7 Samboeres arverett

7.1 Gjeldende rett

Regler om legalarverett for samboere kom inn i arveloven ved endringslov 19. desember 2008 nr. 112 og trådte i kraft 1. juli 2009. Før dette hadde samboere ikke rett til arv etter hverandre i kraft av loven. En redegjørelse for utviklingen av samboeres arverettslige stilling er gitt i NOU 2014: 1 på side 45–46.

Arveloven § 28 a definerer hvem som skal regnes som samboere. Med samboerskap menes at to personer over 18 år, som verken er gift, registrert partner eller samboer med andre, lever sammen i et ekteskapsliknende forhold, jf. første ledd. Videre følger det av annet ledd at man kan ha å gjøre med et samboerskap selv om partene for en tid bor fra hverandre på grunn av utdanning, arbeid, sykdom, opphold på institusjon og liknende. Men ut over dette er det et krav at partene levde sammen på dødsfallstidspunktet. Videre slås det i annet ledd fast at partene ikke kan regnes som samboere hvis de er så nært beslektet at de ikke kunne ha inngått ekteskap med hverandre etter ekteskapsloven § 3.

For at samboerne skal ha arverett etter hverandre, må et ytterligere vilkår være oppfylt: Arverett i kraft av loven har bare de samboerne som har, har hatt eller venter barn sammen, jf. § 28 b første ledd første punktum. Arven utgjør fire ganger folketrygdens grunnbeløp (i underkant av 388 000 kroner i 2018). Samboerens arverett går foran livsarvingenes rett til arv etter loven.

Den nevnte regelen innebærer at et langvarig samboerskap i seg selv ikke utløser rett til arv etter loven. Er vilkåret om felles barn ikke oppfylt, må det være fastsatt i testament dersom den gjenlevende samboeren skal ha arverett. Og har arvelateren særskilte livsarvinger, må testamentet i utgangspunktet respektere disse livsarvingenes pliktdelsarv etter arveloven § 29. Når det gjelder pliktdelsarven, har imidlertid arveloven § 28 b første ledd annet punktum en unntaksregel for samboere som har bodd sammen i minst fem år. Innenfor en beløpsgrense på fire ganger folketrygdens grunnbeløp kan det fastsettes en arverett for den gjenlevende samboeren i testament som går foran de særskilte livsarvingenes pliktdelsarv.

Den arveretten en samboer har etter loven, kan begrenses eller bortfalle hvis dette fastsettes i testament. Det er imidlertid et vilkår etter arveloven § 28 b annet ledd, tilsvarende det som gjelder for ektefeller etter § 7, at samboeren må ha fått kjennskap til testamentet før arvelateren døde. Dette gjelder likevel ikke dersom det var umulig eller etter forholdene ville være urimelig vanskelig å varsle ham eller henne.

Kort oppsummert går arvelovens regler om arverett for samboere etter dette ut på følgende: Samboere med felles barn har arverett etter hverandre etter loven, men kan begrense arveretten ved testament. Arven utgjør 4G. Samboere uten felles barn, men med minst fem års samboerskap, har ikke arverett etter hverandre etter loven, man kan gi hverandre arverett ved testament. Innenfor en grense på 4 G går denne arveretten foran eventuelle livsarvingers pliktdelsarv. Også for samboere med kortere samboerskap enn fem år (og ikke felles barn) må arveretten eventuelt følge av testament, men for disse samboerne gjelder det ikke noe unntak fra pliktdelsreglene for det tilfellet at arvelateren etterlater seg særskilte livsarvinger.

7.2 Utenlandsk rett

Etter dansk rett har samboere ikke rett til arv etter hverandre etter loven. Samboere kan imidlertid gi hverandre samme arverettslige stilling som ektefeller med fullstendig særeie hvis dette fastsettes i et testament, jf. den danske arveloven §§ 87 og 88.

Heller ikke etter svensk rett har en gjenlevende samboer rett til arv etter loven. Men en gjenlevende samboer er til en viss grad beskyttet gjennom familieformuerettslige regler. Når et samboerforhold opphører ved samlivsbrudd eller ved en av samboernes død, skal det skje en deling av «samboegendom», det vil si bolig og innbo som er ervervet til felles bruk. Slik eiendom skal i utgangspunktet deles etter fradrag for gjeld, jf. sambolagen 14 §, men har samboerskapet opphørt på grunn av den enes død, gjelder denne regelen bare til den gjenlevende samboerens fordel, jf. 18 § 1. st. En gjenlevende samboer har også rett til naturalutlegg i «samboegendom» i konkurranse med andre arvinger. 18 § 2. st. har dessuten en arverettslig beskyttelsesregel som lyder slik:

«Om ett samboförhållande upphör till följd av att en sambo avlider, har den efterlevande sambon rätt att vid fördelningen av samboegendomen som sin andel alltid få ut så mycket av den behållna egendomen efter avdrag för skulder, i den mått den räcker, att det motsvarar två gånger det vid tiden för dödsfallet gällande prisbasbeloppet enligt lagen (1962: 381) om allmän försäkring.»

