33 Skifte av dødsbo som ikke har tilstrekkelige midler til å oppfylle alle forpliktelsene etter arvelateren

33.1 Gjeldende rett

Skifteloven kapittel 15 har regler om offentlig skiftebehandling hvor arvelaterens gjeld ikke er overtatt. Kapitlet inneholder enkelte særregler om insolvente dødsbo, jf. særlig §§ 103 til 106 og §§ 110 a til 110 c. Særreglene om insolvente dødsbo er dels av prosessuell og dels av materiell karakter.

Skifteloven § 103 gir regler om dekning av boets forpliktelser. For de insolvente boene følger det av bestemmelsens annet ledd at dekning ikke bør foretas før utlodningen. Massekrav og prioriterte fordringer kan imidlertid betales dersom det antas at boet vil gi full dekning til disse. Når proklamafristen er utløpt, kan det foretas en foreløpig utlodning, jf. bestemmelsens tredje ledd.

Skifteloven § 104 gir regler om bestridelse av krav mot boet. For de insolvente boene følger det av bestemmelsens annet ledd første punktum at kreditorene bør innkalles til en skiftesamling hvor fordringene prøves. Det følger av annet ledd annet punktum at reglene i konkursloven § 118 om tvister om omfanget av boets beslagsrett får tilsvarende anvendelse.

Skifteloven § 105 begrenser adgangen til tvangsdekning i boets midler. I et insolvent bo kan utlegg ikke tas i boets eiendeler for gjeld som skriver seg fra tiden før dødsfallet, jf. første ledd. I de første seks månedene etter dødsfallet kan tvangsdekning i boets eiendeler etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8 til 12 heller ikke skje uten samtykke fra den tingretten som behandler eller har behandlet boet, jf. annet ledd.

Skifteloven § 106 gir rettsvernsregler for rettsstiftelser i skyldnerens eiendeler. Hvis boet er insolvent, får reglene om rettsvern for rettsstiftelser i skyldnerens eiendeler som gjelder i konkurs, tilsvarende anvendelse, med den nødvendige tilpasning at dødsdagen trer i stedet for konkursåpningsdagen, jf. første ledd. Bestemmelsens annet ledd gjelder for dødsbo som var solvent ved dødsfallet, men slås konkurs senere.

I skifteloven §§ 110 a til 110 c er det gitt regler om tvangsakkord, jf. også konkursloven kapittel VI. Bestemmelsene ble gitt ved endringslov 8. juni 1984 nr. 60 om ikrafttredelse av ny gjeldsforhandlings- og konkurslovgivning m m. Bakgrunnen for lovendringen var særlig at det hadde vist seg å være et praktisk behov for arvingene å kunne forhandle om akkord i et insolvent dødsbo. Konkurslovens regler gis i stor grad tilsvarende anvendelse.

Skifteloven § 107 regulerer de sammensatte skiftene. I bestemmelsens første ledd annet punktum gis det en særregel for de insolvente dødsboene. Dersom arvelateren var insolvent, skal den gjenlevende ektefellen slippe å dele sin rådighetsdel av felleseiet med arvelaterens dødsbo. I disse tilfellene er det bare arvelaterens rådighetsdel av felleseiet som anses som arvelaterens dødsbo.

Bestemmelsene i skifteloven kapittel 15 må ellers sammenholdes med de øvrige reglene i skifteloven, herunder de alminnelige reglene om dødsbobehandling i kapittel 7 og de alminnelige reglene om offentlig skifte i kapittel 8.

I tillegg til bestemmelsene i skifteloven har konkursloven § 140 regler om konkursbehandling av dødsbo. Det følger av første ledd at konkurs kan åpnes etter konkurslovens regler i et dødsbo hvor arvelaterens gjeld ikke er overtatt av gjenlevende ektefelle eller av arvingene. Konkurs skal likevel ikke åpnes dersom ektefellen eller arvingene ønsker å fremsette akkordforslag, og retten finner at det er god utsikt til at forslaget kan bli vedtatt og stadfestet, jf. annet ledd. Det er kreditorene som kan begjære konkurs etter bestemmelsen, ikke arvingene eller gjenlevende ektefelle, og heller ikke tingretten.

