28 Proklama

28.1 Gjeldende rett

Omfanget av arvelaterens forpliktelser kan klarlegges ved at kreditorene ved proklama varsles om at arvelateren er død, og gis en oppfordring om å gjøre sine krav gjeldende. Regler om proklama finnes i skifteloven kapittel 12, som gjelder dødsboskifter generelt, det vil si både offentlige og private skifter. Lovens formelle utgangspunkt fremgår av skifteloven § 69, som bestemmer at før det skiftes mellom loddeierne, skal arvelaterens kreditorer innkalles ved proklama. Hvis én eller flere av loddeierne har påtatt seg ansvaret for forpliktelsene etter arvelateren, skal det utstedes proklama bare hvis noen av loddeierne krever det. Ettersom de fleste dødsbo skiftes privat, utstedes det i praksis få proklamaer.

Skifteloven § 70 bestemmer at det er tingretten som skal utstede proklamaet hvis tingretten behandler boet, mens dette ved privat skifte skal gjøres av den loddeieren eller de loddeiere som er ansvarlige for gjelden. Skifteloven §§ 71 til 73 gir bestemmelser om proklamaets innhold, kunngjøring og frist. Proklamaet kunngjøres ved to gangers innrykking med minst én ukes mellomrom i Norsk lysingsblad og i minst én avis som er alminnelig lest på stedet. Proklamafristen er seks uker regnet fra siste kunngjøring. I skifteloven § 74 bestemmes det at proklamaet bare rammer de forpliktelser som påhvilte arvelateren. § 75 første ledd bestemmer at et krav på arvelateren bortfaller hvis proklamafristen oversittes, det vil med andre ord si at proklamaet er preklusivt. Det er imidlertid tatt forbehold om at annet kan følge av lov, jf. i den forbindelse skattebetalingsloven § 10-3, som gjør unntak for skatte- og avgiftskrav.

Det følger av skifteloven § 75 første ledd at dersom fristen oversittes, bortfaller «fordringen». Eiendomsrett prekluderes ikke. § 75 annet ledd første punktum bestemmer at fristens utløp er uten innflytelse på tilbakeholdsrett og panterett.

Det synes å være uklart etter gjeldende rett om et proklama rammer krav som tilkommer en kreditor med bopel i utlandet.

28.2 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget behandler reglene om proklama på side 88–92 i NOU 2007: 16. Utvalget legger til grunn at reglene i gjeldende lov i det store og hele har fungert godt, og at det ikke er nødvendig med vesentlige endringer.

Utvalget redegjør for nordiske lands rett på side 89–90 i utredningen. Alle de nordiske landene har regler om preklusivt proklama, men med noe ulik utforming. Utvalget peker på at dette henger sammen med at landene har ulike ordninger for gjennomføring av skifte, og utvalget legger til grunn at hensynet til nordisk rettsenhet derfor ikke vil begrunne en bestemt utforming av proklamareglene i en ny norsk skiftelovgivning.

Utvalget uttaler at det førende synspunkt må være at proklamareglene bidrar til å gjennomføre et korrekt skifte. Proklamareglene vil også spille en rolle når det gjelder å sikre at kreditorene ikke lider unødige tap som følge av dødsfallet, ved at disse gis opplysninger om dødsfallet og dermed gis mulighet til å ivareta sine interesser. Samtidig bidrar reglene til å gi arvingene oversikt over boets størrelse og dermed skape klarhet om forutsetningene for skiftet.

