4 Lovstruktur og lovspråk

4.1 En felles lov om arv og dødsboskifte

Reglene om arv og skifte av dødsbo er i dag regulert i henholdsvis arveloven fra 1972 og skifteloven fra 1930. I arveloven finner man regler om hvem som er arvinger etter loven, opprettelse av testament osv., mens reglene om skifte av dødsbo, det vil si hvordan arveoppgjøret skal gjennomføres, står i skifteloven. Skifteloven har også regler om skifte av felleseie ved samlivsbrudd. Tidligere inneholdt skifteloven både materielle og prosessuelle regler for felleseieskifte. Ved vedtakelsen av ekteskapsloven i 1991 ble de materielle reglene flyttet fra skifteloven til ekteskapsloven.

Skiftelovutvalget foreslår i NOU 2007: 16 at de resterende reglene i skifteloven om felleseieskifte flyttes til ekteskapsloven som et nytt kapittel 18, se side 57–60 i utredningen. De prosessuelle reglene om felleseieskifte får da en nærmere tilknytning til de materielle reglene. Skiftelovutvalgets forslag er begrunnet i et ønske om å rydde opp i regelverket og gjøre det mer oversiktlig og lettere tilgjengelig for brukerne. Utvalget viser til at forskjellene mellom dødsboskiftene og felleseieskiftene er så betydelige at det er mest hensiktsmessig å behandle dem i forskjellige lover. Forskjellene gjelder blant annet hvem som er parter under skiftet, hva som er målet med skiftebehandlingen, og hvilke interesser hos tredjepersoner som er relevante.

På bakgrunn av at det foreslås å flytte reglene om skifte av felleseie til ekteskapsloven, ser Skiftelovutvalget for seg to muligheter når det gjelder reglene om skifte av dødsbo: Man kan enten gi en egen lov om dødsboskifte, eller man kan flytte disse reglene til arveloven slik at man ikke lenger har noen egen skiftelov. Utvalget går inn for den førstnevnte løsningen og har utarbeidet forslag til en ny lov om dødsboskifte. Utvalget viser særlig til at reglene for dødsboskifte vil være langt mer omfattende enn reglene om delingen ved separasjon og skilsmisse, og mener at dette taler for å skille saksbehandlingsreglene for dødsboskifte ut i en egen lov.

Arvelovutvalget har i samsvar med sitt mandat utformet forslag til en ny arvelov. Arvelovutvalget avga sin utredning etter Skiftelovutvalget og uttaler at siden de to lovarbeidene kan pågå parallelt, kan det reises spørsmål om man bør utarbeide en felles lov om arv og dødsboskifte, eller om man fortsatt bør ha en egen arvelov med hovedvekt på de materielle spørsmålene og en dødsboskiftelov med hovedvekt på de prosessuelle spørsmålene. Arvelovutvalget har ikke sterke synspunkter på om man bør ha én eller to lover, men mener at det ikke vil være vanskelig å sy utvalgets forslag til en ny arvelov sammen med reglene om dødsboskifte slik at man får en felles lov, se side 12 i NOU 2014: 1.

Under høringen av Skiftelovutvalgets utredning støttes forslaget om at skiftelovens regler om felleseieskifte flyttes til ekteskapsloven, og at reglene om dødsboskifte og felleseieskifte dermed skilles i forskjellige regelverk, av Borgarting lagmannsrett, Drammen tingrett (ved tingrettsdommer Finn Kløvstad), Nettverk for overformynderiene i Norge, Norges Bondelag og Norges Kvinne- og Familieforbund. Dette støttes også av Domstoladministrasjonen. Domstoladministrasjonen mener videre at det bør gis en egen dødsboskiftelov, og at reglene om dødsboskifte ikke bør plasseres i arveloven:

«De prosessuelle reglene om dødsboskifte vil derimot være langt mer omfattende enn reglene om deling av felleseie, og det virker ikke hensiktsmessig å plassere dem i arveloven. Vi er derfor enig i forslaget om at det utarbeides en egen prosesslov for dødsboskiftene, mens de materielle reglene om dødsboskifte samles i arveloven.»

