0 Sammendrag / Summary

0.1 Sammendrag

Vassdrags­lovutvalget ble nedsatt ved kronprinsregentens res. 9. november 1990 etter tilråding fra det daværende Olje- og energidepartementet. Utvalget har hatt 12 medlemmer.

Utvalget legger frem forslag til en ny lov om vassdrag og grunnvann (vannressursloven). Den nye loven vil avløse vassdrags­loven av 1940 og et par mindre særlover. For å sikre en god tilpasning til lovverket ellers foreslås det visse endringer i 16 andre lover, bl.a. vassdrags­reguleringsloven, plan- og bygningsloven og lakseloven.

Lovforslaget innebærer en omfattende forenkling. Paragraftallet går ned fra 142 i gjeldende vassdrags­lov til 74 i lovutkastet. Forenklingen består for det første i at lovbestemmelsene i utkastet er gjort mer generelle enn vassdrags­lovens regler, og i liten grad er innrettet mot bestemte brukerinteresser. For det andre foreslås vassdrags­lovens særregler om tingsrettslige forhold, ekspropriasjon m.v. langt på vei erstattet av alminnelige lovregler, som i stor utstrekning er kommet til etter vassdrags­loven. For det tredje er de detaljerte reglene om fløting og ferdsel i gjeldende lov ikke videreført i lovutkastet. For det fjerde har utvalget foretatt en grenseoppgang mellom vannressursloven og annen lovgivning med sikte på å lette anvendeligheten og å unngå dobbeltbehandling.

Utvalgets lovforslag bygger på en gjennomgåelse av den utvikling som har funnet sted når det gjelder disponering av vassdrag og grunnvann. Utvalget drøfter særskilt Brundtland-kommisjonens anbefalinger om bærekraftig utvikling anvendt på vassdrags­forvaltning i Norge. Begrepet allmenne interesser søkes klargjort, og lovutkastet betyr på flere måter en styrking av de allmenne interesser i vassdrags­forvaltningen. Utvalget mener det er grunn til å tilstrebe en noe sterkere ressursorientering i lovgivningen om vassdrag og grunnvann, uten at det skal gjøre det nødvendig å gi avkall på sentrale verdier ved en brukerorientering. Utvalget har berørt spørsmålet om bruk av avgifter i vassdrags­forvaltningen, men har måttet avstå fra å vurdere konkrete lovforslag i den forbindelse.

I lovutkastets kap. I er det lagt vekt på å angi lovens formål og virkeområde klarere enn i gjeldende vassdrags­lov. Vassdrags­loven har ingen formålsparagraf, men utvalget finner det ønskelig med en innledende lovbestemmelse som slår fast at bruk og forvaltning av vassdrag og grunnvann skal skje på en samfunnsmessig forsvarlig måte. Et mindretall foreslår at det i formålsbestemmelsen gis mer direkte uttrykk for at forvaltningen av vassdrag og grunnvann skal være forsvarlig ut fra de grenser miljøet setter. Vannressursloven vil ha et videre virkeområde enn vassdrags­loven ved at den i langt større grad også har regler om grunnvann. Når det gjelder vassdragene, gjøres det klart at lovens regler gjelder selve det vanndekkede areal, og dessuten bunn og bredder inntil høyeste vanlige flomvannstand (tiårsflom) og enkelte andre vannløp.

Kap. II i lovutkastet inneholder en del alminnelige regler om vassdrag ved siden av de grunnleggende reglene om konsesjonsplikt og eierrådighet. Utvalget holder fast ved grunneierens rett til vassdrag på sin eiendom, slik det i dag fremgår av vassdrags­loven § 1, og foreslår samtidig en bestemmelse om forvalteransvar og aktsomhetsplikt ved disponering av vassdragene (utk. § 5). Konsesjonsordningen for vassdrags­tiltak vil være det viktigste virkemidlet for å styre bruken av vassdragene. Dette er en videreføring av den praksis som har utviklet seg etter vassdrags­loven. Konsesjonsplikten er i utgangspunktet avgrenset etter tilsvarende kriterier som gjeldende vassdrags­lov, men det foreslås at også risiko for skade og ulempe for private interesser kan utløse konsesjonsplikt. Det er dessuten tatt med en hjemmel til å kreve konsesjonsbehandling av tiltak i nedbørfeltet hvis de kan ha påtakelige virkninger for vassdraget. Et mindretall foreslår at konsesjonsplikten avgrenses ved kriteriene skade eller ulempe for vassdragets naturlige funksjon eller aktuell utnytting av vassdraget. Nabovirkninger av vassdrags­tiltak skal vurderes som ledd i konsesjonsbehandlingen, eller – om tiltaket ligger under terskelen for konsesjonsplikt – ut fra aktsomhetsplikten etter utk. § 5.

