9 Uskifte for samboere

9.1 Gjeldende rett

Arveloven kapittel III A gir samboere som oppfyller visse kriterier, rett til uskifte. Reglene kom inn i arveloven i 2008 samtidig med reglene om samboeres rett til arv, se punkt 7.1. Før dette hadde samboere ingen rett til å sitte i uskifte med sin avdøde samboers arvinger. En redegjørelse for utviklingen av samboeres arverettslige stilling er gitt i NOU 2014: 1 på side 45–46.

Det følger av arveloven § 28 c første ledd at den som var samboer med arvelateren ved dødsfallet og har, har hatt eller venter barn med arvelateren, har rett til å overta visse av arvelaterens eiendeler uskiftet. Hvem som kan regnes som samboere, er regulert i § 28 a, se omtalen av denne bestemmelsen i punkt 7.1.

Den gjenlevende samboeren kan overta følgende eiendeler uskiftet: felles bolig og innbo samt bil og fritidsbolig med innbo som tjente til felles bruk for samboerne. Også andre eiendeler kan overtas uskiftet, men i så fall må arvelateren ha fastsatt dette i testament eller arvingene må samtykke. Når det gjelder den lengstlevendes eiendeler, følger det av § 28 c fjerde ledd at alt han eller hun er eller blir eier av som hører naturlig sammen med de eiendelene som er overtatt uskiftet, inngår i uskifteboet.

Hvis arvelateren etterlater seg særskilt livsarving, må livsarvingen samtykke til uskiftet, jf. § 28 c annet ledd første punktum.

Retten til uskifte kan begrenses i testament bare hvis arvelateren har varslet sin samboer om dette etter reglene i § 28 c tredje ledd.

Det følger av § 28 d at dersom samboeren velger uskifte, blir han eller hun personlig ansvarlig for arvelaterens gjeld. Spørsmålet om omfanget av den lengstlevendes gjeldsansvar er drøftet på side 40–41 i Ot.prp. nr. 73 (2007–2008). Som det fremgår der, er regelen begrunnet med rettstekniske hensyn. Man så det slik at det ville være vanskelig å finne frem til hensiktsmessige regler om en fordeling av gjeldsansvaret, og man antok at i de fleste bo vil bolig, innbo, fritidsbolig og bil uansett utgjøre det vesentligste av familiens verdier. Gjeldsansvaret vil dermed som regel korrespondere med eiendelene i uskifteboet.

Den lengstlevende samboeren har samme råderett over uskifteformuen som det som gjelder for ektefeller, se § 28 f, jf. §§ 18, 19 og 21 og omtalen av disse bestemmelsene i punkt 8.3.1.

Det følger av § 28 e at ved skifte av uskifteformuen skal uskifteformuen deles på grunnlag av verdien av hver av samboernes eiendeler på det tidspunktet uskifteboet ble etablert.

9.2 Nordisk rett

Det følger av den danske arveloven § 87 at samboere ved testament kan bestemme at de helt eller delvis skal arve hverandre som om de var ektefeller. Det er likevel gjort unntak blant annet for retten til uskifte. Etter dansk rett er uskiftereglene etter dette forbeholdt ektefeller. Samboere kan ikke velge uskifte.

Heller ikke etter islandsk rett gjelder det noen rett for samboere til å overta boet etter den førstavdøde uskiftet.

Finsk og svensk rett har ikke regler om uskifte, verken for ektefeller eller samboere, se punkt 8.1.2. Samboeres arverettslige stilling etter finsk og svensk rett er nærmere omtalt i punkt 7.2.

9.3 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget foreslår at samboere gis rett til uskifte etter samme regler som for ektefeller. På side 75 i NOU 2014: 1 viser utvalget til sitt synspunkt om at arveberettigede samboere bør likestilles arverettslig med ektefeller i størst mulig grad, se punkt 7.3 i proposisjonen, og utvalget uttaler at dette tilsier at også uskiftereglene bør være de samme.

På side 75–76 vurderer utvalget om de felles reglene for ektefeller og samboere bør ta utgangspunkt i uskiftereglene for ektefeller, eller om de bør ta utgangspunkt i uskiftereglene for samboere. Arvelovutvalget viser til at en slik begrensning i omfanget av uskifteretten som gjelder for samboere, reiser en del avgrensningsproblemer og oppgjørstekniske problemer. Dette tilsier etter utvalgets syn at reglene for ektefelleuskifte bør være utgangspunktet. Utvalget legger videre betydelig vekt på at hvis man gikk inn for en begrenset uskifterett for ektefeller slik man nå har for samboere, ville det rime dårlig med utviklingen de siste 150 årene, der den gjenlevende ektefellens arverettslige stilling gradvis er styrket. Videre viser utvalget til at reglene om uskifte for ektefeller, i motsetning til reglene om uskifte for samboere, har vært utprøvd gjennom lang tid.

