10 Livsarvingenes pliktdelsarv

10.1 Generelt om pliktdelsarven og pliktdelens omfang

10.1.1 Gjeldende rett

Utgangspunktet etter norsk rett er at arvelateren har rett til ved testament å bestemme over den formuen han eller hun etterlater seg, jf. arveloven § 48. Dette er imidlertid et utgangspunkt med vesentlige begrensninger. Testasjonsfriheten begrenses av livsarvingenes pliktdelsarv, jf. arveloven § 29, livsarvingenes rett til arv når de ikke har fått fullført oppfostringen mv., jf. arveloven §§ 36 og 37, og ektefellens rett til minstearv, jf. arveloven § 6.

Livsarvingenes pliktdelsarv etter § 29 utgjør i utgangspunktet to tredeler av nettoformuen i arvelaterens dødsbo. Pliktdelen er imidlertid beløpsmessig begrenset til en million kroner for hvert barn eller for hvert barns linje, likevel slik at grensen for en fjernere livsarving enn barn er minst 200 000 kroner til hver enkelt. Dette innebærer at pliktdelsvernet i dag gir et godt vern for livsarvingene i de mindre boene, mens vernet er begrenset i de større boene. De nevnte beløpene var på henholdsvis 500 000 kroner og 100 000 kroner da arveloven ble vedtatt i 1972, men ble endret til dagens beløpsgrense i 1985.

En tradisjonell begrunnelse for pliktdelsreglene er at de bidrar til at familieformuen, og da særlig fast eiendom, forblir i slekten, og at ikke senere generasjoner skal fratas familieformuen ved at ett slektsledd overfører arven til utenforstående. En viktig del av begrunnelsen er også at pliktdelsreglene bidrar til konfliktforebygging og likebehandling. Pliktdelsreglene reduserer arvingenes behov for å kjempe om arvelaterens gunst, og arvelateren slipper press om å tilgodese bestemte personer i testament. Pliktdelsreglene handler dessuten om familietilknytning og samhold. Videre kan pliktdelsreglene ses som en forlengelse av foreldreansvaret. Ved at arvelateren gis et ansvar for å sørge for sine barn også etter sin død, kan man unngå at disse blir liggende storsamfunnet til last. I dagens samfunn med høy inngangsbillett til boligmarkedet kan det hevdes at pliktdelsarven også har gitt forventning om en viss overføring av verdier mellom generasjonene.

Arvelateren kan råde over pliktdelsarven ved testament bare når det er hjemmel til dette i loven. Pliktdelsvernet har en kvantitativ side (verdimessig) og en kvalitativ side (gjenstandsmessig). Arvelateren kan derfor i utgangspunktet ikke testamentere over gjenstander med større verdi enn den frie tredelen. Et unntak fra dette følger av arveloven § 30. Livsarvingen kan i testament gis rett til å få arven sin i bestemte gjenstander forutsatt at gjenstandens verdi er innenfor den frie tredelen og livsarvingens andel av pliktdelsarven. Om et dødsbo for eksempel utgjør netto tre millioner kroner, og arvelateren etterlater seg to barn og ingen ektefelle, vil livsarvingenes pliktdel utgjøre to millioner kroner, det vil si en million kroner til hvert av barna. Arvelateren kan da testamentere for eksempel en hytte til en verdi av to millioner kroner til et av barna siden dette vil ligge innenfor barnets pliktdel tillagt den frie tredelen.

Departementet viser ellers til Arvelovutvalgets redegjørelse for gjeldende rett i NOU 2014: 1 side 137–140.

10.1.2 Utenlandsk rett

Felles for pliktdelsvernet i Europa er at det er og har vært reservert for de nære slektsarvingene. I Norge verner pliktdelsreglene bare arvelaterens livsarvinger, mens det ellers i Europa er eksempler på at også foreldre, søsken og besteforeldre er vernet. I noen land øker pliktdelen med antall barn.

Pliktdelen er som oftest knyttet enten til en del av arvelaterens dødsbo eller til en del av arvingens arvelodd. I Norden er det mest vanlig å beregne pliktdelen som en brøk av arvingens arvelodd. I Finland utgjør livsarvingens pliktdel halvparten av arvingens arvelodd, jf. Ärvdabalken kapittel 7. Også i Sverige er pliktdelen en halvpart av arvingens arvelodd. I Sverige og Finland har imidlertid ektefellen ikke ordinær arverett, slik at forskjellen mellom å beregne pliktdelen av arvelodden og å beregne den av dødsboet i praksis blir liten. I Danmark ble pliktdelsreglene betydelig endret i og med vedtakelsen av arveloven 2004. Det følger nå av den danske arveloven kapittel 1 at en firedel av livsarvingenes arvelodd er pliktdel. Om arvelateren etterlater seg ektefelle, er ektefellens arvelodd halvparten av arven i konkurranse med livsarvingene, og ektefellens tvangsarv er også en firedel. Om arvelateren etterlater seg både ektefelle og barn, har begge grupper rett til pliktdelsarv som utgjør en firedel av arvingens arvelodd på en halvpart av boet. Konkret innebærer dette at ektefellen er sikret 12,5 prosent av arven, mens barna er sikret 12,5 prosent fordelt på antall barn – uansett hvor mange barn arvelateren etterlater seg.

Det å ha et beløpsmessig tak for pliktdelsarven, slik vi har i Norge, er uvanlig. Ved siden av Norge er det bare Danmark som har dette blant de lovgivningene departementet er kjent med.

Man kan ellers se en viss tendens til avvikling av gjenstandsmessige grenser for testasjonsfriheten og over mot en ordning der pliktdelen bare beskytter en viss verdi.

Departementet viser ellers til Arvelovutvalgets fremstilling av utenlandsk rett på side 140–141 i NOU 2014: 1.

10.1.3 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget redegjør for hensyn som taler for og imot regler om pliktdelsarv på side 141–143 i NOU 2014: 1. På side 143 i utredningen konkluderer utvalget med at man bør beholde et visst pliktdelsvern for arvelaterens livsarvinger.

Utvalget viser til at selv om mange livsarvinger er middelaldrende ved arvefallet, gjelder dette langt fra alle, og det er derfor nødvendig med beskyttelsesregler til vern for mindreårige livsarvinger. Utvalget er av den oppfatning at når foreldrene etterlater seg tilstrekkelige midler til å ivareta barnas behov, er det ikke rimelig at samfunnet skal ta hele byrden ved å forsørge barna. Utvalget viser videre til at i tilfeller der livsarvingene er middelaldrende når de tar arv, er det ikke uvanlig at de helt eller delvis avslår arven, slik at den føres videre til arvelaterens barnebarn. Indirekte vil pliktdelsreglene dermed understøtte barnebarna, som gjerne kan være studenter eller i etableringsfasen. Videre uttaler utvalget at i økonomiske nedgangs- eller krisetider, slik man har sett i store deler av Europa, vil også voksne livsarvinger kunne komme i en vanskelig økonomisk situasjon med arbeidsløshet og redusert kjøpekraft.

Utvalget viser videre til at for mange arvelatere vil formuen være arvet. En viss beskyttelse av familieformuen er derfor berettiget. Det er etter utvalgets syn dessuten behov for et visst vern mot urimelige testamenter. Selv om det antakelig bare er et fåtall av arvelaterne som vil gjøre sine barn arveløse, er pliktdelsreglene ikke til for å beskytte det heldige flertallet som arver sine foreldre uansett. Pliktdelsreglene har sin berettigelse for å beskytte de livsarvingene som direkte eller indirekte gjøres arveløse gjennom foreldrenes testament.

