29 Fordelingen av arvelaterens eiendeler på skiftet

29.1 Retten til å overta eiendeler på skiftet

29.1.1 Gjeldende rett

Reglene om fordelingen av arvelaterens eiendeler finnes i skifteloven kapittel 10. Hovedregelen er at enhver loddeier kan kreve boets eiendeler solgt, jf. § 61 første ledd første punktum. Under offentlig skifte kan også retten vedta salg av boets eiendeler dersom ikke arvingene blir enige om fordelingen, jf. annet punktum.

Unntak fra retten til å kreve salg er gitt i skiftelovens regler om naturalutlegg. Etter disse reglene har den enkelte rett til å overta den konkrete eiendelen og ikke bare den verdien den representerer etter et salg. En loddeier med odels- eller åsetesrett til arvelaterens «jordegods» vil kunne kreve dette utlagt til seg, jf. skifteloven § 62 første ledd. Videre gir skifteloven § 63 den gjenlevende ektefellen rett til å kreve naturalutlegg etter nærmere regler. Ektefellers rett til å kreve naturalutlegg er nærmere behandlet i punkt 31.

For loddeierne i alminnelighet følger retten til naturalutlegg av skifteloven § 61 annet ledd. En loddeier kan etter første punktum få utlagt bestemte eiendeler i boet når ingen av de øvrige loddeierne motsetter seg det. Er det uenighet om en loddeier skal få utlagt bestemte eiendeler, kan de bare legges ut til vedkommende dersom gode grunner taler for det, og det ikke er noen rimelig grunn for de andre loddeierne til å sette seg imot det, jf. annet punktum. Denne retten til naturalutlegg ved uenighet om fordelingen er i rettspraksis tolket som en relativt snever unntaksregel, jf. blant annet Rt. 2009 side 1512, der det uttales at bestemmelsen skal brukes med varsomhet.

Før endringene som ble vedtatt i forbindelse med vedtakelsen av arveloven i 1972, var de nevnte reglene begrenset til det som nå er § 61 første ledd første punktum, det vil si en salgsrett uten unntakene om naturalutlegg i annet ledd. I Arvelovkomiteens innstilling 1962 ble regelen om salgsrett foreslått erstattet med regler om at boets eiendeler fortrinnsvis skulle fordeles mellom loddeierne eller tildeles bestemte loddeiere, se innstillingen side 149–153. Etter Arvelovkomiteens oppfatning tok ikke salgsretten tilstrekkelig hensyn til den enkelte loddeiers tilknytning til arvelaterens eiendeler. Komiteen fremholdt også at regelen kunne tjene som pressmiddel for en loddeier til å påtvinge de øvrige loddeierne sin vilje. På denne bakgrunn gikk komiteen inn for å avløse salgsretten med en regel om naturalutlegg til bestemte loddeiere etter rimelighetsbetraktninger, hvor det skulle legges vekt på den enkelte loddeiers interesse i å overta bestemte eiendeler, se innstillingen side 150–151.

Under høringen møtte forslaget motstand, særlig fra dommerhold. Blant annet ga Den norske Dommerforening og Oslo skifterett uttrykk for at komiteens forslag ville pålegge skifterettene et betydelig og vanskelig merarbeid, se Ot.prp. nr. 36 (1968–69) side 116. Det ble tatt hensyn til disse innvendingene i proposisjonen side 119–121, hvor departementet gikk inn for å videreføre hovedregelen om salgsrett, modifisert ved unntaksreglene om naturalutlegg som i dag fremgår av skifteloven § 61 annet ledd. Formålet var å hindre de «særlig støtende resultater» hovedregelen om salg av boets eiendeler kunne medføre, jf. proposisjonen side 121. Departementet viste også til at Arvelovkomiteens forslag kunne bli vanskelig å praktisere, både for loddeierne selv under privat skifte og for skifteretten under offentlig skifte.