Retten etter denne regelen går foran pliktdelsarven, men den beregnes bare av «samboegendom».

En gjenlevende samboer har ikke legalarverett etter finsk rett. Den finske ärvdabalken gir imidlertid den gjenlevende samboeren rett til bidrag fra dødsboet i visse tilfeller, jf. 8. kap. 2 §. Denne bestemmelsen går ut på at arvelaterens samboer kan «ur kvårlåtenskapen få bidrag i pengar, i form av någon annan egendom eller rätt att använda egendom efter vad som bedöms skäligt, om hans eller hennes försörjning har försämrats till följd av arvlåtarens död och bidraget behövs för att trygga försörjningen». Bidraget skal primært dekkes av midler som ikke er pliktdelsarv. Ved vurderingen av om det skal gis bidrag, skal det tas hensyn til samboerens muligheter til å forsørge seg selv gjennom formue og inntekt, den gjenlevende samboerens alder, samboerskapets varighet og andre liknende omstendigheter.

For øvrig omtale av utenlandsk rett vises til side 47–48 i NOU 2014: 1.

7.3 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget foreslår at samboere som har, har hatt eller venter barn sammen eller som har vært samboere i minst fem år, arverettslig blir likestilt med ektefeller. Utvalget foreslår med andre ord en utvidelse av hvilke samboere som skal ha rett til arv etter hverandre, og omfanget av arveretten. Begrunnelsen for forslaget fremgår på side 48–54 i NOU 2014: 1.

Utvalget tar utgangspunkt i at samboeres arverettslige stilling bør vurderes ut fra de sosiale realitetene i dagens samfunn. Arvelovgivningen bør etter utvalgets mening så langt som mulig være nøytral i forhold til ulike samlivsformer. Arvelovutvalget viser til at samboerskap i stigende grad har blitt en akseptert samlivsform i Norge, og at lovgivningen på stadig flere felt har likestilt ektefeller og samboere. Utvalget mener at dette har vært medvirkende til at mange samboere i dag lever med en rettsforestilling om at det finnes lovregler som gir dem en viss arverettslig beskyttelse. Utvalget finner det rimelig at det er et visst samsvar mellom folks alminnelige rettsbevissthet og den faktiske rettstilstanden.

Likestilling mellom kvinner og menn er etter utvalgets syn et argument for å styrke samboernes arverettslige stilling. Kvinner kommer gjennomgående langt svakere ut enn menn av dagens ordning. I mange samboerskap kan også hensynet til den som har tapt økonomisk på hvordan familien har fordelt hjemme- og utearbeidet, tilsi en sterkere utbygging av arverettighetene. Utvalget viser også til beskyttelseshensyn. Utvalget ser det som et poeng å sikre at den gjenlevende samboeren får visse minimumsrettigheter, som ikke kan begrenses ensidig av den andre parten i forholdet. Utvalget viser dessuten til at arverettigheter for samboere, som for ektefeller, kan tuftes på en kompensasjonstankegang. Partene har i fellesskap bygget opp verdier under samlivet gjennom direkte eller indirekte bidrag. Det er da naturlig at den gjenlevende samboeren kompenseres for denne innsatsen i skifteoppgjøret. Videre viser utvalget til at arveretten også bygger på et solidaritetshensyn. Utvalget uttaler at loven bør påse at de fremtidige behovene for den gjenlevende samboeren blir ivaretatt, for eksempel behovet for et hjem.

For samboernes felles barn vil det være av betydning at en arverett for den gjenlevende samboeren øker muligheten for å kunne beholde familiehjemmet. En arverett for samboeren vil gå ut over arvelaterens særkullsbarn, men særkullsbarna kan uansett ikke forhindre at deres mor eller far gifter seg med sin samboer. I og med at samboerne når som helst kan gifte seg, mener utvalget at det heller ikke for særkullsbarna er noen tungtveiende hensyn som taler mot en legalarverett for samboere.

Arvelovutvalget uttaler ellers at det har vært maktpåliggende å finne frem til løsninger som skaper stor forutsigbarhet, har klare kriterier, og som dessuten ikke skiller seg fra andre samboerregler eller fra regler som gjelder ektefeller, hvis ikke dette er absolutt nødvendig. Utvalget uttaler dessuten på side 50 i utredningen:

«Det har ofte vært fremhevet som et argument mot arverett og andre rettigheter for samboere, at samboerne har valgt ikke å gifte seg, og at de kan inngå ekteskap dersom de ønsker rettsvirkningene av ekteskap. Enkelte vil hevde at denne friheten for samboerparet ikke bør tas fra dem. Et slikt resonnement bygger etter utvalgets syn på en feilslutning. Spørsmålet er ikke om samboerparet har en valgfrihet, men om den enkelte samboer har denne friheten. Et ekteskap forutsetter enighet – ekteskapet blir ikke noe av så lenge den ene parten ikke vil, eller holder den andre på vent. Derfor er det ikke samboerparets frihet man beskytter ved ikke å likestille samboere og ektefeller arverettslig, det er friheten til den ene samboeren som ikke ønsker lovregulering. Særlig i dag, hvor den sosiale aksepten av samboerforhold er utbredt, er det fullt akseptabelt for en samboer å motsette seg ekteskap. Utvalget mener det er uheldig at en arvelater som bevisst unnlater å gifte seg med sin samboer, skal kunne unndra seg det rettslige ansvaret som andre i samme faktiske situasjon har gjennom lovgivningen for ektefeller. Den økonomisk sterkeste parten kan i dagens situasjon ensidig spekulere i å slippe økonomiske forpliktelser.»

