8 Uskifte for ektefeller

8.1 Retten til å sitte i uskifte

8.1.1 Gjeldende rett

Den gjenlevende ektefellens rett til å sitte i uskiftet bo har lange tradisjoner i Norge. Det fulgte allerede av Norske Lov 1687 3-19-14 at en gjenlevende hustru kunne sitte med barnas arv uskiftet frem til de ble myndige. I tillegg var det vanlig å sitte i uskifte etter kongelig bevilling (dispensasjon) med felles barn.

Den gjenlevende ektefellens rett til uskifte ble lovfestet i uskifteloven 1851. Enkemenn hadde etter denne loven rett til uskifte uten bevilling og uten hensyn til om barna var myndige eller umyndige. En enke hadde i utgangspunktet rett til uskifte bare med fellesbarn under 25 år og måtte søke om bevilling hos amtmannen hvor hun måtte legge frem bevis på at hun var en «forstandig og huslig Kvinde». Kvinner og menn ble likestilt i uskifterettslig sammenheng først ved uskifteloven 1927, som ble avløst av arveloven 1972. Uskifteretten har gjennom tiden blitt stadig utvidet blant annet ved at det ble lovfestet rett til uskifte også med andre arvinger enn livsarvinger, senere adgang til å avtale uskifte med særeie gjennom ektepakt og fra 2008 også rett til uskifte med samboere, se punkt 9.1.

Etter gjeldende arvelov har en gjenlevende ektefelle rett til å sitte i uskiftet bo med den førstavdødes andre arvinger etter loven, jf. arveloven § 9 første ledd. Den førstavdødes slektsarvinger etter loven i tilfeller der den avdøde etterlater seg ektefelle, er livsarvinger, foreldre eller etterkommere etter foreldrene. Dersom den førstavdøde etterlater seg bare fjernere slektsarvinger, arver ektefellen alt, og uskifte er derfor ikke aktuelt. Det samme kan være tilfellet der ektefellen arver alt etter reglene om minstearv i § 6.

Har den avdøde ektefellen særskilte livsarvinger (særkullsbarn eller deres etterkommere), kreves det samtykke fra disse, jf. arveloven § 10. Men samtykkekravet omfatter bare den arven som tilkommer de særskilte livsarvingene. Den gjenlevende ektefellen kan dermed skifte med en særskilt livsarving som ikke samtykker, og sitte i uskifte med resten av boet. Er en særskilt livsarving mindreårig eller fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, må både livsarvingens verge og fylkesmannen samtykke. Samtykke skal bare gis når det vil være til fordel for den særskilte livsarvingen. I praksis gis slikt samtykke svært sjelden.

Samtykke til uskifte binder de særskilte livsarvingene. Når de har samtykket, kan de kreve skifte bare i de tilfellene hvor også andre arvinger kan kreve skifte.

Den gjenlevende ektefellens rett til å sitte i uskifte gjelder i utgangspunktet bare for ektefellenes felleseie, jf. arveloven § 9 første ledd. Men den gjenlevende ektefellen har etter § 9 annet ledd rett til å sitte i uskifte med særeiemidler dersom dette er fastsatt i ektepakt, eller dersom arvingene samtykker. Ekteskapsloven gir adgang både til å avtale at særeiet skal omdannes til felleseie ved en av ektefellenes død, og til å avtale at den gjenlevende ektefellen skal kunne sitte i uskifte med særeie, jf. ekteskapsloven §§ 42 og 43. Dersom ektefellene avtaler særeie uten noen slike presiseringer, vil imidlertid uskifte med særeiemidlene være utelukket uten arvingenes samtykke.

Ektefellers rett til uskifte supplerer og utfyller reglene om ektefellenes arverett. I praksis er uskifteretten svært viktig, og dersom den gjenlevende sitter i uskifte livet ut, vil reglene om ektefellers arverett aldri bli aktualisert for ham eller henne. Tall fra domstolene viser at uskifte etableres i mer enn tre firedeler av alle tilfeller hvor den avdøde etterlater seg ektefelle. Tallene viser samtidig at uskifteordningen typisk brukes når den gjenlevende ektefellen er over 60 år og sitter i uskifte med felles livsarvinger. På side 57–58 i NOU 2014: 1 gir Arvelovutvalget en nærmere redegjørelse for den faktiske bruken av uskifteordningen.

8.1.2 Nordisk rett

Dansk rett har en uskifteordning som tilsvarer den norske på de fleste punkter, jf. den danske arveloven kapittel 4.

Utgangspunktet etter dansk rett er at en ektepakt om særeie bare innebærer at det ikke skal skje noen deling ved skilsmisse, jf. lov om ægteskapets retsvirkninger § 28 stk. 1 nr. 1. Man kan også avtale det som etter norsk rett betegnes som fullstendig særeie, det vi si at eiendelene også ved dødsboskifte skal forbeholdes ektefellen eller en av arvingene. Man kan likevel ikke avtale uskifte med særeie i Danmark.

Etter den danske arveloven er det ikke adgang til å sitte i uskifte med den førstavdødes særskilte livsarvinger med mindre disse har samtykket. Det danske arvelovutvalget vurderte i 2006 å innføre en lik rett til uskifte med særskilte livsarvinger som med felles livsarvinger, men kom til at det ikke ville være hensiktsmessig.

Også etter islandsk rett har ektefellen rett til uskifte med felles livsarvinger, jf. erfdalög kapittel 2. Etter islandsk rett kan den gjenlevende ektefellen sitte i uskifte med den førstavdødes særskilte livsarvinger dersom den førstavdøde har bestemt dette i sitt testament, jf. § 8 tredje ledd. Denne retten gjelder overfor både myndige og umyndige livsarvinger. Adgangen til å sikre den gjenlevendes rett til uskifte overfor særskilte livsarvinger benyttes relativt ofte.

I Sverige overtar den gjenlevende ektefellen hele dødsboet med «fri förfoganderett» (fri råderett) hvis det er livsarvinger eller arvinger i andre arvegangsklasse. Denne ordningen minner om uskifte, men gir den gjenlevende ektefellen en større råderett.

I Finland har ikke den gjenlevende ektefellen arverett når den førstavdøde etterlater seg livsarvinger, men ektefellen har krav på bruksrett til bolig og innbo. Er de nærmeste slektsarvingene arvinger i andre arvegangsklasse, får den gjenlevende arverett med «fri förfoganderätt».

8.1.3 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget foreslår felles uskifteregler for ektefeller og samboere. Dette er ikke fulgt opp i departementets lovforslag. I det følgende omtales derfor bare uskiftereglene for ektefeller. Regler om uskifterett for samboere er behandlet i punkt 9.

Arvelovutvalget vurderer på side 69–75 i NOU 2014: 1 om uskifteordningen bør opprettholdes. Som bakgrunn for disse vurderingene gir utvalget en oversikt over i hvilke tilfeller det kan være hensiktsmessig å velge uskifte, og i hvilke tilfeller man bør unngå uskifte. Utvalget vurderer også alternative modeller for beskyttelse av den gjenlevende ektefellen, herunder løsninger som er valgt i andre land.

Utvalget viser til at den viktigste målgruppen for uskiftereglene er enker og enkemenn i pensjonsalderen som har levd i et ekteskap med fullstendig felleseie og felles livsarvinger (jf. Arvelovkomiteens innstilling 1962 side 74). Utvalget viser til at uskifteordningen stort sett fungerer tilfredsstillende for denne målgruppen. I tilfeller der den gjenlevende ektefellen sitter i uskifte med særeie med fellesbarn, er det etter utvalgets syn heller ikke så mange problemer. Men hvis den gjenlevende har særeiemidler som ikke inngår i uskifteboet, kan problemene bli større. Det kan da være problematisk å skille mellom hvilke aktiva som er underlagt råderettsbegrensninger, og hvilke som ikke er det. Utvalget viser til at så lenge det bare er felles arvinger, får den gjenlevende ektefellens særeiemidler utenfor uskifteboet vanligvis ikke noen større betydning ved skifteoppgjøret. Problemene med uskifteordningen er størst hvis den avdøde etterlater seg særkullsbarn, eller hvis den gjenlevende er i en alder hvor det ikke er unaturlig at han eller hun før eller senere vil inngå nytt ekteskap eller etablere samboerskap. Utvalget uttaler at tilfellene av uskifte med særkullsbarn og uskifte med en yngre gjenlevende ektefelle utgjør en ganske liten andel av den totale mengden uskiftebo. Men utvalget mener det er grunn til å tro at andelen av tilfeller med uskifte med særkullsbarn vil være økende i årene fremover når alderskullene med høy skilsmissefrekvens for alvor begynner å falle fra.

