33 Merknader til de enkelte paragrafer

Lovens tittel

Utvalget foreslår at den nye loven kalles lov om vassdrag og grunnvann. Med denne tittelen blir det markert at loven har regler om både overflatevann og grunnvann, samtidig som det går frem at den er begrenset til ferskvannsressursene. Som korttittel foreslår vi vannressurs­loven. Både lovens offisielle tittel og korttittelen skiller seg fra betegnelsen på lovens forgjenger, lov 15. mars 1940 nr. 3 om vassdragene (vassdrags­loven). Utvalget ser det som en fordel.

Utvalgets medlem Terjesen vil likevel peke på at tittelen Lov om vassdrag og grunnvann kan virke uheldig fordi grunnvannet hydrologisk sett er en del av vassdraget. Dette medlem mener at betegnelsen på gjeldende lov, Lov om vassdragene, er bedre og dessuten mer på linje med utenlandsk språkbruk på området. Kortversjonen Vannressursloven kan heller ikke sees å være noen forbedring i forhold til gjeldende Vassdrags­loven.

33.1 Formål og virkeområde

§ 1 (formål)

Denne lov har til formål å sikre en samfunnsmessig forsvarlig bruk og forvaltning av vassdrag og grunnvann.

Et mindretall (Backer, Ajer og Lund) foreslår:

Denne lov har til formål å sikre en miljøforsvarlig forvaltning av vassdrag og grunnvann som tilgodeser samfunnets behov og enkeltmenneskers virksomhet og trivsel.

Merknader til § 1

Paragrafen angir lovens formål, og er drøftet i de generelle motiver kap. 7.6. Vassdrags­loven har ingen tilsvarende bestemmelse.

Paragrafen vil ha betydning både for tolkningen av de enkelte bestemmelser i loven og for forvaltningens skjønnsutøving i medhold av loven. Formålet vil ha betydning både når man skal vurdere den samlede praksis etter loven, og når man tar stilling til den enkelte sak eller spørsmål. De myndigheter som skal praktisere loven, er derfor pliktige til å vurdere hvordan en sak skal løses i samsvar med formålet. Paragrafen utelukker likevel ikke at andre generelle hensyn er relevante og kan modifisere den løsning lovens formål alene skulle tilsi.

Formålsbestemmelsen er knyttet til vassdrag og grunnvann, og gir dermed beskjed om at loven gjelder ferskvannsressursene, jfr. også utk. § 2. Begrepet forvaltning er i begge forslag til § 1 brukt i vid betydning, slik at det omfatter både utnytting av vannressursene til ulike formål, og vern og opprettholdelse av naturlige prosesser og biologisk mangfold knyttet til vassdragene. Det ligger også i § 1 at dette er mål som loven skal ivareta (også) på lang sikt.

Flertallets forslag

Etter flertallet (Berg, Høisveen, Samuelsen, Simonsen, Terjesen, Traagstad, Ødegaard, Aalstad og Aasen) sitt forslag til § 1 er formålet å sikre en samfunnsmessig forsvarlig bruk og forvaltning av vassdrag og grunnvann. Disponeringen av vassdrag og grunnvann må derfor vurderes i lys av hva allmenne samfunnsinteresser tilsier. Begrepet samfunnsmessig omfatter både miljøhensyn, medregnet hensynet til å sikre biologisk mangfold, og hensynet til aktuelle bruksformål og økonomi. Hva som for øvrig anses som samfunnsmessig forsvarlig, må bero på en samlet vurdering av forholdene til enhver tid.

Mindretallets forslag

Som det går frem av de generelle motiver, finner mindretallet (Backer, Ajer og Lund) det ønskelig å presisere at loven har til formål å respektere de rammer som miljøhensyn kan sette for utnytting av vassdrag og grunnvann. Når det samtidig fremheves at samfunnets behov og enkeltmenneskers virksomhet og trivsel skal bli tilgodesett, understreker dette loven som et virkemiddel til å fremme en bærekraftig utvikling. Begrepet miljøforsvarlig er valgt for å få frem at ferskvannsressursene kan tenkes disponert på forskjellige måter så lenge det skjer med forsvarlig hensyntaken til miljøet. Miljø kan i denne sammenheng omfatte både naturlige prosesser og biologisk mangfold som er avhengig av vassdrag og grunnvann, foruten landskapsestetiske hensyn og kulturminneverdier knyttet til vassdraget. Enkeltmenneskets trivsel er nevnt særskilt for å få frem at vassdragene har betydning ikke bare som økonomisk ressurs, men også som trivselsfaktor for dem som bor ved vassdraget eller bruker vassdraget eller dets nærområder til friluftsliv eller annen aktivitet utenom næring.

§ 2 (hva loven regner som vassdrag og grunnvann)

Som vassdrag regnes alt stillestående eller rennende overflatevann med årssikker vannføring, med tilhørende bunn og bredder inntil høyeste vanlige flomvannstand. Selv om et vassdrag på enkelte strekninger renner under jorden, regnes det i sin helhet som vassdrag. Som vassdrag regnes også vannløp uten årssikker vannføring dersom det atskiller seg tydelig fra omgivelsene.

Lovens regler for vassdrag gjelder også for

1. andre kunstige vannløp med årssikker vannføring enn ledninger og tunneller;

2. kunstige vannmagasiner som står i direkte samband med grunnvannet eller et vassdrag.

Mot sjøen gjelder loven så langt

1. vassdraget ved midlere vannføring ligger over havets nivå ved alminnelig lavvannstand; eller

2. bunnen er preget av tilløp av ferskvann.

Kongen kan fastsette

1. hvor grensen mot fast mark går etter første ledd;

2. hvor grensen mot sjø går etter tredje ledd;

3. at loven helt eller delvis skal gjelde for poller og andre innelukkete vannområder uten fall til havet, når det er rimelig å likestille dem med vassdrag ut fra vannets saltholdighet og naturlige funksjon;

4. ved forskrift i hvilken utstrekning lovens bestemmelser skal gjelde for kunstige vannløp og vannmagasiner;

5. ved forskrift at loven også ut over kap. X helt eller delvis skal gjelde for ledninger og tunneller som fører vann under trykk.

Ved grunnvann forstås vann i den mettede sonen i grunnen.

Merknader til § 2

Paragrafen er ny. Den er behandlet i de generelle motiver kap. 8.2- 8.4.

Paragrafen definerer bruken av begrepene vassdrag og grunnvann i loven og blir dermed langt på vei bestemmende for lovens saklige virkeområde. Det er likevel ikke tale om noen generell avgrensing av lovens virkeområde, idet enkelte bestemmelser kan ha et virkeområde som avviker fra det som vanligvis gjelder. Når det gjelder nedbørfeltet for vassdrag, vil bl.a. utk. kap. IX om grunnvann, § 6 annet ledd om infiltrasjon i grunnen og § 35 om tørrlegging gjelde.

Første ledd første punktum medfører at begrepet vassdrag vil omfatte elver, bekker, innsjøer, tjern og vann av alle størrelser, og kilder der de kommer opp til jordoverflaten. Dette er i tråd med V § 1. Det forutsettes imidlertid at vassdraget ikke kan påregnes å tørke ut i løpet av sesongen (har årssikker vannføring, jfr. definisjonen av dette begrep i utk. § 3 bokstav c). Det fremgår imidlertid av første ledd tredje punktum at lovens regler for vassdrag også vil gjelde for vannløp uten årssikker vannføring, dersom løpet atskiller seg tydelig fra omgivelsene.

Begrepet vassdrag omfatter ikke bare vannmassene, men også bunn og bredder. I forhold til vassdragets nærområder og nedbørfeltet for øvrig strekker vassdraget seg til høyeste vanlige flomvannstand, som etter utk. § 3 bokstav d er definert til nivået for tiårsflommen. Dette området regnes etter loven som vassdrag også når det ikke er dekket av vann.

Hvis en elv stedvis går under jorden – som f.eks. i karstområder – regnes den også for disse delene som et vassdrag, jfr. første ledd annet punktum.

For vannløp uten årssikker vannføring må det etter første ledd tredje punktum overlates til praksis å ta stilling til hvor markert løpet må atskille seg fra omgivelsene for at de skal anses som vassdrag. I denne vurderingen må det også tas hensyn til hvor regelmessig eller sporadisk løpet fører vann, og hvor store vannmengder det da kan være tale om.

Etter sitt eget innhold vil enkelte bestemmelser i utkastet overhodet ikke gjelde for vannløp uten årssikker vannføring, jfr. utk. §§ 10 og 11.

Første ledd forutsetter at vassdrags­begrepet bare omfatter naturlige vassdrag, idet annet ledd angir når kunstige vannmagasiner og vannløp faller inn under reglene for vassdrag. Et vannløp som er anlagt kunstig, kan imidlertid med tiden få et naturlig preg (f.eks. grøfter i vannsyk mark som blir en bekk). I slike tilfelle vil vannløpet falle inn under vassdrags­definisjonen i første ledd, men på grunn av annet ledd bokstav a vil det ikke alltid bli nødvendig i praksis å trekke opp en skarp grense mellom naturlige og kunstige vannløp.

Annet ledd angir i hvilken utstrekning kunstige vannmagasiner og vannløp likestilles med vassdrag. Kunstige vannløp kan inndeles i forskjellige grupper: Kanaler (f.eks. for samferdsel, irrigasjon eller fløting); åpne grøfter (som i dag særlig blir anlagt i skogbruket eller langs vei/jernbane, tidligere også i jordbruket); lukkede grøfter (som kan være steinsatt eller med drensrør; og i praksis gjerne forekommer i jordbruket eller rundt bebyggelse); ledninger (f.eks. for overvann, særlig i tettbygde strøk, for vannforsyning eller tilløp til kraftverk, det siste gjerne som rørgater); og tunneller (for vannforsyning eller tilløp til kraftverk). Det er ikke nødvendigvis en skarp grense mellom de forskjellige gruppene. F.eks. snakkes det iblant om senkingskanaler, og en lukket grøft med drensrør har mye til felles med en overvannsledning. Etter annet ledd bokstav a skal lovens regler for vassdrag gjelde uten videre for andre kunstige vannløp enn ledninger og tunneller – dvs. for kanaler og åpne og lukkede grøfter, forutsatt at de har årssikker vannføring (jfr. utk. § 3 bokstav c). Bestemmelsen må ses i sammenheng med fjerde ledd bokstav d og e. For ledninger og tunneller er det bare erstatningsreglene i kap. X som vil gjelde uten videre. Andre bestemmelser kan bli gjort gjeldende for ledninger og tunneller hvis de fører vann under trykk. Avløpsledninger – til forskjell fra overvannsledninger – faller helt utenfor lovens virkefelt.

Kanaler og grøfter uten årssikker vannføring kan helt eller delvis bli bragt inn under lovens regler ved forskrift etter fjerde ledd bokstav d. Tilknytningen til vassdrag som innebærer uttak eller tilførsel av vann til et vassdrag vil dessuten være et vassdrags­tiltak etter § 3 første ledd bokstav a.

Lukking av en elv eller bekk medfører ikke at den heretter betraktes som et kunstig vannløp.

Annet ledd bokstav b gjelder kunstige vannmagasiner (overflatevann). Det avgjørende for om reglene for vassdrag vil gjelde for dem, er om det er et direkte samband med grunnvannet eller et vassdrag. Dammer og reguleringsmagasiner i et vassdrag faller derfor uten videre inn under reglene for vassdrag. En oppgravd dam vil også gå inn under reglene for vassdrag når den får naturlig tilsig fra vassdrag eller grunnvann, eller hvis den har naturlig avløp dit. På den annen side vil f.eks. svømmebasseng og cisterner falle helt utenfor lovens regler, siden de er isolert mot omgivelsene og bare har forbindelse til vassdrag og grunnvann via vann- og avløpsledninger.

Etablering av saltvannsmagasiner på land vil gå inn under reglene for vassdrag, enten det skjer ved anlegg av en kunstig dam eller ved at ferskvann skiftes ut med saltvann i en eksisterende vannforekomst. Tilførsel av saltvann på land må dessuten betraktes som en form for forurensning som faller inn under forurensningslovens regler. Om samordning mellom vannressursloven og forurensningsloven viser vi for øvrig til merknadene til første ledd i utk. § 18 og til kap. 31.7.

Tredje ledd angir grensen mellom vassdrag og saltvann (sjø). Bokstav a tar særlig sikte på avgrensingen i poller og fjordarmer, og bestemmer at vannområdet regnes som vassdrag hvis det ved midlere vannføring ligger over havets nivå ved alminnelig lavvannstand. I elvemunninger vil bokstav b føre til at reglene for vassdrag gjelder lengre ut enn den rette linjen mellom de ytterste punkter på elvebredden. Når det skal tas stilling til om bunnen er preget av tilløp av ferskvann, må det først og fremst ses hen til bunnformasjonen (djupål, sedimentering).

Fordi reglene i første til tredje ledd etter omstendighetene kan reise tvil om lovens virkeområde, gir fjerde ledd Kongen hjemmel til å fastsette mer presise bestemmelser. Dette kan skje generelt ved forskrift – for hele landet eller for visse områder eller vassdrag – eller i det enkelte tilfelle. Det vil være naturlig å delegere Kongens myndighet iallfall til departementet når det gjelder generelle forskrifter, og til NVE, eventuelt fylkesmannen, når det gjelder fastsetting i enkelttilfelle.

Fastsetting av grensen mot fast mark eller mot sjø etter bokstav a og b må skje innenfor rammen av henholdsvis første og tredje ledd. Bokstav c gir imidlertid adgang til å utvide lovens virkeområde i forhold til det som tredje ledd ville medføre.

Adgangen til å utvide lovens virkeområde etter bokstav c gjelder poller, innelukkete fjordarmer og andre brakkvannsområder. Bestemmelsen er bare aktuell hvis de er uten fall til havet, dvs. hvor de ved midlere vannføring ikke ligger over havnivået ved alminnelig lavvannstand. Kriteriene for eventuell utvidelse er knyttet til vannets saltholdighet – som kan variere mellom ulike vannskikt – og om vannområdets naturlige funksjon i noen grad svarer til et ferskvannområdes. Hvis saltholdigheten i øvre vannskikt er under 1 promille, bør det uten videre regnes som et vassdrag. Ligger saltholdigheten over 10 promille, bør det uten videre regnes som saltvannsområde som loven ikke gjelder for.

Bokstav d gir hjemmel for forskrifter som fastsetter nærmere hvilke av bestemmelsene i lovutkastet som skal gjelde for kunstige vannløp og vannmagasiner. Der loven som utgangspunkt gjelder, jfr. annet ledd, kan en slik forskrift gå ut på å begrense lovens anvendelse. Hvor loven i utgangspunktet ikke gjelder – ­typisk for kunstige vannløp som ikke har årssikker vannføring, som mange grøfter – kan forskriften i stedet gå ut på at loven i sin helhet eller enkelte bestemmelser i den skal gjelde. Utvalget legger imidlertid ikke opp til at vanlige grøfter i landbruket skal gå innunder loven, jfr. kap. 8.2.3.

For ledninger og tunneller som fører vann under trykk, gir bokstav e adgang til å gjøre loven gjeldende helt eller delvis. Vi antar at det bør gis en slik forskrift til å avløse de nåværende damforskriftene av 1982, og at forskriften iallfall bør gjøre gjeldende reglene om konsesjonsplikt, sikring mot skade og tilsyn. Som nevnt ovenfor følger det direkte av utk. § 52 bokstav c at erstatningsreglene i lovutkastet gjelder for vannledninger og tunneller.

Femte ledd definerer grunnvann som vann i den mettede sonen i grunnen. Denne definisjonen er i samsvar med vanlig hydrologisk terminologi, og medfører at lovens regler ikke vil gjelde direkte for markvannet.

§ 3 (definisjoner)

I denne lov forstås med

1. vassdrags­tiltak: vassdrags­anlegg og alle andre tiltak i vassdraget som etter sin art er egnet til å påvirke vannføringen, vannstanden, vassdragets leie eller strømmens retning og hastighet eller den fysiske og kjemiske vannkvaliteten på annen måte enn ved forurensning;

2. vassdrags­anlegg: bygning eller konstruksjon i eller over vassdrag, bortsett fra luftledninger;

3. årssikker vannføring: vannføring som ved middeltemperatur over frysepunktet ikke tørker ut av naturlige årsaker oftere enn hvert tiende år i gjennomsnitt;

4. høyeste vanlige flomvannstand: vannstand ved den høyeste flom som erfaringsmessig kan påregnes i gjennomsnitt hvert tiende år;

Et mindretall (Backer, Ajer, Berg og Lund) foreslår:

1. vassdragets naturlige funksjon: vassdragets betydning for avløp av overflatevann, for regulering av grunnvannsnivået, for planter og dyr, for transport av løsmasser, og for lokalklima, landskap og kulturminner;

2. aktuell utnytting: lovlig og påregnelig utnytting som det er reelt grunnlag for etter forholdene på stedet.

Merknader til § 3

Paragrafen inneholder definisjoner av viktige begreper i lovutkastet. Vassdrags­loven har ingen tilsvarende bestemmelse.

Bokstav a definerer vassdrags­tiltak, som er et sentralt begrep i lovutkastet. Begrepet er omfattende og avgrenses gjennom tre typer kriterier: tiltak, stedet for tiltaket ( i vassdraget) og virkningene av tiltaket.

Begrepet dekker ikke naturbegivenheter. Tiltak som utføres utenfor vassdraget dekkes heller ikke av definisjonen. Vassdrags­anlegg er nevnt særskilt, fordi steds- og virkningskriteriene i bokstav a ikke gjelder for dem. I stedet blir vassdrags­anlegg definert særskilt i bokstav b.

Hva som regnes som vassdrag, følger av reglene i utk. § 2 første til fjerde ledd. Tiltak som utføres andre steder men har virkninger for vassdraget, kan imidlertid bringes inn under konsesjonsreglene med hjemmel i utk. § 8 annet ledd. I så fall vil også lovens øvrige regler om vassdrags­tiltak gjelde for tiltaket.

Endelig er definisjonen knyttet til visse endringer i vannets egenskaper. Denne delen av definisjonen svarer til kriteriene i V § 8 bokstav a, men påvirkning av fysisk og kjemisk vannkvalitet er tatt med i tillegg.

Virkningskriteriet gjør at enkelte aktiviteter i vassdrag – særlig vanlig ferdsel og bading – vil falle utenfor begrepet vassdrags­tiltak. For slike aktiviteter gjelder lovutkastets generelle regler, jfr. utk. §§ 5 første ledd og 14.

Både kvantitative og kvalitative endringer i vassdraget er relevante i forhold til definisjonen i bokstav a. Endringer i fysisk og kjemisk vannkvalitet – f.eks. partikkelinnhold, vanntemperatur og surhetsgrad – omfattes imidlertid bare dersom det ikke regnes som forurensning etter forurensningsloven, jfr. forurl. § 6 første ledd nr. 1 og 4. Erosjonsvirkninger og utfylling med naturlig materiale bør bedømmes etter vannressursloven fremfor forurensningsloven, men i mange andre slike tilfelle vil ikke lovutkastet få noen betydning, jfr. nærmere kap. 31.7. På den annen side vil det etter vedtakelsen av lovutkastet være rimelig å tolke forurensningsloven på bakgrunn av at forholdet i stedet blir fanget opp av vannressursloven. Dette vil gi vassdrags­myndighetene og forurensningsmyndighetene mulighet til å komme overens om en smidig arbeidsdeling.

Det er uten betydning i forhold til definisjonen om påvirkningen anses som gunstig for visse arter, økosystemer eller brukerinteresser, eller om den regnes for skadelig.

Et tiltak vil bli regnet som vassdrags­tiltak uansett om virkningene i bokstav a faktisk inntrer. Det er tilstrekkelig at tiltaket er egnet til å gi slike virkninger. Dette må bedømmes objektivt, uten hensyn til om virkningene er tilsiktet eller ønsket. Ved vurderingen vil tiltakets art være avgjørende, jfr. etter sin art. Om dets størrelse eller omfang utelukker at det får noen slike virkninger, er uten betydning i forhold til definisjonen av vassdrags­tiltak, men kan gjøre at det faller utenfor konsesjonsplikten etter utk. § 8. Hvor det er usikkert om et tiltak vil ha slike virkninger, må det overlates til praksis å ta stilling til hvor stor sannsynligheten for virkninger skal være. Dersom det kan konstateres at relevante virkninger er inntrådt, må det i alle tilfelle regnes som et vassdrags­tiltak.

Bokstav b definerer vassdrags­anlegg, som omfatter fysiske innretninger i eller over vassdraget. Dette dekker f.eks. dammer, lenser, gjerder, bygninger, brygger, broer og stolper. Luftledninger regnes ikke som vassdrags­anlegg, og dette er utrykkelig nevnt. Forbygninger, utfyllinger og masseuttak vil også falle utenfor.

For tiltak som faller inn under begrepet vassdrags­anlegg, er det – til forskjell fra vassdrags­tiltakene – ikke tatt med noe supplerende virkningskriterium.

Enkelte bestemmelser i lovutkastet gjelder bare for vassdrags­anlegg og ikke for vassdrags­tiltak generelt, se således utk. § 19 (gjenoppføring av vassdrags­anlegg) og kap. VIII (nedlegging av vassdrags­anlegg).

Alle nye vassdrags­anlegg må ha byggetillatelse etter pbl. § 93 slik den er foreslått i Ot.prp. nr. 39 (1993-94), hvis ikke de blir unntatt ved forskrift etter forslaget til pbl. § 93 annet ledd.

Bokstav c definerer årssikker vannføring, jfr. utk. §§ 2, 10 og 11. Begrepet korresponderer ikke med noen fast hydrologisk terminologi. Etter definisjonen i lovutkastet regnes vannføringen som årssikker hvis den ikke tørker ut oftere enn hvert tiende år i gjennomsnitt. Om et vassdrag eller deler av et vassdrag går tørt under ekstreme tørke- eller temperaturforhold, kan altså vannføringen likevel blir regnet som årssikker. Bare uttørring av naturlige årsaker har betydning i denne forbindelse; man må altså se bort fra det som skyldes vannuttak og bortledning. I forhold til definisjonen er det bare hyppigheten av uttørring som det kommer an på. Hvor lenge vassdraget ligger tørt når dette først inntreffer, er uten betydning. Men det er bare uttørring ved middeltemperatur over frysepunktet som har betydning.

Bokstav d definerer høyeste vanlige flomvannstand, jfr. utk. § 2 første ledd første punktum. Dette er vannstanden ved den høyeste flom som kan påregnes i gjennomsnitt hvert tiende år. Gjennomsnittet regnes prinsipielt over en lang tidsperiode og må baseres på hydrologiske målinger, nedbørsstatistikk m.v. Dersom hydrologiske data er mangelfulle eller usikre, kan lokale observasjoner av flomsituasjoner få betydning som bevis for hva som er høyeste vanlige flomvannstand.

I mange vassdrag er flomfaren endret som følge av foretatte vassdrags­tiltak. Som regel har det ført til at høyeste vanlige flomvannstand nå fremstår som lavere enn den ville ha vært i vassdragets naturlige tilstand. Skulle man i forhold til definisjonen bygge på flomfaren i naturtilstanden, vil det gi et bredere virkeområde for loven og kunne sies å bety en ekstra sikkerhetsmargin i forhold til fremtidige flommer. En slik løsning kan imidlertid ha betydelige praktiske konsekvenser i strøk som er bebygd eller oppdyrket som følge av tiltak som har redusert flomrisikoen. Utvalget er derfor kommet til – i tråd med svensk rett – at det avgjørende bør være den høyeste vanlige flomvannstand under de forhold som er i vassdraget i dag. Dette innebærer også at grensen for høyeste flomvannstand kan forskyve seg som følge av at det blir iverksatt nye vassdrags­tiltak. Når det er tale om å gi konsesjon til et vassdrags­tiltak som kan tenkes å øke flomhøyden, sier det derfor seg selv at slike virkninger må være utredet og vurdert som ledd i konsesjonsbehandlingen.

Når definisjonen knyttes til tiårsflommen, betyr det at loven som utgangspunkt ikke rekker så langt som til flomvannstanden ved 30-årsflommen, 100-årsflommen eller 1000-årsflommen. Behov for å føre kontroll med tiltak i dette området må da ivaretas gjennom annen lovgivning, særlig plan- og bygningsloven.

Et mindretall (Backer, Ajer, Berg og Lund) foreslår ytterligere to definisjoner inntatt i utk. § 3, jfr. kap. 9.4.6 i de generelle motiver:

Bokstav e definerer vassdragets naturlige funksjon. Begrepet dekker de naturlige (fysiske. kjemiske og biologiske) forhold i vassdraget. Det omfatter vassdragets betydning for avløp av overflatevann, for regulering av grunnvanns­nivået, for planter og dyr, for materialtransport og for lokalklima, landskap og kultur­minner. Begrepet omfatter derimot ikke menneskelig bruk av vassdraget, jfr. her bokstav f, men dekker det naturgrunnlag som kan være en forutsetning for menneskelig bruk. Betydningen for planter og dyr omfatter både arter som lever i vassdraget, og arter som vassdraget dekker et funksjonelt behov for (f.eks. som hekkeplass for fossekall). Med materialtransport – i lovutkastet betegnet som transport av løsmasser – siktes det til den transport som foregår naturlig i vassdraget av kjemisk løste stoffer, suspendert materiale og bunntransportert materiale. Det omfatter også avsetning av løsmasser (sedimentering), som etter omstendighetene kan falle inn under vassdragets betydning for landskapet. Betydningen for landskap omfatter både landskapsutforming (f.eks. meandrering) og den landskapsestetiske betydning (landskapsbildet). Med betydningen for kulturminner går definisjonen noe ut over det rent språklige innhold i begrepet vassdragets naturlige funksjon, men for kulturminnenes del harmonerer definisjonen godt med kulturminnel. § 1 tredje ledd. Betydningen for landskap og kulturminner vil også fange opp den betydning vassdraget har i så måte rent lokalt (f.eks. landskapsopplevelsen rundt dammen eller stryket).

Vassdragets selvrensende evne er ikke nevnt særskilt i definisjonen i bokstav e, og forutsettes ivaretatt gjennom forurensningsloven.

Bokstav f definerer aktuell utnytting. Dette omfatter alle former for utnytting, både av økonomisk og ikke-økonomisk karakter, f.eks. vannforsyning, energiproduksjon, transport, fiske, friluftsliv (jfr. kap. 3.5). Natur- og landskapsvern går derimot ikke under aktuell utnytting, men blir ivaretatt av begrepet vass­dragets naturlige funksjon (bokstav e).

Aktuell utnytting omfatter som utgangspunkt både eksisterende utnytting og fremtidig utnytting. For eksisterende utnytting er det en forutsetning at den er lovlig. Når det gjelder fremtidig utnytting, må den være påregnelig. Ikke enhver tenkelig utnytting av vassdraget i fremtiden vil gå inn under begrepet. I vurderingen av om fremtidig utnytting av vassdraget er påregnelig, vil det inngå flere elementer: om den er lovlig eller om det er en rimelig mulighet for at nødvendige tillatelser vil bli gitt; hvor konkrete planer som foreligger eller om slik utnytting er vanlig i vassdraget eller i tilsvarende vassdrag annet steds; hvilken tidshorisont det er tale om; og særlig hva det ut fra en objektiv vurdering av forholdene på stedet er et reelt grunnlag for.

Om begrepene vassdragets naturlige funksjon og aktuell utnytting vises også til merknadene til utk. § 8.

§ 4 (stedlig virkeområde)

Kongen fastsetter i hvilken utstrekning loven skal gjelde for Svalbard, Jan Mayen og bilandene, og kan for disse områder fastsette slike endringer som de stedlige forhold tilsier.

Loven gjelder for grensevassdrag med de begrensninger som følger av alminnelig folkerett eller konvensjoner som Kongen har inngått. Som grensevassdrag regnes et vassdrag som utgjør eller krysser grensen til en annen stat. Kongen kan gi forskrifter til gjennomføring av folkerettslige regler.

For grensevassdrag mot Sverige gjelder loven så langt det er forenlig med lov 12. juni 1931 nr. 1 i henhold til konvensjonen mellem Norge og Sverige om visse spørsmål vedrørende vassdrags­retten av 11. mai 1929.

Merknader til § 4

Bestemmelsen angir lovens geografiske virkeområde. Første ledd har ingen tilsvarende bestemmelse i vassdrags­loven. Annet og tredje ledd avløser V § 157. Det vises ellers til henholdsvis kap. 8.8 og kap. 26 i de generelle motiver.

Første ledd overlater til Kongen å fastsette i hvilken utstrekning loven skal gjelde for Svalbard, Jan Mayen og bilandene, og kan samtidig fastsette bestemmelser som avviker fra loven. Denne bestemmelsen går foran de alminnelige regler i lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard, lov av 27. februar 1930 nr. 2 om Jan Mayen og lov s.d. nr. 3 om Bouvetøya, Peter Is øy og Dronning Mauds Land m.m. I dette ligger at vannressursloven ikke får anvendelse så lenge Kongen ikke har truffet bestemmelse etter første ledd. Vi antar at det for tiden ikke er grunn til å gjøre loven gjeldende for de norske biland.

Annet ledd angir det generelle virkeområdet i forhold til grensevassdrag. Annet ledd annet punktum inneholder en definisjon av grensevassdrag, som omfatter både vassdrag som danner grensen mot en nabostat og vassdrag som krysser grensen. Første punktum medfører at loven som utgangspunkt gjelder for grensevassdragene, men selvsagt bare for den del av vassdraget som ligger på norsk side av grensen. Unntak fra dette kan følge av alminnelig folkerett eller en konvensjon (traktat, overenskomst eller annen bindende folkerettslig disposisjon) som Norge har inngått. Med hjemmel i første punktum kan folkeretten begrense anvendelsen av loven uten at det kreves noen særskilt gjennomføringsakt i norsk rett. Hvis derimot folkeretten skal gi grunnlag for en selvstendig regel, må den folkerettslige regel gjennomføres særskilt, og tredje punktum gir en generell hjemmel for å gjøre det ved forskrift.

Bestemmelsen medfører ikke i seg selv noen plikt til å ta hensyn til virkningene i et annet land når det treffes vedtak om vassdrags­tiltak i Norge; jfr. til forskjell forurl. § 2 nr. 6 i forurensningssaker. En slik plikt kan imidlertid følge av andre regler, jfr. for grensevassdrag mot Sverige lov 12. juni 1931 nr. 1 § 4, og i forhold til Sverige og Finland i noen grad også den nordiske miljøvernkonvensjon 19. februar 1974 (jfr. art. 1), som er gjennomført i norsk rett ved lov 9. april 1976 nr. 21.

Tredje ledd gjelder grensevassdrag mot Sverige, og viser av pedagogiske grunner til lov 12. juni 1931 nr. 1, som bygger på konvensjonen 11. mai 1929 mellom Norge og Sverige. Dette tjener også til å klargjøre at vannressursloven ikke medfører noen endring eller innskrenkning i 1931-loven (bortsett fra det som følger av utk. § 74 nr. 4).

33.2 Alminnelige regler om vassdrag

§ 5 (forvalteransvar og aktsomhetsplikt)

Enhver skal opptre aktsomt for å unngå skade eller ulempe i vassdraget for allmenne eller private interesser.

Vassdrags­tiltak skal planlegges og gjennomføres slik at de er til minst mulig skade og ulempe for allmenne og private interesser. Denne plikten gjelder så langt den kan oppfylles uten uforholdsmessig utgift eller ulempe. Vassdrags­tiltak skal fylle alle krav som med rimelighet kan stilles til sikring mot fare for mennesker, miljø eller eiendom.

Et mindretall (Backer, Ajer, Berg og Lund) foreslår i første ledd at ordene i vassdraget for allmenne eller private interesser erstattes med for vassdragets naturlige funksjon eller lovlig utnytting.

Mindretallet foreslår i annet ledd første punktum at ordene allmenne eller private interesser erstattes med vassdragets naturlige funksjon eller aktuell utnytting av vassdraget eller nedbørfeltet.

Merknader til § 5

Paragrafen inneholder generelle regler om forvalteransvar og aktsomhetsplikt. Første ledd er med på å avløse V § 8, jfr. kap. 11.8.4, og avløser dessuten V § 101. Annet ledd avløser V §§ 104 nr. 1 og 108 nr. 1, 2 og 4.

Første ledd fastslår en generell aktsomhetsplikt som innebærer et forvalteransvar med henblikk på vassdraget. Bestemmelsen har både en pedagogisk og en reell betydning. Størst praktisk betydning vil den få for atferd og tiltak som ikke er konsesjonspliktige etter lovutkastet. Det gjelder særlig når skadevirkningene er for uvesentlige til å fortjene konsesjonsbehandling etter utk. § 8 første ledd, eller det er tale om tiltak utenfor vassdraget som ikke blir innkalt til konsesjonsbehandling etter utk. § 8 annet ledd. Den kan også ha betydning for tiltak som etter andre bestemmelser i lovutkastet ikke trenger konsesjon, men ved de bestemmelser hvor dette er mest aktuelt, er det tatt med mer konkrete regler om forvalteransvar og aktsomhetsplikt (se utk. § 14 annet ledd første punktum og § 33 første ledd).

Bestemmelsen vil ha betydning f.eks. i forholdet mellom flere grunneiere i vassdraget. Den vil også ha betydning for allmennheten innbyrdes og i forholdet mellom allmennheten og grunneiere. Den som ferdes i vassdraget med båt – enten det er grunneieren eller andre – må således ta hensyn til badende. Den som bruker vassdraget til lek, må på samme måte ta hensyn til annen bruk av vassdraget.

Når det skal avgjøres om en opptreden kommer i strid med første ledd, må det legges vekt på om skaden og ulempen er unødig, i den forstand at vedkommende kunne oppnå sitt formål på annen og mer hensynsfull måte. I den sammenheng må vedkommende være innstilt på en viss grad av uleilighet for seg selv. Det bør også legges vekt på hvor berettiget nytteformål som ligger bak. Hva slags og hvor stor og varig skade og ulempe som voldes, må ha vekt. Siden det er tale om tiltak uten så store skadevirkninger at de blir konsesjonspliktige, vil det forholdsvis sjelden være aktuelt å anse § 5 første ledd som en absolutt hindring for et tiltak. Det kan imidlertid ikke utelukkes helt, særlig i naboforhold.

Overtredelse av første ledd kan utløse krav på erstatning eller retting. Fordi bestemmelsen er av en så vidt ubestemt karakter, bør den imidlertid ikke være straffesanksjonert, og § 5 første ledd er derfor ikke tatt med i oppregningen i utk. § 68 første ledd bokstav d.

Annet ledd første punktum innebærer et krav om å minimalisere skader og ulemper ved vassdrags­tiltak. Det gjelder uansett om skadevirkningene angår allmenne eller private interesser, og uansett om de vil gjøre seg gjeldende i vassdraget eller i nedbørfeltet. Kravet retter seg både til planlegging, anlegg og drift av mer varige tiltak. Bestemmelsen tar opp i seg V § 14 nr. 1 tredje punktum (jfr. kap. 22.5.3), slik at en grunneier må sørge for at overflødig vann ved vannuttak etter utk.§§ 12 og 13 føres tilbake til vassdraget så nær inntaket at man unngår skadevirkninger for andre.

Annet ledd annet punktum begrenser plikten til å minimalisere skader og ulemper til det som lar seg gjennomføre uten uforholdsmessig utgift eller ulempe for tiltakshaveren. Når man vurderer hva som vil være uforholdsmessig, må man ikke bare se isolert på størrelsen av tiltakshaverens utgifter og ulemper ved avbøtende tiltak, men vurdere det i relasjon til forhold som:

• art og omfang av den skade eller ulempe allmenne eller private interesser for øvrig kan bli utsatt for, og det økonomiske tap som eventuelt vil oppstå;

• de samlede utgifter til tiltakshaverens tiltak;

• hvilken reduksjon i skade og ulempe som oppnås ved de aktuelle avbøtende tiltak, og hvilken sikkerhet det er for at dette oppnås;

• i noen grad også lønnsomheten av vassdrags­tiltaket.

Annet ledd tredje punktum knesetter en alminnelig sikkerhetsstandard med tanke på å unngå skadevirkninger for mennesker, miljø og eiendom. Den beskytter naturgrunnlaget uten hensyn til den økonomiske interesse i det. Sikkerhetsstandarden vil ha størst betydning for vassdrags­anlegg, men gjelder generelt for vassdrags­tiltak, jfr. V § 108 nr. 2. Standarden er strengere enn det som følger av første og annet punktum, særlig når det gjelder å sikre mot fare for mennesker. Den er likevel ikke absolutt, jfr. uttrykket med rimelighet. Det nærmere innhold av sikkerhetsstandarden må overlates til praksis. Kravene til sikkerhetstiltak kan også bli konkretisert gjennom forskrifter etter utk. § 41.

Overtredelse av annet ledd kan medføre krav om erstatning og retting. Det kan også gi grunnlag for å omgjøre en konsesjon, jfr. utk. § 27, og etter omstendighetene få betydning ved tildeling av ny konsesjon. Overtredelse kan også medføre straff, jfr. utk. § 68 første ledd bokstav d.

Et mindretall i utvalget (Backer, Ajer, Berg og Lund) foreslår paragrafen utformet med utgangspunkt i terminologien vassdragets naturlige funksjon/aktuell utnytting istedenfor allmenne/private interesser, jfr. generelt kap. 9.4.6. Aktsomhetsplikten etter første ledd bør imidlertid ikke referere seg til fremtidig utnytting, og mindretallet foreslår derfor at ordene i vassdraget for allmenne eller private interesser erstattes med for vassdragets naturlige funksjon eller lovlig utnytting. – I annet ledd første punktum foreslår mindretallet at ordene allmenne og private interesser erstattes med vassdragets naturlige funksjon eller aktuell utnytting av vassdraget eller nedbørfeltet. Kravet om minimalisering av skader og ulemper bør også gjelde med tanke på utnytting av nedbørfeltet, noe som ville falle utenfor dersom mindretallets forslag skulle begrense seg til aktuell utnytting av vassdraget.

§ 6 (vannets avløp)

Ingen må hindre vannets løp i vassdrag uten hjemmel i denne lov.

Utbygging og annen grunnutnytting bør fortrinnsvis skje slik at nedbøren fortsatt kan få avløp gjennom infiltrasjon i grunnen. Vassdrags­myndigheten kan gi pålegg om tiltak som vil gi bedre infiltrasjon i grunnen, dersom dette kan gjennomføres uten urimelige kostnader.

Merknader til § 6

Paragrafen er ny. Første ledd er imidlertid i tråd med norsk rett fra gammelt av, jfr. nå V § 8. Annet ledd er drøftet i kap. 22.5.4. Paragrafens hovedformål er å opprettholde det naturlige hydrologiske kretsløp og derved forebygge flom og oversvømmelse.

Første ledd bestemmer at sperring av vassdrag og andre tiltak som hindrer vannets løp bare må skje med hjemmel i loven, dvs. normalt med konsesjon etter utk. § 8. Bestemmelsen kan strengt tatt være overflødig ved siden av § 8, men har en funksjon ved å markere en grunnregel i forvaltningen av vassdragene.

Første ledd gjelder bare i vassdrag og kunstige vannløp m.v. etter utk. § 2 annet ledd, og er derfor ikke til hinder for f.eks. avskjærende grøfter eller dreneringstiltak.

Annet ledd skal bevare muligheten for infiltrasjon i grunnen fremfor avrenning på overflaten og ledningstransport av nedbør og smeltevann. Også dette kan redusere faren for flom og oversvømmelse og minske behovet for en høy dimensjonering av ledningsnettet for overvann. Bestemmelsen tar særlig sikte på tettbygde strøk og medfører at tette flater (asfalt, betong m.v.) bør unngås hvor det er mulig. Den generelle regelen i annet ledd første punktum, som retter seg både til tiltakshaverne og til relevante myndigheter, er ikke et absolutt påbud. Det forutsettes imidlertid at bestemmelsen blir tatt i betraktning bl.a. ved utforming av reguleringsplaner og bebyggelsesplaner etter plan- og bygningsloven og ved praktiseringen av pbl. § 69 om den ubebygde del av tomten.

Annet ledd annet punktum gir vassdrags­myndigheten adgang til å pålegge tiltak som kan gi bedre infiltrasjon i grunnen. Dette er mest aktuelt i samband med ny utbygging m.v. Regelen er ikke til hinder for pålegg i etterhånd, men vilkårene for å gi pålegg vil sjeldnere være oppfylt da. Det avgjørende i begge tilfelle er at pålegget må kunne gjennomføres uten urimelige kostnader. Ved rimelighetsvurderingen må man særlig se hen til merkostnaden, både isolert og i forhold til de samlete utgifter ved tiltaket. Innholdet av et pålegg etter annet ledd annet punktum kan f.eks. gå ut på å avstå fra tette flater på et areal.

Bestemmelsen kan ikke brukes mot tiltak som øker avrenningen i et område uten å hemme infiltrasjon i grunnen, f.eks. bakkeplanering eller flatehogst.

§ 7 (tilføring av vann)

Vann kan fritt tilføres et vassdrag når det skjer i samsvar med § 5 første ledd. Det kreves likevel konsesjon etter § 8 dersom

1. tilføringen medfører en vesentlig øking i forhold til naturlig vannføring; eller

2. tilføringen kan volde nevneverdig skade eller ulempe for allmenne eller private interesser.

Anlegg av dam eller magasin, jfr. § 2 annet ledd bokstav b, kan bare skje med konsesjon etter § 8.

Et mindretall (Backer, Ajer, Berg og Lund) foreslår i første ledd at ordene allmenne eller private interesser erstattes med vassdragets naturlige funksjon eller pågående lovlig utnytting.