Utvalget uttaler at argumentet om at samboere står fritt til å tilgodese hverandre gjennom testament, også er et argument som teoretisk sett er riktig, men som i praksis er uholdbart. Utvalget legger til grunn at det i praksis bare er et lite antall samboere som oppretter testament.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke samboere som bør ha arverett etter hverandre, foreslår utvalget en videreføring av samboerdefinisjonen i nåværende § 28 a. Utvalget mener at samboere som har, har hatt eller venter felles barn, fortsatt bør være arveberettigede. Videre går utvalget som nevnt inn for at også samboere uten felles barn bør ha legalarverett dersom de har bodd sammen i minst fem år. Begrunnelsen for at arveretten etter gjeldende lov er begrenset til samboerpar med felles barn, er at samboere uten felles barn er en mer heterogen gruppe enn samboere med barn. Utvalget er enig i dette, men uttaler:

«Likevel er utvalget av den oppfatningen at også flertallet av samboere uten felles barn ville ønske å tilgodese hverandre ved dødsfall. Også i samfunnet som helhet antar utvalget at det er støtte for arverett for samboere. Vi har ingen norske vitenskapelige undersøkelser som viser dette. Det er imidlertid gjort undersøkelser i andre sammenlignbare land. I England og Wales ble det i 2007 utført store undersøkelser ved universitetene i Cardiff og Sheffield. Undersøkelsene fra England viste stor støtte for at gjenlevende samboer skulle være arving i kraft av loven. Selv hvor samboerskapet var barnløst og bare hadde vart i to år, svarte 65 % av respondentene at samboeren burde arve noe, av disse mente 70 % av samboers arvelodd burde være minst en halvpart.»

Utvalget mener at beskyttelseshensynet må veie tyngre enn de rettstekniske hensyn som eventuelt kunne tilsi at det bare er tilknytning ved felles barn som utløser arverett etter loven.

Utvalget mener at samboeres arverett bør være den samme som ektefellers arverett, det vil etter utvalgets forslag si halve arven i konkurranse med livsarvinger og hele arven i konkurranse med andre slektsarvinger (se punkt 6.3.3 og 6.4.3). Utvalget uttaler på side 53:

«Utvalget ser ingen grunn til forskjellsbehandling av ektefeller og samboere. Beskyttelsesbehovene er de samme. Da bør også beskyttelsen være den samme. Med den utviklingen som finner sted internasjonalt, hvor arverettslig likestilling av ektefeller og samboere blir stadig mer utbredt, kan man heller ikke utelukke at likestilling av ektefeller og samboere vil tvinge seg frem på grunnlag av våre internasjonale forpliktelser – særlig EMK.

Det er også en fordel at reglene er rettsteknisk enkle å håndtere. De samme reglene for ektefeller og for samboere innebærer at reglene for samboere bygger på godt utprøvde regelmodeller. Videre vil det innebære at lovteksten blir enklere enn hvis man skulle ha forskjellige regelsett for de to gruppene av livsledsagere.

En opptrapping ut fra nærheten til de andre arvingene på samme måte som ektefellearven, er også naturlig.»

Arvelovutvalget mener at en samboer bør gis en viss beskyttelse mot den andre samboerens testamentariske disposisjoner, på samme måte som det som gjelder for ektefeller. Utvalget mener at samboere som utgangspunkt ikke bør være låst i en situasjon med gjensidig arverett. Særlig for eldre samboere med særkullsbarn på begge sider kan det være et ønske om at barna og ikke den gjenlevende samboeren skal arve. Men det bør etter utvalgets syn ikke åpnes for at en samboer ensidig kan frata den andre samboeren hele den beskyttelsen loven gir ved legalarveretten. Utvalget viser til at beskyttelsesbehovene er de samme for samboere som for ektefeller. Utvalget går etter dette inn for en minstearv som er beskyttet mot den andre samboerens testamentariske disposisjoner, på seks ganger folketrygdens grunnbeløp. Dette svarer til minstearven for ektefeller etter utvalgets forslag.

Utvalget tar opp spørsmålet om også personer som bor sammen uten å leve i et ekteskapsliknende forhold (for eksempel to søsken), bør gis en arverettslig beskyttelse, men går ikke inn for dette. Utvalget peker på at i slike samboerskap vil man uansett ofte stå i en arverettslig relasjon til hverandre på grunn av slektskap. Denne gruppen er dessuten så sammensatt at det etter utvalgets syn er vanskelig å vite hva som ville være en ønsket fordeling av arven.

