5 Slektens arverett

5.1 Gjeldende rett

Reglene om arverett for barn, barnebarn og andre slektninger har som sitt viktigste formål å sikre at de personene som man antar at står arvelateren nærmest, også utpekes som arvelaterens arvinger etter loven (legalarveretten). Reglene skal gi en fordeling av arven som fremstår som fornuftig og rettferdig i flertallet av tilfellene. Ønsker arvelateren en annen fordeling av arven enn den som følger av legalarveretten, må han eller hun opprette testament.

Slektens arverett etter loven er regulert i arveloven kapittel I. Arven fordeles i såkalte arvegangsklasser. I første arvegangsklasse er arvelaters barn og øvrige etterkommere, jf. arveloven § 1. Disse arvingene omtales som livsarvinger. Hadde arvelateren barn, er lovens hovedregel at det er barna som er arvinger. Arven skal som utgangspunkt deles likt mellom dem. Har et av barna avgått ved døden før arvelateren, går arveretten videre til dette barnets barn, eventuelt dette barnets barnebarn hvis begge disse leddene er døde, osv. Arveretten i første arvegangsklasse er teoretisk sett ubegrenset. Det vil si at både barn, barnebarn, oldebarn, tippoldebarn, mv. vil kunne være arvinger i første arvegangsklasse. I praksis er det imidlertid sjelden at arven går til oldebarn eller tippoldebarn. For det første er det en grense for hvor mange etterfølgende slektsledd som vil kunne etableres i en persons levetid. Videre tar de fjernere slektsleddene arv bare hvis leddene foran er døde.

Hadde arvelaterens avdøde barn ikke etterkommere (livsarvinger), skal hele arven deles likt mellom øvrige søsken. Arven går da for eksempel ikke til det avdøde barnets ektefelle. Dette følger av prinsippet i arveloven § 71 første ledd om at man må leve for å ha rett til arv.

Det er bare hvis arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger, at arvinger i andre arvegangsklasse får rett til arv, jf. arveloven § 2. I andre arvegangsklasse er det arvelaterens foreldre som først tar arv, om de lever. Om foreldrene ikke lever, er det deres barn som gis rett til arv (det vil si arvelaterens søsken og halvsøsken), og deretter deres barn igjen (nevøer og nieser). Også for søsknenes etterkommere er arveretten i teorien ubegrenset når det gjelder antallet ledd. Er en av foreldrene død uten å etterlate seg livsarvinger, er hovedregelen at hele arven går til den andre forelderen og dennes livsarvinger, jf. § 2 tredje ledd første punktum. I § 2 tredje ledd annet punktum er det imidlertid en unntaksregel for tilfeller der arvelateren dør før han eller hun fyller 18 år og foreldrene var separert, skilt eller ikke gift med hverandre. Halve arven etter barnet skal da gå til besteforeldrene eller deres etterkommere på den avdøde forelderens side.

Hvis arvelateren heller ikke etterlater seg arvinger i andre arvegangsklasse, har arvinger i tredje arvegangsklasse rett til arv, jf. arveloven § 3. Tredje arvegangsklasse omfatter besteforeldre og livsarvinger etter dem (tanter og onkler, eventuelt fettere og kusiner). Bestemmelsen gir også uttrykk for legalarverettens grenser. De fjerneste slektningene som tar arv etter loven, er besteforeldrenes barnebarn, det vil si arvelaterens fettere og kusiner. Barn av fettere og kusiner og oldeforeldre eller deres etterkommere tar ikke arv etter loven. Om disse skal tilgodeses, må arvelateren opprette testament til fordel for dem.

Det grunnleggende premisset for bestemmelsene om slektens arverett etter loven er at det eksisterer et juridisk foreldreskap mellom forelder og barn i de ulike slektsleddene, jf. arveloven § 4 første ledd. Sosialt foreldreskap i en stefamilie eller i et fosterhjem gir ikke arverett etter loven. I slike relasjoner må rett til arv eventuelt etableres ved testament.