Utvalget mener at det også er følelsesmessige aspekter ved pliktdelsreglene som bør tas i betraktning. Utvalget uttaler på side 144:

«Å bli gjort arveløs er ikke bare et økonomisk spørsmål. Mange vil oppleve den følelsesmessige belastningen ved å bli utelatt i arveoppgjøret etter en av sine foreldre som mer tyngende enn den økonomiske belastningen. For enkelte livsarvinger, typisk særkullsbarn som ikke har vokst opp sammen med arvelateren, kan arven oppfattes som et slags plaster på såret for opplevelsen av manglende støtte og omsorg arvelateren ga under sin levetid. Det følelsesmessige aspektet ved pliktdelsreglene har betydning uavhengig av om pliktdelen er stor eller liten.»

På side 144–146 i utredningen vurderer Arvelovutvalget hvor stor pliktdelen bør være. Utvalget foreslår for det første at pliktdelsbrøken reduseres fra to tredeler til en halvpart, jf. § 49 første ledd i utvalgets lovforslag. Utvalget uttaler (side 144):

«At det gjennomsnittlige antallet livsarvinger i hvert dødsbo har gått ned, at dødsboene gjennomgående er større i dag enn tidligere, og at livsarvingene som oftest er godt voksne mennesker ved arvefallet, tilsier at pliktdelsbrøken kan settes ned. Trenden internasjonalt har også vært å sette ned pliktdelsbrøken. Utvalget har vurdert en pliktdel på en halvpart, en tredel og en firedel. Alle disse brøkene finnes det eksempler på internasjonalt. Utvalget har falt ned på en pliktdel på en halvpart. Å gå enda lenger ned ville etter utvalgets syn innebære et for stort brudd med tidligere rettstradisjon. Så sent som ved vedtakelsen av gjeldende arvelov ble et forslag om å redusere pliktdelen fra to tredeler til en halvpart avvist av et massivt flertall på Stortinget.»

Forslaget om at pliktdelen skal utgjøre en halvpart, må ses i sammenheng med at utvalget foreslår at pliktdelen skal beregnes av livsarvingenes legalarvelodd, og ikke av dødsboet slik regelen er etter gjeldende lov. Dette innebærer at pliktdelen i mange tilfeller reelt sett vil bli lavere enn en halvpart av boet. Beregningsmåten får ingen betydning i tilfeller hvor alle arvingene er livsarvinger. Da utgjør livsarvingenes legalarv hele boet. Men hvis det også er en arveberettiget gjenlevende ektefelle eller samboer, får forslaget betydning for beregningen. I konkurranse med den gjenlevende ektefellen eller samboeren har livsarvingene etter utvalgets forslag legalarverett til en halvpart, mens den andre halvparten går til ektefellen eller samboeren. Den totale pliktdelen vil i et slikt tilfelle utgjøre en firedel av dødsboet. Dersom reglene om minstearv fører til at ektefellen arver mer enn halve boet, vil pliktdelen utgjøre halvparten av den resterende delen av boet. Utvalget begrunner forslaget med at man med en slik regel begrenser antallet tilfeller hvor arvelateren ikke har testasjonskompetanse fordi ektefellens minstearv og pliktdelen til sammen omfatter hele boet. Så lenge boet utgjør mer enn ektefellens minstearv, vil det alltid være en viss testasjonsfrihet for arvelateren. Som en ulempe med forslaget viser utvalget til at det bryter med den måten man tradisjonelt har beregnet pliktdelen på i Norge, og at dette kan skape noe forvirring i en overgangsfase.

Utvalget foreslår også at beløpsgrensen for pliktdelen økes, og at regelen utformes slik at man er sikret en verdijustering av beløpet. Utvalget mener at beløpsgrensen mest hensiktsmessig kan knyttes til folketrygdens grunnbeløp. Når det gjelder hva som vil være riktig justering, viser utvalget til at dette vil variere med om man tar utgangspunkt i arvelovens opprinnelige beløp, det vil si 500 000 kroner i 1972, eller en millioner kroner i 1985 (da beløpet ble endret). Det vil også variere med om man tar utgangspunkt i utviklingen av konsumprisen eller utviklingen av grunnbeløpet. Utvalget mener at en regulering i takt med utviklingen av grunnbeløpet siden 1985 er mest naturlig ved en oppjustering av beløpsgrensen. Utvalget foreslår at den beløpsbegrensede pliktdelsarven settes til 40 G for hvert barn eller hvert barns linje. Dette utgjør i underkant av 3,9 millioner kroner i 2018.

Beløpsgrensen skal etter forslaget knyttes til hver linje av livsarvinger. Utvalget foreslår at dagens ordning med forskjellige beløp for barn og fjernere livsarvinger ikke videreføres. Dette begrunnes med at det er sjelden at den særlige grensen for fjernere livsarvinger får betydning i og med at den forutsetter at det i en linje er mer enn fem livsarvinger. Utvalget viser også til at lovteksten blir lettere tilgjengelig med bare én beløpsgrense, og at de to beløpsgrensene reiser enkelte uavklarte spørsmål som man slipper med bare én grense. Videre mener utvalget at den særlige beløpsgrensen for fjernere livsarvinger er et ubegrunnet unntak fra representasjonsprinsippet, som ellers er strengt gjennomført i arveloven.

Arvelovutvalget foreslår i § 50 i sitt lovforslag at arvelateren i testament skal kunne disponere over eiendeler selv om disse har en større verdi enn det testator kan rå over verdimessig. Pliktdelsarven må da gjøres opp i kontanter. Utvalget uttaler på side 146:

«Pliktdelsreglenes kvalitative side er i mange tilfeller et hinder for smidige arveoppgjør. I svært mange dødsbo utgjør boligeiendom boets klart mest verdifulle aktivum. Ved dagens regler vil ingen av arvingene, med forbehold for den sumbegrensede pliktdelsarven, kunne tilgodeses med en bolig som er verdt mer enn én tredel av boet, selv om det i testamentet er bestemt at den som skal få utlagt boligen til seg, skal kompensere de andre arvingene med kontanter. Gjenlevende ektefelle vil i mange tilfeller kunne kreve naturalutlegg i boligen etter reglene i skifteloven § 63, og samboere kan i mange tilfeller påberope seg de lignende naturalutleggsreglene i husstandsfelleskapsloven § 3. Testamentariske ordninger som sikrer gjenlevende ektefelle eller samboer en livsvarig bruksrett til en bolig som i verdi overstiger to tredeler av boet, vil imidlertid kunne støte an mot arveloven § 29 andre ledd. Mange arvelatere er ikke klar over pliktdelsreglenes kvalitative side. Dessverre er det også mange advokater som ikke kjenner til disse reglene, noe som medfører at det opprettes mange testamenter som kan angripes av livsarvingene som pliktdelskrenkende.

Utvalget foreslår at arvelateren fritt skal kunne fordele av boets gjenstander, eventuelt bestemme at livsarvingen(e) skal ha pliktdelsarven i kontanter.»

10.1.4 Høringsinstansenes syn

Fredrik Nyland og Linn Lorentzen Lunde uttaler i en fellesuttalelse at pliktdelsreglene ikke bør videreføres. I høringsuttalelsen vises det til at livsarvingene ofte vil være i 50-årene når de tar arv etter sine foreldre, at det ikke bør være noen prinsipiell forskjell mellom adgangen til å rå over formuen i levende live og adgangen til å foreta dødsdisposisjoner, og at pliktdelsreglene forskjellsbehandler store og små bo. Det pekes på at det finnes tilfeller der foreldre og livsarvinger ikke har kontakt. Videre vises det til at familiebedrifter og gårder kan gå under på grunn av pliktdelsreglene, og at det kan være tilfeller der barndomshjemmet må selges fordi man må kjøpe ut halvsøsken som man kanskje aldri har sett. I høringsuttalelsen gis det likevel uttrykk for at man ikke er imot en viss pliktdelsarv for barn under myndighetsalder.