Utvalget tar dessuten opp spørsmålet om såkalte «særboere» bør tilgodeses i lovgivningen, det vil si personer som er i et kjærlighetsforhold til hverandre, men som har valgt å ha hver sin bolig. Utvalget finner ikke grunn til å foreslå arverettslige regler for denne gruppen. Utvalget uttaler at «[d]els er gruppen vanskelig å identifisere, siden de ikke en gang har felles bolig som et fellespunkt. Dessuten vil behovene for beskyttelse gjennomgående være mindre, all den stund partene bor hver for seg».

7.4 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene gir uttrykk for generell støtte til Arvelovutvalgets forslag om arverettigheter for samboere. Pensjonistforbundet synes ikke å ta stilling til forslaget som sådant, men uttaler at Arvelovutvalgets forslag gir den gjenlevende samboeren en styrket arverettslig posisjon, og at et viktig argument for å styrke ektefellers og samboeres økonomiske interesser er de siste års økning i boligprisene.

Følgende høringsinstanser har innvendinger eller gir uttrykk for skepsis til utvalgets endringsforslag: Oslo byfogdembete, Den Norske Advokatforening, Den norske Dommerforening, Foreningen 2 Foreldre, Handelshøyskolen BI, Jussformidlingen, Advokatfirmaet DA NorJus, Røde Kors, Seniorsaken og J. K. Baltzersen (privatperson).

Oslo byfogdembete peker på at samboere, og særlig de uten felles barn, er en lite homogen gruppe. Denne høringsinstansen mener at uten et nærmere empirisk grunnlag kan man vanskelig trekke den slutningen at samboeren i sin alminnelighet står nærmere den avdøde enn barna. Oslo byfogdembete gir også uttrykk for skepsis når det gjelder forslaget om at en samboer ved testament ikke skal kunne frata den andre samboeren retten til minstearv.

Den Norske Advokatforening gir uttrykk for noen av de samme synspunktene. Advokatforeningen gir også uttrykk for at en så omfattende arverett som forslaget går ut på, ikke bør kunne inntre som følge av passivitet. Dette bør være en konsekvens av et aktivt valg, det vil si ved inngåelse av ekteskap eller økte testasjonsmuligheter. Ellers kan man se for seg at minstearven kan fremstå som en slags felle. Advokatforeningen uttaler:

«Advokatforeningen mener det ikke er opplagt at samboeren står nærmere avdøde enn barna. Mange inngår samboerskap i den siste delen av livet, med et ønske om en livsledsager. Dette vil kunne være både den tredje, fjerde eller femte livsledsageren for enkelte, uten at det er noe galt i det. Vi blir som kjent stadig eldre og andelen med livslange forhold er lavere enn da dagens arvelov ble vedtatt. Gjennom livet kan avdøde gjerne ha hatt flere livsledsagere, som siden har gått bort eller er fraskilt. Så har man avdødes barn, som gjerne har hatt en god og stabil relasjon til avdøde over mange titalls år. Det kan synes noe i overkant og tilfeldig at den samboeren som bor med avdøde få år mot slutten av livet, skal kunne motta både halvparten som minstearv og eventuelt en ytterligere andel ved testament.

[…]

Advokatforeningen mener forslaget typisk vil tilgodese den gjenlevende samboeren på over 60 år eller eldre. Rent økonomisk vil samboeren gjerne besitte opptjent kapital fra tidligere i livet, og uansett være en generasjon over livsarvingen, som normalt vil ha en større gjeldsandel, og muligens en fortsatt forsørgerbyrde. Forslaget øker mulighetene for at gjenlevende samboer vil være den som overtar familiehytta og slektsgården, til fortrengsel for livsarvingene. Dessuten kan verdier som kjent gis bort i levende live, midler kan forbrukes og mulighet til såkalte seniorlån foreligger. De foreslåtte uskiftereglene vil til dels ivareta hensynet til trygghet og ro med tanke på gjenlevendes mulighet for å bli boende i felles boligen. Samlet sett formodes livsarvingene fortsatt å være de som økonomisk sett har det sterkeste behovet for å motta arv.

Advokatforeningen er videre i tvil om endringene bringer arveloven mer i samsvar med folks rettsoppfatning, jf. NOU 2014: 1 s. 49. Av NOU’ens gjennomgang, ser det heller ikke ut til å foreligge en lignende, omfattende prioritering av samboere i andre europeiske land.

Advokatforeningen mener en arverett til samboeren med en halvpart, i så fall bør forbeholdes de lengre samboerskapene. Advokatforeningen mener således at 5 års sambotid er kort. På den annen side er det ikke gitt hva som i tilfelle påkreves med hensyn til hvor lang felles botid samboere må ha for å få en slik arverett som foreslås. Et mulig alternativ vil kunne være 10 års felles botid.»

