16 Nedlegging og fjerning av anlegg

16.1 Problemstillinger vedrørende nedlegging og fjerning

16.1.1 Forskjellige nedleggingssituasjoner

Nedlegging benyttes i det følgende om nedlegging eller innstilt drift av fysiske anlegg i vassdrag. Dersom en virksomhet i vassdraget ikke er knyttet til noe teknisk anlegg, f.eks. uttak av vann, kan bruken opphøre uten at det foranlediger spesielle tiltak.

Under synsvinkelen nedlegging er det særlig aktuelt å drøfte to forskjellige situasjoner. Den første situasjonen er at eieren av et anlegg ikke ønsker å benytte det lenger. En annen situasjon som i praksis har vist seg vanskelig å håndtere, er at et vassdrags­anlegg går ut av funksjon uten at den ansvarlige fjerner det. I disse tilfellene kan det også oppstå spørsmål om anlegget virkelig er gått ut av bruk, eller om driften er innstilt midlertidig.

I den første situasjonen er problemene i første rekke knyttet til konsekvensene av nedlegging. Det kan bli spørsmål om et anlegg eller en innretning bør fjernes, eller på hvilken måte dette bør gjøres. Spesielt når det gjelder den gruppen av tiltak som gjerne har størst konsekvenser for vassdraget – dammene – vil omgivelsene ofte ha innrettet seg på at disse skal bestå. Da kan en tilbakeføring av vassdraget til den opprinnelige tilstanden innebære lignende skader og ulemper som nye inngrep i vassdraget. En annen aktuell problemstilling i forhold til eldre anlegg er at de kan ha verdi som kulturminne, og derfor ikke bør fjernes.

I den andre situasjonen er det ofte ikke de rettslige sidene som skaper størst problemer i praksis, selv om det kan være uklart hvem som eier innretningen eller den er eierløs. I mange tilfelle kan det være på det rene hvem som er – eller har vært – ansvarlig, men vedkommende har ikke midler eller har nedlagt sin virksomhet. Det kan være spørsmål om andre, i praksis vassdrags­myndighetene, bør gripe aktivt inn i slike situasjoner. Det er til nå særlig innstilling av tømmerfløting og avvikling av fløtingsforeninger som har reist problemer.

Beslektet med nedlegging er den situasjonen at et anlegg ikke fjernes, men aktivt blir tatt i bruk til nye formål. De spørsmål som da oppstår, er behandlet i kap. 15.3. Nedlegging etter initiativ fra andre betraktes som et omgjøringstilfelle, jfr. kap. 15.4- 5. Her i kap. 16 drøftes bare situasjonen hvor eieren ønsker å nedlegge anlegget, i tillegg til de spørsmål som kan oppstå når bruken av innretningen rent faktisk er opphørt uten at den fjernes.

NVE-Vassdrags­direktoratet nedsatte høsten 1988 et utvalg som skulle vurdere behandlingen av eldre vassdrags­innretninger. I utvalgets rapport blir det redegjort for faktiske og rettslige forhold vedrørende eldre innretninger, og fremmet forslag til endringer og tiltak 1 – se nærmere 16.2.3 nedenfor.

16.1.2 Hva slags anlegg er det tale om?

Problemene ved nedlegging kan være forskjellige for ulike slags tiltak. Det er grunn til å skille mellom byggverk og rene terrenginngrep, som utvidelse av elveløp, drensgrøfter m.v. Diskusjonen av nedlegging her tar ikke sikte på terrenginngrep.

Å nedlegge et terrenginngrep kan bety å restaurere naturforholdene for å gjenskape den tidligere tilstanden. Dette må i prinsippet falle inn under konsesjonsplikten etter utk. § 8, men i praksis vil det være en kurant sak hvis det ikke gjør seg gjeldende hensyn til virksomhet og bestander som har etablert seg i mellomtiden. Nedleggingen kan også forutsette et nytt inngrep, f.eks. omlegging av elveleiet eller av grøften, og da er det klart at det nye inngrepet faller inn under konsesjonsplikten på vanlig måte. Forøvrig kan nedlegging av terrenginngrep vise sine følger ved gjengroing, forsumping eller økt erosjon. Også for utfyllinger og forbygninger kan et visst vedlikehold være nødvendig for at de skal beholde sin funksjon, men fjerning – om det skulle være aktuelt – må betraktes som et nytt inngrep.

