25 Dødsfallsbehandlingen

25.1 Melding om og registrering av dødsfall

25.1.1 Gjeldende rett

Det følger av dagens skiftelov § 12 a første ledd at et dødsfall straks skal meldes til namsmannen eller lensmannen eller til tingretten, og at melding om dødsfall skal gis av «den dødes nærmeste slektninger, ektefellen eller andre som har vært til stede».

Tidligere skulle dødsfall kun meldes til lensmannen i lensmannsdistriktene og utenfor lensmannsdistriktene til skifteretten. Dagens valgfrihet ble innført ved en lovendring med virkning fra 1. januar 2006. I lovforarbeidene til endringsloven ble en ordning der dødsfall meldes utelukkende til tingrettene, avvist. I Ot.prp. nr. 43 (2003–2004) side 34 uttales det følgende:

«Dødsfall skal i dag i lensmannsdistriktene meldes til lensmannen, som igjen melder fra til tingretten. Utenfor lensmannsdistriktene gis meldingen direkte til tingretten. Når et dødsfall meldes, innhentes opplysninger om økonomiske og arvemessige forhold, samtidig som de etterlatte gis veiledning i arvespørsmål. I byene varsles tingretten som hovedregel av begravelsesbyråene som en del av den tjenesten de etterlatte betaler for. I slike tilfeller faller veiledningsaspektet overfor de etterlatte bort. På mindre steder antas det at lensmannen fortsatt har en reell oppgave overfor de etterlatte. En lovendring med sikte på at alle dødsfall skal meldes direkte til tingretten, vil derfor innebære et dårligere tilbud til publikum. På denne bakgrunn foreslås det at publikum over hele landet selv kan velge om de gir melding til lensmann eller namsfogd, eller direkte til tingretten. Dette medfører endringer i skifteloven § 12 a samt en konsekvensendring i barneloven.»

Skiftelovutvalget legger i NOU 2007: 16 side 69 til grunn at det i praksis fortsatt er lensmennene og tingrettene som mottar meldinger om dødsfall. Utvalget peker på at undersøkelser foretatt ved Namsfogden i Oslo og Namsfogden i Trondheim, viser at adgangen til å melde dødsfall der nesten ikke benyttes. Etter det departementet har fått opplyst, er det imidlertid noen få namsfogder som mottar dødsfallsmeldinger.

Utvalget uttaler følgende om de tilfellene hvor dødsfallet meldes til lensmannen, jf. utredningen side 69:

«Så langt utvalget har brakt på det rene, forestår i mange tilfeller lensmannen alt det arbeid knyttet til dødsfallsregistrering som tingretten ellers gjør, jf. ovenfor punkt 7.2.1. I noen distrikter er det etablert rutiner med avvikende arbeidsfordeling, blant annet ved at saken overføres tingretten når dødsfallet er registrert. Den videre behandling vil følgelig bli foretatt ved tingretten uavhengig av hvor dødsfallet blir meldt. I andre distrikter behandler lensmannen dødsfallet helt frem til skifteformen er avklart, og yter i den forbindelse veiledning til arvinger og andre om spørsmål som dødsfallet reiser for dem.»

Dødsfallsregistreringen er nærmere regulert i rundskriv G-1984-189, jf. forskrift 10. desember 1984 nr. 3584 med hjemmel i skifteloven § 12 a tredje ledd. Skiftelovutvalget uttaler på side 67 i utredningen at dagens praksis i stor grad avviker fra forutsetningene i rundskrivet, og at rundskrivet delvis må anses å være foreldet. I mange rettskretser er det inngått avtaler mellom domstolen og lensmannen om arbeidsfordelingen og de nærmere detaljer for registreringsarbeidet.

Etter rundskrivet kapittel III punkt 1 skal et dødsfall meldes til «skifteretten/lensmannen på dødsstedet». Dette gjelder også om den avdøde ikke var bosatt i det distriktet hvor dødsfallet fant sted. Utgangspunktet er at de pårørende skal melde fra om dødsfallet ved personlig fremmøte, jf. kapittel III punkt 2 i rundskrivet. På nærmere angitte vilkår er imidlertid begravelsesbyråene gitt adgang til å gi en «foreløpig melding om dødsfallet». Skiftelovutvalget legger på side 67 i utredningen til grunn at det sjelden forekommer at de pårørende melder dødsfallet ved personlig fremmøte. Utvalget viser til at i det store flertallet av tilfeller gis underretningen av begravelsesbyrået.

En legeerklæring er avgjørende for å kunne konstatere at det foreligger et dødsfall, og en legeerklæring i original må legges frem for tingretten eller lensmannen på dødsstedet før dødsfallet kan registreres.

På grunnlag av legeerklæringen og dødsfallsmeldingen registrerer den instansen som mottok meldingen, opplysningene og oppretter dødsfallssak. Etter registreringen av dødsfallet sendes legeerklæringen videre til den offentlige lege eller politiet på dødsstedet, jf. rundskrivet kapittel III punkt 7.

Tingretten eller lensmannen på dødsstedet sender melding om dødsfallet til kirkegårdsmyndigheten, Folkeregisteret og trygdekontoret (NAV) i den avdødes bopelsdistrikt. Dersom dødsfallet fant sted utenfor den avdødes bopelsdistrikt, overføres saken til skiftemyndigheten i bopelsdistriktet først etter at tingretten eller lensmannen på dødsstedet har registrert dødsfallet og sendt dødsfallsmeldingen. Det er egne rutiner for behandling av et dødsfall hvor en norsk statsborger dør i utlandet, eller en utenlandsk statsborger dør i Norge.

For kirkegårdsmyndigheten, Folkeregisteret og trygdekontoret (NAV) er det viktig at informasjonen om dødsfallet kommer raskt frem. Det følger av gravferdsloven at kremasjon eller gravferd skal skje senest ti virkedager etter dødsfallet, jf. § 10 annet ledd og § 12 første ledd. Videre skal politiet ha varsel minst tre dager før en eventuell kremasjon finner sted, jf. § 10 fjerde ledd. Gjennom dødsfallsmeldingen til Folkeregisteret blir dødsfallet registrert og det formelle grunnlaget for avdødes status brakt i orden. Både offentlige og private aktører benytter data fra Folkeregisteret som grunnlag for sin saksbehandling. For eksempel er opplysningen om et dødsfall nødvendig for å kunne stanse utbetalingen av en pensjon. Andre pensjonsutbetalere enn NAV får i dag informasjon om dødsfallet først når Folkeregisteret er oppdatert.

25.1.2 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget foreslår at det bare skal være tingrettene som skal motta melding om dødsfall, jf. utvalgets lovforslag § 2-1 første ledd og side 69–71 i NOU 2007: 16. Forslaget innebærer en endring av gjeldende rett.

Skiftelovutvalget begrunner sitt forslag blant annet med at valgfriheten i dagens skiftelov § 12 a i liten grad benyttes, med et visst forbehold for meldinger til lensmannen. Videre viser utvalget til at det i mange tilfeller er begravelsesbyråene som melder dødsfall, og ikke de pårørende som valgfriheten sannsynligvis var ment for. Det vises også til at de pårørende uansett må henvende seg til tingretten for å få utstedt skifteattest.

Skiftelovutvalget viser videre til at de ulike myndighetene som kan motta melding om dødsfall, ikke har et felles eller samordnet saksbehandlingssystem. Dette medfører en uoversiktlig meldingsflyt og dobbeltregistrering. Det vises også til at ansvarsfordelingen mellom den myndigheten som registrerer dødsfallet, og den som gjennomfører skiftebehandlingen, er noe uklar. Utvalget anser dette som uheldig.