Også Seniorsaken gir uttrykk for at det er en stor forskjell mellom samboere, og at det «neppe er mulig å gi ensartede regler som er optimale for alle grupper». Slike arverettigheter bør kun inntre som følge av en villet handling. Seniorsaken antyder som en mulighet at reglene skal gjelde for samboere som innleverer en felles erklæring til en offentlig instans om samboerskapet. Tilsvarende foreslår Røde Kors en regel om at samboerne må registrere samboerskapet for at arverettighetene skal inntre.

For at reglene om arverett ikke skal virke som en felle, foreslår Advokatfirmaet DA NorJus en regel om at samboere som har hatt samme adresse i fire år, skal få skriftlig beskjed fra fylkesmannen om at de arver hverandre hvis de ikke bestemmer noe annet i testament.

Handelshøyskolen BI er ikke enig i utvalgets uttalelser om at arvelovgivningen så langt som mulig bør være nøytral i forhold til ulike samlivsformer:

«Ulike tilfeller bør ikke behandles likt. Samboerskap er ikke det samme som ekteskap, noe samlivspartnerne er fullt klar over.

Arvelovutvalgets mandat gir ikke føringer for at reglene om samboerskap, herunder arvereglene, bør være like reglene som gjelder for ekteskap. Tvert om, i arvelovutvalgets mandat ble det pekt på «samboerskapets egenart». Det ble også pekt på at det ikke var behov for å endre reglene om samboeres arverett, se NOU 2014: l s 10.

Det synes åpenbart at samboerskap velges fordi partene har andre ønsker og behov enn parter som velger å gifte seg. Både familieretten og arveretten bør ha regler som gjør begge samlivsformene attraktive sett i et rettslig perspektiv. Det er i seg selv en verdi at samfunnet har samlivsformer med alternative rettslige reguleringer/regimer som best mulig ivaretar de behov og ønsker som gjør seg gjeldende i ulike samfunnsgrupper og for ulike personer.

En viktig grunn til at mange velger samboerskap er at de ikke ønsker at samlivet skal få de rettslige konsekvensene som følger av ekteskap. Samboerskap er ofte en prøveperiode og velges nettopp fordi det er mindre rettslig forpliktende og med begrenset arverett. I andre tilfeller er samboerskapet ment å være like varig og permanent som et ekteskap, men slik at partene har andre ønsker og behov knyttet til det rettslige regimet enn ektefeller har.»

Handelshøyskolen BI uttaler at utvalget undervurderer folks kunnskapsnivå når det legger til grunn at partene ofte ikke har noen større innsikt i rettsvirkningene av ekteskap og samboerskap. Videre mener denne høringsinstansen at det er sannsynlig at folk flest er fullt klar over at samboerskap og ekteskap har forskjellige rettslige konsekvenser, og at dette har stor betydning for valget av samlivsform. Handelshøyskolen BI konkluderer med at muligheten for samboerskap som en samlivsform som er mindre rettslig forpliktende enn ekteskap, fortsatt bør bestå. Samboeres arverett bør derfor ikke utvides, eller i det minste bør den kunne fravikes fullstendig. Det uttales at «samboere som ønsker å gi hverandre arv kan benytte testament eller gifte seg».

Den norske Dommerforening gir, som en del av de andre høringsinstansene, uttrykk for at det bør vurderes om den gjenlevende samboerens rettigheter i større grad bør være et resultat av aktive valg (testament) fra den førstavdøde. Dommerforeningen peker også på at samboeres formuesordning skiller seg vesentlig fra formuesordningen for ektefeller med felleseie, og uttaler at «[f]or mange samboere er det et vesentlig poeng å være samboere – ikke ektefeller – at økonomien er mer atskilt enn for ektefeller».

Foreningen 2 Foreldre gir også uttrykk for at samboerskap ofte er et bevisst valg. Videre heter det i høringsuttalelsen:

«Arvelovutvalget bruker argumentet om behovet for å beskytte mindreårige barn som argument for å foreslå gjensidig arverett mellom samboere uten felles barn! Dette er lettvinn og søkt argumentasjon som ikke «henger på greip».

Ved å gi samboere uten fellesbarn gjensidig arverett som arvelovutvalget foreslår, vil en tvert i mot svekke situasjonen til avdødes barn ved at disse fratas signifikante deler av sin arv. Spesielt for mindreårige barn som også har mistet en av sine forsørgere vil dette være alvorlig.

Mange foreldre som er «ferdige med å få barn» velger å inngå samboerskap framfor ekteskap nettopp for å unngå formuesfellesskap og sikre begunstige sine egne barn om en skulle falle fra. Dersom partene ønsker å inngå formuesfellesskap kan de velge å gifte seg. Partene selv må få frihet til å velge mellom disse to løsningene.»