Utvalgets flertall (alle unntatt Kløvstad) mener at uskifteordningen bør opprettholdes. Flertallet uttaler på side 73–74 i utredningen:

«Flertallet erkjenner at uskifte passer best for eldre ektefeller eller samboere uten særkullsbarn og som ikke har planer om å etablere seg i nye samliv. Flertallet mener at uskifte i en del tilfeller kan virke som en felle, særlig for yngre ektefeller som har mange yrkesaktive år igjen, som vil komme til å arve egne foreldre, og som gjerne før eller siden vil komme til å gifte seg igjen eller etablere seg i et samboerforhold. Uskifte kan imidlertid være ønskelig eller nødvendig også for yngre personer, hvis deres egen økonomiske stilling uten uskifte er for svak til å opprettholde en anstendig levestandard. For yngre ektefeller kan uskifte dessuten være et gunstig alternativ til å skifte hvis avdøde hadde en stor formue, som ved et umiddelbart skifte ville kunne kreves skjevdelt av arvingene.

En del av de uheldige sidene ved uskifteordningen som er trukket frem i fremstillingen foran, vil være der i større eller mindre grad nesten uansett hvordan den nærmere utformingen av ordningen blir. Utvalget foreslår imidlertid enkelte endringer som vil avbøte noen av uskifteordningens uheldige sider.

[…]

Flertallet har lagt vekt på at uskifteordningen passer godt for det store flertallet av de som benytter ordningen i dag. Uskifteordningen har også stor oppslutning, noe som kan leses ut fra de tallene utvalget har innhentet fra Lovisa og fra utvalgte domstoler. Å ta bort den ordningen som benyttes av mellom 80 og 90 % av alle gjenlevende ektefeller i dag, vil være svært dramatisk. Det innebærer et langt større inngrep i tilvante rettsforestillinger enn endringer av minstearven eller legalarvebrøken. En norsk arvelov uten uskifteordningen ville etter flertallets syn ikke være «gjenkjennelig». De ulempene som dagens uskifteordning medfører, kan etter flertallets oppfatning dels motvirkes gjennom endringer av enkeltbestemmelser i uskifteregelverket. Dels kan man gjennom bedre informasjon forberede den gjenlevende ektefellen bedre på hvilke ulemper uskifteordningen potensielt sett kan medføre for ham eller henne i fremtiden.»

Utvalgets mindretall (Kløvstad) mener at ordningen med uskifte ikke bør videreføres. Mindretallet uttaler at uskifte i dagens samfunn er unødvendig og ikke lenger hensiktsmessig. Mindretallet uttaler på side 74–75:

«Uskifteordningen var en god, lettvint og grei ordning etter langvarige ekteskap med bare fellesbarn, der formuen var bygget opp i fellesskap av ektefellene. Familiestrukturen og familieøkonomien er imidlertid vesentlig endret de senere årene. Svært få gifter seg i dag uten først å ha vært samboer med den han eller hun gifter seg med. Svært mange har flere samboerforhold og/eller ekteskap gjennom livet. Samboere og gifte har ofte både egne barn og fellesbarn – dine, mine og våre barn – i innland og utland. Det vanlige er at begge ektefellene er utearbeidende med egen inntekt og formue. I tillegg kommer at det har skjedd og skjer en betydelig innvandring fra land med helt andre samfunns- og familiestrukturer, hvor den særnorske uskifteordningen er totalt ukjent. Disse omfattende endringene på nær alle de relevante områdene fordrer en modernisering av arvelovgivningen, som bør innebære harmonisering, i det minste en tilnærming til andre sentrale lands arvelovgivning.»

Mindretallet viser videre til at uskiftereglene er kompliserte, og mener at det også er uheldig at livsarvingenes arverettslige stilling er avhengig av om de er fellesbarn eller særkullsbarn av den avdøde. Videre uttales det at uskifte kan være en kostbar felle:

«Hvordan forklare en sørgende at arvinger kan kreve skifte hvis gjenlevende er så heldig å finne en ny livsledsager, og at skifte da kan bli langt dyrere som følge av at boet har blitt større ved at gjeld er betalt og forsikringer og andre inntekter som kunne vært holdt utenfor ved et umiddelbart skifte, har gått inn i uskifteboet?

Av andre uheldige sider fremhever mindretallet at egne midler normalt også inngår i uskifteboet med den følge at også disse midlene som man hadde full rådighet over også undergis rådighetsbegrensninger. Det kan også være en stor og plagsom belastning at en del arvinger naturlig nok vokter på arven sin og passer på at rådighetsbegrensningene respekteres.»

Reglene om uskifte er tatt inn som kapittel IV i utvalgets lovforslag.

På side 77–78 i utredningen vurderer Arvelovutvalget om uskifte bør være hovedregelen også der partene har særeie. Utvalget antar at motivet for å opprette ektepakt om særeie sjelden er å hindre ektefellen i å sitte i uskifte, og at denne følgen av særeie kan være ukjent og utilsiktet. Utvalget konkluderer likevel med at det fortsatt bør være slik at ektefellen i utgangspunktet har rett til å sitte i uskifte bare med felleseiemidler:

«Gode grunner kan tilsi at den fravikelige hovedregelen bør være at gjenlevende har samme rett til å sitte i uskifte med avdødes særeiemidler som med avdødes felleseiemidler. I og med at man i dag kan avtale uskifte med særeie og særeie i live felleseie ved død, skal likevel ikke behovet for en endring av bakgrunnsretten overdrives. Det er også grunn til å tro at ektefeller etter hvert har blitt mer bevisst på de ulike kombinasjonsmulighetene av felleseie og særeie som ekteskapsloven gir. Skjemaet for opprettelse av ektepakt som skal registreres i Ektepaktregisteret, har nok hatt en viss folkeopplysende effekt ved at de fleste av lovens alternativer fremgår av skjemaet, slik at den som tar seg tid til å lese gjennom skjemaet, får et overblikk over de ulike variantene. Likevel er det slik at mange ektefeller, og for den del mange advokater som bistår ektefeller, velger den tradisjonelle varianten med fullstendig særeie uten å reflektere så mye over alternativene. For mange kan ektepakten da bli en ubehagelig overraskelse når en av ektefellene dør og gjenlevende ønsker å sitte i uskifte.

Utvalget har etter en samlet vurdering kommet til at det fortsatt bør være slik at bare felleseie gir en automatisk rett til uskifte for ektefeller. Omkostningene ved å endre dette utgangspunktet, slik at også uskifteretten inntrer automatisk ved særeie, vil trolig være større enn fordelene man vinner ved endringen. En endring ville kreve overgangsordninger og skape usikkerhet i forhold til eldre testamenter, gaver og ektepakter. Det ville dessuten skape usikkerhet for ektefeller, givere og arvelatere i fremtiden om utformingen av særeiepåbud. I dag er samtykke til uskifte med særeie lite utbredt, noe som også kan tyde på at problemet med særeie som hinder for uskifte ikke er så stort i praksis.»

Arvelovutvalget foreslår etter dette en regel om at den gjenlevende ektefellen har rett til å sitte i uskifte med særeie bare når dette er fastsatt i ektepakt eller bestemt av giver eller testator eller arvingene samtykker. Det vises til § 12 annet ledd i utvalgets lovforslag.

