27 Særlige regler om offentlig skifte

27.1 Innledning

Selv om vi i norsk rett har hatt tradisjon for å legge til rette for at dødsbo skal kunne skiftes privat, har man også erfaring for at det er behov for en alternativ skifteform. En viktig begrunnelse for en ordning med offentlig skifte har vært behovet for å kunne ivareta rettighetene til barn og voksne som ikke selv kan ivareta interessene sine i forbindelse med skiftet. En ordning med offentlig skifte kan også være nødvendig for å verne kreditorenes interesser.

Utviklingen med til dels større formuer og samtidig økt gjeldsbelastning, kombinert med en mer sammensatt familiestruktur, tilsier at det fortsatt er et behov for et offentlig alternativ til privat skifte. Et slikt alternativ kan være konfliktforebyggende og legger til rette for tvisteløsning i de boene der partene har vanskelig for å finne løsninger seg imellom. Etter departementets vurdering er det ingen grunn til å tro at skifteoppgjørene vil bli enklere i fremtiden enn de er i dag.

27.2 Åpning av offentlig skifte

27.2.1 Gjeldende rett

Når det fremsettes begjæring om offentlig skifte av et dødsbo eller et felleseie, tilbys partene normalt et saksforberedende rettsmøte i tingretten. Adgangen til å holde slike saksforberedende møter er ikke uttrykkelig regulert i skifteloven, men følger forutsetningsvis av rettsgebyrloven § 16 nr. 3. Formålet er å få partene til å komme til enighet slik at offentlig skifte om mulig kan unngås. Det eneste spørsmålet som rettslig bringes inn for tingretten på dette stadiet, er om det skal åpnes offentlig skifte. Tingretten har ikke kompetanse til å avgjøre de nærmere tvistepunktene mellom partene. Det er dermed neppe adgang til å inngå rettsforlik som fordeler eiendelene i boet. I rettspraksis er det lagt til grunn at et slikt rettsforlik ikke er rettskraftig etter tvisteloven § 19-12 eller tvangskraftig etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 annet ledd bokstav e, jf. Hålogaland lagmannsretts kjennelse inntatt i RG 2009 side 373, Eidsivating lagmannsretts kjennelse 18. januar 2013 (LE-2012-198604) og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Rt. 2005 side 985.

Skifteloven § 84, jf. § 60, har regler om hvem som kan kreve offentlig skifte. Slik rett har blant annet loddeierne, en legatar som er tilsagt en vesentlig del av boets midler, fylkesmannen eller vergen på vegne av en person under vergemål og kreditorer. Retten skal som hovedregel skifte boet av eget tiltak dersom vilkårene for privat skifte ikke er oppfylt, og det antas at boets midler er tilstrekkelige til å dekke begravelsesutgiftene og skifteomkostningene, jf. skifteloven § 83. I tillegg skal boet skiftes offentlig dersom arvelateren har fastsatt dette i gyldig testament, jf. § 87.

Den som begjærer offentlig skifte, må stille sikkerhet for skifteomkostningene, med mindre det er utvilsomt at boets midler er tilstrekkelige til å dekke dem, jf. § 86 første ledd. Sikkerhetsstillelse kreves ikke når det er staten som krever offentlig skifte, jf. § 86 annet ledd.

Retten til å kreve offentlig skifte faller som hovedregel bort tre år etter dødsfallet, jf. § 85.

I noen tilfeller forekommer det at boet ikke kan skiftes privat fordi det ikke er noen av arvingene som påtar seg ansvaret for arvelaterens gjeld, samtidig som at det heller ikke er noen som krever offentlig skifte. I slike bo er det ingen som formelt ivaretar boets anliggender. Dette blir ofte betegnet som «flytende bo». Det følger av skifteloven § 80 at hvis boets midler må antas å gi intet eller bare et minimalt beløp til fordeling etter at begravelsesutgiftene er dekket, kan retten overlate midlene til den som har ordnet med begravelsen, eller en annen som har stått den avdøde nær. Denne personen blir ansvarlig for boets og arvelaterens forpliktelser kun innenfor rammen av de mottatte midlene. Den nevnte bestemmelsen ble innført ved endringslov 22. juni 1990 nr. 40. Som Skiftelovutvalget viser til på side 85 i NOU 2007: 16, ble landets skifteretter ved denne lovendringen frigjort for mange restanser i form av slike små bo der ingen arvinger ville påta seg gjeldsansvaret. Problemet med flytende bo ble imidlertid ikke løst fullt ut med lovendringen i 1990. Skiftelovutvalget uttaler:

«Det er ikke uvanlig at boets status er så uoversiktlig at arvingene heller ikke ønsker å «overta» dødsboet etter skifteloven § 80. Tingretten vil ofte heller ikke kunne åpne offentlig skifte av eget tiltak fordi man ikke vet om det er tilstrekkelig midler på avdødes hånd til å dekke skifteomkostningene. Kreditorene vil i praksis heller ikke begjære offentlig skifte, idet tingretten krever forskuddsinnbetaling av garanti for skifteomkostningene. I praksis ligger garantibeløpet på mellom 30 000 og 50 000 kroner, alt etter dommerens skjønn. Disse boene vil som følge av dette i praksis bli avsluttet av retten på en uformell måte ved at man avmerker i datasystemet at intet er foretatt. Dette er ikke en tilfredsstillende rettstilstand.»

Det er gitt en mer utfyllende beskrivelse av problemet med flytende bo på side 85–86 i NOU 2007: 16.

27.2.2 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget foreslår å lovfeste adgangen til å holde saksforberedende rettsmøte. Utvalget begrunner dette slik på side 95 i NOU 2007: 16:

«I praksis gis arvingene tilbud om et forberedende rettsmøte når det begjæres offentlig skifte. Dette er et rettsmøte som normalt avholdes kort tid etter begjæringen, og som tar sikte på å skaffe til veie en grunnleggende oversikt over boets arvinger, aktiva og passiva, samt kartlegging av eventuelle tvister i boet. Rettsmøtet har også vist seg effektivt i forhold løsning av tvister mellom arvingene. Under slike møter blir det i praksis også inngått rettsforlik.

Utvalget ser det forberedende rettsmøtet som en viktig del av bobehandlingen. Selv om tvistene ikke skulle bli løst i rettsmøtet, vil møtet bidra til at forholdene legges til rette for en hurtig og effektiv bobehandling. I dag er imidlertid denne praksisen ulovfestet, noe utvalget ser som en uheldig svakhet ved gjeldende rett. Utvalget går derfor inn for å lovfeste forberedende rettsmøter, og det vises i den forbindelse til utk. § 8-5 og til merknadene til bestemmelsen.»