Som det fremgår av punkt 26.2.3, foreslår Skiftelovutvalget endringer i reglene om arvingenes overtakelse av arvelaterens forpliktelser. På bakgrunn av dette foreslår utvalget at proklama skal være obligatorisk ved offentlig skifte. For privat skifte foreslås det å videreføre hovedregelen fra gjeldende lov om at det skal utstedes proklama hvis noen av loddeierne krever det. Utvalget uttaler på side 90:

«Utvalget foreslår i stedet at proklama skal være obligatorisk ved ethvert offentlig skifte. Det vil her være et hensyn av betydelig vekt at skiftet skal gjennomføres på en fullstendig og korrekt måte, og at det skal være minst mulig risiko etter skiftets avslutning for at det fremkommer nye forhold som medfører endringer i skiftet. Ved et privat skifte kan forholdene ligge annerledes til, og det trenger ikke her være like betenkelig om det dukker opp ukjente fordringer etter at skiftet er avsluttet. Arvingene kan for eksempel ha et ønske og en forventning om å dekke avdødes forpliktelser etter hvert som man blir kjent med dem. Utvalget foreslår her å videreføre hovedregelen fra gjeldende lov, nemlig at proklama skal utstedes hvis noen av loddeierne krever det. Som påpekt i kapittel 9, anser utvalget at det ville være urimelig byrdefullt å oppstille krav om utstedelse av proklama ved privat skifte.»

Skiftelovutvalget drøfter på side 90–91 hvilke typer krav som bør prekluderes. Utvalget viser til at det etter gjeldende rett er de såkalte obligatoriske krav som rammes av et proklama. Proklamaet omfatter i det store og hele de krav som kan foreldes etter foreldelsesloven, med unntak for visse offentligrettslige krav. Utvalget har vurdert om det bør åpnes opp for preklusjon av eiendomsrett, blant annet under henvisning til de danske reglene om dette. Utvalget har under tvil likevel kommet til at regelen fortsatt bør være at eiendomsrett ikke prekluderes. Utvalget uttaler:

«Mothensynet er at dette kan slå uheldig ut for eieren av gjenstandene. Ved et proklama er det – i motsetning til hva som gjelder ved foreldelse – normalt ingen grunn til å bebreide rettighetshaveren for forsømmelser, uoppmerksomhet eller liknende. Proklamafristen regnes i uker snarere enn år, og privatpersoner vil normalt ikke følge nevneverdig med på kunngjorte proklamaer. Det kan videre tenkes mange former for fravær eller andre grunner som innebærer at en rettighetshaver ikke får vite om et dødsfall og at vedkommende derfor vil måtte gjøre sin eiendomsrett gjeldende.

Under betydelig tvil har utvalget valgt å la disse mothensynene veie tyngst. Selv om reelle hensyn i normaltilfellene kan tilsi en utvidelse av proklamaet preklusive virkning, vil de uheldige konsekvensene av en slik regel også kunne være betydelige.»

Utvalget drøfter på side 91–92 om et proklama kan eller bør gis virkning også overfor utenlandske kreditorer. Utvalget konkluderer med at det er uproblematisk å gi norske regler om proklama som også har preklusiv virkning overfor utenlandske kreditorer. Selve preklusivitetsvirkningen vil imidlertid være begrenset for krav som reguleres av et fremmed lands rett. Utvalget foreslår at man i den norske loven inntar en regel tilsvarende den danske dødsboskifteloven § 81 femte ledd, som går ut på at kjente kreditorer med utenlandsk adresse skal gis en særlig melding om proklamaet og dets rettsvirkninger. En tilsvarende regel fremgår av den nordiske dødsbokonvensjonen artikkel 18. Bakgrunnen for regelen er at utenlandske kreditorer ikke kan forventes å holde seg oppdatert om kunngjøringer i et annet land. Dersom det ikke gis slik melding, uttaler utvalget at virkningen må være at kreditoren beholder kravet.

28.3 Høringsinstansenes syn

Asker og Bærum tingrett støtter forslaget om å opprettholde ordningen med preklusivt proklama.