Arvelovutvalget reiser også spørsmål om det bør innføres samme rett for den gjenlevende til å sitte i uskifte i relasjon til arvelaterens særskilte livsarvinger som i relasjon til felles livsarvinger, se side 78 i utredningen. Utvalget viser til at den vanskeligste prioritetskonflikten i arveretten står mellom den gjenlevende ektefellen og den førstavdødes særkullsbarn. Utvalget peker på ektefellens behov for å bli boende i ekteparets felles bolig som et argument for å innføre en rett til uskifte i relasjon til særkullsbarn. Videre uttaler utvalget at det for særkullsbarna i en del tilfeller kan være bedre at den gjenlevende ektefellen sitter i uskifte, med den sikkerheten for arvingens fremtidige arvekrav som råderettsbegrensningene under uskifte medfører, enn at arvelateren setter inn alle midler på å sikre ektefellen ved livsgaver, ektepakt, testament og livsforsikringer. Som et tredje argument for at man bør ha samme regler om uskifte med fellesbarn og særkullsbarn, viser utvalget til at det vil forenkle uskiftereglene.

Av hensyn som taler mot en rett til uskifte med særkullsbarn, peker utvalget på at det gjerne er en mindre grad av tillit og interessefellesskap mellom den gjenlevende ektefellen og den førstavdødes særkullsbarn enn det er i forholdet mellom den gjenlevende ektefellen og dennes egne livsarvinger. Utvalget uttaler at uskifteordningen bygger på en viss grad av gjensidig tillit. Hvis denne tilliten ikke er der, kan man komme i den situasjonen at den gjenlevende gjør sitt beste for å redusere uskifteboet og begunstige egne arvinger uten å rammes av råderettsbegrensningene som gjelder for uskifteboet. Særkullsbarna vil på sin side lete etter mulige brudd på råderettsbegrensningene. Det må etter utvalgets syn kunne antas at risikoen for misbruk og illojal forvaltning av uskifteboet øker når arvingene i uskifteboet er særkullsbarn etter den førstavdøde. Arvelovutvalget nevner også at i tilfeller der den førstavdøde etterlater seg særkullsbarn, kan den lengstlevende ektefellen være langt yngre enn den førstavdøde slik at en uskifterett for den lengstlevende innebærer en større risiko for at særkullsbarna ikke vil oppleve å få noen arv etter sin far eller mor.

Arvelovutvalget konkluderer med at innvendingene mot en ubetinget rett til uskifte med særkullsbarn veier så tungt at det ikke bør innføres regler om dette.

Videre vurderer Arvelovutvalget om det bør kunne fastsettes i den førstavdødes testament eller i ektefellenes ektepakt at den gjenlevende ektefellen skal ha rett til å sitte i uskifte med den førstavdødes særkullsbarn. Utvalget går ikke inn for dette og viser til at de hensynene som taler mot å innføre en ubetinget rett til uskifte med særkullsbarn etter loven, i stor grad gjør seg gjeldende også når det gjelder spørsmålet om en ubetinget rett til uskifte bør kunne fastsettes ved ektepakt eller testament.

Utvalget mener etter dette at man bør videreføre regelen etter gjeldende lov om at uskifte med særkullsbarn må ha grunnlag i samtykke fra særkullsbarna. Arvelovutvalget reiser på bakgrunn av dette spørsmål om det bør stilles krav om samtykke også fra ektefellenes felles livsarvinger, se side 79 i utredningen. Utvalget viser til at dersom uskifte fortsatt skal være samtykkebasert for særkullsbarn, vil reglene kunne forenkles ved at det innføres krav om samtykke også for felles livsarvinger. Det vises dessuten til at med et krav om samtykke kan partene komme frem til skreddersydde ordninger. Videre viser utvalget til sitt forslag om en økt legalarvelodd og minstearv for ektefeller, som innebærer at den gjenlevende ektefellen i mange tilfeller vil være svært godt sikret. Utvalget går likevel ikke inn for et krav om samtykke fra felles livsarvinger og begrunner dette med at en slik endring ville innebære en dårligere rettsstilling for den gjenlevende ektefellen enn etter dagens lovgivning. Dette vil etter utvalgets syn ikke være i tråd med utviklingen i ektefellenes rettsstilling de siste 150 årene.

8.1.4 Høringsinstansenes syn

Få høringsinstanser uttaler seg direkte om hvorvidt uskifteordningen bør videreføres eller ikke.

Oslo byfogdembete gir i sin høringsuttalelse støtte til flertallets syn om at uskifteordningen bør videreføres, og uttaler for øvrig:

«Ved kontakt med gjenlevende er vi nøye med å informere om de ulike virkninger av uskifteordningen. Vår erfaring er at mange ikke har den tilstrekkelige oversikt til å øyne de ulike konsekvenser.

Et sentralt moment for Oslo byfogdembete er at uskifteordningen i betydelig grad benyttes av gjenlevende ektefelle. Uskifteordningen ligger solid forankret i folks rettsbevissthet, og vi er enige med utvalget i at å avskaffe ordningen vil gjøre et alt for stort inngrep i den tilvante rettsoppfatning. Enkelte av de uheldige sider ved uskifteordningen vil kunne avbøtes med noen av de endringer utvalget foreslår.»

Også Handelshøyskolen BI mener at ordningen bør videreføres, men uttaler samtidig at det bør utformes regler «som i større grad enn dagens regler og utvalgets forslag beskytter avdødes særkullsbarn».

Ingen av høringsinstansene gir uttrykk for at uskiftereglene bør oppheves. Professor dr. juris Thomas Eeg ved Universitetet i Bergen gir likevel uttrykk for tvil om spørsmålet, og mener at utvalgets mindretall har vektige innvendinger mot uskifteordningen, blant annet at den er unødvendig, uhensiktsmessig og komplisert.

Oslo byfogdembete er den eneste av høringsinstansene som har uttalt seg om uskifte med den avdødes særeiemidler. Oslo byfogdembete uttaler at det forhold at ikke alle er klar over at det kan avtales at særeie skal inngå i uskifteboet, ikke er tilstrekkelig til å foreta en endring.

Av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet om den gjenlevende bør ha en ubetinget rett til uskifte når den førstavdøde etterlater seg særkullsbarn, er det ingen som går inn for en slik utvidelse av uskifteordningen. Det er heller ingen høringsinstanser som går inn for at ektefellene skal ha adgang til å bestemme i testament eller ved ektepakt at den lengstlevende skal kunne sitte i uskifte med den førstavdødes særkullsbarn. Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Oslo byfogdembete og Foreningen 2 Foreldre slutter seg til at særkullsbarna må samtykke for at den gjenlevende skal kunne sitte i uskifte. Fylkesmannen i Oslo og Akershus mener at en utvidelse av uskifteretten til også å gjelde overfor særkullsbarn vil kunne medføre en økning av konflikter mellom den gjenlevende og voksne særkullsbarn. Videre gis det i høringsuttalelsen uttrykk for at hensynet til mindreårige særkullsbarn bør tillegges avgjørende vekt. Fylkesmannen uttaler:

«Den mindreårige og vedkommendes foreldreverge vil måtte leve i et interessefellesskap med gjenlevende ektefelle i svært mange år, noe som etter Fylkesmannens syn er lite ønskelig. Til tross for at avdødes forsørgelsesplikt for mindreårige barn i noen grad ivaretas av offentlige trygdeordninger er det i dagens samfunn ikke uvanlig at foreldre hjelper barn i en etableringsfase mv. At barnet mottar sin arv vil kunne erstatte et slikt bidrag etter fylte 18 år og også, innenfor vergemålslovens rammer, bidra til å understøtte barnet økonomisk i oppveksten.»

Foreningen 2 Foreldre uttaler:

«Hvis gjenlevende har begrensede midler, og det å kjøpe ut arvinger krever et stort økonomisk løft, i den grad at man står uten bolig eller evne til fortsatt å sitte på eiendommen, kan man se det som rimelig at gjenlevende slipper å snu opp ned på tilværelsen. I dette scenariet er det ikke sett hen til avdødes arvingens situasjon. Hva om den eller disse har en vanskelig bosituasjon? Skal da bare situasjonen til gjenlevende ektefelle (og dens barn) bli hensyntatt?

Hvis for eksempel avdødes særkullsbarn bodde i felles bolig, hva skal da skje med dennes bosituasjon? Skal særkullsbarn risikere å måtte vente betydelig lengre enn felles barn for å få nytte av arvelaters verdier?

Et annet problem er at den som sitter i uskiftet bo har anledning til å påvirke verdien av eiendommen ved for eksempel å ta opp lån med sikkerhet i denne. På denne måten kan eiendommen tappes for verdier, slik at det blir uforholdsmessig lite igjen til særkullsbarna.»