Utvalget foreslår også å lovfeste en adgang til å inngå rettsforlik i de saksforberedende rettsmøtene, jf. lovforslaget § 8-5 første ledd sjette punktum.

Utvalget foreslår for øvrig i liten grad endringer i reglene om åpning av offentlig skifte. Utvalget uttaler på side 85 i NOU 2007: 16:

«Utvalget viser til at reglene om begjæring av offentlig skifte ble gjennomgått under forberedelsen av endringsloven i 1990. Reglene er dermed av nokså ny dato. Utvalget legger videre til grunn at reglene har virket bra, og finner derfor ikke grunn til å foreta vesentlige endringer i rettstilstanden.»

For å avhjelpe noe av problemet med «flytende bo» foreslår utvalget likevel en ny regel som gir tingretten adgang til å åpne offentlig skifte selv om boets midler ikke er tilstrekkelige til å dekke skifteomkostningene, se § 8-3 annet og tredje punktum i utvalgets lovforslag. Dette skal kunne gjøres hvis det foreligger «særlige grunner». Staten skal etter forslaget være ansvarlig for skifteomkostningene opp til 50 ganger rettsgebyret. Utvalget mener at dagens regler ikke er tilstrekkelige, og illustrerer dette med et eksempel fra rettspraksis, se side 86 i utredningen. Utvalget uttaler deretter:

«Det er nærliggende å tro at et offentlig skifte med en bobestyrer vil være et langt bedre verktøy når det gjelder administreringen av slike utfordringer. Denne vil være skikket til å kunne avdekke og realisere aktuelle verdier på avdødes hånd, herunder eventuelt å gjøre bruk av legalpanterett for boomkostningene, jf. panteloven § 6-4 åttende ledd. På denne måten vil skifteomkostningene kunne få sin dekning. Arvingene vil da ha skaffet seg nødvendig oversikt over boet, hvilket kan gi grunnlag for en begjæring om tilbakelevering til privat skifte. Viser boet seg å være insolvent, herunder at det heller ikke avdekkes frie midler til å dekke skifteomkostningene, bør det kunne åpnes for en statlig garanti for skifteomkostningene lik tilfellene for oppbud og konkurs. Tingretten vil da kunne åpne offentlig skifte etter eget tiltak uten å være bekymret for det tilfelle at det skal vise seg å ikke være tilstrekkelige midler til å dekke skifteomkostningene.

De bærende hensyn bak en slik statlig garanti for dødsbo vil ikke være ulik reglene som ligger bak oppbud, tvangsoppløsning og tvangsavvikling av selskaper etter aksjelovene. Samfunnet er ikke tjent med at enkelte dødsboer bare «dør ut» av seg selv med tiden i et mer eller mindre kaos. Offentlige og private samfunnsinteresser taler for en ordnet avvikling av boer uavhengig av om det er selskaper eller personer. Det er grunn til å tro at avdødes ry og verdighet ivaretas for ettertiden på en bedre måte gjennom en offentlig ordnet avvikling. En skal heller ikke glemme at hensynet til avdødes pårørende taler i samme retning.»

27.2.3 Høringsinstansenes syn

Skiftelovutvalgets forslag om å lovfeste ordningen med saksforberedende rettsmøte før åpning av offentlig skifte støttes av Domstoladministrasjonen. Domstoladministrasjonen viser til at slike møter ofte fører til at det ikke blir nødvendig å åpne offentlig skifte. Dette fører igjen til billigere skiftebehandling for partene og redusert arbeidsbelastning for domstolene. Domstoladministrasjonen er enig i at en bestemmelse om saksforberedende rettsmøte bør være en «kan-regel», men slik at det forutsettes at det som hovedregel skal holdes saksforberedende rettsmøte før åpning av offentlig skifte. Videre mener Domstoladministrasjonen at det er viktig at det er adgang til å inngå rettsforlik under det saksforberedende møtet, for at ordningen skal være så effektiv som mulig.

Også Nedre Telemark tingrett er enig med utvalget i at partene bør kunne inngå rettsforlik i det saksforberedende rettsmøtet.

Asker og Bærum tingrett og Aust-Agder tingrett støtter også forslaget om å lovfeste ordningen med saksforberedende rettsmøte. Asker og Bærum tingrett legger til følgende:

«Dagens ulovfestede ordning forutsetter at en begjæring om offentlig skifte «ligger i bunnen», altså at begjæring om forberedende rettsmøte forutsetter begjæring om offentlig skifte. Det er uklart for oss om utvalget foreslår en videreføring av dette. Vi går inn for en slik videreføring. Det vil gi den beste sammenhengen i prosessreglene at et forberedende rettsmøte forutsetter en form for saksanlegg/begjæring om offentlig skifte, selv om offentlig skifte ikke er åpnet. Dagens ordning fungerer godt ved at tingrettene i slike tilfeller ikke foretar seg noe med begjæringen om offentlig skifte før det forberedende rettsmøte eventuelt viser at partene ønsker offentlig skifte. […]

Allerede i dag benytter en del tingretter rettsmeklingsmetoden i en del forberedende rettsmøter. Det er uklart for oss om en lovfesting av denne muligheten ligger i utvalgets forslag […]. Loven bør ikke etterlate noen tvil om at rettsmeklingsreglene også kan anvendes under forberedende rettsmøter før offentlig skifte er åpnet. Det bør også åpnes for at partene kan enes om rettsmekling under ledelse av bostyrer. I mange offentlige skifter vil bostyrer ha en god bakgrunn for slik mekling. Enighet i slik mekling gir grunnlag for rettsforlik etter tvisteloven § 8-5 sjette ledd.»

Oslo byfogdembete er ikke uenig i at ordningen med saksforberedende rettsmøte lovfestes, men har enkelte merknader til utformingen av lovteksten.

Departementet legger til at Domstoladministrasjonens regelutvalg i rapport nr. 5, som ble avgitt i mai 2011, også foreslår en hjemmel for å inngå rettsforlik før åpning av offentlig skifte.

Drammen tingrett (ved tingrettsdommer Finn Kløvstad) er av den oppfatning at en regel om saksforberedende rettsmøte er unødvendig og kan virke noe forvirrende, og viser til at skifteloven § 22 regulerer forholdet til tvisteloven. Det vises til at det etter omleggingen til offentlig skifte med bobestyrer ikke lenger er så stort behov for å holde saksforberedende møte for å unngå offentlig skifte. Det uttales følgende om saksbehandlingen i Drammen tingrett:

«Ved Drammen tingrett holdes det normalt ikke forberedende rettsmøter ved begjæring om offentlig skifte.

