25 Innhold i læremidler og undervisning
25.1 Innledning
Departementet forslår en bestemmelse om at læremidler og undervisning i barnehager, skoler og andre undervisningsinstitusjoner som tilbyr opplæring med grunnlag i lov, skal bygge på likestillings- og diskrimineringslovens formål. Forslaget er i tråd med forslaget i høringsnotatet.
25.2 Gjeldende rett
25.2.1 Grunnloven
Grunnloven § 109 handler om retten til utdanning og grunnleggende opplæring. Bestemmelsen slår fast at opplæringen skal «fremme respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». Grunnloven § 109 sier ikke at opplæringen skal bygge på likestilling eller hindre ikke-diskriminering. Diskrimineringsvernet er imidlertid et sentralt element i menneskerettighetene. Grunnloven § 109 må videre leses i sammenheng med likhets- og ikke-diskrimineringsprinsippet i Grunnloven § 98. Ikke-diskrimineringsprinsippet må også avveies mot religionsfriheten som er forankret i Grunnloven § 16.
Samtidig må både Grunnloven §§ 98 og 109 leses i sammenheng med ytringsfriheten som er vernet av Grunnloven § 100. Rt. 1982 side 1729 (Hoaas 3-dommen) gjaldt en lektor som hadde blitt avskjediget på grunn av uttalelser han hadde kommet med om rasespørsmål og jødeforfølgelse dels i undervisningen og dels også i offentligheten. Høyesterett kom her med prinsipielle uttalelser om forholdet mellom ytringsfriheten og hans tjenesteplikter og skikkethet som lærer. Høyesterett understreket på side 1738 at:
«[…] det ikke er spørsmål om A har overtrådt grensen for den alminnelige ytringsfrihet, men om hans tjenesteplikter og hans skikkethet som lærer. Og skikketheten må, først og fremst, vurderes i forhold til de stillingsforpliktelser som ved lovgivningen er pålagt lærertjenesten i de offentlige skoler. Loven om videregående opplæring av 21. juni 1974 fastslår i § 20 første ledd den i og for seg selvfølgelige ting at en lærer har ansvar for at skolen blir drevet i samsvar med sin målsetting. […]
Jeg er selvfølgelig enig med A i at lærerens personlige oppfatninger ikke skal sensureres. Han må også ha rett til å gi uttrykk for dem. Innenfor skolen må likevel hans ytringsfrihet være underlagt de begrensninger som nødvendigvis må følge av skolens formål. Han kan ikke drive undervisningen slik at han motvirker de formål som det etter skolelovgivningen er hans plikt å fremme. Heller ikke kan han dosere egne meninger til fortrengsel for pensumgjennomgåelsen etter undervisningsplanen.»
Departementet tolker uttalelsene dit hen at ytringsfriheten kan underlegges større begrensninger i en undervisningssituasjon enn i andre sammenhenger. Her er utgangspunktet at de som underviser skal formidle fellesskapets verdier, ikke egne synspunkter som undergraver opplæringens formål. Departementet antar imidlertid at hensynet til ytringsfriheten vil veie vesentlig tyngre ved undervisning på høyskole- og universitetsnivå. Barn har, på grunn av sin alder og modenhet, typisk en mindre utviklet evne til å forholde seg kritisk til stigmatiserende fremstillinger.
Høyesteretts ankeutvalg understreket i Rt. 2011 side 1011 at ytringsfriheten setter svært vide rammer for hva en vitenskapelig ansatt kan si om faglige og administrative spørsmål. Utvalget fremhevet at:
«Den frie akademiske meningsutveksling er en grunnleggende verdi, og en forutsetning for at universiteter og høyskoler skal kunne fylle sin oppgave i et demokratisk samfunn».
Videre uttalte ankeutvalget at avveiningen mellom ytringsfrihet og diskrimineringsvern må skje i tråd med Grunnloven § 100 andre og tredje ledd og EMK artikkel 10 nr. 2. Ettersom ikke-diskrimineringsprinsippet nå er grunnlovsfestet, vil dette kunne ha betydning for hvilken vekt hensynet til diskrimineringsvern skal gis.
25.2.2 Likestillingsloven
Likestillingsloven § 16 fastsetter at læremidlene som benyttes i skoler og andre undervisningsinstitusjoner, skal bygge på likestilling uavhengig av kjønn. Bestemmelsen erstatter og viderefører likestillingsloven 1978 § 7, jf. Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 20.2 side 172.
Bakgrunnen for bestemmelsen er at læremidler ble ansett å ha en betydelig innflytelse på barns syn på kjønnsroller. Bestemmelsen omfatter kun læremidler som «benyttes» i skoler og andre undervisningsinstitusjoner. Bestemmelsen innebærer med andre ord ikke et direkte forbud mot fremstilling eller salg av læremidler med et innhold som er i strid med lovens krav, jf. Ot.prp. nr. 33 (1974–75) side 39–40 og 42.
Læremidlene skal «bygge på» likestilling uavhengig av kjønn. Derimot er det ikke et krav at læremidlene fremmer likestilling. Bestemmelsen gir få konkrete føringer på hvordan læremidlene må utformes for å tilfredsstille lovens krav. I forarbeidene er det fremhevet at regelen ikke innebærer noe forbud mot å beskrive virkeligheten, for eksempel dagens kjønnsrollemønster. Derimot er bestemmelsen forutsatt å innebære et forbud mot å omtale det ene kjønn på en nedsettende måte. Kvinner må for eksempel ikke omtales som dumme og menn som voldsomme, jf. Ot.prp. nr. 33 (1974–75) side 41 og 43.
På samme sted i forarbeidene er det understreket at «[h]vorvidt lovens krav er oppfylt, vil måtte bero på en skjønnsmessig totalvurdering. Målet er balanse i boka som helhet, ikke nødvendigvis innenfor hvert enkelt kapittel». Det er likevel «et generelt krav til alle slags lærebøker at bevisst diskriminerende stoff eller ytringer ikke må nyttes uimotsagt, og at ubevisste tankeløse formuleringer med holdningsskapende virkning må unngås».
