32 Tvister under skiftebehandlingen

32.1 Er det behov for en egen skifteprosess?

32.1.1 Gjeldende rett

Tingretten har plikt til å følge særlige skifteprosessuelle regler når den avgjør om offentlig skifte skal åpnes, og når den avgjør nærmere bestemte tvister under et offentlig skifte, jf. skifteloven §§ 9 og 11, jf. § 22. Skifteprosessen skiller seg fra allmennprosessen ved at den i mindre grad er bundet av regler. Det er ikke krav om muntlig saksbehandling, og dommeren står fritt til å tilpasse saksbehandlingen ut fra hva som fremstår som hensiktsmessig i den enkelte saken. Ikke sjelden er det likevel behov for å holde muntlige forhandlinger. I så tilfelle skiller ikke skifteprosessen seg nødvendigvis særlig fra et vanlig søksmål.

Tvisteloven gir de alminnelige prosessreglene, mens ulike særlover gir prosessregler knyttet til det materielle regelverket på sitt område. Dette er blant annet tilfellet for skifteloven, konkursloven og tvangsfullbyrdelsesloven. For i størst mulig grad å rendyrke tvisteloven som en alminnelig prosesslov ble de særlige prosessformene for nedstamningssaker og ekteskapssaker ikke videreført fra tvistemålsloven 1915 til tvisteloven, men flyttet til henholdsvis barneloven og ekteskapsloven. I Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 341 uttaler departementet følgende:

«Reglene i tvisteloven bør i størst mulig grad være alminnelige prosessregler som kommer til anvendelse dersom ikke annet følger av regler for den enkelte sakstype. Etter departementets mening er det derfor en fordel at de prosessuelle spesialreglene knyttes til det materielle regelverket. Tvisteloven blir på den måten enklere og mer oversiktlig, samtidig som de særlige prosessreglene framkommer der det er naturlig. Det er ofte tett sammenheng mellom de materielle reglene på området og de prosessuelle særreglene som gis for å gjennomføre dem.»

32.1.2 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget går inn for å opprettholde en egen skifteprosess, se side 142–143 i NOU 2007: 16. Det tas imidlertid forbehold om at det på sikt bør vurderes om det er behov for en egen skifteprosess når man har høstet erfaringer med tvisteloven.

Utvalget begrunner sitt standpunkt med at tvisteloven ikke gir tilstrekkelig fleksibilitet i skiftetvister. Blant annet trekker utvalget frem at det i skiftesaker kan være behov for en stor grad av veiledning fra dommerens side. Det uttales følgende på side 142:

«Under skiftebehandlingen vil skiftemyndigheten (det vil si tingretten) ha en rekke oppgaver overfor partene, herunder en vidtgående veiledningsplikt om prosessuelle og materielle forhold. Det er ikke alltid mulig eller hensiktsmessig å skille tvisteløsningen klart fra skiftebehandlingen for øvrig, og det kan oppstå usikre forhold hvis retten under tvisteløsningen ikke kan gi veiledning om forhold som retten ellers har en veiledningsplikt om. Ved å beholde en egen skifteprosess vil man i større grad sikre at hele skiftebehandlingen ses i sammenheng, og at de enkelte delene av behandlingen er tilpasset hverandre.»

Videre vurderer utvalget småkravprosessen som mindre egnet under skiftebehandling og begrunner dette slik på side 143:

«Dette skyldes at det ofte er flere spørsmål som må løses, og det kan være flere parter. Tvistesummen vil i mange tilfeller være høyere enn beløpsgrensen, og inngangsporten til småkravsprosessen vil dermed være samtykke fra alle partene, noe som kan være vanskelig å oppnå hvis loddeierne er parter i tvisten og det er mange loddeiere. Selv om vilkårene for småkravsprosess er oppfylt, vil videre gjennomføringen av prosessen være uhensiktsmessig for mange skifter, herunder kravet om at rettsmøtet under prosessen som hovedregel skal vare maksimalt én dag. For øvrig er småkravsprosessen lagt opp som en fleksibel tvisteløsningsmekanisme, men det måtte foretas enkelte tilpasninger hvis den skulle legges til grunn for skiftetvistene.»

Generelt gir utvalget uttrykk for at tvisteløsningsmekanismene i tvisteloven ikke er tilstrekkelige ut fra de særlige forholdene som gjør seg gjeldende i skiftesaker. Utvalget peker på følgende (side 143):

«Partene ved dødsbobehandling står i et spesielt forhold til hverandre, noe som ikke er tilfelle ved det store flertall av sivile saker ellers. Familie- og slektskapsbånd preger partsforholdene. Saksbehandlingsreglene bør så langt det er mulig bidra til at tvisten ikke sementerer et motsetningsforhold. Ikke sjelden vil løsninger som ikke utelukkende bygger på det juridisk korrekte, men også på hva som må antas å være hensiktsmessig og «riktig» fordeling av eiendelene være aktuell.»

Videre har utvalget vanskeligheter med å se ulemper ved å videreføre en egen skifteprosess, særlig dersom adgangen til å overføre en sak til søksmåls former videreføres.

Skiftelovutvalget legger opp til at de skifteprosessuelle reglene gis i en ny dødsboskiftelov sammen med de materielle reglene om dødsboskifte.

32.1.3 Høringsinstansenes syn

Fredrikstad tingrett, Oslo byfogdembete og Romsdal tingrett uttaler at de ønsker å videreføre ordningen med en egen skifteprosess. Fredrikstad tingrett og Romsdal tingrett viser til at ordningen med en egen skifteprosess gir en raskere og rimeligere behandling enn ordinære søksmål. Begge domstoler viser dessuten til at det kun i et fåtall tilfeller er behov for å overføre saker til søksmåls former. Oslo byfogdembete uttaler følgende til støtte for ordningen:

«Det sentrale er at retten fritt kan bestemme behandlingsformen etter hva som er hensiktsmessig i den enkelte sak, om den skal være rent skriftlig eller delvis muntlig. Hvis det avholdes rettsmøte, står retten også relativt fritt når det gjelder å bestemme gjennomføringen. Skulle det etter rettsmøtet, men før avgjørelsen foreligger, dukke opp spørsmål som retten ikke har fått klarhet i under møtet, kan partene kontaktes for nærmere utdyping.

Vi er enige med utvalget i at skifteprosessen fungerer godt og sikrer en fleksibel, rask og kostnadsgunstig tvisteløsning. Den enklere behandlingsmåten er basert på den kjennskap retten forutsettes allerede å ha til boet og tvisten, foruten at bobehandlingen kan reise tvistespørsmål som er for ubetydelige til å rettferdiggjøre utgiftene ved selvstendig domstolsbehandling. Rettens umiddelbare kjennskap til boenes forhold er redusert etter innføringen av ordningen med bobestyrere, men retten er likevel orientert gjennom bobestyrernes innberetninger. Dessuten vil det ofte være suksessive tvister, slik at retten ved senere tvister kan dra nytte av kunnskapen om boet.

Tvistelovens ikrafttredelse gir etter vår mening ikke grunn til noen endret vurdering av skifteprosessen. Småkravsprosess vil være et lite aktuelt alternativ.»

Asker og Bærum tingrett synes også å gå inn for å beholde en egen skifteprosess, men reiser samtidig spørsmål om ikke småkravprosessen bør kunne anvendes ved tingrettens behandling av mindre skiftetvister som ikke er overført til søksmåls former. Domstolen er ikke enig med utvalget i at småkravprosessen er lite egnet til behandling av slike tvister.

Domstoladministrasjonen anbefaler at det utredes nærmere hvorvidt det er behov for egne skifteprosessuelle regler, og viser til følgende argumenter for at tvistelovens regler bør kunne benyttes i skiftesaker:

«For tingrettene vil det trolig innebære en forenkling dersom de samme prosessreglene som i andre sivile saker benyttes også ved behandling av skiftesaker. Domstolene behøver da ikke ta stilling til avgrensningen mellom hvilke tvister som skal løses etter en særlig skifteprosess. Ved å la tvisteloven gjelde fullt blir det heller ikke behov for ordningen med overføring til søksmåls former, jf. skifteloven §§ 30 og 31. Det er imidlertid viktig at det blir tatt hensyn til de rettsgebyrmessige konsekvensene ved vurderingen.»

Videre peker Domstoladministrasjonen på at den innebygde fleksibiliteten som ligger i tvisteloven, reduserer behovet for en spesialprosess for skiftesaker. Domstoladministrasjonen gir dessuten uttrykk for at dommerens adgang og plikt til veiledning etter tvisteloven er så vidtrekkende at den langt på vei også kan ivareta behovet til partene i skiftesaker. Videre vises det til at partene med rettens samtykke kan avtale fullt ut skriftlig behandling etter tvisteloven. Det pekes likevel på at det kan være behov for å gå lenger i å tillate skriftlig behandling i skiftesaker enn det tvisteloven gir åpning for.

Til slutt nevner Domstoladministrasjonen at de mer formelle rammene i et søksmål kan oppfattes som en «rettsliggjøring» av tvisten sammenliknet med den «mykere» skifteprosessen, og at dette kan tale mot å oppheve den særskilte skifteprosessen.

Når det gjelder plasseringen av reglene, gir Agder lagmannsrett uttrykk for tvil, men antar likevel at det trolig er best å plassere de spesielle reglene om skiftetvister sammen med de øvrige prosessuelle reglene for bobehandlingen i de spesielle prosesslovene. Også Nord-Troms tingrett (ved sorenskriver Sverre Martens) er enig med utvalget i at reglene ikke bør plasseres i tvisteloven.

32.1.4 Departementets vurdering

Tvisteloven åpner for en langt mer fleksibel saksbehandling enn det tvistemålsloven 1915 gjorde. Blant annet er det gitt en mer omfattende adgang til bevisavskjæring og utvidet myndighet til å tilpasse saksforberedelsen og hovedforhandlingen ut fra forholdene i den enkelte saken. Det er også innført en enklere behandlingsmåte for små krav (småkravprosess). Samtidig er det klart at skifteprosessen gir en enda større grad av fleksibilitet enn tvisteloven. Det vises blant annet til at det ikke er krav om muntlige forhandlinger, og at det er opp til dommeren å tilpasse saksbehandlingen ut fra hva som fremstår som hensiktsmessig i den enkelte saken.

Departementet er også av den oppfatning at flere skiftetvister er såpass kurante at retten bør legge begrenset arbeid i saken. Det bør være en større adgang til skriftlig behandling av skiftetvister enn det allmennprosessen og småkravprosessen åpner for. Dessuten synes det mer formelle regimet allmennprosessen innebærer, med planmøte, sluttinnlegg og forberedelse av hovedforhandlingen, omstendelig i enkelte skiftetvister ettersom skiftebehandlingen for øvrig har satt en ramme for behandlingen av tvistene. I skiftesaker vil dommeren gjennom forberedende rettsmøter, megling, skiftesamlinger og bostyrerens redegjørelser ha betydelig informasjon om forholdene i boet. Gjennom disse kanalene – og forholdet til arvelateren – vil også partene gjerne ha en viss kjennskap til boet. Som Oslo byfogdembete peker på i sin høringsuttalelse, vil tvistene dessuten ofte være suksessive, slik at retten kan dra nytte av tidligere kjennskap til sakene. Videre vil departementet understreke at retten under et offentlig skifte i utgangspunktet har ansvar for at samtlige tvistepunkter løses før boet avsluttes. Dette tilsier at retten gis betydelig fleksibilitet med hensyn til behandlingsmåte. Det er ikke dermed sagt at dommeren i skiftetvister regelmessig bør avstå fra en saksforberedelse som ligger nært opp til tvistelovens system, men departementet kan ikke se at det er hensiktsmessig at tvisteloven i sin helhet skal anvendes i skiftetvister.

