22 Universell utforming

22.1 Innledning

Departementet foreslår i hovedsak at plikten til universell utforming i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven §§ 13 og 14 videreføres i likestillings- og diskrimineringsloven §§ 17, 18 og 19. Departementet foreslår at plikten til universell utforming videreføres som særlige regler knyttet til diskrimineringsgrunnlaget funksjonsnedsettelse.

Regler om tilgjengelighet for personer med funksjonsnedsettelser har i ulike former eksistert i den norske lovgivningen helt siden 1970-tallet. I 2008 ble det slått fast en generell plikt til universell utforming i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Loven representerte et stort skritt i retning av å inkludere personer med funksjonsnedsettelse i samfunnet.

Hovedutfordringen når det gjelder målene om full deltagelse og likestilling for personer med funksjonsnedsettelse, er knyttet til samfunnets utforming, jf. NOU 2005: 8 Likeverd og tilgjengelighet og NOU 2001: 22 Fra bruker til borger. Det ble derfor ansett nødvendig å innta egne bestemmelser i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven om denne formen for diskriminering.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven er den eneste av de fire diskrimineringslovene som inneholder regler om universell utforming. Reglene er en presisering av det alminnelige diskrimineringsforbudet. Brudd på plikten til universell utforming i §§ 13 og 14 regnes derfor som diskriminering, jf. § 12 første ledd.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven kapittel 3 §§ 13 og 14 har regler om plikt til universell utforming:

• § 13 pålegger en plikt til universell utforming

• § 14 pålegger en plikt til universell utforming av IKT (håndheves av Difi)

22.2 Gjeldende rett

22.2.1 Innledning

Universell utforming innebærer at fysiske forhold (bygninger, anlegg, opparbeidede uteområder og transportmidler) og IKT utformes på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpasning eller en spesiell utforming. Virksomheter rettet mot allmennheten har en plikt til universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13. Det betyr at den delen av virksomheten som er rettet mot allmennheten, for eksempel områdene i en butikk der kundene oppholder seg, skal være tilgjengelige.

Universell utforming er definert som utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene, jf. § 13 andre ledd. Det betyr at den primære løsningen som er ment til bruk for publikum (allmennheten) skal være tilrettelagt for flest mulig og være prioritert fremfor særløsninger. Dette gjelder også for informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT).

Plikten til universell utforming er en rettslig standard, som er ment å utvikle seg i takt med samfunnsutviklingen, teknologiske nyvinninger osv. Generell tilrettelegging av hovedløsninger skal til slutt gjøre stigmatiserende særløsninger helt overflødige.

Formålet med reglene om universell utforming er i første rekke å sikre at personer med funksjonsnedsettelse kan delta i samfunnet på lik linje med andre. Universell utforming handler om å skape et mer inkluderende og tilgjengelig samfunn gjennom å ta hensyn til ulike individuelle forutsetninger og behov. Reglene skal sikre en likeverdig tilgjengelighet for flest mulig der dette er avgjørende for deltagelse i samfunnsliv.

Reglene om universell utforming bygger på en relasjonell forståelse av funksjonshemming. Det vil si at funksjonshemming ikke anses som en egenskap ved den enkelte, men som et resultat av samspillet mellom individuelle forutsetninger og egenskaper og samfunnets innretning. For å bedre individenes muligheter til deltakelse og mestring (funksjonsevne) må samfunnet innrettes på en slik måte at det skal kunne brukes av alle og samfunnsskapte barrierer fjernes, blant annet gjennom universell utforming av fysiske forhold. Med universell utforming rettes oppmerksomheten mot omgivelsene i stedet for mot den enkeltes egenskaper.

Universell utforming er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Universell utforming reduserer behovet for spesialløsninger, individuell tilrettelegging og assistanse. I tillegg medfører universell utforming samfunnskvaliteter som er positive for alle innbyggere. Kostnadene ved tilretteleggingen kan derfor ikke bare knyttes til personer med funksjonsnedsettelse, men til en god innretning av samfunnet for alle innbyggere.

22.2.2 Nærmere om plikten til universell utforming etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

22.2.2.1 Aktivitetsplikt

Alle offentlige virksomheter og private virksomheter rettet mot allmennheten skal arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming innenfor virksomheten, jf. § 13 første ledd. Bestemmelsen supplerer de generelle bestemmelsene om aktivitetsplikt i lovens kapittel 4. Plikten gir ikke grunnlag for individuelle krav og utløser ingen konkrete sanksjoner, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.6 side 144.

Plikten til å arbeide aktivt for universell utforming skal ses i sammenheng med den konkrete plikten til universell utforming i § 13 tredje ledd. Plikten til universell utforming etter tredje ledd er avgrenset mot tiltak som vil medføre en uforholdsmessig byrde, se kap. 22.2.2.7. Aktivitetsplikten pålegger virksomhetene å jobbe planmessig for universell utforming, slik at tiltak som på et gitt tidspunkt fremstår som uforholdsmessige kan løses i et lengre perspektiv.

Aktivitetsplikten etter § 13 første ledd pålegger virksomhetene å kartlegge status når det gjelder tilgjengelighet til fysiske forhold i virksomheten, og planlegge og iverksette tiltak for å sikre best mulig tilgjengelighet for alle uavhengig av funksjonsevne. Aktivitetsplikten omfatter ikke en plikt til å etablere formelle og/eller skriftlige rutiner. Det er likevel klart at det svært ofte vil være hensiktsmessig og nødvendig for virksomhetene å etablere slike rutiner for å oppfylle lovens krav. Som utgangspunkt vil det likevel være opp til den enkelte virksomhet å innrette arbeidet med aktivitetsplikten på en hensiktsmessig måte.

22.2.2.2 Hvem har plikt til å sikre universell utforming? Hva ligger i «rettet mot allmennheten»?

Alle offentlige og private virksomheter «rettet mot allmennheten» har plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens «alminnelige funksjon».

Med «rettet mot allmennheten» menes at virksomheten er publikumsrettet. Vilkåret «rettet mot allmennheten» i §§ 13 og 14 må tolkes bredt i lys av lovens formål. Formålet med plikten til universell utforming er å sikre at alle mennesker, uavhengig av individuelle egenskaper og forutsetninger, har tilgang til omgivelsene og samfunnet på lik linje med andre og på en likeverdig og inkluderende måte. Universell utforming knyttes derfor til den delen av virksomhetene som er særskilt viktig i et deltakelsesperspektiv.

Begrepet «rettet mot allmennheten» i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven §§ 13 og 14 tolkes likt. Vilkåret innebærer at virksomheten innenfor sin funksjon må være rettet mot enhver. De som retter sine tilbud mot et bredt spekter av mennesker må også regne med å ta hensyn til ulike individuelle forutsetninger, se også «Universell utforming – Fra ideal til rettsnorm» (2008), Nicolai Skjerdal. Dreier det seg om et tilbud som over tid må ta imot en variasjon av personer som skal benytte tilbudet, må virksomheten anses å være rettet mot allmennheten, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.5 side 142. Dette gjelder selv om tilbudet retter seg mot en helt spesifikk gruppe, for eksempel en fritidsklubb for ungdom.

Barnehager, skoler og utdanningsinstitusjoner er rettet mot allmennheten fordi virksomhetene retter seg mot et generelt og tilfeldig utvalg av befolkningen, og over tid vil oppleve stor variasjon i målgruppen, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.5 side 42. Også butikker, restauranter osv. er rettet mot allmennheten. Derimot vil for eksempel borettslag, boligsameier og lignende ikke være rettet mot allmennheten, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.5 side 143. Utover dette er begrepet rettet mot allmennheten avgrenset først og fremst mot forhold av rent personlig karakter.

22.2.2.3 Virksomhetens alminnelige funksjon

Selv om en virksomhet er omfattet av plikten til universell utforming, gjelder ikke plikten for alle deler av virksomheten. Det er bare et krav om å tilrettelegge virksomhetens «alminnelige funksjon». Det må vurderes hvilken eller hvilke deler av virksomheten som er alminnelige funksjoner.

Virksomhetens alminnelige funksjon forstås som funksjoner som er rettet mot allmennheten, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.3 side 138 flg. Plikten til universell utforming gjelder derfor bare den delen av virksomheten som er rettet mot, eller tilgjengelig for, allmennheten. Dette innebærer både en avgrensning av fysiske forhold og aktiviteter.

Når det gjelder de fysiske forholdene vil vanligvis bare deler av virksomheten være tilgjengelig for og rettet mot kunder eller publikum. Arbeidsplasser, som kontorer og møterom, regnes ikke som rettet mot allmennheten dersom bare de ansatte har tilgang. Når det gjelder aktiviteter, vil mange virksomheter drive både publikumsrettede og andre aktiviteter. For eksempel vil en bank ha låne- og rådgivningsvirksomhet rettet mot publikum, og samtidig drive handel og investering som ikke er publikumsrettet. Bare lokalene knyttet til den publikumsrettede aktiviteten (rådgivning og lån) må utformes universelt.

22.2.2.4 Hovedløsningen

Plikten til universell utforming gjelder «hovedløsningen» i de fysiske forholdene. «Hovedløsningen» skal imøtekomme flest mulig brukerbehov. Vilkåret er ment å gi uttrykk for at universell utforming ikke skal skje gjennom særløsninger. For eksempel skal hovedinngangen i et bygg sikre tilgang for flest mulig, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.3 side 138.

Med hovedløsningen menes den mest inkluderende og minst stigmatiserende løsningen. For eksempel vil en trappeheis ikke være en hovedløsning fordi den i utgangspunktet bare brukes av rullestolbrukere.

Plikten til universell utforming faller ikke bort selv om hovedløsningen ikke kan tilrettelegges. I slike tilfeller må den beste alternative løsningen velges, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.8 side 146 og side 261.

22.2.2.5 Fysiske forhold som i stor grad er skapt av mennesker

Plikten gjelder utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de «fysiske forholdene», inkludert IKT. Begrepet fysiske forhold skal forstås vidt, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.3 side 137. Det omfatter både fastmonterte og løsrevne produkter, bygninger osv. Det må imidlertid trekkes en grense mellom menneskeskapte og naturgitte forhold. Det er bare fysiske forhold som er skapt – eller i stor grad bearbeidet av mennesker – som er omfattet av plikten. Ett eksempel er uteområder som fortau og parker hvor mange ferdes, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.3 side 137.

Tjenester er som hovedregel ikke regnet som fysiske forhold. Plikten omfatter imidlertid fysiske og digitale forhold som er en del av en tjeneste, eller som er en forutsetning for å få tilgang til tjenesten. Plikten omfatter blant annet automater, som billettautomater og parkeringsautomater, som er en del av henholdsvis en transport- og parkeringstjeneste, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) side 137.

Ren informasjon faller i utgangspunktet utenfor begrepet «fysiske forhold». Informasjon vil likevel være omfattet i en viss grad, fordi en stor del informasjon deles via et fysisk forhold. Informasjon rettet mot allmennheten som gis via internett, på automater, eller fysiske eller digitale informasjonstavler i det offentlige rom skal være universelt utformet, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.3 side 138.

22.2.2.6 Flest mulig

Begrepet universell utforming er en rettslig standard som skal imøtekomme «flest mulig», men ikke nødvendigvis alle, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.3 side 140. Ved universell utforming skal det tas høyde for ulike brukerforutsetninger så langt det er mulig. Det avgjørende er om det ved tilrettelegging av de fysiske forholdene er mulig å imøtekomme de ulike brukerforutsetningene, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.3 side 139. Begrepet «flest mulig» bør leses som en plikt til å tilstrebe at løsningen imøtekommer alle det er mulig å imøtekomme.

22.2.2.7 Plikten er avgrenset mot tiltak som medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten

Virksomhetene har ikke plikt til å iverksette tiltak som medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13 tredje ledd. Det må foretas en skjønnsmessig vurdering av om utformingen eller tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig stor byrde for virksomheten.

Uforholdsmessighetsbegrensningen skal vurderes ut fra virksomhetens forhold. Det følger av lovteksten at det i denne vurderingen særlig skal legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, hvorvidt virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn. Momentene i lovteksten er ikke uttømmende, jf. uttrykksmåten «særlig legges vekt på».

