27 Tilsyn – overvåking og etterfølgende kontroll

27.1 Oversikt

Når det gjelder tilsyn i forbindelse med vassdrags­lovgivningen, tenker en gjerne rent umiddelbart på den sikkerhetsmessige kontroll med planlegging, bygging, drift og vedlikehold av vassdrags­anlegg som utføres av tilsynsseksjonen i NVEs tilsyns- og beredskapsavdeling (tidligere vassdrags­tilsynet). I dette kapitlet brukes betegnelsen tilsyn på en noe annen måte; som en fellesbetegnelse på overvåking og etterfølgende kontroll.

Overvåking vil si undersøkelser og målinger av tilstanden når det gjelder vassdragene og grunnvannet generelt, og behandles i 27.2. Kontroll brukes om undersøkelser og målinger av vannstand, vannføring og tekniske anlegg i forbindelse med utførte inngrep i vassdrag, og behandles i 27.3.

Hvilke krav som stilles til sikkerhet behandles ikke i dette kapitlet. Sikkerhetskrav i forbindelse med vassdrags­tiltak ble omtalt i kap. 10.2.2. Reglene om forhåndskontroll, jfr. kap.13, omfatter også sikkerhetsmessige aspekter ved nye tiltak. Vedlikehold og sikkerhet for eksisterende tiltak er behandlet i kap. 15.2, og i forbindelse med nedlegging i kap. 16. Erstatningsansvar når tiltak medfører skade er behandlet i kap.18.

Spørsmål om vassdrags­myndighetens oppfølging av kontrolltiltak, og virkemidler i den forbindelse, drøftes i kap. 28.

27.2 Offentlig overvåking av tilstanden med hensyn til vassdrag og grunnvann

27.2.1 Overvåking av vassdrag og grunnvann

Det foregår en utstrakt offentlig overvåking av tilstanden i vassdragene og med grunnvannsforhold, selv om omfanget kan variere noe. Selve datainnsamlingen foretas gjerne av forvaltningen selv, eller av tiltakshavere etter pålegg fra myndighetene, f.eks. i konsesjoner eller i medhold av V § 11a.

NVE overvåker de hydrologiske forholdene mht. vassdrag og grunnvann generelt, særlig vannstand og vannføring i vassdrag og grunnvannsnivå. I vassdrag overvåkes også andre forhold, f.eks. isforhold, vanntemperatur og sedimenttransport. NVE driver dessuten overvåking av nedbørforhold, temperatur m.v., særlig med sikte på flomfare.

SFT driver en tilsvarende generell overvåking av utviklingen når det gjelder forurensning av vassdrag og grunnvann, jfr. forurl. § 48 som omtales i 27.2.2.

DN overvåker utviklingen i fiske- og viltbe­stander med tilknytning til vassdragene, særlig når det gjelder bestander av anadrom laksefisk og ferskvannskreps. Også enkelte ferskvannsbestander av fisk overvåkes. DN overvåker dessuten utviklingen i områder som kalkes for å motvirke skadeeffekter ved sur nedbør.

I 1992 fikk vassdrags­loven en ny § 11 a om innrapportering av resultater fra boring etter vann og grunnvannsundersøkelser til Norges Geologiske Undersøkelse (NGU). Denne oppgaveplikten har betydning for overvåkingen av grunnvannsressursene, og er omtalt nærmere i kap. 19.9.

27.2.2 Lovregler av betydning for overvåking av vannressurser

Det finnes enkelte lovregler om generell overvåking av tilstanden mht. vassdrag og grunnvann. Forurl. § 48 første ledd inneholder en bestemmelse om at forurensningsmyndigheten ved siden av kontroll med forurensende utslipp, også skal føre tilsyn med den alminnelige forurensningssituasjonen. Dette gjelder både vassdrag og grunnvann. V § 144 nr. 1 inneholder hjemmel for at Kongen kan etablere et generelt tilsyn med vassdrag, men bestemmelsen har ikke vært benyttet i praksis. En generell bestemmelse som betoner behovet for faktisk kunnskap om miljøforholdene er dessuten kommet inn i Grunnloven ved tilføyelsen av Grl. § 110 b i 1992.

