1 Proposisjonens hovedinnhold

1.1 Generelt om lovforslaget

Justis- og beredskapsdepartementet legger i denne proposisjonen frem forslag til en ny lov om arv og dødsboskifte. Sammen med forslag om et nytt kapittel 18 i ekteskapsloven vil den nye loven erstatte lov 21. februar 1930 om skifte og lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. Lovforslaget har bakgrunn i Skiftelovutvalgets utredning i NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning og Arvelovutvalgets utredning i NOU 2014: 1 Ny arvelov.

Skifteloven nærmer seg nitti år. Selv om loven er endret en rekke ganger, bærer den preg av sin alder. Loven gir ikke nødvendigvis hensiktsmessige regler for moderne skifteoppgjør, og den kan være vanskelig å forstå. Departementet er derfor av den oppfatning at den er moden for en fullstendig revisjon. Lovens alder tilsier også i seg selv at det kan være grunn til å gjøre en ny vurdering av reglene.

Arveloven er av yngre dato enn skifteloven. Samfunnet har imidlertid endret seg mye også siden vedtakelsen av arveloven i 1972. Man ser et større mangfold i hvordan folk lever livene sine. Den tradisjonelle kjernefamilien er fortsatt dominerende, men en større andel av arvelaterne har i dag hatt flere samliv, og ofte har de mer enn ett kull barn. I en arverettslig sammenheng har det betydning også at levealderen har økt, og at velstandsutviklingen har ført til at det gjennomgående er større formuer som skal fordeles som arv, enn det var for noen tiår siden. Disse forholdene tilsier at loven gjennomgås for å sikre at man har en arvelov som er tilpasset dagens familiemønstre og oppfatninger av hva som er en rettferdig fordeling av arv.

Departementet foreslår at det gis en ny arvelov som inneholder regler både om arv og om skifte av dødsbo. Den nye arveloven vil dermed erstatte arveloven 1972 og skiftelovens regler om dødsboskifte. Skiftelovens regler om skifte av felleseie ved samlivsbrudd foreslår departementet at plasseres i ekteskapsloven som et nytt kapittel 18. Samlet innebærer dette at arveloven 1972 og skifteloven 1930 kan oppheves. En slik lovstruktur innebærer at saksbehandlingsreglene for booppgjøret er å finne i samme lov som de materielle reglene om hvem som har rett til hvor stor andel av arven. Dette vil etter departementets syn gjøre reglene lettere tilgjengelige, se punkt 4.1 i proposisjonen.

Forslaget til en ny lov om arv og dødsboskifte er inndelt i fire deler: en del med innledende bestemmelser, en del om retten til arv, en del om skifte av dødsbo og en del med avsluttende bestemmelser. Det er lagt stor vekt på at loven skal være brukervennlig, med en oversiktlig struktur og med et språk som kan forstås også av dem som ikke har juridisk bakgrunn. For å oppnå dette er enkelte av de juridiske begrepene som brukes i dagens lovgivning, erstattet av en mer moderne og forståelig terminologi. Begrepene «legatar» og «loddeier» i skifteloven er erstattet av fellesbegrepet «arving». I lovforslaget brukes heller ikke ord som «utlodning», «boslodd», osv.

1.2 Retten til arv

Arverett kan følge av lovens arvegangsregler (legalarv) eller av testament (testamentsarv). Reglene om legalarven angir hvordan arven skal fordeles hvis arvelateren ikke har fastsatt en annen fordeling i testament. I utgangspunktet er det arvelaterens nærmeste slektninger som har rett til arv etter loven. Men etterlater arvelateren seg ektefelle, har ektefellen rett til en betydelig andel av arven som delvis fortrenger slektsarvingenes arverett. Fra 1. juli 2009 har også visse samboere rett til arv etter hverandre etter loven, men arveretten er mer begrenset enn for ektefeller.

Lovforslagets andre del gjelder som nevnt retten til arv. Denne delen av lovforslaget erstatter i hovedsak de reglene man i dag finner i arveloven. Lovforslaget bygger i stor grad på de samme prinsippene som gjeldende arvelov. Først og fremst dreier det seg om justeringer av den nåværende arvelovens regler.

Reglene om slektens arverett etter loven er i det vesentlige videreført i lovforslaget, se punkt 5 i proposisjonen. Det legges i lovforslaget opp til at arven fortsatt skal fordeles til de nærmeste slektningene og på grunnlag av en inndeling i tre arvegangsklasser. Første arvegangsklasse omfatter arvelaterens barn og deres etterkommere (livsarvingene). Arven skal i utgangspunktet deles likt mellom barna. Har et barn avgått ved døden før arvelateren, går arven videre til dette barnets barn (arvelaterens barnebarn), osv. Dersom arvelateren ikke etterlater seg arvinger i første arvegangsklasse, går arven til slektninger i andre arvegangsklasse, som omfatter arvelaterens foreldre og deres etterkommere. Er foreldrene i live, arver de alt. Er en forelder død, går denne forelderens andel av arven videre til neste slektsledd (søsken eller halvsøsken av arvelateren, eventuelt arvelaterens nevøer eller nieser). Dersom arvelateren ikke etterlater seg slektninger i første eller andre arvegangsklasse, går arven til tredje arvegangsklasse, det vil si besteforeldrene eller deres etterkommere hvis besteforeldrene ikke er i live (arvelaterens tanter og onkler, eventuelt søskenbarn). De fjerneste slektningene som tar arv etter loven, er søskenbarn.