Utvalget drøfter muligheten for å gå tilbake til ordningen med at dødsfallet kun meldes til lensmannen i lensmannsdistrikt og til tingretten utenfor lensmannsdistrikt. I utredningen drøftes også muligheten for å overføre oppgavene i forbindelse med dødsfallsregistrering til Skatteetaten (Folkeregisteret), og at tingretten deretter får overført saken for å gjennomføre den videre dødsfallsbehandlingen. Utvalget forkaster begge disse alternativene. Utvalget uttaler på side 71:

«Sammenfatningsvis finner utvalget det hensiktsmessig at bare én instans i hvert distrikt mottar melding om dødsfall. Dette bør være samme instans som forestår den videre skiftebehandlingen. Derved unngås dobbeltføringer og uklarheter med hensyn til ansvarsfordeling og veiledningsplikten. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at oppgaven legges til tingrettene. Dette innebærer også at domstolenes saksbehandlingssystem vil være oppdatert med de til enhver tid meldte dødsfall.»

Skiftelovutvalget foreslår videre at det begravelsesbyrået som forestår gravferden, skal ha plikt til å melde dødsfallet til tingretten, jf. lovforslaget § 2-1 annet ledd. Utvalget legger til grunn at dette kun medfører en formalisering av oppgaver begravelsesbyråene allerede har i praksis, jf. utredningen side 221. Det foreslås at dødsfallsmelding ellers skal gis av «ektefelle, slektning eller en annen som har vært til stede ved dødsfallet».

Registrering av dødsfall reiser flere spørsmål knyttet til den saksbehandlingen som skal finne sted når meldingen om dødsfallet er mottatt av den kompetente myndigheten, og den kommunikasjonen som må finne sted med andre offentlige organer. Utvalget mener at reglene om dødsfallsregistrering bør gis i forskrift, jf. utvalgets lovforslag § 2-1 fjerde ledd. Skiftelovutvalget drøfter på side 68–69 i utredningen hvilke spørsmål som bør vurderes ved utarbeidelsen av en ny forskrift, og viser blant annet til behovet for overgang til bedre elektronisk kommunikasjon mellom de ulike instanser.

25.1.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har uttrykt et særlig ønske om at skattekontorene (som fører Folkeregisteret) skal være adressat for dødsfallsmeldingen og ha oppgavene med dødsfallsregistreringen. Finansdepartementet og Skattedirektoratet slutter seg til Skiftelovutvalgets vurdering av at skattekontorene ikke bør ha dødsfallsbehandlingen frem til skifteform er avklart. Disse høringsinstansene uttaler at oppfølging og veiledning av pårørende om skifte ikke er en naturlig oppgave for Skatteetaten.

Oslo byfogdembete er enig med utvalget i at domstolene fortsatt skal behandle dødsfallsmeldingene, og at det ikke vil være mer hensiktsmessig at en annen myndighet utfører registreringsoppgavene. Oslo byfogdembete uttaler videre:

«Sammenhengen med den øvrige skiftebehandling står sentralt. Det er hensiktsmessig at samme myndighet håndterer alle de offentlige oppgavene som er forbundet med et dødsfall. Dette er en fordel for så vel pårørende som for den myndighet som har ansvaret for den videre behandling. For arvingene vil det være uheldig å måtte forholde seg til to ulike instanser i den innledende fase av skiftebehandlingen. De fleste pårørende er i en vanskelig følelsesmessig situasjon, hvor det å måtte lete seg frem i en «offentlig jungel» vil være en ekstrabelastning. Dersom folkeregisteret skal ha selve registreringen og tingrettene de øvrige oppgavene, vil det dessuten kunne oppstå uklarheter med hensyn til ansvarsdeling og veiledningsplikt. Det vises også til at når begravelsesbyråene melder dødsfall til retten, gis det ofte opplysninger som er av betydning for domstolenes videre arbeid.»

Følgende høringsinstanser gir uttrykk for støtte til forslaget om at tingretten skal være eneste adressat for dødsfallsmeldinger: Drammen tingrett (ved tingrettsdommer Finn Kløvstad), Fredrikstad tingrett, Kristiansand tingrett, Nedre Telemark tingrett, Nord-Troms tingrett (ved sorenskriver Sverre Martens), Oslo byfogdembete, Romsdal tingrett, Sør-Trøndelag tingrett og Trondheim tingrett (felles uttalelse), Den Norske Advokatforening og HSH.

Asker og Bærum tingrett uttaler at man ikke har avgjørende innvendinger mot forslaget.

Høringsinstansene som støtter utvalgets forslag om tingretten som eneste adressat for dødsfallsmeldingene, begrunner sitt syn på ulike måter. Flere av høringsinstansene viser til at sammenhengen med den øvrige skiftebehandlingen gjør det naturlig at tingretten også er adressat for dødsfallsmeldingene. Andre viser til at det er en fordel for arvingene å kunne forholde seg til én etat fra dødsfallet til skiftet er avsluttet. Enkelte viser til at tingretten som mottaker av dødsfallsmeldingene har et grunnlag for å gi råd og veiledning til de berørte. Videre viser noen av høringsinstansene til at tingretten allerede har kompetanse på området, og at behandlingen av selve dødsfallsmeldingen ikke vil medføre nevneverdig ekstrabelastning for domstolene.

Norges Politilederlag og Politiets fellesforbund er imot forslaget om at tingretten skal være eneste adressat for dødsfallsmeldinger. Norges Politilederlag uttaler blant annet:

«Publikum utenfor de større byene har et relativt fjernt forhold til tingretten, – både saklig og geografisk. […] For publikum utenom de aller største byene er det lensmannskontoret og eventuelt politistasjonen som fremstår som stedet man oppsøker for å få hjelp i forbindelse med dødsfall. At publikum da skulle henvises til å ta en fridag for å reise til nærmeste tingrett, vil innebære økte kostnader for publikum og redusert service. […]

Arbeidet med dødsfallsmeldinger består i innsamling av relevante faktaopplysninger. NPL mener det er god grunn for å påstå at politi- og lensmannsetatens personale er særlig trent til denne type informasjonsinnhenting, at personalet med sin lokalkunnskap har særlig forutsetning for å utføre arbeidet hensynsfullt og effektivt samt at personalet også er trent til å formidle disse opplysningene videre til rett myndighet på en adekvat måte.

Hva angår politi og lensmannsetatens personale er de også vel vant med å veilede publikum (pkt 7.3). På samme måte som domstolens personale vil politi- og lensmannsetatens personale konferere med eller henvise til rette vedkommende ved domstolen dersom spørsmålene fra publikum gjør det nødvendig.

[…]

De hensyn utvalget fremhever i kap 7 er på ingen måte vektige nok til å oppveie reduksjonen av servicetilbudet overfor publikum. Dette hensynet var avgjørende for få år tilbake jfr Ot.prp. nr. 43 (2003–2004).

[…] For NPL er det viktigste hensyn at den effekten politi- og lensmannsetaten har av dødsfallsbehandlingen opp mot etatens øvrige oppgaver vil gå tapt. Uten en god og bred kontaktflate mot publikum og lokalsamfunnet vil etatens muligheter til å utføre primæroppgavene reduseres betraktelig.»

Politidirektoratet peker på at en løsning hvor dødsfall kun kan meldes til tingretten, vil redusere antallet steder hvor publikum kan melde dødsfall. Politidirektoratet tar ikke stilling til utvalgets forslag om tingretten som eneste adressat for dødsfallsmeldinger, men viser til tilbakemeldinger som er mottatt fra ulike politidistrikt. Politidirektoratet viser til at Rogaland politidistrikt og Namsfogden i Oslo har støttet endringsforslaget, mens Asker og Bærum politidistrikt ved namsfogden, Haugaland og Sunnhordland politidistrikt samt Sivilfaglig Forum i Møre og Romsdal politidistrikt har vært imot endringsforslaget.