En del mer spesielle bestemmelser kan også være av betydning for mulighetene til å drive slik overvåking.

V § 121 gir rett til å foreta måling og forundersøkelser, herunder oppsetting av merker, på andres eiendom i forbindelse med planlegging av vassdrags­tiltak. Det kan være tvilsomt om hjemmelen omfatter adgang til å drive generell overvåking. En lignende regel finnes i oreignl. § 4 for påtenkte ekspropriasjonsinngrep, og i pbl. § 102 om måling m.v. som er nødvendig for å gjennomføre lovens bestemmelser.

Signalloven 9. juli 1923 nr. 1 gir stat og kommuner rett til å utføre målearbeider, sette opp merker og apparater for vannstandsmålinger m.v., jfr. § 1. Loven gjelder generelt i forbindelse med alle arbeider i vassdragene, men må antas også å gi hjemmel for å utføre målinger som ikke tar sikte på konkrete tiltak, f.eks. generelle hydrologiske undersøkelser.

Adgangen til å pålegge undersøkelser i forbindelse med at det gis tillatelser til tiltak, som vi kommer tilbake til i 27.3.2, tar primært sikte på tiltakets virkninger, men vil ofte også ha interesse for den generelle overvåkingen.

Utvalget mener tilstanden og utviklingen i vassdrag og for grunnvann generelt bør overvåkes av offentlige myndigheter, og foreslår i utk. § 58 en bestemmelse om at vassdrags­myndigheten skal føre slikt tilsyn. I utk. § 61 foreslås en generell hjemmel for vassdrags­myndigheten til å sette opp vannmerker, måleapparater m.v. etter nærmere regler. Bestemmelsen er ikke som gjeldende V § 121 begrenset til undersøkelser i forbindelse med planlagte tiltak. I utk. § 62 foreslår vi en hjemmel for at vassdrags­myndigheten også kan foreta undersøkelser utover dette. Det skal bare betales erstatning til grunneieren dersom undersøkelsene volder skader og ulemper ut over det som man med rimelighet må finne seg i.

Når tilsynsmyndigheten kommer over uheldige forhold i forbindelse med sin generelle overvåking av vassdragene, uten at det kan knyttes til et vassdrags­anlegg, kan det være behov for å gripe direkte inn med reguleringer og pålegg. Hjemmelen i utk.§ 45 første ledd til å gi pålegg erstatningsfritt overfor tiltakshavere i alvorlige faresituasjoner har særlig betydning i denne forbindelse. Bestemmelsen er omtalt i kap. 22.7.3 i forhold til truende flomskader som nok er de mest aktuelle situasjonene for slike pålegg, selv om våren 1991 ga eksempel på betydelige tørkeproblemer ved Mjøsa og Øyeren.

27.3 Kontroll med tiltak

27.3.1 Innledning

Utgangspunktet er selvsagt at den enkelte er ansvarlig for å følge de aktuelle lover og regler som gjelder for vassdrags­tiltak og ved påvirkning av grunnvannsforholdene. En del vassdrags­tiltak og virksomhet i vassdrag blir likevel ansett som så viktige at virksomheten er underlagt offentlig kontroll.

Forurensningsmyndighetene fører tilsyn med at forurensning og avfallshåndtering skjer i lovlig former. Etter laksel. § 42 kan det føres oppsyn med lakse- og innlandsfiske. Det er opprettet offentlig tilsyn med fiske etter laks og sjøaure, men ikke for innlandsfiske for øvrig.

I det følgende behandler vi spørsmål av betydning for vassdrags­myndighetens kontroll med tiltak i vassdrag og påvirkning av grunnvann. Kontrollen kan ta sikte på om tiltaket tilfredsstiller de krav som stilles i lov, forskrift eller konsesjonsvilkår. vassdrags­myndighetens kontroll med tiltak har til nå særlig gått på sikkerhetsmessige forhold, men omfatter også miljømessige forhold etter hvert som slike hensyn blir tillagt større vekt ved utforming og drift av anlegg i vassdrag.

