3 Generelt om lovarbeidet
3.1 Et kort rettshistorisk tilbakeblikk
Arveretten har sannsynligvis eksistert så lenge det har vært eiendomsrett. Opplysningene om den eldste arveretten er imidlertid mangelfulle. For en fremstilling av arveretten før uskifteloven 1851 og arveloven 1854 viser departementet til Arvelovkomiteens innstilling 1962 side 3 flg.
Ved kongelig resolusjon 7. februar 1846 ble det nedsatt en kommisjon til å utarbeide et «Udkast til en Lov om Arveretten og de øvrige Dele af Civilretten, der maatte skjønnes hermed at staae i saadan Forbindelse, at de under Eet bør behandles». Kommisjonen avga sin innstilling i 1847. Innstillingen førte etter hvert til en egen lov om uskifte i 1851 og en arvelov i 1854. For en mer omfattende redegjørelse for de viktigste reglene i disse lovene vises det til NOU 2014: 1 side 18–21 og Arvelovkomiteens innstilling 1962 side 17. Her gjengis kun visse hovedpunkter.
I tillegg til en vidstrakt slektsarverett, hvor arven ble fordelt etter linjer, ble en begrenset arverett for den lengstlevende ektefellen innført med arveloven i 1854. Livsarvingene var beskyttet med pliktdelsvern mot arvelaterens testamentariske disposisjoner. Testament måtte opprettes skriftlig. Testator måtte dessuten vedkjenne seg testamentet enten for notarius publicus eller for minst to vitner som testator hadde bedt om å overvære handlingen. Uskifteloven 1851 ga som utgangspunkt menn rett til å sitte i uskifte med felles livsarvinger. Kvinner hadde også rett til å sitte i uskifte, men i mer begrenset grad. En kvinnes rett til å sitte i uskifte krevde for øvrig tillatelse fra amtmannen (fylkesmannen).
Arveloven 1854 og uskifteloven 1851 ble endret flere ganger. Grensene for slektsarveretten ble innsnevret, og ved den store arvelovsreformen i 1937 fikk slektsarveretten den avgrensningen den har i dag. Den arverettslige stillingen for barn født utenfor ekteskap og adoptivbarn ble stegvis styrket. Ved arvelovsreformen i 1937 ble også den lengstlevende ektefellens arverett utvidet. Videre ble pliktdelsreglene endret flere ganger. Uskifteloven 1851 ble erstattet av en ny lov om uskifte i 1927. Blant annet ble den tidligere ulikheten mellom menns og kvinners rett til uskifte opphevet. Ved uskifteloven 1927 ble det også innført begrensninger i den lengstlevende ektefellens råderett over uskifteboet. Den nye uskifteloven ble igjen endret i 1930, 1934 og 1937. Den viktigste endringen i 1937 var at den lengstlevende ektefellen fikk rett til uskifte med alle slektsarvinger bortsett fra arvelaterens foreldre.
Arveloven 1972 ble forberedt av et arvelovutvalg som ble oppnevnt i 1954, og som avga sin innstilling i 1962. I Thomas Eeg (red.): Samfunnsutvikling og arverettslige utfordringer (2013) side 22 vises det til at utvalget foreslo flere større endringer i norsk arverett, blant annet at den gjenlevende ektefellen skulle være enearving dersom den avdøde ikke etterlot seg livsarvinger, og at den gjenlevende ektefellen kun skulle ha rett til uskifte dersom ektefellen etterlot seg livsarvinger. Disse forslagene ble imidlertid ikke fulgt opp, og arveloven 1972 medførte dermed ingen store endringer i rettstilstanden. En nyhet med vedtakelsen av arveloven 1972 var at uskiftereglene ble tatt inn i arveloven. 1972-loven erstattet dermed både arveloven 1854 og uskifteloven 1927.
