5 Rettsgrunnlag og organisasjon i vassdrags­sektoren

5.1 Vassdrags­lovgivningens ­utvikling

5.1.1 Den tidligste lovgivningen vedrørende vassdrag

De eldste rettsreglene om vassdrag hadde utgangspunkt i den aktuelle bruken av vassdragene. Fordi utnyttingsmuligheter og naturforhold var forskjellige, varierte også rettsoppfatningene mellom ulike områder, men retten til laksefisket var et viktig utgangspunkt for rettsutviklingen her til lands.

Allerede landskapslovene, som ble skrevet ned på 1000-tallet, inneholdt en del regler om allmenne og private interesser i vassdragene. I Gulatingsloven fantes for eksempel et forbud mot å lede bort vann fra vassdrag og mot å stenge for lakseoppgang. Loven hadde også en regel om deling av elver mellom grunneierne på hver side av vassdrag. 1 Dersom en elv tok nytt løp gikk retten til vassdraget over til den som eide grunnen der det nye løpet gikk. Det var forbudt å lede bort vann fra andres grunn. 2

Magnus Lagabøters landslov fra 1274 (MLL) videreførte med noen få endringer og tilføyelser reglene i Gulatingsloven, jfr. MLL kap. 48. Christian den V's Norske Lov 15. april 1687 (NL) inneholdt lignende regler, men var noe mer detaljert utformet. 3

Den senere vassdrags­lovgivningen ble preget av utviklingen innen skogbruk, jordbruk og samferdsel. Det ble innført regler om tømmerfløting, farbargjøring av vassdrag og om senkings- og dreneringsarbeider for å fremme landbruket. På 1800-tallet ble det innført enkelte ekspropriasjonsregler og hjemmel for å fastsette tilskuddsplikt for alle som hadde fordeler av et tiltak, se bl.a. lov 28. juli 1824 om vands ledning og lov 31. mai 1848 om kanalanlegg m.v. Ved lov 12. august 1848 ble det forbudt å slippe ut sagflis til vassdrag. Forbudet tok sikte på å unngå oppgrunning i vassdraget – sanksjonen mot overtredelse var plikt til å betale bidrag til oppmudring.

5.1.2 Vassdrags­loven av 1887

I 1876 ble det nedsatt en kommisjon som skulle foreslå nye lovbestemmelser om vassdragene. Kommisjonen avga i 1881 sin innstilling til Lov angaaende Vasdragenes Benyttelse m.v. (V 1887), som i det vesentlige ble tatt til følge av departement og Storting. Loven ble vedtatt 1. juli 1887, og trådte i kraft 1. januar 1888.

Den nye loven omfattet alle vassdrags­rettslige regler med unntak av fiskelovgivningen, som det ble ansett hensiktsmessig å holde utenfor. Forurensning ble omfattet ved at forbudet mot utslipp av sagflis ble utvidet til å gjelde avfall fra industrielle anlegg generelt. Spørsmålet om ansvar for forurensninger m.v. ble imidlertid holdt utenfor vassdrags­loven, og hjemmel for å pålegge rådighetsinnskrenkninger for å hindre forurensning av drikkevannskilder ble innført senere ved en tilleggslov 14. juli 1893 (V 1887 § 36 tredje og fjerde ledd).

Loven var langt på vei basert på den da gjeldende rett, som til en viss grad ble modernisert og generalisert. Grunneierens rett til vassdragene ble fastslått etter en betydelig politisk strid. Fløtingen ble undergitt en tidsmessig regulering, det ble innført vannforsyningsregler tilpasset det nye bosettingsmønsteret med voksende byer, og gitt regler for den industrielle utnytting av vannkraften som var under utvikling. Lovbestemmelsene var forholdsvis generelle, og Vassdrags­lovkommisjonen forutsatte at det ville bli nødvendig å gi supplerende bestemmelser for de enkelte vassdrag. Dette ble imidlertid ikke gjort i praksis.

Kommisjonen hadde foreslått opprettet et særskilt offentlig vassdrags­tilsyn i fire distrikter underlagt kanaldirektøren, som var den sentrale vassdrags­myndighet. I tillegg skulle det i den utstrekning det var nødvendig kunne oppnevnes lokale, kollegiale oppsyn for de enkelte vassdrag. Disse oppsynene skulle bestå av vassdrags­inspektøren og representanter for ulike interesser i vassdraget. Vassdrags­tilsynet skulle ha politimyndighet og føre tilsyn med sikkerheten ved dammer og andre anlegg og at gjeldende bestemmelser ble overholdt. Forslaget ble ikke tatt til følge og spørsmålet om vassdrags­tilsyn utsatt i påvente av erfaringene med den nye loven. Avgjørelsesmyndighet som i kommisjonsinnstillingen var foreslått lagt til tilsynet, ble i stedet overlatt til skjønn.

5.1.3 Konsesjonsplikt for erverv av fallrettigheter 4

Utbyggingen av vannkraft skjøt fart på slutten av 1800-tallet, og det ble raskt klart at V 1887 ikke ga de politiske myndighetene tilstrekkelige muligheter til å føre den ønskede kontroll med utviklingen.

Det viktigste for myndighetene var i første omgang å beholde nasjonal kontroll med vassdrags­rettighetene. Ved lov 21. april 1888 om norsk statsborgerrett ble det innført konsesjonsplikt for utenlandske borgeres (dvs. andre enn norske og svenske) erverv av eiendomsrett og bruksrett til fast eiendom, inklusive vannfall. Konsesjonsreglene i statsborgerrettsloven ble overført til en egen konsesjonslov 9. juni 1903, og konsesjonsplikten utvidet til å omfatte utenlandsk eide selskaper. Utenlandsk eide selskaper var likevel ikke konsesjonspliktige dersom de hadde sete i Norge og styremedlemmene var norske (eller svenske). Også erverv av bergverksrettigheter kom inn under konsesjonsplikten i 1903-loven.

Konsesjonsplikten ble praktisert liberalt, og utenlandske interesser foretok betydelige oppkjøp av fall og bergverksrettigheter i årene som fulgte. I begynnelsen av 1906 ble det kjent at utenlandske kapitalinteresser forsøkte å kjøpe flere store vannfall, blant annet Nore-fallene. For å forhindre at flere fall kom på utenlandske hender ble den såkalte panikkloven gitt 7. april 1906, bare syv dager etter at proposisjon ble fremlagt for Stortinget. Etter loven måtte selskaper med begrenset ansvar ha bare norske eiere for å kunne bli eier av fast eiendom uten konsesjon.

