25 Ferdsel, friluftsliv og fløting

25.1 Innledning

Allmennhetens rett til ferdsel og fløting utgjorde tidligere de viktigste begrensningene i grunneiernes rett til å råde over vassdragene. Fløting av tømmer er nå praktisk talt opphørt, og retten til ferdsel i og på vassdrag har etterhvert fått et annet innhold. Mens ferdselsretten tidligere var knyttet til kommunikasjons- og transportbehov, gjerne i forbindelse med utøvelse av næring, er det nå allmennhetens rett til å utøve vannbaserte fritidsaktiviteter som står i fokus. I denne sammenheng kommer vi også inn på visse andre sider ved allmennhetens rettigheter mht. vassdrag. Spørsmål om bruk av vassdragene til ferdsel og rekreasjonsformål drøftes i 25.2-4, mens spørsmål vedrørende fløting behandles i kap. 25.5- 6.

25.2 Ferdsel i og på vassdrag

25.2.1 Ferdsel

Elver og innsjøer var fra gammelt av viktige kommunikasjonsårer. Ferdselen i vassdragene fore­gikk opprinnelig i små fartøy som krevde liten grad av tilrettelegging og medførte få ulemper og konflikter i forhold til andre interesser. Da dampskipene kom, ble det i forrige århundre aktuelt å benytte større fartøy til transport også i vassdragene og å tilrettelegge for slik ferdsel ved kanalisering. Med dampskipstrafikken oppsto konflikter i forhold til andre interesser i vassdragene, også andre transportinteresser, som fløting og ferdsel på isen.

Før det ble vanlig å bruke bil, foregikk mye av den ordinære ferdselen vinterstid på islagte elver og innsjøer til fots eller med hest. Senere ble også motorkjøretøy benyttet på isen en del steder, men i dagens situasjon med et godt utbygd veinett er slik trafikk som regel unødvendig, og dessuten lite ønskelig av sikkerhetshensyn. Regelen i V § 13 om at det er vegsjefen som kan gi tillatelse til isskjæring, har sin bakgrunn i den tidligere bruken av islagte elver og vann til ferdselsformål.

25.2.2 Farbargjøring av vassdrag

Det ble i forrige århundre antatt at skipstrafikk ville kunne få stor betydning for ferdselen også i innlandet ved økt farbargjøring av vassdrag. Allerede ved kgl.res. 8. juni 1804 ble det opprettet en offentlig Canaldirection som skulle forestå den fremtidige kanalbygging i Norge. Det ble foretatt opprenskingsarbeider og utført forbygging m.v. i en del vassdrag, men de mange kanalplanene som ble utarbeidet, viste seg vanskelige å realisere.

Det tok lang tid før kanalbygging av noe omfang kom i gang. Soots kanal i Eidskog som ble bygd i 1849, var en ren tømmerfløtingskanal. I 1854 ga Stortinget støtte til de første store kanalprosjektene; kanalen Skien-Norsjø og kanalen i Haldenvassdraget. Kanalen Norsjø-Bandak ble ferdigstilt i 1892. Det ble også bygget en del mindre anlegg – slusene i Storstraumen i Bygland i 1869, Tista kanal i Halden i 1909, Svanfoss sluser i Vorma i 1912 og slusene Småstrøm og Storstrøm mellom Vråvatn og Nisser i 1914.

Kanalene var viktige for ferdsel og fløting i slutten av forrige og første halvpart av dette århundret, men mistet gradvis sin betydning på grunn av veiutbyggingen.

25.2.3 Bruk av vassdrag til friluftsliv og andre rekreasjonsformål

Direkte vannbaserte rekreasjonsaktiviteter er først og fremst bading, fiske og ulike former for båtliv. Båtlivet har etter hvert tatt mange former, hvor tradisjonell ferdsel med robåt bare utgjør en liten del. Elvepadling i ulike varianter er blitt populært i den senere tid. I tillegg til vanlig kano- og kajakkpadling drives det også padling i elvestryk med kajakk og på gummiflåter – rafting. På større innsjøer benyttes seilbrett. Også i vassdragene brukes motorbåter m.v. til fritidsformål.

Ferdsel på islagte elver og vann foregår for det meste til fots eller på ski, men særlig i de nordligste fylkene er bruk av snøscooter vanlig mange steder.

Et generelt utviklingstrekk i forbindelse med utøvelse av friluftsliv og andre rekreasjonsaktiviteter, er en tendens til mer organiserte og utstyrskrevende aktiviteter enn tidligere. Organisert rafting drives f.eks. i rundt regnet 30 vassdrag, og 10 selskaper driver slik virksomhet på kommersiell basis. Til dels er også antallet mennesker som driver vannbaserte rekreasjonsaktiviteter økt, slik at det er blitt nødvendig med en større grad av tilrettelegging.

25.2.4 Ferdsel i vassdrag i dag

Fritidstrafikk med småbåter, kano osv. utgjør den dominerende ferdselsinteressen i vassdragene i dag. I noen vassdrag foregår det passasjertransport med større fartøy, også det hovedsaklig turist- og fritidstrafikk.

Ordinær skipstransport foregår bare noen få steder. Viktigst er nedre del av Glomma, som er seilbar til Sarpsborg. Anløpstatistikken for Sarpsborg havnedistrikt for de siste fem år viser en synkende tendens fra 1339 anløp i 1988 til 963 anløp i 1992 (opplyst fra Borg havnevesen). Havnedistriktene i Sarpsborg og Fredrikstad er underlagt Borg havnevesen.

Det foregår også en del skipstrafikk i nedre del av Skiensvassdraget. Vassdraget opp til Skien er underlagt Grenland havnevesen, som omfatter Skien, Porsgrunn og Bamble havnedistrikter.

En del andre steder er grensen mellom sjø og vassdrag uklar, eller den nederste delen av vassdraget kan være en del av havneområdet – f.eks. i Drammen, Kristiansand og Trondheim.

Som tidligere nevnt er det bygget tre større kanalanlegg her til lands. Både de to Telemarkskanalene – Skien-Norsjø og Norsjø-Bandak – og Haldenkanalen, vedlikeholdes og drives fortsatt, primært med sikte på turisttrafikk.

Haldenkanalen er en del av Haldenvassdraget, og gjør den 75 km lange strekningen mellom Tistedal og Skulerud farbar med båt. Kanalen har ikke forbindelse med sjøen. Det ble siste gang fløtet tømmer gjennom kanalen i 1982, og ferdselen i dag består av turist- og fritidsbåttrafikk. Haldenkanalen er et aksjeselskap med private og kommunale eiere i tillegg til staten, og vedtekter godkjent av Olje- og energidepartementet.

Telemarkskanalene gjør den 105 km lange strekningen fra Skien til Dalen farbar. Fra Skien er vassdraget farbart til sjøen. I den øverste kanalen, Norsjø-Bandak, foregår det nå bare turisttrafikk, både med lystbåter og større turistbåter. I kanalen Norsjø-Skien drives det også en form for fløting, det vil si slusing av tømmer i bunter. Telemarkskanalene lå tidligere under staten, men er nå overtatt av Telemark fylkeskommune.

Soots kanal var i drift frem til 1931, og er forfalt som de fleste andre mindre anleggene. Slusene i Byglandsfjord er nylig restaurert, og andre mindre sluseanlegg er under restaurering.

