6 Ektefellens arverett

6.1 Innledning

Retten til arv er en viktig rettsvirkning av ekteskapet. Sammen med uskifteordningen bidrar reglene om ektefellens arverett til å ivareta den gjenlevende ektefellen når ekteskapet oppløses ved død.

Reglene om arverett for den gjenlevende ektefellen får anvendelse under ulike omstendigheter. Et dødsfall kan skje tidlig i livet, mens den gjenlevende sitter igjen med omsorgen for små barn. Oftere skjer det sent i livet, kanskje etter år med omsorg og pleie. Hvilke andre arvinger eller slektninger arvelateren etterlater seg, vil variere. Ektefellene kan ha felles barn eller barn hver for seg, og barna kan være mindreårige, unge i etableringsfasen eller godt voksne. Livsarvingenes økonomiske situasjon og deres behov for arv vil også variere. Videre kan ektefellene ha et langt samliv bak seg, eller dødsfallet kan inntreffe etter få års ekteskap. Den formuen som skal fordeles til arv, kan ektefellene ha bygd opp sammen ved at de har muliggjort hverandres sparing, investeringer eller arbeid, eller det kan være at verdiene i liten grad er et resultat av felles innsats.

Siktemålet for lovgiver må være å finne frem til regler som gir en fordeling av arven som fremstår som rimelig og rettferdig i flertallet av tilfellene. I og med at det ikke er mulig å gi regler som alle arvelatere vil mene at gir en riktig fordeling av arven, er det også viktig å sikre at arvelateren selv, innenfor visse rammer, gis adgang til å fastsette en annen fordeling ved bruk av testament.

6.2 Bør ekteskapets varighet ha betydning for ektefellens arverett?

En viktig rettsvirkning av ekteskapet er som nevnt at ektefellene har arverett etter hverandre i kraft av loven. Den gjenlevende ektefellen har arverett til dels med prioritet foran både livsarvingers og andre slektsarvingers arverett. De nærmere reglene om omfanget av ektefellens arverett følger av arveloven kapittel II, se om dette punkt 6.3.1, 6.4.1 og 6.5.1. Ektefellens arverett etter loven inntrer som følge av ekteskapsinngåelsen.

Arvelovutvalgets mindretall, Kløvstad, mener at ektefellers arverettigheter ikke bør inntre umiddelbart ved ekteskapsinngåelsen, men først etter fem års samliv. Mindretallet gir en begrunnelse for dette synspunktet på side 33–34 i NOU 2014: 1. Han viser til at ekteskap kan være så mangt, og svært ulikt motivert. Han mener det uansett ikke foreligger noen god begrunnelse for at kortvarige ekteskap uten felles barn uten videre skal medføre arverett og overføring av formue til den gjenlevende. Mindretallet uttaler:

«Mindretallet vil særlig peke på at det ikke er uvanlig at eldre mennesker finner hverandre og vil formalisere sitt forhold gjennom ekteskap uten tanke på, eller ønske om, at dette skal medføre noen arverettslige konsekvenser. Det er også ganske vanlig at eldre menn under eksotiske forhold, forelsker seg i unge kvinner, ofte på alder med egne barn, og relativt spontant inngår ekteskap for å beholde den store kjærligheten og det som følger med. Etter livets alminnelige orden blir ofte slike ekteskap av kort varighet. Enkelte gifter seg også på dødsleiet, etter et kort barnløst samliv. Det er heller ingen god begrunnelse for at yngre mennesker skal arve hverandre etter kort samliv eller ekteskap. Før de får barn vil de jevnlig begge være i arbeid og ha selvstendig økonomi. Det forekommer også at ekteskap inngås alene for å skaffe utlending opphold i riket.

Det må i denne forbindelse også tas i betraktning at utvalget foreslår en betydelig utvidelse av ektefellers og samboeres arverett. […]

For de aller fleste ektefeller vil ikke et krav om 5 års samliv eller felles barn som vilkår for arverett få noen betydning. Mange vil allerede ved ekteskapsinngåelsen ha vært samboere i minst 5 år. Andre vil ha en kortere forutgående samboertid og vil oppfylle kravet før de har vært gift fem år. Det vil også være slik at i de aller fleste tilfellene dør ikke en av ektefellene relativt kort tid etter ekteskapsinngåelsen.»

Arvelovutvalgets flertall mener at ektefellers arverettigheter fortsatt bør inntre som følge av vigselen.

Under høringen støtter Seniorsaken og professor dr. juris Thomas Eeg ved Universitetet i Bergen mindretallets forslag. Seniorsaken bygger sitt syn blant annet på at eldre mennesker kan ønske å inngå ekteskap uten at dette umiddelbart skal ha arverettslige konsekvenser. Eeg viser til at man ikke lenger kan basere arvereglene på at ekteskapet er et livslangt forhold, og uttaler:

«Stadig flere bryter ut av sitt parforhold etter forholdsvis kort tid når forelskelse og/eller fysiologisk tiltrekning ikke lenger gir nok motivasjon til å bli i forholdet, og man heller ikke har fått barn sammen. At arverettigheter skal baseres utelukkende på ekteskapsstatus, kan derfor ikke begrunnes ut fra en antakelse om at ekteskapet normalt skal vare i mange år og ende med den enes død, for tilfeller der bare den sistnevnte og ikke den førstnevnte forventningen ikke slår til. Derfor er det gode grunner til å kreve en minstetid, f.eks. fem år, for at man skal tilstås legalarverettigheter basert på samlivsforhold, selv om dette er formalisert i et ekteskap.»

Jussformidlingen er enig med flertallet i at ektefellens arverett fortsatt bør oppstå i og med vigselen.

Departementet slutter seg til flertallets prinsipielle syn om at arverettighetene, i likhet med andre rettsvirkninger av ekteskapet, bør inntre fra og med vigselen. At ekteskapet har viktige rettslige konsekvenser for partene, herunder betydning for deres økonomiske forhold både under og ved oppløsning av ekteskapet, bør være kjent for de fleste. Ut fra en rent juridisk synsvinkel har ekteskapet ikke noen annen funksjon enn å gi en rettslig ramme for par som ønsker den gjensidige tryggheten og forpliktelsen som ekteskapet innebærer. I et slikt perspektiv gir det mindre mening å utforme reglene slik at man må oppfylle tilleggskrav for at visse rettsvirkninger skal inntre. Dette gjelder i hvert fall en så vesentlig rettsvirkning som retten til arv. Departementet legger for øvrig til grunn at de fleste ekteskap kommer i stand etter nøye overveielser, hvor partene har tatt i betraktning eller er innforstått med de arverettslige konsekvensene.

6.3 Ektefellens arverett når arvelateren etterlater seg livsarvinger

6.3.1 Gjeldende rett

Den gjenlevende ektefellens rett til arv etter loven er regulert i §§ 6 til 8 i arveloven. Omfanget av arveretten beror på hvor nært slektskapsforhold det er mellom den avdøde og hans eller hennes nærmeste slektsarvinger. Jo høyere arvegangsklasse de nærmeste slektsarvingene hører hjemme i, desto mer arver ektefellen. Hvis den avdøde etterlater seg livsarvinger, det vil si barn, barnebarn eller etterkommere av disse, er ektefellens arverett en firedel, jf. arveloven § 6 første ledd første punktum. Livsarvingene arver de resterende tre firedelene, jf. § 1, og to tredeler av arven er pliktdelsarv for livsarvingene (se punkt 10.1). Når det gjelder ektefellens arverett i tilfeller der den avdøde ikke etterlater seg livsarvinger, men bare fjernere slektsarvinger, se punkt 6.4.

I bo under en viss størrelse får den fordelingen som følger av § 6 første ledd første punktum, ikke betydning på grunn av at den gjenlevende ektefellen har rett til en beløpsmessig minstearv etter § 6 første ledd annet punktum. Reglene om minstearv er behandlet i punkt 6.5.

På side 30 i NOU 2014: 1 gir Arvelovutvalget en oversikt over den historiske utviklingen når det gjelder ektefellers arverett.

6.3.2 Utenlandsk rett

Til tross for forskjeller fra land til land fremstår arveretten i det meste av Europa som gjenkjennelig. Vernet for den lengstlevende ektefellen består enten av en bruksrett til alt eller deler av det den avdøde etterlot seg, en rett til arv som en brøk eller sum eller en kombinasjon av disse rettighetene. I Norge har vi en kombinasjon av slike rettigheter siden den lengstlevende kan velge mellom uskifte og en ren arverett. Samtidig er det fra land til land også betydelige variasjoner i den lengstlevende ektefellens vern etter loven.

Omfanget av retten til arv etter loven varierer fra en rett til å arve alt til ingen arverett. Det vises til Arvelovutvalgets redegjørelse på side 31–33 i NOU 2014: 1 for nærmere detaljer. Ektefellens rett til arv der det er livsarvinger, varierer også. Ektefellen arver en firedel i Tyskland og Frankrike og en tredel i Island og Østerrike. I Danmark og Sveits utgjør arven en halvpart, mens ektefellen arver alt i Nederland. I England og Wales arver ektefellen personlig løsøre og en sum på £ 250 000. Dette innebærer at ektefellen er enearving i de mindre boene.

I en del land har ektefellen ikke rett til arv, kun en bruksrett. Dette gjelder blant annet Sverige, Finland og større deler av Spania. Disse bruksrettene er innrettet på ulike måter. I Sverige har ektefellen en meget vid bruksrett overfor felles livsarvinger, men ikke overfor særskilte livsarvinger. Om den avdøde etterlot seg bare særskilte livsarvinger, har ektefellen kun rett til det såkalte «basbeloppet» som i praksis er en behovsprøvd og svært begrenset minstearv. I Finland er bruksretten begrenset til bolig og innbo, men bruksretten står seg på den annen side overfor den avdødes særskilte livsarvinger.

6.3.3 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget uttaler at det er viktig å utforme en tidsmessig, men gjenkjennelig arvelovgivning som ivaretar ektefellens behov, se side 33 i NOU 2014: 1. Utvalget understreker samtidig at det neppe kan oppnås en regulering som fremstår som rimelig og tilfredsstillende for alle tenkelige tilfeller. Utvalget har sett det som sin sentrale målsetting å finne frem til en ordning som balanserer forskjellige beskyttelsesverdige interesser i normaltilfellene.

