forhold som ikke påvirker funksjonsevnen i nevneverdig grad. Etter det departementet kjenner til, har håndhevingsorganene foreløpig ikke hatt saker der spørsmålet om varighet har kommet på spissen. LDN har imidlertid i sak nr. 40/2009 kommentert hvor stor den nedsatte funksjonsevnen må være for å omfattes av diskrimineringsgrunnlaget. LDN fant i den saken at klagerens milde form for epilepsi måtte regnes som nedsatt funksjonsevne i lovens forstand. LDN viste til at diskrimineringsvernet skal være vidt, og at hovedfokuset skal være på om det foreligger diskriminering eller ikke.

Årsaken til funksjonsnedsettelsen har ikke betydning. Begrepet begrenses derfor ikke mot tilstander som skyldes vedkommende selv. Begrepet nedsatt funksjonsevne omfatter imidlertid ikke viljebestemt atferd, noe som blant annet innebærer at diskrimineringsvernet ikke gir noen beskyttelse mot for eksempel straffeforfølgning. I den grad atferd er et utslag av nedsatt funksjonsevne og ikke er styrt av viljen, er likevel atferden ansett som en del av den nedsatte funksjonsevnen.

Rusavhengighet, overvekt og utseendemessige forhold er omfattet av diskrimineringsgrunnlaget nedsatt funksjonsevne hvis tilstanden har medført nedsatt funksjonsevne, hvis tilstanden er forårsaket av underliggende funksjonsnedsettelse eller hvis forskjellsbehandlingen skjer på grunn av tidligere, fremtidig eller antatt nedsatt funksjonsevne. For eksempel vil det innebære en forskjellsbehandling etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven dersom en person ikke får en stilling fordi arbeidsgiver frykter at en overvektig arbeidssøker har eller vil få sykdommer som følge av overvekten. Ifølge forarbeidene kan det heller ikke utelukkes at ytre trekk unntaksvis i seg selv kan regnes som nedsatt funksjonsevne, for eksempel brannskadet hud, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 9.4.8 side 92.

11.2.5 Diskrimineringsloven om seksuell orientering

11.2.5.1 Innledning

Diskrimineringsloven om seksuell orientering gir et vern mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

11.2.5.2 Seksuell orientering

I forarbeidene til diskrimineringsloven om seksuell orientering er diskrimineringsgrunnlaget seksuell orientering beskrevet slik, se Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 16.1.1 side 110:

«Begrepet seksuell orientering i rettslig sammenheng omfatter homofile, lesbiske, bifile og heterofile. Seksuell orientering inkluderer både seksuell legning og seksuell praksis. Begrepet peker på hvilket kjønn en persons kjærlighet og/eller seksualitet er rettet mot, om det er personer av motsatt kjønn eller av samme kjønn. Begrepet omfatter ikke særlige seksuelle preferanser eller aktiviteter som for eksempel fetisjisme eller sadomasochisme.»

11.2.5.3 Kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk

Med kjønnsidentitet menes en persons selvopplevde kjønn. Kjønnsidentitet kan både samsvare, og ikke samsvare, med biologisk kjønn.

Med begrepet kjønnsuttrykk menes hvordan en person, bevisst eller ubevisst, uttrykker seg gjennom oppførsel, klær, utseende, språk osv.

Diskrimineringsgrunnlaget kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk skiller seg fra de fleste andre diskrimineringsgrunnlagene, fordi de i stor utstrekning bygger på personenes subjektive opplevelser av seg selv. Det vil si at personen selv avgjør om vedkommende omfattes av vernet eller ikke.

Ifølge forarbeidene tar diskrimineringsgrunnlagene kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk særlig sikte på transpersoner. Definisjonen av transpersoner har ingen skarpe avgrensninger. Med transpersoner menes både personer som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling eller som er i en slik prosess, og personer som uttrykker sin kjønnstilhørighet eller sitt sosiale kjønn med en bestemt klesstil, kroppsspråk eller sminke. De nevnte eksemplene er ikke ment som en uttømmende oppregning av hvilke forhold som kan falle inn under grunnlaget kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. jf. Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 16.2.5.1 side 119. Grunnlagene forutsetter ikke at det foreligger noen diagnose.

Intersex er et paraplybegrep for mange ulike tilstander som gjelder for personer som er født med uklare kjønnskarakteristika. Det betyr at barna ofte ikke kan beskrives som enten gutt eller jente ved fødselen. I Norge blir personer født med intersextilstander tildelt kjønn som enten kvinne eller mann mens de er spedbarn, og kan få medisinsk og kirurgisk behandling for å fremstå som det tildelte kjønn.

Likestillingslovens diskrimineringsbegrep forutsetter en sammenlikningsperson av det motsatte kjønn: menn og kvinner. En intersexperson blir derimot ikke nødvendigvis forskjellsbehandlet fordi hun/han er kvinne/mann, men fordi hun/han utfordrer folks oppfatninger om kjønn. Intersexpersoner er omfattet av diskrimineringsgrunnlagene kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i diskrimineringsloven om seksuell orientering, og kan også ha et vern etter likestillingsloven, avhengig av hva slags diskriminering det er snakk om, jf. Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 16.5.3.2 side 121.

11.3 Internasjonale forpliktelser

Diskrimineringsgrunnlaget kjønn er gitt et diskrimineringsvern i blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), FNs kvinnediskrimineringskonvensjon, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FNs barnekonvensjon, ILO-konvensjon nr. 111 om diskriminering og ILO-konvensjon nr. 100 om lik lønn for kvinner og menn.

Etnisitet er gitt et diskrimineringsvern gjennom FNs menneskerettighetskonvensjoner, herunder FNs rasediskrimineringskonvensjon, ILO-konvensjon nr. 111 om sysselsetting og yrke, ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, EMK og Den europeiske sosialpakt. Også Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter, som gjelder diskrimineringsgrunnlaget «tilknytning til nasjonal minoritet», har nedfelt et diskrimineringsforbud.

FNs rasediskrimineringskonvensjon omfatter ikke uttrykkelig grunnlaget språk. Språk vil imidlertid kunne omfattes av forbudet mot indirekte diskriminering på grunnlag av «rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse». Grunnlaget språk er imidlertid nevnt i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og EMK. Rasediskrimineringskonvensjonen gjelder ikke forskjellsbehandling mellom statsborgere og ikke-statsborgere, jf. artikkel 1 (2). Også Den reviderte europeiske sosialpakten tillater etter sin ordlyd forskjellsbehandling mellom statsborgere og ikke-statsborgere (vedlegget til sosialpakten, under avsnittet «Scope of the European Social Charter (revised) in terms of persons protected»).

Religion er uttrykkelig nevnt som diskrimineringsgrunnlag i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og EMK. FNs rasediskrimineringskonvensjon inkluderer imidlertid ikke religion.

Ifølge FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 1 omfatter begrepet personer med nedsatt funksjonsevne blant annet personer med varige fysiske, psykiske, intellektuelle eller sensoriske funksjonsnedsettelser, som i samspill med ulike barrierer kan hindre dem i å delta fullt ut og på en effektiv måte i samfunnet på lik linje med andre. Den nedsatte funksjonsevnen kan være medfødt eller oppstått som følge av en ulykke eller sykdom. FNs barnekonvensjon artikkel 2 gir barn et vern mot å bli diskriminert på grunn av funksjonshemming. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, EMK og Den europeiske sosialpakt har ingen uttrykkelig henvisning til funksjonsevne. Nedsatt funksjonsevne er likevel omfattet av EMK artikkel 14 og andre menneskerettighetskonvensjoners kategorier som «annen status». Den europeiske sosialpakten nevner helse, som må antas å omfatte også funksjonsnedsettelse. HIV-smittede er også omfattet av vernet etter EMK artikkel 14.

Forbudene mot diskriminering i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. EMK og Den europeiske sosialpakt omfatter ikke seksuell orientering uttrykkelig. Et slikt forbud innfortolkes imidlertid i praksis, for eksempel i samlekategorien «annen status» i EMK artikkel 14. Under FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter er seksuell orientering innfortolket under grunnlaget «kjønn».

