2 Bakgrunn
2.1 NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning
2.1.1 Skiftelovutvalget – oppnevning og mandat
Ved kongelig resolusjon 9. september 2005 ble det oppnevnt et utvalg for å revidere lov 21. februar 1930 om skifte (Skiftelovutvalget).
Skiftelovutvalget fikk følgende sammensetning:
Professor dr. juris Peter Lødrup, Bærum (leder)
Førsteamanuensis (senere professor) dr. juris Torstein Frantzen, Bergen
Advokat Annette Janicke Musæus, Oslo
Seksjonssjef Børge Bloch Trondvold, Melhus
Avdelingsleder/dommer Tove Merete Voldbæk, Oslo
Utvalgets sekretær var rådgiver (senere fungerende lovrådgiver) Kjetil Mujezinovic Larsen, Justisdepartementet, som i august 2006 gikk over i stilling som stipendiat ved Universitetet i Oslo (nå professor).
Utvalget ble i samme kongelige resolusjon gitt følgende mandat:
«1. Lov 21. februar 1930 om skifte er den eldste loven på familie- og arverettens område som fortsatt er i kraft. Selv om loven er endret en rekke ganger, bærer den preg av sin alder. Enkelte regler og løsninger kan fremstå som uhensiktsmessige i dagens samfunn, loven kan være vanskelig å forstå og det kan på flere punkter være tvilsomt om den fortsatt gir en egnet regulering av de spørsmål som oppstår. Loven er i dag moden for en fullstendig revisjon.
Lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer mv. skal etterkontrolleres. Det har skjedd betydelige samfunnsmessige endringer når det gjelder mulighetene for kommunikasjon og identifikasjon siden loven ble vedtatt. Loven bør derfor gjennomgås for å se om den bør endres som en følge av endringene i samfunnet.
Lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. skal vurderes nærmere på enkelte punkter.
2. Spørsmålet om en gjennomgåelse og revisjon av skifteloven har stått på dagsordenen i noen tid.
Ved vedtakelsen av lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap ble skifteloven endret slik at materielle bestemmelser om felleseieskifte ble flyttet fra skifteloven til ekteskapsloven. Noe tilsvarende ble ikke foretatt for dødsboskiftene.
Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) avløser tvistemålsloven av 1915 som den alminnelige lov for domstolsbehandling av sivile tvister, og gir mer omfattende regler om mekling og avklaring forut for saksanlegg. Det er behov for å vurdere reglene om skiftebehandling i lys av tvisteloven med sikte på best mulig tilpasning.
3. Utvalget skal foreta en generell og prinsipiell vurdering av lovgivningen så langt mandatet rekker og fremme forslag til en fullstendig regulering av de spørsmål som i dag er regulert i skifteloven, eventuelt at visse spørsmål reguleres av andre lover. Målet for revisjonen er å bevare og videreutvikle en fleksibel behandlingsmåte tilpasset det saksfeltet ordningen skal gjelde. Hensynet til en ressursøkonomisk ordning bør ha betydelig vekt. Prosessreglene kommer ofte til anvendelse for mennesker i krevende livssituasjoner, uansett om dette skyldes dødsfall, forsvunne personer eller samlivsbrudd. I slike sammenhenger er det særlig viktig at reglene oppleves som tilgjengelige, presise og konfliktdempende.
Utvalget bes særlig om å vurdere følgende problemstillinger:
a) Lovstrukturen. Utvalget skal ta stilling til strukturen i regelverket på dette området, særlig om det bør beholdes en egen lov om skifte, eller om reglene kan inntas i annen lovgivning. Prosessuelle regler kan eventuelt inntas i et nytt kapittel i tvistelovens åttende del. Det skal også vurderes om materielle lovregler om skifte i stedet kan tas inn i annen eksisterende lovgivning, for eksempel arveloven.
b) Hvilke tvister og formueskomplekser reglene om skifte bør gjelde for. Utvalget skal vurdere hvilke tvister og formueskomplekser som bør behandles og avgjøres etter reglene om skifte. I dag er reglene om skifte i hovedsak begrenset til skifte av felleseie og dødsboskifte. Utvalget skal vurdere om dette er hensiktsmessig og om det bør gis adgang til å søke å løse tvister ved fullstendig særeie og sameierettslige tvister mellom samboere etter skifteprosessens regler. Foreslår utvalget å opprettholde et skille mellom privat og offentlig skifte, skal det vurdere om også tvister i private bo bør behandles etter skifteprosessens regler.
c) Domstolenes oppgaver ved skifteoppgjør. Utvalget skal vurdere hvilken rolle domstolene bør ha ved skiftebehandlingen. Tradisjonelt har domstolene hatt både dømmende og forvaltningsmessige oppgaver, men både internasjonalt og i Norge er det generelt en utvikling i retning av å rendyrke domstolenes dømmende funksjon. På skiftelovens område har domstolene fortsatt klare forvaltningsmessige oppgaver. I tillegg har domstolene en viktig veiledningsfunksjon overfor brukerne av loven. Utvalget skal vurdere hvem som bør ha ansvaret for forvaltning av formueskomplekser som skal deles ved skifte. Utvalgets forslag må sikre at forvaltningen kan skje på hensiktsmessig måte inntil eventuelle tvister er avklart, også om slike forvaltningsoppgaver ikke legges til domstolene. Så langt utvalget foreslår at oppgaven skal ligge i domstolene, skal det også vurdere om det bør gis nærmere regler for domstolsfunksjonærenes kompetanse og arbeidsområder, herunder om delegering av oppgaver fra dommer til saksbehandlere.
