20 Vilkår for å ta arv og utsatt arvefall

20.1 Gjeldende rett

Etter arveloven § 71 første ledd har bare den som lever eller er unnfanget ved arvelaterens død, rett til arv. Av forarbeidene til bestemmelsen følger det videre at barn som er unnfanget, men ikke født, må fødes levende for å kunne ta arv.

Derimot kreves ikke at et barn, for å kunne ta arv etter arvelateren, skal være levedyktig. Dermed kan et barn som dør kort tid etter fødselen, påvirke arvegangen. Flertallet i Arvelovkomiteen foreslo at barnet måtte leve i minst en uke etter fødselen for at det skulle ta arv. Flertallet begrunnet dette med at det kan virke urimelig om arvefallet påvirkes slik at en forelder arver den andre forelderen i sin helhet, gjennom sitt barns korte liv, når foreldrene ikke var gift eller hadde noe forhold til hverandre, se side 237–239 i Arvelovkomiteens innstiling 1962. Dette forslaget møtte motbør i høringsrunden og ble ikke tatt med i lovforslaget fra departementet, jf. Ot.prp. nr. 36 (1968–69) side 191–192.

Etter arveloven § 71 annet ledd kan arvelateren til en viss grad fravike reglene i første ledd gjennom testament. Bestemmelsen åpner for det som omtales som «utsatt arvefall», og innebærer at arvelateren kan innsette arvinger i testamentet som ikke er født eller unnfanget ved arvelaters død.

Adgangen til utsatt arvefall er underlagt to begrensninger. For det første er adgangen begrenset til den delen av arven som arvelateren fritt kan rå over ved testament. Dette innebærer at det ikke kan gis utsatt arvefall for pliktdelsarv. For det andre kan arvelateren bare gi arverett til en ufødt person når en av foreldrene er født eller unnfanget på det tidspunktet arvelateren dør. Dette innebærer en begrensning for hvor langt frem i tid arvelateren kan disponere over arven. Denne begrensningen har sammenheng med Grunnloven § 118 (tidligere Grunnloven § 108), som bestemmer at det ikke kan opprettes nye grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser. Formålet med Grunnlovsbestemmelsen er å hindre forekomsten av en arvelig rikmannsklasse, og den hindrer arvelateren i å bestemme at arven skal gå videre gjennom flere generasjoner.

Begrensningen i arveloven § 71 annet ledd gjelder disposisjoner til fordel for fysiske personer, og er ikke til hinder for at arvelateren gjennom testament oppretter en juridisk person, typisk en stiftelse. Se om dette punkt 37 i proposisjonen.

Dersom arvelateren har disponert til fordel for ufødte arvinger i større grad enn det som tillates etter loven, reiser det seg et spørsmål om testasjonen skal regnes som helt eller delvis ugyldig. Forarbeidene til bestemmelsen gir anvisning på å velge den løsningen som det må antas at arvelateren ville ha valgt, jf. Arvelovkomiteens innstilling 1962 side 242. Formodningen må antakelig være at den testamentariske disposisjonen opprettholdes så langt det kan forenes med loven.

20.2 Nordisk rett

For svensk rett følger det av den svenske ärvdabalken 1 kap. 1 § at bare de som lever eller er unnfanget, og senere fødes levende, kan ta arv. Dette er den samme regelen som vi kjenner fra dagens norske arvelov. Også her inntrer arveretten uavhengig av om barnet er levedyktig. I svensk rett er det også begrensninger når det gjelder adgangen til utsatt arvefall. Etter ärvdabalken 9 kap. 2 § første ledd kan arvelateren testamentere kun til en som er født eller avlet, men etter annet ledd kan arvelateren testamentere til blivende avkom til en som oppfyller vilkårene etter første ledd, for eksempel ufødte barnebarn. Virkningen av overskridelse er det samme som etter norsk rett.

I dansk rett lyder arveloven § 93 stk. 1 slik: «Arveret tilkommer med mindre andet er bestemt ved testamente, den, som lever ved arvelaterens død, eller som er undfanget forinden og senere bliver levende født.» Videre har den danske arveloven i § 60 en bestemmelse om utsatt arvefall for arv som arvelateren disponerer fritt over ved testament. Bestemmelsen er begrenset gjennom annet ledd som gjør det mulig å innsette bare én ufødt generasjon som arvinger.

20.3 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget vurderer reglene om vilkår for å ta arv og utsatt arvefall på side 153–154 i NOU 2014: 1.

Utvalget foreslår for det første at loven får en bestemmelse som slår fast at arvefallet er dødsfallstidspunktet, med mindre noe annet følger av loven eller av gyldig testament. Et praktisk unntak fra hovedregelen her vil være der den lengstlevende blir sittende i uskifte. Utvalget anser det som en mangel ved dagens arvelov at det ikke er noen bestemmelse som uttrykkelig sier noe om arvefallet.