Også Oslo byfogdembete gir støtte til utvalgets syn om at ektefellene ikke bør ha adgang til å bestemme i testament eller ved ektepakt at den lengstlevende skal kunne sitte i uskifte med den førstavdødes særkullsbarn. Videre er Oslo byfogdembete enig i at man bør videreføre ordningen med at det ikke kreves samtykke for å sitte i uskifte med felles livsarvinger.

8.1.5 Departementets vurdering

Departementet går i likhet med utvalgets flertall inn for at uskifteordningen videreføres. Departementet legger for det første vekt på at ordningen med uskifte benyttes i stor utstrekning. Dette sier noe både om behovet for ordningen og at den er godt innarbeidet i folks rettsbevissthet. Selv om forekomsten av gjengifte eller nytt samboerskap og særkullsbarn har økt, er det ikke noe som tyder på at samlivsmønsteret vil endre seg så radikalt at uskifteordningen blir utdatert.

For det annet er departementet enig med flertallet i at de negative konsekvensene som dagens uskifteordning medfører, til en viss grad kan avhjelpes gjennom endringer i reglene, og at innvendingene mot ordningen derfor ikke gir grunn til å sette ordningen helt til side.

Reglene om uskifte må ses i sammenheng med reglene om ektefellers arverett, som er omtalt i punkt 6. Departementet foreslår at ektefellens arverett fortsatt skal utgjøre en firedel av boet i tilfeller der den førstavdøde etterlater seg livsarvinger. Det foreslås også en videreføring av minstearven på 4 G. I likhet med gjeldende lov foreslår departementet dessuten at ektefellen skal arve halvparten, men likevel minst 6 G, i tilfeller der den førstavdøde etterlater seg arvinger i andre arvegangsklasse. Behovet for uskifte er dermed det samme som etter gjeldende lov. For mange ektefeller er det slik at den felles boligen utgjør en betydelig andel av felleseiet. Et krav om å skifte rett etter den førstavdødes død vil dermed gjerne kunne ha som konsekvens at den lengstlevende blir tvunget til å flytte fra boligen som følge av dødsfallet.

Etter Arvelovutvalgets forslag vil uskifte være aktuelt bare når den førstavdøde etterlater seg livsarvinger, siden ektefellen ellers vil være enearving. Som det fremgår av punkt 6.4, går departementet inn for en videreføring av arvereglene etter gjeldende lov slik at uskifte kan være aktuelt også der arvelaterens nærmeste slektsarvinger er arvinger i andre arvegangsklasse. Virkeområdet for uskiftereglene i departementets lovforslag er dermed det samme som etter gjeldende arvelov.

I likhet med utvalget går departementet inn for å videreføre utgangspunktet om at den gjenlevende ektefellen ikke kan sitte i uskifte med den førstavdødes særeie. En rett til å sitte i uskifte med særeiemidler må eventuelt følge av ektepakt, arvingenes samtykke eller bestemmelser fra en giver eller arvelater. Departementet viser til utvalgets begrunnelse for forslaget, som departementet slutter seg til.

Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om og begrunnelse for å videreføre kravet om at arvelaterens særskilte livsarvinger må samtykke til uskifte. Videre er departementet enig med utvalget i at det ikke bør være adgang til å fastsette i testament eller ektepakt at den gjenlevende ektefellen skal ha rett til å sitte i uskifte med arvelaterens særskilte livsarvinger. Hensynet til de særskilte livsarvingene tilsier et samtykkekrav uansett hva som fastsettes i testament eller ektepakt.

8.2 Arvelaterens testasjonskompetanse

Retten til uskifte kan til en viss grad begrenses gjennom testament som den andre ektefellen har fått kunnskap om, jf. arveloven § 7.

Arveloven § 11 gir regler om forholdet mellom testamentsarvingene og den gjenlevende ektefellens uskifterett i tilfeller der arvelateren har opprettet testament. Første ledd gjelder testament til fordel for den førstavdødes livsarvinger, det vil si både felles livsarvinger og særskilte livsarvinger. Det følger av bestemmelsen at dersom den førstavdøde i testament har gitt uttrykk for at en eller flere av livsarvingene bør ha helt eller delvis arveoppgjør, kan retten, om det blir krevd, fastsette at boet helt eller delvis skal skiftes med tilsvarende oppgjør til alle arvingene. Annet ledd gjelder testament til fordel for andre enn livsarvinger. Denne bestemmelsen fastsetter at dersom den førstavdøde har opprettet testament med et slikt innhold, gjelder uskifteretten bare så langt den er i overensstemmelse med testamentet. Testamentet går med andre ord foran den gjenlevende ektefellens uskifterett, forutsatt at ektefellen er gjort kjent med testamentet i samsvar med § 7.

Arvelovutvalget foreslår at gjeldende arvelov § 11 ikke videreføres i den nye arveloven. Utvalget uttaler på side 80 i NOU 2014: 1:

«Utvalget har vurdert om arveloven § 11 bør videreføres. Bestemmelsen er ikke helt enkelt tilgjengelig. Dels kan det virke noe underlig at testasjoner som tilgodeser livsarvinger, skal ha et svakere vern enn testasjoner til utarvinger eller ubeslektede. Det er ikke helt opplagt hva tingrettens kompetanse egentlig går ut på i tilfeller hvor livsarvinger er tilgodesett i testamentet. Lovteksten åpner for helt eller delvis arveoppgjør til arvingene med tilsvarende oppgjør til alle arvingene, eller at gjenlevende blir sittende i uskifte med hele boet. I hvilken grad retten også kan legge til grunn et testament som bygger på noe annet enn likt oppgjør til alle livsarvingene, fremgår ikke av lovteksten. Hvilken vekt tingretten skal legge på behovene til henholdsvis gjenlevende ektefelle og livsarvingene, gis det heller ingen føringer på. Det er heller ikke angitt i hvilken grad man kan bygge på avdødes synspunkter om gjenlevendes og livsarvingenes behov.

Utvalget har kommet til at arveloven § 11 ikke bør videreføres. Konsekvensen av dette blir at ved et testament fra førstavdøde som fratar gjenlevende ektefelle uskifteretten og som gjenlevende ektefelle har fått kunnskap om, vil uskifteretten ikke kunne gjøres gjeldende. Boet må skiftes. Gjenlevende vil da ha krav på legalarv eller minstearv. Livsarvingene vil da også kunne kreve legalarv eller pliktdel. Testamentarvingen vil, med de begrensninger som følger av minstearv og pliktdel og andre rettigheter som ikke kan begrenses ved testament, få det han eller hun er begunstiget med i testamentet.

Hvis et testament skal begrense uskifteretten, bør dette sies uttrykkelig. Hvis førstavdødes testament bare fordeler arven mellom livsarvingene på en annen måte enn lovens fordeling, vil det normalt presumeres at testamentet ikke er til hinder for uskifte. Det får først virkning når uskifteboet skal skiftes. Hvis testamentet tilgodeser en tredjeperson, vil det oftere kunne presumeres at tredjepersonen får testamentsarven straks. Gjenlevende ektefelle kan eventuelt sitte i uskifte med det resterende av avdødes formue.

At arveloven § 11 ikke videreføres, innebærer at beskyttelsen av uskifteretten svekkes noe.»

Under høringen gir Jussformidlingen støtte til forslaget, men mener det bør klargjøres i lovteksten at arvelateren kan frata ektefellen uskifteretten i testament.

Også Oslo byfogdembete slutter seg til at § 11 ikke videreføres, og peker på at bestemmelsen er uklar og lite benyttet.

Departementet er enig i dette og går inn for å oppheve regelen i arveloven § 11. Dette innebærer en utvidelse av testasjonskompetansen. Bestemmelsen er lite brukt, noe som kan tyde på at det ikke er noe særlig behov for en slik regel. Etter departementets syn er dette heller ikke et område som egner seg for rimelighetssensur fra domstolene. Utgangspunktet bør derfor være at retten til uskifte kan begrenses ved testament på samme måte som retten til arv etter ektefellen. Et slikt testament må være kommet ektefellen til kunnskap før dødsfallet, jf. § 17 i lovforslaget.