d) Skillet mellom offentlig og privat skifte. Gjeldende skiftelov skiller mellom privat og offentlig skifte. I dag skiftes de fleste bo privat, mens et mindretall bo skiftes offentlig. Utvalget skal vurdere om skillet mellom offentlig og privat skifte bør opprettholdes. Dersom et slikt skille bør opprettholdes, skal utvalget vurdere når offentlig skifte skal åpnes, og hvilke regler som bør gjelde for et slikt skifte. Utvalget skal også foreslå regler for privat skifte, herunder om retten bør yte økt bistand og veiledning også ved private skifter. Om ordningen med overtakelse av gjeldsansvar ved privat skifte foreslås videreført, skal det vurderes tiltak som hindrer at ansvar påtas uten at arvingene har forstått rekkevidden av det.
e) Saksbehandlingsregler. For de oppgaver utvalget mener bør ligge hos domstolene, skal utvalget foreslå prosessregler for domstolenes behandling så langt det trengs regler som supplerer eller avviker fra tvisteloven. I den grad det er aktuelt ut fra de løsninger utvalget foreslår, bør utvalget herunder vurdere nærmere regler om innholdet av rettens veiledningsplikt, forberedende skiftesamling, rettsmegling og alternative tvisteløsningsformer. Det skal videre vurderes om det er behov for mer utførlige bestemmelser om bostyrerens kompetanse og oppgaver, samt regler om testamentsfullbyrderens kompetanse og oppgaver. Det skal videre foreslås egnede regler for behandling av de minste boene, jf. for dødsbo gjeldende lov § 80, og for bo med mindreårige arvinger. Her er det videre viktig å sikre et godt samspill med vergemålslovgivningen.
f) Boets partsevne. Utvalget skal videre vurdere i hvilke relasjoner boet bør ha partsevne, både når det gjelder tvister mellom loddeiere og for tvister med tredjepersoner.
g) Interlegale regler. Utvalget skal foreslå interlegale regler for skifteområdet. En slik utredning er likevel ikke nødvendig så langt det blir ivaretatt gjennom den utredning som professor dr. juris Helge J. Thue utfører om interlegale regler på familierettens område etter oppdrag fra Justisdepartementet.
h) Elektronisk kommunikasjon. Ved utarbeiding av nye regler skal det legges til rette for bruk av elektronisk kommunikasjon internt mellom etatene og mellom etatene og brukerne.
4. Utvalget skal foreta en etterkontroll av lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer m.v. Muligheten for effektiv kommunikasjon verden over har økt betydelig fra lovens vedtakelse og frem til i dag. De senere års forskning og utvikling har også økt mulighetene for å identifisere personer i større grad enn tidligere.
Ved etterkontrollen skal det derfor særlig vurderes om lovens ulike frister har en hensiktsmessig lengde eller om de kan reduseres. De prosessuelle vilkårene i loven skal også gjennomgås med tanke på å skape smidige og hensiktsmessige løsninger. Det skal spesielt vurderes om ordningen med at de pårørende må stevne den forsvunne for retten, er hensiktsmessig.
5. Utvalget skal vurdere enkelte bestemmelser i lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m.:
a) Arveloven § 72 bestemmer at dersom en arving dør uten at man vet om hun eller han overlevde arvelateren, skal arvingen anses for ikke å ha overlevd arvelateren. I dag er det langt større muligheter for å fastslå nøyaktig dødstidspunkt enn da loven ble gitt. Dette medfører at ved ulykker eller andre situasjoner hvor både arvelateren og arvingen dør, vil man i dag i stor grad kunne fastslå en dødsrekkefølge, mens man tidligere måtte legge til grunn § 72. Når både arvelateren og arvingen dør som følge av samme begivenhet (for eksempel brann, båthavari, trafikkulykke mv.) kan det spørres om det er rimelig at arvefallet avgjøres av korte avvik mellom dødsfallstidspunktene. Utvalget bes vurdere dette nærmere og komme med forslag til en alternativ regulering.
b) Etter arveloven § 68 kan et testament leveres inn til tingretten i den rettskrets hvor testator bor, og tas vare på der. Domstoladministrasjonen har nå opprettet et sentralt testamentsregister, hvor landets tingretter kan registrere innkomne testamenter. Utvalget skal vurdere dette registeret i forhold til arvelovens regler om ivaretakelse av testament, herunder om arvelovens regler bør endres eller det bør gis utfyllende regler om testamentsregisteret. I den forbindelse skal det vurderes om det bør gis regler om registerets innhold, og om det bør gis regler om ansvar ved feil registrering.
c) Arveloven kapittel VI gir regler blant annet om avkorting i arv. Reglene om avkorting varierer betydelig mellom de nordiske land. Utvalget skal vurdere om arvelovens regler på dette området bør endres for i større grad å bringes på linje med ett eller flere av våre naboland. Utvalget skal herunder vurdere om arvelateren bør pålegges en plikt til på overleveringstidspunktet å avklare om gaven skal avkortes i en senere arv, og eventuelt også klargjøre til hvilken verdi dette skal gjøres.
d) Arveloven § 58 gir regler om tilbakekalling og endring av gjensidig testament. Utvalget skal vurdere om reglene er hensiktsmessige og eventuelt foreslå en ny regulering.
6. Utvalget skal gi en oversikt over relevant nordisk rett. Utvalget skal se hen til reguleringen i de øvrige nordiske land ved utformingen av lovforslagene.
7. Utvalget skal ta i betraktning øvrige pågående arbeider på området. Dette gjelder blant annet:
professor dr. juris Helge Johan Thues enpersonsutredning om norsk internasjonal privatrett på familie- og arverettens område, som skal overleveres Justisdepartementet innen 31. desember 2005
Domstoladministrasjonens prosjekt «Domstoler i endring», som berører spørsmål om hvilke oppgaver som skal ligge hos domstolene.
Utvalget skal særlig se hen til nyere lovgivning på området som:
lov 25. juni 2004 nr. 53 om endringer i rettergangslovgivningen m.m. med senere endringer, jf. lov 17. juni 2005 nr. 84, jf. også Ot.prp. nr. 43 (2003–2004) Om lov om endringer i rettergangslovgivningen m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet) og øvrige forarbeider,
lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven).