Departementet er videre enig med Oslo byfogdembete i at småkravprosessen er mindre egnet til å løse skiftetvister. Riktignok er småkravprosessen lagt opp til å være utpreget effektiv, med raske rettsmøter og hurtig domsavsigelse. Men dette kan synes noe underordnet i skiftetvister som ofte preges av personlige relasjoner og følelser. Ofte reiser skiftetvistene flere ulike spørsmål som isolert sett er beskjedne, men som må belyses ved parts- og vitneforklaringer for å bli forsvarlig opplyst. Rettsmøter i småkravssaker kan bare vare mer enn én dag dersom særlige grunner foreligger, jf. tvisteloven § 10-3 annet ledd tredje punktum, mens det i skiftesaker ikke sjelden er behov for muntlige forhandlinger over flere dager. I skiftetvister vil partene dessuten ofte fremme kryssende krav som kan være vanskelig å innpasse i småkravprosessen. Departementet ser heller ikke bort fra at tvister om tvistesummens størrelse vil kunne oppstå hyppig dersom en skulle åpne for småkravsbehandling i skiftesaker.

Det synes etter dette ikke hensiktsmessig å la reglene om allmennprosess og småkravprosess fullt ut komme til anvendelse i skiftetvister. Departementet kan heller ikke se betydelige innvendinger mot å beholde en egen skifteprosess. Ordningen er godt innarbeidet og fleksibel, og departementet går etter dette inn for at den videreføres. Spørsmålet blir da hvilke deler av tvisteloven som bør komme til anvendelse i skiftetvister. Dette behandles nærmere i punkt 32.3.

Som det fremgår i punkt 4.1, er departementet av den oppfatning at det er hensiktsmessig at reglene om skifte av felleseie tas inn i ekteskapsloven, mens reglene om skifte av dødsbo gis i en ny arvelov. Prosessreglene og de øvrige reglene om skifte henger nøye sammen. En konsekvens av at man rendyrker og skiller de aktuelle reglene om skifte av dødsbo og skifte av felleseie, bør etter departementets syn ha som konsekvens at man også har prosessregler i de respektive lovene – selv om prosessreglene i stor grad er de samme. Det er også best i tråd med forutsetningene i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) at skifteprosessuelle regler ikke tas inn i tvisteloven.

32.2 Hva bør avgjøres etter skifteprosessuelle regler?

32.2.1 Gjeldende rett

Tvister i forbindelse med et privat skifte løses etter reglene i tvisteloven. Tvister som i forbindelse med et offentlig skifte ville ha vært behandlet i skifteprosessuelle former, må ved privat skifte bringes inn for forliksrådet eller tingretten etter de ordinære prosessreglene dersom de skal avklares rettslig.

Ved offentlig skifte er det først og fremst tvister om arv, legat og boslodd som skal behandles etter skifteprosessuelle regler. Skifteloven åpner imidlertid for at også andre tvister i forbindelse med et offentlig skifte kan behandles på denne måten. Noe upresist kan det sies at alle tvister som har betydning for skiftets gjennomføring, behandles etter skifteprosessuelle regler. I skifteloven § 11 første ledd er dette kommet til uttrykk slik:

«Krav som ikke angår arv, legat eller boslodd, kan bare avgjøres av tingretten hvor det i det følgende uttrykkelig er sagt, eller det gjelder forpliktelser som boet selv har pådratt seg.»

Der hvor tingretten er gitt kompetanse til å behandle en tvist i skifteprosessuelle former, skal tvisten som hovedregel behandles i slike former. Dette har også betydning for hvilken domstol som skal behandle tvisten. Skal en tvist behandles i skifteprosessuelle former, skjer dette for den tingretten som forvalter boet, og ikke etter vernetingsreglene i tvisteloven.

Henvisningen i § 11 til tvister om «arv, legat og boslodd» innebærer at enhver tvist mellom loddeierne som sådanne skal behandles etter skifteprosessuelle regler. I korthet betyr dette at alle spørsmål om rett til arv og om omfang av arvekrav omfattes, uansett om arveretten bygger på loven eller testament. Tvister om testamenters gyldighet omfattes, selv om posisjonen som arving her først blir klarlagt ved utfallet av saken. Dessuten omfattes tvister om hvorvidt en ytelse til en livsarving er en gave, og om et forskudd på arv skal være gjenstand for avkorting, samt tvister om verdsettelse og naturalutlegg.

Tvister om hvorvidt det skal åpnes offentlig skifte, behandles også etter skifteprosessuelle regler, jf. skifteloven § 9.

Videre kan eller skal krav mot arvelateren som er meldt i boet, avgjøres i skifteprosessuelle former, jf. §§ 95 og 104. Ved sammensatte skifter gjelder det samme for krav mot den gjenlevende ektefellen, jf. § 108.

Skifteloven § 95 gir regler om fordringstvister hvor arvelaterens gjeld er overtatt av arvingene eller den gjenlevende ektefellen. I slike tilfeller må en arving som har overtatt gjeldsansvaret, kreve fordringstvisten avgjort selv om kreditor eventuelt er saksøker. Dette gjelder også for krav mot en gjenlevende ektefelle i et sammensatt skifte når han eller hun har formue som er felleseie, jf. § 95 første ledd annet punktum.

Skifteloven § 104 første ledd første punktum gir skifteprosessen anvendelse på fordringstvister hvor arvelaterens gjeld ikke er overtatt. Her er skifteprosessen eksklusiv, og tvist kan ikke reises som ordinært søksmål.

Skifteloven § 108 annet ledd regulerer meldte krav mot en gjenlevende ektefelle hvor gjelden ikke er overtatt. Også her kan retten avgjøre tvister om krav mot den gjenlevende ektefellen i skifteprosessuelle former såfremt en loddeier har begjært rettens avgjørelse, og sak ikke er anlagt for en annen domstol eller etter andre prosessregler.

Skifteloven § 104 første ledd første punktum gir tingretten skifteprosessuell kompetanse til også å avgjøre påståtte tinglige krav der arvelaterens gjeld ikke er overtatt av loddeierne. Det følger av annet punktum at tvister om tinglige krav kan reises også for andre domstoler og etter andre prosessregler. Liknende regler gjelder der arvelaterens gjeld er overtatt av loddeierne, og ved sammensatt skifte, jf. § 95 og § 108 annet ledd annet punktum.

Etter § 11 første ledd kan tingretten avgjøre tvister om krav mot boet – såkalte «massekrav» – i skifteprosessuelle former. Det samme følger av § 104 første ledd annet punktum. Videre følger det av denne bestemmelsen at skifteprosessen ikke er eksklusiv i slike saker. Tvister om massekrav kan dermed anlegges også etter tvistelovens regler.

Boets eller loddeiernes krav mot en tredjeperson kan som hovedregel ikke behandles i skifteprosessuelle former, jf. § 11 fjerde ledd. Skifteloven oppstiller to unntak fra dette. For det første bestemmer § 11 annet ledd første punktum at der tingretten har myndighet til å avgjøre en anmeldt fordring, kan den også «avgjøre» boets motfordringer «så langt de kan bringes i motregning». For det andre kan tingretten etter begjæring av en loddeier eller legatar avgjøre boets krav på en annen loddeier eller legatar i skifteprosessuelle former, jf. § 11 annet ledd annet punktum. Her er kravet ikke knyttet til stillingen som loddeier eller legatar. Det er for eksempel tale om et gjeldskrav, et erstatningskrav eller et krav på en ting basert på eiendomsrett. Tingrettens skifteprosessuelle kompetanse etter bestemmelsen er ikke eksklusiv, og kravet kan også avgjøres i ordinært søksmål. Om boet eller de enkelte loddeierne i andre tilfeller vil gå til sak mot en tredjeperson, må dette gjøres etter alminnelige prosessregler.

Tingretten er avskåret fra å avgjøre en tvist etter skifteprosessuelle regler dersom tvisten etter ufravikelige vernetingsregler hører under en annen domstol eller må behandles etter andre prosessregler, jf. skifteloven § 10. En liknende regel finnes i konkursloven § 145 fjerde ledd.

Skifteloven § 12 bestemmer at dersom en sak, før offentlig skiftebehandling ble åpnet, er anlagt ved en annen domstol eller etter andre prosessregler enn etter skifteloven, kan den fortsettes. Bestemmelsen har liten betydning der hvor saken er anlagt ved samme tingrett som står for det offentlige skiftet, ut over at tvisten fortsetter etter de alminnelige reglene i tvisteloven. Er saken anlagt ved en annen tingrett, har spørsmålet større praktisk betydning siden tvisten da kan fortsette der.

32.2.2 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget peker på at dagens regler om skifteprosessens rekkevidde er kompliserte og tungt tilgjengelige, se side 143–144 i NOU 2007: 16. Utvalget har det prinsipielle syn at retten bør ha størst mulig kompetanse til å avgjøre alle tvister av betydning for skiftet etter skifteprosessuelle regler, og at det er unntakene fra dette som må begrunnes særskilt. Utvalget mener at unntak fra dette primært bør skje ved at saken overføres til søksmåls former, fremfor at tvisten løsrives fra skiftebehandlingen.

Utvalget foreslår at skifteprosessen avgrenses ved at det lovreguleres at «tvister under skiftet» skal behandles etter skifteprosessuelle regler, jf. lovforslaget § 12-1 første ledd første punktum. Utvalget forutsetter at henvisningen i gjeldende skiftelov § 11 første ledd til tvister om «arv, legat og boslodd» omfattes av dette uttrykket. Utvalget går videre inn for å videreføre regelen i skifteloven § 9 om at tvister om hvorvidt det skal åpnes offentlig skifte, skal behandles etter skifteprosessuelle regler, jf. lovforslaget § 9-3 første ledd.

Utvalget går inn for at tvister om meldte krav mot arvelateren uten unntak skal løses etter skifteprosessuelle regler. Skifteloven § 104 første ledd forutsettes dermed videreført.

Utvalget foreslår imidlertid ikke å videreføre skifteloven § 95 og viser til at skillet mellom offentlig skifte hvor gjelden er overtatt av en eller flere arvinger, og hvor den ikke er det, faller bort som følge av utvalgets forslag om å oppheve kravet til gjeldsovertakelse for å skifte privat, se punkt 26.2.3.

De særlige reglene i § 108 annet ledd foreslås ikke videreført, men utvalget synes å forutsette at det er tilstrekkelig hjemlet i utvalgets lovforslag at slike tvister skal behandles etter skifteprosessuelle regler.

Utvalget foreslår at skifteprosessen skal være eksklusiv når det gjelder avgjørelse av tinglige krav. Samtidig gis det uttrykk for at en tredjeperson bør ha rett til å få en tvist overført til søksmåls former.

Utvalget finner det ikke nødvendig med en egen regel om at massekrav kan behandles i skifteprosessuelle former, siden utvalget forutsetter at dette fremgår tilstrekkelig klart av den foreslåtte bestemmelsen i § 12-1 første ledd første punktum.