Merknader til § 7

Paragrafen er ny, men vil delvis avløse V § 25 nr. 1 bokstav a. Den regulerer tilføring av vann til vassdrag (første ledd) og etablering av ny dam eller magasin på fast grunn (annet ledd). Bestemmelsen gjelder ikke for reguleringer og overføringer som faller inn under vassdrags­reguleringsloven, jfr. utk. § 17 første ledd.

Første ledd angir når tilføring av vann til et vassdrag trenger konsesjon. Eiere nedstrøms kan ikke motsette seg tilføringen dersom det skjer med konsesjon. Hvis tilføringen ikke trenger konsesjon etter første ledd, jfr. § 8, kan eierne nedstrøms ikke motsette seg tilføringen på noe annet grunnlag enn utk. § 5 første ledd.

Av bokstav a fremgår at konsesjon til tilføringen alltid er nødvendig hvis det er tale om en vesentlig øking i forhold til den naturlige vannføring. Hvis vannføringen også etter tilføringen blir liggende under den naturlige vannføring – fordi den er redusert ved vassdrags­tiltak fra før – trengs det konsesjon bare hvis tilføringen kan volde nevneverdig skade eller ulempe for allmenne eller private interesser, jfr. bokstav b . Dette er i tråd med den alminnelige regel om konsesjonsplikt i utk. § 8. Er det ikke tale om noen vesentlig øking, må det foreligge noe særskilt for at tilføringen skal bli konsesjonspliktig. Utformingen tar sikte på å få frem at man bør være varsom med å åpne for en vesentlig øking i vannføringen i forhold til den naturlige vannføring.

Skadevirkningene ved tilføring kan bero på om det skjer en tilføring innen samme vassdrag eller en overføring fra et annet vassdrag. I siste fall kan det lettere inntre endringer i vanntemperaturen, forandringer i vannets kjemiske sammensetning eller en risiko for sykdomsoverføring, som kan tilsi at tilføringen bør konsesjonsbehandles.

Første ledd medfører bl.a. at det er kurant adgang til å lede tilbake overskuddsvann som er tatt ut fra vassdraget (jfr. i dag V § 14 nr. 1 tredje punktum). Det medfører også at drensvann fra lukkede eller åpne grøfter uten videre kan ledes ut i et vassdrag.

Et mindretall (Backer, Ajer, Berg og Lund) foreslår at uttrykket allmenne eller private interesser i første ledd erstattes med vassdragets naturlige funksjon eller pågående lovlig utnytting, jfr. kap. 9.4.6 og merknadene til utk. § 5.

Annet ledd har en strengere regel for anlegg av dam eller magasin, som alltid må ha konsesjon etter utk. § 8. Ved siden av § 8 har bestemmelsen selvstendig betydning særlig hvor det opprettes en dam eller et magasin utenfor vassdrag og med kunstig tilføring av vann. Regelen gjelder ikke for små bassenger som hagedammer og svømmebassenger, og heller ikke for sedimenteringsbassenger i renseanlegg. I grensetilfelle må det legges vekt på hvor godt isolert bassenget er fra grunnvannet.

Anlegg av dam eller magasin krever byggetillatelse etter pbl. § 93 slik den foreslås i Ot.prp. nr. 39 (1993-94), hvis det ikke blir gjort unntak i forskrift etter forslaget til § 93 annet ledd.

§ 8 (konsesjonspliktige tiltak)

Ingen må iverksette vassdrags­tiltak som kan være til nevneverdig skade eller ulempe for noen allmenne eller private interesser i vassdraget, nedbørfeltet eller sjøen, uten at det skjer i medhold av reglene i § 13 eller kapittel IV, eller med konsesjon fra vassdrags­myndigheten.

Vassdrags­myndigheten kan i forskrift eller i det enkelte tilfelle fastsette at tiltak utenfor vassdraget som kan ha påtakelige virkninger for et vassdrag, må ha konsesjon etter denne paragraf. I så fall gjelder også lovens øvrige regler om vassdrags­tiltak.

Dersom et vassdrags­tiltak som går inn under første ledd, må iverksettes straks for å hindre vesentlig skade, skal det gis melding til vassdrags­myndigheten så snart som mulig. Vassdrags­myndigheten kan om nødvendig gi pålegg om utførelsen og om retting.

Om konsesjonsplikt og konsesjonsbehandling gjelder ellers nærmere regler i kapittel III. Kongen kan gi forskrift om at konsesjonsbehandling etter loven her i bestemte sakstyper kan erstatte konsesjonsbehandling etter bestemte andre lover.

Et mindretall (Backer, Ajer, Berg og Lund) foreslår som første ledd:

Ingen må iverksette vassdrags­tiltak som kan være til nevneverdig skade eller ulempe for vassdragets naturlige funksjon eller aktuell utnytting av vassdraget, uten at det skjer i medhold av reglene i § 13 eller kapittel IV, eller med konsesjon fra vassdrags­myndigheten. Det samme gjelder for vassdrags­tiltak som kan være til nevneverdig skade eller ulempe i nedbørfeltet eller i sjøen.

Annet og følgende ledd som i flertallets forslag.

Merknader til § 8

Paragrafen inneholder hovedregelen om konsesjonsplikt for vassdrags­tiltak. Den avløser V §§ 104 nr. 2-4 og 109. Den er behandlet i de alminnelige motiver i kap. 13.1- 13.4, jfr. også kap. 13.9- 13.11.

Hovedregelen i § 8 om når et vassdrags­tiltak er konsesjonspliktig, blir supplert av andre bestemmelser i lovutkastet som i avgrensete sammenhenger angir konsesjonspliktens omfang mer presist. Noen av disse bestemmelsene angir at det foreligger konsesjonsplikt, andre at konsesjonsplikt ikke foreligger, og andre igjen lar en ordning med meldeplikt, kombinert med en adgang for vassdrags­myndigheten til å kreve konsesjonsbehandling, tre i stedet for hovedregelen i utk. § 8. Vi viser til utk. §§ 7, 13, 14, 19, 29-35, 40 og 46. Det forekommer også bestemmelser som henviser til hovedregelen i utk. § 8 og eventuelt gir den tilsvarende anvendelse, se utk. § 6 (vannets avløp) og § 50 (grunnvanns­tiltak). Hvorvidt en plan etter plan- og bygningsloven kan tre i stedet for konsesjon etter utk. § 8, er løst i utk. § 20, og utk. §§ 17-18 gir regler om når konsesjonsplikt etter andre lover erstatter konsesjonsbehandling etter § 8. Endelig kan vassdrags­myndigheten konkretisere konsesjonspliktens omfang gjennom vedtak etter utk. § 16.

Nærmere regler om konsesjonsordningen finnes i utk. kap. III. Her er det – som nevnt – visse regler som angår konsesjonspliktens omfang og videre regler om saksbehandlingen (som kommer i tillegg til de alminnelige regler i forvaltningsloven 10. februar 1967 og offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69), om kriterier og innhold av en konsesjon og om konsesjonens virkninger, herunder adgangen til omgjøring.

Lovutkastet har i § 11 om kantvegetasjon en dispensasjonsordning som ikke faller inn under konsesjonsordningen etter utk. § 8. De regler som lovutkastet fastsetter for konsesjonsbehandling, gjelder ikke for dispensasjonssaker etter utk. § 11.

Hovedregelen om konsesjonsplikt er fastsatt i første ledd. Konsesjonsplikten er knyttet til et virkningskriterium – hvorvidt tiltaket kan være til nevneverdig skade eller ulempe for allmenne eller private interesser. Det er i prinsippet uten betydning for spørsmålet om konsesjonsplikt om skadevirkningene vil inntre i vassdraget, i nedbørfeltet for øvrig, eller i sjøen. I vurderingen om tiltaket har nevneverdige skader eller ulemper for allmenne interesser, skal det legges vesentlig vekt på om vassdraget er vernet, jfr. utk. §§ 38-40. Om begrepet allmenne interesser viser vi for øvrig til kap. 9.4. Også når tiltaket bare berører private interesser, kan det inntre konsesjonsplikt. De private interesser kan være knyttet til eksisterende utnytting eller mulig fremtidig utnytting. Skadevirkninger for en privat interesse i utnytting som ikke er rettmessig, vil selvsagt ikke utløse noen konsesjonsplikt.

Ikke all påvirkning av allmenne eller private interesser vil utløse konsesjonsplikt, jfr. kravet om nevneverdig skade eller ulempe. Det kan også være spørsmål om hvor sannsynlige skadevirkningene må være, jfr. uttrykket kan være. Jo mer hypotetiske og fjerne skadevirkningene er, desto lettere vil et tiltak falle utenfor konsesjonsplikten. Av denne grunn vil nok skader og ulemper i sjøen eller nedbørfeltet ha noe vanskeligere for å utløse konsesjonsplikt enn skader i vassdraget. Avgrensningen av konsesjonsplikten må skje ut fra en samlet vurdering av skadevirkningenes størrelse og sannsynlighet for at de inntrer, og i grensetilfellene må vassdrags­myndigheten i en viss grad også kunne foreta en prioritering av saker i lys av de tilgjengelige administrative ressurser.

I forhold til spørsmålet om konsesjonsplikt er det avgjørende om det kan inntre skadevirkninger for noen interesse, ikke om det ut fra en samlet vurdering av fordeler og ulemper kan sies å inntre skadevirkninger. Det siste er et vurderingstema for avgjørelsen om å gi eller avslå konsesjon.

Et tiltak som utelukkende medfører fordeler og ingen skader eller ulemper for andre interesser, trenger ikke konsesjon. Vassdrags­myndigheten kan imidlertid ikke bygge bare på tiltakshaverens utsagn om dette, men må supplere med sin egen kunnskap og erfaring om hvorvidt slike tiltak kan ha skadevirkninger.

Et mindretall (Backer, Ajer, Berg og Lund) foreslår en annen utforming av virkningskriteriet , med bruk av begrepene vassdragets naturlige funksjon og aktuell utnytting, jfr. definisjonene i mindretallets forslag til utk. § 3 bokstav f og g med merknader. Også mindretallet holder fast ved ordene nevneverdig skade eller ulempe for å angi at ikke enhver påvirkning av vassdraget eller aktuell utnytting vil utløse konsesjonsplikt.

Begrepet vassdragets naturlige funksjon i mindretallets forslag sikter til situasjonen på vedtakstiden, ikke til den opprinnelige naturtilstand i vassdraget. Både etter flertallets og mindretallets forslag kan derfor et tiltak i vassdrag med redusert vannføring bli konsesjonspliktig, selv om det samme tiltaket ville ha vært uten betydning med den opprinnelige, naturlige vannføring i vassdraget. Hvis tiltaket innebærer at vassdraget tilbakeføres i retning av naturtilstanden, er også det noe som etter både flertallets og mindretallets forslag kan være konsesjonspliktig, bl.a. fordi det kan ha negative konsekvenser for bestander og tiltak som er etablert i mellomtiden.

Konsesjonsplikten etter første ledd gjelder bare for vassdrags­tiltak, jfr. definisjonen i utk. § 3 bokstav a med merknader. Konsesjonsplikt eller krav om individuell tillatelse til tiltak utenfor vassdraget (jfr. avgrensningen i utk. § 2) kan imidlertid følge av annet ledd, eller av utk. §§ 11 og 35. Eierskifte utløser ikke konsesjonsplikt etter lovutkastet, jfr. kap. 13.9.

Ved suksessive vassdrags­tiltak er utgangspunktet at hvert tiltak skal vurderes for seg i forhold til spørsmålet om konsesjonsplikt. De tidligere tiltak kan imidlertid gjøre at det nye tiltaket utløser nevneverdig skade eller ulempe. Da må dette tiltaket ha konsesjon, selv om det isolert sett bare har en beskjeden påvirkning på vassdraget.

Når et vassdrags­tiltak består i en virksomhet som ikke drives kontinuerlig, kan det etter et avbrekk bli spørsmål om det iverksettes et nytt vassdrags­tiltak, som man må ha ny konsesjon for. Spørsmålet vil lettest oppstå ved masseuttak, se utk. § 32 med merknader. Er det tidligere gitt konsesjon, vil omfang og varighet av denne konsesjonen bli avgjørende for om det kreves ny søknad. Er det ikke gitt konsesjon fordi tiltaket ikke ble ansett konsesjonspliktig, kan imidlertid den fortsatte virksomhet gjøre at vassdraget eller andre brukerinteresser blir utsatt for en slik samlet belastning at det inntrer konsesjonsplikt, jfr. ovenfor om suksessive vassdrags­tiltak.

Konsesjonsplikten etter utk. § 8 tar sikte på nye tiltak. Om det kreves konsesjon etter § 8 for eksisterende tiltak og anlegg, må bedømmes etter reglene i utk. § 71 annet og tredje ledd, jfr. kap. 29.2.2.

Endringer i igangværende tiltak og bestående anlegg faller inn under utk. § 8 på vanlig måte, jfr. nærmere kap. 15.3.4. Også endringer må vurderes i forhold til virkningskriteriet. Det er ikke nok til å utløse konsesjonsplikt at formålet med et vassdrags­tiltak blir endret, dersom dette ikke gir seg nevneverdige utslag i virkningene.

Konsesjon må foreligge før det startes opp noen anleggsarbeider i vassdraget, uansett om de i seg selv eller først etter fullføring vil ha slike skadevirkninger som første ledd angir, jfr. iverksette. Forberedende arbeider utenfor vassdraget (jfr. utk. § 2) utløser derimot ikke konsesjonsplikt. Forhåndsundersøkelser i vassdraget kan i seg selv være konsesjonspliktige etter hovedregelen i utk. § 8 første ledd. Lovutkastet oppstiller derimot ikke noe krav om forhåndsmelding under planleggingen av vassdrags­tiltak, i motsetning til det som tidligere gjaldt etter vregl. § 4a og som nå gjelder for tiltak som faller inn under reglene om konsekvensutredninger, jfr. pbl. § 33-2 med forskr. 27. juli 1990.

Konsesjon forutsetter vanligvis en forutgående søknad fra tiltakshaveren. Men ordlyden i første ledd utelukker ikke at det unntaksvis kan gis konsesjon uten at det foreligger noen søknad fra tiltakshaveren (sml. ordningen etter forurl. § 11 første ledd annet punktum). Dette kan tenkes hvor tilsynet oppdager et vassdrags­tiltak som er iverksatt uten konsesjonsbehandling, jfr. utk. § 64, men hvor det er på det rene at konsesjon ville ha blitt gitt, og hvor det er behov for å fastsette standardvilkår på en kurant måte.

Annet ledd gir vassdrags­myndigheten adgang til å innkalle til konsesjonsbehandling tiltak utenfor vassdraget. Hva som regnes som vassdrag, følger av utk. § 2. Forutsetningen for en slik innkalling er at tiltaket kan ha påtakelige virkninger for et vassdrag. Dette er et vesentlig strengere kriterium enn det som er oppstilt i første ledd. Innkalling kan skje generelt ved forskrift for visse typer tiltak i visse områder, eller i det enkelte tilfelle. I siste fall blir innkallingen et enkeltvedtak, men vedtakets karakter tilsier at saksforberedelsen etter forvaltningsloven kan gjøres enkel, siden det er den konsesjonsmessige vurdering som innebærer den reelle avgjørelse i saken. Enkeltvedtak om innkalling til konsesjonsbehandling kan påklages etter fvl. § 28, mens en unnlatelse av å foreta innkalling etter annet ledd ikke blir regnet som noe vedtak som kan påklages. Hvis et tiltak må konsesjonsbehandles i henhold til første punktum, bestemmer annet punktum at også de øvrige reglene for vassdrags­tiltak gjelder.

Tredje ledd fritar for konsesjonsplikt når det gjelder tiltak som må iverksettes straks for å hindre vesentlig skade, jfr. i dag V § 109 nr. 3. I stedet må det gis melding så snart som mulig til vassdrags­myndigheten, som etter annet punktum om nødvendig kan gi pålegg om hvordan tiltaket skal utføres og om supplerende tiltak, herunder om retting. Et slikt pålegg er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Med retting siktes det her som ellers i lovutkastet til endringer, korreksjoner og suppleringer generelt, og ikke (bare) til fysisk utretting.

Fjerde ledd første punktum viser til nærmere regler i kap. III om konsesjonsplikt og konsesjonsbehandling. Etter annet punktum kan Kongen gi forskrift om at konsesjonsbehandling etter vannressursloven kan erstatte krav om tillatelse (konsesjon, dispensasjon, tillatelse) etter andre lover. En slik forskrift kan være et middel til å samordne og forenkle den administrative behandling av tiltak som i utgangspunktet faller inn under flere lover, jfr. kap. 13.11. Forskriften må angi konkret hvilke sakstyper og andre lover den skal ha betydning for. Myndigheten til å gi en slik forskrift er lagt til Kongen. Da forskriften vanligvis vil berøre lover som administrativt hører under andre departementer enn vannressursloven, bør myndigheten ikke delegeres.

Blir et tiltak iverksatt uten nødvendig konsesjon, innebærer det en straffbar overtredelse av loven, jfr. utk. § 68 første ledd bokstav a. I grensetilfelle hvor det er små skadevirkninger og lite å bebreide tiltakshaveren, bør det imidlertid overveies å frifinne pga. rettsvillfarelse eller utsette fastsettingen av straff (domsutsettelse), jfr. strl. § 52 nr. 1 og 4. Med hjemmel i utk. § 64 kan vassdrags­myndigheten (og andre med rettslig interesse i det) kreve tiltaket stanset og tilstanden i vassdraget gjenopprettet. Hvis vassdrags­myndighetens pålegg om dette ikke blir etterkommet, kan den anvende tvangsmulkt etter utk. § 65 eller foreta direkte iverksetting etter utk. § 66. Manglende etterlevelse av pålegget er i tillegg et selvstendig straffbart forhold, jfr. utk. § 68 første ledd bokstav c.

§ 9 (kvalitetsmål for vassdrag)

Vassdrags­myndigheten kan fastsette kvalitetsmål for vassdrag, f.eks. om vannføring, stoffinnhold og artsforekomst i vassdraget, og bestemmelser om vassdrags­myndighetens plikter hvis kvalitetsmål ikke blir oppfylt. Kvalitetsmål som skal være bindende for utøving av offentlig myndighet, fastsettes etter forvaltningslovens regler for forskrifter.

Kvalitetsmål for forurensende stoffer fastsettes etter forurensningsloven.

Merknader til § 9

Paragrafen er ny. Den er behandlet i de alminnelige motiver kap. 10.2.3.

Bestemmelsen gir hjemmel for å fastsette kvalitetsmål (kvalitetsnormer) for vassdrag, og gir dermed et rettslig grunnlag for å utvikle en sterkere grad av målstyring i vassdrags­forvaltningen. Dette kan bl.a. være nyttig i samband med delegering til underordnete organer. Kvalitetsmål fastsatt etter utk. § 9 vil ikke i seg selv være bindende for borgerne, men de kan gjøres bindende for tiltakshavere ved at de tas inn som vilkår i en konsesjon.

Første ledd første punktum angir vannføring, stoffinnhold og forekomsten av visse arter som eksempler på hva kvalitetsmål for vassdrag kan referere seg til. Kvalitetsmålene bør knyttes til et begrenset antall parametre – ofte betegnet miljøindikatorer – som kan tjene som indikasjon på at vassdraget mer generelt holder et ønsket nivå.

Kvalitetsnormer etter utk. § 9 kan være veiledende eller bindende for den offentlige forvaltning. Dette må gjøres klart ved fastsettingen. Hvis de gjøres bindende, kan det gjelde generelt eller begrenses til visse myndigheter eller lover. En bindende kvalitetsnorm vil sette rammer for hva som kan tillates ved nye konsesjoner, og være en grunnleggende forutsetning ved utarbeiding av en vannbruksplan. Skulle bindende kvalitetsmål bli brutt ved utøving av offentlig myndighet, kan det gjøre avgjørelsen ugyldig og påberopes av dem som er interessert i det.

Et kvalitetsmål alene gir ikke svar på hvilke rettslige følger det skal ha at kvalitetsmålet ikke er oppfylt. Siden kvalitetsnormer etter utk. § 9 ikke er umiddelbart bindende for borgerne, blir det tale om hvilken betydning det skal ha for vassdrags­myndigheten. Etter første punktum avslutningsvis kan kvalitetsnormen inneholde nærmere regler om dette, f.eks. om plikt til å utarbeide en handlingsplan for å få oppfylt kvalitetsmålet, plikt til å vurdere endringer i gitte konsesjoner etter utk. § 27, eller plikt til å innkalle eldre vassdrags­tiltak til konsesjonsbehandling med hjemmel i utk. § 71 tredje ledd. Det vil i alle tilfelle være en naturlig fortolkning av bindende kvalitetsmål at det ikke kan gis nye konsesjoner som vil innebære at man fjerner seg ytterligere fra kvalitetsmålet. Det kan også fastsettes at kvalitetsmålet – eventuelt under visse forutsetninger – kan fravikes. Det er grunn til å vurdere særskilt hvilken betydning det skal ha når naturlige hendelser gjør at kvalitetsmålet ikke er oppfylt.

Fordi bindende kvalitetsmål kan ha betydning for andre forvaltningssektorer og indirekte – via senere myndighetsutøving – kan få betydning for borgerne, må de fastsettes som forskrifter og følge den åpne saksbehandling som forvaltningsloven kap. VII angir. Dette fastslås i første ledd annet punktum. Hvis denne fremgangsmåten ikke er brukt, vil kvalitetsmålene bare være veiledende.

Annet ledd gjør det klart at bestemmelsen ikke griper inn i hjemmelen for miljøkvalitetsnormer etter forurl. § 9 nr. 3. Kvalitetsmål mht. forekomsten av forurensende stoffer må som hittil fastsettes i medhold av forurensningsloven. Vi forutsetter at den samordning som det eventuelt kan være behov for mellom kvalitetsmål for vannføring etter utk. § 9 og kvalitetsmål mht. forurensning etter forurensningsloven, blir ivaretatt i samarbeid mellom vassdrags­myndigheten og forurensningsmyndigheten.

§ 10 (vannuttak og minstevannføring)

Ved uttak og bortledning av vann som endrer vannføringen i elver og bekker med årssikker vannføring, skal minst den alminnelige lavvannføring være tilbake, hvis ikke annet følger av denne paragraf. Det samme gjelder når vann holdes tilbake ved oppdemming.

I konsesjon til uttak, bortledning eller oppdemming skal det fastsettes nødvendige vilkår som sikrer minstevannføring i elver og bekker. Kravene bør ikke settes lavere enn det som fremgår av første ledd. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på å sikre

1. vannspeil,

2. vassdragets betydning for plante- og dyreliv,

3. vannkvalitet,

4. grunnvannsforekomster.

Paragrafen er ikke til hinder for at den alminnelige lavvannføring blir brukt i nødretts­situasjoner.

Merknader til § 10

Paragrafen er ny. Den tar sikte på å sikre en viss minimumsvannføring i vassdragene. Bestemmelsen kan ses som en kvalitetsnorm som er rettslig bindende også i forhold til tiltakshaverne. Den er drøftet i kap. 10.3.

Kravet om minstevannføring etter utk. § 10 gjelder bare for elver og bekker med årssikker vannføring. Begrepet årssikker vannføring er definert i utk. § 3 bokstav c. Regelen gjelder f.eks. ikke for flombekker som gjerne går tørre en del av året. Paragrafen stiller heller ingen krav når det gjelder vannstanden i innsjøer.

Bestemmelsen innebærer grenser for uttak og bortledning av vann uansett om det skjer direkte fra vassdraget eller fra grunnvannet, jfr. ordene som endrer vannføringen. Dette kommer også til uttrykk gjennom henvisningen til § 10 i utk. § 49 siste ledd om grunnvannsuttak.

Første ledd inneholder hovedregelen om at minst den alminnelige lavvannføring skal være tilbake. Med alminnelig lavvannføring siktes det til den definisjon som er vanlig brukt i Norge, jfr. i dag vregl. § 3 (vregl. § 2 etter utvalgets forslag). Bestemmelsen har betydning både i forhold til vannuttak som kan skje konsesjonsfritt, og i forhold til konsesjonspliktige tiltak. For de siste vil den fungere som en tungtveiende retningslinje for vassdrags­myndighetens myndighetsutøving, jfr. annet ledd annet punktum. Indirekte medfører bestemmelsen at det kreves konsesjon til et ellers konsesjonsfritt vannuttak som går ut over den alminnelige lavvannføringen, og at en slik konsesjon normalt ikke vil bli gitt.

Annet ledd innebærer at kravet om minstevannføring skal konkretiseres i konsesjonsvilkår når det gis konsesjon til uttak, oppdemming eller bortledning av vann. Med nødvendige vilkår i første punktum siktes det til at det for grunnvannsuttak som er konsesjonspliktige etter utk. § 50, særlig bokstav b (i flertallets forslag), kan forekomme at uttaket åpenbart ikke vil få noen betydning for vannføringen i et vassdrag. I så fall er det unødvendig å fastsette vilkår med tanke på minstevannføring i vassdraget.

Annet ledd annet og tredje punktum gir nærmere retningslinjer for fastsettingen av konsesjonsvilkåret som skal sikre minstevannføring. Etter annet punktum skal det vanligvis ( bør) settes til minst den alminnelige lavvannføring, jfr. første ledd. Bestemmelsen utelukker likevel ikke at kravet kan settes lavere. Vilkåret kan fastsettes som et forbud mot uttak når den gjenværende vannføring kommer under et visst nivå, eller som en mengdebegrensning på selve uttaket dersom dette er en mer effektiv måte å beskytte lavvannføringen på.

I tredje punktum er det gitt anvisning på sentrale momenter ved denne vurderingen, knyttet til vassdragets funksjon økologisk sett, i landskapet og for grunnvannsnivået. Disse momentene kan i mange tilfelle tilsi at kravet til minstevannføring settes høyere enn til den alminnelige lavvannføring, iallfall i mindre vassdrag.

Bestemmelsen vil hindre at et vassdrag tømmes til vannforsyningsformål, hva enten det skjer til husholdning, husdyr, jordvanning, oppdrettsformål, teknisk bruk eller andre næringsformål. Den vil også få betydning for fremtidig kraftutbygging.

Nye tiltak i kraftutbyggingssektoren kan bli berørt av utk. § 10 på flere måter. Den vil for det første stille krav til minstevannføring og begrense den reelle betydning av vregl. § 19 nr. 2. – For det annet kan den påvirke planløsningene når det gjelder bekkeinntak (takrenneprosjekter). Her må man imidlertid ha for øye at bestemmelsen ikke vil gjelde flombekker, bare bekker med årssikker vannføring. For disse bekkene vil imidlertid bestemmelsen som utgangspunkt føre til at den alminnelige lavvannføring må sikres. I noen tilfelle kan det likevel være at deres naturlige funksjon er så vidt begrenset at det etter en konkret vurdering kan tillates at hele vannføringen tas inn på en overføringstunnel. – For det tredje kan bestemmelsen få betydning i forhold til elvekraftverk, hvor vannet ledes ut av sitt leie over en helt kort strekning. Også her må man akseptere at en konkret vurdering, der landskapsmessige, økologiske og økonomiske forhold ses i sammenheng, kan berettige at man avstår fra de krav på minstevannføring som utk. § 10 normalt medfører. Et mindretall ( Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen og Traagstad) foreslår at § 10 ikke skal gjelde for vassdrags­reguleringer og utbygging av kraftverk med en midlere årsproduksjon over 40 GWh, jfr. utk. § 17 første og annet ledd. Se nærmere i kap. 10.3.

I tredje ledd fastslås at den alminnelige lavvannføring kan brukes i nødrettssituasjoner, f.eks. til brannslukking.

Et særlig spørsmål er om kravene i utk. § 10 skal gjelde for eldre tiltak. Dette spørsmålet er regulert særskilt i fjerde ledd i utk. § 71 som omhandler forholdet til eldre tiltak. Hittil har tørrlegging av vassdrag oftest skjedd i samband med jordvanning eller kraftutbygging, men forekommer også ved vannverk. Tørrlegging som følge av vannuttak til fiskeoppdrett er av nokså ny dato.

I enkelte deler av landet kan bosettingen i samband med etablert virksomhet være avhengig av å disponere så å si hele vannføringen i tørkesomre og kuldeperioder for vannuttak til husholdning, husdyr og jordvanning. Selv om ny virksomhet må innrette seg med sikte på kravene i utk. § 10, kan det ta tid før dette er mulig for etablert virksomhet. Dette er bakgrunnen for forslaget om at utk. § 10 bare skal gjelde for eldre tiltak i den utstrekning tiltaket ikke har gjort bruk av den alminnelige lavvannføring før lovens ikrafttreden. Endringer i forholdene, bl.a. tilknytning til kommunal vannforsyning, kan imidlertid gjøre det mulig etter hvert å oppfylle kravene om minstevannføring i utk. § 10. Praktisk kan dette gjennomføres gjennom innkallingsadgangen etter utk. § 71, tredje ledd omtalt nedenfor, eller ved omgjøringsadgangen etter utk. § 27. Eldre virksomhet kan også bli berørt av vedtak som treffes etter utk. § 13 annet ledd annet punktum. I forhold til energiproduksjon ble spørsmålet om minstevannføringer vurdert ved endringen av vassdrags­reguleringsloven i 1992, jfr. kap. 10.3.6, hvor det ikke fremmes forslag om at utk. § 10 gjøres gjeldende for tiltak med reguleringskonsesjon meddelt før den nye vannressursloven trer i kraft, jfr. utk. § 71, fjerde ledd siste punktum. Dette gjelder uansett om det rettslige grunnlag for reguleringskonsesjonen er vregl. 1917, vregl. 1911 eller V 1887 § 25. Heller ikke for eldre reguleringer, som er iverksatt uten noen konsesjon, vil utk. § 10 gjelde uten videre. Hvis slike reguleringer blir innkalt til konsesjonsbehandling etter forslaget til ny vregl. § 26 nr. 4 annet punktum, vil imidlertid bestemmelsen gjelde på vanlig måte.

Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen, Traagstad og Aasen) foreslår at forslaget til vregl. § 26 nr. 4 annet og tredje punktum utgår.

Når det gjelder rene utbygginger uten noen særskilt regulering, vil det være tale om bortledning av vannet over relativt korte strekninger (jfr. ovenfor om elvekraftverk). Er utbyggingene av gammel dato, kan naturforholdene ha tilpasset seg den manglende vannføringen. Hvilken reduksjon i kraftproduksjon – og dermed økonomiske konsekvenser – det vil medføre om utk. § 10 gjøres gjeldende for alle eldre utbygginger, er ikke avklart.

Konsesjonsfrie utbygginger kan innkalles til konsesjonsbehandling etter utk. § 71 tredje ledd. I følge utk. § 71 fjerde ledd vil utk. § 10 da gjelde fullt ut. Utbygginger med konsesjon kan drives som før, inntil konsesjonen eventuelt blir endret i tråd med kravene i § 10 i medhold av utk. § 27.

For andre vannuttak – uttak til fiskeoppdrett, teknisk bruk, grunnvannsuttak m.m. – gjør ikke de samme motargumentene seg uten videre gjeldende mot å anvende utk. § 10 på eldre uttak helt ut. Regeltekniske grunner taler likevel for å bruke samme regel for slike uttak som for de øvrige, all den stund utk. § 10 skal gjelde fullt ut ved innkalling til konsesjonsbehandling og det ved omgjøring etter § 27 kan settes krav i samsvar med utk. § 10 annet ledd.

Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen og Terjesen) mener at innkallingsadgangen etter utk. § 71 tredje ledd bør begrenses til andre vassdrags­tiltak enn kraftutbygging. Utk. § 10 vil da ikke få betydning i forhold til konsesjonsfrie utbygginger. Det vises til begrunnelsen i kap. 29.2.2.

Forholdet mellom utk. §§ 10 og 71 er ytterligere belyst i merknadene til § 71.

§ 11 (kantvegetasjon)

Langs bredden av vassdrag med årssikker vannføring skal det opprettholdes et begrenset naturlig vegetasjonsbelte som motvirker avrenning og gir levested for planter og dyr. Denne regelen gjelder likevel ikke for byggverk som står i nødvendig sammenheng med vassdraget, eller hvor det trengs åpning for å sikre tilgang til vassdraget.

Grunneieren, samt tiltakshavere og foreninger med rettslig interesse i det, kan kreve at kommunen fastsetter bredden på beltet. Bredden kan også fastsettes i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven.

Vassdrags­myndigheten kan i særlige tilfelle frita for kravet i første ledd.

Merknader til § 11

Paragrafen er ny. Den er behandlet i kap. 10.4 foran. Bestemmelsen henger nær sammen med regelen om forbygging i utk. § 33 første ledd første punktum. Første ledd første punktum pålegger å opprettholde kantvegetasjonen langs vassdrag i form av et begrenset naturlig vegetasjonsbelte. Beltet vil normalt omfatte vegetasjon på bredden under høyeste vanlige flomvannstand (dvs. vegetasjon i vassdraget, slik dette er definert i utk. § 2 første ledd), og en begrenset sone ut over dette. En nøyaktig grense for beltet kan fastsettes i medhold av annet ledd. Retningsgivende for grensen etter første ledd, og også ved fastsetting etter annet ledd, er at beltet skal motvirke avrenning og gi levested (skjul, oppholdssted m.v.) for arter av planter og dyr som har naturlig tilhold ved eller i vassdraget.

Ordet opprettholdes viser at bestemmelsen bare gjelder hvor de naturlige forhold ligger til rette for vegetasjon, og heller ikke innebærer plikt til å reetablere vegetasjon. En plikt til reetablering kan imidlertid følge av konsesjonsvilkår etter utk. § 24, eventuelt etter omgjøring med hjemmel i utk. § 27. Hvis vegetasjon er fjernet i strid med utk. § 11, kan det gis pålegg om retting i form av reetablering med hjemmel i utk. § 64.

Kantvegetasjonen kan høstes ved hogst eller på annen måte, forutsatt at høstingen ikke medfører en biotopendring. En hogst må derfor vanligvis være bledningspreget (plukkhogst), hvis det ikke gjelder løvtreslag med sterk evne til selvfornyelse. Regelen betyr en videreføring av de retningslinjer om bevaring av kantvegetasjon ved flatehogst som i dag finnes i veiledningsheftet Flersidig skogbruk (utg. av Landbruksdepartementet og Det norske skogselskap, 1986; s. 32). Regelen blir også supplert av eventuelle bestemmelser om vern av skog mot elvebrudd og skadeflom, jfr. skogbruksl. §§ 32-33, og bestemmelser om hogstføring i kantsoner fastsatt i forskrifter etter skogbruksl. § 17 b (jfr. for Oslomarka forskr. 2. april 1993 § 3-3).

Kravet om bevaring av kantvegetasjon gjelder bare for vassdrag med årssikker vannføring, jfr. definisjonen i utk. § 3 bokstav c. Kriteriet årssikker vannføring vil ofte gjøre at bestemmelsen ikke gjelder langs kunstige vannløp. Men har naturlig vegetasjon etablert seg langs f.eks. en kanal med årssikker vannføring, vil den være beskyttet av utk. § 11 i kantsonen. Det samme vil være situasjonen ved en bekk som opprinnelig er anlagt som en kunstig grøft, men som over årene har fått et naturlig preg.

Første ledd annet punktum gjør unntak fra plikten til å opprettholde kantvegetasjon i to tilfelle. Det ene gjelder byggverk som står i nødvendig sammenheng med vassdraget, f.eks. båthus og lukehus. Villabebyggelse er ikke tilstrekkelig til å komme inn under dette unntaket, uansett om byggherren ønsker å legge villaen helt inntil vassdraget, eller i en viss avstand fra det. Det andre unntaket gjelder hvor det trengs åpning i vegetasjonen for å komme til vassdraget. Dette tar særlig sikte på tilgang til f.eks. brygger og fiskeplasser, men kan også ha en viss betydning i forbindelse med stier langs vassdraget.

Annet ledd fastlegger fremgangsmåten for å få fastsatt en bestemt grense for det vegetasjonsbeltet som skal opprettholdes. Bredden på beltet fastsettes av kommunen. Det kan skje ved et selvstendig enkeltvedtak, eller i en reguleringsplan. Kommunestyret kan legge myndigheten til å treffe selvstendig enkeltvedtak til et annet kommunalt organ eller en tjenestemann etter kommunelovens vanlige regler. Kommunen er pliktig til å treffe et slikt vedtak dersom bredden ikke er fastsatt fra før, og fastsetting blir krevd av en berørt grunneier, av en tiltakshaver som det har betydning for, eller etter omstendighetene av en forening med rettslig interesse i det (f.eks. en naturvern­forening, fiskeforening, et turlag osv.). Et selvstendig enkeltvedtak om bredden kan etter utk. § 69 annet ledd påklages til fylkesmannen. Om klagerett og klagebehandling gjelder de vanlige regler i forvaltningsloven.

Uansett om kommunen fastsetter bredden på beltet ved selvstendig enkeltvedtak eller ved reguleringsplan, er første ledd første punktum retningsgivende for bredden. Kommunen kan ikke gjøre unntak fra kravet til kantvegetasjon i vedtak etter annet ledd (dvs. sette bredden på vegetasjonsbeltet til null). Dette må i tilfelle skje i henhold til tredje ledd.

Når bredden på beltet fastsettes i en reguleringsplan, gjelder de vanlige regler i plan- og bygningsloven for planbehandlingen. Fastsettes den som selvstendig enkeltvedtak, må berørte grunneiere få anledning til å uttale seg og relevante naturforvaltningsinteresser trekkes inn, enten via kommunens egen miljøfaglige ekspertise eller ved samarbeid med fylkesmannens miljøvernavdeling. Frivillige organisasjoner bør få anledning til å uttale seg, f.eks. ved at kommunen sørger for kunngjøring om saken i lokalpressen.

For sikkerhets skyld har utvalget tatt med en hjemmel i tredje ledd for å frita for kravet om å opprettholde kantvegetasjon. Både grunneieren, en berørt tiltakshaver og kommunen selv kan ta opp spørsmålet om fritak. Slikt fritak vil trolig lettest bli aktuelt i tettbygd strøk, men utvalget vil samtidig understreke at kravet i § 11 har en av sine viktigste funksjoner nettopp her. Utvalgets medlem Aalstad mener for sin del at fritaksmyndigheten etter tredje ledd bør delegeres til kommunen.

§ 12 (hovedregelen om grunneierens rådighet)

Vassdrag tilhører eieren av den grunn det dekker, hvis ikke annet følger av særlige rettsforhold. Når et vassdrag helt eller delvis ligger i sameie, gjelder sameielovens regler for forholdet mellom grunneierne.

Eiere på hver side av vassdrag har lik rett til utnytting av vannkraften, om ikke annet følger av særskilt rettsgrunnlag.

Grunneieren kan motsette seg at andre uten særskilt rettsgrunnlag utøver rådighet over vassdrag som tilhører ham. Grunneieren kan selv utøve rådighet over vassdraget, men må ha konsesjon eller sende melding etter reglene i kap. II-IV.

Merknader til § 12

Paragrafen avløser V § 1, jfr. også V §§ 56 flg. Det vises til kap. 11 i de alminnelige motiver.

Første ledd første punktum svarer fullt ut til V § 1. Bestemmelsen medfører at det er rådigheten over bunnen som i utgangspunktet avgjør hvem som rår over vassdraget. Hvem som eier bunnen, må avgjøres ut fra reglene om grenser mellom faste eiendommer, jfr. V §§ 2-6 som vi – i samsvar med Sivillovbokutvalets lovutkast i NOU 1988:16 – foreslår overført til en ny lov om eiendomsgrenser. Regelen vil også gjelde for kunstige vannmagasiner, jfr. Rt. 1972 s. 344 om Nesjøen.

Forbeholdet om at annet følger av særlige rettsforhold tar sikte på at rådigheten over vannet kan være skilt ut fra rådigheten over bunnen, jfr. diskusjonen i kap. 11.6 om fallretter. Tilfelle hvor fiskevann – særlig i fjellet – er skilt ut som en egen eiendomsenhet fra de omliggende fjellområder kan godt være en anvendelse av hovedregelen hvor bunn og bredder følges, men det kan også tenkes at den utskilte rett bare gjelder vannområdet og ikke bunnen, og dermed dekkes av forbeholdet.

Første ledd annet punktum fastslår for ordens skyld at sameieloven 18. juni 1965 nr. 6 gjelder på vanlig måte når bunnen og dermed vassdraget ligger i sameie. Bestemmelsen tar ikke sikte på den ordinære situasjon at vassdraget ligger på eller renner over flere eiendommers grunn; her reguleres forholdet mellom eierne av lovutkastets regler, ikke av sameieloven. Første ledd annet punktum i kombinasjon med sameieloven og ekspropriasjonsadgangen for vassdrags­tiltak avløser reglene i V §§ 56-58.

Annet ledd regulerer forholdet mellom eiere på motstående sider av vassdraget når det gjelder rett til utnytting av vannkraften til energiproduksjon eller andre formål. Bestemmelsen medfører at de har lik rett, uten hensyn til hvor grensen går mellom dem i vassdraget og hvor stor del av vannmassen som passerer over ­eiendommen til hver av dem. Bestemmelsen svarer til V § 59 nr. 1 første ledd annet punktum.

Tredje ledd angir hovedtrekkene i grunneierens stilling til vassdragene. Første punktum viser at grunneieren kan motsette seg at andre utøver noen rådighet over vassdraget hvis de ikke kan påvise et særskilt grunnlag for det. Et slikt grunnlag kan følge av vannressurslovens egne regler (utk. §§ 14-15 og 29-31), av ekspropriasjon, eventuelt som en sidevirkning av konsesjon (utk. § 8 jfr. § 25 første ledd etter flertallets forslag, vregl. § 16 nr. 1 og oreignl. § 2), av annen lovgivning (f.eks. lakseloven og fjelloven mht. fiske), av avtale med grunneieren, hevd eller alders tids bruk (jfr. om innholdet av servitutter stiftet på denne måten servituttloven 29. november 1968), eller – i verneområder etter naturvernloven – av vernevedtakets bestemmelser om skjøtsel, jfr. naturvernl. §§ 4, 6, 10 og 12.

