10 Vernet personkrets: Et vern for fysiske personer
10.1 Innledning
Med vernet personkrets menes den som kan ha rettigheter etter loven. Departementet foreslår at likestillings- og diskrimineringsloven bare skal gi et diskrimineringsvern for fysiske personer (mennesker).
10.2 Gjeldende rett
10.2.1 Innledning
I dag er det bare diskrimineringsloven om etnisitet som gir både fysiske og juridiske personer. Det betyr at loven både gir mennesker og foretak, som for eksempel virksomheter og foreninger, et diskrimineringsvern. Grunnloven § 98, likestillingsloven, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og diskrimineringsloven om seksuell orientering gir derimot kun fysiske personer et diskrimineringsvern.
10.2.2 Diskrimineringsloven om etnisitet
Diskrimineringsloven om etnisitet forbyr direkte forskjellsbehandling av både fysiske og juridiske personer (foretak), jf. § 6 andre ledd andre punktum. Opprinnelig hadde Kommunal- og regionaldepartementet foreslått at diskrimineringsvernet i diskrimineringsloven om etnisitet av 2005 ikke skulle gjelde juridiske personer, men begrenses til fysiske personer, jf. Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) kapittel 9.2.8.2 side 79. På bakgrunn av et forslag under behandlingen av lovforslaget i Stortinget, ble det vedtatt at lovens vern skulle gjelde tilsvarende for foretak. Som begrunnelse ble det vist til en hendelse på et utested i Oslo, der eieren hadde sagt opp avtalen med et vaktselskap om dørvakttjenester fordi mange av selskapets dørvakter var innvandrere.
Begrepet «foretak» skal forstås på samme måte som i lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) § 27 som «selskap, samvirkeforetak, forening eller annen sammenslutning, enkeltpersonforetak, stiftelse, bo eller offentlig virksomhet». Videre er det lagt til grunn at forskjellsbehandlingen bør ha utgangspunkt i medlemmers, arbeidstakeres eller andre nært tilknyttede personers etnisitet, religion eller livssyn. Det bør innfortolkes et krav om sterk tilknytning mellom foretaket og fysiske personer og deres etnisitet, religion eller livssyn, jf. Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 8.1 side 53.
10.2.3 Likestillingsloven, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og diskrimineringsloven om seksuell orientering
Likestillingsloven, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og diskrimineringsloven om seksuell orientering gir bare fysiske personer et diskrimineringsvern. Dersom det er snakk om diskriminering av et lite foretak der eieren selv utfører alle eller størstedelen av virksomhetens oppgaver, må dette som hovedregel anses som diskriminering av enkeltpersonen som eier virksomheten, jf. Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 8.6 side 56. Selve foretaket vil imidlertid ikke kunne påberope seg bestemmelsen. Diskrimineringen vil i disse tilfellene regnes som rettet mot eieren som fysisk person, slik at eieren er vernet som enkeltindivid.
Likestillings- og diskrimineringsnemndas (LDN) sak nr. 4/2008 illustrerer at diskriminering mot juridiske personer også kan være diskriminering av fysiske personer. Et kvinnelig fotballag i den norske toppserien søkte Norges Fotballforbund om dispensasjon til innleie av keeper utenom overgangsvinduer, men fikk avslag. Laget mente seg forskjellsbehandlet sammenlignet med to herrelag, som hadde fått innvilget dispensasjon. Nemnda la til grunn at det var kvinnene på laget som eventuelt ville være diskriminert, og ikke fotballaget som sådan, selv om fotballaget formelt sto som klager.
10.2.4 Arbeidsmiljøloven
Arbeidsmiljøloven § 13-2 slår fast at diskrimineringsreglene gjelder «arbeidsgivers valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere». Bestemmelsen innebærer at innleide arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende er vernet av diskrimineringsforbudet, på linje med arbeidstakerne i en virksomhet, jf. Ot.prp. nr. 49 (2004–2005) kapittel 25 side 326. Virksomheter som sådan har ikke et vern etter arbeidsmiljøloven, ettersom tilføyelsen kom inn i arbeidsmiljøloven for å implementere EU-direktiver, som ikke stiller krav om diskrimineringsvern for virksomheter.