Av viktige endringer i nyere tid nevnes den lengstlevende ektefellens rett til minstearv, som kom inn i loven i 1990, endringer i reglene om personforsikringssummer i forsikringsavtaleloven i 1989 og arverett og uskifterett for visse samboere i 2008. I tillegg nevnes at ved lov 30. april 1993 nr. 40 om registrerte partnerskap ble registrerte partnere gitt samme arverettslige stilling som ektefeller. Reglene ble videreført ved endringen av ekteskapsloven i 2008 om felles ekteskapslov for heterofile og homofile par. Det vises for øvrig til NOU 2014: 1 Ny arvelov side 20–21.
Også rettsreglene for skifte etter avdøde eller mellom ektefeller er blant våre eldste rettsområder. Allerede fra tidlig middelalder har vi nedtegnelser om hvordan skiftene foregikk. På 1600-tallet vokste den offentlige skifteforvaltningen frem, og allerede i Norske Lov fra 1687 ble det gitt detaljerte regler om offentlig skifte. Hovedlinjene i den norske skifte- og dødsbobehandlingen, både før og etter skifteloven 21. februar 1930, er gjengitt i NOU 2007: 16 Ny Skiftelovgivning side 43 flg.
3.2 Samfunnsutviklingen og arverettens funksjon i dagens samfunn
Det historiske tilbakeblikket i punkt 3.1 viser at reglene om fordelingen av arv har endret seg i tråd med samfunnsutviklingen. Samfunnet har endret seg mye også siden gjeldende arvelov ble forberedt og vedtatt. Dette ble fremhevet i mandatet som lå til grunn for Arvelovutvalgets arbeid, se punkt 2.2.1. Samfunnet er blitt mindre homogent, og man ser et større mangfold i hvordan folk lever livene sine.
Ekteskapet er ikke lenger den enerådende samlivsformen. Ifølge Statistisk sentralbyrå har andelen samboere i forhold til gifte økt gradvis fra 1980-tallet. I første halvdel av 1990-tallet var 20 prosent av dem som levde i samliv, samboere. I dag ligger tallet mellom 25 og 30 prosent. Andelen samboere blant personer mellom 16 og 79 år har endret seg lite det siste tiåret, men det er forskjell mellom aldersgruppene. For dem mellom 20 og 24 år har andelen samboere gått ned. Dette skyldes i hovedsak at flere i denne aldersgruppen nå oppgir at de ikke lever i et parforhold. For personer i denne aldersgruppen som lever i et parforhold, er 9 av 10 samboere. For aldersgruppen 25 til 29 år har andelen samboere vært stabil på rundt 40 prosent de siste ti årene. To av tre som lever i et parforhold i denne aldersgruppen, er samboere. Blant personer mellom 30 og 34 år, er halvparten av dem som lever i parforhold, samboere. Deretter går andelen samboere ned med alderen. Men andelen samboere har økt for alle aldersgrupper fra 30 år og oppover de siste tjue årene. I aldersgruppen fra 60 år og oppover er de aller fleste som lever i et parforhold, gifte. Fra 2006 til 2011 lå skilsmissetallene under 11 000 hvert år, med årlig gjennomsnitt på 10 300 skilsmisser. Fra 2012 til 2017 lå tallet på skilsmisser under 10 000 hvert år, med et snitt på 9 600 per år. Bruddhyppigheten for samboere er det ikke eksakte tall for.
Videre har andelen aleneboende (privathusholdninger med bare én person) økt betydelig fra 1970-tallet og frem til i dag. I 1970 utgjorde andelen aleneboende ca. 7 prosent av landets husholdninger, mens andelen i dag ligger på rundt 17 prosent.
Samtidig har arvelatere i dag oftere hatt mer enn ett samliv. Ifølge Statistisk sentralbyrå var det i 1987 3104 menn og 2826 kvinner som inngikk ekteskap nummer to. I 2017 var tallene henholdsvis 4607 og 3714. Det antas også å kunne legges til grunn at flere i dag har mer enn ett kull barn. Flertallet lever imidlertid fortsatt i tradisjonelle, varige samliv med ekteskapet eller samboerskapet som ramme rundt kjernefamilien.
Kvinner får færre barn i dag enn da arveloven ble vedtatt. Det betyr at det er færre livsarvinger som skal fordele arven mellom seg. I 1968 var samlet fruktbarhetstall for kvinner (antall barn hver kvinne kommer til å føde under forutsetning av at fruktbarhetsmønsteret i perioden varer ved, og at dødsfall ikke forekommer) 2,75 barn, mens det i 2017 var 1,62 barn.