Tredje ledd annet punktum lovfester grunneierens rett til aktiv rådighet over vassdraget. Vannressurslovens regler om konsesjonsplikt og meldeplikt gjelder imidlertid for grunneieren hvis det ikke er gjort særskilt unntak (jfr. bl.a. utk. § 13 første ledd). Grunneierens rådighet kan også være begrenset av servitutter og av bestemmelser i eller i medhold av andre lover, f.eks. bindende arealplaner etter plan- og bygningsloven, strandvernet etter pbl. § 17-2, pbl. § 85 om midlertidige konstruksjoner som husbåter og flytebrygger, lakseloven og ­forurensningsloven. Ved utøving av juridisk rådighet, f.eks. ved salg, må grunneieren respektere bl.a. regler om konsesjonsplikt i industrikonsesjonsloven 14. desember 1917 nr. 16 og konsesjonsloven 31. mai 1974 nr. 19. En grunneier kan gi andre servitutter til f.eks. vannuttak fra vassdraget, men servitutthaveren kan ikke få den konsesjonsfrihet eller prioriterte rett i knapphetssituasjoner som grunneieren har etter utk. § 13.

§ 13 (supplerende regler om grunneierens vannuttak)

En grunneier i vassdraget kan uten konsesjon etter § 8 ta ut vann til husholdning og husdyr på eiendommen. Dette gjelder så langt uttaket ikke kommer i strid med reglene i §§ 5 og 10.

Er det knapphet på vann, har grunneierne i vassdraget lik rett etter behov til å ta ut vann til følgende formål etter denne prioritering:

1. husholdning,

2. vann til husdyr.

Vassdrags­myndigheten kan om nødvendig treffe nærmere vedtak om fordelingen og gjennomføring av vannuttak i knapphetssituasjoner, og herunder ta hensyn til bakenforliggende eiendommer og allmenne interesser.

Et mindretall (Ødegaard, Aalstad og Aasen) foreslår tilføyd som nr. 3 i annet ledd første punktum:

1. jordvanning.

Merknader til § 13

Paragrafen avløser V §§ 14-16. Den er omtalt i kap. 20.4.5- 6 i de generelle motiver.

Det følger av utk. § 12 at grunneieren har en rådighet over vassdrag på sin eiendom som gir adgang til å ta ut vann. Grunneierens rett kan også utøves av en fester eller annen leietaker til eiendommen. Begrensningen i retten til vannuttak vil etter lovutkastets alminnelige regler ligge i at vannuttak som kan volde skade eller ulempe for allmenne eller private interesser (for vassdragets naturlige funksjon eller annen aktuell utnytting), blir konsesjonspliktig etter utk. § 8, og at uttaksretten må utøves under hensyn til forvalteransvaret etter utk. § 5 og reglene om minstevannføring etter utk. § 10. Reglene i § 13 innebærer en modifikasjon i den konsesjonsplikt som ellers ville følge av lovutkastet.

Første ledd medfører at vannuttak til husholdning og husdyr kan skje uten konsesjon, selv om uttaket skulle være til skade eller ulempe for allmenne eller private interesser. Det er imidlertid en forutsetning at reglene i §§ 5 og 10 blir overholdt. Med husholdning siktes til vannforbruk til slike formål som er vanlige i en husholdning, som drikke og matlaging, vask, toalettspyling, ordinær hagevanning og bilvask. Regelen omfatter bare egen husholdning, ikke vann til campingplasser, utleiehytter, pensjonater m.v. Vann til husdyrhold omfatter både drikkevann og vann til renhold av fjøs m.v. Med husdyr siktes det både til brukerens egen besetning og til husdyr som han har oppsyn med for andre. Når det gjelder mer omfattende uttak til større husdyrbruk, kan det ligge begrensninger i utk. §§ 5 og 10.

Reglene i § 13 er knyttet til bruk på eiendommen. Flere eiendommer som grenser til hverandre og har hatt felles eier og drift siden før 1941, regnes likevel som én eiendom, slik forholdet var etter V § 14. Sammenføyning med en bakenforliggende eiendom øker ikke uttaksretten etter § 13. Blir det fradelt en eiendom eller festetomt som ikke får del av vassdraget, får den fradelte eiendom heller ingen rett etter § 13.

Annet ledd innebærer at retten til vannuttak kan utøves uten konsesjon også når det er knapt med vann i vassdraget på grunn av lite naturlig tilsig, slik at den enes uttak kommer i konflikt med andres behov. Regelen gjelder selv om uttaket er større enn vanlig (f.eks. pga. tørke), så lenge det ikke skjer noen utvidelse av den virksomhet som vannet skal brukes til. Første punktum gir samtidig en regel om prioritering i forholdet mellom grunneierne i vassdraget, bestemt etter bruksformål og – innenfor hvert enkelt formål – i forhold til behovet. De bruksformål som nevnes, er de samme som etter første ledd, men i prioritert rekkefølge. Et mindretall i utvalget (Ødegaard, Aasen og Aalstad) foreslår at jordvanning tas med som det tredje prioriterte bruksformål. Vannuttak til f.eks. teknisk bruk, fiskeoppdrett eller hytteutleie regnes ikke med blant formål med særskilt prioritet.

Annet ledd annet punktum gir vassdrags­myndigheten adgang til å treffe nærmere vedtak om vannuttaket i knapphetssituasjoner. Det vil være naturlig å legge denne myndigheten til fylkesmannen eller kommunen. Vedtaket kan treffes som enkeltvedtak rettet mot en eller flere bestemte grunneiere, eller som forskrift for et helt vassdrag eller del av det.

I vedtaket må vassdrags­myndigheten som utgangspunkt respektere den prioritering av bruksformål som følger av annet ledd første punktum. Uttaket til de enkelte formål kan imidlertid tallfestes, og vedtaket kan også fastsette at vannet ikke må brukes til visse husholdningsformål (som hagevanning eller bilvask) dersom slik bruk ikke anses forsvarlig i lys av knapphetssituasjonen og forvalteransvaret etter utk. § 5. Ved avgjørelsen kan det også tas hensyn til at vannuttak fra vassdraget ikke bør føre til en uforholdsmessig senkning av grunnvannsnivået som hindrer uttak av grunnvann. Når det er nok vann til prioriterte bruksformål, men ikke til å dekke alle uprioriterte, vil vassdrags­myndigheten stå nokså fritt til å fastsette vedtakets innhold. Etter flertallets forslag til annet ledd kan vassdrags­myndigheten da legge avgjørende vekt på å sikre jordvanning i distrikter og gårdsbruk hvor dette er vesentlig for næringsgrunnlag og bosetting (mindretallet foreslår at jordvanning tas med blant de prioriterte formålene). Vassdrags­myndigheten kan også treffe vedtak om begrensninger av hensyn til bakenforliggende eiendommer eller allmenne interesser (jfr. bl.a. utk. § 14). Bakenforliggende eiendommer kan likevel ikke få nyte godt av vannuttak til et formål før grunneierne har fått dekket sine behov til prioriterte formål.

Hvis knapphetssituasjonen skyldes at noen vil begynne med et nytt vannuttak eller øke vannforbruket for å utvide produksjonen, må dette anses som et konsesjonspliktig tiltak etter utk. § 8. Lovutkastet inneholder visse regler som da kan gi mulighet for en samlet avveining av alle uttakene på knapphetsstrekningen. I tilknytning til en slik konsesjonssøknad kan vassdrags­myndighetene eventuelt ta opp spørsmålet om å innkalle eldre vannuttak uten konsesjon til konsesjonsbehandling, jfr. utk. § 71 tredje ledd. Etter forslaget til utk. § 27 (første ledd bokstav e jfr. tredje ledd) fra et mindretall i utvalget kan vassdrags­myndighetene også ta opp spørsmålet om endringer i gitte konsesjoner til vannuttak. Uttak til husholdning og husdyr kan imidlertid ikke rokkes på denne måten, bare gjennom den begrensede adgang etter utk. § 13 annet ledd til å treffe vedtak om økonomisering med vannet.

Nye eller utvidede vannuttak innenfor rammen av § 13 første ledd trenger ikke konsesjon. Her må en knapphetssituasjon løses gjennom reglene i utk. § 13 annet ledd.

Vassdrags­myndighetene kan treffe vedtak etter annet ledd annet punktum av eget tiltak eller etter begjæring fra en grunneier i vassdraget. Også en eier av bakenforliggende eiendom eller en representant for allmenne interesser kan fremsette en slik begjæring. Vassdrags­myndighetenes avgjørelse må regnes som et enkeltvedtak som kan påklages, også om den ikke finner noen grunn til å ta begjæringen til følge.

§ 14 (allmennhetens rådighet over vassdrag)

Enhver kan bruke vassdrag til

1. vannuttak uten grøfting eller bruk av fast ledning eller motorkraft;

2. bading i samsvar med friluftsloven 28. juni 1957 nr. 16;

3. ferdsel uten bruk av motor;

4. motorisert ferdsel på åpent eller islagt vann når det skjer i samsvar med lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag og grunneieren ikke har nedlagt forbud etter annet ledd.

Bruk av vassdrag i samsvar med første ledd skal skje så hensynsfullt at det ikke volder ulemper av betydning for grunneieren eller for andre brukere. Grunneieren kan forby motorisert ferdsel, hvis ikke vassdrags­myndigheten treffer vedtak om at et slikt forbud vil være urimelig etter en avveining av de kryssende interesser.

Om allmennhetens rett til å ta opp sunkne gjenstander og til fløting gjelder reglene i §§ 30 og 31. Om retten til fiske gjelder reglene i lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v.

Merknader til § 14

Paragrafen avløser V §§ 12 og 65. Det vises til kap. 25.2- 4 i de alminnelige motiver. Reglene i utk. § 14 gir allmennheten rett til å bruke vassdraget på de måter som nevnes, uten hensyn til hvilket formål bruken har. Til dels er det tale om en opplisting av pedagogiske grunner, idet bestemmelsen henviser til andre lover som avgrenser nærmere hvilken rådighet som kan utøves. I forhold til V § 12 gjelder bestemmelsen for alt overflatevann, også naturlige kilder (oppkommer). Bruksmåtene vanning av husdyr og vask har knapt noen praktisk betydning lenger og er derfor ikke tatt med i utk. § 14. Beiteretter må naturlig forstås slik at de også omfatter rett til vann for husdyrene i beiteområdet. Om gullvasking er det gitt forskrift 18. august 1987 nr. 687 om søking etter og utvinning av alluvialt gull på statsgrunn i medhold av bergverksl. 30. juni 1972 nr. 70 § 1.

Rådighet etter utk. § 14 kan utøves uten konsesjon etter utk. § 8. Det kan imidlertid være innført restriksjoner i medhold av annen lovgivning, f.eks. i vernevedtak etter naturvernloven (jfr. naturvernl. § 22), for beskyttelse av vannforsyningskilder (i dag i medhold av drikkevannsforskr. 28. september 1951, som nå har hjemmel i lov 18. november 1982 nr. 66), eller etter friluftsl. §§ 15-16.

Rådighet etter utk. § 14 gir ikke allmennheten noen større rett til å ferdes over andres grunn enn det som følger av friluftsloven. Ligger vassdraget i innmark, kan det derfor være at allmennhetens rådighet etter utk. § 14 bortfaller i praksis. Dette er i samsvar med V § 12 ( uten at han kommer inn på fremmed grunn ulovlig).

Rådighet som nevnt i utk. § 14 kan selvsagt utøves av eieren selv.

Første ledd bokstav a gir adgang til vannuttak som kan skje uten grøfting, bruk av fast ledning eller motorkraft. Etter bokstav a er det tillatt med vannuttak gjennom løs ledning. Hvis ledningen blir liggende over noe tid, faller det utenom rammen av bokstav a.

Bokstav b gir adgang til bading i samsvar med friluftslovens regler, jfr. utk. § 74 nr. 7 med forslag til endring i friluftsl. § 8. Bading kan imidlertid være utelukket på grunn av andre regler, særlig restriksjoner av hensyn til vannforsyningen (jfr. utk. § 74 nr. 16 med forslag til endringer i pbl. § 20-4 annet ledd, bokstav i).

Bokstav c omfatter all ferdsel som skjer uten bruk av motor og gjelder ferdsel både på åpent og islagt vassdrag. Ferdselsretten omfatter altså også ferdsel ved hjelp av dyr eller av vind. Også her kan det imidlertid være lagt restriksjoner på ferdselen i medhold av annen lovgivning. Det kan ikke tas avgift for ferdsel i medhold av bokstav c.

Bokstav d gjelder motorisert ferdsel på åpent eller islagt vann. Bestemmelsen gir ikke adgang til motorisert ferdsel på bredden.

Motorbåttrafikk som er lovlig etter motorferdselloven 10. juni 1977 nr. 82, er som utgangspunkt tillatt på alle vassdrag, uansett om de er fremkommelige fra naturens side eller etter særskilte tiltak fra grunneierens side. Grunneieren kan imidlertid forby eller begrense motorisert ferdsel i vassdraget med hjemmel i annet ledd annet punktum, jfr. nedenfor. Om rett til å ta avgift av motorfartøy for ferdsel i vassdrag gjelder reglene i friluftsl. § 5 (jfr. utvalgets forslag til endring i utk. § 74 nr. 7) og havnelovens regler.

For fortøyning og oppankring av båter (med eller uten motor) gjelder reglene i friluftsl. § 7. Oppankring av båter (særlig husbåter) går dessuten inn under pbl. § 85 og kan være nærmere regulert i kommunale vedtekter etter bestemmelsen. Overføring av båter fra ett vassdrag til et annet kan medføre en viss risiko for sykdomssmitte, og kan derfor være underlagt nærmere regler eller forbud i medhold av midlertidig lov 22. juni 1990 nr. 44 om tiltak mot sjukdom hos akvatiske organismer, jfr. særlig forskriftshjemmelen i lovens § 8.

Om rett til start og landing med luftfartøy på vassdrag (innsjøer) gjelder de samme regler som for bruk av motorfartøy (unntatt reglene om avgifter).

Annet ledd første punktum pålegger en alminnelig plikt til å vise hensyn når allemannsretten utøves. Bestemmelsen er i tråd med regelen om god ferdselskultur i friluftsl. § 11 og kan ses som en konkret anvendelse av aktsomhetsplikten etter utk. § 5 første ledd. Reglene forplikter til å vise hensyn både overfor grunneieren og naboer og overfor andre brukere og utøvere av allemannsretten. Forvalteransvaret etter utk. § 5 første ledd vil supplere bestemmelsen når det gjelder hensyntaken til naturmiljøet, jfr. også viltl. § 3 tredje ledd når det gjelder dyrelivet. Etter omstendighetene kan plikten til å vise hensyn føre til en begrensning i utøving av allemannsretten. Om avfall gjelder forsøplingsforbudet i forurl. § 28.

Annet ledd annet punktum gir grunneieren adgang til å begrense eller forby motorisert ferdsel på åpent vann som ellers er tillatt etter motorferdsellovens regler. Regelen gjelder i forhold til både motorfartøy og luftfartøy. Grunneierens forbud eller begrensning kan imidlertid overprøves av vassdrags­myndigheten. Overprøvingsmyndigheten bør legges til fylkesmannen eller kommunen. Overprøving kan skje av eget tiltak eller ved at noen interessert bringer saken inn for vassdrags­myndigheten. Grunneieren må regnes som part etter forvaltningsloven, og vassdrags­myndighetens avgjørelse blir et enkeltvedtak. En slik overprøving vil særlig være naturlig når en enkelt grunneier ved forbudet blokkerer vassdraget for ferdsel. Ved overprøvingen skal det bl.a. legges vekt på om ferdselen volder større ulemper enn vanlig i lignende vassdrag, om den har økt vesentlig, om grunneierens egen aktivitet kan bli berørt av ferdselen, og om den kan bli en belastning for naturmiljøet.

Regelen i annet ledd annet punktum suppleres av friluftsl. § 10 om krav til forhåndssamtykke fra grunneieren når det gjelder organiserte møter, stevner og konkurranser med båt.

Tredje ledd viser at allmennheten kan utøve rådighet i vassdraget ut over det som følger av første jfr. annet ledd. Bestemmelsen viser til retten til å ta opp sunkne gjenstander etter utk. § 30 og retten til fløting etter utk. § 31, og for øvrig til reglene om fiske etter lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. I tillegg kan andre enn grunneieren få rett til å gjenopprette vassdragets løp i medhold av utk. § 29, og særlig interesserte eller representanter for allmennheten kan etter utk. § 64 ha rett til å kreve håndheving av bestemmelser til vern om allmenne interesser.

§ 15 (rådigheten over midtstykket i innsjøer)

Staten rår over det som er fritt midtstykke i større innsjøer. Ligger innsjøen til statsallmenning, inngår midtstykket i allmenningen. Private har den rett til bruk av midtstykket som følger av lov eller annet rettsgrunnlag.

Merknader til § 15

Paragrafen er ny. I forhold til utk. § 12 inneholder den særregler for det frie midtstykke i innsjøer. Den er behandlet i kap. 11.4 i de generelle motiver.

Paragrafen tar ikke opp spørsmålet om hvilke innsjøer som har fritt midtstykke, men gir regler om rådigheten over det frie midtstykket.

Hovedregelen etter første punktum er at staten har rådigheten over midtstykket. Hvis innsjøen helt eller delvis ligger i en statsallmenning, eller grenser inntil allmenningen, bestemmer annet punktum at midtstykket inngår i allmenningen, bl.a. med den følge at reglene i fjelloven 6. juni 1975 nr. 31 kap. XII om fiske gjelder for midtstykket. Uansett om midtstykket inngår i statsallmenning eller ikke, kan private ha rett til bruk på særskilt grunnlag etter tredje punktum, jfr. Høyesteretts dom om Sperillen i Rt. 1972 s. 77.

33.3 Nærmere om konsesjon til vassdrags­tiltak m.v.

§ 16 (særskilt avgjørelse om konsesjonsplikt)

Vassdrags­myndigheten kan ved forskrift eller enkeltvedtak fastsette om et vassdrags­tiltak trenger konsesjon etter § 8. Vassdrags­myndigheten skal treffe slikt enkeltvedtak dersom tiltakshaveren eller andre med rettslig interesse begjærer det, og kan forby iverksetting før avgjørelsen er truffet. Klage over vedtak om at tiltaket må ha konsesjon, har ikke oppsettende virkning. Regelen i § 26 gjelder tilsvarende.

Merknader til § 16

Paragrafen avløser V § 112, jfr. § 113 nr. 2 og vregl. § 4. Det vises til kap. 13.5 i de generelle motiver.

Etter første punktum kan vassdrags­myndigheten gi forskrift som fastsetter at visse vassdrags­tiltak etter sin art er konsesjonspliktige. Forskriften kan også gå ut på at visse tiltak ikke trenger konsesjon.

Første punktum gir videre adgang for vassdrags­myndigheten til å fastsette særskilt i det enkelte tilfelle om et tiltak trenger konsesjon. En slik forhåndsavgjørelse er enkeltvedtak.

Etter annet punktum kan forhåndsavgjørelse i det enkelte tilfelle kreves av tiltakshaveren selv, eller av andre med rettslig interesse i det. Det kan særlig være naboer og grunneiere oppstrøms eller nedstrøms som kan bli berørt av tiltaket, eller foreninger som ivaretar ideelle interesser eller allemannsretter (f.eks. naturvernlag og fiskeforeninger). For å hindre at et tiltak blir iverksatt før det er vurdert om det er konsesjonspliktig, kan vassdrags­myndigheten forby at det settes i verk før dette er avgjort.

Avgjørelsen om det foreligger konsesjonsplikt, må bygge på en vurdering av det konkrete tiltaket. Normalt må denne avgjørelsen treffes på et langt spinklere grunnlag enn realitetsavgjørelsen om konsesjon skal gis eller nektes. Som enkeltvedtak kan avgjørelsen påklages til overordnet vassdrags­myndighet. Hvis det blir klaget over en avgjørelse som fritar for konsesjonsplikt, kan også klageinstansen bestemme at tiltaket ikke må iverksettes før klagesaken er avgjort. Går underinstansens avgjørelse ut på konsesjonsplikt, følger det av tredje punktum at den må respekteres inntil klagesaken er avgjort, og at klagen ikke kan gis noen oppsettende virkning etter fvl. § 42.

Avgjørelsen skal bare ta stilling til om konsesjonsplikt foreligger eller ikke. Noen form for vilkår kan ikke fastsettes, men det kan iblant være aktuelt å presisere nærmere hvilke(t) tiltak som anses eller ikke anses konsesjons­pliktig.

En avgjørelse om konsesjonsplikt kan også bringes inn for domstolene, selv om domstols­kontrollen bør ha forholdsvis lav intensitet i disse tilfelle.

En avgjørelse etter utk. § 16 om konsesjonsplikt gjelder bare en viss tid, idet forholdene i vassdraget kan endre seg. Det forutsettes derfor at utk. § 26 skal gjelde tilsvarende for avgjørelser etter utk. § 16 annet punktum.

§ 17 (særregler for konsesjonsbehandling av vannkraftutbygging)

Konsesjon til vannkraftutbygging som omfatter vassdrags­reguleringer gis etter reglene i vassdrags­reguleringsloven når dette følger av vassdrags­reguleringsloven §§ 1 og 2. Loven her gjelder likevel for slike vassdrags­reguleringer, unntatt §§ 6-8, 12, 18-19, 21-24, 25 første ledd, 26-28, 37, 46-47, 50 tredje ledd og 71.

For elvekraftverk med midlere årsproduksjon over 40 GWh gjelder vassdrags­reguleringsloven § 5 bokstav a-d og f, § 6 og § 8 første ledd i stedet for §§ 18 og 21-23 i loven her. For konsesjoner til slike elvekraftverk gjelder vassdrags­reguleringsloven § 10 nr. 3, § 12 nr. 1-13, 16-20, 21 med unntak av tredje og fjerde ledd, § 16 nr. 1-3, § 19 og § 20 i stedet for §§ 24 og 26-28 i loven her. Hvis det for et elvekraftverk med midlere årsproduksjon over 40 GWh ikke er gitt ervervskonsesjon etter industrikonsesjonsloven 14. desember 1917 nr. 16, fastsettes konsesjonsavgifter etter reglene i lovens § 2 nr. 13, jfr. § 5 tredje ledd nr. 2.

For andre vannkraftanlegg gjelder loven her fullt ut.

Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen og Traagstad) foreslår at § 10 settes inn i oppregningen i første ledd annet punktum og i annet ledd annet punktum foran § 24.

Mindretallet foreslår at tredje ledd skal lyde:

For andre vannkraftanlegg gjelder loven her fullt ut, likevel slik at vassdrags­reguleringsloven § 12 nr. 1 om byggefrister gjelder i stedet for § 26.

Merknader til § 17

Paragrafen regulerer forholdet mellom lovutkastet og vassdrags­reguleringsloven og bygger på den ordning som ble etablert ved revisjonen av vassdrags­reguleringsloven i 1992. Vi viser til kap. 21.2 og 31.3 i de generelle motiver.

I forhold til lovutkastet faller kraftutbyggingstiltak i tre grupper:

Første ledd gjelder kraftutbygging som omfatter vassdrags­reguleringer. Her skjer konsesjonsbehandlingen etter vassdrags­reguleringsloven 14. desember 1917 nr. 17. Bestemmelsen viser til vregl. §§ 1 og 2 for å fastslå hvilke kraftutbyggingstiltak som regnes som reguleringer. Inngår det en regulering i prosjektet, kan hele prosjektet som inngår i søknaden, behandles etter vassdrags­reguleringsloven. Lovutkastet vil som utgangspunkt gjelde også for vassdrags­reguleringer, unntatt utk. §§ 6-8, 12, 18-19, 21-24, 25 første ledd, 26-28, 37, 46-47, 50 tredje ledd og 71. Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen og Traagstad) foreslår i tillegg at heller ikke utk. § 10 skal gjelde for nye reguleringer. For eldre reguleringer vises til utk. § 71 med merknader og til merknadene til utk. § 10.

Annet ledd omfatter elvekraftverk med midlere årsproduksjon over 40 GWh og avløser V § 106 nr. 4. For dem gis konsesjon i henhold til lovutkastet, men en rekke av vassdrags­reguleringslovens regler vil gjelde for konsesjonsbehandlingen i stedet for lovutkastets egne regler. Det dreier seg om vregl. § 5 bokstav a-d og f, §§ 6, 8 første ledd, 10 nr. 3, § 12 nr. 1-13, 16-20 og 21 med unntak av tredje og fjerde ledd, § 16 nr. 1-3, § 19 og § 20, som vil gjelde i stedet for utk. §§ 21-24 og 26-28. Henvisningen til vregl. § 5 bokstav d er ny, men i samsvar med motivene til V § 106 nr. 4. Det ble konkludert med at § 5 bokstav d (tidligere bokstav e) burde gjelde her (Ot.prp. nr. 50 (1991-92) s. 99), men dette kom ved en inkurie ikke med i lovteksten. Annet ledd tredje punktum sikrer at det blir fastsatt konsesjonsavgifter (etter industrikonsesjons­loven) for slike utbygginger. Mindretallet (Berg, Høisveen, Samuelsen,Terjesen og Traagstad) foreslår også her at utk. § 10 ikke skal gjelde for slike nye prosjekter.

Etter tredje ledd går annen kraftutbygging fullt ut etter lovutkastet. Det dreier seg om reguleringer som faller utenfor konsesjonsplikten etter vassdrags­reguleringsloven og kraftverk med en midlere årsproduksjon på 40 GWh eller mindre. Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen og Traagstad) foreslår imidlertid at vregl. § 12 nr. 1 om byggefrister skal gjelde i stedet for utk. § 26 også for disse utbyggingene, jfr. kap. 13.7.2.

§ 18 (andre unntak fra vassdrags­myndighetens konsesjonsbehandling etter loven her)

Vassdrags­myndigheten kan fastsette i forskrift eller i det enkelte tilfelle at det ikke trengs konsesjon etter loven her for tiltak som i stedet

1. må ha tillatelse etter lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. § 7 annet eller tredje ledd eller § 10;

2. må ha tillatelse etter lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall § 11 eller etter forskrift med hjemmel i forurensningsloven; eller

3. må ha dispensasjon fra vernevedtak etter lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern eller utføres som skjøtselstiltak etter naturvernloven.

Vassdrags­myndigheten kan i den enkelte sak overlate til jordskifteretten å avgjøre om konsesjon skal gis dersom det kan skje i samband med et pågående jordskifte.

Merknader til § 18

Paragrafen er ny. Den tar sikte på å fremme samordning av regelverk og administrativ behandling av saker om vassdrags­tiltak. Paragrafen åpner derfor for at enkelte sakstyper kan overlates til behandling av andre myndigheter som saksforholdet hører inn under. Regelen må ses i sammenheng med utk. § 8 fjerde ledd, som gir mulighet for at konsesjonsbehandling etter vannressursloven i henhold til forskrift kan tre i stedet for behandling etter andre lover, og med flertallets forslag til utk. § 20, jfr. utk. §§ 32-35, som åpner en viss adgang til at arealplaner etter plan- og bygningsloven kan tre i stedet for en konsesjon.

Etter første ledd bokstav a kan vassdrags­myndigheten bestemme at et tiltak som må ha tillatelse etter lakseloven § 7 annet eller tredje ledd, ikke trenger konsesjonsbehandling etter vannressursloven. Etter § 7 annet ledd vil dette gjelde områder hvor det er innført biotopvern av hensyn til fiskens livsmiljø. Lakseloven § 7 tredje ledd gir departementet (Miljøverndepartementet) adgang til å bestemme at fysiske tiltak i vassdrag, bl.a. terskler og fiskehøler, må ha godkjenning etter lakseloven. Dessuten bestemmer laksel. § 10 at det kreves tillatelse til kultiveringstiltak (f.eks. kulpegraving, utlegging av store steiner og terskelbygging). Dersom saksbehandling etter lakseloven kan tilfredsstille alle de aktuelle hensyn som vannressursloven skal ivareta, kan det være grunn til å gi forskrift etter utk. § 18 første ledd. Vi antar at dette vil være mest aktuelt med tanke på mindre tiltak som skal iverksettes for å bedre fisket eller fiskens livsmiljø. En bestemmelse etter første ledd kan også treffes for den enkelte sak. Hvis det er behov for å behandle saken både etter vannressursloven og etter lakseloven, bør det tilstrebes en samordning av saksbehandlingen, f.eks. med å foreta høring under ett i forhold til de to lovene.

Mange tiltak i medhold av lakseloven vil forøvrig være så små at de ikke omfattes av konsesjonsplikten i utk. § 8.

Etter laksel. § 7 femte ledd gjelder ikke annet og tredje ledd for saker som behandles etter vassdrags­loven eller vassdrags­reguleringsloven. En bestemmelse etter utk. § 18 første ledd vil medføre at saken ikke trenger behandling etter vannressursloven, slik at laksel. § 7 femte ledd for så vidt ikke får anvendelse. Utk. § 18 første ledd gjør det derfor ikke nødvendig med andre endringer i laksel. § 7 femte ledd enn rent terminologiske, jfr. utk. § 74 nr. 17.

Tilsvarende hjemler foreslås i første ledd bokstav b for tiltak som må ha tillatelse etter forurensningsloven, og i bokstav c for tiltak som må ha dispensasjon fra vernevedtak etter naturvernloven eller utføres som skjøtselstiltak med hjemmel i naturvernloven.

En bestemmelse etter første ledd vil medføre at vannressurslovens konsesjonsregler ikke får anvendelse på tiltaket. Annet ledd har bare den virkning at avgjørelsen om konsesjon etter vannressursloven treffes av jordskifteretten istedenfor av vassdrags­myndigheten. Bestemmelsen innebærer derfor en særskilt hjemmel for sidelengs delegasjon fra vassdrags­myndigheten til jordskifteretten. Dette kan være praktisk hvis vassdrags­tiltaket henger sammen med et pågående jordskifte og bør ses i den sammenheng. Ved sin avgjørelse må jordskifteretten anvende vannressurslovens materielle regler, særlig om kriterier for konsesjon, vilkår og – eventuelt – omgjøring. Saksbehandlingen og eventuell overprøving vil derimot gå for seg etter reglene i jordskifteloven.

§ 19 (gjenoppføring av vassdrags­anlegg)

Gjenoppføring av vassdrags­anlegg med konsesjon etter § 8 kan skje uten ny konsesjon dersom arbeidet tar til innen fem år fra anlegget ble funksjonsudyktig, og det fullføres med rimelig hurtighet. Vassdrags­myndigheten kan forlenge fristen én gang.

Merknader til § 19

Paragrafen avløser V § 111 nr. 2.

Paragrafen gjør det unødvendig å søke ny konsesjon for å gjenoppføre et vassdrags­anlegg som er forfalt eller ødelagt ved en enkeltstående hending, dersom gjenoppføringen skjer innen fem år. Bestemmelsen gjelder gjenoppføring av vassdrags­anlegg med konsesjon etter § 8 eller etter tidligere vassdrags­lover, jfr. utk. § 72. Derimot faller gjenoppføring av lovlig konsesjonsfrie anlegg etter eldre lovgivning inn under konsesjonsplikten i utk. § 8 på vanlig måte.

Etter annet punktum kan vassdrags­myndigheten forlenge fristen en gang (med høyst fem nye år, slik at den samlete frist blir inntil ti år). Adgangen til forlengelse må brukes med varsomhet. Søknad om forlengelse må være kommet inn til vassdrags­myndigheten før femårsfristen er ute. Avgjørelse om forlengelse er enkeltvedtak og kan påklages av tiltakshaveren eller av andre som kan bli berørt av gjenoppføring.

Hvis anlegget er ødelagt ved en enkeltstående hending (f.eks. dambrudd), regnes femårsfristen fra denne. Er det tale om gradvis forfall, regnes fristen fra anlegget – i lys av sitt formål – ble funksjonsudyktig. At det er gått ut av bruk, er ikke nok til at fristen begynner å løpe. Men hvis det er tvil om anlegget skal regnes som funksjonsudyktig, kan det også tas hensyn til hvor lenge anlegget har vært ute av bruk.

At forfallet er skjedd i strid med vedlikeholdsplikten etter utk. § 42, hindrer ikke at gjenoppføring kan skje etter utk. § 19.

Det er ikke tilstrekkelig at gjenoppføring tar til før fristen er ute. Gjenoppføringen må også fullføres med rimelig hurtighet, uten noe vesentlig avbrekk (annet enn ved force majeure). Hvilke nærmere krav som ligger i rimelig hurtighet, må overlates til praksis.

§ 20 (forholdet til samlet planlegging)

Når offentlig myndighet har satt i gang samlet planlegging av forvaltning eller utnytting av vassdrag for et større område, kan vassdrags­myndigheten uten videre utsette eller avslå en søknad om konsesjon som gjelder et vassdrag som inngår i planleggingen. Konsesjon kan bare gis dersom tiltaket er uten nevneverdig betydning for planleggingen.

Når en plan som nevnt i første ledd er full­ført, skal den legges til grunn for behandlingen av søknad om konsesjon. Det samme gjelder for rikspolitiske retningslinjer etter plan- og bygningsloven. En søknad som er i strid med planen, kan avslås uten videre. I vassdrag som i planen er disponert til kraftutbygging, kan bare departementet gi konsesjon til vassdrags­tiltak som kan redusere vannkraften.

Samlet planlegging av ulike tiltak innen ett vassdrag bør fortrinnsvis skje etter reglene i plan- og bygningsloven.

Hvis konsesjon etter § 8 vil være i strid med rettslig bindende planer etter plan- og bygningsloven, kan vassdrags­myndigheten bare gi konsesjon dersom planmyndigheten samtykker. I reguleringsplan eller bebyggelsesplan kan det fastsettes at planen for bestemt angitte og stedfestede vassdrags­tiltak skal ha samme virkning som konsesjon etter § 8. Planen må i tilfelle oppfylle de krav som §§ 10, 11 og 33 setter.

Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen og Terjesen) foreslår:

Når offentlig myndighet har satt i gang samlet planlegging av forvaltning eller utbygging av vassdrag for et større område, kan vassdrags­myndigheten uten videre utsette eller avslå en søknad om konsesjon som gjelder vassdrag som inngår i planleggingen. Konsesjon kan bare gis dersom tiltaket er uten nevneverdig betydning for planleggingen.

Samlet planlegging av ulike tiltak innen ett vassdrag bør fortrinnsvis skje etter reglene i plan- og bygningsloven. Planer om tiltak som vesentlig berører vannkraften eller vannkraftpotensialet i et vassdrag skal forelegges vassdrags­myndigheten til godkjenning.

Konsesjonspliktige tiltak i vassdrag må ha konsesjon etter loven her, og konsesjon kan ikke erstattes av rettslig bindende planer etter plan- og bygningsloven. Konsesjon etter § 8 går foran kommuneplanens arealdel, reguleringsplan og midlertidig bygge- og deleforbud etter plan- og bygningsloven.

Et annet mindretall (Traagstad) foreslår første og annet ledd og tredje ledd første punktumsom første mindretall, og tredje ledd annet punktum slik:

Konsesjon etter § 8 viker for eldre bindende arealplaner etter plan- og bygningsloven, men går foran senere arealplaner.

Merknader til § 20

Paragrafen avløser V § 125 nr. 8 og vregl. § 7, og har for øvrig bestemmelser om forholdet til arealplaner etter plan- og bygningsloven. Vi viser særlig til kap. 14.7- 8 i de alminnelige motiver.

Utvalget har delt seg i forslaget til denne paragraf.

(Flertallets forslag)

Første og annet ledd tar sikte på sektorplanlegging som omfatter en rekke vassdrag.

Første ledd gir vassdrags­myndigheten adgang til å utsette behandlingen av en konsesjonssøknad, eventuelt avslå den, dersom ­søknaden gjelder et vassdrag som omfattes av samlet planlegging igangsatt av offentlig myndighet. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på planlegging på nasjonalt nivå, som f.eks. Samlet plan for vassdrag og Verneplan for vassdrag, men er ikke begrenset til dette. Planen vil i praksis være avgrenset til visse bruksmåter. Hensikten er å gi effektiv mulighet for å avveie bruken av forskjellige vassdrag og nedbørfelt mot hverandre. Den omfatter derfor ikke planlegging som bare gjelder ett enkelt vassdrag, og forutsetter at planleggingen omfatter vassdrag i et større område – en landsdel eller i det minste et fylke.

Når vassdrags­myndigheten etter første punktumuten videre kan utsette eller avslå en konsesjonssøknad, ligger det i dette at avgjørelsen kan treffes uten at søknaden sendes på høring og at begrunnelsen kan bestå i en henvisning til den samlete planlegging som er satt i gang. Første punktum er i seg selv ikke noen hindring for å behandle konsesjonssøknaden, men annet punktum er til hinder for at det gis en konsesjon som går på tvers av planleggingsarbeidet. Etter annet punktum kan konsesjon derfor bare gis hvis tiltaket er uten nevneverdig betydning for planleggingen. Konsesjon kan dermed gis hvis det er tale om et vassdrags­tiltak som ikke inngår i den samlete planleggingen, og det omsøkte tiltak heller ikke vil endre forholdene i vassdraget på en måte som kan ha nevneverdig betydning for prioriteringen av tiltak i planen.

Første ledd får anvendelse når planleggingen er satt i gang av offentlig myndighet. Det kan først sies å være tilfellet når planleggingsarbeidet er organisert med sikte på å fremme en konkret plan, og dette er gjort kjent utad. I praksis vil dette trolig bare være aktuelt for statlige myndigheter. Når planen er fullført, gjelder ikke første ledd lenger, og annet ledd vil i stedet få anvendelse.

Annet ledd angir rettsvirkningen av en fullført samlet plan, og skal sikre at den blir fulgt opp ved konsesjonsbehandlingen etter vannressursloven. Forutsetningen for slike rettsvirkninger er imidlertid at planen er utarbeidet under bred offentlig høring, som minst svarer til høringen ved forskrifter.

Annet leddførste punktum bestemmer at en fullført plan skal legges til grunn for konsesjonsbehandlingen. Når uttrykket legges til grunn er valgt, i tråd med bl.a. regelen i pbl. § 20-6 første ledd, innebærer det at planen ikke er absolutt bindende for konsesjonsmyndigheten når det gjelder detaljutformingen av tiltakene. Planen må imidlertid følges når det gjelder prioriteringen av de tiltak som er behandlet. I tredje punktum presiseres dette slik at vassdrags­myndigheten uten videre kan avslå en søknad som er i strid med planen, dvs. uten å sende søknaden på høring, og med henvisning til planen som begrunnelse for avslaget. Bestemmelsen er generell, men det vil være særlig grunn til å bruke den overfor en søknad som på vesentlige punkter strider mot planen. Planen vil imidlertid ikke ha noen betydning i forhold til andre slags vassdrags­tiltak enn dem som planleggingen har omfattet, bortsett fra det tilfelle som er angitt i fjerde punktum.

Annet ledd annet punktum innebærer at rikspolitiske retningslinjer etter plan- og bygningsloven skal legges til grunn for konsesjonsbehandlingen på samme måte som samlet planlegging etter første punktum. Bestemmelsen er tatt med for å klargjøre at rikspolitiske retningslinjer som angår bruken av vassdrag, ikke bare vil ha betydning for planlegging etter pbl., men også for konsesjonsbehandling etter vannressursloven.

Annet ledd fjerde punktum tar særlig sikte på Samlet plan for vassdrag og innfører en organisatorisk beskyttelse av vannkraftutbygging. Vassdrags­tiltak som reduserer vannkraften i et vassdrag som planen disponerer til kraftutbygging, kan bare få konsesjon av departementet, selv om saken normalt skulle bli avgjort på lavere nivå i forvaltningen.

Tredje ledd tar sikte på vannbruksplanlegging innen ett vassdrag som omfatter forskjellige typer tiltak i vassdraget. Bestemmelsen gjelder både når vannbruksplanleggingen omfatter hele vassdraget og bare en del av det. Den innebærer at vannbruksplanleggingen fortrinnsvis skal skje etter plan- og bygningslovens regler, men gir ikke noe ubetinget påbud om det. Men skal vannbruksplanen få slike rettsvirkninger som fjerde ledd angir, må den bli til i samsvar med plan- og bygningsloven.

Fjerde ledd angir hvilken betydning arealplaner etter plan- og bygningsloven har for konsesjonssaker etter vannressursloven. Første punktum medfører at det ikke kan gis konsesjon i strid med gjeldende arealplaner uten at planmyndigheten – dvs. vanligvis kommunestyret – samtykker. Bestemmelsen svarer i hovedsak til regelen i forurl. § 11 tredje ledd annet punktum. Den gjelder bare i forhold til rettslig bindende planer, dvs. kommuneplanens arealdel, reguleringsplan, bebyggelsesplan og rikspolitiske bestemmelser. En fylkesplan, som ikke er rettslig bindende, vil likevel være et relevant og etter omstendighetene tungtveiende moment ved konsesjonsmyndighetens vurdering.

Fjerde ledd annet punktum gir en generell hjemmel for at en reguleringsplan eller bebyggelsesplan (men ikke andre plantyper) kan virke som en konsesjon, og gjøre det unødvendig med søknad og behandling etter vannressursloven. Det må i tilfelle fastsettes i planen selv at den skal ha slik virkning. Dessuten må planen oppfylle et par andre krav: Den må konkretisere og stedfeste hvilke vassdrags­tiltak den skal ha slik virkning for, og tiltakene må ikke komme i strid med reglene om minstevannføring, kantvegetasjon og utførelse av forbygninger i utk. §§ 10, 11 og 33.

Slike konsesjonsvirkninger av en plan vil være mest aktuelle for mindre vassdrags­tiltak. Det kan f.eks. dreie seg om masseuttak, forbygging, bekkelukking eller tørrlegging (jfr. utk. §§ 32-35), men også om f.eks. broer, veitraséer og brygger.