Utvalget foreslår at en grunneiers særrett til å ta ut vann på bekostning av andre allmenne eller private interesser i vassdraget blir begrenset til husholdning og husdyr. Utvalget foreslår dessuten hjemmel for at vassdrags­myndigheten kan fastsette regler om prioritering mellom vannuttak til ulike formål i knapphetssituasjoner. Et mindretall foreslår at også jordvanning skal være prioritert i slike situasjoner. Allemannsretten i vassdrag foreslås opprettholdt omtrent som nå, men med en styrking av grunneiernes stilling i forhold til motorisert ferdsel i vassdraget.

De nye generelle bestemmelsene som særlig vil ha betydning for den fremtidige utvikling og tilstand i vassdragene, er utk. § 6 annet ledd om at avløp for nedbør fortrinnsvis bør skje gjennom infiltrasjon i grunnen, § 11 om bevaring av kantvegetasjon og § 10 om minstevannføring i vassdrag. Mens den førstnevnte bestemmelsen især tar sikte på å hindre flom- og forurensningsproblemer, har bestemmelsen om kantvegetasjon i tillegg betydning for bevaring av dyreliv og et variert landskap. Reglene om minstevannføring skal særlig sikre overlevelse av de plante- og dyrearter som naturlig forekommer i vassdragene, men kan også være av betydning for vannkvalitet, grunnvannsforhold og landskap. Et mindretall går inn for at de generelle reglene om minstevannføring ikke skal gjelde i forhold til vassdrags­reguleringer og kraftutbygging med midlere årsproduksjon over 40 GWh.

De nærmere reglene om konsesjon til vassdrags­tiltak finnes i utkastets kap. III. Utvalget går inn for at alle spørsmål om konsesjonsmessige forhold, også avgjørelse om hvorvidt det foreligger konsesjonsplikt og om omgjøring, skal avgjøres av forvaltningen i stedet for ved skjønn. Adgangen til å fastsette konsesjonsvilkår er spesifisert sterkere enn i vassdrags­loven, særlig med tanke på miljøhensyn. Forslaget til omgjøringsregler i utk. § 27 går lengre enn etter gjeldende vassdrags­lov, og et mindretall ønsker at omgjøringsregelen også skal gi adgang til å tilbakekalle en konsesjon i visse tilfelle. Forholdet mellom reglene i vassdrags­reguleringsloven og vannressursloven klargjøres i utk. § 17, hvor det regnes opp hvilke bestemmelser i loven som ikke gjelder for vassdrags­reguleringer, og hvilke bestemmelser i vassdrags­reguleringsloven som gjelder for kraftutbyggingstiltak med midlere årsproduksjon over 40 GWh. Det oppstilles i liten utstrekning bestemte krav til saksbehandlingen i lovutkastet, da loven vil kunne omfatte mange forskjellige slags tiltak og saksbehandlingen bør tilpasses tiltakets omfang.

Utk. § 20 om samlet planlegging tar sikte på å klargjøre forholdet mellom konsesjonsbehandling etter vannressursloven og planlegging etter plan- og bygningsloven. Utvalget går inn for at rettslig bindende vannbruksplaner bør behandles etter reglene i plan- og bygningsloven. Flertallet går inn for at rettslig bindende planer etter plan- og bygningsloven skal være bindende også i forhold til vedtak etter vannressursloven, og at slike planer i visse tilfelle kan erstatte konsesjon etter vannressursloven. Et mindretall mener at konsesjon etter vannressursloven skal gå foran planer etter plan- og bygningsloven, og at det ikke bør være adgang til å gjøre unntak fra konsesjonsplikten i slike planer. Et annet mindretall vil skille mellom rettslig bindende planer vedtatt før og etter konsesjonsvedtak, slik at de førstnevnte er bindende, og mener som det andre mindretallet at plan ikke i noe tilfelle bør kunne erstatte konsesjon.