Namsfogden i Oslo uttaler blant annet:

«I Oslo er det ingen tradisjon for å melde dødsfall til Namsfogden. Frem til i dag har Namsfogden bare mottatt noen få henvendelser som er henvist videre til Oslo byfogdembete, som holder til få meter borte i gaten. Det fremstår som dårlig ressursutnyttelse å ha dødsboregistrering som en av namsmannens oppgaver. Selv på steder hvor det er en større tradisjon for å gå til lensmannen med slike hendelser, enn til tingretten, fremstår det som overveiende sannsynlig at valgfriheten i forhold til hvilken myndighet dødsfallet skal meldes til, medfører dobbeltarbeid og uklar rolle og oppgavefordeling mellom Politi/lensmannsetaten og tingretten.»

Haugaland og Sunnhordland politidistrikt uttaler:

«Utan at ein har lese heile dokumentet, kan det synast som om det ligg føre ei kraftig undervurdering av den arbeidsmengda som i dag vert utført på lokale lensmannskontor i distrikta. Det vert hevda at gravferdsbyråa samlar inn og leverer alle opplysningar. I vårt politidistrikt er dette svært varierande. I mange tilfelle kjem det inn berre ei melding med ein kontaktperson oppgitt. Lensmannskontoret må så, i kontakt med dei pårørande, henta inn nødvendige opplysningar. Ofte vil det samtidig bli levert ut nødvendige skjema og gitt hjelp med utfylling. Sjølv om det er kommentert i pkt. 7.2.1.2 at det er store skilnader på by og land, kan ein få inntrykk av at konklusjonane i dokumentet byggjer på opplysningar frå sentrale strok og at det verkelege liv i mykje av landet ikkje er lagt vekt på.

Det er her snakk om folk som er inne i ei vanskeleg tid. Mange av dei er eldre og dei har begrensa kunnskapar om data, internett m.m. Ein del har og slutta å kjøra bil. På landsbygda er det lenge mellom bussavgangar. Ein tur til tingretten vert då gjerne ein dagstur. Alternativet er taxi eller at ein eller annan pårørande kjører. I vårt politidistrikt vil dei med lengst reiseveg ha mellom 2 og 3 timar i bil kvar veg. Ein kan ikkje sjå fornuftige grunnar for at publikum skal påførast ekstra byrder når det i dag finnes eit kontor lokalt der ein kan få den hjelp som trengst. Det finnes svært mykje god kompetanse på dette feltet ute på lensmannskontora og publikum har tradisjon for å gå der for å få hjelp.

Det kan stillast spørsmål ved om det er vurdert tilstrekkeleg den ekstra arbeidsmengde tingrettane vil få når dei skal overta all den rådgjeving som i dag skjer på lensmannskontora. Svært mange saker er berre utfylling av uskifteerkl. og heimelsovergang på fast eigedom. Dei fleste slike saker blir nok i dag ordna på lensmannskontor eller privat. Dei saker som i dag endar hos tingretten er dei med større utfordringar. Vil tingretten ha kapasitet til hjelpa alle? Står ein ikkje i fare for at saksmengda vert så stor at dei ikkje har tid til å hjelpa dei som verkeleg treng det?»

Kristiansand tingrett og Nord-Troms tingrett (ved sorenskriver Sverre Martens) støtter utvalgets forslag om at begravelsesbyrået og ellers de pårørende skal ha plikt til å melde dødsfall. Kristiansand tingrett uttaler:

«Det er begravelsesbyråene som har den direkte kontakten med de pårørende, og herunder lett mulighet for å innhente opplysninger om personalia, arveforhold mv.»

Skattedirektoratet uttaler seg om informasjonsutvekslingen som finner sted etter et dødsfall. Skattedirektoratet uttaler at det bør legges opp til en ordning som sikrer at Folkeregisteret til enhver tid er så oppdatert som mulig om dødsfall, og at det bør nedsettes en arbeidsgruppe for å vurdere nærmere hva som vil være mest hensiktsmessig når det gjelder rutiner og regler for informasjon om dødsfall. Skattedirektoratet uttaler:

«Etter vår vurdering har imidlertid skiftelovutvalget diskusjon om informasjonsutveksling etter dødsfall tatt et noe for snevert utgangspunkt. Dette har ført til at deler av informasjonsflyten ikke er diskutert.

Folkeregisteret er et grunndataregister på personområdet. Derfor bør det sikres at folkeregisteret til enhver tid er så oppdatert som overhodet mulig. En rekke offentlige og private aktører benytter data fra folkeregisteret som grunnlag for sin egen saksbehandling. Vi peker spesielt på at opplysning om dødsfall er viktig for å kunne stanse utbetaling av pensjon. […]

I de aller fleste tilfeller foreligger en legeerklæring, som bekrefter dødsfallet, jf helsepersonelloven § 36. […]

For folkeregisteret er det opplysninger fra denne legeerklæringen som danner utgangspunkt for å endre en persons status til død. Dette bør – av hensyn til alle andre brukere – skje så raskt som mulig etter dødsfallet. […]

Hensynet til oppdatering av folkeregisteret trekker åpenbart i retning av at melding om dødsfall sendes direkte fra lege, sykehus eller sykehjem til folkeregisteret. Dette er en meldingsform som egner seg for elektronisk oversendelse. […]

Utvalget foreslår i § 2-1 (1) at dødsfall skal meldes tingretten straks. Denne plikten legges på begravelsesbyrået, § 2-1 (2). Dette innebærer i praksis at enten de pårørende eller begravelsesbyråets representant må sørge for å utlevert legeerklæringen for så å påta seg en rolle som bud mellom legen og tingretten. Det fremstår ikke som klart hvorfor utvalget mener dette er en hensiktsmessig måte å flytte informasjonen på.

[…]

Dersom vi tar som utgangspunkt at målet er å få opplysninger fra legeerklæringen raskest mulig inn i folkeregisteret er det mest nærliggende at denne sendes elektronisk fra lege, sykehus eller sykehjem til folkeregisteret.»

I tillegg til uttalelsen om dette fra Skattedirektoratet gir følgende høringsinstanser uttrykk for støtte til utvalgets syn på behovet for elektronisk kommunikasjon mellom de ulike offentlige etatene: Domstoladministrasjonen, Asker og Bærum tingrett, Kristiansand tingrett, Nedre Telemark tingrett, Oslo byfogdembete og Haugaland og Sunnhordland politidistrikt.

25.1.4 Departementets vurdering

Departementet følger ikke opp Skiftelovutvalgets forslag om tingretten som eneste adressat for dødsfallsmeldinger. Etter departementets forslag skal dødsfall kunne meldes til de samme instansene som i dag, det vil si tingretten, lensmannen og namsmannen, jf. lovforslaget § 89 første ledd første punktum. Departementet har merket seg at høringsinstansene er delt i sine synspunkter, og antar at spørsmålet kan vurderes ulikt i ulike deler av landet, ikke minst basert på avstanden til nærmeste tingrett. Mye tyder på at lensmennene gjør en vesentlig innsats på dette området i grisgrendte strøk av landet. Videre har departementet lagt vekt på at politi- og lensmannsetaten har behov for å ha en bred kontaktflate mot publikum og lokalsamfunnet for å kunne løse sine øvrige oppgaver på en god måte.