Vekten av de ulike momentene må skje i tråd med formålet med universell utforming, som er å sørge for tilgjengelighet på like vilkår for flest mulig uavhengig av funksjonsevne og graden av nytte av tilretteleggingen. De konkrete ulempene for virksomheten veies opp mot nytteeffektene, se nedenfor. I vurderingen av graden av nytte skal det både legges vekt på hvor mange som vil ha nytte av tiltaket, og hvor stor betydning tiltaket vil ha for å sikre deltakelse og likestilling for den enkelte.

Økonomiske hensyn

Det er de konkrete kostnadene som skal tillegges vekt. Det må imidlertid legges vekt på virksomhetens mulighet til å fordele kostnadene på kundene gjennom forhøyede priser. Det må også tas hensyn til mulige kostnadsbesparelser som følge av universell utforming.

Kostnadene må vurderes opp mot virksomhetens ressurser. En betydelig kostnad skal ikke hindre universell utforming i bedrifter som er store eller som har en god økonomi, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.7 side 145. Dette innebærer også at virksomhetens størrelse må tillegges vekt. Det kan for eksempel stilles større krav til tilgjengelighet på et stort varehus enn for en liten nisjebutikk med dårlig økonomi.

Sikkerhetshensyn og vernehensyn

Sikkerhetshensyn er etter ordlyden et vidt begrep. Med sikkerhetsmessige hensyn menes forhold som brann, flom og andre faresituasjoner, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.7 side 145. At tiltaket vil komme i strid med sikkerhetshensyn, må baseres på en fagkyndig vurdering.

Vernehensyn kan innebære at også mindre kostbare tilretteleggingstiltak anses uforholdsmessige, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.7 side 145.

Dersom sikkerhetshensyn og vernehensyn skal tillegges vekt som begrensning av plikten, må mangelfull universell utforming være nødvendig for å oppnå det aktuelle vernehensynet eller sikkerhetsmessige hensynet. Det betyr at dersom det er mulig å imøtekomme formålet med andre midler, for eksempel alternative utbedringsmåter, vil universell utforming som hovedregel ikke være uforholdsmessig.

22.2.2.8 Forholdet til sektorlover, forskrifter og standarder

Plikten til universell utforming i § 13 gjelder innenfor alle sektorer, og pålegger en generell plikt til å iverksette tiltak så fremt dette ikke er uforholdsmessig. Sektorspesifikke forhold vil være relevant for skjønnsvurderingene etter § 13 i den konkrete saken, både ved vurderingen av om et forhold er universelt utformet, og hvilke tiltak som med rimelighet kan pålegges virksomheten.

Forarbeidene til diskriminerings og tilgjengelighetsloven presiserer at bestemmelsene om universell utforming legger til grunn et sektorprinsipp, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.9 side 146–147. Loven legger opp til at ulike sektorer skal utforme mer spesifikke standarder for universell utforming, enten som bransjestandarder eller i form av lov og forskrift. jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.9 side 146. Disse reglene skal etter hvert erstatte den generelle skjønnsvurderingen etter § 13 og sikre større forutsigbarhet. Utformingen av sektorspesifikke forskrifter og standarder er avgjørende for å sikre at plikten til universell utforming blir ivaretatt på en god måte på ulike samfunnsområder.

Det finnes en rekke lover og forskrifter i ulike sektorer som stiller krav til universell utforming, blant annet plan- og bygningsloven og forskrifter om utforming av buss, jernbane og lufthavn. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 14 gir særlige regler for universell utforming av IKT. Det er vedtatt forskrift til bestemmelsen som presiserer kravene til universell utforming av IKT, se kapittel 22.2.3. I tillegg finnes det en rekke standarder for universell utforming på ulike områder, blant annet for uteområder og arbeidsplasser. Den generelle plikten til universell utforming etter § 13 overlapper med plikten til universell utforming etter § 14 og ulike sektorregelverk og standarder, og sikrer en individuell klageadgang over manglende universell utforming.

Lovens forarbeider legger til grunn at bransjevise eller sektorvise standarder skal bygge på samme avveining og hensyn som den generelle plikten til universell utforming, og at LDO og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (LDN) følgelig kan se hen til eventuelle standardfastsatte krav i sin skjønnsvurdering av om forholdet er universelt utformet, se Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.4 side 142. At virksomheten har fulgt etablerte standarder vil være et relevant moment i vurderingen av om det er uforholdsmessig å kreve ytterligere aller andre tiltak. Standarder er imidlertid ikke bindende for vurderingene av om plikten etter § 13 er oppfylt.

I situasjoner der plikten etter § 13 overlapper med sektorbestemte lover eller forskrifter sier § 13 fjerde ledd at det «ikke [er] plikt til universell utforming etter denne loven hvis virksomheten oppfyller nærmere bestemmelser i lov eller forskrift om innholdet i plikten til universell utforming.» Bestemmelsen i § 13 fjerde ledd tar sikte på å videreføre diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2008 § 9 femte ledd, som sier «Det regnes ikke som diskriminering etter fjerde ledd dersom virksomheten oppfyller nærmere bestemmelser i lov eller forskrift om innholdet i plikten til universell utforming», se Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 20.4 side 181. Bestemmelsen i 2013-loven skal derfor ikke leses som en avgrensning av virkeområdet for § 13 eller plikten til universell utforming, men som en retningslinje for LDO og nemndas vurdering av om et forhold oppfyller kravene til universell utforming. LDO og LDN skal legge sektorspesifikke lover og regler til grunn for vurderingen av om plikten er oppfylt. Virksomheten kan ikke pålegges ytterligere krav i medhold av § 13. Samtidig vil det innebære brudd på plikten til universell utforming etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13 hvis sektorreglene ikke er fulgt.

Bestemmelsen bygger på en forutsetning om at det i arbeidet med sektorvise lover eller forskrifter blir vurdert hvilke krav som med rimelighet kan stilles til virksomhetene når det gjelder universell utforming, se Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.4 side 142.

Selv om bestemmelsen bruker uttrykket «denne loven» forstås bestemmelsen slik at den også regulerer forholdet mellom det generelle kravet til universell utforming i § 13 og plikten til universell utforming av IKT i § 14.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13 femte ledd gir hjemmel til å gi forskrift med veiledning om hva som må til for å oppfylle plikten til universell utforming etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Kongen er også gitt hjemmel til å gi forskrift om innholdet i plikten til universell utforming på områder som ikke er omfattet av krav i, eller i medhold av, annet regelverk, jf. § 13 siste ledd. Slike forskrifter er foreløpig ikke gitt.

En stor del av regelutviklingen knyttet til universell utforming skjer internasjonalt. For å sikre at det indre markedet fungerer godt, jobber EU og europeiske standardiseringsorganisasjoner (European Committee for Standardisation (CEN), European Committee for Electrotechnical Standardisation (Cenelec) og European Telecommunications Standards Institute (ETSI)) med å utvikle felles europeiske standarder for universell utforming. Norsk regelverk og forvaltning vil legge internasjonale standarder til grunn der dette finnes, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.3 side 141.

22.2.3 Plikt til universell utforming av IKT etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

22.2.3.1 Hva er universell utforming av IKT?

Universell utforming av IKT innebærer for eksempel å forstørre tekst, lese tekst høyt, tekste lydfiler og videoer, gi gode kontraster i skjermbildet og lage en oversiktlig og logisk oppbygging av nettsider. Universelt utformede IKT-løsninger skal også kunne virke sammen med IKT-hjelpemidler, som følbart tastatur og lignende.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 14 har en egen bestemmelse med tilhørende forskrift om plikt til universell utforming av IKT.

22.2.3.2 Tidskrav for når IKT-løsninger skal være universelt utformet

Nye IKT-løsninger skal være universelt utformet 12 måneder etter at det foreligger standarder eller retningslinjer for innholdet i plikten, jf. § 14 andre ledd første og andre setning. Eksisterende IKT-løsninger skal være universelt utformet innen 1. januar 2021, jf. § 14 andre ledd. Tidskravene gjelder for alle offentlige og private virksomheter som tilbyr informasjon og tjenester til allmennheten på alle samfunnsområder.

Forskrift om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske (IKT)-løsninger, se kapittel 22.2.4.5, trådte i kraft den 1. juli 2013. Dette innebærer at IKT-løsninger som skiftes ut eller oppgraderes i vesentlig grad etter 1. juli 2014 skal være universelt utformet.

22.2.3.3 Hvilke IKT-løsninger skal være universelt utformet?

I kapittel 22.2.2 redegjorde departementet for hvordan begrepene alminnelig funksjon og hovedløsning skal forstås. De samme begrepene gjelder også for IKT-løsninger. Plikten til universell utforming av IKT gjelder IKT-løsninger som underbygger virksomhetens alminnelige funksjoner og som er «hovedløsninger» rettet mot eller stillet til rådighet for «allmennheten», jf. § 14.

Når det gjelder IKT, vil alle nettsider som ligger åpent tilgjengelig på Internett i prinsippet være en løsning som kan leses av «allmennheten». Reglene er likevel ikke ment å favne så vidt. Plikten vil gjelde nettløsninger som gir informasjon og tjenester til allmennheten. Nettsteder som tar sikte på å nå en ubegrenset krets av personer, er omfattet. Dette betyr at nettsider for mobiltelefon og nettbrett også er omfattet når disse er ment å ha et slikt nedslagsfelt. Typisk vil nettbutikker, nettaviser, nettbank, Altinn, og for øvrig alle nettsider som henvender seg til en ubegrenset krets av personer, være omfattet, når dette er en hovedløsning for å gi informasjon og tjenester for virksomheten. Nettsider av privat karakter er altså ikke omfattet, selv om også slike nettsider i prinsippet normalt kan leses av enhver. Sosiale medier som blogger, Facebook og Twitter når disse blir brukt i privat sammenheng, er unntatt.

Som nevnt i kapittel 22.2.2.1, anses barnehager, skoler og utdanningsinstitusjoner som rettet mot allmennheten. Ifølge lovens forarbeider er opplærings- og utdanningssektoren likevel unntatt fra plikten til universell utforming av IKT med tilhørende forskrift, jf. Ot.prp. nr. 44. (2007–2008) kapittel 10.5.6.3 side 169 og kapittel 18 side 263 og Innst.O. nr. 68 (2007–2008) side 33. Forarbeidene forutsetter at utforming av IKT som benyttes ved skoler og utdanningsinstitusjoner skal reguleres i sektorlovgivningen. Barnehager anses som rettet mot allmennheten, og er omfattet av plikten til universell utforming av IKT.

Begrepet «hovedløsning» er i praksis tolket vidt. IKT i en virksomhet kan ha flere hovedløsninger. Hva som er en hovedløsning varierer, og bestemmes blant annet av bruken. Antallet brukere vil være et sentralt kriterium for å vurdere om en løsning må anses som en hovedløsning. De fleste offentlige nettsider og offentlige organers mobilapplikasjoner vil være å anse som hovedløsninger, for eksempel Ruter-appen og Ruters nettsider. Minibanker og billettautomater er andre eksempler på hovedløsninger, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.5.6.3 side 167. Hvis en bank har flere minibanker på samme sted, trenger imidlertid ikke alle minibankene være universelt utformet.

22.2.3.4 Det er ikke plikt til universell utforming av IKT som er en integrert del av et annet system

Begrepet hovedløsningen avgrenser også mot såkalt integrert IKT. Det betyr at IKT er avgrenset fra teknologi og systemer av teknologi hvor hovedfunksjonen ikke er tilegnelse, lagring, omdanning, administrering, kontroll, fremvisning, publisering, endring, utveksling, overføring eller mottak av informasjon, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.5.4.2 side 157. Heiser som har IKT-løsninger i form av eksempelvis brukerpanel rettet mot allmennheten, er ikke omfattet av § 14. Heiser og smarthusteknologi er regnet som funksjoner knyttet til bygget som sådan, og er regulert av plan- og bygningsloven, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 18 side 263. Dette var tidligere tydeliggjort i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 11 andre ledd siste punktum. Bestemmelsen tydeliggjorde at plikten til universell utforming av IKT ikke omfatter IKT-løsninger der utformingen reguleres av annen lovgivning. Bestemmelsen er ikke videreført i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2013, men departementet vil foreslå å innta denne på nytt.

