12 Fellestiltak i vassdrag

12.1 Oversikt

12.1.1 Forskjellige slags fellestiltak

Vassdragene blir ofte utnyttet i samarbeid mellom flere eiere og brukere. Bakgrunnen for slike fellestiltak kan være forskjellig, og samarbeidets omfang varierende.

Det kan dreie seg om alt fra enkeltstående tiltak, hvor to grunneiere legger en felles grøft, til et løpende samarbeid mellom kraftverk om hvordan reguleringer i et vassdrag skal utnyttes. Fellestiltaket kan være en engangsinvestering, men ofte vil det være aktuelt med et visst vedlikehold, og av og til også felles drift.

Utnytting av vassdrag og disponering av vannressurser som en felles ressurs gjennom fellestiltak reiser forskjellige slags spørsmål:

(1) Det oppstår for det første et spørsmål om e tablering av fellestiltak, det vil si rett eller plikt til å delta. Ser vi bort fra avtale mellom deltakerne, kan etableringen skje gjennom vilkår i en tillatelse eller ved ekspropriasjon. Et vassdrags­tiltak kan etableres som et fellestiltak fra første stund av, eller det kan komme til flere deltakere og bli et fellestiltak på et senere tidspunkt.

(2) Organisering av fellestiltak kan skje på flere måter.

Dels har vi det som kan kalles uegentlige fellestiltak, i to hovedformer. Den ene er tiltak hvor hver deltaker rår fullt ut over sin del av det samlede tiltak, som når det legges en grøft gjennom flere eiendommer og hver eier står ansvarlig for grøften på sin eiendom. Den andre er tilskuddssituasjonen – hvor tiltaket eies og administreres av én eier, men hvor andre yter tilskudd til det som vederlag for fordeler som de automatisk eller etter eget ønske får av tiltaket. 1

Egentlige fellestiltak innebærer at flere går sammen om å iverksette og drive et vassdrags­tiltak. Dette samarbeidet kan organiseres på forskjellige måter: som sameie, forening eller en særskilt avtalt selskaps- eller organisasjonsform.

Er det tatt standpunkt til organiseringen av fellestiltaket, vil dette som regel gi løsningen på spørsmål om finansiering og vedlikehold.

(3) Det er også spørsmål om vassdrags­tiltak fortrinnsvis bør iverksettes som fellestiltak fremfor som separate enkelttiltak. Stimulering av fellestiltak kan skje på flere måter. Gjeldende vassdrags­lov gir eksempler på en preferanse for fellestiltak – se således V §§ 72 nr. 2 og 74 nr. 3, jfr. § 88, om fløtingsforeningers fortrinnsrett til forskjellige tillatelser.

12.1.2 Aktuelle områder for fellestiltak

Fellestiltak har forekommet oftest i forbindelse med fløting, regulering til vannkraftformål, vannforsyningsanlegg og ved tørrleggingsprosjekter og flomsikringstiltak. Sammenslutninger for fløting og vassdrags­reguleringer drøftes nedenfor i 12.3.1 og 2.

Når det gjelder vannforsyning, dekkes den alminnelige vannforsyning til husholdninger m.v. for det meste av kommunale eller interkommunale vannverk, organisert som kommunale bedrifter etter kommuneloven. Det finnes stadig en god del private vannverk for drikkevannsforsyning, men for fremtiden er trolig jordvanning det mest aktuelle formål for private fellestiltak om vannforsyning.

Omfanget av jordvanning har økt betraktelig de siste årene, se kap. 20.2.5. Det er først og fremst innenfor jordbruk og hagebruk at vanning er aktuelt. Innenfor skogbruket behøves også noe vann til vanning av tømmeropplag. Etablering av større fellesanlegg er foretatt mange steder, og disse har flere fordeler. Et fellesanlegg vil gjerne være økonomisk gunstig for den enkelte bruker fordi flere deler på utgiftene. Stabiliteten i vannforsyningen må også antas å bli bedre.