Materielt sett står et insolvent dødsbo i stor grad i samme stilling som et konkursbo. Når de materielle reglene for insolvente dødsbo og konkursboer praktisk talt er identiske, vil kreditorene sjelden ha behov for å begjære et insolvent dødsbo konkurs, jf. også uttalelser i NOU 1972: 20 Gjeldsforhandling og konkurs side 219. Begrunnelsen for å begjære et dødsbo konkurs kan imidlertid være at reglene om bobehandlingen ved konkurs er mer utbygget enn etter skifteloven, og at kreditorenes stilling er sterkere, jf. blant annet Andenæs: Konkurs (2009) side 57.

Dekningsloven §§ 1-6, 2-1, 5-1 og 9-1 gir lovens mest sentrale kapitler anvendelse på offentlig skifte av insolvente dødsbo.

I NOU 2007: 16 side 132–133 gir Skiftelovutvalget en redegjørelse for reguleringen av insolvente dødsbo i andre nordiske land.

33.2 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget foreslår i sitt forslag til ny dødsboskiftelov kapittel 11 i NOU 2007: 16 særregler om skifte av insolvente dødsbo. Særreglene erstatter med visse endringer og presiseringer de relevante bestemmelsene i skifteloven kapittel 15. Reglene om insolvente dødsbo drøftes på side 132–138 i utredningen.

Utvalget drøfter på side 136 hvordan reglene om skiftebehandlingen av et insolvent dødsbo skal utformes for best mulig å ivareta de ulike interessene i boet. Utvalget uttaler:

«Det kan først være hensiktsmessig å vurdere hvor omfattende en slik regulering bør eller må være. Etter utvalgets syn er løsningen her nokså klar, ved at det på den ene siden må gis regler som oppstiller strammere rammer for bobehandlingen enn i ordinære dødsboer, mens det på den andre siden ikke er nødvendig å la bobehandlingen få preg av en konkursbehandling. Mens det første synspunktet er begrunnet i punkt 15.3, er begrunnelsen for det andre synspunktet særlig å finne i at en tilnærming til konkursregelverket ville redusere fleksibiliteten i skiftelovgivningen. Et gjennomgående synspunkt i utvalgets arbeid er at skiftelovgivningen skal gi rom for løsninger som er tilpasset forholdene i det enkelte boet, og dette synspunktet er relevant også for de insolvente boene. Snarere enn å innebære en konkursbehandling av dødsboet bør skiftelovgivningen være et alternativ til konkursbehandling. Det er her grunn til å minne om at det er adgang til å åpne konkurs i et insolvent dødsbo, jf. konkursloven § 140, slik at en kreditor kan begjære konkursåpning dersom kreditoren ikke synes insolvensbehandlingen er forsvarlig.»

I § 11-1 første ledd foreslår utvalget en definisjon av insolvente dødsbo. Det foreslås at et bo skal anses insolvent i skiftesammenheng når boets midler ikke er tilstrekkelige til å gi fullt oppgjør til alle kreditorene i boet. I forslaget til § 11-1 annet ledd presiseres insolvensdefinisjonen. På side 133–134 i utredningen vurderer Skiftelovutvalget bruken av begrepet «insolvent dødsbo» og viser til at når det bare er insuffisiens som er relevant, og ikke illikviditet, kan det være terminologisk uheldig å bruke dette begrepet, jf. konkursloven § 61. Utvalget viser på den annen side til at begrepet «insolvent dødsbo» er godt innarbeidet, og går inn for å videreføre dette.

I § 11-2 foreslår utvalget regler om hvordan det skal fastslås at kapitlet om insolvente dødsbo kommer til anvendelse. Hvis boet skiftes offentlig, skal tingretten treffe beslutning om insolvensbehandling og utpeke bobestyrer, jf. første ledd. Hvis proklama ikke allerede er utstedt, skal dette gjøres når insolvensbehandling besluttes. Bobestyreren skal så snart som mulig gi arvinger, legatarer, kjente kreditorer og skattekontoret melding om at insolvensbehandling er besluttet, jf. annet ledd.

Privatskiftende arvinger er i utvalgets lovforslag § 6-1 tredje ledd gitt en oppfordring til ikke å skifte et insolvent dødsbo privat. Arvinger som til tross for dette velger å skifte dødsboet privat, plikter å følge reglene for insolvensbehandling i kapittel 11 så langt de passer, jf. § 11-2 tredje ledd første punktum. Forslaget må ses i sammenheng med at Skiftelovutvalget ikke viderefører kravet om at minst en av arvingene skal påta seg personlig gjeldsansvar for at dødsboet skal kunne skiftes privat. I forslaget til tredje ledd annet punktum foreslår utvalget at dersom en kreditor lider tap som følge av at reglene for insolvensbehandling ikke er fulgt, blir den eller de som forestår skiftet, solidarisk ansvarlige for tapet.