Dersom tilsynsmyndigheten ved sin kontroll finner mangler ved vassdrags­tiltak, må den ha mulighet for å gripe inn overfor den ansvarlige med pålegg m.v. Manglende oppfølging av pålegg kan ha konsekvenser for anleggseieren i form av tvangsmulkt, direkte gjennomføring for dennes regning, straff eller andre sanksjoner. Slike spørsmål drøftes i kap. 28.

27.3.2 Hjemmel for kontrolltiltak

V §§ 144-146 inneholder regler om tilsyn med anlegg i vassdrag. Lovbestemmelsene om tilsyn gjelder ikke bare slik etterfølgende kontroll med utførte tiltak som behandles i dette kapitlet, men omfatter også forhåndskontroll med tiltak som ikke er konsesjonspliktige.

V § 144 nr. 1 gir hjemmel for å fastsette forskrifter om offentlig tilsyn med vassdrags­anlegg generelt, uavhengig av eventuell konsesjonsplikt etter V §§ 104-105 og vassdrags­reguleringsloven. V § 144 nr. 2 angir hvilke anlegg utenfor selve vassdraget tilsynet kan omfatte. Det er alle innretninger som endrer vassføringen eller vassleiet. I kraftstasjoner er grensen satt ved de innretningene som fører vannkraften over på turbinakslen.

V § 144 nr. 3 pålegger anleggseieren opplysningsplikt overfor tilsynsmyndigheten, og gir hjemmel for å pålegge anleggseieren å foreta undersøkelser m.v. med sikte på anleggets soliditet. Vregl. § 12 nr. 13 annet ledd og pbl. § 33-9 gir videre adgang til å pålegge etterundersøkelser.

V § 145 nr. 1 inneholder en bestemmelse om meldeplikt for anlegg underlagt offentlig tilsyn, som er gjentatt og nærmere presisert i tilsynsforskriften § 5, se nedenfor. V § 145 nr. 2 har bestemmelser om melding og godkjenning av ansvarshavende for arbeidet, sml. pbl. § 98.

Etter forskrift 2. april 1982 nr. 595 (endret 10. januar 1992) er større dammer, trykkrør og stenge-/tappeorganer underlagt tilsyn. Forskriften omfatter både etablerte og nye anlegg. Forskriften omfatter på samme måte som V §§ 144-146 mer enn etterfølgende kontroll, idet den krever forhåndsgodkjenning av nye anlegg som ikke er konsesjonspliktige.

Forskriften omfatter alle dammer med mulighet for heving av vannstanden til et statisk vanntrykk ved dammen på minst 4 meter, eller som muliggjør magasinering av 0.5 mill. m³ vann eller mer, jfr. forskr. § 1 a. Også mindre dammer omfattes når de muliggjør heving av vannstanden til et statisk vanntrykk på minst to meter, magasinering av 10 000 m³ vann, og har en beliggenhet eller utførelse som kan medføre fare for liv eller eiendom eller ulempe for offentlige eller allmenne interesser, jfr. forskr. § 1 b.

Ved forskriftsendringen i 1992 ble virkeområdet utvidet til også å gjelde tilsyn med trykk­rør og stenge- og tappeorganer med nærmere spesifiserte dimensjoner og vanntrykk, jfr. forskr. § 1 c-g.

Anlegg som går inn under forskriften skal meldes til NVE for vurdering og godkjenning, jfr. forskr. § 5. Det skal også gis opplysninger om etablerte anlegg for registrering og sikkerhetsvurdering. Dersom tiltaket er underlagt tilsyn etter meddelt vassdrags­konsesjon eller tillatelse etter vassdrags­loven skal det ikke sendes særskilt melding. For slike tiltak foretas den sikkerhetsmessige vurderingen i praksis gjerne ved godkjenning av detaljplaner m.v. etter at konsesjon er gitt. Dette skjer i medhold av konsesjonsvilkår fastsatt med hjemmel i V § 106 nr. 2, vregl. § 12 nr. 18 eller ikl. § 2 fjerde ledd nr. 15.