Den vanskeligste avveiningen er etter utvalgets syn avveiningen mellom den gjenlevende ektefellens interesser og livsarvingenes interesser – særlig den avdødes særskilte livsarvinger. Utvalget uttaler på side 34:

«I konkurranse med arvingene i første arvegangsklasse er det tungtveiende interesser som skal avveies mot hverandre. Uansett hva man velger å prioritere, velger man også å prioritere bort noe annet. En økning av legalarvelodden til gjenlevende ektefelle vil redusere legalarveloddene til barna. For felles livsarvinger betyr en økt legalarvelodd til ektefellen først og fremst at de må vente lenger på en større del av den samlede arv etter foreldrene. For førstavdødes særkullsbarn betyr imidlertid en økning av gjenlevende ektefelles legalarvelodd en reell beskjæring av deres arv.»

Utvalget foreslår at ektefellens rett til arv etter loven skal øke fra en firedel til halvparten av arven når den avdøde etterlater seg livsarvinger, se § 6 i utvalgets lovforslag. Utvalget ser det ikke som aktuelt å redusere legalarvebrøken, selv om det kan anføres «at en styrking av gjenlevende ektefelles arverettigheter går på tvers av den selvstendighets- og individualitetstankegang som har preget de senere revisjonene av ekteskapslovgivningen». Og hvis brøken skal økes, mener utvalget at det er mer naturlig å øke brøken til en halvpart enn til en tredel. Utvalget viser til at en økning til en tredel ville bety svært lite i praksis. Utvalget begrunner ellers forslaget slik (side 35):

«I Danmark, som nylig har revidert arvelovgivningen, er ektefellens legalarvelodd i konkurranse med livsarvinger en halvpart. Det danske utvalget, som økte arvelodden fra en tredel til en halvpart, la særlig vekt på at ektefellen hadde delt et livsfellesskap med arvelateren, og at ektefellen derfor burde sikres en begunstiget stilling. Det ble også trukket frem at arvelodden bør være ganske stor av hensyn til de ektefellene som av en eller annen grunn ikke kan sitte i uskiftet bo, se Betænkning 2006 s. 58–59.

Utvalget går inn for at legalarvebrøken bør utvides. Den rådende trenden internasjonalt er at gjenlevende ektefelles arverettigheter styrkes. Denne utviklingen ser man både i land som tradisjonelt har hatt en svakere beskyttelse av gjenlevende ektefelle enn det vi har hatt (eksempelvis Frankrike, Belgia og Spania), og i land som tradisjonelt har hatt en sterkere beskyttelse enn vi har hatt i Norge (England og andre common-law land).»

Når det gjelder forholdet til eventuelle særkullsbarn, uttaler utvalget:

«Utvidelsen av legalarvebrøken for gjenlevende ektefelle vil gå på bekostning av førstavdødes særkullsbarn. Man kunne tenke seg en ordning hvor legalarvebrøken for ektefellen er mindre hvor det er særkullsbarn enn hvor det bare er fellesbarn. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at en slik ordning både vil virke fremmed i vårt rettssystem, og at den vil komplisere arvelovgivningen. En redusert arvelodd for ektefellen i disse tilfellene ville begrense ektefellens mulighet til å beholde hjemmet og opprettholde tilvant levestandard i situasjoner hvor det er særlig behov for beskyttelse – fordi det ikke er felles barn som er de øvrige arvingene. Ofte er dessuten særkullsbarna godt voksne og etablerte, slik at de ikke har det samme akutte behov for midler til forsørgelse som gjenlevende vanligvis har. I tilfeller hvor barna har forsørgelsesbehov, vil også trygdelovgivningens barnepensjoner bidra til å dekke forsørgelsesbehovet.»

6.3.4 Høringsinstansenes syn

Den Norske Advokatforening, Jussformidlingen og Pensjonistforbundet støtter forslaget om at ektefellens arverett utvides fra en firedel av arven til halve arven. Jussformidlingen viser til at den gjenlevende ektefellen i større grad enn voksne særkullsbarn vil ha et økonomisk forsørgelsesbehov. Pensjonistforbundet viser til de økte boligprisene og den gjenlevende ektefellens behov for å kunne fortsette å bo i den tidligere felles boligen. Den Norske Advokatforening peker på at den formuesoverføringen som forslaget innebærer, kan være særlig problematisk når det gjelder forholdet til arvelaterens særkullsbarn, men foreningen mener likevel at hensynet til den gjenlevende ektefellen må veie tungt. Advokatforeningen uttaler:

«Interessemotsetningene er langt større der førstavdøde har særkullsbarn. Formuesforflytningen fra avdødes barn til ektefellen/ dennes legalarvinger blir her endelig. Samtidig er det overfor disse at lengstlevende har størst behov for beskyttelse, i og med at gjenlevende ikke har rett til uskifte. Samtidig med at gjenlevende må løse særkullsbarnas arv ut, blir vedkommende alene om å bære utgifter de før dødsfallet var to om. Med unntak for de store formuene, vil den felles boligen normalt utgjøre en betydelig andel av ekteparets samlede formue. Arveoppgjøret med førstavdødes særkullsbarn vil derfor fort berøre lengstlevendes bosituasjon. Hvor stor arveandel lengstlevende trenger for å kunne beholde det felles hjem, beror selvsagt på verdiene på vedkommendes egen rådighetsdel og på verdiene i dødsboet.

Advokatforeningen er enig med Utvalget i at hensynet til at gjenlevende skal kunne beholde felles bolig bør veie tungt. Gjeldende andel på 1/4 er etter Advokatforeningens syn ikke stor nok til å sikre dette, under dagens forhold med blant annet høye boligverdier. Dersom testasjonsadgangen utvides slik Utvalget foreslår, vil ektefellene ha større rom for å sikre gjenlevende ved testament, enn de har hatt etter dagens lovgivning. Dette kunne tilsi varsomhet med å utvide ektefellearven så betydelig som Utvalget foreslår, fordi ektefellene får større anledning til å selv styre arv over til hverandre, der det er ønskelig.

De fleste oppretter imidlertid ikke testament, og loven må lande på en løsning som balanserer interessene rimelig i normaltilfellene. Etter Advokatforeningens syn vil det være behov for utvidelse av brøken, og en er enig i at 1/3 ikke er tilstrekkelig, men at 1/2 bør fastsettes.

En gruppe som vil måtte vurdere å gjøre avvik fra lovens ordning ved testament vil typisk være ved de større formuene. Det er bedre at denne gruppen henvises til testamentopprettelse, enn at det gjelder for gruppen som ellers risikerer at lengstlevende må si fra seg fellesboligen.»

Følgende høringsinstanser gir uttrykk for at utvalgets forslag går for langt i å styrke den gjenlevende ektefellen på bekostning av livsarvingene, og da særlig særkullsbarna: Advokatfirmaet NorJus DA, Aleneforeldreforeningen, Foreningen 2 Foreldre, Handelshøyskolen BI og professor dr. juris Thomas Eeg ved Universitetet i Bergen. Den norske Dommerforening, Oslo byfogdembete og Sør-Trøndelag tingrett uttaler at spørsmålet om ektefellens arveandel er et politisk spørsmål, men viser likevel til noen argumenter som kan tale mot utvalgets forslag.

I disse høringsuttalelsene vises det blant annet til at livsarvingene kan ha et vel så stort behov for arv som den gjenlevende ektefellen. Livsarvingene kan for eksempel gjerne være i etableringsfasen. Flere av høringsinstansene gir uttrykk for at en utvidet arverett for ektefellen ikke er så problematisk når det gjelder de felles livsarvingene, men mener at forslaget ikke tar tilstrekkelig hensyn til særkullsbarna. Det vises til at forslaget vil innebære en betydelig forskjellsbehandling mellom arvelaterens særkullsbarn og de felles livsarvingene i og med at de felles livsarvingene indirekte også vil bli begunstiget ved å arve den gjenlevende ektefellen når han eller hun dør. Det vises videre til at særkullsbarnas arverettigheter vil avhenge av hvem av ektefellene som dør først. Noen av høringsinstansene peker på at forslaget ikke stemmer godt med utviklingen i familieretten ellers der man i større grad enn tidligere legger vekt på at ektefellene er selvstendige, likestilte parter med samme evne til å forsørge seg selv. Det pekes også på at selv om ektefellene ved testament kan velge å begunstige livsarvingene i større grad enn det som følger av lovens løsning, kan det å opprette et testament som reduserer ektefellens arverett til fordel for livsarvingene, skape konflikter i familien.

Det gis i høringen uttrykk for at lovforslaget ikke tar tilstrekkelig høyde for moderne familiemønstre hvor det er svært vanlig at arvelateren har vært gift tidligere og har barn fra før. Oslo byfogdembete uttaler:

«Videre er det ikke uten videre klart hva som er «normaltilfellene». Det bemerkes i denne sammenheng at man ved utarbeiding av tidsriktige arveregler neppe kan legge det livslange ekteskapet til grunn som normalekteskapet, i en tid hvor skilsmisseprosenten ligger på over 40 %. Mange inngår ekteskap i moden alder og ofte har de begge barn fra tidligere ekteskap.»

Foreningen 2 Foreldre uttaler om dette:

«I seriemonogamiets tidsalder er det ofte slik at foreldrene har hatt en mer langvarig relasjon til sine (respektive) særkullsbarn enn de har hatt til sin ektefelle/samboer når en av dem dør. Ektefellene/samboerne har ofte bygget opp formuer på hver sin kant, og kanskje bare hatt et kortvarig samliv på tampen av livsløpet. I dette perspektiv virker det urimelig å styrke gjenlevende ektefelles/samboers arverettigheter på bekostning av barna, slik som arvelovutvalget foreslår.

[…]

Det sammensmeltede familie- og husstandsorienterte utgangspunktet for arveloven stammer fra en tid da personlig frihet og likestilling mellom kjønnene måtte vike for å kunne overleve i en kjønnsdelt samfunnsstruktur. Når samfunnet ikke ser slik ut lenger, bør dette erstattes av et personlig slekts- og tilknytningsorientert lovverk.»

Noen av høringsinstansene mener at lovforslaget kan gi grobunn for konflikt. Sør-Trøndelag tingrett uttaler:

«Berettigelsen ved prioriteringen av gjenlevende (samboer/ eller ektefelle) på bekostning av livsarvingene er i de fleste tilfeller relativt enkel å forholde seg til, les at gjenlevende skal sikres på en god måte når livsledsageren faller bort. Situasjonen når lengstlevende faller bort byr imidlertid på langt større utfordringer. Dette fordi lengstlevendes arvinger får vesentlig mer av arven etter førsteavdøde enn førsteavdødes arvinger. Denne indirekte effekten av ønsket om å sikre gjenlevende fremstår mindre belyst og begrunnet. Den kan dessuten utfordre grunnleggende likhets- og rettferdighetsbetraktninger i samfunnet. Den legger også grobunn for konflikter, ikke bare etter førsteavdødes dødsfall og lengstlevendes dødsfall. Den har også et potensiale for å være konfliktskapende før førsteavdødes dødsfall – nettopp fordi konsekvensen av et etablert samboerskap/ekteskap truer særkullslivsarvingenes arveutsikter.»