Skiftelovutvalget gir en redegjørelse for reglene om naturalutlegg og salgsrett i andre nordiske land på side 113 i NOU 2007: 16.

29.1.2 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalgets forslag innebærer i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett etter skifteloven §§ 61 til 63, se utvalgets vurderinger på side 113–114 i NOU 2007: 16.

Etter utvalgets oppfatning kan det pekes på argumenter både for og imot henholdsvis salgsrett og naturalutlegg. Det heter på side 114 i utredningen:

«Et grunnleggende dilemma er om en loddeier skal kunne kreve salg for å maksimere verdien av boets eiendeler, eller om man skal ta hensyn til en loddeiers tilknytning til bestemte eiendeler. Dette kan særlig komme på spissen i dødsboer hvor en eller flere av arvingene ikke har noe personlig forhold til boets eiendeler. Dette kan eksempelvis være tilfelle der det er tale om flere barnekull, gjerne med stor aldersforskjell, eller der det er et dødsbo med livsarvinger og testamentsarvinger. Mens noen arvinger her vil ha en nær tilknytning til boets eiendeler, vil denne tilknytningen ikke foreligge hos andre. En salgsrett gir en loddeier med en sterkere økonomi en større mulighet til å overta eiendeler som en eller flere andre gjerne vil ha.

Det er særlig økonomiske hensyn som kan begrunne en alminnelig salgsrett. Salg på det åpne markedet gir den største gevinsten for boet som helhet. Naturalutlegg vil på sin side kreve en verdsettelse, og den fastsatte verdien kan da ligge lavere enn hva et salg på det åpne markedet ville gitt. Så lenge verdsettelsen skal følge omsetningsverdien, bør imidlertid ikke dette overdrives. Poenget er av størst betydning for fast eiendom og andre større verdier i boet, det er bare unntaksvis at disse spørsmålene kommer på spissen for innbo og andre løsøregjenstander.»

På denne bakgrunn går utvalget inn for å videreføre prinsippene i skifteloven § 61 første og annet ledd om salgsrett og naturalutlegg. Utvalget foreslår at regelen om rett til naturalutlegg hvis alle arvingene er enige, utformes som lovens hovedregel, og viser til at dette er den praktiske hovedregelen. Lovteknisk foreslås reglene overført til arveloven, jf. utvalgets forslag til nytt kapittel XIV A i arveloven.

Utvalget går inn for å oppheve regelen i skifteloven § 61 femte ledd annet punktum om at retten kan bestemme at salg bare skal skje mellom loddeierne eller noen av dem. Forslaget begrunnes slik i utredningen side 287:

«Det er rom for ulike oppfatninger om hvordan man skal håndtere tilfeller hvor to eller flere loddeiere ønsker å overta en eiendel, men i praksis er det fire muligheter. Enten kan en loddeier godtgjøre gode grunner etter første ledd, det vil si vesentlig bedre grunner enn de(n) andre interesserte loddeier(e). Hvis dette ikke lar seg gjøre, kommer de tre andre mulighetene inn. For det første kan det avholdes intern auksjon, som er løsningen etter gjeldende rett. For det annet kan det avholdes loddtrekning, som er løsningen i dansk rett. Og for det tredje kan eiendelen legges ut for salg på det åpne markedet, hvor loddeierne byr på lik linje med andre. Utvalgets forslag innebærer at den sistnevnte løsningen velges. Begrunnelsen for dette er særlig at hvis ingen av loddeierne kan godtgjøre gode grunner, bør hensynet til å sikre boet størst mulige verdier i stedet være avgjørende. Dette sikres best ved åpent salg.»

Utvalgets forslag til § 76 b i arveloven viderefører uten innholdsmessige endringer skifteloven § 62 om naturalutlegg i eiendom med tilknyttet odels- eller åsetesrett.

