37 Særlig om stiftelser som opprettes ved testament

Stiftelsesloven § 2 definerer en stiftelse som en formuesverdi som ved testament, gave eller annen rettslig disposisjon selvstendig er stilt til rådighet for et bestemt formål av ideell, humanitær, kulturell, sosial, utdanningsmessig, økonomisk eller annen art. En vanlig måte å opprette en stiftelse på er ved testament der testator gir uttrykk for at en bestemt formuesverdi skal inngå som grunnkapitalen i en ny stiftelse som skal opprettes etter hans eller hennes død.

Skifteloven har ingen særlige regler om stiftelser som opprettes ved testament. Stiftelsen er en arving med de samme rettighetene under skiftet som andre legatarer eller loddeiere.

Et spørsmål som reiser seg for slike stiftelser, er om stiftelsenes interesser er godt nok ivaretatt gjennom de alminnelige reglene i skifteloven, eller om det er behov for enkelte særregler. Før stiftelsen har fått opprettet et styre er det ingen som kan representere stiftelsen og ivareta dens interesser. De som er utpekt som medlemmer av stiftelsens styre, eller som skal oppnevne medlemmer til stiftelsens styre, vil ikke nødvendigvis kjenne til testamentet og at de er tiltenkt et verv eller oppdrag i en ny stiftelse.

Problemstillingen er ikke behandlet av Skiftelovutvalget i NOU 2007: 16. Lotteri- og stiftelsestilsynet foreslår i sin høringsuttalelse at det tas inn regler i en ny lov om skifte av dødsbo som sikrer en bedre ivaretakelse av stiftelsens interesser. Lotteri- og stiftelsestilsynet uttaler:

«Norsk rett anerkjenner […] at en borger har rett til å opprette stiftelser ved testament, samtidig som rettsordenen gir lovnader om at testamentariske disposisjoner skal respekteres. Lovgiver må ut fra dette sørge for et rettssystem som sikrer at også slike stiftelser er representert under dødsboskifte. Det er viktig å ha for øyet at dette i realiteten ikke er noe annet enn en ivaretagelse av arvelaters interesse.

Stiftelser opprettet ved avdødes testament er en særegen type arving, idet den først blir opprettet på dødsfallstidspunktet til avdøde. Stiftelsestilsynet har etter hvert erfart mange saker der slike stiftelser reelt sett har stått helt uten rettssikkerhet under dødsboskiftet. Det viser seg at erfarne og vanligvis flinke aktører i dødsskiftebehandlingen, initierer og tillater at disse arvingene unntas helt grunnleggende arve- og skifterettslige prinsipper. Dette synliggjør hvor særegen denne type arving framstår for aktørene under dødsboskiftet, og underbygger behovet for mer utførlig lovregulering.

[…]

Mangelen på representasjon under hele eller deler av dødsboskiftet kan få store negative konsekvenser for stiftelsen. En tidlig representasjon er viktig for å kunne ivareta stiftelsens interesser under hele skifteprosessen. Under et dødsboskifte er det ingen andre enn et habilt styre som kan treffe avgjørelser på vegne av stiftelsen.

Fra vår forvaltnings- og tilsynspraksis har vi sett saker med følgende utfall på grunn av manglende representasjon for «testamentsstiftelse»:

• Tap av all arv – andre arvinger/bostyrere «overser» stiftelsen fullstendig og fordeler stiftelsens arv til andre. Arvelaters ønske om å opprette stiftelsen blir ikke respektert.

• Tap av deler av arv – andre arvinger/aktører disponerer over deler av arven som skulle tilkomme stiftelsen. Det er flere eksempler på at lengstlevende får disponere fritt i testament over førsteavdødes midler, selv om førsteavdøde i testament entydig har bestemt at det skulle opprettes en stiftelse for dennes del av arven ved lengstlevendes død.

• Tap av innflytelse på forvaltningen av boet, særlig alvorlig der stiftelsen er eneste loddeier.