Et kjennetegn ved diskrimineringsvernet i sentrale menneskerettskonvensjoner er at de ikke har en uttømmende liste av diskrimineringsgrunnlag. Dette gjelder for eksempel FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 26 som slår fast at alle personer er like for loven, og at loven skal gi beskyttelse på ethvert grunnlag. EMK artikkel 14 gir vern mot diskriminering også på grunn av «annen status». Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har i sin praksis tolket begrepet «annen status» vidt. EMD har påpekt at EMK artikkel 14 ikke er uttømmende, og at konvensjonens formål er å sikre rettigheter som er praktiske og effektive. Ifølge EMD omfattes personlige karakteristikker som har likhetstrekk til de opplistede diskrimineringsgrunnlagene, som seksuell orientering, alder, nedsatt funksjonsevne, transseksualisme, helse og nasjonalitet.

EMD har også kommet til at upersonlige karakteristikker kan være vernet av diskrimineringsforbudet. Eksempler på dette er ekteskapelig status, militær rang, ulikheter i fiskerettigheter, at virksomheten til et grustak hadde blitt pålagt stanset, mens alle andre grustak hadde fått fortsette sin virksomhet, medlemskap i en organisasjon, bosted, immigrasjonsstatus og ulike vilkår for prøveløslatelse avhengig av lengden av en fengselsstraff, se Engel mfl. mot Nederland, Alatulkkila mfl. mot Finland, Fredin mot Sverige, Danilenkov mfl. mot Russland, Grande Oriente d’Italia di Palazzo Giustiniani mot Italia, Carson mfl. Storbritannia, Bah mot Storbritannia og Clift mot Storbritannia.

Domstolens begrunnelser for å omfatte også upersonlige karakteristikker, fremstår som uklare og lite konsekvente. EMDs praksis spriker, både med hensyn til hvilke forhold som faller inn under diskrimineringsvernet, og begrunnelser for hva som faller innunder diskrimineringsvernet. I enkelte saker nevnes ikke noe vilkår om diskrimineringsgrunnlag eller personlig status, slik at det avgjørende synes å ha vært om den aktuelle forskjellsbehandlingen var saklig eller ikke, se blant annet Rasmussen mot Danmark og Maggio mfl. mot Italia. I Peterka mot Tsjekkia, som gjaldt diskriminering på grunnlag av varigheten og karakteren av en arbeidskontrakt, påpekte EMD imidlertid at «annen status» bare omfatter personlige karakteristikker som ligner de grunnlagene som er opplistet i konvensjonsteksten.

På denne bakgrunn gir EMDs praksis begrensede retningslinjer for å skille mellom tilfeller som faller innenfor og utenfor samlekategorien «annen status».

11.4 EU-rett

Diskrimineringsgrunnlaget kjønn er gitt et diskrimineringsvern blant annet gjennom EUs likebehandlingsdirektiv (2006/54/EF), som forbyr direkte og indirekte forskjellsbehandling av kvinner og menn i arbeidslivet, og direktiv 2004/113/EF, som forbyr kjønnsdiskriminering når det gjelder adgang til og levering av varer og tjenester. Det er også enkelte andre direktiver som er aktuelle når det gjelder diskriminering på grunn av graviditet og permisjon ved fødsel og adopsjon, se kapittel 16.4.

Diskrimineringsgrunnlaget etnisitet er gitt et vern i EUs rasediskrimineringsdirektiv (2000/43/EF). Direktivet har ikke et uttrykkelig forbud mot diskriminering på grunn av språk. Språk vil imidlertid kunne omfattes av forbudet mot indirekte diskriminering på grunn av «rase eller etnisk opprinnelse». EUs rasediskrimineringsdirektiv (2000/43/EF) gjelder ikke forskjellsbehandling på grunn av nasjonalitet. Direktivet omfatter heller ikke bestemmelser og vilkår for innreise til og bosetting på medlemsstatenes territorium for tredjestatsborgere og statsløse personer eller forskjellsbehandling som beror på den rettsstillingen en person har som medborger i tredjeland eller statsløs, jf. artikkel 3 (2).

EUs rammedirektiv (2000/78/EF) forbyr diskriminering på grunn av «religion eller tro, handicap, alder eller seksuel orientering» i arbeidslivet.

11.5 Nordiske lands rett

11.5.1 Svensk rett

Den svenske diskrimineringslagen gir vern mot diskriminering på grunn av kjønn, kjønnsoverskridende identitet eller uttrykk, etnisitet, religion eller annen trosoppfatning, funksjonsnedsettelse, seksuell legning og alder, jf. første kapittel 1 §.

Diskrimineringsgrunnlagene er nærmere definert i lovens første kapittel 5 §. Med kjønn menes at noen er kvinne eller mann. Med kjønnsoverskridende identitet eller uttrykk menes at noen ikke identifiserer seg som kvinne eller mann gjennom sine klær eller på annen måte gir uttrykk for å tilhøre et annet kjønn. Med etnisk tilhørighet menes nasjonal eller etnisk opprinnelse, hudfarge eller annet lignende forhold. Med funksjonsnedsettelse menes permanente fysiske, psykiske eller bevegelsesmessige begrensninger av en persons funksjonsevne som følge av en skade eller sykdom ved fødsel, eller som har oppstått senere eller kan forventes å oppstå. Med seksuell legning menes homoseksuell, biseksuell eller heteroseksuell legning. Med alder menes oppnådd levealder. Den som har til hensikt å endre eller har endret sin kjønnstilhørighet omfattes av diskrimineringsgrunnlaget kjønn.

11.5.2 Dansk rett

Den danske ligestillingsloven, ligelønnsloven, ligebehandlingsloven og lov om ligebehandling av kvinner og menn i forbindelse med ervervstilknyttede sikringsordninger gjelder forskjellsbehandling på grunn av kjønn.

Forbud mot direkte og indirekte diskriminering i arbeidsforhold på grunn av «race, hudfarve, religion eller tro, politisk anskuelse, seksuell orientering, alder, handicap eller national, social eller etnisk oprindelse» er nedfelt i forskelsbehandlingsloven § 1 stk. 1.

Lov om etnisk ligebehandling forbyr diskriminering på grunn av rase eller etnisk opprinnelse.

11.5.3 Finsk rett

Den finske jämställdhetslagen forbyr direkte og indirekte diskriminering på grunn av kjønn, jf. 7 §. Kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk ble innført som nye diskrimineringsgrunnlag ved en lovreform i 2014.

Den finske diskrimineringslagen forbyr diskriminering på grunn av alder, etnisk eller nasjonal opprinnelse, nasjonalitet, språk, religion, overbevisning, meninger, politisk virksomhet, fagforeningsvirksomhet, helsetilstand, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering eller samlekategorien «någon annen orsak som gäller den enskilde som person», jf. 8 § første ledd.

11.6 Diskrimineringslovutvalgets forslag (NOU 2009: 14)

Diskrimineringslovutvalget foreslo ikke å utvide listen over diskrimineringsgrunnlag i loven, se NOU 2009: 14 kapittel 13 side 154 flg. Utvalget bemerket at jo flere grunnlag som tas inn i loven, desto vanskeligere vil det være å begrunne hvorfor andre grunnlag ikke lovfestes. Utvalget mente en lang liste vil gi et svakere fokus på de grupper som det er særlig ønskelig å rette lovens virkemidler mot, der problemene med diskriminering har et visst omfang og/eller alvorlighetsgrad. Lovens liste over diskrimineringsgrunnlag skulle dermed inkludere kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn og alder. De nevnte diskrimineringsgrunnlagene skulle videreføres slik de fortolkes i dag. Utvalgets flertall foreslo imidlertid å supplere lovens liste over diskrimineringsgrunnlag med samlekategorien «andre liknende vesentlige forhold ved en person».