Handelshøyskolen BI mener at utvalget ikke gir en tilstrekkelig begrunnelse for forslaget. Handelshøyskolen BI viser til at utvalget har lagt vekt på at trenden i andre europeiske land er at samlivspartnerens arverett styrkes. Handelshøyskolen BI uttaler at dette «ikke i seg selv [er] et godt argument for å gå samme vei i Norge. Ny arvelov må utformes med det norske samfunnet for øyet». Handelshøyskolen BI mener det er åpenbart at den foreslåtte løsningen vil kunne oppfattes som urimelig i det brede lag av befolkningen. Videre uttales det:

«Det er åpenbart at langt ifra alle, og ikke en gang mange, vil være klar over at lovens normalordning vil medføre slike urimelige resultater. Det må legges til grunn at mange stoler på at lovens normalordning vil gi noenlunde balanserte og rimelige resultater i normale tilfeller. Mange vil ikke innse behov for, eller vil ikke ha (økonomiske) ressurser til å søke bistand for å sette seg inn i arvereglene og finne mulige tilpasninger. Atter i tillegg kommer at det vanligvis kun i begrenset grad er mulig å hindre slike resultater ved testament gaver eller på andre måter.

Slik forslaget er utformet vil store deler av befolkningen måtte søke kostbar advokatbistand og bli kastet ut i potensielt opprivende familiediskusjoner for å finne løsninger som er rimelige og balanserte. De som gjennomgår en slik prosess vil attpåtil finne ut at loven begrenser tilpasningsmulighetene.»

Foreningen 2 Foreldre uttaler følgende om mindreårige særkullsbarn:

«For mindreårige særkullsbarn vil en forelders død bety at barnet mister en av sine forsørgere. En svekkelse av særkullsbarnas arverettigheter som arvelovutvalget foreslår, vil gjøre at de mindreårige særkullsbarna kommer spesielt dårlig ut.»

Professor dr. juris Thomas Eeg er skeptisk til utvalgets uttalelse om at særkullsbarn ofte er godt voksne og etablerte, slik at de ikke har det samme akutte behovet for midler til forsørgelse som den gjenlevende ektefellen vanligvis har. Eeg uttaler:

«Her ville det vært en fordel med en redegjørelse for hvor stor andelen av eller antall livsarvinger som mister sin far/mor på et tidspunkt da de fortsatt har behov for midler til forsørgelse, herunder under utdannelse, arbeidsledighet m.m. […] Er det virkelig slik at gjenlevende ektefelle vanligvis har et akutt behov for midler til forsørgelse – som altså presumptivt verken gjenlevende selv eller ytelser fra det offentlige kan dekke – som det attpåtil bare er en økning av legalarvebrøken fra 1/4 til 1/2 som kan møte? Men selv om man ikke tar utsagnet på ordet, er det vanskelig å se at gjenlevende i normaltilfeller vil kunne ha et behov som strekker seg utover å bli sikret et hjem og forsørgelse. Det kan ikke ses at utvalget dokumenterer at slike behov ikke dekkes i nevneverdig utstrekning under dagens rettstilstand. Dette er videre behov som i mange tilfeller må antas dekket ved hjelp av regelen om minstearv, i samvirke med andre ordninger som skal ivareta disse.»

Eeg uttaler videre:

«Den horisontale forbindelsen mellom ektefeller/samboere bygger ikke på naturens orden, i motsetning til hva den vertikale slektskapsforbindelsen mellom foreldre og barn gjør i normaltilfellene. I motsetning til bånd mellom samlivspartnere er båndene mellom foreldre og barna av en bestandig karakter, i alle fall der det rettslige forelderskapet bygger på biologisk forelderskap. Barn har ikke valgt å bli født, eller valgt sine foreldre. Mange vil trolig mene at det å bringe barn inn i verden bør medføre et ansvar som strekker seg utover å bidra i større eller mindre grad med omsorg og økonomisk bistand under oppveksten. Det betyr ikke at det skal være umulig å redusere barns krav på arv. Der dette vurderes fordi båndene mellom far/mor og (særkulls)barn har blitt svekket, er det likevel på sin plass å minne om at det sjelden er barnets skyld, og i alle fall sjelden bare barnets skyld. Selv om bildet vil være nyansert, er det trolig særlig blant barn som mister eller får en svekket kontakt med sin far eller mor under barndommen (eller senere), at man finner en følelse av å være sviktet eller glemt. For disse vil det å arve etter vedkommende forelder kunne ha stor følelsesmessig betydning; man føler gjerne at det likevel finnes/fantes en spesiell tilhørighet. Det er uheldig dersom lovgiver gjennom legalarveregler medvirker til at slike skjøre bånd svekkes ytterligere, utover det som kan begrunnes med å ivareta gjenlevende ektefelles eller samboers behov for forsørgelse og å beholde hjemmet. Hvis samlivspartneren skal tilgodeses ytterligere på særkullsbarns bekostning enn gjennom en økning av minstearven, bør det derfor ikke skyldes en endring av legalarverettens størrelse, men at arvelater selv har tatt det valget, ved å testamentere til fordel for vedkommende. Det vil bli lettere dersom utvalgets forslag følges på det punkt at livsarvingers pliktdelsarv reduseres.»

6.3.5 Departementets vurdering

Spørsmålet om omfanget av den gjenlevende ektefellens arverett har ikke bare å gjøre med den rene overføringen av økonomiske verdier. Reglene om ektefellers arverett tar sikte på å ivareta den gjenlevende ektefellen i en vanskelig fase i livet, og en mer omfattende arverett kan i større grad gjøre det mulig for den gjenlevende å bli boende i den felles boligen og å opprettholde levestandarden. Uskiftereglene har riktignok et tilsvarende formål. Men hvis arvelateren etterlater seg særkullsbarn, er ektefellen avhengig av særkullsbarnas samtykke for å kunne sitte i uskifte, jf. lovforslaget § 15. Videre kan uskifte være mindre hensiktsmessig hvis det senere i livet kan bli aktuelt å inngå nytt ekteskap eller samboerskap, i og med at dette i så fall vil eller kan medføre en plikt til å skifte uskifteboet.

En mer omfattende arverett for den lengstlevende ektefellen vil kunne være en fordel også for ektefellenes felles livsarvinger. Med en større arveandel vil den lengstlevende ektefellen oftere kunne velge arv i stedet for uskifte, noe som betyr at arven etter den førstavdøde frigjøres med en gang. Velger den lengstlevende ektefellen derimot uskifte, vil det vanligvis bety at livsarvingene får arveoppgjøret først etter at også den lengstlevende er død. Og selv om en økt arverett for ektefellen innebærer at livsarvingenes arveandel reduseres tilsvarende, vil de felles livsarvingene arve også den lengstlevende, slik at de indirekte uansett har sin arv i behold.

Å gi ektefellen en mer omfattende arverett er for øvrig i tråd med synspunktene det gis uttrykk for i spørreundersøkelsen som er omtalt i punkt 2.3. Flertallet er ut fra svarene i spørreundersøkelsen i favør av en utvidelse av ektefellens arverett i konkurranse med barnas rett til arv.

Som det er pekt på av utvalget og flere av høringsinstansene, gjør det seg imidlertid gjeldende en del andre hensyn i tilfeller der den avdøde ektefellen etterlater seg særskilte livsarvinger. De fleste ektepar har bare felles barn, men stadig flere har også særkullsbarn. Departementet deler bekymringen flere av høringsinstansene gir uttrykk for, om den betydningen en økning av ektefellens arverett vil få for særkullsbarnas arverettigheter. Den avdødes særkullsbarn har ikke et slikt interessefellesskap med den gjenlevende ektefellen som fellesbarna har. Særkullsbarna har ikke de samme utsiktene til å arve den gjenlevende ektefellen, og ofte vil det vel også være slik at den avdødes særkullsbarn heller ikke har en slik følelsesmessig tilknytning til den gjenlevende ektefellen som gjør at de kan finne det rimelig at han eller hun mottar arv til fortrengsel for deres egne arverettigheter.

Etter departementets syn går utvalgets forslag for langt i å begunstige den gjenlevende ektefellen på bekostning av den avdødes særskilte livsarvinger. I tillegg til at forslaget innebærer en redusert arv til særkullsbarna, fører det til en forskjellsbehandling og en horisontal forflytning av arv som kan oppfattes som mindre rimelig.

En økning av ektefellens arverett til halve arven kan for det første føre til en indirekte forskjellsbehandling mellom felles barn og særkullsbarn som kan være vanskelig å begrunne. Dette kan illustreres med et eksempel der ektefellene A og B har ett barn sammen, mens A også har et særkullsbarn fra et tidligere forhold. Hvis A dør og etterlater seg en arv på to millioner kroner, vil ektefellen B etter utvalgets forslag motta en million kroner i arv, mens de to barna etter A arver 500 000 kroner hver. Når B dør, er det bare fellesbarnet som har arverett etter ham, og er arven etter A fortsatt i behold, vil fellesbarnet sitte igjen med en samlet arv på 1,5 millioner kroner etter A, mens As særkullsbarn vil sitte igjen med den opprinnelige arven på 500 000 kroner. Særkullsbarnet kommer etter dette langt dårligere ut enn fellesbarnet når det gjelder den endelige fordelingen av arven.

I dette eksempelet kan man også se for seg at den gjenlevende ektefellen B gifter seg på nytt etter As død. I så fall vil halvparten av det som er igjen av Bs arv etter A, gå til Bs nye ektefelle når B dør. Dette viser at en omfattende arverett for ektefellen kan ha som konsekvens at formuen i én slekt (As slekt) gjennom et nytt ekteskap i betydelig grad kan flytte seg til en helt annen slekt (slekten til Bs nye ektefelle), som ikke har noen tilknytning til den slekten formuen opprinnelig stammer fra.

Med en omfattende arverett for ektefellen vil dødsrekkefølgen mellom ektefellene også kunne få stor betydning for fordelingen av arven. Tar man et eksempel der ektefellene A og B har hvert sitt særkullsbarn, og arven etter hver av dem er to millioner kroner, vil særkullsbarnet etter den av ektefellene som dør først, etter utvalgets forslag sitte igjen med en arv på en million kroner, mens særkullsbarnet etter den av ektefellene som dør sist, vil sitte igjen med en samlet arv på tre millioner kroner (i og med at dette barnets forelder først har arvet den førstavdøde ektefellen). Hvem av ektefellene som dør først, kan med andre ord få store konsekvenser for den endelige fordelingen av arv mellom de to ektefellenes livsarvinger.