Den Norske Advokatforening er på den annen side skeptisk til forslaget om å redusere pliktdelen og uttaler:

«Advokatforeningen mener at hensynet til å unngå tvister bør veie tungt. Som beskrevet på s. 141–142 i NOUen opprettholder pliktdelsreglene testators ansvar for å ta vare på sine barn, også etter sin død. Videre reduserer reglene risikoen for en kamp mellom arvingene om foreldrenes gunst, trusselen om å gjøres arveløs holdes nede, og testator unngår press fra sine barn eller sin nye samboer/ektefelle om å opprette testament.

Advokatforeningen mener derfor at en utvidet testasjonsadgang samlet sett vil virke mindre konfliktdempende enn dagens regler. Det er foreningens oppfatning at dersom testasjonsmulighetene øker, vil det opp mot tidspunktet for arvefall og i tiden etter oppstå økt fokus på hvem som er tilgodesett. Med dagens mer begrensete testasjonsadgang, har spillerommet vært så pass begrenset at det å gjøre forskjell mellom livsarvingene eller å begunstige gjenlevende, ikke har vært et stort poeng.»

Oslo byfogdembete uttaler at omfanget av pliktdelsarven i utgangspunktet er et politisk spørsmål, men gir samtidig uttrykk for en viss tvil om utvalgets forslag om å redusere pliktdelen til en halvpart beregnet ut fra livsarvingenes arvelodd:

«Ved testament kan det følgelig bestemmes at den samlede arven til særkullsbarn og eventuelle fellesbarn blir 25 % mot dagens 67 %. Tilsvarende kan arven til gjenlevende ektefelle/arveberettiget samboer ved testament økes til 75 %. Ved lengstlevendes død, er arven fra førstavdøde en del av dette dødsboet, og arves derfor bare av lengstlevendes arvinger. Endringen gjør derfor særlig inngrep i arveretten til førstavdødes særkullsbarn.

Dersom man ønsker å styrke gjenlevendes arverettslige stilling slik foreslått av utvalget, har det som konsekvens at det må foretas reduksjon av livsarvingens pliktdel, dersom det skal være noe igjen som arvelater kan råde fritt over ved testament. Dersom pliktdelen settes til ½ som foreslått, men som i dag beregnes av dødsboet, ville det innebære at en eventuell testasjon alltid ville gripe inn i gjenlevende ektefelle / arveberettiget samboers legalarverett.

Forslaget samsvarer med rettstilstanden i Sverige og Finland. Oslo byfogdembete er likevel i tvil om reduksjonen i livsarvingens pliktdel bør være så omfattende som foreslått. Den nærmere vurderingen av dette, må sees i lys av det endelige forslaget vedrørende gjenlevende ektefelle/samboers arverettslige stilling og forslaget om at pliktdelsarven begrenses til maksimalt 40 G. I vurderingen bør det blant annet sees hen til at arv fra foreldre/besteforeldre kan være avgjørende for barnas/barnebarnas mulighet til å komme seg inn på dagens boligmarked.»

Jussformidlingen støtter forslaget om å redusere livsarvingenes pliktdelsarv og uttaler blant annet:

«Endringen av pliktdelens størrelse og beregningsreglene vil, slik utvalget viser til, medføre en større testasjonsfrihet for arvelater. Vi har gjennom vårt arbeid erfart at en arvelater kan ha gode grunner for å ville redusere en livsarvings arv. En testators eneste mulighet for å begrense arven i slike tilfeller vil være å testamentere bort den frie tredjedel, og eventuelt tappe boet gjennom livsdisposisjoner. Dette er uheldig, men dessverre en løsning som arvelatere kan se seg tvunget til å benytte i praksis. En større testasjonsfrihet vil komme dette behovet i møte.

Vi vil understreke at vi er enig i at regler om pliktdel ikke bør avskaffes i sin helhet, og at utvalget viser til flere tungtveiende hensyn som begrunner pliktdelsreglene. Vi vurderer regelen som foreslås som en god regel som kan ivareta hensynet til både arvelater og livsarvinger på en balansert måte.

[…]

Jussformidlingen støtter forslaget om at pliktdelsarven ikke lenger skal beregnes som en brøk av det totale dødsbo, men som en brøk av livsarvingenes arvelodd. Endringen medfører etter vår oppfatning en mer tilpasningsdyktig og ryddig struktur for pliktdelsarv. Samtidig vil endringen, sammen med foreslåtte endringer av ektefellers og livsarvingers minstearv, gi arvelater en ønskelig økt testasjonsfrihet.

Endringen vil imidlertid kunne skape noe hodebry for enkelte av landets tallsvake jurister, særlig i lovens tidligste dager.»

Den Norske Advokatforening støtter forslaget om å videreføre en beløpsmessig grense for pliktdelsarven og mener at beløpsgrensen bør økes betydelig. Aleneforeldreforeningen er av samme oppfatning og mener at beløpet «med fordel også [kan] settes høyere enn 40 ganger folketrygdens grunnbeløp, da det vil ivareta barns rett til å arve sine foreldre på en god måte».

Den norske Dommerforening har noen motforestillinger til omfanget av den foreslåtte økningen av beløpsgrensen:

«Dette vil gi mange utfordringer i en lang overgangsfase. En slik drastisk økning av pliktdelens maksimalbeløp begrenser testasjonsretten vesentlig i forhold til dagens situasjon. Beløpet på kr. l mill. har stått stille i omtrent en generasjon, siden 1985, og er vel innarbeidet i testatorenes – og deres rådgiveres – bevissthet. Det er mange testamenter opprettet de 30 siste år, hvor beløpet på kr. l mill. er lagt til grunn som maksimal pliktdel, og disse testamenter vil være aktuelle for arveoppgjør i mange år fremover. Det er også gjennomført et ikke ubetydelig antall generasjonsskifter i levende live, hvor beløpet på kr. l mill. er lagt til grunn. En vesentlig økning av maksimalbeløpet vil da gi store utfordringer.

[…]

Et maksimalbeløp på 15G, eventuelt 20G, vil skape vesentlig mindre problemer i forhold til det man har innrettet seg på ved utarbeidede testamenter og gjennomførte generasjonsskifter. Selv om pliktdelsarven begrenses fra 2/3 til 1/2, vil testasjonsretten med Lovutvalgets forslag om 40G bli redusert for arvelatere som etterlater seg ektefelle og to barn, med en formue på mellom kr. 3 og kr. 27,3 mill. Hvis testator har ektefelle og tre barn, må man ha en formue på over kr. 40 mill. for at testasjonsretten skal bli større. For mange alminnelige formuende testatorer, vil med andre ord testasjonsretten og friarven bli redusert.»

Oslo byfogdembete mener det bør foretas en nærmere vurdering av hvor mange G maksimalbeløpet bør utgjøre. Oslo byfogdembete viser til at dagens beløpsgrense er godt innarbeidet i allmennhetens bevissthet og benyttes i mange testamenter, også i bo der formuen ikke er betydelig.

Jussformidlingen har enkelte merknader til at utvalget ved beregningen av hvor mye den beløpsmessige begrensningen av pliktdelsarven bør øke, har tatt utgangspunkt i utviklingen av grunnbeløpet og konsumprisen, og ikke til utviklingen av nordmenns nettoformue, men tar ikke stilling til om forslaget støttes.

Både Oslo byfogdembete, Aleneforeldreforeningen, Den Norske Advokatforening, Den norske Dommerforening og Jussformidlingen slutter seg til at beløpsgrensen teknisk utformes slik at den knyttes til folketrygdens grunnbeløp.

Oslo byfogdembete og Jussformidlingen uttaler at de er enig i forslaget om at arvelateren i testament skal kunne disponere over eiendeler selv om disse har en større verdi enn det testator kan rå over verdimessig, og at pliktdelsarven da gjøres opp i kontanter.