8. Utvalget skal utforme lovforslag i samsvar med anbefalingene i veiledningen «Lovteknikk og lovforberedelse» (utgitt mars 2000).
9. Utvalget skal vurdere økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene. Det skal gis minst ett forslag som baseres på uendret ressursbruk.
10. Utvalget skal avgi sin utredning innen 1. september 2007.»
Ved brev 12. januar 2007 fra Justisdepartementet ble utvalget i tillegg gitt følgende mandat:
«Skiftelovutvalget gis med dette som tilleggsmandat å vurdere regelen i lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. § 73. Bestemmelsen gjelder bortfall av arverett fordi arvingen har drept arvelateren eller arving etter arvelateren. Utvalget bes om å utrede innholdet i og praktiseringen av bestemmelsen samt å foreslå mulige endringer. Samtidig bes utvalget om å vurdere regelen i lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler § 15-9. Denne bestemmelsen fastsetter at arveloven § 73 gjelder tilsvarende når den som har rett til forsikringssummen, fremkaller forsikringstilfellet. Utvalget bes også her om å utrede innholdet i og praktiseringen av bestemmelsen, samt foreslå mulige endringer.»
Og videre:
«Skiftelovutvalget bes også om å vurdere om det bør innføres regler om tidsfrist for skifte av landbrukseiendommer som eies av et dødsbo, og plikt til å oppnevne fullmektig for dødsbosameier i landbrukseiendommer.
Bakgrunnen for dette tilleggsmandatet er at Justisdepartementet er blitt gjort oppmerksom på at mange landbrukseiendommer regelmessig blir stående lenge i dødsbo før de skiftes. Ved landbrukstellingen i 1979 ble 2369 landbrukseiendommer registrert som eid av dødsbo, i 1989 2964, mens tallet i januar 2006 var økt til 5928. Departementet har fått opplyst at landbrukseiendommer som eies av dødsbosameier, ofte blir stående ubebodd, uten tilstrekkelig vedlikehold og uten at jorden holdes i hevd. Det er videre opplyst at slike dødsbosameier har uklare og uoversiktlige eierforhold som gjør det vanskelig for landbruksmyndighetene å følge opp og kontrollere jordlovens og konsesjonslovens bestemmelser.»
2.1.2 Høringen
Skiftelovutvalget la frem sin utredning 23. november 2007 med forslag om en ny lov om dødsboskifte, en ny lov om forsvunne personer og forslag til enkelte endringer i andre lover. Utvalgets utredning er trykt som NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning.
Den 26. november 2008 sendte Justis- og politidepartementet NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning på høring til følgende instanser:
Departementene
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
Barneombudet
Brønnøysundregistrene
Datatilsynet
Direktoratet for naturforvaltning
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Fylkeskommunene
Fylkesmennene
Husleietvistutvalget
Justissekretariatene
Kredittilsynet
Kommuneadvokaten i Oslo
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Overformynderiene i Bergen, Bærum, Oslo, Tromsø og Trondheim
Politidirektoratet
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Statens innkrevingssentral
Statens landbruksforvaltning
Statistisk sentralbyrå
Statsadvokatembetene
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Tilsynsrådet for advokatvirksomhet
Trygderetten
Verdipapirsentralen
Høyesterett
Lagmannsrettene
Tingrettene
Domstoladministrasjonen
Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen
Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo
Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø
Akademikerne
Aksjonærforeningen i Norge
BI Handelshøyskolen, institutt for regnskap, revisjon og juss
Debitorforeningen
Den Norske Advokatforening
Den norske Dommerforening
Den norske Revisorforening
Det Norske Revisjonsselskap
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Fylkesnemndsledernes arbeidsutvalg
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Juridisk rådgivning for kvinner
Jusshjelpa i Nord- Norge
Juss-Buss
Jussformidlingen i Bergen
Kirkens Familievern landssekretariatet
Kreditorforeningen i Oslo
KS – kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon
Landsorganisasjonen i Norge
Nasjonal Støttegruppe etter Flodbølgekatastrofen
Nordenfjeldske Creditreform
Norges Bondelag
Norges Bygdekvinnelag
Norges Jordskiftekandidatforening
Norges Kvinne- og Familieforbund
Norges Politilederlag
Norges Røde Kors
Norges Skogeierforbund
Norsk Bonde- og Småbrukarlag
Norsk Folkehjelp
Norske Inkassobyråers Forening
Norske Kvinners Sanitetsforening
Norskog
Politiembetsmennenes Landsforening
Politiets fellesforbund
Rettspolitisk forening
Sjømannskirken
Skattebetalerforeningen
Skogeierforbundet
Sparebankforeningen i Norge
Yrkesorganisasjonenes sentralforbund
Høringsinstansene ble gitt frist til 1. mai 2009 for å avgi høringsuttalelse.
Skiftelovutvalgets forslag til en ny lov om forsvunne personer ble fulgt opp i Prop. 18 L (2014–2015), jf. Innst. 183 L (2014–2015), som ledet til lov 12. mai 2015 nr. 27 om forsvunne personar.