22.2.3.5 Forskrift om universell utforming av IKT

Kongen kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om avgrensning av virkeområdet og innholdet i plikten til universell utforming av IKT-løsninger, jf. § 14 siste ledd. Myndighet til å gi forskrift om innholdet i plikten til universell utforming av IKT ble delegert til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (nå Kommunal- og moderniseringsdepartementet) ved kongelig resolusjon av 21. juni 2013.

Forskrift 21. juni 2013 nr. 732 om universell utforming av IKT-løsninger avgrenser hvilke IKT-løsninger som omfattes av «nettløsninger» og «automater». Nettløsninger som omfattes er slike som formidler informasjon og tjenester gjennom en nettleser eller tilsvarende, typisk nettsider og andre nettbaserte ressurser. Med automater menes en maskin eller annen innretning som brukeren opererer for å få kjøpt en vare eller en tjeneste.

Forskriften gjelder ikke for IKT-løsninger der utformingen reguleres av annen lovgivning. IKT-løsninger som gjelder familieliv og andre forhold av personlig karakter, eller bare retter seg mot den enkelte, er ikke omfattet, jf. forskrift om universell utforming av IKT § 2 andre og tredje ledd.

Virksomhetenes plikt til universell utforming av IKT er ikke eksplisitt avgrenset mot tiltak som medfører en uforholdsmessig byrde. Forskriftens formål er imidlertid å sikre universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske løsninger, uten at det medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Forskriften bygger på de samme avveiningene og de samme hensynene som den generelle plikten til universell utforming i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13 tredje ledd. Hensynet til at virksomhetene ikke skal påføres uforholdsmessige byrder er ivaretatt gjennom avgrensningen av virkeområdet i forskriftens § 2, i kravene som oppstilles i § 4 gjennom angivelse av konkrete standarder, i tidsfristene for gjennomføring av kravene og i adgangen til å dispensere fra tidsfristene i lovens § 14 andre ledd siste setning.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 14 andre ledd siste setning og IKT-forskriften § 10 åpner for at det kan gis dispensasjon fra tidsfristene hvis det foreligger «særlig tungtveiende grunner». Tungtveiende grunner kan være hensynet til personvern, økonomi, sikkerhet eller der utviklingsforløpet for en anskaffelse ikke lar seg tilpasse tidsfristene som er fastsatt i loven. Det må vurderes konkret for den enkelte virksomhet om det foreligger særlig tungtveiende grunner som medfører at det kan gis dispensasjon fra kravene.

22.2.4 Plikten til universell utforming er uttømmende regulert for de rettssubjekter og på de områder der disse bestemmelsene gjelder

Ifølge § 12 andre ledd er diskriminering som skyldes mangelfull fysisk tilrettelegging uttømmende regulert i §§ 13 til 17 og § 26 for de rettssubjekter og på de områder disse bestemmelsene gjelder. Regelen innebærer at det ikke kan utledes ytterligere krav av hovedregelen om forbud mot diskriminering i § 5 når det gjelder universell utforming av fysiske forhold i virksomheter rettet mot allmennheten.

Bakgrunnen for bestemmelsen er hensynet til at den som lojalt innretter seg etter lovens regler om universell utforming og individuell tilrettelegging, ikke skal kunne rammes av en påstand om diskriminering. Avgrensningsregelen gjelder bare for de rettssubjekter og på de områder der tilretteleggingsplikten i dag er særlig regulert, jf. Prop 88 L (2012–2013) kapittel 20.4 side 181.

Det betyr at det ikke kan utledes en rett til tilrettelegging etter diskrimineringsforbudet hvis tilretteleggingen regnes som en uforholdsmessig byrde etter lovens bestemmelser om universell utforming og individuell tilrettelegging. På områder hvor disse reglene ikke kommer til anvendelse (det vil si på andre områder enn arbeidsliv, barnehage, skole og utdanning og visse andre kommunale tjenester), vil det imidlertid kunne utledes en plikt til tilrettelegging av det generelle diskrimineringsforbudet, se under.

22.2.5 Det skal tas hensyn til universell utforming ved offentlige anskaffelser

Oppdragsgiver skal ta hensyn til universell utforming ved planleggingen av offentlige anskaffelser, jf. anskaffelsesloven § 6 og forskrift 12. august 2016 nr. 974 om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften). Plikten gjelder alle anskaffelser uavhengig av anskaffelsesverdi. Bestemmelsene er ikke begrenset til krav om universell utforming som fremgår av lov eller forskrift, men gjelder generelt for alle produkter og tjenester, for eksempel IKT.

Loven og forskriften gir bare en plikt til å «ta hensyn til» universell utforming ved anskaffelsen, og dermed ingen plikt til å legge avgjørende vekt på universell utforming. Det er også opp til den enkelte oppdragsgiver å bestemme hvilke fremgangsmåter eller løsninger som best kan ivareta hensynet til universell utforming, jf. Ot.prp. nr. 62 (2005–2006) kapittel 9 side 25.:

«I begrepet universell utforming ligger det en ambisjon om at alle produkter, tjenester, bygninger og omgivelser skal planlegges slik at de kan brukes på like vilkår av så mange som overhodet mulig. Det er sentralt at denne plikten blir lagt til planleggingsfasen, da det er i denne delen av anskaffelsesprosessen oppdragsgiver har best forutsetning til å vurdere hvilke hensyn og funksjoner anskaffelsen skal oppfylle. Bestemmelsen legger ikke føringer på bestemte fremgangsmåter eller løsninger, men overlater til oppdragsgiver å vurdere hvordan hensynet til universell utforming best kan ivaretas.»

I høringsnotat 17. mars 2015 fra Nærings- og fiskeridepartementet ble det foreslått at en uttrykkelig regulering av universell utforming ikke skulle fremgå av selve lovbestemmelsen i lov om offentlige anskaffelser § 6, men at disse isteden skulle fremgå av forskriftsbestemmelser om krav til universell utforming, jf. høringsnotat 1 om forslag til lov om offentlige anskaffelser side 6. Nye forskriftsbestemmelser om kravspesifikasjoner gjør det obligatorisk for oppdragsgiver å stille krav til universell utforming. Bestemmelsene er mer presise enn dagens lovbestemmelse.

22.2.6 Regler om universell utforming i plan og bygningsloven

Universell utforming inngår som en del av plan og bygningslovens formålsparagraf, jf. § 1-1 femte ledd. Det innebærer at aspektet skal ivaretas i all kommunal og regional planlegging. Forskrift 26. mars 2010 nr. 489 om tekniske krav til byggverk (byggteknisk forskrift) har en rekke detaljerte krav til tilgjengelighet av nye bygg, anlegg og utearealer. I plan- og bygningsloven § 31-4 er det også en forskriftshjemmel for å kreve oppgradering av kategorier av eksisterende bygninger og utearealer til universell utforming innenfor nærmere angitte tidsfrister.

22.2.7 Henvisningen til plan- og bygningsloven i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 15

22.2.7.1 Bakgrunn og gjeldende rett

I NOU 2005: 8 Likeverd og tilgjengelighet (Syse-utvalget) ble det foreslått en egen bestemmelse om plikt til universell utforming av bygg og anlegg. Utvalget foreslo konkrete tidsfrister for universell utforming av nye bygg og eksisterende bygg. Plikten skulle være absolutt, og ikke avgrenset av en uforholdsmessighetsvurdering.

Forslaget fra Syse-utvalget ble ikke fulgt opp i Ot.prp. nr. 44 (2007–2008). Regjeringen erkjente behovet for bedre tilgjengelighet til og i bygg, men mente at reglene om universell utforming av bygg og uteområder i stedet burde forankres i plan- og bygningsloven.

Samtidig med at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2008 trådte i kraft i januar 2009, ble det innført krav om universell utforming av nye bygg i plan- og bygningsloven § 29-3. Når det gjelder eksisterende bygg, ble det inntatt en hjemmel i plan- og bygningsloven § 31-4 tredje ledd om at «Kongen kan gi forskrift om at bestemte typer tiltak eller bestemte typer eksisterende bygninger, anlegg eller uteområder skal opparbeides slik at de blir universelt utformet. Det kan gis frist for slik opparbeidelse.» Av hensyn til synlighet ble det derfor tatt inn en bestemmelse i (den gjeldende) diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 15 som henviser til kravene om universell utforming i plan- og bygningsloven, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.3.4.1 side 153 og Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 20.4 side 182. Dette var for å tydeliggjøre at kravene til universell utforming av bygg og anlegg reguleres av plan- og bygningsloven, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.3.4.1 side 153.

Ordlyden gir inntrykk av at plan- og bygningsloven uttømmende regulerer universell utforming av eksisterende bygg, anlegg mv. Det har imidlertid ennå ikke blitt vedtatt forskrifter om oppgradering av eksisterende bygg til universell utforming, som forutsatt ved vedtakelsen av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og ny plan- og bygningslov.

LDN har vektlagt § 15 i tolkningen av den generelle plikten til universell utforming etter § 13, og har derfor vært svært tilbakeholdne med å pålegge plikt til universell utforming av eksisterende bygg etter § 13. LDN har tolket § 15 slik at den legger begrensninger for forholdsmessighetsvurderingen. LDN begrunner dette med at «det vil stride mot lovens system og klare anvisninger i forarbeidene dersom LDN i en […] mellomperiode skal foreta de prioriteringer som er tenkt å tillegge, og også bør tilligge andre organer.» LDN viser til at formålet med bestemmelsen var at man måtte foreta en skrittvis tilnærming gjennom forskriftsfestede krav til universell utforming av eksisterende bygg, jf. sak nr. 40/2010. LDN har derfor konkludert med at forholdsmessighetsbegrensningen for eksisterende bygg må tolkes med forsiktighet frem til det foreligger forskrifter.

Bestemmelsen ble videreført i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2013. I forarbeidene er det presisert at bestemmelsen kun er tatt inn av informasjonshensyn, jf. Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 20.4 side 182. Bestemmelsen er følgelig ikke ment å begrense plikten til universell utforming etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13. Dette underbygges av sammenhengen i regelverket. Plan- og bygningsloven stiller krav til universell utforming av nye bygg. I en rekke tilfeller stilles det også krav til universell utforming ved søknadspliktige tiltak i eksisterende bygg. I forarbeidene heter det imidlertid at § 15 ikke er ment å innskrenke rekkevidden av den generelle tilretteleggingsplikten etter § 13, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.3.4.1 side 153 og kapittel 18 side 262.

22.3 Internasjonale forpliktelser

FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 5 nr. 3 slår fast at partene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre en rimelig tilrettelegging, med sikte på å fremme likhet og avskaffe diskriminering. Artikkel 4 forplikter partene til ved lovgivning og andre tiltak å sikre full gjennomføring av alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle mennesker med nedsatt funksjonsevne, uten diskriminering av noe slag.

Konvensjonens artikkel 9 pålegger statene å treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne på lik linje med andre får tilgang til det fysiske miljøet, til transport, til informasjon og kommunikasjon, herunder informasjons- og kommunikasjonsteknologi og informasjons- og kommunikasjonssystemer, og til andre tilbud og tjenester som er åpne for eller tilbys allmennheten. Bestemmelsen angir videre på hvilke konkrete områder det skal iverksettes tiltak for å identifisere og fjerne barrierer. Artikkel 9 kan gjennomføres gradvis, og det er opp til statene å vurdere hvilke tiltak som er rimelige og forholdsmessige. Konvensjonen stiller ikke krav om at dette skjer ved rettslig bindende bestemmelser om universell utforming i lovverket.

Barn og unges rett til skole og utdanning er en grunnleggende rettighet som følger blant annet av Menneskerettighetserklæringen artikkel 26, FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 14 og FNs barnekonvensjon artikkel 28 og 29. FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 24 pålegger statene å sikre et utdanningssystem som inkluderer mennesker med funksjonsnedsettelser.

FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 27 handler om rett til arbeid for personer med funksjonsnedsettelser

22.4 EU-rett

22.4.1 Direktiv om tilgjengelighet til offentlige virksomheters nettsider og mobilapplikasjoner (EU 2016/2102)

EU vedtok den 26. oktober 2016 et direktiv om tilgjengelighet til offentlig organers nettsider og mobilapplikasjoner: Directive (EU) 2016/2102 of the European Parliament and of The council of 26 October 2016 on the accessibility of the websites and mobile applications of public sector bodies. Direktivet trådte i kraft 22. desember 2016. Artikkel 12 gir frister for gjennomføring.

Direktivet er et minimumsdirektiv. Det vil si at statene står fritt til å vedta regler som stiller strengere krav til universell utforming enn det direktivet legger opp til.

Formålet med direktivet er todelt. For det første er direktivet et ledd i EUs digitale agenda, og skal bygge ned hindringer mot et felles digitalt marked i EU ved å etablere standarder for nettsider og mobilapplikasjoner. Samtidig skal direktivet bidra til at EU og EU-landene oppfyller sine forpliktelser etter FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 9, se kapittel 22.3 til å sikre tilgjengelighet til IKT for personer med nedsatt funksjonsevne.

Direktivet pålegger medlemslandene en plikt til å sikre at offentlig organers internettsider og mobilapplikasjoner er tilgjengelige. Direktivet gjelder nettsider og applikasjoner som er utviklet av, eller på vegne av, offentlig sektor. Med mobilappliksjoner menes applikasjoner som er ment til bruk for den brede offentlighet/allmennhet. Direktivet viser til de fire hovedprinsippene for universell utforming: informasjon skal være mulig å oppfatte, mulig å anvende/betjene, forståelig og robust. Nettsider og mobilapplikasjoner som er forenlig med standardene referert til i forordning No. 1025/2012 Regulation in European Stanardisation presumeres å være i overenstemmelse med kravene i artikkel 4.

Direktivet bestemmer at EU-kommisjonen skal utarbeide mer konkrete tilgjengelighetsstandarder med forankring i direktivet som medlemsstatene må oppfylle. Det vises vil den europeiske standarden fra 2014 om offentlige anskaffelser, EN 301 549 «Accessibility requirements suitable for public procurement of ICT products and services in Europe». Direktivet angir at virksomhetene skal følge WCAG versjon 2.0 nivå A og AA, jf. artikkel 6 nr. 2, jf. EN 301 549 kapittel 9. Det foregår et standardiseringsarbeid for mobilapplikasjoner. Kommisjonen er gitt kompetanse til å vedta forskrifter om innholdet i standardene, jf. artikkel 6 og 10 («delegated acts»).

Ikke alle offentlige virksomheter er omfattet av direktivets virkeområde. Blant annet er det opp til statene å bestemme om skoler og barnehager skal omfattes. Deler av innholdet på nettsidene er også unntatt fra kravene, som officefiler som ble publisert før direktivet trer i kraft, karttjenester og innhold som er lagt ut av og kontrolleres av en tredjepart, jf. artikkel 1 (3) og (4). På visse vilkår er innhold på intranet og extranet unntatt. Dette gjelder innhold på intranett som er publisert 33 måneder før direktivets ikrafttredelse. Inntil slike nettsider gjennomgår en vesentlig revisjon, jf. artikkel 1 (4) (1) (g). Videre åpner direktivet for at offentlige organer kan anvende tilgjengelighetskravene så lenge det ikke utgjør en uforholdsmessig byrde med hensyn til den offentlige virksomhetens størrelse og ressurser. Enkelte nettilbud er unntatt fra direktivets virkeområde, som «public body broadcasters.»

Direktivet pålegger statene å etablere systemer for å føre tilsyn med at kravene i direktivet blir fulgt, rapportere på status og sanksjonere brudd. Direktivet gir nærmere krav til etablering av tilsynsmyndighet i det enkelte land. Videre gir direktivet enkeltindivider adgang til å be om informasjon dersom innholdet ikke er tilgjengelig. Brukere kan kreve informasjon utlevert dersom nettsiden har utilgjengelig innhold, og de skal kunne rapportere utilgjengelig innhold ved å trykke på en obligatorisk lenke på nettsiden eller i applikasjonen.

Landene skal sikre at offentlig ansatte får nødvendig opplæring og informasjon for å sikre at direktivet etterleves, og bidra til spredning og deling av informasjon for å fremme tilgjengelige nettsider.

22.4.2 Forslag til direktiv om tilgjengelighetskrav for produkter og tjenester

EU-kommisjonen foreslo den 2. desember 2015 et direktiv om standardiserte tilgjengelighetskrav for produkter og tjenester: «Directive of the European Parliament and of The council on the approximation of the laws, regulations and administrative provisions of the Member States as regards the accessibility requirements for products and services». Kravene gjelder for bestemte produkter og tjenester, først og fremst IKT. Direktivet pålegger også statene en plikt til å stille krav til generell tilgjengelighet ved offentlige innkjøp og konsesjoner. Direktivet må ses i sammenheng med direktiv om tilgjengelighet til offentlige virksomheters nettsider og applikasjoner, se kapittel 22.4.1.

Formålet med direktivet er for det første å bedre flyten av produkter og tjenester i det indre marked. Kommisjonen bemerker at stadig flere av EUs medlemsland har innført tilgjengelighetskrav til bestemte produktgrupper og tjenester, og ønsker en felles standard for å sikre fri handel.

For det andre skal direktivet bidra til bedre tilgang til produkter og tjenester for mennesker med funksjonsnedsettelser. EU og de fleste av EUs medlemsland har ratifisert FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Direktivet er et ledd i å oppfylle plikten etter konvensjonens artikkel 9 til å iverksette tiltak for å bedre tilgjengeligheten for mennesker med funksjonsnedsettelser til transport, informasjon og kommunikasjon, herunder IKT, og andre tilbud og tjenester som er åpne for eller tilbys allmennheten.

Direktivforslaget pålegger visse produkter og tjenester å oppfylle standardiserte krav til tilgjengelighet. Følgende produkter er omfattet: datamaskiner og operativsystemer, selvbetjeningsautomater (minibanker, billettautomater og innsjekkingsautomater), telefoniutstyr (smarttelefoner) og digitalt TV-utstyr. Følgende tjenester er omfattet: telefonitjenester, audiovisuelle medietjenester (TV), transporttjenester (fly, buss, tog, båt), banktjenester, e-bøker og e-handel. Direktivet stiller krav om tilgjengelighet til de aktuelle produktene uavhengig av sektor. Det er ikke noe krav om at tjenestene er publikumsrettet. Det er opp til statene å bestemme om tilgjengelighetskravene til bygningsomgivelser skal innarbeides i nasjonal rett.

Direktivforslaget definerer hvordan produktene og tjenestene skal være utformet for å oppfylle tilgjengelighetskravene. Samtidig lar forslaget det være opp til statene å bestemme hvilke konkrete tekniske krav som skal oppstilles for å oppnå dette, selv om kravene i direktivet er forholdsvis konkrete.

Direktivet pålegger statene å stille krav til generell tilgjengelighet ved offentlige anbud og konsesjoner som omfattes av EU-direktiver om anskaffelser og konsesjoner. Plikten til å stille tilgjengelighetskrav gjelder for innkjøp over gitte terskelverdier. Reglene gjelder for alle offentlige innkjøp, uavhengig av type vare eller tjeneste. Direktivet stiller blant annet krav til bygningsomgivelser som skal innarbeides i kravspesifikasjonene ved offentlige anskaffelser. Plikten er avgrenset mot krav som medfører en uforholdsmessig byrde («undue burden»).

22.5 Nordiske lands rett

22.5.1 Svensk rett

Den svenske diskrimineringslagen definerer manglende tilgjengelighet for personer med funksjonsnedsettelse som en form for diskriminering, jf. første kapittel 4 § tredje ledd. Manglende tilgjengelighet regnes som diskriminering dersom en person med funksjonsnedsettelse blir vanskeligstilt fordi det ikke er iverksatt rimelige tiltak for å sikre at personen blir satt i en sammenlignbar situasjon som personer uten funksjonsnedsettelse. Hvilke tiltak som er rimelige, vurderes ut fra tilgjengelighetskrav i lover og forskrifter og med hensyn til de økonomiske og praktiske forhold, varigheten og omfanget av hindringen eller tilknytningen mellom den enkelte virksomhetsutøveren og personen, i tillegg til andre omstendigheter av betydning.

Loven pålegger både en plikt til generell tilrettelegging (universell utforming) som fjerning av terskler eller kontrastmarkering, og individuell tilrettelegging som personlig assistanse eller tilrettelegging av informasjon. Pliktsubjektene skal iverksette rimelige generelle tilretteleggingstiltak hvis de kan forutse et behov for slik tilrettelegging (Prop. 2013/14:198).

22.5.2 Finsk rett

Den finske diskrimineringslagen 15 § pålegger offentlige myndigheter, utdanningsinstitusjoner, arbeidsgivere og tilbydere av varer og tjenester en plikt til å sørge for egnede og rimelige tilpasninger som gjør det mulig for personer med funksjonsnedsettelser å utføre ærender hos myndigheter, ta utdanning, arbeid, utføre sine arbeidsoppgaver og avansere i arbeidet, samt få tilgang til varer og tjenester som tilbys allmennheten på like vilkår som andre. Plikten innebærer å vurdere og iverksette både generell og individuell tilrettelegging. 15 § andre ledd presiserer at det ved rimelighetsvurderingen skal tas hensyn til kostnader ved tilretteleggingen, virksomhetens økonomiske stilling, samt muligheten til å få offentlig eller annen støtte til tilretteleggingen. Brudd på tilretteleggingsplikten regnes som diskriminering, jf. 8 § andre ledd.

22.6 Diskrimineringslovutvalgets forslag (NOU 2009: 14)

22.6.1 Videreføring som særregler

Utvalget vurderte om virkeområdet for reglene om universell utforming burde utvides til alle diskrimineringsgrunnlagene i en felles diskrimineringslov. Utvalget anbefalte ikke dette, og viste til at reglene bør gjelde der behovet er størst. Utvalget viste til at en viss tilretteleggingsplikt følger av det alminnelige diskrimineringsforbudet, og at særreglene om universell utforming og individuell tilrettelegging er en presisering av diskrimineringsforbudet. Utvalget foreslo derfor at reglene om tilrettelegging bare skulle gjelde for personer med funksjonsnedsettelse, se NOU 2009: 14 kapittel 18.5.2.1 side 241.

22.6.2 Plikt til universell utforming av IKT for opplærings- og utdanningssektoren

Diskrimineringslovutvalget la til grunn at skoler og utdanningsinstitusjoner var unntatt fra plikten til universell utforming, men påpekte at dette ikke fremgår klart av lovteksten. Utvalget viste til at manglende universell utforming av IKT i utdannings- og opplæringssektoren virker ekskluderende. Elever med funksjonsnedsettelser og deres foreldre får ikke anledning til å delta i skole og undervisning på lik linje med andre elever og foreldre. Utvalget anbefalte derfor en plikt til universell utforming av IKT for utdannings- og opplæringssektoren, se NOU 2009: 14 kapittel 18.5.4 side 244.

22.6.3 Plikt til universell utforming av fysiske forhold og IKT på arbeidsplasser

Diskrimineringslovutvalget vurderte om det burde innføres en plikt til universell utforming av fysiske forhold og IKT på arbeidsplasser, se NOU 2009: 14 kapittel 18.5.4 side 244 flg. I drøftelsen pekte utvalget på at universell utforming av arbeidsplasser er et viktig tiltak for å fjerne barrierer for personer med funksjonsnedsettelser i arbeidslivet. Det ble vist til at arbeidsdeltakelsen for personer med funksjonsnedsettelser er 30–40 prosent lavere enn for andre i arbeidsdyktig alder. Utvalget mente at virksomheter må forvente en variasjon blant de ansatte når det gjelder funksjonsevne. Individuell tilrettelegging er ikke et like godt alternativ som universell utforming, fordi bedriftens kostnader da vil være knyttet til den enkelte arbeidstaker med funksjonsnedsettelser. Dette kan føre til en ekskludering fra arbeidsmarkedet.

