18 Anklageprinsipp eller inkvisisjonsprinsipp

18.1 Gjeldende rett

Utvalget uttaler følgende om gjeldende ordning (NOU 2003: 15 punkt 12.5):

«I strafferetten regnes det som et viktig prinsipp at det er opp til påtalemyndigheten å sørge for sakens etterforskning og for å fremme saken. Domstolene i Norge har ikke ansvar for etterforskning og tar aldri opp straffesaker på egen hånd. Dette kalles anklageprinsippet og regnes som en viktig garanti for at dommerne er fullstendig uavhengige når det idømmes straff.

Situasjonen i forvaltningen er normalt slik at det er det samme organet som administrerer et regelverk, som avdekker overtredelser, og som eventuelt bestemmer om overtredelser skal sanksjoneres. Ordningen kan sammenliknes med det såkalte inkvisisjonsprinsippet og kan føre til tvil om organets objektivitet og uavhengighet i visse situasjoner. […]»

18.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget har følgende vurdering av spørsmålet om å gjennomføre anklageprinsippet ved administrative sanksjoner (NOU 2003: 15 punkt 12.5):

«Dersom anklageprinsippet skulle kunne gjennomføres i forvaltningen, måtte det etableres egne organer som skulle fastsette sanksjoner. Dette ville imidlertid medføre så store administrative og økonomiske konsekvenser at utvalget ser det som en uaktuell løsning. Det vises også til punkt 10.4 der utvalget generelt ikke går inn for å opprette nye håndhevingsorganer.

Etter utvalgets syn må eventuelle ulemper knyttet til at det er det samme organet som undersøker om overtredelse har funnet sted og som fastsetter er sanksjon, avbøtes ved gode interne retningslinjer og saksbehandlingsregler. Internt i forvaltningen bør det vurderes hvordan avdekking av overtredelser kan skilles fra sanksjonering slik at det ikke er de samme personene som behandler sakene. Ulempene blir også avhjulpet ved at det alltid vil være klageadgang til et overordnet forvaltningsorgan. Det ligger også en kontrollfunksjon i muligheten for å bringe saken inn for sivilombudsmannen. Videre vil sanksjonsvedtak alltid kunne bringes inn for domstolene til full prøvelse, se punkt 12.8.»

18.3 Høringsinstansenes syn

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon uttaler at det bør utarbeides særlige saksbehandlingsregler som søker å vareta de hensyn som ligger bak anklageprinsippet, og at det internt i forvaltningsorganene må skilles klart mellom personer som avdekker overtredelser og personer som tar stilling til sanksjoneringsspørsmålet.

Norges Fiskarlag viser til at det på prinsipielt grunnlag er uheldig at et forvaltningsorgan som Fiskeridirektoratet både fortolker reglene, avdekker overtredelsen, etterforsker og ilegger sanksjon.

Forbrukerrådet mener det kan styrke kompetanse at tilsyn, regelutforming, kontroll og sanksjoner ligger hos ett forvaltningsorgan. Samtidig understrekes det også at det innebærer en vidtgående maktkonsentrasjon.

Statens vegvesen uttaler at et skille mellom den som avdekker lovbrudd og den som ilegger sanksjon ikke er i samsvar med prinsippene for ileggelse av gebyrer og forenklet forelegg i dag. Statens vegvesen understreker at det er viktig at ileggelsen kan skje på stedet der lovbruddet oppdages.

Ingen av de øvrige høringsinstansene har merknader til utvalgets vurderinger.

18.4 Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger, men vil tilføye at det ved lite inngripende administrative sanksjoner normalt er uproblematisk at samme person i forvaltningsorganet undersøker forholdet og avgjør sanksjonsspørsmålet.

Det vises for øvrig til omtalen i punkt 7.4.3.4 om at bruk av administrative sanksjoner må være rettssikkerhetsmessig forsvarlig og punkt 16 om hvem som bør kunne ilegge administrative sanksjoner.