Flertallet av utvalgsmedlemmene foreslo at omsorgsoppgaver kunne påberopes under samlekategorien. Flertallet mente en hensiktsmessig forståelse av et slikt grunnlag ville være «omsorg for nærstående». Flertallet fant det ikke nødvendig å trekke grensen med hensyn til hvem som skal regnes som nærstående. Det at en har omsorgsansvar og gir omsorg til noen, betyr i seg selv at det er tale om en som faktisk står den aktuelle personen nær. Flertallet mente det bare er i slike situasjoner der tilknytningen er nær, at forskjellsbehandlingssituasjoner kan tenkes å oppstå. Utvalgets flertall mente menn bør ha samme vern mot diskriminering på grunn av omsorgsoppgaver som kvinner.

Utvalget foreslo at begrepet «nedsatt funksjonsevne» skulle erstattes av «funksjonsnedsettelse». Utvalget foreslo videre at markørene for etnisitet (hudfarge, språk, avstamning og nasjonal opprinnelse) ikke skulle listes opp i lovteksten.

11.7 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre gjeldende rett når det gjelder innholdet i begrepene kjønn, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, etnisitet, religion, livssyn og nedsatt funksjonsevne (funksjonsnedsettelse). Departementet foreslo imidlertid at graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon og omsorgsoppgaver skulle oppstilles som selvstendige diskrimineringsgrunnlag, og ikke lenger innfortolkes i diskrimineringsgrunnlaget kjønn. Departementets begrunnelse for å lovfeste omsorgsoppgaver som et eget diskrimineringsgrunnlag, var at det bør gå klarere frem at slik diskriminering er forbudt og at også menn er beskyttet mot diskriminering på grunn av omsorgsoppgaver.

Departementet foreslo videre at begrepet «nedsatt funksjonsevne» skulle erstattes av «funksjonsnedsettelse». Departementet begrunnet forslaget med at mange opplever begrepet «nedsatt funksjonsevne» som stigmatiserende.

Departementet holdt det åpent i høringsnotatet om listen over diskrimineringsgrunnlag skulle suppleres av kategorien «andre lignende vesentlige forhold ved en person» (samlekategori) og om det skulle innføres et aldersdiskrimineringsforbud utenfor arbeidslivet.

11.8 Høringsinstansenes syn

11.8.1 Omsorgsoppgaver som eget diskrimineringsgrunnlag

Forslaget om at omsorgsoppgaver skal bli et selvstendig diskrimineringsgrunnlag, har fått bred støtte i høringen. Svært mange høringsinstanser viser til at det er positivt for kjønnslikestillingen at dette vernet tydeliggjøres. Blant annet skriver YS:

«Omsorgsoppgaver som et eget grunnlag vil bidra til å styrke både kvinners og menns muligheter til å kombinere yrkesaktivitet og omsorgsoppgaver. Dette er et viktig likestillingsprinsipp og i tråd med vektleggingen av arbeidslinjen i samfunnet.»

Mange påpeker også at det er positivt for kjønnslikestillingen at det går tydeligere frem at også menn har et diskrimineringsvern på grunn av omsorgsoppgaver.

Selv om et stort flertall av høringsinstansene støtter forslaget, er det enkelte av disse som samtidig uttaler at de er bekymret for at en slik lovfesting kan bidra til å sementere tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Dette er blant annet påpekt av Unio. Enkelte, blant andre Virke og KS, påpeker også på at det er viktig at det gis klare avgrensninger, slik at vernet blir forutsigbart.

Tre høringsinstanser uttrykker en tydeligere skepsis mot forslaget. NHO påpeker at «lovendringer bør forbeholdes de situasjoner hvor lovgiver ønsker å endre rettstilstanden.» NHO mener også at begrepet fremstår som vidtrekkende, at vernet blir lite forutsigbart og at det kan være konfliktskapende at avgrensningen av vernet skjer gjennom forarbeidene. Norsk kvinnelig teologforening mener arbeidstakers rett til å ta permisjon med og uten lønn hører innunder arbeidsmiljøloven og at:

«en poengtering av omsorgsoppgaver som egen kategori vil kunne skape en forventning om at mer av omsorgsoppgavene skal skje i private former, av nære familiemedlemmer.»

Også Norske kvinners sanitetsforening er bekymret for at lovfestingen av omsorgsoppgaver som et diskrimineringsgrunnlag indikerer et politisk siktemål om at om et større omsorgsansvar og en reduksjon av det offentlige velferdssystemet. De mener i så fall at en slik lovfesting «kan støtte opp om en tradisjonell kjønnsrollepraksis hvor omsorg primært er kvinners ansvar, og dermed svekke kvinners stilling i arbeidslivet».

11.8.2 Begrepet «funksjonsnedsettelse»

Høringsinstansene er delt i spørsmålet om begrepet «nedsatt funksjonsevne» bør erstattes av begrepet «funksjonsnedsettelse». Høringsinstanser som Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), Helsedirektoratet, Universitetet i Oslo, Høgskolen i Oslo og Akershus, Norsk Ergoterapeutforbund, Dysleksi Norge, Hørselshemmedes Landsforbund og enkelte fylkeskommuner støtter, eller uttaler at de ikke har innvendinger mot, departementets forslag.

FFO skriver at de mener begrepene «funksjonsnedsettelse» og «nedsatt funksjonsevne» er synonymer, men at det førstnevnte skiller seg tydeligere fra begrepet «nedsatt arbeidsevne», og at det er positivt å fjerne ordet «evne» da flere har opplevd dette som stigmatiserende. Videre skriver FFO at de ser at begrepet «funksjonsnedsettelse» er egnet å bruke i juridisk sammenheng, selv om det ikke får frem det relasjonelle forholdet til omgivelsene.

Universitetet i Oslo viser til at departementets forslag harmoniserer bedre med dagens begrepsbruk.

Det er også mange høringsinstanser som ikke støtter forslaget om å endre begrepet. Blant disse er Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Amnesty International, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Norges Handikapforbund og Uloba. Enkelte av disse ønsker at begrepet «nedsatt funksjonsevne» bør beholdes.

Bufdir viser til at de ikke ser verdien av å endre et godt innarbeidet begrep.

Flere av høringsinstansene mener i utgangspunktet at nedsatt funksjonsevne bør erstattes av et annet begrep, men at departementets forslag ikke er et egnet begrep. Flere av høringsinstansene, herunder Amnesty International, Norges Handikapforbund og Uloba, støtter LDOs høringssvar, der LDO foreslår at begrepet nedsatt funksjonsevne erstattes av det mer nøytrale begrepet «funksjonsevne». LDO viser til at dette gir bedre symmetri, slik det er for de andre diskrimineringsgrunnlagene. LDO mener både «nedsatt funksjonsevne» og «funksjonsnedsettelse» kan oppfattes negativt og virke stigmatiserende. LDO viser til at konsekvensen av å bruke ordet «funksjonsevne» er at diskrimineringsvernet utvides til å gjelde alle mennesker, uavhengig av funksjonsevne. Samtidig vil vernet ha størst betydning for de som møter funksjonshemmende barrierer.

11.8.3 Diskrimineringsgrunnlaget etnisitet

Det er bred støtte i høringen for at markørene for etnisitet, det vil si nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk, nevnes i lovteksten.

Sametinget mener urfolk bør nevnes særskilt i lovforslaget § 6, det vil si at urfolk bør listes opp som et diskrimineringsgrunnlag eller som en markør for diskrimineringsgrunnlaget etnisitet. Sametinget mener også at begrepet urfolk bør defineres i lovteksten. Departementet og Sametinget har hatt to konsultasjonsmøter om innspillene fra Sametinget, se kapittel 2.6. Både i forbindelse med høringen og konsultasjonene, viser Sametinget til at etnisitetsbegrepet er vagt og lite meningsbærende alene. Det påpekes at dette også er grunnen til at lovgiver har valgt å liste opp eksempler på hva etnisitet innebærer i lovteksten. De mener derfor at også samer eller urfolk bør nevnes som et eksempel på etnisitet. Etter deres oppfatning faller ikke samene innunder noen av de eksemplene på etnisitet som er listet opp i loven i dag og i forslaget til ny lov. Selv om det ikke er tvil om at samene har et vern mot etnisk diskriminering, mener Sametinget at loven bør nevne samene eller urfolk av informasjonshensyn. De viser til at nyere dokumentasjon og forskning viser at samer opplever diskriminering på flere områder. Likevel er det få samer som rapporterer om diskriminering til LDO. Sametinget mener en synliggjøring i lovteksten kan bidra til å redusere misforholdet mellom opplevd diskriminering og rapportert diskriminering.