Jussformidlingen er av den oppfatning «at det kan være uheldig å knytte arverettslige virkninger til samboerskap, dersom utvalgets antakelse om at samboerskap består uten tanke på hvilke rettigheter og plikter som gjelder mellom partene medfører riktighet. Videre er det uheldig at denne antagelsen og antagelsen om at samfunnet som helhet støtter arverett for samboere ikke underbygges gjennom dokumentasjon». Jussformidlingen er ellers enig med utvalget i at felles folkeregisteradresse ikke bør være et absolutt vilkår for arverett for samboere, men er ikke enig i at det at partene ikke har samme folkeregisteradresse, bør være et argument som taler mot at det foreligger et samboerskap.

J. K. Baltzersen mener at utvalgets lovforslag innebærer en form for tvangsekteskap for samboere. Baltzersen mener at når utvalget begrunner forslaget med at noen samboere trenger samfunnets beskyttelse, tvinges et slags ekteskap på alle samboerpar som har bodd sammen i minst fem år. I uttalelsen reises blant annet følgende spørsmål: «Hva blir det neste? Felleseie for samboere som har bodd sammen i minst fem år?»

Professor dr. juris Thomas Eeg ved Universitetet i Bergen uttaler at han prinsipielt er enig i begrunnelsen for en likestilling mellom samboerskap og ekteskap når det gjelder arverettigheter, og i å utvide kretsen av arveberettigete samboere. Han mener likevel at det er enkelte mangler i utvalgets beslutningsgrunnlag. Han viser for det første til at man ikke kan få full likestilling siden reglene om formuesordningen er forskjellige. Han viser også til at i et historisk perspektiv er det reglene om formuesforholdene som i første rekke har vært utviklet for å sikre den gjenlevende økonomisk. Man kan derfor spørre om det å begynne med en likestilling av arverettighetene er å begynne i feil ende. Man må også se på andre regler og ordninger som virker til fordel for den gjenlevende, særlig livsforsikringer, etterlattepensjoner og liknende.

Finans Norge mener det bør vurderes å samordne samboerdefinisjonene i norsk rett.

7.5 Departementets vurdering

Arveloven fikk regler om arverett for samboere i 2008. Departementet mener at vi fortsatt bør ha regler som gir nærmere angitte samboere rett til arv etter hverandre i kraft av loven. Departementet er ikke kjent med at det er gjort erfaringer med disse reglene som nå skulle tilsi en annen vurdering av behovet for regler om arverett for samboere.

Et viktig spørsmål når det gjelder den nærmere reguleringen av samboeres arverett, er om arveretten skal være delvis obligatorisk, i den forstand at arvelateren ikke kan begrense den ved testament. Arvelovutvalgets lovforslag går ut på at i de samboerforholdene som omfattes av lovforslaget, skal en samboer ikke kunne frata den andre samboeren retten til en minstearv ved å skrive testament. Departementet går ikke inn for en slik løsning. Som flere av høringsinstansene peker på, bør samboerskap utgjøre et reelt alternativ til ekteskapet. Samboerskapet er for mange et bevisst valg, og departementet kan ikke se tilstrekkelig gode grunner til at par som lever sammen, skal tvinges til et mer forpliktende økonomisk fellesskap enn det de selv ønsker. Det er helt akseptabelt å innrette seg slik at man er økonomisk uavhengige av hverandre i et parforhold, og det kan da heller ikke være noen oppgave for lovgivningen å frata partene en slik mulighet. Et argument som likevel kunne anføres for en slik begrensning av testasjonsfriheten, er hensynet til den eventuelt svakere parten som ønsker en gjensidig arverettslig beskyttelse. Ekteskapet innebærer en slik beskyttelse, men ekteskapsinngåelse bygger på et frivillig valg fra begge parter. Å begrense testasjonsfriheten som en direkte følge av at man bor sammen, er prinsipielt noe annet. Rettssystemet bør i så stor grad som mulig gi valgmuligheter og ulike alternativer for hvordan man kan innrette seg i forhold til hverandre. Dette hensynet må veie tungt og må etter departementets syn gå foran beskyttelseshensynet. Departementet antar også at i de fleste samboerskap er dette en samlivsform som er ønsket av begge parter. Men uansett må det være slik at på samme måte som at et ekteskap, med de arverettslige konsekvensene det innebærer, må være frivillig, bør man heller ikke kunne tvinges til å begunstige sin samboer med arv.

Arvelovutvalget uttaler at argumentet som ofte anføres om at samboerne bør ha en valgfrihet, bygger på en feilslutning. Ifølge utvalget er spørsmålet ikke om samboerparet har en valgfrihet, men om den enkelte samboer har denne friheten. Departementet vil bemerke at det synes mer treffende å se det slik at man har å gjøre med en avveining av hensyn som trekker i forskjellig retning. Å utforme reglene slik at de gir alternative løsninger som kan dekke forskjellige behov, er etter departementets syn ikke en feilslutning, men en fornuftig måte å innrette rettssystemet på.