Ferdsel på isen i næringssammenheng har praktisk talt mistet sin betydning etter at det ble vanlig å bruke biler og skogsmaskiner. Fortsatt benyttes noen få slike transportveier, f.eks. på Femunden. Det er likevel av sikkerhetshensyn neppe særlig aktuelt å anlegge vinterveier på islagte vassdrag i fremtiden. Ferdsel med snøscooter til næringsformål kan derimot være aktuelt, så langt det er tillatt etter motorferdselloven.

25.2.5 Virkninger av ferdsel og ferdselstiltak m.v.

Det antas at friluftsliv knyttet til vassdrag – som friluftsliv ellers – har gunstige virkninger helsemessig og sosialt. På den annen side kan allmennhetens ferdsel dels komme i konflikt med andre allmenne interesser, dels kan den medføre skadevirkninger på privat eiendom.

Bruk av umotoriserte småfartøy, som robåter, kanoer m.v. har i utgangspunktet små konsekvenser, men f.eks. bruk av seilbrett kan komme i konflikt med andre interesser ved at de legger beslag på store områder. Enklere farkoster, f. eks. kanoer og gummibåter som er lette å frakte, kan innebære risiko for spredning av fiskesykdommer ved at de flyttes fra smittede til uinfiserte vassdrag.

De største ulempene knytter seg imidlertid i vassdrag som ellers til motorisert ferdsel med store eller hurtiggående fartøy. I våre dager er støyulempene mest i fokus, særlig fra raske småbåter og snøscootere. Motorbåttrafikken kan dessuten skape fare for andre aktiviteter, som bading og roing. Skipstrafikk kan også volde skade på innretninger i vassdraget, og utløse erosjon fra strandbredden pga. bølgeslag.

Farbargjøring av vassdrag kan innebære store inngrep i naturforholdene i form av oppdemming, utretting av elveløp m.v.

Utviklingen når det gjelder utøving av friluftsliv og andre rekreasjonsaktiviteter har generelt gått i retning av at omfanget har økt, dels er også aktivitetene blitt mer ressurskrevende. Dette medfører forsøpling, skade på vegetasjon, fugle- og annet dyreliv og annen slitasje på naturen, og gjør seg også gjeldende i og ved vassdragene. Økt ferdsel i vassdraget kan dessuten forstyrre utøvelsen av fisket, og slike konflikter oppstår i praksis lettest i laksevassdrag.

25.3 Rettslig regulering av ­ferdselen

25.3.1 Allmennhetens rett til ferdsel

I forhold til grunneierne har allmennheten fra gammelt av hatt rett til ferdsel i vassdrag. Den frie ferdselsretten fremgår i dag av V § 65, og omfatter alle vassdrag som er farbare fra naturens side, eller som er gjort farbare, med mindre den som bekostet farbargjøringen har fått enerett til ferdsel, eller det for øvrig er fastsatt at vassdraget ikke skal være åpent for allmenn ferdsel. Bestemmelsen skiller ikke etter hvilket formål ferdselen har, eller om den er motorisert eller ikke. 1 Allmennhetens rett til å ferdes på islagte elver og vann fremgår av V § 12, og må antas også å omfatte motorferdsel, selv om denne bestemmelsen for øvrig peker i retning av mer uskyldige utnyttingsmåter. 2 Oppfatningen har også vært at ferdselsretten i vassdrag omfatter adgang til start og landing med luftfartøy.

Ferdselsretten innebærer rett til uhindret å passere gjennom vassdraget med båt eller annet fartøy, og å kunne legge til land for kortere opphold. Den omfatter ikke rett til å anlegge fast båtplass, brygge e.l. Friluftsloven 28. juni 1957 nr. 16 har i § 7 nærmere bestemmelser om rett til landsetting og fortøyning av båt. Enhver har rett til å dra i land båt i utmark for kortere opphold. Brygger og kaier må ikke benyttes uten tillatelse, men fortøyningsinnretninger for øvrig kan brukes for kortere tid hvis det skjer uten fortrengsel for eier eller bruker. Allmennheten har ikke krav på gratis ferdsel. Med hjemmel i V §§ 67 og 68 kan ferdselen avgiftsbelegges for å dekke utgifter ved farbargjøring.

Grunneierne kan altså ikke motsette seg motorferdsel i vassdrag eller på islagte elver og vann i kraft av sin eierrådighet. Grannelovens regler kan tenkes å være til hinder for slik ferdsel, men det skal etter rettspraksis mye til, jfr. RG 1973 s. 277 (Eidsivating).

Motorisert ferdsel reguleres av lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark. Utgangspunktet etter motorferdsell. § 3 er at ferdsel med motorfartøy er forbudt uten særskilt hjemmel. Loven inneholder en rekke hjemler for å gjøre unntak fra forbudet, som til dels overlater avgjørelsesmyndigheten til den enkelte kommune. Loven gjelder også for grunneierens egen motorferdsel.

På innsjøer som er 2 km² og større, og elvestrekninger og mindre sjøer som er del av et farbart vassdrag, er motorferdsel tillatt, jfr. motorferdsell. § 4 tredje ledd. Kommunen kan likevel helt eller delvis gjøre unntak fra dette. I medhold av § 5 første ledd b) kan kommunen tillate bruk av motorfartøy også på mindre innsjøer dersom det foreligger særlige grunner for det. Det er i praksis vid adgang til å ferdes på vassdrag med motorbåter, men det legges ofte restriksjoner på motorstørrelse. 3

Adgangen til å ferdes på islagte vassdrag med motorkjøretøy er i følge motorferdsell. § 4a bare tillatt etter en landsomfattende forskrift fra departementet (Miljøverndepartementet). Nasjonal forskrift for bruk av motorkjøretøy i utmark og på islagte vassdrag ble fastsatt 15. mai 1988.

Allmennhetens rett til å bruke vassdraget fremgår for øvrig av V § 12 som blant annet gir rett til å hente vann og til å bade. Det er et vilkår at bruken kan skje uten skade for eier eller rettighetshaver, uten fortrengsel for andre og uten å komme inn på fremmed grunn ulovlig. Regelen inneholder også et forbehold om at annet kan følge av særskilte bestemmelser, f.eks. badeforbud m.v. i drikkevannskilder.

Arealutnyttingen i kantsonene langs vassdrag er av stor praktisk betydning for allmennhetens mulighet til å gjøre bruk av sine rettigheter. Som vi var inne på i kap. 10.4 har kantsonene gjerne ikke vært oppdyrket, men hatt rester av opprinnelig vegetasjon. Kantsonene har derfor vært å betrakte som utmark i friluftslovens forstand, og gjort det mulig for allmennheten å komme til vassdraget. Fjerning av kantsonene ved oppdyrking m.v. gjør at områder blir innmark, og medfører at allmennhetens ferdselsrett bortfaller når marken ikke er frosset eller snølagt – jfr. friluftsl. §§ 2 og 3.