Hvem som er foreldre, er regulert i barneloven kapittel 2. Det følger av barneloven § 2 at den som føder barnet, er mor. Farskap og medmorskap kan følge av ekteskap, jf. barneloven § 3, eller av erklæring av en far eller medmor som er godtatt av mor, jf. barneloven § 4. I § 5 bestemmes det videre at myndighetene har plikt til å fastsette farskap, medmorskap og hvem som er mor, når dette ikke er fastsatt som følge av §§ 2, 3 eller 4. I § 4 a klargjøres det at et barn ikke kan ha både en far og en medmor. Medmor trer fullt ut i fars sted, og barnet kan ikke ha mer enn to juridiske foreldre.

Videre kan foreldreskap etter norsk rett etableres ved anerkjennelse av en dom for farskap eller morskap avsagt av en utenlandsk domstol.

Foreldreskap kan også følge av adopsjon. Alle adopsjoner utført etter 1. juli 1957 etablerer et komplett juridisk foreldreskap der barnet har full arverett etter sine adoptivforeldre samtidig som barnets arverett etter de biologiske foreldrene opphører i og med adopsjonen, jf. adopsjonsloven § 13. Frem til 1. juli 1957 var det mulig å etablere såkalte svake adopsjoner som innebar at adoptivbarnet beholdt arveretten etter sin biologiske slekt, men ikke fikk full arverett etter sine adoptivforeldre.

I arveloven § 4 annet ledd er det gitt en regel om at faren og farsslekten ikke tar arv etter barnet dersom barnet er unnfanget ved et seksuallovbrudd.

Reglene om slektens arverett etter kapittel I må ses i sammenheng med kapittel II om ektefellens arverett og kapittel III A om samboeres arverett. Etterlater den avdøde seg en ektefelle eller samboer med arverett, vil ektefellens eller samboerens arverett helt eller delvis fortrenge slektningenes arverett.

5.2 Utenlandsk rett

De fleste europeiske land har en arvelovgivning som sikrer slektsarvingene rett til arv. I mange europeiske land er arveretten for slekten også videre enn den vi har i Norge. I samtlige nordiske land tar arvinger i tredje arvegangsklasse arv – om enn i noe ulik grad. Slektningers arverett går noe lenger i Norge enn i de øvrige nordiske land siden også fettere og kusiner har rett til arv etter loven i Norge.

5.3 Skiftelovutvalgets forslag

Arvelovens regler om slektens arverett var ikke en del av Skiftelovutvalgets mandat. Skiftelovutvalget foreslo likevel, i samråd med Justisdepartementet, en endring av nåværende § 2 tredje ledd annet punktum i arveloven om at dersom en av foreldrene er død, skal halve arven gå til besteforeldrene eller deres etterkommere på den avdøde forelderens side hvis arvelateren døde før han eller hun fylte 18 år, og foreldrene var separert, skilt eller ikke gift med hverandre. Utvalget uttaler på side 282 i NOU 2007: 16:

«Etter utvalgets syn innebærer denne bestemmelsen en forskjellsbehandling mellom ektefeller og samboere som ikke lar seg opprettholde i dagens samfunn.

Utvalgets prinsipale forslag går ut på at annet og tredje punktum oppheves. Virkningen av dette vil være at første punktum alene regulerer tilfellet hvor en av foreldrene til arvelateren er død uten at det foreligger livsarvinger etter ham eller henne, det vil si at hele arven vil gå til den andre forelderen eller til dennes livsarvinger. Utvalget kan ikke se at det gir god mening å ha ulike regler her avhengig av om arvelateren er over eller under 18 år på dødsfallstidspunktet. Ved å oppheve annet og tredje punktum vil man unngå en slik forskjell, og man vil samtidig løse spørsmålet om likebehandling mellom ektefeller og samboere, siden dette skillet ikke er relevant etter første punktum.»

Skiftelovutvalget reiser på side 283 i utredningen også spørsmål om regelen i § 2 tredje ledd første punktum gir en god hovedregel. Virkningen av denne bestemmelsen er at dersom begge foreldrene til arvelateren er døde, og en av foreldrene har særkullsbarn (det vil si halvsøsken av arvelateren), vil hele arven tilfalle disse. Utvalget uttaler at denne prioriteringen av halvsøsken på bekostning av besteforeldrene kan diskuteres. Skiftelovutvalget foreslår ikke endringer i bestemmelsen da dette faller utenfor utvalgets mandat.