Følgende instanser har avgitt realitetsmerknader til forslaget om en ny lov om dødsboskifte:
Barne- og likestillingsdepartementet
Finansdepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Fylkesmannen i Aust-Agder
Fylkesmannen i Nordland
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag
Fylkesmannen i Telemark
Fylkesmannen i Vest-Agder
Fylkesmannen i Vestfold
Lotteri- og stiftelsestilsynet
Politidirektoratet
Skattedirektoratet
Statens sivilrettsforvaltning
Agder lagmannsrett
Borgarting lagmannsrett
Asker og Bærum tingrett
Aust-Agder tingrett
Drammen tingrett
Fredrikstad tingrett
Frostating jordskifteoverrett
Kristiansand tingrett
Namdal tingrett
Nedre Telemark tingrett
Nord-Troms tingrett
Oslo byfogdembete
Romsdal tingrett
Sør-Trøndelag tingrett
Trondheim tingrett
Domstoladministrasjonen
Asker og Bærum politidistrikt
Haugaland og Sunnhordaland politidistrikt
Namsfogden i Oslo
Rogaland politidistrikt
Den Norske Advokatforening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
HSH
Nettverk for overformynderiene i Norge
Norges Bondelag
Norges Kvinne- og Familieforbund
Norges Politilederlag
Norges Skogeierforbund
Norskog
Norsk Redaktørforening og Norsk Presseforbund (felles uttalelse)
Politiets Fellesforbund
Ole Kristian Skjelbred
Sparebankforeningen
Sør-Trøndelag tingrett og Trondheim tingrett ble slått sammen fra 1. januar 2010 og avga en felles høringsuttalelse.
I høringsuttalelsene fra Drammen tingrett og Nord-Troms tingrett fremgår det at uttalelsene er gitt for forfatterens egen regning.
Høringsinstansenes synspunkter omtales i forbindelse med behandlingen av de enkelte forslagene nedenfor.
Departementet har i forbindelse med lovarbeidet innhentet innspill fra en referansegruppe bestående av dommere, saksbehandlere og advokater med bostyrerkompetanse. Referansegruppen har vært samlet til tre heldagsmøter. I referansegruppen har følgende personer deltatt: dommer Hilde Gaarder (Oslo byfogdembete), advokat/bostyrer Terje Aas, advokat/bostyrer Knut Dypvik, saksbehandler Tone Antonsen (Heggen og Frøland tingrett), saksbehandler Annveig Hansen Skar (Sør-Trøndelag tingrett), saksbehandler Jan Havsås (Domstoladministrasjonen), dommer Tove Merete Voldbæk (Oslo byfogdembete), tidligere sorenskriver Sverre Martens (Nord-Troms tingrett) og sorenskriver Rolf Ytrehus (Heggen og Frøland tingrett).
2.2 NOU 2014: 1 Ny arvelov
2.2.1 Arvelovutvalget – oppnevning og mandat
Arvelovutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 15. april 2011. Utvalget fikk i oppdrag å foreta en generell vurdering av lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. med sikte på å utarbeide forslag til en ny arvelov.
Arvelovutvalget fikk følgende sammensetning:
Professor dr. juris (senere lagdommer) Torstein Frantzen, Bergen (leder)
Tidligere høyesterettsdommer Kirsti Coward, Oslo
Førsteamanuensis Peter Hambro, Oslo
Lagdommer Marit Forsnes, Trondheim
Tingrettsdommer (nå pensjonist) Finn Kløvstad, Drammen
Advokat Trine Buttingsrud Mathiesen, Ringerike
Førsteamanuensis Ph.d. Inge Unneberg, Bærum
Utvalgets sekretær var førsteamanuensis Ph.d. (nå professor) John Asland.
Utvalget ble i samme kongelige resolusjon gitt følgende mandat:
«1. Samfunnet har blitt mindre homogent siden gjeldende arvelov ble forberedt og vedtatt. Både generasjonsforskjeller, ulik geografisk tilhørighet og etnisk bakgrunn skaper bredde og mangfold, men også et samfunn der det er vanskeligere å finne samlende løsninger. Ekteskapet er ikke lenger den enerådende samlivsformen. Levealderen har økt. Mange arvelatere har hatt mer enn ett samliv, og flere har mer enn ett kull barn. Samtidig lever flertallet fortsatt i tradisjonelle, varige samliv med ekteskapet eller samboerskapet som ramme. Samlet sett gir dette behov for å foreta et oversyn over arveloven for å sikre en tidsmessig og balansert lovgivning.
2. Arverettens samfunnsmessige betydning er på sett og vis økende. Velstandsutviklingen samt utviklingen i verdien av fast eiendom har ført til at formuene som fordeles ved arv, gjennomgående har blitt større. Det er vesentlig at arveretten medvirker til en hensiktsmessig overføring av formue fra generasjon til generasjon. Arveretten handler imidlertid om mer enn faktisk overføring av formue. Arveretten skaper tilknytning og fellesskap, men også avvisning og motsetninger. Det er viktig at arveretten i størst mulig grad er i tråd med den alminnelige rettsfølelsen på området, at den er konfliktdempende, og at fordelingen av arv i stor grad fremstår som forutberegnelig for arvingene.
3. Utvalget skal foreta en generell og prinsipiell vurdering av lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. Utvalget skal fremme forslag til en fullstendig regulering av de spørsmål som i dag er regulert i arveloven, eventuelt vurdere om visse spørsmål bør reguleres i andre lover. Målet for revisjonen er å bevare og fornye innholdet i den eksisterende lovgivningen slik at den kan gi en regulering som er gjenkjennelig, men egnet for nye generasjoner.