Kap. IV om særskilte tiltak i vassdrag eller nedbørfelt inneholder til dels nye regler som gir bedre beskyttelse for vassdragene som biotop og landskapsmessig element. Reglene tar også sikte på å gi en klarere avgrensning av konsesjonsplikten for en del mindre vassdrags­tiltak. Regelen om at fløting kan bli konsesjonspliktig etter utk. § 31 når det ikke har skjedd fløting i vassdraget på minst ti år, er ny, og foreslås av hensyn til andre forhold og tiltak som har etablert seg i mellomtiden. Større forbyggingstiltak og lukking av vassdrag vil være konsesjonspliktig etter utk. §§ 33 og 34. Det oppstilles dessuten generelle krav til utførelse av forbygninger, samtidig som vassdrags­myndigheten gis hjemmel for å gjenåpne vassdrag som er lukket. Grunneieren vil i så fall ha krav på erstatning for tap i form av uinntjente investeringer i forbindelse med lukking. Et mindretall går inn for at grunneieren skal få erstatning etter vederlagslovens regler i slike tilfelle. De fleste masseuttak fra vassdrag og større tørrleggingstiltak som berører myr og visse andre våtmarksområder vil være meldepliktige etter utk. §§ 32 og 35. Vassdrags­myndigheten skal innen en måned ta stilling til om slike tiltak må konsesjonsbehandles.

Utk. kap. V inneholder forslag til nye regler om fellestiltak og kostnadsfordeling, som dels er forenklet i forhold til vassdrags­lovens regler, og dels går noe lengre i å angi rammene for kostnadsfordeling i mangel av avtale mellom partene.

Reglene som foreslås i utk. kap. VI om vernede vassdrag er nye i vannressursloven. Lovutkastet legger opp til en differensiert forvaltning av vassdrag som er vernet mot kraftutbygging ved Stortingets vedtak om verneplaner for vassdrag – etter naturvernloven, vannressursloven eller plan- og bygningsloven. Det er vannressurslovens regler, med særreglene i kap. VI, som vil gjelde dersom ikke noe annet blir fastsatt. Gjennomgående innebærer særreglene at terskelen for konsesjonsplikt vil være lavere i vernede vassdrag enn ellers, f.eks. vil alle forbyggings- og lukkingstiltak være meldepliktige, med adgang for vassdrags­myndigheten til å kreve konsesjonsbehandling. Vurderingen av om konsesjon skal gis eller ikke vil også være strengere for tiltak i vernede vassdrag. Vassdrags­myndigheten kan også gjøre vedtak om reetablering av kantvegetasjon langs vernede vassdrag. Et mindretall går inn for at grunneierne i så fall skal ha erstatning etter vederlagslovens regler. Utvalget foreslår også en ny bestemmelse i naturvernloven § 11 a med sikte på å etablere et sterkere vern for enkelte vassdrag og vassdrags­strekninger.

Reglene om sikring mot skade fra vassdrags­tiltak i kap. VII går lengre enn det som følger av gjeldende vassdrags­lov, men tar utgangspunkt i en videreføring av dagens praksis basert på funksjonskrav og internkontroll. Loven inneholder ikke forslag til detaljerte regler, som heller bør fastsettes i forskrifter etter loven. Utk. § 45 første ledd første punktum inneholder en ny hjemmel for at vassdrags­myndigheten erstatningsfritt kan gi tiltakshavere pålegg i faresituasjoner, mens annet punktum pålegger vassdrags­myndigheten vedlikeholdsplikt for farlige anlegg dersom den ansvarlige åpenbart er ute av stand til å sørge for nødvendig vedlikehold. Vassdrags­myndighetens utgifter i denne forbindelse kan gå inn i beregningsgrunnlaget for tilsynsgebyr.

Forslaget til regler om nedlegging i utk. kap. VIII avviker en del fra reglene i gjeldende vassdrags­lov. Nedlegging vil være konsesjonspliktig dersom den kan føre til påtakelig skade og ulempe for allmenne eller private interesser. Regelen om oppløsning av fløtingsforeninger er ny, og skal bidra til en ryddig avvikling av fløtingen i vassdrag der det er aktuelt.