Det har i liten utstrekning vært ført offentlig kontroll med vannuttak til jordvanning. Dette er i ferd med å endre seg fordi omfanget av jordvanning har økt i den grad at det i visse områder lokalt medfører store konsekvenser for de berørte vassdragene. Restriksjoner og sterkere kontroll med slike vannuttak er derfor aktuelt, og i denne sammenheng kunne etablering av fellestiltak tenkes å være et virkemiddel. Om etablerte jordvanningsanlegg vises til kap. 29.

Under kap. 4.4.1 har vi lagt til grunn at det neppe blir noen vesentlig økning i vanningsareal i Norge på mange år fremover. Kontrollbehovet vil i så fall først og fremst rette seg mot etablerte vannuttak.

Ved tørrlegging har grunneiere ofte gått sammen om større fellesprosjekter for å skaffe avløp for vann og eventuelt innvinne nye landbruksområder. For å tilrettelegge for bedre utnytting av landbruksmaskiner og mindre vedlikehold av grøfter, foretas det gjerne i forbindelse med tørrleggingen lukking av eksisterende bekker og grøfter ved at disse legges i rør.

Det kan være nødvendig å gjennomføre større prosjekter, eksempelvis senking av vann eller tjern for å tørrlegge arealer, noe som gjerne berører flere eiendommer. Et slikt tiltak vil det sjelden være økonomisk forsvarlig å gjennomføre for den enkelte grunneier. Når det også gir fordeler for andre grunneiere, kan det spørres om ikke de av rimelighetshensyn bør bidra økonomisk til gjennomføringen.

Vassdrags­lovkommisjonen av 1909 foreslo en ordning med tvungen deltakelse i grøftingslag. Dette ble ikke fulgt opp i vassdrags­loven, som i stedet har regler om tilskuddsplikt til slike tiltak, jfr. V §§ 26 nr. 1 og 31.

Også jordskifteretten kan i medhold av jordskiftel. § 2 e) bestemme at det skal etableres fellestiltak i samsvar med V § 31. Rettens kompetanse gjelder i utgangspunktet kun i forhold til private, vassdrags­lovens bestemmelser om tillatelser m.v. skal likevel følges. Vi kommer tilbake til jordskiftelovens regler i kap. 31.16.

Grøfting og tørrleggingsprosjekter foretas ofte uten at det dannes noen sammenslutning.

Støtteordningene innenfor landbruket til tørrleggingstiltak er nå fjernet. I utkast til ny jordlov § 10 annet ledd (Ot.prp. nr. 72 (1993-94)) foreslås det hjemmel til å forby tørrleggingstiltak til nydyrkingsformål. Utkastet til ny vannressurslov legger heller ikke opp til å stimulere til slike tiltak, jfr. bl.a. kap. 24.3.

Flom- og erosjonsikringstiltak foretas normalt også som engangstiltak uten at det dannes formelle sammenslutninger. Slike prosjekter gjennomføres normalt med støtte fra NVE, eventuelt også fra Landbrukets utbyggingsfond, og slik at kommunen overtar det fremtidige vedlikeholdsansvaret, se kapittel 22.3.1. Tilskuddsplikt kan fastsettes i medhold av V § 103. Utkastet til ny vannressurslov vil innebære skjerpede krav til utførelse av flom- og erosjonssikringsstiltak (utk. § 33).

12.2 Sameie

12.2.1 Lovgivning om sameieforhold

Grunneiernes fellesskap som eiere av vassdrag kunne gjøre det nærliggende å anta at vassdragene ligger i sameie. Slik er det imidlertid ikke. Eierne har eiendomsrett til hver sine adskilte deler i henhold til retten over grunnen. Sameie i grunnen under vassdraget vil også føre til sameie i vassdraget.

Det finnes fortsatt utmarksområder som fra gammelt av har ligget i fellesskap mellom flere bruk, uten at det er holdt noe jordskifte.Ved siden av disse realsameiene forekommer det også relativt ofte personsameier, som kan være stiftet ved avtale, eller kanskje mer typisk ved arv.