Etterlater arvelateren seg en ektefelle, har ektefellen rett til en andel av arven, og resten fordeles til slektsarvingene etter de reglene som er omtalt foran. Det vises til punkt 6 i proposisjonen. I tilfeller der arvelateren etterlater seg livsarvinger, foreslår departementet en videreføring av regelen i gjeldende lov om at ektefellen arver en firedel. Departementet foreslår også at ektefellen fortsatt skal ha rett til en minstearv på fire ganger folketrygdens grunnbeløp.

Også lovforslagets regler om ektefellens arverett når arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger, er i samsvar med gjeldende lov. Er de nærmeste slektsarvingene arvinger i andre arvegangsklasse, foreslås det at ektefellen skal arve halvparten, men likevel minst seks ganger grunnbeløpet. Etterlater arvelateren seg slektninger bare i tredje arvegangsklasse, eller enda fjernere slektninger, arver ektefellen alt.

For samboere foreslås en videreføring av arvereglene i gjeldende arvelov, se punkt 7. Disse reglene ble som nevnt innført i 2009 og er dermed av relativt ny dato. Etter lovforslaget er det etter dette samboere som har, har hatt eller venter barn sammen, som har arverett etter hverandre i kraft av loven. Arven utgjør fire ganger folketrygdens grunnbeløp, og den kan begrenses ved testament. Samboere uten felles barn, men med minst fem års samboerskap, har ikke arverett etter hverandre etter loven, man kan gi hverandre arverett ved testament. Innenfor en grense på fire ganger grunnbeløpet går denne arveretten foran eventuelle livsarvingers pliktdelsarv. Også for samboere med kortere samboerskap enn fem år (og uten felles barn) må arveretten eventuelt følge av testament, men for disse samboerne gjelder det ikke noe unntak fra pliktdelsreglene for det tilfellet at arvelateren etterlater seg særskilte livsarvinger.

I små bo vil reglene om minstearv for ektefeller kunne bety at det ikke blir noe arv til livsarvingene. Den som ikke er arving, har heller ikke rettigheter i arveoppgjøret, herunder adgang til å få overta eiendeler i boet. I punkt 6.5.4 foreslås det at livsarvingene i disse tilfellene gis visse rettigheter tilsvarende det de ville ha hatt om de hadde hatt status som arvinger. Det samme foreslås der en samboers arverettigheter fører til at livsarvingene ikke får rett til arv.

Reglene om den gjenlevende ektefellens rett til å sitte i uskifte foreslås i det vesentlige videreført, se punkt 8. I samsvar med gjeldende lov foreslår departementet at retten til uskifte i utgangspunktet bare omfatter felleseiemidler, og det foreslås et krav om samtykke fra eventuelle særskilte livsarvinger. Etter forslaget vil det fortsatt være en forutsetning for å kunne sitte i uskifte at den gjenlevende ektefellen overtar ansvaret for arvelaterens gjeld.

Det foreslås at utgangspunktet fortsatt skal være at den gjenlevende ektefellen i levende live rår over uskifteboet som en eier. Det absolutte forbudet mot å gi bort fast eiendom foreslås ikke videreført. Adgangen til å gi bort fast eiendom skal i stedet vurderes etter regelen om at man ikke kan gi bort gaver som står i misforhold til formuen i uskifteboet. For å gi arvingene bedre muligheter til innsyn i den gjenlevendes disposisjoner over verdiene i uskifteboet foreslås en regel om en utvidet adgang til å begjære bevissikring utenfor rettssak. Når det gjelder testasjonskompetansen, foreslås en videreføring av prinsippet i gjeldende lov om at den gjenlevende ektefellen i testament kan rå over en andel i boet som svarer til det hans eller hennes egne arvinger skal ha når han eller hun dør.

Reglene om samboeres rett til å sitte i uskifte foreslås også i det vesentlige videreført, se punkt 9. Uskifteretten er etter dette forbeholdt samboere som har, har hatt eller venter barn sammen. Den gjenlevende samboeren kan overta følgende eiendeler uskiftet: felles bolig og innbo samt bil og fritidsbolig med innbo som tjente til felles bruk for samboerne. Også andre eiendeler kan overtas uskiftet, men dette må i så fall være fastsatt i testament, eller arvingene må samtykke. Ved skifte av uskifteformuen skal uskifteformuen deles på grunnlag av verdien av hver av samboernes eiendeler på det tidspunktet uskifteboet ble etablert. For øvrig gjelder reglene om uskifte for ektefeller i stor grad tilsvarende.

Departementet foreslår i punkt 10.1 at livsarvingene fortsatt skal ha rett til pliktdelsarv. Som etter gjeldende lov skal pliktdelsarven utgjøre to tredeler av arven. Den beløpsmessige begrensningen på en million kroner etter dagens arvelov foreslås oppjustert til 25 ganger folketrygdens grunnbeløp. Lovforslaget går etter dette ut på at to tredeler av arvelaterens formue er pliktdelsarv for livsarvingene. Pliktdelsarven er likevel aldri større enn 25 ganger grunnbeløpet til hvert av arvelaterens barn eller hvert barns linje. Den særlige beløpsbegrensningen i gjeldende lov på 200 000 kroner for fjernere livsarving enn barn er ikke videreført i lovforslaget.