29.1.3 Høringsinstansenes syn

Oslo byfogdembete er på enkelte punkter uenig i utvalgets forslag og uttaler:

«Utvalget er under tvil kommet til at det ikke er grunn til å gjøre vesentlige endringer i dagens regler. Oslo byfogdembete stiller spørsmål ved om det er grunn til å opprettholde naturalutleggsregelen. Når arvingene ikke blir enige om hvem som skal overta eiendelen, vil salg kunne fremstå som mer hensiktsmessig. Arvingene vil fortsatt ha muligheten til å by på like vilkår. Det bør etter vår mening i alle fall vurderes om ikke vilkåret for naturalutlegg bør snevres inn ytterligere ved at det kreves «særlig gode grunner».

Utvalget foreslår å avskaffe regelen om at det kan bestemmes at salg bare skal skje mellom arvingene. Vi er ikke enige i dette, og mener en slik regel kan være praktisk for eksempel når det dreier seg om eiendeler som er vanskelig å omsette eller er av mindre verdi og omkostningene ved å selge blir uforholdsmessig høye.»

Også Romsdal tingrett mener at retten fortsatt bør kunne bestemme at salg bare skal skje mellom arvingene eller noen av dem.

29.1.4 Departementets vurdering

Departementets forslag til regler om rett til å kreve salg og rett til å kreve å få overta eiendeler på skiftet bygger i hovedtrekk på Skiftelovutvalgets lovforslag. Dette innebærer at departementet langt på vei går inn for en videreføring av gjeldende rett etter skifteloven §§ 61 og 62.

Departementet foreslår en terminologisk endring ved at begrepet «utlegg» i skifteloven utgår og erstattes av en mer direkte beskrivelse av det som reguleres. Lovforslaget bruker derfor verbet «å overta» (for eksempel «rett til å overta eiendeler»). Begrepet utlegg er i seg selv vanskelig å forstå. I tillegg har begrepet to betydninger også i skifteloven. I skiftelovens bestemmelser om såkalte naturalutlegg betyr «utlegg» retten til å få overta eiendelen på skiftet. I andre bestemmelser benyttes begrepet i betydningen panterett i eiendeler i boet.

Når det gjelder spørsmålet om i hvilken utstrekning reglene bør åpne for henholdsvis rett til å kreve salg eller rett til å overta en eiendel, kan det etter departementets syn vanskelig pekes på én løsning som i sin rene form klart er bedre enn den andre. Salgsrett kan gi maksimal utnyttelse av boets verdier og dermed størst gevinst for boet som helhet. En vidtgående salgsrett vil på den annen side kunne tjene som pressmiddel overfor arvinger med mindre god økonomi, men som likevel har en sterk tilknytning til eiendeler i boet. I tillegg vil en god del av de eiendelene som skal fordeles, ofte ha en betydelig høyere bruksverdi eller affeksjonsverdi enn salgsverdi. Erfaringene tilsier at en ubetinget salgsrett kan gi urimelige utslag der en arving har særlig tilknytning til eiendeler i boet. Samtidig kan vidtgående regler om rett til å overta eiendomsretten til eiendelen være vanskelig å praktisere der det er uenighet mellom arvingene.

Departementet følger opp utvalgets forslag om å gjøre regelen om rett til å overta en eiendel når ingen av arvingene motsetter seg det, til bestemmelsens hovedregel, jf. forslaget til § 104 første ledd første punktum. Om arvingene er enige, ser ikke departementet behov for ytterligere regulering. Løsningen er i tråd med praksis, og er etter departementets syn en enkel og hensiktsmessig regel.