Etter en samlet vurdering er departementet etter dette kommet til at man bør videreføre regelen i gjeldende lov om at den gjenlevende ektefellen arver en firedel av arven når arvelateren etterlater seg livsarvinger. Det vises til hensynene som er omtalt foran. Departementet slutter seg også i hovedsak til de synspunktene flertallet av høringsinstansene gir uttrykk for om forholdet mellom den gjenlevende ektefellens arverett og særkullsbarnas arverettigheter. Departementet har forståelse for utvalgets forslag om å sørge for den gjenlevende ektefellen ved en utvidet arverett. Som utvalget anfører, har ektefellen gjerne delt et livsfellesskap med arvelateren, og etter dødsfallet er det ønskelig at den gjenlevende ektefellen gis et økonomisk grunnlag for å kunne fortsette livet tilnærmet som før. Som utvalget også peker på, må imidlertid prioriteringen av en gruppe arvinger nødvendigvis innebære en tilsvarende reduksjon av andre arvingers arverettigheter. Departementet er som nevnt skeptisk til en slik prioritering på livsarvingenes, og da særlig særkullsbarnas, bekostning. Departementet legger videre vekt på at ektefellen ofte vil være godt ivaretatt ved reglene om uskifte. Uskifte passer riktignok ikke nødvendigvis så godt når den gjenlevende ektefellen er ung, men de fleste arvelatere dør som gamle og etterlater seg en ektefelle som også er godt oppe i årene. Arvelovens regler bør først og fremst innrettes mot hva som fremstår som en rimelig løsning i normaltilfellene.

En mulighet kunne riktignok være en delt løsning, slik at det skilles mellom tilfeller der arvelateren etterlater seg særkullsbarn, og tilfeller der ektefellene bare har fellesbarn. Brøken på en firedel kunne da beholdes for de førstnevnte tilfellene, mens man kunne øke den til en halvpart der ektefellene bare har fellesbarn. Innvendingene mot en omfattende arverett for ektefellen gjør seg som nevnt først og fremst gjeldende der det er særkullsbarn. Også Arvelovutvalget er inne på om man kan ha en annen legalarvebrøk der det er særkullsbarn, enn der det bare er fellesbarn, men går ikke inn for dette. Departementet er enig i utvalgets vurdering på dette punktet. Som utvalget peker på, vil en delt løsning komplisere reglene, og en slik differensiering ville også virke fremmed i vårt rettssystem. En differensiert regel ville dessuten innebære at man økte ektefellearven i de tilfeller der ektefellen på grunn av uskifteretten trenger det minst. Det vises her til at hvis arvelateren etterlater seg særkullsbarn, har ektefellen i forholdet til særkullsbarnet rett til uskifte bare hvis særkullsbarnet samtykker, mens det ikke gjelder noe slikt samtykkekrav hvis det bare er fellesbarn.

6.4 Ektefellens arverett når arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger

6.4.1 Gjeldende rett

Som det fremgår av punkt 6.3.1, er den gjenlevende ektefellens arverett avhengig av hvilke slektsarvinger som har rett til arv etter den avdøde. Arven øker jo fjernere de arveberettigede slektningene er. Om den avdødes nærmeste slektsarvinger er arvinger i andre arvegangsklasse, det vil si foreldre, søsken eller deres etterkommere, utgjør ektefellens arverett halvparten av arven etter den avdøde, jf. arveloven § 6 første ledd tredje punktum. I bo under en viss størrelse får den nevnte arvebrøken likevel ikke betydning på grunn av regelen om at en gjenlevende ektefelle uansett har rett til en minstearv på seks ganger folketrygdens grunnbeløp. Reglene om minstearv er behandlet i punkt 6.5.

Etterlater den avdøde seg bare fjernere slektninger enn slektninger i første eller andre arvegangsklasse, arver ektefellen alt etter den avdøde, jf. arveloven § 6 annet ledd.

6.4.2 Utenlandsk rett

Det er variasjoner mellom landene når det gjelder fordelingen av arven i tilfeller der arvelateren etterlater seg ektefelle og arvinger i andre arvegangsklasse. I Tyskland arver ektefellen halvparten i konkurranse med slektsarvinger i andre arvegangsklasse. I Østerrike arver ektefellen to tredeler, og i Sveits arver ektefellen tre firedeler. I Danmark, Frankrike, Island og Spania arver ektefellen alt. I England og Wales arver ektefellen £ 450 000, noe som innebærer at ektefellen er enearving i mange bo og uansett ofte en betydelig arving.

I konkurranse med slektsarvinger i tredje arvegangsklasse arver ektefellen gjennomgående alt i disse landene.

En nærmere redegjørelse for utenlandsk rett er gitt i NOU 2014: 1 side 31–33.

6.4.3 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget ser ingen grunn til at man bør endre regelen i gjeldende arvelov om at ektefellen arver alt hvis arvelateren ikke etterlater seg slektsarvinger i første eller andre arvegangsklasse.

Spørsmålet blir da om det bør gjøres endringer for tilfeller der arvelaterens nærmeste slektsarvinger er arvinger i andre arvegangsklasse, det vil si foreldre, søsken eller deres etterkommere. Dette vurderes på side 36–37 i NOU 2014: 1. Utvalget mener at den gjenlevende ektefellen bør være enearving i konkurranse med slektsarvingene i andre arvegangsklasse, og begrunner dette slik:

«Utvalget mener at en avveining av behov klart taler for at gjenlevende ektefelle bør være enearving i disse tilfellene. Gjenlevende ektefelle vil regelmessig ha delt bolig med avdøde, og de har hatt en mer eller mindre sammenvevd økonomi. Foreldre og søsken vil i de aller fleste tilfeller ikke ha utgjort noen økonomisk enhet med avdøde – i hvert fall ikke etter at avdøde flyttet ut fra barndomshjemmet og giftet seg. Gjenlevende ektefelle kan velge uskifte med de rådighetsbegrensninger det medfører, men hvis gjenlevende velger å skifte, kan det være vanskelig å beholde det felles hjem og opprettholde en tilvant levestandard hvis avdødes foreldre, søsken eller søskens etterkommere kan gjøre krav på halvparten av boet.

Følelsesmessig vil det i de fleste tilfeller være tette bånd mellom avdøde og foreldrene. Ofte vil det også være følelsesmessig tette bånd til søsken og til søskens etterkommere. Utvalget finner det likevel opplagt at gjenlevende ektefelle i normaltilfellene oppfattes som avdødes nærmeste – i hvert fall sammenholdt med foreldre, søsken og søskens etterkommere. Det må nok også erkjennes at selv om foreldre føler seg svært tett knyttet til sine barn, så føler ikke barna – etter at de har flyttet fra foreldrehjemmet – seg så tett knyttet til foreldrene.

Utvalget er av den oppfatning at arvelatere flest mener at ektefellen bør prioriteres foran foreldre, søsken og nevøer og nieser. Utvalget konkluderer med at gjenlevende ektefelle bør være enearving også i konkurranse med andre arvegangsklasse.»

Som følge av forslaget om at ektefellen skal arve alt når de nærmeste slektsarvingene etter arvelateren er arvinger i andre arvegangsklasse, vurderer utvalget om det bør foreslås regler om en sekundærarverett for den førstavdødes arvinger i arveoppgjøret etter den lengstlevende ektefellens død. Utvalget viser til at en sekundærarverett ofte vil fremstå som rimelig, og dette gjelder særlig i tilfeller der ektefellene dør med kort tids mellomrom. Utvalget uttaler at en sekundærarverett er mer betenkelig hvis det går lang tid mellom dødsfallene. Den lengstlevende vil i denne perioden kunne føle seg overvåket av den førstavdødes slektninger, personer som han eller hun kanskje ikke lenger har noen jevnlig kontakt med.

Flertallet i utvalget (alle unntatt Kløvstad) mener at det bør være en sekundærarverett for den førstavdødes slektninger etter dansk mønster. Forslaget innebærer at boet skal deles likt mellom de to slektene når også den lengstlevende er død, forutsatt at den førstavdøde etterlater seg slektninger i andre arvegangsklasse. Dette gjelder likevel ikke hvis den lengstlevende har inngått nytt ekteskap eller samboerskap med arverett, etterlater seg livsarvinger eller har opprettet testament som bestemmer en annen fordeling av arven.

Etter flertallets syn tilsier den alminnelige rettsoppfatningen at formuen deles likt mellom slektene etter den lengstlevendes død. Flertallet mener at det vil fremstå som urimelig om hele formuen etter to ektefeller som dør med kort tids mellomrom, skal gå til den lengstlevendes slekt. Når den lengstlevende etter forslaget vil stå fritt til å opprette testament for hele arven, og det ikke skal skje noen deling hvis den lengstlevende inngår nytt ekteskap, «ser flertallet ingen betenkeligheter med en likedeling etter lengstlevendes død». Flertallet viser også til at det å oppspore den førstavdødes arvinger i de fleste tilfellene vil være uproblematisk. Ved en regel om likedeling vil det heller ikke oppstå beregningstekniske problemer. Videre uttaler flertallet:

«En likedeling vil ikke alltid passe. Hvis ektefellene har hatt svært ulike formuesforhold, og de har hatt fullstendig særeie under ekteskapet, vil likedeling kanskje ikke være ektefellenes foretrukne valg. I slike tilfeller vil imidlertid ektefellene ved testament kunne bestemme en annen fordeling av arven etter lengstlevendes død. Hvis ektefellene ikke ønsker at lengstlevende skal ha fri testasjonsrett over hele formuen, eller ikke ønsker at lengstlevende skal kunne gifte seg uten å skifte med førstavdødes slekt, kan også dette løses ved testament. Flertallet legger til grunn at de ektefellene eller samboerne som har andre meninger om hvordan arven skal fordeles etter lengstlevendes død, vil opprette testament. Lovens regel bør imidlertid bygge på hva folk i alminnelighet mener er en rimelig løsning.»

Utvalgets mindretall, Kløvstad, mener at den lengstlevende i konkurranse med slektsarvinger i andre arvegangsklasse bør arve med endelig virkning, det vil si uten en sekundærarverett for den førstavdødes slekt. Mindretallet peker på at en sekundærarverett vil komplisere reglene i arveloven. Mindretallet trekker også frem at det vil være komplisert og gi opphav til tvister om man skal fordele arven mellom to slekter etter mange år. Mindretallet uttaler om dette:

«De to slektene vil ofte ikke ha hatt noen større kontakt med hverandre – særlig etter førstavdødes bortgang. Det vil kunne oppstå tvister rundt hva som finnes av verdier i boet, og rundt disposisjoner lengstlevende har gjort til fordel for egne slektninger.»