På bakgrunn av synspunktet foran om at arverettigheter mellom samboere bør bygge på frivillighet, blir det for departementet et spørsmål om utgangspunktet etter loven bør være arverett, men slik at noe annet kan fastsettes i testament, eller om lovens utgangspunkt bør være at samboerne ikke har arverett etter hverandre, men kan begunstige hverandre ved testament. Ved utformingen av reglene bør det være et siktemål at den løsningen som følger av loven, er i samsvar med hva samboere flest ønsker for seg. Treffer man riktig her, trenger de færreste å opprette testament.

Det er ingen som i forbindelse med lovarbeidet har gått inn for at alle samboere bør ha arverett etter hverandre etter loven. Det synes å være bred enighet om at det må være et sterkere tilknytningsforhold mellom partene enn det at de er samboere, for at lovens arveregler skal få anvendelse. Etter nåværende arvelov har samboere arverett hvis de har, har hatt eller venter barn sammen. Utvalget foreslår her en videreføring, og det er heller ingen av høringsinstansene som har tatt til orde for en endring på dette punktet. Også departementet går inn for at samboere som oppfyller vilkåret om felles barn, fortsatt skal ha rett til arv etter hverandre i kraft av loven. Og som etter gjeldende lov går departementet inn for at dersom en arvelater ønsker å frata sin samboer retten til arv ved testament, må samboeren gjøres kjent med testamentet, jf. lovforslaget § 12 annet ledd og § 28 b annet ledd i gjeldende lov.

Spørsmålet blir da om reglene om legalarverett bør utvides til også å gjelde samboere som ikke har felles barn, men som har bodd sammen i lang tid, for eksempel i minst fem år. Dette spørsmålet ble vurdert i forbindelse med innføringen av reglene om arverett for samboere ved endringslov 19. desember 2008 nr. 112. Departementet uttalte i Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) på side 25–26:

«For samboerskap som har vart i fem år eller mer, men der partene ikke har felles barn, antar departementet at det i større grad kan variere i hvilken grad samboerskapet har et slikt preg at det er rimelig å gi samboerne arverett etter hverandre direkte i kraft av loven. I denne gruppen finner man samboerskap der partene er for unge til at det har vært aktuelt med barn, samboerskap som er å anse som livsfellesskap, men der partene av ulike grunner ikke har fått barn sammen, og samboerskap som er etablert i moden – kanskje høy – alder. Etter departementets syn er det for denne gruppen samboerskap i mindre grad enn for samboerskap med felles barn grunnlag for en presumsjon om at partene ville ha ønsket å tilgodese hverandre på bekostning av andre arvinger. For unge samboende kan det være at tilknytningen til foreldrehjemmet fortsatt er så sterk at de vil ønske at arven etter dem skal gå til mor og far. For samboerskap som er etablert i moden alder, vil partene i mange tilfelle ha særkullsbarn fra tidligere forhold, og i så fall kan det godt være at de ikke ønsker at samboerskapet skal medføre at barna taper arverett.»

Synspunktet om at arverett for den gjenlevende samboeren normalt vil fremstå som den rimeligste løsningen for partene, og mest i tråd med deres egne ønsker, slår dermed neppe til i samme grad for samboere i denne gruppen som for samboere med felles barn. Det kan tilsi at det ikke bør gis regler som gir samboerne rett til arv etter hverandre direkte i kraft av loven. Til dette kommer at det kan være uheldig å knytte denne typen rettsvirkninger til et faktisk forhold som kan bære preg av å være noe «som bare skjer». Samboerne har ikke den samme oppfordringen til å være seg bevisst hvilke rettsvirkninger som inntrer som følge av at de har bodd sammen i fem år, som det man kanskje har når man får barn sammen.»

Etter departementets vurdering gjør disse synspunktene seg fortsatt gjeldende. Høringen gir også tydelig støtte til synspunktet om at samboere som har bodd sammen i minst fem år, men som verken har, har hatt eller venter barn sammen, er en lite homogen gruppe, og at det derfor kan være grunn til en mer tilbakeholden regulering for disse samboerne enn for dem med felles barn. Det samme gjør spørreundersøkelsen som er omtalt i punkt 2.3. Departementet legger også vekt på at de nåværende reglene om samboeres arverettigheter trådte i kraft så sent som i 2009. De var da en nydannelse og innebar en vesentlig endring i forhold til tidligere lovgivning. Det er en fordel om regler som har så stor praktisk betydning for «folk flest», er mest mulig stabile. Hyppige endringer er utfordrende både av pedagogiske grunner og fordi de som er omfattet av regelverket, stadig må innrette seg på nye måter. Å snu testasjonsbyrden etter (i arverettslig sammenheng) få år, slik utvalget foreslår, har stor betydning for de samboerne det gjelder. Lovgiverne bør etter departementets syn ikke gjøre et slikt grep med mindre man er overbevist om at endringen fører til et klart bedre resultat enn det som følger av de gjeldende reglene. Dette er også noe av bakgrunnen for at utvalgets mandat gikk ut på at det ikke syntes å være behov for omfattende endringer i reglene om samboeres arverett.