Det er nylig vedtatt og satt i kraft en ny folkeregisterlov. I forbindelse med moderniseringen av Folkeregisteret arbeides det med MF Helse (Felles samarbeidsprogram for modernisering av Folkeregisteret i helse- og omsorgssektoren). Underlagt dette prosjektet er blant annet arbeid med en løsning for digital innsamling og videreformidling av opplysninger om dødsfall. Prosjektet går etter det opplyste inn i en testfase høsten 2018. Det er imidlertid ikke endelig avklart hvordan den digitale løsningen vil se ut, eller når en digital løsning vil stå ferdig. Etter departementets vurdering er det lite hensiktsmessig å foreta endringer i oppgavefordelingen på dette området samtidig som det pågår et arbeid med sikte på digitalisering.

Arbeidet med å registrere og videreformidle opplysningen om at en person er død, er todelt. Det er behov for å få fastslått at en person faktisk er død, og deretter skal denne opplysningen registreres og videreformidles til de instansene som trenger informasjon om dødsfallet. Opplysningen bør videreformidles på en effektiv og korrekt måte. Etter departementets vurdering oppnås god informasjonsutveksling best ved en overgang til en digital formidling av opplysningene. Denne formidlingen kan skje på ulike måter. Samtidig kan hensynet til en effektiv og korrekt formidling tilsi at den digitale videreformidlingen av opplysningene starter så tidlig som mulig i kjeden.

Både arbeidet med modernisering av Folkeregisteret og arbeidet med sikte på en digital innsamling og utlevering av legeerklæringer om dødsfall er av betydning i denne sammenhengen. I tillegg er likbehandlingsloven fra 1898 opphevet slik at en tilkalt lege nå er den eneste som kan fastslå at en person er død.

Departementet foreslår at det gis en hjemmel til å gi forskrift om dødsfallsmeldinger, herunder om innholdet i meldingen, til hvem meldingen skal gis, og hvordan opplysningene skal behandles og meldes videre, jf. lovforslaget § 89 tredje ledd. Dødsfallsregistrering og videreformidling av informasjon om dødsfall reiser flere spørsmål som det er mest hensiktsmessig at reguleres i forskrift.

Når det gjelder plikten til å melde dødsfallet, foreslår departementet regler om dette i § 89 første ledd annet og tredje punktum i lovforslaget. Det foreslås for det første at legen som utstedte dødsattesten, kan melde dødsfallet. Dette kan tilpasses en digitalisert løsning der melding om dødsfall sendes elektronisk fra legen som utsteder dødsattesten, og enten direkte til skiftemyndigheten eller via et sentralt register. Før øvrig har den avdødes nærmeste familie og person som var til stede ved dødsfallet, plikt til å melde dødsfallet. Dette svarer til den personkretsen som har meldeplikt etter gjeldende lov, men i tillegg foreslås det meldeplikt for samboere. Det foreslås også at den meldepliktige kan gi en annen i oppdrag å melde om dødsfallet på sine vegne. Dette kan for eksempel være begravelsesbyrået.

25.2 Veiledning og bistand

25.2.1 Gjeldende rett

I alle stadier av bobehandlingen vil de som har rettigheter i dødsboet, kunne ha behov for veiledning og bistand fra skiftemyndigheten om hvordan man skal gå frem. I dagens skiftelov er det ikke lovfestet noen veiledningsplikt for skiftemyndighetene overfor arvingene. Tingrettene utfører likevel ofte slik veiledning. Skiftelovutvalget beskriver tingrettens veiledning i den innledende fasen av bobehandlingen slik på side 71 i NOU 2007: 16:

«Den veiledning som i dag utføres av tingrettene i denne innledende fasen er omfattende, og gis i første rekke av domstolens funksjonærer. Samspillet mellom funksjonær og dommer er likevel av vesentlig betydning for den kvalitet som denne veiledningen bør ha. Utvalget finner det lite tvilsomt at den bistand som her ytes bidrar til å redusere antallet tvister og fremskynder de fleste boers overtakelse til privat skifte.»

I en del av landets politidistrikter yter også lensmennene veiledning til arvingene om ulike skiftealternativer. Arvingene kan få tilgang til aktuelle skjemaer, og det gis veiledning og hjelp til utfylling av disse.

25.2.2 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget foreslår å lovfeste en veiledningsplikt for tingretten overfor dem som kan ha rettigheter i et dødsbo, jf. lovforslaget § 2-2 tredje ledd og side 71 i NOU 2007: 16. Utvalget begrunner forslaget slik:

«Det er for utvalget åpenbart at det allerede i det første stadiet av bobehandlingen er viktig at de berørte partene får den veiledningen som er nødvendig for å bringe bobehandlingen inn i riktig spor. […]

Det er naturlig at denne veiledningen utføres av den myndigheten som forestår dødsfallsbehandlingen, det vil etter utvalgets forslag si tingretten. Utvalget har imidlertid vært noe i tvil om hvorvidt denne veiledningsoppgaven bør komme uttrykkelig frem i en ny dødsboskiftelov. På den ene side kan det være opplysende for partene om dette fremgår av loven, men på den annen side kan det være tvilsomt om dette vil gi partene særlig informasjon utover hva domstolene uansett vil gi. En bestemmelse om veiledning vil uansett bare ha en ren symbolfunksjon, og ikke være egnet til å oppstille klare rettigheter eller plikter. Verdien av en slik bestemmelse kan derfor diskuteres.»

25.2.3 Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen og Den Norske Advokatforening slutter seg i høringen til Skiftelovutvalgets forslag om å lovfeste en veiledningsplikt for tingretten. Domstoladministrasjonen uttaler:

«Etter vår oppfatning kan en uttrykkelig bestemmelse ha en egen opplysningsverdi for det rettssøkende publikum. En prosesslovgivning som i stor grad retter seg direkte mot publikum bør så langt som mulig gi et oversiktlig bilde av saksgangen gjennom lesning av loven alene. Dette må gjelde selv om bestemmelsens generelle ordlyd gjør det vanskelig å oppstille konkrete og spesifikke rettigheter og plikter. Vi kan derfor gi vår tilslutning til forslaget til kodifisering av rettens veiledningsplikt.»

Oslo byfogdembete uttrykker en viss skepsis til utvalgets forslag om å lovfeste en veiledningsplikt:

«Som fremhevet foran […] mener Oslo byfogdembete at den veiledning som utøves av domstolene under dødsfallsbehandlingen, er svært viktig. Vi er imidlertid noe usikre på om den lovfesting som foreslås her, kan gi publikum det uriktige inntrykk at domstolene nærmest kan yte rettshjelp i ulike spørsmål knyttet til denne fasen av dødsfallbehandlingen.»

Asker og Bærum tingrett tar ikke uttrykkelig stilling til utvalgets forslag, men uttrykker en generell skepsis til at tingretten skal pålegges omfattende veiledningsplikter:

«Vi ser imidlertid ikke tilstrekkelig grunn til å utvide tingrettenes funksjoner og engasjement. På flere punkter synes skiftelovutvalget å ønske en økt innsats fra domstolene side, og dette vil kreve en ytterligere prioritering av arvinger og øvrige etterlatte. Etter vår vurdering får arvinger og øvrige etterlatte allerede i dag et tilbud om råd, veiledning og annen hjelp som går ut over det domstolene har mulighet å yte til mange andre brukergrupper.

Vi er derfor skeptiske til det som i realiteten er en omfattende rettshjelpvirksomhet fra tingrettens side hvor offentlig skifte ikke er åpnet. (Utredningen s 57.) I hvert fall bør loven ikke gi rom for en opptrapping av denne virksomheten. Domstolenes hovedoppgave bør være tvisteløsning i formelle former. Rettshjelpvirksomheten kan gi habilitetsproblemer. Rettshjelpvirksomheten kan også resultere i erstatningsansvar. Vi er således i tvil om samtlige tingretter har saksbehandlere som er godt kvalifisert til å gi materiell veiledning om arverettslige spørsmål, spørsmål om uskifte osv. Oslo byfogdembete og enkelte andre store domstoler er i så måte neppe representative for den gjennomsnittlige tingrett. Også på dette området bør man følge den normale ordningen at materiell juridisk veiledning gis av advokater eller rettshjelpere, og for arvinger og etterlatte med svak økonomi må tilbudet om fri rettshjelp styrkes. En annen løsning vil innebære en slik subsidiering av privat dødsboskifte og av arvinger som ennå ikke har tatt standpunkt til skifteform, som utvalget i prinsippet tar avstand fra.»