LDO mener at hudfarge bør være et selvstendig diskrimineringsgrunnlag, og ikke bare en markør for etnisitet:

«Ombudet mener at det ikke uten videre er klart for enhver hva som omfattes av begrepet «etnisitet». For mange kan etnisitet bety kulturell tilhørighet, mens for andre handler det om landbakgrunn eller tilknytning til ulike folkegrupper. Denne koblingen til etnisitet er ikke alltid like opplagt, for eksempel når diskrimineringen knyttes til hudfarge hos en adoptert person som er oppvokst i Norge, eller hos en person med mørkere hudfarge enn resten av sin familie. Ved å skille hudfarge ut som et eget grunnlag ryddes slik uklarhet av veien, og lovgiver signaliserer tydelig at dette ytre kjennetegnet ved en person er vernet, uavhengig av andre grupperelasjoner personen måtte ha.»

LDO mener også at lovgiver ved å innta hudfarge som et diskrimineringsgrunnlag, bedre kan forsvare overfor FNs rasediskrimineringskomité hvorfor Norge ikke inntar rase som et begrep i diskrimineringslovgivningen. LDO viser til at komiteen flere ganger har oppfordret Norge til å bruke rase som begrep i diskrimineringslovgivningen.

En del høringsinstanser, blant annet Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse, Imdi, YS, Antirasistisk senter, Senter for kunnskap og likestilling (KUN), MiRA-senteret og Senter for likestilling, uttaler at de støtter dette innspillet fra LDO.

11.8.4 Diskrimineringsgrunnlaget seksuell orientering

Noen høringsinstanser, herunder Bufdir, Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH), Menneskerettsalliansen og Skeiv Ungdom, mener at aseksualitet, BDSM og fetisjisme skal ha et diskrimineringsvern. Bufdir uttaler at et slikt vern bør gis gjennom en samlekategori, mens blant annet LLH, Menneskerettsalliansen og Skeiv Ungdom mener disse forholdene også bør omfattes av diskrimineringsgrunnlaget seksuell orientering.

Skeiv Ungdom viser til at det særlig er knyttet fordommer til aseksualitet og at aseksualitet, BDSM og fetisjisme er en grunnleggende del av personers identitet. Dette påpekes også av LLH, som skriver at det blant annet på denne måten er flere likhetstrekk mellom fetisjister/BDSM-ere og homofile.

Både LLH og Skeiv Ungdom viser også til at helsemyndighetene ser ut til å legge til grunn at BDSM og fetisjisme er vesentlig ved en persons identitet. LLH viser til at de nordiske landenes helsemyndigheter har dratt klare paralleller mellom homofiles situasjon på den ene side og fetisjister og BDSM-ere på den andre siden. Det vises også til at Helsedirektoratet høsten 2010 eksplisitt nevner fetisjister og sadomasochister i gruppen seksuelle minoriteter på lik linje med andre seksuelle orienteringer. LLH viser også til at det i forbindelse med den finske friskmeldingen av fetisjisme og BDSM i 2011, sidestilte landets helsemyndigheter eksplisitt fetisjisme og sadomasochisme med seksuell orientering. LLH viser også til at ledende fagfolk og forskere benytter begrepene «fetisj-orientering» og «BDSM-orientering» som forskningsmessige kriterier og betrakter BDSM og fetisjisme som seksuelle orienteringer.

11.8.5 Om loven bør suppleres av en samlekategori

Mange høringsinstanser ønsker at lovens diskrimineringsgrunnlag skal suppleres av en samlekategori. Disse høringsinstansene er blant annet LDO, LO, NITO, YS, Barneombudet, Redd Barna, Menneskerettsalliansen, Amnesty International, Bufdir, Fellesorganisasjonen, FFO, Norges Handikapforbund, Humanetisk Forbund, Helsedirektoratet, Politidirektoratet, Juristforbundet, Den norske kirke, Skeiv Ungdom og Dommerforeningens menneskerettsutvalg. De fleste viser til at en samlekategori vil gi et dynamisk, fleksibelt og fremtidsrettet vern som til enhver tid kan fange opp de som har et reelt behov for vern.

Menneskerettsalliansen gir følgende begrunnelse for hvorfor de mener det er behov for en samlekategori:

«Med denne avgrensningen vil utsatte grupper som møter særlig sterke fordommer som rusmisbrukere, tidligere straffedømte, prostituerte og sosial/økonomisk bakgrunn eller stilling bli fanget opp.

Behovet for dette kan sees ved hvordan for eksempel mennesker som oppfattes som rusmisbrukere eller prostituerte, blir systematisk nektet adgang til offentlige steder som butikksentre, kafeer ol., uten at dette begrunnes på noen måte. Tidligere straffedømte, prostituerte og rusmisbrukere diskrimineres systematisk både i arbeidsmarkedet og på boligmarkedet. På samme måte som funksjonshemmede, kan mennesker som mottar offentlig støtte bli nektet leie av bolig, jf. LDO sak 11/2514 om hvordan et eiendomsselskap nektet utleie av bolig til folk som mottok kommunalhjelp.»

Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg mener statens plikt til å sikre det menneskerettslige diskrimineringsvernet best kan oppfylles med en samlekategori. De viser også til diskrimineringsvernet i Grunnloven § 98 andre ledd, som er helt generelt utformet når det gjelder diskrimineringsgrunnlag. De mener vanskelige grensedragninger også er et visst problem i dag, for eksempel når det gjelder hva som omfattes av nedsatt funksjonsevne. De peker også på at vanskelige grensedragninger når det gjelder hvem som har et diskrimineringsvern uansett vil komme på spissen fordi Grunnloven og menneskerettskonvensjonene har åpne diskrimineringsvern. De viser til at dette langt på vei blir et spørsmål om hvilke grunnlag som skal nyte godt av den særlige sikringen som følger av en egen diskrimineringslov, og den lave terskelen for håndheving hos LDO og LDN.

Et mindre antall høringsinstanser ønsker ikke en samlekategori. Disse høringsinstansene er blant andre NHO, Virke, Finans Norge, Spekter, KS, Bedriftsforbundet, Norsk Sykepleierforbund og Høyskolen i Sør-Øst Norge. De mener en samlekategori vil gjøre loven lite forutsigbar, utydelig og vanskelig å håndheve. Det er også enkelte høringsinstanser som uttaler seg kritisk til en samlekategori, men som ikke uttrykkelig sier at de er imot. Dette gjelder blant annet LDN og Universitetet i Oslo.

LDN, Finans Norge, Bedriftsforbundet, KS, NHO og Høgskolen i Sørøst-Norge mener det er en lovgiveroppgave å ta stilling til hvilke grupper som skal ha et diskrimineringsvern. Finans Norge mener også en samlekategori vil føre til svekket rettssikkerhet for de som blir anklaget for diskriminering.

11.9 Departementets vurdering

11.9.1 Innledning

Departementet foreslår at lovens diskrimineringsgrunnlag skal være kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder. Departementet foreslår at lovens liste over diskrimineringsgrunnlag skal være uttømmende og at loven derfor ikke skal suppleres av en samlekategori.

11.9.2 Omsorgsoppgaver lovfestes som diskrimineringsgrunnlag

11.9.2.1 Innledning

Departementet foreslår å lovfeste omsorgsoppgaver som et selvstendig diskrimineringsgrunnlag, slik departementet også foreslo i høringsnotatet. Forslaget har fått bred støtte i høringen.