Med «læremidler» menes bøker, tidsskrifter, filmer, leker til bruk i barnehager mv. som er produsert med tanke på undervisning. Også verker som er beregnet til både undervisning og til bruk for praktikere, vil i utgangspunktet regnes som læremidler. På den annen side vil vitenskapelige artikler og avhandlinger som hovedregel ikke anses som «læremidler», selv om de brukes i undervisningen, jf. Ot.prp. nr. 33 (1974–75) side 59 og 13. Bestemmelsen berører dermed ikke innholdet i forskning. Det er forutsatt i forarbeidene at muntlig undervisning ikke kan anses som «læremidler».
Loven inneholder ingen definisjon av «skoler og andre undervisningsinstitusjoner». Bestemmelsen omfatter imidlertid både offentlige og private skoler og undervisningsinstitusjoner. Også barnehager er omfattet av plikten. Hva som ellers skal regnes for undervisningsinstitusjon, beror i noen grad på skjønn, hvor det blant annet skal legges vekt på hvor fremtredende undervisningsformålet er, og om det dreier seg om opplæring som har betydning for videre skolegang og yrkeskompetanse, jf. Ot.prp. nr. 33 (1974–75) side 59.
Retten til fri religionsundervisning er et sentralt element i retten til religionsutøvelse. Likestillingsloven § 16 hindrer derfor ikke kjønnsdiskriminerende læremidler som brukes i religionsundervisning, jf. Ot.prp. nr. 33 (1974–75) side 23 og Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 12.4.2.2 side 88. Unntaket innfortolkes i likestillingsloven § 6 om adgang til lovlig forskjellsbehandling. Unntaket gjelder imidlertid bare læremidler brukt i religionsundervisningen. Hvis religionsundervisningen er integrert i øvrige fag, må likebehandlingsprinsippet også gjelde for læremidlene i disse fagene selv, om læremidlene skal reflektere en religiøs tro, jf. Ot.prp. nr. 79 (2008–2009) kapittel 11.2.4 side 62–63.
Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (LDN) hadde frem til 2014 kompetanse til å håndheve likestillingsloven 1978 § 7. LDO og LDN ble avskåret fra å håndheve bestemmelsen i likestillingsloven 2013, fordi bestemmelsen ble plassert i lovens kapittel 3, som er unntatt LDO og LDNs håndhevingskompetanse, jf. likestillingsloven § 26 første ledd bokstav b. Endringen var ikke tilsiktet. Derimot har domstolene adgang til å prøve innholdet i § 16 om læremidlers innhold. Det er ikke knyttet noen formelle sanksjoner til brudd på bestemmelsen, men domstolen vil kunne forby bruken av læremidler som er i strid med bestemmelsen.
25.2.3 Forbudet mot diskriminering
Undervisning består hovedsakelig av ytringer. Forbudet mot diskriminering rammer i utgangspunktet bare handlinger. Den delen av undervisningen som gjelder ytringer, rammes derfor i utgangspunktet ikke av diskrimineringsforbudet i likestillingsloven § 5, diskrimineringsloven om etnisitet § 6, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 og diskrimineringsloven om seksuell orientering § 5, jf. Ot.prp. nr. 33 (1974–75) kapittel 3.2, Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) kapittel 20 side 205.
25.2.4 Forbudet mot trakassering
Diskriminerende ytringer fremsatt i læremidlene eller i undervisningen, vil kunne anses som forbudt trakassering, jf. likestillingsloven § 8, diskrimineringsloven om etnisitet § 9, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 8 og diskrimineringsloven om seksuell orientering § 8. Det er kun ytringer som konkret er rettet mot én eller flere bestemte personer, og som for øvrig oppfyller vilkårene, som regnes som trakassering, jf. Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) kapittel 10.5.7 side 107. I en undervisningssituasjon vil derfor først og fremst diskriminerende ytringer rettet direkte mot elevene kunne rammes av forbudet mot trakassering. Ytringer rettet mot grupper kan imidlertid rammes av straffeloven § 185, jf. nedenfor i kapittel 25.2.6. Utdanningsinstitusjoner har for øvrig plikt til å forebygge og forhindre trakassering innenfor sitt ansvarsområde. Dette vil blant annet omfatte studenter og elever.
25.2.5 Offentlige myndigheters aktivitetsplikt
Diskrimineringslovene slår fast at offentlige myndigheter skal arbeide «aktivt, målrettet og planmessig» for likestilling, jf. likestillingsloven § 12, diskrimineringsloven om etnisitet § 13, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 18 og diskrimineringsloven om seksuell orientering § 12. Denne plikten gjelder også for utdanningsinstitusjoner. Bestemmelsen er imidlertid av generell karakter, og innebærer ikke konkrete plikter knyttet til lærebøker og undervisning. At likestilling vektlegges i undervisning og læremateriell, vil imidlertid bidra til å oppfylle denne plikten. Siden privatskoler ikke vil være en del av offentlige myndigheter, har ikke privatskoler en tilsvarende aktivitetsplikt utenfor arbeidsforhold.
25.2.6 Straffeloven 2005 § 185
Straffeloven § 185 setter straff for den som forsettlig eller grovt uaktsomt setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. I andre ledd er det presisert at det med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne.
I forarbeidene er det uttalt at skoler må anses som offentlige steder, jf. Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) kapittel 20 side 215. Bestemmelsen må avveies mot ytringsfriheten. Det er derfor bare utsagn som er kvalifisert krenkende som omfattes av forbudet, jf. Rt. 2007 side 1807 avsnitt 33 og Rt. 2012 side 536 avsnitt 28.
25.2.7 Opplæringslova
Opplæringslova gjelder grunnskoleopplæring og videregående opplæring i offentlige skoler og lærebedrifter, jf. opplæringslova § 1-2 første ledd. Loven stiller enkelte generelle krav til innholdet i opplæringen og krav til læringsmiljøet.
Formålsbestemmelsen i opplæringslova § 1-1 slår fast at opplæringen blant annet skal bygge på verdier som er forankret i menneskerettighetene og fremme demokrati, likestilling og vitenskapelig tenkemåte. At opplæringen skal «fremme» likestilling, tilsier at det stilles innholdsmessige krav til undervisningen av hensyn til å oppnå likestilling. I forarbeidene er det fremhevet at disse verdiene «skal være gjennomgående for sentrale sider ved opplæringens innhold», og at «[s]kolen skal forberede elevene på å møte og skape et mer likestilt samfunn», jf. Ot.prp. nr. 46 (2007–2008) kapittel 9 side 32.