Panikkloven ble avløst av en ny midlertidig lov 12. juni 1906, som også omfattet erverv av skog. Denne loven oppstilte som et absolutt vilkår for at selskaper skulle kunne få konsesjon at styret hadde sete i Norge. Loven inneholdt ikke bestemmelser om adgang til å fastsette konsesjonsbetingelser, men det ble vanlig i praksis. Myndighetene fastsatte blant annet vilkår om hjemfall etter konsesjonstidens utløp. Den midlertidige loven ble avløst av senere midlertidige lover, og besto i realiteten til 1909.

En permanent lov om konsesjonsplikt for erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom ble vedtatt 18. september 1909, og inneholdt bl.a. regler om konsesjonsplikt for erverv av fall over 1000 naturhestekrefter for alle andre enn staten, norske kommuner og norske statsborgere. Konsesjon til erverv kunne gis utenlandske statsborgere, selskaper m.v. med mindre allmenne interesser talte mot, men for selskaper med begrenset ansvar var det et vilkår at selskapet hadde sete i Norge og at mer enn halvparten av styremedlemmene var norske. Loven inneholdt bl.a. hjemmel for å sette konsesjonsvilkår om tidsbegrensning på maksimalt 80 år, om hjemfall og om kraftavståelse til kommuner.

For vannfall mindre enn 1000 naturhestekrefter gjaldt de samme reglene som for erverv av fast eiendom for øvrig, og disse var i det vesentlige de samme som i loven fra 1903.

Ved lov 14.desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. (ikl.) ble myndighetenes kontroll med utnyttingen av vannfall intensivert og forkjøpsrett innført. Loven inneholdt en rekke bestemmelser med hjemmel for å fastsette detaljerte og obligatoriske konsesjonsvilkår. I tillegg til vilkår om tidsbegrensning på maksimalt 60 år, hjemfall og kraftavståelse til kommuner, kom det bestemmelser om direkte økonomiske ytelser til kommuner i form av konsesjonsavgifter.

Grunnlovsmessigheten av et vilkår om hjemfallsrett til staten uten erstatning i medhold av 1909-loven ble prøvet for domstolene, og Høyesterett opprettholdt med fire mot tre stemmer lovens regel (Rt. 1918 s. 401).

Industrikonsesjonsloven er blitt endret flere ganger siden vedtakelsen. En viktig lovendring ble foretatt i 1969, da bl.a. konsesjonsplikten ble utvidet til å omfatte kommuner og fylkeskommuner.

5.1.4 Konsesjonsplikt for vassdrags­reguleringer

Vannkraftproduksjonen var til å begynne med stort sett basert på det vannet som kom til enhver tid. En så imidlertid tidlig hvilke muligheter som lå i å regulere vassdragene for å magasinere vann. Opprinnelig var det adgang til å foreta vassdrags­reguleringer dersom berørte grunneiere og rettighetshavere samtykket, og reguleringen ikke var i strid med de allmenne interesser som var beskyttet av V 1887 § 7. Det var uklart i hvilken utstrekning myndighetene kunne sette vilkår i ekspropriasjonstillatelser i medhold av V 1887 §§ 25-26.

Ved en lovendring 19. juli 1907 fikk V 1887 § 25 et tillegg om at større reguleringsarbeider måtte ha konsesjon selv om de foregikk på egen grunn. Det ble også gitt hjemmel for å stille vilkår i tillatelser etter § 25. Ved kgl. res. 12. september 1907 ble grensen for denne konsesjonsplikten satt ved en innvunnet kraftøkning ved reguleringen på minimum 3000 naturhestekrefter.

Høsten 1907 ble det nedsatt en komite som skulle foreslå nye lovbestemmelser om vassdrags­reguleringer. Forslaget til vassdrags­reguleringslov var gjenstand for sterk politisk debatt. Det ble fremlagt tre forskjellige lovproposisjoner før vassdrags­reguleringsloven 4. august 1911 (vregl. 1911) ble vedtatt. Det var særlig spørsmålet om statens reguleringsrett, adgangen til å stille vilkår om økonomiske ytelser og hjemfall av reguleringsanlegg som var omstridt.

Komiteinnstillingen og de to første proposisjonsutkastene gikk relativt langt i å ivareta offentlige og allmenne interesser. Dette var ikke tilfellet med den endelige Ot.prp. nr. 44 (1910), som ble fremsatt etter regjeringsskiftet i 1910, og blant annet ikke innholdt forslag til bestemmelse om hjemfallsrett.

Det ble foretatt relativt store endringer i utkastet under stortingsbehandlingen, og loven ble sterkt preget av kompromisser. Vregl. 1911 fikk bestemmelser om at tillatelse til vassdrags­regulering var nødvendig i mange tilfelle av hensyn til offentlige eller allmenne interesser, og det ble innført regler om konsesjonskraft og konsesjonsavgifter. Konsesjonstiden ble satt til maksimalt 80 år, og staten kunne i visse tilfelle overta driften av reguleringsanleggene etter konsesjonstidens utløp.

Vregl. 1911 ble revidert etter initiativ fra Gunnar Knudsens andre regjering som kom til makten etter stortingsvalget i 1912. Ved en endringslov 20. februar 1913 ble lovens skjønnsmessige kriterier for konsesjonsplikt supplert av en bestemmelse om at tillatelse var nødvendig i alle tilfelle hvor en regulering medførte en innvunnet kraftøkning på minst 2000 naturhestekrefter for et enkelt fall eller flere fall som hensiktsmessig kunne utnyttes under ett.

Ved Ot.prp. nr. 36 (1915) ble utkastet til gjeldende vassdrags­reguleringslov 14. desember 1917 (vregl.) fremmet. Loven var basert på en forutsetning om at retten til å regulere vassdragene lå til staten, og åpnet på samme måten som industrikonsesjonsloven av samme dag for en videre adgang til å ivareta offentlige og allmenne interesser ved konsesjonsbehandlingen. Også vassdrags­reguleringsloven inneholdt en rekke detaljerte, obligatoriske konsesjonsvilkår. Konsesjonstiden ble satt til maksimalt 60 år, og staten kunne gjøre gjeldende hjemfallsrett til reguleringsanleggene ved konsesjonstidens utløp. Etter loven trengte ikke staten konsesjon til å utføre vassdrags­reguleringer, men de fleste av lovens regler ble gitt tilsvarende anvendelse på statsreguleringer.