På tross av argumentene over, konkluderte utvalget med at de ikke ville anbefale en generell plikt til universell utforming av fysiske forhold på arbeidsplasser. Utvalget viste til at plan- og bygningsloven stiller krav til universell utforming av nye arbeidsbygg, og gir hjemmel for forskrifter om universell utforming av eksisterende bygg. Utvalget pekte også på at både arbeidsmiljøloven og diskrimineringslovene gir rett til individuell tilrettelegging i arbeidsforhold.

Utvalget vurderte samtidig om det burde innføres en plikt til universell utforming av IKT til bruk i arbeidslivet. Utvalget pekte på at IKT er et stadig viktigere redskap i arbeidslivet, og sentralt for å utføre arbeidsoppgaver så vel som for kommunikasjon og samarbeid mellom de ansatte. Utvalget anbefalte at spørsmålet om universell utforming av IKT i arbeidslivet burde utredes nærmere.

22.6.4 Ikke videreføre henvisning til plan- og bygningsloven

Diskrimineringslovutvalget foreslo å ta ut henvisningen til plan- og bygningsloven, se NOU 2009: 14 kapittel 18.5.6.2 side 248. Utvalget begrunnet dette med at bestemmelsen ikke har noen innholdsmessig betydning, og at den bare er tatt inn av hensyn til synlighet. Utvalget mente også at bestemmelsen kan misforstås ved at den tolkes slik at den innskrenker virkeområdet for den generelle regelen om universell utforming.

22.7 Utredninger

22.7.1 Utredninger om plikt til universell utforming av IKT i opplærings- og utdanningssektoren

Difi har utredet de samfunnsøkonomiske konsekvensene av å pålegge opplærings- og utdanningssektoren en plikt til universell utforming av IKT. Utredningen er hovedsaklig basert på en analyse foretatt av advokatfirmaet Hjort og Oslo Economics, på vegne av Difi. Utredningen vurderer for det første i hvilken grad opplærings- og utdanningssektoren allerede i dag har plikt til universell utforming av IKT. Basert på Hjorts vurdering av at opplærings- og utdanningssektoren er unntatt fra plikten til universell utforming av IKT, har Difi vurdert kostnadene ved to ulike alternativer når det gjelder rekkevidden av plikten til universell utforming av IKT for opplærings- og utdanningssektoren: krav om universell utforming av alle nettløsninger (nettsider, læringsplattformer og læremidler), eller at kravet begrenses til bare å gjelde for nettsider og læringsressurser. Under vil de to utredningene som utgjør grunnlaget for Difis sammenstilling omtales separat.

22.7.1.1 Juridisk utredning

Advokatfirmaet Hjort har foretatt en juridisk utredning av plikten til universell utforming av IKT i skole- og utdanningssektoren: «Universell utforming av IKT i skole- og utdanningssektoren», 2014. Mandatet for utredningen var å vurdere i hvilken grad skole- og utdanningssektoren er omfattet av plikten til universell utforming av IKT-løsninger etter gjeldende rett (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og tilhørende forskrift om universell utforming av IKT).

På bakgrunn av uttalelser i forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, kom Advokatfirmaet Hjort frem til at opplærings- og utdanningssektoren ikke er omfattet av plikten til universell utforming av IKT etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 14 med tilhørende forskrift.

Utrederne mener at det i forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven legges til grunn at sektorlovgivningen stiller krav til IKT i opplærings- og utdanningssektoren, og at IKT-løsninger i utdanningssektoren «i mange tilfeller» ikke er rettet mot allmennheten, jf. Ot.prp. nr. 44. (2007–2008) kapittel 10.5.6.3 side 169 og kapittel 18 side 263 og Innst.O. nr. 68 (2007–2008) side 33. I tillegg uttales det i lovforarbeidene at plikten til individuell tilrettelegging på opplærings- og utdanningsområdet går foran plikten til universell utforming av IKT. Samlet sett mener utrederne at disse uttalelsene i forarbeidene viser at lovgiver har ment å unnta opplærings- og utdanningssektoren fra plikten til universell utforming av IKT.

Samtidig viser utredningen at verken opplæringslova eller universitets- og høyskoleloven har konkrete krav til universell utforming av IKT-løsninger, som forutsatt i forarbeidene. Utrederne mener også at forarbeidenes forutsetning om at opplærings- og utdanningssektoren ikke er rettet mot allmennheten står i motstrid til lovens ordlyd, andre uttalelser i forarbeidene og formålet med universell utforming, jf. utredningen fra Advokatfirmaet Hjort, side 27, NOU 2009: 14 kapittel 18.5.4.1 side 245, utredningen fra Difi side 43 og Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.5 side 142.

I andre deler av forarbeidene heter det at skole- og utdanningsinstitusjoner er «rettet mot allmennheten» og dermed omfattet av i § 13, jf. NOU 2005: 8 kapittel 10.12.4.2 side 189 og Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.5 side 142.

22.7.1.2 Samfunnsøkonomisk utredning

Oslo Economics (OE) har gjennomført en samfunnsøkonomisk analyse kostnadene ved å innføre en plikt til universell utforming av IKT for opplærings- og utdanningssektoren. Kostnadsanalysen er basert på to alternativer:

• Alternativ 1 analyserer kostnader ved at hjemmesider, digitale læringsplattformer og digitale læremidler blir omfattet av plikten til universell utforming av IKT. Ny IKT skal være universelt utformet fra og med tidspunktet for iverksettelse av reguleringen, mens eksisterende IKT skal tilfredsstille kravene innen 1. januar 2021. Både grunnskoler, videregående skoler og høyere utdanning vil omfattes av plikten. Alle nettløsninger innen sektoren omfattes (hjemmesider, digitale plattformer og digitale læremidler).

• Alternativ 2 er identisk med alternativ 1, bortsett fra at digitale læremidler unntas fra kravet.

OE har vurdert følgende kostnadselementer:

• Kostnad ved å lage en ny nettside i tråd med standarden i forskriften.

• Kostnad ved å oppgradere digitale læringsplattformer i tråd med forskriftens standard.

• Kostnad ved opplæring og kompetanseheving av ansatte som publiserer på nettsidene.

• Kostnad ved opplæring og kompetanseheving av ansatte som publiserer på de digitale læringsplattformene.

• Kostnad ved å oppgradere digitale læremidler i tråd med standarden i forskriften.

Kostnadselement fire og fem er ikke prissatt i OEs utredning.

Den samfunnsøkonomiske analysen viser at de prissatte kostnadene ved alternativ 1 er noe større enn for alternativ 2. De kjente provenyeffektene er beregnet til 140 millioner kroner for alternativ én og 133 millioner kroner for alternativ to, over en ti-årsperiode. Ifølge rapporten er kostnaden henholdsvis 168 millioner kroner for alternativ 1 og 160 millioner kroner for alternativ 2, men dette inkluderer også en kostnad på 28 millioner kroner i form av budsjettvirkninger for det offentlige (skattefinansieringskostnad), som må trekkes fra regnestykket. Beregningene er beheftet med noe usikkerhet. Alle kostnader antas likevel å inntreffe de første fem årene. Forskjellen på de to alternativene ligger hovedsakelig i utgiftene til tilsyn, der det i første alternativ beregnes behov for tre årsverk, mens det i andre alternativ er behov for to årsverk.

Oslo Economics mener krav til universell utforming av IKT i utdanningssektoren kan ha nytteeffekter i form av flere i utdanning, raskere studieprogresjon, mer produktiv arbeidskraft, økt sysselsetting og reduserte kostnader til individuell tilrettelegging. De nevnte nytteeffektene er ikke prissatt i kostnadsanalysen.

22.7.1.3 Difis anbefalinger på bakgrunn av ovennevnte utredninger

Difi mener det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å innføre krav om universell utforming av IKT i utdanningssektoren, selv om kostnads- og nytteoverslagene er usikre.

Difi mener den samlede nettonytteverdien for samfunnet vil være størst ved første alternativ, som omfatter både hjemmesider, digitale læringsplattformer og digitale læremidler, fordi det først og fremst er tilgangen til læringsinnhold som er viktig for elever og studenter. Difi kan også etter søknad gi dispensasjon fra tidspunktet for gjennomføring av forskriftens krav dersom det foreligger «særlig tungtveiende grunner». Difi mener denne dispensasjonsadgangen tar hensyn til eventuelle ulemper for utdanningssektoren. Difi fremhever i tillegg at det er lovteknisk vanskelig å implementere et unntak for noen nettløsninger. Difi mener det vil være lite fremtidsrettet å innføre en begrenset plikt til universell utforming på et område som er så avgjørende for den enkeltes deltagelse i samfunnet. Difi anbefaler derfor at utdanningssektoren omfattes av virkeområdet til § 14 med tilhørende forskrift i tråd med alternativ 1.

22.8 Forslaget i høringsnotatet

22.8.1 Videreføring som særregler

I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre bestemmelsene om universell utforming som særlige bestemmelser knyttet til diskrimineringsgrunnlaget funksjonsnedsettelse.

22.8.2 Plikt til universell utforming av IKT i opplærings- og utdanningssektoren

I høringsnotatet foreslo departementet å utvide anvendelsesområdet til bestemmelsen om universell utforming av IKT, nåværende § 14 i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, slik at også opplærings- og utdanningssektoren omfattes av bestemmelsen med tilhørende forskrift. Departementet tok ikke endelig stilling til om kravet til universell utforming av IKT også burde omfatte digitale læremidler. Departementet anbefalte at dette ble utredet nærmere, og ba samtidig om høringsinstansenes syn på de økonomiske konsekvenser for pliktsubjektene og konsekvenser for markedet, særlig når det gjelder digitale læremidler.

22.8.3 Universell utforming av fysiske forhold og IKT på arbeidsplasser

Høringsnotatet om felles likestillings- og diskrimineringslov anbefalte ikke en plikt til universell utforming av fysiske forhold og IKT i arbeidslivet. Høringsnotatet foreslo en videreføring av dagens regler, slik at plikten fortsatt knyttes til virksomhet som er rettet mot allmennheten. Høringsnotatet foreslo samtidig en videreføring at dagens regler om rett til individuell tilrettelegging av arbeidsplass og arbeidsforhold for arbeidstakere og arbeidssøkere.

22.8.4 Ikke videreføre henvisning til plan- og bygningsloven

I høringsnotatet foreslo departementet å ikke videreføre henvisningen til plan- og bygningsloven i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 15. Departementet viste til at bestemmelsen i praksis har skapt tvil om kravene i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13 kan gjøres gjeldende for eksisterende bygg, se blant annet LDN sak nr. 40/2010. Departementet mente også det er unaturlig at en felles diskrimineringslov skal inneholde en henvisning til plan- og bygningsloven, men ikke til andre sektorlover- og forskrifter som stiller krav til universell utforming. Dette kan gi inntrykk av at det bare er plan- og bygningsloven som stiller krav til universell utforming av fysiske forhold. Departementet ville også unngå å komplisere lovteksten med rene henvisningshjemler.

22.9 Høringsinstansenes syn

22.9.1 Videreføring som særregler

Kun et fåtall av høringsinstansene har uttalt seg om reglene om universell utforming og individuell tilrettelegging bør videreføres som særlige bestemmelser knyttet til grunnlaget funksjonsnedsettelse, eller utvides til å gjelde alle grunnlag. Av høringsinstansene som har uttalt seg om dette, støtter et flertall departementets forslag om å videreføre reglene som særlige bestemmelser knyttet til diskrimineringsgrunnlaget funksjonsnedsettelse. Dette gjelder blant annet Difi, Høyskolen i Oslo og Akershus, KS, NHO og Jussformidlingen. Standpunktet blir i liten grad begrunnet.

Enkelte høringsinstanser, som Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og Nasjonalforeningen for folkehelsen mener at bestemmelsene bør utvides til å gjelde alle diskrimineringsgrunnlag. Disse høringsinstansene påpeker at også andre forhold enn funksjonsnedsettelse kan utløse et behov for generell og individuell tilrettelegging for å sikre likestilling. Disse høringsinstansene stiller spørsmål ved om tilretteleggingsplikten som kan utledes av det generelle diskrimineringsforbudet er tilstrekkelig.