5.4 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget foreslår ingen endringer i barns og barnebarns (livsarvingers) rett til arv, men drøfter på side 26–27 i NOU 2014: 1 om ordningen med fordeling etter linjer bør modereres:

«Når arven skal fordeles mellom arvelaterens barn, er det i dag ingen tvil om at hvert barn skal ha like stor andel av arven. Hvis en eller flere av arvelaterens barn er død før arvelateren, og disse barna etterlater seg livsarvinger, innebærer dagens ordning med fordeling etter linjer at barnebarna ikke nødvendigvis arver like mye. Barnebarnas andel av arven avhenger av hvor mange søsken de må dele arven med.

Problemstillingen for utvalget er om man i slike tilfeller skal endre loven slik at alle barnebarna arver like mye – uten hensyn til hvor mange barnebarn det er i hver enkelt linje – eller om man også i slike tilfeller skal beholde linjeprinsippet som gjelder ellers ved fordeling av arv mellom slektsarvinger.»

Arvelovutvalget konkluderer med at reglene vil bli mer kompliserte ved en omlegging til en fordeling etter personer (oftest omtalt som fordeling «etter hoder») i stedet for en fordeling etter linjer og foreslår derfor ingen endringer på dette punktet. Utvalget peker også på at konsekvensene av regelen er mindre i dag enn for noen generasjoner siden, særlig fordi søskenflokkene gjennomgående er mindre nå. Reglene om første arvegangsklasse følger av § 2 i Arvelovutvalgets lovforslag.

Utvalget peker videre på arvelaterens mulighet til å sikre en likestilling mellom barnebarna ved bruk av testament:

«Så lenge det ikke er livsarvinger, vil arvelateren fritt kunne justere fordelingen av arven for å oppnå fordeling etter hoder der dette fremstår som en rimeligere løsning enn fordeling etter loven. Denne løsningen er noe begrenset hvor det er livsarvinger. I og med at utvalget går inn for å redusere pliktdelen, vil man i de fleste tilfeller kunne komme frem til de løsninger man ønsker, også hvor det er livsarvinger. Utvalget har vurdert om man skulle gjøre ytterligere for å komme arvelateren i møte ved å gi noen innrømmelser overfor de som ønsker å stille barnebarn likt gjennom unntak fra pliktdelsreglene. Man kunne eksempelvis bestemme at pliktdelsreglene ikke skal være i veien for at en arvelater i testament bestemmer at livsarvinger skal arve etter hoder i tilfeller hvor det er forskjellig antall arvinger i hver linje som kalles til arv. I og med at behovet for slike regler vil være svært begrenset, og at de ville komplisere lovteksten, vil utvalget ikke foreslå slike unntak fra pliktdelsreglene.»

Arvelovutvalget foreslår i det vesentlige en videreføring av reglene om rett til arv i annen arvegangsklasse, jf. utredningen side 27–28 og utvalgets forslag til § 3. Dette innebærer at foreldre og deres etterkommere fortsatt skal ta arv bare dersom det ikke er arvinger i første arvegangsklasse. Arvelovutvalget foreslår imidlertid i likhet med Skiftelovutvalget at unntaksregelen i nåværende § 2 tredje ledd annet punktum ikke videreføres. Arvelovutvalget uttaler på side 27:

«Begrunnelsen for dette unntaket er at man har ansett det som urimelig at for eksempel to fraskilte skal kunne arve hverandre gjennom et felles barn. Grensen på 18 år henger sammen med at personer som har fylt 18 år, fritt kan bestemme arvefordelingen ved testament.

Bestemmelsen var ikke foreslått i Utkast 1962. Det var imidlertid foreslått lovbestemmelser av et slikt innhold fra flere høringsinstanser (Oslo skifterett, Den Norske Advokatforenings lovutvalg og Norske Kvinners Nasjonalråd). I Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 129 gikk ikke departementet inn for å følge opp disse forslagene. Bestemmelsen kom inn i stortingsbehandlingen i Innst. O. XIX (1970–71) s. 12. Den har vært gjenstand for betydelig kritikk, og ble foreslått endret av Samboerutvalget i NOU 1999: 25 s. 134. Også Skiftelovutvalget foreslo i NOU 2007: 16 s. 282 at bestemmelsen skulle oppheves […].»