I dag gir både likestillingsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven et vern mot diskriminering på grunn av omsorgsoppgaver. Dette gjelder blant annet det uttrykkelige vernet mot diskriminering på grunn av permisjon i forbindelse med fødsel og adopsjon. I andre tilfeller fremgår det bare indirekte av lovene at omsorgsansvar er vernet ved at det er et vern mot indirekte diskriminering på grunn av kjønn og mot tilknytningsdiskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Ved å lovfeste omsorgsoppgaver som et selvstendig diskrimineringsgrunnlag, ønsker departementet å gjøre det tydeligere at diskriminering på grunn av omsorgsoppgaver er forbudt, og at vernet gjelder likt for kvinner og menn.

11.9.2.2 Vernet er likt for kvinner og menn

I en felles lov er det ønskelig å løsrive vernet mot diskriminering på grunn av omsorgsoppgaver fra vernet mot kjønnsdiskriminering og tilknytningsdiskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse. Dette vil gjøre det tydeligere at vernet gjelder likt for kvinner og menn. Diskriminering av menn på grunn av omsorgsoppgaver er et langt mer aktuelt problem i dagens samfunn enn det det var for bare noen tiår siden. Det er i dag en forventning og en målsetting at menn og kvinner er likeverdige omsorgspersoner. Dette må en ny diskrimineringslov gjenspeile. Dette er også et tydelig flertall av høringsinstansene opptatt av.

Det har vært noe uklart hvor langt menns vern mot forskjellsbehandling på grunn av omsorgsoppgaver rekker i tilfeller der det ikke gjelder omsorg for små barn. I sak nr. 07/1075 konkluderte LDO med at en mannlig arbeidstaker ikke var vernet mot forskjellsbehandling som skyldtes hans omsorg for en voksen datter med funksjonsnedsettelse. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven hadde ikke trådt i kraft på dette tidspunktet, og saken ble vurdert etter likestililngsloven. LDO mente blant annet at forarbeidene til likestillingsloven måtte forstås slik at det ikke var departementets hensikt å gi menn et generelt vern mot forskjellsbehandling på grunn av omsorgsoppgaver. LDO mente et slikt generelt vern ville være uforenlig med definisjonen av kjønnsdiskriminering og formålet med likestillingsloven, og at en slik forståelse ville innebære en radikalt endret forståelse av lovens grunnleggende begrep. I forarbeidene til likestillingsloven 2013 fremgår det mer uttrykkelig enn tidligere at også menn er vernet mot forskjellsbehandling på grunn av omsorgsoppgaver. I sak nr. 14/1013 fra ombudet, som gjaldt forskjellsbehandling ved ansettelse på grunn av omsorg for barn på åtte og ti år, kom ombudet til at forholdet falt innunder likestillingsloven. LDO mente det er gode grunner for at også menn skal ha et vern på grunn av omsorgsoppgaver, fordi menn i større grad enn tidligere har omsorgsansvar for barn og at dette er en politisk målsetting.

Selv om både de nyere forarbeidene og praksis altså legger til grunn at menn har et diskrimineringsvern i forbindelse med omsorgsoppgaver, mener departementet dette bør fremgå uttrykkelig av lovteksten av informasjonshensyn. Departementet mener dette ivaretas gjennom den kjønnsnøytrale betegnelsen «omsorgsoppgaver».

11.9.2.3 Hva slags omsorgsoppgaver som omfattes av vernet

Omsorgsoppgaver som nytt diskrimineringsgrunnlag er ment som en tydeliggjøring av gjeldende rett både når det gjelder hvem som skal omfattes av vernet, og når det gjelder adgangen til lovlig forskjellsbehandling på grunn av omsorgsoppgaver. Departementet ønsker imidlertid i det følgende å tydeliggjøre hva slags omsorgsoppgaver som vil falle innunder diskrimineringsvernet.

I forarbeidene til likestillingsloven 2013 presiserte departementet at det indirekte vernet mot forskjellsbehandling på grunn av omsorgsoppgaver i dagens lovgivning ikke bare omfatter omsorg for små barn. I Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 10.4.3.2 side 71 uttalte departementet at:

«forskjellsbehandling på grunn av omsorgsoppgaver for øvrig, for eksempel på grunn av omsorg for større barn eller gamle foreldre med omsorgsbehov, etter omstendighetene kan være indirekte kjønnsdiskriminering i strid med likestillingsloven».

I høringsnotatet foreslo departementet at kun omsorg for personer som vedkommende står i et nært familiært forhold til, bør omfattes av vernet. Med dette mente departementet personer i nærmeste familie.

Departementet mener fortsatt at personkretsen som skal omfattes, må gis en klar avgrensning. Dette er viktig for å sikre forutsigbarhet for arbeidsgivere og arbeidstakere, og for å motvirke konflikter på arbeidsplassen om rekkevidden av arbeidsgivers tilretteleggingsplikt og arbeidstakers diskrimineringsvern. Det vil også kunne oppstå vanskelige avgrensningsspørsmål dersom kretsen av nærstående skal omfatte omsorg for andre enn personer som vedkommende er i nær familie med. Departementet mener derfor at omsorg for andres barn, venner, naboer, nevøer, nieser, tanter og onkler ikke bør omfattes av vernet, selv om det også i slike tilfeller kan være en nær relasjon mellom henholdsvis den som gir og den som har behov for omsorg og oppfølgning.

Departementet mener imidlertid at dette stiller seg annerledes når det gjelder omsorg man har for barn gjennom barnevernstjenesten. I høringen har LDN bedt om en avklaring av om slik omsorg, som for eksempel omsorg for fosterbarn, vil omfattes av vernet. Etter departementets syn gjør de samme hensynene seg gjeldende for slike omsorgsoppgaver som for omsorg for egne barn. Departementet mener derfor at personer som blir forskjellsbehandlet fordi de har omsorg for fosterbarn, også skal ha et diskrimineringsvern.

Når det gjelder barn, vil omsorg for små barn omfattes av vernet, fordi små barn er omsorgstrengende. En annen sak er hvor langt dette vernet rekker. Dette må avgjøres ut fra en vurdering av om forskjellsbehandlingen er saklig, nødvendig og forholdsmessig, se nedenfor.

Når det gjelder større barn og foreldre, vil disse etter omstendighetene kunne omfattes av vernet, slik som tilfellet er i dag. Departementet mener det også er gode grunner for at omsorg for en pleietrengende samboer, ektefelle og partner kan omfattes, selv om dette ikke er uttrykkelig nevnt i likestillingslovens forarbeider. Hvorvidt større barn, foreldre, samboer, ektefelle og partner skal omfattes av vernet, vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Det avgjørende må være at vedkommende er omsorgstrengende, typisk på grunn av sykdom eller funksjonsnedsettelse og den som mener seg diskriminert har et ansvar for eller faktisk gir pleie og omsorg til denne personen.

Departementet vil likevel presisere at hvis man for eksempel ikke får en stilling fordi man har barn, vil dette være et forhold som klart vil falle innenfor loven, uavhengig av hvilken omsorg barnet har behov for og uavhengig av barnets alder. Det følger dessuten av lovforslaget § 6 andre ledd at forskjellsbehandling på grunn av en antakelse om at en person har omsorgsoppgaver, som utgangspunkt er forbudt, med mindre vilkårene for lovlig forskjellsbehandling er oppfylt. Det betyr at for eksempel forskjellsbehandling som skyldes en antakelse om at vedkommende har gamle foreldre som trenger omsorg, også som utgangspunkt vil være ulovlig.

Dersom man etter en konkret vurdering kommer frem til at forskjellsbehandlingen har skjedd på grunn av en omsorgsoppgave som faller innenfor loven, må rekkevidden av forbudet avgjøres ut fra om forskjellsbehandlingen er saklig, nødvendig og forholdsmessig, jf. lovforslaget § 9 første ledd. Departementet legger til grunn at forskjellsbehandling på grunn av omsorgsoppgaver, som i dag bare faller innunder forbudet mot indirekte kjønnsdiskriminering i likestillingsloven, oftere vil være saklig enn forskjellsbehandling på grunn av for eksempel foreldrepermisjon. Forbudet mot diskriminering på grunn av omsorgsoppgaver skal derfor forstås på samme måte som etter gjeldende rett. En lovfesting av omsorgsoppgaver som diskrimineringsgrunnlag skal ikke utvide eller innskrenke adgangen til lovlig forskjellsbehandling, se nedenfor under kapittel 14.9.2.4.