Det er ikke bare selve vassdragene som kan ligge i sameie, det samme kan også være tilfelle med vassdrags­anlegg. F.eks. kan reguleringsinnretninger, som eldre dammer, ligge i sameie mellom flere brukere når det ikke er dannet en forening som er eier.

Forholdet mellom eierne i sameieforhold reguleres av sameieloven (lov 18. juni 1965 nr. 6), om ikke annet følger av avtale eller særlige rettsforhold. Loven har i § 3 bestemmelser om utnytting, og i §§ 4-7 regler om flertallsvedtak hvis eierne ikke blir enige om bruken. I sameiel. §§ 8 og 9 er bestemmelser om forvaltning og økonomiske forhold. Loven har også regler om bruksdeling i § 14 og misbruk i § 13.

Sameiel. §§ 10-12 og 15 har regler om avhendelse, innløsning og oppløsning av sameieforhold. Etter sameiel. § 10 annet ledd er det som hovedregel forbud mot å avhende sameiepart som ligger til fast eiendom (realsameie) uten en tilsvarende del av eiendommen. Det er imidlertid gjort unntak for vannfall som ikke hensiktsmessig kan utnyttes sammen med eiendommen. Vannfall som kan utnyttes sammen med eiendommen følger derimot hovedregelen. For pant i personsameie kan avhendingsforbudet i jordl. § 55 komme til anvendelse.

Realsameier kan oppløses ved jordskifte. Jordskiftel. § 31 åpner for at retten kan holde utenfor jordskiftet eiendom som antas å kunne få stor verdiøkning, eksempelvis en foss som er egnet til kraftutbygging.

Ved jordskifte kan det også fastsettes at bruken av eiendom skal være felles dersom det er hensiktsmessig, eller det kan gis regler om sambruk, avgjørelse ved flertallsvedtak m.v., jfr. jordskiftel. §§ 34 og 35.

Jordloven 18. mars 1955 nr. 2 kapittel X inneholder hjemmel for å gi pålegg om å etablere sams tiltak til fremme av jordbruk og skogbruk, og for ekspropriasjon til fellestiltak. Bestemmelsene har vært lite benyttet i praksis, og er i Ot.prp. nr. 72 (1993-94) foreslått opphevet.

12.2.2 Særregler om sameieforhold i vassdrags­loven

V § 28 fastslår at en sameier har plikt til å delta i felles dreneringstiltak i sameiet hvis han eller hun har nytte av det. Deltakelsen skjer normalt ved tilskudd, men kan etter V § 29 også avgjøres ved arbeid.

Etter sameieloven gjelder reglene om flertallsvedtak i sameiel. §§ 4-7 for plikten til å være med på fellestiltak. Den alminnelige regelen om utgiftsfordeling i sameiel. § 9 første ledd er basert på en utgiftsfordeling etter nytten. Reglene i jordl. §§ 31 flg. kan dessuten komme til anvendelse i slike forhold.

Vassdrags­lovutvalget kan på denne bakgrunn ikke se noen grunn til å opprettholde særskilte regler om fellestiltak og kostnadsfordeling i sameieforhold i utkastet til ny vannressurslov.

Vannfall som etter jordskiftel. § 31 eller av andre grunner ikke kan kreves utskiftet, kan innløses etter V § 56. Reglene om oppløsning i sameiel. § 15 gjelder derimot ikke for realsameie i vassdrag. Utvalget foreslår i kap. 17 at systemet med et særskilt innløsningsinstitutt ikke videreføres i forslaget til ny lov. Reglene er kompliserte, og har i liten utstrekning vært benyttet i praksis. Som en følge av dette generelle synspunkt vil heller ikke bestemmelsene i V § 56 om innløsning i sameieforhold bli videreført.

Generelt vil derfor sameielovens regler komme til anvendelse i vassdrags­forhold. Av informasjonshensyn foreslår vi dette presisert i utk. § 12 første ledd annet punktum.