Det er senere foretatt en rekke endringer i vassdrags­reguleringsloven. I 1959 ble det bl.a. fastsatt regler om økte ytelser til berørte kommuner og grunneiere ved økte satser for konsesjonsavgift, endring av reglene om konsesjonskraft, adgang til å fastsette naturalerstatning i stedet for pengeerstatning, revisjonsadgang for konsesjonsavgifter og hjemmel for justering av årlige erstatninger. Ved en større lovrevisjon i 1969 ble det foretatt endringer i saksbehandlingsreglene, bl.a. innført krav om forhåndsmelding av tiltak. I 1983 ble det foretatt endringer i bl.a. vassdrags­reguleringslovens regler om årlige erstatninger og konsesjonsavgifter.

Regelen om forhåndsmelding i vregl. § 4a ble opphevet ved en større lovrevisjon i 1992, hvor regelen ble erstattet av bestemmelsene om konsekvensutredninger i plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (pbl.) kapittel VII-a. Det ble samtidig innført hjemmel for generell revisjon av konsesjonsvilkår i vregl. § 10 nr. 3, samtidig som de fleste av reglene i vassdrags­reguleringsloven ble gitt tilsvarende anvendelse for alle kraftutbyggingsprosjekter som gir en midlere årsproduksjon over 40 GWh (V § 106 nr. 4). I 1993 ble det dessuten foretatt visse endringer i reglene om hjemfall.

5.1.5 Vassdrags­loven av 1940

Allerede i 1909 ble det nedsatt en kommisjon for å vurdere endringer i V 1887, men arbeidet med den alminnelige lovgivningen om vassdragene kom noe i bakgrunnen på grunn av lovgivningen om ervervs- og reguleringskonsesjoner. Vassdrags­lovkommisjonen avga i 1918 en innstilling med forslag til ny vassdrags­lov, som også omfattet bestemmelsene om vassdrags­reguleringer.

Innstillingen ble forelagt flere departementer, og i 1922 oversendt NVEs hovedstyre for uttalelse. NVE avga uttalelse i 1933, og utkastet ble deretter behandlet i Arbeidsdepartementet og Justisdepartementet før Ot.prp. nr. 65 med utkast til gjeldende vassdrags­lov ble fremmet i 1939. Lov om vassdragene 15. mars 1940 (V) inneholdt ikke bestemmelsene om vassdrags­reguleringer, og avvek også på enkelte andre punkter fra kommisjonsutkastet.

Loven har ikke gjennomgått noen omfattende revisjoner, med unntak av at reglene om forurensning av vassdrag ble opphevet ved innføringen av vannforurensningsloven 26. juni 1970 nr. 75. Bestemmelsene om vannforurensning ble overført til lov om vern mot forurensninger og om avfall 13. mars 1981 nr. 6, det samme gjaldt reglene om kloakkledninger i V kap. IV, bortsett fra V § 47 nr. 2.

Ved en lovendring 19. juni 1992 ble bl.a. bestemmelsene om konsesjonsplikt i V §§ 104-105 endret for å gjøre det klart at disse reglene omfatter alle slags allmenne interesser i tilknytning til vassdrag, også naturverninteresser.

5.2 Oversikt over gjeldende ­regelverk 5

5.2.1 Vassdrags­loven

Vassdrags­loven 15. mars 1940 nr. 3 er den generelle lov om vassdragene og inneholder blant annet regler om eiendomsrettsforhold, ekspropriasjon, konsesjonsplikt og tilsyn med tiltak i vassdrag. Loven gjelder for alt overflatevann, jfr. V §§ 1 og 10, og har enkelte regler som også er benyttet på grunnvann. Prinsippet om privat rådighet over vassdragene fremgår av V § 1 hvor det slås fast at vassdragene tilhører eieren av den grunn de dekker. En viktig begrensning i eierens rådighet fremgår av V § 8 som oppstiller forbud mot uten særskilt adkomst eller hjemmel i lov å utføre vassdrags­tiltak som kan medføre skade for private og allmenne interesser. I tillegg til alminnelige regler inneholder loven spesielle bestemmelser om forskjellige bruksformål. Det er egne kapitler om vannledningsanlegg, tørrlegging, vannkraftutbygging, ferdsel, fløting, sikring mot erosjon m.v.

Reglene om lakse- og innlandsfiske og forurensning finnes i egne lover, se 5.2.5 og 5.2.6.

I følge V §§ 104-105 trengs det tillatelse fra myndighetene for å iverksette vassdrags­tiltak som kan ventes å medføre skade og ulempe av noen betydning for allmenne interesser. For vassdrags­reguleringer, og langt på vei for annen kraftutbygging, gjelder det imidlertid spesielle regler om konsesjonsplikt.

De fleste vassdrags­reguleringer skal behandles etter reglene i vassdrags­reguleringsloven, se 5.2.2. Vassdrags­lovens regler gjelder imidlertid også for slike prosjekter i den utstrekning vassdrags­reguleringsloven ikke har egne bestemmelser, jfr. for eksempel ansvarsreglene i V §§ 108 og 115 og hjemmelen for etterskjønn i V § 136 nr. 1. Reglene om ekspropriasjon av fallretter m.v. finnes dessuten i vassdrags­loven, jfr. bl.a. V §§ 147 flg. og 62.

Dersom det skjer erverv av fallrettigheter over 1000 naturhestekrefter i forbindelse med en kraftutbygging, vil det være nødvendig med konsesjon etter industrikonsesjonsloven, se 5.2.3, som langt på vei inneholder tilsvarende hjemler for å sette vilkår som vassdrags­reguleringsloven. Vassdrags­lovens regler vil derfor ha begrenset betydning i slike tilfelle.

Ved lovrevisjonen i 1992 fikk V § 106 et nytt nr. 4 om at utbygging av elvekraftverk med midlere årsproduksjon over 40 GWh langt på vei skal behandles etter vassdrags­reguleringslovens bestemmelser. Konsesjon skal likevel gis i medhold av vassdrags­loven. Vassdrags­loven gjelder imidlertid fullt ut for elvekraftverk med en midlere årsproduksjon på 40 GWh eller mindre.