I utk. kap. IX er de viktigste nye reglene om grunnvann samlet. I følge utk. § 49 er en overflateeiers rådighet over grunnvannet begrenset til det som er naturlig for virksomhet det er vanlig å drive på slike eiendommer. Rådighet over grunnvann utover dette tilligger staten. Et mindretall i utvalget går i stedet inn for en bestemmelse om at grunnvannet tilhører eieren av den grunn der grunnvannet befinner seg, uten å ta standpunkt til hvor langt ned i undergrunnen eiendomsretten strekker seg. Rådighet over grunnvann må etter begge alternativer utøves uten å komme i strid med de generelle reglene om minstevannføring (§ 10), vannuttak (§ 13 annet ledd) og tørrlegging (§ 35). Regler om konsesjonsplikt for uttak og annen påvirkning av grunnvann kan fastsettes i medhold av utk. § 50. Etter flertallets forslag vil dessuten rådighet over grunnvann som tilligger staten være konsesjonspliktig. Flere av lovens øvrige regler vil også gjelde grunnvann, f.eks. kap. V om fellestiltak og kap. XII om tilsyn.

Reglene om objektivt erstatningsansvar for skade i gjeldende vassdrags­lov foreslås samlet og videreført i utk. kap. X, med unntak av regelen om objektivt ansvar for avløpsledninger som foreslås tatt inn i forurensningsloven. I utk. § 54 første ledd innføres en tålegrense tilsvarende grannelovens for skade og ulempe voldt av tillatte vassdrags­tiltak. Bestemmelsen i § 54 annet ledd om erstatning for skade og ulempe mht. utøving av allemannsretter er også ny og i tråd med forurensningslovens regler.

De nye reglene om ekspropriasjon og erstatning for ekspropriasjon representerer en vesentlig forenkling i forhold til gjeldende vassdrags­lov. Utk. § 25 første ledd gir adgang til å iverksette vassdrags­tiltak med konsesjon uten særskilt ekspropriasjonsvedtak. Et mindretall ønsker ikke at konsesjoner etter vannressursloven skal ha ekspropriasjonsvirkning. Flertallet foreslår også at en tiltakshaver kan bli fritatt for å begjære skjønn dersom det må påregnes at tiltaket ikke vil volde tap eller skade. Nødvendige ekspropriasjonshjemler foreslås for øvrig ved tilføyelser i oreigningsloven § 2, og uten de særvilkår som i mange tilfelle finnes i ekspropriasjonshjemlene i vassdrags­loven. Det vil i den forbindelse være nødvendig å gi en supplerende forskrift om ekspropriasjonsadgang for private etter oreigningsloven. Særregelen om ekspropriasjon av rådighetsinnskrenkninger i V § 18 foreslås ikke videre­ført, men blir avløst av en ny bestemmelse i pbl. § 20-6 tredje ledd, og vanlige erstatningsregler. Et mindretall foreslår i stedet at rådighetsinnskrenkninger i forbindelse med vannforsyningstiltak eksproprieres i medhold av oreigningsloven § 2 nr. 47.

Det følger av utk. kap. XI at de vanlige reglene i oreigningsloven og vederlagsloven vil gjelde også for ekspropriasjon etter vannressursloven. I den utstrekning det finnes tilsvarende regler i vassdrags­reguleringsloven, foreslås også endringer her. Et mindretall ønsker å beholde særreglene om årlige erstatninger og om 25 % tillegg på erstatningsbeløpene ved ekspropriasjon til vannkraftproduksjon. Den spesielle regelen om etterskjønn i V § 136 nr. 1 foreslås avløst av en ny § 57 om rett til å kreve erstatning for senskader ved vanlig søksmål. Det foreslås dessuten endrede kriterier for avgrensning av hvilke senskader som kan kreves erstattet.

Reglene om tilsyn med vassdrag i kap. XII er endret en del i forhold til gjeldende vassdrags­lov, og omfatter også grunnvann så langt de passer. Det gis bl.a. klare hjemler for å gi forskrifter om internkontroll og fastsetting av gebyr for tilsyn.

Utk. kap. XIII inneholder for det meste nye viktige regler for å sikre gjennomføring av loven og vedtak i medhold av loven. Vassdrags­myndigheten får klar hjemmel til å gi pålegg om retting av forhold i strid med loven, og tvangsmulkt og umiddelbar iverksetting kan benyttes som sanksjonsmiddel for å sikre etterlevelse.

Disse sanksjonsreglene må ses i sammenheng med de nye reglene om straff i kap. XIV , som i større utstrekning enn dagens straffebestemmelser vil kunne bidra til at lovens regler følges. Det vil være straffbart å iverksette tiltak uten nødvendig konsesjon eller uten å ha sendt pliktig melding. Det samme gjelder unnlatelse av å etterkomme pålegg, og overtredelse av en del av de generelle bestemmelsene i loven.