Aust-Agder tingrett er på den annen side ikke enig i Skiftelovutvalgets forslag til lovstruktur og uttaler:

«Fra et «brukersynspunkt» oppleves det som uryddig at de prosessuelle og materielle reglene er samlet i én lov når det gjelder skifte av felleseie, mens man for skifte av dødsbo må forholde seg til både skiftelov og arvelov. Tingretten mener således at man enten må beholde dagens struktur med en skiftelov som omfatter de prosessuelle reglene for skifte av både felleseie og dødsbo, eller samle de prosessuelle og materielle reglene for hhv felleseieskifte og dødsboskifte i hver sin lov.»

Den Norske Advokatforening er enig i at de prosessuelle reglene om felleseieskifte bør flyttes til ekteskapsloven, og mener videre at reglene om dødsboskifte bør plasseres i arveloven, ikke i en ny lov om dødsboskifte. Også Agder lagmannsrett og Oslo byfogdembete mener at reglene om dødsboskifte bør tas inn i arveloven.

Agder lagmannsrett, Nord-Troms tingrett (ved sorenskriver Sverre Martens) og Oslo byfogdembete mener det er uheldig at de foreslåtte reglene om felleseieskifte viser til dødsboskifteloven, som igjen viser til tvisteloven. Disse høringsinstansene mener at dette gjør reglene vanskelig tilgjengelige.

Departementet slutter seg til forslaget om at saksbehandlingsreglene for skifte av felleseie flyttes til ekteskapsloven. Det foreslås at reglene tas inn som et nytt kapittel 18 i ekteskapsloven. Departementet legger til grunn at det for brukerne vil være en fordel at saksbehandlingsreglene blir å finne i samme lov som de materielle reglene.

Spørsmålet blir da om reglene om skifte av dødsbo bør plasseres i en egen lov om dødsboskifte, eller om de bør tas inn i arveloven. Etter departementets syn gjør de samme hensynene seg gjeldende for reglene om dødsboskifte som for reglene om felleseieskifte. Også når det gjelder arveoppgjør, må det kunne legges til grunn at det vil være mest brukervennlig at de materielle reglene om hvem som har arverett, og om omfanget av arveretten er å finne i samme lov som saksbehandlingsreglene for booppgjøret. Arveloven og reglene om skifte av dødsbo retter seg mot oss alle, ikke bare de profesjonelle brukerne. På dette rettsområdet er det derfor særlig viktig at reglene gjøres så tilgjengelige som mulig. Og for den som ikke har forhåndskunnskaper om arve- og skifterett, vil det nok være nærliggende å gå til arveloven når man er ute etter å finne regler om gjennomføringen av et arveoppgjør.

En felles lov om arv og dødsboskifte legger også til rette for en mer samordnet regulering. Det er ikke et klart skille mellom hva som skal anses som materiell arverett, og som dermed systematisk hører hjemme i arveloven, og hva som skal regnes som skifterett. Med en felles lov kommer slike spørsmål ikke like mye på spissen, og det gir en større fleksibilitet når det gjelder struktur og pedagogisk plassering av reglene. Med en felles lov er det også enklere å tilpasse reglene i forhold til hverandre. Videre vil en felles lov i større grad kunne sikre at man også ved senere lovrevisjoner ser arvereglene og skiftereglene i sammenheng og dermed kan unngå dårlig samordning fordi man overser behovet for konsekvensendringer. Departementet peker dessuten på mulighetene for en konsekvent begrepsbruk og oppbygging av reglene, noe som også kan ha positiv betydning for brukervennligheten og tilgjengeligheten (se i den forbindelse punkt 4.2).

En lov som inneholder regler om både arv og skifte av dødsbo, vil bli omfattende. Departementet kan imidlertid ikke se at det bør være et avgjørende hensyn mot en felles lov. Utgangspunktet må være at regler som i stor grad griper inn i hverandre og omhandler samme tema, bør samles i samme lov. Og ulempene ved at loven inneholder mange paragrafer, kan motvirkes ved en oversiktlig og systematisk oppbygging av loven. Departementet foreslår at loven inndeles i fire hoveddeler med en innledende del, en del om arv, en del om dødsboskifte og en avsluttende del. Kombinert med en tydelig kapittelinndeling og en pedagogisk presentasjon av reglene mener departementet at omfanget i seg selv ikke gjør at det blir vanskelig å finne frem i loven. Departementet peker også på at det samlede antallet paragrafer vil være tilnærmet det samme uavhengig av om de står i én felles lov, eller er fordelt på to lover.