Begjæres offentlig skifte av bo som ikke er overtatt til privat skifte av en som er berettiget til å kreve offentlig skifte og som stiller sikkerhet hvor det kreves, vil begjæringen uten videre bli tatt til følge og bobestyrer blir oppnevnt. Det vil normalt ikke være behov for verken skriftlig eller muntlig saksforberedelse og bobestyreren vil søke å hjelpe arvingene til løsninger og praktisk gjennomføring av skiftet.

Begjæres offentlig skifte av bo som er overtatt til privat skifte, vil det normalt være behov for ytterligere saksforberedelse, som gjerne tas skriftlig med arvingene. Rettsmekling er da nærliggende om arvingene har behov for tvisteløsning og ikke bare praktisk gjennomføringsbistand fordi de ikke klarer avviklingen av dødsboet selv. Opprettholdes slik bestemmelse som foreslått, bør oppmerksomheten i vel så stor grad henledes på det mer moderne verktøyet som rettsmekling er, dersom begjæringen er begrunnet i tvist.»

Nord-Troms tingrett (ved sorenskriver Sverre Martens) mener at det ikke bør være en hovedregel om at det skal holdes forberedende rettsmøte, og viser til at arvingene ofte bor spredt.

Oslo byfogdembete, Nord-Troms tingrett (ved sorenskriver Sverre Martens) og Den Norske Advokatforening slutter seg til utvalgets forslag om ikke å foreta vesentlige endringer i reglene om åpning av offentlig skifte.

Nord-Troms tingrett (ved sorenskriver Sverre Martens) mener at utviklingen i retning av å redusere antall offentlige skifter også kan gå for langt:

«For en del år siden flommet tingrettene over av dødsboer som var tatt til offentlig skifte, og det ble en målsetting å få arvingene til å skifte privat. Den utredningen som nå foreligger, viderefører tanken om at det både for domstolene og for arvingene i utgangspunktet er best med et privat skifte. Dette er jeg ikke uten videre enig i. I praksis ser vi stadig at arvingene kan få store problemer når de skal skifte boet selv, f.eks. hvis bomidlene ikke dekker all gjeld, hvis det er testamenter med uklare bestemmelser, hvis arvingene ikke blir enige om hva som skal gjøres med boets realaktiva, o.s.v. I slike tilfeller vil tingretten ofte få en rekke spørsmål om hva som bør gjøres, hvordan regler er å forstå o.s.v., og arvingene kan til dels få store utgifter til advokatbistand. Mange av disse problemboene burde utvilsomt vært tatt til offentlig skifte fra første stund.

Jeg tror at det i noe større grad enn i dag bør signaliseres overfor arvingene at offentlig skifte kanskje er en bedre løsning enn privat. Hvordan man skal få tingretter som allerede har mer enn nok å gjøre til å signalisere noe slikt, vet jeg ikke. Men i hvert fall i forarbeidene bør det kunne gis et signal om at arvingene ikke for enhver pris skal pådyttes det ansvar og arbeid som ligger i å skifte et bo selv.»

Forslaget om at det kan åpnes offentlig skifte i «flytende bo» selv om boets midler ikke er tilstrekkelige til å dekke skifteomkostningene, får støtte av Domstoladministrasjonen, Aust-Agder tingrett, Namsfogden i Oslo, Nord-Troms tingrett (ved sorenskriver Sverre Martens), Oslo byfogdembete, Sør-Trøndelag tingrett og Trondheim tingrett (felles uttalelse) og Den Norske Advokatforening. Aust-Agder tingrett uttaler:

«Når det gjelder de såkalt «flytende boer» mener tingretten at utkastets § 8-3 vil føre til en bedre ordning enn dagens. Det er lite tilfredsstillende at en del dødsbo forblir uavklarte. I praksis har vi erfart at det ofte er i bo med umyndige arvinger etter en forelder eller annen slektning hvor det har vært lite kontakt at man ikke får ordnet opp i skiftet fordi man etter dagens ordning ikke tar sjansen på å overta boet. Utkastets § 3-5 som begrenser loddeiernes ansvar for avdødes forpliktelser vil antakelig et stykke på vei bøte på dette, men det vil fortsatt være noen bo hvor ingen tar ansvar. I mange tilfeller fører det til at verdier går tapt fordi ingen tar hånd om dem, og i noen tilfeller fører det til at umyndige ikke får den arven de kunne ha fått. Ved å innføre en garantiordning vil man kunne avvikle slike bo på en ryddig måte. En offentlig garantiordning for boomkostningene ved de «flytende bo» kan derfor begrunnes i det offentliges interesse i og ansvar for å avklare situasjonen, på lik linje med gjeldende statlige ordninger for oppbud, tvangsoppløsning og tvangsavvikling av selskaper etter aksjeloven. Tingretten er derfor enig med utvalget i at disse interesser har en slik vekt at de begrunner en statlig garantiordning som foreslått.»

Oslo byfogdembete presiserer at vilkåret om «særlige grunner» bør tolkes meget strengt.

Asker og Bærum tingrett er enig i dette synspunktet og uttaler:

«Vi er usikre på forslaget om offentlig garantiordning for skifteomkostninger som ikke dekkes av boets midler, utredningen s 85. Etter vår vurdering vil det bare meget sjelden oppstå situasjoner hvor unnlatt offentlig skifte av et insolvent dødsbo skaper store problemer. Vi mener at de problemsituasjonene som utvalget nevner som eksempler, kan løses uten bruk av ex officio offentlig skifte med offentlig dekning av omkostningene. Innføres en slik garantiordning, må det i hvert fall gis meget restriktive retningslinjer for anvendelsen.»

Drammen tingrett (ved tingrettsdommer Finn Kløvstad) mener at det bør gis en generell regel om at dersom boets midler og stilte garantier ikke er tilstrekkelige til å dekke pådratte, nødvendige omkostninger ved skiftebehandlingen, hefter staten for omkostningene opp til 50 ganger rettsgebyret.