V § 146 nr. 1 stiller krav om at underretninger skal sendes i rekommandert brev, mens nr. 3 har bestemmelser om taushetsplikt for tilsynet.

Vregl. § 12 nr. 18 inneholder en særskilt bestemmelse om at det i konsesjoner skal fastsettes vilkår om offentlig tilsyn med reguleringsanlegg, og om at konsesjonæren skal dekke utgiftene ved tilsynet. En tilsvarende bestemmelse finnes i ikl. § 2 fjerde ledd nr. 15. I forbindelse med regulerings- og kraftproduksjonsanlegg vil det derfor ofte være to grunnlag for å føre tilsyn. Før tilsynsforskriften av 1982 var det bare eventuelle vilkår fastsatt i den enkelte konsesjon som ga hjemmel for å føre tilsyn.

Vregl § 12 nr. 19 og ikl. § 2 fjerde ledd nr. 16 inneholder også særskilte bestemmelser om at konsesjonæren skal pålegges å underkaste seg nødvendig kontroll med overholdelse av konsesjonsvilkårene, og dekke utgiftene ved det.

V § 127 nr. 2 og 3 inneholder spesielle bestemmelser om merking av oppdemnings- og tappegrenser, som gjør det praktisk mulig å føre kontroll med at manøvreringsbestemmelsene følges.

Utvalget foreslår nye regler om tilsyn med vassdrag og grunnvann i utk. kap. XII. De nye tilsynsreglene er annerledes bygd opp enn gjeldende lovs kap. 13 ved at betegnelsen tilsyn i utkastet bare brukes om den etterfølgende kontroll med iverksatte vassdrags­tiltak. Forhåndskontroll med tiltak forutsettes i sin helhet behandlet etter konsesjonsreglene i utk. § 8, eventuelt vassdrags­reguleringsloven der den kommer til anvendelse.

Den delen av damforskriften som går på forhåndskontroll, kan etter vedtakelsen av vannressursloven forankres i utk. § 16. De anlegg som er meldt i henhold til forskriften, vil ikke trenge ny konsesjon, men lovens regler om konsesjoner vil gjelde for dem, jfr. kap. 29.2.2 og utk.§ 71 annet ledd. Forskriften for øvrig vil bli stående med hjemmel i utk. § 72, men bør revideres i lys av den nye loven. Lovutkastets tilsynsbestemmelser vil også omfatte reguleringsanlegg, og de særskilte hjemlene for å pålegge tilsyn i vregl. § 12 nr. 18 og 19 og ikl. § 2 fjerde ledd nr. 15 og 16 foreslås av forenklingshensyn opphevet, se også 27.3.4.

Utk. § 60 inneholder regler om opplysningsplikt overfor tilsynet, og om tilsynets adgang til å utføre inspeksjon, og § 62 annet ledd gir hjemmel for å pålegge en tiltakshaver å utføre eller bekoste etterundersøkelser vedrørende anleggets soliditet eller virkninger for forholdene i vassdraget. Utk. § 62 annet ledd vil gjelde ved siden av vregl. § 12 nr. 13 annet ledd.

Utvalget foreslår ikke regler om taushetsplikt i den nye loven. Gjeldende V § 146 nr. 3 er overflødig ved siden av reglene om taushetsplikt for offentlig ansatte i forvaltningsloven, selv om den kan forstås slik at den går noe lenger enn de alminnelige regler i å pålegge taushetsplikt. Forvaltningslovens regler om taushetsplikt vil også gjelde for private som utfører tilsyn for vassdrags­myndigheten, jfr. fvl. § 13 innledningsvis.