10.1.5 Departementets vurdering

Departementet mener at arveloven fortsatt bør ha regler om pliktdelsarv. Pliktdelsreglene i norsk rett verner bare livsarvingene, det vil si arvelaterens barn eller deres etterkommere. For livsarvinger vil spørsmål om arv sjelden handle bare om overføring av økonomiske verdier. Fordeling av arv vil også ofte handle om tilknytning, fellesskap, tilhørighet og et ønske om likebehandling. Forskjellsbehandling kan gi en opplevelse av avvisning eller øke motsetninger. Om arvelateren etterlater seg særkullsbarn, er risikoen for dette særlig stor.

Reglene om en beskyttet arverett for livsarvingene – en rett til pliktdelsarv – har lang tradisjon og er godt innarbeidet i norsk rett. Dette er i seg selv et argument for at pliktdelsvernet bør videreføres i en eller annen form – med mindre man skulle være overbevist om at en arvelov uten pliktdelsvern for livsarvingene vil gi en regulering som er bedre i samsvar med den alminnelige rettsfølelsen enn dagens pliktdelsregler. Høringen og undersøkelsen som er omtalt i punkt 2.3, gir ingen støtte til et slikt synspunkt.

Man vet av erfaring av fordeling av arv lett skaper konflikt. Et av hovedsiktemålene med en ny arvelov må derfor være at den så langt som mulig skal virke konfliktforebyggende. Departementet legger derfor særlig vekt på Den Norske Advokatforenings understrekning av at pliktdelsregler er konfliktforebyggende, og at hensynet til å unngå tvister dermed tilsier en videreføring av pliktdelsvernet.

Departementet legger også vekt på at regler om pliktdelsarv kan være med på å forhindre en systematisk forskjellsbehandling av arvinger basert på for eksempel kjønn eller funksjonsevne. I en slik sammenheng kan pliktdelsreglene bidra til å ivareta formålet bak blant annet FNs konvensjon om personer med nedsatt funksjonsevne, FNs kvinnekonvensjon og FNs barnekonvensjon.

De foreslåtte reglene om pliktdelsarv fremgår av §§ 50 flg. i departementets lovforslag.

Et noe vanskeligere spørsmål er hvor omfattende pliktdelsarven bør være. Arvelovutvalget foreslår som nevnt at pliktdelsarven reduseres til en halvpart. Dette forslaget må ses i sammenheng med utvalgets forslag om at ektefellen skal arve en halvpart i konkurranse med livsarvingene. En ektefellearv på en halvpart lar seg ikke forene med en pliktdelsarv for livsarvingene på to tredeler. I og med at departementet foreslår å videreføre regelen i gjeldende lov om at ektefellen arver en firedel når arvelateren etterlater seg livsarvinger, er det etter departementets forslag mulig også å videreføre en pliktdelsarv på dagens nivå hvis man ønsker det.

Et hensyn som kan tale for en reduksjon, er at pliktdelsarven ikke har den samme økonomiske betydningen for arvingene som tidligere. I dag arver de fleste sine foreldre på et tidspunkt i livet hvor de allerede har skaffet seg nødvendige formuesgoder. Videre er det sjelden at barna har bidratt nevneverdig til oppbyggingen av foreldrenes formue. Hensynet til den moderne og mer sammensatte familien kan kanskje også tale for at arvelateren gis økt frihet til å tilpasse arvegangen til det han eller hun mener er en riktig fordeling av arven.

Hensynet til likebehandling og konfliktforebygging trekker på den annen side klart i retning av at pliktdelsvernet bevares på dagens nivå. Et hovedsiktemål med en ny arvelov bør som nevnt være at den så langt som mulig virker konfliktforebyggende. Den følelsesmessige betydningen av arvegangen fra en generasjon til den neste bør heller ikke undervurderes. De hensynene som taler for å videreføre et pliktdelsvern for livsarvingene, taler tilsvarende for at brøken holdes på et høyt nivå. Departementet legger videre vekt på innrettelseshensynet. Den gjeldende brøken på to tredeler har vi hatt i norsk rett siden 1937. Regelen er dermed godt innarbeidet og godt kjent. Arveretten gjelder langsiktige forhold, og det er et hensyn i seg selv at reglene er mest mulig stabile. Skal man redusere brøken, må man etter departementets syn ha klare holdepunkter for at dette vil gi en bedre løsning enn dagens regel. Selv om det kan anføres argumenter også for en viss reduksjon av pliktdelsarven, er disse argumentene etter departementets syn ikke så tungtveiende at de tilsier en endring. Departementet foreslår etter dette at det brøkdelsmessige nivået for pliktdelsarven fortsatt skal være to tredeler.

Spørsmålet om hvilken brøk pliktdelsarven skal utgjøre, henger nøye sammen med spørsmålet om hva denne brøken skal beregnes ut fra. I dag utgjør pliktdelen to tredeler av arvelaterens netto dødsbo. Arvelovutvalget foreslår at pliktdelen i stedet skal beregnes som en andel av livsarvingenes arvelodd. Som det fremgår av punkt 10.1.3, innebærer dette en betydelig reduksjon av pliktdelsvernet. Ut fra de hensyn som er nevnt foran, går departementet ikke inn for en slik endring. Departementet legger også vekt på at en endring av beregningsmåten vil by på pedagogiske utfordringer. Departementet viser til at det kan være krevende å vende brukerne av loven til en ny beregningsmåte når man i så lang tid har beregnet pliktdelsbrøken på grunnlag av boet. Videre antar departementet at den foreslåtte regelen vil være vanskeligere å forstå enn den beregningsmåten man har i dag.

Departementet foreslår etter dette at pliktdelen fortsatt skal beregnes av arvelaterens formue, jf. lovforslaget § 50 første ledd. Dette innebærer i motsetning til Arvelovutvalgets lovforslag at pliktdelen vil være den samme uavhengig av om arvelateren er gift eller ikke (med mindre minstearven slår inn).

Departementet slutter seg til Arvelovutvalgets forslag om å heve den beløpsmessige begrensningen for pliktdelsarven og om at det bør være en mekanisme i loven som sikrer at beløpet reguleres med jevne mellomrom. Departementet er enig med utvalget i at det er hensiktsmessig å knytte beregningen av beløpsgrensen til folketrygdens grunnbeløp. Dette vil gi et godt grunnlag for at beløpet kan følge pris- og velstandsutviklingen i Norge. Det vil samtidig gi en regel som vil være enkel å forstå og følge for brukerne av loven i og med at grunnbeløpet kunngjøres og er en godt kjent størrelse. Det er også et hensyn at ektefellens minstearv beregnes på grunnlag av grunnbeløpet.

Når det gjelder beløpsbegrensningens størrelse, foreslår utvalget at den settes til 40 G, som i 2018 tilsvarer i underkant av 3,9 millioner kroner per barn. Den norske Dommerforening og Oslo byfogdembete har under høringen pekt på at en så betydelig økning kan skape utfordringer, ikke minst for generasjonsskifter og arveoppgjør der man allerede har basert seg på dagens grense. Departementet har en viss forståelse for disse synspunktene. Samtidig bør grensen etter departementets syn heves merkbart for å sikre en mer reell pliktdelsbeskyttelse også i bo av en viss størrelse. Ut fra en avveiing av disse hensynene foreslår departementet at beløpsgrensen settes til 25 G, jf. lovforslaget § 50 første ledd annet punktum. En grense på 25 G utgjør i 2018 om lag 2,4 millioner kroner per barn. Med utgangspunkt i konsumprisindeksen svarer dette grovt regnet til verdien av en million kroner i 1985, da beløpet ble innført.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det skal gjelde den samme beløpsgrensen for pliktdelsarven for barn som for barnebarn. Dette innebærer at grensen på 25 G skal gjelde for hver linje. Departementet viser til utvalgets begrunnelse for forslaget.