Friluftsl. § 9 har bestemmelser om rasting og telting, som i innmark krever grunneierens tillatelse, og i utmark kan foregå på nærmere bestemte vilkår. Lovens kap. II inneholder regler om utøving av og innskrenkninger i ferdselsretten for øvrig. Grunneieren kan blant annet vise bort folk som opptrer hensynsløst eller ved utilbørlig adferd kan skade eiendommen eller berettigete interesser, jfr. § 11. Etter friluftsl. § 14 kan eieren kreve en rimelig avgift for bruk av badeplass, teltplass eller annet opparbeidet friluftsområde. Friluftsl. § 15 gir hjemmel for at kommunen med grunneierens samtykke kan fastsette adferdsregler på områder hvor ferdselen er stor – særlig med sikte på å opprettholde ro og orden, verne dyre- og plante­livet og å fremme helsetiltak og sanitære forhold. Kommunens vedtak om slike regler skal stadfestes av fylkesmannen, og departementet kan gi veiledende forskrifter om reglenes normale innhold. For øvrig har friluftsl. § 10 en bestemmelse om friluftsmøter, idrettsstevner o.l., og § 16 gir mulighet for sperring av områder som i særlig grad er utsatt for allmenn ferdsel. 4

Også plan- og bygningsloven kan benyttes til å tilrettelegge for, og til en viss grad å føre kontroll med, mer organiserte rekreasjonsaktivi­teter. Det er særlig kommuneplan etter pbl. § 20-4 nr. 5 om områder for særskilt bruk og vern av vassdrag, og reguleringsplan i medhold av § 25 nr. 4 og 6 med bestemmelser etter § 26 som kan være aktuelle i denne forbindelse. Kommunene kan videre i medhold av pbl. § 85 gi regler om plassering av campingvogner, telt o.l. 5

Når det gjelder faren for spredning av smittsomme sykdommer til fisk m.v., har Landbruksdepartementet hjemmel til å iverksette tiltak i midlertidig lov 22. juni 1990 nr. 44 om tiltak mot sjukdom hos akvatiske organismer. Slike forskrifter ble fastsatt den 4. juli 1991.

Av forskriften § 14 fremgår det at båter, redskap og annet utstyr som har vært brukt i et vassdrag, skal være tørre før de benyttes i et annet vassdrag. Vannbeholdere må heller ikke tømmes direkte over i andre vassdrag. Forskriften inneholder også regler om desinfeksjon av redskaper som har vært brukt i vassdrag hvor det er mistanke om sykdom, redskaper som har vært benyttet til fiskeoppdrett og krepseredskap.

I medhold av forskriften § 15 kan fylkesveterinæren opprette særskilte soner for tiltak mot sykdomsspredning, f.eks. særlige regler og påbud om transport og transportmidler.

25.3.2 Andre regler i vassdrags­­loven om ferdsel og farbargjøring

Ved siden av reglene om allmennhetens ferdselsrett i V §§ 65 og 12, inneholder vassdrags­­loven kap. 7 flere spesielle regler om ferdsel og farbargjøring av vassdrag.

V § 66 nr. 1 inneholder hjemmel for ekspropriasjon til farbargjøring av vassdrag og etablering av kanalanlegg, mens § 66 nr. 2 inneholder hjemmel for ekspropriasjon av grunn og rettigheter til fyranlegg, merker m.v. V § 67 nr. 1 inneholder en slags ekspropriasjonshjemmel i forhold til vassdrag som ikke er åpne for alminnelig ferdsel i henhold til V § 65. Bestemmelsen åpner for at det kan etableres allemannsrett til ferdsel mot erstatning for den verdi anlegget har ved avståingen og for den skade og ulempe som eieren vil lide ved den alminnelige bruk.

V § 66 nr. 3 forutsetter at den som har bekostet farbargjøring av et vassdrag eller anlegg av en ferdselskanal som er åpen for alminnelig ferdsel, kan gi regler om bruken, men disse må stadfestes av Kongen.

Ferdselen kan med hjemmel i V § 67 nr. 1 pålegges avgifter for å dekke kostnadene i forbindelse med ekspropriasjon av allemannsrett til ferdsel og fremtidig vedlikehold. I følge § 67 nr. 2 kan Kongen i stedet for å gå veien om ekspropriasjon etter nr. 1 bestemme at andre skal ha rett til ferdsel mot å svare en passende avgift til anleggseieren. V § 68 nr. 1 inneholder en generell hjemmel for å fastsette avgifter (bompenger) for allmennhetens ferdsel i kanaler og vassdrag der det er gjort tiltak for å lette ferdselen. Avgift kan i følge § 68 nr. 2 pålegges forholdsmessig til fordel for andre vassdrags­­tiltak som også tjener ferdselen. Kaiavgifter m.v. skal i følge § 68 nr. 3 godkjennes av Kongen. V § 69 nr. 2 inneholder hjemmel for å fastsette avgifter til forebygging av eller erstatning for skade på grunn eller byggverk som skyldes ferdsel i vassdrag.

V § 69 nr. 1 inneholder bestemmelser om erstatningsansvar ved ferdsel i vassdrag. Hovedregelen er objektivt ansvar, jfr. kap. 18.2.1 b, for skade av noen betydning. Bestemmelsen er utformet etter mønster av en av de tidligste høyesterettsdommene som dannet grunnlag for ulovfestet objektivt ansvar, den såkalte bølgeslagsdommen (Rt. 1874 s. 175). I forhold til byggverk som er oppført uten rimelig hensyn til ferdselen og forsvarlig vedlikehold, og skader på visse fiskeredskap, gjelder vanlig uaktsomhetsansvar. 6 Erstatningsplikten etter V § 69 nr. 1 må trolig være begrenset til det beløp som fremgår av sjøfartslovens regler om ansvarsbegrensning, se sjøl. kap. 10, særlig §§ 235 og 238.

25.3.3 Havnelovens regler

Lov 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann m.v. (havneloven) gjelder også for vassdrag så langt de er farbare fra sjøen, jfr. § 2 annet ledd. Loven kan dessuten helt eller delvis gjøres gjeldende for andre elver og innsjøer. Dette er ikke gjort.

Havnel. §§ 6 og 16 inneholder hjemmel for at myndighetene kan gi regler om bruken av farvann. Tiltak som kan føre til endring av elveløp, farled eller strømforhold, eller innskrenkning av farvannet til hinder for ferdselen, må etter § 6 tredje ledd ha tillatelse, enten fra Fiskeridepartementet eller Kystverket. Det føres i medhold av havnel. § 8 kontroll med utbygging og andre tiltak av betydning for sjøverts ferdsel m.v. I følge havnel. § 18 skal havnestyret gi særskilt tillatelse etter havneloven for tiltak som er meldepliktige etter pbl. § 84.

Med hjemmel i havnel. kap. VI kan det kreves havneavgifter fra fartøy som trafikkerer et avgiftsområde, jfr. havnel. §§ 21 og 15.

25.4 Utvalgets vurderinger

25.4.1 Innledning

Utkastet til ny vannressurslov innebærer i hovedsak en videreføring og forenkling av gjeldende rett om ferdsel i vassdrag, og inneholder ikke prinsipielt nye regler utover at grunneieren gis en adgang til å forby motorisert ferdsel i vassdrag. I 25.4.2 drøftes en del spørsmål vedrørende omfanget av den frie ferdselsretten i forhold til grunneierne. Den lovtekniske plassering av reglene er beskrevet i 25.4.3, mens behovet for tilrettelegging og offentlig kontroll tas opp i 25.4.4. Reglene om avgifter for ferdsel behandles i 25.4.5.

Erstatningsregelen for skade voldt ved ferdsel i vassdrag, jfr. V § 69 nr. 1, er behandlet i kap. 18.2.2, og i merknadene til utk. § 52.

25.4.2 Allmennhetens rett til ferdsel

Allmennhetens ferdsel har gjennomgått en betydelig utvikling som kan reise spørsmål om den burde begrenses på noen måte. Begrensninger kunne tenkes etter flere kriterier, f.eks. ferdsel i vassdrag/på islagte elver og vann, motorisert/ikke motorisert ferdsel, start og landing med luftfartøy, begrensning utfra formål, vassdragets størrelse eller om ferdselen er organisert eller ikke. Det kan videre være spørsmål om det bør gjelde spesielle regler om utøving av ferdselsretten.