I bestemmelsens siste ledd er det uttrykkelig presisert at «[a]lle former for diskriminering skal motarbeidast». Den nærmere konkretiseringen av at «alle former for diskriminering skal motarbeidast», er imidlertid forutsatt nedfelt andre steder i lovgivningen, jf. Ot.prp. nr. 46 (2007–2008) kapittel 7.4 side 29. Merknadene til bestemmelsen i kapittel 9 på side 33 synes hovedsakelig å rette seg mot tilfeller av diskriminering eller krenking av elever eller ansatte:
«Bestemmelsen innebærer at det ikke er rom for noen former for diskriminering eller krenkende ord eller handlinger. Dette må gjenspeiles i det daglige arbeidet og i alle sammenhenger der skolen og lærebedriften er ansvarlige.»
Formålsbestemmelsen kan imidlertid få betydning for utarbeidelsen av læreplaner og ved tolkningen av andre bestemmelser i opplæringslova. Læreplanene for offentlige skoler er vedtatt med hjemmel i opplæringslova § 2-3, og har status som forskrift.
Også andre bestemmelser i opplæringslova kan være av relevans for spørsmålet om loven krever at læremidler og undervisning skal bygge på likestilling. Det gjelder særlig opplæringslova kapittel 9a om elevers rett til et godt skolemiljø.
Bestemmelsen i § 9a-1 slår fast at alle elever i grunnskoler og videregående skoler har rett til et godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring. Loven stiller altså krav til et godt fysisk og psykososialt læringsmiljø, blant annet av hensyn til å fremme læring. Bestemmelsen vil være til hinder for diskriminering som oppleves krenkende for den enkelte, men det kan imidlertid ikke utledes et generelt krav om at læremidlene og undervisningen skal bygge på likestilling.
I § 9a-3 oppstilles det en varslingsplikt og en plikt til å følge opp forespørsler for å hindre at elever utsettes for krenkende ord eller handlinger som mobbing, diskriminering, vold eller rasisme. Bestemmelsens andre ledd omfatter alle former for krenkende ord eller handlinger, og ikke bare mobbing, diskriminering, vold eller rasisme. Bestemmelsen kan imidlertid ikke tolkes som et krav om at selve undervisningen må bygge på likestilling, så lenge undervisningen ikke innebærer en krenkelse av elevene, jf. også uttalelser i Ot.prp. nr. 72 (2001–2002) kapittel 6.2.2 side 16.
Ifølge opplæringslova § 9a-4 har skolene plikt til å arbeide kontinuerlig og systematisk for å fremme det fysiske og psykososiale miljøet.
Regjeringen har fremmet en lovproposisjon om nytt kapittel 9a i opplæringslova (Prop. 57 L (2016–2017)). Forslaget vil trolig behandles av Stortinget i løpet av våren 2017.
Opplæringslova § 13-10 pålegger skoleeier å ha et forsvarlig system for å vurdere om og følge opp at skoleeier etterlever lover og forskrifter. Skoleeier står fritt til selv å utforme dette systemet, under forutsetning av det fyller kravet til forsvarlighet.
Fylkesmannen fører tilsyn med at kommunene og fylkeskommunene oppfyller opplæringslova kapittel 1–16. I tillegg gir departementet råd og veiledning for å sikre et godt og likeverdig opplæringstilbud i samsvar med lov og forskrifter, jf. opplæringslova § 14-2. Etter § 14-4 har departementet hjemmel til å gi forskrifter som pålegger opplæringsvirksomhetene å gi opplysninger og delta i evalueringer og rapportere om forhold som er av betydning for evaluering av opplæringsvirksomheten etter opplæringslova. I forskrift 23. juni 2006 nr. 724 til opplæringslova § 2-1 fremgår det at skolen jevnlig skal vurdere om opplæringen medvirker til å nå målene som er fastsatt i Læreplanverket for Kunnskapsløftet, jf. forskrift til opplæringslova kapittel 2.
25.2.8 Friskolelova
Etter lov 4. juli 2003 nr. 84 om frittståande skolar (friskolelova) skal opplæringen ta sikte på å utvikle respekt for menneskerettighetene, grunnleggende friheter og prinsippene som FN-pakten verner om. I tillegg skal opplæringen forberede eleven til et ansvarlig liv i et fritt samfunn i en ånd av forståelse, fred, toleranse, likestilling mellom kjønnene og vennskap mellom alle folkeslag, etniske, nasjonale og religiøse grupper og urfolk, jf. § 1-1 (2) bokstav b og d. Etter § 1-1 (3) siste punktum skal alle som er knyttet til skolen, arbeide for å hindre at elevene kommer til skade eller blir utsatt for krenkende ord eller handlinger. Friskolelovas formålsbestemmelse er noe vagere enn opplæringslova § 1-1, ettersom den ikke uttrykkelig krever at opplæringen skal «fremme» likestilling.
Formålsbestemmelsen er utformet etter mønster av FNs barnekonvensjon artikkel 29. Det fremgår imidlertid av forarbeidene at bestemmelsen ikke var ment å endre gjeldende rett, herunder endringer i undervisningsfriheten som privatskoleloven gir, jf. Ot.prp. nr. 33 (2002–2003) kapittel 3.4 side 14.
Opplæringslova kapittel 9a kommer også til anvendelse på skoler godkjent etter friskolelova, jf. friskolelova § 2-4 andre ledd. Det vises til fremstillingen under kapittel 25.2.7 ovenfor.
Læreplaner for skoler etter friskolelova godkjennes særskilt, jf. privatskolelova § 2-3 (1). Det fremgår av forarbeidene at læreplanene ikke skal være i strid med lovens formålsbestemmelse, jf. Ot.prp. nr. 37 (2006–2007) kapittel 8.2.2.3 side 27. Det innebærer at myndighetene fører kontroll med at læreplanene er utformet i samsvar med lovens formålsbestemmelse.
Etter friskolelova § 5-2 skal skolens styre sørge for at skolen blir drevet i samsvar med gjeldende lov og forskrifter. I tillegg er departementet gitt anledning til å føre tilsyn med at skolene drives i samsvar med lovgivningen, og skal i den sammenheng ha tilgang til skoleanlegg og dokumentasjon, jf. frikolelova § 7-2 (1).
