22 Avtaler om arv

22.1 Innledning

Retten til arv bygger i utgangspunktet på enten lov eller testament. I en viss utstrekning kan fordelingen av arven også ha bakgrunn i en avtale om arv mellom arvelateren og en arving eller ensidige erklæringer fra arvelateren eller en arving. Arvelovens utgangspunkt er at arvelateren bare kan gi bestemmelser om arvens fordeling ved testament, og at arvingene ikke kan disponere over fremtidig arv. Avtaler om arv er unntak fra dette utgangspunktet og krever hjemmel i lov. I punkt 22.2 behandles generelle utgangspunkter om råderett over arv. I punkt 22.3 behandles avkall og avslag på arv og i punkt 22.4 behandles regler om avkorting i og forskudd på arv.

22.2 Arvingers råderett over fremtidig og falt arv

22.2.1 Gjeldende rett

Arveloven § 44 første punktum setter forbud mot å avhende eller pantsette arv man venter. Dette forbudet bygger på en tilsvarende regel i arveloven 1854 § 73, som igjen videreførte NL 5-2-82. Nytt av arveloven 1972 var en bestemmelse i annet punktum som presiserer at råderettsbegrensningene også gjelder den retten en arving har i et uskiftet bo.

Forbudet omfatter både arv etter loven og arv etter testament.

Forbudet mot å disponere over fremtidig arv begrunnes blant annet med at det kan være støtende overfor arvelateren at ens fremtidige død gjøres til en formuesverdi. Videre er det pekt på de store usikkerhetsmomentene som gjør seg gjeldende ved disposisjoner over fremtidig arv.

Forbudet mot å disponere over fremtidig arv er likevel ikke til hinder for at arvingen gir avkall på fremtidig arv, se punkt 22.3.

Etter gjeldende rett er det usikkert om råderettsforbudet også omfatter avtaler som utelukkende gjelder retten til gjenstander ved det fremtidige skifteoppgjøret. Spørsmålet reiser seg for forhåndsavtaler mellom arvingene om fordeling av gjenstander på skiftet som ikke griper inn i den verdimessige fordelingen av arven, og betingede salgsavtaler mellom en arving og en tredjeperson for det tilfellet at arvingen på det fremtidige skiftet overtar en bestemt gjenstand. I juridisk teori er det argumentert for at slike avtaler må aksepteres, med noe tvil knyttet til de betingede salgsavtalene. I dommen inntatt i RG 1963 side 498 Hålogaland ble en slik avtale akseptert. Se også uttalelsene i Borgarting lagmannsretts dom LB-2007-14581.

Det finnes ingen lovregler som direkte regulerer arvingens adgang til å disponere over arv som er falt, men ikke skiftet. Arveloven § 74 begrenser imidlertid adgangen for en arving til å gi avkall på arv til fordel for andre. Dette tilsier at det også må innfortolkes et forbud mot overdragelse av arv som er falt, for å hindre at arvingen oppnår det som arveloven § 74 setter forbud mot, se nærmere side 165 i NOU 2014: 1.

22.2.2 Nordisk rett

I alle de nordiske landene er utgangspunktet et forbud mot at arvinger disponerer over den arven de har i vente, se den danske arveloven § 41, den finske og svenske ärvdabalken 17 kap. 1 § og den islandske arveloven § 27.

Alle de nordiske landene aksepterer likevel avkall på fremtidig arv som unntak fra hovedregelen om at en ikke kan disponere over fremtidig arv.

Videre tillater alle de nordiske landene at arvingen disponerer over falt arv, men da med forutsetning om at arvingen har mottatt arven.

22.2.3 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget foreslår i NOU 2014: 1 ingen realitetsendringer i utgangspunktet om at arvingen ikke kan rå over fremtidig arv uten særlig hjemmel. Utvalget foreslår i § 65 første ledd i sitt lovforslag en bestemmelse om råderett over fremtidig arv. I bestemmelsen videreføres dessuten en uttrykkelig bestemmelse om at råderettsforbudet også omfatter uskiftearvingens krav på arv etter den førstavdøde. Utvalget foreslår at denne regelen skal gjelde også der uskiftet hviler på uskiftearvingens samtykke.

Når det gjelder adgangen til å inngå forhåndsavtaler om retten til gjenstander ved det fremtidige skifteoppgjøret, har utvalget delt seg i et flertall og et mindretall, se side 164–165 i utredningen. Problemstillingen gjelder både arvingenes forhåndsavtaler om retten til å overta eiendeler på skiftet, som ikke griper inn i den verdimessige fordelingen av arven, og betingede salgsavtaler mellom en arving og en tredjeperson for det tilfellet at arvingen overtar en bestemt gjenstand på det fremtidige skiftet. Flertallet (Coward, Forsnes, Frantzen, Hambro, Kløvstad og Buttingsrud Mathiesen) foreslår at råderettsforbudet i utgangspunktet skal omfatte forhåndsskifteavtaler og betingede salgsavtaler. Flertallet viser til at begrunnelsen for råderettsforbudet gjør seg gjeldende for alle arvingens disposisjoner over fremtidig arv, og legger særlig vekt på hensynet til anstendighet overfor arvelateren. Flertallet viser på den annen side til at det kan være et behov for å inngå forhåndsavtaler om den gjenstandsmessige fordelingen på skiftet, og at dersom arvelateren er enig i ordningen og samtykker til den, innebærer den ikke lenger noen krenkelse. Det foreslås på denne bakgrunn en regel om at før arvefallet kan arvingene bare avtale hvordan gjenstander skal fordeles mellom dem i det fremtidige skifteoppgjøret, hvis arvelateren samtykker, jf. § 65 annet ledd i utvalgets lovforslag. Flertallet foreslår et absolutt forbud mot betingede salgsavtaler med tredjepersoner om gjenstander arvingen måtte komme til å arve. Flertallet viser til den usikkerheten slike avtaler fører med seg. Ønskes en slik avtale, kan avtalen inngås direkte med arvelateren hvis den er en livsdisposisjon. Dreier det seg ikke om en livsdisposisjon, kan arvelateren testamentere gjenstanden til tredjepersonen, eventuelt med nødvendig samtykke fra livsarvingene.