Når arvingene ikke er enige, er spørsmålet mer tvilsomt. Departementet har imidlertid kommet til at det, som etter utvalgets forslag, bør være mulig å overta en eiendel på skiftet også ved uenighet, jf. forslaget til § 104 første ledd annet punktum. Det at det foreligger uenighet, bør ikke i seg selv nødvendiggjøre salg av eiendelen. Departementet foreslår som utvalget en videreføring av gjeldende rett, slik at vilkåret for å overta en eiendel der arvingene ikke er enige, fortsatt skal være at det er gode grunner som taler for at arvingen overtar eiendelen, og at det ikke er noen rimelig grunn for de andre arvingene til å motsette seg dette. Departementet legger til grunn at bestemmelsen fortsatt skal praktiseres som en «relativt snever unntaksregel», jf. blant annet dommen inntatt i Rt. 2009 side 1512, men at det likevel bør være mulig å komme frem til skjønnsomme løsninger i den enkelte sak.

Departementet deler ikke utvalgets syn om at regelen i skifteloven § 61 femte ledd annet punktum bør oppheves, og foreslår en videreføring i § 104 tredje ledd annet punktum i lovforslaget. Som påpekt av Oslo byfogdembete og Romsdal tingrett, kan det under offentlig skifte være praktisk at retten bestemmer at salg bare skal skje mellom arvingene eller noen av dem. Ikke alle eiendeler er lett omsettelige. Og den prisen som kanskje kan oppnås ved salg på det åpne markedet, vil ikke alltid stå i forhold til salgsomkostningene. I slike tilfeller er det hensiktsmessig at tingretten under offentlig skifte har et valg mellom flere fremgangsmåter og også har mulighet til å bestemme at salg skal skje blant arvingene eller noen av dem. Det antas også at en adgang til salg mellom arvingene i en del tilfeller kan være i samtlige arvingers interesse. Eksempelvis kan flere av livsarvingene ønske å overta familiehytta, men viktigst for dem kan det likevel være å hindre at hytta går ut av familien. I en slik situasjon vil det være fordelaktig å kunne arrangere et salg bare mellom arvingene eller noen av dem.

Når det gjelder gjenlevende ektefellers og samboeres rett til å overta eiendeler på skiftet, vises til punkt 31.

29.2 Verdsettelse av eiendeler

29.2.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett har partene avtalefrihet med hensyn til verdsettelsen av boets eiendeler under skiftet. Hvis partene ikke kommer til enighet, skjer verdsettelsen etter skifteloven § 125 ved skiftetakst. Bestemmelsen gjelder ved både privat skifte og offentlig skifte. Ved skiftetakst skal taksten svare til eiendelens omsetningsverdi hvis ikke noe annet er særskilt bestemt, jf. første ledd annet punktum.

Annet, tredje og fjerde ledd gir regler om fremgangsmåten ved skiftetakst og overtakst. Taksten hører under tingretten, som tiltres av skjønnsmenn. Taksten kan fremmes selv om partene uteblir. Kostnadene ved skiftetaksten bæres av boet.

Skiftetakst er et skjønn, og de alminnelige reglene i lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker får anvendelse så langt de passer, jf. § 125 tredje og fjerde ledd. Femte ledd gir regler om forkynnelse og meddelelse av skiftetaksten.

Skiftetakst brukes forholdsvis sjelden i praksis. Om dette skriver Skiftelovutvalget på side 116 i NOU 2007: 16:

«I praksis benyttes reglene om skiftetakster ikke særlig ofte. Publisert rettspraksis om bestemmelsen er stort sett av eldre dato, og gir liten veiledning om anvendelsen av bestemmelsen etter endringene i 1991. I de fleste skiftene blir arvingene selv enige om verdsettelsen av en eiendel, og selv om de er uenige om verdien, blir de enige om å følge en enklere og billigere fremgangsmåte for å fastslå verdien – eksempelvis ved å innhente ordinær takst. Kostnadene ved skiftetakst vil ordinært ligge rundt 20 000 kroner, og partene kan dermed spare et betydelig beløp på å velge en annen fremgangsmåte. Omkostningene gjør i seg selv at skiftetakst bare er aktuelt ved større verdier, eksempelvis fast eiendom og næringsvirksomhet.»