I forbindelse med kap. XV om administrative bestemmelser, kan det nevnes at loven overlater til Kongen å fastsette hvem som er vassdrags­myndighet og hvem som kan treffe vedtak etter loven. Loven gir dessuten hjemmel for at kommunen kan være vassdrags­myndighet, og få myndighet etter vannressursloven.

Utk. kap. XVI inneholder bl.a. regler om forholdet til eldre tiltak, som i utgangspunktet vil kunne fortsette sin virksomhet etter vannressurslovens ikrafttreden, selv om lovens regler stort sett gjøres gjeldende også for bestående virksomhet. Eldre tiltak uten konsesjon kan innkalles til konsesjonsbehandling etter utk. § 71. Et mindretall ønsker ikke at innkallingsadgangen skal omfatte konsesjonsfrie kraftutbyggingstiltak. Flertallet foreslår en tilsvarende hjemmel for å innkalle eldre reguleringstiltak til konsesjonsbehandling i vregl. § 26 nr. 4.

Utvalget foreslår at Kongen får fullmakt til å fastsette i hvilken utstrekning loven skal gjelde for Svalbard, Jan Mayen og bilandene Bouvetøya, Peter I's øy og Dronning Maud Land. Fullmakten bør også gi adgang til å fastsette avvikende regler. Loven skal gjelde for grensevassdrag så langt det er forenlig med særskilt lovgivning eller konvensjoner om grensevassdragene.

0.2 Summary

On the recommendation of what was then the Ministry of Petroleum and Energy, a committee was appointed to review the Watercourses Act by Crown Prince Regent's Decree of 9 November 1990. The committee had twelve members.

The committee has now submitted a draft bill for an Act relating to Watercourses and Ground Water (Water Resources Act). The new act will replace the 1940 Watercourses Act and some other special legislation. In order to coordinate this Act as well as possible with other legislation, certain amendments have been proposed to other acts, including the Watercourse Regulation Act, the Planning and Building Act and the Act relating to Salmonids and Fresh-water Fish etc.

Compared with the Watercourses Act, the draft bill is considerably simplified and the number of sections has been reduced from 142 in the current act to 74. Firstly, the provisions of the bill have been formulated in a more general manner than the provisions of the Watercourses Act, and they are to a lesser extent directed at specific user interests. Secondly, it is proposed that the specific provisions of the Watercourses Act relating to property law matters, expropriation, etc. should largely be replaced by general statutory provisions, most of which have been introduced since the Watercourses Act entered into force. Thirdly, the detailed provisions of the current Act relating to timber floating and water traffic have not been retained in the draft bill. Fourthly, the committee has defined the scope of the Water Resources Act in relation to other legislation with a view to facilitating its application and avoiding a situation where a matter must be dealt with pursuant to more than one act.

The draft bill submitted by the committee is based on a review of the developments that have taken place as regards the management of watercourses and ground water. The committee discusses how the recommendations of the Brundtland Commission relating to sustainable development may be applied to the use and management of freshwater resources in Norway. An attempt is made to clarify the concept of public interest, and in several ways, the bill strengthens the influence of public interest in water resources management. The committee is of the opinion that the legislation relating to watercourses and ground water should be made rather more resource-oriented, but that this should not make it necessary to renounce its essentially valuable user-oriented aspects. The committee has considered the use of charges in watercourse management, but has not been able to evaluate specific proposals for legislation in this connection.

In Chapter I of the draft bill, it has been considered important to specify the objective and scope of the Act more clearly than in the current Watercourses Act, which does not include a provision defining its objective. The committee considers that the Act should include an introductory provision stating that watercourses and ground water shall be used in accordance with the interests of society. A minority of the committee proposes that this provision should also state more directly that the management of watercourses and ground water shall be based on sound environmental principles. The Water Resources Act will have a wider scope than the Watercourses Act since it includes provisions relating to ground water to a much greater degree. As regards watercourses, it is made clear that the provisions of the bill apply to the area actually covered by water with appurtenant beds and banks up to the highest normal floodwater level (10-year flood), as well as to certain other water channels.