Departementet foreslår etter dette en videreføring også av reglene om samboere som har bodd sammen i minst fem år, og som ikke har felles barn. Som etter gjeldende lov foreslås det at disse samboerne har arverett etter hverandre bare hvis dette fremgår av et testament, men likevel slik at det kan fastsettes at samboerens arverett til en viss grad går foran pliktdelsarven for eventuelle særskilte livsarvinger. Det vises til § 13 i lovforslaget.

Under høringen er det tatt til orde for en regel om at arverettighetene for samboere skal inntre ved at samboerne registrerer eller sender inn en erklæring om samboerskapet. Skal man først ha en ordning der samboerne selv må disponere eller foreta en aktiv handling for å gi den andre arverett, mener departementet at man like gjerne kan ha en regel om at partene må bruke testament. Systemet ellers i arveloven er at hvis man skal fordele arven på en annen måte enn det som følger av reglene om legalarv, må dette skje ved testament. Departementet kan ikke se noen avgjørende argumenter som skulle tilsi en annen fremgangsmåte når det gjelder samboere. At man kan fordele arv ved testament, er kjent for de fleste og er antakelig mer nærliggende å tenke på enn en registrering av eller erklæring om samboerskapet.

Når det gjelder omfanget av arveretten, følger det av nåværende § 28 b første ledd første punktum at samboere som oppfyller vilkåret om felles barn, har rett til en arv på fire ganger folketrygdens grunnbeløp. Etter departementets syn bør denne regelen videreføres. At arveretten går ut på et bestemt beløp, og ikke utelukkende er utformet som en brøkdel av det arvelateren etterlater seg, har særlig betydning i de små boene. Regelen stemmer etter departementets syn godt med de hensynene som begrunner en legalarverett for samboere, ved at den gir samboeren et visst økonomisk grunnlag for livet videre selv om boet er relativt lite. Skulle man gå over til en regel om at samboeren bare hadde rett til en viss brøkdel av arven, ville det for noen samboere innebære en mer begrenset arverett enn etter gjeldende lov. Departementet kan ikke se at det er noen grunn til å gå i en slik retning. Beløpet 4 G tilsvarer for øvrig det som foreslås som minstearv for ektefeller, se punkt 6.5.4, men en forskjell er som nevnt at det for samboere ikke vil være tale om en minstearv i den forstand at arvelateren ikke kan begrense arveretten ved testament.

Det reiser seg da et spørsmål om legalarveretten for samboere som oppfyller vilkåret om felles barn, bør gå lenger, slik at disse samboerne, i tillegg arven på fire ganger grunnbeløpet, gis rett til en brøkdel av arven. Man kunne tenke seg en brøkdelsarv som fullt ut tilsvarer den som foreslås for ektefeller, se § 8 første ledd i lovforslaget, eventuelt en noe mer begrenset brøkdelsarv. Departementet går under en viss tvil ikke inn for en slik utvidelse av legalarveretten for samboere. En arverett som beregnes ut fra en brøkdel av boet, vil ved siden av retten til en minstearv på 4 G ha betydning kun i bo over en viss størrelse. Etter departementets syn er det fortsatt gode grunner til en viss tilbakeholdenhet fra lovgivers side når det gjelder omfanget av legalarveretten for samboere. Departementet viser til at arveretten for disse samboerne, i motsetning til for ektefeller, ikke inntrer som følge av en rettslig disposisjon som man har tatt et bevisst valg om, men som følge av et svangerskap. Arveretten inntrer dermed i en sammenheng der man vanligvis ikke er spesielt bevisst eller opptatt av arverettslige spørsmål. Hensynet til samboerskapets egenart tilsier også en mindre grad av lovregulering og at mer overlates til partenes egne aktive valg og disposisjoner. Departementet legger videre vekt på høringen og høringsinstansenes skepsis til en arverettslig likestilling mellom samboere og ektefeller. Selv om høringsinstansene ikke uttaler seg direkte om hva legalarveretten for samboere med felles barn konkret bør gå ut på, etterlater høringen ikke noe inntrykk av at det er behov for eller ønskelig med en utvidelse av arveretten for samboere.

Som nevnt foreslås det ikke noen legalarverett for samboere som ikke oppfyller vilkåret om felles barn, men som har bodd sammen i minst fem år. Samboere i denne gruppen må dermed opprette testament hvis de skal ha arverett etter hverandre. Dette er i samsvar med gjeldende lov, og departementet foreslår også en videreføring av regelen i gjeldende lov om at samboerens arverett etter testament da kan gå foran livsarvingenes pliktdelsarv med et beløp opp til fire ganger grunnbeløpet. Dette beløpet bør svare til minstearven for ektefeller. Hensynet til konsekvens i reglene tilsier at det ikke bør kunne gjøres større inngrep i pliktdelsarven når arvelateren er samboer, enn det som følger av reglene om ektefellers minstearv når arvelateren var gift. Videre bør beløpet svare til arveretten for samboere med felles barn, slik at det ikke oppstår spørsmål om forholdet mellom § 12 og § 13 for samboere som har både felles barn og et samboerskap på fem år eller mer.