Mindretallet (Unneberg) finner ikke grunn til å innføre et forbud mot forhåndsskifteavtaler og betingede salgsavtaler og viser til begrunnelsen som er gitt i rettspraksis og juridisk teori for at disse avtalene ikke rammes av råderettsforbudet i dagens arvelov. Mindretallet er enig med flertallet i at det beste er at arvelateren er en del av eller samtykker til slike avtaler. Mindretallet mener imidlertid at det kan være behov for å inngå forhåndsavtaler uten arvelaterens medvirkning, for eksempel hvis arvelateren ikke ønsker å ta del i en slik avtale, eller det av andre grunner er uhensiktsmessig å involvere arvelateren. Mindretallet mener videre at hensynet til arvingene heller ikke taler mot en slik adgang, og viser til at avtalen kan revideres etter alminnelige avtalerettslige regler dersom forholdene skulle endre seg.

Utvalget foreslår en regel om at arvingen kan rå over falt arv, men foreslår at det presiseres at arvingen ikke kan overføre rettighetene som loddeier på annen måte enn ved å gi avkall på arven, jf. § 65 tredje ledd i utvalgets lovforslag. Forslaget begrunnes på side 165 i utredningen med behovet for konsekvens i regelverket, som tilsier at når en ikke kan gi avslag på arv til fordel for en medarving (jf. punkt 22.3 i proposisjonen), skal en heller ikke kunne overdra posisjonen som arving til en annen. Dette skal likevel ikke være til hinder for at arvingen etter arvefallet inngår avtaler med medarvingene om fordeling av gjenstander på skiftet eller betingede salgsavtaler med tredjepersoner. Det er også foreslått en bestemmelse i § 65 fjerde ledd i lovforslaget som presiserer at arvingens kreditorer kan ta utlegg i arv som er falt, men ikke skiftet.

22.2.4 Høringsinstansenes syn

Oslo byfogdembete slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre utgangspunktet om forbud mot å disponere over fremtidig arv. For øvrig heter det i høringsuttalelsen:

«Vi finner det videre positivt at det i lovteksten gjøres enkelte presiseringer, blant annet at arvingene før arvefallet ikke kan avtale gjenstandsfordelingen ved det fremtidige skiftet, med mindre arvelater samtykker, jf. utkastets § 65 (2). Vi påpeker imidlertid at det ikke i lovbestemmelsen er inntatt en presisering om at betingede salgsavtaler med tredjepersoner, om gjenstander arvingen måtte komme til å arve, ikke tillates, heller ikke med arvelaters samtykke. Ettersom dette nok representerer en endring av en etablert rettstilstand, bør endringen etter vår mening fremgå klart av loven.

Vi er enige med utvalget i at det er grunn til å nedfelle i loven den adgang en arving har til å råde over falt arv, og at det samtidig presiseres at rettighetene som loddeier ikke kan overføres på annen måte enn ved avkall på arven.

Oslo byfogdembete mener utvalget har ryddet opp i og systematisert en til dels uoversiktlig materie. Vi er imidlertid noe i tvil om totalen er fullt ut forståelig for den alminnelige bruker. Man bør derfor muligens søke å ytterligere forenkle fremstillingen av reglene.»

Den norske Dommerforening er enig med Arvelovutvalgets mindretall i at arvingene bør kunne inngå forhåndsavtaler om fordelingen av arven seg imellom uten uttrykkelig samtykke fra arvelateren. Dommerforeningen viser til at forhåndsavtaler om arv kan hindre senere uenighet og prosess ved at fordelingen er avklart på forhånd.

22.2.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår i likhet med Arvelovutvalget en regel som viderefører forbudet mot avhendelse av og annen forhåndsdisponering over arv. Regelen foreslås inntatt sammen med en uttrykkelig bestemmelse om arvingens råderett over arv som er falt, men ikke skiftet, se § 73 i departementets lovforslag. Det foreslås også videreført en uttrykkelig presisering av at fremtidig arv også omfatter uskiftearvingens rett til arv etter den førstavdøde.

Forbudet mot å disponere over fremtidig arv kan begrunnes både i hensynet til arvingen selv, for å unngå at han eller hun i en nødssituasjon selger den ventede arven til en lav pris, hensynet til arvelateren, for å unngå at arvelaterens død ses på som en formuesverdi, og hensynet til medarvingene, som bør slippe å få utenforstående tredjeparter inn i arveoppgjøret. Departementet mener at disse hensynene med tyngde taler for å opprettholde forbudet mot avhendelse av og annen forhåndsdisponering over fremtidig arv.

Et særlig spørsmål er om råderettsforbudet skal omfatte avtaler om retten til gjenstander ved det fremtidige skifteoppgjøret og betingede salgsavtaler med en tredjeperson. Et hensyn mot å forby slike avtaler er at arvingene kan ha et behov for å inngå avtalen, og at det ikke alltid lar seg gjøre å involvere arvelateren i denne. Som Den norske Dommerforening peker på i sin høringsuttalelse, kan forhåndsavtaler om arv hindre senere uenighet og dermed virke prosessdempende. På den annen side kan slike avtaler være risikofylte og lite praktiske, ettersom arvingene ikke kan vite hva de vil arve. Dette kan igjen skape konflikter og usikkerhet ved arvefallet når det har inntrådt omstendigheter rundt arven som ikke var hensyntatt i forhåndsavtalen. En forhåndsavtale vil imidlertid kunne revideres etter alminnelige avtalerettslige regler dersom den skulle bygge på uriktige eller bristende forutsetninger.