Departementet slutter seg også til Arvelovutvalgets forslag om å avvikle det gjenstandsmessige pliktdelsvernet. Den någjeldende begrensningen om at arvelateren i testament ikke kan disponere over eiendeler som har større verdi enn den delen av arven som overstiger pliktdelsarven, kan etter departementets syn stenge for smidige arveoppgjør. I svært mange dødsbo utgjør boligen det vesentlige av boet. Og i det store flertallet av bo utgjør boligen mer enn det arvelateren kan disponere over ved testament. I § 51 i departementets lovforslag er det på bakgrunn av dette tatt inn en regel om at arvelateren skal kunne bestemme at en livsarving skal få pliktdelsarven utbetalt i kontanter. Dette innebærer at arvelateren i testamentet kan avskjære livsarvingens rett til å få enkelte eiendeler utlagt til seg på skiftet. Videre foreslås det en regel om at arvelateren i testament kan gi en livsarving rett til å arve en eiendel selv om eiendelen har en større verdi enn den arven livsarvingen skal ha, forutsatt at arvingen betaler tilbake det overskytende til boet. Samlet sett vil disse forslagene gi arvelateren en betydelig utvidet adgang til å fordele eiendelene mellom arvingene. Den utvidete retten til å disponere over eiendeler ved testament vil likevel måtte vike for den gjenlevende ektefellens eller samboerens rett til å overta felles bolig med innbo på skiftet etter §§ 113 og 114 i lovforslaget og § 2 i husstandsfellesskapsloven.

Forslaget om å avvikle det gjenstandsmessige pliktdelsvernet må for øvrig også ses på bakgrunn av forslaget om å regulere beløpsgrensen for pliktdelsvernet i takt med folketrygdens grunnbeløp. Om man viderefører den kvalitative begrensningen, vil en økning av beløpsgrensen som følge av en økning av grunnbeløpet kunne føre til at testasjoner må settes til side som pliktdelsstridige fordi pliktdelsvernet er regulert til et høyere nivå enn det arvelateren har forutsatt i testamentet.

10.2 Særlige bestemmelser om arvelaterens adgang til å råde over pliktdelsarven

10.2.1 Gjeldende rett

Arveloven § 29 annet ledd slår fast at arvelateren i testament ikke kan råde over pliktdelsarv med mindre det er særskilt hjemmel for det. I §§ 31 til 35 er det gitt noen slike særlige regler som gir testator adgang til ved testament å fastsette visse begrensninger for pliktdelsarven.

Arveloven § 31 åpner for at arvelateren kan fastsette at pliktdelsarven skal være livsarvingens særeie. Videre gir arveloven § 32 arvelateren adgang til å fastsette nærmere regler om arvingens råderett over pliktdelsmidlene. Dette kan bare gjøres i «særlige tilfelle» og kan for eksempel innebære bestemmelser om at midlene skal forvaltes av fylkesmannen i en periode. Det følger dessuten av arveloven § 33 at arvelateren i et testament som er stadfestet av Kongen, kan overføre næringsvirksomhet til en eller flere av sine livsarvinger. Det er Statens sivilrettsforvaltning som har i oppgave å stadfeste slike testamenter. Bestemmelsen er lite i bruk. Dette antas å ha sammenheng med at pliktdelsarven, på grunn av beløpsgrensen på en million kroner, bare i beskjeden grad utgjør noen hindring for overføring av næringsvirksomhet.

Arveloven § 34 åpner for at en arvelater i testament kan frata en livsarving pliktdelsarv dersom arvingen har gjort seg skyldig i et «brotsverk» mot arvelateren eller hans nærmeste. I «brotsverk» ligger at arvingen må ha gjort seg skyldig til straff. Dette omfatter blant annet at han eller hun er straffedømt for forholdet, at det er vedtatt forelegg, og påtaleunnlatelse. I tillegg kan arvingen gjøres arveløs dersom han eller hun har latt være å hjelpe arvelateren etter evne da arvelateren «trong det». Foreldelse av den straffbare handlingen hindrer ikke at vilkåret i § 34 er oppfylt. Et slikt testament gjelder imidlertid bare om det er stadfestet av Kongen.

10.2.2 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget foreslår å videreføre en regel om at testator skal kunne bestemme at arven skal være livsarvingens særeie, jf. § 51 i utvalgets lovforslag og § 31 i gjeldende lov. Utvalget uttaler på side 147 i NOU 2014: 1:

«Et viktig unntak fra utgangspunktet om at arvelateren ikke kan råde over pliktdelsarv, er arveloven § 31, som åpner for at arvelateren kan bestemme at pliktdelsarv skal være livsarvingens særeie. Bestemmelsen må ses i sammenheng med bestemmelsen i ekteskapsloven § 48, som gir arvelateren adgang til å bestemme alle de variantene av formuesordninger som ligger innenfor ektefellenes avtalemuligheter etter ekteskapsloven §§ 42 til 44. Det er noe omstridt om arveloven § 31 må anses som en begrensning for arvelateren med livsarvinger med hensyn til hva som kan bestemmes over pliktdelsarv, eller om ekteskapslovens § 48 innebærer en særskilt hjemmel til å råde over pliktdelsarv. Se nærmere Lødrup og Asland s. 126–127 med videre henvisninger.

Utvalget mener at arvelateren bare skal kunne bestemme formuesordninger for arven som verner formuen for livsarvingen i større grad enn det som ville følge av de alminnelige felleseiereglene i ekteskapsloven. En bestemmelse om at arven skal være særeie, særeie i live – felleseie ved død eller at det skal være særeie som livsarvingens ektefelle skal kunne sitte i uskifte med, må derfor aksepteres. En bestemmelse om at arven ikke skal kunne skjevdeles, jf. arveloven § 44, mener utvalget at det ikke bør være adgang til å bestemme for arven. Arvede verdier vil i utgangspunktet kunne holdes utenfor delingen mellom ektefeller gjennom skjevdelingsregelen i ekteskapsloven § 59. En arvelater bør ikke kunne stille livsarvingen dårligere i et skifteoppgjør. Utvalget kan heller ikke se at det skulle være behov for å bestemme at arven ikke skal kunne skjevdeles. Utvalget foreslår etter dette at arvelateren skal kunne bestemme at arven skal være underlagt en formuesordning som nevnt i ekteskapsloven § 42 og 43.»

Arvelovutvalget foreslår derimot ikke å videreføre bestemmelsen i § 32 om arvelaterens adgang til i testamentet å begrense livsarvingens råderett over pliktdelsmidlene. Utvalget viser til at et viktig hensyn bak dagens regler om båndlegging har vært at disse reglene skulle fungere som et alternativ til umyndiggjøring. Vergemålsloven 2010 har imidlertid en mer fleksibel og individuelt tilpasset regulering av vergemål enn tidligere lovgivning, og utvalget antar at det dermed vil være en lavere terskel for å be om at livsarvinger settes under vergemål. Utvalget vurderer det slik at vergemålslovgivningen vil ivareta hensynet til livsarvinger som virkelig har behov for beskyttelse mot seg selv. Utvalget uttaler ellers på side 148 i utredningen:

«I en del tilfeller fungerer heller ikke båndleggelsesreglene etter sin hensikt. Hvor det er bestemt båndleggelse i et testament, er det ved privat skifte ingen som påser at båndleggelsespåbudet effektueres. Hvor en livsarving samtykker i båndleggelse til tross for at vilkårene for båndleggelse ikke foreligger, for eksempel for å beskytte arven mot sine kreditorer, oppstår etter hva utvalget erfarer uheldige situasjoner. Tillitsmenn som er oppnevnt for å sikre at båndleggelsen blir effektiv, mangler ofte kunnskaper om hva tillitsmannsvervet går ut på. Det er også eksempler på at det oppnevnes tillitsmenn som bevisst gir livsarvingen friere rådighet over arven enn det loven foreskriver, slik at livsarvingen både får rådighet over arven, og sikres mot kreditorpågang. Reglenes kompleksitet og problemer med håndhevelsen av dem taler etter utvalgets syn for at de ikke bør videreføres.