12.3 Sammenslutninger i vassdrag

12.3.1 Fløtingsforeninger

De eldste sammenslutninger med tilknytning til vassdragene er nok fløtingsforeningene. I en rekke vassdrag har det tidligere foregått fellesfløting i regi av særskilte fløtingsforeninger. En del fløtingsforeninger eksisterer fortsatt, se kap. 25.5.4, men tømmerfløtingen er praktisk talt opphørt.

Fløtingsforeningene var sammenslutninger av tømmerkjøpere og skogeiere som hadde tømmer å fløte. Vassdrags­loven av 1940 innebar en styrking av sistnevntes posisjon i fløtingsforeningene, ved at det ble gitt utførlige regler om etablering og drift av fellesfløtingsforeninger og skogeiernes rettigheter, jfr. V §§ 84 flg.

På bakgrunn av fløtingens stilling i dag, som det redegjøres nærmere for i kap. 25.5, har utvalget ikke funnet det aktuelt å videreføre en detaljert regulering av fløtingsforhold for det tilfelle at fløtingen skulle bli gjenopptatt. Det foreslås derfor ikke regler om fløtingsforeninger i vannressursloven.

De praktiske problemene vedrørende fløtingsforeningene knytter seg i dag særlig til avviklingen av dem. Noen spørsmål om dette blir drøftet i kap. 25.6.3.

12.3.2 Reguleringsforeninger

I forbindelse med reguleringer til fløtingsformål var det normalt fløtingsforeningene som opptrådte som regulanter.

Etter at fløtingen praktisk talt er opphørt, er det bare brukseierforeninger som i dag driver sammenslutninger med reguleringsformål. Brukseierforeningene er stort sett opprettet i overensstemmelse med vregl. § 9, som har bestemmelser om etablering og drift.

Brukseierforeningene er sammenslutninger av falleiere eller rettighetshavere som benytter vannet til energiproduksjon. Dersom det er etablert brukseierforening i et vassdrag, skal reguleringskonsesjon etter vregl. § 9 nr. 1 gis foreningen med mindre staten selv vil regulere. Er det ingen forening, bør etter § 9 nr. 2 de interesserte gis mulighet til å etablere en før konsesjon gis.

12.3.3 Vassdrags­loven § 122

V § 122 nr. 1 inneholder en generell bestemmelse om sammenslutninger i vassdrag. Bestemmelsen tar nok særlig sikte på tørrleggings- og flomvernarbeider. Det forutsettes her at deltakere i fellestiltak i vassdrag for dette formålet slutter seg sammen i lag. Bestemmelsen er neppe til hinder for at tiltak organiseres på en annen måte, for eksempel som sameie.

Lagene skal etter V § 122 nr. 1 organiseres slik at stemmerett og ansvar fordeles etter størrelsen på tilskuddet til foretaket hvis dette er fastsatt. I mangel av slik fastsettelse fordeles stemmerett og ansvar likt mellom medlemmene. De som blir pålagt å yte tilskudd til tiltaket etter vassdrags­loven, har i følge V § 122 nr. 2 rett til å delta i laget.

Vassdrags­lovkommisjonen foreslo også at Kongen skulle få myndighet til å fastsette vedtekter for sammenslutningene. Dette var knyttet til et forslag om tvungen deltakelse i grøftingslag, og falt bort da en i stedet valgte et system basert på frivillighet fra deltakernes side.

Etter ordlyden synes V § 122 nr.1 annet punktum å medføre at medlemmene har et ubegrenset, delt ansvar for foreningens gjeld. Dette avviker i så fall sterkt fra vanlig foreningsrett. Det er uklart hvem som kan representere foreningen og således påføre den gjeld. Det er videre uklart om ansvar for vassdrags­tiltaket (vedlikehold, erstatningsansvar for skade) påhviler foreningen eller de enkelte deltakere.

I dag kan for øvrig andre organisasjonsformer for fellestiltak være aktuelle – særlig ved større fellestiltak, slik at det vil være aktuelt å inngå en særskilt avtale som avviker fra ordningen i V § 122. Den selskapsrettslige lovgivning er betydelig utviklet siden 1940, og dessuten vil slike fellestiltak i mange tilfelle bli utført i offentlig regi.