25.2.9 Barnehageloven
Etter barnehageloven § 1 tredje ledd siste punktum skal barnehagen «fremme» demokrati og likestilling og «motarbeide» alle former for diskriminering. Forarbeidene viser at plikten gjelder alle sammenhenger der barnehagen er ansvarlig. I forarbeidene, Ot.prp. nr. 47 (2007–2008) kapittel 9 side 33, understreket departementet at:
«Det skal ikke være rom for noen former for diskriminering eller krenkende ord og handlinger i barnehagens virksomhet. Av respekt for både fellesskapet og det enkelte individ må dette gjenspeiles i det daglige arbeidet og i alle sammenhenger der barnehagen er ansvarlig. Barnehagen skal forberede barna på å møte og skape et mer likestilt samfunn. Barnehagen skal sammen med hjemmene skape et godt grunnlag for aktiv deltakelse i et demokratisk samfunn.»
Barnehageloven § 14 slår fast at kommunen fører tilsyn med virksomheter etter barnehageloven, og blant annet kan gi pålegg om retting av ulovlige forhold.
25.2.10 Universitets- og høyskoleloven
Universitets- og høyskoleloven § 4-3 stiller enkelte krav til læringsmiljøet. Loven har imidlertid ingen bestemmelser som legger føringer om at læremidler, undervisning eller forskning skal bygge på likestilling. Styret i statlige universiteter og høyskoler skal påse at institusjonene drives i samsvar med lovgivningen, jf. § 9-1. Departementet er i § 8-3 (3) gitt kompetanse til å føre tilsyn med private universiteter og høyskoler som mottar statstilskudd.
25.2.11 Andre lover
I likhet med universitets- og høyskoleloven § 4-3, heter det i fagskoleloven § 4a andre ledd bokstav h og folkehøyskoleloven § 5a andre ledd bokstav h at det «fysiske arbeidsmiljøet» skal være innrettet for begge kjønn. Ingen av disse lovene legger føringer på at læremidler eller undervisning skal bygge på likestilling. Lov 19. juni 2009 nr. 95 om voksenopplæring (voksenopplæringsloven) har heller ingen bestemmelser om læringsmiljø.
25.3 Internasjonale forpliktelser
25.3.1 Innledning
Det grunnleggende menneskerettslige prinsippet om likeverd og ikke-diskriminering medfører at retten til utdanning skal gjennomføres på en ikke-diskriminerende måte.
Gjennomføringen av ikke-diskrimineringsprinsippet innebærer blant annet en plikt til å motarbeide de underliggende årsakene til diskriminering, for eksempel stereotypier eller fordommer som regner noen personer eller grupper som mindreverdige på grunn av deres personlige kjennetegn. Noen konvensjoner legger derfor føringer om at likestilling skal fremmes i læremidler og undervisning.
25.3.2 FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs barnekonvensjon
FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 13 fastsetter at utdanningen skal ta sikte på full utvikling av menneskets karakter og forståelse av dets verdighet. I tillegg skal utdanningen styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Utdanningen skal også sette alle i stand til å delta på en nyttig måte i et fritt samfunn, fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og alle rasegrupper, etniske og religiøse grupper.
FNs barnekonvensjon artikkel 29 nr. 1 slår fast at utdanningen skal forberede barnet til et ansvarlig liv i et fritt samfunn i en ånd av forståelse, fred, toleranse, likestilling mellom kjønnene og vennskap mellom alle folkeslag, etniske, nasjonale og religiøse grupper og personer som tilhører urbefolkningen. Utdanningen skal ta sikte på å utvikle respekt for ulike nasjonaliteter og menneskerettighetene.
FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs barnekonvensjon pålegger altså statene en plikt til å sørge for at undervisningen skal styrke respekten for menneskerettighetene, blant annet retten til ikke å bli diskriminert, som er vernet av FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 2 (2) og barnekonvensjonen artikkel 2. Denne plikten må ses i sammenheng med FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 2 nr. 1 og barnekonvensjonen artikkel 4, som slår fast at statene skal iverksette alle egnede tiltak for å sikre at rettighetene etter konvensjonen blir gjennomført. FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter har i sin generelle kommentar understreket at konvensjonen forplikter statene til å sikre at læreplanene og systemet for utdanning sikrer verdiene som er fremhevet i artikkel 13 nr. 1, jf. generell kommentar nr. 13 punkt 49. FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter konkretiserte statenes plikter på følgende måte i premiss 31:
«The prohibition against discrimination enshrined in article 2(2) of the Covenant is subject to neither progressive realization nor the availability of resources; it applies fully and immediately to all aspects of education and encompasses all internationally prohibited grounds of discrimination.»
I tillegg har FNs barnekomité understreket at statene må iverksette konkrete tiltak ved «the educational processes, the pedagogical methods and the environment within which education takes place» for å oppfylle plikten, jf. generell kommentar nr. 1 punkt 18.
25.3.3 FNs kvinnediskrimineringskonvensjon
FNs kvinnediskrimineringskonvensjon artikkel 5 bokstav a slår fast at staten skal treffe alle tiltak som er nødvendige for å endre menns og kvinners sosiale atferdsmønstre, med sikte på å avskaffe fordommer og hevdvunnen og all annen praksis som bygger på stereotype manns- og kvinneroller, eller på forestillingen om at et av kjønnene er det andre underlegent eller overlegent. Se også FNs kvinnediskrimineringskomités generelle anbefaling nr. 28 punkt 9.
Den positive forpliktelsen om å avskaffe alle stereotype forestillinger om manns- og kvinneroller skal ivaretas i «alle typer undervisning», jf. konvensjonen artikkel 10 bokstav c. Dette skal særlig skje ved å «revidere lærebøker og undervisningsplaner og tilpasse undervisningsmetodene». Konvensjonen stiller følgelig krav til at likestilling skal vektlegges i læremidler og undervisning. Dette kravet må ses i sammenheng med at konvensjonens artikkel 2 f) slår fast at statene skal treffe alle tiltak som er nødvendige for å endre eller oppheve eksisterende sedvane og praksis som innebærer diskriminering av kvinner. I tillegg fastsetter konvensjonen artikkel 2 e) at konvensjonspartene skal treffe alle tiltak som er nødvendige for å «hindre at personer, organisasjoner eller foretak diskriminerer kvinner».