En endring i forhold til gjeldende arvelov er at den gjenstandsmessige siden av pliktdelsvernet ikke er videreført i lovforslaget. Den gjeldende begrensningen om at arvelateren i testament ikke kan disponere over eiendeler som har større verdi enn den delen av arven som overstiger pliktdelsarven, kan stenge for smidige arveoppgjør. Lovforslaget går derfor ut på at arvelateren ved testament kan bestemme at en livsarving skal få pliktdelsarven utdelt i kontanter. Videre kan arvelateren ved testament gi en livsarving rett til å få arven utdelt som en bestemt eiendel, også om eiendelen er verd mer enn arvingens andel av arven. Livsarvingen må i så fall betale det overskytende til boet. Pliktdelen vil etter dette være et verdimessig vern, ikke også et gjenstandsmessig vern.

Det foreslås at loven fortsatt skal gi arvelateren en viss adgang til å råde over pliktdelsarven ved testament, men det foreslås enkelte endringer i disse reglene, se nærmere punkt 10.2. I likhet med gjeldende lov skal arvelateren etter lovforslaget kunne bestemme at pliktdelsarven skal være livsarvingens særeie mv. Arvelateren skal også kunne fastsette begrensninger for livsarvingens råderett over pliktdelsarven, men råderettsbegrensningene kan gjelde bare frem til livsarvingen fyller 25 år. Som etter gjeldende lov er det dessuten en viss adgang til å gjøre livsarvingen arveløs hvis livsarvingen har begått en straffbar handling mot arvelateren eller arvelaterens nærmeste familie. Et slikt testament må være stadfestet av Kongen (delegert til Statens sivilrettsforvaltning). Det foreslås dessuten en ny bestemmelse om at arvelateren i testament kan bestemme over den videre arvegangen for pliktdelsarven i tilfeller der livsarvingen mangler testasjonsevne.

I punkt 11 foreslås det å videreføre en regel om at en livsarving som ikke har mottatt full forsørgelse på det tidspunktet arvelateren dør, skal kunne kreve en ekstra utbetaling av boet for å sikre livsopphold og utdanning mv., dersom dette etter forholdene er rimelig.

Ønsker en arvelater å bestemme noe om hvem som skal arve ham eller henne, må dette gjøres ved testament. Arveloven innebærer at såkalte dødsdisposisjoner skal fastsettes ved testament, mens det ikke er nødvendig med testament for såkalte livsdisposisjoner. Av pedagogiske hensyn foreslår departementet en bestemmelse som slår fast at en dødsdisposisjon må fremgå av et testament for å være gyldig, og det foreslås en angivelse i loven av hva som anses å være en dødsdisposisjon («avtale og gave som verken hadde eller var ment å ha realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid»). Det vises til punkt 12 i proposisjonen.

Reglene om hvem som kan opprette testament, foreslås i det vesentlige videreført, se punkt 13.1. Dette innebærer blant annet at testasjonsalderen, i likhet med myndighetsalderen, fortsatt vil være 18 år. Videre foreslås det at en testamentarisk disposisjon er ugyldig hvis testator på grunn av sinnslidelse, demens, rus eller annen psykisk funksjonsnedsettelse på testasjonstidspunktet ikke hadde evne til å forstå eller vurdere disposisjonen.

Departementet foreslår at formkravene for opprettelse av testamenter i det vesentlige videreføres, se punkt 13.2. Testamentet skal fortsatt være skriftlig, testator må underskrive testamentet, og to vitner må bevitne underskriften ved at testator skriver under dokumentet eller vedkjenner seg underskriften mens vitnene er til stede. Regelen i gjeldende lov om at vitnene må være til stede sammen, er ikke videreført. Lovteksten er også forenklet ved at kravet om at vitnene må være godtatt av testator, og at de skriver under etter testators ønske, er sløyfet. Departementet foreslår ellers noen justeringer av habilitetskravene for testamentsvitner.

Det foreslås i punkt 13.3 å videreføre regler om nødtestament, slik at det er adgang til å opprette gyldig testament i en nødsituasjon der det ikke er mulig å opprette et testament som oppfyller de alminnelige formkravene. Som etter gjeldende arvelov kan nødtestament opprettes enten som muntlig testament med to vitner eller som skriftlig testament uten vitner.

Arvelovutvalget foreslår i NOU 2014: 1 at det innføres en adgang til å opprette såkalt notartestament, som et alternativ til vitnetestamentet. Forslaget går ut på at et skriftlig testament kan underskrives hos eller vedkjennes for Notarius Publicus (tingretten). Notaren skal etter forslaget fylle den funksjonen testamentsvitnene har ellers, ved å påse at testator underskriver testamentet eller vedkjenner seg underskriften. Departementet har ikke fulgt opp dette forslaget. Departementet legger i punkt 13.4 blant annet vekt på at publikum feilaktig kan få inntrykk av at tingretten utfører en innholdskontroll, og at notarialbekreftelsen gir en garanti for testamentets gyldighet. Departementet er også skeptisk til å legge en ny oppgave av ikke-dømmende karakter til domstolene.

Departementet foreslår i punkt 14 å videreføre arvelovens utgangspunkt om at endring eller tilbakekall av et testament må skje i testaments form. Det foreslås at testamentet skal kunne tilbakekalles også ved ødeleggelse eller overstryking, men i motsetning til etter gjeldende lov må dette i så fall gjelde hele testamentet.