På denne bakgrunn finner utvalget at den generelle regelen i V § 122, som skriver seg fra V 1887, kan sløyfes i utkastet til ny vannressurslov. Vi ser heller ikke behov for å ha med andre særlige regler for sammenslutninger i vassdrag.

12.4 Kostnadsfordeling ved fellestiltak

12.4.1 Regler om kostnadsfordeling i gjeldende vassdrags­lov

I gjeldende vassdrags­lov opptrer bestemmelser om kostnadsfordeling i ganske mange sammenhenger, uavhengig av om det foreligger en organisert sammenslutning eller ikke. Iallfall tre forskjellige prinsipper for kostnadsfordeling er benyttet i loven: fordeling etter kvantum (bl.a. i V §§ 20 og 59 nr. 1), fordeling etter nyttevirkning (bl.a. i V §§ 26 nr. 2, 31 nr. 2 og 103, jfr. begrensningen i § 128) og fordeling etter merkostnad (bl.a. i V § 57 nr. 2). Loven inneholder også eksempler på åpne fullmakter for Kongen eller skjønnsretten til å fastsette fordelingen (f.eks. i V §§ 17 nr. 4, 28 og 59 nr. 4).

Lovforarbeidene gjør det ikke klart at de mange forskjellige fordelingsreglene er valgt ut fra en bevisst overveielse av forskjellige hensyn.. Vassdrags­lovutvalget har ikke kjennskap til hvorvidt de forskjellige prinsippene for kostnadsfordeling har medført forskjeller av betydning i praksis. Det kan nok tenkes at kostnadsfordelingen i disse sammenhengene skjer relativt skjønnsmessig.

Som en sammenfatning kan en si at følgende mønster avtegner seg i vassdrags­lovens regler om kostnadsfordeling:

• Beslutninger om fordeling av kostnader overlates ofte til en skjønnsrett

• I fellestiltak der det er mulig å tilskrive en merkostnad entydig til en bestemt deltaker, kan deltakeren også komme til å måtte bære denne merkostnaden

• Hvis tiltaket har ekte felleskostnader, dvs. kostnader som ikke kan tilskrives individuelle deltakere, og det er mulig å fastslå hva hver deltakers pengemessige nytte av tiltaket er, kan felleskostnadene fordeles proporsjonalt med deltakernes nytte. Likevel kan ingen pålegges å betale mer enn sin pengemessige nytte av tiltaket

• Hvis tiltaket har ekte felleskostnader, og det er mulig å fastslå hvilket kvantum hver enkelt deltager drar nytte av i tiltaket, kan felleskostnadene fordeles proporsjonalt med deltakernes kvanta.

12.4.2 Regler om kostnadsfordeling i den nye vannressursloven

Det er ikke uten videre gitt at spørsmålet om kostnadsfordeling fortjener en selvstendig behandling i vannressursloven. Kostnadsfordelingsspørsmål kunne overlates til avtale mellom partene, eller vassdrags­myndigheten kunne ha adgang til å fastsette kostnadsandeler i forbindelse med konsesjoner til å gjennomføre vassdrags­tiltak. Eventuelt kunne en overlate til vassdrags­myndigheten å gi nærmere regler om hvordan kostnadsfordeling skal skje.

Vassdrags­lovutvalget legger til grunn et generelt prinsipp om at vassdrags­tiltak såvidt mulig bør innrettes slik at en ikke sløser med naturressurser og andre økonomiske verdier, se bl.a. utk. § 5 annet ledd om utførelse av vassdrags­tiltak. Dette prinsippet om samfunnsøkonomisk effektivitet vil i mange tilfelle ha betydning for hvordan kostnadene ved et vassdrags­tiltak bør fordeles. På denne bakgrunn bør vannressursloven inneholde egne bestemmelser om kostnadsfordeling.