27.2.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å lovfeste en ordning med forberedende rettsmøte før det åpnes offentlig skifte. Et slikt rettsmøte vil gi muligheter for en tilpasset veiledning og tvisteløsning på et tidlig tidspunkt. Et forberedende rettsmøte kan bidra til at de rettslig mest krevende delene av skiftet kan ryddes av veien slik at arvingene deretter kan ha bedre forutsetninger for å skifte boet privat. Dette kan føre til en reduksjon i antallet offentlige skifter. Et forberedende rettsmøte kan også gi arvingene et bedre grunnlag for å kunne vurdere om boet bør skiftes offentlig eller privat. Og i tilfeller der partene, etter at det har vært gjennomført et forberedende rettsmøte, fortsatt mener at boet bør skiftes offentlig, antar departementet at det forberedende rettsmøtet vil kunne gjøre den videre gjennomføringen av det offentlige skiftet enklere og mer effektiv. Departementet legger etter dette til grunn at en ordning med forberedende rettsmøter vil være en fordel både for de private partene og for det offentlige.

Departementet foreslår at retten skal innkalle til et forberedende rettsmøte med mindre retten finner at et slikt møte vil ha liten hensikt. Det vil være opp til rettens skjønn å gjøre unntak der retten mener at et slikt møte ikke er formålstjenlig.

Regler om forberedende rettsmøte er inntatt i § 131 i departementets lovforslag. Det fremgår av bestemmelsens første ledd at formålet med møtet er å gi veiledning om de regler som gjelder for oppgjøret, og om mulig å avklare spørsmål partene tvistes om. Som Asker og Bærum tingrett peker på, er det en forutsetning for at regelen skal få anvendelse, at det er begjært offentlig skifte. Etter departementets syn følger dette av plasseringen av bestemmelsen. Bestemmelsen kan likevel ikke forstås slik at den er til hinder for at det holdes rettsmøte uten at det er begjært offentlig skifte, se Skiftelovutvalgets uttalelser om dette på side 248 i NOU 2007: 16.

Departementet har for øvrig tatt inn en bestemmelse som klargjør at dommeren kan mekle mellom partene der det er tvister som kan løses i rettsmøtet, se første ledd fjerde punktum. Dommeren skal i så fall utføre rettsmeklingen innenfor de rammene som følger av tvistelovens annen del.

Det følger av forslaget til § 131 annet ledd at det i rettsmøtet kan inngås rettsforlik. Med de rettskrafts- og tvangskraftsvirkningene forslaget innebærer, er det viktig at de enkelte tvistepunktene er tilstrekkelig opplyst før det blir inngått rettsforlik. Departementet er derfor enig med Skiftelovutvalget i at partene bør kunne inngå rettsforlik bare hvis dommeren finner det «ubetenkelig».

Departementet er ellers enig med utvalget i at de gjeldende reglene i skifteloven om hvem som kan begjære offentlig skifte, og om vilkår for å åpne offentlig skifte i det vesentlige kan videreføres. Departementet foreslår derfor å følge opp utvalgets forslag med enkelte endringer. Se nærmere §§ 127 flg. i lovforslaget med merknader.

Tendensen i de siste tiårenes lovgivningsaktivitet på skifteområdet har vært å legge til rette for utstrakt bruk av privat skifte i Norge. Det er også et formål med dette lovarbeidet. Departementet er likevel ikke i tvil om at ordningen med offentlig skifte fortsatt fortjener sin plass i rettssystemet, og at det vil være behov for regler om dette også i fremtiden. Departementet har derfor en viss forståelse for synspunktene som Nord-Troms tingrett gir uttrykk for i høringen, om at et privat skifte ikke alltid er til det beste for arvingene.

Når det gjelder såkalte «flytende bo», går departementet inn for å følge opp utvalgets forslag om en viss adgang til å åpne offentlig skifte også der midlene ikke er tilstrekkelige til å dekke skifteomkostningene, jf. lovforslaget § 129 første ledd annet punktum. Det vil stadig være noen bo der arvingene ikke vil overta gjeldsansvaret, og der det samtidig ikke er tilstrekkelige midler til å sikre en dekning av skifteomkostningene ved offentlig skifte. I mange tilfeller vil det ikke by på problemer av betydning at boet ikke blir skiftet, siden boet er tilnærmet tomt. Men i enkelte bo kan det være uheldig at det ikke blir gjennomført et skifte. Departementet foreslår i samsvar med utvalgets lovforslag at retten kan åpne offentlig skifte i et slikt bo når det foreligger «særlige grunner» til dette. Slike særlige grunner vil for eksempel kunne foreligge der en offentlig skiftebehandling kan medvirke til at rettighetene til barn eller andre svake grupper ivaretas, eller at verdier ikke går tapt, eller der en offentlig skiftebehandling er nødvendig for å avvikle næringsvirksomhet. Departementet er for øvrig enig med Oslo byfogdembete i at vilkåret «særlige grunner» skal tolkes strengt.

Det foreslås at staten skal hefte for skifteomkostningene oppad begrenset til 50 ganger rettsgebyret. Det er imidlertid grunn til å tro at det i mange av disse boene vil være noen midler til rådighet slik at det relativt sjelden vil være behov for at staten dekker skifteomkostningene fullt ut.

Når det gjelder flytende bo, vises for øvrig også til departementets forslag til endring av gravferdsloven § 9 femte ledd og merknaden til denne bestemmelsen. Dette forslaget bidrar til at kommunen kan få dekket utlegg til gravferd selv om det ikke er noen som er kompetent til å disponere over boets midler.

27.3 Gjennomføring av det offentlige skiftet. Bruk av bostyrer

27.3.1 Gjeldende rett

Reglene om offentlig skifte av dødsbo finnes i dag særlig i skiftelovens første og tredje del. Offentlig skifte skjer ved tingretten, jf. skifteloven § 1. Formålet med en offentlig skiftebehandling er å klarlegge hvilke eiendeler og hvilken gjeld arvelateren etterlater seg, og foreta en fordeling av arvelaterens eiendeler etter at gjelden er betalt. De avgjørelsene retten treffer som offentlig skiftemyndighet, kan være både av administrativ, forvaltningsmessig og dømmende karakter.

I dag skiftes få bo offentlig. Offentlig skifte blir i praksis åpnet bare dersom det er på det rene at eiendelene i boet kan dekke gjelden i boet inkludert omkostningene ved å gjennomføre et offentlig skifte.

Tingrettens arbeid med de offentlige skiftene utføres i stor grad av bobestyrere oppnevnt av retten. Når bobestyreren gjennomfører det offentlige skiftet, vil han eller hun ta seg av det administrative og forvaltningsmessige arbeidet med dødsboet. Bobestyreren sørger for nødvendig kommunikasjon med og kanskje også mekling mellom arvingene, sørger for registrering av boets eiendeler, avklarer boets gjeld og øvrige forpliktelser og setter opp et utkast til utlodning som avslutter skiftebehandlingen. Bobestyrerens oppgaver og kompetanse fremkommer av skifteloven kapittel 13 A, som ble tilføyd skifteloven ved endringslov 22. juni 1990 nr. 40, jf. Ot.prp. nr. 46 (1989–90). På side 98–100 i NOU 2007: 16 gir Skiftelovutvalget en beskrivelse av bobestyrerens viktigste oppgaver i praksis etter gjeldende lov.