25.3.4 FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne
FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 8 nr. 1 forplikter statene til å treffe øyeblikkelige, effektive og hensiktsmessige tiltak for å fremme respekten for de rettigheter og den verdighet som tilkommer mennesker med nedsatt funksjonsevne og bekjempe stereotypier, fordommer og skadelig praksis knyttet til mennesker med nedsatt funksjonsevne «på alle livets områder». Ifølge artikkel 8 nr. 2 bokstav b innebefatter slike tiltak «å fremme respekt for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne på alle nivåer i utdanningssystemet, også hos alle barn fra ung alder». Etter artikkel 24 nr. 1 bokstav a skal også statene sikre et inkluderende utdanningssystem på alle nivåer, samt livslang læring, som tar sikte på at menneskets muligheter og forståelsen av dets verdighet og egenverdi utvikles fullt ut, og at respekten for menneskerettighetene, de grunnleggende friheter og det menneskelige mangfold styrkes.
25.3.5 FNs rasediskrimineringskonvensjon
FNs rasediskrimineringskonvensjon artikkel 7 slår fast at statene skal iverksette øyeblikkelige og effektive tiltak blant annet på områdene undervisning og utdanning for å bekjempe fordommer som fører til rasediskriminering og for å fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom etniske grupper. FNs rasediskrimineringskomité har uttalt at læreplaner, lærebøker og undervisningsmateriale bør søke å fremme gjensidig respekt og toleranse mellom nasjoner og etniske grupper, jf. generell anbefaling nr. 35 punkt 32.
25.3.6 Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
Retten til trosfrihet er vernet av blant annet av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 9 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 8. Videre gir EMK protokoll 1 artikkel 2, FNs konvensjon om sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter artikkel 13 nr. 3 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 18 nr. 4 foreldre rett til å velge privatskoler for sine barn som sikrer barna undervisning i tråd med egen religion og overbevisning. En slik religiøs undervisning kan komme i konflikt med retten til ikke-diskriminering dersom religionsutøvelsen fremmer diskriminerende holdninger. Diskrimineringsvernet gjelder imidlertid også i privatskoler og i religionsundervisning. Det innebærer at retten til ikke å bli diskriminert må veies mot religionsfriheten.
Når det skal vurderes om det skal kunne gjøres inngrep i trosfriheten av hensyn til å beskytte andre mot diskriminering, vil det avgjørende være om et inngrep i trosfriheten er hjemlet i lov og er nødvendig i et demokratisk samfunn for å beskytte andres rettigheter til ikke å bli diskriminert, jf. blant annet EMK artikkel 9 nr. 2. Det innebærer at et inngrep i trosfriheten ikke må være mer omfattende enn det som er nødvendig og forholdsmessig for å beskytte andre mot diskriminering.
EMK protokoll 1 artikkel 2 om retten til utdanning er tolket slik at den stiller visse krav til at undervisningen formidles på en objektiv, kritisk og pluralistisk måte, jf. Kjeldsen, Busk Madsen og Pedersen mot Danmark, sak nr. 5095/71, 5920/72 og 5926/72, dom 7. desember 1976.
25.4 Nordiske lands rett
25.4.1 Svensk rett
Den svenske diskrimineringslagen tredje kapittel 16 § pålegger utdanningsinstitusjoner å arbeide aktivt for likestilling innenfor sin virksomhet med arbeidsmetoden som angis i loven 2 og 3 §§. Arbeidet skal ifølge 17 § omfatte:
1. ansettelses- og rekrutteringprosedyrer
2. undervisningsformer og organisering av utdanningen
3. eksamen og bedømminger av studentenes prestasjoner
4. studiemiljø og
5. muligheter til å forene studier med foreldreskap
I arbeidet skal utdanningsinstitusjonen samarbeide med de som deltar i utdanning og med ansatte i virksomheten, jf. loven 19 §. Utdanningsinstitusjonen skal skriftlig dokumentere arbeidet, jf. 20 §.
25.4.2 Finsk rett
Den finske jämställdhetslagen skal fremme likestilling uavhengig av kjønn, jf. 1 §. Etter 5 § har «utbildningsanordnare» plikt til å sørge for at læremidlene, forskningen og undervisningen støtter formålet med loven. Med «utbildningsanordnare» menes den som tilbyr undervisning eller utdanning med grunnlag i lov, jf. 3 § fjerde ledd. Ved utdanning og undervisning skal likestilling fremmes i henhold til barnets alder og modenhet.
Også etter den finske diskrimineringslagen 6 § har utdanningsinstitusjoner en plikt til å fremme likestilling. Aktivitetsplikten gjelder alle lovens diskrimineringsgrunnlag. Diskrimineringslagen har imidlertid ikke en tilsvarende bestemmelse som jämställdhetslagen som pålegger utdanningsinstitusjonene en plikt til å sørge for at undervisningen skal støtte formålet med loven.
Både jämställdhetslagen og diskrimineringslagen unntar religionsutøvelse fra lovenes virkeområde. Forholdet mellom diskrimineringsvern og trosfrihet settes derfor ikke på spissen.
25.4.3 Islandsk rett
Den islandske likestillingsloven artikkel 23 slår fast at elever på alle stadier av utdanningssystemet skal få opplæring om likestillingsspørsmål. Opplæringen skal blant annet legge vekt på å forberede begge kjønn på å spille en lik rolle i samfunnet, inkludert arbeid og familieliv. I tillegg er det presisert at læremateriell og skolebøker skal være utformet slik at de ikke diskriminerer ett av kjønnene.
25.5 Diskrimineringslovutvalgets forslag (NOU 2009: 14)
Diskrimineringslovutvalget foreslo å videreføre dagjeldende krav etter likestillingsloven 1978 § 7 om at læremidler skal bygge på likestilling mellom kjønnene. Utvalget foreslo ikke nye regler om krav til læremidler. Utvalget mente imidlertid at det burde foretas en særskilt utredning av regelverket hvor det gjøres en samlet vurdering av sektorlovgivningen og diskrimineringslovgivningen. Utvalget viste til at det innen utdanningssystemet er en rekke bestemmelser som skal fremme likestilling og like muligheter. Bestemmelsene er spredt på ulike lover og omhandler kjønn, etnisitet og nedsatt funksjonsevne, men ikke de øvrige diskrimineringsgrunnlagene, se NOU 2009: 14 kapittel 17.3.2.3 side 222.