Vannressursloven vil omfatte en rekke mindre vassdrags­tiltak, og regulering av kostnadsfordelingen i et tiltak kan da være like viktig som andre aspekter ved tiltakets utforming. Det kan også være ønskelig å legge bindinger på hvilke kostnadsfordelingsprinsipper vassdrags­myndigheten skal ha adgang til å benytte.

I gjeldende vassdrags­lov er reglene om kostnadsfordeling spredd på en rekke bestemmelser. Et argument for en slik detaljert regulering kan være at en da oppnår bedre presisjon med hensyn til hvilke fordelingsprinsipper som bør benyttes i hvert tilfelle. På den annen side kan den logiske sammenhengen mellom reglene bli vanskeligere å opprettholde dersom de er spredt rundt i forskjellige deler av loven.

Utvalget finner det mest hensiktsmessig at det samme prinsippet for kostnadsfordeling blir brukt i alle tilfelle hvor lovens regler kommer til anvendelse. Også regelforenklingshensyn tilsier at det gis en generell regel for alle vassdrags­tiltak, som utvalget foreslår i utk. § 37.

12.4.3 Hvilke fordelingsprinsipper bør brukes?

Forslaget til ny, generell kostnadsfordelingsbestemmelse er basert på flere momenter.

Loven skal bidra til at et vassdrags­tiltak utformes på en samfunnsøkonomisk effektiv måte. I noen tilfelle kan man velge mellom flere utforminger som gir samme nytte av tiltaket, og samfunnsøkonomisk er det da mest effektivt å velge den utformingen som gir de laveste totale kostnader for alle deltakerne sett under ett. I andre tilfelle er bare én utforming aktuell å vurdere. I alle tilfelle må samlet nytte for deltakerne overstige samlede kostnader for at tiltaket skal være lønnsomt.

Hvis det finnes en måte å fordele felleskostnadene ved et tiltak på som gjør at alle deltakerne frivillig går inn for den kollektivt beste utformingen av tiltaket, kan deltakerne realisere denne fordelingen gjennom en avtale seg imellom. I praksis er det lite sannsynlig at vassdrags­myndigheten kan finne en slik kostnadsfordeling dersom deltakerne ikke finner frem til den på egen hånd. Loven bør derfor gi adgang til at felleskostnader fordeles i samsvar med avtale mellom deltakerne før vassdrags­myndigheten eventuelt fastsetter hva fordelingen skal være.

Kostnader som utvetydig kan tilskrives individuelle deltakere, bør ikke kunne fordeles på andre. Dette betyr at vassdrags­lovens prinsipp om fordeling av merkostnader, jfr. V §§ 57, 59 og 61, bør videreføres i vannressursloven, ved at bare ekte felleskostnader tillates fordelt mellom deltagerne.

En kostnadsfordeling i forhold til deltakernes nytte kan i visse tilfelle lede til at den kollektivt beste utforming av et tiltak ikke blir realisert. Det kan også være vanskelig å måle nytten presist. Utvalget mener derfor at loven ikke bør gi generell anvisning på fordeling etter nytte.

Prinsippet om fordeling av kostnader vil pr. definisjon dreie seg om hvilken andel av de totale kostnadene ved et tiltak som hver deltaker skal bære. I seg selv sikrer altså ikke fordelingen av kostnader at samlet nytte overstiger samlet kostnad. Det er derfor nødvendig å oppstille et krav om at kostnadsfordelingen ikke skal føre til at noen deltaker kommer dårligere ut enn han ville ha gjort dersom tiltaket ikke var blitt realisert.

En nærmere redegjørelse for kostnadsfordelingsprinsipper finnes for øvrig i vedlegg 3 Prinsipper for kostnadsfordeling ved fellestiltak av Morten Berg, og i kommentarene til utk. § 37.