Utvalget foreslår at alle tvister om krav mot en tredjeperson i utgangspunktet skal kunne avgjøres etter skifteprosessen, likevel slik at tredjepersonen kan kreve overføring til søksmåls former hvis saken ikke gjelder et beløp som gjør at den ville ha blitt behandlet etter reglene om småkravprosess, jf. utvalgets lovforslag § 12-6 første ledd. Om adgangen til å kreve tvisten overført til søksmåls former uttaler utvalget følgende (utredningen side 270):

«Tredjepersonen har gjerne ikke vært involvert i skiftebehandlingen tidligere, og kan dermed ha behov for den saksforberedelsen og hovedforhandlingen som tvisteloven oppstiller. Begrunnelsen for særlige skifteprosessuelle regler slår ikke helt til i slike tilfeller. Utvalget foreslår likevel å gjøre et unntak for tvister som vil gå etter reglene om småkravsprosess hvis tvistelovens regler anvendes, se tvisteloven § 10-1.»

Utvalget foreslår at dette skal gjelde også hvor en arving har posisjon som tredjeperson, jf. skifteloven § 11 annet ledd annet punktum. Utvalget gir uttrykk for at selv om arvinger har et annet forhold til skiftebehandlingen enn øvrige tredjepersoner, er det hensiktsmessig å likestille alle tredjepersoner på dette punktet (utredningen side 270).

Utvalget kommenterer ikke særskilt den situasjonen at boet i en fordringstvist bringer på banen en motfordring, se skifteloven § 11 annet ledd første punktum.

Utvalget foreslår å videreføre skifteloven § 10, jf. utvalgets lovforslag § 12-1 første ledd annet punktum. Utvalget mener at unntakene neppe har stor praktisk betydning, men at de likevel ikke bør fjernes fra loven (utredningen side 267).

Utvalget foreslår under noe tvil en videreføring av skifteloven § 12. Utvalget foreslår dessuten – til forskjell fra skifteloven § 12 – at det uttrykkelig gis en adgang til å overføre tvisten til den domstolen som har skiftet, såfremt den domstolen som har skiftet, anmoder om det og partene samtykker, se utredningen side 267 og utvalgets lovforslag § 12-1 annet ledd. Utvalget foreslår at den domstolen hvor tvisten er anlagt, beslutter overføring ved kjennelse.

Utvalget tar til orde for at også tvister ved privat skifte bør kunne behandles i skifteprosessuelle former (utredningen side 143, jf. utvalgets lovforslag § 7-3 annet ledd). Dette begrunnes med at det både under privat og offentlig skifte er behov for fleksible tvisteløsningsmekanismer, og at de hensyn som taler for å beholde en egen skifteprosess ved offentlig skifte, også gjør seg gjeldende ved privat skifte.

32.2.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene uttaler seg i liten grad om hvilke saker som bør behandles etter skifteprosessuelle regler.

Oslo byfogdembete uttaler at man er enig i at også krav mot en tredjeperson bør kunne behandles etter skifteprosessuelle regler, men forutsetter at tvistelovens vernetingsregler gjelder der en tredjeperson krever tvisten avgjort etter allmennprosess.

Når det gjelder utvalgets forslag om at også tvister i forbindelse med et privat skifte bør kunne behandles i skifteprosessuelle former, viser Agder lagmannsrett, med tilslutning fra Nord-Troms tingrett (ved sorenskriver Sverre Martens), til at tvisteløsning under offentlig skifte er en integrert del av skiftebehandlingen, og at dette begrunner en særlig fleksibel og forenklet prosess. Domstolen viser til at det under et privat skifte vil være opp til partene om de ønsker å bringe en tvist inn for retten, og kan ikke se tilstrekkelig tungtveiende grunner for å tilby alternativer til tvisteloven i disse tilfellene.

Oslo byfogdembete peker på at tvister i forbindelse med privat skifte har større likhet med ordinære tvister, og viser til følgende:

«Når tvistene ikke oppstår under den skiftebehandling som også håndteres av retten, vil det heller ikke være så naturlig at bare tvistene skal behandles under det samme regimet. Her mangler totaliteten og den rammen som behandlingen av det offentlige skifte gir.»

Heller ikke Asker og Bærum tingrett går inn for å gi privatskiftende arvinger adgang til å få tvister behandlet etter skifteprosessuelle regler. Domstolen viser til at tvisteloven gir moderne og smidige tvisteløsningsmekanismer, og at utvalgets forslag innebærer en ubegrunnet prioritering av arvinger og andre etterlatte sammenliknet med andre privatpersoner med uløste tvister.

Domstoladministrasjonen finner på den annen side ikke grunn til å skille mellom behandlingen av tvister under privat skifte og offentlig skifte og slutter seg til at en særskilt skifteprosess bør gjelde også for tvister ved privat skifte.

32.2.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at alle spørsmål av betydning for gjennomføringen av skiftet som hovedregel bør avgjøres etter skifteprosessuelle regler. Skifteloven synes derfor i det store og hele å gi en hensiktsmessig avgrensning av skifteprosessens anvendelsesområde. Tatt i betraktning begrunnelsen for å opprettholde en egen skifteprosess, se punkt 32.1, bør det imidlertid foretas en nærmere vurdering for ulike typer tvister. I den forbindelse bør man se hen til hvilke tvister det er nødvendig å løse for at boet skal kunne avsluttes. I tillegg bør det tas i betraktning i hvilken grad skiftet danner en ramme for de enkelte tvistetyper som berettiger en forenklet prosess. Videre bør det være rom for å tillegge praktiske hensyn en viss betydning innenfor rammen av hva som fremstår som forsvarlig.

Som det fremgår i det følgende, foreslår departementet en viss utvidelse av skifteprosessens anvendelsesområde, samtidig som at skifteprosessen i noe større grad enn i dag legges opp til å være eksklusiv.

Departementet er enig med utvalget i at reglene om skifteprosessens anvendelsesområde bør samles og forenkles. Det bør utvetydig reguleres når tingretten opptrer med skifteprosessuell kompetanse. Departementet har imidlertid en annen lovteknisk tilnærming enn utvalget og foreslår en mer detaljert regulering av når skifteprosessen kommer til anvendelse, se lovforslaget § 168.

Departementet er enig med utvalget i at prinsippet i skifteloven § 11 første ledd bør videreføres. I departementets lovforslag er bestemmelsen utformet slik at alle tvister om rett til arv og om omfang av arvekrav under offentlig skifte skal behandles etter skifteprosessuelle regler, jf. lovforslaget § 168 første ledd bokstav b.

Departementet foreslår videre i tråd med gjeldende lov at tvist om hvorvidt det skal åpnes offentlig skifte, skal behandles etter skifteprosessuelle regler. Det vises til lovforslaget § 168 første ledd bokstav a. Selv om det på dette stadiet ikke er en skiftebehandling som danner en ramme for de rettslige spørsmålene, vil retten som regel ha en viss oversikt over boet og tvistespørsmålene etter et forberedende rettsmøte. Dessuten taler praktiske hensyn for at spørsmål om åpning av offentlig skifte behandles etter forenklede prosessregler for den domstolen som eventuelt skal forvalte boet.

Skifteloven § 104 første ledd om fordringstvister foreslås videreført, slik at skifteprosessen her fortsatt skal være eksklusiv. Det vises til at avklaring av arvelaterens forpliktelser er sentralt i skiftet, og at det er nødvendig at slike tvister finner sin løsning for at boet skal kunne avsluttes. Departementet foreslår også å videreføre skifteloven § 95 første ledd første punktum om krav mot arvelateren når arvelaterens gjeld er overtatt av arvingene. Det vises til § 168 første ledd bokstav c i lovforslaget.

Når det gjelder skifteloven § 108 om fordringer mot den gjenlevende ektefellen ved sammensatte skifter, er ikke dette krav som direkte angår boet og kan søkes dekket i bomidlene. Å få klarlagt slike krav kan likevel ha en betydning for å avklare felleseiets nettoverdi, og hvordan dette skal fordeles mellom den gjenlevende ektefellen og dødsboet. Tingretten må derfor i en skiftetvist mellom den gjenlevende ektefellen og øvrige arvinger prejudisielt kunne ta stilling til krav mot ektefellen. Dette er det ikke nødvendig å lovregulere. Kompetansen til å løse tvister mellom arvingene er hjemlet i lovforslaget § 168 første ledd bokstav b. Ettersom krav mot en gjenlevende ektefelle ikke kan søkes tvangsfullbyrdet i bomidlene, har departementet vanskelig for å se noe behov for at tingretten i en skiftetvist bør kunne avsi dom for krav mot den gjenlevende. Departementet foreslår derfor ikke å videreføre skifteloven § 108 annet ledd når det gjelder fordringer mot den gjenlevende ektefellen, se likevel nedenfor om tinglige krav. Ved at tingrettens skifteprosessuelle kompetanse begrenses til å foreta en prejudisiell prøving, oppstår ikke spørsmål om litispendens. Kreditor må derfor kunne reise sak for andre domstoler eller etter andre prosessregler, uavhengig av skiftetvisten.

Departementet er enig med utvalget i at skifteprosessen bør være eksklusiv når det gjelder tvist om tinglige krav. Dette er krav det inngår i skiftebehandlingen å avklare. Departementet kan ikke se behov for en særlig rett for kreditor til å få en slik sak overført til søksmåls former. Her som ved andre tvister om krav mot arvelateren bør kreditoren eller arvingene anses tilstrekkelig hjulpet ved at det tilligger retten å foreta et forsvarlig skjønn over behovet for overføring, se punkt 32.4.

Det kan reises spørsmål om reglene bør være de samme ved sammensatte skifter hvor en ting besittes av den gjenlevende ektefellen. Ved åpningen av det offentlige skiftet kan det være uklart hvilke eiendeler den gjenlevende ektefellen vil få overta på skiftet, og hvilke eiendeler de øvrige arvingene vil overta, jf. lovforslaget §§ 104, 108 og 113. Påstår en tredjeperson å ha krav på en bestemt eiendel, og dette bestrides av arvingene, synes det hensiktsmessig at en tvist om dette avgjøres under skiftet i skifteprosessuelle former, uavhengig av hvem som ville få overta eiendelen på skiftet. Departementet foreslår derfor å videreføre skifteloven § 108 annet ledd annet punktum, jf. § 95 første ledd tredje punktum og annet ledd, likevel slik at skifteprosessen her bør være eksklusiv, se lovforslaget § 168 første ledd bokstav d. Tingrettens kompetanse etter skifteloven § 108 omfatter neppe adgang til å avsi fullbyrdelsesdom for kravet, men departementet kan ikke se noen grunner til at dette ikke skal kunne gjøres. Lovforslaget § 168 første ledd bokstav d stenger derfor ikke for det.

Departementet er enig med utvalget i at tvister om massekrav fortsatt bør kunne behandles etter skifteprosessuelle regler. Det vises til at massekrav skal dekkes ved booppgjøret, og at det derfor er nødvendig at tvister om massekrav finner sin løsning under skiftet. Det fremstår som hensiktsmessig med en uttrykkelig lovregulering av dette, se lovforslaget § 168 første ledd bokstav e. Departementet ser ikke behov for å videreføre adgangen en kreditor har til å gå til alminnelig søksmål om kravet, og foreslår ikke skifteloven § 104 videreført på dette punktet.

Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om at tvister om krav mot en tredjeperson i utgangspunktet skal kunne avgjøres etter skifteprosessuelle regler, likevel slik at tredjepersonen som hovedregel kan kreve overføring til søksmåls former, se lovforslaget § 168 første ledd bokstav f og § 173 annet ledd. Å klargjøre krav mot en tredjeperson vil ha betydning for skiftet og for hvilke aktiva som skal fordeles mellom arvingene. Samtidig gjør ikke skiftebehandlingen at tingretten nødvendigvis er rustet til å avgjøre kravet mot en tredjeperson etter forenklede prosessregler. For tredjepersonen er boet dessuten som en hvilken som helst annen motpart, og han eller hun kan derfor se behov for at saken forberedes og avgjøres etter tvistelovens regler. I likhet med utvalget mener departementet at den nevnte regelen bør gjelde også hvor en arving har posisjon som tredjeperson, jf. gjeldende § 11 annet ledd annet punktum. Departementet er videre enig med utvalget i at en tredjeperson bør ha krav på å få en sak overført til behandling ved allmennprosess bare hvis tvistesummen minst tilsvarer beløpet i tvisteloven § 10-1 annet ledd bokstav a. Er beløpet mindre enn dette, bør tredjepersonen anses tilstrekkelig ivaretatt ved at kravet avgjøres etter skifteprosessuelle regler.

Det synes ikke å være nødvendig at tredjepersonen kan kreve overføring til allmennprosess der boet i en fordringstvist fremmer motkrav innenfor rammene av tredjepersons krav. Skifteloven § 11 annet ledd første punktum foreslås derfor videreført, se lovforslaget § 168 første ledd bokstav c.

Under høringen har Oslo byfogdembete gitt uttrykk for at tvistelovens vernetingsregler bør gjelde der tredjepersonen krever tvisten avgjort etter allmennprosess. Departementet finner det imidlertid mest ryddig og ressursbesparende at skiftetvisten overføres til allmennprosess ved samme embete.

Departementet foreslår som utvalget å videreføre unntakene i skifteloven § 10, jf. lovforslaget § 168 annet ledd.

Departementet er også enig med utvalget i at skifteloven § 12 bør videreføres. I likhet med utvalget ser departementet i tillegg behov for at tvister som pågår for andre domstoler eller etter andre prosessregler når offentlig skifte åpnes, bør kunne overføres til behandling som skiftetvist for den domstolen som har boet, se lovforslaget § 168 tredje og fjerde ledd. I en skiftetvist kan det være lettere å oppnå helhetlige løsninger for skiftet sett under ett. Skifteprosessen er dessuten ofte enklere og billigere enn allmennprosessen. Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om at en tvist skal kunne overføres der den tingretten som forvalter boet, med partenes samtykke, begjærer overføring. Samtykke bør kreves siden det er tale om å overføre saken til en enklere prosessform. Myndigheten til å beslutte overføring foreslås lagt til den domstolen tvisten er brakt inn for. Videre går departementet inn for at den lagmannsretten som er overordnet den domstolen saken er brakt inn for, avgjør spørsmålet om overføring hvis sistnevnte domstol motsetter seg overføring. En tilsvarende regel finnes i domstolloven § 38 tredje punktum. Bestemmelsen er inntatt i lovforslaget § 168 tredje ledd fjerde punktum.

Utvalgets lovforslag synes primært rettet mot den situasjonen at en tvist overføres fra en domstol til en annen. Hvor en tvist som behandles etter allmennprosess i samme domstol som skiftebehandlingen, ønskes overført til skifteprosessuelle former, er det ikke nødvendig med de samme saksbehandlingsreglene for overføringen, og det er tilstrekkelig at tingretten, med partenes samtykke, gis adgang til å beslutte overføring, se lovforslaget § 168 fjerde ledd.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt tvister ved privat skifte bør kunne behandles i skifteprosessuelle former, går departementet ikke inn for å gi skifteprosessen anvendelse. Riktignok vil både offentlige og private skifter ofte ha en slik personlig betydning for de involverte at det er særlig viktig med en effektiv og smidig tvisteløsning. Som det er pekt på under høringen, er det imidlertid enkelte grunnleggende skiller mellom private og offentlige dødsboskifter som gjør skifteprosessen mindre egnet for private skifter. Det vises til at retten ved et offentlig skifte har et særlig ansvar for å avslutte boet, noe som tilsier at den gis en betydelig grad av fleksibilitet med hensyn til behandlingsmåte. Dessuten berettiger rammene for den offentlige skiftebehandlingen – herunder dommerens forhåndskjennskap til og oversikt over boet – en forenklet prosess ved offentlig skifte. Ved private skifter er situasjonen annerledes ved at det er opp til partene hva de vil bringe inn for retten, og på hvilket tidspunkt. Retten er heller ikke involvert i skiftebehandlingen. Departementet er etter dette av den oppfatning at tvistelovens regler i tilstrekkelig grad vil dekke partenes behov ved private skifter.

32.3 Innholdet i skifteprosessen

32.3.1 Gjeldende rett

Hvordan skiftetvister behandles, reguleres i hovedsak av skifteloven § 22 første ledd første punktum. Det følger av denne bestemmelsen at en stor del av reglene i tvisteloven kommer til anvendelse også i skifteprosessen. Skifteloven § 22 gjør imidlertid unntak fra enkelte sentrale deler av tvisteloven. Her kan særskilt nevnes at skiftetvister ikke behandles i forliksrådet, ettersom skifteloven § 22 bestemmer at tvisteloven kapittel 6 ikke kommer til anvendelse. Videre er ikke tvistelovens tredje del om saksbehandlingen i første instans gitt anvendelse. Reglene om saksforberedelse og gjennomføring av hovedforhandling i allmennprosess gjelder derfor som utgangspunkt ikke. Det gjør heller ikke reglene om saksforberedelse og muntlig sluttbehandling i småkravprosessen, jf. også tvisteloven § 10-1 tredje ledd bokstav b.

Dermed har retten i skiftesaker stor frihet til å beslutte en saksbehandling som er hensiktsmessig for den enkelte tvisten. En begrensning ligger i at retten før den avsier dom, så vidt mulig, skal gi den eller de dommen angår, anledning til å uttale seg, jf. skifteloven § 24, men dette følger uansett av kontradiksjonsprinsippet. En annen begrensning ligger i at reglene om bevis og bevisførsel for hovedforhandling også gjelder i skiftesaker, jf. forbeholdet i § 22 første ledd første punktum. Det samme følger av at tvistelovens femte del uttrykkelig er gitt anvendelse i skiftetvister. Formuleringen «bevis og bevisførsel» vil imidlertid også kunne omfatte enkelte regler i tvistelovens tredje del.

Dommeren kan i utgangspunktet benytte de delene av tvisteloven som det ikke er henvist til i skifteloven § 22. Blant annet gjelder dette hvordan saken skal forberedes, og hvordan eventuelle muntlige forhandlinger skal legges opp. Men det kan spørres om dommeren har adgang til å benytte tvistelovens hjemler for å pålegge partene plikter eller sanksjonere forsømmelser der hvor slike hjemler ikke kommer direkte til anvendelse i skiftetvister. I den forbindelse har det i teorien vært tatt til orde for at preklusjonsreglene i tvistemålsloven 1915 § 189 andre og tredje ledd og § 335 gjelder analogisk i skiftesaker, se Augdahl: Skifteloven (1974) side 41.

Ved tvistelovens ikrafttredelse 1. januar 2008 ble de særlige reglene om rettsmidler i skifteloven §§ 26 og 27 opphevet. Tvistelovens regler om rettsmidler gjelder nå fullt ut, jf. henvisningen til tvistelovens sjette del i skifteloven § 22. Opphevelsen innebar en innsnevring av rettsmiddeladgangen over saksbehandlingsavgjørelser. Dette hadde som mål å bidra til en mer effektiv og kostnadsbesparende prosess, jf. Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) side 72–73.

32.3.2 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget går inn for en ordrett videreføring av skifteloven § 22 og viser til at skifteprosessen etter gjeldende rett i all hovedsak fungerer tilfredsstillende for sitt formål, se NOU 2007: 16 side 144–145 og § 12-4 i utvalgets lovforslag. Utvalget uttaler følgende på side 145:

«Retten vil dermed fortsatt ha stor frihet til å legge til grunn en saksbehandling som fremstår som hensiktsmessig i den enkelte saken. Et praktisk viktig eksempel her kan være at retten kan beslutte skriftlig saksbehandling hvis dette er hensiktsmessig. Ofte vil det være naturlig at retten legger til grunn tvistelovens regler så langt de passer, men reguleringen gjør det mulig for retten å velge bort regler som av en eller annen grunn fremstår som uhensiktsmessig.»

Utvalget går i tillegg inn for å gi en lovregel om de sentrale trekkene ved skifteprosessen, jf. lovforslaget § 12-3. Utvalget foreslår en regel som slår fast at retten – med visse unntak – bestemmer saksforberedelsen frem til avgjørelse i tvisten. Utvalget foreslår videre å videreføre skifteloven § 24 om kontradiksjon. I tillegg foreslås en presisering av at partenes syn også kan innhentes ved muntlige forhandlinger i en skiftesamling hvor det kan gis anledning til prosedyre om de spørsmål tvisten gjelder.

Utvalget uttaler på side 145–146 i utredningen at det ikke finner grunn til å gjeninnføre egne regler om rettsmidler for saker som behandles etter skifteprosessuelle regler.

32.3.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av de tre høringsinstansene som uttaler seg om dette spørsmålet, har innvendinger mot at innholdet i dagens skifteprosess videreføres.

Oslo byfogdembete peker på at dagens skiftelov er fragmentarisk og til dels spredt regulerer innholdet i skifteprosessen. Embetet slutter seg derfor til utvalgets forslag om en uttrykkelig bestemmelse om de sentrale trekkene ved skifteprosessen og peker på at det kan være pedagogisk nyttig og kan motvirke unødige overføringer til søksmåls former.

Domstoladministrasjonen slutter seg til utvalgets vurderinger av hva en særskilt skifteprosess bør inneholde, og tilføyer at det fortsatt bør gjelde unntak fra forliksrådsbehandling i skiftetvister.

Agder lagmannsrett mener Skiftelovutvalget burde ha trukket konkurslovens skifteprosessregler inn som sammenlikningsgrunnlag med sikte på harmonisering. Domstolen mener at også tvangsfullbyrdelseslovens prosessregler med fordel kunne vært nevnt.

Når det gjelder reguleringen av rettsmidler, slutter Domstoladministrasjonen seg til utvalgets vurderinger og viser til at det er tilstrekkelig at skiftelovgivningen henviser til tvistelovens regler om rettsmidler.

32.3.4 Departementets vurdering

Departementet har inntrykk av at dagens skifteprosess alt i alt fungerer godt og går inn for at skifteloven § 22 første ledd første punktum i det vesentlige videreføres. Det foreslås imidlertid enkelte justeringer både av redaksjonell og innholdsmessig art. I den forbindelse er departementet enig med Agder lagmannsrett i at de skifteprosessuelle reglene bør ses i lys av tilsvarende regler i konkursloven, og til en viss grad også i lys av tvangsfullbyrdelsesloven.