Konsesjonsvirkningen innebærer at planen vil gjøre det unødvendig med konsesjon. Planen vil også ha direkte ekspropriasjonsvirkning hvis utvalgsflertallets forslag til utk. § 25 første ledd blir lagt til grunn, slik at det da blir unødvendig med et særskilt ekspropriasjonsvedtak etter pbl. § 35 nr.1. Bestemmelser som ville ha vært aktuelle som konsesjonsvilkår etter utk. § 24, må i stedet fastsettes som reguleringsbestemmelser etter pbl. § 26. Når det gjelder pålegg om kompensasjonstiltak, kan dette innebære en snevrere adgang enn etter utk. § 24, men spørsmålet vil sjelden komme på spissen ved mindre vassdrags­tiltak. Planens konsesjonsvirkning faller bort etter reglene i utk. § 26, og den kan omgjøres etter reglene i utk. § 27. For saksbehandlingen – hva enten det gjelder første gangs vedtak eller senere endring av planen – er det imidlertid saksbehandlingsreglene i plan- og bygningsloven som skal følges i stedet for vannressursloven.

Vassdrags­myndigheten kan reise innsigelse mot planen dersom den mener at konsesjonsbehandling er nødvendig. En slik innsigelse bør vanligvis tas til følge.

(Mindretallets forslag)

Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen og Traagstad ) foreslår at første ledd i det vesentlige skal svare til flertallets forslag. Mindretallet forutsetter imidlertid at det med samlet planlegging ... for et større område bare siktes til nasjonale rammeplaner som Samlet plan for vassdrag og Verneplan for vassdrag. Dette er i samsvar med motivene ved utvidelsen av V § 125 nr. 8 og vregl. § 7 i 1983, jfr. Ot.prp. nr. 79 (1981-82). Mindretallet kan ikke se at det er grunnlag nå for å utvide utsettelsesadgangen ytterligere. Når det gjelder vedtatte verneplaner, følger det av utk. § 40 nr. 7 annet punktum at en konsesjonssøknad kan avslås uten videre.

Annet ledd første punktum svarer til tredje ledd i flertallets forslag. I annet ledd annet punktum foreslår mindretallet at arealplaner som kan ha vesentlig betydning for vannkraftproduksjonen fra et vassdrag, må godkjennes av vassdrags­myndigheten. Mangler slik godkjenning – f.eks. for kommuneplanens arealdel – vil den bare være bindende så langt den ikke berører vannkraften (vannkraftpotensialet) vesentlig.

Tredje ledd gir regler om forholdet mellom arealplaner og konsesjon. Selv om et vassdrags­tiltak er inkludert i en bindende arealplan, vil det aldri frita for konsesjonsplikt.

Tredje ledd annet punktum gjelder spørsmålet om et tiltak med konsesjon også må være i samsvar med de bindende arealplaner etter plan- og bygningsloven som foreligger. Bestemmelsen medfører at kommunale planer (kommuneplanens arealdel, reguleringsplan og bebyggelsesplan) ikke vil være bindende for et vassdrags­tiltak med konsesjon. Når vassdrags­tiltaket blir satt i verk, bør kommunen derfor endre sin plan i samsvar med det. Derimot må et vassdrags­tiltak med konsesjon respektere eventuelle rikspolitiske bestemmelser etter pbl. § 17-1 annet jfr. tredje ledd.

Traagstad foreslår at det i tredje ledd annet punktum skilles mellom bindende arealplaner som er eldre enn konsesjonen, og kommunale planer som er vedtatt etter at konsesjon ble gitt. Et vassdrags­tiltak med konsesjon må respektere de eldre planer, men er ikke bundet av nyere planvedtak.

§ 21 (innholdet av søknader; saksutredning)

Søknad om konsesjon etter § 8 skal i samsvar med forskrift etter § 70 gi nødvendige opplysninger om det planlagte tiltak og fordelene og ulempene ved det.

Vassdrags­myndigheten kan kreve ytterligere opplysninger av søkeren og kan bestemme at søkeren skal foreta eller bekoste undersøkelser eller utredninger som trengs for å klarlegge fordeler eller ulemper av tiltaket. For tiltak som går inn under reglene om konsekvensutredninger i medhold av plan- og bygningsloven gjelder disse reglene i stedet.

Hvis et vassdrags­tiltak kan volde vesentlige skader eller ulemper, skal det legges vekt på å få utredet aktuelle alternativer som har en annen lokalisering. Hvis tiltaket vil ha betydning for disponeringen av vassdraget for øvrig, skal det legges vekt på å klarlegge slike følger.

Et mindretall (Backer, Ajer og Lund) foreslår at tredje ledd første punktum skal lyde:

Hvis et vassdrags­tiltak kan volde vesentlige skader eller ulemper, skal det legges vekt på å få utredet alternativer som har en annen lokalisering eller som kan dekke behovet bak søknaden på en annen måte.

Merknader til § 21

Paragrafen avløser V § 125 nr. 1-2 og 7. Forvaltningslovens regler gjelder i tillegg. Det kan gis supplerende regler for saksbehandlingen i forskrift etter utk. § 70 bokstav a. Vi viser til kap. 13.10.1- 2 i de alminnelige motiver.

Første ledd gjelder krav til søknadens innhold. Søknaden skal gi både en beskrivelse av tiltaket, og opplysninger om fordeler og ulemper ved det. De nærmere krav til søknadens innhold må eventuelt fastsettes i forskrift etter utk. § 70 bokstav a. De fordeler og ulemper som det kan være aktuelt å kreve redegjørelse for i søknaden, gjelder bl.a. miljømessige virkninger og virkninger for annen bruk av vassdraget.

Bestemmelsen pålegger ikke å sende forhåndsmelding før søknaden på et tidlig tidspunkt under planleggingen (før søkeren gjør sitt lokaliseringsvalg). For mer omfattende tiltak må det imidlertid sendes forhåndsmelding etter pbl. § 33-3, jfr. forskr. 27. juli 1990 § 2.

Annet leddførste punktum gir vassdrags­myndigheten hjemmel til å kreve opplysninger av søkeren ut over det som fremgår av søknaden. Vassdrags­myndigheten kan også pålegge søkeren å foreta eller bekoste undersøkelser eller utredninger for å klarlegge fordeler og ulemper av tiltaket. Et slikt pålegg må ses i forhold til tiltakets størrelse, og hvilken betydning de forhold som skal utredes kan tenkes å ha for avgjørelsen. Pålegget kan også gå ut på å stille sikkerhet for de utgifter som vil påløpe til undersøkelsen, jfr. i dag V § 125 nr. 7. Dersom søknaden blir trukket, vil søkeren også bli fri for et pålegg etter annet ledd første punktum. Annet punktum bestemmer at hvis tiltaket faller inn under plan- og bygningslovens regler om konsekvensutredninger (pbl. kap. VII-a jfr. forskr. 27. juli 1990), gjelder disse i stedet for adgangen til å pålegge utredninger og undersøkelser i første punktum. For kraftutbyggingstiltak følger det imidlertid av utk. § 17 at utk. § 21 ikke vil gjelde for de prosjekter som faller inn under plan- og bygningslovens regler om konsekvensutredning, jfr. forskr. 27. juli 1990 § 2 bokstav a.

En viktig del av beslutningsgrunnlaget gjelder klarlegging av alternativer, jfr. for konsekvensutredninger pbl. § 33-5. Tredje ledd presiserer kravet om utredning av alternativer. Utvalgets flertall foreslår i tredje ledd første punktum at det ved søknad om vassdrags­tiltak som kan volde vesentlige skader og ulemper, skal legges vekt på å få utredet aktuelle alternativer med en annen lokalisering. Det sier seg selv at det også kan være aktuelt å få utredet alternativer med samme lokalisering, men med en annen størrelse og utforming enn det søkeren tar sikte på. Mindretallet (Backer, Ajer og Lund) går inn for at det trekkes noe videre rammer for plikten til å utrede alternativer, slik at den også omfatter alternativer som kan dekke behovet bak søknaden på en annen måte. F.eks. kan det i vannforsyningssammenheng bli tale om å utrede et grunnvannsalternativ til en søknad om bruk av overflatevannkilde. Det kan også være aktuelt å pålegge utredning av et fellesanlegg som alternativ til et anlegg som bare dekker søkerens egne behov, sml. utk. § 36. Felles for både flertallets og mindretallets forslag er at det ikke vil være noen alminnelig plikt til å utrede alternativer til alle konsesjonspliktige tiltak, jfr. formuleringen kan volde vesentlige skader eller ulemper sammenlignet med kan være til nevneverdig skade eller ulempe, som er brukt ved avgrensningen av konsesjonsplikten i utk. § 8.

Etter tredje ledd annet punktum skal det som ledd i saksforberedelsen legges vekt på å klarlegge følger for disponeringen av vassdraget for øvrig, dersom tiltaket er av en slik art at det er grunn til å tro at det vil ha betydning i så måte.

Hvis det utføres en konsekvensutredning etter reglene i pbl. kap. VII-a, vil de utredningstemaer som er nevnt i tredje ledd, bli tatt opp og presisert i utredningsprogrammet etter pbl. § 33-4, jfr. forskr. 27. juli 1990 § 5.

§ 22 (offentliggjøring av søknader)

Søknaden er offentlig i samsvar med reglene i offentlighetsloven.

Søknaden skal kunngjøres for søkerens regning etter reglene i plan- og bygningsloven § 27-1 nr. 2. Vassdrags­myndigheten kan unnlate kunngjøring hvis

1. saken kan bli fullstendig opplyst på annen måte;

2. det er klart at behandlingen må utsettes etter § 20; eller

3. det er klart at søknaden må avslås.

Merknader til § 22

Paragrafen avløser V § 125 nr. 3, jfr. kap. 13.10.3 i de alminnelige motiver.

Første ledd viser til reglene i offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69.

Annet leddførste punktum går videre og pålegger vassdrags­myndigheten en plikt til aktiv offentlighet i form av kunngjøring og utlegging til offentlig ettersyn. Dette skal skje etter de samme regler som gjelder for reguleringsplan etter pbl. § 27-1 nr. 2. Henvisningen til plan- og bygningslovens regler innebærer også at det skal være en minstefrist på 30 dager for å komme med merknader til søknaden. Fristen kan likevel settes kortere i mindre saker. Grunneiere og rettighetshavere kan etter omstendighetene ha krav på et direkte, individuelt varsel, noe som gjelder ubetinget dersom vassdrags­tiltaket skal utføres på deres eiendom. Nærmere regler om forhåndsvarsling kan fastsettes i forskrift etter utk. § 70 bokstav a.

I saker om vannforsynings- eller tørrleggingstiltak stiller utk. § 36 annet ledd første punktum visse krav til kunngjøringens innhold eller individuell underretning for å klarlegge om det omsøkte tiltak kan dekke behov også for andre interesserte.

Annet ledd annet punktum gir adgang til å unnlate kunngjøring og derved korte ned saksbehandlingstiden i visse tilfelle. Bokstav a dekker saker hvor søknaden sammen med vassdrags­myndighetens eksisterende kunnskap gir full opplysning av saken. Det kan likevel være grunn til å foreta offentlig kunngjøring, både fordi det kan dukke opp uventede opplysninger og for å informere publikum og aktuelle organisasjoner og gi dem anledning til å medvirke i beslutningsprosessen gjennom høringsuttalelser. I denne sammenheng bør det legges vekt på tiltakets størrelse og om det allerede har vært omdiskutert. Hvis det sendes en ny søknad fordi fristen for å kreve ekspropriasjonsskjønn etter oreignl. § 16 er ute, er det etter bokstav a normalt unødvendig med ny kunngjøring. – Bokstav b dekker tilfelle hvor konsesjonsbehandlingen i stedet vil bli utsatt med hjemmel i utk. § 20 første ledd i påvente av en samlet plan for vassdragene. – Bokstav c dekker tilfelle hvor det er klart for vassdrags­myndigheten at den vil avslå søknaden, enten pga. forholdet til en samlet plan (jfr. utk. § 20), eller av andre grunner, f.eks. fordi kriteriene i utk. § 23 ikke er oppfylt.

§ 23 (kriterier for konsesjon)

Konsesjon kan bare gis hvis fordelene ved tiltaket overstiger skader og ulemper for allmenne og private interesser som blir berørt i vassdraget eller nedbørfeltet. I vurderingen skal også tas med skader og ulemper av andre tiltak som utføres i sammenheng med vassdrags­tiltaket.

Når et tiltak er av varig karakter eller av andre grunner kan få mer langsiktige virkninger, skal kravet i første ledd være oppfylt på lengre sikt.

Et mindretall (Backer, Ajer, Berg og Lund) foreslår i første ledd at ordene allmenne eller private interesser som blir berørt erstattes med vassdragets naturlige funksjon eller aktuell utnytting.

Merknader til § 23

Paragrafen avløser V §§ 106 nr. 1 og 126 nr. 1. Den er behandlet inngående i kap. 13.6 i de alminnelige motiver.

Første leddførste punktum oppstiller som minstekrav for å gi konsesjon at fordelene ved tiltaket overstiger de samlede skader og ulemper av tiltaket for allmenne og private interesser, både i vassdraget og i nedbørfeltet. Selv om minstekravet er oppfylt, og tiltaket alene ikke har store skadevirkninger, kan det begrunne et avslag at sumvirkningen av mange slike tiltak som kan forventes i fremtiden, tilsammen vil ha det. Videre kan det tenkes at skadevirkninger i sjøen blir utslagsgivende, selv om ikke skadevirkningene i vassdraget eller nedbørfeltet er store nok til å begrunne et avslag.

Saksbehandlingen må vise at fordelene er større enn ulempene. Det er ikke nok til å gi konsesjon at det ikke er dokumentert at skader og ulemper er større enn fordelene. I dette ligger det både et element av et føre-var-prinsipp og et incitament for søkeren til å bidra til en realistisk og pålitelig vurdering av både fordeler og ulemper.

Etter første ledd annet punktum skal man ved vurderingen ikke bare ta i betraktning virkningene av vassdrags­tiltaket, men også skadevirkningene av hjelpetiltak og -anlegg utenfor vassdraget som vil bli iverksatt sammen med det. Fordelene ved slike hjelpeanlegg skal derimot ikke regnes med. De kan i tilfelle begrunne at hjelpeanlegget blir satt i verk uavhengig av vassdrags­tiltaket, men bør ikke kunne brukes til å få iverksatt et vassdrags­tiltak som ellers ikke ville fylle kriteriene i utk. § 23.

Annet ledd presiserer kriteriene i første ledd med tanke på vassdrags­tiltak av varig karakter eller med mer langsiktige virkninger. Her må kriteriene i første ledd være oppfylt på lengre sikt. Det er ikke nok at de er oppfylt på kort sikt. Det vil følgelig ikke være adgang til å iverksette tiltak hvor skadevirkningene veier tyngst på lengre sikt, med den begrunnelse at det gir større fordeler i et kortsiktig perspektiv (f.eks. i anleggsperioden). Hvis fordelene er overveiende på sikt, men avgjørelsen likevel byr på tvil, kan de kortsiktige virkninger få avgjørende betydning for utfallet.

Et mindretall (Backer, Ajer, Berg og Lund) foreslår at ordene allmenne eller private interesser som blir berørt i første ledd erstattes med vassdragets naturlige funksjon eller aktuell utnytting. Det vises til kap. 9.4.6 og til merknadene til utk. § 3 bokstav e og f og § 8 foran.

§ 24 (vilkår i konsesjon)

I konsesjonen kan det settes vilkår for å motvirke skader eller ulemper for allmenne eller private interesser. Det skal legges vekt på å sikre en best mulig landskapsmessig tilpasning og på å opprettholde det naturlige liv i vassdraget. Det kan herunder settes vilkår for å

1. sikre opprydding eller tilbakeføring ved nedlegging;

2. tilpasse tiltaket til annen aktuell utnytting;

3. gi adgang for andre til å ta del i vassdrags­tiltaket;

4. avbøte skader og ulemper ved eldre tiltak i vassdraget, herunder ved gjenåpning av bekker, reetablering av kantsoner og annen restaurering av naturområder, dersom det står i rimelig sammenheng med hva konsesjonen gjelder.

Kan et vassdrags­tiltak påvirke vannføring og vannstand, skal det fastsettes grenser for vannstand og vannføring med nødvendige pålegg for kontroll, og om nødvendig gis pålegg om hvordan tapping av magasin skal skje.

I konsesjon til vassdrags­tiltak som kan volde vesentlig ulempe for annen utnytting av vassdraget eller nedbørfeltet, kan det settes som vilkår at tiltakshaveren legger til rette for slik utnytting annet sted eller yter tilskudd for dette formål.

Konsesjonen kan tidsbegrenses. Det kan bestemmes at konsesjonen skal revideres etter en viss tid.

Det kan settes vilkår om sikkerhet for eventuelt erstatningsansvar for skade eller ulempe som tiltaket volder. Hvis det må påregnes at tiltaket ikke vil volde tap eller skade, kan vassdrags­myndigheten frita tiltakshaveren fra å begjære skjønn til fastsetting av eventuell erstatning.

Et mindretall (Backer, Ajer, Berg og Lund) foreslår i første ledd første punktum at ordene allmenne eller private interesser erstattes med vassdragets naturlige funksjon eller aktuell utnytting.

Et annet mindretall (Simonsen, Ødegaard og Aalstad) foreslår at siste ledd siste punktum utgår.

Merknader til § 24

Paragrafen avløser V §§ 106 nr. 2, 126 nr. 2 og 3 og 127. Vi viser til kap. 13.8 foran.

Første ledd gir i første punktum en alminnelig hjemmel for sette konsesjonsvilkår for å motvirke skader eller ulemper for allmenne og private interesser. Selv om det viser seg at dette formålet med et vilkår faktisk ikke blir nådd, gjør ikke det at vilkåret blir ugyldig eller bortfaller, men det kan gi grunnlag for omgjøring etter utk. § 27. Merkostnaden ved vilkår til fordel for private bør ikke overstige den pengeerstatning som ellers ville bli satt. Formuleringen i første punktum kan ellers være noe snevrere enn de gjeldende bestemmelser i V §§ 106 nr. 2 og 126 nr. 2, som gir adgang til å sette vilkår for å øke allmennytten av tiltaket, uten at dette er knyttet til noen avbøting av skader eller ulemper. – Etmindretall (Backer, Ajer, Berg og Lund) foreslår at ordene allmenne eller private interesser i første punktum erstattes med vassdragets naturlige funksjon eller aktuell utnytting, jfr. kap. 9.4.6 og merknadene til utk. § 3 bokstav e og f.

Første ledd annet punktum fremhever at det ved vilkårene skal legges vekt på å sikre at vassdrags­tiltaket blir best mulig tilpasset til landskapet omkring, og at det naturlige liv i vassdraget blir opprettholdt. Dette kan ses som et konkret utslag av prinsippet om bærekraftig utvikling anvendt på reglene for disponering av vassdrag.

Første ledd tredje punktum spesifiserer visse formål med vilkårene, som ellers delvis kunne bli oversett eller reise tvil. Bokstav a gir klar hjemmel for vilkår med sikte på opprydding eller restaurering etter nedlegging. Det kan også settes vilkår om avsetning til et fond for fortsatt vedlikehold av anlegget etterat driften er nedlagt. Vilkår etter bokstav a vil lette gjennomføringen av reglene i utk. §§ 46-47 ved nedlegging. – Bokstav b presiserer adgangen til å sette vilkår om å tilpasse tiltaket til annen aktuell utnytting, både allmenne og private interesser i annen bruk av vassdraget. Det kan gjelde både igangværende utnytting og påregnelig fremtidig utnytting. – Bokstav c åpner for å sette vilkår som kan gjøre at tiltaket realiseres som et fellestiltak i en eller annen form, se også utk. §§ 36-37. Bestemmelsen erstatter V § 17 nr. 4 og § 59 nr. 3. – Bokstav d gir adgang til å sette vilkår om gjenoppretting av tidligere tilstand i eller ved vassdraget, bl.a. ved gjenåpning av bekker eller reetablering av kantsoner. Forutsetningen er at restaureringstiltaket har rimelig sammenheng med konsesjonen. Her må man legge vekt på hvor nær stedlig sammenheng det er tale om, om de skadevirkninger som skal restaureres er forårsaket av konsesjonssøkeren eller dennes rettsforgjenger, og om det nye vassdrags­tiltaket er av lignende art eller kommer i stedet for det som tidligere voldte skader eller ulemper.

Etter annet ledd skal det fastsettes konsesjonsvilkår om vannstand og vannføring dersom tiltaket kan påvirke dette. For vannføringen skal det settes krav til minstevannføring i samsvar med utk. § 10. Det skal gis de pålegg som etter omstendighetene trengs for kontroll med vannstanden og vannføringen, jfr. også utk. § 59 om internkontroll. Det kan også være aktuelt med pålegg om når og hvordan et magasin skal tappes av hensyn til brukerinteresser, naturforhold og sikkerhet nedstrøms.

Tredje ledd gir hjemmel for å sette vilkår om kompensasjonstiltak utenfor vassdraget, f.eks. opparbeiding av badeplass, fiskebiotop eller erverv av dyrkingsfelt. Slike kompensasjonstiltak kan pålegges både som fysiske tilretteleggingstiltak og som pålegg om å yte tilskudd, eventuelt i form av et fond. Forutsetningen er i begge tilfelle at det vassdrags­tiltak som får konsesjon, kan volde vesentlig ulempe for annen utnytting av vassdraget eller nedbørfeltet. Kompensasjonstiltak vil da komme helt eller delvis i stedet for avbøtende tiltak knyttet til det berørte vassdrag, og er særlig nærliggende når avbøtende tiltak i vassdraget vil ha liten effekt.

Fjerde ledd presiserer at konsesjonen kan tidsbegrenses. En slik tidsbegrensning kan også bestemmes i den form at det skal foretas en generell revisjon av konsesjonsvilkårene etter en viss tid. Det ligger under fjerde ledd at utkastet ikke inneholder forslag om en lovfestet tidsbegrensning av konsesjoner som gis etter utk. § 8. Tidsbegrensning synes særlig aktuelt når det gjelder konsesjon til å disponere over vannmasser til et formål som utelukker andres bruk av de samme vannmengdene.

Femte ledd gir i første punktum hjemmel for å kreve sikkerhet for eventuelt erstatningsansvar for fremtidig skade eller ulempe. Om annet punktum viser vi til kap. 17.4.3 foran. I annet punktum foreslås det at vassdrags­myndigheten får adgang til å frita en tiltakshaver fra å begjære skjønn til fastsetting av erstatning til eiere og rettighetshavere nedstrøms eller i nedbørfeltet som ikke avstår eiendom fysisk til fordel for vassdrags­tiltaket. Forutsetningen er at det ikke må påregnes at tiltaket vil volde tap eller skade. Dette må vurderes på bakgrunn av bl.a. høringsuttalelser og konsekvensutredninger. Når vilkårene for å bruke bestemmelsen foreligger, betyr det at ekspropriasjonsskjønn kan sløyfes helt dersom tiltakshaveren selv rår over grunnen der tiltaket skal utføres, og at skjønnet ellers kan begrenses til grunnerverv. Skulle utviklingen likevel vise at det oppstår tap eller skade, kan de berørte grunneiere og rettighetshavere reise erstatningskrav etter reglene i kap. X. Etmindretall (Simonsen, Ødegaard og Aalstad) foreslår at annet punktum ikke tas med.

§ 25 (konsesjonens virkning)

Konsesjon etter § 8 gir adgang til å iverksette vassdrags­tiltaket uten særskilt vedtak om ekspropriasjon.

Grunneierens uttaksrett etter § 13 annet ledd gjelder også i forhold til vassdrags­tiltak med konsesjon etter § 8, hvis ikke konsesjonshaveren sørger for annen vannforsyning. Vassdrags­myndigheten kan likevel fastsette – i manøvreringsreglement eller vilkår for konsesjonen – at uttaksretten skal begrenses til en viss mengde eller bortfalle helt, mot at konsesjonshaveren yter erstatning for skade eller ulempe.

Et mindretall (Simonsen, Ødegaard, Aalstad og Aasen) foreslår at første ledd utgår.

Merknader til § 25

Paragrafen er ny. Sammen med forslaget til endringer i oreignl. § 2, jfr. utk. § 74 nr. 9, avløser første ledd ekspropriasjonsadgangen etter vassdrags­loven for så vidt gjelder tiltak som utføres i vassdraget. Vi viser til kap. 17.4.1- 2. Om annet ledd vises til kap. 20.4.5.

Første ledd medfører at konsesjon etter § 8 vil ha virkninger som ekspropriasjon, på samme måte som en konsesjon etter vassdrags­reguleringsloven (jfr. vregl. § 16 nr. 1). Med ekspropriasjonsvedtak siktes det til både samtykke til og vedtak om ekspropriasjon i oreigningslovens forstand. Grunneieren er derfor part i konsesjonssaken, og henvisningen til vannressursloven i oreignl. § 30 gjør at reglene om saksbehandling, gjennomføring m.v. i oreignl. kap. II-VI vil gjelde i tillegg til de regler som følger av vannressursloven og forvaltningsloven.

Ekspropriasjonsvirkningen av konsesjon etter utk. § 8 er begrenset til å gjelde vassdrags­tiltaket (jfr. definisjonen i § 3). Dette er snevrere enn ekspropriasjonsvirkningen etter vregl. § 16 nr. 1, som også omfatter hjelpeanlegg. Hvis søkerens prosjekt også omfatter tiltak på andres eiendom utenfor vassdraget, kreves det et særskilt vedtak om ekspropriasjon (med hjemmel i oreigningsloven, eventuelt plan- og bygningsloven).

Hovedregelen er at det må foreligge rettskraftig skjønn, eventuelt samtykke til forhånds­tiltreding etter oreignl. § 25, før et vassdrags­tiltak med konsesjon etter utk. § 8 kan påbegynnes i en del av vassdraget som tilhører andre. Hvis vassdrags­tiltaket har så liten betydning for eiendommen at det ikke kan påregnes noe tap, kan imidlertid konsesjonsvilkår etter flertallets forslag til utk. § 24 femte ledd annet punktum frita tiltakshaveren fra å begjære skjønn. I så fall kan tiltaket påbegynnes straks konsesjonen foreligger, om det ikke blir besluttet utsatt iverksetting med hjemmel i fvl. § 42.

Et mindretall (Simonsen, Ødegaard, Aalstad og Aasen) foreslår at første ledd sløyfes, slik at det alltid skal kreves uttrykkelig søknad og vedtak om ekspropriasjon med hjemmel i oreigningsloven.

Annet ledd (som etter mindretallets forslag blir første ledd) lovfester en fortrinnsrett for grunneierens vannuttak etter utk. § 13 annet ledd i forhold til vassdrags­tiltak med konsesjon etter utk. § 8. Bestemmelsen gir grunneieren rett til å fortsette sitt eksisterende vannuttak, og til å sette i verk nye vannuttak. En grunneier nedstrøms kan derfor kreve at konsesjonshaveren avgir tilstrekkelig vann for hans behov, og en grunneier oppstrøms kan ta ut vann i samsvar med § 13 uten å bry seg mer om konsesjonshaveren enn utk. § 5 tilsier.

Konsesjonshaveren kan likevel få disponere alt vannet hvis han sørger for annen like sikker vannforsyning til grunneieren. Etter annet ledd annet punktum kan grunneierens uttaksrett også bortfalle helt eller delvis hvis det er fastsatt i manøvreringsreglementet eller et annet konsesjonsvilkår, men da må konsesjonshaveren erstatte den skade eller ulempe dette betyr for grunneieren. Grunneierens uttaksrett kan også være bortfalt i henhold til avtale med konsesjonshaver.

Omfanget av grunneierens fortrinnsrett etter annet ledd beror på innholdet av utk. § 13. Etter flertallets forslag til § 13 vil den omfatte vann til husholdning og husdyr på eiendommen, mens den etter mindretallets forslag i tillegg vil omfatte vannuttak til jordvanning. Også en grunneier med fortrinnsrett må respektere de krav til minstevannføring som følger av utk. § 10.

En konsesjonshaver må som utgangspunkt også respektere eldre konsesjoner til vannuttak. Etter omstendighetene kan det likevel være adgang til å omgjøre eldre konsesjoner til vannuttak med hjemmel i utk. § 27.

§ 26 (bortfall av konsesjon)

Konsesjonen bortfaller hvis ikke arbeidet er satt i gang senest tre år etter at den ble gitt. Det samme gjelder hvis arbeidet deretter blir innstilt i mer enn to år. Vassdrags­myndigheten kan forlenge fristen én gang.

Merknader til § 26

Paragrafen avløser V § 111 nr. 1. Bestemmelsen er tilpasset bortfallsfristene for byggetillatelser etter pbl. § 96.

Etter første punktum bortfaller konsesjonen hvis arbeidet ikke blir satt i gang senest tre år fra konsesjon ble gitt. Bestemmelsen gjelder både for vassdrags­anlegg og andre vassdrags­tiltak. Hvis en konsesjon blir påklaget, regnes fristens utgangspunkt fra klageinstansen treffer sitt vedtak. Den avbrytes når arbeidet blir satt i gang med sikte på fullføring innen rimelig tid hensett til anleggets karakter. Igangsetting i det øyemed å avbryte fristen uten sikte på fullføring, slik at det foreligger en omgåelse av reglene, avbryter ikke fristen.

Annet punktum medfører at konsesjonen bortfaller selv om anleggsarbeidene er satt i gang i forhold til første punktum, men senere innstilles over en periode på minst to år. Toårsperioden må være utløpt for at konsesjonen bortfaller. Arbeidet må anses innstilt når det ikke lenger er noen fremdrift med sikte på fullføring i henhold til konsesjonen, selv om det foretas vedlikeholdsarbeider på det som allerede er utført. Retting av utførte arbeider betyr ikke at arbeidet er innstilt. Selv om arbeidet ikke er innstilt sammenhengende for to år, kan konsesjonen bortfalle dersom arbeidet bare går for seg i korte perioder før det stadig blir innstilt, og de innstilte periodene i sum overstiger to år. I tvilstilfelle vil det her spille en rolle om de objektive og subjektive omstendigheter omkring arbeidet og de gjentatte opphold gir preg av manglende vilje til fullføring.

Tredje punktum gir vassdrags­myndigheten adgang til å forlenge fristen én gang. Forlengelse kan gis for maksimalt tre år. Med en slik forlengelse kan oppstarting av arbeidene utsettes i inntil seks år, eller arbeidene kan innstilles for inntil fem år. Forlengelse er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen og Traagstad) går inn for at vassdrags­reguleringslovens regler om byggefrister (vregl. § 12 nr. 1) skal gjelde istedenfor utk. § 26 for alle vannkraftanlegg, også de anlegg som går inn under lovens øvrige regler. Det vises til utk. § 17 (forslag til tredje ledd). Etter vassdrags­reguleringslovens regler vil det i stedet gjelde femårsfrist for anleggsstart supplert med en femårsfrist for fullføring, med en generell adgang til å forlenge fristene ytterligere.

Er det utført full konsekvensutredning for tiltaket, gjelder femårsfristen i pbl. § 33-8 ved siden av fristene i utk. § 26 resp. vregl. § 12 nr. 1. Er fristen i pbl. § 33-8 (regnet fra konsesjonen) overskredet, må det foretas ny konsekvensutredning om ikke departementet fritar for dette. Hvis spørsmålet skulle oppstå for et vassdrags­tiltak som har fått maksimal forlengelse etter utk. § 26, dvs. til seks år, vil det være grunn til å frita for å foreta ny konsekvensutredning.

§ 27 (omgjøring av konsesjoner)

I særlige tilfelle kan vassdrags­myndigheten oppheve eller endre vilkår eller sette nye vilkår av hensyn til allmenne eller private interesser. * Det skal tas hensyn til kostnadene som en endring vil påføre konsesjonshaveren og de fordeler og ulemper som endringen forøvrig vil medføre.

Et mindretall (Backer, Ajer, Lund og Ødegaard **) foreslår at paragrafen skal lyde:

Vassdrags­myndigheten kan endre vilkårene i en konsesjon og om nødvendig kalle konsesjonen tilbake dersom

1. skadevirkningene for vassdragets naturlige funksjon eller annen aktuell utnytting blir vesentlig større enn ventet da konsesjon ble gitt;

2. skadevirkningene kan reduseres uten urimelig kostnad for tiltakshaveren;

3. vilkårene i konsesjonen er unødvendige for å motvirke skadevirkninger;

4. de fordeler tiltakshaveren eller andre får av at vilkår blir lempet på, er vesentlig større enn de skadevirkninger dette vil ha;

5. fordelene ved ny utnytting er vesentlig større enn ulempene for tiltakshaveren;

6. det forøvrig følger av ellers gjeldende omgjøringsregler.

Når det treffes vedtak etter første ledd, skal det legges vekt på om endringen vil opprettholde vassdragets naturlige funksjon og forøvrig fremme lovens formål.

Endring etter første ledd bokstav e kan ikke skje uten erstatning hvis den fører til at det konsederte tiltak blir privatøkonomisk ulønnsomt, eller hvis det vil frata tiltakshaveren en vesentlig del av næringsgrunnlaget.

Vedtak etter første ledd medfører ikke plikt til å fjerne anlegg som er bygd i henhold til konsesjonen, uten at dette er fastsatt særskilt i omgjøringsvedtaket.

*) I tråd med sitt generelle syn mener Berg at paragrafen bør formuleres med bruk av terminologien vassdragets naturlige funksjon/aktuell utnytting.

**) I tråd med sitt generelle syn mener Ødegaard at paragrafen bør formuleres med bruk av terminologien allmenne/private interesser.

Merknader til § 27

Paragrafen avløser V § 107 nr. 1 og 3, § 110 nr. 2 annet punktum, § 113 og § 117. Den er behandlet i kap. 15.3.5 og 15.4-5.

Bestemmelsen tar ikke sikte på systematisk revisjon av gitte konsesjoner etter en viss tid. Dette må i tilfelle fastsettes som konsesjonsvilkår, jfr. utk. § 24 fjerde ledd annet punktum. Er konsesjonen tidsbegrenset etter utk. § 24 fjerde ledd første punktum, vil vassdrags­myndigheten ved konsesjonens utløp stå vesentlig friere enn i en omgjøringssak. På den annen side kan en tidsbegrensning gjøre at man må være mer varsom med omgjøring mens konsesjonen løper, særlig når den har forholdsvis kort tid igjen.

Utk. § 27 gir ikke noen et krav på å få realitetsbehandlet en anmodning om omgjøring. Vedkommende har krav på å få svar på sin anmodning innen rimelig tid, men om vassdrags­myndigheten ikke finner grunn til å gå videre med omgjøringsspørsmålet og derfor legger anmodningen til side, vil ikke dette være noe enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Omgjøring kan bli aktuelt fordi forholdene har endret seg, fordi kunnskapsgrunnlaget er blitt bedre, eller fordi de opprinnelige forhold ble feilbedømt selv ut fra den generelle innsikt man hadde på konsesjonstidspunktet. Adgangen til omgjøring på grunn av endringer i verdisyn og samfunnsoppfatninger kommer i en annen stilling.

Paragrafen har ikke særskilte regler for omgjøring i prosjekteringsfasen, anleggsfasen og driftsfasen. Dette skillet kan likevel få betydning i forhold til betingelsene for omgjøring og vassdrags­myndighetenes skjønnsmessige vurdering av om omgjøring skal foretas, fordi belastningen som en omgjøring vil påføre konsesjonshaveren kan være forskjellig etter hvilken fase det gjelder.

Myndigheten til å treffe vedtak om omgjøring ligger i utgangspunktet til det organ som ga konsesjonen, foruten til overordnete organer. Med hjemmel i utk. § 69 kan det imidlertid bestemmes at mer vidtgående former for omgjøring skal være forbeholdt en overordnet vassdrags­myndighet. Myndigheten til å foreta omgjøring kan også delegeres til et underordnet organ. Om saksbehandlingen i omgjøringssaker vises til utk. § 28 med merknader.

Utvalget har delt seg når det gjelder den nærmere utforming av paragrafen.

(Flertallets forslag)

Utvalgets flertall (Berg, Høisveen, Samuelsen, Simonsen, Terjesen, Traagstad, Aalstad og Aasen) foreslår en omgjøringsregel utformet etter mønster av energil. § 7-4. En generell utforming gir fleksibilitet til å fange opp omgjøringssituasjoner som viser seg aktuelle.

Etter første punktum kan vassdrags­myndigheten supplere, endre eller oppheve vilkår i en konsesjon etter utk. § 8. Omgjøringsadgangen er begrenset til å gjelde vilkår, slik at selve tillatelsen – f.eks. til vannuttak – ikke kan oppheves eller utvides. Vilkår må imidlertid tas i vid forstand, og dekker også mengdebegrensninger som er satt i konsesjonen.

Omgjøring kan skje av hensyn til både allmenne og private interesser. Private interesser omfatter også omgjøring til fordel for konsesjonshaveren selv. Omgjøringsadgangen er likevel begrenset til særlige tilfelle. Bestemmelsen vil derfor ikke gi adgang til standardmessig omgjøring av alle eller de fleste løpende konsesjoner.

Omgjøringen kan både lempe og skjerpe kravene til konsesjonæren. Annet punktum fremhever at det skal tas hensyn til de kostnader som omgjøringen vil medføre for konsesjonæren. Dette har også betydning for saksforberedelsen i omgjøringssaker. Selv store kostnader behøver likevel ikke være til hinder for omgjøring, hvis de bare oppveies av fordelene. I slike tilfelle skjerpes imidlertid kravene til begrunnelse for et vedtak om omgjøring.

Paragrafen blir supplert av alminnelige forvaltningsrettslige omgjøringsregler, herunder fvl. § 35 og ulovfestede regler.

(Mindretallets forslag)

Et mindretall (Backer, Ajer, Lund og Ødegaard) foreslår en sterkere spesifisering av når vilkårene for omgjøring foreligger, slik at man kan unngå tvil om dette i endel typiske situasjoner. Med den nære sammenheng som det er mellom vannkvalitet og mange tiltak etter vannressursloven, vil det også være en fordel å utforme bestemmelsen mer i tråd med forurensningslovens omgjøringsregel (forurl. § 18).

Paragrafen vil gi adgang til både å oppheve, endre og supplere konsesjonsvilkår, og til å tilbakekalle en konsesjon helt eller delvis. Utvidelse av en konsesjon må skje gjennom ordinær konsesjonssøknad, ikke ved hjelp av omgjøringsreglene.

Første ledd angir når omgjøring kan finne sted. Bokstav a og b gjelder skjerpede krav til konsesjonæren. Etter bokstav a er det tale om alvorligere skadevirkninger enn ventet, som enten rammer vassdragets naturlige funksjon eller hemmer annen aktuell utnytting (jfr. definisjonen av disse begrepene i utk. § 3 bokstav e og f med merknader). Ikke enhver øking i skadevirkningene er nok til å utløse en omgjøringsadgang, jfr. uttrykket vesentlig større. Også en vesentlig fareøking kan oppfylle dette kravet. Sammenligningsgrunnlaget er hvilke skadevirkninger resp. faregrad konsesjonsmyndigheten ventet da konsesjonen ble gitt. Er dette uklart bevismessig, eller hadde man ingen klare forventninger på det aktuelle tidspunkt, vil det normalt være riktig å legge til grunn at det ikke var forventet noen skadevirkninger som overstiger det vanlige for tiltakstypen. Det vil ikke være nok til omgjøring etter bokstav a at den verdimessige vurdering av skadevirkningene har endret seg dersom de ikke har økt og kunnskapsgrunnlaget om dem er uendret.

Bokstav b gir adgang til å skjerpe kravene til konsesjonæren hvis det kan skje uten urimelige kostnader. Etter dette alternativ er det ikke noe krav at skadevirkningene er blitt større eller annerledes enn ventet. Hva som vil være en urimelig kostnad, må først og fremst bedømmes ut fra de kostnader som tiltaket vil medføre, sett i forhold til hva som oppnås av reduserte skadevirkninger. Har det konsederte tiltak god inntjening, kan det foretas en mer vidtgående omgjøring med hjemmel i bokstav b enn ellers.

Bokstav c og d gjelder lempinger i kravene til konsesjonæren. Bokstav c gir adgang til å lempe på eller helt oppheve vilkår som viser seg unødvendige for å motvirke skader og ulemper. Det kan være situasjonen hvor det viser seg at de negative virkninger ikke vil inntre i det hele tatt, eller hvor den utnytting som blir skadelidende er blitt uaktuell, eller hvor et fastsatt vilkår er helt uten effekt når det gjelder å motvirke skader og ulemper. Bokstav d gir en mer generell hjemmel for å lempe på vilkårene, forutsatt at de fordeler som konsjonshaveren eller andre får av det, er vesentlig større enn de økte skadevirkninger for andre.

Hensynet til flerbruk og ny bruk av vassdraget kan i noen tilfelle tilgodeses ved omgjøring etter bokstav d. Bokstav e gir en mer generell hjemmel for omgjøring i dette øyemed, men den er underkastet særskilte restriksjoner etter tredje ledd.

Etter bokstav f kan omgjøring også skje i medhold av alminnelige forvaltningsrettslige regler. Disse kan f.eks. være aktuelle hvis det er tale om skjerpet kontroll eller tilbakekall av konsesjonen etterat den er overtrådt eller konsesjonærens atferd på annen måte har skapt en alvorlig tillitssvikt.

Annet ledd gir et generelt direktiv for bruk av omgjøringskompetansen etter første ledd. Det skal legges vekt på at omgjøringen fremmer lovens formål og ikke har negative virkninger for de naturlige funksjoner i vassdraget. Begrunnelsen for omgjøringsvedtaket bør vise at dette direktivet er oppfylt, eller hvorfor andre hensyn veier tyngre.