Dammer kan være etablert for en rekke forskjellige formål, flomdemping, fløting, vannforsyning, kraftverksmagasin m.v. Ofte blir dammene stående når selve virksomheten opphører.

Fløtingsinnretninger er praktisk viktige eksempler på vassdrags­anlegg som etter hvert er gått ut av bruk. Lenser, dykdalber m.v. som står igjen, kan medføre ulemper for andre interesser i vassdragene. Ved avviklingen av fløtingen har mange fløtingsforeninger hatt så dårlig økonomi at det ikke har vært midler til opprydding. Fra 1979 har staten bevilget midler til oppryddingstiltak 2 .

Innretninger til bruk for andre transportformål, som brygger, ferjeleier osv., kan også være gått ut av bruk uten å være fjernet. Kanal- og sluseanlegg er eksempler på innretninger hvor nedlegging kan være vanskelig å håndtere. Når det gjaldt Telemarkskanalen (Skien-Norsjø kanalen og Norsjø-Bandak kanalen) fant for eksempel staten det nødvendig selv å gå inn med midler for å sette i stand anleggene. 3

For øvrig er en rekke andre byggverk og konstruksjoner gått ut av bruk eller i forfall – kvernhus, møller, vasshjul osv. Miljøfremmende tiltak i vassdragene, f.eks. fisketrapper, kan også gå ut av bruk.

16.2 Gjeldende rett

16.2.1 Adgang og plikt til nedlegging og fjerning

Etter gjeldende rett har eieren i utgangspunktet rett til å nedlegge et anlegg i vassdrag på de vilkår som fremgår av V § 116 nr. 1. At han har rett til nedlegging innebærer at han kan fri seg fra ansvar ved å følge lovens fremgangsmåte. Han har ikke noen ubetinget rett til å fjerne anlegget dersom andre ønsker å overta. Adgangen for andre interesserte til å ekspropriere rett etter V §§ 116 nr. 2 og 117 nr. 4 har imidlertid vært lite benyttet. Det som kunne tenkes å hindre at anlegget blir fjernet etter dagens regler, er at eieren ikke aksepterer eventuelle vilkår for nedleggingen fastsatt av NVE i medhold av § 116 nr. 1. I praksis har imidlertid NVE vært tilbakeholden med å stille tyngende krav overfor eierne i slike saker.

Reglene i V § 116 gjelder generelt for alle vassdrags­tiltak, uansett om de har konsesjon eller ikke. Vregl. § 21 har imidlertid egne regler om nedlegging av reguleringsanlegg.

Den som ønsker å nedlegge et vassdrags­anlegg, skal etter V § 116 nr. 1 i god tid i forveien underrette alle interesserte om nedleggingsplanene. Dette skal sikre at de berørte får vite hvilke konsekvenser eventuell nedlegging vil ha for dem. Det stiller selvsagt visse krav til underretningen, som i alle fall må inneholde informasjon om hvilke konsekvenser nedlegging vil få for vannstands- og vannføringsforhold. Underretningsplikten må trolig gjelde både i forhold til private interesser og representanter for allmenne interesser som kan bli berørt av nedleggingen. Disse kan eventuelt fremme krav om spesielle vilkår overfor NVE. 4

Ifølge V § 116 nr. 1 skal eieren, før hans ansvar opphører, enten bringe vassdraget tilbake til sin opprinnelige tilstand eller på annen forsvarlig måte sørge for at ikke nedleggingen volder fare eller skade. NVE kan pålegge eieren vilkår med sikte på å avverge slik fare eller skade for omgivelsene eller andre eiendommer. Eieren har en rett til å legge ned anlegget selv om dette volder skade for andre som har innrettet seg på at det skal bestå, men kan bli pålagt erstatningsplikt på grunn av nedleggingen.

Når nedlegging ikke er ønskelig, kan anlegget eksproprieres etter V § 116 nr. 2 til fordel for staten eller andre som har interesse i at det blir stående. Betingelsen er at dette er av betydelig interesse for andre berørte eiere eller rettighetshavere, eventuelt av betydelig offentlig eller allmenn interesse.

Den særskilte regelen om meldeplikt til vassdrags­tilsynet ved riving m.v. i V § 116 nr. 3 har ingen praktisk betydning, fordi det ikke er innført meldeplikt etter V § 109 i noen vassdrag. Bestemmelsen kan sies å svare til en byggesaksbehandling etter plan- og bygningsloven.