Ferdsel med motoriserte fartøy og kjøretøy medfører betydelig større ulemper enn annen ferdsel. Det er derfor grunn til å vurdere om grunneieren bør ha rett til å motsette seg slik ferdsel. Ulempene for grunneieren er i første rekke knyttet til støy, men større motorfartøy kan utløse erosjonsskader pga. av bølgeslag. Graden av støybelastning varierer mye mellom forskjellige slags motorfartøy utfra konstruksjon og motorstørrelse, og hvordan de benyttes. En nektingsrett for den enkelte grunneier kan på den annen side virke noe tilfeldig i forhold til dette og skape vansker for allmennhetens ferdsel – særlig i vassdrag med mange grunneiere.

Spørsmålet om en innskrenking i allmennhetens ferdselsrett i vassdrag ble drøftet i NOU 1974:37 Om motorferdsel i utmark og vassdrag, uten at dette ble foreslått (s. 42-43). Ulempene ved motorisert ferdsel ble ansett for å være et generelt problem, som det først og fremst bør være opp til offentlige myndigheter å vurdere. En slik vurdering ble gjort generelt i motorferdselloven, som også langt på vei gir mulighet for å fastsette særlige regler utfra lokale forhold etter en avveiing av fordelene og ulempene ved slik ferdsel.

Utvalget finner prinsippet om fri ferdselsrett i vassdrag viktig, selv om det for tiden har større betydning for rekreasjonsformål enn til nyttetransport. Det foreslås derfor en videreføring av regelen om allmennhetens ferdselsrett i utk. § 14 som også omfatter retten til å ferdes på islagte elver og vann. Av forenklingshensyn foreslår vi at denne allemannsretten også skal omfatte eventuelle vassdrag der det har vært en enerett til ferdsel i henhold til V § 65.

Fordi støy er et betydelig samfunnsproblem, og motorferdselloven ikke har vist seg tilstrekkelig til å begrense uønsket motorferdsel i vassdrag og utmark foreslår imidlertid utvalget at grunneieren gis rett til å forby motorferdsel på sin eiendom. Ulempene ved motorferdsel kan bero på forhold ved den enkelte eiendom, og en rett for grunneier til å motsette seg slik ferdsel i vassdraget er et naturlig motstykke til dette. Grunneierens forbud bør likevel kunne overprøves utfra en avveiing av de kryssende interesser for å unngå urimelige hindringer for allmennhetens ferdsel.

I utk. § 14 annet ledd foreslås en generell regel om hensynsfull utøving av allmennhetens rett som også vil omfatte ferdsel.

Utvalget foreslår at allmennhetens rett til vannhenting og bading etter V § 12 blir videreført i utk. § 14. Retten til vanning av husdyr og vask har liten praktisk betydning i dag, og foreslås sløyfet i utkastet til ny lov.

25.4.3 Lovteknisk plassering av reglene om ferdsel m.v. i vassdrag

Det er ikke åpenbart om reglene vedrørende allmennhetens rett til ferdsel, vannuttak, bading m.v. bør plasseres i den nye vannressursloven eller overføres til friluftsloven.

Utvalget mener at spørsmålet kan stille seg noe forskjellig for retten til vannuttak, bading og ferdselsreglene. Vannuttaksretten hører naturlig hjemme i en ny vannressurslov. Regelen om bading hører like naturlig hjemme i friluftsloven, og vil her enkelt kunne innpasses i § 8, som i dag viser til vassdrags­­lovens regler. Regelen om allmennhetens rett til ferdsel kunne tilsvarende enkelt plasseres i friluftsl. § 6 annet ledd. En plassering i friluftsloven er ikke her like opplagt, siden det fortsatt foregår noe nytteferdsel på vassdrag.

Lovstrukturutvalget anbefaler en sammenslåing av reglene i friluftsloven og motorferdselloven, og peker på muligheten for å overføre hovedregelen om allmennhetens ferdselsrett til friluftsloven, uten å gi noen klar anbefaling. 7

Bestemmelsene om allmennhetens rett til ferdsel m.v. danner et naturlig motstykke til regelen om eierens rådighet over vassdraget, og utvalget er alt i alt kommet til at disse bør plasseres i vannressursloven, jfr. utk. § 14.

25.4.4 Behovet for tilrettelegging og offentlig kontroll

Farbargjøring av vassdrag i noe omfang virker lite aktuelt her til lands i dagens situasjon. I Tyskland ble derimot et omfattende kanalprosjekt som binder sammen Rhinen og Donau, ferdigstilt i 1992. Det kan tenkes at interessen og behovet for elve- og innsjøtransport vil endre seg hos oss i fremtiden, og lovgivningen bør gi mulighet for å gjennomføre slike tiltak.

Kanalisering vil være et vassdrags­­tiltak, slik at utk. § 25 etter flertallets forslag vil gi ekspropriasjonshjemmel. I tillegg foreslås en hjemmel for ekspropriasjon til ferdsel og transport, som også omfatter adgang til kanalisering, i oreignl.§ 2 nr. 51, jfr. utk. § 74 nr. 9. Nye ferdselskanaler vil trolig helst bli bygget i henhold til reguleringsplan, jfr. pbl. § 25 nr. 3, og i så fall har kommunen ekspropriasjonsrett etter pbl. § 35.

Behovet for tilrettelegging og kontroll ved bruk av vassdragene til mer organiserte aktiviter som vannskibane, rostadion m.v. bør løses gjennom de alminnelige reglene i friluftsloven og plan- og bygningsloven, som det ble redegjort for under 25.3.1.

Tiltak mot spredning av fiskesykdom m.v. i vassdrag forutsettes fortsatt ivaretatt ved fiske- og veterinærlovgivningen.

Når det blir vurdert å gi konsesjon til et vassdrags­­tiltak som kan hemme eller hindre ferdselen i vassdraget, kan det tas hensyn til dette ved avgjørelsen, og fastsettes konsesjonsvilkår for å motvirke slike ulemper, jfr. utk. § 24. Et eksempel på slike konsesjonsvilkår er pålegg om hjelp til å passere dammer.

Når det gjelder muligheten for ferdsel langs vassdrag, vil omleggingen av landbruksstøtten kunne få en viss betydning. Det er nå en forutsetning for det generelle areal- og kulturlandskapstillegget at eksisterende ferdselsårer ikke skal stenges. 8 Forslaget om bevaring av kantsoner langs vassdrag, jfr. kap.10.4.5, kan også rent faktisk ha betydning for ferdselsretten. Utvalget foreslår dessuten en spesiell regel i utk. § 33 annet ledd avslutningsvis, om at det ved gjennomføring av konsesjonspliktige forbygningstiltak bør legges til rette for ferdsel til fots langs vassdraget.

25.4.5 Avgifter for ferdsel

Utvalget finner at vassdrags­­lovens hjemler for å fastsette avgifter for ferdsel av forenklingshensyn bør avløses av andre regler.