8.3 Råderettsbegrensninger under uskifte. Rett til innsyn

8.3.1 Gjeldende rett

Etter arveloven § 18 første ledd har den lengstlevende ektefellen i levende live eierråderett over uskifteboet, med de unntak som er særskilt fastsatt. Eierråderetten er negativt avgrenset. Den gir adgang til alle disposisjoner som ikke er særskilt avskåret gjennom lov, avtale eller annet rettsgrunnlag.

Arveloven § 19 første ledd setter begrensninger for den lengstlevendes adgang til å gi bort gaver. Den lengstlevende kan ikke gi bort fast eiendom uten arvingenes samtykke eller gi andre gaver som står i et misforhold til boet. Det er i juridisk teori lagt til grunn at det skal tas utgangspunkt i en matematisk beregning for å avgjøre om en gave står i et misforhold til boet. Hvor terskelen for misforhold inntreffer, er det imidlertid ikke konsensus om. Dersom den lengstlevende ektefellen har gitt en gave i strid med begrensningene i § 19 første ledd, kan arvingene kreve gaven omstøtt ved dom dersom gavemottakeren skjønte eller burde ha skjønt at den lengstlevende ektefellen ikke kunne gi bort gaven.

Arveloven § 21 første ledd begrenser den lengstlevende ektefellens adgang til å foreta helt eller delvis skifte med bare én eller noen av arvingene. For å kunne gjennomføre helt eller delvis skifte med bare én eller noen av arvingene, må de andre arvingene motta en like stor arvelodd eller samtykke til et slikt delvis arveoppgjør. Dersom en arving har fått fullt eller delvis arveoppgjør uten at reglene i § 21 første ledd er fulgt, kan de andre arvingene kreve tilsvarende oppgjør, og hvis dette ikke blir tatt til følge, kreve at boet skiftes, jf. § 21 annet ledd. Etter § 21 tredje ledd skal det ved skiftet gjøres fradrag i en arvings arvelodd når denne arvingen har fått særoppgjør som ikke er endelig oppgjør.

Det følger av arveloven § 24 annet ledd at en arving kan kreve skifte dersom den lengstlevende ektefellen forsømmer oppfostringsplikten sin, eller hvis den lengstlevende «fer misleg åt så buet minskar unødig eller blir utsett for vesentlig minking».

Arveloven § 27 gir arvingene rett til å kreve vederlag i to situasjoner: Vederlag kan for det første kreves hvis uskifteboet er vesentlig redusert fordi den gjenlevende ektefellen har vanstyrt sine økonomiske saker, misbrukt retten til å rå over uskifteboet eller på annen måte har opptrådt utilbørlig. For det andre kan vederlag kreves dersom uskifteboet er redusert fordi den gjenlevende bruker uskiftemidler til å øke formuen sin utenfor uskifteboet eller til å erverve rettigheter eller ting som etter sin art er unntatt fra skifte.

Når det gjelder den lengstlevendes testasjonskompetanse, følger det av arveloven § 18 annet ledd at testasjonskompetansen er begrenset til «ein så stor part av buet som skal gå til hans eigne arvingar når han døyr», samt «bestemte eignelottar som ikkje førstavdøde særskilt har ført inn i buet».

Den lengstlevende ektefellen har ingen plikt til å opplyse arvingene om økonomien i uskifteboet, og arvingene har heller ikke rett til innsyn i økonomien i boet. Dersom uskiftet er basert på samtykke, kan imidlertid arvingene sette innsynskrav som ett av vilkårene for å gi samtykke.

8.3.2 Nordisk rett

Etter dansk rett er utgangspunktet at den lengstlevende ektefellen rår over uskifteboet som en eier. Råderetten er imidlertid begrenset gjennom enkelte lovbestemmelser, på samme måte som i norsk rett. Etter den danske arveloven § 31 stk. 1 kan arvingene kreve omstøtelse av gaver som står i misforhold til boet, dersom mottakeren visste eller burde vite at ektefellen satt i uskiftet bo, og at disposisjonen sto i misforhold til boet.

Dansk rett gir videre en adgang for arvingene til å kreve innsyn i den lengstlevende ektefellens økonomi, gjennom å begjære at skifteretten pålegger den lengstlevende å gi opplysninger. Det kreves holdepunkter for at det har blitt foretatt kritikkverdige disposisjoner for at skifteretten skal kreve opplysninger på vegne av arvingene.

Regler om uskifte finnes ikke i Sverige og Finland.

8.3.3 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget foreslår en videreføring av utgangspunktet om at den lengstlevende ektefellen rår over uskifteboet i levende live som en eier, jf. § 20 første ledd i utvalgets lovforslag. Det er imidlertid foreslått noen presiseringer som har betydning for den lengstlevende ektefellens råderett.

Utvalget foreslår en presisering av begrensningene i adgangen til å gi gaver, jf. regelen i nåværende § 19 første ledd. Utvalget kan ikke se noen grunn til at det skal være forskjellige regler for fast eiendom og andre aktiva i uskifteboet, og uttaler på side 85:

«Når det gjelder gaveterskelen, mener utvalget at det absolutte forbudet mot gavesalg av fast eiendom gir for lite spillerom, mens misforholdvilkåret ved andre gaver gir for stort spillerom for gjenlevende. Utvalget mener at gaveterskelen bør være slik at gjenlevende kan foreta alminnelige disposisjoner, som å utvise alminnelig gavmildhet mot sine nærmeste, men at større gavedisposisjoner og utdeling av arveforskudd bør være undergitt et strengere regime.»

Utvalget foreslår på denne bakgrunn å endre gaveterskelen slik at den begrenses av det som følger av «skikk og bruk», jf. den tilsvarende regelen i vergemålsloven § 41 første ledd første punktum. Bestemmelsen følger av § 21 første ledd i utvalgets lovforslag.

Utvalget mener at fristen for å reise omstøtelsessøksmål fortsatt bør løpe fra det tidspunktet arvingen fikk kunnskap om gaven. Utvalget går inn for at omstøtelsesoppgjøret skal skje ved at gavemottakeren tilbakefører verdien av gaven, jf. § 21 annet ledd i utvalgets lovforslag. Tilbakeføring av selve eiendelen, som følger av dagens regel, skal være mulig bare hvis partene er enige om det. Utvalget viser til at man med en slik regel unngår at den lengstlevende ektefellen selger eller gir bort objektet flere ganger. Man slipper også problemene med tinglysing, skjøte osv. i restitusjonsoppgjøret.

Utvalget drøfter også bestemmelsen i nåværende § 21 om at de andre arvingene har krav på en like stor andel av sine arvelodder dersom den lengstlevende ektefellen gir en eller noen av arvingene helt eller delvis arveoppgjør. Utvalget mener at de likhetshensynene som ligger til grunn for denne bestemmelsen, er så viktige at bestemmelsen bør videreføres. Utvalget vurderer dessuten om uskiftearvingene bør ha krav på tilsvarende oppgjør også hvis den lengstlevende ektefellen gir arveoppgjør til egne særkullsbarn eller testamentsarvinger. Og videre reiser utvalget spørsmål om den lengstlevendes arvinger bør kunne kreve tilsvarende oppgjør hvis den lengstlevende gir arveoppgjør til den førstavdødes arvinger. Utvalget går imidlertid ikke inn for slike regler. Det vises til begrunnelsen på side 86–87 i utredningen.

Arvelovutvalget foreslår i samsvar med dansk rett at arvingene skal kunne få innsyn i uskifteboets økonomi gjennom en adgang til å kreve at retten pålegger den lengstlevende ektefellen å gi opplysninger om økonomien. Utvalget drøfter spørsmålet på side 82–83 i NOU 2014: 1 og uttaler:

«Et visst innsyn kunne vært ønskelig, særlig når det gjelder spørsmål om gjenlevende har overskredet grensene for rådighet over uskifteboet. Det var som nevnt hensynet til å gi arvingene mulighet til å gripe inn overfor gjenlevendes misbruk på et tidlig stadium, for å effektivisere rådighetsbegrensningene i uskiftekapitlet, som var begrunnelsen for de danske reglene. At bestemmelsen har en ikke ubetydelig preventiv effekt, var trolig også en tilsiktet effekt av lovendringen i Danmark. Det er imidlertid også hensyn som taler mot å innføre regler om at arvingene skal ha innsyn i gjenlevendes økonomiske forhold, etter mønster av ekteskapsloven § 39 eller den danske bestemmelsen. En slik regel ville nok av mange bli oppfattet som krenkende, og den ville også kunne føre til at arvingene ville vokte på gjenlevende med argusøyne for å se om det foretas disposisjoner i strid med uskiftereglene.»