Utvalget bes særlig om å vurdere følgende problemstillinger:
a. I lys av samfunnsutviklingen bør utvalget vurdere om forholdet mellom den gjenlevende ektefellen og øvrige arvinger bør justeres. Det bør vurderes om slektsarveretten bør begrenses noe i favør av den lengstlevende. Utvalget bør herunder vurdere om en gjenlevende ektefelle bør være enearving der arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger, mens slektsarvingene beholder en sekundær arverett. Det er også grunn til å se nærmere på ektefellens arverett der arvelateren har livsarvinger. I Norge har ektefellens arverett vært uendret i om lag 70 år. Dersom man kommer til at ektefellens rett til arv bør utvides, bør utvalget vurdere om ekteskapets lengde skal påvirke omfanget av arveretten. Det skal også vurderes om en tidligere ektefelle i enkelte tilfeller bør ha rettigheter. Det er videre behov for å se nærmere på utformingen av reglene om minstearv blant annet for å sikre at den avdødes livsarvinger ikke blir stående helt uten arv. Det bør videre vurderes om man ved beregningen av minstearven bare skal legge størrelsen av dødsboet til grunn, eller om man også bør vurdere størrelsen av den gjenlevendes egen formue.
b. Arveloven har nylig fått regler om samboeres arverett. Reglene har et deklaratorisk preg tilpasset samboerskapets egenart. Siden reglene nylig er vedtatt, anses det ikke å være behov for å endre disse. Utvalget skal likevel vurdere reglene i den utstrekning det er nødvendig for å sikre en god tilpasning til ny arvelov.
c. Uskiftereglene bør sees over med tanke på forenkling og nordisk rettsenhet. Det er behov for å forenkle samtidig som det hindres at disposisjonsretten uthuler den førstavdødes arvingers rett til arv. Det bør videre vurderes om uskiftet også i fremtiden som hovedregel skal omfatte hele formuen, eller om enkelte deler av boet, for eksempel gjenstander som var til avdødes personlige bruk, eller som har særlig affeksjonsverdi, skal gå i arv til øvrige arvinger selv om den gjenlevende velger å sitte i uskifte. Reglene om uskifte må også sees i sammenheng med de endringene som eventuelt foreslås i ektefellens rett til arv.
d. Pliktdelsreglene skal vurderes. Det er også i fremtiden behov for beskyttelsesregler som gir arvelaterens nærstående rett til arv. De nåværende reglene om pliktdelsarv er konfliktdempende og sikrer en likebehandling av arvingene så langt de rekker. Reglene kan imidlertid utformes på flere måter. Utvalget bør vurdere om det er tilstrekkelig om pliktdelsreglene verner en verdimessig rett, eller om det er nødvendig at de fortsatt skal verne en kvalitativ rett. Det bør videre vurderes om beløpsbegrensingen (den såkalte Lex Michelsen-regelen) bør avvikles eller endres. Beløpsbegrensningen er sist endret ved lov 7. juni 1985 nr. 52, og det var den gang forutsatt at beløpet skulle reguleres med jevne mellomrom. En konsekvens av dagens regler er at testasjonskompetansen blir geografisk og sosialt ulikt fordelt. Dersom utvalget foreslår å fjerne eller klart skjerpe regelen om beløpsbegrensning, kan det være grunnlag for å vurdere det brøkmessige omfanget av pliktdelsreglene. Reglene om båndleggelse av pliktdelsarv bør sees over og vurderes i sammenheng med reglene blant annet i dekningsloven, stiftelsesloven og vergemålsloven.
e. Reglene om testamenter bør gjennomgås med tanke på mulighetene for forenkling slik at man unngår regler som unødig kan føre til ugyldige testamenter mv. Videre bør reglene om at testamentet skal komme ektefellen eller samboeren til kunnskap, vurderes skjerpet, og det bør vurderes om reglene bør gjøres om til en varslingsplikt knyttet til opprettelsen av testamentet.
f. Det bør vurderes om reglene om avkall på ventet arv, påbud om avkorting og avslag på falt arv kan samordnes og forenkles. Det bør videre vurderes om det er mulig å lage en hensiktsmessig regulering av grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner.
g. Reglene om statens arverett skal vurderes. Blant annet bes utvalget se på spørsmålet om det bør innføres en ordning som sikrer at midler fra falt arv kommer frivillige organisasjoner til gode.
h. Utvalget skal foreslå hensiktsmessige internasjonal-privatrettslige regler på arverettens område.
i. Når eiendom det hviler odels- og/eller åseterett på, arves, reises egne spørsmål. Utvalget skal fremme de forslag til endringer som anses egnet for å sikre at regelsettene virker sammen på en god måte.
j. Også ellers skal utvalget fremme forslag til de endringene i andre lover som er en naturlig følge av utvalgets øvrige forslag.
4. Det er en utstrakt privat rettshåndhevelse av arveretten. De fleste arvinger gjør opp boet seg imellom uten profesjonell bistand. Det er derfor viktig at en revidert arvelov så langt som mulig er tilpasset lekfolks egen bruk av reglene. Et vesentlig siktemål ved revisjonen er derfor å oppnå brukervennlige regler. Lovforslaget bør videre ha en god systematikk og et enkelt og klart språk.
5. Utvalget skal gi en oversikt over relevant nordisk rett. Utvalget skal se hen til reguleringen i de øvrige nordiske landene ved utformingen av lovforslagene.
6. Utvalget skal ta i betraktning pågående arbeid på området. Dette gjelder blant annet:
det pågående arbeidet med ny skiftelovgivning og ny lov om forsvunne personer, jf. NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning mv.
arbeidet i EU på området, herunder arbeidet med en ny arverettsforordning
arbeidet i Commision on European Familiy Law (CELF) på arverettens område.
7. Utvalget skal utforme lovforslaget i samsvar med anbefalingene i veiledningen «Lovteknikk og lovforberedelse» (utgitt mars 2000).
8. Utvalget skal vurdere økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene. Minst ett av forslagene skal være basert på uendret ressursbruk.
9. Utvalget skal i samråd med Justis- og politidepartementet etablere en bredt sammensatt referansegruppe til bruk i utvalgets arbeid.
10. Utvalget skal avgi sin utredning innen 1. juni 2013.»
2.2.2 Høringen
Arvelovutvalget la frem sin utredning 10. februar 2014 med forslag om en ny arvelov. Utvalgets utredning er trykt som NOU 2014: 1 Ny arvelov.