Havneloven § 21 jfr. § 15 gir hjemmel for å fastsette havneavgifter. Ved forskrifter i medhold av havnel. § 22 kan det fastsettes hvilke kostnader de forskjellige avgiftene kan dekke. De avgiftssatser som er mest aktuelle i vassdrag er trolig anløpsavgift og kaiavgift, jfr. havnel. § 23 første ledd a og b. Anløpsavgift skal være betaling for et fartøys bruk av sjø­areal og innretninger og tiltak som kan lette fartøyets ferdsel. Slik avgift kan etter forskriftene ikke ilegges fartøy som passerer avgifts­området uten å anløpe. Kaiavgift kan ilegges for fortøyning, og er betaling for bruken av kommunale kaier og fortøyningsinnretninger. Departementet kan i medhold av § 24 nr. 7 fastsette forskrifter om betaling og andre vilkår for bruken av kaier og innretninger m.v. i stedet for avgifter etter § 23. Avgifter for isbryting o.l. i medhold av havneloven § 23 annet ledd kan også være aktuelt i vassdrag.

Utvalget antar at havneloven kan være et aktuelt hjemmelsgrunnlag for avgifter for skipstransport i vassdrag som er farbare fra sjøen. For øvrig synes det uklart om havneloven er et egnet hjemmelsgrunnlag for avgifter på ferdsel i vassdrag.

På denne bakgrunn foreslår utvalget en endring av friluftsloven § 5 for å gi hjemmel for eventuelle avgifter for ferdsel med motorfartøy i vassdrag, særlig i friluftssammenheng og for mer tilfeldig transport, jfr. utk. § 74 nr. 7. For øvrig antar vi at slusing i kanaler må betraktes som en tjeneste som det kan kreves betaling for uten særskilt lovhjemmel.

Den spesielle hjemmelen til å fastsette avgift for å erstatte eller forhindre erosjonsskader pga. ferdsel med motorfartøy i V § 69 nr. 2, foreslås sløyfet. Etter det utvalget kjenner til har hjemmelen knapt nok vært benyttet i praksis.

Ferdselen i de nedre delene av Glomma og Skiensvassdraget er allerede underlagt havnemyndighetene. Den foreslåtte endringen vil derfor trolig bare få praktisk betydning i forhold til kanalene, som i dag fastsetter kanalavgifter med hjemmel i vassdrags­­lovens regler.

Etter havneloven er det normalt kommunestyret som fastsetter avgiftene. Dersom havneloven skal tjene som rettsgrunnlag for avgifter for kanaler som går gjennom flere kommuner, tilrår utvalget at det blir gitt forskrift om at Fiskerdepartementet eller Kystdirektoratet kan fastsette avgiftene i medhold av havnel. § 24 nr. 7.

Etter friluftsloven § 5 er det kommunen som gir tillatelse til innkreving av bompenger. Det kan nok være upraktisk med en godkjenning i flere kommuner (f.eks. fire kommuner for Haldenkanalen). Utvalget finner likevel ikke grunn til å foreslå en særskilt godkjenningsordning, og viser til at det kan være et alternativ å gjøre havneloven gjeldende delvis.

25.5 Fløting

25.5.1 Fløting og fløtingsrett

Det kan skilles mellom privat og alminnelig fløting. Privat fløtingsrett bygger på eiendomsretten til vassdraget, og er særlig aktuelt på større skogeiendommer. Alminnelig fløtingsrett er en rett for alle til å fløte i vassdrag som enten er fløtbare fra naturens side eller er gjort fløtbare ved utbedringer av elveleiet, kanalisering m.v. uten at den som bekostet fløtbargjøringen fikk enerett til fløting, jfr. V § 70. ­Kongen kan i medhold av V § 70 bestemme at et vassdrag ikke skal være åpent for alminnelig fløting, eller begrense fløtingsretten ved forskrifter etter V § 123.

Fløtingsretten er en allemannsrett som vassdrags­­eierne må akseptere og som har svært lange tradisjoner i vårt land. Tømmerfløtingen var i en lang periode den dominerende brukerinteressen i vassdragene ved siden av fisket. Fra vannsagene ble tatt i bruk på 1500-tallet gjennomgikk trelastnæringen en rivende utvikling, og fløtingen økte i omfang. Opprinnelig foregikk fløtingen som enkeltmannsfløting, ved at den enkelte skogeier bragte sitt tømmer i flåter frem til bestemmelsesstedet (separatfløting). Etter hvert overtok tømmerkjøperne tømmeret på leveringssteder langt oppe i vassdraget, og foresto en stor del av fløtingen. Separatfløting kunne være lite effektivt, og skapte mye konflikter. På 17-1800-tallet gikk utviklingen derfor i retning av organisert fellesfløting.

Fra slutten av 1800-tallet fikk tømmerfløtingen stigende konkurranse fra andre transportformer. Både den økte ferdselen i vassdragene, og utbygging av vei og jernbane med tilhørende broer, kunne komme i konflikt med fløtingen. Det samme gjaldt vannkraftutbyggingen da den skjøt fart, men vregl. § 19 inneholdt opprinnelig en regel som beskyttet fløtingen mot reguleringer som vanskeliggjorde fløting, se 25.5.3. Både konflikten mellom fløting og andre interesser, og konflikter mellom ulike fløtingsinteresser, ga opphav til de omfattende reglene om fløting i vassdrags­loven kapittel 8.

I tillegg til regler om forholdet mellom fløting og andre interesser i vassdragene, inneholder vassdrags­loven detaljerte regler om fløtingens omfang og om hvordan fløting skal foregå, jfr. V §§ 70-83. Fløtingsretten omfatter i følge V § 78 også rett til landfeste, etablering av midlertidige lenser m.v., fjerning av is og rett til å ferdes langs vassdraget uten at grunneieren har krav på erstatning for dette. I følge V § 79 kan synketømmer legges på land for tørking mot at det betales erstatning for skade.

Ekspropriasjon av grunn og rettigheter til fløtingsformål kan foretas i medhold av V §§ 72 og 73. Til visse formål kan en skjønnsrett i medhold av V § 74 gi tillatelse til avståelse. V § 75 fastsetter i motsetning til det som ellers gjelder, at ekspropriert grunn faller tilbake til ekspropriaten når en fløtingsinnretning blir nedlagt.

vassdrags­loven kap. 8 inneholder også regler om fløtingsavgifter, synketømmer, krabbastømmer m.v., og om melding og kunngjøring dersom fløting skal gjenopptas etter å ha vært innstilt.

V §§ 84-99 inneholder bestemmelser om organisering av fellesfløtingsforeninger.

Bestemmelsene var til dels nye i loven av 1940, og skulle blant annet øke skogeiernes innflytelse på fløtingen i forhold til tømmerkjøperne, og bidra til økt fellesfløting i vassdragene.

25.5.2 Fløtingens stilling i dag

I løpet av 1950- og 1960-årene fikk tømmerfløtingen konkurranse fra biltransport, som viste seg å være mer lønnsom, og nå praktisk talt har utkonkurrert fløtingen. I Trysilelva, som var det siste vassdraget i Skandinavia hvor det ble drevet løsfløting, ble det fløtet for siste gang i 1991. Sleping av tømmer i bunter av noe omfang foregår fortsatt i Skiensvassdraget. Lagring av tømmer i lenser forekommer også en del steder.

Ordinær fløting regnes i dag ikke for å være økonomisk lønnsomt sammenlignet med biltransport av tømmer, selv om det fortsatt kan være aktuelt med lokal fløting over innsjøer i utilgjengelige områder. Det kan imidlertid nevnes at det i en årrekke er gitt statstilskudd til skogsveibygging, mens det er treforedlings- og sagbruksindustrien som har finansiert fløtingsanlegg i forbindelse med fellesfløting. Fløting som transportform er vanskelig å forene med dagens kvalitetskrav til tømmer og prinsippene for lagerhold i industrien. I dag forventer industrien en gjennomsnittstid fra levering til bruk av trevirke på 2-3 uker, noe som er vanskelig å oppnå ved ordinær fløting.