Drammen tingrett (ved tingrettsdommer Finn Kløvstad) uttaler:

«Det alminnelige utdannelses- og kunnskapsnivået er betydelig endret de senere årene, og omfattende veiledninger i ulike medier, ikke minst på Internett, har også for eldre mennesker, sterkt redusert behovet for generell veiledning i tingrettene. Domstolene har for øvrig aldri kunnet gi råd. Rådgivning hører under advokatene.»

25.2.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Skiftelovutvalgets forslag om å lovfeste en veiledningsplikt for tingretten overfor dem som kan ha rettigheter i dødsboet, jf. lovforslaget § 90 fjerde ledd.

På skifteområdet er ikke domstolenes rolle utelukkende av tvisteløsende karakter. Også hensynet til å forebygge tvister må vektlegges. Domstolenes veiledning overfor publikum er da sentral. Fra et samfunnsperspektiv er domstolenes rolle som forebygger av tvister i noen sammenhenger vel så viktig som rollen som tvisteløser.

Departementet legger til grunn at arvingene vil kunne ha behov for veiledning fra tingretten i alle faser av bobehandlingen, men at det er særlig viktig med slik veiledning i den innledende fasen av bobehandlingen, hvor arvingene blant annet må ta stilling til skifteform, og den gjenlevende ektefellen eller samboeren må ta stilling til om han eller hun vil sitte i uskiftet bo. Departementet antar at veiledning fra tingretten i den innledende fasen kan virke konfliktdempende og bidra til å få bobehandlingen inn på riktig spor på et tidlig tidspunkt.

Departementet mener det kan være nyttig at tingrettens veiledningsoppgave kommer uttrykkelig frem av den nye loven, selv om bestemmelsen om veiledningsplikt ikke er egnet til å oppstille klare rettigheter og plikter. Lovfestingen har etter departementets syn en opplysningsverdi. Departementet antar også at en lovfesting kan bidra til likere praksis i de ulike tingrettene. Departementet har merket seg at noen av høringsinstansene uttrykker skepsis til forslaget om å lovfeste en veiledningsplikt for tingretten. Til dette bemerker departementet at en lovfesting av veiledningsplikten verken pålegger domstolene eller gir domstolene rett til å yte rettshjelp eller juridisk rådgivning til arvingene eller publikum for øvrig. Plikten er begrenset til allmenn veiledning om praktiske fremgangsmåter eller om innholdet av rettsregler, men uten at det gis konkrete råd.

25.3 Registrering og sikring av boets eiendeler

25.3.1 Gjeldende rett

Skifteloven har regler om tingrettens plikt til å dra omsorg for boets eiendeler, registrering av eiendeler og forsegling av boets eiendeler ved offentlig skifte, jf. §§ 13 til 15. De nevnte bestemmelsene er plassert i skiftelovens første del. Dette tilsier at bestemmelsene ikke kommer til anvendelse før det er åpnet offentlig skifte.

Frem til spørsmålet om offentlig skifte er avgjort skal retten treffe de midlertidige forføyninger som «måtte finnes påkrevet for å hindre at noe foregripes», jf. skifteloven § 88 annet ledd. Registrering og forsegling kan anvendes som midlertidige forføyninger. Normalt vil imidlertid ikke retten foreta seg noe med boet før det er avgjort om boet skal skiftes privat eller offentlig. I Justisdepartementets rundskriv G-1995-203 B punkt 5.1 står det følgende om midlertidige forføyninger i den innledende skiftebehandlingen:

«Skifteretten er kompetent til å foreta disposisjoner på boets vegne som ikke kan utstå uten fare for tap, eller som det av andre grunner er åpenbart behov for.

I alminnelighet kan det ikke ventes at skifteretten av eget tiltak skal undersøke om det er behov for midlertidige forføyninger. Er det tvil om offentlig skiftebehandling skal åpnes, er det større grunn for skifteretten til å undersøke om det er behov for tiltak. Det kan f.eks. være aktuelt å oppnevne en medhjelper (f.eks. en arving) til å føre tilsyn med boets eiendommer. Skifteretten må selv vurdere den aktuelle sitasjonen, f.eks. når tiltak begjæres av en loddeier.

Eventuelle omkostningene knyttet til disposisjoner retten foretar på boets vegne, må dekkes av boets midler.»

Departementet har hjemmel til å gi regler om godtgjørelse for registrering og forsegling, jf. gjeldende skiftelov § 2 annet ledd. Forskriftshjemmelen er ikke benyttet.

25.3.2 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget foreslår regler om registrering og sikring av boets eiendeler i den innledende fasen av bobehandlingen, jf. lovforslaget § 2-3 i NOU 2007: 16, det vil si før det er bestemt om boet skal skiftes privat eller offentlig.

Utvalget foreslår at enhver som har rettigheter i boet, kan kreve at retten foretar en foreløpig registrering av boets eiendeler, jf. utvalgets lovforslag § 2-3 første ledd og side 72 i utredningen. Bestemmelsen er ny sammenliknet med gjeldende skiftelov, men utvalget legger til grunn at den er i tråd med dagens praksis, jf. side 223 i utredningen. Det foreslås at tingretten bestemmer omfanget av registreringen, og om det samtidig skal skje en veiledende verdsettelse av eiendelene. Retten skal i sin avgjørelse ta hensyn til behovet for å verne rekvirentens interesser. Utvalget foreslår videre at boets eiendeler og gjeld skal registreres når boet er overtatt til offentlig skifte, uavhengig av om noen krever det eller ikke, jf. utvalgets lovforslag § 8-8.

Utvalget foreslår at retten på eget initiativ kan ta de skritt som er nødvendige for å verne boets eiendeler, og kan forsegle eiendeler i den utstrekning det finnes hensiktsmessig, jf. § 2-3 annet ledd i lovforslaget. Det foreslås også en regel om anmerkning på grunnbokbladet som svarer til dagens skiftelov § 14 annet ledd.

I lovforslaget § 2-3 tredje til femte ledd foreslår utvalget regler om omkostningene og fremgangsmåten ved registrering og sikringshandlinger. Rekvirenten skal i utgangspunktet dekke omkostningene, men hvis det senere åpnes offentlig skifte, skal omkostningene dekkes av boet. Åpnes det privat skifte, skal utlegget behandles som et krav på avdøde. Etter forslaget bestemmer retten måten registreringen eller sikringen skal skje på. Det foreslås også regler om varsel til rekvirenten og loddeieren og om vitner.

25.3.3 Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen uttaler at adgangen til å kreve registrering i utvalgets lovforslag § 2-3 første ledd vil innføre en ny praksis. Domstoladministrasjonen reiser spørsmål om det er behov for en adgang til å kreve registrering før offentlig skifte er åpnet ved siden av reglene om midlertidig forføyning i utvalgets lovforslag § 84 annet ledd. Domstoladministrasjonen peker også på at arvingene gjennom formuesfullmakten vil kunne få god oversikt over boet.