I medhold av vassdrags­loven er det gitt forskrift for dammer ved kgl. res. 14. november 1980 og om tilsyn med dammer, trykkrør m.v. ved kgl. res. 2. april 1982 nr. 595 (endret ved forskrift 10. januar 1992 nr. 13). Ved kgl. res. 4. desember 1987 nr. 945 er det fastsatt forskrift om justering av konsesjonsavgifter, årlige erstatninger og fond m.v. i medhold av vassdrags­lovgivningen. Det er også gitt forskrifter om grensevassdrag i medhold av V § 157, se kap. 26.

Reglene i gjeldende vassdrags­lov gjennomgås ikke her, men omtales under gjeldende rett i de kapitler i utredningen der det er aktuelt.

5.2.2 Vassdrags­reguleringsloven

Vassdrags­reguleringsloven 14. desember 1917 nr. 17 oppstiller krav om konsesjonsplikt for vassdrags­reguleringstiltak som fremmer industrielle formål. Industriformål omfatter først og fremst kraftproduksjon, men også direkte bruk av vann som prosess- eller kjølevann.

Vassdrags­reguleringer skal i følge vregl. § 1 første ledd forstås som anlæg eller foranstaltninger til regulering av et vasdrags vandføring, derunder ogsaa utvidelse eller forandring av ældre reguleringsanlæg. Ut fra lovens forarbeider og forvaltningspraksis er det klart at konsesjonsplikten etter vassdrags­reguleringsloven er begrenset til å gjelde utjevning av vannføring over året og ikke omfatter døgn- og ukereguleringer. Overføring av vann er etter vregl. § 1 annet ledd likestilt med reguleringer.

Reguleringsprosjekter som ikke øker vannkraften i et vassdrag med over 3000 naturhestekrefter, eller i vannfall som hensiktsmessig kan nyttes under ett med over 500 naturhestekrefter, og ikke medfører skade for allmenne interesser eller naturforholdene, er ifølge vregl. § 3 nr. 2 unntatt fra vassdrags­reguleringslovens regler.

5.2.3 Industrikonsesjonsloven

Erverv av vannfall er konsesjonspliktig i medhold av lov om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. 14. desember 1917 nr. 16 § 1. Loven omfatter bare vannfall som ved regulering antas å kunne utbringe mer enn 1000 naturhestekrefter, alene eller sammen med andre fall som hensiktsmessig kan bygges ut under ett. Departementet kan også gjøre unntak fra konsesjonsplikten når det foreligger særlige hensyn.

Industrikonsesjonsloven inneholder på samme måte som vassdrags­reguleringsloven en rekke detaljerte og obligatoriske vilkår om økonomiske ytelser, krav til utførelsen av kraftutbyggingstiltak som foretas i henhold til konsesjonen m.v. Konsesjoner til private skal gis for en bestemt periode, maksimalt 60 år, og vannfall, kraftstasjon m.v. hjemfaller automatisk til staten ved konsesjonstidens utløp, jfr. ikl. § 2 nr. 17. Offentlig eide verk får derimot konsesjon på ubegrenset tid og uten hjemfallsklausul, jfr. ikl. § 4. Det samme gjelder aksjeselskaper, andelslag og andre sammenslutninger hvor minst 2/3 av kapitalen eies av det offentlige, og vannfallet for det vesentlige skal utnyttes til alminnelig kraftforsyning.

Erverv av fall som ikke er konsesjonspliktig i henhold til industrikonsesjonsloven må ha konsesjon etter den alminnelige loven om konsesjon og forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom 31. mai 1974 nr. 19 (konsl.). Det kan i medhold av lovens § 9 settes vilkår i konsesjonene, bl.a. for å ivareta allmenne naturvern- og friluftslivsinteresser.

5.2.4 Energiloven

Lov om produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi m.m. 29. juni 1990 nr. 50 (energil.) kan også ha betydning for vassdrags­tiltak. Elektriske anlegg som aggregater, transformatorer og høyspentlinjer er konsesjonspliktige etter loven.

Energiloven er ikke ment å skulle overlappe vassdrags­lovgivningen, men kan få betydning i forhold til tiltak som ikke fanges opp av denne. Det kan være utbygginger som skriver seg fra før konsesjonslovgivningen, og derfor er konsesjonsfrie, eller andre tiltak som ikke utløser konsesjonsplikt etter de andre lovene, jfr. kap. 21.2.2.

5.2.5 Lakseloven

Nye regler om fiske i vassdrag ble innført ved lov om laksefisk og innlandsfisk m.v. 15. mai 1992 nr. 47 (laksel.). Loven skiller seg på flere måter fra den tidligere loven. Den viktigste endringen er at det nå gjelder et fredningsprinsipp for anadrome laksefisk både i sjøen og i vassdrag. Prinsippet innebærer at fiske i vassdrag eller deler av vassdrag med anadrome laksefisk er forbudt, hvis det ikke uttrykkelig er tillatt. Loven inneholder en rekke bestemmelser vedrørende vern og utvikling av fiskestammer og biotoper, organisering og drift av vassdrag m.v.

Av spesiell interesse i forhold til vassdrags­loven er hjemmelen for å fastsette bestemmelser om vern av fiskens leveområder, og bestemmelser om godkjenning av fysiske tiltak i denne forbindelse, jfr. laksel. § 7 annet og tredje ledd. For å unngå overlapping er det i § 7 siste ledd fastsatt at disse bestemmelsene ikke gjelder for saker som behandles etter vassdrags­loven eller vassdrags­reguleringsloven.

5.2.6 Forurensningsloven

Vannforurensning reguleres nå i lov om vern mot forurensninger og om avfall 13. mars 1981 nr. 6 (forurl.), jfr. V § 48. Forurl. § 6 inneholder en nærmere angivelse av hva som regnes som forurensning etter loven. Det er blant annet tilførsel av fast stoff, væske eller gass til vann, eller i grunnen, som kan være til skade eller ulempe for miljøet. Loven omfatter altså både vassdrag og grunnvann. Skadelig påvirkning av temperaturen regnes også som forurensning. Tiltak som medfører at tidligere forurensning gir økt skade regnes også som forurensning, f.eks. økt forurensningskonsentrasjon fordi vann ledes bort fra et vassdrag.