Utvalget viser videre til at under en sak for domstolene vil det etter de vanlige prosessreglene kunne kreves at partene fremlegger dokumenter som antas å være av betydning for saken, men utvalget mener det er uheldig at arvingene må gå så langt som til å anlegge søksmål for å få tilgang til vesentlige opplysninger om økonomien i uskifteboet. En rett til innsyn vil etter utvalgets syn kunne forhindre en del unødvendige søksmål. Og utvalget antar at det merarbeidet som retten får gjennom innsynsbegjæringene, trolig mer enn oppveies av de besparelsene domstolene får gjennom færre omstøtelsessøksmål.

Arvelovutvalget drøfter på side 84 om visse disposisjoner bør kreve samtykke fra arvingene, men kommer til at dette ville innebære en så stor begrensning i den lengstlevende ektefellens råderett at det ikke bør innføres. Med samme begrunnelse går utvalget heller ikke inn for en adgang til å få dom for råderettsforbud over enkelte eiendeler i uskifteboet. Utvalget drøfter om det i stedet bør innføres en varslingsplikt ved overdragelse av fast eiendom. Mindretallet (Forsnes og Kløvstad) går inn for en slik regel og viser til at det hvert år er et betydelig antall tvister om arveloven § 19, og at nesten alle dreier seg om overdragelse av fast eiendom. Flertallet (Coward, Frantzen, Hambro, Buttingsrud Mathiesen og Unneberg) går ikke inn for en varslingsregel. Flertallet mener at en slik regel gir et kunstig skille mellom forskjellige typer av eiendeler, og at en slik regel vil kunne innskrenke den gjenlevendes råderett betraktelig fordi den gjenlevende kan avstå fra ellers fornuftige overdragelser av fast eiendom av frykt for at det skal oppstå konflikter i familien.

Når det gjelder den lengstlevendes testasjonskompetanse, foreslår utvalget i § 20 annet ledd en videreføring av prinsippet i gjeldende lov om at den lengstlevende i testament kan rå over en andel av boet som svarer til det den lengstlevendes egne arvinger skal ha når han eller hun dør.

8.3.4 Høringsinstansenes syn

Den Norske Advokatforening er enig med Arvelovutvalget i at terskelen for hvilke gaver den gjenlevende ektefellen kan gi, bør være lik for alle typer gaver, jf. regelen i gjeldende arvelov § 19 første ledd, og støtter kriteriet «skikk og bruk». Advokatforeningen ønsker en presisering i forarbeidene av hvorvidt terskelen er ment å skulle senkes.

Den norske Dommerforening har ikke innsigelser mot at det etableres en felles regel for fast eiendom og andre gaver, men mener det er behov for en presisering av om man med forslaget ønsker en innstramming. Dommerforeningen mener det bør gis en konkret veiledning om hvor grensen skal gå, og viser til at en slik endring av grensen lett vil skape uklarhet og være prosessdrivende.

Statens sivilrettsforvaltning mener at bestemmelsens ordlyd må legges så likt opp til vergemålslovens ordlyd som mulig, slik at begrepets innhold kan utledes likt av begge lovene.

Oslo byfogdembete er enig i at den særskilte bestemmelsen for fast eiendom ikke bør videreføres, men mener at dagens kriterium for gaver ellers fungerer tilfredsstillende, og viser til at det foreligger langvarig praksis om dagens ordlyd. Fylkesmannen i Oslo og Akershus gir uttrykk for at det nåværende kriteriet kanskje gir en bedre anvisning på hvilke gaver som kan deles ut fra et uskiftebo, enn det foreslåtte kriteriet «skikk og bruk». En endring av ordlyden vil etter denne høringsinstansens syn «kunne føre til en større usikkerhet hos gavegiver, samt bidra til konflikt mellom fremtidige arvinger i større grad enn hva som er tilfelle i dag».

Førsteamanuensis Tarjei Bekkedal ved Universitetet i Oslo støtter ikke utvalgets forslag til presisering av gaveregelen. Bekkedal gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at utvalgets forslag griper for langt inn i den lengstlevendes disposisjonsfrihet, og uttaler blant annet:

«Jeg er ikke uenig i at utvalgets forslag – skikk og bruk kriteriet vil skape større klarhet i snever rettsteknisk forstand. I praksis er det er ikke opplagt hva man vinner ved dette. Mishøvekriteriet i arveloven § 19 har eksistert lenge, uten at det har generert mange tvister for domstolene. Til sammenlikning har den eneste klare regelen som vi i dag finner i norsk rett, det absolutte forbudet mot gavesalg av fast eiendom, gitt opphav til en rekke konflikter. Det illustrerer at klarhet ikke forhindrer tvister, så lenge den klare regelens innhold er urimelig og har en diskutabel rettspolitisk begrunnelse. I praksis vil arvelovutvalgets forslag fullstendig frarøve lengstlevende muligheten til å gi bort fast eiendom eller selge til familiepris. For andre gaver blir hensynet til fleksibilitet ofret til fordel for en strømlinjeformet jus. Det kan se ut som om forslaget forsterker eksisterende problemer og skaper nye.»

Bekkedal går også inn for en endring av nåværende § 21 om arveoppgjør og tar til orde for at den lengstlevende når som helst bør kunne skifte med en eller flere av enkeltarvingene.

Finans Norge ønsker en presisering av om disposisjoner som kausjon, realkausjon og meddebitoransvar, for eksempel slik foreldre ofte bidrar til sine barn i etableringsfasen ved kjøp av fast eiendom, skal forstås som en del av gavebegrepet etter loven.

Oslo byfogdembete slutter seg til utvalgets forslag til regel om omstøtelsesoppgjøret i § 21 annet ledd i utvalgets lovforslag.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Den Norske Advokatforening støtter forslaget om at tingretten skal kunne pålegge den lengstlevende å gi nærmere opplysninger om disposisjoner over uskifteboet. Den Norske Advokatforening antar som utvalget at en slik adgang vil kunne ha en preventiv effekt. Fylkesmannen i Oslo og Akershus viser til at uskifteinstituttet er basert på tillit, og at den gjenlevende kan fortsette å sitte i uskifte selv om det opprettes vergemål for vedkommende, men uten fratakelse av rettslig handleevne. Det heter i uttalelsen:

«Fylkesmannen mottar jevnlig spørsmål om arvingers rett til innsyn i den vergetrengendes økonomiske disposisjoner både i tidsrommet før og etter oppnevning av verge, og vi vil kun i begrenset grad kunne gi den ønskede informasjon. Dette til tross for at en person på grunn av sin diagnose vil kunne ha gjort disposisjoner som er lovstridige. Etter vårt syn har arvinger i dag få muligheter til å ivareta sin rettsstilling uten å reise omstøtelsessøksmål eller kreve et skifte av uskifteboet. Denne typen søksmål innebærer en høy prosessrisiko da arvingenes kunnskap om økonomiske disposisjoner vil være svært begrenset.»

Oslo byfogdembete og Den norske Dommerforening er skeptiske til forslaget. Den norske Dommerforening reiser spørsmål om det er behov for en slik regel, og uttaler videre:

«Forslaget er ikke vurdert opp mot den adgang partene har til bevissikring utenfor rettssak i tvisteloven kapitel 28. Forslaget reiser problemstillinger om tingrettens rolle ved aktiv informasjonstilgang. Det er – i motsetning til reglene om bevistilgang etter tvisteloven kapitel 28 – ikke lagt opp til en partsprosess. Det er også et spørsmål om lagmannsrettens prøvingsadgang for slike avgjørelser skal begrenses etter tvisteloven § 29-3 tredje ledd.»