Videre er departementet enig med Skiftelovutvalget i at det er hensiktsmessig at de særlige trekkene ved skifteprosessen kommer klarere til uttrykk i loven. Departementet foreslår imidlertid en noe annen lovteknisk løsning enn utvalget. I departementets lovforslag § 169 foreslås det at bestemmelsen som klargjør rettens adgang til å beslutte en hensiktsmessig saksforberedelse, integreres i en fellesbestemmelse om skifteprosessens innhold, hvor det også fremgår hvilke deler av tvisteloven som kommer til anvendelse. I denne bestemmelsen foreslår departementet også å videreføre regelen i skifteloven § 24 om at partene skal gis anledning til å uttale seg. En tilsvarende regel er gitt i konkursloven § 149 fjerde ledd. Departementet er enig med utvalget i at reservasjonen «så vidt mulig» med fordel kan sløyfes.

Departementet foreslår ikke å følge opp utvalgets forslag om å lovregulere at partenes synspunkter kan innhentes ved muntlige forhandlinger i en skiftesamling hvor det kan gis anledning til prosedyre om de spørsmål tvisten gjelder. Departementet finner det ikke hensiktsmessig at dette lovreguleres. Det vises til at retten kan innhente synspunkter fra partene skriftlig eller muntlig også i ordinære rettsmøter, og det synes ikke hensiktsmessig å lovregulere bare én av måtene kontradiksjonen kan gjennomføres på. Det fremgår uansett med tydelighet av lovforslaget § 169 første ledd at dommeren som hovedregel står fritt til å beslutte saksbehandlingen i skiftetvister.

Som nevnt i punkt 32.3.1 kan det reises spørsmål om dommeren har adgang til å benytte tvistelovens hjemler for å pålegge partene plikter eller sanksjonere forsømmelser der hvor slike hjemler ikke kommer direkte til anvendelse i skiftetvister. Dommeren i en skiftetvist kan i like stor grad som i alminnelige søksmål ha behov for å styre fremdriften i saken. I punkt 32.5, jf. lovforslaget § 170, foreslår departementet at oversittelse av fristen for å reise skiftetvist skal ha preklusiv virkning. Men også under sakens gang kan dommeren ha behov for å sikre en rimelig fremdrift. Riktignok vil dommeren, dersom en part ikke legger frem et bebudet bevis eller ikke overholder en frist for å inngi prosesskriv, kunne møte dette med å avgjøre tvisten på det foreliggende grunnlaget. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis en fullgod løsning. Siktemålet må være å treffe avgjørelser med innholdsmessig riktig resultat. Legalitetsprinsippet tilsier at det ikke er tilstrekkelig med analogibetraktninger for å bruke plikt- og sanksjonshjemler som det ikke er direkte henvist til. For at saken skal bli så godt opplyst som mulig, er det særlig viktig at dommeren gis en tydelig adgang til å oppstille preklusive frister. Dette vil virke preventivt og bidra til å fremtvinge nødvendige prosesshandlinger fra partenes side. Departementet foreslår derfor en presisering i loven som innebærer at dommeren ved behov skal kunne anvende enkelte av reglene i tvistelovens tredje del og kapittel 16 avsnitt III, se lovforslaget § 169 annet ledd tredje punktum og merknaden til bestemmelsen.

Departementet går som utvalget inn for at ankeadgangen over skifteavgjørelser fortsatt skal reguleres gjennom en henvisning til tvisteloven kapittel 6, se lovforslaget § 169 annet ledd første punktum. Departementet kan ikke se noen grunn til å ha ulike ankeregler i tvisteloven og arveloven. Dessuten er det et mål i seg selv at skifteprosessen skal være effektiv og kostnadseffektiv, noe som ivaretas godt ved at tvistelovens regler kommer til anvendelse. Skifteloven § 28, som gir enkelte særlige regler om oppfriskning, gjenåpning og fristberegning ved anke, foreslås for øvrig videreført i arveloven, se lovforslaget § 169 fjerde og femte ledd.

32.4 Overføring til søksmåls former

Som nevnt i punkt 32.2.1 er skifteprosessen etter gjeldende rett i utgangspunktet eksklusiv der den kommer til anvendelse, i den forstand at partene ikke i stedet kan ta ut ordinært søksmål når offentlig skifte er åpnet. Men med rettens samtykke kan en skiftetvist etter omstendighetene overføres til søksmåls former. Det følger av skifteloven § 30 første ledd at en skiftetvist kan bringes inn for retten gjennom søksmål «såfremt det på grunn av rettsspørsmålets art eller de opplysninger som kreves, anses hensiktsmessigst, at tvisten behandles i et søksmåls former, og retten gir samtykke».

Annet ledd bestemmer at retten på samme vilkår kan beslutte å overføre en tvist til søksmåls former på eget initiativ.

Skiftetvister kan i utgangspunktet overføres både til allmennprosess og småkravprosess, selv om overføring til allmennprosess er mest praktisk. I forbindelse med tvistelovens ikrafttredelse 1. januar 2008 ble konkursloven § 154 og tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6 endret slik at det fremgår av disse bestemmelsene at en tvist kan overføres til behandling ved allmennprosess. Ettersom konkursloven og tvangsfullbyrdelsesloven selv gir forenklede prosessregler, ble det ikke ansett nødvendig å kunne overføre til småkravprosess. Noen tilsvarende presisering ble ikke gjort i skifteloven. Bakgrunnen for dette var at man fant behov for å kunne overføre også mindre skiftetvister til søksmålsbehandling for å kunne gi søksmålsfristen preklusiv virkning. I Rt. 2003 side 310 slo Høyesteretts kjæremålsutvalg fast at frister for å reise skiftetvist ikke har preklusiv virkning. Ordlyden i skifteloven § 30 forble derfor uendret på dette punktet, med den følge at skiftetvister kan overføres til småkravprosess. Departementet åpnet samtidig for at arbeidet med ny skiftelovgivning kunne tilsi andre løsninger, jf. Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) side 20–21.

Skiftelovutvalget går i NOU 2007: 16 i det vesentlige inn for å videreføre dagens regler om overføring av skiftetvister til søksmåls former (utredningen side 270–271, jf. utvalgets lovforslag § 12-6 annet ledd). Mens dagens skiftelov stiller krav om hensiktsmessighet og samtykke fra dommeren for å overføre en tvist til behandling i søksmåls former, foreslår utvalget at retten ved vurderingen av om samtykke skal gis, skal legge vekt på rettsspørsmålets art, tvistegjenstandens verdi, hensynet til sakens opplysning og skiftebehandlingens fremdrift. Utvalget gir uttrykk for at forslaget innholdsmessig viderefører gjeldende rett, med unntak av at det også skal legges vekt på skiftebehandlingens fremdrift. Utvalget peker på følgende (utredningen side 270):

«Behandling i søksmåls former vil normalt innebære en forsinkelse av skiftebehandlingen, og overføring bør da bare skje hvis ulempene med en slik forsinkelse veies opp av andre fordeler.»

Utvalget er av den oppfatning at det bør settes et minstekrav til tvistesummen på 125 000 kroner, slik tvisteloven § 10-1 annet ledd bokstav a gjør for å skille hvilke saker som behandles etter småkravprosess, og hvilke saker som behandles etter allmennprosess. Utvalget gir videre uttrykk for at småkravprosessen er lite egnet til tvisteløsning under skiftebehandlingen, se utredningen side 142–143. Dette har imidlertid ikke kommet til uttrykk i utvalgets lovforslag § 12-6 annet ledd.

Utvalget legger for øvrig til grunn at massekreditorer etter gjeldende rett ikke kan begjære tvister om massekrav behandlet i søksmåls former. Samtidig ser ikke utvalget gode grunner for å unnta slike tvister, og det foreslår derfor at også tvister om massekrav skal kunne overføres til søksmåls former.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om utvalgets forslag på disse punktene.

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at adgangen til å overføre skiftetvister til søksmåls former bør videreføres. Det kan av og til være behov for en mer formalisert prosess enn det en har i skifteprosessen. Dette vil særlig kunne være aktuelt der en sak byr på kompliserte faktiske eller juridiske problemstillinger. En overføring til en mer formalisert prosess kan muligens også virke disiplinerende på partene.

Departementet vil likevel understreke at det normalt ikke vil være grunn til å overføre en skiftetvist til søksmåls former. Som det fremgår i punkt 32.3.1, er skifteprosessen mindre regelbundet enn allmennprosessen, og dommeren har stor frihet til å tilpasse saksbehandlingen til hva som er mest hensiktsmessig i den enkelte sak. Ofte vil det være behov for å gjennomføre muntlige forhandlinger, og det kan gjøres uten at saken overføres til søksmåls former.

En overføring til søksmåls former kan i tillegg medføre at saken tar lengre tid. Departementet er derfor enig med utvalget i at det er hensiktsmessig at det kommer direkte til uttrykk i loven at det i vurderingen skal tas hensyn til skiftebehandlingens fremdrift. Dette samsvarer med tvistelovens prinsipp om at prosessen skal konsentreres i tid og omfang, jf. blant annet tvisteloven § 1-1 og § 11-6 første ledd.

Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om å knytte rettens beslutning opp mot skjønnsmomenter i stedet for vilkår. Dette vil ikke innebære noen større omlegging av gjeldende rett, men det tydeliggjør at retten må foreta en bred helhetsvurdering av spørsmålet.

Skiftetvister kan i prinsippet som nevnt overføres til småkravprosess. Som det fremgår i punkt 32.5, foreslår departementet at frister for å reise ordinær skiftetvist skal ha preklusiv virkning. En trenger i så fall ikke å overføre tvister til søksmåls former – herunder småkravprosess – for å oppnå preklusivitet. Videre gir skifteprosessen en enda større grad av fleksibilitet enn småkravprosessen, slik at det heller ikke av den grunn synes å være særlig behov for å kunne overføre skiftetvister til småkravprosess. Departementet foreslår på denne bakgrunn at skiftetvister bare skal kunne overføres til allmennprosess, se lovforslaget § 173 første ledd. En følge av dette bør etter departementets syn være at adgangen til å overføre til allmennprosess bør forbeholdes tvister av et visst omfang. Departementet kan ikke se at det er mer betenkelig å utelukke mindre skiftetvister fra å kunne behandles i allmennprosess enn det er for alminnelige sivile tvister om småkrav. Departementet foreslår etter dette at retten kan overføre en skiftetvist til allmennprosess bare dersom tvistesummen overstiger beløpet som er fastsatt i tvisteloven § 10-1 annet ledd bokstav a.

Tvisteloven § 10-1 tredje ledd bokstav d gir åpning for at småkravssaker som har vesentlig betydning for en part ut over den konkrete tvisten, kan behandles etter allmennprosess. Det samme gjelder hvor hensynet til forsvarlig behandling nødvendiggjør behandling ved allmennprosess. Ettersom retten vil kunne legge opp små, men kompliserte, skiftetvister tilnærmet som en hovedforhandling, ser ikke departementet behov for en tilsvarende ordning for skiftetvister.

Når det videre gjelder spørsmålet om hvilke skiftetvister som bør kunne overføres til allmennprosess, bør enhver skiftetvist etter departementets syn kunne overføres, såfremt tvistesummen er stor nok. Departementet er i den forbindelse enig med utvalget i at en adgang for en massekreditor til å begjære en tvist overført til søksmåls former ikke bør være stengt – slik utvalget mener er tilfellet i dag. En annen sak er at beløpsgrensen ofte ikke vil være oppfylt i tvister om massekrav.