Arvelovutvalget uttaler at tiden har løpt fra unntaksbestemmelsen i arveloven § 2 tredje ledd annet punktum. Utvalget gir også uttrykk for at når dagens bestemmelse gjør forskjell på den arverettslige stilling ut fra sivilstatusen til arvelaterens foreldre, kan dette stå i et vanskelig forhold til EMD artikkel 8 om familieliv sammenholdt med artikkel 14 om diskriminering.

Arvelovutvalget viser til Skiftelovutvalgets spørsmål om rimeligheten av at halvsøsken vil ha rett til arv på bekostning av besteforeldre, jf. regelen i § 2 tredje ledd første punktum. Arvelovutvalget finner ikke grunn til å gjøre endringer i bestemmelsen av hensyn til disse situasjonene. Arvelovutvalget uttaler (side 28):

«Dagens ordning har vært gjeldende i hvert fall siden arveloven av 1854. Det kan nok være tilfeller hvor arvelateren er nærmere knyttet til sine besteforeldre eller noen av deres etterkommere enn til sine halvsøsken, men det kan neppe gis noen presumsjon for det ene eller det andre. For utvalget har det imidlertid vært et poeng at det er bedre å styre hele arven over på halvsøsken, som er i samme generasjon som arvelateren, enn at halvparten av arven går til besteforeldre, som er to generasjoner over arvelateren, og som derfor gjennomgående har mindre behov for arven.»

Arvelovutvalget foreslår en videreføring også av arveretten for tredje arvegangsklasse, jf. lovforslaget § 4. Det foreslås ingen endringer i legalarverettens grenser, det vil si hvilke slektninger som skal ha rett til arv etter loven. Dette innebærer blant annet en videreføring av regelen om at fettere og kusiner er de fjerneste slektningene som tar arv. Dette spørsmålet drøftes på side 25–26 i utredningen.

Arvelovutvalget foreslår av pedagogiske grunner en presisering i arveloven av adoptivbarns arverettslige stilling, jf. utvalgets forslag til § 5 første ledd.

5.5 Høringsinstansenes syn

Professor dr. juris Thomas Eeg ved Universitetet i Bergen slutter seg i det vesentlige til Arvelovutvalgets forslag om å videreføre reglene om slektens arverett og uttaler:

«Utvalget foreslår i hovedsak uendrete regler om slektningers arverett, dvs. med hensyn til hvilke slektsforhold som omfattes, og prioritering og innbyrdes fordeling mellom disse. Det er neppe grunn til å endre disse reglene, selv om norsk rett går lenger enn øvrige nordiske land ved at også arvelaters fettere og kusiner omfattes. Videre synes tiden overmoden for å fjerne særregelen i gjeldende arvelov § 2 tredje avsnitt andre setning.»

Oslo byfogdembete er enig med Arvelovutvalget i at arv fortsatt bør fordeles etter linjer, ikke etter hoder, og er også enig i at det ikke bør gjøres endringer i legalarverettens grenser, herunder at man ikke utvider eller begrenser kretsen av arvinger i tredje arvegangsklasse. Oslo byfogdembete slutter seg videre til forslaget om å oppheve § 2 tredje ledd annet og tredje punktum og at § 2 for øvrig videreføres.

Den Norske Advokatforening uttaler i forbindelse med høringen av Skiftelovutvalgets utredning at foreningen støtter en endring av nåværende § 2 tredje ledd annet punktum «idet det synes unaturlig å ha forskjellige regler avhengig av om arvelater var over eller under 18 år ved dødsfallet».

5.6 Departementets vurdering

Departementet følger i det vesentlig opp Arvelovutvalgets forslag. Dette innebærer at gjeldende arvelovs regler om slektens arverett etter loven langt på vei videreføres.

Formålet med reglene er som nevnt å legge til rette for en fordeling av arven som i de fleste tilfeller oppfattes som fornuftig og rettferdig. Samfunnet er imidlertid mer sammensatt enn tidligere, og det kan være vanskeligere å ha en klar formening om hvilken fordeling av arven som vil være best i tråd med den alminnelige rettsoppfatningen. Siktemålet må likevel fortsatt være at reglene fører til en fordeling av arven som er i samsvar med rettsfølelsen. Oppnår man dette, vil det for flertallet av arvelatere ikke være nødvendig å opprette testament for å sikre at arven fordeles på den måten man selv oppfatter som rettferdig. Videre er det et viktig formål med reglene at de så langt det er mulig, er enkle å forstå og enkle å bruke.