Arvelovutvalget har delt seg i et flertall og et mindretall i spørsmålet om man bør videreføre adgangen etter gjeldende arvelov til å binde seg til ikke å opprette testament eller til ikke å endre eller tilbakekalle et testament (såkalte arvepakter). I punkt 15 slutter departementet seg til flertallets syn om at det ikke synes å være tilstrekkelige grunner til ikke å videreføre denne ordningen, som har lange tradisjoner i norsk rett.

Arvelovens regler om ugyldige testamentariske disposisjoner foreslås videreført med noen mindre endringer, se punkt 16.

Utgangspunktet etter gjeldende arvelov om at testamenter skal tolkes i samsvar med det testator mente, foreslås videreført, se punkt 17. Departementet foreslår også at loven fortsatt skal ha enkelte supplerende tolkningsregler, jf. § 66 i gjeldende lov. Disse reglene gjelder bare hvis det ikke er grunn til å tro at testator mente noe annet. Det foreslås to innholdsmessige endringer i disse reglene. Den ene endringen gjelder en livsarvings rett til å tre inn i en testamentsarvings sted hvis testamentsarvingen dør før arvelateren. Den andre endringen gjelder tilfeller der en ektefelle eller samboer er innsatt som arving i et testament, og samlivet tok slutt før testator døde. Tolkningspresumsjonen går da ut på at arveretten faller bort.

Det foreslås et eget avsnitt i loven om felles testamenter og gjensidige testamenter. Reglene om slike testamenter er behandlet i punkt 18. Arvelovutvalget har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder den lengstlevendes adgang til å endre eller tilbakekalle testamentet etter at han eller hun har overtatt arven etter den førstavdøde. Departementet foreslår i utgangspunktet å videreføre regelen i gjeldende lov om at hvis et felles testament eller gjensidig testament sier noe om fordelingen av arven når begge testatorene er døde, kan den lengstlevende testatoren endre bare det som er bestemt om arv til den lengstlevendes egne arvinger etter loven eller til noen som er innsatt som arving etter særskilt ønske fra den lengstlevende. På bakgrunn av at denne regelen kan slå uheldig ut for ektefeller som har full arverett etter hverandre etter loven, og at den kan virke som en felle, foreslås det en unntaksregel som går ut på at en lengstlevende ektefelle som etter loven ville ha hatt full arverett etter den førstavdøde ektefellen, fritt kan endre testamentet med mindre testamentet klart gir uttrykk for at testasjonskompetansen er begrenset. Det foreslås for øvrig supplerende tolkningsregler for felles testamenter og gjensidige testamenter med noen endringer sammenliknet med gjeldende arvelov.

Departementet går i punkt 19 inn for å videreføre ordningen med at man kan innlevere sitt testament til tingretten slik at det blir oppbevart og registrert der. Dette er et godt tilbud til dem som ønsker en sikker oppbevaring av testamentet og en trygghet for at testamentet blir lagt frem etter at man er død. Det foreslås en utvidelse av ordningen ved at testamentet skal kunne innleveres og kreves utlevert hos alle tingretter. Det skal etter forslaget fortsatt være adgang til å innlevere testamentet i lukket omslag. For å unngå tvil om gyldigheten av testamentet hvis originalen ikke kan finnes etter dødsfallet, foreslår departementet at det innføres et krav om at det er originalen som skal innleveres til tingretten. Tingretten skal etter forslaget ikke gi opplysninger til andre enn testator om at den har et testament til oppbevaring, men det foreslås et unntak hvis testator har verge. Fylkesmannen kan i så fall få opplyst at det er innlevert et testament til tingretten, men fylkesmannen kan ikke få opplysninger om innholdet.

Departementet foreslår ellers en ny bestemmelse om innsynsrett i testamentet etter testators død. Bestemmelsen gjelder testamenter tingretten har til oppbevaring, eller som er innlevert til tingretten etter dødsfallet. Bestemmelsen går i korthet ut på at det bare er dem hvis arverett blir berørt av testamentet, som har rett til innsyn.

Departementet går inn for at det fortsatt skal være et vilkår om at den som skal ta arv, må leve eller være unnfanget ved arvelaterens død, og at et barn som er unnfanget, men ikke født ved arvelaterens død, må fødes levende for å ta arv. Reglene i gjeldende lov om «utsatt arvefall», som innebærer at arvelateren i testament i en viss utstrekning kan innsette arvinger som ikke er født eller unnfanget ved arvelaterens død, foreslås ikke videreført. Disse spørsmålene er behandlet i punkt 20.