Oslo byfogdembete uttaler at man er meget skeptisk til forslaget, og at det vil innebære en stor endring sammenliknet med dagens ordning. Det vises videre til at arvingene kan oppfatte innsynsretten slik at de også har visse rettigheter vedrørende disponeringen av uskifteboet. Oslo byfogdembete savner for øvrig en nærmere regulering av partsprosessen og andre saksbehandlingsregler. Videre stiller Oslo byfogdembete seg tvilende til utvalgets antakelse om at domstolenes merarbeid ved en slik bestemmelse vil oppveies av en reduksjon av antall omstøtelsessøksmål. Oslo byfogdembete mottar ifølge høringsuttalelsen i dag få omstøtelsesbegjæringer, og disse fremmes ofte først i forbindelse med skiftet når den lengstlevende er død.

Finans Norge peker på at den foreslåtte bestemmelsen ikke setter begrensninger for adgangen til å be om opplysninger tilbake i tid. Finans Norge gjør i den sammenheng oppmerksom på at det ikke kan påregnes at et finansforetak kan fremskaffe opplysninger om disposisjoner som ligger lenger tilbake i tid enn pålagt oppbevaringstid. Finans Norge påpeker videre at dersom informasjonen som etterspørres, blir omfattende eller arbeidskrevende å fremskaffe, vil dette også ha en kostnadsmessig side. Finansforetaket må etter denne høringsinstansens syn være berettiget til å få dekket sine kostnader forbundet med slik informasjonsfremlegging.

Oslo byfogdembete er enig med Arvelovutvalget i at det ikke bør innføres krav om at visse disposisjoner krever arvingenes samtykke. Handelshøyskolen BI uttaler på den annen side:

«Uskifte gir lengstlevende rett til å disponere over førstavdødes eiendeler og verdier uten å skifte arven med egne barn. Særkullsbarn må samtykke. Anmodningen kommer ofte lenge før et dødsfall og avslag eller strenge vilkår vil lett medføre konflikter og uønskede disposisjoner. Mange innser dessuten først hva samtykket innebar når steforelderen forbruker arven og/eller tilgodeser egne barn, noe som neppe er uvanlig. Båndet og lojaliteten mellom steforeldre og stebarn er mye svakere enn mellom foreldre og egne barn, særlig når det er konflikter eller lenge siden førstavdøde døde.

Disse forholdene tilsier at førsteavdødes særkullsbarn bør sikres bedre enn i dagens regler og i forhold til reglene som utvalget foreslår.

Ofte er det vesentligste av formuen felles bolig og hytte. Et lovfestet krav om samtykke når avdødes andel pantsettes eller selges vil styrke særkullsbarnas stilling. Gjenlevende må selvsagt ha rett og mulighet til å flytte, men særkullsbarna bør kunne sikre sine interesser ved for eksempel å kunne hindre at avdødes andel pantsettes og eventuelt kreve at overskudd fra salg skal kreves skiftet. Tinglysning kan enkelt skape klarhet om eiendommer beheftet med uskifte, og bidrar dermed til å sikre særkullsbarnas interesser.»

Den norske Dommerforening uttaler seg i favør av forslaget fra Arvelovutvalgets mindretall om å innføre en varslingsregel ved overdragelse av fast eiendom. Dommerforeningen uttaler:

«En slik melding vil kunne avverge mange etterfølgende prosessdrivende spørsmål. Det blir klarhet i fristen for søksmål, og kan eventuelt gi grunnlag for omvendt bevisbyrde. En annen fordel er at det fremtvinger en tvist kort tid etter overdragelsen, hvor verdivurdering mv. vil være klart enklere enn senere. Fagutvalget vil peke på at det ved overdragelse av fast eiendom uansett involverer mange formalia, deriblant normalt tinglysning, slik at krav om varsel ikke vil være særlig tyngende.»

Oslo byfogdembete slutter seg på den annen side til flertallets syn om at det ikke bør innføres en varslingsregel.

8.3.5 Departementets vurdering

Departementet går inn for å opprettholde utgangspunktet om at den gjenlevende i levende live rår over uskifteboet som en eier. Som etter gjeldende arvelov er dette likevel bare et utgangspunkt. Uskifteretten defineres nærmere av de begrensningene i råderetten over uskifteboet som følger av lov, avtale eller annet rettsgrunnlag. Det vises til § 22 første ledd i departementets lovforslag.

Et særlig spørsmål er hvilke begrensninger som skal gjelde for utdelinger fra et uskiftebo. Arvelovutvalget foreslår som nevnt å oppheve det absolutte forbudet mot å gi bort fast eiendom. Videre foreslår utvalget en endring av terskelen for hva den lengstlevende kan gi i gave, slik at den gjeldende begrensningen om misforhold endres til en begrensning om at gaven må ligge innenfor det som følger av «skikk og bruk».

Departementet er enig i at det kan være grunn til å oppheve det absolutte forbudet mot å gi bort fast eiendom eller selge en fast eiendom til gavepris. Selv om fast eiendom utgjør den vesentligste eiendelen i de fleste bo, er variasjonen stor, og det kan virke vel strengt at en ektefelle i et bo med store verdier kan dele ut betydelige verdier i kontanter uten å rammes av en gavebegrensning, men ikke kan gi bort en beskjeden hytte til en nærstående som er spesielt knyttet til denne eiendommen.

Departementet er mer i tvil om utvalgets synspunkt om at nåværende § 19 gir den lengstlevende for stort spillerom når det gjelder andre former for gaver. Departementets utgangspunkt er at uskifte skal være et godt alternativ for den gjenlevende ektefellen slik at han eller hun i hvert fall når det gjelder materielle verdier, i så stor grad som mulig kan fortsette livet slik det var før dødsfallet. Uskifteordningen blir mindre attraktiv dersom råderetten over boet blir svært begrenset sammenliknet med hva en ektefelle kan gjøre i ekteskapet eller etter et skifte.

Etter gjeldende arvelov er det avgjørende om gaven står i «mishøve til formuen i buet». Etter departementets vurdering vil en endring der terskelen knyttes til vilkåret «skikk og bruk», innebære en reell innskrenkning av den lengstlevendes råderett. Dette harmonerer ikke godt med at det ellers legges opp til at arvelovens regler skal beskytte den lengstlevende ektefellen. Departementet har i den forbindelse merket seg at det ikke er noen av høringsinstansene som gir uttrykk for at det er behov for å innføre strengere gaveregler enn det som følger av gjeldende lov. Departementet legger for øvrig også en viss vekt på at det er betydelig praksis knyttet til det gjeldende kriteriet, og at en endring vil kunne skape en del usikkerhet om innholdet i det nye begrepet. Etter departementets vurdering er det heller ikke gitt at en begrensning knyttet til «skikk og bruk», er enklere å forholde seg til enn et kriterium knyttet til misforhold.

Departementet går etter dette inn for å beholde den nåværende regelen om at det er forbudt å gi gaver som står i et misforhold til formuen i boet. Departementet foreslår samtidig å oppheve det særlige forbudet mot å gi bort fast eiendom, se § 23 første ledd i lovforslaget. Det vil etter dette gjelde samme regel for fast eiendom som for andre typer gaver. Men i praksis vil nok det å gi bort en fast eiendom ofte rammes av den foreslåtte bestemmelsen.

Når det gjelder reglene om omstøtelse og omstøtelsesoppgjøret, slutter departementet seg til utvalgets forslag, se § 23 annet ledd i departementets lovforslag.

Departementet er også enig i utvalgets vurdering av regelen i nåværende § 21 om at de andre arvingene har krav på en like stor andel av sine arvelodder dersom den lengstlevende gir noen av arvingene arveoppgjør. Likhetshensyn taler for en slik regel, og bestemmelsen er videreført i § 24 i departementets lovforslag. Når det gjelder spørsmålet om hvilke arvinger bestemmelsen bør få anvendelse for, vises til merknaden til § 24.