22.9.2 Bør utdannings- og opplæringssektoren omfattes av plikten til universell utforming av IKT?

Det er bred støtte i høringen for å inkludere opplærings- og utdanningssektoren i plikten til universell utforming av IKT. Flertallet ønsker å utvide virkeområdet for regelverket til å omfatte alle nettløsninger i skoler og utdanningsinstitusjoners, det vil si både nettsider, digitale læringsplattformer og digitale læremidler.

Når det gjelder digitale læremidler, er imidlertid en del høringsinstanser kritiske. Dette gjelder særlig næringsorganisasjonene som representerer forlagene og skoleeiere. Foreleggerforeningen mener at krav til universell utforming av digitale læremidler vil føre til kvalitativt dårligere læremidler for elevene, som er negativt for elever uten funksjonsnedsettelser. De mener det ikke vil være praktisk mulig å utforme alle digitale læremidler universelt, uten at kvaliteten forringes. Dette begrunnes med at læringsmoduler som krever bruk av bestemte sanser som syn og hørsel, må utelates. Dette vil redusere de pedagogiske og didaktiske mulighetene av digitale interaktive læremidler. Samtidig kan manglende finansiering føre til at bransjen ikke produserer universelt utformede læremidler, slik at elevene får et dårligere tilbud av læremidler. Flere høringsinstanser påpeker behovet for ytterligere utredinger før man kan omfatte digitale læremidler.

Enkelte motforestillinger gjelder markedssituasjonen, og om en plikt til universell utforming av digitale læremidler kan føre til et redusert tilbud av digitale læremidler på grunn av høye tilleggskostnader. Enkelte høringsinstanser mener det i stedet bør satses på individuell tilrettelegging.

Få kommunale eller fylkeskommunale skoleeiere har omtalt forslaget, men de som har kommentert forslaget støtter i all hovedsak forslaget. Difi og KS støtter forslaget fullt ut, og mener det ikke bør gis unntak for digitale læremidler, ettersom dette i stadig større utstrekning vil erstatte og utfylle andre læremidler i årene som kommer. Interesseorganisasjonene som representerer IKT-næringen støtter forslaget om at opplærings- og utdanningssektoren skal omfattes av plikten til universell utforming av IKT, men er skeptiske til at digitale læremidler skal omfattes.

22.9.3 Universell utforming av fysiske forhold og IKT på arbeidsplasser

Enkelte høringsinstanser, som LDO, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) og Norges blindeforbund, tar til orde for at det bør innføres en plikt til universell utforming av fysiske forhold og IKT i arbeidslivet.

22.9.4 Ikke videreføre henvisning til plan- og bygningsloven

Kun et fåtall av høringsinstansene har uttalt seg om henvisningen til plan- og bygningsloven i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 15. Av de som har uttalt seg, støtter et flertall at henvisningen ikke blir videreført. Dette gjelder Direktoratet for byggkvalitet, Helsedirektoratet, Akershus fylkeskommune, Hedmark fylkeskommune, Østfold fylkeskommune, Spekter, KS, Norsk Ergoterapeutforbund, Norges Handikapforbund og SAFO. Bufdir og Mandal kommune mener henvisningen bør videreføres i en felles lov. Bufdir begrunner dette med behovet for å synliggjøre koblingen mellom diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og plan- og bygningsloven med tilhørende forskrifter.

22.9.5 Andre forhold – Uforholdsmessighetsbegrensningen

Flere høringsinstanser, blant annet Unio, Norges Handikapforbund og Oppland fylkeskommune, har i høringsrunden brakt på bane at det ikke er klart hva som ligger i begrepet «uforholdsmessig byrde» i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven §§ 13, 16 og 17. De ber om at begrepet byttes ut eller tydeliggjøres i en ny felles likestillings- og diskrimineringslov.

22.10 Departementets vurdering

22.10.1 Innledning

Departementet foreslår at plikten til universell utforming i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven §§ 13 og 14 videreføres i nye §§ 17, 18 og 19. Departementet foreslår at plikten til universell utforming videreføres som særlige regler knyttet til diskrimineringsgrunnlaget funksjonsnedsettelse. Departementet foreslår at plikten til å jobbe aktivt og målrettet for universell utforming videreføres i en egen bestemmelse.

Departementet foreslår at plikten til universell utforming av fysiske forhold fortsatt skal avgrenses mot tiltak som innebærer en uforholdsmessig byrde for virksomhetene. Den skjønnsmessige vurderingen av tiltakets effekt opp mot uforholdsmessig byrde vil gradvis erstattes av mer konkrete, sektorbestemte krav. Departementet foreslår å videreføre regelen om at plikten til universell utforming skal anses som oppfylt dersom virksomheten oppfyller krav til universell utforming som er fastsatt i lov eller forskrift.

Departementet foreslår at opplærings- og utdanningssektoren skal omfattes av plikten til universell utforming av IKT med tilhørende forskrifter. Departementet vil ikke i denne omgang foreslå en plikt til universell utforming av fysiske forhold eller IKT på arbeidsplasser.

Departementet foreslår at henvisningen til plan- og bygningsloven i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 15 ikke videreføres i den nye loven.

22.10.2 Videreføring av reglene om plikt til universell utforming

Departementet foreslår at plikten til universell utforming i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven §§ 13 og 14 videreføres. Departementet foreslår en opplisting av hvilke momenter som kan være relevante i vurderingen av om et tiltak for universell utforming er uforholdsmessig. Denne endringen innebærer ikke materielle endringer.

Departementet foreslår videre at plikten til universell utforming videreføres som særlige regler knyttet til diskrimineringsgrunnlaget funksjonsnedsettelse. I dagens lover er det bare bestemmelser om universell utforming i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Universell utforming betyr en generell tilrettelegging av fysiske forhold, slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig. Dagens lovbestemmelse uttaler ikke direkte at hensikten med bestemmelsen er å tilrettelegge for personer med funksjonsnedsettelser. Ettersom bestemmelsen er plassert i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, som har som formål å bygge ned funksjonshemmende barrierer, er det likevel klart at dette er bestemmelsens meningsinnhold.

Departementet har vurdert om plikten til universell utforming i en felles lov bør utvides til å dekke alle grunnlag. Dette ville innebære en plikt til å tilrettelegge de fysiske forholdene for blant annet ulike kjønn og kjønnsuttrykk og religiøse og kulturelle behov og praksiser, innenfor rammene av en uforholdsmessighetsbegrensning.

Reglene om universell utforming for personer med funksjonsnedsettelser er som nevnt en presisering av det alminnelige forbudet mot indirekte diskriminering. Reglenes funksjon er å hindre en form for diskriminering som personer med funksjonsnedsettelser er særlig utsatt for. Dette vil ikke i like stor grad gjelde for andre grunnlag.

Det følger en viss plikt til tilrettelegging av det generelle diskrimineringsforbudet i § 6, som kan påberopes for alle grunnlag. I tillegg pålegger reglene om aktivitetsplikt i §§ 24–26 offentlige myndigheter, arbeidsgivere og arbeidslivets organisasjoner å legge forholdene til rette for å sikre likestilling. Dette vil innebære en plikt til å utforme fysiske og organisatoriske forhold med tanke på å sikre likestilling og motvirke diskriminering på alle grunnlag.

På denne bakgrunn mener departementet at det ikke er behov for regler om universell utforming for andre grunnlag enn funksjonsnedsettelse. Departementet mener at særlige regler om tilrettelegging knyttet til funksjonsnedsettelse bidrar til å synliggjøre at dette er en form for diskriminering som ofte og spesielt rammer personer med nedsatt funksjonsevne. Departementet foreslår derfor at plikten til universell utforming videreføres som særlige regler knyttet til diskrimineringsgrunnlaget funksjonsnedsettelse.

I videreføringen av § 14 om plikt til universell utforming av IKT foreslår departementet å ta inn en presisering i den nye loven § 18 tredje ledd om at plikten til universell utforming etter denne bestemmelsen ikke gjelder IKT-løsninger der utformingen reguleres av annen lovgivning. Denne avgrensningen av virkeområdet følger av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13 fjerde ledd, men kunne ikke leses ut av § 14. Dette har medført noe uklarhet med henhold til tolkningen av denne bestemmelsen.

22.10.3 Aktivitetsplikten synliggjøres i egen bestemmelse

Departementet foreslår at plikten til å jobbe aktivt og målrettet for universell utforming videreføres. Departementet foreslår en egen bestemmelse om aktivitetsplikten knyttet til universell utforming for å synliggjøre aktivitetsplikten og gi et mer oversiktlig regelverk. Det foreslås ingen materielle endringer i plikten.

22.10.4 Uforholdsmessighetsbegrensning

Departementet foreslår at plikten til universell utforming fortsatt skal avgrenses mot tiltak som innebærer en uforholdsmessig byrde for virksomhetene.

Uforholdsmessig byrde er en såkalt rettslig standard. Det vil si at begrepets innhold kan endre seg over tid, i takt med samfunnsutviklingen og folks rettsoppfatning. Den fleksibiliteten som er innbakt i begrepet tillater loven å utvikle seg i takt med den teknologiske og bygningsmessige utviklingen.

Departementet mener begrepet er godt egnet til å avgrense plikten til universell utforming. Det skjer en rask teknologisk utvikling innenfor mange av de områdene som berøres av plikten til universell utforming. Det er klart at utbedringer som på ett tidspunkt vil fremstå som kostbart og byrdefullt for virksomhetene, kan fremstå som realistisk og falle innenfor plikten på et senere tidspunkt.

I tillegg skal virksomhetens historiske og aktuelle situasjon tas i betraktning i vurderingen av om en utbedring er byrdefull eller ikke. Loven forutsetter at virksomhetene legger tiltak for universell utforming inn i vedlikeholdsplaner (og langtidsplaner) for virksomheten. Uforholdsmessighetsvurderingen går hånd i hånd med aktivitetspliktene etter loven. I vurderingen av om et tiltak er byrdefullt skal det ses hen til om virksomheten har ivaretatt plikten til å jobbe for nedbygging av funksjonshemmende barrierer over tid, i tillegg til å vurdere virksomhetens aktuelle forhold.

Også EU-retten benytter «uforholdsmessig byrde» («disproportionate burden») for å avgrense plikten til generell tilrettelegging. EU-retten presiserer at det i vurderingen av om et tiltak medfører en uforholdsmessig byrde skal legges vekt på virksomhetens størrelse, ressurser og karakter og tilretteleggingens konsekvenser og kostnader vurdert opp mot fordeler og effekter for personer med funksjonsnedsettelser.

I likestillings- og diskrimineringsloven foreslår departementet en mer synlig opplisting av elementer som skal vektlegges i uforholdsmessighetsvurderingen. Dette innebærer ingen endring av gjeldende rett.

22.10.5 Forholdet til annen lov eller forskrift om universell utforming

Departementet foreslår at plikten til universell utforming skal anses som oppfylt dersom virksomheten oppfyller krav til universell utforming som er fastsatt i lov eller forskrift. Den endrede ordlyden medfører ingen endringer i gjeldende rett.

Plikten til universell utforming etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13 overlapper med plikten til universell utforming etter § 14 og tilhørende forskrift, og sektorbestemte lover og forskrifter om universell utforming. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13 fjerde ledd fastsetter at det ikke er plikt til universell utforming etter denne loven dersom virksomheten oppfyller nærmere bestemmelser i lov eller forskrift om innholdet i plikten til universell utforming. Bestemmelsen skal forstås som en retningslinje for håndhevingsapparatets vurdering av om et konkret forhold oppfyller kravene til universell utforming etter § 13 og ikke som en avgrensning av virkeområdet for § 13, se kapittel 22.2.2.8.

Sektorbestemte lover og forskrifter om universell utforming vil som regel håndheves av sektorbestemte klage- eller tilsynsorganer. For eksempel fører Difi tilsyn med reglene om universell utforming av IKT i § 14, og plan- og bygningsmyndighetene fører tilsyn med at reglene i plan- og bygningsloven § 29-3 etterleves.