NOU 2014: 1 Ny arvelov ble sendt på høring av Justis- og beredskapsdepartementet ved høringsbrev 31. mars 2014. Sammen med utredningen ble det i samme høringsbrev sendt på høring et høringsnotat med forslag om avvikling av statens arverett til fordel for frivillig virksomhet. Forslaget i dette høringsnotatet ble fulgt opp i Prop. 18 L (2014–2015), jf. Innst. 183 L (2014–2015), som ledet til endringer i arveloven §§ 46 og 47 ved endringslov 12. mai 2015 nr. 28.
NOU 2014: 1 Ny arvelov ble sendt på høring til følgende instanser:
Departementene
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
Barneombudet
Bispedømmerådene
Domstoladministrasjonen
Domstolene
Fylkesmennene
Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Nasjonalt folkehelseinstitutt
Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)
Norsk senter for barneforskning (NOSEB)
Norsk senter for menneskerettigheter
Riksrevisjonen
Sametinget
Sentralkontoret for folkeregistrering
Sivilombudsmannen
Statens sivilrettsforvaltning
Statens råd for likestilling av funksjonshemmede
Statistisk sentralbyrå
Sysselmannen på Svalbard
Universitetet i Agder
Universitetet i Bergen
Universitetet i Nordland
Universitetet i Oslo
Universitetet i Stavanger
Universitetet i Tromsø
4H Norge
ACTIS – Rusfeltets samarbeidsorgan
AFS Norge Internasjonal utveksling
Akademikerne
Aleneforeldreforeningen
Amnesty International Norge
Angstringen
Antirasistisk senter
Arbeidssøkerforbundet
Bellona
Blå Kors Norge
CARE Norge
Childwatch International – UiO
De Unges Orkesterforbund
Den Norske Advokatforening
Den norske Dommerforening
Den Norske Misjonsallianse
Det Norske Bibelselskap
Det Norske Misjonsforbund
Det Norske Misjonsselskap
Eiendomsmeglerforetakenes forening
Fattighuset
Flyktninghjelpen
Folkeakademienes Landsforbund
Forandringsfabrikken
Forbundet Kysten
Forbundet mot rusgift
Foreningen for hjertesyke barn
Foreningen 2 Foreldre
Frelsesarmeen
Friluftslivets Fellesorganisasjon
Frivillighet Norge
Forum for Barnekonvensjonen
Funksjonshemmedes fellesorganisasjon
Gjeldsofferalliansen
Home Start Familiekontakten Norge
HRS – Human Rights Service
Huseiernes landsforbund
Indremisjonsforbundet
Innvandrernes Landsorganisasjon (INLO)
Innsamlingskontrollen i Norge
IOGT i Norge
Islamsk Råd Norge
Juridisk Rådgivning for kvinner (JURK)
Juss-Buss
Jussformidlingen i Bergen
Jushjelpa i Midt-Norge
Jusshjelpa i Nord-Norge
KIA – Kristent Interkulturelt Arbeid
Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon
Kirkens Bymisjon
Kirkens Nødhjelp
Kirkerådet
KNIF – Kristen-Norges Innkjøpsfellesskap
Kontaktutvalget for innvandrere og norske myndigheter (KIM)
Kreftforeningen
KS
Landsforeningen for hjerte- og lungesyke
Landslaget for offentlige pensjonister (LOP)
Landsorganisasjonen (LO)
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU)
Leger uten grenser
LIM (likestilling, integrering, mangfold)
Lions Club Norge
Mental Helse
Minotek – Minoritetspolitisk tenketank
MIR – Multikulturelt initiativ og ressursnettverk
MIRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner
Misjon Uten Grenser
Motorførernes Avholdsforbund
Nasjonalforeningen for folkehelsen
Natur og Ungdom
Noregs Bygdeungdomslag
Noregs Ungdomslag
Norges Astma- og Allergiforbund
Norges Barne- og ungdomskorforbund
Norges Blindeforbund
Norges Bygdekvinnelag
Norges Handikapforbund
Norges Idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité
Norges Juristforbund
Norges KFUK-KFUM
Norges Korforbund
Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag
Norges Kristne Råd
Norges Kulturvernforbund
Norges Kvinne- og Familieforbund
Norges Miljøvernforbund
Norges Naturvernforbund
Norges Røde Kors
Normisjon
Norsk Folkehjelp
Norsk Forbund for Utviklingshemmede
Norsk Fosterhjemsforening
Norsk Kulturarv
Norsk Kvinnesaksforening
Norsk Luthersk Misjonssamband
Norsk Musikkorpsforbund
Norsk Musikkråd
Norsk Organisasjon for Asylsøkere
Norsk Pasientforening
Norsk Revmatikerforbund
Norsk Skoleorkesterforbund
Norsk teaterråd
Norske kvinnelige juristers forening
Norske Kvinners Sanitetsforening
Næringslivets Hovedorganisasjon
Organisasjon mot offentlig diskriminering
Organisasjonen Voksne for Barn
Pensjonistforbundet
PLAN International Norge
Redd Barna
Redningsselskapet
Regnskogfondet
Rettspolitisk forening
RUSFRI Kristenfolkets Edruskapsråd
Røykfritt miljø Norge
Rådet for psykisk helse
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
Samisk juristforening/Sámi Juristtaid Searvi
SEIF – Selvhjelp for innvandrere og flyktninger
Seniorsaken
Sjømannskirken
SOS Barnebyer
Stiftelsen Kirkens Bymisjon
Stiftelsen Kirkens Familievern
Stiftelsen Rettferd for taperne
Straffedes organisasjon i Norge
Strømmestiftelsen
Telefonkontakt for eldre og uføre
UNICEF Norge
Utrop
Utviklingsfondet
Velferdsalliansen
Vellenes Fellesorganisasjon
Vi som har et barn for lite
VIRKE
Voksne for Barn
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)
Høringsinstansene ble gitt frist til 1. september 2014 for å avgi høringsuttalelse.