Oslo byfogdembete er enig med utvalget i at det ved privat skifte ikke bør innføres noen plikt til å utstede proklama, men uttaler samtidig:

«En uheldig virkning av dette kan være at loddeiere som lar være å utstede proklama, kan hevde å være i sin fulle rett når de anfører å være ukjente med et krav, jf § 3-5 om at arvingene kun er solidarisk ansvarlige «innenfor rammene av boets midler for krav som de kjente til eller burde kjenne til». Til tross for dette er vi enige i at det ikke bør innføres noen regel om at loddeierne plikter å utstede proklama, i det dette for de langt fleste boer vil være unødvendig.»

Drammen tingrett (ved tingrettsdommer Finn Kløvstad) tar opp muligheten for at det utstedes flere proklamaer og uttaler:

«Den foreslåtte lovteksten er uklar og åpner for at en stor krets av personer kan utstede hvert sitt proklama. Det vil åpenbart skape problemer og uklarheter om det utstedes flere proklamaer, både med hensyn til frister og til hvem krav skal meldes. Innledningsordene Ved privat skifte må innebære at privat proklama først kan utstedes etter at privat skifte er legitimert med skifteattest, slik som ordningen er etter skifteloven § 70 første ledd annet pkt.

Gjeldsovertagende arvinger legitimeres til å råde over boet med tingrettens skifteattest. De ansvarlige for bobehandlingen må samhandle for en forsvarlig håndtering av bobehandlingen. Det er ingen grunn til å unnta hensynet til kreditorene og retten til proklamautstedelse fra dette. Andre med rett til å få utstedt proklama enn arvinger som forestår bobehandlingen, bør være henvist til å få dette gjort gjennom tingretten, som nå.

Er det utstedt ett lovlig proklama kan ikke senere proklama vekke til live prekluderte krav, hva enten det er utstedt av tingretten eller private, men et senere proklama kan kanskje forlenge proklamafristen dersom denne ikke har gått ut etter det tidligere proklamaet. Det må ikke legges opp til en så unødvendig, uklar og konfliktskapende proklamaordning.»

Når det gjelder spørsmålet om hvilke typer krav preklusjonen bør omfatte, er Oslo byfogdembete enig med utvalget i at eiendomsrett ikke bør prekluderes. Den Norske Advokatforening er av motsatt oppfatning og uttaler:

«Advokatforeningen er under tvil kommet til motsatt resultat enn skiftelovutvalget og mener at reelle hensyn taler for å la preklusjon omfatte eiendomsrett som knytter seg til gjenstander som er i boets besittelse. Arvinger som i god tro har mottatt eiendeler på skiftet bør være beskyttet mot å måtte gi de tilbake på et senere tidspunkt. Mothensynet om at regelen kan slå uheldig ut for eieren av gjenstanden, antas å være et overgangsfenomen. Regelen om preklusjon vil være oppdragende, en forutsetter at folk på sikt vil melde sin eiendomsrett på lik linje med sine pengekrav.

Advokatforeningen er enig med utvalget at dagens ordning hvorved proklamaet ikke får virkning for tilbakeholdsrett og panterett, bør videreføres.»

Oslo byfogdembete uttaler følgende om utenlandske kreditorer:

«Utvalget legger til grunn at det kan gis norske regler om proklama som også vil ramme krav fra utenlandske kreditorer. Vi har i utgangspunktet ikke innvendinger til forslaget, men understreker at fullbyrdelsesregler, blant annet Luganokonvensjonen, vil innebære at preklusjonsregelen kan få liten praktisk betydning. Hvis det for eksempel foreligger en dom i England på at en engelsk kreditor har krav mot en nordmann, vil dette kravet kunne fullbyrdes i Norge uavhengig av en norsk regel om at utenlandske krav kan prekluderes ved proklama. Også andre type spørsmål kan oppstå som for eksempel om en arving kan kreve at det avsettes midler til dekning av et antatt utenlandsk krav.

Vi slutter oss til utvalgets forslag om at kjente kreditorer med utenlandsk adresse skal gis en særskilt melding om proklamaet.»