10.2.5 Juridiske personers vern mot usaklig forskjellsbehandling etter annet regelverk
10.2.5.1 Forvaltningsretten
Ulovfestede regler om myndighetsmisbruk stiller krav til at forvaltningen må basere sine avgjørelser på saklige hensyn og ikke drive usaklig forskjellsbehandling mv. Disse reglene kan påberopes av både fysiske og juridiske personer.
10.2.5.2 Lov om offentlige anskaffelser
Også regelverket om offentlige anskaffelser gir juridiske personer et vern mot usaklig forskjellsbehandling. Etter lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven) § 5 skal en anskaffelse – så langt det er mulig – være basert på konkurranse. Oppdragsgivere skal sikre at valg av kvalifiserte anbydere og tildeling av kontrakter skal skje på grunnlag av objektive og ikke-diskriminerende kriterier. Oppdragsgiveren kan heller ikke diskriminere leverandører på grunnlag av nasjonalitet.
10.2.5.3 Konkurranseretten
Usaklig forskjellsbehandling av foretak vil også kunne rammes av lov 15. mars 2004 nr. 12 om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven) § 11, som forbyr et eller flere foretaks utilbørlige utnyttelse av sin dominerende stilling. Slik utilbørlig utnyttelse kan blant annet bestå i å anvende «ulike vilkår» for «likeverdige ytelser» overfor handelspartnere og derved stille dem «ugunstigere i konkurransen», jf. konkurranseloven § 11 andre ledd bokstav c. I tillegg kan leverings- og lisensnektelser etter omstendighetene kunne rammes av § 11.
Også konkurranseloven § 10 kan gi et vern mot usaklig forskjellsbehandling av foretak. Bestemmelsen forbyr enhver avtale mellom foretak, enhver beslutning truffet av sammenslutninger av foretak og enhver form for samordnet opptreden som har til formål eller virkning å hindre, innskrenke eller vri konkurransen. Som eksempel på slik konkurransebegrensende opptreden nevnes særlig «å anvende overfor handelspartnere ulike vilkår for likeverdige ytelser og derved stille dem ugunstigere i konkurransen», jf. § 10 første ledd bokstav d. Forutsetningen for å konstatere at opptredenen er ulovlig, er imidlertid at avtalen ikke kan legitimeres etter konkurranseloven § 10 tredje ledd.
10.2.5.4 Kontraktsretten
Etter lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven) § 36 kan en avtale helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig å gjøre den gjeldende. At vilkåret har et diskriminerende formål eller en diskriminerende virkning, er forhold som etter omstendighetene vil kunne tillegges vekt. Det skal likevel svært mye til for å sette til side avtalevilkår mellom profesjonelle parter.
Et visst vern følger også av alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper. Dersom for eksempel en medkontrahent nekter å oppfylle sine kontraktsrettslige forpliktelser på grunn av motforestillinger mot den andre medkontrahentens ansatte med en bestemt etnisk opprinnelse, kan medkontrahenten påberope seg alminnelige kontraktsrettslige misligholdsbeføyelser.
10.3 Internasjonale forpliktelser
Det internasjonale menneskerettighetsvernet tar i første rekke sikte på å verne fysiske personer, eller grupper av enkeltindivider, mot menneskerettighetskrenkelser. Verdenserklæringen taler for eksempel om «human beings», og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter taler om «individuals». Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) knytter imidlertid adgangen til å bringe et konvensjonsbrudd inn for Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) til uttrykket «victim» i EMK artikkel 34. Prinsipielt åpner dermed EMK for at også juridiske personer kan være vernet etter konvensjonen. Konvensjonen tillater imidlertid ikke juridiske personer å påberope seg konvensjonens rettigheter på vegne av andre.
I Rt. 2015 side 421 vurderte Høyesterett om en videregående privatskole hadde et vern etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Høyesterett uttalte at det synes å ha vært en «helt entydig oppfatning at FN-konvensjonene – i motsetning til EMK – bare verner enkeltindivider».