Tømmerfløting er på den annen side en lite energikrevende transportform uten de miljø­ulemper som kan følge med veitransport. 9Utvalget ønsker derfor å holde muligheten åpen for fløting i fremtiden.

Gjenopptakelse av fløting forutsetter en nærmere avveiing av fordelene og ulempene ved dette. Fordelene i form av reduserte transportskader, og redusert energiforbruk, veislitasje og støy, må veies opp mot de inngrepene fløtingen foranlediger i vassdraget og hensynet til andre interesser, f.eks. tapt kraftproduksjon og arbeidsmiljøhensyn.

Dersom ikke alminnelig fløting blir gjenopptatt, vil trolig fløtingen i fremtiden begrense seg til lokal transport på innsjøer i vanskelig tilgjengelige områder, og sleping av tømmer, fortrinnsvis i bunter. Lagring av tømmer i vann er fortsatt vanlig, men slik oppbevaring regnes ikke som fløting.

25.5.3 Fløtingens stilling i forhold til løpende tillatelser

Fløtingsinteressene var lenge beskyttet mot reguleringer som gjorde det vanskelig eller umulig å fløte. Vregl. § 19 lød opprinnelig slik:

«Reguleringsanlæggets eier pligter at træffe saadanne anordninger ved anlægget og i tilfælde i vasdraget nedenfor dette samt at avgi vand i saadan utstrækning, at den almindelige færdsel og fløtning forulempes saa litet som mulig ved reguleringen. Spørsmaalet om, hvilke forføininger han skal træffe, avgjøres i tilfælde av tvist ved skjøn.

Skade eller ulempe for færdselen eller fløtningen, som ikke paa denne maate avhjælpes, blir at erstatte overensstemmende med § 16»

En endringslov i 1946 (lov 19. juli 1946 nr. 13) åpnet adgang til å gi regulanter tillatelse til å rå over alt vannet i vedkommende vassdrag til reguleringsformål når overveiende allmenne hensyn talte for det (vregl. § 19 nr. 2). Samtidig ble det slått fast at reguleringsanleggets eier pliktet å treffe rimelige tiltak for å avhjelpe den skade og ulempe som en slik utvidelse av reguleringstillatelsen ville føre med seg for den ­alminnelige ferdsel og fløting eller andre allmenne interesser. Tvist om hvilke tiltak som skulle utføres ble overlatt til skjønn. Tillatelser til å rå over alt vannet er f.eks. gitt ved Tokke-utbyggingen i Telemark og Otra-utbyggingen i Setesdal, hvor regulantene ble pålagt å forestå tømmertransporten på de aktuelle elvestrekningene.

Der reguleringstillatelsen ikke er så omfattende, inneholder gjerne vilkårene bestemmelser om slipping av fløtingsvann m.v. til fordel for alminnelig fløting, dette gjelder f.eks. reguleringene i Glomma, Lågen og Numedalslågen.

Plikten til å slippe vann i fløtingstiden ble ofte søkt redusert mest mulig av hensyn til kraftproduksjonen gjennom ulike tiltak for ­rasjonalisering av fløtingen, f.eks. innkortet fløtingstid, konsentrerte utislag m.v.

I gjeldende konsesjoner kan plikten til å slippe fløtingsvann bero på om det faktisk foregår fløting. Kreves det ikke vann fra fløtingen, kan det hevdes at regulantene ikke har plikt til å slippe vann i fløtingstiden.

Når fløting ikke lenger er aktuelt, kan det være grunn til å overveie en endring av konsesjonsvilkåret om fløtingsvann. Det bør da overveies i hvilken utstrekning vannet bør utnyttes til kraftproduksjon eller til øking av minstevannføringen for å tilgodese andre formål, f.eks. fiskebestanden eller landskapshensyn. Utnytting til økt kraftproduksjon kan også gi grunnlag for å pålegge regulanten å yte tilskudd til nedlegging av fløtingsanlegg.

Dersom vannslippingen for fløtingsformål er lagt til grunn som en bindende forutsetning ved vurderingen av reguleringsskadene langs vassdraget, kan bruken av vannet til kraftformål få erstatningsmessige konsekvenser, idet grunnlaget for skjønnsrettens avgjørelse kan bli endret. Dette må eventuelt vurderes konkret i forhold til de avsagte skjønn.

Ved utbygging av elvekraftverk etter vassdrags­loven er det stilt vilkår i ekspropriasjonstillatelse om at utnytting av fallet ikke må være til hinder for fløtingen. I praksis ble det gjerne anlagt tømmerrenner forbi kraftverkene, f.eks. i Glomma, eller gitt pålegg om forbitransport av tømmeret, f.eks. Mykstufoss i Numedalslågen. Transportplikten er selvsagt avhengig av at det fløtes tømmer i vassdraget.

25.5.4 Fløtingsforeninger

I de store vassdragene foregikk fløtingen som fellesfløting organisert av selgere (skogeiere) og kjøpere (industri og sagbruk) i fellesskap, og normalt betalte gjerne kjøperne fløtingen, såkalt kjøpmannsfløting. Skogeierne hadde som regel ansvaret for å slå tømmeret til vanns (utislag). Så snart tømmeret var flytende, var det kjøperens ansvar å sørge for fremfløtingen til vedkommende mottaker. I sideelvene ble fløtingen organisert av skogeierne med eller uten tilskudd fra vedkommende fellesfløtingsforening.

Det ble vanligvis etablert fløtingsforeninger til å forestå fløtingen i de større vassdragene, og V §§ 84 flg. inneholder detaljerte regler om etablering, stemmerett m.v.

I mange vassdrag, blant andre Glomma, er fløtingen nedlagt og anlegg og innretninger ryddet vekk og fellesfløtingsforeningene avviklet. Andre steder har det ikke skjedd noen opprydding og avvikling fordi fløtingsforeningene ikke har hatt midler til å gjennomføre slik nedlegging. Det finnes fortsatt en del aktive fløtingsforeninger, vesentlig som organisasjoner for veitransport. Aktivitetsnivået varierer mye mellom foreningene. Noen har transportrettigheter i forhold til kraftverk, eller andre rettigheter som de ønsker å beholde. Utvalget har henvendt seg til fløtingsforeninger i større vassdrag, og fått informasjon om aktiviteter m.v.

Skiensvassdragets fellesfløtningsforening har fortsatt en del aktivitet, også når det gjelder elvetransport av tømmer. Tømmeret fløtes i bunter. Det foregår ikke løsfløting i Skiensvassdraget. I 1991 ble det slept tømmer over Heddalsvann, Norsjø og Vestvannene. Tømmeret fra Vestvannene tas på bil ved Hogga ovenfor kanalen. Slusing av tømmer gjennom Bandak-Norsjøkanalen ble vurdert for noen år siden, men ikke funnet økonomisk forsvarlig.

Nidarå fellesfløtningsforening drev ordinær fløting i egen regi frem til 1971. Det har etter dette foregått organisert sleping av tømmer på noen vann i vassdraget, og dette foregår fortsatt fra vest- til østsiden av Nesvatn. Det anses som svært lite sannsynlig at fløtingen blir tatt opp igjen fordi veinettet nå er godt utbygd i de aktuelle skogsområdene, nødvendige fløtingsinnretninger (medregnet alle fløtingsdammer i tverrelvene) er forfalt eller fjernet, og det mangler kompetanse med hensyn til hvordan fløting foregår.