11.9.2.4 Særlig om tilretteleggingsplikter på grunn av omsorgsoppgaver

Diskrimineringsforbudet utløser til en viss grad også tilretteleggingsplikter, fordi diskrimineringsforbudet i § 6 også rammer unnlatelser. Dette innebærer at for eksempel arbeidsgivere i en viss utstrekning vil ha en plikt til å tilrettelegge for omsorgsoppgaver for å hindre at arbeidstakeren stilles dårligere enn andre, for eksempel ved fritak fra overtidsarbeid eller tilrettelegging av arbeidstiden. Plikten til å tilrettelegge for arbeidstakere med omsorgsoppgaver følger også av flere bestemmelser i arbeidsmiljøloven.

I de tilfellene det er fastsatt spesifikke krav i sektorlovgivningen, for eksempel reglene i arbeidsmiljøloven kapittel 12 som gir krav på et bestemt antall dager med permisjon ved omsorg for visse nærstående, skal det ikke kunne utledes ytterligere rettigheter eller plikter av diskrimineringsforbudet. Dette gjelder for eksempel:

• arbeidsmiljøloven § 12-9 om arbeidstakers rett til permisjon blant annet ved nødvendig tilsyn med barnet når det er sykt,

• arbeidsmiljøloven § 12-10 om rett til permisjon i inntil 60 dager for pleie av nærstående i hjemmet i livets sluttfase, og retten til permisjon i inntil 10 dager hvert kalenderår for å gi nødvendig omsorg til foreldre, ektefelle, samboer eller registret partner, og

• arbeidsmiljøloven § 10-2 om rett til fleksibel arbeidstid dersom dette kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten.

Det betyr at det for eksempel ikke vil være i strid med diskrimineringslovgivningen dersom en arbeidsgiver ikke gir permisjon utover det som følger av arbeidsmiljøloven, selv om arbeidstakeren har behov for flere permisjonsdager.

Departementet legger til grunn at lovgiver i de situasjonene som arbeidsmiljøloven og andre sektorlover spesifikt regulerer, har foretatt en avveining av de ulike hensynene til eksempelvis arbeidsgivers tilretteleggingsplikter og arbeidstakers diskrimineringsvern i vurderingen av hvor langt tilretteleggingsplikten skal rekke.

11.9.2.5 Forholdet til offentlig tjenesteyting

Departementet vil også presisere at ved lengre sykdomstilstander eller omsorgsbehov, skal utgangspunktet være at ansvaret for å yte helsehjelp og omsorg påligger kommunen eller staten. En person som dekker den helsehjelpen eller omsorgen kommunen eller det offentlige har plikt til å yte etter eksempelvis helse- og omsorgstjenesteloven eller spesialisthelsetjenesteloven, vil i utgangspunktet ikke ha et vern mot diskriminering på grunn av omsorgsoppgaver. For eksempel kan dette komme på spissen dersom en person ikke ønsker at foreldrene skal motta hjemmehjelp eller sykehjemsplass.

At omsorgsoppgaver blir et eget diskrimineringsgrunnlag, skal heller ikke ha betydning for spørsmålet om rettigheter til ytelser etter lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) og annen helselovgivning. Der det finnes ordninger som skal kompensere for omsorgsoppgaver, for eksempel pleiepenger, omsorgspenger, opplæringspenger (folketrygdloven kapittel 9) eller omsorgslønn (helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6), skal det ikke kunne gis ytterligere rettigheter etter diskrimineringslovgivningen. Det samme gjelder hvis man mener seg diskriminert på grunn av omsorgsoppgaver ved forhold som manglende innvilgelse av pleiepenger eller omsorgslønn. For eksempel vil et avslag på eller påståtte manglende ytelser etter folketrygdloven kapittel 9 om stønad ved barns og andre nærståendes sykdom eller omsorgslønn etter helse- og omsorgstjenesteloven, ikke innebære diskriminering på grunn av omsorgsoppgaver. Diskrimineringslovgivningen og det tilhørende håndhevingsapparatet skal med andre ord ikke være en tredjeinstans til å vurdere omfanget av slike rettigheter.

Departementet vil likevel presisere at den ovennevnte redegjørelsen ikke er ment å innskrenke det någjeldende vernet mot kjønnsdiskriminering eller vernet mot diskriminering på grunn av tilknytning til en annen person med funksjonsnedsettelse, slik at praksis knyttet til dette fortsatt vil være relevant.

11.9.3 «Nedsatt funksjonsevne» erstattes av «funksjonsnedsettelse»

Departementet foreslår at diskrimineringsgrunnlaget skal formuleres som funksjonsnedsettelse, og at dette begrepet derfor skal erstatte begrepet «nedsatt funksjonsevne». Dette har fått støtte hos enkelte sentrale høringsinstanser, som FFO, Helsedirektoratet, Dysleksi Norge og Hørselshemmedes Landsforbund.

Begrepene funksjonsnedsettelse og nedsatt funksjonsevne regnes for å være synonyme. Diskrimineringslovutvalget uttalte at begrepet nedsatt funksjonsevne som brukes i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, ikke er uproblematisk. Dette er også påpekt av flere høringsinstanser, også de som ikke støtter departementets forslag til nytt begrep. Uttrykket «nedsatt funksjonsevne» kan virke stigmatiserende fordi det ikke får frem at mange mennesker med funksjonsnedsettelser kan «fungere» like godt som alle andre. Funksjonsevnen vil ofte avhenge av den konkrete sitasjonen og samfunnets innretning. Departementet mener at «funksjonsnedsettelse» er et mer nøytralt, og presist begrep. Dette er i tråd med Diskrimineringslovutvalgets forslag, og vil ikke endre gjeldende rett.

Departementet vil ikke foreslå at diskrimineringsgrunnlaget skal være «funksjonsevne», selv om enkelte av de sentrale høringsinstansene, som LDO, Amnesty International, Norges Handikapforbund og Uloba, ønsker dette. Høringsinstansene har rett i at de andre diskrimineringsgrunnlagene er symmetrisk utformet; etnisitet og seksuell orientering omfatter for eksempel alle mennesker, selv om diskrimineringsvernet er mest aktuelt for henholdsvis etniske minoriteter og homofile, lesbiske, bifile og transpersoner. Om diskrimineringsgrunnlaget endres til «funksjonsevne», vil også dette diskrimineringsgrunnlaget bli symmetrisk. Det betyr at alle mennesker vil omfattes, selv om diskrimineringsforbudet vil ha størst betydning for personer med nedsatt funksjonsevne. Departementet er imidlertid ikke enig med høringsinstansene i at vernet bør gjøres symmetrisk for alle diskrimineringsgrunnlag.

Departementet mener det særlig når det gjelder personer med funksjonsnedsettelser vil være uheldig om loven ikke skal gi uttrykk for hvem loven er ment å beskytte. Det er etter departementets syn vanskelig å se for seg situasjoner der personer uten nedsatt funksjonsevne vil ha et behov for vern på grunn av deres funksjonsevne. Etter departementets syn gir det derfor liten mening å ha et symmetrisk vern på samme måte som ved for eksempel kjønnsdiskriminering.

Ved siden av det generelle forbudet mot diskriminering, finnes det særlige regler om universell utforming og individuell tilrettelegging som har til formål å hindre en særlig form for diskriminering som personer med funksjonsnedsettelser er utsatt for. Disse rettighetene er direkte knyttet opp mot nedsatt funksjonsevne. Departementet kan ikke se at det vil være hensiktsmessig at personer uten funksjonsnedsettelse kan påberope seg slike rettigheter på bakgrunn av sin funksjonsevne, fordi disse personene ikke vil ha det samme behovet for tilrettelegging. Det vil gjøre det uklart hva som vil omfattes av tilretteleggingsplikten. Videre vil en symmetrisk utforming muligens kunne føre til at adgangen til positiv særbehandling av personer med funksjonsnedsettelser snevres inn. I forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven er det lagt til grunn at positiv særbehandling av personer med nedsatt funksjonsevne sjelden vil være uforholdsmessig. Det kan dermed antas at adgangen til positiv særbehandling er noe videre for personer med nedsatt funksjonsevne enn for de øvrige diskrimineringsgrunnlagene med mindre annet følger av andre regler. Dette må blant annet ses i sammenheng med at loven er asymmetrisk utformet, det vil si at personer uten nedsatt funksjonsevne ikke er vernet.