Omgjøring etter utk. § 27 kan skje erstatningsfritt med det unntak som fremgår av tredje ledd. Regelen gir en konsesjonshaver et økonomisk vern mot omgjøring til fordel for ny utnytting dersom dette vil gjøre at det konsederte tiltaket blir ulønnsomt i seg selv, eller dersom det vil frata tiltakshaveren en vesentlig del av hans eller hennes samlete næringsgrunnlag.

Fjerde ledd presiserer virkningene av et omgjøringsvedtak. Som utgangspunkt vil omgjøringsvedtaket bare bety en plikt for konsesjonæren til å innrette sin virksomhet annerledes for fremtiden, og ikke noen plikt til å restaurere tilstanden i vassdraget. Skal omgjøringsvedtaket medføre en plikt til tilbakeføring ved å fjerne anlegg, må det sies uttrykkelig i vedtaket, og vurderes i forhold til betingelsene for omgjøring etter første til tredje ledd.

§ 28 (behandlingen av omgjøringssaker)

For behandlingen av saker etter § 27 gjelder reglene i § 21 så langt de passer.

Endringer i et manøvreringsreglement som gir adgang til å variere vannstanden eller vannføringen skal sendes på høring etter forvaltningslovens regler om forskrifter og kunngjøres etter reglene i plan- og bygningsloven § 27-1 nr. 2. Vassdrags­myndigheten skal på søkerens kostnad holde offentlig møte om saken, hvis ikke departementet fritar for dette.

Merknader til § 28

Paragrafen er ny. Reglene som følger av bestemmelsen kommer i tillegg til forvaltningslovens regler. Dessuten gir utk. § 70 en viss adgang til å fastsette saksbehandlingsregler for omgjøringssaker.

Første ledd har særlig betydning når konsesjonshaveren selv søker om omgjøring. Flere av reglene i § 21 er likevel uten anvendelse i omgjøringssaker, således paragrafens tredje ledd. Adgangen til å kreve ytterligere opplysninger av søkeren og utredning av det konsederte tiltakets faktiske virkninger, jfr. § 21 annet ledd første punktum, kan også være aktuell i andre omgjøringssaker.

Annet ledd gir særlige regler om behandlingen av endringer i manøvreringsreglement. Dette skal etter første punktum sendes på høring etter forvaltningslovens regler om forskrifter og kunngjøres etter reglene for reguleringsplan i pbl. § 27-1 nr. 2, jfr. utk. § 22 annet ledd for førstegangsvedtaket. Annet punktum pålegger vassdrags­myndigheten å holde offentlig møte om eventuell endring i manøvreringsreglementet, hvis ikke departementet – ­eller annen overordnet vassdrags­myndighet – fritar for dette.

33.4 Særskilte tiltak i vassdraget eller nedbørfeltet

§ 29 (gjenoppretting av vassdragets løp)

Når et vassdrag tar seg nytt løp, oppgrunnes eller utdypes, kan det gamle løpet uten konsesjon etter § 8

1. gjenopprettes innen tre år hvis forandringen skyldes en enkeltstående hending;

2. renses opp inntil den dybde eller bredde som vassdraget hadde for ti år siden.

Gjenoppretting etter første ledd kan utføres av grunneieren selv, av andre eiere i vassdraget, av vassdrags­myndigheten eller den vassdrags­myndigheten gir konsesjon etter § 8.

Ved gjenoppretting etter første ledd kan det gjøres bruk av fremmed grunn så lenge det ikke volder vesentlige skader og ulemper som med rimelighet kan unngås. Grunneieren skal gis rimelig varsel på forhånd.

Grøfter i jordbruk og skogbruk kan renses opp i samsvar med forskrifter etter landbrukslovgivningen.

Om beverdammer gjelder reglene i viltloven.

Merknader til § 29

Paragrafen avløser V § 9 og V § 35 nr. 1.

Bestemmelsen tar sikte på gjenoppretting av naturlige endringer i vassdraget. Gjenoppretting av lovlige vassdrags­tiltak forutsetter et pålegg eller omgjøringsvedtak med hjemmel i loven. Gjenoppretting etter ulovlige vassdrags­tiltak kan kreves med hjemmel i utk. § 64.

Første ledd angir når gjenoppretting kan skje uten konsesjon etter utk. § 8. Dessuten kan mindre gjenopprettingstiltak som ikke har nevneverdige skadevirkninger skje uten konsesjon etter utk. § 8.

Første ledd omfatter to grupper av tilfelle. Bokstav a gjelder gjenoppretting etter en enkeltstående hending, f.eks. ras eller flom. Bestemmelsen vil gjelde også i andre tilfelle hvor en elv eller bekk tar seg et helt nytt løp. Forutsetningen er at gjenopprettingen skjer innen tre år. Det må være tilstrekkelig at gjenopprettingsarbeidene tar til innen utløpet av treårsfristen, hvis de så fullføres uten noe vesentlig avbrekk. Er de fullført før treårsfristen er ute, spiller det ingen rolle om arbeidet skjer etappevis. Gjenopprettingen kan ikke gå lenger enn til å gjenskape vassdragets tilstand før den utløsende begivenhet.

Bokstav b tar sikte på gjenoppretting ved oppgrunning. Med hjemmel i bestemmelsen kan man fjerne avsetninger fra de siste ti år på bunnen og langs bredden. Er det tvil om vassdragets tilstand for ti år siden, bør det legges større bevisbyrde på gjenoppretteren jo mer inngripende forandringer i de økologiske forhold som gjenopprettingen vil bety. Tiårsfristen gjelder også ved kulturhistorisk restaurering, men formålet vil da ha betydning ved den konsesjonsmessige vurdering etter utk. § 8, jfr. § 23.

Bestemmelsen innebærer at oppgrunning må foretas minst hvert tiende år hvis man uten å søke konsesjon vil opprettholde en bestemt tilstand i et vassdrag som oppgrunnes kontinuerlig av massetransport. Gjenoppretting ved masseuttak kan også – og iblant i tillegg – være tillatt uten konsesjon etter utk. § 32. Ved gjenoppretting med hjemmel i utk. § 29 første ledd bokstav b er det imidlertid aldri nødvendig å gi noen melding til vassdrags­myndigheten.

Første ledd gir adgang til å foreta gjenoppretting, og medfører ikke noen plikt til det. En slik plikt kan følge av andre regler, fortrinnsvis for den som selv er ansvarlig for endringer i løpet. Regler i og i medhold av skogbruksloven kan således medføre en plikt til å fjerne hogstavfall fra vassdrag, jfr. den alminnelige regel i skogbruksl. § 16 tredje ledd annet punktum og særskilt for Oslomarka den uttrykkelige plikt etter forskr. 2. april 1993 § 3-5. Det følger videre av forurl. § 28 at den som deponerer avfall i vassdrag, skal fjerne det og rydde opp.

Annet ledd bestemmer hvem som kan foreta gjenoppretting etter første ledd. Det gjelder grunneieren selv, andre grunneiere i vassdraget, og vassdrags­myndigheten. Festere må regnes på linje med grunneiere. For fullstendighetens skyld er det tilføyd at enhver som får konsesjon etter utk. § 8 til gjenoppretting, kan foreta den (jfr. den generelle regel om konsesjoners ekspropriasjonsvirkning i utk. § 25 første ledd). Skal andre enn eiere i vassdraget eller vassdrags­myndigheten foreta gjenoppretting, kreves det altså konsesjon selv om tiltakets virkninger ikke utløser konsesjonsplikt isolert sett. I dette tilfellet må likevel avtale med berørte eiere kunne erstatte konsesjon.

Tredje ledd gir regler om fremgangsmåten ved gjenoppretting og bruk av fremmed grunn. Innenfor den ramme som tredje ledd setter, kan gjenopprettingstiltak skje uten å betale noen erstatning. Dette gjelder både for selve arbeidene og for opplegging av overskuddsmasse fra gjenopprettingen. Første punktum er i tråd med aktsomhetsplikten etter utk. § 5 første ledd, men gjelder også områder utenfor det som er vassdrag i lovens forstand. Bestemmelsen kan gi adgang til å ferdes på innmark ut over det som følger av friluftsloven og gi grunnlag for å legge opp det som tas opp av vassdraget. Bestemmelsen må anvendes på bakgrunn av at gjenoppretting skjer for å ivareta berettigede interesser, samtidig som ingen skal behøve å bære en uforholdsmessig byrde. Ved rimelighetsvurderingen må man ta i betraktning både tid, sted, omfang og fremgangsmåte for arbeidene. Annet punktum inneholder en varslingsregel.

Fjerde ledd gjelder opprensking i grøfter i jordbruk og skogbruk. Slike grøfter kan renses opp uten konsesjon etter utk. § 8 dersom det skjer i samsvar med forskrifter etter landbrukslovgivningen. For at bestemmelsen skal bli operativ, vil det derfor være nødvendig å gi forskrifter etter skogbruksloven (jfr. utk. § 74 nr. 11) og den nye jordloven.

Femte ledd medfører at fjerning av beverdammer ikke kan skje med hjemmel i utk. § 29, men bare etter viltlovens regler (viltl. § 3 og 13 annet ledd). Etter disse reglene er en beverbolig som utgangspunkt fredet, men viltnemnda kan gi tillatelse til å fjerne beverbolig eller dam for å hindre vesentlig skade ved oversvømmelse.

§ 30 (opptaking av sunkne gjenstander)

Enhver kan uten konsesjon etter § 8 ta opp gjenstander som er sunket i vassdrag.

Hvis en opptatt gjenstand må regnes som hittegods, gjelder reglene i lov 29. mai 1953 nr. 3 om hittegods. Må den anses som avfall, gjelder reglene i forurensningsloven.

Merknader til § 30

Paragrafen avløser V § 82 om synketømmer, men har generell rekkevidde.

Etter første ledd kan enhver ta opp sunkne gjenstander i vassdraget, uten hensyn til hvem vassdraget og den sunkne gjenstanden tilhører. Bestemmelsen er dermed med på å legge forholdene til rette for opprydding i vassdraget. Den gir likevel ingen hjemmel til å legge det opptatte på strandbredden. Om rett til å ferdes i vassdraget for oppryddingen gjelder de vanlige regler for ferdsel i vassdraget etter utk. § 14, og om ferdsel langs eller til bredden gjelder friluftslovens regler.

Hva som skal skje med gjenstanden når den er tatt opp, løses av reglene i annet ledd. Hvis gjenstanden etter sin tilstand og omstendighetene forøvrig må anses oppgitt (derelinkvert) av eieren, kan den fritt erverves av den som tar den opp, og må ellers betraktes som avfall og disponeres etter reglene i forurl. kap. 5. Hvis gjenstanden ikke kan regnes som derelinkvert, vil den gå inn under reglene i lov 29. mai 1953 nr. 3 om hittegods.

§ 31 (rett til fløting)

Enhver har rett til å fløte tømmer i vassdrag som er fløtbare.

Den som vil begynne å fløte tømmer i et vassdrag der fløting ikke er skjedd på minst ti år, skal senest seks måneder før oppstart gi melding til vassdrags­myndigheten og kunngjøre dette i aktuelle lokalaviser. Kunngjøringen skal oppfordre den som kan lide skade ved at fløtingen gjenopptas, til å melde fra til vassdrags­myndigheten. Vassdrags­myndigheten kan fastsette at fløtingen må ha konsesjon etter § 8.

Kongen kan gi forskrifter om fløtingsretten, herunder om begrensning av hensyn til annen bruk av vassdraget.

Merknader til § 31

Paragrafen avløser V kap. 8, særlig V §§ 70, 80, 81 nr. 1 annet punktum og 83 nr. 1 samt § 123 for så vidt angår fløtingsforskrifter. Fløting er behandlet foran i kap. 25. 5.

Første ledd opprettholder allemannsretten til fløting. Fløtingsretten gjelder både for trevirke fra nedbørfeltet og for trevirke annetsteds fra. Bestemmelsen innebærer en viss utvidelse av allemannsretten til fløting, idet den også omfatter alle vassdrag som er gjort fløtbare og kunstige vannløp med årssikker vannføring. Skulle det stride sterkt mot eierens interesser å ta opp fløting i slike vassdrag, kan imidlertid reglene i annet ledd gi mulighet for å nekte det.

Vassdrags­loven lovfester i dag enkelte aksessoriske rettigheter til fløtingsretten i V §§ 78-79, bl.a. rett til landfeste og til ferdsel. Ferdselsretten i utmark vil i dag være dekket av friluftslovens regler. Andre aksessoriske og begrensede rettigheter som er nødvendige for fløtingsretten vil i stor grad kunne innfortolkes som en del av den. Alternativt kan forskriftshjemmelen i tredje ledd brukes til å gi nødvendig klarhet.

Spørsmålet om avgivelse av fløtingsvann fra magasiner i vassdraget løses av bestemmelser i manøvreringsreglement eller tiltak pålagt av skjønnsretten etter vregl. § 19 nr. 1, jfr. om omgjøring kap. 15.5.

Fløtingsretten omfatter ikke rett til å lagre tømmer i vann når det ikke skjer som naturlig ledd i en transport av tømmeret.

Fløtingsretten kan utøves uten konsesjon etter utk. § 8, hvis ikke konsesjonsbehandling blir krevd i medhold av annet ledd. Etter annet ledd første punktum skal det gis melding og foretas kunngjøring i lokalavisene om planlagt fløting i et vassdrag hvor det ikke har vært fløtet på ti år. For tiårsfristen er det avgjørende når det har vært fløtet på den del av vassdraget hvor det nå er aktuelt å ta opp fløting. Gjelder det fløting i et kunstig vannløp (jfr. utk. § 2 annet ledd), må det normalt kreves særskilt underretning til eieren. Annet punktum bestemmer at kunngjøringen skal oppfordre den som vil lide skade eller ulempe ved fløtingen til å melde fra til vassdrags­myndigheten. Vedkommende har imidlertid ikke rettskrav på at fløtingsplanene blir konsesjonsbehandlet, men vassdrags­myndigheten kan etter tredje punktum fastsette at fløtingen må ha konsesjon. Det kan vassdrags­myndigheten gjøre av eget tiltak eller etter anmodning fra andre.

Tredje ledd gir en vid hjemmel for forskrifter om fløtingsrettens innhold og utøving. Takket være denne forskriftshjemmelen, som kan tas i bruk om fløting blir mer aktuelt enn det for tiden er, kan vassdrags­lovens kapittel om fløting forenkles radikalt. Etter tredje ledd kan det bl.a. gis forskrifter om forholdet mellom fløtingsberettigede innbyrdes (bl.a. om samfløting og løsfløting), og om forholdet til andre brukere eller allmenne interesser i vassdraget. Forskriftene kan gjelde generelt eller for bestemte vassdrag, og kan også fastsette at fløting i et vassdrag skal være forbudt. De kan også fastsette fløtingsavgifter (jfr. i dag V § 77).

For skade voldt ved fløting gjelder det et objektivt erstatningsansvar etter utk. § 52 bokstav d. Hvis fløtingen var rettmessig i henhold til annet ledd, kan imidlertid skadelidte med kunnskap om fløtingen ha en viss plikt til å innrette seg for å forebygge skade.

§ 32 (uttak av masse)

Den som vil ta ut masse fra vassdraget, skal gi melding til vassdrags­myndigheten senest en måned før uttaket skal ta til. Vassdrags­myndigheten kan innen en måned fastsette at uttaket må ha konsesjon etter § 8 så langt uttaket ikke er tillatt i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Meldeplikten gjelder ikke for små uttak som åpenbart ikke vil volde skade eller ulempe av betydning i vassdraget.

Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen og Traagstad) foreslår at annet punktum skal lyde:

Vassdrags­myndigheten kan innen en måned fastsette at uttaket må ha konsesjon etter § 8.

Merknader til § 32

Paragrafen er ny. Vi viser til kap. 24.4 foran.

Bestemmelsen omfatter uttak av grus, sand, slam, leire, jord og løs stein fra vassdraget, og kommer i stedet for de vanlige regler om konsesjonsplikt i utk. § 8. Bestemmelsen gjelder ikke for oppmudring som foretas som et gjenopprettingstiltak etter utk. § 29.

Første punktum pålegger meldeplikt for uttak senest en måned før oppstarting. Meldeplikten omfatter alle masseuttak med en reservasjon. Det kan være tvil om hvordan reservasjonen mest hensiktsmessig bør utformes, men utvalget er blitt stående ved regelen i tredje punktum, som gjør unntak fra meldeplikten for små uttak som åpenbart ikke vil volde skade eller ulempe av betydning i vassdraget. Dette vil stort sett innebære at rimelige uttak til husbehov går fri av meldeplikten, likevel med forbehold for sårbare biotoper og forekomster i vassdraget. Uttak må heller ikke skje i perioden fra gyting til klekking for fiskebestander som kan bli berørt. Masseuttak til anlegg av jordbruks- og skogsveier vil normalt falle innunder meldeplikten. Ved vurderingen kommer det først og fremst an på det enkelte uttak, men etter omstendighetene må det ses i sammenheng med andre uttak i nærheten. Dersom årlig uttak overstiger massetransporten pr. år, vil uttaket alltid være meldepliktig når det tas sikte på en flerårig virksomhet. Slik meldeplikten er utformet i utk. § 32, rekker den vesentlig lengre enn konsesjonsplikten etter utk. § 8.

Heller ikke forberedende arbeider må skje før det er gått en måned etter melding. I prinsippet dekkes også prøveuttak av meldeplikten, men her vil det lettere skje at tiltaket kan falle inn under tredje punktum.

Det er ikke nødvendig med ny melding for hver sesong så lenge uttaket er dekket av en tidligere melding om sesongmessig, flerårig uttak av et visst kvantum. Går uttaket i en senere sesong ut over det som den første melding inneholdt, må det gis ny melding. I medhold av utk. § 70 bokstav a kan det gis forskrift om hva en melding etter utk. § 32 skal inneholde.

Uttak som starter uten melding etter utk. § 32 er ulovlig og kan kreves stanset etter utk. § 64. Overtredelse av meldeplikten er dessuten straffbar etter utk. § 68 første ledd bokstav b.

Annet punktum gir vassdrags­myndigheten adgang til å kreve at masseuttaket skal konsesjonsbehandles. I så fall kan det ikke startes opp før konsesjon er gitt. Ved vurderingen av hvorvidt det skal kreves konsesjon, må det legges vekt på tiltakets virkninger for allmenne interesser og om det gjelder et vernet vassdrag (jfr. § 40 punkt 7). Ved flere enkelttiltak som hver for seg ikke ville gi grunnlag for krav om konsesjonsbehandling, bør det kreves konsesjonsbehandling for nye tiltak når de samlede skader og ulemper er så store at de ville gitt grunnlag for krav om konsesjonsbehandling.

Vassdrags­myndigheten kan velge om den vil anse meldingen som en søknad og eventuelt kreve ytterligere opplysninger etter utk. § 21, eller om den vil kreve en ny og mer utførlig søknad som grunnlag for konsesjonsbehandlingen. Avgjørelsen om å kreve konsesjonsbehandling – eller ikke – er ikke et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, og kan derfor ikke påklages særskilt. Dersom vassdrags­myndigheten mener at spørsmålet om konsesjonsbehandling helt eller delvis bør bero på holdningen blant andre interesserte i vassdraget eller aktuelle organisasjoner, bør det normalt besluttes konsesjonsbehandling for at de interesserte kan komme til orde under den. Er det derimot bare et meget begrenset antall andre interessenter – f.eks. en nabo – kan vassdrags­myndigheten ta direkte kontakt med vedkommende forut for avgjørelsen av om det skal kreves konsesjonsbehandling eller ikke.

Avgjørelsen om å kreve konsesjonsbehandling må treffes innen en måned etter at meldingen er mottatt av vassdrags­myndigheten. Treffes den senere, binder den ikke tiltakshaveren, selv om vedkommende er varslet på forhånd eller uttaket ennå ikke har begynt. Hvis meldingen er mangelfull i forhold til et oppstartet uttak, kan vassdrags­myndigheten likevel kreve konsesjonsbehandling på et senere tidspunkt.

Konsesjonsbehandling kan etter flertallets forslag ikke kreves så langt uttaket kan skje med hjemmel i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Hvis planen innebærer en ufullstendig regulering av uttaket, kan det imidlertid kreves en konsesjonsbehandling med sikte på supplerende bestemmelser. Planen vil i praksis være fullt dekkende som rettsgrunnlag for uttak bare hvis den angir nøyaktig sted og tid for uttaket og avgrenser det til et visst volum. Blir reguleringsplanen senere endret, må dette respekteres fra og med den påfølgende uttakssesong. Hvis vassdrags­myndigheten mener at masseuttak i et vassdrags­parti bør konsesjonsbehandles under enhver omstendighet, bør den reise innsigelse mot planforslaget.

Masseuttak kan etter omstendighetene også trenge godkjenning i henhold til forskrift etter lakseloven § 7 tredje ledd, jfr. forskr. 18. desember 1992 nr. 1175 om tekniske kultiveringstiltak og inngrep i vassdrag. Særlig bruk av maskinelt utstyr kan gjøre det nødvendig med utslippstillatelse etter forurensningsloven pga. faren for oljeutslipp. Om forholdet mellom slike godkjennings- og konsesjonsordninger og meldeplikt/konsesjonsplikt etter utk. § 32 jfr. § 8 viser vi til utk. §§ 8 fjerde ledd og 18 med merknader.

Mindretallet (Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen og Traagstad) foreslår å ta ut formuleringen i annet punktum som gjør unntak fra innkallingsadgangen når uttaket er tillatt i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Dette er i tråd med mindretallets generelle syn, jfr. utk. § 20 med merknader.

§ 33 (bevaring av naturforholdene ved forbygging)

Forbygging til vern mot skade fra vassdrag skal skje med minst mulig inngrep i naturforholdene. Forbyggingen skal utføres slik at sambandet med grunnvannet ikke blir vesentlig endret, og slik at strandsonen gir grunnlag for vegetasjon som er naturlig på stedet og for et naturlig økologisk mangfold i vassdraget.

Forbygging over vanlig vannstand i en lengde av mer enn 100 meter må ha konsesjon etter § 8 så langt den ikke er tillatt i plan etter § 20 fjerde ledd. Når lengden beregnes, skal flere forbyggingsstrekninger regnes under ett dersom avstanden mellom hver av dem er under 100 meter. Ved forbygging etter dette ledd bør det legges til rette for ferdsel til fots langs vassdraget.

Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen og Traagstad ) foreslår at annet ledd første punktum skal lyde:

Forbygging over vanlig vannstand i en lengde av mer enn 100 meter må ha konsesjon etter § 8.

Merknader til § 33

Paragrafen er ny. Vi viser til drøftelsen i kap. 22.4. Bestemmelsen må ses i sammenheng med utk. § 11 om kantvegetasjon. Paragrafen gjelder også for planlagte forbygninger som ennå ikke er kommet til utførelse.

Første ledd gir generelle regler for utførelsen av forbygninger til vern mot flom og sikring mot erosjon. Reglene gjelder uansett om forbyggingstiltaket bare kan skje med hjemmel i konsesjon eller plan, jfr. annet ledd, eller om det kan skje uten. Etter første punktum gjelder det generelt at tiltakene skal skje med minst mulig inngrep i naturforholdene. I annet og tredje punktum er dette kravet presisert med hensyn til forbindelse med grunnvannet, vegetasjon i strandsonen og økologisk mangfold i vassdraget i sammenheng med strandvegetasjonen. Prinsippet vil også ha betydning f.eks. ved plastring av bunnen med de virkninger det kan ha for fiskebiotoper.

Annet ledd konkretiserer når det kreves konsesjon etter utk. § 8 til forbygging. Konsesjon kreves for tiltak over normalvannstand som overstiger 100 meter i lengde, men ikke for kortere tiltak. Flere kortere tiltak regnes likevel under ett etter annet punktum hvis avstanden mellom hvert av dem er under 100 meter. Konsesjon er etter flertallets forslag likevel aldri nødvendig hvis en reguleringsplan uttrykkelig omfatter forbyggingstiltaket. Mener vassdrags­myndigheten det er behov for en konsesjonsbehandling uansett plan, må den reise innsigelse under planbehandlingen.

For konsesjonspliktige forbygginger m.v. bør det under konsesjonsbehandlingen vurderes hvilken virkning tiltakene eventuelt kan få for flomforholdene nedstrøms. Dessuten følger det av annet ledd tredje punktum at forbyggingen bør utføres så det legges til rette for ferdsel til fots langs vassdraget, uten at dette skal gå sterkt ut over kantvegetasjonen, jfr. utk. § 11. Formuleringen bør viser at dette ikke er ment som noe absolutt krav. Ofte vil det være rimelig å pålegge tiltakshaveren dette, men det må veies mot andre hensyn som beskyttelse av innmark og sårbar natur. Tilrettelegging for ferdselen kan tas inn som konsesjonsvilkår eller fastsettes i reguleringsplanen. Regelen gjelder også når forbyggingstiltak over 100 meter bygger på en arealplan etter plan- og bygningsloven. Annet ledd tredje punktum legger opp til at allmennheten vil ha rett til å ferdes langs vassdraget, men dette spørsmålet skal løses etter friluftslovens regler. Etter friluftsl. §§ 1 og 3 vil det være avgjørende om vassdraget hører til innmark og om ferdsel langs det vil være til utilbørlig fortrengsel for eieren eller brukeren. I landbruksområder vil dette i praksis gi adgang til ferdsel på eller langs forbygningen, mens det kan stille seg annerledes for bolig- og hyttetomter som går helt ned til vassdraget med bebyggelsen tett ved det.

Reglene i annet ledd gjelder bare for forbyggingstiltak som omfatter de eksisterende bredder. Hvis det søkes innvunnet arealer ved utfylling m.v., går dette inn under konsesjonsplikten etter utk. § 8 på vanlig måte. Utretting av vassdrag er også konsesjonspliktig etter utk. § 8, og faller ikke inn under annet ledd. Prinsippet i første ledd første punktum vil imidlertid også gjelde for et slikt tiltak i flomvernøyemed. Bestemmelsen gir i det hele uttrykk for at vern mot flom skal skje på en så skånsom måte som mulig i forhold til naturmiljøet.

Mindretallet (Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen og Traagstad) foreslår at annet ledd første punktum endres i samsvar med sitt generelle syn på forholdet til plan- og bygningsloven, utdypet i merknadene til utk. § 20.

§ 34 (lukking og gjenåpning av vassdrag)

Lukking av vassdrag over mer enn 10 meter må ha konsesjon etter § 8. Lukking inntil 100 meter kan likevel skje i samsvar med plan etter § 20 fjerde ledd. Når lukkelengden beregnes, regnes flere lukkinger under ett dersom den åpne avstanden mellom hver av dem er under 10 henholdsvis 100 meter.

Vassdrags­myndigheten kan med seks måneders varsel til grunneieren foreta gjenåpning av et lukket vassdrag. Grunneieren har rett til erstatning for det tap som skyldes at investeringer til lukkingen, eller som følge av den, ikke vil være regningssvarende etter gjenåpning.

Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen og Traagstad) foreslår at første ledd annet punktum utgår og at henholdsvis 100 i første ledd tredje punktum utgår.

Et annet mindretall (Berg, Terjesen, Ødegaard, Aalstad og Aasen) foreslår at annet ledd annet og tredje punktum skal lyde:

Grunneieren har rett til erstatning etter reglene i vederlagsloven for tap som skyldes gjen­åpningen. I mangel av avtale fastsettes erstatningen ved skjønn som begjæres av vassdrags­myndigheten.

Merknader til § 34

Paragrafen er ny. Vi viser til kap. 24.2 og 17.8.3 foran.

Første ledd gir regler om konsesjonsplikt for lukking av vassdrag. Bestemmelsene tar særlig sikte på lukking ved at vassdraget legges i rør, men omfatter også tilfelle hvor det lukkes ved en steinfylling. Hva som regnes som vassdrag og faller inn under reglene i utk. § 34, fremgår av utk. § 2 første og annet ledd. Vanlige drensgrøfter som ikke har kontinuerlig vannføring, faller utenfor bestemmelsen. Gjenfylling av dammer vil normalt være et konsesjonspliktig vassdrags­tiltak etter utk. § 8.

Etter første ledd første punktum trengs det som hovedregel konsesjon etter utk. § 8 til all lukking av vassdrag over 10 meter. Denne grensen er satt særlig for å holde typiske kulverttiltak utenom konsesjonsplikten. Konsesjon er etter flertallets forslag unødvendig for lukking inntil 100 m hvis lukkingen skjer i medhold av plan, jfr. utk. § 20 fjerde ledd. Det må da fremgå uttrykkelig av planen at det aktuelle vassdrag skal lukkes over strekningen og at planen skal tre i stedet for konsesjon. Plangrunnlag kan særlig være aktuelt når lukkingen skal skje som følge av et tiltak som skal iverksettes i henhold til en bindende arealplan, f.eks. bebyggelse eller vei. Den kan også bli aktuell for landbruksområder. Når man skal avgjøre om lukkelengden er under 100 meter, følger det av tredje punktum at flere lukkinger regnes under ett dersom avstanden mellom hver av dem er under 100 meter.

Annet ledd gjelder gjenåpning av lukkede vassdrag. Etter første punktum kan vassdrags­myndigheten foreta gjenåpning seks måneder etterat det er gitt varsel til grunneieren. Ved tomtefeste gis varslet til festeren. Ved forpakting skal det gis til både eieren og forpakteren. Vassdrags­myndigheten må selv besørge arbeidet og utgiftene med gjenåpningen. Den må gjøres så hensynsfullt som mulig i forhold til brukeren, bl.a. slik at tidspunktet for gjenåpningen tilpasses driften på eiendommen best mulig.

Vassdrags­myndighetens avgjørelse om gjenåpning er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det må derfor gis forhåndsvarsel om saken til grunneieren, evt. andre som er parter i saken etter fvl. § 2 første ledd bokstav e. Forhåndsvarslet må gjøre rede for hva saken gjelder og gi en forklaring på hvorfor dette vassdraget søkes gjenåpnet. Det kan være naturlig å se dette i sammenheng med en restaureringsplan for vassdrag eller naturområder i distriktet. Varslet etter første punktum skal fylle kravene til underretning om vedtak etter fvl. § 27 og gi opplysning om klageretten etter fvl. § 28. En klage fører ikke til noen avbrytelse eller forlengelse av seksmånedersfristen.

Annet ledd annet punktum gir grunneieren en begrenset rett til erstatning for gjenåpning. Erstatningen fastsettes slik at grunneieren holdes skadesløs sammenlignet med det som ville ha vært situasjonen om han ikke hadde foretatt lukking (sml. negativ kontraktsinteresse). Hvis hans investeringer i lukking allerede er inntjent, kan gjenåpning utføres erstatningsfritt (med det forbehold at det ved andre investeringer på eiendommen kan være tatt hensyn til effekten av lukkingen). I den grad investeringene og arbeidet med lukkingen er dekket av offentlige tilskudd, kan det ikke kreves noen erstatning for dette. Hvis grunneierens investeringer i eiendommen er gjort bl.a. på grunnlag av lukkingen, men likevel vil være lønnsomme etter gjenåpning, må grunneieren tåle reduksjonen i lønnsomhet uten erstatning.

Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen og Traagstad) foreslår at første ledd annet punktum og henholdsvis 100 i tredje punktum utgår i samsvar med sitt generelle syn på forholdet til plan- og bygningsloven, utdypet i merknadene til utk. § 20.

Et annet mindretall (Berg, Terjesen, Ødegaard, Aalstad og Aasen) går inn for at annet ledd annet punktum skal gi grunneieren rett til erstatning etter reglene i lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (vederlagsloven), som om det fant sted en ekspropriasjon. Det skal da ikke redusere erstatningssummen om lukkingen fant sted med offentlig tilskudd. Gjenåpningen kan imidlertid skje i henhold til annet ledd første punktum, uten noe særskilt vedtak om ekspropriasjon. Blir det ikke enighet om erstatningsbeløpet, fastsettes det ved skjønn som begjæres av vassdrags­myndigheten.

§ 35 (tørrlegging og utfylling av myr og annen våtmark)

Tørrlegging, drenering og utfylling av myr, strandeng ved utløpet av vassdrag, sumpskog eller fukteng må meldes til vassdrags­myndigheten senest en måned før arbeidet skal ta til, dersom tiltaket – alene eller sammen med andre slike tiltak i de siste ti år – overstiger fem dekar. Vassdrags­myndigheten kan innen en måned fastsette at arbeidet må ha konsesjon etter § 8 så langt det ikke er tillatt i plan etter § 20 fjerde ledd.

Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen og Traagstad) foreslår at annet punktum skal lyde:

Vassdrags­myndigheten kan innen en måned fastsette at arbeidet må ha konsesjon etter § 8.

Merknader til § 35

Paragrafen er ny. Vi viser til kap. 24.3.

Bestemmelsen innfører meldeplikt med adgang til å kreve konsesjonsbehandling av mer omfattende tørrlegging, drenering eller utfylling av visse våtmarkstyper. Dette vil gi en bedre beskyttelse mot og styrket kontroll med utnyttingen av visse naturtyper og biotoper som er preget av ferskvannsforekomster uten å gå inn under definisjonen av vassdrag. Første punktum gjør ikke bruk av begrepet våtmark, som kan oppfattes så vidt at det omfatter saltvannspåvirkede markområder og vanndekkede arealer. I stedet er det spesifisert hvilke våtmarkstyper bestemmelsen skal gjelde for: myr, visse strandenger, sumpskog eller fukteng. Senking, tørrlegging og utfylling av dammer, tjern m.v. regnes uten videre som et vassdrags­tiltak som trenger konsesjon etter utk. § 8 så sant det kan være til nevneverdig skade eller ulempe for allmenne eller private interesser.

Myr omfatter alle slags myrer, uansett hydrologiske, geografiske og vegetasjonsmessige forhold og måten de er dannet på. Grensen mellom myr og fastmark trekkes ut fra en samlet vurdering av torvlag, vegetasjon og vannforhold. En smal kantsone rundt hører med hvis tørrlegging, drenering eller utfylling her vil påvirke deler av myra i markert grad. Det som regnes som en myr i forhold til utk. § 35, kan omfatte enkeltstående trær og holt.

Bestemmelsen gjelder for strandenger, men bare ved utløpet av vassdrag. Bestemmelsen vil særlig tjene til å gi en bedre beskyttelse mot utfylling for deltaområdene ved vassdragenes utløp i saltvann. Ved at også fuktenger er tatt med i bestemmelsen, vil tilsvarende deltaområder ved utløpet i innsjø også få en beskyttelse. Kanalisering av elveløp i utløpsområder, som i praksis kan få samme virkning som tørrlegging, faller uten videre inn under konsesjonsplikten etter utk. § 8 når det kan være til nevneverdig skade eller ulempe for allmenne eller private interesser, herunder naturmiljøet.

Enkelte sumpskoger vil falle inn under regelen for kantvegetasjon i utk. § 11, men utk. § 35 vil ha selvstendig betydning for sumpskoger i større avstand fra vassdrag. Det kan bl.a. være krattskoger av or og vier, gråor/heggeskoger og sumpgranskoger. Grensedragningen mot skogtyper som bestemmelsen ikke gjelder for, kan bli noe skjønnsmessig, men vil i praksis lettes ved at bestemmelsen bare gjelder for områder over 5 dekar.

Bestemmelsen gjelder ikke for forsumpede jordbruksarealer som faller inn under vanhevdsforbudet i jordl. § 53. Den gjelder heller ikke for fuktskog og vassjuk skogsmark. For dreneringstiltak i slike skoger og på mindre myrområder i skog gjelder skogbrukslovens regler, særlig forskrifter etter skogbruksl. § 17 b (jfr. for Oslomarka forskr. 2. april 1993 § 5-4 og for Vestfjella i Aremark og Halden forskr. 15. januar 1993 § 4).

Meldeplikten gjelder bare for tørrlegging, drenering og utfylling, ikke f.eks. gjødsling. Torvopptak vil i praksis innebære tørrlegging eller drenering og dermed falle inn under utk. § 35. Regelen vil i praksis også gjelde for langsgående tiltak over et våtmarksområde, f.eks. veibygging, hvis det drenerte areal til veien omfatter mer enn 5 dekar (jfr. nedenfor). For veier vil spørsmålet om konsesjonsbehandling falle bort når de er hjemlet i en bindende arealplan som fyller kravene etter utk. § 20 fjerde ledd (etter flertallets forslag).

Meldeplikten gjelder bare for tiltak som påvirker mer enn 5 dekar. Atskilte tiltak innenfor samme våtmarksområde må som regel ses under ett hvis de utføres i løpet av en tiårsperiode. Unntaksvis kan også tiltak i atskilte, men nærliggende våtmarksområder bli å betrakte under ett. I grensetilfelle må det dessuten legges vekt på hvor nær sammenheng det for øvrig er mellom tiltakene når det gjelder tiltakshaver, formål og tidsmessig avstand.

Meldeplikten er utformet på samme måte som etter utk. § 32. Meldingen må sendes vassdrags­myndigheten senest en måned før fysiske arbeider i terrenget begynner.

Annet punktum gir vassdrags­myndigheten adgang til å kreve konsesjonsbehandling innen en måned, på samme måte som ved masseuttak etter utk. § 32. Vi viser nærmere til merknadene til § 32. Når vassdrags­myndigheten vurderer om det bør kreves konsesjonsbehandling, skal det bl.a. tas hensyn til om tiltaket har noen tilknytning til et vernet vassdrag og kan påvirke verneverdiene der (sml. utk. § 40 nr. 7). På samme måte som etter utk. § 32 kan en bindende arealplan tre i stedet for konsesjon etter utk. § 35.

Foreligger det en plan for tiltaket vil vassdrags­myndig- heten være bundet av den. Hvis det ikke foreligger noen plan og myndighetene krever konsesjonsbehandling, har tiltakshaver valget mellom å søke konsesjon eller å få utarbeidet reguleringsplan.

Mindretallet (Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen og Traagstad) foreslår at siste del av siste punktum utgår slik at en plan ikke kan erstatte konsesjon etter § 8, jfr. merknadene til utk. § 20.

33.5 Fellestiltak

§ 36 (tilrettelegging for fellestiltak for vannforsyning og tørrlegging)

Tiltak for vannforsyning og tørrlegging skal i rimelig utstrekning utføres slik at de kan komme til nytte for andre grunneiere.

Når vassdrags­myndigheten behandler søknad om konsesjon etter § 8 til vannforsyning eller tørrlegging, bør den ved offentlig kunngjøring eller individuell underretning søke å klarlegge om tiltaket også kan dekke behovet for andre interesserte. I vilkår for konsesjonen kan vassdrags­myndigheten fastsette nærmere hvordan dette skal skje, bl.a. at andre interesserte skal kunne delta i eierskap eller med tilskudd, jfr. § 37.

Merknader til § 36

Paragrafen avløser V §§ 17 nr. 4 og 31, jfr. også § 26 nr. 2. Vi viser til kap. 12, særlig 12.5, foran.

Bestemmelsen gjelder for vannforsyning fra både vassdrag og grunnvann, og for tørrleggingstiltak uansett om de går ut på å senke grunnvannsnivået eller vannstanden i vassdrag. Den gjelder ikke for andre slags vassdrags­tiltak. For tørrleggingstiltak som senking og kanalisering vil formålet med tiltaket bli avgjørende for om utk. § 36 kan anvendes.

Første ledd inneholder et alminnelig direktiv om at vannforsynings- og tørrleggingstiltak i rimelig utstrekning skal utføres så de også kan komme til nytte for andre grunneiere. De mest aktuelle modifikasjoner av hensyn til felles nytte vil angå dimensjoneringen av anlegget, lokalisering (trasévalg), og eventuelt også tidspunkt for og organisering av anleggsarbeidene.

Regelen i første ledd gjelder i rimelig utstrekning. Den skal ikke gi grunnlag for vederlagsfrie rettigheter for andre grunneiere. Ved vurderingen av hva som vil være rimelig, må det tas hensyn til hvor aktuelt behovet vil være for andre grunneiere i nærheten, hvilke merkostnader og andre ulemper som tiltakshaveren kan bli påført, og hvor store samfunnsøkonomiske fordeler det ligger i at tiltaket utføres så det kan komme til nytte for flere. Regelen vil ha sin fremste betydning som retningslinje for vassdrags­myndigheten ved konsesjonsbehandling av tiltaket. Dette er utdypet gjennom reglene i annet ledd.

Annet ledd første punktum gir en saksbehandlingsregel for å få klarlagt om andre interesserte har behov som det er naturlig å se i lys av og eventuelt få dekket gjennom det omsøkte tiltaket. Bestemmelsen gir et direktiv om å søke det klarlagt gjennom offentlig kunngjøring, jfr. utk. § 22 annet ledd, eller gjennom individuell forespørsel til dem som etter en rent foreløpig vurdering kan tenkes å dra nytte av et slikt (felles)tiltak. Direktivet er ikke absolutt, men tar sikte på å være en fravikelig hovedregel, jfr. bør. De behov som blir registrert på denne måten, vil selvsagt ha betydning for om det skal settes vilkår etter annet ledd annet punktum.

Annet ledd annet punktum presiserer adgangen til å sette vilkår med sikte på å dekke også behovet for andre. Det kan settes vilkår om at andre skal få være med i tiltaket, eller at dette skal utføres på en måte som vil lette andres deltakelse eller utnytting på et senere tidspunkt. Konsesjonsvedtaket kan imidlertid ikke pålegge andre å delta. Det medfører også visse begrensninger for hva man kan pålegge konsesjonssøkeren når konsesjonsvedtaket ikke samtidig kan sikre at andre deltar. Det kan imidlertid settes vilkår som bare er bindende under den forutsetning at andre forplikter seg ved avtale til å være med. Det kan også settes vilkår om hvilke betingelser andre må oppfylle for at tiltakshaveren plikter å la dem være med. Det kan videre settes vilkår om organisering og finansiering av drift og vedlikehold for å sikre at tiltaket kan fungere som et fellestiltak. Vilkår om kostnadsfordeling – herunder om tilskudd – må være i samsvar med reglene i utk. § 37 fjerde ledd.