Arvelovutvalget foreslår etter dette at samboere som har, har hatt eller venter barn sammen, eller som har vært samboere i minst de fem siste årene, skal ha rett til å sitte i uskifte når den førstavdøde går bort, jf. lovforslaget § 12, jf. § 9. Det foreslås at uskifteretten skal ha samme omfang som for ektefeller med felleseie, jf. § 12 første ledd, det vil si at uskifteformuen skal bestå av arvelaterens og den lengstlevende samboerens samlede formuer. Også ellers skal de samme reglene gjelde som for ektefeller, jf. omtalen av reglene om ektefelleuskifte i punkt 8. Det foreslås likevel en særregel for skifte av uskifteformuen i § 27 annet ledd. Ved skifte av et samboeruskifte etter den lengstlevendes død, skal uskifteformuen deles mellom den førstavdødes arvinger og den lengstlevendes arvinger på grunnlag av verdiforholdet mellom samboernes formuer da uskiftet ble etablert.

9.4 Høringsinstansenes syn

I det følgende omtales bare høringsinstanser som uttaler seg spesielt om reglene om uskifterett for samboere. Flere av høringsuttalelsene som er gjengitt i punkt 7.4 om arverett for samboere, vil være relevante også i relasjon til reglene om uskifterett for samboere. I noen tilfeller kan det være uklart om høringsinstansen uttaler seg bare om samboeres arverett, eller om man uttaler seg om samboeres arverettigheter i videre forstand, herunder uskifteretten.

Den Norske Advokatforening støtter Arvelovutvalgets forslag til felles regler om uskifte for ektefeller og samboere. Den Norske Advokatforening uttaler:

«Foreningen gir sin tilslutning til forslaget om at uskifteretten bør omfatte den samlede formue, og viser til Utvalgets begrunnelse i pkt 6.2.3 på s. 75 flg. Man har vært mer i tvil om hvorvidt det er riktig å innvilge gjenlevende samboer en rett til uskifte, også hvor samboerne ikke har felles barn. Spørsmålet henger nært sammen med arveretten for samboere. Foreningen har konkludert med at man støtter forslaget om lik arverett mellom ektefeller og samboere på de gitte vilkår, og er da enig i at uskiftereglene bør utformes på samme vis.»

Jussformidlingen er på den annen side noe i tvil om forslaget og uttaler:

«Jussformidlingen stiller seg bak utvalgets vurderinger når det gjelder ektefeller. Vi er imidlertid mer i tvil hva gjelder samboers rett til uskifte. De samme hensyn som taler for å begrense samboers legalarverett gjør seg også gjeldende her. Dette vil likevel kunne avhjelpes ved at nåværende arvelov § 11 ikke er foreslått videreført. Konsekvensen av dette vil være at førstavdøde kan frata lengstlevende uskifteretten i et testament, så fremt lengstlevende har fått kunnskap om testamentet, jf. utredningen side 80–81.»

Oslo byfogdembete mener at dagens regler om uskifte for samboere er kompliserte, og at uskifteretten bør være den samme for alle typer aktiva. Oslo byfogdembete mener imidlertid at samboere ikke bør likestilles med ektefeller med felleseie. Etter denne høringsinstansens syn bør reglene i stedet utformes i samsvar med det som gjelder for ektefeller med særeie:

«Utvalgets forslag innebærer at reglene for samboere likestilles med de reglene som gjelder for avdøde ektefelles felleseiemidler. Oslo byfogdembete vil påpeke at samboere ikke har en felles formuesordning. Situasjonen er mest sammenlignbar med den som gjelder hvor avdød ektefelle hadde særeie. I utgangspunktet kan ikke gjenlevende ektefelle sitte i uskifte med disse midlene. Adgangen til uskifte forutsetter enten at ektefellene har avtalt dette i en ektepakt, at giver som har fastsatt at gaven skulle være mottakerens særeie, har bestemt det eller at avdødes barn (også felles barn) samtykker i uskifte. Når det gjelder uskifteordningen for ektefeller, foreslår utvalget at dette skillet mellom felleseie og særeie opprettholdes, se punkt 6.2.4. Oslo byfogdembete er enig i dette, men mener det bør vurderes om ikke samtykke som ved særeie bør gjelde tilsvarende for samboere, hvilket innebærer at også fellesbarn må samtykke. Det anses mest nærliggende at samboeres rettigheter samsvarer med det som gjelder for ektefeller med fullt særeie. I praksis vil ikke en slik ordning være særlig tyngende for gjenlevende. For å motsvare uskifte med særeie med grunnlag i ektepakt, kan samboere i form av gjensidig testament bestemme tilsvarende.»