Det er ikke gitt at sektorbestemte håndhevings- eller tilsynsorganer for universell utforming behandler individuelle klager over manglende universell utforming. Formålet med at plikten til universell utforming etter diskrimineringslovgivningen overlapper med, og ikke avgrenses mot, sektorbestemt lovgivning er nettopp å sikre at enkeltpersoner har mulighet til å påklage diskriminering i form av manglede universell utforming. Departementet mener det er viktig at enkeltpersoner også fremover har en reell og effektiv mulighet til å klage over diskriminering i form av manglende universell utforming. En slik plikt kan også følge av EU-direktiver om universell utforming. EU-direktivet om tilgjengelighet til offentlige virksomheters nettsider og mobilapplikasjoner (EU 2016/2102) artikkel 9 sier:

«Medlemsstaterne sikrer, at der findes en fyldestgørende og effektiv håndhævelsesprocedure, for at sikre overholdelsen af dette direktiv for så vidt angår kravene i artikel 4 og 5 og artikel 7, stk. 1. Medlemsstaterne sørger navnlig for, at der findes en håndhævelsesprocedure, f.eks. mulighed for at kontakte en ombudsmand, for at sikre effektiv håndtering af de underretninger eller anmodninger, der modtages som fastsat i artikel 7, stk. 1, litra b), og gennemgå den vurdering, der er omhandlet i artikel 5.»

Samtidig forutsetter reglene om universell utforming i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven at plikten til universell utforming presiseres gjennom mer spesifikke sektorbestemte lover og forskrifter, se kapittel 22.2.2.8. Dette gir bedre forutsigbarhet for de som har rettigheter og plikter etter loven. Departementet mener derfor at likestillings- og diskrimineringsloven må pålegge håndhevingsapparatet å legge sektorspesifikt regelverk til grunn for sin vurdering av om plikten til universell utforming er oppfylt.

På denne bakgrunn foreslår departementet å videreføre regelen i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13 fjerde ledd, med noe endret ordlyd. Den endrede ordlyden som tas inn i likestillings- og diskrimineringsloven § 17 fjerde ledd medfører ingen materielle endringer i gjeldende rett som beskrevet i kapittel 22.2.2.8. Endringen skal tydeliggjøre at plikten til universell utforming etter § 17 gjelder fullt ut også på områder er regulert i annen lov eller forskrift, men at Diskrimineringsnemnda skal legge sektorspesifikke lov- eller forskriftskrav til grunn for sin vurdering av om plikten er oppfylt.

Diskrimineringsnemnda vil i liten grad besitte sektorspesifikk kompetanse om muligheter og retningslinjer knyttet til universell utforming. Forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven legger opp til at LDO og LDN kan innhente rådgivende uttalelse fra sektormyndighetene, se Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.11 side 148. LDO har blant annet inngått avtale med Difi om samarbeid og oppgavefordeling i saker om universell utforming av IKT. Departementet forutsetter at nemnda på tilsvarende måte innhenter rådgivende uttalelse fra sektorbestemte håndhevingsorganer og tilsynsmyndigheter i sin vurdering av klager etter likestillings- og diskrimineringsloven § 17, hvor saken reiser spørsmål om sektorbestemte lover og forskrifter er fulgt.

22.10.6 Plikt til universell utforming av IKT for opplærings- og utdanningssektoren

22.10.6.1 Bør opplærings- og utdanningssektoren omfattes av plikten til universell utforming av IKT?

Plikten til universell utforming av IKT etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 14 gjelder ikke for opplærings- og utdanningssektoren, se kapittel 22.2.3.4. Departementet foreslår at opplærings- og utdanningssektoren omfattes av plikten til universell utforming av IKT med tilhørende forskrifter, se lovforslaget § 18.

Ordforklaringer

• Med opplærings- og utdanningssektoren menes private og offentlige grunnskoler, videregående skoler, høyskoler og universiteter, folkehøgskoler, fagskoler og andre utdanningsløp for voksne av kortere og lengre varighet.

• Med informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) menes teknologi og systemer av teknologi som anvendes til å uttrykke, skape, omdanne, utveksle, lagre, mangfoldiggjøre og publisere informasjon, eller som på annen måte gjør informasjon anvendbar.

• Universell utforming av IKT gir mulighet for forstørring og høytlesning av tekst, teksting av lyd og video, og skjermbilde med god kontrast og en oversiktlig, logisk oppbygging. Universelt utformede IKT-løsninger skal være kompatible med individuelle hjelpemidler som leselist for punktskrift.

• Skolens nettsider og læringsplattformer er verktøy som brukes i undervisningen, og for å gi informasjon, både til elever, foreldre og andre.

• Digitale læremidler er nettbaserte redskaper som kan brukes i det pedagogiske arbeidet, og som er utviklet med hensikt å støtte læringsaktiviteter. Utredningen har brukt begrepet digitale læringsressurser. Departementet velger å benytte begrepet digitale læremidler fremfor digitale læringsressurser fordi begrepet læremidler er tydeligere avgrenset.

Departementets vurdering

Alle barn og voksne har lik rett til en inkluderende opplæring og utdanning av god kvalitet, uavhengig av funksjonsevne. Opplæring og utdanning skal tilpasses den enkelte elevs behov og forutsetninger. I tillegg har alle foreldre både rett og plikt til å følge opp egne barn og samarbeide med skolen. Utdanning legger grunnlaget for deltakelse i arbeid.

Utdanningssektoren retter seg mot et bredt spekter av brukere med ulike forutsetninger og behov. Manglende universell utforming av IKT-løsninger som hjemmesider, digitale læringsplattformer og digitale læremidler kan ekskludere en stor elev- og studentgruppe fra å ta del i undervisningen på like vilkår, og kan hindre foreldre med funksjonsnedsettelser i å følge opp sine barns skolegang. Universell utforming kan også være en forutsetning for at individuell tilrettelegging (i form av spesiell programvare/utstyr) skal fungere.

I dag stiller diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13 krav til universell utforming av fysiske forhold i skolen. Plikten foreslås videreført i den nye loven § 17. Bakgrunnen for plikten er nettopp en erkjennelse av at skoletilbudet retter seg mot en stor krets av personer med ulike forutsetninger, der sammensetningen av brukere vil variere over tid. Således representerer elevene og foreldrene allmennheten.

IKT som brukes i skolen vil, på samme måte som de fysiske forholdene i skolen, være rettet mot en stor og variert gruppe (allmennheten). Det er uklart hvorfor opplærings- og utdanningssektoren er unntatt plikten til universell utforming av IKT i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. I forarbeidene fremstår det som at unntaket bygger på en forståelse av at sektorlovgivningen stiller krav om universell utforming av IKT. Dette er imidlertid ikke tilfelle.

Forarbeidene viser også til at elevenes behov for tilrettelegging vil ivaretas av retten til individuell tilrettelegging. Departementet vil påpeke at reglene om individuell tilrettelegging er ment som et supplement når reglene om universell utforming ikke er tilstrekkelige til å ivareta behovene til personer med funksjonsnedsettelser. Dette fremgår av lovens forarbeider, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.6 side 174. Hensikten med universell utforming er nettopp å unngå særløsninger, og at kostnader knyttes til individuelle behov. Retten til individuell tilrettelegging skal derfor kun fungere som et supplement der nedbyggingen av samfunnsskapte barrierer ikke fullt ut er tilstrekkelig.

Departementet vil videre peke på at det kan virke urimelig at tilbydere av andre varer og tjenester er omfattet av plikten til universell utforming av IKT, mens offentlige og private tilbydere av opplærings- og undervisningstjenester ikke er det.

Standardiserte IKT-løsninger kan også ha betydelige fordeler, fordi det oppnås forenkling både for bestiller og leverandør på alle samfunnsområder. IKT-løsninger er sektorovergripende, og WCAG-standarden er en egnet standard for å stille krav til universell utforming av nettløsninger også i utdanningssektoren. Det er derfor i utgangspunktet ingen grunn til at de samme kravene ikke skal gjelde IKT-løsninger i opplærings- og utdanningssektoren.

EU vedtok den 26. oktober 2016 et direktiv som pålegger universell utforming av offentlige virksomheters nettsider, se kapittel 22.4.1. Direktivet åpner for at opplærings- og utdanningssektoren kan unntas fra plikten, men oppfordrer medlemsstatene til også å gjøre plikten gjeldende for denne sektoren. I tillegg fremmet EU-kommisjonen 2. desember 2015 et forslag til nytt direktiv som pålegger tilgjengelighetskrav for bestemte varer og tjenester, og en generell plikt til å stille krav til tilgjengelighet ved offentlige innkjøp over en gitt terskelverdi, se kapittel 22.4.2. Dersom direktivet blir vedtatt, vil det medføre at offentlige opplærings- og utdanningsinstitusjoner må stille tilgjengelighetskrav ved innkjøp.

På denne bakgrunn foreslår departementet å inkludere opplærings- og utdanningssektoren i virkeområdet til plikten om universell utforming av IKT. Plikten skal gjelde alle former for opplærings- og utdanningstilbud som er rettet mot allmennheten. Dette vil for eksempel være private og offentlige grunnskoler, videregående skoler, universiteter, høyskoler, fagskoler, folkehøyskoler og andre institusjoner som tilbyr opplæring for voksne.

Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 14 med tilhørende forskrift, se forslaget § 18. Det er kun virkeområdet for denne bestemmelsen som foreslås utvidet. Verken ordlyden i § 14 eller bestemmelsene i forskriften avgrenser plikten til universell utforming av IKT mot opplærings- og utdanningssektoren. Loven pålegger en generell plikt til universell utforming av IKT-løsninger som underbygger virksomhetens alminnelige funksjoner og som er hovedløsninger rettet mot eller stillet til rådighet for allmennheten. Som for fysiske forhold (se over) legges det til grunn at elever og foreldre representerer «allmennheten». Det anses derfor ikke nødvendig å endre lovens ordlyd.

Kravene som fremgår av forskrift om universell utforming av IKT-løsninger passer like godt på utdanningssektoren som på andre samfunnsområder. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 14 og nye § 18 tar også høyde for at det kan stilles krav til ny nettbasert teknologi, og vil derfor være tilpasset utviklingstrekkene i utdanningssektoren.

Som på andre samfunnsområder, pålegger bestemmelsen en plikt til universell utforming av hovedløsninger som er rettet mot allmennheten. På opplærings- og utdanningsområdet vil opplærings- og utdanningsinstitusjonene av og til benytte IKT-løsninger rettet mot den enkelte elev/student, i tillegg til IKT-løsninger for hele elevgruppen. IKT-løsninger som er særlige løsninger, programvare eller utstyr (for eksempel hjelpemidler) som bare skal benyttes av en eller flere enkeltelever, vil ikke omfattes av plikten til universell utforming.

I forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble det lagt til grunn at håndheving av reglene om universell utforming av IKT skulle legges til et særskilt ekspertorgan. Et slik organ er opprettet, og er lagt til Difi. Opplærings- og utdanningssektorens plikt til universell utforming av IKT bør derfor forankres i diskrimineringslovgivningens regler om universell utforming av IKT.

22.10.6.2 Plikten skal gjelde alle former for nettløsninger

Departementet har vurdert om plikten til universell utforming av IKT i opplærings- og utdanningssektoren bør gjelde alle typer nettløsninger i utdanningssektoren som underbygger virksomhetens alminnelige funksjon, eller om det bør gjøres unntak for digitale læremidler. Forskriften gjelder nettløsninger og automater, jf. forskriften § 2 første ledd siste punktum.

Som et utgangspunkt vil departementet understreke at det er svært viktig for alle elever og studenter å få likeverdig tilgang til innholdet i undervisningen. At alle elever har tilgang til læremidlene er en forutsetning for inkludering i opplæring og utdanning. Manglende universell utforming av forhold i skolen kan være en grunn til at enkelte elever tas ut av undervisningen, og gis separat undervisning utenfor klassen. Dette kan være til hinder for god inkludering av elever med funksjonsnedsettelser, jf. NOU 2016:17 På lik linje.