Departementet er enig med utvalgets flertall i at gode grunner kan tale for å forby avtaler om salg til en tredjeperson av en bestemt gjenstand som den kommende arvingen regner med å få overta på skiftet. Ut fra de hensyn som gjør seg gjeldende, har departementet vanskelig for å se at det for salg til tredjepersoner bør gjelde andre regler hvis det dreier seg om en gjenstand, enn hvis det dreier seg om en fremtidig arvelodd. I tillegg til at hensynet til arvelateren taler for et forbud, kan det være grunn til å beskytte arvingen selv mot å inngå en slik avtale. En avtale om salg av en gjenstand som arvingen eventuelt vil overta på et fremtidig skifte, vil kunne være svært usikker i og med at oppfyllelsen kan ligge langt frem i tid og bygger på forutsetninger som ligger utenfor avtalepartenes kontroll. For tilfeller der det er behov for å inngå en slik avtale, er departementet enig med flertallet i utvalget i at arvelateren bør involveres enten ved at arvelateren selv er avtalepart, eller ved at arvelateren testamenterer eiendelen til tredjepersonen.

Å gi arvingene adgang til å inngå avtale om fordelingen av gjenstander ved et fremtidig skifteoppgjør finner departementet ikke like betenkelig. Arvingene vil kunne ha gode grunner for å inngå en slik avtale, og en slik avtale vil, etter departementets vurdering, oftere ha et mer beskyttelsesverdig formål enn en betinget salgsavtale med en tredjeperson. To søsken inngår for eksempel en avtale om hvem som etter arvefallet skal overta familiehytta, slik at den som etter avtalen skal overta hytta, kan utføre vedlikeholdsarbeid og gjøre andre investeringer i tillit til at han eller hun en gang i fremtiden blir hyttas eier. Departementet viser også til at en forhåndsskifteavtale gjerne vil være mindre usikker enn en salgsavtale med en tredjeperson i og med at en forhåndsskifteavtale inngås mellom partene i skifteoppgjøret. Usikkerheten vil dermed bare gjelde spørsmålet om gjenstandene fortsatt er i behold når boet skal skiftes, mens det for en betinget salgsavtale med en tredjeperson vil kunne være usikkert også om arvingen i det hele tatt vil få overta eiendelen på skiftet (hvis det er flere arvinger).

Flertallet i utvalget foreslår at det skal være adgang til å inngå forhåndsskifteavtaler bare dersom arvelateren samtykker. Departementet går ikke inn for et slikt samtykkekrav. Som mindretallet i utvalget peker på, vil arvelateren ikke nødvendigvis være i en slik tilstand at det er hensiktsmessig å involvere ham eller henne. Og det vil kanskje være særlig i tilfeller der arvelateren er svekket på grunn av høy alder, at det kan være behov for slike praktiske arrangementer som i eksempelet foran. Departementet viser også til at et samtykkekrav først får betydning hvis det på skiftet oppstår uenighet om fordelingen til tross for avtalen. Er arvingene enige om å fordele gjenstandene i samsvar med avtalen, har det uansett ikke noe å si om arvelateren har samtykket eller ikke. Men ønsker noen av arvingene å gå fra avtalen, er det ikke vanskelig å se for seg at tvisten kan komme til å gjelde arvelaterens samtykke. Arvelateren er imidlertid død når boet skal skiftes, og det kan være vanskelig å få klarlagt om det i sin tid ble gitt samtykke. Med et krav om at samtykket skal gis skriftlig, vil man riktignok langt på vei unngå slike tvilsspørsmål, men skal arvelateren involveres på en slik måte, kan man etter departementets syn like gjerne gå veien om et testament.

Departementet foreslår etter dette et forbud mot avtaler med en tredjeperson om salg av gjenstander som arvingen ser for seg at han eller hun vil overta på et fremtidig skifte. Forbudet følger av § 73 første ledd første punktum i lovforslaget. Departementet foreslår på den annen side at det skal være adgang for arvingene til å inngå avtaler om fordelingen av gjenstander på et fremtidig skifte, og at slike avtaler skal kunne inngås uten samtykke fra arvelateren. En regel om dette er inntatt i § 73 annet ledd i lovforslaget.

Departementet foreslår som nevnt en uttrykkelig bestemmelse om råderetten over arv som er falt, men ikke skiftet. Det foreslås presisert at arvingen ikke kan overføre rettighetene som er knyttet til posisjonen som arving, på annen måte enn ved å gi avkall på arven. Dette har sammenheng med at departementet også foreslår at det ikke skal kunne gis avslag på arv som er falt, til fordel for en medarving, se punkt 22.3.5. Videre foreslås det presisert at arvingens kreditorer kan ta utlegg i falt arv, men ikke i fremtidig arv.

22.3 Avkall på arv og avslag på arv

22.3.1 Gjeldende rett

Arveloven skiller mellom avkall på arv og avslag på arv. Avkall på arv gjelder fremtidig arv, det vil si før arvefallet. Avslag på arv kan skje etter arvefallet, men før boet er skiftet. Den viktigste begrunnelsen for reglene er at ingen skal kunne tvinges til å motta arv.

Det følger av arveloven § 45 første ledd første punktum at en arving kan gi helt eller delvis avkall på arv han venter. Den umiddelbare virkningen av et avkall er at den som har gitt avkall på arv, trer ut av rekken av arveberettigede, jf. § 45 første ledd annet punktum. Lovteksten skiller imidlertid mellom avkall fra livsarvinger og avkall fra andre arvinger når det gjelder avkallets virkninger for avkallsgiverens livsarvinger. Er det en livsarving som gir avkall på arv, er lovens løsning at avkallet ikke får virkning for avkallsgiverens egne livsarvinger, med mindre avkallet er gitt mot et rimelig vederlag. Denne regelen er gitt av hensyn til at livsarvingenes legalarverett er pliktdelsbeskyttet. For andre arvinger enn livsarvinger får avkallet virkning også for avkallsgiverens egne livsarvinger.

Det er knyttet usikkerhet til om kravet om rimelig vederlag for at avkallet skal være bindende for linjen, bare gjelder dersom avkallsgiveren dør før arvelateren. Den rådende oppfatningen har vært at bestemmelsen i arveloven § 45 må tolkes innskrenkende. I senere tid er det imidlertid argumentert for at kravet om rimelig vederlag for at avkallet skal få virkning for arvingens egne livsarvinger, får anvendelse også der arvingen overlever arvelateren.