Når det gjelder regler om saksbehandlingen ved og etter overføring til søksmåls former, vises det til lovforslaget § 173 og merknaden til denne bestemmelsen.

32.5 Frister for å reise sak

En skiftetvist kan oppstå på flere måter. Den kan oppstå ved at en eller flere av arvingene eller en tredjeperson reiser skiftetvist ved prosesskriv til tingretten med påstand om hva vedkommende mener må legges til grunn for det videre skiftet. Alternativt bestemmer retten – der hvor det avdekkes uenigheter som må få sin løsning før skiftet kan avsluttes – hvem som skal reise skiftetvist, og setter en frist for dette. Retten kan også allerede på et så tidlig stadium ha gjort seg opp en mening om at det er mest hensiktsmessig at tvisten avgjøres i søksmåls former, og setter i stedet frist for å ta ut stevning. Videre kan det forekomme at retten avdekker et tvistepunkt, for eksempel i en skiftesamling, og finner at tvisten er tilstrekkelig opplyst til å avsi dom på bakgrunn av de muntlige innspillene i skiftesamlingen. Men det siste skjer nok mer unntaksvis. Behandlingen i det følgende forbeholdes tilfeller der retten setter frist for å inngi prosesskriv i skiftetvist eller for å ta ut stevning.

Skal en tvist overføres til søksmåls former, bestemmer skifteloven § 31 første ledd at retten fastsetter hvem som skal reise søksmålet, og innen hvilken frist. Skifteloven gir ikke tilsvarende regler for ordinære skiftetvister, men det er ikke tvilsomt at retten har tilsvarende myndighet i disse tilfellene.

Etter gjeldende rett er en frist for å reise skiftetvist ikke ansett å ha preklusiv virkning, jf. Rt. 2003 side 310. I denne saken uttalte Høyesteretts kjæremålsutvalg følgende:

«En frist satt med hjemmel i skifteloven § 31, er omfattet av domstolloven § 152. Noen tilsvarende bestemmelse om frist for å reise skiftetvist som ikke skal behandles som søksmål, er ikke oppstilt i loven. Utvalget er enig med lagmannsretten i at det ikke er hjemmel for å tillegge en slik frist preklusiv virkning. Konsekvensen av at fristen oversittes, kan være forskjellig. Det kan være spørsmål om å avgjøre tvisten på grunnlag av det som foreligger. Etter omstendighetene vil et krav også kunne gå tapt ved passivitet.»

Oversittelse av søksmålsfristen etter skifteloven § 31 har derimot preklusiv virkning, med den begrensning at fristoversittelse kan begjæres oppfrisket, jf. domstolloven § 152 sammenholdt med Rt. 1990 side 346.

Den preklusive virkningen som angis i domstolloven § 152, er at prosesshandlingen ikke kan foretas senere. Det er ikke uten videre klart hvordan bestemmelsen skal forstås i relasjon til skifteloven § 31 første ledd. Domstolloven § 152 åpner for unntak fra den vanlige preklusjonsvirkningen der dette er bestemt ved lov. Skifteloven § 31 tredje ledd regulerer i hvert fall delvis hvilke konsekvenser det får at søksmålsfristen oversittes, i og med at retten gis adgang til å fremme behandlingen av boet uten hensyn til den aktuelle tvisten. I rettspraksis er bestemmelsen forstått slik at en fristoversittelse ikke bare påvirker adgangen til å få behandlet tvisten i søksmåls former under skiftebehandlingen, men også adgangen til å angripe utlodningskjennelsen på det omtvistede punktet. Det kan dermed ikke brukes som ankegrunn at det aktuelle spørsmålet har fått et materielt uriktig resultat ved utlodningen, se Agder lagmannsretts kjennelse 3. juli 2009 (ref. LA-2009-70651). Anken over kjennelsen ble forkastet av Høyesteretts ankeutvalg 2. september 2009 (ref. HR-2009-1736-U), og standpunktet er fulgt opp i senere lagmannsrettspraksis. På den annen side er det antatt i flere saker at en fristoversittelse i utgangspunktet ikke hindrer et senere ordinært søksmål om kravet, se blant annet Frostating lagmannsretts kjennelse 16. oktober 2007 (ref. LF-2007-86242), jf. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 17. desember 2007 (ref. HR-2007-2118-U).

Rekkevidden av preklusivitet etter skifteloven § 31 fremstår etter dette som noe usikker etter gjeldende rett. Det synes likevel klart at den fristen en part gis for å reise søksmål, ikke berører motpartens adgang til å bringe andre krav inn til pådømmelse i tvisten, jf. tvisteloven § 15-1 annet ledd, jf. skifteloven § 22 første ledd.

Skiftelovutvalget foreslår for både skiftetvister og søksmål at retten skal bestemme hvem som skal reise tvist, og at retten skal sette en frist for saksanlegget. Utvalget foreslår videre at kravet skal falle bort dersom fristen oversittes, og viser til at dette vil bringe lovens ordning i samsvar med hovedregelen i domstolloven § 152. Det vises til utvalgets lovforslag § 12-2 første og annet punktum. Skifteloven § 31 tredje ledd første alternativ om at skiftebehandlingen kan fortsette selv om fristen er oversittet, foreslås ikke videreført.

For øvrig foreslår utvalget at fristoversittelse skal kunne oppfriskes, jf. utvalgets lovforslag § 12-2 fjerde punktum.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om disse spørsmålene.

Avklaring av tvistepunkter er nødvendig for å kunne avslutte det offentlige dødsboet. Av den grunn er det viktig at tvistepunkter finner sin løsning med tilstrekkelig hurtighet. Departementet er derfor enig med utvalget i at det er hensiktsmessig å videreføre adgangen til å sette søksmålsfrister i skifteloven § 31 første ledd. Videre går departementet inn for at det samme skal gjelde for skiftetvister, se lovforslaget § 170, jf. § 173 tredje ledd.

Videre er departementet opptatt av at domstolene må ha tilstrekkelige verktøy for å kunne sanksjonere oversittelse av de frister som settes for å reise skiftetvist eller søksmål. Man kan imidlertid ikke utelukkende se hen til at tvister bør løses raskt. De bør også løses med riktig resultat, slik at risikoen for at en part lider rettstap, gjøres så liten som mulig.

Samtidig bør følgene av fristoversittelse være like hva enten det er satt frist for å reise skiftetvist eller for å ta ut stevning. Det er ikke ønskelig å videreføre dagens ordning som legger til rette for at skiftetvister overføres til søksmåls former bare for å oppnå preklusjonsvirkninger.

Et alternativ kan være å videreføre ordningen med at oversittelse av en fastsatt frist for å reise ordinær skiftetvist medfører at retten må avgjøre tvisten på det foreliggende grunnlaget, og samtidig la dette gjelde søksmålsfrister. I praksis vil nok en slik ordning medføre at de øvrige partenes standpunkt legges til grunn for skifteoppgjøret, og at skiftet vil fortsette på dette grunnlaget. Den som har oversittet fristen, har imidlertid ikke nødvendigvis tapt kravet sitt og vil kunne reise tvist om det selv om fristen er oversittet. En slik ordning vil åpenbart være egnet til å skade skiftets fremdrift.

Det vil være mer effektivt hvis fristoversittelsen også medfører at kravet bortfaller. Mot en slik ordning kan det innvendes at det kan være noe tilfeldig hvem retten pålegger å reise skiftetvist eller søksmål. Ved å pålegge noen byrden med å reise sak kan dommeren sies å ha signalisert et foreløpig standpunkt til tvisten. Det kan for eksempel tenkes at dommeren formoder at et testament er gyldig – ettersom dette er tilfellet i de aller fleste arveoppgjør – og alene ut fra dette lar den som påberoper ugyldighet, få byrden med å reise tvist. Dommerens subjektive skjønn på et tidlig stadium av saken vil derfor kunne tenkes å få en uforholdsmessig stor betydning.

Departementet er likevel av den oppfatning at det alt i alt er mest hensiktsmessig at oversittelse av en frist for å reise skiftetvist eller søksmål medfører at kravet som hovedregel går tapt. Det vil da ikke kunne tvistes ytterligere om kravet under skiftet, herunder under utlodningen. En vil også være forhindret fra å reise søksmål etter at skiftet er avsluttet. Departementet antar at en slik ordning vil virke preventivt og medvirke til at tvister reises i tide. For å dempe risikoen for at en part urettmessig lider rettstap, foreslår departementet at adgangen til å gi oppfriskning for fristoversittelse videreføres. Videre går departementet inn for at det skal fremgå i rettens beslutning at fristoversittelse medfører at kravet som hovedregel går tapt. Som en ytterligere sikkerhetsforanstaltning foreslår departementet at rettens beslutning skal forkynnes for den parten som pålegges å reise sak. Bare hvor rettens beslutning opplyser om konsekvensene av fristoversittelsen og er forkynt, bør konsekvensen av fristoverskridelsen være at kravet går tapt.

Departementet foreslår at de nevnte reglene tas inn i en egen bestemmelse om frister for å reise skiftetvist, se lovforslaget § 170. Det foreslås at det samme skal gjelde for søksmålsfrister gjennom en henvisning i lovforslaget § 173 tredje ledd tredje punktum. Regelen i skifteloven § 31 tredje ledd vil med en slik regulering være overflødig, og departementet foreslår at den ikke videreføres.

32.6 Partsevne

32.6.1 Generelt om reguleringen av partsevne

Tvisteloven § 2-1 første ledd bokstav e fastslår at et dødsbo under offentlig skifte har partsevne. I dette ligger det ikke mer enn at et dødsbo under offentlig skifte kan være part. Bestemmelsen løser ikke spørsmålet om når søksmål kan anlegges av eller mot slike bo. Skifteloven gir ikke en fullstendig oversikt over i hvilke tilfeller boet har eller kan ha partsevne, men gir spredte regler om dette i § 20 og § 22 annet ledd. Spørsmålet om partsevne gjør seg gjeldende både i ordinære skiftetvister, i skiftetvister som overføres til allmennprosess, og i tilfeller der tvisten i utgangspunktet ikke er en skiftetvist, men reises etter allmennprosess eller andre prosessregler.

Avgjørelsen av hvem som er part i en tvist, har betydning både for saksomkostningsansvaret og for avgjørelsens rettskrafts- og tvangskraftsvirkninger. Hvis boet er part, vil saksomkostningene belastes boet og medføre redusert arv for alle loddeierne. Er derimot loddeierne parter, vil saksomkostningene bli belastet de loddeierne som deltar i tvisten, og ikke de øvrige. Tilføres boet midler ved tvisten, vil imidlertid loddeierne kunne kreve sine saksomkostninger dekket som massekrav innenfor rammene av boets berikelse, jf. RG 1992 side 1216 (Hålogaland).

En avgjørelse mot boet vil naturligvis kunne tvangsfullbyrdes mot dette. Har loddeierne ikke overtatt ansvaret for arvelaterens gjeld – noe som er det vanligste under offentlig skifte – vil tvangsfullbyrdelse ikke kunne skje mot disse. Har loddeierne overtatt gjeldsansvaret, kan tvangsfullbyrdelse rettes både mot bomidlene og loddeiernes formuer, jf. skifteloven § 96.