I tillegg slo Høyesterett fast at det ikke følger klart av FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter sin generelle kommentar nr. 13 at institusjoner skal kunne påberope seg FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter direkte, og at et slikt syn ville «bryte markant med det som lenge har vært – og fortsatt er – en etablert rettsoppfatning om at bare enkeltindivider kan påberope seg konvensjonen». Høyesterett konkluderte derfor med at privatskolen ikke kunne påberope seg diskrimineringsbestemmelsene i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter eller FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
Juridiske personer kan være vernet mot diskriminering etter EMK artikkel 14. Diskrimineringsvernet i EMK artikkel 14 er imidlertid ikke et selvstendig diskrimineringsforbud. Bestemmelsen kommer først til anvendelse når den som påberoper seg diskrimineringsforbudet samtidig kan påvise at ens interesser er dekket av minst én av konvensjonens øvrige rettighetsbestemmelser. Juridiske personer har dermed kun et diskrimineringsvern i tilknytning til konvensjonens rettighetsbestemmelser hvor ikke-fysiske personers interesser er vernet. Juridiske personer vil i de fleste tilfeller heller ikke ha kjennetegn som omtales i listen over diskrimineringsgrunnlag i EMK artikkel 14.
Juridiske personer har også et visst vern mot diskriminering i FNs rasediskrimineringskonvensjon artikkel 2 nr. 1 bokstav a. Bestemmelsen forplikter konvensjonspartene til ikke å ta del i noen handling eller praksis som innebærer rasediskriminering overfor «personer, grupper av personer eller institusjoner».
10.4 EU-rett
I fortalen til EUs rasediskrimineringsdirektiv (2000/43/EF) punkt 16 anbefales medlemsstatene å gi juridiske personer et diskrimineringsvern dersom statene finner det hensiktsmessig:
«Det er vigtigt at beskytte fysiske personer mod forskelsbehandling på grund af race eller etnisk oprindelse. Medlemsstaterne bør også, hvor det er hensigtsmæssigt og i overensstemmelse med deres nationale traditioner og praksis, drage omsorg for beskyttelse af juridiske personer, når de forskelsbehandles på grund af deres medlemmers race eller etniske oprindelse.»
De andre diskrimineringsdirektivene omtaler ikke vern av juridiske personer.
10.5 Nordiske lands rett
10.5.1 Svensk rett
Den svenske diskrimineringslagen gir ikke et vern for juridiske personer.
10.5.2 Dansk rett
De danske diskrimineringslovene gir ikke et vern for juridiske personer. Spørsmålet ble imidlertid drøftet under arbeidet med forskelsbehandlingsloven. Særlig ble det vist til at juridiske personer ikke trenger et særlig diskrimineringsvern fordi de har et vern etter andre regler.
10.5.3 Finsk rett
Diskrimineringsforbudet i den finske diskrimineringslagen kan gi et visst vern for juridiske personer. Dette står imidlertid ikke uttrykkelig i loven. Etter § 8 skal «ingen» diskrimineres på grunn av alder, etnisitet, seksuell legning osv. I forarbeidene til bestemmelsen fremgår det at dette også kan omfatte juridiske personer dersom det er et behov for å beskytte fysiske personer som står bak den juridiske personen, jf. RP 19/2014 side 58.
10.6 Diskrimineringslovutvalgets forslag (NOU 2009: 14)
Diskrimineringslovutvalget foreslo at en samlet diskrimineringslov bare skulle verne fysiske personer, se NOU 2009: 14 kapittel 11.5.6 side 119. Ifølge utvalget er det ikke diskrimineringslovgivningens oppgave å gi like vilkår for virksomheter. Det er mennesker som skal være likestilte.
Utvalget viste videre til at spørsmålet om diskrimineringsvern for juridiske personer, må vurderes i lys av at juridiske personer allerede har et visst vern etter dagens regler, som for eksempel ulovfestede saklighetsregler i offentlig sektor, reglene om offentlige anskaffelser og avtalerettslige regler.
Utvalget viste videre til at Norge ikke er folkerettslig forpliktet til å lovfeste et generelt diskrimineringsvern for juridiske personer. Det ble også uttrykt bekymring for at en slik regel kan bli påberopt av økonomiske eller konkurransemessige hensyn, i stedet for det rent menneskerettslige.
Utvalget kom til at den særlige regelen om juridiske personer i lov mot etnisk diskriminering ikke bør videreføres. Det ble vist til at den er et brudd med øvrig diskrimineringslovgivning (fordi øvrig diskrimineringslovgivning kun verner fysiske personer), og at regelen ikke har vært påberopt siden den ble vedtatt i 2005. På denne bakgrunn mente utvalget at deres forslag ikke ville svekke gjeldende diskrimineringsvern.