Forslaget om den lengstlevendes arverett og sekundærarveretten for slektningene etter den førstavdøde er inntatt som § 6 annet til fjerde ledd i lovforslaget i NOU 2014: 1.

6.4.4 Høringsinstansenes syn

Oslo byfogdembete, Den norske Dommerforening, Jussformidlingen og professor dr. juris Thomas Eeg ved Universitetet i Bergen slutter seg til Arvelovutvalgets forslag om at ektefellen skal arve alt hvis arvelaterens nærmeste slektninger er slektsarvinger i andre arvegangsklasse. Høringsinstansene gir uttrykk for at en slik regel vil være godt i samsvar med den alminnelige rettsfølelsen og hva arvelatere flest vil ønske når det gjelder fordelingen av arven.

Jussformidlingen uttaler:

«En slik ordning vil ikke avskjære muligheten til å testamentere til søsken og foreldre, der båndet er så tett at testator føler at dette er riktig løsning. Vi vil i denne forbindelse påpeke at i mengden testamenter som Jussformidlingen oppretter, er søsken eller foreldre nærmest aldri tilgodesett ved testament når det er ektefelle inne i bildet. Vi mener derfor en endring som foreslått er i tråd med den alminnelige rettsfølelsen.»

Oslo byfogdembete, Den Norske Advokatforening, Den norske Dommerforening og professor dr. juris Thomas Eeg er enig i forslaget om en sekundærarverett for den førstavdødes slektninger. Den norske Dommerforening gir likevel uttrykk for at det er viktig at den lengstlevende får full råderett over arven. Oslo byfogdembete uttaler at ut fra denne høringsinstansens erfaring med gjensidige testamenter der boet skal deles mellom de to ektefellenes slekter etter den lengstlevendes død, er dette verken særlig komplisert eller noe som gir opphav til tvister. Dette gjelder selv om det har gått lang tid mellom ektefellenes dødsfall.

Jussformidlingen er på den annen side enig med mindretallet i at det ikke bør innføres en sekundærarverett for den førstavdødes arvinger, og uttaler ellers:

«En regel om at andre arvegangsklasse skal ha sekundærarverett, vil kunne gi opphav til tvister. Den bør i så fall betinges en strengt utformet regel hva gjelder tidsrommet mellom ektefellenes dødsfall. Der lengstlevende dør kort tid etter førstavdøde ektefelle, kan regelen være hensiktsmessig. Likevel vil testasjonsadgangen kunne forhindre at arvinger i andre arvegangsklasse blir stående igjen uten arv fra førstavdøde, der båndene er så tette at arv er naturlig og forventet.»

Oslo byfogdembete støtter forslaget om å videreføre at ektefellen er enearving i konkurranse med slektsarvinger i tredje arvegangsklasse. Ingen av de andre høringsinstansene uttaler seg direkte om denne delen av utvalgets forslag, men det er naturlig å legge til grunn at de høringsinstansene som støtter at ektefellen skal arve alt i konkurranse med arvinger i andre arvegangsklasse, også er enig i at ektefellen bør arve alt i konkurranse med tredje arvegangsklasse.

6.4.5 Departementets vurdering

Departementet er enig med Arvelovutvalget i at det ikke er noen grunn til å endre regelen i nåværende § 6 annet ledd om at dersom arvelateren ikke har slektsarvinger i første eller andre arvegangsklasse, arver ektefellen alt. I det følgende drøftes spørsmålet om ektefellen bør arve alt også når arvelaterens nærmeste slektsarvinger er arvinger i andre arvegangsklasse, det vil si foreldre eller deres etterkommere (søsken, nevøer og nieser, osv.). Ektefellens arverett i tilfeller der arvelateren etterlater seg livsarvinger, er behandlet i punkt 6.3.

Departementet deler utvalgets vurdering om at ektefellen som regel står arvelateren nærmere enn foreldre, søsken og fjernere slektninger. I ekteskap som har hatt en viss varighet, vil verdiene dessuten som oftest være bygd opp av de to ektefellene i fellesskap. Det er derfor grunn til å anta at en lovregel som gjør ektefellen til enearving i alle tilfeller der arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger, vil være godt i samsvar med rettsfølelsen. Av respondentene til undersøkelsen som er omtalt i punkt 2.3, var det om lag 64 prosent som svarte at ektefellen i et slikt tilfelle bør arve alt. Dette kan styrke antakelsen om at det vil være best i samsvar med den alminnelige rettsfølelsen at ektefellen arver alt også i konkurranse med arvinger i andre arvegangsklasse.

Det kan likevel være omstendigheter som gjør at vurderingen av hva som er den beste fordelingen av arven, kan bli en annen. Dette kan typisk være i tilfeller der ekteskapet, eller kanskje til og med parforholdet, er kortvarig. Ved kortvarige ekteskap kan det nok ofte fremstå som en vel så rettferdig fordeling av arven at også foreldre eller søsken, som i motsetning til ektefellen har hatt en livslang familierelasjon til arvelateren, gis arverett. Og særlig kan det nok fremstå som rimelig at foreldrene tar arv hvis den avdøde fortsatt var ung da han eller hun gikk bort, i og med at tilknytningen til foreldrehjemmet da ofte fortsatt vil være sterk. På den annen side er de fleste arvelatere ikke unge mennesker med kortvarige ekteskap bak seg når de dør. At det i slike tilfeller kan være rimelig med en arverett også for foreldre eller søsken, bør derfor neppe være avgjørende for lovens løsning. En tenkelig regel kunne riktignok være at ekteskapet må ha vart i for eksempel minst fem år for at ektefellen skal være enearving i konkurranse med slektninger i andre arvegangsklasse. Som det fremgår av punkt 6.2, går departementet imidlertid ikke inn for en slik løsning.

En viktig innvending mot en regel om at ektefellen arver alt i konkurranse med arvingene i andre arvegangsklasse, er den betydningen dette får for fordelingen av arven når også den lengstlevende er død. En slik regel innebærer at alt det ektefellene samlet etterlater seg, vil bli fordelt til den lengstlevendes arvinger når også den lengstlevende er død. Dette vil kunne oppfattes som lite rimelig. Særlig urimelig kan en slik arvefordeling fremstå hvis det går relativt kort tid mellom dødsfallene, og dette vil ofte være tilfellet siden de fleste er godt oppe i årene når de dør, og gjerne etterlater seg nokså jevngamle ektefeller.

Spørsmålet om omfanget av ektefellens arverettigheter kan etter dette ikke vurderes alene ut fra hva som fremstår som en rimelig fordeling av arven etter den førstavdødes bortgang. Man bør også se hen til arvefordelingen når begge ektefellene er døde. Selv om en arvelater ønsker at ektefellen skal arve alt, er det ikke opplagt at han eller hun ønsker at det bare er den lengstlevendes slekt som skal sitte igjen med arv etter ektefellene når de begge er døde.

Ut fra nettopp slike vurderinger foreslår Arvelovutvalgets flertall en regel om sekundærarverett for den førstavdødes arvinger. Departementet er enig med Arvelovutvalgets flertall i at dersom man gir en regel som gjør den gjenlevende ektefellen til enearving, bør dette kombineres med en regel om sekundærarverett for den førstavdødes slektninger i andre arvegangsklasse. En slik regel kan gå ut på at boet skal deles likt mellom den førstavdødes slektninger og den lengstlevendes slektninger når også den lengstlevende er død, med mindre ektefellene fastsetter noe annet i testament.

Departementet er også enig med Arvelovutvalgets flertall i at en eventuell regel om sekundærarverett bør ha et unntak for tilfeller der den lengstlevende, etter at den førstavdøde gikk bort, har giftet seg, er etablert i samboerskap med arverett eller har fått livsarvinger. Uten et unntak for disse tilfellene ville arven bli fordelt mellom den førstavdødes slektninger og den lengstlevendes nye ektefelle eller samboer og/eller livsarving, og det ville bli et spørsmål om hvordan arverettighetene da skulle prioriteres i forhold til hverandre. For det tilfellet at den lengstlevende overlever også den nye ektefellen, ville det dessuten være to slekter som hadde sekundærarverett i boet etter ham eller henne, noe som kunne bli nokså uoversiktlig. En sekundærarverett for den førstavdødes slektninger lar seg dessuten ikke så godt begrunne i tilfeller der det går lang tid mellom dødsfallene. Har den lengstlevende levd et langt liv etter at den førstavdøde gikk bort, vil arven etter den lengstlevende gjerne være verdier som i hovedsak er et resultat av hans eller hennes egen innsats, og det kan uansett virke mindre naturlig at den førstavdødes slektninger tar arv etter den lengstlevende hvis det går flere tiår mellom dødsfallene. En regel som gjør sekundærarveretten betinget av at den lengstlevende ikke har giftet seg på nytt, etablert seg i samboerskap eller fått barn, ville medvirke til at sekundærarveretten først og fremst får betydning der hensynene bak en eventuell sekundærarverett slår til. Et ytterligere hensyn er at hvis den lengstlevende har giftet seg på nytt eller har etablert seg i et samboerskap med arverett, vil den nye ektefellen eller samboeren gjerne ha bidratt til de verdiene som er i boet. Også dette tilsier en slik unntaksregel som er foreslått av utvalgets flertall.

Slik departementet ser det, står man etter dette overfor et valg mellom å beholde dagens regel om at ektefellen og arvelaterens slektsarvinger i andre arvegangsklasse arver en halvpart hver, og en regel om at ektefellen arver alt, men da med en betinget sekundærarverett for den førstavdødes arvinger.