Også Foreningen 2 Foreldre mener utvalgets forslag går for langt når det foreslås at samboere skal likestilles med ektefeller med felleseie. Foreningen 2 Foreldre uttaler:

«Ektefeller har vanligvis felleseie og kan avtale særeie gjennom ektepakt. Samboere har ikke noe formuesfellesskap, og har derved heller ingen mulighet til å avtale særeie. Dette medfører at dersom arvelovutvalgets innstilling blir vedtatt, vil uskifteretten for samboere bli langt mer omfattende enn for ektefeller. Dette virker totalt urimelig, all den tid utgangspunktet er at samboere har råderett over sin egen formue og ikke har noe formuesfellesskap mens begge er i live.»

Røde Kors viser til at uskifteordningen kan være komplisert, særlig i tilfeller hvor det ikke er felleseie. Røde Kors uttaler at hvis man innfører en registreringsordning for samboere, slik Røde Kors har foreslått (jf. punkt 7.4), «bør konsekvensen være at det kreves å være registrert samboer for å kunne sitte i uskifte».

9.5 Departementets vurdering

Departementet legger til grunn at arveloven fortsatt skal ha regler om uskifterett for samboere. Reglene kom inn i arveloven i 2008 etter grundige vurderinger. Departementet kan på bakgrunn av høringen og erfaringen med de gjeldende uskiftereglene ikke se at det kan være aktuelt å oppheve adgangen for visse samboere til å sitte i uskifte. Reglene om uskifterett for samboere er tatt inn som kapittel 6 i lovforslaget.

I vurderingen av uskiftereglene reiser det seg to hovedspørsmål. For det første må man ta stilling til hvilke samboere som bør omfattes av uskiftereglene. Et annet sentralt spørsmål er omfanget av uskifteretten.

Etter gjeldende lov er det bare samboere som har, har hatt eller venter barn med arvelateren, som har rett til å sitte i uskifte. Arvelovutvalget foreslår at uskifteretten skal gjelde også for dem som har bodd sammen de siste fem årene før dødsfallet. Departementet mener at en slik utvidelse går for langt. Det vises for det første til vurderingen av det tilsvarende spørsmålet om arverett for samboere i punkt 7.5. Som det fremgår der, er samboere som har bodd sammen i fem år eller mer, men som verken har, har hatt eller venter barn sammen, en lite homogen gruppe. Videre kan det være uheldig å knytte denne typen rettsvirkninger til et faktisk forhold som «bare skjer». Disse hensynene gjør seg gjeldende også i relasjon til uskifteretten. Departementet vil dessuten peke på at når det gjelder uskifte, er det spesielt viktig med klare kriterier for hvem som er berettiget. Uskifteretten vil gjerne omfatte de vesentligste delene av boet og er dermed svært inngripende for den førstavdødes arvinger. For å unngå tvister er det derfor ønskelig at uskifteretten knyttes til kriterier som det i liten grad vil oppstå usikkerhet om. Varigheten av et samboerskap kan det imidlertid være vanskelig å fastslå. I hvert fall må man kunne anta at det oftere vil oppstå tvister om et slikt vilkår enn vilkåret om felles barn. Departementet går etter dette inn for at uskifteretten fortsatt skal gjelde bare for samboere som har, har hatt eller venter barn sammen, jf. § 32 første ledd i lovforslaget. Samboere som ikke oppfyller vilkåret om felles barn, vil etter forslaget være henvist til å begunstige hverandre ved testament.

Når det gjelder omfanget av uskifteretten, foreslår utvalget at samboere skal likestilles med ektefeller med felleseie. Samboernes samlede formuer skal etter forslaget inngå i uskifteboet. Også for dette spørsmålet viser departementet til drøftelsene i punkt 7.5. Det vil på den ene siden være en fordel om reglene er utformet slik at den løsningen som følger av loven, er i samsvar med hva samboere flest ønsker for seg og sitt parforhold. Samtidig er det et hensyn at uskifteretten for samboere, i motsetning til det som gjelder for ektefeller, ikke vil inntre som følge av en rettslig disposisjon som man har tatt et bevisst valg om. Særlig det siste hensynet tilsier en viss tilbakeholdenhet fra lovgivers side.

Departementet mener det er grunn til å anta at de fleste samboere med felles barn vil ha et ønske om et visst arverettslig vern for den gjenlevende samboeren slik at han eller hun i stor grad kan fortsette livet som før i det felles hjemmet. Dette tilsier at uskifteretten i det minste omfatter felles bolig og innbo, og kanskje også fritidsbolig og bil. Når det gjelder andre typer eiendeler, for eksempel eiendeler knyttet til næringsvirksomhet, bankinnskudd, aksjeposter osv., virker det mer usikkert om man kan legge til grunn en tilsvarende presumsjon for hva samboere flest ville ønske. Med en uskifterett som omfatter bolig og innbo mv., ivaretar man den gjenlevende samboerens viktigste økonomiske behov. De hensynene som begrunner retten til uskifte, rekker neppe lenger enn dette.