Når det gjelder utformingen av de foreslåtte reglene om felleseieskifte i ekteskapsloven, har noen av høringsinstansene som nevnt pekt på at en utstrakt bruk av henvisninger til reglene om dødsboskifte kan være uheldig. Departementet er enig i at en omfattende bruk av henvisninger til andre lover kan gjøre det vanskelig å finne frem i reglene. På den annen side er det også et hensyn at den enkelte lov, eller lovverket samlet, ikke skal bli for omfattende. Det vil derfor måtte gjøres en avveining mellom disse hensynene ved utformingen av bestemmelsene. I vurderingen vil det være et hensyn hvor stor praktisk betydning reglene har, og hvem reglene primært retter seg mot, eller nærmere bestemt om de som skal forholde seg til reglene, har juridisk bakgrunn eller i hvert fall må forventes å være bistått av advokat eller annen rettshjelper. Disse hensynene tilsier etter departementets syn en viss grad av henvisninger til reglene om dødsboskifte i de foreslåtte reglene om offentlig skifte av felleseie. Når det gjelder det nærmere innholdet av reglene om skifte av felleseie, vises det til punkt 34.2.

4.2 Generelt om lovspråket i en ny lov om arv og dødsboskifte

Det må være et siktemål i arbeidet med en ny lov at den utformes slik at den blir forstått av de gruppene som skal forholde seg til den. Språket er selvsagt viktig i den forbindelse. En lov om arv og dødsboskifte vil henvende seg både til profesjonelle aktører og til folk ellers, og den bør helst kunne forstås også av dem uten juridisk bakgrunn.

Gjeldende skiftelov er fra 1930, men har vært endret flere ganger etter dette. Skifteloven oppfattes i dag som vanskelig å forstå. Dette har nok sin årsak dels i lovens alder og dels i at skifteloven er en utpreget fagtekst som retter seg mot domstolene. Skifteloven bruker dessuten en del begreper som i dag kan virke fremmede, se nærmere om dette punkt 4.3. Rettslig sett er dette presise begreper, men de retter seg først og fremst mot dem som er spesialister på området. Bildet kompliseres ytterligere av at likelydende begreper i arveloven og skifteloven ikke har samme begrepsinnhold.

Siden arveloven er av noe nyere dato (1972), har den et mer moderne språk. Arveloven bærer preg av at man ved utformingen synes å ha lagt større vekt på å bruke et språk som skal forstås også av andre enn spesialistene, enn det som synes å være tilfellet for skifteloven. Arveloven er på nynorsk, og det har nok også bidratt til en enklere og mer direkte uttrykksform. At arveloven er enklere å forstå enn skifteloven, betyr likevel ikke at alle brukergrupper oppfatter arveloven som lett tilgjengelig.

For å bidra til at tekster som produseres av det offentlige, blir klarere, bedre og mer mottakervennlige, ble prosjektet «Klart språk i staten» etablert i 2008. Dette er et samarbeid mellom Difi og Språkrådet. Høsten 2011 ble det opprettet et eget prosjekt om språket i lover og forskrifter. Formålet med prosjektet er å få mer kunnskap om de språklige utfordringene i regelverket og å iverksette tiltak som kan gjøre regelspråket klarere og bedre. I 2014 ble det igangsatt et arbeid for å bedre språket og forenkle strukturen i fire utvalgte lover. En av disse lovene var arveloven.

I forbindelse med prosjektet ble NTNU gitt i oppdrag å undersøke hvordan leserne forstår innholdet i de fire lovene, og å analysere hvordan tekstene er utformet. I undersøkelsen om arveloven ble fire ansatte i en tingrett, tre personer som sitter i uskiftet bo, og fire arvemottakere intervjuet. Undersøkelsen indikerer at arveloven kan oppleves som vanskelig å forstå av dem som ikke er profesjonelle brukere.

Arvelovutvalget har som en del av prosjektet samarbeidet med Språkrådet om utformingen av forslaget til ny arvelov i NOU 2014: 1. Språkrådet har kommet med innspill til deler av lovteksten på et tidlig stadium i lovarbeidet og har også gitt innspill til utformingen av hele loven avslutningsvis i lovarbeidet. Når det gjelder Skiftelovutvalgets forslag til lov om dødsboskifte, ble dette arbeidet avsluttet før etableringen av prosjektet, og lovforslaget i NOU 2007: 16 er utformet uten bistand fra Språkrådet.