Arvingene kan etter gjeldende rett avtale hvilket verdsettelsestidspunkt som skal ligge til grunn ved fordelingen av boets eiendeler. Hvis dette ikke er avtalt, avhenger verdsettelsestidspunktet i noen grad av hva slags skifte det er tale om. Ved et «rent» dødsboskifte, det vil si hvor arvelateren kun etterlater seg slektsarvinger, skal verdien av arvingenes andel baseres på boets status ved utlodningstidspunktet. Regelen er ikke lovfestet, men følger blant annet av Rt. 1981 side 1268. Det samme er antatt å gjelde for arving som etter testament skal ha en brøk, for eksempel den frie tredelen, se Unneberg: Arveretten med dødsboskifte (1990) side 585 og NOU 2007: 16 side 114 med videre henvisninger. Regelen er begrunnet i at arvingene i disse tilfellene skal ha en brøk av boet, og at verdien av brøken først kan fastslås ved slutningen av boet.

Verdsettelsestidspunktet i forbindelse med spørsmålet om et legat er fundert, det vil si hvorvidt det som er testamentert bort, ligger innenfor testasjonsfriheten, beror i prinsippet på en tolkning av arveloven § 29. Bestemmelsen sier imidlertid ikke uttrykkelig noe om hvilket verdsettelsestidspunkt som er avgjørende. En nær enstemmig juridisk teori har siden skiftelovens vedtakelse lagt til grunn at det er verdien på dødsfallstidspunktet som er avgjørende. Det vises til NOU 2007: 16 side 114 og litteraturhenvisningene der.

Verdsettelsestidspunktet når en gjenlevende ektefelle beholder eller overtar eiendeler på skiftet, er regulert i skifteloven § 66, se merknaden til § 115.

Skiftelovutvalget gir en oversikt over reglene om verdsettelse av eiendeler i andre nordiske land på side 117 i NOU 2007: 16.

29.2.2 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget foreslår i NOU 2007: 16 å videreføre reglene i skifteloven § 125, jf. utvalgets lovforslag § 3-11. For å tydeliggjøre at partene har avtalefrihet om fremgangsmåten og verdsettelsen, foreslår utvalget å gi en egen bestemmelse om dette, jf. lovforslaget § 3-10.

På side 117–118 i utredningen drøfter utvalget om det som alternativ til skiftetakst bør gis enklere og mindre kostnadskrevende regler for verdsettelsen. Som alternativ regulering peker utvalget på muligheten for å tilføye at retten skal kunne bestemme fremgangsmåten for verdifastsettelsen hvis partene ikke blir enige om verken verdien eller fremgangsmåten. Tingretten vil da ha større fleksibilitet til å finne frem til en fremgangsmåte som er egnet i hvert enkelt dødsbo og for hver enkelt eiendel. Etter utvalgets syn vil dette imidlertid innebære en nokså beskjeden endring i forhold til gjeldende rett. Tingretten kan allerede i dag oppfordre partene til å velge andre fremgangsmåter enn skiftetakst. Utvalget antar videre at hvis tingrettens oppfordringer ikke gjør at partene blir enige om fremgangsmåten, er det heller ikke grunn til å tro at den uenige parten vil slå seg til ro med en verdivurdering som har kommet i stand etter en fremgangsmåte parten var uenig i. Det kan føre til at problemet forskyves, og at det i stedet oppstår flere spørsmål om overprøving av en verdivurdering.

Utvalget vurderer også om det bør gis en enklere fremgangsmåte for verdifastsettelsen som partene ikke kan motsette seg, eksempelvis ved å oppnevne en eller flere takstmenn. Det kan da åpnes for at den av partene som er misfornøyd med vurderingen, kan kreve skiftetakst, eventuelt slik at kostnadene ved dette belastes parten. Utvalget stiller seg tvilende til hvor mye som kan vinnes på dette sammenliknet med en videreføring av gjeldende rett, og peker på at også dette alternativet heller kan lede til en forskyvning av tvistespørsmålet.