25.6 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet foreslo departementet å lovfeste en bestemmelse som slår fast at læremidler og undervisning i barnehager, skoler og andre utdanningsinstitusjoner som tilbyr opplæring med grunnlag i lov, skal bygge på likestillings- og diskrimineringslovens formål. Plikten skulle omfatte både læremidler og muntlig undervisning, og gjelde for alle lovens diskrimineringsgrunnlag med unntak av en eventuell samlekategori. Departementet foreslo i høringsnotatet at LDN og domstolene skulle føre tilsyn med bestemmelsen.
25.7 Høringsinstansenes syn
Høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, støtter departementets forslag. Blant disse er Barneombudet, Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), Avdeling for kvinnerett, barnerett, likestillings- og diskrimineringsrett (KVIBALD) ved Universitetet i Oslo, Human-Etisk Forbund, Kirkerådet, Kristne Friskolers Forbund, SAFO og Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). Også Skeiv Ungdom støtter forslaget, og begrunner det slik:
«Opplæringen er en av de viktigste holdningsskapende og forebyggende arenaene i samfunnet. Holdningene som settes gjennom oppveksten følger oss gjennom livet. Å ha et tydelig fokus på å fremme likestilling og hindre diskriminering i læremidler og undervisning vil ha en positiv effekt på elevenes dannelsesprosess og bevisstgjøre alle elevene det ansvaret de har for å forebygge diskriminering.»
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) og Uloba støtter også departementets forslag, men påpeker at utdanningsinstitusjonene bør ha et ansvar for å fremme likestilling, og ikke bare sørge for at læremidler og undervisning bygger på likestilling.
Enkelte høringsinstanser har dessuten konkrete meninger om hva bestemmelsen skal omfatte. Foreldreutvalget for grunnopplæringen påpeker at bestemmelsen ikke bør gjelde for eksisterende læremidler, men kun fremtidige av hensyn til kommunenes økonomi. NAFO Senter for flerkulturell opplæring anbefaler at en egen bestemmelse om undervisning og læremidler både gjelder innhold og tilgjengelighet til innholdet. Kristne Friskolers Forbund påpeker at det er problematisk at det ser ut til å settes likhetstegn mellom likestilling og likeverd, og viser til at kristendommen understreker alle menneskers likeverd, men det er ulik oppfatning av hvorvidt alle sider av norsk likestillingspolitikk er sammenfallende med kristen tro og etikk. Videre påpeker Kristne Friskolers Forbund at det er utfordrende å trekke et skille mellom religionsundervisning og undervisning i andre fag. Mange kristne skoler vil formidle et annet syn på familie og samliv enn det som er vanlig i dagens samfunn, og det er utfordrende å forbeholde denne tematikken fullt ut til religionsundervisningen. Human-Etisk Forbund er bekymret for unge homofile som går på religiøse privatskoler, og anbefaler at dersom undervisningen ikke er i tråd med opplæringslova og FNs barnekonvensjon, må økonomisk støtte og godkjenning opphøre. Forbundet ber for øvrig departementet vurdere følgende forslag til lovtekst: «undervisningen skal bygge på at alle mennesker er like verdifulle». Akershus fylkeskommune viser til at det må fremgå tydelig at bestemmelsen også skal omfatte læremidler og undervisning som er en naturlig del av religionsundervisningen.
25.8 Departementets vurdering
25.8.1 Behovet for å utvide bestemmelsen
Departementet foreslår å videreføre det gjeldende kravet om at læremidler skal bygge på likestilling mellom kjønnene. I tillegg mener departementet at det er ønskelig at ikke bare læremidler, men også undervisning, skal bygge på likestilling. Departementet foreslår at plikten utvides til å omfatte alle lovens diskrimineringsgrunnlag da dette vil gi en mer enhetlig plikt. Bestemmelsen skal sikre at skolen ivaretar sin oppgave med å fremme menneskelig likeverd og likestilling.
Hovedtrekkene i menneskerettskonvensjonene er at statene må iverksette effektive tiltak for å sikre at retten til utdanning praktiseres uten noen form for diskriminering. Dette gjelder uavhengig av hvilket grunnlag diskrimineringen knytter seg til, og uavhengig av om det er snakk om læremidler eller muntlig undervisning. Et av hovedformålene med å samle dagens diskrimineringslover er dessuten å gi et like godt vern for alle grunnlag. Forslaget om å utvide bestemmelsen slik at læremidler og undervisning skal bygge på likestillings- og diskrimineringslovens formål, er best i samsvar med dette formålet.
Lærebøker er å anse som ytringer i diskrimineringslovenes forstand. Det samme gjelder ytringer som fremkommer i undervisningen. Ytringer rammes, som et klart utgangspunkt, kun av diskrimineringslovene hvis ytringene er å anse som trakassering. For at en ytring skal være trakasserende etter diskrimineringslovene, må ytringene være rettet mot én eller flere konkrete personer. Lærebøker og undervisning med diskriminerende innhold vil ofte ikke rette seg mot en eller flere konkrete personer. Hvis lærebøker og undervisning med diskriminerende innhold skal forbys, må dette reguleres særskilt, slik som i dagens likestillingslov.
Skoler og andre undervisningsinstitusjoner har en viktig rolle som formidlere av samfunnets grunnverdier. Læremidler og undervisning vil ha betydelig innflytelse på hvilke kunnskaper elever tar med seg videre i livet. Læremidler og undervisning kan også bidra til å forme barn og unges holdninger. Hvilke krav som stilles til innholdet i undervisningen, kan derfor være av betydning for om lovens formål om å fremme likestilling og hindre ikke-diskriminering blir nådd.
Skole- og utdanningslovgivningen stiller overordnede og generelle krav til opplæringen. Enkelte av lovene fastsetter at opplæringen skal fremme likestilling og utvikle respekt for menneskerettighetene. Kravene er imidlertid noe ulikt utformet i de forskjellige lovene. Departementet mener at også diskrimineringslovgivningen bør gi føringer om at læremidler og undervisning skal bygge på likestilling. Det vil kunne skape et bedre og mer enhetlig regelverk på tvers av sektorlovgivningen. Departementet vil også peke på at verken universitets- og høyskoleloven, folkehøyskoleloven, fagskoleloven eller voksenopplæringsloven legger føringer på at læremidler eller undervisning skal bygge på likestilling.