Departementet har alt i alt kommet til at løsningen i gjeldende lov er å foretrekke. Som det fremgår, er det etter departementets vurdering vanskelig å se for seg at man kan gjøre ektefellen til enearving uten å kombinere dette med en regel om sekundærarverett for den førstavdødes arvinger. Uten en sekundærarverett vil nok mange ektepar se behov for å skrive testament for å unngå at det bare er den enes slektsarvinger som blir tilgodesett når de begge er døde. En sekundærarverett vil imidlertid kunne vanskeliggjøre arveoppgjøret etter den lengstlevende, og en slik ordning vil også bety at man får en mer komplisert arvelov. Det vises i den forbindelse til behovet for unntaksregler som er skissert ovenfor. Departementet legger dessuten vekt på at den gjenlevende ektefellen som regel vil være godt ivaretatt selv om man viderefører arvebrøken etter gjeldende lov. Uskiftereglene har nettopp som formål å sikre at den gjenlevende kan fortsette livet tilnærmet som før, og i de tilfellene som drøftes her, vil det heller ikke være noen særkullsbarn som kan stå i veien for ektefellens rett til uskifte. Fulle arverettigheter vil riktignok være mer gunstig for den gjenlevende enn uskifte. Uskiftereglene er imidlertid utformet med sikte på å gi en god balanse mellom hensynet til den gjenlevende ektefellen på den ene siden og hensynet til den førstavdødes arvinger på den andre siden. Arveloven har i dag regler for to former for overtakelse av verdiene etter den avdøde: arv (med endelig virkning også for senere arveoppgjør) og uskifte. Å innføre et ytterligere alternativ (arv, men kombinert med sekundærarverett) vil gjøre arveretten mer komplisert og uoversiktlig. Tatt i betraktning at man gjennom uskiftereglene allerede har et rettsinstitutt i arveloven som har som formål å ivareta den gjenlevende mens hun lever, med den konsekvensen at arverettighetene for den førstavdødes slekt settes på vent, mener departementet at hensynet til en enkel og forståelig arvelov må tillegges større vekt enn de hensyn som taler for en mer omfattende arverett for ektefellen. Departementet går på denne bakgrunn inn for en videreføring av reglene i gjeldende lov, slik at den gjenlevende ektefellen arver halvparten når den førstavdøde etterlater seg slektninger i andre arvegangsklasse. Det vises til § 9 første ledd i lovforslaget.

6.5 Ektefellens rett til en beskyttet minstearv

6.5.1 Gjeldende rett

I mindre dødsbo får reglene om ektefellens rett til en brøkdel av arven etter § 6 første ledd første og tredje punktum mindre eller ingen betydning på grunn av reglene om ektefellens rett til en minstearv. Minstearven kan ikke fratas den gjenlevende ektefellen ved testament, jf. arveloven § 7 tredje punktum.

Minstearven er fire ganger folketrygdens grunnbeløp (G) hvis de nærmeste slektsarvingene etter arvelateren er livsarvinger. Dette utgjør i 2018 i underkant av 388 000 kroner. Minstearven går foran livsarvingenes pliktdelsarv. I et dødsbo med verdier opp til og med 4 G vil den førstavdødes barn – også særkullsbarn – bli stående uten arv.

Hvis arvelaterens nærmeste slektsarvinger er foreldre eller deres etterkommere, utgjør minstearven seks ganger grunnbeløpet. I 2018 utgjør dette ca. 581 000 kroner. Lovteksten sier ikke noe om ektefellens rett til en minstearv i tilfeller der arvelateren etterlater seg arvinger bare i tredje arvegangsklasse eller ingen slektsarvinger. Det er likevel naturlig å forstå loven slik at ektefellen har rett til en minstearv på seks ganger grunnbeløpet også i disse tilfellene. Ektefellen er da enearving, jf. § 6 annet ledd, men minstearven vil ha betydning for arvelaterens testasjonskompetanse.

Reglene om minstearv reiser også ellers noen tolkningsspørsmål. Arvelovutvalget uttaler på side 31 i NOU 2014: 1:

«Hvis gjenlevende ektefelle velger å sitte i uskiftet bo, og uskifteboet ikke skiftes før etter lengstlevendes død, blir det ikke beregnet arv fra førstavdøde til lengstlevende, jf. arveloven § 6 tredje ledd og arveloven § 26 første ledd andre punktum motsetningsvis. Ved et livstidsskifte av uskifteboet skal det imidlertid beregnes arv til gjenlevende ektefelle. Da vil gjenlevende ektefelle også ha krav på minstearv. Det er uklart om minstearven skal beregnes ut fra grunnbeløpet på skiftetidspunktet eller ut fra grunnbeløpet ved førstavdødes bortgang. I enkelte tilfeller er det både felleseiemidler som gjenlevende kan sitte i uskifte med, og særeiemidler som skal skiftes. Gjenlevende ektefelle vil da ha rett til arv av særeieformuen. Det er uklart om det ved et slikt delvis skifte skal beregnes minstearv, eller om gjenlevende bare har krav på brøkdelsarv av særeieformuen i tillegg til retten til å sitte i uskifte med felleseieformuen.»

Reglene om minstearv kom inn i arveloven ved endringslov 22. juni 1990 nr. 40. Tidligere var det gitt regler om en form for minstearv i skifteloven § 64, men de nåværende reglene og forløperen i skifteloven skiller seg fra hverandre på noen vesentlige punkter. Som en begrunnelse for innføringen av reglene om minstearv ble det vist til at kravene til en rimelig levestandard var økt, og at den gjenlevende ektefellen burde prioriteres foran andre arvinger slik at han eller hun kunne beholde et hjem av vanlig standard etter ektefellens død uten å måtte svare arv til medarvinger (se Ot.prp. nr. 46 (1989–90) side 14).

6.5.2 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget vurderer reglene om minstearv på side 37–38 i NOU 2014: 1.

Utvalget reiser for det første spørsmål om beskyttelsen av den gjenlevende ektefellen bør være i form av et krav på en viss brøk av boet fremfor et beløp, men går ikke inn for en slik endring. Utvalget viser blant annet til at vi aldri tidligere har hatt en slik tradisjonell pliktdelsarv for gjenlevende ektefeller. Pliktdelsarv i form av en brøk vil etter utvalgets syn dessuten være lite fleksibelt. Også de nåværende reglene kan riktignok føre til at arvelateren ikke har noen eller bare har svært begrenset testasjonskompetanse. Men ved å innføre pliktdelsarv på en bestemt brøk for den gjenlevende ektefellen kan man – avhengig av størrelsen på brøken – risikere å få enda flere tilfeller hvor arvelateren står uten testasjonskompetanse.

Arvelovutvalget går inn for å opprettholde en minstearv knyttet opp mot grunnbeløpet i folketrygden. Utvalget vurderer om man ved beregningen av minstearven skal trekke inn den gjenlevende ektefellens formuesforhold, slik man gjør i Sverige og Danmark, og som man tidligere gjorde etter skifteloven § 64. Med en slik regel unngår man at en velstående ektefelle får rett til minstearv på bekostning av de andre arvingene. Alternativet er å opprettholde den nåværende ordningen hvor minstearven beregnes av dødsboet. Utvalget uttaler:

«Utvalget ser at det nåværende norske systemet kan gi uheldige utslag i enkelte tilfeller. I de fleste tilfellene hvor minstearven kommer inn, er imidlertid begge ektefeller rimelig likt stilt økonomisk. Minstearven kan bidra til at gjenlevende ektefelle får en noe bedre mulighet til å beholde felles bolig og til å kunne ha midler til forsørgelse. Disse behovene må i slike tilfeller gå foran behovene til voksne særlivsarvinger. Selv om livsarvingene i og for seg også kan ha behov for arven, har de ikke hatt det samme økonomiske fellesskapet med arvelateren som gjenlevende ektefelle har hatt. Det svenske og danske systemet kan gi mer rimelige løsninger i enkelte tilfeller, men det norske systemet er etter utvalgets syn likevel å foretrekke. Det gir enklere oppgjør ved at man ikke trenger å trekke inn gjenlevendes formuesforhold, selv om man må avklare hva som inngår i dødsboet.»

Utvalget foreslår i § 6 første ledd i sitt lovforslag at minstearven settes til seks ganger grunnbeløpet, og viser til at dersom minstearven skal ha en beskyttelsesfunksjon, bør den ha et visst omfang. Utvalget uttaler at særlig i bystrøk «vil en minstearv på bare 4 G kunne gi en svak beskyttelse når man tar hensyn til boligprisene. Mye kunne etter utvalgets syn tale for en enda høyere minstearv, men omfanget må avveies mot hensynet til avdødes særkullsbarn, som ikke bør gjøres arveløse i et unødig stort antall dødsbo».

I og med at utvalget foreslår at den gjenlevende ektefellen skal være enearving ikke bare i konkurranse med tredje arvegangsklasse, men også i konkurranse med andre arvegangsklasse, se punkt 6.4.3, er det ikke behov for å ha forskjellige nivåer for minstearven som fordelingsregel. Minstearven har imidlertid betydning også som beskyttelsesregel mot den førstavdødes testamentariske disposisjoner. Utvalget mener at minstearven også som beskyttelsesregel mot testamentariske disposisjoner bør være på seks ganger grunnbeløpet, se § 7 tredje punktum i utvalgets lovforslag.

I små bo vil minstearven føre til at ektefellen er enearving slik at det ikke er noe arv å fordele til livsarvingene. Det er i skifterettspraksis lagt til grunn av livsarvingene i disse boene ikke er å regne som loddeiere, og de har dermed heller ikke de rettighetene som tilkommer loddeierne i forbindelse med skiftet. Arvelovutvalget uttaler på side 38 i utredningen at livsarvingene bør ha loddeierrettigheter selv om de ikke har rett til arv. Siden dette gjelder regler i skifteloven, har Arvelovutvalget ikke utformet noe lovforslag om dette.

6.5.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget om å øke minstearven til seks ganger folketrygdens grunnbeløp støttes av Jussformidlingen. Jussformidlingen viser til «beskyttelsesfunksjonen som påpekes, og da gjerne med tanke på hvor mange som i dag bor i bystrøk med høye boligpriser».

Professor dr. juris Thomas Eeg ved Universitetet i Bergen støtter også forslaget om en økning av minstearven og den nærmere utformingen av regelen. Eeg mener likevel at en slik økning av minstearven tilsier at det vurderes å innføre eller videreføre regler som ivaretar særskilte livsarvinger med særlige behov, typisk mindreårige, jf. regelen i arveloven § 36 første ledd (se punkt 11 om denne regelen).

Den norske Dommerforening er skeptisk til forslaget og peker på at det er mange som etablerer ekteskap og samboerskap i moden alder, hvor man har egne livsarvinger og ikke felles livsarvinger. Den norske Dommerforening uttaler at det bør vurderes om det skal være mulig ved testament å bestemme at den lengstlevende ikke skal ha rett til minstearv. I tillegg til kravet om at testamentet skal være kommet til den lengstlevendes kunnskap, mener Den norske Dommerforening at det kan vurderes om fraskrivelsen av minstearv skal være gjensidig.

Også Oslo byfogdembete gir uttrykk for en viss skepsis når det gjelder minstearvens størrelse, og gir uttrykk for tvil om en økning av brøkdelsarven og minstearven tar tilstrekkelig hensyn til livsarvingene. Oslo byfogdembete er enig i at minstearven bør beregnes av dødsboet, og at den knyttes til grunnbeløpet i folketrygden.

Handelshøyskolen BI gir uttrykk for at en minstearv på seks ganger grunnbeløpet sammen med øvrige forslag i utredningen i for stor grad begrenser arvelaterens testasjonsmuligheter.