Med det formål å redusere antallet tvister foreslår et mindretall i Arvelovutvalget et krav om at arvingene må varsles ved overdragelse av fast eiendom. Departementet er enig med mindretallet i at en ordning med varsel til arvingene kan virke konfliktforebyggende. Spørsmålet er imidlertid hvordan man skal kunne sikre at en slik varslingsregel blir etterlevd i praksis. Mindretallet har ikke utformet noe lovforslag om varslingsregelen, og i omtalen av den foreslåtte bestemmelsen sier mindretallet ikke noe om hva slags konsekvenser man eventuelt har sett for seg at det skal ha om den lengstlevende unnlater å varsle arvingene. Den eneste mulige rettslige konsekvensen departementet kan se for seg, er en regel om skifteplikt eller at overdragelsen av den faste eiendommen skal anses ugyldig eller kan omstøtes hvis arvingene ikke varsles. Dette ville imidlertid være uforholdsmessig strengt. Varslingsregelen fremstår etter dette som en ren ordensforskrift. Med tanke på at det først og fremst er i de uskifteboene der det ligger an til konflikt mellom den lengstlevende og arvingene at det er behov for en slik regel, er departementet i tvil om det vil ha tilstrekkelig effekt å gi et pålegg om varsling som det ikke er knyttet noen sanksjoner til. Departementet legger også en viss vekt på hensynet flertallet viser til, om at en varslingsregel vil kunne føre til at den lengstlevende avstår fra ellers fornuftige disposisjoner. Departementet foreslår på denne bakgrunn ikke å følge opp mindretallets forslag.

Som det fremgår av punkt 8.3.3, foreslår Arvelovutvalget at arvingene skal kunne gis rett til innsyn i den lengstlevendes økonomi etter mønster fra dansk rett. Departementet er enig med utvalget i at en regel som gir muligheter for innsyn, kan forhindre at den lengstlevende forringer uskifteboet på en slik måte at arvingene senere kan kreve skifte, jf. lovforslaget § 28. Videre vil regelen kunne forebygge tvister ved at den legger til rette for mer åpenhet.

Den norske Dommerforening reiser i høringen spørsmål om forholdet til reglene i tvisteloven kapittel 28 om bevissikring utenfor rettssak. Departementet er enig med denne høringsinstansen i at behovet for utvalgets foreslåtte bestemmelse må vurderes i lys av tvistelovens alminnelige regler. Etter departementets vurdering gir reglene i tvisteloven kapittel 28 langt på vei en hensiktsmessig regulering av de formene for bevissikring som utvalgets bestemmelse tar sikte på. Det er videre en fordel om domstolene kan forholde seg til et kjent system som følger de vanlige prosessreglene. En egen regel i arveloven der domstolens rolle og oppgaver avviker fra tvistelovens alminnelige regler, vil reise særlige spørsmål.

Departementet ser likevel behov for en særskilt regulering for uskiftetilfellene når det gjelder vilkåret for når man kan begjære bevissikring utenfor rettssak. Etter tvisteloven § 28-2 er det et vilkår at det «er en nærliggende risiko for at beviset vil gå tapt eller bli vesentlig svekket, eller av andre grunner er særlig viktig å få tilgang til beviset før sak er reist». Adgangen til bevissikring etter alternativet om «andre grunner» åpner for at reglene i kapittel 28 kan benyttes for å vurdere om det er grunnlag for å gå til sak, se NOU 2001: 32 B side 987–988. Det fremgår imidlertid samtidig av forarbeidene til tvisteloven at vilkåret om at det skal være særlig viktig å få tilgang til beviset, gir anvisning på en streng vurderingsnorm, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 470. Det er derfor mulig at de alminnelige bevissikringsreglene i tvisteloven kapittel 28 vil sette snevrere rammer for arvingenes muligheter til innsyn enn det utvalget har sett for seg med sitt lovforslag. På bakgrunn av det særlige forholdet mellom den lengstlevende og arvingene i et uskiftebo kan det etter departementets syn være grunn til å oppstille noe lempeligere vilkår for bevissikring utenfor rettssak i forbindelse med den lengstlevendes disposisjoner i et uskiftebo enn det som gjelder etter de alminnelige reglene i tvisteloven. Ut fra formålet med bestemmelsen bør det etter departementets syn være tilstrekkelig for en begjæring om bevissikring at «det er grunn til å tro at den lengstlevende ektefellen har rådet over uskifteformuen i strid med reglene i §§ 23 eller 24 eller på en måte som omfattes av § 28 annet ledd». Ut over dette bør de alminnelige reglene i tvisteloven få anvendelse.

Departementet foreslår etter dette en egen regel i arveloven som gir arvingene adgang til å begjære bevissikring etter reglene i tvisteloven kapittel 28, men det foreslås en utvidelse sammenliknet med vilkårene etter tvisteloven § 28-2. Det vises til § 25 i lovforslaget.

Departementet er ellers enig med Arvelovutvalget i at det av hensyn til ektefellens råderett ikke bør innføres krav om samtykke fra arvingene for visse disposisjoner. Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag når det gjelder den lengstlevendes testasjonskompetanse. Det vises til § 22 annet ledd i lovforslaget og merknaden til denne bestemmelsen.

8.4 Den lengstlevendes gjeldsansvar

Etter gjeldende arvelov § 20 innebærer uskifte at den lengstlevende ektefellen blir personlig ansvarlig for arvelaterens forpliktelser. Den lengstlevende ektefellens uskiftebegjæring fyller samme funksjon som en gjeldsovertakelseserklæring, og når uskifteattesten er utstedt, kan den lengstlevende ikke ombestemme seg om overtakelsen av gjeldsansvaret.

Arvelovutvalget vurderer reglene om gjeldsansvaret på side 81–82 i NOU 2014: 1. Arvelovutvalget viser til Skiftelovutvalgets forslag om at arvingenes ansvar begrenses til det de mottar i arv, se NOU 2007: 16 side 75 flg. og punkt 26.2 i proposisjonen. (Arvelovutvalget viser på side 81 i utredningen til at Skiftelovutvalget foreslår en endring av reglene om den lengstlevendes gjeldsansvar i forbindelse med uskifte, men departementet antar at det siktes til Skiftelovutvalgets forslag om arvingenes gjeldsansvar ved privat skifte.) Arvelovutvalget uttaler at det er enig i intensjonen bak Skiftelovutvalgets forslag, og mener at den lengstlevende ikke bør være ansvarlig for den førstavdødes gjeld ut over det han eller hun overtar i uskifte. Arvelovutvalget gir samtidig uttrykk for at man har forståelse for de innvendingene mot Skiftelovutvalgets forslag som kom i høringsrunden (se punkt 26.2.4). Arvelovutvalget uttaler at departementet ved sin gjennomgåelse av gjeldsansvarsreglene bør se nærmere på hvordan man kan sikre kreditorinteressene bedre.

Under høringen støttes Arvelovutvalgets forslag av Den Norske Advokatforening. Advokatforeningen er likevel enig med utvalget i at det er behov for å sikre kreditorinteressene.

Finans Norge er ikke enig i forslaget og uttaler:

«En endring av rettstilstanden som foreslått av Skiftelovsutvalget vil ha svært uheldige konsekvenser. Vi vil særlig påpeke at det ved gjenlevendes vurdering av om hvorvidt hun/han skal sitte i uskifte vil være lite notoritet rundt hva som tilhører boet, og at en ansvarsbegrensning som foreslått kan friste til kreditorunndragelse. Det må kunne legges til grunn at gjenlevende ektefelle er den nærmeste til å kjenne ekteparets økonomiske situasjon, og gjenlevende har god tid til å vurdere konsekvensene av å overta et bo i uskifte, jf også rettens mulighet til å forlenge fristen for uskiftebegjæringen.»

Heller ikke Oslo byfogdembete er enig i forslaget. Oslo byfogdembete viser til sin høringsuttalelse som ble avgitt til Skiftelovutvalgets forslag, og opprettholder de innvendingene som det ble gitt uttrykk for der.

Departementet går ikke inn for å begrense den lengstlevendes ansvar for den førstavdødes forpliktelser slik Arvelovutvalget foreslår. Som det fremgår av punkt 26.2.5, går departementet ikke inn for å følge opp Skiftelovutvalgets forslag om at arvingene ved et privat skifte skal være ansvarlige for arvelaterens forpliktelser bare innenfor rammene av boets midler. Dette bør få betydning også for reglene om den lengstlevendes ansvar for arvelaterens forpliktelser når den lengstlevende velger å sitte i uskifte. Departementet foreslår i § 20 dermed en videreføring av regelen i gjeldende arvelov om at den lengstlevende ektefellen ved å velge uskifte blir personlig ansvarlig for den førstavdødes forpliktelser.