Foreningen har hatt aktivitet i forbindelse med avvikling av leieavtaler, salg av eiendommer m.v., og består formelt fortsatt fordi avviklingen ikke er helt gjennomført. Foreningen vil trolig bli nedlagt med det første.

Opprydding og fjerning av fløtingsinnretninger er gjennomført så langt foreningens økonomi tillater det, og til en viss grad med støtte fra Arendals Vasdrags Brugseierforening. Det finnes fortsatt noen innretninger som ble betraktet som evigvarende i forbindelse med avviklingen, men som likevel viser seg å forfalle og skape problemer.

Mandalsvassdragets fellesfløtningsforening består fortsatt, og skogeierne i de områder hvor det ikke er bilvei kan melde inn tømmer til fløting. Det påmeldte fløtingskvantum er etter hvert blitt så lite at gjennomgående fløting i vassdraget er innstilt. Det betales i stedet en godtgjøring pr. m³ for transport til nærmeste bilvei for det tømmeret som meldes inn til fløting.

Fløtingsforeningen ser ikke bort fra at fløtingen i vassdraget vil bli gjenopptatt, og opprettholder sine rettigheter, vedlikeholder innretninger m.v. De styrende organer ønsker ikke å legge ned fløtingsforeningen så lenge den har midler til å støtte levering av tømmer fra skoger som ikke har veiutløsning, vedlikehold av innretninger m.v. Foreningens økonomi tillater slike aktiviteter i mange år.

Otra fellesfløtningsforening vurderes heller ikke som aktuell å nedlegge i overskuelig fremtid.

For vassdraget ovenfor Byglandsfjord ble det i forbindelse med kraftutbygging gitt tillatelse til å benytte alt vann, inkludert fløtingsvannet. Utbyggeren ble opprinnelig pålagt å sørge for tømmertransport i stedet, en ordning som senere ble avløst av en avtale med skogeierne.

For Byglandsfjorden og vassdraget nedenfor er det inngått en avtale mellom fellesfløtningsforeningen og skogeierne på den ene siden, og kraftverkene på den annen side. Kraftprodusentene har her betalt for å kunne ta i bruk alt vannet til kraftproduksjon, slik at det ikke skal fløtes under normale forhold. Under ekstraordinære omstendigheter som krig, streik, lockout eller ved særlig høye drivstoffpriser skal det imidlertid avgis vann til fløting. Når det gjelder skoger som ikke har veiutløsning, vedlikehold m.v. er forholdene omtrent som for Mandalselva.

Fellesfløtningen i Tovdals vassdrag har ikke utført fløting de senere år. Den generelle overgangen til biltransport har gjort fløtingen økonomisk ulønnsom. De skogeiendommene som ikke har veidekning må selv bekoste merutgiftene ved levering til vei.

Fløtingsforeningen har begrensede midler, men betaler fortsatt for ervervede rettigheter og vedlikeholder fløtingsdammer.

Numedalslågens fellesfløtningsforening har ikke drevet fløting siden 1979. Reguleringstillatelsen for vassdraget inneholder en forpliktelse til å slippe fløtingsvann, og utløper i 1994. Kraftverkene i vassdraget har også hatt andre forpliktelser med hensyn til fløtingen. Med virkning fra 1980 inngikk imidlertid kraftverkene en avtale med skogeierne om at det ikke skulle leveres tømmer til fløting i Numedalslågen i en tiårsperiode. I stedet for å slippe fløtingsvann m.v. ga kraftverkene i stedet tilskudd til bygging av skogsbilveier på vanskelig tilgjengelige steder.

Fløting på en begrenset strekning i vassdraget ble vurdert i 1990, og av skogeierne ansett for å være økonomisk forsvarlig, blant annet fordi eieren av Mykstufoss kraftverk har ansvar for å bringe tømmeret forbi kraftverket. Fløting ble likevel ikke gjennomført fordi det i stedet ble inngått avtaler om bidrag til skogsbilveier. Den gjeldende avtale med kraftverkene og skogeierne om innstilt fløting løper til 1997.

Fellesfløtingen i Haldenvassdraget er under avvikling. Det foregår opprydding og nedlegging av fløtingsanlegg i vassdraget. Avviklingen har tatt lang tid, blant annet fordi kommuner og andre ønsker å overta deler av anleggene som kulturminner i stedet for at de rives, og slik overtakelse kan være vanskelig å finansiere.

Namsen fellesfløtningsforening ble i 1992 besluttet nedlagt, og et avviklingsstyre forestår avvikling av leieforhold m.v.

25.6 Behovet for spesielle regler om fløting

25.6.1 Rett til fløting

Selv om det er usikkert om tømmerfløting vil bli gjenopptatt i noe omfang, bør allmennhetens rett til fløting opprettholdes i den nye vannressursloven, jfr. utk. § 31 første ledd. På samme måte som når det gjelder ferdsel, foreslås det av forenklingshensyn at fløtingsretten gjelder alle vassdrag, også eventuelle vassdrag hvor noen tidligere har hatt enerett til fløting. Utkastet til ny lov gir ikke noen nærmere beskrivelse av innholdet i fløtingsretten tilsvarende V §§ 78 og 79. Denne type begrensede rettigheter som er nødvendige for å fløte må kunne innfortolkes i fløtingsretten. Dette gjelder typisk adgang til å feste flåter eller ringbommer i land, å legge midlertidige ledningsarmer eller atthaldslenser, å fjerne is ved sprengning, rett til ferdsel langs vassdraget i forbindelse med fløtingen og til å legge opp trevirke som fryktes å ville synke, eller er sunket, på land til tørking.

Allemannsretten omfatter ikke rett til å anlegge vei eller etablere varige anlegg på fremmed grunn. Hvis ikke fløtingen får til avtale med grunneieren, må det derfor kunne eksproprieres nødvendig grunn. Utvalget foreslår en presisering av hjemmelen i oreignl. § 2 nr. 29 til også å omfatte fløtingstiltak generelt.

Tømmerfløting kan lett komme i konflikt med andre brukerinteresser i vassdragene. Hvis fløtingen skal gjenopptas i et vassdrag hvor det ikke har foregått fløting, bør det gjøres en forhåndsvurdering av aktuelle konflikter. Utvalget foreslår at forhåndsvurderingen sikres ved meldeplikt kombinert med offentlig kunngjøring.

Den som vil fløte i et vassdrag der det ikke har vært fløtet på ti år skal etter forslaget sende melding til vassdrags­myndigheten og foreta kunngjøring. Til forskjell fra V § 80 som inneholder en lignende regel, gjelder utk. § 31 annet ledd uansett om det er fløtingsforening i vassdraget eller ikke. vassdrags­myndigheten kan etter forslaget fastsette at fløtingen må ha konsesjon etter utk. § 8.

Utvalget finner det ikke hensiktsmessig å utforme detaljerte regler om utøvelse av fløting i dagens situasjon. Det foreslås i stedet en forskriftshjemmel i utk. § 31 tredje ledd, med vid adgang til å gi regler både om forholdet mellom fløtingsberettigede innbyrdes, og om forholdet til andre brukere eller allmenne interesser i vassdraget, jfr. V § 123. Hjemmelen omfatter også adgang til å fastsette fløtingsavgifter.