Erfaringer fra våre nordiske naboland tilsier også at det ikke er nødvendig med regler om båndleggelse av pliktdelsarv. […] Etter utvalgets syn er det ikke grunn til å følge det danske mønsteret med regler om båndleggelse for unge voksne livsarvinger. En praksis med stadfestelse, som i islandsk rett, er heller ikke ønskelig. Vurdering av berettigelsen av båndleggelse vil i en del tilfeller kreve omfattende dokumentasjon og noen ganger også observasjon av livsarvingen, i hvert fall hvis man skal opprettholde dagens vilkår for båndleggelsen. Dette ville innebære en betydelig arbeidsbyrde for stadfestelsesmyndigheten selv med et begrenset antall saker.»

Utvalget foreslår heller ikke å videreføre den særlige regelen om overføring av næringsvirksomhet i nåværende § 33. Utvalget uttaler på side 148 at en slik bestemmelse vil kunne få fornyet aktualitet hvis man hever den beløpsbegrensede pliktdelsarven betydelig. Utvalget vurderer det imidlertid slik at selv med høyere grenser for hvor mye hver linje av livsarvinger må tilgodeses med, vil den samlede pliktdelen sjelden være så stor at den får noen betydning for generasjonsskifter i næringsvirksomhet, og i hvert fall ikke i næringsvirksomhet av en slik størrelse at den har samfunnsmessig betydning. Utvalget viser til at bestemmelsen i gjeldende arvelov ikke har hatt noen praktisk betydning.

Utvalget foreslår å oppheve alternativet etter § 34 i gjeldende lov om at arvelateren kan gjøre livsarvingen arveløs hvis arvingen «har late være å hjelpe arvelataren etter evne då arvelataren trong det». Utvalget viser til at bestemmelsen kan skape tvil både med hensyn til hva slags hjelp som er adekvat, og med hensyn til hvor mye hjelp arvingen hadde evne til å yte, se side 149 i utredningen. Utvalget viser også til at bestemmelsen har røtter i en tid da barna hadde forsørgelsesplikt overfor sine aldrende foreldre. Noen slik plikt har man ikke i dag.

Når det gjelder alternativet i nåværende § 34 om at en livsarving som har forbrutt seg mot arvelateren eller noen av arvelaterens nærmeste slektninger, ved testament kan fratas pliktdelsarven, reiser utvalget spørsmål om bestemmelsen bør utvides slik at livsarvingen kan gjøres arveløs også i en del andre tilfeller. Det kan for eksempel gis adgang til å gjøre livsarvingen arveløs på grunn av hans eller hennes klanderverdige livsførsel eller på grunn av straffbare forhold som rammer andre enn arvelateren eller arvelaterens familie. Utvalget vil imidlertid ikke gå inn for regler som åpner opp for vurderinger av om livsarvingen er et godt menneske og liknende. Slike vurderinger vil nødvendigvis bli skjønnsmessige, og utvalget er generelt skeptisk til skjønnsmessige regler på arverettens område.

Utvalget foreslår imidlertid en utvidelse av hvilke familiemedlemmer den straffbare handlingen kan være rettet mot, jf. § 53 i lovforslaget. Den nåværende bestemmelsen omfatter, i tillegg til arvelateren selv, arvelaterens slektninger i opp- og nedstigende linje og søsken og søskens avkom. Hensynet bak regelen tilsier etter utvalgets syn at også arvelaterens ektefelle eller samboer omfattes. Arvelateren bør ha adgang til å gjøre en livsarving arveløs dersom livsarvingen for eksempel har forsøkt å ta livet av arvelaterens ektefelle eller samboer. Utvalget mener det fortsatt bør være en sensurordning slik at det stilles krav om stadfestelse av slike testamenter. Videre bør det også for fremtiden være slik at det bare er myndige livsarvinger som kan fratas pliktdelsarv ved testament.

På side 149–150 i utredningen vurderer utvalget om arvelateren i visse situasjoner bør kunne bestemme over pliktdelsarven i flere ledd, slik det er åpnet for i den danske arveloven §§ 51 og 52.

Utvalget viser til at arvelateren for det første kan ha et ønske om å disponere over pliktdelsarven til en mindreårig livsarving for det tilfellet at den mindreårige livsarvingen både mottar pliktdelsarven og deretter dør før han eller hun har oppnådd myndighetsalder (testasjonsalder). Dette kan være aktuelt i flere situasjoner. Et eksempel kan være at livsarvingen har en alvorlig sykdom han eller hun kan dø av før myndighetsalderen, og foreldrene har et ønske om at arven skal gå til for eksempel Kreftforeningen. Et annet eksempel kan være at livsarvingens foreldre har vært gjennom en bitter skilsmisse, og den ene av eller begge foreldrene ønsker å unngå at den tidligere ektefellen skal kunne arve ham eller henne gjennom deres felles barn. Utvalget har fått henvendelser fra både privatpersoner og organisasjoner om disse situasjonene.

En mulig regel kan være å gi foreldrene en generell adgang til å opprette testament på den mindreåriges vegne. Utvalget går imidlertid ikke inn for dette og viser til at en slik ordning vil innebære et markant brudd med det grunnleggende synet at opprettelse av testament er en personlig disposisjon. Utvalget foreslår i stedet, som i dansk rett, at en arvelater skal kunne bestemme hvem som skal få pliktdelsarv som livsarvingen mottar fra arvelateren, hvis livsarvingen dør før fylte 18 år uten å ha giftet seg eller fått egne livsarvinger. Utvalget har ikke funnet grunn til å foreslå noen godkjennelsesordning for slike testamenter. En godkjennelsesordning har man heller ikke i Danmark. Den nevnte bestemmelsen fremgår av § 52 første og annet ledd i utvalgets lovforslag.

Utvalget foreslår i § 52 tredje ledd at arvelateren skal kunne bestemme hvordan pliktdelsarven skal fordeles ved livsarvingens død hvis livsarvingen selv mangler evne til å opprette testament, denne tilstanden ikke kan forventes å være forbigående, livsarvingen ikke etterlater seg livsarvinger og livsarvingen heller ikke har opprettet gyldig testament. Bestemmelsen foreslås etter inspirasjon fra § 52 i den danske arveloven, men i motsetning til det som gjelder etter den danske bestemmelsen, foreslår ikke utvalget noen stadfestelsesordning for slike testamenter. Den som mener at vilkårene ikke er oppfylt, må etter utvalgets forslag reise tvist om dette.

10.2.3 Høringsinstansenes syn

Oslo byfogdembete er enig i utvalgets forslag om å videreføre en adgang for arvelateren til å fastsette i testament at pliktdelsarven skal være mottakerens særeie. Oslo byfogdembete er også enig med utvalget i at arvelateren ikke skal kunne bestemme at pliktdelsarven ikke skal skjevdeles.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Lotteri- og stiftelsestilsynet og Oslo byfogdembete mener at regelen i nåværende § 32 om arvelaterens adgang til i testamentet å begrense arvingens råderett over pliktdelsmidlene bør videreføres. I høringsuttalelsen fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus vises det til at vilkårene for båndlegging av pliktdelsarv er svært strenge. Fylkesmannen mener derfor at det «ikke [er] en fare for at det vil oppstå en situasjon hvor pliktdelsarven båndlegges etter arvelovens § 32 for friske personer som kan ivareta egen økonomi». Når det gjelder forholdet til vergemålsloven, heter det i uttalelsen:

«Vergemålsinstituttet bygger på samtykke, noe som innebærer at det som hovedregel ikke kan oppnevnes verge uten uttrykkelig samtykke fra personen det gjelder. Tilsvarende samtykke skal foreligge ved forvaltning av midler. Unntak fra samtykkekravet gjelder kun dersom det er dokumentert ved legeerklæring at det er utvilsomt at vedkommende ikke er samtykkekompetent. Personer som lider av ulike typer og grader av henholdsvis psykisk sykdom, psykisk utviklingshemming og rusmisbruk vil i mange tilfeller være samtykkekompetente, men likevel ikke være stand til å forvalte et større pengebeløp. De vil altså selv kunne avgjøre hvorvidt en vergeordning er ønskelig eller ikke til tross for at tilgang til et høyere beløp vil være utilrådelig.