10.7 Forslaget i høringsnotatet
Departementet foreslo i høringsnotatet at likestillings- og diskrimineringsloven bare skal gi et diskrimineringsvern til fysiske personer (mennesker).
Som begrunnelse viste departementet særlig til at dersom lovens vern utvides til å omfatte juridiske personer, vil man bevege seg bort fra det menneskerettslige utgangspunktet, som er å verne enkeltindividene. Departementet viste til at ansvaret også kan bli uforutsigbart og potensielt vidtgående fordi diskrimineringslovgivningen har et bredt virkeområde og forutsetter skjønnsmessige vurderinger.
Departementet uttalte at en utvidelse av vernet trolig først og fremst vil være aktuelt der en juridisk person diskriminerer en annen juridisk person, ettersom fysiske personer allerede har et diskrimineringsvern. Departementet viste i den forbindelse til Diskrimineringslovutvalgets vurderinger om at spørsmålet må vurderes i lys av at juridiske personer allerede har et visst vern etter andre regler. Departementet viste også til at dagens diskrimineringsvern for juridiske personer i diskrimineringsloven om etnisitet aldri har vært påberopt.
På denne bakgrunn mente departementet at det verken var nødvendig eller ønskelig med et generelt diskrimineringsvern for juridiske personer. Departementet la også vekt på at diskrimineringsvernet for juridiske personer i diskrimineringsloven om etnisitet kun ble begrunnet med henvisning til en hendelse på et utested. Juridiske personers diskrimineringsvern kom derfor inn i loven uten en grundig vurdering av behovet for og konsekvensene av å gi et diskrimineringsvern.
10.8 Høringsinstansenes syn
Høringsinstansene er delt når det gjelder om juridiske personer bør ha et diskrimineringsvern. Det er omtrent like mange høringsinstanser som støtter og som ikke støtter departementets forslag.
Høringsinstansene som støtter departementets forslag om at loven kun bør verne fysiske personer er Drammen kommune, Stavanger kommune, Likestillings- og diskrimineringsnemnda (LDN), Human-Etisk Forbund, Universitetet i Bergen, Det humanistiske fakultet, Senter for kvinne- og kjønnsforskning, Kirkerådet, Finans Norge, Spekter, Virke, KS, Akademikerne, Norges kvinne- og familieforbund og Skeiv Ungdom. Disse viser i all hovedsak til argumentene som ble fremhevet i høringsnotatet. Skeiv Ungdom mener i tillegg det vil føre til en utvanning av diskrimineringsvernet hvis juridiske personer skal gis et vern. LDN fremhever på sin side at dagens håndhevingsapparatet ikke er formatert for å behandle klager over diskriminering av juridiske personer.
Høringsinstansene som mener at juridiske personer bør gis et selvstendig diskrimineringsvern er Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Hedmark fylkeskommune, Kirkelig Arbeidsgiverorganisasjon, YS, Unio, Amnesty International, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), MiRA-senteret, Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg, Forbundet for transpersoner i Norge, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), Menneskerettsalliansen og Senter for likestilling ved Universitetet i Agder (UiA). Disse instansene fremhever særlig lovens signaleffekt. Enkelte, blant annet FFO, viser til at det vil være en styrke dersom en organisasjon eller arbeidsgiver kan klage til LDO uten å måtte gå via den enkeltpersonen det direkte angår.
Senter for likestilling ved UiA mener det ikke er mindre graverende å diskriminere en interesseorganisasjon enn en enkeltperson. Også Bufdir fremhever organisasjoners stilling og påpeker at diskrimineringsvernet ikke blir fullt ut dekket på det privatrettslige området, mens forvaltningsloven gir et vern for juridiske personer på det offentligrettslige området. Bufdir uttaler videre at:
«En lov som omfatter juridiske personer innebærer ikke nødvendigvis at man beveger seg bort fra menneskerettslige tanken om at alle mennesker har samme verdi. Direktoratet ser det derimot som en styrking av den enkeltes vern dersom man omfatter juridiske personer i diskrimineringsvernet. I denne sammenheng er direktoratet særlig opptatt av juridiske personer som organisasjoner eller foreninger med medlemmer eller ansatte med en bestemt etnisk eller religiøs tilknytning. Videre kan organisasjoner som arbeider med minoritetsspørsmål, men som ikke er medlemsbaserte, tenkes å ha behov for et vern etter loven (her). En eventuell diskriminerende handling eller unnlatelse vil i slike tilfeller være rettet mot organisasjonen som sådan eller mot en ubestemt krets av dens medlemmer, ansatt mv. Vernet av den enkelte bør ikke svekkes ved å være medlem av en organisasjon som blir diskriminert.»
