30 Avtaler om arveoppgjør

Partene har etter gjeldende rett stor grad av avtalefrihet når det gjelder hvem som skal motta hvilke eiendeler ved skifte av et dødsbo, og hvor store verdier den enkelte skal ha, se i den forbindelse punkt 29. Dette gjelder ved både privat og offentlig skifte.

Skiftelovutvalget foreslår ingen endringer i reglene om avtalefrihet ved arveoppgjøret, se side 87 i NOU 2007: 16. På side 87–88 i utredningen vurderer utvalget om det bør gis en egen regel om adgang til revisjon eller lemping av inngåtte avtaler om arveoppgjør. Ekteskapsloven § 65 har en regel om at avtaler om deling av felleseie kan lempes, men det finnes ikke en slik regel for dødsboskifte. Utvalget viser til at det etter gjeldende rett kan være uklart om avtaler om arveoppgjør kan revideres, men utvalget antar at avtaleloven § 36 i prinsippet kommer til anvendelse også på disse avtalene.

Utvalget legger til grunn at det kan være behov for å revidere urimelige avtaler om arveoppgjør. Utvalget viser til at det dreier seg om avtaler av potensielt stor betydning for den enkelte, og at styrkeforholdet mellom partene gjerne kan være slik at det kan bli inngått urimelige avtaler. Som et mothensyn viser utvalget til at en lempingsadgang kan bidra til å øke konfliktnivået ved at noen kan forsøke seg på «omkamp». Skifteoppgjøret kan også trekke ut i tid. Erfaringer med avtaleloven § 36 og ekteskapsloven § 65 tyder imidlertid ikke på at en slik bestemmelse vil bli påberopt i stor utstrekning. Utvalget peker også på hensynet til konsekvens ved sammensatt skifte, jf. ekteskapsloven § 77 som innebærer at § 65 får anvendelse ved skiftet av felleseiet. På den annen side viser utvalget til at det kan være uklart hvor langt en bestemmelse om avtalerevisjon rekker.

Utvalget går under tvil inn for at det ikke gis noen generell bestemmelse om revisjon av avtaler om arveoppgjør. Utvalget begrunner dette slik på side 88:

«For det første vil en slik regel i alminnelighet være aktuell etter at skiftet er avsluttet, og det er dermed tale om en regel som neppe hører hjemme i en dødsboskiftelov. For det annet (og langt viktigere) vil virkningene av en slik regel være vanskelig å overskue, og det er uklart hvordan de mange tolkningsspørsmålene skal håndteres i lovteksten. Innenfor rammene av utvalgets arbeid har det ikke vært rom for å foreta en fullstendig vurdering av disse spørsmålene, og utvalget antar at et slikt spørsmål bør vurderes mer utførlig hvis det skal være aktuelt med regelendringer.»

Under høringen er Asker og Bærum tingrett, Borgarting lagmannsrett og Oslo byfogdembete enige med utvalget i at det ikke bør innføres en regel om adgang til å revidere avtaler om arveoppgjør. Høringsinstansene viser til at avtaleloven § 36 kan komme til anvendelse. Borgarting lagmannsrett uttaler at en regel om avtalerevisjon «potensielt [vil] kunne skape flere problemer enn den løser».

Den Norske Advokatforening mener på den annen side at det bør innføres en regel om adgang til avtalerevisjon:

«Hensynene til konsekvens og harmoni i rettssystemet tilsier innføring av en lempningsregel. Usikkerheten rundt spørsmålet om avtalelovens § 36 kan gis generell adgang til helt eller delvis tilsidesettelse av urimelige avtaler om arveoppgjøret er utilfredsstillende. Avtaler om arveoppgjør har stor betydning for den enkelte, og hvor styrkeforholdet mellom partene er skjevt kan urimelige avtaler lett oppstå. Lempingsadgang støttes også av at gjenlevende ektefelle har adgang til å påberope seg lemping av avtaler under sammensatt skifte, jf. ekteskapsloven § 77, jf. § 65, og da blir det manglende konsekvens om det ikke blir tilsvarende adgang under et arveoppgjør.»

Departementet har forståelse for synspunktet Den Norske Advokatforening gir uttrykk for. Det at det allerede finnes en hjemmel for avtalerevisjon i ekteskapsloven kan tale for at det gis en slik regel også for dødsboskifte. Departementet slutter seg likevel til uttalelsen fra Borgarting lagmannsrett om at en slik regel kan ha potensial til å skape flere problemer enn den løser. I likhet med utvalget foreslår departementet derfor ikke en egen revisjonsbestemmelse for skifteavtaler. Departementet legger til grunn at en anvendelse av avtaleloven § 36 vil være tilstrekkelig.