Et annet spørsmål det er usikkerhet om, er hvem den frafalte arvelodden tilfaller, herunder avkallets betydning for pliktdelsreglene.

Mindreårige arvinger kan ikke på egen hånd gi avkall på fremtidig arv. Avkallet må gis av vergen. Voksne som er under vergemål, kan som utgangspunkt selv gi avkall på fremtidig arv hvis vedkommende har rettslig handleevne. Skal vergen gi avkall på arv på vegne av en mindreårig eller voksen under vergemål, kreves det samtykke fra fylkesmannen, jf. vergemålsloven § 42.

Avkallet må som hovedregel gis overfor arvelateren. Etter § 45 annet ledd er det imidlertid adgang til å gi avkall på arven etter den førstavdøde overfor gjenlevende ektefelle som sitter i uskifte. Reglene antas å gjelde tilsvarende hvor det er en gjenlevende samboer som sitter i uskifte, selv om dette ikke fremgår uttrykkelig av loven.

Regler om avslag på falt arv følger av arveloven § 74. Reglene gjelder etter arvefallet, men før boet er skiftet. Reglene om avslag på falt arv regulerer posisjonen som arving, og ikke de enkelte verdiene eller tingene som mottas ved skifteoppgjøret. Arvingen kan gi avslag på hele eller deler av arven som er falt.

Avslaget må gis overfor medarvingene. Loven stiller ingen formkrav til hvordan avslaget skal skje. Avslagsreglene skiller ikke mellom livsarvinger og andre arvinger, i motsetning til reglene om avkall på fremtidig arv. Hovedregelen ved avslag på falt arv er at arven fordeles som om avslagsgiveren var død før arvelateren. Dersom avslagsgiveren har egne livsarvinger, vil arven fordeles i linjen etter avslagsgiveren. Dersom avslagsgiveren ikke har egne livsarvinger, fordeles den avslåtte arven mellom medarvingene. I denne situasjonen har avslagsgiveren imidlertid adgang til å gi avslag til fordel for en særskilt medarving.

Dersom en gjenlevende ektefelle avslår arv, vil arven ikke gå nedover i linjen til hans eller hennes livsarvinger, men fordeles mellom de øvrige arvingene. Også testamentsarvinger (loddeiere) og legatarer kan avslå arv, og reglene gjelder så langt de passer.

Samtykke til pliktdelskrenkende testament har visse likheter med avkall og avslag på arv. For samtykket frafaller man imidlertid bare pliktdelsbeskyttelsen, noe som får betydning dersom testasjonen bortfaller ved tilbakekall eller ugyldighet.

22.3.2 Nordisk rett

I alle de nordiske landene er avkall på fremtidig arv et akseptert unntak fra hovedregelen om at det ikke kan disponeres over fremtidig arv.

I NOU 2014: 1 side 161–162 uttaler Arvelovutvalget følgende om nordisk rett:

«I samtlige nordiske land er forhåndsavkall og avkall på fremtidig arv aksepterte unntak fra hovedregelen om at det ikke lovlig kan disponeres over fremtidig arv. Reglene er imidlertid noe ulikt formulert i de ulike landene, både med hensyn til formkrav og materielt innhold.

I finsk og svensk rett må avkallet («avsägelse») gjøres skriftlig, eventuelt i form av påtegning på testament. En livsarving kan imidlertid alltid kreve pliktdelsarv, med mindre det er gitt vederlag som tilsvarer pliktdelsarven. Avkallet binder også avkallsgivers livsarvinger, med mindre noe annet fremgår av omstendighetene. Dreier det seg om pliktdelsarv, er imidlertid linjen bare bundet dersom det er gitt vederlag, jf. den finske ärvdabalken 17:1 (2) og den svenske ärvdabalken 17:2.

I dansk og islandsk rett er det ingen formkrav, men avkallet må være gitt overfor arvelateren – for dansk rett eventuelt også gjenlevende ektefelle i uskifte. Hvis det ikke er tatt forbehold, er avkallet bindende overfor avkallsgiverens livsarvinger, jf. den danske arveloven § 42 og den islandske arveloven § 28.

Det er bare Finland som – foruten Norge – har lovfestede regler om avslag på falt arv. Det er imidlertid antatt at tilsvarende også gjelder i de øvrige nordiske landene. Hovedregelen ved avslag er at arven fordeles som om avslagsgiveren var død.»

22.3.3 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget ser det som et mål i seg selv å samordne reglene for rettsvirkningene av at en arving frafaller arv før og etter arvefallet, se side 165–166 i NOU 2014: 1. Utvalget foreslår en ny felles regel for avkall på fremtidig arv og falt arv, som bygger på de samme grunnreglene som gjeldende regler om avslag på arv, se § 66 i utvalgets lovforslag. Begrepet «avkall» brukes i lovforslaget om både fremtidig arv og falt arv.

Rettsvirkningene av avkall etter utvalgets forslag er at arven fordeles som om arvingen var død før arvelateren. Dette innebærer at dagens regel om at arvingen kan gi avslag til fordel for en medarving dersom han selv ikke har livsarvinger, ikke opprettholdes. Dette innebærer også at det ikke oppstår spørsmål om virkningen av avkallet for avkallsgiverens egne livsarvinger, herunder om vederlag for pliktdelen. Utvalget foreslår også at det presiseres at det kan gis avkall på retten til å sitte i uskifte.

Videre foreslås det tatt inn uttrykkelige regler om at avkall på fremtidig arv må gis overfor arvelateren, mens avkall på falt arv skal gis ved melding til dødsboet. Ved uskifte kan arvingene etter den førstavdøde gi avkall på arv overfor den lengstlevende ektefellen.

22.3.4 Høringsinstansenes syn

Oslo byfogdembete slutter seg til en felles bestemmelse for avkall på fremtidig arv og avslag på falt arv og at det brukes ett begrep. Videre heter det i høringsuttalelsen:

«Utvalget har hatt som mål å samordne reglene for rettsvirkningene av at en arving frafaller sin rett til arv henholdsvis før og etter arvefallet. Vi mener en slik samordning er påkrevet og at man har løst de ulike forhold på en hensiktsmessig måte ved den foreslåtte § 66. Vi finner det uproblematisk at den nåværende regel i § 74 annet ledd, annet punktum, om at arving som ikke har livsarving kan gi avslag til fordel for en særskilt medarving, utgår.