LDO, Forbundet for transpersoner i Norge og Menneskerettsalliansen fremhever at diskriminering av juridiske personer ikke bare rammer tilknyttede enkeltpersoner, men undergraver likestillingsarbeidet. LDO viser også til en henvendelse LDO mottok om at Landsforeningen for lesbiske og homofile ble nektet å avholde julebord på et hotell.
Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg mener det vil være uheldig å svekke vernet som juridiske personer i dag har etter diskrimineringsloven om etnisitet. Utvalget viser også til at juridiske personer har et visst vern gjennom FNs rasediskrimineringskonvensjon, jf. artikkel 2 nr. 1 bokstav a. De mener det derfor vil kunne «framstå som en indre selvmotsigelse dersom loven skal gjøre unntak for juridiske personer, samtidig som loven inkorporerer FNs rasediskrimineringskonvensjon som en del av den samme loven».
NHO uttaler seg ikke uttrykkelig for eller mot forslaget, men finner grunn til å påpeke at «det kan tenkes situasjoner hvor et vern for juridiske personer kan være godt begrunnet».
10.9 Departementets vurdering
Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om at kun fysiske personer skal ha et diskrimineringsvern etter likestillings- og diskrimineringsloven.
Diskrimineringsvernet er gitt for å verne mennesker mot usaklig forskjellsbehandling på grunn av bestemte forhold ved sin person. Ved å gi juridiske personer et diskrimineringsvern beveger man seg bort fra det menneskerettslige utgangspunktet, som er å verne enkeltindivider.
Virksomheter kan heller ikke ha kjennetegn i form av et bestemt diskrimineringsgrunnlag, men vil kunne ha en tilknytning til disse. Juridiske personer kan for eksempel ikke ha et bestemt kjønn, en bestemt funksjonsnedsettelse eller seksuell orientering. Hvis juridiske personer skal ha et selvstendig diskrimineringsvern, må det derfor være på grunn av en eventuell tilknytning til forhold som er vernet av diskrimineringslovgivningen. Aktuelle juridiske personer kan være selskaper, organisasjoner, stiftelser, foreninger eller lignende som selv, eller gjennom sine medlemmer eller ansatte, har tilknytning til et bestemt diskrimineringsgrunnlag. Som eksempel kan nevnes et foretak som drives av personer med en viss etnisk bakgrunn som forskjellsbehandles når foretaket søker lån, eller en organisasjon som har til formål å ivareta homofiles rettigheter som nektes å leie lokaler eller får dårligere leievilkår enn andre. Et tredje eksempel er et konsulentbyrå som mister klienter fordi enkelte av konsulentene som er ansatt i konsulentbyrået har en funksjonsnedsettelse.
Departementet antar at det er lite utbredt at fysiske personer diskriminerer juridiske personer. Siden det allerede gjelder et generelt saklighetskrav i forvaltningssaker, vil diskrimineringsvernet i første rekke være aktuelt dersom et foretak blir diskriminert av et foretak.
De høringsinstansene som mener juridiske personer bør ha et diskrimineringsvern, peker særlig på lovens signaleffekt og at foretak kan ha behov for å påberope seg vernet på selvstendig grunnlag. Det er imidlertid i liten grad kommet konkrete eksempler på diskriminering av foretak. De eksemplene som gis, er først og fremst knyttet til organisasjoner og foreninger kan bli diskriminert ved leie av lokaler mv.
I de aller fleste praktiske tilfeller av diskriminering av organisasjoner eller andre foretak, vil det være en fysisk person som kan påberope seg diskrimineringen, noe som blant annet vises i LDNs praksis.
