38 Ikrafttredelse og overgangsregler

Departementet foreslår i § 179 i lovforslaget at loven trer i kraft fra det tidspunktet Kongen bestemmer. Et viktig hensyn for ikrafttredelsestidspunktet er tingrettenes behov for tid til å innrette seg etter de nye reglene i lovens tredje del om skifte av dødsbo.

Overgangen fra gammel til ny lov reiser også spørsmål om behovet for overgangsregler. Arve- og skiftelovgivningen regulerer langsiktige forhold, og det er derfor behov for å sette et skjæringstidspunkt for hvilke tilfeller de gamle reglene skal gjelde for, og hvilke tilfeller som skal reguleres av den nye loven.

I overgangsreglene for en ny lov om arv og dødsboskifte er det naturlig å ta utgangspunkt i dødsfallstidspunktet. Dette innebærer at det er arveloven 1972 og skifteloven 1930 som får anvendelse hvis arvelateren dør før den nye loven er i kraft, og tilsvarende den nye loven som vil gjelde for dødsfall som finner sted etter ikrafttredelsen. En regel om dette er inntatt som første ledd i § 180 i lovforslaget. Det nevnte utgangspunktet krever imidlertid noen nærmere unntak og presiseringer.

Lovforslaget innebærer i det vesentlige en videreføring av reglene om slektens og ektefellens eller samboerens rett til arv etter loven, jf. kapittel 2 til 4 i lovforslaget. Om det er den gamle loven eller den nye loven som får anvendelse, får da mindre praktisk betydning, men det er uansett mest nærliggende å legge til grunn det nevnte utgangspunktet om at dødsfallstidspunktet er avgjørende.

Også for reglene om skifte av dødsbo, jf. tredje del i lovforslaget, mener departementet at man bør ta utgangspunkt i dødsfallstidspunktet. Dette innebærer riktignok at reglene i skifteloven 1930 fortsatt må brukes i noen år fremover, i den grad skifteoppgjør der arvelateren døde før ikrafttredelsen av loven, trekker ut i tid. Departementet legger imidlertid til grunn at det vil være en fordel for skiftemyndighetene at man kan bruke samme lov under hele dødsfalls- og skiftebehandlingen, og at man ikke trenger å skifte lovspor underveis. I og med at reglene for prosessen fra dødsfallsmeldingen og frem til boet er gjort opp må ses i sammenheng, ville det kunne være teknisk utfordrende om man skulle kombinere regler i den gamle loven med regler i den nye loven i løpet av skiftebehandlingen.

Et særlig spørsmål reiser seg for reglene om uskifte. Det kan gå mange år, i noen tilfeller flere tiår, fra uskifteboet etableres (i forbindelse med at den førstavdøde går bort) og frem til uskifteboet skiftes (ved at den lengstlevende ektefellen eller samboeren går bort, eller ved at det kreves skifte). Skulle man legge til grunn at det er tidspunktet for når den førstavdøde gikk bort, som skulle være avgjørende, ville det bety at skiftemyndighetene måtte gjennomføre dødsboskifter etter reglene i 1930-loven helt frem til det er gjennomført skifter for alle uskiftebo som er etablert før ikrafttredelsen av den nye arveloven. Departementet foreslår for uskiftetilfellene at det i stedet er tidspunktet for den lengstlevendes død eller tidspunktet for når det kreves skifte av uskifteboet, som får betydning for om det er skifteloven 1930 eller den nye arveloven som får anvendelse for gjennomføringen av skiftet, jf. § 180 tredje ledd første punktum i lovforslaget. Tilsvarende foreslår departementet i tredje ledd annet punktum at arven skal fordeles etter reglene i den nye arveloven hvis den lengstlevende dør eller det kreves skifte av dødsboet etter lovens ikrafttredelse. Dette vil neppe ha særlig betydning for arvingene, siden lovforslaget på dette punktet i det vesentlige viderefører reglene i skifteloven 1930 og arveloven 1972. En slik overgangsregel avklarer imidlertid noe som ellers kunne oppfattes som et usikkert tolkningsspørsmål, og den sikrer at man slipper å forholde seg til de gamle lovene i flere tiår fremover.

Ut fra samme begrunnelse foreslås det også at reglene om den lengstlevende ektefellens eller samboerens råderett over uskifteformuen og regelen om arvingenes adgang til å kreve bevissikring utenfor rettssak (§§ 22 til 25 og § 37) gjelder selv om arvelateren døde før ikrafttredelsen av loven såfremt disposisjonen foretas etter ikrafttredelsen av loven, jf. § 180 annet ledd i lovforslaget. Denne regelen vil blant annet ha som konsekvens at selv om den førstavdøde gikk bort før ikrafttredelsen, vil adgangen for den lengstlevende til å gi bort fast eiendom reguleres av § 23 i lovforslaget og ikke av forbudsbestemmelsen i § 19 i gjeldende arvelov når disposisjonen foretas etter ikrafttredelsen.