Politidirektoratet tar ikke stilling til utvalgets forslag til regler om registrering og forsegling, men siterer en uttalelse fra Namsfogden i Oslo, som støtter utvalgets forslag. Namsfogden i Oslo uttaler:

«Namsfogden er enig i forslaget som fremgår av §§ 2-3 og 8-8 om at det er retten som tar stilling til registrering av boets eiendeler og at det som hovedregel bare foretas registrering om en som har en rettighet i boet krever det, samt at rekvirenten/boet må dekke omkostningene. Vi kan ikke se noen grunn til at en skal opprettholde ordningen med dette som oppgaver for namsfogd, lensmann eller politistasjon med sivile oppgaver utover de få tilfeller retten kommer til at det er påkrevd med slik bistand. Registreringen kan med hell utøves av private oppdragstakere. En må ikke havne i en situasjon hvor namsmannen automatisk utpekes fordi dette er en billig løsning for boet. For namsfogd, lensmann eller politistasjon med sivile oppgaver, vil dette kunne være svært resurskrevende oppgaver.»

Oslo byfogdembete uttaler:

«Oslo byfogdembete kan ikke se at det er noe stort behov for at retten skal foreta registrering og forsegling av boets aktiva. I vår tid vil mange aktiva allerede være registrert i ulike registre, foruten at avdødes siste ligning i de fleste tilfeller vil gi god nok informasjon. Domstolene har ikke lenger kompetent personale som kan forestå slik registrering og verdsetting. Det innebærer at retten må engasjere en kyndig person til registrering og eventuell verdsetting. Det antas at bestemmelsen i § 2-3(4) gir hjemmel for dette. Et slikt oppdrag vil være forbundet med kostnader.»

Aust-Agder tingrett peker på sammenhengen mellom de foreslåtte reglene om arvingenes ansvar for den avdødes forpliktelser (se punkt 26.2) og kreditorenes behov for å begjære registrering og verdsettelse av den avdødes eiendeler. Aust-Agder tingrett uttaler:

«En mulig konsekvens av den foreslåtte endring i utkastet §§ 3-3 flg. vil imidlertid kunne bli at kreditorene i langt større grad enn i dag vil begjære registrering og verdsetting av avdødes eiendeler for således å kunne skaffe seg oversikt over avdødes formuesstilling, jfr. utkastet § 2-3(1). Særlig ved de private skiftene vil det kunne vise seg vanskelig for kreditorene å få oversikt over arvens økonomiske verdi med mindre en slik fremgangsmåte benyttes. En slik fremgangsmåte kan også være nødvendig for at kreditorene skal få grunnlag for å bestemme om det skal begjæres offentlig skifte av boet iht. utkastet § 8-1 d).»

25.3.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Skiftelovutvalget i at det er behov for regler om registrering og sikring av boets eiendeler i den innledende fasen av bobehandlingen. Departementet følger i § 91 i lovforslaget opp utvalgets § 2-3 med noen mindre endringer.

Departementets lovforslag innebærer at enhver som har rettigheter i boet, kan kreve en foreløpig registrering eller nødvendig sikring av boets eiendeler, jf. § 91 første ledd. Departementet legger til grunn at regelen i femte ledd om dekning av kostnadene ved tiltaket kan hindre overdreven bruk av bestemmelsen, se nærmere nedenfor.

Departementet viser til at registrering i denne fasen av bobehandlingen kan være særlig nyttig for kreditorene i et dødsbo. Ved en registrering av eiendelene vil kreditorene få en oversikt over verdiene i boet, og dette vil gi dem et grunnlag for å vurdere om det skal begjæres offentlig skifte eller ikke. Departementet følger ellers opp utvalgets forslag om at det uansett skal foretas registrering når boet er overtatt til offentlig skifte, jf. lovforslaget § 141.

Departementet er enig med utvalget i at det i enkelte tilfeller kan være behov for at retten foretar sikring av boets eiendeler også i den innledende fasen av bobehandlingen. Dette kan for eksempel være for å hindre at eiendeler forsvinner eller reduseres i verdi før bobehandlingen er begynt. En eiendom kan for eksempel vise seg å stå ulåst eller kan være utsatt for frostskader som følge av strømbrudd. Det er uheldig om man før skifteformen er avklart får en situasjon hvor ingen har ansvaret for å sikre boets eiendeler.

Departementet foreslår i likhet med utvalget at retten av eget tiltak kan ta de skritt som er nødvendige for å sikre eiendelene i boet, jf. annet ledd i lovforslaget. Bestemmelsen gir ikke retten plikt til å følge med på behovet for sikringstiltak, men kompetanse til å treffe nødvendige tiltak om retten blir oppmerksom på et slikt behov. Kompetansen er vid og vil ikke bare omfatte vern av mer klassiske formuesgoder som fast eiendom, men for eksempel også kjæledyr eller husdyr. Departementet antar at det nokså sjelden vil være behov for å benytte kompetansen etter annet ledd. Men i fasen fra dødsfallet og frem til det er bestemt om det skal skiftes privat eller offentlig, kan utfordringen nettopp være at det ikke er avklart hvem som har ansvar for boet, slik at det i noen tilfeller vil være hensiktsmessig at retten kan gripe inn med tiltak.

Departementet foreslår at retten kan engasjere hjelp til å utføre de oppgavene som den er pålagt etter bestemmelsen, og at retten kan be politiet om bistand der dette er nødvendig, jf. § 91 fjerde ledd. Antakelig vil det bare rent unntaksvis være nødvendig å be om bistand fra politiet. Men i noen tilfeller kan det ikke utelukkes at det kan være fare for voldsbruk, eller bistand fra politiet kan fremstå som egnet til å forebygge en konflikt eller fare for en skadegjørende handling. Det kan også være andre forhold ved situasjonen som tilsier at politiets kompetanse bør benyttes.

Departementet følger opp Skiftelovutvalgets forslag når det gjelder hvem som skal bære kostnadene som påløper når det iverksettes tiltak etter bestemmelsen. Departementet foreslår imidlertid også en regel som gir retten adgang til å bestemme at kostnadene skal bæres av rekvirenten i stedet for av boet. Dette kan være aktuelt hvis registreringen eller sikringen først og fremst ivaretar rekvirentens egne interesser. Har tiltaket mindre interesse for boet som sådant eller for andre arvinger eller kreditorer, kan det virke lite rimelig å påføre boet disse kostnadene. De nevnte reglene om dekning av kostnader ved tiltak etter bestemmelsen er tatt inn i § 91 femte ledd i lovforslaget.

25.4 Innsyn i arvelaterens økonomiske forhold

25.4.1 Gjeldende rett

Skal et dødsbo skiftes privat, må minst én av arvingene påta seg fullt ansvar for arvelaterens gjeld, jf. skifteloven § 78. Arvinger som påtar seg ansvaret for gjelden, får utstedt en skifteattest fra retten som legitimerer dem til å forvalte boets midler, jf. skifteloven § 82.

I den innledende fasen av bobehandlingen kan arvingene ha behov for å få oversikt over arvelaterens formue og gjeld med sikte på å avgjøre om de skal velge offentlig eller privat skifte. Arvingene vil for eksempel kunne ha behov for å få tilgang til saldoopplysninger fra en bank eller skatteopplysninger fra skattemyndighetene. Arvingene vil imidlertid ikke uten videre ha tilgang til slike opplysninger fordi bankene og skattemyndighetene er underlagt taushetsplikt, jf. finansforetaksloven § 9-6 og skatteforvaltningsloven § 3-1.

Retten kan imidlertid før det er utstedt skifteattest gi en formuesfullmakt til arvingene. Skiftelovutvalget uttaler følgende om praksisen med formuesfullmakter, se NOU 2007: 16 side 73:

«I dag gir derfor retten den som pretender å være arving, en formuesfullmakt. Denne nyttes for å få tilgang til opplysninger fra ligningskontor og banker før skifteattesten blir utstedt. Slik fullmakt kan utstedes til flere arvinger, slik at de alle kan innhente den nødvendige informasjon. Fullmakten er ikke hjemlet i lov eller forskrift, men er beskrevet i Justisdepartementets rundskriv G-0203 B s. 8.