28.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår som utvalget å videreføre hovedtrekkene i skiftelovens regler om proklama.

Departementet har vurdert en regel om at proklama alltid skal utstedes på et tidlig tidspunkt i skifteprosessen, før arvingene har tatt stilling til om boet skal skiftes offentlig eller privat. En slik regel ville legge til rette for at arvingene kan ta et mer informert valg av skifteform tidlig i prosessen. Departementet har imidlertid ikke funnet en slik regel forenelig med ønsket om en hensiktsmessig fremdrift i skiftet. Departementet foreslår imidlertid, som utvalget, at retten skal utstede proklama før det er avgjort om boet skal skiftes offentlig eller privat, dersom dette begjæres av en arving, jf. § 93 i lovforslaget.

Departementet følger også opp utvalgets forslag om at proklama skal være obligatorisk ved ethvert offentlig skifte. En regel om dette er inntatt i § 142 i lovforslaget. Departementet er enig med utvalget i at det ved offentlig skifte er et hensyn at skiftet skal gjennomføres på en fullstendig og korrekt måte, og at det skal være minst mulig risiko for at det etter at skiftet er avsluttet, fremkommer nye forhold som medfører endringer i fordelingen. Proklamaet utstedes i disse tilfellene av retten eller av den oppnevnte bostyreren.

For de private skiftene foreslår departementet at det skal brukes proklama bare hvis en av arvingene krever det, se § 121 i lovforslaget. Proklamaet skal i så fall utstedes av den som er legitimert ved skifteattest, eller en denne har gitt fullmakt (for eksempel en advokat). Også ved privat skifte kan det være hensiktsmessig med proklama. Dette vil gi arvingene oversikt over arvelaterens forpliktelser i Norge, samtidig som at kreditorene varsles om at de bør ivareta sine interesser.

Utvalget har reist spørsmål om det er grunn til å endre regelen om hvilke krav som prekluderes, men foreslår å videreføre prinsippet i gjeldende skiftelov om at eiendomsrett ikke prekluderes. Departementet er enig i forslaget og viser til utvalgets begrunnelse.

Departementet har vurdert muligheten for å gi regler om bruk av proklama overfor kreditorer med bopel i utlandet. Alminnelige suverenitetsprinsipper og alminnelige internasjonal-privatrettslige regler setter grenser for lovgivers kompetanse til å regulere forhold i et annet land. Dette innebærer også begrensninger for norsk lovgivers kompetanse til å regulere et norsk proklamas direkte virkning for kreditorer i utlandet, jf. også Thue: Internasjonal privatrett, Personrett, familierett og arverett (2002) side 519–520. Dette vil antakelig under enhver omstendighet gjelde der gjeldskravet reguleres av utenlandsk rett.

Departementet er enig med utvalget i at det er hensiktsmessig å gi en regel om særskilt varsling av kjente kreditorer med utenlandsk adresse, jf. § 100 tredje ledd i lovforslaget. En slik regel vil kunne gi både arvingene og de utenlandske kreditorene en mulighet til å avslutte arvelaterens eventuelle gjeldsforhold på en ryddig måte.

I Prop. 122 L (2012–2013) gikk departementet inn for å videreføre dagens regel i skifteloven om kunngjøring av proklamaer både elektronisk og i avis. Stortinget sluttet seg til dette, jf. Innst. 345 L (2012–2013). Departementet er fortsatt av den oppfatning at proklamaer bør kunngjøres både elektronisk og i avis, og viser til begrunnelsen på side 18 i den nevnte proposisjonen. Departementet foreslår likevel en endring ved at det bare kreves én innrykking i Norsk lysingsblad, se § 101 tredje ledd første punktum i lovforslaget. Norsk lysingsblad foreligger nå bare i elektronisk utgave, og krav om mer enn ett innrykk gir da mindre mening.

Det vises for øvrig til §§ 100 flg. i lovforslaget og merknadene til disse bestemmelsene.