Bobestyreren er ved forvaltningen av boets eiendeler bundet av loddeiernes beslutning dersom loddeierne er enige og beslutningen ikke strider mot fraværende arvingers eller kreditorenes interesser, jf. henvisningen til § 19 i skifteloven § 91 b femte punktum.

De avgjørelsene bobestyreren treffer under skiftet, er ikke rettsavgjørelser og kan ikke angripes ved rettsmidler. Om det er tvister mellom partene, kan det kreves skiftesamling ledet av en dommer. I en slik skiftesamling kan rettsspørsmål avklares, og det kan inngås rettsforlik.

Det følger av skifteloven § 91 a at bobestyreren som hovedregel skal være advokat. Andre kan oppnevnes når retten finner det ubetenkelig. I praksis oppnevnes det nesten alltid en advokat. Utvalget beskriver praksis ved tingrettene slik på side 97 i utredningen:

«Mange tingretter har opprettet egne «bobestyrerkorps», som består av advokater som etter tur får tildelt alle offentlige skifter i rettskretsen. I enkelte tingretter er det likevel den dommeren som er ansvarlig for saken som oppnevner en bobestyrer. Realitetsforskjellene mellom disse to modellene er ikke store, idet de samme bobestyrere uansett brukes jevnlig av tingretten. Med andre ord er det et klart fellestrekk ved oppnevningene, nemlig at bobestyreren mer eller mindre har spesialisert seg på å arbeide som bobestyrer gjennom hele året. Dette gir en effektivitet og kyndighet som både arvinger og tingretten er tjent med.»

Skifteloven har ikke regler som legger opp til at arvingene skal ha mulighet til å påvirke valget av bobestyrer.

Retten fører kontroll med bobestyrerens arbeid. Tingretten kan kalle tilbake oppnevningen av en bobestyrer hvis bobestyreren «ikke passer sitt verv på forsvarlig måte», jf. skifteloven § 91 e annet punktum. Skifteloven har ikke regler om at arvingene kan påklage bobestyrerens avgjørelser eller skiftebehandlingen for øvrig til tingretten.

Bobestyreren fastsetter normalt selv sin godtgjørelse, men godtgjørelsen fastsettes av retten dersom boet er insolvent eller loddeierne ikke godtar godtgjørelsen.

Kostnadene ved det offentlige skiftet belastes boet og dekkes dermed av de private partene.

27.3.2 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget foreslår i det vesentlige å videreføre dagens regler om gjennomføringen av et offentlig skifte.

Skiftelovutvalget foreslår at tingretten fortsatt skal være skiftemyndighet, se side 94 i NOU 2007: 16 og § 9-1 første ledd i utvalgets lovforslag. Dette innebærer at offentlig skifte – i hvert fall som formell hovedregel – skal utføres av retten.

Skiftelovutvalget foreslår heller ikke vesentlige endringer i reglene om bobestyrere.

Utvalget går inn for å videreføre begrepet «bobestyrer» i stedet for å gå over til begrepet «bostyrer» som brukes i konkurslovgivningen, se side 95–96 i utredningen. Utvalget antar at begrepene blir brukt om hverandre i dagligtalen, men at begrepet «bostyrer» likevel er det som er oftest brukt. Utvalget mener imidlertid at begrepet «bostyrer» gjenspeiler en større kompetanse og et større ansvar enn «bobestyrer», og at dette begrunner en fortsatt bruk av begrepet «bobestyrer» i en lov om dødsboskifte.

På side 97 i utredningen vurderer utvalget om det bør gis regler om utvelgelse av bobestyrere og om såkalte bobestyrerkorps. Utvalget ser ikke behov for en lovregulering av bobestyrerkorpsene. Utvalget har heller ikke funnet grunn til å foreslå regler om at arvingene skal ha adgang til å uttale seg om eller på annen måte påvirke valget av bobestyrer. Utvalget uttaler:

«Det er etter utvalgets syn mer hensiktsmessig å tilnærme seg dette temaet slik at tingretten kan legge tilbørlig vekt på loddeiernes ønsker, enn slik at tingretten på visse vilkår kan se bort fra slike ønsker. Gjennom å stille tingretten fritt, sikrer man også at alle interessenter i bobehandlingen ivaretas på en betryggende måte.»

Skiftelovutvalget går inn for å videreføre regelen i gjeldende § 91 e annet punktum om at retten kan kalle tilbake oppnevningen av bobestyreren, se lovforslaget § 10-10. På side 100–101 i utredningen vurderer utvalget om arvingene bør ha adgang til å påklage bobestyrerens avgjørelser eller skiftebehandling. Utvalget viser til at klager på bobestyreren ikke er uvanlig, og uttaler:

«Årsaken til klagene kan spenne fra trivielle forhold (eksempelvis uheldig kjemi) til unødig sendrektighet. Den vanlige saksbehandlingen for slike klager er at tingretten forelegger klagen til bobestyrer for uttalelse. Dersom dommeren finner saken tilstrekkelig opplyst, vil eventuelle sanksjoner iverksettes etter bostyrers tilsvar.

Utvalget mener at en slik praksis er hensiktsmessig, men har ikke funnet tilstrekkelig grunn til å lovregulere at arvingene skal ha adgang til å klage over bobestyrerens avgjørelser. En ulempe ved en slik klageadgang er at dette i noen tilfeller kan være konfliktdrivende, og klageadgangen måtte begrenses slik at en klage ikke kan begrunnes med at en avgjørelse er uheldig eller uhensiktsmessig. Det er da ikke særlig å tjene på en lovregulering av spørsmålet, og utvalget legger heller til grunn at praksis etter gjeldende rett bør videreføres på ulovfestet grunnlag.»

I utvalgets lovforslag § 10-9 annet ledd foreslår utvalget at bobestyrerens godtgjørelse skal tas inn i utkastet til utlodning, og at godtgjørelsen skal fastsettes av retten. Forslaget innebærer at retten vil kunne ta stilling til omfanget av salæret selv om ingen har hatt innvendinger mot forslaget til utlodning.

27.3.3 Høringsinstansenes syn

Flere av høringsinstansene har uttalt seg om bruk av begrepene «bobestyrer» og «bostyrer». Blant dem som uttaler seg, foretrekker de fleste å modernisere begrepet og dermed bruke «bostyrer», og de sier seg uenig i at begrepet «bostyrer» skulle tilsi en høyere kompetanse enn begrepet «bobestyrer».