12.5 Er det behov for andre regler for å fremme fellestiltak?

Utvalget ser at fellestiltak i vassdrag kan by på klare fordeler fremfor separate enkelttiltak. Et fellestiltak kan være til fordel for en deltaker som ellers ikke hadde maktet et tilsvarende tiltak for seg selv. Ofte kan kostnadene ved et tiltak være så store at de bare lar seg realisere i et større fellesskap. Ett enkelt fellestiltak kan gi mindre skadevirkninger for miljøet enn en rekke separate enkelttiltak. Fellestiltak kan gi grunnlag for en mer rasjonell utnytting av en gitt vannressurs enn separate tiltak, noe reguleringsforeningene er eksempel på når det gjelder utnytting av vannkraften. Det kan også være lettere å stille krav til driften av ett fellestiltak enn mange små enkelttiltak, og lettere å kontrollere at de fastsatte krav blir oppfylt.

På den annen side kan nok et fellestiltak etter sin størrelse iblant føre til større skadevirkninger for miljøet enn en rekke små enkelttiltak. Det kan også være at de personlige forhold mellom aktuelle deltakere er slik at et fellestiltak vil være lite formålstjenlig.

Utvalget anser det ikke aktuelt å foreslå noen absolutt regel om at visse vassdrags­tiltak skal utføres som fellestiltak. Spørsmålet er om det bør gis andre regler som kan fremme fellestiltak, f.eks. regler om fortrinnsrett for fellestiltak eller en uttrykkelig hjemmel for å pålegge fellestiltak. De rammer for kostnadsfordelingen ved fellestiltak som vi har foreslått under 12.4, vil være med på å legge forholdene til rette for fellestiltak. Den svenske vattenlagen inneholder i 6. og 7. kap. hjemmel for å pålegge deltakelse i jordvanningslag i forbindelse med konsesjonsbehandling av søknader om vannuttak. Bakgrunnen for ordningen er et ønske om å lette den offentlige kontroll med vannuttak til slike formål, og å gjøre det enklere å fastsette fordelingsregler i situasjoner hvor det er knapphet på vann. Ulempene med en slik ordning er særlig knyttet til at en kan pålegges å delta i en sammenslutning mot sin vilje. Hjemmelen for pålegg om tvangsdeltakelse etter 6:1 VL er derfor begrenset til samtidige søknader og forutsetter at det foreligger et fordelingsbehov for vannet.

Bak en hjemmel for å kreve tilslutning til vanningslag ligger også en antakelse om at det vil fremme samfunnsøkonomisk lønnsomme fellestiltak. Men et slikt pålegg kan virke hardt overfor den som ikke har råd til det, også i de tilfelle hvor deltakelse ville være gunstig privatøkonomisk. Utvalget mener derfor det er grunn til å begrense muligheten for at noen blir påtvunget økte utgifter i en slik situasjon. Jordlovens regler har vært lite brukt i praksis til å gi pålegg om deltakelse i fellestiltak i landbruket. På denne bakgrunn vil utvalget ikke fremme noe forslag om hjemmel til å pålegge deltakelse i fellestiltak i vassdrag.

Utvalget er i stedet blitt stående ved å foreslå to regler som kan legge til rette for fellestiltak for vannforsynings- og tørrleggingsformål (utk. § 36). For det første bør det gis en generell bestemmelse om at slike tiltak i rimelig utstrekning skal utføres slik at de blir til nytte for andre grunneiere. For det andre bør vassdrags­myndighetene i forbindelse med en søknad om konsesjon klarlegge gjennom offentlig kunngjøring, direkte henvendelser eller særskilte undersøkelser om det omsøkte tiltak også kan dekke et behov for andre interesserte. I så fall kan det fastsettes i konsesjonsvilkår hvordan dette kan skje, eller vassdrags­myndigheten kan avslå en søknad som fremtrer som et rent separattiltak.

Hvis andre ikke har noen interesse for å delta i det omsøkte tiltak, kan de ikke tvinges til det med hjemmel i utk. § 36. At egne separattiltak ikke vil få konsesjon senere, kan imidlertid påvirke deres standpunkt.

I en viss utstrekning kan det også etableres fellestiltak ved å ekspropriere en eierandel i et eksisterende anlegg.