V § 116 nr. 4 har bestemmelser om at det skal ytes erstatning for skader og ulemper ved nedleggingen, jfr. kap. 18.2.1. Eventuell erstatning for skade anlegget måtte volde etter nedleggingen skal gis en gang for alle. 5

V § 75 er en spesialbestemmelse om avvikling av fløtingsinnretninger. Avstått grunn faller tilbake til grunneieren uten vederlag, mens plikten til å betale eventuell årlig erstatning bortfaller fra utgangen av det året grunnen ble levert tilbake.

Etter forslaget til endringer i plan- og bygningsloven i Ot.prp. nr. 39 (1993-94) vil utgangspunktet være at riving av innretninger og anlegg i vassdrag må ha byggetillatelse etter pbl. § 93 første ledd bokstav d, jfr. bokstav a. Det er imidlertid lagt opp til at tiltak som konsesjonsbehandles etter energi- og vassdrags­lovgivningen blir fritatt for kravet om byggetillatelse gjennom forskrift. 6

Dersom det knytter seg verneverdier til et anlegg, kan planhjemmelen i pbl. § 25 nr. 6, eventuelt kombinert med midlertidig bygge- og deleforbud etter pbl. § 33, hindre riving. I praksis er det mer vanlig at kulturminnel. kap. V, jfr. § 22 nr. 4 om midlertidig fredning, benyttes i slike saker.

16.2.2 Anlegg som ikke nedlegges formelt

Det er ikke så vanlig at fremgangsmåten i vassdrags­loven benyttes ved nedlegging. Ofte skjer det ingen formell avvikling når innretningene går ut av bruk. Vassdrags­loven har ingen spesielle bestemmelser for håndtering av dette.

Når anlegg bare går ut av bruk uten at de fjernes eller nedlegges på andre måter, har V § 115 en viktig funksjon. Bestemmelsen fastlegger eierens ansvar for forsvarlig vedlikehold av vassdrags­anlegg, og statuerer objektivt erstatningssansvar for forsømt vedlikehold. Hvis vedlikeholdet blir forsømt, kan den skadelidende fremtvinge vedlikehold ved å gå frem på den måten som er beskrevet i V § 114 nr. 1. Anlegget kan neppe kreves fjernet i medhold av V § 115 nr. 3, jfr. 114 nr. 1.

V § 117 nr. 4 gir hjemmel for at andre interesserte kan ekspropriere adgang til å nedlegge bestående anlegg, dersom det er nødvendig av hensyn til allmenne interesser eller annen utnytting.

NVE har etter V § 120 nr. 1 hjemmel for å gi eieren pålegg om å fjerne anlegg som kan volde alvorlig fare. Anlegget kan fjernes for eierens regning om han ikke selv gjør det. V § 120 nr. 2 åpner for at NVE også ellers kan iverksette tiltak for å avverge fare, men tar nok primært sikte på utrasing og lignende forhold – ikke på tekniske innretninger. På bakgrunn av ordlyden og reelle hensyn må bestemmelsen kunne tolkes slik at den hjemler en generell adgang for NVE til å gripe inn overfor alle slags tiltak i vassdrag for å avverge overhengende fare. Hjemmelen er så generelt formulert at også anlegg som reelt er eierløse må kunne omfattes av bestemmelsen.

Det kan reises spørsmål om NVE har noen plikt til å gripe inn overfor anlegg som volder risiko for fare. Et slikt synspunkt kan neppe bygges på V § 120 nr. 2. Ved siden av at loven bruker kan, taler også forarbeidene mot at det var meningen å pålegge en særskilt handleplikt. 7

Pbl. § 89 forutsetter at anlegg som nevnt i § 84 skal holdes i slik stand at fare eller vesentlig ulempe ikke oppstår for person eller eiendom. Bygningsmyndighetene har i pbl. § 91 hjemmel til å pålegge riving av bygninger og andre innretninger som medfører fare eller ulempe, eller virker sterkt skjemmende. I praksis har visstnok bestemmelsen bare vært benyttet i forbindelse med bygninger.

Også for anlegg som ikke nedlegges formelt, kan det være aktuelt med fredning etter kulturminnel. kap. V dersom de er verneverdige.