Båndlegging etter arveloven § 32 er ment å være et alternativ til fratakelse av rettslig handleevne. Fylkesmannen er av den klare oppfatning at behovet for en båndlegging av pliktdelsarven ikke er bortfalt ved innføringen av ny vergemålslov. Dersom bestemmelsen fjernes vil Fylkesmannen i tilfeller hvor en person har samtykkekompetanse, men likevel har et beskyttelsesbehov, måtte fremme sak om fratakelse av rettslig handleevne begrenset til forvaltning av arven. Spørsmålet vil avgjøres ved rettsforhandlinger hvor vedkommende selv møter. Etter Fylkesmannens syn vil en fratakelse av rettslig handleevne for å ivareta personens behov for beskyttelse overfor egne handlinger være mer inngripende enn hva dagens regler om båndlegging er. I henhold til rettspraksis skal samtidig mindre inngripende ordninger, for eksempel ordinært vergemål, være forsøkt før det reises sak om fratakelse av rettslig handleevne. For båndlegging som tidligere ville vært omfattet av arvelovens § 32 vil vedkommende i perioden mellom arvefallet og en sak om fratakelse av rettslig handleevne kunne ha disponert midlene på en måte som er til stor skade for ham selv. Dette er et særlig sannsynlig scenario i saker hvor beskyttelsesbehovet er begrunnet med rusmisbruk.

Fylkesmannen mottar jevnlig saker hvor testator har besluttet båndlegging etter arveloven § 32, og ivaretar vervet som tillitsmann i disse sakene. Tingretten eller bobestyrer orienterer da Fylkesmannen som kontakter lotteri- og stiftelsestilsynet for oppnevning som tillitsmann. Fylkesmannen anser ordningen for å være godt fungerende, og mindre inngripende overfor den det gjelder enn hva en fratakelse av rettslig handleevne vil være. Fylkesmannen kan på bakgrunn av dette ikke se at det er grunnlag for å fjerne ordningen fordi den ikke fungerer etter sin hensikt.

Fylkesmannen ønsker samtidig å påpeke at en økning i saker om fratakelse av rettslig handleevne vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for domstolene og forvaltningen for øvrig.»

Oslo byfogdembete gir uttrykk for liknende synspunkter som Fylkesmannen i Oslo og Akershus når det gjelder forholdet til vergemålsloven. Oslo byfogdembete etterlyser dessuten en bedre samordning med bestemmelsene i dekningsloven kapittel 3, som regulerer båndlegging i de tilfellene arven ikke er pliktdelsarv. Lotteri- og stiftelsestilsynet slutter seg til høringsuttalelsene fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Oslo byfogdembete. Videre uttales det blant annet:

«Vi frykter at en fjerning av denne muligheten vil kunne medføre at mange foreldre/besteforeldre vil prøve å sikre livsarvinger på andre måter som er mindre hensiktsmessige og mer ressurskrevende. Resultatet kan bli mange ulike proformaløsninger med de uheldige konsekvenser det kan skape for både arvelater og arvinger.

Utvalget viser til at båndleggelse kan være uheldig i tilfeller hvor livsarvingen er i stand til å ta vare på seg selv. Med den adgangen en arving har til å få omdannet/opphevet en slik båndleggelse ved en relativt enkel søknad til Stiftelsestilsynet, er det ingen livsarving som behøver å finne seg i et slikt påbud dersom det ikke foreligger tungtveiende hensyn. I motsetning til saker etter dekningsloven kapittel 3, er det arvelater som har bevisbyrden for at det foreligger «særleg tilfelle».

Utvalget synes videre å legge vekt på at båndleggelsesreglene ikke alltid fungerer etter sin hensikt. Det vises i den forbindelse til at det ved privat skifte av dødsbo ikke er noen som påser at båndleggelsespåbudet effektueres. Ut fra våre erfaringer er dette ikke riktig. Stiftelsestilsynet blir stadig kontaktet i saker der det haster å få oppnevnt tillitsmann for en eller flere livsarvinger, fordi tingretten i slike tilfeller nekter å utstede skifteattest før tillitsmann er oppnevnt.»

Jussformidlingen er på sin side enig med utvalget i at hjemmelen for båndlegging av pliktdelsarv ikke bør videreføres.

Når det gjelder forslaget om å oppheve bestemmelsen om overføring av næringsvirksomhet i arveloven § 33, er Den norske Dommerforening enig i at bestemmelsen i dag har liten praktisk betydning, men peker samtidig på at dette har sammenheng med pliktdelens maksimalbeløp. Den norske Dommerforening uttaler at «[d]ersom arvelaters testasjonsfrihet i stor grad blir redusert (ved at maksimalbeløpet blir vesentlig økt), vil det for en del mindre og mellomstore bedrifter være større behov for en regel som arveloven § 33».

Statens sivilrettsforvaltning har ikke mottatt søknader om stadfestelse av testament på dette grunnlaget og uttaler:

«Vi anser derfor at bestemmelsen ikke har praktisk betydning, og at det dermed bør vurderes om den skal videreføres i ny arvelov.»

Statens sivilrettsforvaltning er ellers enig i Arvelovutvalgets forslag til endringer av arveloven § 34. Det uttales at man ikke har mottatt søknader om stadfestelse av testament om at livsarvingen ikke skal ta pliktdelsarv på det grunnlaget at arvingen «har late være å hjelpe arvelataren». Statens sivilrettsforvaltning antar derfor at dette alternativet ikke lenger har praktisk betydning, og mener at det bør vurderes om det skal videreføres. I høringsuttalelsen gis det videre uttrykk for at det kan være behov for en klargjøring av hva som ligger i vilkåret «gjort seg skyldig til straff».

Kreftforeningen, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke og Røde Kors er enig i utvalgets forslag om en ny bestemmelse som gir arvelateren adgang til å bestemme over pliktdelsarven når livsarvingen ikke har testasjonsevne. Kreftforeningen uttaler:

«Kreftforeningen har sett eksempler på at arven etter arvelaters livsarving går til slektsarvinger, i strid med arvelaters klare ønske, fordi livsarvingen ikke hadde testasjonsevne. Denne regelen er praktisk viktig, og forslaget støttes av Kreftforeningen.»

Landsforeningen for hjerte- og lungesyke uttaler:

«LHL støtter en slik adgang. Organisasjonen er i disse dager involvert i en arvesak der livsarving ikke var testasjonsfør. Mor har i sin helhet tilgodesett sin datter og skriver følgende i testamentet: «Min datter xxx er ikke testasjonsfør. Det er mitt bestemte ønske at gjenværende verdier av min arv etter xxx’s død skal gå til Landsforeningen for hjerte- og lungesyke». LHL har i denne saken akseptert at arven går til xxx' s slektsarvinger etter loven.»

10.2.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Arvelovutvalgets forslag om å videreføre en bestemmelse om at arvelateren skal kunne bestemme at pliktdelsarven skal være livsarvingens særeie mv. Det vises til § 52 i departementets lovforslag. I tillegg til at arvelateren skal kunne bestemme at pliktdelsarven skal være livsarvingens særeie, vil det også være adgang til å fastsette at disse særeiemidlene skal omdannes til felleseie ved død, eller at livsarvingens ektefelle skal kunne sitte i uskifte med særeiemidlene. Departementet viser til utvalgets begrunnelse for forslaget.