Departementet mener også det er uklart hva som ligger i begrepet «funksjonsevne», noe som kan føre til usikkerhet om hvilke forhold som er vernet av loven og hvilke tiltak som må iverksettes ved universell utforming og individuell tilrettelegging.

11.9.4 Eksempler på etnisitet listes opp i lovteksten

Begrepet etnisitet er lite meningsbærende og gir ikke den tydeligheten som en lovtekst bør gi. Departementet foreslår derfor at lovteksten skal gi eksempler på hva som regnes som etnisitet. Departementet foreslår at det skal gå frem av lovteksten at det med etnisitet blant annet menes nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk.

Departementet vil påpeke at begrepet etnisitet også kan omfatte andre forhold enn de nevnte eksemplene, og at listen derfor ikke skal tolkes uttømmende, jf. «blant annet».

Den nevnte oppregningen skal fortsatt bare være eksempler på hva som ligger i etnisitetsbegrepet, og ikke selvstendige diskrimineringsgrunnlag. For eksempel vil forskjellsbehandling på grunn av språk kun omfattes av diskrimineringsforbudet hvis forskjellsbehandlingen har tilknytning til etnisitet eller antatt etnisitet, se kapittel 11.2.3.

I høringen har LDO uttalt at hudfarge ikke bør inngå i oppregningen av eksempler på etnisitet, men at hudfarge bør lovfestes som selvstendig diskrimineringsgrunnlag. LDOs innspill støttes av flere andre høringsinstanser som for eksempel MiRA-senteret og Antirasistisk senter.

Departementet er enig med høringsinstansene i at ikke alle personer som utsettes for diskriminering på grunn av hudfarge opplever at de har en annen etnisk bakgrunn enn norsk. Som høringsinstansene viser til kan dette gjelde både utenlandsadopterte personer og personer som er etterkommere av innvandrere og som er født og oppvokst i Norge. Departementet vil likevel ikke foreslå at hudfarge listes opp som et selvstendig diskrimineringsgrunnlag i lovteksten. Hudfarge er eksplisitt nevnt i lovteksten som et eksempel på etnisitet, og det er ingen tvil om at diskriminering på grunn av hudfarge er forbudt uavhengig av den diskriminertes oppfatning av egen etnisitet. Å lovfeste hudfarge som et eget diskrimineringsgrunnlag er derfor ikke nødvendig av informasjonshensyn.

Selv om ikke alle som utsettes for diskriminering på grunn av hudfarge føler at de har en annen etnisitet, vil den som diskriminerer ofte ha en oppfatning om at vedkommende har en annen etnisk bakgrunn enn norsk. Departementet mener derfor at diskriminering på grunn av hudfarge ofte vil ha en viss sammenheng med etnisitet. I en del tilfeller kan det dessuten være andre utseendemessige forhold knyttet til etnisitet enn hudfarge, som kan være grunnlaget for diskrimineringen. Om hudfarge lovfestes som et selvstendig diskrimineringsgrunnlag, må det tas stilling til i den enkelte sak om forskjellsbehandlingen har skjedd på grunn av hudfarge eller om den er knyttet til etnisitet. Etter departementets syn er et slikt skille lite hensiktsmessig, og det vil føre til at håndhevingsorganet må gjøre vurderinger som strengt tatt ikke er nødvendige. Når hudfarge listes opp som et eksempel på etnisitet, må det ikke tas stilling til om forskjellsbehandlingen skyldes hudfarge eller andre forhold knyttet til etnisitet.

Etter innspill fra Sametinget, har departementet vurdert om samer eller urfolk skal nevnes i lovteksten som et eksempel på etnisitet, og om det i lovteksten bør defineres hva som ligger i begrepet urfolk. Departementet har også hatt konsultasjoner med Sametinget om dette, se kapittel 2.6. Departementet har falt ned på at urfolk ikke bør nevnes i § 6.

Departementet ser at en presisering ville gjort det enda tydeligere at samer har et diskrimineringsvern etter diskrimineringslovgivningen. Det er imidlertid ingen tvil om at urfolk (herunder samer) allerede i dag omfattes av vernet mot diskriminering på grunn av etnisitet. I Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) kapittel 10.1.8.2 side 88 har departementet uttalt:

«Begrepene nasjonal minoritet og urfolk anses også unødvendige å nevne eksplisitt i lovens oppregning, da disse omfattes av etnisitetsbegrepet».

Heller ikke Sametinget er i tvil om at urfolk omfattes av etnisitetsbegrepet. Etter departementets syn er det derfor vanskelig å si at informasjonshensyn gjør det nødvendig å nevne urfolk eller samer i lovteksten.

Departementet viser også til at det er annen lovgivning som har til formål å synliggjøre rettighetene samene har som følge av at de er et urfolk, for eksempel Grunnloven § 108 og lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven).

Selv om samene har en særskilt status i Norge, mener departementet at det kan være uheldig om bare én etnisk gruppe skal nevnes særskilt i lovteksten.

11.9.5 Aseksualitet, BDSM og fetisjisme

Departementet foreslår at aseksualitet, BDSM og fetisjisme fortsatt ikke skal omfattes av diskrimineringsgrunnlaget seksuell orientering. Dette omfattes heller ikke av diskrimineringsloven om seksuell orientering i dag, se kapittel 11.2.5.

I høringsnotatet foreslo departementet at aseksualitet, BDSM og fetisjisme verken skulle omfattes av diskrimineringsgrunnlaget seksuell orientering eller av en eventuell samlekategori. Enkelte høringsinstanser har kritisert dette i høringen. Noen høringsinstanser, for eksempel LLH og Skeiv Ungdom, har påpekt at dette bør være vernet gjennom diskrimineringsgrunnlaget seksuell orientering, mens for eksempel Bufdir mener dette bør være vernet gjennom en eventuell samlekategori.

I høringsnotatet skrev departementet følgende om spørsmålet om aseksualitet, BDSM og fetisjisme omfattes av vernet mot diskriminering på grunn av seksuell orientering:

«Forskjellsbehandling på grunn av særlige seksuelle preferanser eller aktiviteter som for eksempel fetisjisme eller sadomasochisme, omfattes ikke av begrepet seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk i diskrimineringsloven om seksuell orientering. Avgrensningen er i tråd med internasjonal praksis knyttet til diskrimineringsgrunnlaget seksuell orientering.»

Til tross for at BDSM, fetisjisme og aseksualitet ofte vil være nært knyttet til en persons identitet og at slike forhold ved en person derfor kan ha visse likhetstrekk med seksuell orientering, mener departementet at BDSM, fetisjisme og aseksualitet ikke skal omfattes av begrepet seksuell orientering. En vid definisjon av seksuell orientering kan føre til at vernet blir svært uforutsigbart og at det blir vanskelig å avgrense vernets rekkevidde. Etter departementets kjennskap er det ingen annen diskrimineringslovgivning i Europa som definerer slike forhold som seksuell orientering.

11.9.6 Diskrimineringsgrunnlagene suppleres ikke av en samlekategori

Departementet foreslår at lovens liste over diskrimineringsgrunnlag skal være uttømmende, slik at diskrimineringsgrunnlagene ikke skal suppleres av en samlekategori. I høringsnotatet ble det holdt åpent om lovens diskrimineringsgrunnlag skulle suppleres av samlekategorien «andre lignende, vesentlige forhold ved en person».