På denne bakgrunn konkluderer utvalget med at dagens regler fungerer godt i den forstand at de gir en egnet fremgangsmåte for verdsettelsen av større verdier. Utvalget peker på at reglene i tillegg fungerer som en klar oppfordring til partene om å komme til enighet om verdien eller fremgangsmåten for verdifastsettelsen, siden alternativet er en fremgangsmåte som påfører boet ikke ubetydelige kostnader.

Etter Skiftelovutvalgets syn er det unødvendig å regulere hvilket verdsettelsestidspunkt som skal legges til grunn ved et dødsboskifte. Begrunnelsen er at rettstilstanden her synes å være avklart, se utredningen side 115.

Når det gjelder verdsettelse av eiendeler som en gjenlevende ektefelle overtar på skiftet, se merknaden til § 115.

29.2.3 Høringsinstansenes syn

Oslo byfogdembete støtter forslaget om å videreføre ordningen med skiftetakst, forutsatt at regelen om naturalutlegg videreføres.

Sør-Trøndelag tingrett og Trondheim tingrett (felles uttalelse) stiller seg kritiske til dagens ordning med at overtakst skal settes med en annen dommer i tingretten enn den dommeren som har holdt skiftetaksten. Det heter i uttalelsen:

«Vi er av den oppfatning at dagens ordning med at overtakst skal behandles av ny dommer i tingretten i de tilfeller at dommeren har deltatt i taksten, ikke er hensiktsmessig. Regelen ble i sin tid begrunnet med at lagmannsretten ikke burde blitt belastes med for mange saker. Det er svært få overtakster hvor dommeren deltar i skiftetaksten pr år, og vi anbefaler at overtakst i disse sakene behandles av lagmannsretten. En mulighet kan også være å etablere en «siling» hvor man ikke får krav på ny takst om man ikke pretenderer at differansen er mer enn f.eks. 5 G.»

Til forskjell fra Skiftelovutvalget mener Nord-Troms tingrett (ved sorenskriver Sverre Martens) og Den Norske Advokatforening at det bør gis lovregler om hvilket verdsettelsestidspunkt som skal legges til grunn ved et dødsboskifte. Det heter i Advokatforeningens høringsuttalelse:

«Skal skiftelovgivningen oppleves som tilgjengelig, presis og konfliktdempende må praktiske viktige regler kodifiseres i lovteksten. Blir ikke arvingene enige om verdien, åpner lovforslaget opp for innhentelse av skiftetakst. I bo hvor det går lang tid og det skjer en stor verdiendring ser en behovet for avklaring av om verdsettelsen skal knyttes opp til verdien på dødsfallstidspunktet, til det tidspunkt arvingene blir enige om hvem som skal få utlagt hvilken eiendel eller til selve utlodningstidspunktet.»

Oslo byfogdembete uttaler at det bør være samme verdsettelsesregler for private skifter og offentlige skifter og for vanlige dødsboskifter og sammensatte skifter, og mener at den beste løsningen vil være at verdsettelsestidspunktet er det tidspunktet hvor råderetten over eiendelen overtas.

29.2.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår i tråd med Skiftelovutvalgets lovforslag å videreføre reglene i skifteloven § 125 om skiftetakst og også en ny bestemmelse som tydeliggjør utgangspunktet om avtalefrihet. Forslaget innebærer at arvingene har avtalefrihet om verdsettelsen og verdsettelsesmåten, men at det kan holdes skiftetakst dersom arvingene ikke blir enige, jf. departementets lovforslag §§ 105 og 106.