Forurl. § 7 inneholder et alminnelig forbud mot tiltak som kan medføre fare for forurensning uten tillatelse etter § 11. Visse begrensninger i konsesjonsplikten fremgår av lovens § 8 om vanlig forurensning, og i forskrifter fastsatt i medhold av § 9.

Tillatelse etter forurl. § 11 er nødvendig for en rekke tiltak som er konsesjonspliktige etter vassdrags­lovgivningen, f. eks. kraftutbygging, vassdrags­regulering, senking m.v.

5.2.7 Plan- og bygningsloven

Plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (pbl.) har også betydning for vassdrags­tiltak. Det fremgår av pbl. § 1 at den gjelder generelt for vassdrag, hvilket betyr at planleggingen etter loven omfatter både vassdragene og områdene rundt.

Gjennom plansystemet kan det fastsettes rammer for vassdrags­utnyttingen. Kommunenes arealplaner er rettslig bindende for alle arbeider og tiltak som skal gjennomføres. Særlig hjemmelen for å fastsette bestemmelser i kommuneplanens arealdel har betydning, jfr. pbl. § 20-4 første ledd nr. 4 og 5 om henholdsvis båndlegging av arealer og bruk og vern av vassdrag. Planreglene gjennomgås nærmere i kap. 14.

Det er på det rene at byggesaksreglene i plan- og bygningsloven også gjelder for vassdrags­tiltak som går inn under pbl. § 84 om meldeplikt og § 93 om byggetillatelse. Dette praktiseres neppe for alle vassdrags­tiltak, og har f.eks. ikke vært vanlig i forbindelse med kraftutbygging. I kap. 31.2.3. kommer vi tilbake til byggesaksreglene i lys av forslagene i Ot.prp. nr. 39 (1993-94) om endringer i plan- og bygningsloven.

Pbl. §§ 46 flg. inneholder regler om refusjonskrav for det offentlige av utgifter til vann og avløp.

I Ot.prp. nr. 39 (1993-94) foreslås reglene i lov 31. mai 1957 nr. 1 om sikring av brønner inkorporert i plan- og bygningsloven.

Reglene i kap. VII-a om melding og konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven trådte i kraft 1. august 1990, jfr. forskr. 27. juli 1990 nr. 626. Disse erstatter de tidligere saksbehandlingsregler for større kraftprosjekter i vassdrags­reguleringsloven, og kan ha betydning for andre større vassdrags­tiltak etter nærmere bestemmelser.

5.2.8 Naturvernloven

Lov om naturvern 19. juni 1970 nr. 63 (naturvernl.) inneholder bestemmelser om vern av områder ved at disse legges ut som nasjonalpark, landskapsvernområde eller fredes som naturreservat eller naturminne, jfr. naturvernl. §§ 3, 5, 8, 9 og 11. Hvor strenge restriksjoner som legges på utnytting beror på hva slags vern et område er undergitt og de vernebestemmelser som er fastsatt. Hjemmelen for å frede fosser og deler av vassdrag som naturminne i naturvernl. § 11 tredje ledd, har hittil ikke vært benyttet.

Vassdrag er også ellers i liten utstrekning vernet ved vedtak etter naturvernloven, men kan omfattes ved at vassdrag eller vassdrags­deler går inn i et større verneområde. En rekke våtmarksområder og myrstrekninger er vernet i medhold av naturvernloven.

5.2.9 Kulturminneloven

Etter lov om kulturminner 9. juni 1978 nr. 50 (kulturminnel.) er faste fornminner oppregnet i lovens § 4 bokstav a-j automatisk fredet dersom de er fra oldtid eller middelalder (inntil år 1537), mens samiske fornminner er fredet dersom de er eldre enn 100 år. Yngre fornminner kan fredes i medhold av kap. V.

Det er etter kulturminnel. § 3, jfr. § 8 ulovlig å iverksette tiltak som kan medføre fare for skade på fornminner. For slike tiltak skal det søkes om tillatelse, slik at myndighetene kan ta stilling til om og på hvilken måte tiltaket eventuelt kan utføres. Arbeid som er satt i verk uten nødvendig tillatelse skal eventuelt stanses i påvente av slik behandling.

Tillatelse er ikke nødvendig for tiltak som er i samsvar med reguleringsplan eller bebyggelsesplan stadfestet senere enn 15. februar 1979. Tilsvarende gjelder områder som er utlagt til byggarealer iht. kommuneplanens arealdel, når kulturminnemyndighetene har sagt seg enig i arealbruken.

5.2.10 Lovgivning om fiskeoppdrett

Flere lover inneholder særskilte regler for fiskeoppdrettsanlegg.

Lov om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. 14. juni 1985 nr. 68 (oppdrettsl.) oppstiller krav om konsesjonsplikt, jfr. § 3. Nærmere bestemmelser om klekking av rogn og produksjon av settefisk, som er det praktiske i vassdrag, er fastsatt ved forskrift 11. juli 1990 nr. 549. Forskrift om oppdrett av fisk i ferskvann ble gitt 20. desember 1985 (nr. 2272).

Midlertidig lov om tiltak mot sjukdom hos akvatiske organismer 22. juni 1990 nr. 44 ­(fiskesykdomsl.) oppstiller bl.a. krav om tillatelse fra myndighetene for etablering av klekkerier og oppdrettsanlegg, jfr. § 7. I medhold av loven er det bl.a. fastsatt nærmere forskrifter 4. juli 1991 (nr. 509), og en forskrift om sone for å forebygge spredning av furunkulose 14. november 1991 (nr. 735).

5.2.11 Helselovgivning

Kontroll med vannforsyning kan utføres i medhold av lov om helsetjenesten i kommunene 19. november 1982 nr. 66 (kommunehelsel.) og lov om tilsyn med næringsmidler m.v. 19. mai 1933 nr. 3 (næringsmiddell.).

De gjeldende forskrifter om drikkevann som ble fastsatt 28. september 1951 er for tiden under revisjon.

5.2.12 Lov om kommunale vann- og kloakkavgifter

Lov om kommunale vass- og kloakkavgifter 31. mai 1974 nr. 17 inneholder hjemmel for kommunene til å kreve avgift for vann og kloakk. Også reglene om vann- og kloakkavgifter er under revisjon.