For anvendelsen av testamentsreglene gir det mindre mening å ta utgangspunkt i om arvelateren døde før eller etter ikrafttredelsen av loven. Departementet foreslår i § 180 fjerde ledd første punktum en tilsvarende bestemmelse som overgangsregelen som ble gitt som § 85 i 1972-loven, om at gyldigheten av en testamentarisk disposisjon skal avgjøres etter loven på det tidspunktet testamentet ble opprettet, tilbakekalt eller endret. Dette innebærer at dersom testamentet er gyldig opprettet på testasjonstidspunktet, trenger man ikke å opprette et nytt testament selv om det trer i kraft en ny lov med andre formkrav. For lovforslaget her vil dette prinsippet særlig kunne ha betydning for tilbakekall av en testamentarisk disposisjon, siden departementet på dette punktet foreslår strengere formkrav enn det som følger av gjeldende lov, se punkt 14. Overgangsregelen innebærer at et tilbakekall som er foretatt før ikrafttredelsen av den nye loven, kan være gyldig selv om ikke hele testamentet er ødelagt eller overstrøket slik kravet er etter lovforslaget § 48 annet ledd.

Når det gjelder overgangsordninger i relasjon til pliktdelsreglene, er det behov for en ytterligere særregulering. Lovforslaget innebærer på visse punkter at testasjonsfriheten reduseres. I § 50 første ledd annet punktum foreslås det at beløpsbegrensningen for pliktdelsarven endres fra en million kroner til 25 ganger grunnbeløpet. Det foreslås også enkelte andre endringer av pliktdelsreglene som innebærer en begrensning av testasjonsfriheten, se nærmere punkt 10.2. Blant annet er gjeldende § 33 ikke videreført, og §§ 32 og 34 har fått et snevrere virkeområde (se de tilsvarende bestemmelsene i lovforslaget §§ 53 og 55). Skulle man også for pliktdelsreglene la det være avgjørende om testasjonen var foretatt før eller etter ikrafttredelsen av den nye loven (jf. den nevnte overgangsregelen i § 180 fjerde ledd første punktum), ville det innebære at 1972-lovens pliktdelsregler ville få anvendelse i mange tiår fremover. Den nye lovens regler ville få betydning bare for testamenter som opprettes etter ikrafttredelsen. Etter departementets syn er dette ikke en heldig løsning. Departementet foreslår derfor særlige overgangsregler også for anvendelsen av den nye lovens pliktdelsregler, se § 180 fjerde ledd annet og tredje punktum. Det følger av disse bestemmelsene at dersom arvelateren dør senere enn ett år etter lovens ikrafttredelse, er det den nye lovens pliktdelsregler som setter rammene for hva testasjonen kan gå ut på. Dør arvelateren før dette tidspunktet, skal testasjonen vurderes etter pliktdelsreglene i 1972-loven. For anvendelsen av pliktdelsreglene er det med andre ord dødsfallstidspunktet som er avgjørende, ikke tidspunktet for opprettelsen eller endringen av testamentet.

Det mest hensiktsmessige vil være at testamenter som er opprettet i samsvar med 1972-loven, og som vil være i strid med pliktdelsreglene i den nye loven, endres slik at de tilpasses den nye loven. Man unngår da enkelte tolkningsspørsmål som kan oppstå hvis testasjonen må settes til side. Som nevnt foran ser departementet for seg at det vil gå noe tid fra vedtakelsen av loven og frem til den settes i kraft. I tillegg foreslås det ett år ekstra før pliktdelsreglene i den nye loven får anvendelse. Dette gir arvelatere godt med tid til å tilpasse testamentet til den nye lovens pliktdelsregler. Dersom testamentet likevel ikke endres og testator dør etter det nevnte skjæringstidspunktet, vil testasjonen være ugyldig så langt den er i strid med §§ 50 til 55 i den nye loven. Oppstår det som følge av dette tvil om hvordan testamentet for øvrig skal forstås, må dette avgjøres på grunnlag av regelen i § 57 første ledd om at man skal forsøke å finne frem til testators vilje.

De nevnte overgangsreglene i fjerde ledd annet og tredje punktum vil ha betydning også for regler i den nye loven som innebærer en utvidelse av testasjonsfriheten sammenliknet med gjeldende lov, se blant annet §§ 51 og 54 i lovforslaget. Disse reglene vil få anvendelse også for testamenter som er opprettet før den nye lovens ikrafttredelse såfremt testator dør mer enn ett år etter ikrafttredelsen. Loven er med andre ord ikke til hinder for at det før ikrafttredelsen av den nye loven opprettes testamenter som er basert på den utvidete testasjonsadgangen etter §§ 51 og 54.

§ 72 i forslaget til ny arvelov og forslaget til ny § 78 a i ekteskapsloven innebærer at en straffbar handling kan få konsekvenser for arveretten og retten til å kreve deling ved skifte av felleseie i større omfang enn etter gjeldende lov, se punkt 23. Av hensyn til legalitetsprinsippet foreslås det i § 180 femte ledd en overgangsregel om at disse reglene bare gjelder når den straffbare handlingen har funnet sted etter ikrafttredelsen.

Videre foreslås det i § 180 sjette ledd en særlig overgangsregel for disposisjoner etter lovens kapittel 9 om avtaler om arv. Her bør avtale- eller disposisjonstidspunktet være avgjørende for om det er arveloven 1972 eller den nye loven som får anvendelse.

For endringene i ekteskapsloven om delingen av formuen ved separasjon og skilsmisse foreslås det at skjæringstidspunktet etter ekteskapsloven § 57 blir avgjørende, jf. § 180 syvende ledd i lovforslaget.

Det kan være behov for å fastsette ytterligere overgangsregler, og det kan også være behov for å fastsette overgangsregler som presiserer eller gjør unntak fra lovens overgangsregler. Departementet foreslår en hjemmel til å fastsette overgangsregler i § 180 åttende ledd.