Fullmakten skal bare brukes til å få opplysninger om formuesoppstillingen ved dødsfallstidspunktet. Dersom arvingene ønsker å se bevegelser på bankkontoen de siste årene, må banken vurdere dette på selvstendig grunnlag.»

Etter at Skiftelovutvalget avga sin utredning, er det vedtatt en ny lov om skatteforvaltning, jf. lov 27. mai 2016 nr. 14. Skatteforvaltningsloven har enkelte unntak fra skattemyndighetenes taushetsplikt for skiftesaker, jf. § 3-3 bokstav k. Etter den nevnte unntaksbestemmelsen kan ektefelle og arvinger få innsyn i den avdødes skatteopplysninger også før det er utstedt skifteattest når «vedkommende kan vise til saklig behov for innsyn». Forløperen til unntaksbestemmelsen kom inn i ligningsloven 1980 § 3-13 nr. 2 bokstav k ved endringslov 9. mai 2008 nr. 21. I Ot.prp. nr. 31 (2007–2008) side 53 uttales det følgende om uttrykket «saklig behov for innsyn»:

«For arvinger vil dette normalt bety å dokumentere den posisjon som vedkommende person eller organisasjon har i arvesaken, enten gjennom kopi av testament eller attestasjon fra tingretten. Med arving menes her loddeiere som definert i skifteloven § 124 første og annet ledd. Dette er en naturlig konsekvens av at det bare er loddeiere som kan overta boet til privat skifte ved å påta seg avdødes forpliktelser, jf. skifteloven § 78. Fordi en legatar som nevnt i skifteloven § 124 tredje ledd ikke kan overta boet til privat skifte ved å påta seg avdødes gjeldsforpliktelser, vil en legatar ikke kunne vise til et saklig behov for innsyn i avdødes ligningsopplysninger. Det foreslås ikke noen ubetinget rett for en privat part til å kreve innsyn i avdødes ligning, men et unntak fra taushetsplikten hvor saklige behov for innsyn kan imøtekommes innenfor rammen av innsynsadgangen.»

Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse om unntak fra finansforetaksloven § 9-6. I en tolkningsuttalelse fra Lovavdelingen 27. august 1975 la imidlertid Lovavdelingen til grunn at banken ikke var bundet av taushetsplikten etter § 18 i den nå opphevede forretningsbankloven når en loddeier ber om opplysninger, med mindre opplysningene er av mer følsom, personlig karakter. I samme tolkningsuttalelse ble det også lagt til grunn at en forretningsbank neppe hadde plikt til å gi en enkelt loddeier opplysninger om den avdødes bankkonti for tiden før dødsfallet, forutsatt at arvingen ikke opptrådte på vegne av boet.

Før det er utstedt skifteattest har arvingene heller ikke adgang til arvelaterens bankboks. Arvingene kan imidlertid ha behov for tilgang til denne også i den innledende fasen av bobehandlingen. Bankboksen kan inneholde arvelaterens testament eller ektepakt i original. Bankboksen kan også inneholde verdisaker som smykker og kontanter som det er ønskelig å få oversikt over før arvingene avgjør om de skal velge offentlig eller privat skifte. I slike tilfeller kan retten utstede en bankboksfullmakt. Skiftelovutvalget uttaler følgende på side 72–73 i NOU 2007: 16 om praksisen med å utstede bankboksfullmakter:

«Fullmakten utstedes til en person som har kontaktet retten vedrørende skiftet. For å sikre at intet fjernes i forbindelse med gjennomgangen, gis ikke vedkommende tilgang til bankboksen alene. Det fremgår således av fullmakten at den kun kan benyttes dersom en av bankens ansatte er villig til å være til stede ved åpningen og gjennomgåelsen. I motsatt fall skal den som har fått fullmakten returnere denne til retten med påtegning om at boksen ikke ble åpnet.

Det eneste som kan tas ut, er avdødes testament og/eller ektepakt. For å unngå tvil om hva som er fjernet, må bankens ansatte bekrefte på fullmakten om testament og/eller ektepakt er funnet og i så fall påføre dateringen på dette. Bankboksfullmakten i original, med bankens påtegning, skal returneres retten sammen med eventuelt testamentet eller ektepakten.»

25.4.2 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget foreslår å lovfeste praksisen med at retten kan utstede en formuesfullmakt, jf. lovforslaget § 2-4 første ledd. Etter forslaget kan retten, før skifteattest er utstedt, gi loddeierne fullmakt til innsyn i arvelaterens formues- og gjeldsforhold. Utvalget uttaler følgende om forslaget på side 74 i NOU 2007: 16:

«Utvalget er av den oppfatning at arvingene bør ha rett til innsyn i avdødes formuesforhold før skifteattest utstedes. Det legges i den forbindelse vekt på at dette kan ha betydning for valg av skifteform. De(n) som pretender å være arvinger har således en legitim grunn for begjæring om innsyn. Det bør likevel være slik at den som ønsker innsyn, først kontakter retten. Det er således retten som bør vurdere om vedkommende i tilstrekkelig grad pretender å være arving etter avdøde. Dette formaliseres ved at det gis en formuesfullmakt. I praksis begrenses en slik fullmakt gjerne til å gjelde opplysninger om avdødes formues- og gjeldsforhold som er inntil ett år gamle. Utvalget antar imidlertid at tingretten kan ha behov for å gi fullmakt om innsyn også i eldre forhold, og foreslår derfor ikke å innta noen tidsfrist i lovteksten.»

Utvalget legger videre til grunn at det i stor utstrekning bør være opp til retten å vurdere hvilke opplysninger det kan gis innsyn i, se side 225 i utredningen. Utvalget antar at det praktisk viktigste må være innsyn i arvelaterens ligningsopplysninger, og utvalget foreslår derfor at dette nevnes uttrykkelig i lovteksten. Det legges til grunn at innsynsretten også omfatter saldo på arvelaterens bankkonti, men at adgangen til innsyn i kontoutskrifter bør være snevrere.

Utvalget foreslår videre å lovfeste praksisen med bankboksfullmakt, jf. utvalgets lovforslag § 2-4 annet ledd og utredningen side 73. Utvalget legger vekt på at praksisen med bankboksfullmakt fyller et åpenbart behov, og at det er vesentlig at et eventuelt testament blir fremlagt for retten før det utstedes skifteattest. Utvalget uttaler at retten bør avgjøre hvem som gis adgang til innsyn i arvelaterens bankboks, og at det derfor må fremlegges en fullmakt utstedt av retten før det gis tilgang til arvelaterens bankboks. Det foreslås videre at en av bankens ansatte må være til stede ved åpningen og gjennomgåelsen av bankboksen.

25.4.3 Høringsinstansenes syn

Den Norske Advokatforening støtter utvalgets forslag om formuesfullmakter og uttaler:

«En rett for arvingene til innsyn i avdødes formuesforhold før skifteattest utferdiges, vil virke klargjørende og effektivisere bobehandlingen. Det er imidlertid viktig at det er tingretten som styrer denne prosessen. Dette gjelder også vurderingen av om vedkommende i tilstrekkelig grad pretenderer å være arving etter avdøde.»

Oslo byfogdembete er enig i en lovfesting av retten til innsyn når det gjelder situasjonen på dødsfallstidspunktet, men er skeptisk til innsynsrett bakover i tid. Oslo byfogdembete uttaler at det bør tas hensyn til at ikke alle arvelatere har et ønske om at arvingene skal få anledning til å ettergå hans eller hennes private økonomiske disposisjoner.