Digitale læremidler er en integrert del av undervisningen i opplæring og utdanning. Universell utforming av digitale læremidler er en forutsetning for samarbeid elevene og studentene imellom. En inkluderende undervisning der alle elever deltar, gir bedre læringsutbytte for hele elevgruppen. I regjeringens plattform heter det at en forutsetning for økt bruk av IKT i undervisningen er at løsningene blir tilgjengelige for alle.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har innhentet en utredning av de samfunnsøkonomiske konsekvensene av å inkludere digitale læremidler i plikten til universell utforming. Utredningen ble foretatt parallelt med høringen av forslag til en felles likestillings- og diskrimineringslov. Utredningen ble foretatt av Proba Analyse og overlevert departementet 15. februar 2016.

Oppsummert viser rapporten følgende:

«Hvis det stilles krav om universell utforming av digitale læremidler vil forlagenes årlige kostnader til læremiddelproduksjon øke med mellom 50 og 109 millioner kroner. Noe av kostnadene vil kunne dekkes ved reduserte kostnader til tilpasning av læremidler i Statped.

Universell utforming vil gi økt selvstendighet, livskvalitet og læringsutbytte for elever med særlig behov for tilpasning, herunder elever med lese- og skrivevansker. Skolenes bruk av spesialpedagoger og assistenter vil kunne reduseres. Høyere utdanning blir trolig lite påvirket av den påtenkte lovendringen, og det kan være behov for andre virkemidler for denne sektoren.

Selv om vi ikke ser grunnlag for å tallfeste nyttevirkningene av krav om universell utforming av digitale læremidler, mener vi det er liten tvil om at tiltaket vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt.»

Rapporten anbefaler at forlagene og Statped samarbeider om å utvikle universelt utformede læremidler, og i størst mulig grad bygger på hverandres arbeid og kompetanse. At forlagene vil bære en stor del av kostnadene ved universell utforming, kan medføre en risiko for at forlagene reduserer sitt tilbud av digitale læremidler. Rapporten anbefaler derfor at staten bidrar til å dekke en del av forlagenes kostnader ved universell utforming.

EU-direktivet om tilgjengelighetskrav for produkter og tjenester og ved offentlige innkjøp foreslår som nevnt at offentlige myndigheter pålegges å stille tilgjengelighetskrav ved offentlige innkjøp, se kapittel 22.4.2. Disse kravene vil blant annet komme til anvendelse ved kjøp av læremidler til bruk i skolen. Et krav om universell utforming av læremidler vil være i tråd med forventede direktivkrav.

Enkelte høringsinstanser har, i likhet med Proba Analyse, gitt uttrykk for at et krav om universell utforming kan redusere omfanget av, og kvaliteten på, de digitale læremidlene. Høringsinstansene peker på at spillbaserte læremidler der måling av responstid er et viktig element, læremidler med høy grad av interaksjon og læremidler som krever bruk av bestemte sanser vil være vanskelig å utforme universelt uten at kvaliteten forringes.

Departementet er opptatt av at plikten til universell utforming ikke skal forringe kvaliteten på og tilbudet av digitale læremidler. Det kan være en teknisk utfordring å sikre universell utforming av alle digitale læremidler. Departementet har derfor vurdert mulige unntak fra krav om universell utforming for bestemte typer digitale læremidler. Etter departementets vurdering kan imidlertid slike unntak fjerne motivasjonen for å ta i bruk ny teknologi for universell utforming av læremidler. Teknologiutviklingen går svært raskt og åpner for stadig nye løsninger for universell utforming av læremidler. Departementet mener at den generelle dispensasjonsadgangen er en mer fleksibel og målrettet metode for å oppnå at kostnadene blir overkommelige, samtidig som innovasjon i læremiddelutviklingen opprettholdes.

Det er viktig å presisere at det kan gis dispensasjon for deler av læremiddelet, slik at det kun er de ressurser eller moduler som er særskilt utfordrende teknologisk eller kostnadskrevende å utforme universelt, det gis dispensasjon for. Videre vil kompetansetiltak rettet mot læremiddelutviklere og ulike typer stimuleringstilskudd kunne være viktig for å motvirke negative konsekvenser på læremiddelproduksjonen som følge av plikten.

Departementet foreslår at plikten til universell utforming av IKT for opplærings- og utdanningsinstitusjoner også skal omfatte digitale læremidler. At plikten omfatter digitale læremidler, anses som viktig for å sikre inkludering og likestilling i opplæring og utdanning. Utredninger som er innhentet av departementet viser at det vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt å innføre plikt til universell utforming av læremidler. En slik plikt er også i tråd med rettsutviklingen i EU.

22.10.6.3 Plikten gjelder hovedløsningen

Plikten til universell utforming av IKT er knyttet til hovedløsningen. Når det gjelder digitale læremidler vil det være ulikt hvilke digitale læremidler som er regnet som en hovedløsning for de forskjellige delene av opplærings- og utdanningssektoren. Sentralt i vurderingen vil være hva skoleeier eller institusjonen kan forventes å ha et teknisk eller kostnadsmessig ansvar for. En tommelfingerregel i grunnopplæringen er at læremiddelet dekker vesentlige deler av kompetansemålene eller er viktig for de grunnleggende ferdighetene i læreplanen for fag i Læreplanverket for Kunnskapsløftet. Tilsvarende er et digitalt læremiddel hovedløsning i høyere utdanning, fagskoler og/eller voksenopplæring dersom læremiddelet er publisert gjennom en av institusjonens valgte plattformer, eksempelvis på institusjonens nettsider, læringsplattform eller mooc-plattform. Institusjonen er ikke ansvarlig for at digitalt læringsinnhold studentene henter andre steder, for eksempel i biblioteksdatabaser, er universelt utformet.

22.10.6.4 Tidsfrister

Ifølge diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 14 andre ledd andre punktum skal nye IKT-løsninger være universelt utformet. Denne plikten inntrer tolv måneder etter at det foreligger standarder eller retningslinjer for innholdet i plikten for det konkrete virkeområdet.

Departementet mener § 14 må tolkes slik at fristen på tolv måneder for å innrette seg etter forskriftsbestemte krav til universell utforming av IKT, også må gjelde når eksisterende forskrift gjøres gjeldende på nye områder eller for nye pliktsubjekter. Forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven er tydelige på at loven ikke skal påføre pliktsubjektene uforholdsmessige byrder. Utsettelsestiden på tolv måneder for nye IKT-løsninger ble i sin tid gitt for å gi produsentene ett år på å bygge kompetanse. Departementet mener de hensynene som begrunnet den opprinnelige utsettelsestiden, kan overføres til utdanningssektoren. Utsettelsestiden vil gi opplærings- og utdanningsinstitusjonene og leverandørene tid til å forberede seg, og utsettelsen kan dermed avhjelpe eventuelle ulemper for utviklere av IKT-løsninger i utdanningssektoren.

Selv om regelen allerede må forstås på en slik måte, foreslår departementet at dette tydeliggjøres i en ny overgangsbestemmelse knyttet til plikten til universell utforming av IKT i likestillings- og diskrimineringsloven § 41. Plikten til universell utforming av nye IKT-løsninger vil derfor inntre for opplærings- og utdanningssektoren tolv måneder etter at likestillings- og diskrimineringsloven trer i kraft.

Ifølge diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 14 andre ledd tredje punktum skal alle IKT-løsninger (det vil si også eksisterende IKT-løsninger) som omfattes av loven og forskriften være universelt utformet fra 1. januar 2021. Dette ga en frist på åtte år for de sektorene som er omfattet av dagens regelverk. Departementet har vurdert om samme frist bør gjelde for eksisterende IKT-løsninger i opplærings- og utdanningssektoren.

Avhengig av når likestillings- og diskriminineringsloven trer i kraft, vil opplærings- og utdanningsinstitusjoner kunne komme i den situasjonen at de må kjøpe inn nye IKT-løsninger som er universelt utformet relativt kort tid etter forrige innkjøp. Dersom fristen settes til 1. januar 2021 for eksisterende IKT-løsninger, vil sektoren dermed kunne risikere å måtte bytte ut løsninger som har gjenstående levetid.

Departementet har likevel kommet til at fristen for universell utforming av eksisterende IKT-løsninger bør settes til 1. januar 2021 også for opplærings- og utdanningssektoren. Det vises til at den teknologiske utviklingen for nettløsninger går raskt, og både innkjøpere og leverandører i sektoren forutsettes å være kjent med forskrift om universell utforming av IKT-løsninger. Den opprinnelige fristen for universell utforming av eksisterende IKT ble satt av hensynet til utskiftingshastigheten for automater, som er noe langsommere enn for IKT for øvrig. Departementet mener videre det vil være uheldig om en sen ikrafttredelse ytterligere forsinker målsettingen om at alle skal ha en likeverdig tilgang til IKT-løsninger i undervisningen. Dersom fristene for universell utforming av IKT for opplærings- og utdanningssektoren skulle vise seg å få urimelige utslag, kan det dispenseres fra tidsfristene etter § 17 tredje ledd.

22.10.6.5 Tilsyn

Difi fører i dag tilsyn med forskriften om universell utforming av IKT. Departementet foreslår at Difi også skal føre tilsyn med plikten til universell utforming av IKT i opplærings- og utdanningssektoren.

22.10.7 Universell utforming av fysiske forhold og IKT på arbeidsplasser

I høringen etterlyser enkelte høringsinstanser plikt til universell utforming av fysiske forhold og IKT på arbeidsplasser. I NOU 2009: 14 foreslo ikke Diskrimineringslovutvalget plikt til universell utforming av fysiske forhold på arbeidsplasser, men anbefalte en utredning av plikt til universell utforming av IKT i arbeidslivet.

Spørsmålet om universell utforming i arbeidslivet og på arbeidsplasser har blitt aktualisert ved at EU har vedtatt direktiv om tilgjengelighet til offentlige virksomheters nettsider, se kapittel 22.4.1. Direktivet anses som EØS-relevant og skal på sikt gjennomføres i norsk rett. Fristen for å gjennomføre direktivet i nasjonal lovgivning er to år fra direktivet trådte i kraft den 22. desember 2016. EU-kommisjonen har også foreslått et direktiv om tilgjengelighet til bestemte produkter og tjenester, se kapittel 22.4.2.

Det har lenge vært kjent at EU jobbet med direktiver om økt tilgjengelighet til IKT, produkter og tjenester. Departementet har ansett det som hensiktsmessig å vente med å utrede ytterligere forpliktelser til universell utforming i arbeidslivet til direktivforslagene fra EU forelå. Dette for å sikre at nye norske regler er i samsvar med og sikrer full gjennomføring av direktivenes krav.

Når det gjelder universell utforming av arbeidsplasser og i arbeidslivet, vil departementet utrede hvordan tilgjengelighetsdirektivenes krav best kan gjennomføres i norsk rett, på arbeidslivsområdet og ellers, og om norsk lov bør innføre krav ut over det som strengt tatt følger av direktivene. Departementet vil blant annet vurdere om virksomheter bør pålegges en plikt til universell utforming av både fysiske forhold og IKT på arbeidsplassen, bare IKT eller bare nettsider slik EU-direktivet krever. Det må også vurderes om plikten i arbeidslivet skal gjelde for alle virksomheter eller bare for offentlige virksomheter slik direktivet legger opp til.

22.10.8 Ikke videreføre henvisning til plan- og bygningsloven

Departementet foreslår å ikke videreføre henvisningen til plan- og bygningsloven i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 15. Forslaget har mottatt støtte fra samtlige høringsinstanser som har hatt synspunkter på spørsmålet, med unntak av Bufdir.

Departementet mener at bestemmelsen i praksis har skapt tvil om kravene til universell utforming av fysiske forhold kan gjøres gjeldende for eksisterende bygg. Departementet vil understreke at kravene til universell utforming av fysiske forhold etter likestillings- og diskrimineringsloven § 17 gjelder for eksisterende bygg. Plikten gjelder så langt tilretteleggingen ikke medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten.

Departementet viser også til at det er lite oversiktlig at en felles diskrimineringslov skal inneholde en henvisning til plan- og bygningsloven, men ikke til andre sektorlover- og forskrifter som stiller krav til universell utforming. Dette kan gi inntrykk av at det bare er plan- og bygningsloven som stiller krav til universell utforming av fysiske forhold.