• Tap av rettigheter som skifteloven legger til arvinger, som for eksempel å overta boet til privat skifte, uttale seg om bostyrers honorar.»

Lotteri- og stiftelsestilsynet mener på denne bakgrunn at det av pedagogiske grunner er behov for å slå fast i den nye loven at en stiftelse som opprettes ved testament, er å anse som arving, og at den anses opprettet på dødsfallstidspunktet. Videre foreslår Lotteri- og stiftelsestilsynet regler om varsel til stiftelsen, eventuelt også til Stiftelsestilsynet, og at det vurderes å lovfeste at Stiftelsestilsynet skal få tilsendt en kopi av skifteattesten. Det foreslås en regel som slår fast at retten skal påse at stiftelsen er representert ved et habilt styre under hele dødsboskiftet. Dersom arvelateren selv ikke har oppnevnt styremedlemmer som er villige til å påta seg vervet, eller villig valgorgan, skal retten sørge for at det blir sendt søknad om oppnevning av styremedlemmer til Stiftelsestilsynet, jf. stiftelsesloven § 29 første ledd. Lotteri- og stiftelsestilsynet mener også at det kan være behov for å klargjøre Stiftelsestilsynets kompetanse etter stiftelsesloven § 29. Tilsynet peker videre på at det kan være et alternativ å gi en lovregel tilsvarende den tidligere bestemmelsen i § 5 i stiftelsesloven 1980 som slo fast at tilsynsmyndigheten (fylkesmannen etter 1980-loven) representerte stiftelsen frem til det var opprettet et styre.

Lotteri- og stiftelsestilsynet viser til at det etter tilsynets erfaring kan oppstå problemer dersom det blir tvist om arvelateren har opprettet en stiftelse eller ikke i sitt testament. Ofte er det ikke noen andre aktører som har interesse av at stiftelsen blir etablert, og motivasjonen til å angripe stiftelsen kan være stor. Det reiser seg et spørsmål om hvem som skal representere stiftelsen i en skiftetvist, og hvem som skal dekke omkostningene ved en slik tvist. Stiftelsen har på dette tidspunktet ikke egne midler, og det vil ikke være rimelig at de som er utpekt som styremedlemmer, skal dekke dette.

Departementet er enig med Lotteri- og stiftelsestilsynet i at det er behov for lovregler som bedre ivaretar stiftelsens interesser i forbindelse med skifte av dødsboet i tilfeller der stiftelsen opprettes ved et testament. Før stiftelsen har fått på plass et organ som kan opptre på dens vegne, har den ingen evne til å ivareta sine interesser, og de andre arvingene har ikke nødvendigvis noen motivasjon til å sørge for at stiftelsen ser dagens lys. Stiftelsen kan bare ivareta sine interesser i boet hvis den har et styre som kan representere den. Men for å få på plass et styre må de som er utpekt som styremedlemmer av arvelateren, eventuelt de som har fått i oppdrag å oppnevne styret, være gjort kjent med at de er tiltenkt et slikt verv eller en slik rolle.

Det er ingen tvil om at en stiftelse som etter et testament skal opprettes ved arvelaterens død, er en arving med de samme rettighetene som andre arvinger. Departementet ser ikke behov for å presisere dette i loven. Departementet foreslår heller ikke en regel om at stiftelsen skal anses opprettet ved dødsfallet. Det avgjørende må uansett være at saksbehandlingsreglene sikrer at stiftelsen behandles på lik linje med andre arvinger fra og med dødsfallet, og at det gis regler som kan bidra til at stiftelsen får på plass et styre som kan ivareta dens posisjon som arving. Departementet slutter seg på denne bakgrunn til Lotteri- og stiftelsestilsynets forslag om at det sies uttrykkelig i loven at retten i sin innledende behandling av dødsfallet skal varsle dem som etter testamentet skal være stiftelsens styre, eventuelt dem som skal oppnevne styret. Departementet foreslår at bestemmelsen tas inn i lovforslaget § 90 annet ledd fjerde punktum. Selv om det kan hevdes at dette uansett må anses å følge av bestemmelsen, tyder Lotteri- og stiftelsestilsynets erfaringer på at det kan det være hensiktsmessig med en slik presisering av varslingsplikten.