Videre har Oxford Research AS hatt i oppdrag å kartlegge hvordan de fire utvalgte lovene forstås og virker i praksis. Når disse lovene er erstattet av nye lover, skal også de nye lovene kartlegges på samme måte. Oxford Research AS avga sin første rapport i desember 2015. I oppsummeringen om kartleggingen av arveloven sies det følgende:

«Arvelova har et tungt og gammeldags språk og mange ord og uttrykk er vanskelige å forstå. Undersøkelsen viser at selv personer som arbeider med arvelova mener at språket er vanskelig.

Strukturen i arvelova og regelverket for øvrig er komplisert. Det er en utfordring for mange at de må lese i flere lover eller flere steder i arvelova for å forstå sin egen rettsposisjon. Strukturen i loven er uklar på noen områder, og loven behandler tilgrensende momenter i flere paragrafer. Dette gjelder blant annet et sentralt spørsmål som arverekkefølge.

Det er imidlertid ikke bare strukturen innad i arvelova som er et problem, også forholdet mellom skifteloven og ekteskapsloven gjør det vanskelig å finne ut av egen rettsposisjon.

Selv om språket er uklart, er de direkte effektene av lovspråket begrenset fordi den jevne borger gjerne får informasjon om arveregler fra andre kilder enn selve lovteksten. Ni prosent av respondentene i spørreundersøkelsen har opplevde at arvelova har skapt problemer for dem.

Vi har ikke undersøkt om uklart lovspråk gir behov for advokatbistand som ellers kunne vært unngått. Advokatene vi har intervjuet sier imidlertid at de får få spørsmål om lovteksten eller konkrete paragrafer.

Vi finner lite som tyder på at lovspråket påfører tingrettene stor ekstrakostnader selv om enkelte borgere henvender seg til tingretten for å få svar på spørsmål om lovteksten eller konkrete bestemmelser.

De ansatte i tingretten sier stort sett at de forstår loven. Det er mange av de samme temaene som går igjen i veiledningsarbeidet slik at de opparbeider seg en form for «ekspertise» på dette feltet. Når de trenger hjelp, mener de tingrettsansatte at det er fordi de trenger hjelp til å tolke konkrete paragrafer.

Det uklare lovspråket kan føre til unødvendige kostnader ved opplæring av nyansatte og når det dukker opp uvanlige arverettslige problemstillinger.»

Det må som nevnt være et siktemål med lovarbeidet at den nye loven får en struktur og språkføring som gjør den mer brukervennlig enn gjeldende skiftelov og arvelov. Også lovforslagets regler om retten til arv i proposisjonen her har vært forelagt Språkrådet, som har gitt innspill til lovteksten. Reglene om arv og dødsboskifte vil som tidligere nevnt bli lest av brukere med ulik bakgrunn og med ulike forutsetninger for å forstå lovteksten. Man bør derfor prøve å finne frem til ord og uttrykksmåter som er forståelige uten en for stor innsats fra brukerne. Departementet vil likevel bemerke at konsise, stringente lovtekster aldri vil bli direkte enkle å forstå for folk flest. Og man må holde fast ved at en lovtekst først og fremst er et juridisk verktøy som skal fastslå med størst mulig presisjon hva som er gjeldende rett. Dessuten er det ikke slik at lovteksten er den eneste mulige kilden til kunnskap om rettsreglene. For personer som ikke forholder seg til loven som profesjonelle brukere, men som én eller noen få ganger i livet må forholde seg til reglene for eksempel i forbindelse med et arveoppgjør, kan det nok være vel så hensiktsmessig at de henter informasjon om reglenes innhold fra andre pålitelige kilder enn selve lovteksten.

4.3 Noen terminologiske spørsmål

Skifteloven og arveloven bruker en del juridiske begreper som kan fremstå som nokså utilgjengelige for den som leser loven uten å ha juridisk bakgrunn. Hvis det er mulig, bør slike begreper erstattes av begreper som er mer intuitivt forståelige. Noen faguttrykk lar seg imidlertid ikke så lett erstatte av mer dagligdagse og forståelige ord. Begrepet kan ha et presist juridisk meningsinnhold som må forklares nokså omstendelig hvis man skal unngå å bruke det.