Utvalgets forslag innebærer et betydelig inngrep i arvingenes arverettigheter. En uskifterett som omfatter hele arvelaterens formue, og som går like langt som det som gjelder for ektefeller med felleseie, går etter departementets syn ut over det som vil være naturlig å forvente at skal inntre som en rettslig konsekvens av et samboerskap med felles barn. Ved inngåelse av ekteskap gis partene en foranledning til å vurdere formuesforholdene og de arverettslige konsekvensene av å gifte seg. Det å etablere samboerskap og få barn sammen gir ikke en tilsvarende foranledning til å ta bevisste valg om arverettslige spørsmål.

Etter departementets syn utgjør løsningen i gjeldende lov et hensiktsmessig kompromiss mellom de forskjellige hensynene som gjør seg gjeldende. Den gjenlevendes grunnleggende økonomiske behov er ivaretatt, men på bakgrunn av at samboerskapet er en mindre rettslig forpliktende samlivsform enn ekteskapet, går uskifteretten heller ikke lenger enn dette.

Oslo byfogdembete gir under høringen uttrykk for at samboere ikke bør likestilles med ektefeller med felleseie, og at uskiftereglene i stedet bør utformes i samsvar med det som gjelder for ektefeller med særeie. Etter departementets syn er det som nevnt ikke naturlig å likestille samboere med ektefeller med felleseie, men det er heller ikke helt treffende å trekke en parallell til ektefeller med særeie. Rettsreglene for ektefeller inntrer som nevnt som følge av en rettslig disposisjon som partene har tatt et bevisst valg om. Ektepar som velger felleseie, må forutsettes å være kjent med at dette har betydelige rettsvirkninger for fordelingen av verdiene når ekteskapet opphører, mens de som velger særeie, har gjort et bevisst valg om at de nettopp ikke ønsker slike rettsvirkninger. I og med at samboere ikke har hatt den samme foranledningen til å gjøre et valg verken i den ene eller den andre retningen, blir utgangspunktet et annet når man skal utforme regler om uskifterett for samboere. Lovgiver må finne en rimelig balanse mellom ønsket om å ivareta den gjenlevende samboerens økonomiske interesser og hensynet til samboerskapets egenart.

Departementet viser for øvrig til det som er sagt om innrettelseshensynet i punkt 7.5. Mange samboere har i dag uskifterett i kraft av loven. Å gå over til en ordning der man må opprette testament, vil ha stor praktisk betydning for dem det gjelder, og vil by på pedagogiske utfordringer.

Uskifteretten for samboere som oppfyller vilkåret om felles barn, omfatter i dag felles bolig og innbo samt bil og fritidseiendom med innbo som tjente til felles bruk for samboerne. Den gjenlevende samboerens viktigste økonomiske behov ivaretas med en rett til å sitte i uskifte med bolig og innbo. At uskifteretten også omfatter bil og fritidsbolig, har som nevnt i punkt 9.1 sammenheng med reglene om gjeldsansvaret. Departementet foreslår en videreføring av gjeldende rett på dette punktet, se lovforslaget § 32 første ledd. Som etter gjeldende lov foreslås det en adgang til uskifte også med andre typer eiendeler hvis dette er fastsatt i testament eller arvingene samtykker.

For øvrig foreslår departementet at reglene om uskifte for samboere i det vesentlige utformes i tråd med reglene om uskifte for ektefeller. Slik er også ordningen i gjeldende lov (se særlig § 28 f), og dette må ses på bakgrunn av at det er reglene om uskifte for ektefeller som definerer uskifteinstituttet. De endringene som foreslås for ektefeller, får dermed tilsvarende betydning for samboere, jf. i den forbindelse punkt 8 og spesialmerknadene til reglene i kapittel 5.

Av regler som er særegne for samboere, nevnes lovforslaget § 36 om hvilke av den lengstlevende samboerens eiendeler som inngår i uskifteboet, og § 39 annet ledd om deling av uskifteformuen. Det foreslås ikke endringer i disse reglene sammenliknet med gjeldende lov.

Departementet foreslår en noe annen lovteknisk utforming av reglene om samboeres uskifterett enn utformingen i gjeldende lov. Departementet har lagt vekt på at de mest sentrale reglene bør komme til uttrykk direkte i kapittel 6. Dette gjør reglene mer tilgjengelige. Lovforslaget viser likevel fortsatt i stor grad til reglene om uskifterett for ektefeller, men departementet har søkt å utforme henvisningene slik at det i større grad angis i lovteksten hva henvisningen handler om. Dette vil også bidra til at det blir lettere å orientere seg i regelverket.