I en arverettslig sammenheng har det også betydning at levealderen har økt, og at velstandsutviklingen har ført til at det gjennomgående er større formuer som skal fordeles som arv i dag, enn det var for noen tiår siden, selv om det antas at det også er større gjeld i befolkningen. Det er i lys av dette naturlig å anta at arv i dag spiller en annen rolle enn tidligere. Samtidig kan det fremheves at velferdsstaten med dens trygdeordninger og markedsstaten med ulike forsikringsprodukter delvis har tatt over for arverettens tradisjonelle oppgaver som økonomisk sikkerhetsnett, jf. Asland i artikkelen «Kan pliktdelsarv forsvares i en moderne arverett?» i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål (2012) side 161–184.
Samlet sett er det behov for å foreta et oversyn over arveloven for å sikre en tidsmessig og balansert lovgivning. Det har blitt gjort viktige endringer i arveloven siden vedtakelsen i 1972, men etter departementets syn er tiden nå moden for å foreta en samlet og mer helhetlig vurdering av loven for å sikre at man har en arvelov som er tilpasset dagens familiemønstre og oppfatninger av hva som er en fornuftig og rettferdig fordeling av arv.
Når det gjelder skifteloven 1930, er dette den eldste loven på familie- og arverettens område som fortsatt er i kraft. Selv om loven er endret en rekke ganger, bærer den preg av sin alder. For at skiftelovgivningen skal være tilgjengelig og enkel å forstå for allmennheten, er det etter departementets syn nødvendig å gjøre den mer pedagogisk og gi den et enklere språk. I lys av lovens alder er det også naturlig å gjøre en vurdering av om loven i større grad bør reflektere den praktiske virkeligheten i dag.
3.3 Utgangspunkter for lovforslaget
Det foreslås i denne proposisjonen nye regler for arv og skifte. I et slikt lovarbeid er det mange veivalg og avveininger som må foretas. Departementet har forankret lovforslaget i enkelte grunnleggende hensyn og utgangspunkter.
På et overordnet plan har det vært en klar målsetting både å bevare og fornye innholdet i den eksisterende lovgivningen, slik dette også er uttrykt i det mandatet som ligger til grunn for Arvelovutvalgets arbeid. Departementet har lagt vekt på å fremme et lovforslag som er gjenkjennelig, men som samtidig skal fungere hensiktsmessig i dagens samfunn.
Det er en utstrakt privat rettshåndhevelse av arveretten. Dette er også ønskelig, blant annet i et samfunnsøkonomisk perspektiv. De fleste dødsbo gjøres opp av arvingene uten profesjonell bistand eller bistand fra rettsapparatet. Det samme er tilfellet ved samlivsbrudd. Samtidig skal boet som regel gjøres opp i en periode hvor de involverte befinner seg i en vanskelig livssituasjon. Det er viktig at reglene så langt som mulig er tilpasset lekfolks egen bruk av dem. Dette innebærer blant annet at departementet har tilstrebet å foreslå klare og enkle regler som gir forutberegnelighet, og som virker konfliktdempende. Departementet har søkt å etablere en god og oversiktlig systematikk og å bruke et klart og brukervennlig språk.
Videre er det grunnleggende at arveretten skal medvirke til en hensiktsmessig overføring av formue fra generasjon til generasjon. Og det er viktig at arveretten i størst mulig grad er i tråd med den alminnelige rettsfølelsen. Når samfunnet er mer sammensatt enn tidligere, er det vanskeligere å ha en klar formening om hvilken fordeling av arven som vil være best i tråd med den alminnelige rettsoppfatningen. Kanskje vil det også være flere grupper som har en annen forståelse av hva som er en god fordeling av arv, enn tidligere. Siktemålet for departementet har vært å komme frem til regler som gir en fordeling av arven som fremstår som rimelig og rettferdig i flertallet av tilfellene. Oppnår man dette, vil det for flertallet av arvelatere ikke være nødvendig å opprette testament for å sikre at arven fordeles på den måten man selv oppfatter som rettferdig. På denne måten vil fordelingen av arv også i stor grad fremstå som forutberegnelig for arvingene, og dermed virke tvistedempende, noe som igjen er positivt i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Samtidig har det vært viktig for departementet å sikre at partene selv, innenfor visse rammer, gis adgang til å fastsette en annen fordeling ved bruk av testament.