Departementet vil også bemerke at i språkutvikling må man se hen til både fortid og fremtid. Departementet legger en viss vekt på å beholde språklige bånd til tidligere lovers terminologi, men samtidig er det selvsagt viktig å forsøke å finne frem til en terminologi som forstås i samtiden, og som ikke vil bli svært utdatert i lovens levetid. Dagens skiftelov har til sammenlikning beholdt sitt begrepsapparat i nærmere nitti år.

Når det gjelder begrepsbruk, kan det for det første nevnes at både arveloven og skifteloven bruker det gamle juridiske begrepet «skifte» om prosessen med å dele boet. Ekteskapsloven bruker på sin side ordet «deling». Departementet foreslår likevel at begrepet «skifte» videreføres i den nye loven om arv og dødsboskifte. Ordet er godt innarbeidet i den voksne befolkningen, og det antas at kostnadene ved et begrepsbytte vil være relativt store. Skulle man gå bort fra dette ordet, og i stedet bruke for eksempel «deling», er det vanskelig å se for seg at man ville kunne videreføre ord og uttrykk som «uskifte», «offentlig skifte» og «privat skifte», som er godt innarbeidede begreper og vanskelige å finne noen erstatning for. Ordet «deling» ville i hvert fall passe dårlig i disse sammenhengene.

Departementet har også kommet til at begrepet «bo» bør beholdes som et grunnleggende begrep i loven. Et «bo» er betegnelsen på den formuesmassen og de forpliktelsene arvelateren etterlater seg. Departementet har vanskelig for å se at dette begrepet vil kunne erstattes av et annet begrep.

Begrepene «loddeier» og «legatar» i skifteloven kan det være større grunn til å reise spørsmål om. Skifteloven bygger på et skarpt skille mellom arvinger og legatarer, jf. § 124 annet og tredje ledd. Med «arving» menes «enhver der efter lovens arvegangsregler eller siste viljeserklæring inntrer i avdødes efterlatenskaper helt ut eller efter et fastsatt forhold». En «legatar» er «enhver annen som ved siste viljeserklæring er tilsagt nogen fordel ved arvelaterens død». Videre er det gjennom skiftelovens begrep «loddeier» at arvingene er gitt sine rettigheter. Skifteloven § 124 første ledd definerer «loddeier» som «ektefelle eller arving som har krav på lodd i boet». Noe upresist kan det sies at det er loddeierne som har hånd om skiftet, mens legatarene har liten innflytelse på forvaltningen av boet og gjennomføringen av oppgjøret. Legataren forutsettes normalt passivt å vente på at legatet blir oppfylt. Se nærmere om dette side 107–108 i NOU 2007: 16.

I sammenheng med ordet «loddeier» nevnes at skifteloven også bruker ord som «utlodning» og «boslodd» om fastsettelsen av hvordan boet skal deles og den enkeltes verdimessige andel av boet.

Arveloven har på sin side ikke noe skille mellom «loddeier» og «legatar», men bruker ordet «arving» om enhver som blir tilgodesett ved arvelaters død på grunnlag av lovens arveregler eller etter testament.

Skiftelovutvalget drøfter begrepene «loddeier», «arving» og «legatar» nærmere på side 108–109 i NOU 2007: 16. Utvalget går inn for å beholde disse begrepene og viser blant annet til at begrepene er godt forankret i norsk rett. I og med at legataren på grunnlag av testamentet i noen tilfeller har rett til en vesentlig del av formuen og dermed vil kunne ha vel så betydelige interesser i boet som en loddeier, foreslår utvalget en regel om at retten ved kjennelse skal kunne gi en slik legatar de samme rettighetene som en loddeier.

Under høringen slutter Den Norske Advokatforening seg til Skiftelovutvalgets syn om at loddeiere bør ha en annen posisjon enn legatarer, og at begrepet «loddeier» derfor bør beholdes.