Når det gjelder hvem avkallet skal gis overfor, er vi enige i forslaget om at avkall på fremtidig arv gis overfor arvelater og at avkall på falt arv gis overfor den eller de som representerer dødsboet. Vi tillegger at ved offentlig skifte bør avkallet gis overfor bobestyrer.»

22.3.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår å følge opp utvalgets forslag om en samlet og felles regulering av avkall og avslag på arv, se § 74 i lovforslaget. Videre foreslås det endringer i virkningen av avkall på arv sammenliknet med gjeldende rett.

Departementet tar utgangspunkt i at det er ønskelig å opprettholde adgangen til å kunne gi avkall på arv, både før og etter arvefallet. Den prinsipielle begrunnelsen for dette er at ingen skal kunne tvinges til å arve, uansett om man er arving etter loven eller etter testament. Dette er også gjennomgående gjeldende rett i hele Norden, selv om adgangen til å gi avslag på falt arv ikke er lovfestet i alle landene.

Departementet er enig med Arvelovutvalget i at det er hensiktsmessig å samordne reglene om avkall på fremtidig arv og avslag på falt arv. Departementet går også inn for å videreføre Arvelovutvalgets forslag om å benytte betegnelsen «avkall på arv» som en felles betegnelse på disposisjonene. I den foreslåtte felles bestemmelsen om avkall på fremtidig og falt arv foreslås også inntatt regler om hvem avkallet skal gis overfor, samt at det presiseres at det også kan gis avkall på retten til uskifte.

Et viktig spørsmål er hvilke virkninger et avkall på fremtidig eller falt arv bør få. Avkall på arv kan tenkes brukt som metode for å utvide arvelaterens testasjonskompetanse eller for å utlikne forskjeller som har oppstått som følge av gaver. Disse behovene ivaretas imidlertid av adgangen til å samtykke til et pliktdelskrenkende testament og avkortingsreglene, og departementet ser derfor ikke grunn til å opprettholde de gjeldende reglene om virkningen av avkall for å kunne oppnå dette. Departementet går derfor inn for en regel i tråd med Arvelovutvalgets forslag om at virkningen av avkall både før og etter arvefallet er at arvingen anses som død før arvelateren. Departementet mener at dette er en rettsteknisk enkel regel som er lett å forstå. En unngår også kompliserte regnestykker om vederlagsberegning for å unngå krenkelse av avkallsgiverens egne livsarvingers pliktdelsarv. Når en ikke viderefører den særnorske lovregelen om adgangen til å avslå arv til fordel for en særskilt medarving, gir dette for øvrig god sammenheng med lovforslaget ellers, som setter forbud mot avhendelse av arvelodd, se punkt 22.2.5.

Departementet har for øvrig vurdert om det bør innføres formkrav for avkall, slik løsningen er i svensk og finsk rett. Et hensyn som taler for å innføre et krav om skriftlighet, er at dette sikrer notoritet over disposisjonen. Det vil neppe heller være noen stor praktisk utfordring forbundet med et skriftlighetskrav. Det kan på den annen side hevdes at det er avgjørende å respektere disse disposisjonene, uavhengig av hvordan de har kommet til uttrykk. Et avkall på arv kan ha stor personlig betydning for den det gjelder, og et krav om skriftlighet bør derfor ikke komme i veien for å la avkallsgiverens vilje bli gjennomført. Betydningen av skriftlighet blir også redusert med de foreslåtte endringene av virkningen av avkall på fremtidig arv. Dersom virkningen av avkallet er at arvingen anses som død før arvelateren, får ikke avkallet noen virkning for avkallsgiverens egne livsarvinger, og dette reduserer behovet for skriftlighet om disposisjonen. Departementet har på denne bakgrunn kommet til at det ikke er tilstrekkelige grunner til å stille krav om at avkall på fremtidig eller falt arv må gis skriftlig.

22.4 Avkorting

22.4.1 Gjeldende rett

Reglene om avkorting av arv gjelder spørsmålet om det skal gjøres fradrag i en livsarvings arvelodd for gaver eller forskudd på arv som vedkommende har mottatt mens arvelateren var i live. Flere spørsmål reiser seg i tilknytning til hvorvidt avkorting skal skje, og i så fall på hvilken måte.

Etter arveloven § 38 skal det gjøres avkorting i en livsarvings arvelodd bare dersom arvelateren har fastsatt dette eller det ellers blir godtgjort at avkorting vil være i samsvar med arvelaterens forutsetninger. Det stilles ikke formkrav til arvelaterens bestemmelse om avkorting.

Livsarvinger kan ikke protestere mot at arvelateren ikke ønsker avkorting. Ved uskifte er utgangspunktet det motsatte. Har den gjenlevende delt ut verdier av uskifteboet til en av uskiftearvingene, kan de øvrige kreve tilsvarende oppgjør eller at det senere skjer en avkorting, uavhengig av den lengstlevende ektefellens bestemmelser eller ønsker, jf. arveloven § 21.

Arveloven § 39 bestemmer at dersom det er gitt forskudd til en felles livsarving etter ektefellene av midler som blir regnet som felleseie når den ene ektefellen er død, skal avkorting foretas i arven etter den førsteavdøde når det blir skiftet mens den lengstlevende er i live, og at eventuell ytterligere avkorting skal foretas i arven etter den lengstlevende.

Arveloven § 40 gir to alternative måter å fastsette avkortingssummens størrelse på. Hvis arvelateren ikke har bestemt noe annet, skal avkortingssummen settes til verdien av gaven da den ble gitt, med mindre dette vil være åpenbart urimelig. Har arvelateren selv fastsatt avkortingssummen, legges denne til grunn med mindre den antas å være for høy. Reglene må ses i sammenheng med at avkorting er avhengig av arvelaterens vilje.