Når det gjelder bestemmelsene i V § 127 nr. 2 og 3 om merking av oppdemmings- og tappegrenser, føres det i praksis ikke noen systematisk kontroll med dette fra myndighetenes side. Utvalget foreslår en mer generell hjemmel for å gi nødvendige pålegg for kontroll med tiltak som kan påvirke vannføring og vannstand ved konsesjonsvilkår etter utk. § 24 annet ledd, som forsåvidt også vil omfatte merking av oppdemmings- og tappegrenser.

27.3.3 Særlig om internkontroll

Utviklingen de senere år har gått i retning av at myndighetene i stedet for selv å kontrollere i detalj, overlater mer til virksomhetenes internkontroll, jfr. aml. § 16 a og forurl. § 52 b. Tilsynsmyndigheten kan i slike sammenhenger legge større vekt på å fastlegge målsettinger, kreve rutiner for egenkontroll, dokumentasjon av resultater, kvalifikasjonskrav til bygningsteknisk ansvarlig m.v.

I stedet for at tilsynet f.eks. selv kontrollerer tiltakshaverens beregninger, kan det stilles krav om rutiner som reduserer muligheten for at det kan forekomme regnefeil. På denne måten frigjøres kapasitet hos tilsynet, som da får bedre anledning til å konsentrere seg om prinsipielle spørsmål. Det viktigste er kanskje at en vektlegging av internkontrollen bidrar til å understreke anleggseierens primære ansvar for sikkerheten.

Damtilsynsforskriftene fikk i 1992 en bestemmelse i § 4 om at anleggseier kan pålegges krav om internkontroll og internkontrollsystemer for å sikre overholdelse av forskriftens krav. Det går ikke klart frem av forskriften hvilken lovhjemmel bestemmelsen om internkontroll bygger på. Utvalget ser behov for å understreke tiltakshaverens ansvar for selv å sørge for tilstrekkelige kontrollrutiner, og tilsynets adgang til å gi forskrifter om internkontroll og internkontrollsystemer, og foreslår en særskilt regel om internkontroll i utk. § 59.

27.3.4 Finansiering av kontrolltiltak

Etter gjeldende V § 144 nr. 4 skal anleggseieren pålegges å betale gebyr for tilsyn utført i medhold av V § 144. Vregl. § 12 nr. 18 og ikl. § 2 nr. 15 inneholder som nevnt foran også hjemmel for å pålegge konsesjonsvilkår om at anleggets vedlikehold og drift skal være undergitt offentlig tilsyn, og at tiltakshaveren skal bekoste slikt tilsyn. Tilsvarende kan tiltakshaver pålegges å dekke de nødvendige utgifter til å føre tilsyn med overholdelse av konsesjonsvilkår i henhold til vregl. § 12 nr. 19 og ikl. § 2 nr. 16.

Avgift for tilsyn innkreves i dag etter regning for de faktiske utgifter ved den enkelte inspeksjon. Praksis bygger trolig på en fortolkning av konsesjonsvilkår med hjemmel i vregl. § 12 nr. 18, som før tilsynsforskriften ble vedtatt var hjemmel for å føre tilsyn med vedlikehold og drift av anlegg. Etter gjeldende V § 144 nr. 4 må det imidlertid være adgang til å fastsette mer skjematiske gebyrbestemmelser.

Vregl. § 12 nr. 13 annet ledd og pbl. § 33-9 inneholder særskilte hjemler for å pålegge tiltakshaveren å dekke kostnadene ved å utføre etterundersøkelser.

Vregl. § 12 nr. 8 inneholder en spesiell bestemmelse om at konsesjonæren kan pålegges å dekke utgifter til forsterket jakt- og fiskeoppsyn i anleggsperioden. Tilsvarende regler finnes ikke i industrikonsesjonsloven eller gjeldende vassdrags­lov.

Utvalget foreslår i utk. § 63 hjemmel for at vassdrags­myndigheten kan fastsette forskrift om gebyr til dekning av utgifter for utført kontroll med vassdrags­tiltak.