I § 11-3 foreslår utvalget at regelen i utvalgets forslag § 9-5 om at retten under et ordinært offentlig skifte skal være bundet av loddeiernes enighet, ikke skal gjelde under insolvensbehandlingen. Forslaget er begrunnet i at under insolvensbehandlingen har bobestyreren et selvstendig ansvar for å skifte boet i henhold til lovens regler. Videre har loddeierne her ikke noen egen økonomisk interesse i boet.

Skiftelovutvalget foreslår i § 11-4 å videreføre skifteloven § 104 annet ledd, uten andre endringer enn at skiftelovens anbefaling om innkalling til skiftesamling gjøres til en absolutt regel. Utvalget viser til at skiftesamlingen vil være et fleksibelt og egnet forum for håndteringen av de spørsmålene som oppstår i forbindelse med prøvingen av fordringene.

I § 11-5 foreslår utvalget å videreføre prinsippet om at det ved insolvensbehandlingen ikke skal foretas utdelinger fra boet før det er klart hvordan den endelige fordelingen av verdiene skal være, jf. gjeldende skiftelov § 103 annet ledd. Utvalget foreslår også å videreføre unntakene for massekrav og prioriterte fordringer, slik at disse kravstypene også i fremtiden skal kunne dekkes før utlodningen. Utvalget foreslår å klargjøre at rimelige begravelsesomkostninger skal prioriteres foran øvrige massekrav.

Utvalget foreslår i § 11-6 i lovforslaget å videreføre skifteloven § 106 om rettsvern for rettsstiftelser i skyldnerens (arvelaterens) eiendeler. Utvalget foreslår i § 11-7 å videreføre skifteloven § 105 første ledd om forbud mot at utlegg tas i boets eiendeler for gjeld som skriver seg fra tiden før dødsfallet. I §§ 11-8 til 11-10 foreslår utvalget regler om tvangsakkord. Det foreslås at skifteloven § 110 a til § 110 c videreføres uendret.

Når det gjelder utvalgets forslag vedrørende den nåværende regelen i skifteloven § 107 første ledd annet punktum, vises det til proposisjonen punkt 31.2.

33.3 Høringsinstansenes syn

Drammen tingrett (ved tingrettsdommer Finn Kløvstad) mener at det ikke er behov for egne regler om insolvente dødsbo:

«Dette kapittel er egentlig helt unødvendig. Oppdager arvinger eller bobestyrer at boet er insolvent, bør det inngis oppbudsbegjæring til tingretten, på lik linje med andre insolvente formuesmasser. Også etter nåværende lovgivning kan insolvente dødsboer under offentlig skifte tas under konkursbehandling, og det skjer særlig i tilfeller hvor boets midler viser seg utilstrekkelige til å dekke bobehandlingsomkostningene, hvilket er oftest forekommende hvor boets vesentligste aktiva viser seg overbeheftet ved salg. Jf det som er anført under § 3-5 foran.

Det er antatt at arvinger som ikke er legitimert til å råde over boet heller ikke er legitimert til å inngi oppbudsbegjæring. Det er uheldig. Det bør innføres en slik adgang. Om vilkårene for konkursbehandling er til stede skal jo uansett prøves av tingretten, som må varsle øvrige arvinger om begjæringen. At arvinger som har overtatt gjeldsansvar og at bobestyrer under offentlig skifte kan begjære boet konkurs (oppbud) uten å ha ansvar for omkostningene er uproblematisk. At også arvinger uten ansvar for omkostninger, og som i prinsippet ikke råder over boet, straks kan inngi oppbud og få i gang en insolvensbehandling, uten risiko og uten å måtte gå kunstige og kostnadskrevende omveier om offentlig skifte, er fordelaktig for alle, både panthavere, uprioriterte fordringshavere, skattemyndigheter og arvinger som slipper arbeid, tilsyn og omkostninger med avdødes etterladenskaper. Insolvensbehandlingen kan starte så tidlig som arvingene ønsker. En slik ordning har ingen uheldige virkninger. For en kreditor vil det jevnlig være uforholdsmessig kostbart å begjære konkurs.