Vilkår etter annet ledd annet punktum vil være mest aktuelle når noen har meldt seg under høringen og gitt uttrykk for ønsker om å dra nytte av tiltaket. Vassdrags­myndigheten kan også fastsette slike vilkår av eget tiltak. En søknad om et individuelt tiltak kan etter omstendighetene også bli avslått med den begrunnelse at tiltaket bør dekkes gjennom et fellestiltak.

§ 37 (refusjon for utgifter til fellestiltak)

Enhver som drar vesentlig nytte av et vassdrags­tiltak eller tiltak for tørrlegging eller utnytting av grunnvann, skal regnes som deltaker i tiltaket når det gjelder fordelingen av tiltakets utgifter til anlegg, vedlikehold eller drift.

Deltakerne kan gjøre avtale om fordelingen av tiltakets utgifter.

Hvis ikke alle fellesutgifter blir fordelt etter avtale mellom deltakerne eller etter særskilte regler, kan de fordeles mellom deltakerne

1. av vassdrags­myndigheten, slik at vedtaket er tvangsgrunnlag for utlegg;

2. ved skjønn etter begjæring fra en deltaker eller henvisning fra vassdrags­myndigheten, og med adgang til nytt skjønn etter ti år;

3. ved jordskifte etter henvisning fra vassdrags­myndigheten, dersom vassdrags­tiltaket har sammenheng med andre tiltak som står under jordskifte.

En fellesutgift kan bare fordeles på de deltakere som drar nytte av den. Når en del av tiltaket avhenger av en annen del som flere drar nytte av, skal utgiftene til begge deler fordeles på dem alle. Ingen deltaker må betale en så høy andel av tiltakets fellesutgifter at deltakeren blir dårligere stilt enn om tiltaket ikke var kommet i stand.

Kongen kan gi nærmere forskrift om kostnadsfordeling ved fellestiltak.

Merknader til § 37

Paragrafen avløser V §§ 26 nr. 1, 32, 64, 77, 103, 117 nr. 5 og 128. Vi viser til kap. 12, særlig 12.4, foran.

Bestemmelsen gjelder for vassdrags­tiltak, tiltak for tørrlegging eller utnytting av grunnvann. Tørrleggingstiltak omfattes uansett om de går inn under utk. § 35 eller ikke.

Første ledd angir grunnvilkåret for at noen kan bli refusjonspliktig og hvilke poster som kan kreves fordelt. Grunnvilkåret er at vedkommende har vesentlig nytte av tiltaket. Dette er spørsmål om den faktiske nyttevirkning, og det er ingen forutsetning at vedkommende har forpliktet seg ved et bindende utsagn. For å tale om vesentlig nytte, må det være en aktuell nytte, ikke en potensiell nytte som bare gir seg utslag i omsetningsverdi eller ved bruksendring. Om nyttevirkningen er vesentlig, må ikke bare ses i forhold til vedkommende selv – men også i forhold til den samlede nytte av tiltaket. Dersom den overveiende nytte av tiltaket ligger hos tiltakshaveren selv, kan det derfor ikke kreves refusjon hos andre selv om de for sin del har stor nytte av tiltaket. Dette innebærer f.eks. at ved vannkraftutbygging som medfører flomdemping eller tørrlegging av forsumpet mark, kan ikke utbyggeren kreve en refusjon av de berørte grunneiere. I dag gir derimot V § 32 nr. 2 adgang til å treffe vedtak om slik refusjon.

Refusjonsregelen omfatter bare betalbare kostnader, jfr. uttrykket utgifter.

Refusjon kan ikke kreves i den grad det ved ekspropriasjon er gjort fradrag for fordeler i medhold av vederlagslovens § 9.

Refusjonsplikten kan fastsettes og presiseres etter at utgiftene er påløpt, eller på forhånd. Refusjonsplikt etter utk. § 37 medfører likevel ikke at vedkommende blir ansvarlig i forhold til kreditor. Hvis det skal skje, må de selv påta seg en slik forpliktelse.

Begrepet deltaker er innført i paragrafen av lovtekniske grunner. Reglene i utk. § 37 medfører ikke at de som etter paragrafen regnes som deltakere, får noen bestemmelsesrett over tiltaket. Det må i tilfelle bygge på særskilt avtale, eventuelt konsesjonsvilkår etter utk. § 36 annet ledd. Hvis et anlegg ligger i sameie, gjelder sameielovens regler, både om bestemmelsesrett og om utgiftsfordeling.

Annet ledd fastslår den selvsagte hovedregel at deltakerne kan avtale seg imellom hvordan utgiftene skal fordeles. Bestemmelsen har først og fremst den funksjon å legge opp til at spørsmålet blir løst ved avtale. Ved avtale står deltakerne fritt til å bestemme hvilke utgifter som skal fordeles mellom dem, og hvordan fordelingen skal skje.

Tredje ledd gir regler om hvem som kan fastsette en utgiftsfordeling (refusjon) dersom deltakerne ikke blir enige. Bestemmelsen står også tilbake for særskilte regler, f.eks. i sameieloven.

Etter tredje ledd bokstav a kan fastsettingen foretas av vassdrags­myndigheten. Normalt vil det skje etter begjæring fra en deltaker, men vassdrags­myndigheten har adgang til å foreta fastsetting på eget initiativ hvis det trengs for å få tiltaket til å fungere til felles nytte. Vassdrags­myndigheten behøver ikke etterkomme en begjæring selv, men kan henvise den til avgjørelse ved skjønn etter bokstav b eller jordskifte etter bokstav c. Hvis vassdrags­myndigheten fastsetter fordelingen, må de som blir berørt av fastsettingen – vanligvis alle deltakerne – regnes som parter i saken etter forvaltningsloven. Vassdrags­myndighetens avgjørelse er enkeltvedtak. Da enkeltvedtak bare kan tvangsfullbyrdes etter tvangsfullbyrdingsloven når det foreligger en særskilt hjemmel for det, foreslår vi tilføyd at vassdrags­myndighetens vedtak om utgiftsfordeling er tvangsgrunnlag for utlegg. En eventuell tvist om forståelsen eller gyldigheten av vassdrags­myndighetens vedtak kan da tas opp under behandlingen for namsmyndighetene i samsvar med reglene i lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrding.

Etter bokstav b kan fordelingen fastsettes ved skjønn dersom en deltaker begjærer det eller vassdrags­myndigheten henviser saken til skjønn. Henvisningen skal oppfylle kravene til en skjønnsbegjæring, eventuelt ved at den ses i sammenheng med den begjæring som en deltaker rettet til vassdrags­myndigheten. Skjønnet holdes som rettslig skjønn, jfr. skjønnsl. § 4. Når saken er henvist fra vassdrags­myndigheten, regnes tiltakshaveren som saksøker. Hvis det skal holdes ekspropriasjonsskjønn i anledning av tiltaket, kan skjønnet eventuelt forenes med det til felles behandling etter tvml. § 98 jfr. skjønnsl. § 2, dersom ikke vilkårene for kumulasjon med ekspropriasjonsskjønnet er til stede etter tvml. §§ 68-70 jfr. skjønnsl. § 2. Skjønnsrettens avgjørelse er tvangsgrunnlag, jfr. skjønnsl. § 41. Utgiftene til skjønnet må fordeles mellom de deltakere som er parter i skjønnet etter reglene i skjønnsl. § 43 jfr. tvml. kap. 13. Fordi forholdene kan endre seg vesentlig, foreslår vi at fordelingen kan vurderes ved nytt skjønn etter ti år.

Etter bokstav c kan utgiftsfordelingen også fastsettes ved jordskifte i samsvar ved jordskiftelovens prosessuelle regler. Dette forutsetter en henvisning fra vassdrags­myndigheten. En slik henvisning kan bare foretas hvis tiltaket henger sammen med andre tiltak som står under jordskifte. Henvisningen skal oppfylle de krav som jordskifteloven setter for å få tatt med et nytt krav under et pågående jordskifte. Fordelingen kan tas opp ved nytt jordskifte etter ti år, jfr. jordskifteloven § 4.

Fjerde ledd inneholder materielle regler om utgiftsfordelingen. Første punktum bestemmer videre at en fellesutgift bare kan fordeles mellom dem som har nytte av den. Utkastet pålegger imidlertid ikke at denne fordelingen skal skje i forhold til hver enkelt deltakers nytte. Særutgifter som bare knytter seg til en bestemt deltaker, kan ikke fordeles på andre, jfr. etter gjeldende rett V §§ 57 nr. 2, 59 og 61. Annet punktum har imidlertid en annen ordning for særutgifter som står i nødvendig sammenheng med fellesutgiftene, f.eks. ved individuelle stikkledninger fra en felles hovedledning. Dette er situasjonen hvor et fellestiltak krever individuelle suppleringer for å bli til nytte for deltakeren, og deltakeren i stedet for fellestiltaket kunne dekket sitt behov gjennom et rent individuelt tiltak . I slike tilfelle skal også særutgiftene fordeles sammen med de rene fellesutgifter.

Fjerde ledd tredje punktum gir en garanti for at fordeling etter første og annet punktum ikke stiller noen deltaker dårligere enn vedkommende ville ha vært uten tiltaket. Uttrykket dårligere stilt vil hindre at noen blir påtvunget utgifter til et fellestiltak når de av likviditetsmessige grunner ville ha avstått fra enhver slik investering i et individuelt tiltak. Det gir også en viss mulighet for å ta i betraktning andre forhold enn rent økonomiske faktorer.

Refusjonskrav etter utk. § 37 foreldes etter den vanlige foreldelsesfristen på tre år, jfr. lov 18. mai 1979 nr. 18 § 2.

Femte ledd gir Kongen adgang til å gi nærmere regler om kostnadsfordeling i forskrift. Bestemmelsen vil først og fremst gi adgang til å fastsette kriterier for fordelingen som supplerer fjerde ledd. Forskriften kan ikke fastsette materielle regler eller saksbehandlingsregler for kostnadsfordelingen som avviker fra det som ellers er fastsatt i lov.

33.6 Vernete vassdrag

§ 38 (vernete vassdrag)

Med vernete vassdrag forstås i denne lov vassdrag som er vernet mot kraftutbygging ved Stortingets vedtak om verneplan for vassdrag.

Vernete vassdrag kunngjøres i Norsk Lovtidend.

Endring i omfanget av vernete vassdrag kan bare skje ved vedtak i Stortinget. Slike vedtak kunngjøres i Norsk Lovtidend.

Merknader til § 38

Paragrafen er ny. Vi viser til kap. 23, særlig 23.4.3, foran.

Første ledd definerer begrepet vernete vassdrag i lovutkastet og blir dermed bestemmende for virkeområdet for reglene i kap. VI. Som vernete vassdrag regnes vassdrag i den utstrekning de er vernet gjennom Stortingets vedtak om verneplan for vassdrag. Et vernet vassdrag (vassdrags­objekt) kan derfor utgjøres av et vassdrag i sin helhet, eller bare bestemte deler av det. Utgangspunktet er at hele vassdraget omfattes av vernevedtaket hvis ikke noe annet fremgår av Stortingets vedtak, jfr. St.prp. nr. 118 (1991-92) s. 43. Når vernet bare omfatter en del av vassdraget, må avgrensningen avgjøres ut fra holdepunkter i Stortingets vedtak med underliggende offisielle dokumenter, jfr. i denne sammenheng også Backer: Naturvern og naturinngrep (1986) s. 291-97. I en del tilfelle er grensene presisert i samband med senere verneplaner, jfr. således St.prp. nr. 89 (1984-85) s. 109 og St.prp. nr. 118 (1991-92) s. 120-21.

Stortingets vedtak om verneplan for vassdrag omfatter verneplan I (stortingsvedtak 6. april 1973), verneplan II (30. oktober 1980), verneplan III (18. juni 1986) og verneplan IV (1. april 1993), med eventuelle senere suppleringer. Det organiserte arbeid med utarbeiding av nye verneplaner for vassdrag er imidlertid avsluttet, jfr. St.prp. nr. 118 (1991-92) s. 41.

Annet ledd pålegger å kunngjøre en samlet liste over de vernete vassdragene i Norsk Lovtidend. Dette vil lette oversikten, idet man i dag må gå til de respektive stortingsvedtak for å fastslå hva som er vernet.

Tredje ledd første punktum fastsetter at endringer i omfanget av vernete vassdrag må skje ved vedtak i Stortinget. Som endringer regnes både eventuell oppheving av vernet for eksisterende verneobjekter og supplering med nye verneobjekter, samt utvidelse eller begrensning av eksisterende verneobjekter. Annet punktum bestemmer at også slike vedtak skal kunngjøres i Norsk Lovtidend.

§ 39 (reglene for vernete vassdrag)

I vernete vassdrag ivaretas vernet særlig gjennom

1. reglene i denne lov, herunder særreglene i dette kapittel,

2. bestemmelser i vedtak etter naturvernloven, eller

3. rettslig bindende planer etter plan- og bygningsloven.

For så vidt vassdraget går inn under vedtak etter naturvernloven, gjelder reglene i og i medhold av naturvernloven istedenfor loven her. Lovens regler om sikkerhet, tilsyn, erstatning og hvem som kan utøve rådighet gjelder likevel. Går et vernet vassdrag inn under bindende plan etter plan- og bygningsloven, gjelder også reglene i dette kapittel, om det ikke er fastsatt noe annet i planen i medhold av § 20 fjerde ledd.

Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen og Traagstad) foreslår at annet ledd tredje punktum skal lyde:

Går et vernet vassdrag inn under bindende plan etter plan- og bygningsloven, gjelder også reglene i dette kapittel.

Merknader til § 39

Paragrafen er ny. Vi viser til kap. 23.4.

Bestemmelsen viser hvilke regelverk som regulerer tiltak i vernete vassdrag og legger det rettslige grunnlaget for en differensiert forvaltning av verneobjektene, jfr. St.prp. nr. 118 (1991-92) s. 40-41.

Første ledd angir de rettslige hovedalternativer for vernete vassdrag. Bokstav a angir det alternativ som vil gjelde om ikke annet blir fastsatt, nemlig reglene i vannressursloven med særreglene i kap. VI. Etter bokstav b kan vernet også ivaretas gjennom vernevedtak etter naturvernloven 19. juni 1970 nr. 63, jfr. utk. § 74 nr. 12 med forslag til ny § 11 a i naturvernloven. Dette alternativet vil representere det strengeste vernet, og kan være naturlig særlig for vassdrag som er vernet som referansevassdrag. Dette alternativet får også anvendelse i den grad et vernet vassdrag inngår i et verneområde etter naturvernloven som er fredet av andre grunner. Bokstav c inneholder det tredje og mest lempelige alternativet, nemlig ivaretakelse av vernet gjennom rettslig bindende planer etter plan- og bygningsloven. I denne sammenheng viser vi også til utk. § 74 nr. 16 med forslag fra utvalgets flertall til endringer i pbl. § 20-4 annet ledd bokstav h, som vil gjøre kommuneplanens arealdel til et mer hensiktsmessig virkemiddel for dette formål. Utvalgets mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen og Traagstad) viser til at pbl. § 20-4 første ledd nr. 5 i tilstrekkelig grad ivaretar dette formål.

Vi regner med at fordelingen av vernete vassdrag på de forskjellige regelkategorier vil bli foretatt av de aktuelle forvaltningsorganer på et senere tidspunkt. Inntil så skjer, vil reglene i lovutkastet gjelde, om ikke verneobjektet allerede inngår i et verneområde etter naturvernloven.

Spørsmålet om begrensninger på grunnutnytting i nedbørfeltet utenom vassdraget faller utenfor reglene i utk. kap. VI. De foreslåtte rikspolitiske retningslinjer kan i tilfelle få betydning her.

Første ledd utelukker ikke at vernet kan bli ivaretatt også gjennom annet regelverk, jfr. uttrykket særlig i innledningen før oppregningen. Verneplanene vil fortsatt ha instruksmessig betydning som en generell retningslinje for forvaltningens myndighetsutøving og for utøving av statens eierrådighet. Ved lovtolking og skjønnsutøving ved en rekke lover vil det være aktuelt å legge vekt på at det er tale om et vernet vassdrag. Etter forurensningsloven kan det være berettiget å sette strengere utslippskrav i vernete vassdrag. Lakseloven vil ha betydning for å sikre stedegne fiskebestander. Kulturminneloven vil ha betydning når det gjelder beskyttelse av kulturminner og kulturmiljø knyttet til et vernet vassdrag. Det vil også ha betydning f.eks. for anvendelsen av skogbruksloven at det gjelder skogbruk i vassdrags­nære områder ved et vernet vassdrag, særlig i samband med forskrifter etter skogbruksl. § 17 b.

Annet ledd første punktum gjelder vern etter naturvernloven for vernete vassdrag. Utgangspunktet er at reglene i medhold av naturvernloven da vil gjelde i stedet for lovutkastet, bl.a. med den følge at det ikke blir tale om konsesjonsbehandling etter lovutkastet. Dette gjelder selv om f.eks. et landskapsvernområde skulle ha vernebestemmelser som er mer lempelige enn det som følger av lovutkastet med særreglene her i kap. VI. De generelle dispensasjonshjemler som finnes i vernevedtak etter naturvenloven, må praktiseres i lys av Stortingets vedtak om verneplanene for vassdrag.

Noen spørsmål blir ikke løst av naturvernloven, som i hovedsak har fysisk arealdisponering og beskyttelse av levende organismer i naturen for øye. Lovutkastets regler om sikkerhet (§ 5 annet ledd tredje punktum og kap. VII), om tilsyn (kap. XII), begge deler med tilhørende regler i kap. XIII-XVI, om erstatning (§§ 52-57) og om hvem som kan utøve rådighet (§§12-15 og 29-31) vil etter annet ledd annet punktum derfor gjelde også for vassdrag som er vernet etter naturvernloven. Hvilken rådighet en person kan utøve, vil derimot bero på vernebestemmelsene. Dette vil først og fremst få betydning med sikte på eksisterende vassdrags­tiltak i vernete vassdrag, men også for nye vassdrags­tiltak om det skulle bli tillatt i medhold av vernevedtaket etter naturvernloven.

Annet ledd tredje punktum regulerer forholdet mellom lovutkastet og bindende arealplaner for vernete vassdrag som går inn under første ledd bokstav c. Utgangspunktet er at vannressurslovens regler vil gjelde på vanlig måte. Er det ønskelig med et mer lempelig vern eller en forenkling av saksbehandlingen som i utgangspunktet legger avgjørelsesmyndigheten til kommunen, kan det etter flertallets forslag være aktuelt å fastsette i planen at særreglene i utk. kap. VI helt eller delvis ikke skal gjelde. Hvorvidt planen kan tre i stedet for andre regler i lovutkastet, står i samme stilling som for vassdrag uten vern, jfr. om mindretallet merknadene til utk. § 20.

§ 40 (vassdrags­tiltak i vernete vassdrag)

I vernete vassdrag der vernet ivaretas gjennom denne lov, kan eksisterende anlegg bestå og igangværende virksomhet fortsette, om ikke annet følger av §§ 71 og 72. For øvrig gjelder følgende særregler:

1. Eksisterende anlegg kan ikke tas i bruk til nye formål uten konsesjon etter § 8.

2. Dersom en endring i igangværende virksomhet innenfor rammen av gjeldende konsesjon vil påvirke verneverdiene i vassdraget, kan den bare skje med ny konsesjon. Det samme gjelder for gjenopptakelse av virksomhet som har vært innstilt i minst fem år.

3. Forbygging og lukking må alltid meldes til vassdrags­myndigheten senest en måned før arbeidene skal begynne. Vassdrags­myndigheten kan innen en måned fastsette at tiltaket, uansett omfang, må ha konsesjon etter § 8.

4. Nye anlegg kan bare tillates hvis hensynet til verneverdiene i vassdraget ikke taler imot.

5. Ombygging av eksisterende anlegg som innebærer utvidelser kan bare tillates hvis forholdene i vassdraget etter en samlet vurdering vil være miljømessig like gunstige som før ombyggingen.

6. Vannuttak er tillatt i samsvar med § 13. Vassdrags­myndigheten kan likevel fastsette en grense for det samlete vannuttak.

7. Når vassdrags­myndigheten treffer avgjørelser som gjelder et vernet vassdrag etter denne lov, skal det legges vesentlig vekt på hensynet til verneverdiene. Vassdrags­myndigheten kan avslå en søknad om konsesjon uten ytterligere saksbehandling. Blir det gitt konsesjon, skal begrunnelsen for vedtaket vise hvordan verneverdiene antas å bli berørt og hvorfor dette ikke har vært avgjørende for vedtaket.

8. Langs vernete vassdrag kan vassdrags­myndigheten treffe vedtak om å reetablere vegetasjon som er naturlig på stedet i en sone langs bredden som fastsettes i bindende plan etter plan- og bygningsloven.

Et mindretall (Berg, Terjesen, Ødegaard, Aalstad og Aasen) foreslår som annet og tredje punktumi nr. 8:

For tap som følge av vedtaket betales erstatning etter reglene i vederlagsloven. I mangel av avtale fastsettes erstatningen ved skjønn som begjæres av vassdrags­myndigheten.

Merknader til § 40

Paragrafen er ny. Vi viser til kap. 23.4.4 foran. Mens Stortingets vedtak om verneplaner for vassdrag direkte har tatt sikte på forholdet til ny kraftutbygging, tar paragrafen sikte på å gi vernete vassdrag beskyttelse også mot andre inngrep.

Bestemmelsen gjelder bare for vernete vassdrag hvor vernet ivaretas gjennom reglene i vannressursloven, jfr. utk. § 39 første ledd bokstav a og annet ledd tredje punktum med merknader. Utgangspunktet er at lovens øvrige regler gjelder for vernete vassdrag ved siden av særreglene i utk. § 40. Ved utøving av de øvrige fullmaktene i lovutkastet skal det da tas hensyn til at det er tale om et vernet vassdrag, jfr. § 40 nr. 7.

Også i vernete vassdrag gjelder som utgangspunkt at lovlig eksisterende anlegg kan bestå og igangværende virksomhet fortsette uten hinder av de nye reglene, jfr. utk. §§ 71 og 72.

De fleste av særreglene i nr. 1-8 knytter seg til konsesjonsordningen etter lovutkastet. Nr. 1-3 utvider konsesjonspliktens omfang, mens nr. 4-5 og 7 skjerper kriteriene for å gi konsesjon.

Nr. 1 medfører at det kreves konsesjon også til en ren endring av formålet med driften av et eksisterende vassdrags­anlegg. Denne utvidelsen av konsesjonsplikten styrker kontrollen med at det ikke foretas endringer som kan påvirke forholdene i vassdraget på en uønsket måte. Regelen vil bl.a. dekke bruk av fløtingsdammer til nye formål. Undertiden kan en endring i formålet også aktualisere spørsmål om nedlegging og tilbakeføring til den tidligere naturtilstand.

Nr. 2 gjelder tilfelle hvor en eksisterende konsesjon ikke er utnyttet fullt ut. Dersom det vil påvirke verneverdiene i vassdraget at virksomheten endres og utvides, kreves det særskilt konsesjon til dette, selv om endringen skulle ligge innenfor rammen av en eldre konsesjon som kan skrive seg fra tiden før vernet. Etter annet punktum kreves det også konsesjon til gjenopptakelse av en virksomhet som har vært innstilt i minst fem år. Hvis gjenoppføring av anlegg er nødvendig, kreves det som hovedregel konsesjon allerede etter utk. § 19. Med innstilt siktes det ikke til situasjoner hvor virksomheten er avbrutt fordi den etter sitt formål for tiden ikke fylte noe behov. Et jordvanningsanlegg som har vært ute av drift i nedbørrike år regnes derfor ikke som innstilt; annerledes derimot hvis anlegget er gått ut av drift pga. omlegging i produksjonen.

Nr. 3 omfatter forbygging og andre fysiske flomverntiltak samt lukking av vassdrag, jfr. for andre vassdrag utk. §§ 33-34. Slike tiltak i vernete vassdrag må alltid meldes til vassdrags­myndigheten senest en måned før arbeidene skal begynne, og vassdrags­myndigheten kan innen en måned kreve konsesjonsbehandling. Adgangen til å kreve konsesjonsbehandling gjelder uansett tiltakets omfang. Om masseuttak og tørrlegging/utfylling, se nedenfor merknadene til nr. 7.

Nr. 4 (sml. utk. § 23) medfører at nye anlegg i vernete vassdrag bare kan få konsesjon hvis hensynet til verneverdiene ikke taler imot. Dette innebærer at det ikke kan gis konsesjon til nye kraftanlegg i vassdraget, jfr. også utk. § 38 første ledd. Hvorvidt det kan gis konsesjon til andre slags anlegg, må avgjøres konkret. F.eks. må en ny bro over vassdraget tilpasses landskapet og ikke berøre særlige verneverdier knyttet til vassdraget. Ved det endelige forvaltningsskjønn om konsesjon skal gis, må det legges vekt på om det finnes alternative løsninger som ikke berører det vernete vassdraget i det hele tatt. Nye damanlegg i et vernet vassdrag kan normalt ikke tillates, men det kan stille seg annerledes med en mindre dam i en del av vassdraget hvor verneverdiene er mindre markert enn ellers.

Nr. 5 gjelder utvidelser av eksisterende anlegg gjennom ombygging, herunder opprusting av kraftverk. Forutsetningen for å kunne gi konsesjon til slike utvidelser, er at forholdene i vassdraget etter en samlet vurdering er miljømessig minst like gunstige som før ombyggingen. Dette kriteriet gir – i større grad enn kriteriet i nr. 4 – anvisning på en helhetsvurdering, der de miljømessige fordelene som ombyggingen gir, får spille med. Ved opprusting av kraftverk kan det således tenkes at kriteriet i nr. 5 vil være oppfylt fordi det i en ny konsesjon kan settes strengere vilkår f.eks. om driften av kraftverket og om opprydding i landskapet.

Nr. 6 opprettholder som utgangspunkt adgangen til vannuttak så langt det dekkes av utk. § 13. Også vannuttak etter utk. § 14 bokstav a kan finne sted i vernete som i andre vassdrag. Vassdrags­myndigheten kan imidlertid sette en grense for vannuttak etter § 13 av hensyn til de verneverdier som kan bli berørt.

Nr. 7 fastsetter generelt at det skal legges vesentlig vekt på hensynet til verneverdiene når vassdrags­myndigheten treffer avgjørelser om vernete vassdrag. Det gjelder uansett om vedtaket treffes etter særreglene i nr. 1-6 eller etter lovens alminnelige regler. I henhold til nr. 7 er det grunn til en strengere praktisering av f.eks. utk. § 11 om kantvegetasjon, § 32 om masseuttak og § 35 om tørrlegging og utfylling i vernete vassdrag enn ellers. Bestemmelsen vil også gjelde når det er spørsmål om å kreve et tiltak konsesjonsbehandlet. Med hjemmel i nr. 7 annet punktum kan en søknad avslås under henvisning til verneverdiene uten ytterligere saksbehandling, f.eks. uten offentlig kunngjøring etter utk. § 22. Regelen tilsvarer bestemmelsen i flertallets forslag til utk. § 20 annet ledd annet punktum om at vassdrags­myndigheten kan avslå uten videre en søknad som er i strid med en samlet plan om forvaltning eller utnytting av vassdrag for et større område. Tredje punktum setter særlige krav til begrunnelsen for konsesjon av hensyn til verneverdiene i et vernet vassdrag. Begrunnelsen skal vise om og i tilfelle hvordan de ulike verneverdier vil bli berørt av det tiltak som får konsesjon, og hvorfor dette ikke har vært ansett avgjørende.

Nr. 8 gir vassdrags­myndigheten adgang til å treffe vedtak om å reetablere naturlig vegetasjon i en kantsone langs et vernet vassdrag. Bredden på sonen må fastsettes i en bindende plan etter plan- og bygningsloven (kommuneplanens arealdel eller reguleringsplan). Bestemmelsen er et supplement til utk. § 11, som verner om den bestående kantvegetasjon. Bestemmelsen gir ikke noen generell adgang til å restaurere naturforhold. I vedtak etter nr. 8 bør det tas stilling til hvordan reetableringen skal skje. Nr. 8 gir ikke hjemmel for pålegg til noen grunneier eller andre om å reetablere kantvegetasjon, men vassdrags­myndigheten kan utføre reetablering selv innenfor budsjett- og personalmessige rammer eller gjøre avtale med andre om det. Grunneieren er i så fall pliktig til å gi dem adgang til kantsonen, forutsatt at arbeidet utføres under rimelig hensyntaken til grunneierens interesser (jfr. bl.a. utk. §§ 5 første ledd og 61 annet ledd). Reetableringen kan også gå for seg på naturlig vis, og et vedtak etter nr. 8 vil da innebære et pålegg til grunneieren om å avstå fra tiltak som kan hindre eller hemme at vegetasjonen reetablerer seg i kantsonen.

Et mindretall (Berg, Terjesen, Ødegaard, Aalstad og Aasen) foreslår som annet punktum i nr. 8 at grunneieren skal ha krav på erstatning fastsatt etter vederlagsloven for tap som følge av vedtak om reetablering etter nr. 8. Om erstatningsspørsmålet vises til kap. 17.8.3.

33.7 Sikring mot skade fra vassdrags­tiltak

§ 41 (forskrifter om krav til sikkerhet)

Vassdrags­myndigheten kan gi forskrifter for å fremme sikkerhet mot skade på mennesker, miljø og eiendom.

Merknader til § 41

Paragrafen avløser V § 13 nr. 2 tredje punktum, men er langt mer generell.

Forskrifter etter utk. § 41 kan inneholde generelle regler rettet til tiltakshaverne eller til vassdrags­myndighetene med sikte på konsesjonsbehandlingen. De gir ikke hjemmel for å innføre en særskilt godkjenningsordning etter mønster av V §§ 109-110. Utvalget forutsetter at de sikkerhetsmessige behov blir ivaretatt gjennom konsesjonsbehandling etter utk. § 8.

Når det gjelder damanlegg og andre reguleringsanlegg som kan magasinere minst 5 mill. kubikkmeter vann, kan det også gis pålegg om sikringstiltak mot skade ved krigshandling eller sabotasje etter energil. §§ 6-2 og 6-4, jfr. § 6-3 annet ledd bokstav d. Andre vassdrags­anlegg av betydning for landets kraftforsyning kan bringes inn under energilovens beredskapsregler etter vedtak av NVE med hjemmel i energil. § 6-3 tredje ledd. Forskrifter og enkeltstående pålegg om sperreanordninger på vanninntak og utløp for å sikre mot skade på fisk kan fastsettes av Direktoratet for naturforvaltning med hjemmel i laksel. § 14.

Forskriftene skal tjene til å konkretisere den lovfestede plikt i utk. § 5 annet ledd tredje punktum. Paragrafen gir bare hjemmel for forskrifter med det formål å fremme sikkerhet mot skade på mennesker, miljø og eiendom, dvs. ulykkesforebyggende forskrifter. Det kan ikke gis forskrifter etter utk. § 41 om å utføre vassdrags­tiltak på en måte som minsker normalskadene ved tiltaket mest mulig, og heller ikke forskrifter som har andre formål enn å forebygge skade, f.eks. å øke anleggets funksjonsdyktighet. Noe annet er at ulykkesforebyggende forskrifter etter § 41 kan ha slike sidevirkninger. De gjeldende forskrifter for dammer, fastsatt ved kgl. res. 14. november 1980, har ikke noen klar hjemmel i vassdrags­loven, men kan naturlig forankres i utk. § 41.

Forskriftene kan sette både konstruksjonskrav (krav til utførelse eller fremgangsmåte) og funksjonskrav. Et funksjonskrav kan ses som et sikkerhetsmessig kvalitetsmål, og f.eks. gå ut på hvor stor påkjenning av en viss art som et vassdrags­anlegg skal kunne tåle uten skade. Krav til personellets kvalifikasjoner kan fastsettes med hjemmel i utk. § 44.

Forskriftene kan omfatte både vassdrags­anlegg og andre vassdrags­tiltak, selv om det vil være mest aktuelt å gi forskrifter om sikkerhetsmessige krav for vassdrags­anlegg. For å motvirke faren ved flomløp og kanaler m.v. og ved usikker is i regulerings- og inntaksmagasiner kan det etter utk. § 41 gis forskrift om skilting og avsperring. Det kan også gis pålegg om avmerking på kart eller andre informasjonstiltak.

Hvis de sikkerhetsmessige krav som følger av utk. § 5 annet ledd tredje punktum eller forskrifter i medhold av utk. § 41 ikke blir oppfylt, kan vassdrags­myndigheten gi tiltakshaveren pålegg om å foreta det nødvendige (retting) i medhold av utk. § 64.

§ 42 (vedlikehold av vassdrags­tiltak)

Vassdrags­tiltak som kan volde skade, skal den ansvarlige til enhver tid holde i forsvarlig stand. Vedlikeholdsplikten varer til anlegget er lovlig nedlagt etter § 46.

Vassdrags­myndigheten kan gi pålegg om tiltak etter første ledd. Den skal ta stilling til dette snarest mulig når noen ber om det. Avgjørelsen er enkeltvedtak også om pålegg ikke blir gitt.

Merknader til § 42

Paragrafen avløser V §§ 115 nr. 1 (i hovedsak) og 120 nr. 1 første punktum.

Første ledd første punktum fastslår en alminnelig vedlikeholdsplikt for vassdrags­tiltak som kan volde skade. Regelen har et skadeforebyggende formål, og pålegger ikke noen vedlikeholdsplikt for å sikre et anleggs funksjonsevne når det er uten betydning for risikoen for skade.

Vedlikeholdet skal sikre at anlegget er i forsvarlig stand. Vedlikeholdsnivået må ses i forhold til det alminnelige sikkerhetsnivå som kreves etter utk. § 5 annet ledd tredje punktum. Forsvarlighetsstandarden må ses i lys av skaderisikoen. Jo større skadepotensiale, desto strengere vil kravet til vedlikehold være. Et anlegg kan likevel tenkes å være i forsvarlig stand selv om det ikke er i samme stand som da det var ferdigbygd. På den annen side kan ny kunnskap om skademekanismer og skadepotensiale medføre vedlikeholdskrav som går ut over anleggets opprinnelige stand. Når det skal treffes vedlikeholdstiltak, kan det derfor være nødvendig å bruke teknikker som setter anlegget i bedre stand enn det opprinnelig var.

Vedlikeholdsplikten påhviler den ansvarlige. Normalt vil dette være konsesjonæren eller anleggets eier. Hvis en annen enn eieren driver anlegget for sin regning, vil det normalt være naturlig å betrakte også tiltakshaveren som ansvarlig. Det kan heller ikke utelukkes at flere må anses ansvarlige for at vedlikeholdsplikten blir oppfylt.

Vedlikeholdsplikten gjelder for vassdrags­tiltak som kan volde skade. I hovedsak vil dette være vassdrags­anlegg og forbygninger. Vedlikeholdsplikten kan dessuten være presisert i konsesjonsvilkår. For at vedlikeholdsplikten skal gjelde for ledninger og grøfter, jfr. V §§ 24, 35 nr. 2 og 115 nr. 1, må dette fastsettes i forskrift med hjemmel i utk. § 2 fjerde ledd bokstav d og e.

Første ledd annet punktum angir hvor lenge vedlikeholdsplikten varer – inntil anlegget er lovlig nedlagt. Hvis anlegget ikke tillates nedlagt, jfr. utk. § 46 annet ledd, kan derfor vedlikeholdsplikten i prinsippet bestå ubegrenset.

Går en ansvarlig anleggseier konkurs, vil vedlikeholdsplikten påhvile konkursboet og senere den som overtar anlegget. Blir det abandonnert uten at noen ny tiltakshaver overtar, må vedlikeholdsplikten falle tilbake på konkursdebitor.

Opphører den ansvarlige å eksistere, kan det reises spørsmål om vedlikeholdsplikten bør gå over på noen annen, f.eks. når et selskap blir oppløst uten noen rettsetterfølger. Hvis noen annen kan regnes som anleggseier eller tiltakshaver, må vedlikeholdsplikten påhvile denne. Hvis manglende vedlikehold skaper en kritisk situasjon, vil vassdrags­myndigheten ha plikt til å sørge for nødvendig vedlikehold, jfr. utk. § 45 første ledd annet punktum.

Etter annet ledd kan vassdrags­myndigheten gi enkeltstående pålegg om vedlikeholdstiltak for å sette anlegget i forsvarlig stand, jfr. første ledd. Et slikt pålegg kan gis av eget tiltak eller etter anmodning fra tredjepersoner. Kommer det en slik anmodning, bestemmer annet punktum at vassdrags­myndigheten snarest mulig skal ta stilling til den. Avgjørelsen blir etter tredje punktum et enkeltvedtak uansett i hvilken retning den går, slik at den kan påklages også av den som har anmodet om avgjørelsen. Vedkommende kan ikke regnes som part uten at vedkommende er utsatt for vesentlig fare fra anlegget, men bør underrettes om vassdrags­myndighetens vedtak og få opplysning om klageadgangen.

Hvor raskt vassdrags­myndigheten må treffe avgjørelse etter annet ledd, vil bl.a. bero på hvor kritisk situasjonen kan virke. Normalt må den ansvarlige få forhåndsvarsel med anledning til å uttale seg før pålegg blir gitt, men i kritiske situasjoner kan varsel unnlates med hjemmel i fvl. § 16 tredje ledd.

Hvis et pålegg om vedlikeholdstiltak ikke blir etterkommet, kan det tvangsgjennomføres etter reglene i utk. §§ 65-67. Overtredelse kan dessuten straffes etter utk. § 68 første ledd bokstav c.

For skade som skyldes manglende vedlikehold i strid med utk. § 42 er vedkommende erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag etter utk. § 52 bokstav a.

§ 43 (beredskapsplaner)

Den som har konsesjon til vassdrags­tiltak som kan volde betydelig fare for mennesker, miljø eller eiendom, skal ha en beredskapsplan. Planen skal gi retningslinjer for hva som skal gjøres hvis en ulykke inntreffer eller ved akutt fareøking. Planen skal fornyes etter behov.

Vassdrags­myndigheten kan

1. kreve at en beredskapsplan blir utarbeidet og fremlagt til godkjenning;

2. gi pålegg om endringer i planen;

3. gi pålegg om at flere som har konsesjon, skal samarbeide om beredskapsplan eller at planen skal utarbeides av en felles organisasjon;

4. gi forskrifter om beredskapsplan og beredskap mot akutte vassdrags­ulykker.

Merknader til § 43

Paragrafen er ny. Lignende bestemmelser finnes i forurl. §§ 41-42. For viktige kraftforsyningsanlegg kan det også etter energil. § 6-2 tredje ledd jfr. § 6-3 kreves beredskapsplan for sikring mot skade ved krigshandling eller sabotasje. I beredskapsspørsmål vil det generelt være naturlig at vassdrags­myndigheten samarbeider med kommuner og lokale redningssentraler og med Direktoratet for sivilt beredskap.

Første ledd første punktum fastsetter at det skal foreligge en beredskapsplan for vassdrags­tiltak som kan volde betydelig fare for mennesker, miljø eller eiendom. Dette vil først og fremst være aktuelt for større damanlegg, uansett om de er bygd med sikte på energiproduksjon, vannforsyning eller andre formål. Vassdrags­myndigheten kan fastsette mer presist i forskrift etter annet ledd bokstav d eller enkeltvedtak etter annet ledd bokstav a hvilke vassdrags­tiltak som skal ha beredskapsplan.

Annet punktum angir hovedtrekkene i en beredskapsplan. De handlingsrutiner som skal etableres for tilfelle av en ulykke kan bl.a. gjelde iverksetting og organisering av redningsaksjoner, varsling og evakuering. For tilfelle av akutt fareøking kan det bl.a. bli tale om forebyggende strakstiltak, varsling og evakuering. Planen kan også inneholde forutsetninger om materiell og personell som skal stå til rådighet. I medhold av annet ledd kan vassdrags­myndigheten bestemme nærmere hva en beredskapsplan skal inneholde.

Tredje punktum pålegger tiltakshaveren en plikt til å vurdere og revidere beredskapsplanen etter behov.

Annet ledd gir vassdrags­myndigheten hjemmel for nærmere vedtak om beredskapsplan. Etter bokstav a kan det kreves at tiltakshaveren utarbeider en beredskapsplan og fremlegger den til godkjenning. Når tiltakshaveren mangler en beredskapsplan og ikke anser seg pliktig til å ha en slik plan, vil et pålegg etter bokstav a om å utarbeide en beredskapsplan være et enkeltvedtak. Et pålegg om å fremlegge en beredskapsplan til godkjenning vil derimot ikke være noe selvstendig enkeltvedtak, i motsetning til avgjørelsen om å godkjenne beredskapsplanen eller ikke. Vassdrags­myndigheten kan for øvrig kreve innsyn i en beredskapsplan og andre opplysninger om beredskapstiltak i medhold av utk. § 60.

Etter annet ledd bokstav b kan vassdrags­myndigheten gi pålegg om å endre planen. Myndigheten etter bokstav b svarer til energil. § 6-4 annet ledd og er videre enn omgjøringsadgangen etter utk. § 27. Pålegg etter bokstav b kan også gjelde suppleringer av planen eller utarbeiding av en ny plan. Vassdrags­myndigheten kan i siste fall angi retningslinjer som den nye planen skal utarbeides etter.

Annet ledd bokstav c gir adgang til å pålegge samarbeid om beredskapsplan, eventuelt gjennom en felles organisasjon. Bestemmelsen er mest aktuell overfor flere dameiere i samme vassdrag.