I punkt 21 vurderes spørsmålet om hvilke regler som bør gjelde for dødsfall som skjer tilnærmet samtidig, eller der dødsrekkefølgen er ukjent. Om to nære familiemedlemmer for eksempel omkommer som følge av samme ulykke, vil dødsrekkefølgen, som vil kunne fremstå som tilfeldig, kunne ha mye å si for fordelingen av arven etter dem. Departementet foreslår å videreføre regelen i gjeldende lov om at arvingen skal anses for ikke å ha overlevd arvelateren i tilfeller der man er usikker på dødsrekkefølgen. Departementet antar at denne løsningen oftere vil gi et resultat som er i samsvar med den alminnelige rettsfølelsen, enn en alternativ regel om at arvingen i disse tilfellene skal anses for å ha overlevd arvelateren og dermed tar arv. I tilfeller der det er mulig å fastslå hvem som døde først, mener departementet at man som utgangspunkt bør holde fast ved at dersom det er på det rene at en arvelater døde før sin arving, tar arvingen arv på vanlig måte. Departementet mener likevel det bør gjøres unntak for tilfeller der dødsfallene skyldes samme hendelse, og det er en slik nærhet i tid mellom dødsfallene at det kan sies å foreligge tilnærmet samtidighet. I slike tilfeller kan det være særlig vanskelig å forsone seg med at dødsrekkefølgen skal ha betydning for fordelingen av arven. Departementet foreslår en regel om at arvingen skal regnes for ikke å ha overlevd arvelateren hvis de to «dør straks etter hverandre som følge av samme hendelse». Med en slik regel unngår man at arverekkefølgen blir avgjort av en ren tilfeldighet der det like gjerne kunne ha vært den ene som den andre som døde først.

I likhet med gjeldende lov er det i lovforslaget inntatt et forbud mot avhendelse av og annen forhåndsdisponering over fremtidig arv, se punkt 22.2. Forbudet kan begrunnes i hensynet til arvingen selv og i hensynet til at det overfor arvelateren kan virke støtende at hans eller hennes fremtidige død gjøres til en formuesverdi. Forbudet omfatter også avtaler med en tredjeperson om salg av en bestemt gjenstand som den kommende arvingen regner med å få overta på skiftet. Departementet foreslår imidlertid en unntaksregel for avtaler mellom arvingene om fordelingen av gjenstander på et fremtidig skifte. Slike avtaler vil etter departementets syn oftere ha et mer beskyttelsesverdig formål enn en betinget salgsavtale med en tredjeperson. Departementet går ikke inn for et krav om samtykke fra arvelateren slik det var foreslått av Arvelovutvalgets flertall. Departementet foreslår for øvrig en regel som presiserer at arvingen kan rå over arven etter arvelaterens død, men at arvingen ikke kan overføre rettighetene som arving i forbindelse med skiftet på annen måte enn ved å gi avkall på arven.

Gjeldende arvelov skiller mellom avkall på fremtidig arv og avslag på arv etter arvefallet. Det foreslås i punkt 22.3 at dette skillet oppheves, at det gis en samlet regulering, og at begge deler omtales som avkall på arv. Det foreslås en regel som slår fast at det kan gis helt eller delvis avkall på fremtidig eller falt arv, og at arv som det er gitt avkall på, fordeles som om arvingen var død før arvelateren.

Punkt 22.4 omhandler avkorting av arv. Reglene om avkorting av arv gjelder spørsmålet om det skal gjøres fradrag i en livsarvings arveandel for gaver eller forskudd på arv som vedkommende har mottatt mens arvelateren var i live. Etter gjeldende arvelov skal det gjøres avkorting i en livsarvings arvelodd dersom arvelateren har fastsatt dette eller det ellers blir godtgjort at avkorting vil være i samsvar med arvelaterens forutsetninger. Etter departementets syn bør en regel om avkorting ha som utgangspunkt at arvelaterens forutsetninger og ønsker om fordeling av arven skal respekteres. På den annen side bør regelen også ivareta hensynet til forutberegnelighet for arvingen som mottar gaven. Departementet foreslår på denne bakgrunn en regel om at det skal foretas en avkorting i arven hvis dette var satt som en betingelse for den økonomiske ytelsen arvingen mottok. Det vil være en klar fordel for det fremtidige skifteoppgjøret at en slik betingelse har kommet til uttrykk skriftlig. Departementet foreslår derfor en påminnelse i loven om at betingelsen bør være skriftlig og meddelt de andre arvingene.

I punkt 23 foreslår departementet en adgang til fradømmelse av arverett ved straffbare handlinger mot arvelateren eller arving etter arvelateren. Lovforslaget bygger i stor grad på gjeldende rett. Det foreslås imidlertid å utvide bestemmelsens virkeområde til å gjelde også der arvingen har utført en straffbar handling mot arvelateren som medfører at arvelateren mister testasjonsevnen. Videre foreslås det en utvidelse ved at det ikke stilles krav til hvilken straffereaksjon som idømmes. I ekteskapsloven foreslås det dessuten en ny regel som gir mulighet til å fradømme retten til berikelse ved deling av felleseiet. Bestemmelsen har samme formål som arvelovens regel om fradømmelse av arverett. Med en slik regel kan man unngå urimelige situasjoner der arvingen fradømmes retten til arv etter sin ektefelle, men oppnår en økonomisk berikelse ved delingen av felleseiet.

1.3 Skifte av dødsbo

I lovforslagets tredje del er det gitt regler om skifte av dødsbo. Det er tatt sikte på å gi regler som er mer tilgjengelige enn dem som følger av skifteloven 1930. Lovforslaget innebærer ellers i stor grad en videreføring av kjente prinsipper fra den någjeldende skifteloven, og det foreslås ingen omfattende administrative endringer.

Vi har lang tradisjon for at skifteoppgavene ligger i domstolene. Lovforslaget bygger på at domstolene fortsatt skal ha disse oppgavene, se punkt 24.