Utvalget foreslår å videreføre arveloven § 71 første ledd omtrent som i dag, men med en presisering om at kravet om at arvingen må være født eller unnfanget, gjelder både for rett til arv etter loven og for rett til arv etter testament, se § 57 i utvalgets lovforslag. Utvalget går ikke inn for å innta et krav i loven om at barnet må være levedyktig for å ta arv, og viser til at betenkelighetene ved dette er enda større nå enn de var ved forberedelsene til gjeldende arvelov. Utvalget viser i den forbindelse til utviklingen i legevitenskapen, som blant annet innebærer at mulighetene for å holde et barn som i utgangspunktet ikke er levedyktig, i live i lengre tid er større nå enn de var tidligere.

Utvalget vurderer videre om arveretten i enkelte tilfeller bør utvides til også å omfatte personer som ikke er unnfanget ved arvelaters død. Utvalget viser til den medisinske utviklingen innen bioteknologi som blant annet gjør det mulig å befrukte et egg med sæd fra en avdød person, eller å ta ut egg fra en kvinne som senere dør, og deretter befrukte egget og sette det inn i en annen kvinnes livmor. Utvalget konkluderer med at så lenge denne typen befruktning ikke aksepteres i Norge, bør det ikke lages arverettslige regler som bygger på at slik befruktning finner sted. Utvalget uttaler at en eventuell endring av dagens regel bør avvente eventuelle fremtidige endringer i bioteknologilovgivningen.

Arvelovutvalget foreslår å oppheve § 71 annet ledd om utsatt arvefall i gjeldende arvelov. Utvalget begrunner forslaget slik på side 154:

«Dette utvalget stiller seg tvilende til om det virkelig er behov for å testamentere til fordel for personer som verken er født eller unnfanget ved testators død. Utvalget har sett svært få eksempler på slike testamenter, og der de forekommer, skaper de til dels store problemer. Blant annet byr forvaltningen av midlene i mellomperioden på problemer. En illustrasjon på problemstillingen som kan oppstå, er Rt. 2007 s. 16. Utvalget kan heller ikke se noen grunn til at det, som i dag, skal være en videre adgang til slike testasjoner i Norge enn i Sverige og Danmark.

Utvalget er prinsipielt mot at personer som verken er født eller unnfanget, skal ta arv. Behovet for å testamentere så langt fram i tid anses svært begrenset. De som ønsker mer langvarige ordninger, må gå veien om å opprette en stiftelse, med de begrensninger stiftelsesloven setter for dette. Etter dette foreslår utvalget at arveloven § 71 andre ledd oppheves.

Med utvalgets forslag kan man fortsatt utsette arvefallet for arv som arvelateren kan råde fritt over ved testament. Arvingen må imidlertid være født eller unnfanget ved arvelaterens død. Det vil fortsatt være adgang til å bestemme at arven skal gå videre i flere ledd, for eksempel at A skal arve et landsted som primærarving, og at B ved As død skal overta landstedet som sekundærarving. Forutsetningen er imidlertid at både A og B er født eller unnfanget ved testators død.»

20.4 Høringsinstansenes syn

Oslo byfogdembete støtter Arvelovutvalgets forslag. Oslo byfogdembete mener imidlertid at det bør komme klarere frem at det er adgang til å bestemme i testament at arven skal gå videre i flere ledd forutsatt at både primærarving og sekundærarving er født eller unnfanget ved arvelaters død.

20.5 Departementets vurdering

Departementet er enig med Arvelovutvalget i at det kan være hensiktsmessig med en uttrykkelig regel om tidspunktet for arvefallet. Departementet er enig i at pedagogiske hensyn taler for å ta inn en bestemmelse i loven om at arvefallet som hovedregel følger dødsfallstidspunktet. Det vises til § 66 første ledd i departementets lovforslag.

Utgangspunktet etter gjeldende lov er som nevnt at den som skal ta arv, må leve eller være unnfanget ved arvelaterens død. For barn som er unnfanget, men ikke født, ved arvelaterens død, er det et vilkår at barnet fødes levende. Det kan for det første reises spørsmål om man bør videreføre denne forutsetningen om at barnet må fødes levende. Departementet mener at en regel som går ut på at barnet må være unnfanget, uten et vilkår om at barnet senere fødes levende, kan gi støtende og urimelige resultater, særlig der svangerskapet avbrytes tidlig. Departementet viser også til at man uten et slikt vilkår ville måtte ta stilling til fra hvilket tidspunkt arveretten inntrer for et foster. Videre taler hensynet til å unngå skifteoppgjør i et tilfelle der fosteret dør i mors liv, for at det fortsatt bør stilles som vilkår at barnet fødes levende. Mot dette kan det riktignok innvendes at det ikke nødvendigvis er rimelig at et barn som dør i mors liv etter et nær fullgått svangerskap, ikke har arverett, mens et barn som fødes levende ti uker før termin, men dør etter få timer, tar arv. Det er imidlertid neppe mulig å unngå slike utslag av reglene uansett hvordan man trekker grensen for ufødtes arverett.