Det legges opp til et enklere system enn etter dagens praksis, ved at det kan fastsettes generelle avgifter differensiert etter type anlegg m.v., men begrenset slik at gebyrene ikke samlet overskrider kostnadene ved kontrollen og tiltak utført i medhold av § 45 første ledd annet punktum, se i kap. 28.5 om sistnevnte bestemmelse. I forslaget skilles det ikke mellom kontroll med vedlikehold og drift, og kontroll med overtredelse av konsesjonsvilkår, noe som også i praksis kan være vanskelig. Det foreslås en særskilt hjemmel i utk. § 62 annet ledd tilsvarende vregl. § 12 nr. 13 annet ledd og pbl. § 33-9 for å pålegge tiltakshaveren å dekke kostnadene ved å utføre etterundersøkelser.

Utvalget finner det av forenklingshensyn ønskelig at reglene om dekning av kontrollutgifter i vregl. § 12 nr. 18 og 19 og ikl. § 2 nr. 15 og 16 oppheves, slik at vannressurslovens regler omfatter all kontroll med vassdrags­tiltak. Utk. § 62 annet ledd vil gjelde ved siden av vregl. § 12 nr. 13 annet ledd.

Derimot finner ikke utvalget det nødvendig å foreslå en tilsvarende hjemmel som i vregl. § 12 nr. 8 for pålegg om forsterket jakt- og fiskeoppsyn i anleggsperioden i vannressursloven. Det praktiske behovet for en slik bestemmelse vil være ivaretatt ved at den gjelder for kraftutbyggingstiltak med midlere årsproduksjon over 40 GWh, jfr. utk. § 17 annet ledd.

27.4 Organisering av tilsynet

27.4.1 Organisering i dag

Både vassdrags­lovkommisjonen av 1908 som utarbeidet forslag til gjeldende lov og vassdrags­lovkommisjonen av 1876 foreslo opprettet distriktsvise tilsynsorganer med ansvar for å føre generelt tilsyn med vassdragene. Flertallet i den sistnevnte kommisjonen foreslo at det i tillegg skulle kunne opprettes kollegiale tilsyn for enkeltvassdrag eller deler av vassdrag der det kunne ventes store interessekollisjoner. Ingen av disse forslagene om lokale vassdrags­tilsyn ble tatt til følge. Ved V 1940 § 144 ble det i stedet overlatt Kongen å avgjøre i hvilken utstrekning tilsyn med vassdrag skulle opprettes. Tilsynsmyndighetene var i denne sammenheng tiltenkt et videre ansvarsområde enn etterfølgende kontroll med vassdrags­tekniske anlegg, jfr. gjeldende V §§ 144-146.

Det finnes som nevnt foran flere sentrale tilsynsmyndigheter med oppgaver innenfor vannforvaltningen, særlig viktige er NVE, SFT og DN. Mens SFT har ansvar for tilsyn med forurensning av vassdrag og grunnvann og DN har ansvar for fisketilsyn, har NVE ansvar for det øvrige tilsyn mht. vassdrag og grunnvann.

I praksis har tilsynet fra NVEs side særlig vært konsentrert om generell hydrologisk overvåking og sikkerheten ved vassdrags­tekniske anlegg. Det er for øvrig ikke utført noen systematisk overvåking av hvorvidt vassdrags­lovgivningen eller gitte konsesjonsvilkår følges.

27.4.2 Utvalgets vurderinger

Formålet med å føre tilsyn med vassdrag, grunnvann og vassdrags­- og grunnvannstiltak bør for det første være å føre tilsyn med vannressursenes tilstand, og tiltak som kan medføre skade på liv, miljø og eiendom. For det andre bør det føres tilsyn med at lovgivningen følges, nødvendige tillatelser innhentes og at vilkår i gitte konsesjoner overholdes. Siden lovens regler og konsesjonsvilkårene også tar sikte på å unngå slik skade, vil det ikke være noe klart skille her.