Den innledende fasen av bobehandlingen, før det er bestemt om boet skal skiftes privat eller offentlig, er behandlet i punkt 25. Det foreslås i punkt 25.1 at reglene om melding om og opplysningsplikt i forbindelse med dødsfall i stor grad videreføres. For å legge til rette for digital innsamling og videreformidling av opplysninger om dødsfall foreslår departementet en hjemmel til å gi forskrift om dødsfallsmeldinger, herunder om innholdet i meldingen, til hvem meldingen skal gis, og hvordan opplysningene skal behandles og meldes videre. I punkt 25.2 foreslås det å lovfeste en veiledningsplikt for tingretten overfor dem som kan ha rettigheter i dødsboet. Plikten er begrenset til veiledning om praktiske fremgangsmåter og om innholdet i rettsreglene uten at det gis konkrete råd. I punkt 25.3 foreslås regler om registrering og sikring av boets eiendeler i fasen før det er åpnet privat eller offentlig skifte.

I denne fasen kan arvingene ha behov for å få oversikt over arvelaterens formue og gjeld for å kunne ta stilling til om de bør velge privat eller offentlig skifte. Departementet foreslår å lovfeste praksisen med å utstede en formuesfullmakt til arvingene, som gir tilgang til for eksempel kontoopplysninger og skatteopplysninger om arvelateren, se punkt 25.4. Når det gjelder opplysninger om transaksjoner på arvelaterens bankkonti, foreslås det begrensninger for hvor gamle opplysninger det kan gis innsyn i. Departementet foreslår også å lovfeste praksisen med at tingretten gir arvinger fullmakt til å gjennomgå arvelaterens bankboks. Videre foreslås en ny regel om at retten kan gi et begravelsesbyrå fullmakt til innsyn i skatteopplysninger for siste år. Dette kan være en praktisk løsning der det er behov for slik dokumentasjon i forbindelse med søknad om gravferdsstønad, og arvingene har gitt et begravelsesbyrå i oppdrag å søke om dette på deres vegne.

Et dødsbo kan etter gjeldende skiftelov skiftes privat eller offentlig. Ved et privat skifte er det arvingene som selv står for bobehandlingen. Ved et offentlig skifte er det tingretten som står for skiftet, men likevel slik at det som regel oppnevnes en bobestyrer som tar seg av den praktiske gjennomføringen. De fleste dødsbo i Norge skiftes privat. Dette vil normalt være et langt billigere alternativ enn offentlig skifte. Ordningene med privat og offentlig skifte er videreført i lovforslaget.

Etter gjeldende lov er det et vilkår for å kunne skifte privat at en eller flere av arvingene påtar seg et personlig ansvar for arvelaterens gjeld. I NOU 2007: 16 foreslår Skiftelovutvalget at dette vilkåret ikke videreføres, og at arvingene skal være ansvarlige for arvelaterens gjeld bare innenfor rammene av boets midler. Departementet går inn for å beholde prinsippet om full gjeldsovertakelse i gjeldende lov, se punkt 26.2. Etter departementets syn er det vanskelig å opprettholde en skifteform som er så enkel og uformell som det private skiftet etter norsk rett, og samtidig ivareta kreditorenes interesser på en rimelig måte, uten å kombinere dette med en regel om at arvingene, når de får tilgang til alle eiendelene i boet, også blir ansvarlige for boets forpliktelser fullt ut.

Gjennomføringen av et privat skifte er i liten grad lovregulert i gjeldende skiftelov. Departementet foreslår en større grad av lovregulering i den nye loven, se punkt 26.3. Etter departementets syn er det ikke behov for eller ønskelig med en mer formalisert bobehandling. Et formål med lovforslaget er å verne om adgangen til et enkelt, privat skifte basert på avtalefrihet, samtidig som det gis enkelte lovregler for å gi en bedre veiledning til arvingene om skiftebehandlingen og oppgavene som inngår i skiftebehandlingen. Departementet foreslår blant annet en regel som slår fast at avgjørelser under det private skiftet krever enstemmighet blant arvingene, og en regel som gir en oversikt over de oppgavene som skal eller bør utføres ved gjennomføringen av et privat skifte.

Det er etter departementets syn fortsatt behov for en ordning med offentlig skifte som alternativ til privat skifte. Et slikt alternativ kan være konfliktforebyggende og legger til rette for tvisteløsning i de boene der partene har vanskelig for å finne løsninger seg imellom.

Når det fremsettes begjæring om offentlig skifte, tilbys partene normalt et saksforberedende rettsmøte i tingretten. Formålet er å legge til rette for at partene kan komme til enighet slik at offentlig skifte om mulig kan unngås. I punkt 27.2 foreslår departementet å lovfeste at det som hovedregel skal holdes forberedende rettsmøte. Det foreslås også å lovfeste en adgang til å inngå rettsforlik i det forberedende rettsmøtet dersom dommeren finner det ubetenkelig. Ordningen med forberedende rettsmøte kan føre til en reduksjon av antallet offentlige skifter. Og i tilfeller der partene etter det forberedende rettsmøtet fortsatt mener at boet bør skiftes offentlig, vil det forberedende rettsmøtet kunne gjøre den videre gjennomføringen av det offentlige skiftet enklere og mer effektiv ved at noen av tvistepunktene kan være ryddet av veien.