Departementet ser at det kan være grunner som taler for å innføre en samlekategori. Mange kan utsettes for usaklig forskjellsbehandling på grunn av forhold som har fellestrekk med de opplistede diskrimineringsgrunnlagene, men som likevel ikke har beskyttelse gjennom loven. Dette kan for eksempel være forskjellsbehandling som skjer på grunn av sosial opprinnelse, tidligere rusmisbruk eller overvekt. Det kan derfor hevdes at en samlekategori ville gitt et mer fleksibelt og fremtidsrettet diskrimineringsvern.

Departementet ønsker likevel ikke å innføre en samlekategori i likestillings- og diskrimineringsloven. En diskrimineringslov med samlekategori vil bli langt mer uforutsigbar og utydelig enn en lov som uttømmende angir hvilke diskrimineringsgrunnlag som er vernet. I høringen har spesielt arbeidsgiverorganisasjonene vært opptatt av dette. NHO og Virke påpeker at en samlekategori vil svekke rettssikkerheten til de som beskyldes for diskriminering. Med dette menes blant annet at det blir vanskeligere for eksempelvis arbeidsgivere å vite hvilke handlinger som er ulovlige. Det vil også bli vanskelig for folk å vite om de har et vern etter loven. Departementet er bekymret for at et utydelig lovverk og urealistiske forventninger som følge av dette kan virke konfliktskapende. Departementet viser også til at flere av høringsinstansene som ønsker en samlekategori, for eksempel LDO, samtidig ønsker at den skal være forutsigbar og at forarbeidene derfor bør avgrense hva som vil falle innunder en samlekategori. Som påpekt av Dommerforeningens Menneskerettsutvalg, kan imidlertid dette være i strid med hensikten med en samlekategori, som nettopp er å fange opp forhold som ikke er uttrykkelig listet opp, men som likevel bør ha et vern etter en konkret vurdering.

En utvidelse av diskrimineringsvernet i form av en samlekategori kan få store og utilsiktede konsekvenser for mange samfunnsområder og føre til økt rettsliggjøring. Hvis man skal utvide vernet, bør lovgiver derfor først vurdere behov og konsekvenser. Et lovvedtak vil være basert på bredere generelle utredninger og avveininger, mens håndhevingsapparatet og domstolene bare tar stilling til enkeltsaker. Det kan derfor være uheldig å flytte makten til å definere hvem som skal ha et diskrimineringsvern fra lovgiver til håndhevingsapparat og domstoler. Noe av denne myndigheten er allerede overført til domstolene ved at flere menneskerettskonvensjoner og Grunnloven § 98 har et åpent diskrimineringsvern. Det er likevel gode grunner til at Grunnloven og konvensjonene er mer generelle. De er langt vanskeligere å endre og må derfor utformes mer fleksibelt for å ta høyde for fremtidige samfunnsendringer. Flere forhold som faller innunder samlekategorien «annen status» i EMK artikkel 14, har imidlertid uansett et uttrykkelig diskrimineringsvern etter den norske diskrimineringslovgivningen. Dette gjelder for eksempel nedsatt funksjonsevne og seksuell orientering. Det er derfor mindre behov for en samlekategori i diskrimineringslovgivningen enn i menneskerettskonvensjonene.

LDN har vist til at det vil være uheldig om håndhevingsorganene tolker diskrimineringsvernet for vidt, slik at det blir behov for å justere praksis i domstolene eller gjennom lovendringer. Dette har også blitt trukket frem som et problem med samlekategorien «annen status» i EMK artikkel 14. Det er betydelig usikkerhet når det gjelder hva som faller innunder «annen status». I noen saker har EMD kommet til at «annen status» bare omfatter personlige karakteristikker som ligner på de opplistede grunnlagene, mens EMD i andre saker – ofte med uklare begrunnelser – har kommet til at det også kan være forbudt å forskjellsbehandle på grunn av upersonlige forhold som militær rang og bosted, se kapittel 11.3.

Å innføre en samlekategori vil gjøre loven vanskeligere å håndheve. Selv om det kan gis retningslinjer og eksempler i forarbeidene, blir det i første rekke opp til håndhevingsapparatet og domstolene å bestemme hvem som skal omfattes av vernet og ikke. Dette vil i mange tilfeller kunne bli vanskelige vurderinger, og det vil gjøre saksbehandlingen tidkrevende. En samlekategori vil sannsynligvis også føre til at håndhevingsapparatet mottar en rekke uberettigede klager. Slike klager mottar håndhevingsorganene allerede i dag, men disse er lettere å avvise ved å vise til at grunnlaget for forskjellsbehandlingen ikke er gitt et diskrimineringsvern i norsk lov.

Departementet er også bekymret for at en samlekategori skaper en uheldig rangering mellom forholdene som faller innenfor de opplistede diskrimineringsgrunnlagene og forhold som eventuelt ville falle innenfor samlekategorien. Av hensyn til forutsigbarhet og rettssikkerhet, bør lovens regler om delt bevisbyrde, erstatning og oppreisning, tilretteleggingsplikt og aktivitetsplikt ikke gjelde for en eventuell samlekategori. Man kan altså ikke knytte de samme rettsvirkningene til en samlekategori som til de opplistede diskrimineringsgrunnlagene. I tillegg til at vernet i praksis ville blitt ulikt for de opplistede diskrimineringsgrunnlagene og samlekategorien, ville det gi et uoversiktlig regelverk. Blant annet kan det oppstå vanskelige spørsmål hvis samlekategorien skal avgrenses til tilfeller som ligner på de opplistede grunnlagene, samtidig som det knyttes ulike rettsvirkninger til de opplistede grunnlagene og samlekategorien. Hvis nye grupper får et vern, vil det være bedre at lovgiver gir det et tydelig og fullstendig vern i loven på samme måte som kjønn, etnisitet mv. Dette vil gi bedre forutsigbarhet og et mer effektivt vern for de som har behov for det.

Departementet viser også til at enkelte forhold som Diskrimineringslovutvalget mente ville kunne falle innunder samlekategorien, for eksempel kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, allerede gitt et uttrykkelig vern gjennom diskrimineringsloven om seksuell orientering. Disse grunnlagene vil videreføres i likestillings- og diskrimineringsloven. Diskrimineringslovutvalget mente også at forskjellsbehandling på grunn av omsorgsoppgaver som ikke dekkes av vernet mot kjønnsdiskriminering eller tilknytningsdiskriminering, kunne omfattes av samlekategorien. Som nevnt i kapittel 11.9.2, foreslår departementet at omsorgsoppgaver skal være et selvstendig diskrimineringsgrunnlag i den nye loven. Det kan derfor hevdes at behovet for en samlekategori er mindre i dag enn da Diskrimineringslovutvalget leverte sin utredning i 2009.

Departementet er også bekymret for at en samlekategori kan føre til en utvanning av diskrimineringsvernet. Dersom all urettferdig behandling potensielt kan være diskriminering, kan dette undergrave diskrimineringsvernet. Diskriminering handler ikke bare om usaklig forskjellsbehandling, men om forskjellsbehandling på grunn av grunnleggende forhold ved en person. Det handler også om at enkelte grupper er mer utsatt for diskriminering enn andre. Departementet er bekymret for at en samlekategori kan flytte fokuset bort fra de som virkelig har behov for vern.

11.9.7 Diskrimineringsgrunnlag i boliglovene

Diskrimineringsgrunnlagene i husleieloven § 1-8, burettslagslova § 1-5, bustadbyggjelagslova § 1-4 og eierseksjonsloven § 3a skal som utgangspunkt være de samme som i likestillings- og diskrimineringsloven. Departementet foreslår imidlertid at permisjon ved fødsel eller adopsjon og omsorgsoppgaver ikke skal nevnes som selvstendige diskrimineringsgrunnlag i disse lovene. Permisjoner ved fødsel og adopsjon, og også omsorgsoppgaver, passer ikke like godt innenfor boliglovenes virkefelt som for eksempel på arbeidslivets område. Diskrimineringsgrunnlagene bør tilpasses særlovenes kontekst. Bestemmelsenes referanse til likestillings- og diskrimineringsloven (siste punktum) vil uansett fange opp forhold som er ulovlig diskriminering.