Annet ledd bokstav d gir hjemmel for forskrifter om beredskapsplan og beredskapstiltak. Forskriftene kan bl.a. angi tiltak som skal ha beredskapsplan og gi regler bl.a. for varsling mot dambrudd m.v. og om beredskapsøvelser.

§ 44 (krav til faglige kvalifikasjoner)

Vassdrags­myndigheten kan i forskrift eller enkeltvedtak fastsette krav til faglige kvalifikasjoner hos personell som forestår planlegging, bygging og drift av vassdrags­tiltak.

Merknader til § 44

Paragrafen er ny.

Bestemmelsen gir bare adgang til å sette kvalifikasjonskrav til personellet for å ivareta sikkerhetsmessige hensyn, ikke for andre faglige hensyn. Kvalifikasjonskravene kan gjelde personell med planleggings- bygge- eller driftsoppgaver, medregnet ledelsesnivået. Hvilket behov det kan være for kvalifikasjonskrav til byggepersonell, må ses i sammenheng med spørsmålet om de regler om vilkår for ansvarsrett i pbl. §§ 98 og 98 a som er foreslått i Ot.prp. nr. 39 (1993-94), vil komme til å gjelde for vassdrags­tiltak.

§ 45 (tiltak i alvorlige faresituasjoner)

Når forholdene i et vassdrag skaper en særskilt og uvanlig fare for mennesker, miljø eller eiendom, kan vassdrags­myndigheten pålegge enhver tiltakshaver å innrette sin virksomhet for å minske faren. Hvis den ansvarlige åpenbart er ute av stand til å oppfylle vedlikeholdsplikten for et anlegg som volder fare for vesentlig skade, skal vassdrags­myndigheten sørge for nødvendig vedlikehold etter § 42 eller nedlegging etter § 46.

Vassdrags­myndigheten kan om nødvendig iverksette tiltak på fremmed eiendom for å verne mennesker, miljø eller eiendom mot en særskilt fare for alvorlig skade. Iverksettes slike tiltak på en eiendom som ikke er truet, har eieren rett til erstatning etter reglene om ansvar for nødhandlinger.

Merknader til § 45

Paragrafen avløser V § 120 nr. 2.

Paragrafen har et videre virkefelt enn de øvrige regler i utk. kap. VII, idet den ikke bare omfatter fare som skyldes vassdrags­tiltak, men også faresituasjoner som oppstår naturlig.

Første ledd første punktum har for øye ekstreme faresituasjoner, og gjør at enhver tiltakshaver i vassdraget – også om vedkommende er helt uten skyld i faren – kan få pålegg om å innrette sin virksomhet på en måte som minsker faren. Regelen er uttrykk for at i alvorlige faresituasjoner må alle eksisterende vassdrags­tiltak kunne brukes på en måte som motvirker faren. Bestemmelsen kan bli aktuell både ved ekstrem nedbør og snøsmelting, ved stor isgang, og ved overhengende fare for at f.eks. et damanlegg bryter sammen. I praksis kan den bli brukt bl.a. til å pålegge en dameier å slippe eller holde tilbake vann.

Pålegg etter første ledd første punktum gir ikke tiltakshaveren rett til noen erstatning fra vassdrags­myndigheten for produksjonstap eller ekstrakostnader som skyldes pålegget. Den konsesjon som tiltakshaveren har fått til å utnytte vassdraget, må således forstås med det forbehold at vedkommende må virke til det felles beste i alvorlige faresituasjoner. Bare hvis det er åpenbart at pålegget var uforsvarlig i lys av den situasjon som forelå, eller det innebar en klart usaklig forskjellsbehandling sammenlignet med andre tiltakshavere i vassdraget, kan det tenkes at vassdrags­myndigheten kan pådra seg noe erstatningsansvar. Hvis faresituasjonen har en menneskelig årsak – f.eks. svikt ved et vassdrags­tiltak oppstrøms – kan vedkommende etter omstendighetene bli ansvarlig for det tap som et pålegg etter første ledd første punktum volder en annen tiltakshaver i vassdraget.

Den som etterkommer et pålegg etter første ledd første punktum på en måte som er forsvarlig etter omstendighetene, blir ikke ansvarlig for skade som dette påfører andre. Hvorvidt skadelidte kan kreve erstatning av den som er ansvarlig for en faresituasjon eller eventuelt av vassdrags­myndigheten, må avgjøres etter alminnelige erstatningsrettslige regler.

Første ledd annet punktum pålegger vassdrags­myndigheten å treffe nødvendige vedlikeholdstiltak på et vassdrags­anlegg som volder fare for vesentlig skade, dersom den ansvarlige anleggseier eller tiltakshaver selv åpenbart er ute av stand til å oppfylle vedlikeholdsplikten etter utk. § 42. Vassdrags­myndighetens vedlikeholdsplikt går ikke så langt som til å utføre fullstendig vedlikehold, bare til å gjøre det som er nødvendig for å avverge fare for vesentlig skade. Bestemmelsen kan få anvendelse hvis den ansvarlige er ukjent, umulig å få kontakt med, eller økonomisk helt ute av stand til å bekoste de nødvendige vedlikeholdstiltak. Vassdrags­myndigheten kan kreve regress for sine utgifter hos den ansvarlige. Hvis ikke den ansvarlige er søkegod, vil utgiftene bli dekket gjennom de tilsynsgebyr som pålegges etter utk. § 63. Vassdrags­myndigheten kan også nedlegge anlegget i samsvar med § 46 dersom det er ønskelig.

Annet ledd første punktum gir vassdrags­myndigheten adgang til å benytte fremmed eiendom til å iverksette tiltak for å verne mennesker, miljø eller eiendom mot en særskilt fare for alvorlig skade. Bestemmelsen kan f.eks. brukes til å etablere flomløp eller til å fjerne en isgang. Etter annet punktum har eieren rett til erstatning etter skadeserstatningsl. § 1-4 for tap som voldes, dersom hans eiendom ikke er truet av faren.

33.8 Nedlegging av vassdrags­anlegg

§ 46 (adgangen til å nedlegge vassdrags­anlegg)

Hvis eieren av et vassdrags­anlegg ikke lenger vil holde anlegget ved like, skal anlegget fjernes og vassdraget så langt som mulig tilbakeføres til forholdene slik de var før anlegget ble bygd.

Hvis nedlegging kan føre til påtakelig skade eller ulempe for allmenne eller private interesser, kreves konsesjon etter § 8. Konsesjon skal gis om ikke særlige grunner taler imot. Vassdrags­myndigheten kan sette vilkår i konsesjonen etter reglene i § 24.

Vassdrags­myndigheten kan gi konsesjon til at nedlegging skjer på annen måte enn nevnt i første ledd, hvis det ikke vil medføre noen økt fare eller skade.

Et mindretall (Backer, Ajer, Berg og Lund) foreslår i annet ledd at ordene skade eller ulempe for allmenne eller private interesser erstattes med endring i den etablerte naturtilstand eller skade eller ulempe for aktuell utnytting i vassdraget eller dets nedbørfelt.

Merknader til § 46

Paragrafen avløser V § 116 nr. 1 og 3. Vi viser til kap. 16 foran. Reglene i utk. § 46 blir supplert av de alminnelige regler om forvalteransvar og aktsomhetsplikt i utk. § 5.

Etter første ledd skal et vassdrags­anlegg fjernes hvis eieren ikke lenger vil holde det ved like. Samtidig skal vassdraget tilbakeføres til forholdene slik de var før anlegget ble bygd. Regelen i første ledd bygger både på hensynet til vassdrags­naturen, til annen utnytting av vassdraget, og til å unngå faresituasjoner i fremtiden. Hvilken adgang det er til å fravike regelen i første ledd, fremgår av tredje ledd.

Tilbakeføringsplikten gjelder så langt som mulig, idet den ikke omfatter endringer som skyldes andre tiltak i vassdraget. Tilbakeføring kan etter omstendighetene omfatte tiltak som planering og beplanting. Tilbakeføringsplikten kan fastlegges nærmere i konsesjonsvilkår etter annet ledd.

Annet ledd gjelder konsesjonsplikt for nedlegging. Etter første punktum kreves det konsesjon hvis nedleggingen kan føre til påtakelig skade eller ulempe for allmenne eller private interesser, herunder kulturminnehensyn. Et mindretall (Backer, Ajer, Berg og Lund) foreslår at kriteriet for konsesjonsplikt i stedet skal være om nedleggingen kan føre til påtakelig endring i den etablerte naturtilstand eller skade eller ulempe for aktuell utnytting i vassdraget eller dets nedbørfelt, jfr. generelt kap. 9.4.6 og merknadene til utk. § 3 bokstav f. Henvisningen til endringer i den etablerte naturtilstand vil etter mindretallets syn være et mer presist kriterium i nedleggingssituasjoner enn kriteriet vassdragets naturlige funksjon, som mindretallet har lagt til grunn for definisjonen i utk. § 3 bokstav e.

Kriteriet påtakelig i annet ledd første punktum gjør at færre nedleggingstiltak må ha konsesjon enn det som ville følge av utk. § 8 første ledd om den ble anvendt direkte.

Annet ledd annet punktum medfører at konsesjon som hovedregel skal gis. Hvis konsesjon blir nektet, vil det gjerne skje i samband med overføring av anlegget etter utk. § 47 eller med at anlegget blir fredet etter kulturminneloven, eventuelt som en del av et biotopvern etablert etter naturvernloven. Det kan likevel tenkes at nedlegging nektes også i andre tilfelle fordi anleggseiere bør tåle belastningen ved å holde det ved like av hensyn til naturforholdene eller annen utnytting av vassdraget. Ved en slik vurdering bør det ses hen til hvilke fordeler anleggseieren har hatt av anlegget, hvor lenge det har bestått, og i hvilken grad omgivelsene har innrettet seg på det.

Konsesjonsbehandlingens viktigste side vil i praksis være å sikre at nedleggingen blir gjennomført på forsvarlig vis i forhold til naturmiljøet og annen utnytting av vassdraget. For å oppnå dette, kan vassdrags­myndigheten sette konsesjonsvilkår etter tredje punktum, jfr. utk. § 24. Dette vil særlig gjelde hva slags tilbakeføringstiltak som skal utføres.

Skade og ulempe som nedleggingen volder på andres faste eiendommer, går i prinsippet inn under tiltakshaverens objektive erstatningsansvar etter utk. § 52 bokstav b. I praksis vil det bare unntaksvis bli tale om noen erstatningsplikt, særlig fordi ulempene ved nedlegging som regel ikke er unødige eller urimelige, jfr. utk. § 54 første ledd. Hvis skadevirkningen av nedleggingen består i bortfall av fordeler som den skadelidende har hatt gratis, er dette et sterkt argument for at tålegrensen i § 54 første ledd ikke er overskredet.

Tredje ledd gir adgang til å gi konsesjon til nedlegging av anlegget uten full fjerning og tilbakeføring etter første ledd. Forutsetningen er at disse mer begrensete nedleggingstiltak ikke vil volde noen økt fare eller skade. Det avgjørende er her en sammenligning med den lovlige situasjon umiddelbart forut for nedlegging, mens anlegget består. Er dette vilkåret til stede, vil det bero på vassdrags­myndighetens skjønn om anleggseieren skal slippe fri for de ordinære plikter ved nedlegging. Her vil kostnadene ved tilbakeføringstiltak, hensynet til det bestående naturmiljø og til annen aktuell utnytting i vassdraget spille inn. Det forutsettes likevel at første ledd vil være hovedregelen i praksis ved nedlegging. Hvis en søknad etter tredje ledd blir imøtekommet, kan det være aktuelt å sette som vilkår at det stilles sikkerhet for fremtidige vedlikeholdstiltak m.v. eller ansvar for skader.

§ 47 (overføring av vassdrags­anlegg i stedet for nedlegging)

Vassdrags­myndigheten kan overføre et vassdrags­anlegg som søkes nedlagt til noen som ønsker det opprettholdt, om ikke eieren da frafaller nedlegging.

Merknader til § 47

Paragrafen avløser V § 116 nr. 2. Den må ses i sammenheng med adgangen til å avslå en søknad om konsesjon til nedlegging etter utk. § 46 annet ledd annet punktum. Vi viser til kap. 16.3.3 foran.

Bestemmelsen gir adgang til en tvangsoverføring av vassdrags­anlegg som søkes nedlagt. Den tidligere eier vil da bli fri for vedlikeholdsplikten, som går over på den nye eier. Fordi bl.a. konkurranseforhold eller anleggets beliggenhet på egen eiendom kan gjøre at den opprinnelige eier foretrekker å beholde anlegget fremfor at det går over til andre, bortfaller adgangen til overføring etter utk. § 47 hvis eieren frafaller nedlegging. Eieren må derfor få særskilt varsel om dette før et vedtak etter utk. § 47 kan bli bindende. I praksis kan det gjøres på to måter. Vassdrags­myndigheten kan f.eks. gi varsel med frist for å frafalle nedleggingen før det treffes vedtak etter § 47. Alternativt kan den treffe vedtak etter § 47, men fastsette at det først blir bindende når eieren unnlater å frafalle nedlegging innen en frist som han underrettes om.

Overføring etter § 47 vil ikke være konsesjonspliktig etter utk. § 8, men kan trenge konsesjon etter konsesjonsloven 31. mai 1974 nr. 19.

Det eneste vilkår paragrafen stiller til den som skal overta anlegget, er at vedkommende ønsker det opprettholdt. Anlegget kan overføres til enkeltpersoner, eventuelt et sameie, eller til det offentlige. Det kan også overføres til en stiftelse, forening eller annen sammenslutning. Ved vurderingen bør det legges vekt på om vedkommende har faglige og økonomiske forutsetninger for å opprettholde anlegget. Iblant kan det være rimelig at den opprinnelige eier pålegges som konsesjonsvilkår, jfr. utk. § 46 annet ledd, å yte et engangstilskudd til fremtidig vedlikehold av anlegget.

Overføring av anlegget vil som regel ikke gi den tidligere eier noe erstatningskrav mot erververen. Ofte kan man ikke si at eieren lider noe tap ved at anlegget blir stående. Den fordel som vedkommende kunne få f.eks. ved innvinning av dyrkingsjord eller utparsellering av tomter etterat et damanlegg er fjernet, vil ikke utgjøre noe erstatningsberettiget tap.

§ 48 (oppløsning av fløtingsforeninger)

Før en fløtingsforening blir oppløst, skal foreningens fløtingsanlegg overdras eller nedlegges i samsvar med reglene i dette kapittel og annen nødvendig opprydding foretas, eller det skal stilles slik sikkerhet for fortsatt drift og vedlikehold samt mulig ansvar som vassdrags­myndigheten fastsetter. Vassdrags­myndigheten kan pålegge en fløtingsforening å stille sikkerhet for utgiftene til nedlegging av fløtingsanlegg.

Merknader til § 48

Paragrafen er ny. Den er behandlet i kap. 25.5.4 foran.

Første punktum setter som vilkår for å oppløse en fløtingsforening at foreningens fløtingsanlegg blir overdratt eller nedlagt i samsvar med reglene i utk. §§ 46-47, eller at det stilles en sikkerhet som vassdrags­myndigheten godtar for fortsatt drift og vedlikehold og mulig ansvar. Hvis det ikke gås frem på denne måten, kan de som er med på å disponere over fløtingsforeningens midler til andre formål selv bli ansvarlige for utgifter til nedlegging eller til drift, vedlikehold og ansvar overfor tredjepersoner.

Annet punktum gir vassdrags­myndigheten adgang til å kreve at en fløtingsforening stiller sikkerhet for fremtidige utgifter til nedlegging av fløtingsanlegg. Et slikt pålegg kan være aktuelt for å hindre at foreningens midler blir brukt opp til andre formål før spørsmålet om oppløsning melder seg.

Utgiftene som kan kreves dekket av fløtingsforeningen etter utk. § 48 omfatter også utgifter til å ta opp synketømmer som vil være til skade eller ulempe i vassdraget.

Om fremgangsmåten ved oppløsning og fordeling av foreningens formue vil alminnelige foreningsrettslige regler få anvendelse, så langt ikke noe annet er fastsatt i foreningsvedtektene.

33.9 Grunnvann

§ 49 (rådigheten over grunnvann)

Grunneieren kan ta ut vann og for øvrig rå over grunnvannet på egen eiendom, i det omfang som er naturlig for virksomhet som det er vanlig å drive på slike eiendommer.

Rådigheten over grunnvannet ut over grunneierens rett etter første ledd tilligger staten. Staten kan i konsesjon etter § 50, jfr. § 8, la grunneieren eller andre få utnytte grunnvannet.

Rådigheten over grunnvann må utøves i samsvar med kravene i §§ 10, 13 annet ledd og 35. Uttak av grunnvann skal begrenses til det grunnvannsmagasinet tåler.

Et mindretall (Berg, Samuelsen, Simonsen, Ødegaard, Aalstad og Aasen) foreslår i stedet for første og annet ledd: Grunnvannet tilhører eieren av den grunn der grunnvannet befinner seg.

Merknader til § 49

Paragrafen avløser V § 11, og er for øvrig ny. Vi viser særlig til kap. 19.6, 19.8 og 20.4.8.

(Flertallets forslag)

Første ledd gir grunneieren rett til å rå over grunnvannet på egen eiendom. Bestemmelsen omfatter all slags rådighet, f.eks. bruk av grunnvann til vannforsyning, senking av grunnvannsnivået ved drenering, heving av grunnvannsnivået og utnytting av grunnvannstemperaturen i samband med varmepumper. Også juridisk rådighet over grunnvannet er dekket, f.eks. etablering av brønnrett for en nabo.

Grunneierens rett til grunnvannet er begrenset i omfang, og tar særlig sikte på å dekke husbehov i vid forstand, medregnet eiendommens behov for jordvanning. Omfanget bestemmes av hva som er naturlig for virksomhet som det er vanlig å drive på slike eiendommer. På hytteeiendommer vil dette omfatte grunnvannsboring til vannforsyning for hytta, og på jordbrukseiendommer vil det dekke grunnvannsuttak til jordvanning. Omfangsbegrensningen er i lovutkastet formulert som en rettslig standard, som kan variere med tiden og utviklingen – etter hva slags virksomhet som det er vanlig å drive på tilsvarende eiendommer, og hvilke krav til vann de har. Formuleringen i utkastet er ikke knyttet til en bestemt bruk av grunnvannet, og vil derfor gi rom for at overflateeieren kan ta til med ny bruk, så lenge den samlede belastning ligger innenfor et omfang som er naturlig for vanlig virksomhet på slike eiendommer.

Overflateeierens rett omfatter ikke rett til å dekke vannbehovet for et hotell eller en vannkrevende industribedrift på eiendommen, og heller ikke grunnvannsuttak med sikte på alminnelig vannforsyning eller salg på det åpne marked.

De som i dag tar ut vann utover det som fremgår av første ledd kan bevare sin rett ved å gi melding innen fem år til vassdrags­myndigheten etter utk. § 71 femte ledd. I så fall kan fortsatt uttak skje uten noen konsesjon etter utk. § 50.

Overflateeierens begrensede rett til å rå over grunnvannet er ikke begrenset til en bestemt dybde. Uttak innenfor rammen av første ledd kan derfor i prinsippet skje fra hvilken som helst dybde. Uttak kan også skje ved skråboring inn under naboeiendommen, men her kan det lettere skje at tålegrensen i naboforhold (jfr. utk. § 54) blir overskredet, slik at det inntrer erstatningsansvar. Om overflateeierens rett i forhold til naboer vises ellers til merknadene til tredje ledd nedenfor.

Tas vannet ut fra et oppkomme i dagen uten at tilførselen økes kunstig ved pumping, gjelder reglene om rådighet over vassdrag istedenfor utk. § 49.

Etter annet ledd har staten den rådighet som går ut over grunneierens rett etter første ledd. Dette er særlig aktuelt med tanke på utnytting av større grunnvannsmagasiner til vannforsyning. I praksis vil antakelig staten ofte overlate utnyttingen til andre – kommuner, industrielle foretak eller grunneieren selv. Statens rådighet gjør det mulig å få iverksatt slike større tiltak uten å gjennomføre en ekspropriasjon med tilhørende skjønn i forhold til alle eiendommer som grunnvannsforekomsten ligger under. Fordi statens utøving av rådighet over grunnvannsressursen kan påvirke eiendommen, kreves det alltid konsesjon etter utk. § 50, og overflateeieren har partsrettigheter i konsesjonssaken etter forvaltningslovens regler. Hvis overflateeierens eksisterende vannforsyning blir berørt av et grunnvannsuttak som noen annen får konsesjon til, skal han holdes skadesløs. For øvrig kan staten utøve sin rådighet uten noen erstatning til grunneieren for grunnvannet.

Utkastet tar ikke stilling til hvem som på statens vegne skal utøve rådigheten etter annet ledd.

Tredje ledd angir generelle rammer for rådigheten over grunnvann, både for grunneierens og statens rådighet.

Et grunnvannsuttak må ikke redusere vannføringen i et vassdrag så mye at den kommer under de krav til minstevannføring som utk. § 10 setter. Spørsmålet kan lettest oppstå ved grunnvannsuttak på elvesletter hvor grunnvannsnivået og vannstand og vannføring i vassdraget henger nær sammen.

Hvis en grunnvannsforekomst som ligger under flere eiendommer ikke er tilstrekkelig til å dekke behovet for vannforsyning til alle, må prioriteringen skje etter de samme regler om behovsprioritering som gjelder for vannuttak fra vassdrag etter utk. § 13 annet ledd. Dette betyr en endring fra den eksisterende regel om tidsprioritet i V § 11. Bestemmelsen vil bl.a. føre til at hytteeiere har lik prioritet til vannforsyning fra samme grunnvannsforekomst.

Gjør ny brønnboring e.l. at noen mister sin tidligere vannforsyning, må det også her skje en fordeling av det nye uttaket etter reglene i utk. § 13 annet ledd. Utgifter ved å sikre naboen ny vannforsyning – f.eks. ved å sprenge dypere brønn eller føre ledning til den nye brønnen – må dekkes av den som voldte skaden i den utstrekning skaden overstiger tålegrensen etter utk. § 54 første ledd. I forhold til tålegrensen vil det være et moment av betydning om det nye uttaket holder seg innenfor infiltrert mengde med fradrag av fordunsting på denne eiendommen.

Tørrleggingstiltak innebærer som oftest at grunnvannsnivået blir senket. Det er tillatt så langt det er forenlig med utk. § 35. Tilføring av vann til grunnvannsmagasinet – som kan medføre heving av grunnvannsnivået og forsumping – kan imidlertid bli konsesjonspliktig ved forskrift etter utk. § 50.

Etter tredje ledd annet punktum skal uttak av grunnvann begrenses til det grunnvannsmagasinet tåler. Bestemmelsen er en anvendelse av prinsippet om bærekraftig utvikling på grunnvannsressurser. Uttak må altså ikke være så omfattende at det fører til et senket grunnvannsnivå over flere sesonger. Regelen er utformet så den også begrenser uttaket hvis det fører til en nedgang i grunnvannskvaliteten. Hvis grunnvannsuttaket på en eiendom ikke overstiger den vannmengde som infiltreres på eiendommen med fradrag av vann som fordunster der, vil regelen i tredje ledd tredje punktum normalt være tilfredsstilt. Det avgjørende i forhold til bestemmelsen er imidlertid virkningen for grunnvannsmagasinet som helhet, uavhengig av eiendomsgrenser. Uttak som overstiger infiltrasjon på en eiendom kan derfor være lovlig, f.eks. som et fellesuttak, hvis det oppveies av lavere uttak på andre eiendommer i grunnvannsfeltet. Hvis uttakene tilsammen overstiger grensen i tredje punktum, må det skje en fordeling etter regelen i annet punktum jfr. utk. § 13 annet ledd. Eiendommens størrelse vil ikke ha noen direkte betydning for hvor mye vann eieren kan ta ut.

(Mindretallets forslag)

Utvalgets mindretall (Berg, Samuelsen, Simonsen, Ødegaard, Aalstad og Aasen) foreslår i stedet for flertallets utkast til første og annet ledd en regel om at grunneieren skal ha retten til grunnvannet på sin eiendom. Bestemmelsen skal likevel ikke være til hinder for skråboring innenfor den ramme som er trukket opp i merknadene til tredje ledd ovenfor. For nærmere begrunnelse for mindretallets forslag vises til kap. 19.6.3 foran.

Annet ledd i mindretallets lovutkast svarer til tredje ledd i flertallets. Det vises derfor til merknadene til tredje ledd ovenfor.

§ 50 (konsesjonsplikt for rådighet over grunnvann)

Til rådighet over grunnvann kreves konsesjon etter § 8, jfr. kap. III for

1. vannuttak som overstiger en grense som vassdrags­myndigheten har fastsatt i forskrift;

2. vannuttak i medhold av § 49 annet ledd. Gis det konsesjon som vil forringe en grunneiers eksisterende vannforsyning, skal tiltakshaveren besørge og bekoste annen tilfredsstillende vannforsyning;

3. annen rådighet over eller påvirkning av grunnvann dersom vassdrags­myndigheten har bestemt det i forskrift eller i det enkelte tilfelle.

Et mindretall (Berg, Samuelsen, Simonsen, Ødegaard, Aalstad og Aasen) foreslår at bokstav b første punktum utgår, at bokstav b annet punktum blir bokstav a annet punktum og at bokstav c blir bokstav b.

Merknader til § 50

Paragrafen er ny. Den er behandlet i kap. 19.7.

Bestemmelsen fastsetter når det kreves konsesjon til et grunnvannsuttak eller andre tiltak som forringer grunnvannet. For senking av grunnvannsnivået ved tørrlegging gjelder regelen i utk. § 35 jfr. § 49.

Reglene om konsesjonsplikt for grunnvannsuttak fremgår av bokstav a og b. Til grunneierens eget vannuttak – medregnet brønnretter o.l. for naboer – kreves det bare konsesjon hvis det overstiger en grense som vassdrags­myndigheten har fastsatt i forskrift (bokstav a). Til uttak med hjemmel i statens rådighet over grunnvannet etter flertallsforslaget til utk. § 49 kreves det alltid konsesjon (bokstav b). I en slik konsesjonssak skal grunneieren alltid varsles som part etter forvaltningsloven.

Dersom flertallsforslaget til utk. § 49 legges til grunn, slutter mindretallet (Berg, Samuelsen, Simonsen, Ødegaard, Aalstad og Aasen) seg til forslaget om konsesjonsplikt i bokstav b. Legges mindretallets forslag til utk. § 49 til grunn, tas bokstav b annet punktum med i bokstav a.

Hvis statens rådighet går ut over grunneierens eksisterende vannforsyning, skal denne holdes skadesløs (bokstav b annet punktum). Det må skje ved annen vannforsyning, ikke bare ved en erstatning i penger. Kravet er oppfylt hvis grunneieren får en ny vannforsyning som er tilfredsstillende for hans behov, selv om den ikke er fullt så god som hans tidligere vannkilde. Typisk vil kompensasjonen skje ved tilknytning til offentlig vannverk. Grunneieren må da fritas for alle utgifter i samband med tilknytningen, men har ikke krav på å få dekket utgifter til fremtidig drift og vedlikehold.

Loven fastsetter ikke konsesjonsplikt for andre tiltak som kan påvirke grunnvannet, ut over det som følger av utk. § 35 jfr. § 49. Bokstav c gir i stedet vassdrags­myndigheten fullmakt til å innføre konsesjonsplikt ved forskrift for visse tiltak som påvirker grunnvannet, eller å innkalle et slikt tiltak til konsesjonsbehandling i det enkelte tilfelle. Dette kan f.eks. være aktuelt ved omfattende tilførsel av vann til et grunnvannsmagasin. Et avslag på begjæring fra noen interessert om å innkalle til konsesjonsbehandling vil ikke være enkeltvedtak etter forvaltningsloven. For utslipp som kan forurense grunnvannet gjelder det konsesjonsplikt etter forurensningsloven.

For konsesjonsbehandlingen gjelder reglene i kap. III så langt de passer. Bl.a. kan det være aktuelt å sette konsesjonsvilkår om uttaksvolum. Viser det seg å oppstå såvidt kvalifiserte skadevirkninger som utk. § 27 sikter til for vassdrags­tiltak, kan konsesjonsvedtaket omgjøres. En konsesjon til grunnvannsuttak vil også ha ekspropriasjonsvirkninger etter flertallsforslaget til utk. § 25 første ledd.

§ 51 (grunnvannsboring)

Den som utfører boring etter vann, skal opptre aktsomt for å unngå skader og ulemper som følge av boringen.

Etter fullført boring skal vedkommende snarest og senest innen 3 måneder sende rapport til vassdrags­myndigheten om sted og fremgangsmåte ved boringen med opplysninger om grunnforhold, vannstand og kopi av fysiske og kjemiske undersøkelsesresultater.

Departementet kan gi forskrifter om utførelse av boringer, herunder om hvordan undersøkelser og prøvetaking etter annet ledd skal utføres.

Den som utfører undersøkelse etter grunnvann og utarbeider en rapport om undersøkelsen, skal snarest og senest innen tre måneder etter avgivelse av rapporten sende inn et eksemplar med nødvendige bilag til vassdrags­myndigheten.

Merknader til § 51

Paragrafen avløser V § 11 a.

Første ledd er nytt og presiserer at aktsomhetsplikten etter utk. § 5 første ledd også gjelder for grunnvannsboring, særlig med sikte på å unngå saltvannsinntrengning og at andre mister sin vannforsyning.

Annet til fjerde ledd bygger i det vesentlige på V § 11 a, og skal tjene til å gi offentlig kunnskap om grunnvannsressursene. Annet og fjerde ledd pålegger en rapporteringsplikt for utført grunnvannsboring eller annen grunnvannsundersøkelse. Rapporten skal sendes til vassdrags­myndigheten. Pålegget i V § 11 a om at det i meldingen til vassdrags­myndigheten skal legges ved resultater av prøvepumpingen og prøver av de masse- og bergarter det er boret gjennom foreslås utelatt. Dette synes mest hensiktsmessig i og med at det i dag kan være vanskelig å forutse hvilke opplysninger man ønsker i årene fremover. For øvrig er det bare foreslått enkelte redaksjonelle endringer i forhold til V § 11 a.

Det bør avgjøres ved ikraftsettingen av loven hvilken vassdrags­myndighet som skal motta rapportene, eller om de som etter V § 11 a skal sendes til Norges Geologiske Undersøkelse. Utk. § 69 første ledd annet punktum gir i tilfelle adgang til å legge dette til NGU.

33.10 Erstatning for skade fra vassdrags­tiltak

§ 52 (erstatningsansvar uten skyld)

Tiltakshaveren er ansvarlig uten hensyn til skyld

1. for skade fra vassdrags­tiltak som henger sammen med at tiltaket var i strid med § 5 eller § 42 første ledd;

2. for skade eller ulempe på fast eiendom fra et vassdrags­tiltak;

3. for skade fra vannledninger eller vanntunneller;

4. for skade som skyldes motorisert ferdsel eller fløting i vassdraget;

5. når det ellers følger av alminnelige erstatningsregler.

Merknader til § 52

Paragrafen angir når skade i vassdrags­forhold skal erstattes uten hensyn til skyld (objektivt ansvar). Den avløser V §§ 69 nr. 1, 78 nr. 2 annet til syvende punktum, 80 avslutningsvis, 108 nr. 3, 112 nr. 1 siste punktum, 115 nr. 2 (unntatt for avløpsanlegg) og 116 nr. 4. De prinsipielle spørsmål som objektivt erstatningsansvar reiser, er drøftet i kap. 17.2.2. Erstatningsansvar for grunnvannstiltak bedømmes etter granneloven.

Bokstav a medfører objektivt erstatningsansvar for skade fra vassdrags­tiltak som henger sammen med at tiltaket var i strid med § 5 eller vedlikeholdsplikten i utk. § 42 første ledd. Begrepet vassdrags­tiltak er definert i utk. § 3 bokstav a. Det kreves en viss sammenheng mellom pliktforsømmelsen og skaden for at objektivt ansvar skal inntre. Ville skaden ha inntrådt selv om vassdrags­tiltaket var fullt rettmessig, oppstår det således ikke objektivt ansvar etter bokstav a (men kanskje etter andre regler, jfr. bokstav e). Det rettsstridige forhold trenger imidlertid ikke være hovedårsaken til skaden. Det er tilstrekkelig at det er en viss sammenheng mellom forsømmelsen og skaden, jfr. uttrykket henger sammen med.

Etter bokstav b gjelder det objektivt ansvar for skade eller ulempe på fast eiendom fra et vassdrags­tiltak. Bestemmelsen svarer til ordningen etter V § 112 nr. 1 siste punktum og grannel. § 9, jfr. også vederlagsl. § 8.

Etter bokstav c skal skader som vannledninger eller vanntunneller volder, erstattes på objektivt grunnlag. Dette er mest praktisk for skader voldt ved oversvømmelse etter lekkasjer eller brudd på ledninger. Bestemmelsen gjelder bare for ledninger for vanntilførsel til produksjon eller forbruk. For avløpsledninger (for overvann eller avløpsvann) gjelder i stedet forurensningsloven § 24 a, jfr. utk. § 74 nr. 15.

Bokstav d medfører objektivt ansvar for skade som skyldes bruk av motorfartøy eller fløting i vassdraget. Skade som voldes ved bruk av motorkjøretøyer på islagt vassdrag går i stedet inn under reglene om objektivt ansvar i bilansvarsloven 3. februar 1961. Når motorferdsel i vassdraget medfører skade på fiskeredskap m.v., fører bestemmelsen – sammenholdt med den alminnelige lempingsregel i skadeserstatningsl. § 5-2 – til samme resultat som den objektive ansvarsregel i laksel. § 46. Laksel. § 46 gjør det imidlertid klart at ansvaret også omfatter tap som følge av avbrekk i fisket.

Bokstav e klargjør at bestemmelsen blir supplert av andre regler om objektivt erstatningsansvar, særlig det ulovfestede risikoansvar (bedriftsansvaret). Fra rettspraksis kan bl.a. vises til Rt. 1986 s. 1019, som gjaldt tap av rein i sprekker i regulert vann. Også reglene om arbeidsgiverens objektive ansvar for ansattes uaktsomme forhold (skadeserstatningsl. kap. 2) og nødrettsansvaret (skadeserstatningsl. § 1-4) gjelder i vassdrags­forhold.

Ansvaret etter § 53 påhviler tiltakshaveren. Hvem dette er, må avgjøres ut fra de konkrete omstendigheter. For vassdrags­anlegg vil normalt eieren være ansvarlig, men en leietaker som driver anlegget kan også bli ansvarlig alene eller i fellesskap med eieren. Ansvaret for skade som skyldes bruk av motorfartøy vil ligge på brukeren.

Spørsmålet om ansvarsfrihet ved force majeure bør som hittil overlates til rettspraksis, jfr. f.eks. RG 1982 s. 180 (Frostating lagmannsrett) og RG 1984 s. 386 (Asker og Bærum herredsrett).

§ 53 (bevisbyrde)

Hvis et vassdrags­tiltak er i strid med denne lov eller vedtak i medhold av loven, og tiltaket volder skade, har tiltakshaveren bevisbyrden for tilstanden før skaden dersom den ikke lenger kan iakttas.

Merknader til § 53

Paragrafen avløser V § 114 nr. 5. Vi viser til kap. 18.7 foran.

Bestemmelsen medfører i erstatningssaker at usikkerhet om hvordan forholdene var før skaden inntraff, vil gå ut over tiltakshaveren som erstatningsansvarlig. Det må – som hittil – overlates til praksis å avgjøre hvor sterk bevistvilen må være for at bevisbyrderegelen kommer inn.

Bevisbyrderegelen i utk. § 53 gjelder bare når det skadevoldende vassdrags­tiltaket var i strid med loven eller vedtak i medhold av loven. Den gjelder selv om det ikke er noen årsakssammenheng mellom det ulovlige forhold og skaden, og kan derfor fungere som en egen sanksjonsregel som skal stimulere til å etterleve loven. Det er likevel rimelig å ta hensyn til hvor nær sammenhengen er mellom det regelstridige forhold og skaden når man tar stilling til om bevisbyrderegelen får anvendelse.

Regelen er plassert i kap. X om erstatning for skade fra vassdrags­tiltak. V § 114 nr. 5 gjelder også ved krav om retting, og vi foreslår derfor at det for rettingssaker tas inn en henvisning i § 64 tredje ledd til § 53.

§ 54 (omfang og utmåling av erstatning)

Erstatning for skade og ulempe på eiendom fra et tillatt vassdrags­tiltak kan bare kreves i den utstrekning skaden eller ulempen er urimelig eller unødig etter reglene i granneloven § 2 annet til fjerde ledd.

For erstatning for skade og ulempe for utøving av allemannsretter gjelder reglene i forurensningsloven § 57 bokstav c og d, jfr. § 58-2. Ved skade på fast eiendom eller ting kan det ved vurderingen også tas hensyn til at eiendommen eller tingen tåler særlig lite.

Merknader til § 54

Paragrafen er ny. Den bygger i stor utstrekning på reglen om erstatning for forurensningsskader i forurl. kap. 8, og reduserer derfor behovet for å skille mellom forurensningsskader og væte-, fukt- og oversvømmelsesskader ved skader fra vassdrags­tiltak m.v. Vi viser til kap. 11.8.3 og 18.5-6 foran.

Første ledd innebærer en tålegrense ved skade og ulempe på eiendom for skade fra tillatte vassdrags­tiltak. Bestemmelsen innebærer at selv om skaden overstiger tålegrensen, vil ikke det tap som går opp til grensen bli erstattet. Dette kan ses som en form for objektiv egenrisiko for den skadelidte eier, og henger sammen med at en eier alltid må være forberedt på visse skader og ulemper fra naturens side. Tålegrensen kan også motvirke at det blir fremmet erstatningskrav for bagatellmessige skader.

Tålegrensen gjelder – som den tilsvarende regel i forurl. § 56 – bare til fordel for tillatte vassdrags­tiltak. Et skadevoldende vassdrags­tiltak som mangler nødvendig konsesjon eller er i strid med utk. § 5, kan derfor ikke påberope seg tålegrensen.

Tålegrensen gjelder bare ved skade på eiendom, ikke ved personskade (slik løses spørsmålet også etter forurensningsloven, se Ot.prp. nr. 33 (1988-89) s. 43). Som skade og ulempe på eiendom regnes også skade og ulempe for utøving av allemannsretter som erstattes etter annet ledd. Tålegrensen fastlegges etter prinsippene i grannel. § 2. Ved vurderingen skal det legges vekt på at erstatningsreglene skal fungere som et middel til å motvirke miljøskader, og at tradisjonelle oppfatninger i vassdrags­forhold har betydning for påregnelighets- og rimelighetsvurderingen etter grannel. § 2. Skadens størrelse vil derfor spille en vesentlig rolle når tålegrensen skal fastlegges.

Annet ledd gir samme rett til erstatning for skade og ulempe for utøving av allemannsrett som ved forurensningsskader. Henvisningen til forurl. § 57 bokstav c vil gi erstatningsrettslig vern bl.a. når noen utøver fritt fiske i næring. Henvisningen til forurl. § 57 bokstav d jfr. § 58 vil f.eks. gi rett til erstatning for gjenoppretting av en badeplass som blir skylt vekk etter et dambrudd. Også forurensningslovens regler om hvem som kan kreve gjenopprettingserstatning ved skade som rammer utøving av allemannsrett utenfor næring (forurl. § 58) vil gjelde tilsvarende. Det bør likevel være vassdrags­myndigheten, ikke forurensningsmyndigheten, som fremmer et slikt erstatningskrav og mottar og fordeler erstatningskrav som inndrives av en privat organisasjon. Med hjemmel i utk. § 69 første ledd annet punktum kan det fastsettes at kravet kan reises av kommunen når skaden er begrenset til å gjelde områder i én kommune.

Tredje ledd gjelder adgangen til å lempe erstatningsansvaret. For ordens skyld er det presisert at den alminnelige lempingsregel i skadeserstatningsl. 13. juni 1969 nr. 26 gjelder, samtidig som vurderingstemaet ved lempingsspørsmålet utvides i tråd med reglene i grannel. § 9 annet ledd og forurl. § 61.

§ 55 (forsikringsplikt)

Vassdrags­myndigheten kan gi pålegg om at vassdrags­tiltak som kan volde betydelig skade skal ha forsikring for mulig erstatningsansvar.

Merknader til § 55

Paragrafen er ny. Vi viser til kap. 18.8 foran.

Bestemmelsen gir vassdrags­myndigheten adgang til å kreve at vassdrags­tiltak som kan volde betydelig skade – typisk større dammer – skal ha forsikring for mulig erstatningsansvar. Et slikt pålegg bør fortrinnsvis fastsettes i form av forskrift, men bestemmelsen gir også adgang til å fastsette pålegg i det enkelte tilfelle. Pålegg om forsikring kan også settes som konsesjonsvilkår etter utk. § 24 femte ledd, men utk. § 55 gir i tillegg en generell adgang til å kreve forsikring på et senere tidspunkt uten å gå veien om omgjøringsreglene i utk. § 27.

I tillegg til å kreve at det skal foreligge forsikring, kan pålegg etter utk. § 55 inneholde nærmere bestemmelser om forsikringsdekningen, bl.a. om dekningens omfang.

33.11 Ekspropriasjon og ekspropriasjonserstatning

§ 56 (forholdet til alminnelig ekspropriasjonsrett)

Ved ekspropriasjon av rådighet over vassdrag og grunnvann gjelder reglene i oreigningsloven og vederlagsloven, om ikke annet er bestemt i dette kapittel. Ekspropriasjon kan også skje etter reglene i plan- og bygningsloven eller vassdrags­reguleringsloven.

Tillatelse til ekspropriasjon etter oreigningsloven bør i tilfelle gis samtidig med konsesjon etter § 8.