Arveloven § 41 bestemmer at avkortingssummen ikke kan settes høyere enn gavemottakerens arvelodd. Med andre ord skal ikke gavemottakeren måtte betale noe tilbake til boet. Noe annet kan imidlertid være fastsatt da arveforskuddet ble gitt.

Er gavemottakeren død, kan avkorting gjøres overfor gavemottakerens livsarvinger dersom gavemottakeren hadde måttet tåle avkorting, jf. arveloven § 42.

Arveloven § 43 bestemmer at avkortingen utelukkende skjer internt mellom livsarvingenes arvelodder. Avkortingen påvirker derfor ikke beregninger av en gjenlevende ektefelles boslodd eller arvelodd eller arvelaterens testasjonskompetanse.

22.4.2 Nordisk rett

I finsk og svensk rett er lovens utgangspunkt at gaver til livsarvinger skal avkortes hvis ikke arvelateren har bestemt noe annet eller det følger av omstendighetene for øvrig. Arvelateren kan både på gavetidspunktet og senere bestemme at det ikke skal foretas avkorting. For andre arvinger skal det foretas avkorting bare dersom arvelateren har fastsatt det eller det må antas å være forutsatt da gaven ble gitt, jf. den finske og svenske ärvdabalken kapittel 6.

Etter dansk og islandsk rett er utgangspunktet at avkorting bare skjer hvis arvelateren har bestemt det. I dansk rett kreves det at avkorting anses avtalt, mens det etter islandsk rett er tilstrekkelig med ensidig påbud fra arvelateren.

For alle de nordiske landene er utgangspunktet at verdien av gaven på ytelsestidspunktet danner grunnlaget for avkortingssummen.

22.4.3 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget går inn for å videreføre gjeldende rett når det gjelder vilkårene for avkorting, slik at det skal foretas avkorting bare dersom dette var uttrykt fra arvelaterens side eller det ellers kan godtgjøres at det var i samsvar med arvelaterens forutsetninger. Utvalget uttaler i NOU 2007: 16 på side 180:

«Utvalget har vært noe i tvil om hvilken løsning som er å foretrekke. Det kan likevel fastslås at dersom arvelater har fastsatt at avkortning ikke skal skje, vil han være bundet av dette. Det må likevel gjelde unntak fra dette vil være dersom det er tatt klare forbehold om det på gavetidspunktet. Dette må allerede anses som gjeldende rett, og skaper ikke behov for regelendringer. Problemet er at en slik presumsjon ikke sier imidlertid noe om hva som gjelder hvis intet er uttrykkelig fastsatt, og dette kan sies å være det viktigste spørsmålet. Etter en helhetsvurdering har utvalget konkludert med at det ikke bør foreslås endringer i arveloven § 38. Dette skyldes dels at nordisk rett spriker, og at det derfor ikke kan oppnås nordisk rettsenhet. Videre kan det pekes på at arvelovens regel har vært gjeldende rett siden arveloven av 1854, og at den ikke synes å ha voldt særlige problemer i løpet av disse drøyt 150 år. I tillegg ble rettstilstanden foreslått endret av Arvelovkomiteen i arbeidet med arveloven av 1972, uten at endringsforslaget ble fulgt opp i det videre lovarbeidet. Når det også er delte oppfatninger om en eventuell tilnærming til de øvrige nordiske land bør skje i retning av dansk rett eller i retning av svensk og finsk rett, virker det mest hensiktsmessig å la bestemmelsen stå uendret.»

Skiftelovutvalget foreslår heller ingen endringer i reglene om avkortingsbeløpets størrelse. Derimot foreslår Skiftelovutvalget endringer i reglene om virkningen av avkorting. Utvalget foreslår at avkortingsbeløpet skal legges til boet, noe som innebærer en endring fra gjeldende rett, der avkortingsbeløpet holdes utenfor beregningen av boets størrelse. Utvalgets begrunnelse for forslaget er at den nåværende regelen kan føre til uheldige resultater i praksis. Det vises også til at norsk rett her står i en særstilling i forhold til de øvrige nordiske landene. Utvalget erkjenner at også den foreslåtte løsningen kan gi uheldige resultater, men er likevel av den oppfatning at lovforslaget jevnt over vil gi rimeligere resultater enn gjeldende rett.

22.4.4 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget foreslår å videreføre regelen om at livsarvinger ikke har noen selvstendig rett til å kreve avkorting uavhengig av giverens vilje, se side 166–169 i NOU 2014: 1. Arvelovutvalget foreslår imidlertid en endring sammenliknet med gjeldende lov ved at avkorting bare skal skje når dette må anses avtalt mellom arvelateren og gavemottakeren. Utvalget antar for det første at en slik regel kan virke konfliktdempende. Videre er utvalget av den oppfatning at en tvist hvor bevistemaet er om avtale kan anses inngått, vil være enklere å håndtere enn en tvist hvor bevistemaet er arvelaterens meninger og forutsetninger.

Utvalget foreslår at det ikke skal stilles formkrav for avkortingsavtaler, da avtaler mellom nærstående ofte er lite formalisert. Utgangspunktet er da alminnelige avtalerettslige regler om når det foreligger en gjensidig bindende avtale. Det må likevel ses hen til at avtaler mellom nærstående ofte inngås stilltiende og forutsetningsvis. Utvalget mener også at alminnelige regler om avtalerevisjon skal kunne komme til anvendelse på avtaler om avkorting dersom forholdene endrer seg over tid.

Etter utvalgets forslag skal avkortingssummen settes til det som kan anses avtalt. Dette innebærer en endring sammenliknet med gjeldende rett, og henger sammen med at utvalget foreslår avtale som vilkår for avkorting. Utvalget foreslår videre en utfyllende lovregel om at dersom det ikke er fastsatt en bestemt avkortingssum, settes avkortingssummen til verdien av gaven da den ble gitt.

Utvalget foreslår å videreføre regelen etter gjeldende rett om at avkortingssummen ikke kan settes større enn gavemottakerens arvelodd, samt regelen om at avkorting kan gjøres gjeldende overfor en død livsarvings linje. Forutsetningen er likevel at det ikke anses å være avtalt noe annet.