Skiftelovens regler om hvem som kan begjære offentlig skifte, og om vilkår for å åpne offentlig skifte er i det vesentlige videreført i lovforslaget.

I noen tilfeller forekommer det at boet ikke kan skiftes privat fordi det ikke er noen av arvingene som påtar seg ansvaret for arvelaterens gjeld, samtidig som det heller ikke er noen som krever offentlig skifte. I slike bo er det ingen som formelt ivaretar boets anliggender. Dette blir ofte betegnet som «flytende bo». Tingretten kan åpne offentlig skifte av eget tiltak, men det er da et vilkår at boets midler er tilstrekkelige til å dekke skifteomkostningene. I enkelte bo kan det være uheldig at det ikke blir gjennomført skifte. Departementet foreslår i punkt 27.2 en ny regel om at dersom det foreligger «særlige grunner», kan retten åpne offentlig skifte selv om boets midler ikke er tilstrekkelige til å dekke skifteomkostningene. Staten hefter i så fall for skifteomkostningene oppad begrenset til 50 ganger rettsgebyret. Slike særlige grunner vil for eksempel kunne foreligge der offentlig skiftebehandling kan medvirke til at rettighetene til barn eller andre svake grupper ivaretas, eller til at verdier ikke går tapt, eller der offentlig skiftebehandling er nødvendig for å avvikle næringsvirksomhet.

Også når det gjelder gjennomføringen av det offentlige skiftet, foreslås det i det vesentlige en videreføring av gjeldende rett. Oppgavene i forbindelse med et offentlig skifte er i de fleste tilfeller overlatt til en bobestyrer. Denne ordningen er videreført i lovforslaget, men departementet går inn for at begrepet «bobestyrer» i gjeldende lov erstattes av «bostyrer». I utgangspunktet er det tingretten som har kompetanse til å gjennomføre offentlig skifte etter loven, men det foreslås i likhet med gjeldende lov at retten som hovedregel skal oppnevne en bostyrer. Bostyrerens kompetanse er dermed utledet av tingrettens kompetanse. En nyhet i lovforslaget er at det foreslås en regel som gir arvingene formell rett til å klage over hvordan bostyreren utfører sine oppgaver, se punkt 27.3.

Som etter gjeldende skiftelov vil et offentlig skifte kunne avsluttes ved tilbakelevering av boet til privat skifte eller uskifte, ved innstilling av bobehandlingen eller ved at retten ved kjennelse fastsetter et booppgjør. Begrepet «booppgjør» erstatter begrepet «utlodning» i gjeldende skiftelov. Som det fremgår av punkt 27.4, foreslår departementet en egen saksbehandlingsregel for tilfeller der det dukker opp ytterligere eiendeler etter arvelateren etter at booppgjøret er fastsatt.

I punkt 28 foreslås det at retten skal utferdige proklama før det er avgjort om boet skal skiftes offentlig eller privat, dersom dette begjæres av en arving. Ved offentlig skifte foreslås det at proklama skal være obligatorisk. For de private skiftene foreslås det at det skal utstedes proklama bare hvis en av arvingene krever det.

Ved både privat skifte og offentlig skifte vil fordelingen av eiendelene i boet og verdsettingen av dem være sentrale spørsmål for arvingene. Det foreslås i punkt 29.1 en regel om at en arving kan overta bestemte eiendeler i boet når ingen av de øvrige arvingene motsetter seg dette. Er det uenighet om en arving skal få overta en eiendel, kan arvingen overta eiendelen dersom gode grunner taler for det, og det ikke er noen rimelig grunn for de andre arvingene til å motsette seg det. En arving kan kreve at eiendelen selges dersom det ikke er noen som har rett til å få overta eiendelen etter de nevnte reglene, etter de særregler som gjelder for ektefeller og samboere, eller på grunnlag av odels- eller åsetesrett. Når det gjelder verdsettelsen, foreslås en ny bestemmelse som slår fast at utgangspunktet er avtalefrihet, se punkt 29.2. Blir arvingene ikke enige, kan verdsettelsen avgjøres ved skiftetakst, som etter gjeldende lov. Verdsettelsen skal etter lovforslaget knyttes til tidspunktet da det blir bestemt hvem som skal overta eiendelen.

I punkt 30 vurderes om det bør gis en egen regel om revisjon eller lemping av avtaler om arveoppgjør. Departementet går ikke inn for en slik regel og legger til grunn at en anvendelse av avtaleloven § 36 vil være tilstrekkelig.

I tilfeller der arvelateren etterlater seg ektefelle, gjelder en del særlige regler, se punkt 31. Hvis det ikke er aktuelt med uskifte, må et eventuelt felleseie mellom ektefellene deles før dødsboet skiftes med ektefellen som en av arvingene. Delingen av felleseiet reguleres av ekteskapsloven, og det foreslås ikke innholdsmessige endringer i disse reglene. Når det gjelder skiftet av dødsboet, foreslås enkelte endringer i reglene om såkalt summarisk skifte. Det foreslås at det inntas i loven en regel om ektefellens råderett over eiendeler og om vederlag for bruk av eiendeler under skiftet. Videre foreslås det at en gjenlevende ektefelle i utgangspunktet skal ha rett til å få overta på skiftet enhver eiendel som han eller hun fullt ut eller for det vesentlige har brakt inn i felleseiet, og at en gjenlevende ektefelle normalt også skal ha rett til å overta bolig og innbo som har vært felleseie. Departementet foreslår dessuten å utvide retten for en ektefelle til å få utlagt felles bolig med innbo på skiftet når disse eiendelene har vært arvelaterens særeie.