Chapter II of the draft bill contains a number of general provisions on watercourses as well as the basic provisions relating to the requirement for a licence and to rights of ownership. The committee upholds the landowner's right to the watercourses on his property, as set out in section 1 of the current Watercourses Act. In section 5 of the bill, a new provision concerning management responsibilities and the duty of care in administering watercourses is also proposed. The licensing system for works done to watercourses will be the most important instrument for controlling the use of watercourses. This is a continuation of the practice that has developed pursuant to the Watercourses Act. The criteria for determining when a licence is required are generally the same as those in the Watercourses Act, but it is proposed that damage or inconvenience to private interests should also be grounds for requiring a licence. The bill also authorizes the requirement of licensing of works done to the catchment area if these may have a significant impact on the watercourse. A minority of the committee proposes that the criteria for the licensing requirement should be formulated as to whether there is a risk of damage or inconvenience to the natural functions of the watercourse or its current uses. Effects of works done to watercourses in the neighbourhood are to be evaluated as part of the licensing process, or if such works are below the minimum for which a licence is required, on the basis of the duty of care pursuant to section 5 of the bill.

The committee proposes that the landowner's specific right to remove water to the detriment of other public or private interests should be restricted to the amount required for his household and domestic animals. The committee also proposes that the water authority should be legally authorized to prescribe rules of priority for the removal of water for different purposes in the event of a water shortage. A minority proposes that irrigation should also be given priority in such situations. The right of public access to watercourses is retained more or less in its present form in the bill, but the position of the landowner vis-à-vis motorized traffic on watercourses is strengthened.

The more general provisions that will be of particular importance for developments and conditions in watercourses in the future are the second paragraph of section 6 of the bill, which prescribes that precipitation should as a general rule be allowed to drain away by infiltration of the soil, section 11 concerning the conservation of waterside vegetation and section 10 concerning the minimum permitted rate of flow in watercourses. The first of these provisions is primarily designed to prevent flooding and pollution problems, whereas the second is also of importance for the conservation of the fauna and a varied landscape. The provisions relating to the minimum rate of flow are primarily intended to ensure the survival of the natural flora and fauna of watercourses, but may also be important in relation to water quality, ground water and the landscape. A minority of the committee proposes that the provisions relating to the minimum rate of flow should not apply vis-à-vis watercourse regulation and hydroelectric development schemes where mean annual production exceeds 40 GWh.

More detailed provisions concerning licences for works done to watercourses are included in Chapter III of the draft bill. The committee proposes that all matters concerning licences and related issues, including the question of whether a licence is required and cases concerning the reversal of decisions, shall be settled by administrative procedure instead of by court assessment. The power to prescribe conditions for licences is more clearly specified than in the Watercourses Act, especially with regard to environmental considerations. The provisions relating to the reversal of decisions in section 27 of the bill have a wider scope than those in the current Watercourses Act, and a minority of the committee also wishes these provisions to allow the revocation of licences in certain cases. The relationship between the provisions of the Act concerning the Regulation of Watercourses and the Water Resources Act is clarified in section 17 of the draft bill, which lists those provisions of the Act that do not apply to the regulation of watercourses, as well as the provisions of the Act concerning the Regulation of Watercourses which apply to hydroelectric schemes where mean annual production exceeds 40 GWh, even if the project does not involve watercourse regulation. In general, the bill does not set out specific requirements for the administrative procedure to be followed, since the Act may apply to a wide variety of measures, and since the procedural requirements should be adjusted to the scope of the measure in question.

Section 20 of the draft bill, concerning overall planning, is intended to clarify the relationship between licensing procedures pursuant to the Water Resources Act and planning procedures pursuant to the Planning and Building Act. The committee recommends that legally binding water use plans should be dealt with pursuant to the Planning and Building Act. A majority also recommends that legally binding water use plans pursuant to the Planning and Building Act should be binding vis-à-vis decisions made pursuant to the Water Resources Act. In the opinion of a minority, licences issued pursuant to the Water Resources Act should have priority over plans drawn up pursuant to the Planning and Building Act, and there should be no power to grant exemptions from the licensing requirement in such plans. Another minority recommends that a distinction should be made between legally binding plans adopted before and after licensing decisions, so that the former are binding, and agrees with the first minority that a plan should never be permitted to replace a licence.