16.2.3 Rapporten om eldre innretninger i vassdrag fra 1990

Det før nevnte utvalget oppnevnt av NVE som har vurdert hvordan eldre vassdrags­innretninger bør behandles, påpekte i sin gjennomgåelse av gjeldende rett at vassdrags­loven har flere svakheter (side 31). Det ble særlig ansett som et problem at fremgangsmåten i V § 116 følges lite i praksis, at loven gir liten mulighet for endringer av hensyn til andre interesser, at loven mangler hensiktsmessige sanksjonsmidler, og at det ikke er hjemmel for å gripe inn overfor eierløse innretninger.

Som målsettinger for nytt lovverk og nye behandlingsrutiner fremhevet utvalget særlig følgende forhold:

• Det offentlige har et spesielt ansvar for å ivareta allmenne interesser når det gjelder hva som skal skje med eldre vassdrags­innretninger

• Det bør unngås at anlegg blir eierløse, og i alle fall sørges for et offentlig sikkerhetsnett dersom det likevel skulle skje

• Lovgivning, forvaltningsrutiner og eieransvar for vassdrags­innretninger bør betraktes på samme måte som for andre bygg og anlegg

• NVE bør fortsatt ha ansvar for sikkerhetsmessige spørsmål ved vassdrags­anlegg

• Behandling av spørsmål om mindre innretninger bør av praktiske grunner kunne foregå lokalt i kommuner og eventuelt fylkeskommuner

Rapporten konkluderte med at gjeldende regler gir bedre muligheter for å gripe inn overfor eldre vassdrags­innretninger enn forvaltningspraksis gir inntrykk av. Det ble foreslått at myndighetene griper mer aktivt inn i forhold til eiere av eldre innretninger, og tar i bruk hjemmelen for ekspropriasjon i V § 117 nr. 4 overfor anlegg som er gått ut av bruk/er i forfall. Det ble i den forbindelse foreslått at denne myndigheten delegeres til NVE. Lokale myndigheter ble oppfordret til å engasjere seg i slike saker ved å ta aktivt i bruk plan- og bygningslovens regler, både plansystemet (særlig pbl. § 25 nr. 6) og byggesaksreglene i pbl. §§ 89, 91 og 93, i forhold til eldre vassdrags­innretninger.

De økonomiske sidene i forbindelse med nedlegging av vassdrags­innretninger påpekes også i rapporten. Mens eieren i rimelig utstrekning kan pålegges utgifter til nedlegging i henhold til V § 116 nr. 1, må andre interesserte dekke utgiftene etter V §§ 116 nr. 2 eller 117 nr. 4, noe som i praksis ofte begrenser mulighetene for å få til gode løsninger. Mest problematisk er dette selvfølgelig for eierløse anlegg. I den forbindelse vises det til at den årlige bevilgningen på statsbudsjettet (for tiden kr. 500 000) til opprydding etter fløtingen siden 1986 har vært tolket slik at den også kan benyttes til restaurerings- og vedlikeholdstiltak for å ivareta landskapsmessige, friluftsmessige og kulturhistoriske interesser. 8

16.3 Hva bør nye regler gå ut på?

16.3.1 Hva innebærer nedlegging?

Nedlegging av vassdrags­anlegg kan innebære forskjellige ting:

• anlegget tas ut av bruk

• vedlikeholdet opphører

• abandonering (dvs. eiendomsretten oppgis)

• anlegget fjernes.

Anleggseieren bør imidlertid ikke stå like fritt i alle disse tilfellene.

Når det gjelder konsederte anlegg, kan spørsmål om bruk, vedlikehold og nedlegging være regulert i konsesjonen. Dersom ikke konsesjonen løser spørsmålet, må loven ta stilling til hva som skal gjelde.

I forbindelse med at anlegget tas ut av bruk tenkes det særlig på at det har foregått en manøvrering eller drift som opphører. Så langt bør nedlegging normalt kunne skje uten restriksjoner. Det kan imidlertid tenkes at en konsesjon som gir rett til bruk, må forstås slik at den også medfører plikt til bruk.

Alternativet å sløyfe vedlikehold er selvsagt mer betenkelig i mange sammenhenger. Vedlikeholdsplikten må antas å bestå inntil anlegget er fjernet.