Det kan nok være behov for å føre mer aktivt tilsyn med vassdragene og anlegg som etableres i vassdrag for å sikre at lovens regler m.v. følges. Oppsyn med vassdragene er ingen prioritert oppgave for de alminnelige ordensmyndighetene, som sjelden engasjerer seg i slike saker uten at det aksjoneres fra andre myndigheter eller interesserte.

Utvalget mener at det overordnede tilsynsansvar bør ligge til NVE. Samtidig kan lokale myndigheter og organer bidra til en mer effektiv overvåking av utviklingen mht. vannressursene og tiltak og inngrep av betydning for disse. Dersom tilsynet hadde utgangspunkt i f.eks. vassdraget i stedet for en bestemt interesse, kunne det ivareta alle aktuelle offentlige og allmenne interesser, fra ferdsel, fiske og forurensning, til utbyggingstiltak og sikkerheten ved disse. Å innføre et slikt system i dag ville bryte sterkt med den gjeldende forvaltningsordning, og kostnadene ville neppe stå i forhold til fordelene. Utvalget mener likevel at det med utgangspunkt i dagens forvaltningsordning kan være aktuelt i større utstrekning å trekke inn lokale organer og myndigheter i tilsynet. En bedre koordinering av tilsynsoppgavene innenfor de ulike sektorer bør også vurderes.

Et eksempel på det sistnevnte kan være at DN for tiden utreder en samordning av det offentlige fiskeoppsynet med annet oppsyn i et fellesoppsyn for naturforvaltningen. Et slikt oppsyn kan f.eks. omfatte oppsyn med saltvannsfiske, verneområder, forurensning, friluftsliv og småbåttrafikk, jfr. Ot.prp. nr. 29 (1991-92) s. 35. Et utvidet samarbeid om tilsynsoppgavene kunne også tenkes f.eks. ved at NVE kjøper tilsynstjenester av DN og SFT.

I forbindelse med lokalt tilsyn bør dessuten NVEs fem regionkontorer nevnes. Disse har tidligere særlig arbeidet med forbygnings- og flomsikringstiltak, men utfører nå også visse oppgaver i forbindelse med overvåking av hydrologiske forhold, damsikkerhet og overholdelse av konsesjonsvilkår f.eks. vedrørende natur og landskap.

Den statlige administrasjonen på fylkesnivå er allerede utbygd for å kunne ivareta en del tilsynsoppgaver. Fylkesmennenes miljøvernavdelinger har miljøfaglig kompetanse, og fører tilsyn med vannforurensning m.v. Miljøvernavdelingene har også kompetanse mht. vassdrags­forvaltning generelt.

Kommuneadministrasjonene er også blitt betydelig utvidet i de senere år. Mange kommuner har teknisk og miljøfaglig kompetanse som kan gjøre det aktuelt å ivareta visse tilsynsoppgaver.

Tilsynsmyndighet kan tenkes delegert utfra forskjellige kriterier, f.eks. ut fra tiltakstyper eller type vassdrag. Delegasjon av myndighet basert på tiltakstyper måtte ta utgangspunkt i den kompetanse lokale myndigheter har. Et utgangspunkt for ansvarsdeling mht. vassdrag kunne være hvor sterkt de er berørt av inngrep – regulerte, uregulerte og vernede vassdrag. En annen tenkelig inndelingsmåte kunne ta utgangspunkt i vassdrags­størrelse, f.eks. kommunale vassdrag, fylkesvassdrag og nasjonale vassdrag.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn i lovutkastet (jfr. § 69) at også tilsynsoppgaver kan desentraliseres i form av en delegering til lokale myndigheter, inkludert kommuner, for å effektivisere tilsynet. Det åpnes dessuten for at oppgaver etter loven kan legges til andre enn vassdrags­myndigheten. Utvalget regner med at vassdrags­myndighetene vil vurdere hvilket forvaltningsnivå som er passende for tilsyn med ulike vannressurser og tiltak.