Chapter IV on special works done to watercourses and catchment areas includes a number of provisions, some of them new, which provide better protection for watercourses as biotopes and landscape elements. The provisions are also intended to delimit the licensing requirement for small-scale works done to watercourses more clearly. The provision that timber floating operations may require a licence pursuant to section 31 of the bill if no timber floating has taken place for the last ten years is new, and it is proposed in order to take account of other circumstances that have arisen or works that have been done in the meantime. Large-scale construction of embankments and closure of watercourses will require a licence pursuant to sections 33 and 34. These sections also set out general requirements for the construction of embankments and authorize the water authority to reopen watercourses that have been closed. In such cases, the landowner will be entitled to compensation for actual loss of investments due to the closure. A minority recommends that the landowner should be compensated pursuant to the provisions of the Act relating to Compensation for Expropriation of Real Property in such cases. The requirement for notification pursuant to sections 32 and 35 of the draft bill will apply in most cases of dredging from watercourses or large-scale drainage measures affecting bogs and certain other types of wetlands. The water authority shall in the course of one month determine whether such measures shall be subject to licensing procedures.

Chapter V of the draft bill contains proposals for new provisions relating to joint measures and the distribution of costs. These have been simplified to a certain extent compared with the provisions of the Watercourses Act, and they specify further the limits for the distribution of costs in cases where there is no agreement between the parties.

The provisions relating to protected watercourses in Chapter VI of the bill are new in the Water Resources Act. The bill provides for differentiated management of the watercourses which have been protected by plenary decision of the Storting against hydroelectric development. The legal protection of a watercourse will vary according to whether it will be protected pursuant to the Nature Conservation Act, the Water Resources Act or to the Planning and Building Act. The provisions of the Water Resources Act and the specific provisions of Chapter VI will apply unless otherwise prescribed. As a general rule, the specific provisions of Chapter VI mean that the requirement for licensing will apply to works of more limited scope in protected watercourses than elsewhere: for example, the notification requirement will apply to all embankment and closure schemes, and the water authority may decide that such measures shall be subject to licensing procedures. Stricter criteria will be used to evaluate whether or not a licence is to be granted in the case of works in protected watercourses.

The water authority may also make decisions on the re-establishment of waterside vegetation along protected watercourses. A minority of the committee proposes that in such cases, the landowners shall be entitled to compensation pursuant to the provisions of the Act relating to Compensation for Expropriation of Real Property. The committee also proposes that a new provision should be added to the Nature Conservation Act (as section 11a) with a view to providing stricter protection for certain watercourses and sections of watercourses.

The provisions of Chapter VII relating to safeguards against damage from works done in watercourses have a wider scope than those of the current Watercourses Act, but are based on a continuation of present practice based on functional standards and internal control. The draft bill does not include proposals for detailed rules: it would be more appropriate to prescribe these in regulations pursuant to the Act. The first sentence of the first paragraph of section 45 of the draft bill contains a new provision authorizing the water authority to order those responsible for works to take appropriate steps in dangerous situations without being entitled to compensation. The second sentence makes the water authority responsible for the maintenance of dangerous constructions if the person responsible is clearly unable to arrange for the necessary maintenance. The expenses incurred by the water authority in this connection may form part of the basis for calculating the inspection fee.

The proposed provisions relating to the removal of constructions in Chapter VIII differ somewhat from those in the current Watercourses Act. A licence is required for such removals if they may result in appreciable damage or inconvenience to public or private interests. The provisions on the dissolution of timber-floating associations are new, and are intended to facilitate orderly phasing out of timber floating operations where appropriate.

Chapter IX of the draft bill contains the most important new provisions relating to ground water. According to section 49, the surface owner's rights to ground water are restricted to what is natural for the types of activity that normally take place on such properties. Any further rights to ground water belong to the state. In the opinion of a minority of the committee, the ground water should belong to the owner of the land above the ground water, without determining, however, how far below the surface the rights of ownership apply. According to either alternative, ground water rights must not be exercised in contravention of the general provisions relating to the minimum permitted rate of flow (section 10), removal of water (section 13, second paragraph) and drainage measures (section 35). Rules requiring the issuing of a licence for water removal and other activities that affect the ground water may be laid down pursuant to section 50 of the bill. According to the majority proposal, exercising rights to ground water belonging to the state will also require a licence. Various other provisions of the Act will also apply to ground water, e.g. Chapter V concerning joint measures and Chapter XII on inspection.