Departementet mener det er viktig at lovgiver gir et klart signal om at det ikke er akseptert at skolen underkjenner prinsippet om menneskers likeverd. Utforming av lærebøker og undervisning kan ha stor innvirkning på elevenes muligheter til å bidra til et inkluderende og tolerant samfunn. En bestemmelse om at læremidler og undervisning skal bygge på lovens formål (likestilling og ikke-diskriminering), kan derfor være et viktig forebyggende tiltak for å hindre diskriminering, fordi det hindrer at elever får presentert fordommer som de kan ta med seg videre i livet.
En bestemmelse om at læremidler og undervisning skal bygge på lovens formål, kan også bidra til å konkretisere myndighetenes plikt til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling. I tillegg vil det understreke og tydeliggjøre det strukturelle vernet mot diskriminering.
25.8.2 Hva som menes med undervisning og læremidler
Departementet mener begrepet «undervisning» bør omfatte først og fremst muntlig undervisning og pedagogisk arbeid som er en naturlig del av utdanningen. Bestemmelsen vil rette seg mot selve innholdet i utdanningen. Ytringer i forbindelse med friminutt, foreldremøter mv., vil derfor ikke omfattes av bestemmelsen, men må vurderes i lys av andre lovbestemmelser. Med «læremidler» menes bøker, tidsskrifter, digitale læremidler, filmer, leker til bruk i barnehager mv., som skal brukes i det pedagogiske arbeidet. Bestemmelsen skal imidlertid ikke gi direktiver for innholdet i forskningen.
Departementet presiserer at bestemmelsen vil omfatte alle eksisterende læremidler i utdanningsinstitusjoner som tilbyr opplæring med grunnlag i lov, og ikke bare ved valg av fremtidige læremidler, slik som anbefalt av Foreldreutvalget for grunnopplæringen. Departementet viser til at eksisterende bestemmelse i likestillingsloven § 16 forstås på samme måte, og at det ville kunne bli en langt mindre effektiv bestemmelse dersom den bare skulle inntre ved innføring av nye læremidler.
25.8.3 Innholdet i plikten
Departementet foreslår at bestemmelsen utformes som et krav om at læremidler og undervisning i utdanningsinstitusjoner som tilbyr opplæring med grunnlag i lov, skal bygge på lovens formål. Bestemmelsen skal omfatte både læremidler og muntlig undervisning.
FFO og Uloba har i sine høringsuttalelser vist til at det bør stilles krav om at læremidler og undervisning, i tillegg til å bygge på lovens formål, også bør fremme lovens formål. Departementet mener imidlertid at det vil være vanskelig å forby bruk av læremidler eller undervisning som i hovedsak bygger på lovens formål (likestilling og ikke-diskriminering), men som ikke bevisst tar sikte på å fremme lovens formål.
Skoler og undervisningssituasjoner skal bidra til å skape et inkluderende og tolerant samfunn. Bestemmelsen setter derfor et krav til at læremidlene og undervisningen skal bygge på at alle mennesker er like verdifulle. Bestemmelsen innebærer at det må unngås stigmatiserende fremstillinger av de som er vernet av loven. Som eksempel kan det nevnes at skolen ikke skal fremstille enkelte former for seksuell orientering som unaturlige eller illegitime. Departementets forslag er først og fremst ment som en presisering av kravene som allerede i dag ligger i store deler av utdanningslovgivningen.
Læremidler og undervisning vil ikke bygge på lovens formål dersom alle fakta som trekkes frem støtter opp under en konklusjon som befester stereotype forestillinger av for eksempel kvinner og menn. I sak 2001/1 uttalte Klagenemnda for likestilling blant annet:
«Anvendt på likestillingsloven § 7 innebærer dette at loven i utgangspunktet må tolkes som et krav om at kvinner og menn i læremidler fremstilles slik at de kan ha samme oppgaver og ansvar på alle områder i samfunnet og at læremidlene heller ikke støtter opp om tradisjonelle kjønnsrollemønstre på en ukritisk og ureflektert måte.»
I den aktuelle saken ble mor og far fremstilt forskjellig når det gjaldt personlighet, evner og ansvar. Far ble fremstilt som leder og overordnet, mens mor fortjente omsorg og kjærlighet. Nemnda uttalte at denne underkastende dimensjonen i fremstillingen av mor var i strid med likestillingslovens grunnidé.
Et annet eksempel som kan innebære et brudd på bestemmelsen, er dersom personer med funksjonsnedsettelse ensidig beskrives som hjelpeløse og arbeidsudyktige.
Etter opplæringslova § 1-1 sjette ledd skal elevene lære å tenke kritisk. For universitets- og høyskolesektoren er det lovfestet faglig frihet og ansvar, jf. universitets- og høyskoleloven § 1-5. Læremidler og undervisning skal kunne danne grunnlag for debatt. Departementet vil understreke at bestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven ikke oppstiller et forbud mot beskrivelser av faktiske forhold eller analyser. Den vil imidlertid kunne ramme læremidler og undervisning som fremstiller faktaopplysninger på en svært skjev måte. Bestemmelsen innebærer ikke et krav om at fremstillingen må balanseres nøye for å ivareta hensynene til alle som er vernet av loven. Bestemmelsen vil heller ikke være til hinder for at lærebøker og undervisning inneholder enkelte sitater med et diskriminerende innhold. Da bør det imidlertid bringes inn et element av refleksjon og kritisk tenkning rundt de diskriminerende holdningene det gis eksempler på.
Det må også legges vekt på hvem læremidlene eller undervisningen er rettet mot, blant annet elevenes alder og modenhet. Det innebærer at det må stilles strengere krav til lærebøkene og undervisningen i barneskolen enn lærebøker og undervisning på høyskole- eller universitetsnivå, hvor studentene typisk vil ha vesentlig bedre forutsetninger for og evne til selvstendig tenkning og refleksjon. Departementet vil understreke at bestemmelsen ikke er til hinder for en fri utforming av hypoteser i forskningssammenheng. Bestemmelsen gir ikke direktiver for innholdet i undervisningen, forskningen eller faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid, jf. universitets- og høyskoleloven § 1-5.