Når det gjelder Arvelovutvalgets uttalelser i utredningen om at livsarvingene bør ha rettigheter som loddeiere i tilfeller der minstearven gjør ektefellen til enearving, slutter Jussformidlingen seg til synspunktet og uttaler at «[u]t ifra et følelsesmessig aspekt, som gjerne er sterkt til stede ved foreldres dødsfall, kan det virke støtende om også loddeierrettigheter ble fratatt selv om ektefellens minstearv omfatter hele boet».

Oslo byfogdembete er derimot ikke enig i at livsarvingene bør ha loddeierrettigheter i disse tilfellene, og viser til at dette ville bety at livsarvingene i så fall måtte føres opp på skifteattesten, og at de ville ha rett til å kreve offentlig skifte. Oslo byfogdembete viser til at posisjonen som loddeier bør ha sammenheng med gjeldsansvaret.

6.5.4 Departementets vurdering

En lovfestet minstearv for ektefellen har to funksjoner. For det første har minstearven en fordelingsmessig betydning i små bo. Der boet er lite, sikrer en regel om minstearv at den gjenlevende ektefellen prioriteres med et visst beløp på bekostning av slektsarvingenes rett til arv. Retten til minstearv går også foran livsarvingenes rett til pliktdelsarv. Minstearven kan imidlertid måtte vike for forloddsretten for livsarvinger som ikke har fått sin forsørgelse fullført, jf. punkt 11. Hovedformålet med minstearven er å bidra til å ivareta den gjenlevendes behov for bolig og et forsvarlig livsgrunnlag. Ut fra dette formålet bør minstearven ha et visst nivå.

Reglene om minstearv har dessuten betydning som beskyttelse mot den andre ektefellens testamentariske disposisjoner. En ektefelle som gjennom et langt liv har forventet å motta en ikke uvesentlig arv fra sin ektefelle, kan sent i livet bli varslet om at den andre ektefellen ved testament har prioritert barn, andre slektninger eller andre formål i stedet. Ektefellen kan i så fall ha begrensede muligheter til å sikre seg økonomisk på annen måte. Gjennom regler om minstearv gis ektefellen en viss beskyttelse mot å bli satt til side i den andre ektefellens testament.

Departementet er enig med Arvelovutvalget i at det fortsatt er behov for regler om en viss minstearv for den gjenlevende ektefellen. I departementets lovforslag er regler om minstearv foreslått videreført i § 8 første ledd og § 9 første ledd (som fordelingsregel) og § 10 annet ledd (som beskyttelsesregel mot testamentariske disposisjoner).

Minstearven brukes i noen tilfeller som ledd i arveplanlegging der ektefellene ønsker å minimere livsarvingenes arv. Dette kan være aktuelt særlig ved annen gangs ekteskap der den ene ektefellen eller begge har livsarvinger fra før. Videre fører de nåværende reglene til at også svært formuende ektefeller har rett til minstearv fra ektefellen. Slik sett kan det hevdes at reglene får et noe videre virkeområde enn det som var siktemålet. Som utvalget peker på, kan det ut fra dette reises spørsmål om man ved beregningen av minstearven bør trekke inn den gjenlevende ektefellens formuesforhold. Departementet har imidlertid, i likhet med utvalget, kommet til at en slik beregningsmåte vil være kompliserende, og at det rettsteknisk er betydelige fordeler ved den nåværende utformingen av reglene om minstearv.

Minstearven beløper seg etter gjeldende lov til fire ganger grunnbeløpet når arvelateren etterlater seg livsarvinger, det vil si i underkant av 388 000 kroner. Arvelovutvalget har foreslått at minstearven økes til seks ganger grunnbeløpet, det vil si ca. 581 000 kroner i 2018. Det er gode argumenter både for og imot en heving av minstearven fra 4 til 6 G. Det generelle kostnadsnivået i samfunnet, og da særlig prisstigningen på fast eiendom, taler for en heving av minstearven. Videre vil en heving innebære en bedre ivaretakelse av den gjenlevende ektefellen. En omfattende minstearv vil på den annen side føre til at flere særkullsbarn i praksis blir gjort arveløse. Og erfaringen tilsier at det gjerne er i arveoppgjørene med særkullsbarn at minstearven aktualiserer seg. Særkullsbarnet vil gjerne stamme fra et tidligere ekteskap eller samboerskap, slik at arvelaterens samliv med den arveberettigete ektefellen er samliv nummer to eller tre for arvelateren. Dette betyr ofte at etableringskostnadene i dette samlivet har kommet noe sent i livet, og at nettooverskuddet kan være mer beskjedent. Dagens samlivsmønstre, der man gjerne har hatt flere samliv og ofte har mer enn ett kull barn, kan dermed tilsi et større behov for minstearv for ektefellen, samtidig som at det er en større risiko for at livsarvingene blir arveløse som følge av minstearven.

Ut fra en avveining av den gjenlevende ektefellens interesser opp mot særkullsbarnas interesser har departementet kommet til at minstearven bør holdes på det nivået den er i dag. I lys av samfunnsutviklingen og et mer heterogent samfunn mener departementet at det er gode grunner til å sikre, eller i hvert fall ikke nedprioritere, særkullsbarna. Departementet foreslår etter dette at den gjenlevende ektefellens minstearv fortsatt skal utgjøre fire ganger grunnbeløpet når arvelateren etterlater seg livsarvinger, jf. lovforslaget § 8 første ledd.

Som det fremgår av punkt 6.4.5, følger departementet ikke opp Arvelovutvalgets forslag om at ektefellen skal arve alt i konkurranse med andre arvegangsklasse. I stedet foreslås det i samsvar med gjeldende lov at dersom arvelaterens nærmeste slektsarvinger er arvinger i andre arvegangsklasse, skal ektefellen arve halvparten. Etter departementets forslag er det derfor det samme behovet for regler om minstearv som etter gjeldende lov, og departementet foreslår en videreføring av beløpet i gjeldende lov også for disse tilfellene. Det foreslås med andre ord en minstearv på seks ganger grunnbeløpet når arvelateren etterlater seg arvinger i andre arvegangsklasse, jf. lovforslaget § 9 første ledd.

Departementet mener videre at minstearven også som beskyttelsesregel mot ektefellens testamentariske disposisjoner bør bli værende på dagens nivå. I lovforslaget § 10 annet ledd er det tatt inn en regel om at et beløp tilsvarende fire eller seks ganger grunnbeløpet ikke kan fratas ektefellen ved testament. Begrensningen på fire ganger grunnbeløpet vil gjelde når det er livsarvinger, mens beløpet på seks ganger grunnbeløpet vil gjelde i andre tilfeller.

Arvelovutvalget gir i utredningen uttrykk for at livsarvingene bør ha rettigheter som loddeiere i tilfeller der ektefellen arver alt på grunn av reglene om minstearv. Som det fremgår av punkt 4.3, foreslår departementet at man i den nye loven ikke viderefører begrepet «loddeier», men at begrepene «loddeier» og «legatar» erstattes av fellesbegrepet «arving». Departementet er imidlertid langt på vei enig i den innholdsmessige siden av forslaget og slutter seg til at livsarvingene bør ha visse rettigheter på skiftet også i tilfeller der de ikke har rett til noen verdimessig del av arven.

Særlig for livsarvinger som er arvelaterens særkullsbarn, kan det virke lite rimelig at de blir stående uten rettigheter i arveoppgjøret. At livsarvingene som følge av minstearven og prioriteringen av den gjenlevende ektefellen ikke får rett til noen verdimessig andel av arven, er én ting. Men en følge av at ektefellen blir enearving, er også at livsarvingene ikke får rett til å overta noen av eiendelene etter arvelateren i og med at de da ikke er å betrakte som loddeiere (eller arvinger) i boet. Det følger av skifteloven § 61 annet ledd, som er videreført i § 104 i lovforslaget, at det bare er de som er loddeiere (eller arvinger etter departementets lovforslag), som kan kreve naturalutlegg på skiftet. Livsarvingen kan ha sterke ønsker om å overta eiendeler som han eller hun har en følelsesmessig tilknytning til, men som kanskje ikke har noen økonomisk verdi av betydning. Det kan for eksempel dreie seg om fotoalbum fra barndommen eller dåpskjolen som har vært i familien i generasjoner. Det kan med andre ord være eiendeler i boet som den nåværende ektefellen ikke har noe forhold til, men som betyr mye for arvelaterens barn eller barnebarn, og som det ikke er noen rimelig grunn til at de ikke bør kunne få overta.

Departementet mener derfor at livsarvingene i det minste bør ha den samme adgangen til å overta eiendeler på skiftet som det de ville ha hatt om de hadde hatt status som arvinger. Ektefellens rett til bolig og innbo mv. vil uansett være beskyttet etter reglene i lovforslaget §§ 113 og 114. Overtar livsarvingene eiendeler på skiftet, vil de måtte innbetale et beløp tilsvarende eiendelenes verdi til boet etter reglene i lovforslaget § 107.

Spørsmålet blir da om man bør gå lenger, slik at livsarvingene gis rettigheter på skiftet også ut over retten til naturalutlegg. Etter departementets syn kan det være grunn til å gi livsarvingene visse rettigheter innledningsvis i bobehandlingen. Livsarvingene kan ha behov for å få oversikt over arvelaterens eiendeler og gjeld, slik at de kan vurdere verdiene i boet og om det virkelig er slik at ektefellen har rett til hele arven. Er det tvil om hvor mye arvelateren etterlater seg, og hva de enkelte eiendelene er verd, bør ikke livsarvingene måtte slå seg til ro med ektefellens påstander om dette. Departementet mener ut fra dette at livsarvingene etter omstendighetene bør kunne kreve registrering og sikring av boets eiendeler etter § 91, men siden denne retten gjelder for «enhver som har rettigheter i boet», og dette kriteriet ikke skal tolkes strengt (jf. merknaden til lovforslaget § 91), ser departementet ikke behov for noen uttrykkelig regel om livsarvingenes rettigheter i relasjon til § 91. Departementet foreslår imidlertid en regel om at livsarvingene skal kunne få formuesfullmakt og bankboksfullmakt etter § 92, selv om boets verdier tilsier at de ikke har krav på arv. Det foreslås også at livsarvingene skal kunne kreve at det utstedes proklama etter § 93 eller § 121. Dette forslaget må ses i sammenheng med at hvis det ikke åpnes offentlig skifte, er det etter § 101 tredje ledd den som har krevd proklamaet, som må dekke kostnadene. Departementet foreslår videre at reglene om verdsettelse i §§ 105 og 106 skal gjelde tilsvarende for verdsettelsen av de eiendelene livsarvingene skal overta. Dette innebærer i utgangspunktet et krav om enighet mellom ektefellen og livsarvingene, og at verdsettelsen kan avgjøres ved skiftetakst hvis de ikke blir enige. En innvending mot en regel som gir livsarvingene adgang til å kreve skiftetakst, er riktignok at kostnadene ved skiftetaksten skal bæres av boet etter § 106 annet ledd femte punktum. En livsarving som ikke har rett til arv, har heller ikke noen økonomisk interesse i å unngå å pådra boet kostnader. Som det fremgår av merknaden til § 106, må denne bestemmelsen imidlertid forstås slik at det ikke kan kreves skiftetakst av noen som ikke har et reelt behov for det. I tillegg til regelen om at det kan kreves skiftetakst for å verdsette eiendeler som en livsarving skal overta, foreslår departementet dessuten en regel om at en livsarving kan kreve skiftetakst også for eiendeler som ektefellen skal overta. Forutsetningen er at det er grunn til å anta at verdsettelsen kan ha betydning for livsarvingens arverett. I utgangspunktet vil en livsarving som ikke har arverett, heller ikke ha noe behov for å kjenne verdien av de eiendelene ektefellen skal overta. Er det noe usikkerhet om verdiene i boet og dermed om livsarvingene har arverett eller ikke, kan livsarvingene imidlertid ha en beskyttelsesverdig interesse i å få fastslått verdien av eiendeler av stor økonomisk betydning. Livsarvingene bør som nevnt ikke måtte slå seg til ro med ektefellens påstander om verdiene i boet. Departementet foreslår derfor en regel som etter omstendighetene gjør det mulig for en livsarving å kreve skiftetakst også av eiendeler som ektefellen skal overta.