Gjeldende rett er på flere punkter uklar, men generelt kan det sies at boet kan opptre som part i tvister med tredjepersoner som ikke går etter skifteprosessuelle regler. Derimot kan boet ikke være part i tvister som behandles etter skifteprosessuelle regler. Unntak gjelder for tvister om massekrav. Her kan boet være part.

Skiftelovutvalget foreslår i NOU 2007: 16 en mer uttømmende og tilgjengelig lovregulering av spørsmålet om partsevne, jf. § 12-5 første og annet ledd i utvalgets lovforslag. Sammenfatningsvis kan det sies at utvalget foreslår å videreføre ordningen med at boet ikke er part i tvister mellom loddeierne, men at boet skal være part i tvister med tredjepersoner dersom loddeierne er enige om å gjøre et krav gjeldende eller bestride et krav. Ved uenighet mellom loddeierne foreslår utvalget at bare de loddeierne som gjør gjeldende et krav eller bestrider et krav, er parter. For massekravenes vedkommende foreslår utvalget å videreføre dagens ordning med boet som part.

Samtidig peker utvalget på at de faktiske forholdene i skiftesaker er for mangeartede og ulike til at alle spørsmål kan løses i loven, se utredningen side 148 og 150. Utvalget mener at det må være opp til praksis å avklare i hvilken utstrekning lovens løsninger er anvendelige på andre tilfeller.

Under høringen uttaler Den Norske Advokatforening at den finner utvalgets utredning klargjørende og slutter seg til utvalgets lovforslag § 12-5 første ledd bokstav a, b og c. Advokatforeningen mener likevel at det kan være grunn til i tillegg å regulere enkelte særtilfeller, slik utvalget redegjør for i utredningen. Domstoladministrasjonen er enig i utvalgets vurderinger og mener det er positivt at lovreglene om partsevne blir klarere.

Skiftelovens regulering av partsspørsmålene er fragmentarisk og kan fremstå som vanskelig tilgjengelig. Departementet er derfor positiv til en regulering av partsevnespørsmålene som i større grad er uttømmende og mer oversiktlig enn tilfellet er etter gjeldende lov. Samtidig er departementet enig med utvalget i at lovteksten ikke kan ta høyde for alle tenkelige partskonstellasjoner. Det som foreslås lovregulert, er partsforholdene i de «egentlige» skiftetvistene. Som illustrert i Rt. 2003 side 787 kan det oppstå tilgrensende spørsmål under skiftebehandlingen som ikke direkte kan finne sin løsning i en skiftetvist. Departementet er enig med utvalget i at løsningen av partsspørsmålene i enkelte slike særlige situasjoner bør overlates til praksis. Reglene om skiftetvister, sammenholdt med reglene om forvaltningen av boet, bør likevel gi veiledning så langt de passer.

Når det gjelder de nærmere detaljer i de foreslåtte reglene om partsevne, vises til punkt 32.6.2 til 32.6.4 under og til lovforslaget § 171 med merknader.

Som det fremgår av punkt 4.3, brukes i departementets lovforslag ordet «arving», og ikke ordet «loddeier», som er terminologien i gjeldende lov og i utvalgets lovforslag. I punktene nedenfor brukes derfor ordet «arving» i omtalen av departementets lovforslag, mens ordet «loddeier» gjerne brukes i omtalen av gjeldende lov og utvalgets forslag.

32.6.2 Tvister mellom arvingene

Skifteloven § 22 annet ledd første punktum bestemmer at dersom det reises tvist om et krav som er fremsatt av en loddeier, er det bare de loddeierne som har bestridt kravet, som er å anse som part. Regelen innebærer at boet ikke kan være part i tvister mellom loddeierne, jf. også Rt. 2011 side 1517. En viktig del av begrunnelsen for regelen er at ingen kan være part på begge sider i en rettslig tvist. Skulle boet ha vært part, ville den saksøkende loddeieren på sett og vis ha gått til sak mot seg selv, med risiko for å redusere sin lodd ved å vinne frem i tvisten.

Skiftelovutvalget foreslår å videreføre ordningen med at boet ikke er part i tvister mellom loddeierne, og at kun de loddeierne som hevder å ha eller bestrider et krav, blir parter i tvisten (NOU 2007: 16 side 150). Utvalget peker på at en slik løsning kan medføre at noen loddeiere blir «gratispassasjerer» ved at en avgjørelse kan komme loddeiere til gode som ikke har vært part i tvisten, og ved at disse heller ikke kan idømmes saksomkostninger. Utvalget viser på den annen side til at det ikke kan lovfestes at fordelen ved en eventuell seier bare skal komme de loddeierne som har deltatt i saken, til gode, og at å akseptere dødsboet som part ville innebære en urimelig omkostningsrisiko for de loddeierne som har ønsket å godta kravet.

Dersom en loddeier fremsetter et krav som etter sin art også kan fremsettes av en tredjeperson (se punkt 32.6.4), foreslår utvalget derimot at boet skal ha partsevne.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at boet ikke er part i tvister mellom arvingene, og at det kun er de arvingene som hevder å ha eller bestrider et krav, som er parter. Det vises til lovforslaget § 171 annet ledd første punktum.

Når det gjelder arving som er i samme posisjon som en tredjeperson, innebærer utvalgets forslag at dersom arvingen vinner frem i tvisten, vil han få redusert sin arv som følge av at saksomkostningene skal dekkes av boet. Etter departementets syn er dette ikke en hensiktsmessig løsning. Departementet går i stedet inn for at det er de øvrige arvingene som er motparter i tvister hvor en arving setter frem et krav mot boet eller er adressat for et krav fra boet på samme måte som en tredjeperson. Departementet kan ikke se at avgjørende hensyn taler mot en slik løsning. Løsningen vil også medføre at alle tvister mellom arvingene behandles likt. Det vises til lovforslaget § 171 annet ledd annet punktum.

Når det gjelder tvister om massekrav, går departementet likevel inn for at boet skal ha partsevne selv om fordringshaveren også er arving, se lovforslaget § 171 første ledd annet punktum og punkt 32.6.4. Departementet legger vekt på at det er boet og ikke arvelateren som har pådratt seg disse forpliktelsene, og det synes dermed rimelig at saksomkostningsrisikoen ligger hos boet og ikke hos arvingene.

32.6.3 En tredjeperson pretenderer å være arving

Skifteloven § 22 annet ledd første punktum gjelder trolig også for tvister hvor en tredjeperson gjør krav på å være loddeier, noe som i praksis vil dreie seg om gyldigheten av et testament, jf. Augdahl: Skifteloven (1974) side 42.

Skiftelovutvalget peker på at om tredjepersonen vinner frem i en slik tvist, vil virkningen av at boet belastes saksomkostningene, være at også tredjepersonens lodd reduseres, se side 149 i NOU 2007: 16. Utvalget antar likevel at dette ikke bør være avgjørende og viser til utvalgets generelle syn om at boet bør være part i tilfeller der alle loddeierne er enige, mens den enkelte loddeier bør være part der hvor det ikke er slik enighet.

Departementet ser at det kan være grunner til å innrømme boet partsevne i rene tredjepersontvister der samtlige arvinger står på samme side, se nærmere punkt 32.6.4. Som utvalget peker på, vil en slik løsning på den annen side ramme tredjepersonen som pretenderer å være arving. Dersom tredjepersonen vinner frem med sitt krav, og dermed oppnår posisjon som arving, vil et saksomkostningsansvar på boets hånd innebære en reduksjon i tredjepersonens arv. Departementet kan ikke se at partsspørsmålet i disse tilfellene bør løses på en annen måte enn ved alminnelige tvister mellom arvingene, se punkt 32.6.2. Departementet går derfor inn for at det kun er de arvingene som bestrider kravet, som blir parter i tvisten, se lovforslaget § 171 annet ledd.

32.6.4 Rene tredjepersonkonflikter

Spørsmålet om det er boet eller loddeierne som har partsevne i tvister der en tredjeperson er saksøker eller saksøkt, må besvares med utgangspunkt i skifteloven § 20 og § 22 annet ledd. Skifteloven § 20 gir tingretten, i praksis boet ved bobestyreren, myndighet til å representere loddeierne der disse ikke har overtatt ansvaret for arvelaterens gjeld. I dette ligger det at loddeierne kan pålegges et tvungent prosessfellesskap i den forstand at alle loddeierne kan gjøres til saksøkere eller saksøkte enten de vil eller ei. Regelen må ses i lys av at loddeierne i slike tvister bare svarer med bomassen, og at saksomkostninger som tilkjennes motparten, blir å dekke som fortrinnsberettiget massegjeld, jf. Augdahl: Skifteloven (1974) side 32–33.

En viktig begrensning følger av at § 20 bare kommer til anvendelse når sak anlegges ved en annen domstol eller etter andre prosesser enn skifteprosessen. Dette er blant annet tilfellet der boet reiser tvist mot en tredjeperson, og det er tilfellet for tvister om massekrav og tinglige krav dersom disse behandles etter tvistelovens regler, jf. skifteloven § 104 første ledd annet punktum.

Har loddeierne overtatt gjelden, kommer § 20 ikke til anvendelse, og sak må antakelig reises av eller mot de enkelte loddeierne.

Hvem som er parter i tredjepersontvister som går etter skifteprosessuelle regler, er ikke regulert av § 20. De tvistene dette gjelder, er fordringstvister – her er skifteprosessen eksklusiv – og tvister om massekrav og tinglige krav hvor skifteprosessen er valgt, jf. skifteloven § 104.

I utgangspunktet kan boet ikke være part i tvister som løses etter skifteprosessuelle regler, jf. NOU 2001: 32B side 659 og Skoghøy: Tvisteløsning (2017) side 276.

Skifteloven § 22 annet ledd annet punktum regulerer loddeiernes adgang til å reise skiftetvist der tingretten har godtatt en anmeldt fordring, herunder krav på et legat. Det følger av bestemmelsen at dersom det ikke besluttes å reise skiftetvist om et anmeldt krav, er beslutningen ikke til hinder for at en loddeier som er uenig i beslutningen, uten opphold reiser tvist om kravet. En loddeier kan dermed for egen regning og risiko reise tvist mot den angivelige fordringshaveren eller legataren. Samtidig kan bestemmelsen sies å forutsette at dersom tingretten ikke godtar kravet, er alle loddeierne å betrakte som tredjepersonens motparter, ikke bare de loddeierne som bestrider kravet, se Augdahl: Skifteloven (1974) side 43. Til forskjell fra den situasjonen som reguleres i § 20, er det imidlertid ikke her tale om noen prosessuell representasjon fra tingrettens eller boets side. Selv om loddeierne er parter, er det antakelig likevel boet som belastes eventuelle idømte saksomkostninger som massegjeld, jf. Augdahl: Skifteloven (1974) side 43.

I tvister om massekrav svarer loddeierne bare med bomassen. Dette tilsier at boet, og ikke loddeierne, bør ha partsevne. Det er ikke tvilsomt at boet generelt har partsevne i tvister om massekrav, jf. blant annet Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 368 og Augdahl: Skifteloven (1974) side 34.