Abandonering (oppgivelse av eiendomsretten) behøver ikke alltid å medføre spesielle problemer. Men at eieren oppgir vassdrags­tiltak det er kostbart å nedlegge, har i praksis vist seg problematisk, selv om man ikke kan fri seg fra vedlikeholdsansvaret ved en slik ensidig disposisjon. Over tid kan det bli uklart hvem som da har vedlikeholdsansvaret, særlig hvis anleggseieren var en sammenslutning som blir oppløst. Etter en konkurs kan det fullstendig mangle midler til vedlikehold.

Når eieren ønsker å fjerne anlegget, kan det være rimelig å reise spørsmål om andre bør få rett til bruk og plikt til vedlikehold. Det kan være ønskelig at en slik overtakelse kan skje vederlagsfritt. På den annen side er det grenser for hvilke ulemper en eventuell overtakelse bør kunne medføre for anleggseieren.

Anlegg som allerede er nedlagt (gått ut av bruk) reiser særspørsmål, bl.a. om grunneieren eller det offentlige bør ha et subsidiært ansvar for vedlikehold eller fjerning.

16.3.2 Kontroll med nedlegging

Flere hensyn taler for en offentlig kontroll med nedleggingssituasjonen. Manglende vedlikehold kan skape et sikkerhetsproblem i vassdraget. Forfall kan medføre unødig sløsing med ressurser i vassdraget som eventuelt kan utnyttes til andre formål eller av andre brukere. Fjerning kan dessuten medføre skadevirkninger for annen virksomhet og etablert naturtilstand, og vassdrags­anlegget kan i seg selv være et teknisk kulturminne som det er ønskelig å bevare.

Når det gjelder de juridiske spørsmålene knyttet til eldre innretninger, vil Vassdrags­lovutvalget særlig fremheve to forhold.

Det er for det første ikke stilt strenge nok krav til at den som har hatt fordel av et vassdrags­anlegg faktisk og økonomisk sørger for en forsvarlig nedlegging etter at anlegget er gått ut av bruk.

For det andre reiser nedlegging av vassdrags­anlegg lignende spørsmål i forhold til både private og allmenne interesser som etablering av vassdrags­tiltak, noe som tilsier at nedlegging gjøres til gjenstand for forhåndskontroll fra myndighetenes side. V § 116 nr. 1 har ikke ivaretatt dette behovet.

Utvalget anser det videre klart at den ansvarlige for anlegget ikke bør kunne bli fri fra sitt vedlikeholdsansvar uten offentlig kontroll.

At anlegget går ut av bruk, kan fra ett synspunkt ses som en endret bruk (jfr. kap. 15.3), som etter omstendighetene kan utløse konsesjonsplikt. Utvalget mener imidlertid at den som har fått adgang til å utnytte vassdraget gjennom en konsesjon etter utk. § 8, ikke dermed har fått noen plikt til å bruke sin konsesjon uten at det er særlige holdepunkter for det. Utgangspunktet bør derfor være at opphør av bruk i seg selv ikke utløser konsesjonsplikt etter utk. § 8.

Også fjerning av vassdrags­anlegg bør underkastes en forhåndskontroll av vassdrags­myndigheten, for dette kan være et like stort inngrep som byggingen. Det kan riktignok innvendes at konsesjonsbehandling kan virke omstendelig i saker om nedlegging og fjerning. Det er etter utvalgets mening ikke noe i veien for å innføre en enklere form for konsesjonsbehandling i nedleggings- eller fjerningssaker, men tiltakenes betydning for vassdraget og andre interesser bør ha avgjørende betydning for valg av fremgangsmåte. Riving av dammer vil ofte ha større betydning enn mange andre konsesjonspliktige tiltak.

Utvalget finner det riktig at nedlegging av vassdrags­anlegg konsesjonsbehandles, og foreslår at dette lovfestes i utk. § 46 annet ledd. Terskelen for konsesjonsplikt bør på den annen side settes litt høyere enn etter de vanlige regler, noe vi i lovutkastet har gitt uttrykk for ved å kreve at nedlegging kan føre til påtakelig skade eller ulempe. Med et krav om konsesjonsbehandling i slike tilfelle har vi ikke gitt uttrykk for hva som bør bli utfallet av saken – det kommer vi tilbake til i 16.3.3.