Samboeres rett til å overta felles bolig og innbo er regulert i husstandsfellesskapsloven § 2. Departementet foreslår ingen innholdsmessige endringer i disse reglene, da husstandsfellesskapsloven ligger utenfor rammene for dette lovarbeidet. Departementet mener imidlertid at det kan være hensiktsmessig med en regulering av samboeres råderett over eiendeler under skiftet i likhet med bestemmelsen som er foreslått for gjenlevende ektefeller.

Tingretten følger særlige skifteprosessuelle regler når den avgjør om det skal åpnes offentlig skifte, og når den avgjør nærmere bestemte tvister under et offentlig skifte. Skifteprosessen skiller seg fra allmennprosessen ved at den i mindre grad er bundet av regler og dermed er mer fleksibel. I punkt 32 konkluderer departementet med at det fortsatt er behov for en egen skifteprosess. Departementet foreslår en viss utvidelse av skifteprosessens anvendelsesområde, samtidig som at skifteprosessen i noe større grad enn i dag legges opp til å være eksklusiv. Det foreslås en regel om skifteprosessens innhold slik at de særlige trekkene ved skifteprosessen kommer klarere til uttrykk i loven. Det foreslås også visse endringer i reglene om adgangen til å overføre skiftetvister til søksmåls former, i reglene om en adgang for retten til å sette frist for å reise sak og i reglene om partsevne.

Dødsbo der eiendelene i boet ikke er tilstrekkelige til å oppfylle alle forpliktelsene etter arvelateren, reiser særlige spørsmål. I punkt 33 vurderer departementet om disse boene bør behandles etter konkurslovens regler på linje med andre insolvente formuesmasser, men departementet konkluderer med at det fortsatt er behov for enkelte særregler om offentlig skifte av insolvente dødsbo som et alternativ til konkursbehandling. Gjeldende lovs regler foreslås i det vesentlige videreført.

I punkt 35.2 behandles reglene om norske skiftemyndigheters kompetanse i saker som har tilknytning til flere land. Departementet foreslår at det skal kunne kreves skifte av dødsbo i Norge dersom arvelateren på dødstidspunktet hadde «sitt vanlige bosted» her. Det foreslås også en viss adgang til å få skiftet boet i Norge selv om arvelateren ikke hadde sitt vanlige bosted her. Når skiftet skal foretas i Norge, skal skiftemyndigheten følge norske skifteregler, se punkt 35.3.

Når norske domstoler har skiftekompetanse i en sak som har tilknytning til flere land, er det også et spørsmål hvilket lands materielle arverett som skal legges til grunn for selve fordelingen av arven. Hovedregelen etter lovforslaget er at det er arveretten i den staten der arvelateren ved sin død hadde sitt vanlige bosted, som skal anvendes på skiftet, se punkt 35.4. Arvelateren gis imidlertid en adgang til på visse vilkår å bestemme at retten til arv skal avgjøres etter arveretten i den staten der han eller hun er eller har vært statsborger.

Departementet foreslår i punkt 35.5 at de gjeldende reglene om anerkjennelse av utenlandske skifteoppgjør videreføres, men det synes ikke å være behov for å lovfeste disse reglene.

Punkt 36 gjelder tilfeller der det inngår en landbrukseiendom i dødsboet. Hvis skiftet trekker ut i tid, kan det ha som konsekvens at landbrukseiendommen heller ikke blir drevet på lang tid. For å avhjelpe dette foreslås det at dersom det inngår en landbrukseiendom i boet, skal tingretten melde fra til landbruksmyndighetene i den kommunen eiendommen ligger, om hvem som er arvinger i boet.

I punkt 37 foreslås enkelte særlige skifterettslige regler for bedre å ivareta stiftelser som opprettes ved testament, og slike stiftelsers interesser under bobehandlingen.

1.4 Skifteregler ved samlivsbrudd

Som nevnt under punkt 1.1 foreslås det at skiftelovens regler om skifte av felleseie i forbindelse med et samlivsbrudd flyttes til ekteskapsloven. Det foreslås i punkt 34.2 at det fortsatt skal være adgang til å begjære offentlig skifte av felleseie, og det foreslås at reglene om gjennomføringen av felleseieskifter i stor grad videreføres i et nytt kapittel 18 i ekteskapsloven. Det foreslås også for felleseieskiftene en lovfesting av ordningen med forberedende rettsmøte. Av pedagogiske grunner er det i lovforslaget dessuten tatt inn en regel som slår fast at ved privat skifte er det ektefellene som gjennomfører oppgjøret.

I punkt 34.3 foreslås det at også ektefeller med særeie og samboere skal få adgang til å gjennomføre delingen av formuesmassen ved et offentlig skifte dersom de er enige om denne skifteformen. Dette er en nyhet sammenliknet med gjeldende lov. I likhet med det som foreslås for ektefeller med felleseie, foreslår departementet at det forut for åpningen av offentlig skifte som hovedregel skal holdes et forberedende rettsmøte.

I punkt 34.4 foreslås en endring av tvisteloven § 6-2 første ledd slik at familiesaker i sin helhet unntas fra forliksrådsbehandling.