Følgende instanser har avgitt realitetsmerknader til forslaget om en ny arvelov:
Domstoladministrasjonen
Fylkesmannen i Oslo og Akershus
Lotteri- og stiftelsestilsynet
Statens sivilrettsforvaltning
Bergen tingrett
Gjøvik tingrett
Indre Finnmark tingrett
Oslo byfogdembete
Sør-Trøndelag tingrett
Advokatfirmaet DA Norjus
Aleneforeldreforeningen
Den Norske Advokatforening
Den norske Dommerforening
Finans Norge
Foreningen 2 Foreldre
Fredrik Nyland og Linn Lorentzen Lunde
Frelsesarmeens hovedkvarter
Handelshøyskolen BI
J. K. Baltzersen
Jussformidlingen
Kreftforeningen
Landsforeningen for hjerte- og lungesyke
Pensjonistforbundet
Røde Kors
Seniorsaken
Tarjei Bekkedal
Thomas Eeg
Høringsinstansenes synspunkter omtales i forbindelse med behandlingen av de enkelte forslagene nedenfor.
2.3 Spørreundersøkelse om arverettslige spørsmål
2.3.1 Nærmere om undersøkelsen
Ordningen med alminnelig høring er en viktig del av vår demokratiske prosess. I høringene kan organisasjoner og institusjoner mv. som er berørt av lovarbeidet, uttale seg, og høringene gir verdifulle innspill som kan gi grunnlag for en bedre lovgivning. En ny arvelov berører alle som er bosatt i Norge. Det finnes imidlertid ingen organisasjoner som har som sin kjernevirksomhet å arbeide for arvelateres eller arvingers interesser. I arbeidet med en ny arvelov har man ikke noen høringsinstans som direkte representerer eller kan uttale seg på vegne av dem den nye loven skal gjelde for, slik man ofte har ved høringer på andre rettsområder.
Våren 2014 valgte Justis- og beredskapsdepartementet derfor å utarbeide en enkel spørreundersøkelse for å få vite mer om hva folk flest mener om fremtidens arverett. De resultatene det redegjøres for i det følgende, er dermed ikke blitt til gjennom et uavhengig forskningsprosjekt, men er ment som en innsamling av synspunkter fra allmennheten for å supplere høringen.
Verktøyet Questback ble benyttet, og spørreskjemaet ble lagt åpent ut på regjeringens internettsider og på VGs nettside E24. Særlig plasseringen på E24 viste seg å gi mange svar. Spørreskjemaet var åpent for svar fra allmennheten i fire uker. De fleste svarene kom i løpet av de første dagene og i forbindelse med en redaksjonell omtale av saken. Samlet sett svarte 1578 personer på spørreskjemaet. Hvert svar er unikt i den forstand at det ikke kunne sendes inn mer enn ett svar fra hver PC. Selv om det er mange som har tilgang til mer enn én PC, legger departementet til grunn at dette neppe utgjør noen vesentlig feilkilde. På den annen side kan man anta at bruk av en nettbasert innsamling av synspunkter og valget av E24 som plasseringssted har hatt en viss betydning for hvem som har svart, og at svarene ikke nødvendigvis er representative for alle grupper av befolkningen.
Spørreundersøkelsen er som nevnt ment som et supplement til høringen. Resultatene er ikke vektet eller på annen måte undergitt en etterbehandling for å sikre representativitet. Det kan likevel være interessant som bakgrunn for vurderingen av svarene å sammenlikne fordelingen av respondentene med befolkningen som helhet for de variablene som er kjent.
Spørreskjemaet er besvart av 54,2 % menn og 45,8 % kvinner. Ifølge SSBs tall per 1. januar 2018 var 50,39 % av befolkningen menn og 49,61 % kvinner.
Spørreskjemaet er videre besvart av respondenter fra 18 til 84 år. Aldersfordelingen er relativt jevn bortsett fra at de over 70 år er underrepresentert. Også i aldersgruppen 19 til 23 år er det relativt få svar. Ellers er respondentene fordelt med om lag 2 % per årskull.
43,7 % av dem som har svart, lever i ekteskap, mens ektefeller ellers utgjør 49 % av den voksne befolkningen (kilde: SSB – omnibusundersøkelser 1993–2004 og reisevaneundersøkelsen 2005–2011). Ektefeller er dermed underrepresentert. 24,5 % av dem som har svart, er samboere, mens samboerne utgjør 18 % av befolkningen. Dette innebærer en relativt stor overrepresentasjon. Denne overrepresentasjonen av samboere kan antakelig forklares på to måter. For det første retter endringsforslagene i NOU 2014: 1 seg i stor grad mot samboere, slik at forslagene er særlig relevante for denne gruppen. For det annet er det mulig at SSBs definisjon av samboere avviker fra den definisjonen samlivspartnerne selv forholder seg til. Det positive med en viss overrepresentasjon i denne sammenhengen er imidlertid at man da har sikret at mange samboere har fått uttale seg.
Det er 31,8 % i gruppen «Annet». I samfunnet for øvrig utgjør denne gruppen 33 %. Denne gruppen samler dem som ikke lever i et parforhold – uavhengig av om dette skyldes at de er enker/enkemenn, kjærester, skilte eller bare aleneboende. Her er det relativt godt samsvar mellom respondentgruppens størrelse og SSBs tall. Den lille underrepresentasjonen for denne gruppen kan skyldes at spørreskjemaet også er mindre relevant for dem som ikke lever i parforhold, samt at noen av dem kan ha definert seg selv som samboere.
De 387 samboerne som har besvart spørreskjemaet, har besvart et spørsmål om lengden på nåværende samboerskap. Funnene her forteller ikke noe om hvor lange samlivene eventuelt blir til slutt, men hvor i samlivet respondentene befinner seg når de svarer. Svarene tilsier at nær halvparten (48,2 %) av samboerne har bodd sammen i opp til 5 år. Svarene viser videre at drøyt to tredeler (69,5 %) har bodd sammen i opp til 10 år. Til tross for at respondentene samlet sett hadde en svært jevn aldersfordeling, så er lengden på samboernes samliv relativt kort. Det er da nærliggende å anta at samboerne som har svart, i stor grad enten er unge personer tidlig i et samliv, eller eldre personer i et nytt samliv senere i livet.