Skillet mellom loddeiere og legatarer treffer man på gjennom hele skifteloven. Bruken av disse begrepene byr etter departementets syn på flere utfordringer. Begrepet «loddeier» er i realiteten nært knyttet til posisjonen som slektsarving, selv om også enkelte testamentsarvinger kan være loddeiere. Det har vært reist spørsmål om en gjenlevende ektefelle eller samboer er loddeier, og hvorvidt en livsarving som har fått arven begrenset til et beløp etter arveloven § 29, er loddeier. Denne tvilen må nå anses å være ryddet av veien, men dette viser at betegnelsen i dag er mindre egnet som merkelapp på de gruppene av arvinger som loven gir regler for. Også legatarbegrepet har vist seg å kunne være problematisk. Legataren er den som etter et testament har rett til en bestemt gjenstand eller en bestemt sum, og man har nok opprinnelig sett for seg at denne gjenstanden eller summen er av mindre betydning for skiftet. I dagens arveoppgjør ser man imidlertid ofte eksempler på at legataren er den som har rett til det vesentlige av boet, mens det er lite av verdier igjen til loddeieren. Loddeieren er likevel den som etter loven vil få arbeidet og kanskje også risikoen og kostnaden ved skiftet, mens legataren på sin side har liten innflytelse på forvaltningen av boet og booppgjøret. Dette gir ikke nødvendigvis hensiktsmessige regler.

Et gjennomgående skille mellom loddeiere og legatarer tynger også systematikken i loven. Det er videre departementets erfaring at begreper som «loddeier» og «utlodning» gjør lovtekster, forskrifter, blanketter og andre mer veiledende tekster vanskelige å forstå for andre enn spesialistene. Begrepene har gått ut av dagligspråket for de fleste. Hensynet til et forståelig språk taler etter dette for at disse begrepene ikke videreføres i den nye loven. Dersom ordet «loddeier» fjernes fra lovteksten, er det videre naturlig at andre sammensetninger med ordet «lodd» går ut av loven, det vil si ord som «boslodd», «utlodning», osv.

Departementet foreslår at begrepene «loddeier» og «legatar» erstattes av fellesbegrepet «arving». Dette begrepet har en mer intuitiv betydning. Begrepet «arving» vil dekke både de tradisjonelle loddeierne, ektefelle og samboer med rett til arv, livsarvinger som har fått sin arv begrenset til en sum, og testamentsarvinger. Med en slik endring oppnår man også en konsekvent språkbruk gjennom både den delen av loven som viderefører arveloven, og den delen av loven som viderefører skifteloven. Forslaget om en felles lov om arv og dødsboskifte er i seg selv et argument for at skiftelovens terminologi ikke videreføres. I lovforslaget er det gitt en legaldefinisjon av «arving» i § 2 første ledd.

Skiftelovens terminologiske skille mellom loddeier og legatar knytter seg til en reell forskjell i hvilke interesser disse gruppene arvinger vanligvis har i boet. Selv om det er ønskelig å gå bort fra et terminologisk skille, er det ikke nødvendigvis slik at alle typer arvinger bør gis like rettigheter under skifteoppgjøret. Synspunktet som gjeldende skiftelov bygger på, om at testamentsarvinger som bare skal arve en gjenstand eller et bestemt pengebeløp, bør ha en mer tilbaketrukket rolle under skifteoppgjøret enn for eksempel slektsarvingene, gjør seg fortsatt gjeldende. Dette hensynet slår i hvert fall til hvis testamentsarvingens arv er av nokså begrenset verdi. Etter departementets syn bør det fortsatt være slik at rettigheter og plikter i forbindelse med skifteoppgjøret ikke bør gjelde fullt ut for alle typer arvinger. I stedet for et gjennomgående terminologisk skille, slik det er i skifteloven, foreslår departementet at det i de bestemmelsene der det er grunn til å gjøre forskjell mellom arvingene, tas inn en uttrykkelig regel om at bestemmelsen ikke skal gjelde for testamentsarvinger som bare skal motta «et bestemt, avgrenset gode av liten verdi». Et slikt unntak er for eksempel tatt inn i § 92 første ledd om formuesfullmakt, §§ 120 og 138 om stemmerett og § 127 om rett til å kreve offentlig skifte. Se også § 104 annet ledd, § 131 første ledd, § 137, § 140 første ledd og § 153 første ledd. Når det gjelder det nærmere innholdet i dette begrepet, vises til merknaden til § 92.