Departementet har vurdert om det bør gis enklere og mindre kostnadskrevende regler for verdsettelsen som kan erstatte reglene om skiftetakst. Skiftetakst er på grunn av kostnadsnivået primært aktuelt ved verdsettelse av eiendeler av større verdi. Det kan indikere at reglene er mindre hensiktsmessige. På den annen side er det ikke gitt at det er behov for alternative lovregulerte ordninger. Normalt løses verdsettelsen uten vanskeligheter, og arvingene står fritt til å bruke enklere verdsettelsesmetoder hvis de ønsker dette. Som utvalget peker på, kan det likevel være grunn til å videreføre en formell regel om skiftetakst i tilfeller der det er tale om store verdier og behov for å få en mest mulig korrekt og etterrettelig verdivurdering. Ingen av høringsinstansene har tatt til orde for å avløse reglene om skiftetakst med en alternativ løsning.

Departementet har overveid å videreføre dagens regulering, men med en unntaksregel om at retten i visse tilfeller settes med færre skjønnsmedlemmer, eksempelvis der verdsettelsen er ukomplisert eller gjelder mindre verdier. En slik løsning er ikke uten mothensyn. Etter gjeldende rett har en skiftetakst samme virkning som en dom, herunder rettskraftvirkninger, jf. Rt. 2005 side 1299. Tilliten til rettsapparatet tilsier etter departementets syn at retten ved bruk av skiftetakster må være tilstrekkelig bredt og fagkyndig sammensatt. Hovedregelen om tre skjønnsmedlemmer bygger på en avveining av dette hensynet og hensynet til at apparatet ikke blir for stort, tungvint og kostbart, se Ot.prp. nr. 50 (1981–82) og Innst. O. nr. 75 (1981–82) side 3. Det er i tillegg vanskelig å peke ut noenlunde faste kriterier for i hvilke tilfeller det kan være forsvarlig å fravike lovens hovedregel om antall skjønnsmedlemmer. Departementet viser her til at formuesgoder av mindre verdi ikke nødvendigvis er enklere å taksere enn andre formuesgoder. En unntaksregel om færre skjønnsmedlemmer vil derfor måtte utformes skjønnsmessig, noe som igjen kan føre til rettsusikkerhet og rettsuenighet. I motsetning til utvalget foreslår imidlertid departementet at der dommeren skal delta i taksten, skal retten settes med enten to eller fire skjønnsmedlemmer etter dommerens beslutning. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Etter departementets syn er det viktig å sikre at retten settes med et ujevnt antall medlemmer.

Endelig vil departementet peke på at tingretten allerede i dag kan oppfordre partene til å velge ulike fremgangsmåter for verdsettelsen. Samlet sett synes det derfor ikke å være grunn til å formalisere unntaksregler i lovteksten.

Når det gjelder reglene om overtakst, foreslår Sør-Trøndelag tingrett og Trondheim tingrett som nevnt at overtakst bør behandles av lagmannsretten. Departementet følger ikke opp dette forslaget. Selv om overprøving i en annen instans vil harmonere med reglene om overprøving ellers i skjønns- og sivilprosessen, har reglene om skiftetakst enkelte særtrekk som gjør det hensiktsmessig å behandle skifteovertakst i tingretten. Det vises her til at dommeren ved skiftetakst, til forskjell fra det som ellers gjelder ved underskjønn, i utgangspunktet ikke deltar i selve verdsettelsen, jf. lovforslaget § 106 annet ledd annet punktum. Hensynet til en rettslig betryggende overprøving vil derfor ivaretas ved at en annen dommer deltar i verdsettelsen ved overtaksten enn den dommeren som har holdt skiftetaksten, jf. tredje ledd.

Departementet foreslår en ny bestemmelse som slår fast at om arvingene ikke er enige om noe annet, skal verdsettelsen knyttes til det tidspunktet da det blir bestemt hvem som skal overta eiendelen, se lovforslaget § 105 annet ledd. Arvingene vil normalt være avhengige av å kjenne eiendelens verdi for å kunne ta endelig stilling til spørsmålet om hvem som skal overta en eiendel. Det antas derfor at det er en hensiktsmessig regel at beslutningen om overtakelsen og beslutningen eller fastsettelsen av verdien knyttes til samme tidspunkt.