5.2.13 Lovgivning om ferdsel og friluftsliv

Lov om havner og farvann m.v. 8. juni 1984 nr. 51 (havnel.) gjelder for vassdrag i den utstrekning de er farbare med fartøy fra sjøen, og ellers dersom det er fastsatt i forskrift, jfr. § 2. I medhold av loven kan det fastsettes bestemmelser om tilrettelegging og trygging av ferdselen, jfr. § 1. Det kan i denne forbindelse kreves avgifter i medhold av § 21 for ferdsel og fløting.

Vassdrags­lovens regler om rett til fri ferdsel suppleres for øvrig av lov om friluftslivet 28. juni 1957 nr. 16 (friluftsl.), som blant annet gir rett til å landsette fartøy i utmark, jfr. § 7.

Lov om motorisert ferdsel i utmark 10. juni 1977 nr. 82 (motorferdsell.) gir hjemmel for å føre offentlig kontroll med motorisert ferdsel også i og på vassdrag. Slik ferdsel er forbudt i følge § 3, med mindre annet følger av loven. Motorferdsell. § 4 tredje ledd gir et praktisk viktig unntak for innsjøer som er større enn 2 km² og elvestrekninger og mindre innsjøer som er del av farbart vassdrag. Også her kan imidlertid motorferdsel forbys.

5.2.14 Tingsrettslig lovgivning

Vassdrags­loven inneholder en rekke privatrettslige regler om forholdet mellom grunneiere til vassdrag, fellestiltak, sameie, servitutter og andre tingsrettslige forhold. Etter vedtakelsen av vassdrags­loven er det innført alminnelig tingsrettslovgivning som har avvikende eller supplerende bestemmelser.

Lov om rettshøve mellom grannar 16. juni 1961 nr. 15 (grannel.) har alminnelige regler om tålegrensen i naboforhold. Vassdrags­loven har imidlertid en egen bestemmelse om tålegrensen i vassdrag, jfr. V § 8, som avviker fra tålegrensen i grannel. § 2. Forholdet mellom vassdrags­loven og granneloven behandles nærmere i kap. 11.8. og 31.6.

De alminnelige reglene i lov om sameige 18. juni 1965 nr. 6 (sameiel.) og lov um særlege råderettar over framand eigedom 29. november 1968 (servituttl.) må antas å supplere vassdrags­lovens regler der disse ikke avviker fra de alminnelige reglene. Spørsmålene behandles nærmere i kap. 11.5 og 12.2. Om ekspropriasjon gjelder det alminnelige regler i lov om oreigning av fast eigedom 23. oktober 1957 nr. 3 (oreignl.) og lov om vederlag ved oreigning av fast eigedom 6. april 1984 nr. 17 (vederlagsl.) Vi kommer tilbake til spørsmål om ekspropriasjon og ekspropriasjonserstatning i kap. 17.

Lov om tilskiping av jordbruk 18. mars 1955 nr. 2 (jordl.) kap. X inneholder regler om fellestiltak som også kan omfatte vassdrag. De foreslås opphevet i en ny jordlov, jfr. Ot.prp. nr. 72 (1993-94). Bestemmelser om utnytting og flertallsvedtak kan også fastsettes ved jordskifte, jfr. lov om jordskifte o.a. 21. desember 1979 nr. 77 (jordskiftel.) §§ 34 og 35. Jordskifteloven har også andre bestemmelser som kan ha betydning for forhold vedrørende vassdrag. Spørsmål vedrørende jordlovgivningen drøftes nærmere i kap. 12 og 31.16.

5.3 Forvaltningssystem og myndighetsfordeling

5.3.1 Den sentrale vannforvaltning

Ansvaret for den sentrale forvaltning av spørsmål om vassdrag og grunnvann er fordelt på flere departementer og direktorater.

a) Nærings- og energidepartementet

Nærings- og energidepartementet (NOE) ble opprettet 1. januar 1993 ved sammenslåing av Olje- og energidepartementet og Nærings- og industridepartementet. Departementets ansvar og oppgaver mht. vassdragene er relatert til vesentlige inngrep som påvirker de fysiske forholdene i vassdragene (Innst. S nr. 244 (1989-90) s. 42 sp. 1). NOE behandler konsesjonssøknader om kraftutbygging og regulering etter vassdrags­loven og vassdrags­reguleringsloven, og søknader om erverv av vannfall etter industrikonsesjonsloven. Departementet forbereder disse sakene for Kongen, som fatter vedtak. Store regulerings- og kraftutbyggingssaker forelegges dessuten for Stortinget.

Vedtak om ekspropriasjon av fallrettigheter og grunn m.v. til kraftutbygging, til senkings- og forbyggingstiltak og andre formål, unntatt vannforsyning i medhold av V §§ 17-18, treffes også av Kongen etter saksforberedelse i Nærings- og energidepartementet.

NOE har dessuten ansvar for spørsmål vedrørende statens hjemfallsrett, samordning av vannressursforvaltningen og forvaltningen av vernede vassdrag med utarbeiding av verneplaner.

Departementet er klageinstans for vedtak truffet av NVE.

b) Norges vassdrags­- og energiverk

Norges vassdrags­- og energiverk (NVE) koordinerer behandlingen av regulerings- og kraftutbyggingssaker i søknadsfasen, og avgir innstilling til NOE i disse sakene. Det samme gjelder saksforberedelsen ved ekspropriasjonssøknader. NVE hadde også ansvar for det forberedende arbeidet med verneplanene for vassdrag.

NVE ble 18. september 1990 delegert myndighet til å avgjøre søknader om konsesjon etter V §§ 104-106 med unntak av saker vedrørende kraftutbygging og saker av prinsipiell art. Konsesjonssøknader vedrørende forbyggings- og senkingstiltak, grusuttak fra vassdrag, vannforsyning, vannuttak til fiskeoppdrett, jordvanning eller andre formål avgjøres av NVE.

Andre viktige oppgaver for NVE er å føre tilsyn med fysiske tiltak i vassdrag, særlig med hensyn på sikkerheten ved dammer, trykkrør m.v., men også når det gjelder miljømessige krav til utførelsen av tiltak. Overvåking av flomforhold generelt, flomvarsling, planlegging og utføring av forbyggingsarbeider er også viktige oppgaver for NVE. Statlig støtte til forbyggingstiltak fordeles over NVEs budsjett.