Siktemålet med de nevnte forslagene er å sikre en viss ivaretakelse også av livsarvingenes interesser. Som nevnt er det særlig særkullsbarna som kan ha behov for regler som gir dem visse rettigheter som arvinger også i tilfeller der den gjenlevende ektefellen er enearving. Reglene om minstearv har som nevnt som formål å ivareta den gjenlevendes behov for bolig og et forsvarlig livsgrunnlag, men hensynet til den gjenlevende strekker seg ikke så langt som til at livsarvingene bør settes helt utenfor arveoppgjøret. For livsarvingene, som er arvelaterens nærmeste slektninger, kan det ha en stor følelsesmessig betydning at de ikke utelukkes fullstendig fra arveoppgjøret selv om de ikke har rett til noen verdimessig andel av arven. Den nevnte reguleringen av livsarvingenes rettigheter som om de var arvinger, er inntatt som § 8 annet ledd i lovforslaget. En tilsvarende bestemmelse er også foreslått i relasjon til samboere, jf. § 12 første ledd tredje punktum.

Det kan reises spørsmål om også andre slektsarvinger enn livsarvingene, og da kanskje særlig slektsarvinger i andre arvegangsklasse, bør gis rettigheter på skiftet når ektefellen er enearving. Departementet foreslår, i hvert fall i denne omgang, at reglene i § 8 annet ledd begrenses til å gjelde for livsarvingene. Etterlater arvelateren seg slektninger i andre arvegangsklasse, vil det helst dreie seg om søsken eller deres etterkommere. Hensynet til ektefellen bør da veie tyngst. Et søsken eller en nevø eller niese vil som regel ikke ha en så nær tilknytning til eiendeler i boet at det kan begrunne en rett til å involvere seg i et arveoppgjør der ektefellen er enearving.

6.6 Bortfall av ektefellens arverett som følge av separasjon eller skilsmisse

Arveloven § 8 regulerer opphørstidspunktet for ektefellens arverettigheter i forbindelse med separasjon og skilsmisse. Retten til arv og uskifte kan ikke gjøres gjeldende dersom ektefellene var «separerte ved dom eller løyve» da arvelateren døde. Dette innebærer på den ene siden at arverettighetene normalt er bortfalt før selve skilsmissen, og på den annen side at et faktisk samlivsbrudd ikke får betydning for retten til arv og uskifte. Virkningen av separasjon og skilsmisse inntrer den dagen fylkesmannens bevilling er gitt eller dom blir avsagt, jf. ekteskapsloven § 25 første ledd.

Arvelovutvalget vurderer på side 39 i NOU 2014: 1 om dagens skjæringstidspunkt, separasjon ved dom eller bevilling, bør endres slik at det er samlivsbruddet som blir avgjørende. Utvalget viser til at mange par som har flyttet fra hverandre, nok vil finne det påfallende at arveretten og uskifteretten består. På den annen side gir det et rettsteknisk enklere skjæringstidspunkt å knytte det til bevilling eller dom om separasjon eller skilsmisse.

Utvalgets flertall, alle unntatt Kløvstad, mener at legalseparasjon fortsatt bør være avgjørende for arveretten. Flertallet foreslår likevel en endring ved at den arverettslige virkningen av separasjon eller skilsmisse knyttes til innsendelsen av begjæringen om separasjon eller innsendelsen av stevningen i en skilsmissesak, se § 8 i utvalgets lovforslag. Etter gjeldende lov er det som nevnt vedtaket eller dommen som er skjæringstidspunktet. Flertallet uttaler at det «kan virke støtende om arveretten skal bestå i en sak hvor det har vært lang saksbehandlingstid hos retten eller fylkesmannen, men hvor den som senere dør, har ønsket separasjon eller skilsmisse etter langvarig og/eller grov mishandling fra den andre ektefellen».

Mindretallet, Kløvstad, mener at ektefellens arverettigheter bør opphøre ved samlivsbruddet, og viser til at man da får like regler for ektefeller og samboere. Mindretallet mener at bortfall av arverett og rett til uskifte ved samlivsbrudd også vil være best i tråd med den alminnelige rettsoppfatningen. Mindretallet uttaler at med en slik regel «unngår man de støtende resultatene man av og til ser ved at en ektefelle som har flyttet fra arvelateren for mange år siden, krever arv i skifteoppgjøret».

Under høringen slutter Jussformidlingen seg til flertallets forslag om at arveretten bortfaller ved innsendelse av begjæring om separasjon eller stevning i skilsmissesak, og uttaler:

«Først på dette tidspunktet, og ikke ved samlivsbruddet, er utfallet av tiden fra hverandre endelig. I flere ekteskapsforhold vil samlivsbruddet kun være en pause i forholdet, ofte med sikte på å gjenoppta samlivet. Dersom arveretten bortfaller, vil uventede dødsfall kunne skape store og uheldige følger for den gjenlevende ektefelle. Der begjæring om separasjon eller stevning i skilsmissesak er på det rene, er også opphøret av samlivet i større grad et bevisst valg om at ektefellenes rettigheter og plikter overfor hverandre skal bortfalle, i motsetning til et samlivsbrudd. Å benytte samlivsbrudd som et skjæringspunkt vil også være uheldig av rettstekniske hensyn.

Det er også tungtveiende hensyn som taler mot at bortfallet skal være likt for ektefeller og samboere, altså ved samlivsbruddet. Dette er først og fremst forskjellene i reglene om deling og formuesforhold, som per i dag faktisk er svært ulike for samboere og ektefeller. Et likt skjæringstidspunkt vil være unaturlig sett i lys av samlivsformenes formelle ulikheter, og derfor vil en lik regel kunne gi opphav til tvister.»

Professor dr. juris Thomas Eeg ved Universitetet i Bergen og Seniorsaken mener at samlivsbrudd bør være tilstrekkelig. Eeg uttaler:

«At arveretten kan bestå lenge, gjerne flere år etter at ekteskapet er havarert, vil trolig normalt virke støtende for særlig særlivsarvinger og arvelaters slektninger i andre arvegangsklasse, men i en del tilfeller kan det nok også oppleves slik for felles livsarvinger. Det vil nok vanligvis også være en rett til arv som er i strid med hva arvelater ville ha ønsket. Også her bør premisset om at staten/lovgiver ikke bør legge til rette for en forskjellsbehandling av ulike samlivsformer veie tyngre enn at det i noen – trolig svært få – tilfeller kan by på rettstekniske problemer å fastslå om samlivet var brutt eller ikke ved dødsfallet. Da slipper man også den tenkelige, men neppe videre praktiske, situasjon at en ektefelle begjærer separasjon for å omgå regelen om minstearv m.m., som utvalget drøfter på s. 41.»

Oslo byfogdembete og Seniorsaken mener at skjæringstidspunktet ikke bør være innsendelse av begjæring om separasjon eller stevning i skilsmissesak, men tidspunktet for når begjæringen er mottatt av fylkesmannen eller stevningen er mottatt av tingretten. Professor dr. juris Thomas Eeg gir uttrykk for likende synspunkter.

Departementet slutter seg til flertallets syn om at samlivsbrudd ikke bør være tilstrekkelig som opphørstidspunkt for ektefellens arverettigheter. Departementet viser for det første til at det ikke foreligger noen plikt for ektefeller til å bo sammen. Det at ektefellene bor hver for seg, betyr ikke nødvendigvis at samlivet er over. Videre er det uansett ikke gitt at ekteskapet vil ende i en skilsmisse selv om ektefellene har flyttet fra hverandre. Det trenger ikke å bety mer enn at ekteskapet er i en vanskelig fase. Som Jussformidlingen peker på, kan samlivsbruddet være bare en pause i forholdet, og det kan også være slik at ektefellene oppfatter et brudd på forskjellig måte, der den ene har et større håp om gjenforening enn den andre. Departementet legger dessuten betydelig vekt på at retten til arv oppstår som en direkte følge av inngåelsen av ekteskapet, se punkt 6.2. Bortfallet av retten til arv og uskifte bør da også knyttes til en formalisert og overveid handling som tar sikte på å avvikle de økonomiske rettsvirkningene av ekteskapet.

Departementet er ellers enig i synspunktet som har kommet frem under høringen, om at virkningen av separasjon og skilsmisse bør knyttes til et tidspunkt som er enkelt å konstatere. Departementet foreslår som følge av dette at virkningstidspunktet knyttes til tidspunktet for når begjæringen om separasjon er mottatt av fylkesmannen, eller når stevningen er mottatt av tingretten. Dette tidspunktet vil være lett å konstatere i og med at begjæringen eller stevningen blir registrert med innkomstdato. Innsendelsestidspunktet vil derimot være vanskeligere å dokumentere.

På side 39–41 i utredningen vurderer Arvelovutvalget om fraskilte bør gis rett til arv, men går ikke inn for en slik utvidelse av arveretten. Jussformidlingen slutter seg under høringen til utvalgets syn. Også departementet deler utvalgets vurdering av fraskiltes rett til arv og foreslår ikke bestemmelser om dette.