Det kan også reises spørsmål om det i tillegg bør være et vilkår om at barnet er levedyktig når det blir født, eller at det lever en viss tid etter fødselen, for eksempel en uke. Med et slikt krav unngår man at et ikke levedyktig barn påvirker fordelingen av arven gjennom et meget kort liv. Som nevnt i punkt 20.1 ble dette spørsmålet vurdert også i forbindelse med forberedelsen av den nåværende arveloven. Det ble da pekt på at en tidsgrense på en uke ville gi vilkårlige resultater, og at et alternativt vilkår om at barnet skulle være «levedyktig», ikke var tilstrekkelig klart og avgrenset. Det ble også reist mer prinsipielle innvendinger mot forslaget, blant annet at det strider mot prinsippet om at ethvert menneskeliv er like mye verdt.

Departementet er enig med Arvelovutvalget i at betenkelighetene ved å stille krav om levedyktighet er enda større nå enn de var ved forberedelsen av dagens arvelov. Den medisinske utviklingen har gjort det mulig å holde liv i langt flere nyfødte enn tidligere, men samtidig gjort det mer usikkert om disse barna er levedyktige. Ettersom barn kan holdes i live lenger enn før, uten at de nødvendigvis overlever og vokser opp, vil også en gitt tidsfrist gi vilkårlige utslag og ikke nødvendigvis være egnet til å skille mellom levedyktige og ikke levedyktige barn. Departementet går etter dette ikke inn for at barnet må være levedyktig eller leve en viss tid for å ta arv.

Departementet foreslår etter dette, i likhet med Arvelovutvalget, å videreføre gjeldende rett, slik at den som skal ta arv, må leve eller være unnfanget ved arvelaterens død, samt at et barn som er unnfanget, men ikke født på tidspunktet for arvefallet, må fødes levende for å ta arv. Vilkåret om at barnet må fødes levende, fremkommer ikke av ordlyden i Arvelovutvalgets forslag, men skal innfortolkes slik det også innfortolkes i den gjeldende arveloven § 71 første ledd. Departementet mener at vilkåret om at barnet må være levendefødt, bør fremgå av ordlyden i bestemmelsen. Det vises til § 66 annet ledd i departementets lovforslag.

Arvelovutvalget reiser som nevnt spørsmål om arveretten bør utvides slik at personer som ikke engang var unnfanget ved arvelaters død, i enkelte tilfeller bør gis arverett. Problemstillingen er mer aktuell nå enn ved forberedelsen av arveloven 1972 i og med at det i dag er teknisk mulig å foreta befruktning med egg eller sæd som stammer fra en avdød person. Denne formen for befruktning er imidlertid ikke tillatt etter norsk rett. Arvelovutvalget mener på prinsipielt grunnlag at de arverettslige reglene ikke bør gå lenger enn det som tillates etter bioteknologilovgivningen. En slik prinsipiell tilnærming vil muligens kunne gi utslag som kan oppfattes som urimelige. På den annen side vil en regel som gir arverett til personer som ikke er unnfanget ved arvelaterens død, gi opphav til flere rettslige problemstillinger, blant annet hvor lenge et skifte skal utsettes i påvente av mulig unnfangelse og fødsel. Et avgjørende hensyn for departementet er imidlertid uansett at departementet ikke ser det som ønskelig å gi arverettslige regler som tar høyde for metoder for befruktning som ikke er lovlige etter norsk rett.

Arvelovutvalget foreslår som nevnt å oppheve adgangen til utsatt arvefall og stiller seg tvilende til behovet for en slik testasjonsadgang. Departementet ser ikke bort fra at det fortsatt kan være arvelatere som ønsker å testamentere til fordel for noen som ennå ikke er født eller unnfanget. Det er imidlertid store praktiske utfordringer forbundet med håndteringen av slike testamenter, blant annet knyttet til forvaltningen av midlene i en mellomperiode. Departementet mener at adgangen til å opprette og testamentere til stiftelser ivaretar hensynet til arvelatere som har et langsiktig perspektiv på sin arv. Det antas at dette gir klarere regler og færre praktiske problemer enn dagens løsning.

Oslo byfogdembete gir i høringen uttrykk for at det kan være behov for å synliggjøre i lovteksten at det er adgang til å bestemme i testament at arven skal gå videre i flere ledd, forutsatt at både primærarving og sekundærarving er født eller unnfanget på tidspunktet for arvelaterens død. Departementet er av den oppfatning at dette kommer klart nok frem av lovteksten ved at grunnvilkåret er at arvingen er født eller unnfanget, og at det dermed ikke vil være noe i veien for å innsette primær- og sekundærarvinger så lenge de begge er født eller unnfanget.