De om lag 690 ektefellene som har besvart spørreskjemaet, har også besvart et spørsmål om lengden på nåværende ekteskap. Funnene her forteller heller ikke noe om hvor lange samlivene eventuelt blir til slutt, men hvor lenge ekteskapet har vart til nå. Til tross for at aldersfordelingen blant respondentene er relativt jevn, har de ektefellene som har besvart spørreskjemaet, jevnt over vært gift lenger enn samboerne har bodd sammen. I tillegg vet vi fra annen statistikk at de fleste som er gift, har startet samlivet med noen års samboerskap. I undersøkelsen er en snau firedel av ektefellene relativt nygifte og har vært gift i inntil 5 år (23,7 %), mens hele 32,8 % har vært gift i 21 år eller mer.
Det er 62,9 % av respondentene som svarer at de har barn (fellesbarn og/eller særkullsbarn). Det er 36,4 % som (bare) har fellesbarn med nåværende partner, mens 7,4 % har både fellesbarn og særkullsbarn. 19,1 % har (bare) særkullsbarn med tidligere partner (herunder barn med avdød ektefelle).
Videre er det 37,1 % av respondentene som svarer at de ikke har barn. Dette kan blant annet ha sammenheng med at 31,8 % ikke lever i samliv, og også at den største samboergruppen (48,2 %) kun har vært samboere i opp til 5 år. Mange av disse antas å være unge mennesker som foreløpig ikke har blitt foreldre.
Samlet sett anses materialet å være representativt nok til at svarene respondentene har gitt, er interessante i forbindelse med lovarbeidet. Man bør imidlertid være klar over hvordan svarene avviker fra det antatt representative. Svarene bør dermed brukes med forsiktighet.
2.3.2 Respondentenes synspunkter
Respondentene fikk følgende spørsmål: «Når mener du fellesskapet mellom to samlivspartnere er så omfattende at de etter loven bør ha rett til arv etter hverandre?» Flere svar var mulige. Respondentene ble gjort oppmerksom på at spørsmål om mulige krav til samlivets lengde og omfanget av arveretten kom senere. Et interessant trekk ved svarene er at alternativet «når de har valgt det selv og skrevet testament til fordel for hverandre» er det som får størst tilslutning. Partsautonomien verdsettes dermed høyt. Dernest er det alternativet «gift» som ikke overraskende kommer på annenplass, tett fulgt av «samboere med felles barn». Det ville her vært interessant å bryte ned tallene på kjønn, alder og samlivsform, men det er det ikke tallmessig grunnlag for å gjøre.
Under en femtedel (17,9 %) mente at den lengstlevende samboeren bør ha rett til arv også når samboerne er uten felles barn, men eventuelt har særkullsbarn. Disse fikk et tilleggsspørsmål om det bør stilles krav til samboerskapets lengde. Det var her alternativet om samliv i fem år som fikk størst tilslutning. Mange av disse respondentene kunne også tenke seg at kravet til samlivslengde var tre år.
Av dem som svarte bekreftende på spørsmålet om samboere bør ha arverett, svarte 55 % at samboeren bør arve halvparten. 20,2 % svarte en firedel av arven, mens 9,9 % svarte fire ganger grunnbeløpet (som er dagens regel).
Til dem som var gift, ble det videre stilt et spørsmål om ektefellenes arverett. Det var 880 respondenter som svarte på spørsmålet. Av disse svarte 64,9 % at en ektefelle med barn bør arve halvparten av boet, mens 18,6 % mente at ektefellearven da bør utgjøre en firedel. Hele 13,4 % valgte alternativet «Annet».
Nesten en like stor andel som de som mente at ektefeller med barn bør arve halvparten (64,3 %), mente at en gjenlevende ektefelle bør arve hele arven når arvelateren er barnløs. Relativt mange sluttet seg også til alternativet «halvparten av arven», mens få ønsket at den gjenlevende skal arve tre firedeler av arven etter den avdøde.
De som svarte at ektefellen bør arve alt, fikk et oppfølgingsspørsmål om hva som bør skje med arven ved den lengstlevende ektefellens død. 566 personer besvarte dette spørsmålet. De fleste (46,6 %) svarte at de mente at en gjenlevende ektefelle som har arvet alt, bør kunne benytte arven i levende live og disponere over arven også i testament. 38,9 % mente at den gjenlevende ektefellen som har arvet alt, bør kunne bruke arven fritt i levende live, men at den formuen som er igjen etter at også den lengstlevende er død, bør deles likt mellom ektefellenes øvrige legalarvinger.
Alle de 1578 respondentene ble bedt om å svare på om lovgivningen fortsatt bør beskytte barns rett til arv, det vil si om reglene om pliktdelsarv bør opprettholdes. Det var en viss spredning i svarene også på dette spørsmålet. Samlet sett var det 62,6 % som mente at barns pliktdelsarv bør være på en halvpart eller mer av arven. (16 % mente at hele arven bør være barnas pliktdel, 11,5 % svarte at tre firedeler av arven bør være pliktdelsarv, mens 35,1 % mente at halve arven bør være pliktdelsarv.) Det er 11,9 % som svarte at pliktdelsarven bør utgjøre en firedel av arven etter forelderen. 6 % mente at bare særkullsbarn bør beskyttes, og 10,8 % mente at lovgivningen ikke bør beskytte barns rett til arv. Resten (8,7 %) svarte «annet». Svarene kan etter dette tyde på at oppslutningen om pliktdelsvernet fortsatt er stor.