Departementet har merket seg uttalelsen fra FFO om at det vil være en styrke for diskrimineringsvernet dersom en juridisk person blir diskriminert at den aktuelle organisasjon eller arbeidsgiver kan klage til LDO uten å måtte gå via den enkeltpersonen det direkte angår. Departementet kan imidlertid ikke se at dette er et utbredt eller dokumentert problem i praksis. Departementet mener det tvert imot kan være uheldig om foretaket kan klage på diskriminering som i realiteten knytter seg til en enkeltperson eller grupper av enkeltpersoner i form av medlemmer eller ansatte. Dette reiser vanskelige spørsmål om hva slags tilknytning til et diskrimineringsgrunnlag som kreves for at en juridisk person skal kunne påberope seg et selvstendig vern. Det kan også være vanskelig å få opplyst saken tilstrekkelig hvis enkeltpersonen eller gruppen av enkeltpersoner som diskrimineringen relaterer seg til, ikke ønsker å medvirke til saken.
Departementet er enig med LDN i at håndhevingsapparatet ikke er dimensjonert for å behandle klager hvor foretak mener seg diskriminert. Dette vil føre til at nemnda vil få nye krevende spørsmål å ta stilling til. For det første vil det være vanskelig å vurdere om foretaket er i en sammenlignbar situasjon som andre fysiske personer. I tillegg vil det være meget vanskelig å foreta saklighetsvurderinger ved forskjellsbehandling mellom foretak. LDN vil da måtte gå inn på krevende vurderinger knyttet til forretningsmessige forhold, til tross for at saklighetskravet i diskrimineringslovgivningen er utformet med tanke på diskriminering av fysiske personer. Departementet mener diskrimineringslovgivningen ikke er egnet til å regulere forholdet mellom virksomheter.
Diskrimineringslovgivningen verner også mot indirekte diskriminering. Dersom juridiske personer skal kunne påberope seg å bli stilt dårligere på grunn av nøytrale regler som faktisk stiller foretaket dårligere enn andre på grunn av sin tilknytning til personer med kjennetegn som er vernet av diskrimineringslovgivningen, vil ansvaret kunne bli uforutsigbart og potensielt vidtgående.
Reglene om oppreisning, som skal kompensere for «tort og svie», passer heller ikke godt når det gjelder diskriminering av foretak. Dette fordi oppreisningen skal kompensere for selve krenkelsen som er påført en enkeltperson. Det vil derfor først og fremst være erstatning for økonomisk tap som er aktuelt ved diskriminering av juridiske personer. Dette forutsetter at den som har diskriminert har utvist uaktsomhet og at det er lidd et økonomisk tap som følge av dette. Virksomheter har imidlertid allerede i dag adgang til å kreve erstatning dersom disse vilkårene er oppfylt. Juridiske personer vil dermed for eksempel kunne kreve erstatning etter vanlige erstatningsrettslige regler dersom det foreligger skyld, årsakssammenheng og økonomisk tap. Også av denne grunn virker behovet for et diskrimineringsvern for juridiske personer minimalt.
Fordelene med å gi virksomheter et diskrimineringsvern vil ikke veie opp for ulempene ved at et utvidet vern for juridiske personer vil føre til en uforutsigbar rettstilstand. På denne bakgrunn mener departementet at kun fysiske personer skal ha et diskrimineringsvern etter en likestillings- og diskrimineringsloven. Juridiske personers behov for vern er allerede godt dekket opp i dagens lovgivning. I andre tilfeller vil det som regel være en enkeltperson som kan påberope seg å ha blitt diskriminert.
Departementet har merket seg høringsuttalelsen fra Dommerforeningens Menneskerettsutvalg om at det kan bli en indre motstrid i loven dersom loven ikke skal verne juridiske personer, mens den samtidig inkorporerer FNs rasediskrimineringskonvensjon, som har et visst diskrimineringsvern for «institusjoner» i artikkel 2 nr. 1 bokstav a. Departementet vil bemerke at det ikke er klart hvor langt juridiske personers vern rekker etter den nevnte bestemmelsen i FNs rasediskrimineringskonvensjon. Bestemmelsen har mer preg av en formålserklæring enn en bestemmelse som gir konkrete rettigheter. Dersom bestemmelsen skulle gi et selvstendig vern og konkrete rettigheter til juridiske personer, vil det følge av lex specialis-prinsippet at bestemmelsen går foran en generell bestemmelse i felles diskrimineringslov.