Det er uheldig at en arving i dag må gå veien om skiftebegjæring fra en kreditor for å bli fri fra sin gjeldsovertakelse, jf skifteloven § 84 femte ledd. Det kan gi kreditoren en urimelig sterk stilling og føre til unødige omkostninger for arvingene. Det vises ellers til det som er anført om dette foran under bemerkningene til § 3-5.

Det er ingen grunn til særregler for insolvensbehandling i dødsboer når vi har de nødvendige, mer betryggende og hensiktsmessige reglene i konkurs- og dekningslovgivningen.»

Oslo byfogdembete uttaler følgende om skifte av insolvente dødsbo:

«Utvalget foreslår egne regler for insolvente boer i § 11-1 flg. De tar i utgangspunktet sikte på offentlig skifte. Bestemmelsene er tilsynelatende uttømmende, men har ingen henvisning til dekningslovens regler for insolvente boer.

I motsetning til dagens ordning for insolvente boer, forutsettes det at retten skal treffe uttrykkelig beslutning om «insolvensbehandling» og skal «utpeke» bobestyrer, jf § 11-2 (1). Etter vår mening er denne insolvensbehandlingen en unødig mellomform mellom ordinært offentlig skifte og konkurs. Noen formell beslutning om insolvensbehandling kan det ikke være behov for hvis ikke adgangen til å åpne konkurs i dødsbo ønskes avskaffet. Definisjonen av insolvens synes overflødig og er vel ikke helt treffende (§ 11-1).

Vi vil ellers bemerke at det ikke lenger er nødvendig å slå et dødsbo konkurs for å anvende omstøtelsesreglene. Det er imidlertid uklart om den rett som behandler boet også er kompetent til selv å behandle omstøtelseskrav. Skifteloven inneholder ikke noen slik regel som konkursloven § 145 annet ledd. Dette spørsmålet bør avklares.

Vi er ikke kjent med at reglene om tvangsakkord i dødsbo har vært benyttet. Hvis arvingenes ansvar alltid skal være begrenset til boets midler, kan vi ikke se hensikten med en akkord.»

Den Norske Advokatforening uttaler følgende om begrepsbruk:

«Skiftelovutvalget påpeker betydningen av at insolvens består av to elementer – insuffisiens og illikviditet – og at illikviditet ikke er relevant ved dødsboskifte. Uansett vil dette kan være ukjente / uklare begreper for mange brukere av loven. Det kan derfor på flere måter være klargjørende å unngå begrepet insolvent dødsbo. Lovteksten i utkastets kap. 11 bør derfor kunne endres nettopp for å klargjøre at det her dreier seg om «dødsbo som ikke er i stand til å oppfylle alle forpliktelsene til avdøde».

Nødvendigheten av harmonisering med dekningsloven kan ikke være avgjørende for ikke å velge en mer klargjørende lovtekst.»

Når det gjelder skiftesamlinger, uttaler Den Norske Advokatforening:

«Advokatforeningen tiltrer forslaget om at det som hovedregel skal innkalles til skiftesamling hvor fordringer skal prøves. Skiftesamlingen vil kunne være et fleksibelt og egnet forum for håndtering av de spørsmålene som oppstår i forbindelse med prøvingen av fordringene. Dette må ses i sammenheng med utvalgets forslag om at det som hovedregel skal avholdes forberedende rettsmøte før det åpnes offentlig skifte. Krav om skiftesamling tilsier at tingretten i insolvenstilfellene ofte bør benytte seg av sin skjønnsmessige adgang til ikke å avholde forberedende rettsmøter.»

Videre uttaler Den Norske Advokatforening følgende om privat skifte av insolvente dødsbo:

«Advokatforeningen er enig i at privat skiftebehandling kan være dårlig egnet for en forsvarlig behandling av insolvente dødsbo. Forslaget om en lovbestemmelse som oppfordrer arvingene til ikke å skifte slike boer privat, men uten at det oppstilles noe absolutt forbud mot dette, tiltres. Det vil derfor være riktig at privatskiftende arvinger plikter å følge reglene for insolvensbehandling, og at det oppstilles en sanksjon mot arvinger som unnlater å overholde dette ved at det kan pålegges erstatningsansvar ved kreditorskadelige disposisjoner. Advokatforeningen er enig i at arvingene må kunne stå fullt til ansvar for handlinger de selv begår etter alminnelige regler og prinsipper. Et slikt ansvar skjerper arvingenes forpliktelse til å behandle alle kreditorer likt og til å unngå forringelse av kreditorenes dekningsmuligheter.»