Bestemmelsen må tolkes i lys av ytringsfriheten, som er vernet av Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10 nr. 1. Høyesteretts ankeutvalg understreket i Rt. 2011 side 1011 at ytringsfriheten setter svært vide rammer for hva en vitenskapelig ansatt kan si om faglige og administrative spørsmål. Ankeutvalget fremhevet at «[d]en frie akademiske meningsutveksling er en grunnleggende verdi, og en forutsetning for at universiteter og høyskoler skal kunne fylle sin oppgave i et demokratisk samfunn». I EMDs dom av 27. mai 2014 (346/04 og 39779/04) Mustafa Erdog an mfl. mot Tyrkia, understreket EMD at betydningen av akademisk frihet ikke er begrenset til forskning. Departementet bemerker at avveiningen mellom ytringsfrihet og diskrimineringsvern må skje i tråd med Grunnloven § 100 andre og tredje ledd og EMK artikkel 10 nr. 2.
Bestemmelsen vil også gjelde for religiøse privatskoler. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsen må imidlertid tolkes innskrenkende i lys av trosfriheten. Retten til fri religionsundervisning er et sentralt element i retten til religionsutøvelse. Bestemmelsen vil derfor som en klar hovedregel ikke omfatte læremidler eller undervisning som er en naturlig del av religionsundervisningen. Kristne Friskolers Forening har i sitt høringsbrev vist til at det er problematisk å trekke et skille mellom religionsfag og øvrige fag. Departementet bemerker at hvis religionsundervisningen er integrert i øvrige fag, må likebehandlingsprinsippet også gjelde for læremidlene i disse fagene, selv om læremidlene skal reflektere den religiøse troen.
I forarbeidene er det lagt til grunn at bestemmelsen om læremidler i likestillingsloven 1978 § 7 (nåværende likestillingslov § 16) må tolkes innskrenkende slik at bestemmelsen ikke gjelder religionsundervisning, jf. NOU 2008: 1 kapittel 7.2.4.5 side 73, Ot.prp. nr. 79 (2008–2009) kapittel 11.2.4 side 62 og Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 12.4.2.2 side 88. Det kan imidlertid ikke utelukkes at bestemmelsen kan ramme diskriminerende ytringer i forbindelse med religionsundervisning. Departementet mener et absolutt unntak for religionsundervisning vil bryte med det menneskerettslige utgangspunktet om at det skal foretas reelle avveininger mellom religionsfrihet og diskrimineringsvern. Dette innebærer at det prinsipielt sett ikke kan fastslås at diskrimineringsvernet aldri vil gjelde i forbindelse med religionsundervisning. Dette har støtte i Rt. 1984 side 1359 (Bratterud-saken), som gjaldt spørsmålet om krenkende ytringer rettet mot homofile var ulovlige, selv om de var avgitt som del av religionsutøvelsen. En innskrenkning i trosfriheten eller vernet mot diskriminering må ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta formål som er beskyttet gjennom den kolliderende rettigheten. Hvis de aktuelle ytringene er en del av selve troslæren, vil bestemmelsen ikke være anvendelig. Bestemmelsens rekkevidde må for øvrig trekkes opp av håndhevingsorganene gjennom praksis.
25.8.4 Hvilke institusjoner som omfattes
Departementet mener det någjeldende begrepet «skoler og andre undervisningsinstitusjoner» i likestillingsloven § 16 bør avgrenses mer presist for å ivareta krav til forutsigbarhet. Departementet mener derfor at bestemmelsen kun bør omfatte barnehager, skoler og andre utdanningsinstitusjoner som tilbyr opplæring som har grunnlag i lov. Dette er i tråd med den finske jämställdhetslagen 3 § fjerde ledd. Plikten gis dermed en tydelig avgrensning, og knytter bestemmelsens virkeområde opp til institusjoner som har en viss formell status. Samtidig åpner formuleringen for at fremtidige skoler og utdanningsinstitusjoner vil bli omfattet dersom de senere tilbyr opplæring med grunnlag i lov, eller det kommer nye lover som regulerer nye undervisningsformer. Departementet mener det derfor ikke er ønskelig at bestemmelsen uttrykkelig gjengir de utdanningsinstitusjonene som i dag har grunnlag i lov. I dag gjelder dette barnehageloven, opplæringslova, friskolelova, universitets- og høyskoleloven, voksenopplæringsloven, folkehøyskoleloven og fagskoleloven.
Departementet foreslår at bestemmelsen formuleres slik at den omfatter «barnehager, skoler og andre utdanningsinstitusjoner som tilbyr opplæring med grunnlag i lov».
25.8.5 Håndheving
Departementet foreslår at den nye Diskrimineringsnemnda og domstolene skal ha kompetanse til å håndheve bestemmelsen. Nemnda vil da kunne nedlegge forbud mot bruken av de aktuelle læremidlene, eller nedlegge forbud sammen med påbud, slik at læremidler og undervisning er i samsvar med bestemmelsen. Det er en forutsetning at håndhevingsorganene gir en rimelig frist for retting.
Det blir gitt detaljerte føringer for læremidler og undervisning gjennom læreplaner og offentlige godkjenningsordninger. Det ligger derfor godt til rette for faktisk gjennomføring av kravet om at læremidler og undervisning skal bygge på likestillings- og diskrimineringslovens formål. I tillegg har skole- og utdanningsmyndighetene hjemler i sektorregelverket til å føre tilsyn med at skoler og andre undervisningsinstitusjoner etterlever lovgivningen, inkludert diskrimineringslovgivningen.
Det kan innvendes at forslaget vil føre til en overlappende kompetanse mellom Diskrimineringsnemnda og sektormyndighetene på utdanningsfeltet, herunder fylkesmennene og Utdanningsdirektoratet. Det er imidlertid overlappende kompetanse også på andre områder, blant annet mellom plan- og bygningsmyndighetene og nemnda når det gjelder reglene om universell utforming og mellom nemnda og Difi når det gjelder universell utforming av IKT. Også på utdanningsområdet og helse- og sosialområdet er det overlappende kompetanse mellom nemda og sektormyndighetene (individuell tilrettelegging).
Det vil kunne by på utfordringer å bevise at undervisning ikke bygger på likestilling. I klasseromsundervisning vil det imidlertid typisk være vitner til undervisningen, slik at dette letter bevisproblemene. Departementet foreslår at lovens særregler om delt bevisbyrde, oppreisning og erstatning ikke skal gjelde ved spørsmål om overtredelse av bestemmelsen. Dette er en videreføring av gjeldende rett.