HSH peker på at begravelsesbyråene i forbindelse med søknad om behovsprøvet gravferdsstønad kan ha behov for å få utlevert siste års ligning for den avdøde. Det vises til at siste års ligning må vedlegges søknaden, og at det normalt vil være begravelsesbyråene som sender søknaden på vegne av de pårørende. HSH understreker at søknadsprosessen må skje raskt på grunn av regelen om hvor lang tid det kan gå mellom dødsfall og begravelse. HSH uttaler videre:

«I praksis har det vist seg vanskelig for begravelsesbyråene å få utlevert avdødes siste års ligning/ligningsutskrift. Etter HSHs vurdering bør av denne grunn forslaget til § 2-4 utvides til også å omfatte begravelsesbyråer som har fullmakt fra de etterlatte. Tingretten vil i så fall kunne utstede en formuesfullmakt direkte til begravelsesbyrået, noe som vil være tidsbesparende og en forenkling også for de pårørende. Fullmakten kan begrenses til kun å benyttes til bruk for søknad om gravferdsstøtte.»

Sparebankforeningen tar i sin høringsuttalelse opp hvorvidt, og eventuelt i hvilken utstrekning, banker har taushetsplikt overfor loddeierne. Sparebankforeningen uttaler blant annet:

«Det kan imidlertid reises spørsmål om ikke bankene må anses å være fri sin taushetsplikt når det gjelder opplysning til den enkelte loddeier om saldo på avdødes konto, selv om vedkommende loddeier ikke har fått noen fullmakt til dette fra de andre loddeierne eller fra tingretten. Vi viser her blant annet til en uttalelse fra Justisdepartementet av 26. juni 1975 om taushetsplikten etter forretningsbankloven § 18.»

Departementet vil bemerke at det her antakelig siktes til Lovavdelingens tolkningsuttalelse 27. august 1975. Sparebankforeningen uttaler videre at en del banker har den praksis at utlevering av kontoinformasjon til loddeierne ikke skjer der banken ut fra en vurdering mener at opplysningene er av en svært personlig karakter eller kan skade arvelaterens ettermæle. Det vises til at en slik praksis blant annet kan forankres i den nevnte uttalelsen fra Lovavdelingen. Sparebankforeningen mener at det i forbindelse med utarbeidelsen av en ny lov bør gis avklarende føringer om bankenes taushetsplikt overfor loddeiere.

Oslo byfogdembete og Den Norske Advokatforening er de eneste høringsinstansene som har uttalt seg om utvalgets forslag om å lovfeste ordningen med bankboksfullmakt. Begge høringsinstansene støtter utvalgets forslag. Den Norske Advokatforening viser til at det er av vesentlig betydning at arvelaterens eventuelle testament blir kjent så tidlig som mulig i prosessen.

25.4.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Skiftelovutvalget i at det kan være hensiktsmessig å gi regler om formuesfullmakter i loven. Det foreslås derfor en regel i lovforslaget § 92 første ledd om at retten kan gi arvingene fullmakt til å få innsyn i arvelaterens formues- og gjeldsforhold. Departementet er enig med Den Norske Advokatforening i at en rett for arvingene til innsyn i arvelaterens formuesforhold før det er utferdiget skifteattest eller åpnet offentlig skifte vil virke klargjørende og effektivisere bobehandlingen.

Arvingene kan ha behov for innsyn i arvelaterens økonomiske forhold fra dødsfallstidspunktet og en periode bakover i tid. Dette kan dels gi grunnlag for å vurdere skifteform og dels gjøre det mulig å forsikre seg om at regninger og andre forpliktelser er betalt. Ved å få innsyn i kontoutskrift fra arvelaterens konto har arvingene mulighet til å verne seg mot uredelige tredjeparter som prøver å få oppgjør for krav som arvelateren allerede har betalt.

I utvalgets lovforslag er det ikke inntatt noen begrensning for hvor gamle opplysninger det kan gis innsyn i. Departementet er enig med Oslo byfogdembete i at hensynet til arvelateren kan tilsi en begrensning. Etter departementets syn bør adgangen til innsyn være snevrere jo eldre opplysningene er. Departementet foreslår derfor at det presiseres at en arving med formuesfullmakt har rett til innsyn i saldoen på arvelaterens bankkonti på dødsfallstidspunktet, samt transaksjonsdataene de tre siste månedene før dødsfallet. Videre foreslås det at banken, når særlige grunner tilsier det, også skal gi en arving med formuesfullmakt innsyn i transaksjonsdataene i inntil ett år forut for dødsfallet. I en slik vurdering vil man, i tillegg til hensynet til arvingenes behov, måtte ta i betraktning opplysningenes karakter, herunder se hen til om opplysningene er svært personlige eller kan skade arvelaterens ettermæle. Det er bankene som har disse opplysningene, og som dermed har mulighet til å vurdere dem.

Det legges til grunn at en arving sjelden vil ha behov for transaksjonsdata som er eldre enn ett år. Det foreslås derfor at det skal foreligge «ekstraordinære omstendigheter» for at det skal gis innsyn i transaksjonsdata som er eldre enn ett år regnet fra dødsfallstidspunktet.

Lovforslaget gir nærmere regler om innsynsrett og bankenes taushetsplikt i tilfeller der arvingen har formuesfullmakt. Dersom arvingen ikke har en formuesfullmakt fra tingretten, vil synspunktene i Lovavdelingens tolkningsuttalelse 27. august 1975 fortsatt være relevante.

I forarbeidene til endringslov 9. mai 2008 nr. 21 om endringer i ligningsloven 1980 ble det lagt til grunn at det ikke skulle gjelde noen ubetinget rett for en privat part til å kreve innsyn i skatteopplysninger om arvelateren, men et unntak fra taushetsplikten, jf. Ot.prp. nr. 31 (2007–2008) side 53. Etter departementets syn bør en arving med formuesfullmakt imidlertid ha en ubetinget rett til innsyn i siste års skatteopplysninger for arvelateren. For å klargjøre forholdet mellom taushetsplikten i skatteforvaltningsloven og bestemmelsen om formuesfullmakt i arveloven foreslås det enkelte endringer i skatteforvaltningsloven § 3-3 bokstav k.

HSH har i høringen pekt på at begravelsesbyråer i forbindelse med søknad om behovsprøvd gravferdsstønad kan ha behov for å få utlevert skatteopplysninger om arvelateren for siste år («ligning» etter tidligere terminologi). Departementet foreslår på bakgrunn av dette høringsinnspillet en regel som åpner for at retten kan gi et begravelsesbyrå fullmakt til innsyn i arvelaterens skattemelding og fastsetting av skatt for siste år for arvelateren, se lovforslaget § 92 annet ledd. Som HSH viser til, kan det haste med å få sendt søknaden om gravferdsstønad, og det kan være et praktisk behov for at begravelsesbyrået kan fremskaffe nødvendig dokumentasjon uten å måtte involvere arvingene i dette. Har begravelsesbyrået først fått i oppdrag å søke om gravferdsstønad, har departementet vanskelig for å se avgjørende hensyn som skulle tale mot at begravelsesbyrået i forbindelse med søknaden gis en begrenset adgang til innsyn i skatteopplysningene for siste år.

Departementet foreslår som utvalget å lovfeste praksisen med bankboksfullmakter, jf. lovforslaget § 92 tredje ledd. Praksisen med bankboksfullmakter fyller et klart behov. Det er viktig at arvelaterens testament eller ektepakt blir kjent så tidlig som mulig. For at arvingene skal kunne velge skifteform på riktig grunnlag, kan det også være viktig å få oversikt over eventuelle verdisaker i den avdødes bankboks.