Spørsmålet om erstatning for skade som voldes ved fløting ble behandlet i kap. 18.

25.6.2 Regler om fløtingsforeninger

Gjeldende vassdrags­lov §§ 84-99 inneholder detaljerte regler om fløtingsforeninger.

På bakgrunn av fløtingens stilling har ikke utvalget funnet det aktuelt å utrede de organisasjonsmessige forholdene innenfor tømmerfløtingen nærmere. Etablering av nye fløtingsforeninger er i dagens situasjon lite sannsynlig, og bør eventuelt kunne skje uten at myndighetene fastlegger særskilte regler om dette. Utvalget foreslår derfor ikke lovregler om etablering av fløtingsforeninger i utkastet til ny lov. I stedet vil alminnelige foreningsrettslige regler gjelde, 10 sammen med de rettssedvaner som er skapt når det gjelder fløtingsforeninger.

Vedtekter for fløtingsforeninger eller vedtektsendringer skal etter gjeldende V §§ 88 og 91 stadfestes av departementet. Dette vil ikke være nødvendig etter forslaget til ny lov, heller ikke for foreninger som har stadfestede vedtekter i dag.

Som det fremgår av 25.5.4 finnes det fortsatt fløtingsforeninger i en del vassdrag selv om det ikke foregår fløting. vassdrags­lovens regler om valgbarhet på kjøpersiden til styre og representantskap for foreningene forutsetter at det foregår fløting i vassdraget, jfr. V §§ 84-85. Når det ikke fløtes i vassdraget, kan det reises spørsmål om hvem som kan representere tømmerkjøperne i fløtingsforeningene.

Problemet har i en del foreninger vært løst ved at de som tidligere har kjøpt fløtingstømmer, og de som ville komme til å kjøpe ved en eventuell gjenopptakelse av fløtingen, har vært ansett som valgbare. Utvalget finner det ikke nødvendig å gå inn på denne problemstillingen, som for fremtiden vil bero på foreningenes vedtekter og alminnelige foreningsrettslige synspunkter.

25.6.3 Oppløsning av fløtingsforeninger og nedlegging av fløtingsanlegg

vassdrags­loven har ikke spesielle regler om oppløsning av fløtingsforeninger. I praksis har bestemmelsene om fremgangsmåten ved vedtektsendringer i V § 91 også vært lagt til grunn ved oppløsning av fløtingsforeninger, noe som innebærer at oppløsningen må stadfestes av departementet dersom vedtektene er stadfestet.

vassdrags­myndighetene stiller krav om opprydding i vassdraget for å stadfeste oppløsning av fløtingsforeninger. Flere fløtingsforeninger har ikke midler til å gjennomføre en forsvarlig nedlegging av fløtingsinnretninger m.v., og er blitt sittende med det formelle ansvaret for disse. Resultatet har i flere tilfelle vært at innretningene blir stående, og kan representere et skadepotensial i vassdraget. Fløtingsforeningens formelle ansvar for innretningene har imidlertid liten verdi når foreningen ikke har midler, og det ikke gjelder regler om ansvar for foreningens medlemmer.

Siden det fortsatt eksisterer en del fløtingsforeninger har utvalget funnet det riktig å foreslå en særskilt regel om oppløsning av fløtingsforeninger i utk. § 48. Før en fløtingsforening oppløses, skal foreningens anlegg overdras eller nedlegges i samsvar med de ordinære reglene om nedlegging i utk. kap. VIII.

Det kan av og til være ønskelig at fløtingsinnretninger ikke rives ved nedlegging av fløtingen, f.eks. fordi de har kulturhistorisk betydning. Spørsmål omkring nedlegging er drøftet generelt i kap. 16.

Utvalget har ikke kjennskap til i hvor stor grad eldre fløtingsinnretninger utgjør, eller kan tenkes å utgjøre, et problem i vassdragene. I forbindelse med utredningen Eldre innretninger i vassdrag, som er omtalt i kap. 16.2.3, ble det foretatt en prøveregistrering av innretninger i Halden-vassdraget. Denne viste at det fantes 17 fløtingsdammer og 43 andre slags fløtingsinnretninger i vassdraget. Som det fremgår i 25.5.4 er fløtingsforeningen i Haldenvassdraget under avvikling. Hedmark fylke gjennomførte i 1989-90 en registrering av kulturminner knyttet til fløting. Det ble registrert 446 fløtingsdammer, hvorav 54 var kombinasjonsdammer (dvs. brukt også til andre formål enn fløting). Det ble videre registrert 101 skådammer, 27 kanaler, 25 faste lenseinnretninger og 10 tømmerrenner.

Det er siden 1986 bevilget penger over statsbudsjettet til opprydding etter fløtingen (kr. 500 000 for 1994).

Problemet med ansvar for fløtingsinnretningene når foreningene ikke har midler til å gjennomføre en forsvarlig nedlegging er vanskelig å løse i loven. En regel om solidarisk ansvar for foreningens medlemmer kunne være et middel til å sikre dekning for utgifter til en forsvarlig nedlegging, slik at nødvendig opprydding skjer før foreningen blir oppløst. Det kan imidlertid by på problemer å klarlegge hvem som er medlemmer av foreningen. En regel om solidaransvar kan dessuten virke urimelig siden de fleste fløtingsforeninger allerede er nedlagt uten at medlemmene er blitt holdt ansvarlig på denne måte. Innvendingen har mest vekt i forhold til foreninger hvor det allerede er på det rene at de økonomiske midlene ikke er tilstrekkelige. Utvalget vil på denne bakgrunn ikke fremme noe forslag om solidarisk ansvar for medlemmene av en fløtingsforening som nedlegges uten forsvarlig opprydding.

Treforedlingsindustrien og skogbruket ville ellers være de nærmeste til å bekoste en opprydding etter fløtingsvirksomheten når foreningene ikke har midler. Det kan derfor være grunn til å ta opp forhandlinger med treforedlings- og sagbruksindustrien med sikte på medfinansiering av nedleggingstiltak. Fløtingsinnretningene kan også ses som en del av skogbrukets infrastruktur. Andre deler av infrastrukturen er i stor grad finansiert gjennom offentlige tilskuddsordninger og bruk av skogavgiftsmidler. Det kan derfor reises spørsmål om ikke dette bør kunne gjøres også når det gjelder nedlegging av fløtingsanlegg. Bruk av skogavgiftsmidler til slike formål ville være i strid med formålet for bruken av slike midler i dag, og ville nødvendiggjøre en endring i skogbruksloven § 46. Siden skogavgiftsmidlene er knyttet til enkelteiendommer, måtte kostnadene på skogbrukssiden fordeles i forhold til avvirknings- eller fløtingskvantum, og det ville også være vanskelig å fastsette hvilke eiendommer som skulle bidra. Utvalget foreslår derfor ingen endring i skogbruksloven.

I regulerte vassdrag kan det være aktuelt å pålegge regulanten å yte tilskudd til slik nedlegging når regulanten får utnytte fløtingsvann til energiproduksjon. Også konsesjonsavgifter, eventuelt i en endret form, jfr. utvalgets anbefalinger i kap. 9.7.6, kan være en finansieringskilde i slike vassdrag. For øvrig vil mulighetene for å foreta forsvarlig opprydding når det er forsømt av fløtingen selv, i praksis bero på i hvilken utstrekning stat eller kommuner stiller midler til disposisjon for bevaring eller fjerning av slike innretninger.