The provisions of the current Watercourses Act relating to strict liability for damages are included in Chapter X of the draft bill, with the exception of the provision relating to strict liability for sewage pipes, which the committee proposes should be transferred to the Pollution Control Act. The first paragraph of section 54 introduces a tolerance limit, similar to that of the Neighbours Act, on what may be considered to be unreasonable or unnecessary damage or inconvenience caused by permitted works done to watercourses. The provision of the second paragraph of section 54 concerning compensation for damage and inconvenience affecting the exercise of rights of public access is also new and is in keeping with the provisions of the Pollution Control Act.

The provisions relating to expropriation and compensation for expropriation have been considerably simplified compared with those of the current Watercourses Act. According to the first paragraph of section 25 of the draft bill, works may be initiated in a watercourse once a licence is granted even though a separate decision concerning expropriation has not been made. A minority does not wish licences issued pursuant to the Water Resources Act to have the same effect as expropriation. The majority also proposes that the person responsible for the works may be exempted from applying for a court assessment if it is to be expected that the works will not result in losses or damage. Apart from this, it is proposed to authorize expropriation as necessary by additions to section 2 of the Act relating to Expropriation of Real Property, without the special conditions that are frequently included in the provisions relating to expropriation in the Watercourses Act. In this connection, it will be necessary to lay down supplementary regulations on the power of private individuals to expropriate pursuant to the Act relating to Expropriation of Real Property. The special provisions of section 18 of the Watercourses Act relating to restrictions on property use in a water supply area are not retained in the bill, but are replaced by a new provision in the third paragraph of section 20-6 of the Planning and Building Act and general rules of compensation. A minority proposes that such restrictions should be laid down by way of expropriation pursuant to section 2, item 47, of the Act relating to Expropriation of Real Property.

Chapter XI makes it clear that the general provisions of the Act relating to Expropriation of Real Property and the Act relating to Compensation for the Expropriation of Real Property also apply to expropriation pursuant to the Water Resources Act. Amendments to the Watercourse Regulation Act are also proposed to the extent that it contains corresponding provisions. A minority wishes to retain the special provisions concerning annual compensation and a 25 per cent supplement to the amount of compensation in the case of expropriation for the purpose of hydroelectric production. It is proposed to replace the special provision of section 136, subsection 1, in the Watercourse Act relating to subsequent court assessment, with a new section 57 relating to the right to request compensation for delayed damage by means of ordinary legal action. Different criteria for determining the types of delayed damage for which compensation may be claimed are also proposed.

The provisions of Chapter XII relating to inspection of watercourses also differ from those in the current Watercourses Act, and apply to ground water as well if appropriate. They authorize the water authority to prescribe regulations on internal control and the fixing of inspection fees.

Chapter XIII of the bill consists mainly of important new provisions to ensure the implementation of the Act and of decisions made pursuant thereto. The water authority is clearly empowered to order the remedying of matters that are in contravention of the Act, and coercive fines and immediate implementation of measures may be used as sanctions to ensure compliance.

These provisions must be viewed together with the new provisions relating to penalties in Chapter XIV. These will help to enforce compliance with the Act more than the corresponding provisions of the current Watercourses Act. It will be a criminal offence to initiate works without the necessary licence or without providing the required notification. The same applies to failure to comply with orders from the water authority as well as to contravention of some of the general provisions of the Act.

As regards Chapter XV, relating to administrative provisions, it should be noted that the King may prescribe who is the water authority and who may make decisions pursuant to the Act. There is also a provision that a municipality may be appointed as the water authority, and be empowered pursuant to the Water Resources Act.

Chapter XVI of the draft bill includes provisions relating to works done before its entry into force, which as a general rule will be permitted to continue after the entry into force of the Water Resources Act, even though the provisions of the Act are generally made applicable to existing activities as well. Older works which are not licensed may be required to follow licensing procedures pursuant to section 71 of the bill. A minority is of the view that the power to require such procedures should not include hydroelectric development schemes that did not previously require a licence. The majority proposes that a similar provision authorizing a licensing requirement for already existing schemes should be added to section 26, subsection 4, of the Watercourse Regulation Act.

The committee proposes that the King should have the power to prescribe the extent to which the Act shall apply to Svalbard, Jan Mayen and to the dependencies of Bouvet Island, Peter I's Island and Dronning Maud Land. This should also include the power to lay down differing provisions. The Act shall apply to boundary rivers to the extent that this is compatible with other legislation or conventions concerning such watercourses.