Den Norske Advokatforening støtter forslaget om å tilrettelegge og styrke bostyrerens rolle i skifteprosessen. Advokatforeningen mener ellers at det bør innføres en ordning som sikrer en kvalitetssikring av dem som blir tildelt oppdrag som bostyrere, og at det bør gis regler om bostyrerkorps i forskrift:

«Advokatforeningen er opptatt av at bostyrerens rolle kvalitetssikres samt at det blir en rettferdig tildeling av oppdrag mellom advokater.

Ordningen hvor advokater får tildelt oppdrag fra den enkelte dommer anses lite tilfredsstillende. Departementet burde vurdere om det på tilsvarende vis som innenfor strafferetten, hvor en søker om å bli oppnevnt som fast forsvarer på åremål, bør innføres en ordning hvor man på grunnlag av kvalifikasjoner får rett til å være bostyrer. Ordningen bør åpne opp for rullering slik at nye advokater slipper til.

Advokatforeningen er enig i utvalget at lovregulering av bostyrekorps ikke naturlig hører inn under ny skiftelovgivning. Dette bør reguleres i egen forskrift, som kan hjemles i domstolloven. Utvelgelsen av bostyrerkorpset bør foretas av Domstoladministrasjonen, på samme måte som for faste forsvarere.»

Også Nord-Troms tingrett (ved sorenskriver Sverre Martens) tar til orde for at det gis regler for hvordan tingretten skal velge bostyrer i det enkelte bo, herunder hvordan tingretten eventuelt skal etablere bostyrerutvalg.

Oslo byfogdembete uttaler seg i motsatt retning:

«Vi er enige med utvalget i at det ikke er behov for en lovregulering av bobestyrerkorpsene samt i at det ikke er grunn til å fastsette regler om arvingenes påvirkningsmuligheter på valget av bobestyrer.»

Domstoladministrasjonen og Oslo byfogdembete uttaler seg om spørsmålet om det bør gis regler for adgangen til å klage over bobestyrerens avgjørelser. Domstoladministrasjonen uttaler:

«Domstoladministrasjonen anmoder departementet om å vurdere en form for regulering av dette spørsmålet. Det er kanskje tilstrekkelig at dette klargjøres i rundskriv.

Klager er typisk aktuelt der arvingene er misfornøyd med bobehandlingens fremdrift eller med bobestyrers utførelse av plikten til å oppnå best mulig resultat for bofellesskapets beste, jf. skifteloven § 15. Vi har sett eksempler på at arvinger i slike tilfeller klager til Domstoladministrasjonen eller Justisdepartementet, eller at det tas ut stevning eller kreves tvangsfullbyrdelse mot staten. Ettersom det ikke er formelle regler på området, har det vært vanskelig både å håndtere disse sakene, avvise klagene, og å gi gode svar til arvingene på hvordan de eventuelt kan gå frem isteden.

Selv om boet er overlatt til en bobestyrer, har tingretten fortsatt et overordnet ansvar for bobehandlingen. Arvingene har ikke har noen alminnelig klageadgang over bostyrers avgjørelser. En løsning er at det fremmes krav om ny bobestyrer, jf. skifteloven § 91 e, jf. bl.a. Ot.prp. nr. 46 (1989–90) side 23. Som utvalget nevner er det imidlertid en ulovfestet praksis for at tingretten behandler klager over bostyrer fra loddeierne. En slik klage kan likevel ikke begrunnes med at en avgjørelse er uheldig eller uhensiktsmessig. Dette vil antakelig som regel være tilfelle i § 15-tilfellene som er nevnt ovenfor.

Dersom det likevel fremsettes en slik klage og tingretten avviser den, er det et spørsmål om denne beslutningen kan ankes til lagmannsretten, jf. tvisteloven § 29-3. Dersom en klage behandles av tingretten uten at klageren når frem, vil han antakelig kunne anke, jf. utvalgets uttalelse under pkt. 3.2.2.3 – selv om skifteloven § 27 som det vises til der ble opphevet med tvisteloven.

Det er i dag også noe uklart om det for noen spørsmål under skiftebehandlingen eksisterer en administrativ klageadgang. F.eks. har Domstoladministrasjonen mottatt klager over bostyrers håndtering av boets midler. Et annet eksempel er klage over utstedelse av skifteattest. For å sikre en effektiv bobehandling bygger skifteloven på det system at bare enkelte av avgjørelsene under skiftet kan påklages/påankes. Det ville gi liten sammenheng i systemet om man da kunne klage administrativt over de øvrige avgjørelsene. Vi ser det imidlertid som en fordel om det hadde vært klare regler å vise til ved behandlingen av slike klager.

Dersom det likevel er en administrativ klageadgang for enkelte spørsmål, bør det avklares hvilke spørsmål dette gjelder og hvem som er klageinstans. Domstoladministrasjonen har et overordnet forvaltningsansvar for domstolene, og vi har ikke kompetanse til å gripe inn i de enkeltsakene som behandles der.»

Oslo byfogdembete uttaler:

«Vi savner imidlertid en noe mer inngående drøftelse av hva utvalget mener er dagens praksis med hensyn til når retten kan gripe inn for å overprøve bobestyrers beslutninger. Det kan, som utvalget nevner, ikke være nok at arvingene mener en avgjørelse er uheldig eller uhensiktsmessig.»

Oslo byfogdembete slutter seg ikke til forslaget om at retten skal fastsette bostyrerens salær:

«Utvalget har foreslått den endring at salæret skal fastsettes av retten, uavhengig av om loddeierne godkjenner bobestyrers forslag eller ikke. Vi er skeptiske til dette. Den gjeldende ordning, hvor retten fastsetter salæret kun dersom loddeierne ikke godtar dette, har ikke budt på problemer. Ved at domstolen sikrer at loddeierne er kjent med sin rett til å kreve at retten fastsetter salæret, skulle deres interesser være tilstrekkelig ivaretatt. Vi kan i denne forbindelse nevne at det i våre retningslinjer for bobestyrere er pålagt bobestyrerne en slik orienteringsplikt.»

27.3.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår i det vesentlige å videreføre gjeldende rett og Skiftelovutvalgets forslag til bestemmelser om gjennomføringen av det offentlige skiftet, herunder bruk av bostyrere, jf. §§ 134 til 157 i departementets lovforslag.