Departementet deler Arvelovutvalgets vurdering av at regelen i gjeldende § 32 ikke bør videreføres med det innholdet bestemmelsen har i dag. Arvelovutvalget foreslår at reglene om båndlegging av pliktdelsarv utgår. Departementet foreslår en regel som åpner for båndlegging av arven i tilfeller der livsarvingen er under en viss alder. Bestemmelsen har forbilde i den danske arveloven §§ 53 flg.

Som i Danmark foreslås det en adgang til båndlegging av pliktdelsarven frem til livsarvingen fyller 25 år. For så unge arvinger mener departementet at det kan være behov for å kunne fastsette begrensninger for arvingens råderett over arven. Det kan være krevende å forvalte en formue av en viss størrelse allerede fra man fyller 18 år. Det er ikke vanskelig å se for seg at livsarvingens vurderinger av hvordan arven best kan forvaltes, kan endres betydelig fra han eller hun er 18 år og ikke engang ferdig med videregående skole og frem til livsarvingen blir litt eldre og får behov for å investere i egen bolig mv. For de fleste er disse årene viktige modningsår. For noen kan rusbruk, psykiske vansker eller andre personlige forhold gi ytterligere grunn for arvelateren til å mene at en tidsbegrenset båndlegging er til det beste for livsarvingen. Departementet har derfor kommet til at arvelateren bør ha mulighet til å båndlegge arven til en ung livsarving basert på forholdene i det enkelte tilfellet. Det vises til § 53 i lovforslaget.

Forslaget innebærer med dette en utvidelse av adgangen til å båndlegge pliktdelsarven for denne aldersgruppen. Alder er det sentrale vilkåret ved siden av vilkåret om at båndleggingen må anses å være «til det beste» for livsarvingen. Etter forslaget vil det ikke være behov for å ta stilling til livsarvingens evner eller mulige diagnoser. Det er tilstrekkelig at arvelateren mener at ordningen vil være til det beste for arvingen.

Etter departementets vurdering er det ikke behov for å kreve stadfesting av testamentet når bestemmelsen åpner for en så begrenset båndlegging. En båndlegging frem til livsarvingen når en viss alder innebærer kun en forsinkelse av råderetten over arven. Departementet foreslår imidlertid, i likhet med regelen i gjeldende lov, en adgang for Stiftelsestilsynet til å oppheve en båndlegging av arven etter reglene i stiftelsesloven.

Departementet har merket seg argumentene i høringsuttalelsene fra Oslo byfogdembete og Fylkesmannen i Oslo og Akershus i favør av en videreføring av den nåværende ordningen. Når departementet ikke går inn for en så omfattende båndleggingsadgang som etter gjeldende lov, har det blant annet bakgrunn i at en regel som i realiteten først og fremst vil være rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, ikke er godt i samsvar med prinsippene i FN-konvensjonen om personer med nedsatt funksjonsevne artikkel 12. Departementet mener at båndleggingsordningen bør være tidsbegrenset og diagnoseuavhengig og foreslår derfor ikke regler om båndlegging etter at arvingen har fylt 25 år. Om arvingen etter dette tidspunktet har et særskilt behov for bistand til å forvalte formuen, vil man måtte bruke de alminnelige reglene i vergemålsloven. Fordelen ved dette er at fylkesmannen har særlig kompetanse når det gjelder å opplyse saken, og til å kunne vurdere behovet for bistand i slike tilfeller. I tillegg er det betydelige rettssikkerhetsgarantier knyttet til vergemålsordningen sammenliknet med båndleggingsordningen.

Departementet har som Arvelovutvalget kommet til at det ikke er grunnlag for å videreføre bestemmelsen i nåværende § 33 om overføring av næringsvirksomhet. Departementet legger i denne sammenhengen vekt på at de fleste næringsvirksomheter overføres i levende live. Ved overføring i levende live gjelder det ingen pliktdelsbegrensninger, og eieren kan overføre virksomheten til den han eller hun måtte ønske. I de tilfellene der overføringen skal skje som ledd i et arveoppgjør, legger departementet til grunn at den samlede effekten av de foreslåtte reglene ikke i seg selv gir noen avgjørende grunn til fortsatt å ha en regel om overføring av næringsvirksomhet. Som det fremgår av punkt 10.2.3, har Statens sivilrettsforvaltning ikke mottatt noen søknad om stadfestelse av et slikt testament etter gjeldende lov.

Departementet foreslår i § 55 å følge opp Arvelovutvalgets forslag om at det fortsatt skal være adgang til på visse vilkår å gjøre livsarvingen arveløs.

Departementet slutter seg til Arvelovutvalgets vurderinger om at tap av pliktdelsarven bør følge av objektive kriterier. Det vil ofte kunne være ulike oppfatninger om hva som er en god livsførsel, i hvilken grad en sønn eller datter har vært til hjelp for sine foreldre, osv. Lovgivningen bør ikke gi opphav til slike diskusjoner ved å basere reglene om fratakelse av arverett på skjønnsmessige kriterier. I likhet med utvalget foreslår departementet at reglene om tap av arverett forbeholdes de mer graverende og dokumenterbare tilfellene. Departementet foreslår derfor at arvelateren skal kunne frata livsarvingen retten til pliktdelsarv bare i tilfeller der livsarvingen har gjort seg skyldig til straff for en straffbar handling mot arvelateren selv eller arvelaterens nærstående. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å inkludere ektefelle og samboer i kretsen av hvem den straffbare handlingen kan være rettet mot.

Ved vedtakelsen av arveloven ble det innført en aldersgrense på 18 år for når det skal kunne fastsettes i testament at livsarvingen ikke skal ha rett til pliktdelsarv. Dette ble begrunnet med at selv om arvingen kan straffes fra det tidspunktet han eller hun når den kriminelle lavalderen (nå 15 år), tilsier hensynet til rehabilitering at arvelateren venter med å fastsette et slikt testament til livsarvingen fyller 18 år. Etter departementets syn fremstår det som unødvendig med et slikt ekstra aldersvilkår i loven. Det avgjørende må være om livsarvingen har begått en straffbar handling. I og med at kravet etter gjeldende lov knytter seg til arvingens alder på det tidspunktet testamentet opprettes, og ikke til arvingens alder da handlingen ble begått, har bestemmelsen uansett ikke som noe formål å beskytte livsarvingen mot å bli gjort arveløs som følge av handlinger som ble begått i meget ung alder. Om livsarvingen er over eller under 18 år når testamentet skrives, bør etter departementets syn ikke være avgjørende for testamentets gyldighet. Og skulle arvelateren senere mene at arvingen har skikket seg slik at han eller hun fortjener arv likevel, vil testamentet kunne tilbakekalles.

Arvelovutvalget foreslår en ny bestemmelse om at arvelateren i testament kan bestemme over den videre arvegangen for pliktdelsarven i tilfeller der livsarvingen mangler testasjonsevne. Departementet slutter seg til forslaget og viser til utvalgets begrunnelse. Bestemmelsen er inntatt som § 54 i departementets lovforslag.

Lovforslaget innebærer blant annet at arvelateren kan fastsette i testament hvordan pliktdelsarv som en livsarving vil motta, skal fordeles videre hvis livsarvingen skulle dø før han eller hun fyller 18 år. Departementet har vurdert om arvelateren bør pålegges en plikt til å opplyse den mindreårige om at det foreligger et testament med slike sekundærdisposisjoner over pliktdelsarven, men har kommet til at en slik regel vil kunne bli vanskelig å praktisere. Et spørsmål som da ville reise seg, er hvilke krav som skulle stilles til den mindreåriges modenhet og alder. Et annet hensyn er at et (svært) sykt barn kanskje bør skånes for slike samtaler.