Utvalget foreslår videre å oppheve regelen i gjeldende arvelov § 39 om at gave gitt av felleseiemidler til felles livsarving skal regnes som gitt av begge ektefellene, og at den kan avkortes i arven etter begge ektefellene. Begrunnelsen er at forutsetningen for regelen ikke lenger gjør seg gjeldende siden regelen bygger på formuesordningen mellom ektefeller etter ektefelleloven 1888.

Arvelovutvalget ser annerledes enn Skiftelovutvalget på spørsmålet om avkortingssummen skal legges til boet eller ikke. Utvalget uttaler i utredningen på side 168–169:

«Arvelovutvalget vurderer dette annerledes. For det første mener utvalget at et skifteoppgjør må ta utgangspunkt i arvelaterens formue ved arvefallet. For det andre legger utvalget avgjørende vekt på rettstekniske hensyn. Hvis avkortingssummen skal legges til dødsboet vil dette skape kompliserte rettsspørsmål og regnestykker. Særlig gjelder dette hvis avkortingssummen også skal hensyntas ved delingen mellom ektefellene. Det er i denne sammenheng tilstrekkelig å vise til de mange problemene som oppstår ved utligning for arveforskudd til uskiftearving. Se nærmere punkt 6.1.2.5. Skiftelovutvalgets endringsforslag synes imidlertid å forutsette at avkortingssummen bare skal hensyntas ved det rene dødsboskiftet, det vil si etter at det eventuelt er foretatt en deling mellom ektefellene. Forslaget går ut på at avkortingssummen «skal leggjast til dødsbuet». Legges dette til grunn, blir betenkelighetene langt mindre.

Alene ut fra formålet om forenklede regler mener utvalget at gjeldende rett på dette området bør videreføres. Utvalget peker også på at reglene har vært uendret siden 1854. For tilfeller hvor lovens utgangspunkt kan føre til urimelige resultater, har partene adgang til å avtale noe annet.»

22.4.5 Høringsinstansenes syn

Borgarting lagmannsrett går imot Skiftelovutvalgets forslag om at verdien av gaven skal legges til ved beregningen av boets størrelse:

«Forslaget legger etter Borgarting lagmannsretts syn til rette for ordninger som bryter skarpt mot det tungtveiende hensyn til arverettslig likebehandling av barn født i og utenfor ekteskap som ble kjempet frem gjennom de Castbergske barnelover, og som gjorde Norge til et foregangsland med hensyn til sosial og tidsmessig arve- og familielovgivning.

Å kunne prioritere siste barnekull på bekostning av første barnekull eller utenomekteskapelige barn uten at dette går ut over den nye ektefellen, er sikkert noe mange gifte arvelatere med både særkullsbarn og fellesbarn vil anse som ønskelig. Spørsmålet er om samfunnet kan akseptere at loven åpner for at visse livsarvinger eller visse kull av livsarvinger teknisk sett gjøres arveløse. Lagmannsretten er klar over at det allerede i dag er mulig å spille særkullsbarn mer eller mindre ut over sidelinjen gjennom ektepakt med de alternativer man i dag har til rådighet. Det er imidlertid grunn til å utvise forsiktighet med å legge til rette for videre muligheter for forfordeling av arvinger eller grupper av arvinger enn vi har i dag.»

Den Norske Advokatforening uttaler på den annen side at foreningen støtter Skiftelovutvalgets forslag på dette punktet.

Til Arvelovutvalgets forslag uttaler Advokatfirmaet NorJus DA at forslaget om at avkorting må være avtalt, er et skritt vekk fra likhetsprinsippet. Utvalget mener at likhetsprinsippet innebærer at de fleste foreldre ønsker å behandle barna sine likt. Denne høringsinstansen uttaler:

«Etter vår vurdering burde regelen snus på hodet, altså slik at likhet blir hovedregelen, i alle fall for gaver over en viss verdi, f.eks. 1 G, mens ulikhet må avtales eller forutsettes. Hvis vi legger til grunn at foreldrene ønsker likhet, er det likhet på oppgjørstidspunktet de normalt vil tenke på. Da må det tas hensyn til gavens verdiutvikling med mindre noe annet er avtalt eller forutsatt. Er det gitt et pengebeløp, bør dette derfor oppreguleres i takt med konsumprisindeksen. Er det gitt en tomt, bør gaveverdien reguleres i takt med eiendomsprisutviklingen, enten den har gått opp eller ned.»

Den norske Dommerforening gir uttrykk for at Arvelovutvalgets forslag synes fornuftige.

Oslo byfogdembete har endret sin oppfatning om avkortingsreglene fra høringen av Skiftelovutvalgets forslag til høringen av Arvelovutvalgets forslag. Oslo byfogdembete finner etter en samlet vurdering at Arvelovutvalgets forslag om at avkorting bare kan skje dersom det må anses avtalt mellom arvelateren og arvingen, bør velges. Oslo byfogdembete foreslår en presisering av lovteksten slik at det ikke vil være noen tvil om at avtalen om avkorting må inngås mellom arvelateren og livsarvingen. Oslo byfogdembete støtter også Arvelovutvalgets øvrige forslag, inkludert forslaget fra Arvelovutvalget om at avkortingssummen ikke skal legges til boet.

22.4.6 Departementets vurdering

Departementet har vurdert de ulike løsningene som er representert i nordisk rett. Å innføre en regel med utgangspunkt i den svenske og finske løsningen om at gaver til livsarvinger skal avkortes hvis ikke noe annet er avtalt eller fremgår av omstendighetene for øvrig, vil medføre betydelige endringer sammenliknet med gjeldende rett. Advokatfirmaet NorJus DA gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at denne løsningen bør velges for norsk rett under henvisning til at de fleste foreldre ønsker å behandle barna sine likt. Departementet er enig i vurderingen av at det nok vil være mange foreldre som ønsker å behandle barna sine likt, men mener at dette vil kunne oppnås uten at avkorting gjøres til lovens utgangspunkt. En løsning etter loven som har avkorting som hovedregel, vil også reise spørsmål om hvor stor gaven må være for at det skal foretas avkorting, noe som kan medføre kompliserte regler med et stort potensial for tvist.