Departementet går i motsetning til utvalget inn for at begrepet «bobestyrer» i gjeldende skiftelov erstattes av «bostyrer». Departementet er ikke enig i at begrepene i seg selv skulle indikere noen kompetanseforskjell. Begrepet «bostyrer» fremstår som en noe enklere og mer moderne betegnelse. Det er også en fordel at det benyttes det samme begrepet i reglene om dødsboskifte som i konkurslovgivningen. «Bostyrer» brukes etter dette gjennomgående i lovforslaget.

Departementet foreslår i likhet med utvalget at det er tingretten som skal ha kompetanse til å gjennomføre offentlig skifte etter loven, og at bostyrerens kompetanse er utledet fra tingrettens kompetanse, jf. lovforslaget § 134 første ledd. Det følger av annet ledd i bestemmelsen at retten etter å ha åpnet offentlig skifte som hovedregel skal oppnevne en bostyrer til å gjennomføre skiftet. I noen tilfeller vil det imidlertid fremstå som mer hensiktsmessig at retten selv står for skiftebehandlingen, for eksempel fordi dette er en løsning som samlet sett vil redusere kostnadene for de private partene, eller fordi det er et ønske å sikre utvikling og vedlikehold av rettens egen kompetanse på området.

Departementet er enig med Den Norske Advokatforening i at det er viktig at domstolene har rutiner som sikrer at kvalifiserte bostyrere blir tildelt oppdrag på en forutsigbar og rettferdig måte. Departementet har etter en nærmere vurdering likevel kommet til at det er vanskelig å gi regler om dette som vil fungere i alle landets tingretter. Tingrettenes størrelse, omfanget av bruken av bostyrere og tilgangen til kvalifiserte advokater varierer så mye at de reglene som kan fremstå som funksjonelle i én domstol, neppe vil fungere like godt i en annen domstol. Departementet har derfor kommet til at det fortsatt bør være opp til den enkelte domstol å finne ordninger som er tilpasset domstolens størrelse og geografiske beliggenhet.

Utvalget har som nevnt kommet til at det ikke bør gis regler om adgang til å klage over bostyreren, og at dagens praksis bør videreføres på ulovfestet grunnlag. Departementet har forståelse for utvalgets innvendinger mot å regulere dette nærmere, men ser samtidig at den manglende reguleringen kan by på praktiske utfordringer. Etter departementets syn er det naturlig å ta utgangspunkt i at bostyreren opptrer på rettens vegne. Det innebærer at retten har full instruksjonsmyndighet og omgjøringsadgang overfor bostyreren både i og utenfor skiftesamling, jf. i den forbindelse Ot.prp. nr. 46 (1989–91) side 23–24. Retten har også en alminnelig tilsynsplikt med bostyrerens utførelse av oppdraget. Det at bostyreren utleder sin kompetanse fra retten og opptrer på dens vegne, gjør det etter departementets syn ikke naturlig å etablere en ordning for formell klage over bostyrerens beslutninger og disposisjoner til tingretten.

Enhver interessent har adgang til å rette en henvendelse til retten og be retten om å gripe inn dersom man mener at boet ikke blir behandlet på en god måte. Det vil da være opp til retten å vurdere om det er grunn til å gripe inn i den pågående skiftebehandlingen. Det mest nærliggende tiltaket for retten vil være å innkalle til skiftesamling, jf. lovforslaget § 140 første ledd. Alternativt kan retten gripe inn ved hjelp av sin instruksjonsmyndighet overfor bostyreren. Departementet viser også til lovforslaget § 157 som viderefører skifteloven § 91 e om tilbakekall av oppnevningen som bostyrer. I tillegg til dette legger departementet til grunn at det kan være behov for en regel som gir arvingene formell rett til å klage over hvordan bostyreren utfører sine oppgaver, jf. § 156 i lovforslaget. Erfaringsmessig vil en del av misnøyen med en bostyrer gjerne være knyttet til sen fremdrift og dermed økte kostnader for partene. Videre kan misnøyen gjelde bostyrerens opptreden overfor arvingene og arvingenes tillit til ham eller henne. Det kan etter departementets syn være hensiktsmessig at arvingene gjennom en klage gis mulighet til å innhente tingrettens vurdering av dette, slik at man ikke er avhengig av at retten tar opp spørsmålet av eget tiltak.

Arvingene kan også være uenige i beslutninger som bostyreren treffer under skiftebehandlingen. På dette området vil det etter departementets vurdering være uheldig å legge opp til et system der beslutninger kan påklages underveis. Dersom retten ikke finner grunn til å gripe inn av eget tiltak, må arvingene nøye seg med å rette innvendinger mot utkastet til booppgjør, jf. lovforslaget § 160 annet ledd, eller å anke over kjennelsen om booppgjøret, jf. lovforslaget § 162.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at bostyrerens godtgjørelse skal tas med i utkastet til booppgjør og fastsettes av retten. Det vises til § 155 annet ledd i departementets lovforslag. Departementet deler utvalgets vurdering av at godtgjørelsen er en kostnad for boet, og at det derfor er naturlig at den fremgår av utkastet til booppgjør. Det følger av lovforslaget § 160 tredje ledd at booppgjøret, og dermed også godtgjørelsen, fastsettes ved rettens kjennelse.

27.4 Avslutning av skiftebehandlingen. Booppgjør

27.4.1 Gjeldende rett

Et bo under offentlig skifte kan etter gjeldende rett avsluttes på flere måter. Boet kan tilbakeleveres til privat skifte eller til uskifte, jf. skifteloven § 32. Skiftebehandlingen kan innstilles om det ikke er tilstrekkelig med midler i boet til å dekke omkostningene, jf. § 33 a. Og ikke minst kan boet avsluttes med en utlodning som er en oppstilling av boets aktiva og passiva og over hvordan boet skal fordeles, jf. skifteloven § 35. Både tilbakelevering, innstilling og utlodning besluttes ved rettens kjennelse, jf. § 34 første ledd og § 35. I skifteloven § 40 er det gitt regler om anke over kjennelse om utlodning.

27.4.2 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget går inn for at et offentlig skifte fortsatt skal kunne avsluttes enten ved tilbakelevering, innstilling eller utlodning, se side 101 i NOU 2007: 16 og §§ 13-1, 13-2 og 13-4 i lovforslaget.