Etter departementets syn bør det også gis regler som gir Stiftelsestilsynet mulighet til å holde seg orientert om opprettelsen av stiftelsen og eventuelt gripe inn for å ivareta stiftelsens interesser. Departementet foreslår at det i § 90 annet ledd fjerde punktum tas inn et krav om at også Stiftelsestilsynet skal varsles av retten dersom det foreligger et testament som går ut på at det skal opprettes en stiftelse. Departementet antar for det første at det forhold at Stiftelsestilsynet er gjort kjent med at det skal opprettes en stiftelse, i seg selv kan ha betydning for arvinger som kunne være fristet til å overse arvelaterens ønske om å bruke arvemidler til å opprette en stiftelse. Varselet gjør det også mulig for Stiftelsestilsynet å oppnevne styremedlemmer dersom testamentet mangler bestemmelser som sikrer at stiftelsen får på plass et habilt styre, jf. stiftelsesloven § 29. Departementet går på den annen side ikke inn for å følge opp Lotteri- og stiftelsestilsynets forslag om en regel som pålegger retten å påse at stiftelsen er representert ved et habilt styre under hele dødsboskiftet. Et så omfattende ansvar er det etter departementets syn ikke naturlig å pålegge tingretten. Før det er på det rene at stiftelsen vil bli opprettet, kan det være vanskelig å få noen til å påta seg et slikt verv.

Departementet foreslår en regel om at Stiftelsestilsynet kan kreve å bli holdt orientert om avgjørelser som treffes under skiftet, se lovforslaget § 94 annet ledd annet punktum. Dette vil gjelde både ved privat og offentlig skifte. For å gjøre det mulig for Stiftelsestilsynet å holde seg orientert foreslås det for privat skifte også at retten skal sende kopi av skifteattesten til Stiftelsestilsynet, jf. § 118 sjette ledd tredje punktum i lovforslaget, og ved offentlig skifte foreslås det at kjennelsen om booppgjøret skal sendes Stiftelsestilsynet, jf. § 161 fjerde ledd. Som nevnt antar departementet at det forhold at Stiftelsestilsynet blir informert om skifteoppgjøret, i seg selv kan medvirke til at arvingene respekterer arvelaterens ønske om at det skal opprettes en stiftelse.

Departementet legger videre til grunn at det kan være hensiktsmessig med en bestemmelse som åpner for at Stiftelsestilsynet kan representere stiftelsen under skiftet dersom stiftelsen er uten et kompetent styre, se lovforslaget § 94 annet ledd første punktum. Forslaget innebærer kun en adgang, ikke en plikt, for Stiftelsestilsynet til å opptre på vegne av stiftelsen. Dette kan for eksempel være aktuelt i tilfeller der ingen er villige til å påta seg vervet som styremedlem, og Stiftelsestilsynet er kjent med at stiftelsens rettigheter er i ferd med å bli satt til side.

Etter departementets syn er det også behov for regler om behandlingen av tvisten dersom stiftelsens arverett bestrides. I lovforslaget § 174 foreslås det regler om behandlingen av slike tvister i forbindelse med et offentlig skifte. For det tilfellet at noen av arvingene bestrider stiftelsens arverett, foreslår departementet i § 174 første ledd en regel om at det er den som bestrider stiftelsens arverett, som må reise skiftetvist. Dersom tvist ikke reises innen den fristen retten setter, legges testamentets bestemmelse om stiftelsen til grunn. Som nevnt er det ikke nødvendigvis noen som representerer stiftelsen og opptrer på dens vegne. Å pålegge stiftelsen å reise skiftetvist ville i et slikt tilfelle innebære at det ikke reises skiftetvist, og stiftelsens krav på arv ville gå tapt (jf. lovforslaget § 170 fjerde punktum).