Den alminnelige bestemmelsen om utføring av vassdrags­tiltak i utk. § 5 annet ledd gjelder også ved nedlegging av tiltak. Det innebærer at nedleggingen skal utføres med minst mulig skade og ulempe for motstående allmenne og private interesser. Nedleggingen må også gjennomføres på en måte som fyller alle krav som med rimelighet kan stilles ut fra sikkerhetshensyn.

16.3.3 Situasjonen hvis et anlegg ikke bør nedlegges

Dersom en samlet vurdering under konsesjonsbehandlingen tilsier at anlegget helst bør bli stående, er det likevel spørsmål om det er rimelig å kreve at eieren må fortsette å ha ansvar og vedlikeholdsplikt for en innretning han ikke lenger har bruk for. Det kan riktignok sies at han ved å bygge og drive anlegget har gjort et inngrep i vassdraget som andre har innrettet seg etter. I tillegg kan fjerning innebære et betydelig inngrep i en etablert naturtilstand. Det virker likevel strengere å pålegge en anleggseier å beholde et slikt anlegg, enn å nekte en eier i vassdraget å oppføre et nytt anlegg.

Utvalget finner det vanskelig å pålegge anleggseieren å opprettholde et anlegg han ikke lenger har bruk for. Dette er kommet til uttrykk i utk. § 46 annet ledd annet punktum om at konsesjon til nedlegging skal gis med mindre særlige grunner taler imot. I situasjoner der anlegget ønskes opprettholdt vil det normalt være bedre at andre interesserte overtar ansvaret for anlegget. Det kan likevel tenkes tilfelle hvor konsesjon til nedlegging bør nektes ut fra en vurdering av de konsekvenser nedleggingen vil ha, og anleggseierens subjektive forhold og forutsetninger.

Dersom anlegget ikke bør nedlegges, oppstår spørsmålet om andre bør overta eiendomsretten og ansvaret for det, og hvilket vederlag de i tilfelle skal gi til anleggseieren (i særtilfelle kan det også være aktuelt med en kompensasjon den motsatte veien). Dersom andre overtar ansvaret vil det være små betenkeligheter ved å frita den tidligere eier for dette, riktignok avhengig av hvem som overtar. Utvalget foreslår i utk. § 47 en noe enklere regel enn ekspropriasjonsbestemmelsen i V § 116 nr. 2 når det gjelder å overføre et vassdrags­anlegg som søkes nedlagt til andre som ønsker det opprettholdt. Når dette bør kunne gjøres uten ekspropriasjon og skjønn, henger det sammen med det forvalteransvar som iverksetting av tiltak og anlegg i vassdrag bør føre med seg. Den tidligere eieren vil som regel ikke kunne kreve erstatning fra erververen, se merknadene til utk. § 47. For å unngå en bordet fanger – situasjon, bør imidlertid eieren ha rett til å frafalle nedlegging i slike tilfelle.

En overtakelse kan være aktuell for stat eller kommune, men også for private som har interesse i at anlegget består. En praktisk problemstilling er hvorvidt vassdrags­- eller andre sammenslutninger bør kunne få overta et anlegg på denne måten. Grendelag, fiskeforeninger, kulturhistoriske foreninger m.v. har gjerne, i motsetning til for eksempel reguleringsforeninger, begrensede ressurser til å påta seg et slikt ansvar. Det kan tilsi en viss forsiktighet med å overlate ansvaret til slike sammenslutninger. Utvalget antar at spørsmålet bør vurderes konkret i de enkelte tilfellene.

Det kan da bli spørsmål om hvilke krav myndighetene bør sette til den som skal overta anlegget. Vurderingen er vanskelig fordi det kan være tale om et relativt langt tidsperspektiv. På den annen side kan strenge krav til sikkerhetsstillelse og garantier innebære at det ikke oppnås en ordning som ellers er ønskelig. Det kan nok tenkes at myndighetene ønsker at andre overtar anleggene i slike situasjoner, og derfor er tilbakeholdne med å stille krav.

16.3.4 Vilkår for nedlegging

Dersom eieren ønsker å nedlegge anlegget, og ingen andre vil overta vedlikeholdet, skal normalt eieren få tillatelse til å nedlegge det. Da oppstår spørsmålet om hvilke vilkår forvaltningen kan sette i denne forbindelse.

Forvaltningspraksis har hittil ikke gått særlig langt i å sette slike vilkår. Dette skyldes muligens like mye manglende evne hos de aktuelle søkerne til å gjennomføre eventuelle pålegg, som en generell tilbakeholdenhet i forvaltningen.