NVE har i tillegg til en sentraladministrasjon i Oslo fem regionkontor (for tiden i Oslo, Tønsberg, Førde, Trondheim og Narvik) med oppgaver innenfor vassdrags­forvaltningen. Regionkontorene har særlig drevet med planlegging og gjennomføring av forbyggings- og senkingsarbeider, og har til dels utført disse i egen regi. Etter hvert har regionkontorene begynt å utføre visse tilsynsoppgaver, både når det gjelder teknisk damtilsyn og med hensyn til om konsesjonærer overholder fastsatte vilkår vedrørende natur og miljø. Det er dessuten regionkontorene som behandler planer etter plan- og bygningsloven og ivaretar statens innsigelsesadgang i saker av betydning for vassdragene.

c) Miljøverndepartementet

Miljøverndepartementet (MD) har et overordnet ansvar for helhetsvurderinger og samordning av forvaltningen av naturressurser, herunder vannressursene. På denne bakgrunn har MD ansvar for Samlet plan for vassdrag og avgir uttalelse i forbindelse med kraftutbygging og andre inngrep i vassdrag, i tillegg til behandling av slike saker etter de lover departementet selv forvalter. MD har videre overordnet ansvar for naturvern, friluftsliv, vilt og ferskvannsfisk, forurensningsvern, kulturminnevern og fysisk planlegging.

MD har et overordnet ansvar for råvannsforsyningen og har i den forbindelse bl.a. initiert gjennomføringen av en større kartlegging av grunnvannsressurser og -kvalitet med sikte på å øke bruken av grunnvann (GIN-prosjektet). Med sikte på å minke konfliktgraden i vassdrag, stimuleres det videre til utarbeidelse av flerbruksplaner for vassdrag hjemlet i plan- og bygningsloven. Det gis også tilskudd til en rekke tiltak for å tilrettelegge friluftsområder, redusere vannforurensning, bevare stedegne fiskearter, bevare vassdrags­tilknyttede kulturminner m.v.

Myndigheten til å treffe avgjørelser i enkeltsaker iht. de lover MD forvalter er i stor grad delegert til direktoratsnivå eller til fylkesmannen. Henholdsvis MD og direktoratene vil være klageinstans i slike saker.

d) Statens forurensningstilsyn

Statens forurensningstilsyn (SFT) er MDs faglige rådgiver i forurensningsspørsmål. SFT avgir derfor uttalelse i saker vedrørende fysiske inngrep og annen aktivitet, bl.a. knyttet til vassdrag.

SFT behandler søknader etter forurensningsloven om tillatelse til utslipp fra industrien og har dessuten faglig instruksjonsmyndighet over fylkesmennenes miljøvernavdelinger forsåvidt gjelder kraftutbygging og vassdrags­reguleringer, landbruksforurensninger, kommunale utslipp, avfall, enkelte typer småindustri, fiskeoppdrett og planlegging etter plan- og bygningsloven. SFT er klageinstans for vedtak fattet av fylkesmannen etter forurensningsloven.

e) Direktoratet for naturforvaltning

Direktoratet for naturforvaltning (DN) er MDs faglige rådgiver i naturforvaltningsspørsmål. Direktoratet avgir derfor uttalelse i saker om fysiske inngrep i vassdrag, f.eks. i forbindelse med kraftutbygging, og foreslår konsesjonsvilkår av hensyn til naturvern, vilt-, fiske-, og friluftlivsinteresser. DN er delegert betydelig myndighet til å treffe vedtak i medhold av lovgivning om naturforvaltning, og er klageinstans for enkeltvedtak truffet av fylkesmannen. Direktoratet har dessuten faglig instruksjonsmyndighet over fylkesmennenes miljøvernavdelinger innenfor naturforvaltningssektoren.

f) Riksantikvaren

Riksantikvaren er MDs faglige rådgiver i kulturminneforvaltningsspørsmål og avgir derfor uttalelse i kraftutbyggingssaker og andre vassdrags­saker der kulturminner blir berørt. Riksantikvaren er delegert myndighet etter kulturminneloven.

g) Helsemyndighetene

Sosial- og helsedepartementet ved Statens helsetilsyn har et overordnet ansvar for de helsemessige aspektene ved vannforsyning og drikkevann, og skal påse at vannforsyningen er hygienisk og helsemessig betryggende.

Statens institutt for folkehelse (Folkehelsa) godkjenner etter de någjeldende drikkevannsforskriftene vannverk som leverer vann til mer enn 1000 personer. Statens helsetilsyn er klageinstans for vedtak fattet av Folkehelsa. Den kommunale helsemyndighet godkjenner vannforsyning til institusjoner, serveringssteder m.v., og vannforsyningsanlegg som leverer vann til mer enn 20 husstander eller mer enn 100 personer. Den kommunale helsemyndighet fører også tilsyn med vannforsyningssystemer. Drikkevannsforskriftene er for tiden under revisjon.

Ved vedtakelsen av ny kommunelov 25. september 1992 nr. 107 ble kommunene tildelt mer ansvar, også med hensyn til egen organisering, og skal blant annet selv langt på vei avgjøre i hvilken utstrekning det skal benyttes faste utvalg med avgjørelsesmyndighet. Det er foretatt en gjennomgåelse av spesiallovgivningen for å gjennomføre tilsvarende prinsipper om kommunalt selvstyre der. I forslaget til nye drikkevannsforskrifter legges det derfor opp til at Folkehelsas godkjenningsmyndighet oppheves. Godkjenningsmyndigheten vil for fremtiden bli lagt til kommunen. Der vannforsyningssystemet berører flere kommuner, vil myndigheten bli lagt til fylkesmannen.

Statens Næringsmiddeltilsyn (SNT) er et kollegialt styringsorgan. SNT har hjemmel til å føre tilsyn med drikkevannskvalitet, jfr. næringsmiddell. § 1. I kgl. res. 29. april 1988 nr. 312 § 2 tredje ledd er det uttalt at SNT ikke har myndighet med hensyn til klausulering og regulering av forurensning av drikkevannskilder eller godkjenning av vannverk. SNTs tilsyn er begrenset til å gjelde kontroll med vann som næringsmiddel.

h) Kommunal- og arbeidsdepartementet

Kommunal- og arbeidsdepartementet har det overordnede ansvar for byggesaksreglene i plan- og bygningsloven, som til dels også omfatter vassdrags­tiltak. Departementet yter dessuten tilskudd til etablering av vannforsyningstiltak.

i) Landbruksmyndighetene

Landbruksdepartementet (LD) forvalter jordloven og er konsesjonsmyndighet etter den alminnelige konsesjonsloven i den utstrekning myndigheten ikke er delegert til fylkeslandbruksstyrer og kommuner. LD behandler også søknader om akvakulturanlegg etter fiskesykdomsloven.