Et viktig spørsmål i arveretten er om testasjonsfriheten skal være uinnskrenket, eller om arvelaterens nærmeste skal sikres en viss beskyttelse mot arvelaterens testamentariske disposisjoner. Det er sentralt i lovarbeidet å finne det riktige balansepunktet mellom testators selvbestemmelsesrett og de etterlattes interesser.
Departementet understreker videre viktigheten av å se hen til Norges folkerettslige forpliktelser for å sikre samsvar med disse. Departementet har videre lagt vekt på at forslaget til nye regler skal fungere i et stadig mer internasjonalisert samfunn. Dette er søkt ivaretatt gjennom forslag til lovfesting av internasjonal-privatrettslige regler.
Indre Finnmark tingrett har under høringen vist til at familie- og arveretten er rettsområder der samiske sedvaner og rettsoppfatninger har betydning. Det vises i høringsuttalelsen til at i vurderingen av om sedvanen skal anses som en rettsregel, vil sedvanens fasthet og kvalitet kunne stå sentralt, og det uttales at i den forbindelse bør revitalisering av samiske kulturelementer være et moment. I høringsuttalelsen tas det til orde for et eget utvalg som får i oppdrag å vurdere arve- og skifterettens samiske perspektiv. Etter departementets syn peker Indre Finnmark tingrett på interessante problemstillinger. Lovarbeidet har imidlertid vært begrenset til å utarbeide ny lovgivning som kan avløse reglene i skifteloven 1930 og arveloven 1972. Som det er pekt på i høringsuttalelsen, har det samiske perspektivet ikke vært et tema i Arvelovutvalgets og Skiftelovutvalgets utredninger. Departementet har merket seg synspunktet om behovet for regler som tar høyde for det samiske perspektivet, men slike spørsmål må man eventuelt komme tilbake til.
Når det gjelder skiftelovgivningen spesielt, viser Skiftelovutvalget i NOU 2007: 16 side 57 til de hovedprinsippene som ligger bak tvisteloven, og fremhever at disse prinsippene, så langt de er anvendelige, vil få tilsvarende betydning innenfor skifteprosessen. Disse hovedprinsippene har vært førende også for departementet. Departementet slutter seg dessuten til de synspunktene som særlig er løftet frem av Skiftelovutvalget, og som for øvrig også var trukket frem i det mandatet som lå til grunn for Skiftelovutvalgets arbeid. Skiftelovutvalget understreker blant annet at kjernen i skiftebehandlingen er at det skal skje en fordeling av verdier. I likhet med utvalget har departementet sett det som sentralt å utvikle regler som i størst mulig utstrekning hindrer at verdier unndras bobehandlingen eller går til spille. Det er videre en målsetting at fordelingen av verdiene skjer på en måte som ivaretar alle interessenter best mulig, og som bidrar til å forebygge konflikter og uenighet mellom personer som også senere skal forholde seg til hverandre. Samtidig er departementet enig med Skiftelovutvalget i at det bør skapes et visst rom for partenes avtalefrihet, slik at det legges til rette for løsninger som ikke utelukkende bygger på det juridisk korrekte, men på hva som må antas å være en rimelig og rettferdig fordeling av eiendelene i det enkelte tilfellet. Partene har selv et ansvar for eventuelt å utnytte dette handlingsrommet på en hensiktsmessig måte. Departementet vektlegger også domstolenes viktige rolle i skiftebehandlingen. Og som Skiftelovutvalget peker på, vil tvisteløsning bare være ett av formålene ved domstolenes skiftebehandling. Et vel så viktig formål vil være å forebygge og redusere antallet tvister. Dette kan oppnås ved rådgivning, avklaring av partenes uenighet på et tidlig stadium i prosessen og ved megling.