En regel om avkorting bør ha som utgangspunkt at arvelaterens forutsetninger og ønsker om fordeling av arven skal respekteres. På den annen side bør regelen også ivareta hensynet til forutberegnelighet for arvingen som mottar gaven. Videre bør regelen ivareta hensynet til de andre arvingene slik at det er mulig å få til en avkorting i samsvar med arvelaterens ønsker selv om gavemottakeren på skiftet vil kunne ha en egeninteresse i å påstå at avkorting ikke har vært noen forutsetning for gaven.

En innvending som kan reises mot løsningen i gjeldende lov, er at arvelateren ensidig kan bestemme at det skal foretas avkorting. Slik departementet ser det, gir det en rimeligere løsning å stille krav om at avkorting bare skal skje dersom dette var en betingelse for gaven som arvingen var kjent med. Arvingen kan da velge mellom å motta gaven og dermed akseptere at det skal foretas avkorting av arven, eller å takke nei til gaven og dermed ha sin arverett i behold fullt ut.

Departementet er imidlertid i tvil om dette bør formuleres som et krav om en avtale mellom arvelateren og arvingen slik Arvelovutvalget foreslår. Arvelovutvalget legger til grunn at spørsmålet om det er inngått en avtale eller ikke, er et enklere bevistema enn spørsmålet om hva som har vært arvelaterens forutsetninger. Departementet er imidlertid ikke overbevist om dette. Oppstår det tvist fordi gavemottakeren mener at vilkårene for avkorting ikke er til stede, kan det være krevende for de andre arvingene å bevise at det foreligger en avtale når den ene avtaleparten er død, og den andre avtaleparten hevder at det ikke ble inngått noen avtale. Det avgjørende bør som nevnt være om arvelateren har stilt som betingelse for gaven at gavemottakerens arv skal avkortes, og etter departementets syn bør det være tilstrekkelig for de andre arvingene å sannsynliggjøre dette. Departementet foreslår derfor en regel om at avkorting skal foretas dersom avkorting var satt som en betingelse for gaven. Dette ville være temaet også med et krav om en avtale mellom arvelateren og arvingen, men etter departementets lovforslag trenger ikke de andre arvingene å føre bevis for arvingens avtalerettslige deltakelse i disposisjonen. Det er mulig at det i realiteten ikke vil være særlig forskjell mellom utvalgets forslag og departementets lovforslag på dette punktet. Etter departementets syn er imidlertid et krav om at avkorting skal være satt som betingelse for gaven, mer treffende som beskrivelse av hva man er ute etter å regulere, enn et krav om at det skal være inngått en avtale mellom arvelateren og arvingen.

Hensynet til forutberegnelighet og klarhet om hva som har vært arvelaterens forutsetninger og ønsker, kan tale for et krav om skriftlighet. Dette vil også kunne føre til færre tvister. På den annen side vil et krav om skriftlighet kunne føre til urimelige resultater hvis det er tydelig forutsatt mellom partene at det skal foretas avkorting, men dette likevel ikke kan gjennomføres på grunn av formfeil. Departementet går på denne bakgrunn ikke inn for at det i loven oppstilles et krav om at betingelsen om avkorting må være skriftlig. Det vil likevel være en klar fordel om betingelsen har kommet skriftlig til uttrykk, og det gjelder særlig hvis betingelsen om avkorting også er gjort kjent for de andre arvingene, for eksempel ved en kopi. Arvingen som har mottatt gaven, vil som nevnt kunne ha en klar egeninteresse i å unnlate å gjøre de andre arvingene kjent med forutsetningen om avkorting av arven. Den sikreste måten å sørge for at arvelaterens ønske om avkorting blir respektert på, er å utstyre de andre arvingene med en dokumentasjon på hva som var betingelsen for gaven. En betingelse om avkorting av arven som kun er fremsatt muntlig overfor gavemottakeren, vil det åpenbart kunne være en risiko for at ikke blir gjennomført. Departementet foreslår derfor av pedagogiske hensyn at det tas inn en påminnelse i loven om at betingelsen bør være skriftlig og meddelt de andre arvingene.

En regel som beskrevet foran, er inntatt i § 75 i departementets lovforslag.

I tråd med forslaget ovenfor om at avkorting av arv krever at arvelateren har satt dette som betingelse for gaven, bør lovens hovedregel være at det er det arvelateren har fastsatt, som er bestemmende for avkortingsbeløpets størrelse. Departementet foreslår imidlertid, i tråd med Arvelovutvalgets forslag, at det gis regler om hvordan beløpet skal fastsettes dersom det ikke kan godtgjøres at noe annet var fastsatt som betingelse for gaven. De foreslåtte reglene om dette bygger på gjeldende rett og fastsetter at avkortingsbeløpet settes til verdien av gaven da den ble mottatt. Departementet har vurdert om det er grunnlag for å innføre fravikelige regler om verdistigning og verditap, for eksempel ved beregning av verdien av fast eiendom, men har kommet til at dette vil medføre kompliserte regnestykker som ikke nødvendigvis oppleves som mer rettferdige. Lovens bakgrunnsregel bør etter departementets mening være en rettsteknisk enkel regel, samtidig som at partene står fritt til å avtale avvikende utgangspunkter for verdivurderingen.

Departementet foreslår også å videreføre regelen om at arvingen ikke står i gjeld til boet dersom avkortingsbeløpets størrelse blir større enn livsarvingens arvelodd, og det foreslås å videreføre regelen fra gjeldende lov om virkningen av avkortingen, slik Arvelovutvalget går inn for.

Departementet har vurdert forslaget fra Skiftelovutvalget om at avkortingssummen bør legges til boet, som ble foreslått blant annet med utgangspunkt i ønsket om nordisk rettsenhet. Departementet ser at det kan finnes argumenter for en slik løsning, men mener at hensynet til rettsteknisk enkle løsninger her bør få forrang.