Nord Troms tingrett (ved sorenskriver Sverre Martens) uttaler:

«Utvalget synes å legge til grunn at insolvente dødsbo er nokså sjelden vare. Dette er nok ikke helt i samsvar med virkeligheten.

Insolvente dødsbo egner seg dårlig for privat skifte. Hvis de skal kunne skiftes privat, må loven i hvert fall pålegge arvingene å skaffe seg en fullstendig oversikt over gjelden og å likebehandle kreditorer med samme prioritet.»

33.4 Departementets vurdering

De såkalte insolvente dødsboene står i en særstilling ved at det ikke er tilstrekkelige midler i boet til at alle arvelaterens kreditorer kan få full dekning. I et slikt bo har arvingene ikke noe å kreve, og formålet med skiftet blir å fordele bomassen forholdsmessig mellom kreditorene etter prioritetsreglene. Sammenliknet med andre dødsbo innebærer et insolvent dødsbo at det må skje en eller annen form for reduksjon av kravene gjennom utbetaling av dividende eller på annen måte.

Det overordnede spørsmålet for departementet er hvilken betydning det skal ha for skiftebehandlingen at boets midler ikke er tilstrekkelige til å dekke arvelaterens forpliktelser. Departementet har vurdert om det er mest hensiktsmessig at disse boene behandles etter konkurslovens regler på linje med andre insolvente formuesmasser. Prinsipielt kan det argumenteres for at de insolvente dødsboene ikke skiller seg fra andre insolvente formuesmasser, og derfor bør følge de samme reglene. Departementet er på den annen side enig med Skiftelovutvalget i at en større tilnærming til konkursregelverket, eller en ren henvisning til dette, vil kunne redusere fleksibiliteten i skiftelovgivningen.

En gjennomgåelse av reglene i konkurslovens annen del viser etter departementets vurdering at mange av disse reglene er lite anvendelige på dødsbo der midlene ikke er tilstrekkelige til å dekke arvelaterens forpliktelser. Av de bestemmelsene som fremstår som anvendelige, inneholder lovforslaget allerede i all hovedsak tilsvarende bestemmelser. Dessuten ser departementet uansett behov for å ha visse bestemmelser om slike dødsbo i en ny arvelov. Departementet viser også til at det i noen bo kan være en utfordring å avklare om det foreligger underdekning, og dette kan derfor ta tid. Boet har da gjerne allerede gått i skiftesporet en stund før spørsmålet avklares. Departementet er dessuten enig med utvalget i at arvelovens regler bør være et alternativ til konkursbehandling, i og med at det uansett er adgang til å åpne konkurs i et insolvent dødsbo.

Departementet er etter dette enig med utvalget i at det fortsatt er behov for visse særregler for offentlig skifte av insolvente dødsbo i forslaget til ny arvelov. Utvalgets lovforslag innebærer langt på vei en videreføring av særreglene i gjeldende lov. Den viktigste forskjellen er at etter utvalgets forslag får reglene anvendelse med utgangspunkt i en formell beslutning om at boet skal behandles etter særreglene for slike bo. Departementet er i tvil om det bør stilles krav om en slik formell beslutning. Som Oslo byfogdembete peker på i sin høringsuttalelse, kan en slik utforming av reglene gi inntrykk av at man har å gjøre med en egen form for bobehandling som skiller seg fra både ordinært offentlig skifte og konkurs. Etter departementets vurdering tilsier hensynet til en fleksibel skiftebehandling at man for de insolvente boene ikke innfører en egen form for skiftebehandling (eller noe som kan minne om dette), men at man som i gjeldende lov nøyer seg med enkelte særregler for den situasjonen at midlene ikke er tilstrekkelige til å gi kreditorene full dekning. En innvending mot utvalgets forslag er at det kan reise usikkerhet om forholdet til de ordinære reglene om offentlig skifte, og også i hvilken grad særreglene gjelder hvis boet i realiteten er insolvent, men det ikke er truffet noen formell beslutning om at de skal gjelde. Departementet viser dessuten til at en viktig del av begrunnelsen for utvalgets forslag synes å være at en beslutning om insolvens gir et skjæringstidspunkt for anvendelsen av bestemmelser der det er nødvendig å ha en fristdag å gå ut fra. Fristdagen for insolvente dødsbo følger imidlertid av dekningsloven § 1-3 første ledd, som bestemmer at dette er den dagen skyldneren døde. Det er dermed ikke nødvendig å stille krav om en formell beslutning fra tingretten for å ha en fristdag å ta utgangspunkt i.