Statens landbruksbank og fylkesmannen forvalter enkelte tilskudds- og låneordninger som gjelder tiltak av betydning for forholdene i vassdrag. Det gis blant annet støtte til tiltak som hindrer eller reduserer erosjon og arealavrenning fra jordbruksarealer, og til tekniske miljøtiltak.

Landbruksetatene er nylig omorganisert, jfr. St.meld. nr. 40 (1991-92) og Ot.prp. nr. 71 (1992-93). Fylkeslandbrukskontorene utgjør etter omorganiseringen en avdeling under fylkesmannen, og de kommunale landbruksetatene er innlemmet i den alminnelige kommuneforvaltningen. Administrasjonen av de statlige støtte- og låneordningene er også under omlegging.

j) Fiskeridepartementet

Fiskeridepartementet og underliggende organer, Fiskeridirektoratet og fiskerisjefene, behandler og avgjør akvakultursaker etter oppdrettsloven.

Tilrettelegging av vassdrag for ferdsel kan skje i medhold av havneloven, som administreres av Fiskeridepartementet og Kystdirektoratet. Myndigheten til å gjennomføre havnelovgivningen ligger for en stor del på de enkelte havnedistrikter.

5.3.2 Regionale og lokale myndigheter

a) Fylkesmannen

De statlige myndighetene på fylkesnivå har gjennomgått en betydelig utvikling de senere år. Fylkesmannsembetene er blitt tilført ressurser og overlatt myndighet i en rekke saker. Det er blant annet bygd ut egne miljøvernavdelinger underlagt fylkesmannen som har spesiell interesse i vannforvaltningssammenheng.

Fylkesmannen har forvaltningsansvar for spørsmål i tilknytning til forurensning, avfallshåndtering, naturvern, friluftsliv, ferskvannsfiske og ivaretakelse av miljøvernhensyn ved naturinngrep og i plansaker.

Myndighet etter forurensningsloven er delegert til fylkesmannen i en del saker, for eksempel til å gi tillatelse i medhold av forurensningsl. § 11 i forbindelse med forurensning forårsaket av større anleggsvirksomhet, tunnelarbeid, mindre vassdrags­tiltak som forbygging, grusuttak, vannverk, og når det gjelder heving og senking av vannstanden i vassdrag og innsjøer utenom vannkraftutbyggingssaker. Fylkesmannen er klageinstans for vedtak fattet av kommunale organer etter forurensningsloven.

Fylkesmannen har dessuten fått delegert myndighet etter naturvernloven, friluftsloven og lakseloven. Avgjørelsesmyndigheten i saker vedrørende ekspropriasjon til vannforsyningsformål i medhold av V §§ 17 og 18 og oreigningsl. § 2 nr. 42 og 47 er også delegert til fylkesmannen.

Rådgivning overfor fylkeskommune, kommuner og private som ønsker å sette i verk vassdrags­tiltak er et annet område for fylkesmannen, som også avgir uttalelser om hvorvidt tiltak behøver konsesjon etter V §§ 104-105.

Ved omorganiseringen av landbruksetatene ble fylkeslandsbrukskontorene, og dermed sekretariatet for fylkeslandbruksstyret, lagt til fylkesmannen som en egen landbruksavdeling.

b) Fylkeskommunene

Fylkeskommunen har ansvar for å utarbeide fylkesplaner etter plan- og bygningsloven, og er gjerne involvert i vannbruksplanlegging i samarbeid med kommuner m.v. Fylkeskommunene er også delegert myndighet etter kulturminneloven.

c) Kommunene

Kommunene har flere oppgaver innenfor dagens vannforvaltning.

De kommunale utvalg for helse- og sosialsaker skal etter drikkevannsforskriftene godkjenne vannforsyningen til institusjoner, serveringssteder m.v., og vannforsyningsanlegg som leverer vann til mer enn 20 husstander eller mer enn 100 personer, se 5.3.1 pkt. g).

Kommunene behandler også saker om enkeltutslipp av avløpsvann fra boliger og fritidsbebyggelse etter forurensningsloven og sørger for renovasjon.

Ved å bruke plan- og bygningslovgivningen kan kommunene langt på vei styre utviklingen i og ved mange vassdrag. I regulerte vassdrag og vassdrag som er forurenset er styringsmulighetene mer begrenset. Bruk av plan- og bygningsloven forutsetter dessuten ofte en avklaring i forhold til andre kommuner for større vassdrag.

Kommunenes tekniske etater har bygningsteknisk kompetanse og utfører oppgaver bl.a. innenfor vann- og avløpssektoren. Etter omorganiseringen av lanbruksetatene er også landbrukskontorene knyttet til kommuneadministrasjonen.

De fleste av landets kommuner har nå egne miljøvernrådgiverere, som ofte har naturfaglig bakgrunn. Dette er en relativt nyopprettet funksjon i kommunene, og oppgaver og prioritering varierer. Miljøvernrådgiverne fatter ikke avgjørelser i enkeltsaker, men fører tilsyn med miljøforholdene i kommunen, kommer med forslag til tiltak overfor de kommunale myndighetene og driver rådgivning overfor private.

5.4 Domstolene

Domstolene har som en hovedoppgave å løse tvister mellom private, og å føre kontroll med forvaltningens myndighetsutøving etter saksanlegg fra private. Domstolene er etter vassdrags­loven dessuten tillagt avgjørelsesmyndighet i en rekke saker. Det gjelder både i form av skjønnspreget forhåndskontroll som for eksempel etter V § 112 nr. 2 om et tiltak er i strid med allmenne interesser, og ekspropriasjonslignende hjemler vedrørende lovligheten av tiltak.

Saker etter vassdrags­loven skal i stor utstrekning behandles i form av rettslig skjønn ved domstolene eller ved lensmannsskjønn, jfr. V § 130 nr. 3.

Avgjørelser etter jordskifteloven har betydning i vassdrags­sammenheng. Jordskifteretten, som er en særdomstol for fast eiendom, har avgjørelsesmyndighet i slike saker.