Skiftelovutvalget går inn for flere endringer i gjeldende rett og foreslår at partsforhold i tredjepersontvister reguleres likt, uavhengig av hvilken domstol som behandler tvisten, og uavhengig av prosessform.

Der tredjepersonen reiser sak, foreslår utvalget at boet saksøkes når alle loddeierne bestrider kravet. Hvis noen loddeiere bestrider kravet, mens andre loddeiere går inn for å godta det, foreslår utvalget at bare de loddeierne som bestrider kravet, skal være parter i tvisten, se side 149–150 i utredningen og utvalgets lovforslag § 12-5 første ledd bokstav b, jf. annet ledd. Utvalgets forslag innebærer etter dette at tingretten ikke vil ha noen kompetanse til å beslutte med bindende virkning for loddeierne om tvist skal reises eller ikke.

Utvalgets begrunnelse for bare å la de loddeierne som bestrider kravet, være parter er at en ordning med boet som part ville medføre en saksomkostningsrisiko også for de loddeierne som har ønsket å godta kravet. Utvalget peker samtidig på at forslaget gir mulighet for loddeierne som ikke bestrider kravet, til å være «gratispassasjerer». Utvalget uttaler på side 150:

«En – eller flere – loddeiere vil ikke ha noe å vinne på å delta i en sak. En seier vil komme dødsboet som sådan til gode, på tilsvarende måte som et tap vil bety at det er dødsboet som sådan som reduseres, men de loddeierne som står utenfor vil ikke ha noen risiko for å bli belastet med saksomkostninger. Utvalget kan imidlertid ikke se at dette problemet kan avhjelpes på noen forstandig måte. Det kan eksempelvis klart nok ikke lovfestes at fordelen ved en eventuell seier i en slik sak bare skal komme de loddeierne som har deltatt i saken til gode.»

Utvalget foreslår imidlertid at tilførte midler i tvisten går inn i boet etter at det er gjort fradrag for loddeiernes saksomkostninger, og at saksomkostningene dekkes som massekrav, jf. lovforslaget § 12-5 fjerde ledd.

På samme måte som når en tredjeperson reiser sak, går utvalget inn for at boet skal være part også i tilfeller der alle loddeierne er enige om å reise sak mot en tredjeperson. Er loddeierne uenige, er det etter lovforslaget bare de loddeierne som ønsker å reise sak om kravet, som skal være parter (§ 12-5 første ledd bokstav a, jf. annet ledd i utvalgets lovforslag).

Utvalget går ikke inn for å lovfeste regler om endringer i partsforholdene (utredningen side 269). I tilfeller hvor dødsboet opprinnelig er part i en tvist, men hvor en eller flere loddeiere trekker seg før eller under saken, tilsier utvalgets forslag at boet ikke lenger skal være part. Videre tilsier utvalgets forslag at i tilfeller hvor enkelte loddeiere opprinnelig var part i en tvist, men hvor de andre loddeierne senere slutter seg til, er det boet som skal være part. Utvalget mener disse spørsmålene bør løses etter alminnelige prinsipper om endring av partsforhold under saken, og at det bør være opp til rettspraksis å håndtere slike spørsmål om de oppstår.

Utvalget foreslår videre at ordningen med at boet alltid er part i tvister om massekrav, videreføres (utvalgets lovforslag § 12-5 første ledd bokstav c, jf. annet ledd tredje punktum).

Den eneste høringsinstansen som særskilt berører spørsmålet om tredjepersontvister, er Oslo byfogdembete. Domstolen slutter seg til at bare de loddeierne som bestrider kravet, blir part i tvisten.

Som det fremgår av redegjørelsen for gjeldende rett, er det i dag prosessformen som avgjør partsevnespørsmålet. Etter departementets vurdering kan det være vel så hensiktsmessig å trekke et skille ut fra om tvisten skal gå for den tingretten som forvalter boet, eller for en annen tingrett. Det kan gjøre seg gjeldende ulike hensyn i saker som behandles for den tingretten som forvalter boet, og i saker som behandles for andre tingretter. Departementet behandler først tredjepersontvister som går for en annen tingrett enn den tingretten som forvalter boet. Som det fremgår av punkt 32.2.4, innebærer lovforslaget at antallet tvister for andre domstoler vil bli noe redusert.

Departementet kan ikke se behov for å videreføre ordningen med prosessuell representasjonsevne for den tingretten som forvalter boet, jf. skifteloven § 20. Det vises til at det offentlige dødsboet utgjør en egen formuesmasse som i utgangspunktet har partsevne, jf. tvisteloven § 2-1 første ledd bokstav e. Departementet viser også til at skifteloven § 20 trolig må forstås slik at loddeierne ikke svarer for saksomkostninger ut over bomassen. Det er derfor liten forskjell mellom den ordningen som direkte følger av skifteloven § 20, og det å la boet som sådant opptre som part.

Utvalgets forslag om at boet har partsevne der det er enstemmighet mellom loddeierne, har etter departementets syn i utgangspunktet mye for seg. På den annen side vil departementet peke på at tingretten har en plikt til å dra omsorg for at boets eiendeler under skiftet nyttiggjøres og skjøttes på en hensiktsmessig måte. Dette må etter departementets syn også innebære et ansvar for at boet ikke reiser lite funderte tvister, og et ansvar for at boet ikke tvister om klart rettmessige krav fra en tredjeperson. Idømmes boet saksomkostninger, vil både arvingene og fordringshaverne kunne bli skadelidende. Departementet finner det derfor hensiktsmessig at boet kun opptrer som part der tingretten – eller bostyreren på tingrettens vegne – er enig i saksanlegget mot tredjepersonen eller er enig i at boet bør bestride kravet fra tredjepersonen. Finner tingretten at det ikke er grunnlag for å gå til sak eller for å bestride et krav som er fremmet av en tredjeperson, bør boet holdes utenfor tvisten, og initiativet til å reise sak eller ta til motmæle mot tredjepersonens krav overlates til arvingene. Disse har da også saksomkostningsrisikoen.

Departementet er enig med utvalget i at boet ikke bør ha partsevne der arvingene er uenige om hvorvidt det skal reises sak eller et krav skal bestrides, og viser til utvalgets begrunnelse for dette forslaget.

Departementet går etter dette inn for at boet skal ha partsevne i tredjepersontvister som går for andre tingretter enn den tingretten som forvalter boet, forutsatt at samtlige arvinger og tingretten er enige om å reise tvist eller bestride et krav, jf. § 171 fjerde ledd første punktum i lovforslaget. Er retten uenig i at det skal reises tvist, eller at et krav skal bestrides, vil initiativet ligger hos arvingene, og partsevnen vil ligge hos de arvingene som ønsker å reise tvist eller bestride et krav, se fjerde ledd annet punktum.

I likhet med utvalget går departementet dessuten inn for en lovfesting av at disse arvingene skal ha rett til å få dekket sine saksomkostninger som massekrav, så langt saksanlegget har vært til fordel for boet, og saksomkostningene ikke kan kreves dekket av tredjepersonen, se lovforslaget § 171 fjerde ledd tredje punktum. En tilsvarende regel er gitt i konkursloven § 114 tredje ledd annet punktum, og regelen vil i noen grad avdempe betydningen av den nevnte innvendingen om «gratispassasjerer».

Departementet slutter seg for øvrig til utvalgets vurdering av at det bør være opp til rettspraksis å håndtere spørsmål om endringer i partsforholdene under saken. I den forbindelse kommer reglene i tvisteloven kapittel 15 til anvendelse så langt de passer, jf. lovforslaget § 169 annet ledd.

Når det så gjelder tredjepersontvister som går for den tingretten som forvalter boet, er det ikke gitt at spørsmålet om partsevne bør løses på samme måte som for tvister som går for andre tingretter. Her kan det være tale både om tvister som løses etter skifteprosessuelle regler, og tvister som løses etter andre regler. Sistnevnte situasjon oppstår hvor en tredjeperson saksøkes med verneting i den domstolen som forvalter boet, men hvor skifteprosessen ikke benyttes. En leietaker begjæres for eksempel fraveket fra boets eiendom etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.

Etter skifteloven § 20 kan tingretten som nevnt opptre som representant for loddeierne i tvister for egen domstol når tvisten ikke behandles etter skifteprosessuelle regler, jf. skifteloven § 20. Etter departementets vurdering er det liten grunn til å opprettholde en slik identifikasjon mellom en partsrepresentant og en domstol.

Av liknende årsaker kan det reises spørsmål om det er hensiktsmessig at boet opptrer som part for egen domstol. Det kan åpenbart ha praktiske grunner for seg å la boet opptre som part. Er boet part, er det boet som skal betale eventuelle saksomkostninger som er tilkjent tredjepersonen, og tredjepersonen slipper å forholde seg til de enkelte arvingene. På den annen side viser departementet til at hvis man lar boet opptre som part for egen domstol, vil dommeren kunne få en slags «dobbeltrolle» ved både å skulle forestå og lede skiftet og samtidig avgjøre rettstvister under skiftet. Den utstrakte bruken av bostyrere i dødsbo medfører riktignok at dommerens dobbeltrolle ikke blir så tydelig som den ville blitt hvor domstolen også står for den faktiske forvaltningen av boet. Like fullt er bostyrerens myndighet avledet av tingrettens myndighet som skifteforvalter. Tingretten har dessuten instruksjons- og kontrollmyndighet overfor bostyreren.

Dette tilsier etter departementets syn at boet ikke bør opptre som part i den tingretten som forvalter boet, se likevel nedenfor om massekrav. Den vesentligste forskjellen vil ligge i at omkostningsansvaret vil påligge den enkelte arving, og ikke boet. Samtidig vil arvingene etter lovforslaget § 171 tredje ledd annet punktum ved et saksanlegg som kommer boet til gode, ha rett til å få dekket sine saksomkostninger som massekrav, jf. ovenfor. Ulempene ved ikke å tillegge boet partsevne synes dermed ikke å være særlig tungtveiende.

Den foreslåtte løsningen skiller seg fra ordningen under konkurs, men etter departementets syn kan dette ikke tillegges særlig vekt. Ved konkurs har bostyreren en langt mer selvstendig formell kompetanse enn det bostyreren har under offentlige skifter av dødsbo. Nærheten mellom boet og tingretten blir derfor mindre utpreget i konkurstvister enn i skiftetvister. I konkurstvister er det heller ikke noen arvinger å legge partsevnen til.

Departementet foreslår etter dette at de arvingene som bestrider eller gjør gjeldende et krav, og ikke boet, skal være parter i tvister som går for den tingretten som forvalter boet, se lovforslaget § 171 tredje ledd første punktum. Der hvor tvisten avgjøres etter skifteprosessuelle regler, innebærer dette ingen endring av gjeldende rett. Der hvor tvisten avgjøres etter andre prosessregler, innebærer forslaget en viss endring fra gjeldende rett i og med at boet ikke lenger skal kunne være part i slike tvister.

Når det gjelder massekravene, er det etter departementets syn mindre betenkelig å la boet ha partsevne. Her er det tale om forpliktelser som har oppstått på boets hånd, og det synes da rimelig at boet gis partsevne. Skiftedommeren bør imidlertid være særlig oppmerksom på habilitetsreglene og om nødvendig overlate saken til en annen dommer. Departementet foreslår på denne bakgrunn at boet og ikke arvingene har partsevne i tvister om massekrav, se lovforslaget § 171 første ledd annet punktum.