Departementet foreslår etter dette et eget avsnitt i kapitlet om offentlig skifte der det er samlet enkelte særlige regler som gjelder hvis det er underdekning i boet, se avsnitt VI i kapittel 17 (§§ 175 til 178). Reglene skal etter departementets forslag gjelde uten noen forutgående formell beslutning fra tingretten. Departementet har heller ikke foreslått å følge opp de særlige saksbehandlingsreglene i § 11-2 første og annet ledd i utvalgets lovforslag. Etter departementets syn er de alminnelige reglene om offentlig skifte tilstrekkelige. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om et unntak fra hovedregelen om at arvingenes enighet binder retten, hvis det er underdekning i boet, men departementet foreslår at dette unntaket innarbeides direkte i § 138, slik at denne bestemmelsen gir en fullstendig regulering både av hovedregelen om at retten er bundet av arvingenes enighet, og unntakene. Tilsvarende foreslås det at en bestemmelse tilsvarende utvalgets § 11-5 om utdelinger fra boet, som er en videreføring av gjeldende § 103 annet ledd, innarbeides i § 143 slik at denne bestemmelsen gir en samlet regulering av dekning av boets og arvelaterens forpliktelser. I § 176 annet ledd foreslår departementet en presisering av at tingretten kan avgjøre spørsmål om omstøtelse etter dekningsloven kapittel 5. Denne regelen er ny i forhold til skifteloven og utvalgets lovforslag. Departementet foreslår også en annen regulering enn utvalget når det gjelder innkalling til skiftesamling for prøving av fordringene. Etter departementets syn kan det være behov for fleksibilitet også på dette punktet ved at bostyreren kan stå for prøvingen. Det vises her til § 176 første ledd i lovforslaget. For øvrig foreslås en videreføring av reglene i gjeldende lov, herunder reglene om tvangsakkord i gjeldende §§ 110 a til 110 c.

Departementets lovforslag innebærer etter dette at offentlig skifte av et dødsbo der midlene ikke er tilstrekkelige til å dekke arvelaterens forpliktelser, gjennomføres etter arvelovens alminnelige regler om offentlig skifte, men supplert med særreglene i §§ 175 til 178. I tillegg gjelder reglene om insolvente dødsbo i dekningsloven.

Skiftelovutvalget foreslår som nevnt en legaldefinisjon av begrepet «insolvent dødsbo». Begrepet «insolvent dødsbo» er ikke enkelt å forstå og er heller ikke treffende for det som innholdsmessig omfattes av begrepet. Departementet har vurdert å bruke begrepet «insuffisient dødsbo» i lovteksten, da dette ligger nærmere realiteten. Departementet er imidlertid enig med utvalget i at et slikt begrep må antas å være vanskelig å forstå for en del brukere av loven. Departementet foreslår i stedet en omskriving («eiendelene i boet ikke er tilstrekkelige til å oppfylle alle forpliktelsene etter arvelateren») for å klargjøre hvilke bo reglene gjelder for, og at man i lovteksten i arveloven så langt det er mulig unngår å bruke begrepet «insolvent dødsbo». Det foreslås likevel av pedagogiske hensyn at begrepet introduseres i § 175 for å synliggjøre at reglene i avsnitt VI i kapittel 17 gjelder de samme boene som de som i blant annet dekningsloven omtales som «insolvente dødsbo».

Departementets lovforslag går ut på at dersom boet skal skiftes privat, må en eller flere av arvingene påta seg ansvaret for den gjelden som påhvilte arvelateren, se punkt 26.2.5 og lovforslaget § 116. Dette innebærer at underdekningen i boet normalt ikke vil innebære noen risiko for kreditorene. Departementet foreslår derfor ikke særregler for insolvente dødsbo som skiftes privat.