Utvalget foreslår imidlertid en prinsipiell endring når det gjelder reglene om utlodning. Utvalget foreslår at bostyrerens utkast til utlodning skal være endelig hvis det ikke kommer innvendinger innen en gitt frist. Kommer det innvendinger, skal tingretten ta stilling til innvendingen. Utvalget uttaler på side 101:

«Løsningen i gjeldende rett (det vil si at bobestyreren utarbeider et utkast til utlodning som så besluttes av tingretten) fremstår som unødvendig formell. I praksis vil tingretten foreta liten eller ingen selvstendig vurdering av utlodningen, og tingretten vil legge bobestyrerens utkast til grunn for sin beslutning. Hvis tingretten foretar seg noe selvstendig, vil dette normalt skyldes at det fremkommer innvendinger mot utlodningen, som enten kan tyde på at noe er galt med utlodningen eller som tilsier at tingretten bør foreta en selvstendig vurdering for å ta stilling til en uenighet. Det er nokså klart at det fortsatt bør finnes en mulighet til å få utlodningen vurdert av tingretten, men det er vanskelig å begrunne at tingretten må treffe beslutningen også i alle de tilfellene hvor det ikke finnes innvendinger mot utlodningen.»

Utvalget peker på at en slik endring nødvendiggjør enkelte følgeendringer. For det første kan skifteloven § 40 ikke videreføres i sin nåværende form. Videre må det gis en egen bestemmelse om tvangskraft. Se nærmere side 101 i utredningen om dette.

27.4.3 Høringsinstansenes syn

Under høringen er følgende høringsinstanser skeptiske til utvalgets forslag om at det offentlige skiftet bør avsluttes med bostyrerens forslag til utlodning: Domstoladministrasjonen, Fredrikstad tingrett, Namdal tingrett, Nord-Troms tingrett (ved sorenskriver Sverre Martens), Oslo byfogdembete og Romsdal tingrett.

Domstoladministrasjonen uttaler:

«Skiftelovutvalget legger til grunn at tingretten «svært sjeldent» foretar en selvstendig prøving av utlodningens innhold […]. I henhold til vår kjennskap til arbeidet i domstolene er dette for unyansert. Ved en del tingretter legger rutinerte saksbehandlere ned et omfattende arbeid i kontroll av utlodningene. I de tilfellene hvor det ikke gjøres en reell kontroll, kan derimot avsigelsen av utlodningskjennelsen gi arvingene en falsk trygghet.

Domstoladministrasjonen ber departementet om å vurdere å beholde ordningen med at utlodningen avsies ved kjennelse. Utlodningen er en vesentlig del av en offentlig skiftebehandling og det er derfor viktig at den er riktig. Kontroll med utlodningen er en viktig del av domstolenes kontroll med bobestyrers arbeid. De som er nøye med kontrollen, finner relativt ofte feil.»

Nord-Troms tingrett (ved sorenskriver Sverre Martens) uttaler:

«Jeg er uenig i at bobehandlingen ved offentlig skifte skal avsluttes med et utkast til booppgjør fra bostyrer. Årsaken til dette er at jeg tror at arvingene i en del tilfeller ikke evner å se om bostyrers utkast til booppgjør er riktig eller ikke, eller at de ikke orker å ta kampen opp med en kraftfull bostyrer. Det ligger et relativt viktig kontrollelement i at tingretten har det siste ordet når bobehandlingen skal avsluttes, og det vil gjøre at skiftebehandlingen føles tryggere for arvingene. Rent prinsipielt mener jeg dessuten at når tingretten har tatt et bo til offentlig skifte, så bør tingretten også ha ansvar for å avslutte bobehandlingen.»

Sør-Trøndelag tingrett og Trondheim tingrett (felles uttalelse) slutter seg på den annen side til utvalgets forslag og viser til at det etter deres erfaring sjelden er tvist om bostyrerens forslag til utlodning. Den Norske Advokatforening uttaler at foreningen er enig i at arbeidet med utlodningen bør overlates til bostyreren. Også Asker og Bærum tingrett og Drammen tingrett (ved tingrettsdommer Finn Kløvstad) er positive til forslaget.

Domstoladministrasjonen har i høringen også reist spørsmål om behovet for regler om etterutlodning om det på et senere tidspunkt viser seg å være mer midler i boet enn det som først er lagt til grunn:

«Av og til kommer det frem nye opplysninger om aktiva etter at skiftebehandlingen er avsluttet med utlodning. Det er behov for regler om gjenåpning av skiftebehandlingen. Gjenåpning vil vel kreve en formell beslutning, kanskje kjennelse. Konkursloven åpner for begge deler, jf. hhv §§ 129 og 139. Vi ber departementet vurdere om det kan gis slike regler i den nye dødsboskifteloven.»

27.4.4 Departementets vurdering

Departementet går som utvalget inn for at offentlig skifte fortsatt skal kunne avsluttes ved tilbakelevering, innstilling eller utlodning.

Departementet har likevel valgt å ikke beholde begrepet «utlodning». Dette har sammenheng med at begrepet «loddeier» ikke foreslås videreført i arveloven, se nærmere punkt 4.3. Det er departementets inntrykk at begrepet «utlodning» er vanskelig å forstå. Departementet foreslår i stedet å bruke begrepet «booppgjør». Departementet antar at dette vil være lettere å forstå når man ikke har forkunnskaper om skifte.

Departementet går ikke inn for å følge opp utvalgets forslag om at skiftet som utgangspunkt avsluttes med bostyrerens forslag til utlodning. Departementet viser til høringsinstansenes syn på dette spørsmålet og foreslår i stedet at retten i et offentlig skifte fortsatt skal fastsette booppgjøret, og at dette skal fastsettes ved kjennelse. Det vises til lovforslaget § 160. Dette er etter departementets vurdering en enklere løsning enn utvalgets lovforslag. En videreføring av gjeldende rett på dette punktet sikrer at retten tar stilling til det avsluttende oppgjøret av boet, og at beslutningen kan bli rettskraftig uten ytterligere tiltak. Denne løsningen sikrer også tvangskraft i tråd med alminnelige regler. I lovforslaget § 162 foreslås det i tråd med nåværende § 40 i skifteloven at kjennelsen om booppgjøret kan ankes.

Departementet foreslår en egen saksbehandlingsregel for tilfeller der det dukker opp ytterligere eiendeler etter arvelateren etter at booppgjøret er fastsatt. Det er ikke upraktisk at det etter at skiftet er avsluttet, blir kjent at arvelateren hadde ytterligere aktiva. Det kan derfor være behov for regler for å håndtere en slik situasjon. Et slikt etterskuddsvis oppgjør vil ofte være av et beskjedent omfang, men reglene må også ta høyde for at det kan dreie seg om betydelige verdier. Etter departementets vurdering er det behov for fleksible regler for disse tilfellene. For nærmere detaljer vises til lovforslaget § 166 og merknaden til denne bestemmelsen.