Når departementet foreslår å videreføre regler om rett til arv for nær slekt, og da med den rekkefølgen som følger av de tre arvegangsklassene, er det på grunnlag av en antakelse om at det er en slik fordeling de fleste ville ha valgt selv. Båndet mellom barn og foreldre er vanligvis meget sterkt. Videre må det kunne antas at mange føler en forpliktelse til å bidra på tvers av generasjonene. Slike oppfatninger om samhørighet og forpliktelse kan være med på å begrunne legalarverettens utforming også for fremtiden.

Det kan hevdes at man kan ha et vel så nært forhold til venner som til sine nærmeste slektninger, og at dette kanskje oftere er tilfellet i dag enn tidligere. Departementet kan likevel ikke se at dette kan gi grunnlag for en annen vurdering av slektens arverett. Departementet antar at de fleste fortsatt ser de nærmeste slektningene som sine naturlige arvinger. Og ønsker man at arven skal fordeles til andre enn slektningene, er det mulig å gjøre dette ved testament. Det ville dessuten gi meget uklare regler om loven skulle utpeke arvingene basert på et så skjønnsmessig kriterium som vennskap.

Departementet foreslår regler om første arvegangsklasse som er i samsvar med Arvelovutvalgets forslag, jf. § 4 første og annet ledd i departementets lovforslag. Dette innebærer en videreføring av at arvelaterens barn er de nærmeste arvingene, og at det deretter er barnebarna, eventuelt oldebarna, som trer inn som arvinger.

I § 5 foreslår departementet i likhet med Arvelovutvalget en videreføring av reglene om andre arvegangsklasse. Disse reglene innebærer at hvis arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger, går arven til arvelaterens foreldre, eventuelt deres livsarvinger. Foreldrene skal etter forslaget arve likt.

Er en av foreldrene død uten å etterlate seg livsarvinger, er utgangspunktet både etter gjeldende lov og lovforslaget at hele arven går til den andre forelderen, jf. § 5 tredje ledd første punktum. Skiftelovutvalget og Arvelovutvalget går som nevnt ikke inn for å videreføre unntaksregelen i nåværende § 2 tredje ledd annet punktum om at besteforeldrene går inn som arvinger på den døde farens eller morens side dersom arvelateren var under 18 år, og foreldrene var separert, skilt eller ikke gift med hverandre da denne forelderen døde. Skiftelovutvalgets og Arvelovutvalgets forslag innebærer at den gjenlevende forelderen vil arve alt uten hensyn til hva slags forhold det var mellom den gjenlevende forelderen og den avdøde forelderen.

Spørsmålet er hva som gir den rimeligste løsningen i et tilfelle der barnet først har arvet den ene forelderen, og deretter dør selv. Hvis loven går ut på at all arv etter barnet skal gå til den gjenlevende forelderen, innebærer det at den gjenlevende forelderen gjennom barnet også vil arve verdiene etter den avdøde forelderen. Rimeligheten av en slik regel vil nok i stor grad bero på forholdet mellom foreldrene. I en tett kjernefamilie som har bestått av mor, far og barn, vil det antakelig i de fleste tilfeller fremstå som en naturlig løsning at den gjenlevende forelderen arver alt. Men denne løsningen kan nok oppfattes som mindre rimelig hvis foreldrene verken var gift eller samboende på tidspunktet da den første forelderen døde, enten fordi de aldri har vært gift eller samboende, eller fordi de hadde brutt samlivet på dette tidspunktet. Departementet erkjenner at det kan være vanskelig å komme frem til regler som gir en rimelig fordeling i alle tilfeller, men har i motsetning til utvalgene kommet til at det i de tilfellene der mor og far ikke utgjorde en familie på det tidspunktet den første av dem døde, vil en likedeling mellom mors og fars slekt som oftest gi det resultatet som er best i tråd med den alminnelige rettsfølelsen. Dette gjelder i hvert fall hvis arvelateren var ung da han eller hun døde, se nedenfor. En likedeling mellom slektene er etter departementets syn også godt i samsvar med prinsippet om likedeling ellers i loven.