Dersom gyldigheten av testamentet bestrides, og en arving reiser skiftetvist om dette, vil det først etter at tvisten er avgjort, være klart om det blir opprettet noen stiftelse. Det kan dermed være behov for en regulering av hvem som er motpart i saken. I en slik situasjon kan det i en viss forstand sies at stiftelsen både eksisterer og ikke eksisterer frem til tvisten er avgjort. Departementet foreslår i § 174 annet ledd at dersom noen påtar seg å representere stiftelsesinteressen i tvisten, er vedkommende å anse som part. Dette kan være aktuelt for eksempel for den som er utpekt som styremedlem i stiftelsen, Stiftelsestilsynet, en arving eller en annen som ønsker å bidra til at stiftelsen ser dagens lys (for eksempel en ideell organisasjon). Er utfallet av tvisten at testamentet anses ugyldig, vil den som har påtatt seg å representere stiftelsen, være ansvarlig for eventuelle ilagte saksomkostninger. Dersom det på den annen side ikke er noen som påtar seg å representere stiftelsen, foreslås det at skiftetvisten reises uten motpart. Retten har et generelt ansvar for gjennomføringen av skiftet og må i en slik tvist selv bidra til å opplyse saken slik at den kan avgjøres på et forsvarlig grunnlag. Kommer retten til at testamentet er ugyldig, vil konsekvensen av regelen være at den som har reist skiftetvisten, selv må bære sine saksomkostninger.

I et tilfelle hvor tvisten ikke gjelder gyldigheten av testamentet, men kun omfanget av stiftelsens arverett, vil det være på det rene at stiftelsen vil bli opprettet, og stiftelsen kan i så fall være part, jf. lovforslaget § 174 tredje ledd. I og med at stiftelsen ikke vil ha midler før etter at det er foretatt en utbetaling fra boet, foreslås det at stiftelsens eventuelle ansvar for saksomkostningene ikke forfaller før etter at boet er gjort opp.

Ved privat skifte er gjennomføringen av skiftet overlatt til arvingene, og tingretten har en mer tilbaketrukket rolle. Stiftelsens interesser er dermed mer utsatt ved et privat skifte enn ved et offentlig skifte, i hvert fall hvis stiftelsen ikke har noen som opptrer på dens vegne. Etter departementets syn er det ut fra dette mye som taler for at skiftebehandlingen blir gjennomført som offentlig skifte dersom stiftelsens arverett bestrides. Tvisten kan da løses etter reglene i § 174 i lovforslaget. Departementet foreslår på denne bakgrunn en bestemmelse som pålegger retten å innkalle partene til et forberedende rettsmøte i alle tilfeller der det følger av et testament etter den avdøde at det skal opprettes en stiftelse, jf. lovforslaget § 94 første ledd. Formålet med rettsmøtet vil være å avklare om noen av arvingene bestrider testamentet og stiftelsens arverett. Er det tilfellet, skal tingretten etter den foreslåtte bestemmelsen åpne offentlig skifte av eget tiltak.

Etter departementets vurdering vil de nevnte forslagene samlet bidra til en bedre ivaretakelse av stiftelsenes interesser under skiftebehandlingen enn etter gjeldende lov. Reglene vil forhåpentligvis legge bedre til rette for at stiftelsen kan få på plass et styre som opptrer på dens vegne under skiftet. De foreslåtte reglene innebærer også at Stiftelsestilsynet i større grad kan følge med på arvingenes disposisjoner, og eventuelt gripe inn hvis det er behov for det. Videre legges det opp til regler som avklarer stiftelsens posisjon hvis det oppstår tvist om stiftelsens arverett.