Utvalget mener det prinsipielt bør være adgang til å stille samme type vilkår ved nedlegging som ved etablering av nye tiltak. I praksis kan det f.eks. være aktuelt med terskler for å opprettholde vannstand i tidligere dammer, landskapsmessig tilpasning, etablering av fiskesperre m.v.

Det kan være behov for at det beløp anleggseieren sparer ved å slippe å fjerne eller sikre anlegget, i stedet går til den som overtar ansvaret. Dette kan være ønskelig i mange situasjoner, særlig i forbindelse med kulturminner. Vassdrags­myndigheten vil etter omstendighetene kunne nekte konsesjon til nedlegging ettersom anleggseieren ikke skulle være interessert i å yte et slikt tilskudd. For anleggseieren vil det avgjørende normalt være at han kan bli fri for ansvaret.

16.3.5 Allerede nedlagte anlegg – eierløse anlegg

For anlegg som allerede er nedlagt og kanskje blitt eierløse, er det som oftest ikke juridiske spørsmål som står i fokus. Problemet vil normalt være at det ikke finnes midler til forsvarlig vedlikehold eller fjerning. Vassdrags­myndigheten bør derfor overveie å ta hensyn til nedleggingsmuligheten når det gis konsesjon. For å sikre at dette tas i betraktning ved konsesjonsbehandlingen foreslår utvalget i utk. § 24 første ledd bokstav a uttrykkelig hjemmel for å stille vilkår om sikkerhet m.v. for å sikre opprydding eller tilbakeføring. Utvalget foreslår dessuten en særskilt regel i utk. § 48 for å hindre at en fløtingsforening blir oppløst før det er brakt orden i foreningens fløtingsanlegg.

Det vil nok likevel også i fremtiden skje at anlegg i vassdraget blir stående uten at noen faktisk kan holdes ansvarlig for dem. Dessuten finnes det allerede en rekke eierløse anlegg i dag. Utvalget finner det derfor ønskelig at det etableres et system for å gripe inn i slike tilfelle. Det viktigste i denne sammenheng vil nok være å stille midler til rådighet for opprydding ved bevilgning over statsbudsjettet, f.eks. ved omdisponering av midler i konsesjonsavgiftsfondet. 9 Eventuelle miljøavgifter på vassdrags­tiltak, jfr. kap. 9.7.6 foran, kunne også brukes til dette formålet. Når det gjelder eldre fløtingsinnretninger, drøftes en del muligheter i kap. 25.6.3.

Konkurssituasjonen betyr en særskilt utfordring, særlig når den medfører at anleggseieren ikke får noen rettsetterfølger, som tilfellet kan være der en sammenslutning går konkurs og blir oppløst. Har nedleggingen skjedd før konkursen, er det spørsmål om krav som følge av nedleggingen må anses endelig oppgjort i og med konkursutlodningen. Hvis konkursboet står for nedleggingen, må i prinsippet de vanlige regler gjelde. Dette vil bety at utgifter til nedleggingen må dekkes av konkursboet som massekrav. I verste fall kan dette utløse en massekonkurs, og det kan hindre at konkursinstituttet blir brukt til en ellers ønskelig tvangsavvikling av virksomheten. Utvalget tilrår at disse spørsmålene, som ikke bare reiser seg i forhold til dette lovutkastet, blir overveid nærmere.

Utvalget har drøftet et subsidiært ansvar for grunneieren dersom anleggseieren ikke i praksis kan holdes ansvarlig, men finner ikke å ville foreslå en slik regel. Dersom grunneieren rent faktisk har tatt i bruk anlegget uten at det har skjedd noen formell overtakelse, kan vedkommende etter omstendighetene bli holdt ansvarlig. Det samme kan tenkes å gjelde hvis grunneieren har fått et slikt vederlag for anleggseierens bruksrett at det er rimelig eller bør oppfattes slik at grunneieren selv tar ansvaret for oppryddingskostnadene.

Utvalget foreslår derimot i utk. § 45 første ledd annet punktum at vassdrags­myndigheten pålegges en subsidiær plikt til vedlikehold av anlegg som volder fare for vesentlig skade, dersom anleggseieren åpenbart er ute av stand til å oppfylle sin vedlikeholdsplikt.