Begrunnelsen for unntaksbestemmelsen i nåværende § 2 tredje ledd annet punktum er å hindre det noe urimelige resultatet at en forelder indirekte arver eiendelene og verdiene etter den avdøde forelderen via deres felles barn (arvelateren) når foreldrene ikke hadde noe forhold til hverandre da forelderen døde. En slik situasjon vil man først og fremst kunne komme i hvis det dreier seg om en ung arvelater. En ung arvelater vil gjerne ikke ha opparbeidet seg egen formue av betydning, slik at boet etter denne arvelateren først og fremst vil bestå av arven etter den avdøde forelderen. Dreier det seg om en voksen arvelater, vil han eller hun derimot gjerne ha opparbeidet seg formue selv, og går det lang tid mellom forelderens dødsfall og «barnets» dødsfall, kan arven etter den avdøde forelderen også være forbrukt. Er arvelateren voksen, er det med andre ord ikke like sannsynlig at arven etter ham eller henne i det vesentlige består av det som utgjorde arven etter den avdøde forelderen. Et annet hensyn er at en voksen arvelater kan opprette testament og dermed selv fordele arv til andre enn den gjenlevende forelderen dersom dette fremstår som mest rimelig. Unntaksregelen bør etter dette begrenses til de unge arvelaterne. Unntaksregelen i nåværende § 2 tredje ledd annet punktum gjelder bare hvis arvelateren er under 18 år. Departementet foreslår en utvidelse til 25 år. Bakgrunnen for dette er at de fleste unge i dag vil være forsørget, eller i hvert fall ikke ha opparbeidet seg noen formue av betydning de første årene etter at de ble myndige. En aldersgrense på 25 år er også i samsvar med regelen i vergemålsloven § 52 annet ledd, som innebærer at når fylkesmannen forvalter midler på vegne av mindreårige, kan forvaltningen fortsette til personen fyller 25 år.

Skiftelovutvalget og Arvelovutvalget peker på at den nåværende unntaksbestemmelsen innebærer en forskjellsbehandling mellom gifte foreldre og samboende foreldre som vanskelig lar seg forsvare i dagens samfunn. Departementet er enig i at det ikke er noen grunn til å opprettholde en slik forskjellsbehandling, og foreslår at unntaksregelen ikke skal gjelde hvis foreldrene var samboere da den første forelderen døde. Dette gir samme regel som for gifte foreldre og innebærer at arven etter barnet da fullt ut går til den gjenlevende forelderen.

Unntaksregelen i nåværende § 2 tredje ledd annet punktum er etter dette videreført med noen endringer i § 5 tredje ledd annet punktum i departementets lovforslag.

Departementet foreslår ellers i tråd med Arvelovutvalgets forslag en videreføring av regelen om arverett i tredje arvegangsklasse, jf. lovforslaget § 6. Departementet deler også utvalgets vurdering av at slektsarverettens grenser bør videreføres uten endringer, jf. lovforslaget § 6 første ledd annet punktum. Dette innebærer at søskenbarn (fettere og kusiner) er det siste slektsleddet som utpekes som arvinger etter loven. Departementet antar at en arverett for søskenbarn vil kunne være aktuelt først og fremst i relativt små familier, og at det fortsatt er rimelig å anta at søskenbarn står hverandre relativt nær når disse er de eneste gjenlevende slektningene.

Det er ellers grunn til å minne om at slektens arverett må ses i sammenheng med reglene om ektefellers og samboeres arverett, se punkt 6 til 9. Ektefellen vil ofte være den som mottar mest i arv etter den avdøde. Videre kan den arveretten de nærmeste slektsarvingene har etter loven, som nevnt settes til side ved testament, men her setter pliktdelsreglene grenser. Se om dette punkt 10.

Departementet foreslår å følge opp Arvelovutvalgets forslag slik at det fremgår direkte av arveloven at adoptivbarn har samme rettigheter til arv som biologiske barn, jf. lovforslaget § 7 første ledd og merknaden til denne bestemmelsen.