Et mindretall (Simonsen, Traagstad, Ødegaard og Aalstad) foreslår som tredje ledd: Tilkjente erstatninger fastsettes til årlige beløp dersom ikke erstatningen er mindre enn det minstebeløp som Kongen bestemmer. Engangserstatning skal likevel fastsettes dersom eiendommen i sin helhet eller for en vesentlig del blir avstått, eller ekspropriaten krever det.

Et annet mindretall (Simonsen, Ødegaard og Aalstad) foreslår som fjerde ledd:Ved ekspropriasjon til vannkraftproduksjon forhøyes alle erstatninger med 25%.

Merknader til § 56

Paragrafen avløser – sammen med flertallets utkast til § 25 første ledd – vassdrags­lovens bestemmelser om ekspropriasjon. Vi viser generelt til kap. 17, og spesielt om plasseringen av ekspropriasjonshjemler til kap. 17.4.2 og om 25 % tilleggserstatning til kap. 17.6.4.

Første ledd henviser til annen lovgivning når det gjelder adgangen til ekspropriasjon av rådighet over vassdrag og grunnvann. Dette gjelder særlig lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom og lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom, og dessuten plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 og lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdrags­reguleringer. Også andre lover kan være aktuelle som grunnlag for å erverve den rådighet over vassdrag eller grunnvann som er nødvendig for et tiltak, f.eks. jordskifteloven 21. desember 1979 nr. 77 og lov 29. november 1968 um særlege råderettar over framand eigedom (særlig ved omskiping av servitutter).

Det foreslås hjemmel i oreigningsloven § 2 for ekspropriasjon til de viktigste tiltak som kan forutsette rådighet over vassdrag og grunnvann, jfr. utk. § 74 nr. 9 med merknader. For endel ekspropriasjonsformål vil det være nødvendig å supplere forskriftene etter oreignl. § 3 med sikte på å gi private adgang til å ekspropriere. Det bør også delegeres adgang til å gi ekspropriasjonstillatelse til mange formål, særlig til NVE og fylkesmannen, jfr. oreignl. § 5.

Etter flertallets utkast til § 25 første ledd vil et tiltak med konsesjon etter § 8 kunne iverksettes uten hensyn til eierforhold, dvs. konsesjonen har ekspropriasjonsvirkninger så langt den rekker. I så fall trengs det ingen hjemmel for eller vedtak om ekspropriasjon i henhold til annen lovgivning, og ekspropriasjonshjemlene der vil bare få betydning for tiltak som ikke faller inn under konsesjonsplikten. Saksbehandlingsreglene i oreigningsloven vil imidlertid supplere saksbehandlingsreglene for konsesjonsbehandling etter lovutkastet når et tiltak skal utføres på fremmed grunn. Ekspropriasjonserstatningen skal fastsettes etter reglene i vederlagsloven og oreigningsloven (jfr. likevel forslaget til tredje og fjerde ledd i utk. § 56 fra mindretallet i utvalget). Dette skal skje etter den fremgangsmåte som skjønnsloven 1. juni 1917 nr. 1 anviser, dersom det ikke blir enighet om erstatningssummen. Utvalgets flertall foreslår imidlertid at en tiltakshaver kan fritas for å begjære skjønn dersom det må påregnes at tiltaket ikke vil volde tap eller skade, jfr. utk. § 24 femte ledd annet punktum. Omfatter prosjektet tiltak som ikke faller inn under konsesjonsplikten etter lovutkastet – f.eks. hjelpeanlegg i nedbørfeltet – må det treffes særskilt ekspropriasjonsvedtak etter annen lovgivning for disse.

Annet ledd fastsetter at dersom det kreves tillatelse til ekspropriasjon etter oreigningsloven, bør den gis samtidig med konsesjon etter § 8. En slik samordning av saksforberedelse og avgjørelse vil bidra til administrative besparelser og en helhetlig vurdering av prosjektet. Bestemmelsen innebærer også at myndigheten til å gi ekspropriasjonstillatelse bør delegeres til samme nivå som konsesjonsmyndigheten. Bestemmelsen vil ha generell betydning etter forslaget fra utvalgets mindretall, mens den etter flertallets forslag vil ha betydning når prosjektet omfatter deler som faller utenom konsesjonsplikten etter lovutkastet og derfor krever en særskilt ekspropriasjonstillatelse.

Et mindretall (Simonsen, Traagstad, Ødegaard og Aalstad) foreslår i tredjeledd regler som opprettholder den nå gjeldende hovedregel i vassdrags­loven om årlige erstatninger fremfor engangserstatning.

Et annet mindretall (Simonsen, Ødegaard og Aalstad) foreslår i fjerde ledd opprettholdt særregelen om 25 % mererstatning ved ekspropriasjon til vannkraftproduksjon. Sammenlignet med gjeldende rett innebærer forslaget en liten begrensning, idet ekspropriasjon til andre industrielle vassdrags­tiltak enn energiproduksjon er holdt utenfor regelen om mererstatning. Tallmessig utgjør andre formål enn energiproduksjon en ubetydelig andel av de samlete industriekspropriasjoner i vassdrag, og begrepet industrielle formål kan ikke sies å gi noen helt klar avgrensning. De tilfelle hvor et anlegg tjener både til vannkraftproduksjon og vannforsyning forutsettes å gå inn under 25 %-regelen.

§ 57 (erstatning for senskader)

Volder et vassdrags­tiltak skade av betydning som ikke ble forutsett ved tidligere oppgjør, kan skadelidte kreve erstatning for skaden ved søksmål.

Merknader til § 57

Paragrafen avløser V § 136 nr. 1. Den er behandlet i kap. 17.7 foran.

Bestemmelsen gir regler om når det kan kreves erstatning for senskader trass i et tidligere erstatningsoppgjør. Den gjelder uansett om det tidligere oppgjør bygger på avtale, søksmål, skjønn eller voldgift. Regelen bør gjelde ikke bare for erstatningsoppgjør etter ekspropriasjon, men også ellers.

Paragrafen nytter uttrykket forutsett istedenfor medtatt i V § 136 nr. 1. Det er bare for de forutsette senskader som det ble gitt erstatning for, at det er utelukket å fremme nytt krav når skaden inntrer. Ble skademuligheten vurdert i samband med første oppgjør, men ikke funnet sannsynlig nok til å gi erstatning, kan det derfor kreves erstatning på et senere tidspunkt når skaden faktisk inntrer.

Bestemmelsen omfatter både senere skadetilfelle (f.eks. nye flommer) og senvirkninger av et tidligere skadetilfelle (f.eks. langtidsvirkningene av senket vannstand). En generell begrensning ligger i at skaden må være av betydning.

Om beviskrav, prosessform og sakskostnader vises til kap. 17.7.6.

33.12 Tilsyn med vassdrag og grunnvann

§ 58 (tilsyn)

Vassdrags­myndigheten fører tilsyn med iverksatte vassdrags­tiltak og med tilstanden og utviklingen i vassdrag, om ikke annet er bestemt i annen lovgivning. Vassdrags­myndigheten kan ved forskrift eller i det enkelte tilfelle overlate til andre å føre tilsynet.

For tilsyn med grunnvann og grunnvannstiltak gjelder reglene i dette kapittel så langt de passer.

Merknader til § 58

Paragrafen avløser V § 144 nr. 2. Om tilsyn viser vi generelt til kap. 27 foran. Etter første ledd har vassdrags­myndigheten til oppgave å føre tilsyn med vassdrags­tiltak og tilstanden i vassdrag. I dette ligger både overvåking av vassdragenes tilstand og utvikling, og kontroll med påbegynte og iverksatte vassdrags­tiltak. Dette omfatter også kontroll med at konsesjonsvilkår blir etterlevd.

Reglene om tilsyn vil gjelde uten videre for kunstige vannløp med årssikker vannføring, f.eks. kanaler. De bør også gjelde visse andre kunstige vannløp, særlig tilløpstunneller og rørgater til kraftstasjoner. Dette følger i dag av V § 144 nr. 2 og forutsettes i fremtiden fastsatt ved forskrift etter utk. § 2 fjerde ledd bokstav e.

Kontrollens omfang må i stor grad overlates til vassdrags­myndighetens egen prioritering i lys av administrative ressurser og reelle behov. Vassdrags­myndighetens egen kontroll må ses i lys av den internkontroll som blir utført i medhold av utk. § 59.

I første ledd første punktum avslutningsvis er det sagt at vassdrags­myndighetens tilsynsoppgaver ikke omfatter det som etter annen lovgivning er lagt til andre forvaltningsorganer. Vi tenker her særlig på forurensningsmyndighetens tilsyn med forurensninger og med avfall etter forurl. kap. 7 og på kontrolloppgaver etter lakseloven og overvåking av bestandene av laksefisk og ferskvannsfisk. Vi regner likevel med at det i mange vassdrag og for mange vassdrags­tiltak bør tilstrebes en samordning av det offentlige tilsynet.

Første ledd annet punktum gir vassdrags­myndigheten adgang til å la andre utføre tilsynsoppgaver. Etter denne bestemmelsen kan tilsynsoppgaver ved forskrift eller i det enkelte tilfelle (sak, vassdrags­tiltak, anledning) overlates til andre. Det kan være andre statlige forvaltningsorganer, jfr. ovenfor om ønskeligheten av samordning. Tilsynsoppgaver kan legges til kommunen, f.eks. til dens tekniske etat eller landbruksetaten. Det kan også være hensiktsmessig å få utført tilsyn ved kjøp av tjenester fra statsforetak eller private enheter, f.eks. Statskog SF eller Det norske veritas.

Annet ledd fastsetter at tilsynet også omfatter grunnvannsressurser og grunnvannstiltak. Det hydrologiske kretsløp gjør det naturlig å se dette under ett med vassdragene. Tilsyn med grunnvann vil imidlertid ha et vesentlig mindre omfang enn tilsynsoppgaven med vassdrag. Når det gjelder grunnvann, regner vi med at kartlegging og overvåking av grunnvannsressursene vil gjøre krav på større interesse fra vassdrags­myndighetens side enn kontroll med grunnvannstiltak. Det bør legges vekt på samarbeid og oppgavefordeling i forhold til andre institusjoner som har arbeidet med grunnvannsspørsmål, f.eks. Norges geologiske undersøkelse. Kontrollen med grunnvannstiltak bør etter behov ta sikte på å klarlegge innvirkningen på grunnvannsnivået (jfr. utk. § 49 avslutningsvis). Sikkerhetsspørsmål vil derimot oppstå sjelden for grunnvannstiltak, idet kontrollen med sikring av brønner og bassenger bør ligge under kommunens tekniske etat etter plan- og bygningslovens regler.

Etter annet ledd vil reglene om tilsyn med vasssdrag og vassdrags­tiltak gjelde for grunnvann og grunnvannstiltak så langt de passer. Dette omfatter bl.a. retten til å kreve opplysninger, sette opp vannmerker og foreta undersøkelser etter utk. §§ 60-62. I tillegg vil utk. § 51 annet til fjerde ledd om rapportering ved boring og undersøkelser etter grunnvann ha stor betydning for å fremskaffe data til en kartlegging av grunnvannsressursene.

§ 59 (internkontroll)

Den ansvarlige for et vassdrags­anlegg skal føre kontroll med at anlegget og driften av det oppfyller de krav som er fastsatt i eller i medhold av lov. Vassdrags­myndigheten kan gi forskrift om internkontroll og internkontrollsystemer.

Merknader til § 59

Paragrafen er ny. Vi viser til kap. 27.3.3 foran. I dag bygger internkontroll for dammer, trykkrør og stenge-/tappeorganer i vassdrag på damtilsynsforskriftene 2. april 1982 nr. 595 slik de ble endret ved kgl. res. 10. januar 1992 (forskriftenes §§ 4 og 5).

Første punktum fastslår at den ansvarlige for et vassdrags­anlegg selv skal føre kontroll med at anlegget og driften av det oppfyller de krav som er satt i lov, forskrift eller enkeltvedtak.

Etter annet punktum kan vassdrags­myndigheten gi forskrift om internkontroll og internkontrollsystemer. Her kan det fastslås nærmere hvem som skal regnes som ansvarlig, pliktig til å føre kontroll og om hvilke kontrolltiltak og kontrollprosedyrer som skal settes i verk. Det kan også fastsettes hvilke sanksjoner som kan anvendes om plikten til internkontroll ikke blir etterlevd, bl.a. om bruk av tvangsmulkt og om straff. Det vil være naturlig å vurdere en internkontrollforskrift i lys av den forskrift som er fastsatt etter åtte andre lover, bl.a. arbeidsmiljøloven, forurensningsloven, brannvernloven og loven om tilsyn med elektriske anlegg (forskr. 22. mars 1991 nr. 159 om internkontroll for miljø og sikkerhet).

§ 60 (rett til opplysninger og synfaring)

Vassdrags­myndigheten skal for sitt tilsyn ha uhindret tilgang til vassdrag og vassdrags­tiltak. Den som har opplysninger, dokumenter eller annet materiale av betydning for tilsynet, plikter på forespørsel å legge dette frem for vassdrags­myndigheten.

Merknader til § 60

Paragrafen avløser V § 144 nr. 3.

Første punktum gir vassdrags­myndigheten rett til å foreta gransking og inspeksjon. Dette innebærer at vassdrags­myndigheten skal ha rett til å komme til et vassdrag eller annet granskingsobjekt uten hinder av reglene om ferdsel i innmark eller andre ferdselsrestriksjoner. Spørsmålet om tilgang til sperrede militære områder forutsettes løst i samarbeid med Forsvaret. Første punktum vil også gi vassdrags­myndigheten adgang til vassdrags­anlegg og andre vassdrags­tiltak.

Om fremgangsmåten ved gransking og inspeksjon – bl.a. om at vedkommende skal legitimere seg og om rett for tiltakshaveren til å ha et vitne til stede – gjelder reglene i forvaltningsloven § 15.

Annet punktum gjelder vassdrags­myndighetens rett til å få fremlagt opplysninger m.v. om vassdraget og om vassdrags­tiltaket og dets virkninger. Bestemmelsen gjelder både for muntlig og for skriftlig informasjon som finnes i dokumenter, registre, kart, bilder, også når de bare finnes lagret elektronisk. Den omfatter også fysisk prøve- og bevismateriale. Regelen gir også adgang til å kreve fremlagt resultater fra hydrologiske undersøkelser som er utført, jfr. vregl. § 12 nr. 13, sml. for grunnvannsundersøkelser utk. § 51 fjerde ledd. En plikt til å utføre slike undersøkelser må derimot bygges på annet grunnlag, f.eks. konsesjonsvilkår etter utk. § 24 eller vassdrags­reguleringsloven.

Bestemmelsen omfatter bare informasjon og materiale av betydning for tilsynets oppgaver, og plikten til fremleggelse inntrer bare etter forespørsel fra vassdrags­myndigheten. Om fremgangsmåten ved vassdrags­myndighetens pålegg om å gi opplysninger gjelder forvaltningsloven § 14.

Pålegg etter annet punktum gis normalt overfor en tiltakshaver selv. Men når forholdene tilsier det, kan pålegg om å fremlegge opplysninger gis overfor tiltakshaverens ansatte eller oppdragsmottakere, og til utenforstående som har slike opplysninger som er av betydning for vassdrags­myndighetens tilsynsoppgaver.

Hvis vassdrags­myndigheten har lagt tilsynsoppgavene til andre i medhold av utk. § 58 første ledd annet punktum, har disse samme rett som vassdrags­myndigheten til opplysninger og synfaring etter utk. § 60, om ikke annet er sagt.

Om taushetsplikt for vassdrags­myndigheten gjelder reglene i fvl. §§ 13 flg.

§ 61 (oppsetting av vannmerker)

Vassdrags­myndigheten har rett til å sette opp vannmerker eller apparater for målinger i vassdrag. Grunneieren skal varsles før oppsetting. Vassdrags­myndigheten kan etter søknad også gi andre rett til å foreta slik oppsetting.

Så langt formålet med oppsettingen gjør det mulig, skal oppsettingen skje uten å volde ulempe for grunneieren eller andre interesser i vassdraget.

Merknader til § 61

Paragrafen avløser V § 121.

Første ledd første punktum gir vassdrags­myndigheten rett til å sette opp vannmerker og apparater for måling i vassdrag. Bestemmelsen gjelder tilsvarende med tanke på grunnvannsressurser, jfr. utk. § 58 annet ledd. Bestemmelsen tar særlig sikte på hydrologisk kartlegging og overvåking av ferskvannsressursene, men gjelder også ved planlegging av vassdrags­tiltak. Andre som har fått tilsynsoppgaver etter utk. § 58 første ledd annet punktum har samme rett etter utk. § 61 som vassdrags­myndigheten, hvis ikke annet fremgår. For øvrig kan andre få rett til å sette opp vannmerker og apparater i medhold av tredje punktum.

Annet punktum fastslår at grunneieren skal varsles før vassdrags­myndigheten setter opp vannmerker eller apparater på hans eiendom. Varslet behøver ikke gis personlig, og varsel i vanlig brev er alltid tilstrekkelig. Hvilke krav som ellers skal stilles til varslingen, må bero på omstendighetene, bl.a. beliggenhet og utnytting av det aktuelle området og hvor lett det er å få kontakt med eieren. Hvis det gjelder oppsetting av et større antall merker over et større utmarksområde med mange eiere, kan det være tilstrekkelig med kunngjøring i lokalavisene, men det bør samtidig gå frem av det oppsatte hvem som har satt det opp. Som følge av retten etter første punktum vil ikke oppsettingen være noe enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Tredje punktum åpner adgang for at også andre – f.eks. den som planlegger et vassdrags­tiltak – etter søknad kan få rett til å sette opp vannmerker og måleapparater. Avgjørelsen er enkeltvedtak etter forvaltningsloven og grunneieren er part i forvaltningssaken. En tiltakshaver kan også velge å gå frem etter oreignl. § 4.

Annet ledd har en alminnelig regel om at oppsettingen skal skje uten ulemper for grunneieren eller andre interesser i vassdraget, så langt formålet med oppsettingen gjør det mulig. Henvisningen til andre interesser omfatter både allmenne og private interesser, herunder hensynet til bestående naturforhold og fiskebestand. Dersom regelen i annet ledd blir overholdt, oppstår det ikke noe erstatningsansvar for oppsettingen, og grunneieren har heller ikke krav på noe vederlag for at vannmerkene eller apparatene kan bli stående.

§ 62 (undersøkelser)

Vassdrags­myndigheten kan foreta undersøkelser i vassdrag. Hvis undersøkelsen volder skader og ulemper ut over det som man med rimelighet må finne seg i, kan skadelidte kreve erstatning.

Vassdrags­myndigheten kan pålegge en tiltakshaver i vassdrag med konsesjon etter denne lov å sørge for eller bekoste undersøkelser eller lignende tiltak som med rimelighet kan kreves for å klarlegge tiltakets funksjonssikkerhet eller virkninger for naturforholdene i vassdraget.

Merknader til § 62

Paragrafen avløser V § 121.

Første ledd gir vassdrags­myndigheten adgang til å foreta undersøkelser i vassdrag ut over det som følger av utk. § 61. Det kan også foretas undersøkelser med sikte på grunnvannsforholdene, og undersøkelsene kan foretas av andre enn vassdrags­myndigheten som har fått tilsynsoppgaver overført til seg. Siden det her kan være tale om mer omfattende arbeider enn etter utk. § 61, gir annet punktum skadelidte – grunneieren eller eventuelt andre – rett til erstatning for tap som skyldes skader og ulemper ut over det man med rimelighet må finne seg i.

Annet ledd gir vassdrags­myndigheten adgang til å pålegge en tiltakshaver for et vassdrags­tiltak med konsesjon å utføre eller bekoste undersøkelser o.l. for å klarlegge tiltakets funksjonssikkerhet og virkningene for naturforholdene. Det er her ikke tale om hydrologisk kartlegging av vassdraget, ut over det som eventuelt er nødvendig for å vurdere funksjonssikkerhet og innvirkning på naturforholdene. Med funksjonssikkerhet siktes det til både den tekniske soliditet og driftssikkerheten, bl.a. i EDB-styringssystemer. Pålegget må begrenses til det som med rimelighet kan kreves. I denne rimelighetsvurderingen vil særlig inngå farens størrelse og omfang, kostnadene ved undersøkelsene, og tiltakshaverens og tiltakets økonomi.

§ 63 (gebyr for tilsyn)

Vassdrags­myndigheten kan gi forskrift om gebyr for utført kontroll med vassdrags­tiltak. Gebyrsatsene settes slik at gebyrene samlet ikke overskrider vassdrags­myndighetens kostnader med kontrollen og til tiltak etter § 45 første ledd annet punktum. Gebyret er tvangsgrunnlag for utlegg.

Merknader til § 63

Paragrafen er ny. Den er behandlet i kap. 27.3.4 foran.

Første punktum gir hjemmel for forskrift om gebyr for vassdrags­myndighetens kontroll med vassdrags­tiltak etter dette kapittel. Gebyrene må knyttes til utført kontroll og kan ikke innkreves f.eks. på årsbasis. Gebyrene kan imidlertid standardiseres og behøver ikke fastsettes ut fra utgiftene knyttet til den enkelte kontroll. Gebyrplikten vil som utgangspunkt påhvile konsesjonshaveren, men dette kan det gis nærmere regler om i forskriften.

Annet punktum setter en ramme for gebyrsatsene, som må settes slik at gebyrene samlet ikke overskrider vassdrags­myndighetens kostnader med kontrollen og de vedlikeholdstiltak som vassdrags­myndigheten er pålagt å utføre i medhold av utk. § 45 første ledd annet punktum. Som kostnader med kontrollen regnes ikke bare de direkte utgiftene, men også indirekte administrative kostnader. Kostnader som påløper i samband med vassdrags­myndighetens øvrige oppgaver, herunder den alminnelige overvåking av tilstanden og utviklingen i vassdraget, kan ikke regnes inn i gebyrgrunnlaget.

Ved at utgifter til vedlikeholdstiltak etter utk. § 45 første ledd annet punktum inkluderes i gebyrgrunnlaget, blir tiltakshaverne på sett og vis solidarisk ansvarlige for hverandres alvorlige forsømmelser av vedlikeholdsplikten. Bestemmelsen vil imidlertid på ingen måte frita den ansvarlige for regress fra vassdrags­myndigheten.

Spørsmålet om rammen for gebyrsatsene er overskredet, bør ikke vurderes helt isolert for det enkelte år. Man må regne med at gebyrinntektene kan variere år om annet av forskjellige grunner, også i forhold til utgiftene. Ved fastsetting av gebyr for ulike kontrolltiltak må retningslinjen være at det foretas en differensiering i forhold til kostnadene med tiltaket. Det kan også overveies en differensiering i forhold til tiltakets størrelse og innvirkning på eller fare for omgivelsene.

33.13 Gjennomføring av loven og vedtak i medhold av loven

§ 64 (pålegg om retting)

>Den som har rettslig interesse i det, kan kreve at forhold som er i strid med loven eller vedtak i medhold av loven, blir rettet. Når vassdrags­myndigheten konstaterer et rettsstridig forhold ved et konsesjonspliktig vassdrags­tiltak, skal den gi pålegg om retting dersom det ikke gis konsesjon etter § 8 eller det tidligere vedtak blir omgjort etter § 27. Om nødvendig kan det pålegges stans i pågående virksomhet.

Finner vassdrags­myndigheten andre forhold som kan volde fare eller ulempe for mennesker, miljø eller eiendom, kan den gi pålegg om retting i samsvar med reglene i §§ 27 eller 45.

Regelen i § 53 gjelder tilsvarende ved krav om retting.

Merknader til § 64

Paragrafen avløser V §§ 114 og 120 nr. 1. Vi viser til kap. 28.3 foran.

Første ledd gjelder retting av forhold som er i strid med loven, eller med forskrift eller enkeltvedtak i medhold av loven. Bestemmelsen skal sikre at virksomhet som gjelder vassdrag og grunnvann faktisk blir drevet i samsvar med de rettslige krav etter loven.

Begrepet retting er omfattende. Det dekker både gjenoppretting av den tidligere tilstand i vassdraget og andre slags endringer som gjør at tiltaket vil være rettmessig i forhold til loven. Iblant kan derfor flere rettingstiltak være aktuelle. I utgangspunktet vil da tiltakshaveren ha et valg. Men blir det gitt pålegg om retting, kan vassdrags­myndigheten (eventuelt domstolene) ta stilling til hvordan rettingen skal utføres. Ved et slikt valg vil virkningene og kostnadene av de forskjellige rettingstiltakene samt omstendighetene ved overtredelsen av loven ha betydning.

Retting kan bare kreves hvis det foreligger et rettsstridig forhold, f.eks. at et konsesjonspliktig tiltak blir iverksatt uten konsesjon, at konsesjonsvilkår ikke blir overholdt, at generelle krav i loven (bl.a. utk. § 11) ikke blir etterlevd, eller at et meldepliktig tiltak blir startet uten at det er gitt melding.

Første punktum bestemmer at enhver som har rettslig interesse i det, kan kreve retting av et rettsstridig forhold. Vedkommende kan gjøre dette gjeldende ved en begjæring til vassdrags­myndigheten eller ved saksanlegg for domstolene (i første omgang normalt ved å ta ut forliksklage for forliksrådet). Adgangen til å kreve retting er begrenset til dem som har rettslig interesse i det. Dette omfatter for det første grunneiere og rettighetshavere som blir berørt av det rettsstridige forhold. Også representanter for allmenne interesser som blir berørt kan ha slik rettslig interesse, f.eks. en fiskeforening, naturvernlag, friluftsorganisasjon m.v. Forutsetningen er at det rettsstridige forhold virker inn på interesser som faller inn under foreningens formål og virksomhet. Retting kan også kreves av den som aktivt utnytter allmennhetens rett på en måte som blir hindret eller hemmet av det rettsstridige forhold. Om kravet til rettslig interesse vises ellers til den alminnelige prosess- og forvaltningsrettslige litteratur.

Første ledd annet punktum gir vassdrags­myndigheten rett og plikt til å pålegge retting av rettsstridige forhold, hvis den ikke finner at det kan gis konsesjon etter utk. § 8 eller foretas en endring i eksisterende konsesjon med hjemmel i utk. § 27 som gjør forholdet lovlig. Bestemmelsen pålegger ikke vassdrags­myndigheten en selvstendig undersøkelsesplikt for å klarlegge de faktiske forhold, jfr. uttrykket konstaterer. Konstateringen kan bygge på vassdrags­myndighetens egen kontroll etter kap. XII, meddelte resultater fra tiltakshaverens internkontroll etter utk. § 59, eller en begjæring fra noen med rettslig interesse i retting, eventuelt en henvendelse fra andre myndigheter. Et pålegg om retting er et enkeltvedtak som tiltakshaveren skal få forhåndsvarsel om etter reglene i fvl. § 16. Dersom det er på det rene at tiltakshaveren vil besørge retting – noe som f.eks. kan være tilfelle når forholdet er oppdaget ved internkontroll – eller det fremstår som en enkeltstående hending, er det normalt ingen grunn til å gi noe pålegg. Det skal heller ikke gis pålegg om retting hvis feilen består i unnlatt melding for et meldepliktig tiltak, men vassdrags­myndigheten ikke ser grunn til å kreve konsesjonsbehandling.

Når vassdrags­myndigheten vurderer om det skal gis konsesjon eller foretas omgjøring istedenfor å pålegge retting, må vurderingen som utgangspunkt skje uten å ta hensyn til de merkostnader det vil medføre at igangsatt tiltak må stoppes eller rettes. For å fremme respekten for lovens regelverk bør det ved vurderingen heller tale til tiltakshaverens ugunst at vedkommende har gått i gang uten å sikre det nødvendige rettsgrunnlag. I denne sammenheng bør det legges vekt på tiltakshaverens subjektive forhold og profesjonelle bakgrunn, slik at man unngår å ramme tilfeldige og unnskyldelige overtredelser som kan møtes bedre gjennom god informasjon fra vassdrags­myndigheten.

Retting kan pålegges så lenge det ulovlige forhold består. Det vil ikke gjelde noen absolutt tidsfrist som 20-årsfristen etter V § 114 nr. 8. Men når forholdene har etablert seg, vil det være et moment i den skjønnsmessige vurdering av om det kan gis konsesjon eller foretas omgjøring i stedet for å pålegge retting.

Etter første ledd tredje punktum kan vassdrags­myndigheten pålegge stans i pågående virksomhet inntil rettingsspørsmålet er avgjort. Dette vil være mest aktuelt ved graverende overtredelser og der fortsatt rettsstridig virksomhet vil føre til økte skadevirkninger. Regelen innebærer også at tiltakshaveren kan fortsette på egen risiko inntil rettingsspørsmålet er avgjort, om ikke annet blir bestemt. Domstolene kan i tilfelle pålegge stans etter reglene om midlertidig forføyning i lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse kap. 15.

Når vassdrags­myndigheten har gitt pålegg om retting, er utgangspunktet at dette skal iverksettes straks – uavhengig av klagefrist og eventuell klage – om ikke annet blir bestemt i medhold av fvl. § 42.

Hvis det er reist sak om retting for domstolene og vassdrags­myndigheten treffer vedtak om konsesjon eller omgjøring som gjør det rettsstridige forhold rettmessig, bortfaller grunnlaget for rettssaken. Den skal da heves. Normalt bør saksøkeren i slike tilfelle bli tilkjent sakskostnader av saksøkte med hjemmel i tvml. § 175 annet ledd. Saken kan imidlertid fortsette hvis saksøkeren nå vil gjøre gjeldende at vassdrags­myndighetens vedtak er ugyldig, eller at et pålegg om retting ikke går langt nok til å sikre at tiltaket blir rettmessig.

Et rettingspålegg som er gitt til en tiltakshaver, vil uten videre være bindende også for senere tiltakshavere som har ervervet retten til anlegget eller tiltaket, jfr. etter gjeldende lov § 114 nr. 7.

Annet ledd gjelder pålegg om retting av forhold som ikke er rettsstridige, og tar sikte på situasjoner hvor vassdrags­myndigheten blir kjent med forhold som kan skape fare eller ulempe for mennesker, miljø eller eiendom uten at det er tale om noe ulovlig. Bestemmelsen er tatt inn av pedagogiske årsaker. Den gir ingen selvstendig hjemmel, men viser til utk. §§ 27 og 45.

Tredje ledd inneholder en bevisbyrderegel, jfr. utk. § 53. Den kan få betydning ved pålegg om tilbakeføring når det oppstår tvil om hvordan tilstanden i vassdraget var før det rettsstridige forhold oppsto.

§ 65 (tvangsmulkt)

For å sikre at vedtak i medhold av denne lov blir gjennomført, kan vassdrags­myndigheten pålegge den ansvarlige tvangsmulkt til staten.

Tvangsmulkt kan fastsettes når overtredelse av loven eller vedtak i medhold av loven er oppdaget. Tvangsmulkten begynner å løpe dersom den ansvarlige oversitter den frist for retting av forholdet som vassdrags­myndigheten har fastsatt. Tvangsmulkt kan også fastsettes på forhånd, og løper da fra eventuell overtredelse tar til. Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forhold varer, eller at den forfaller for hver overtredelse. Vassdrags­myndigheten kan frafalle påløpt tvangsmulkt.

Merknader til § 65

Paragrafen avløser V § 55 nr. 3 femte til syvende punktum, § 56 nr. 4 femte til syvende punktum og § 107 nr. 2 første punktum.

Bestemmelsen gir regler om forvaltningsrettslig tvangsmulkt som et middel til å gjennomføre de krav som er satt i loven eller i medhold av den. Lignende regler om tvangsmulkt finnes bl.a. i vregl. § 12 nr. 21 annet ledd, forurl. § 73, energil. § 7-3, arbeidsmiljøl. § 78 og i pbl. § 116 a slik den er foreslått i Ot.prp. nr. 39 (1993-94).

Første ledd gir hjemmel for å bruke tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av offentligrettslige vedtak (forskrifter og enkeltvedtak). Bestemmelsen kan ikke brukes til å få gjennomført tiltak som bygger på privatrettslige regler i loven. Det presiseres at tvangsmulkt bare kan brukes som et gjennomføringsmiddel. Dette har særlig betydning i den forstand at det ikke kan påløpe tvangsmulkt uten at det fysisk har vært mulig for vedkommende å etterleve det aktuelle pålegg. Bestemmelsen gir bare hjemmel for tvangsmulkt ved manglende oppfyllelse av vedtak gitt i medhold av vannressursloven. Overtredelse av vedtak i medhold av annen lovgivning kan ikke gi grunnlag for tvangsmulkt etter utk. § 65.

Tvangsmulkt kan pålegges den ansvarlige. Normalt vil dette være tiltakshaveren eller den som har konsesjon.

Påløpt tvangsmulkt tilfaller staten. I annet ledd femte punktum foreslås en adgang for vassdrags­myndigheten til å frafalle påløpt tvangsmulkt, men en avgjørelse om dette skal ikke regnes som enkeltvedtak.

Det er opp til vassdrags­myndigheten å vurdere om tvangsmulkt bør fastsettes. Annet ledd gir valget mellom å gjøre det på forhånd – og da normalt i selve konsesjonen – eller når et rettsstridig forhold er oppdaget. I siste fall begynner tvangsmulkten å løpe først når den fastsatte frist for retting er overskredet uten at retting er skjedd. Vassdrags­myndigheten kan også velge mellom å fastsette tvangsmulkt pr. dag eller annen tidsenhet som overtredelsen varer, eller pr. inntrådt overtredelse når det ikke er tale om en kontinuerlig overtredelse.

Påløpt tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 (d). I samband med inndrivingen kan namsmyndighetene også prøve om vilkårene for tvangsmulkt er til stede.

§ 66 (umiddelbar iverksetting ved vassdrags­myndigheten)

Har vassdrags­myndigheten gitt pålegg om tiltak etter denne lov som den ansvarlige ikke etterkommer, kan vassdrags­myndigheten sørge for iverksetting av tiltaket.

Vassdrags­myndigheten kan iverksette tiltakene uten forutgående pålegg dersom det er nødvendig for å avverge en overhengende fare, eller dersom det etter omstendighetene vil være urimelig byrdefullt å finne frem til den ansvarlige.

Utgiftene til iverksettingen kan kreves dekket av den ansvarlige. De er tvangsgrunnlag for utlegg.

Merknader til § 66

Paragrafen avløser V § 107 nr. 2 annet til fjerde punktum og § 120 nr. 1 annet punktum, nr. 3 annet punktum og nr. 4.

Utgangspunktet er at de krav som er stilt i konsesjon, pålegg, forskrift eller loven selv, skal iverksettes av tiltakshaveren eller annen ansvarlig. Bare hvis dette ikke skjer, vil det være aktuelt at vassdrags­myndigheten skal kunne foreta eller besørge iverksettingen. Det kan likevel forekomme situasjoner hvor vassdrags­myndigheten bør ha adgang til å gripe inn direkte, jfr. utk. § 45 første ledd annet punktum og annet ledd.

Etter første ledd kan vassdrags­myndigheten selv foreta iverksetting. Forutsetningen etter første ledd er at det er gitt et individuelt pålegg til den ansvarlige. Etter første ledd kan ikke vassdrags­myndigheten sørge for iverksetting på grunnlag av en generell bestemmelse i lov eller forskrift. Iverksettingsmåten er opp til vassdrags­myndigheten selv. Vassdrags­myndigheten kan foreta iverksettingen ved å engasjere andre til arbeidet. Om bruk av den ansvarliges eller andres eiendom er det gitt regler i utk. § 67.

God forvaltningsskikk tilsier at vassdrags­myndigheten varsler den ansvarlige om at vassdrags­myndigheten kan foreta umiddelbar iverksetting på vedkommendes kostnad. Varslet kan gis sammen med pålegget, eller senere.

Iverksetting etter utk. § 66 kan bare skje for plikter med hjemmel i vannressursloven. Dreier det seg om plikter pålagt etter vassdrags­reguleringsloven, må gjennomføring skje etter reglene i vregl., som gir hjemmel for tvangsmulkt, men ikke umiddelbar iverksetting. Blir pålegg overfor et reguleringsanlegg gitt med hjemmel i vannressursloven (f.eks. i henhold til kap. VII jfr. § 64), kan derimot iverksetting skje etter lovutkastets regler, inkludert § 66.

Etter annet ledd kan vassdrags­myndigheten i visse tilfelle foreta en umiddelbar iverksetting uten å gi den ansvarlige selv en mulighet til å foreta det nødvendige først. Dette gjelder hvis man må gripe inn med en gang for å avverge en overhengende fare, eller dersom det etter omstendighetene vil være urimelig byrdefullt å finne frem til den ansvarlige. Dette kan særlig være tilfellet ved nedlagte anlegg eller uklare eierforhold.

Tredje ledd bestemmer at vassdrags­myndigheten kan kreve regress for iverksettingsutgiftene hos den ansvarlige. Utgiftene er selvstendig tvangsgrunnlag for utlegg, og som oftest kan det aktuelle vassdrags­anlegg tjene som dekningsobjekt. Bl.a. av den grunn foreslår vi (til forskjell fra forurl. § 76 første ledd annet punktum) ikke at vassdrags­myndigheten skal kunne kreve regress hos andre som er interessert i at tiltakene blir gjennomført, f.eks. dem som ellers står i fare for å lide skade.

§ 67 (bruk av andres eiendom ved iverksetting)

Er det nødvendig for iverksetting etter §§ 45, 64 eller 66, kan vassdrags­myndigheten gjøre bruk av den ansvarliges eller andres eiendom. Vassdrags­myndigheten kan om nødvendig gi den ansvarlige adgang til å gjøre bruk av andres eiendom.

Blir det etter første ledd gjort bruk av andres eiendom, skal vedkommende ha erstatning av den ansvarlige for tap som skyldes skade og ulempe. Vassdrags­myndigheten innestår for beløpet.

Merknader til § 67

Paragrafen er ny.

Bestemmelsen gir adgang til å gjøre bruk av andres eiendom i samband med iverksetting av tiltak etter utk. §§ 45, 64 og 66. Det er her tale om å gjøre bruk av andres eiendom uten særskilt vedtak om ekspropriasjon eller ekspropriasjonsskjønn.

Bestemmelsen tar ikke sikte på den rådighet over fremmed eiendom som kan være nødvendig for å utføre et vassdrags­tiltak som har konsesjon eller er lovlig uten konsesjon. Om dette vises til flertallets utkast til § 25 første ledd og til regler om ekspropriasjon.

Bestemmelsen tar først og fremst sikte på å gi vassdrags­myndigheten adgang til å bruke den ansvarliges eiendom. Men – på samme måte som etter forurl. § 75 – kan omstendighetene tilsi at det er nødvendig også å bruke andres eiendom. Vassdrags­myndigheten kan også gi den ansvarlige adgang til å gjøre det.

Med eiendom siktes det først og fremst til fast eiendom, som er det mest praktiske. Men bestemmelsen utelukker ikke at det også gjøres bruk av løsøre, f.eks. nødvendig redskap til det arbeid som skal iverksettes.

Det er bare tale om en bruksrett, ikke om erverv til eie. Men for løsøre kan det tenkes at gjenstanden er verdiløs (oppbrukt) etter bruken.

Annet ledd gir regler om erstatning for bruk av andres eiendom i henhold til første ledd. Erstatningen skal holde vedkommende skadesløs ved å dekke tap som skyldes skade og ulempe. Dette vil også omfatte inntektstap, f.eks. når et jordstykke som ellers ville ha gitt avkastning blir beslaglagt for iverksettingsarbeidene. Gjelder det løsøre som blir ubrukelig, må utgiftene til nyanskaffelse erstattes. Noe vederlag for bruken utover dette foreslås ikke, i motsetning til forurl. § 75. Ansvarlig for erstatningen blir den som gjør bruk av den annens eiendom, men vassdrags­myndigheten innestår alltid for beløpet i henhold til annet punktum. Vedkommende kan derfor kreve erstatning direkte av vassdrags­myndigheten istedenfor av den ansvarlige selv, og det blir da opp til vassdrags­myndigheten å kreve regress hos den ansvarlige.

33.14 Straff

§ 68 (straffansvar)

Med bøter eller fengsel inntil tre måneder straffes den som forsettlig eller uaktsomt

1. iverksetter et konsesjonspliktig vassdrags­tiltak uten hjemmel i konsesjon eller plan;

2. iverksetter et meldepliktig vassdrags­tiltak uten å følge reglene om meldeplikt;

3. overskrider en konsesjon eller overtrer konsesjonsvilkår eller pålegg fastsatt med hjemmel i denne lov;

4. overtrer bestemmelsene i § 5 annet ledd tredje punktum, § 10 første ledd (jfr. § 50), § 11, § 14 annet ledd, § 33 første ledd, § 42 første ledd, § 43 første ledd første punktum, § 51 eller § 59;

5. overtrer en bestemmelse i forskrift etter § 41 som forskriften setter straff for.

Er det voldt fare for betydelig skade på mennesker, miljø eller eiendom, kan overtredelser etter første ledd straffes med fengsel inntil to år, om ikke strengere straffebud får anvendelse. Det samme gjelder hvor overtredelsen har voldt skade på verneverdier i et vernet vassdrag.

Medvirkning straffes på samme måte.

Merknader til § 68

Paragrafen avløser V §§ 154-156. Vi viser til kap. 28.6 foran.

Første ledd fastsetter hvilke overtredelser som er straffbare etter bestemmelsen og oppstiller en ordinær strafferamme på bøter eller fengsel inntil tre måneder. Overtredelse av første ledd regnes dermed som forseelse, jfr. strl. § 2. Annet ledd medfører en skjerpet strafferamme dersom overtredelsen har voldt fare for alvorlige skadevirkninger.

Etter første ledd bokstav a straffes den som uten hjemmel i konsesjon eller plan iverksetter et konsesjonspliktig vassdrags­tiltak eller grunnvannstiltak. Hva som er konsesjonspliktig, avgjøres av reglene i utk. § 8, sammenholdt med §§ 7, 13-14, 16-20, 29, 32-35, 40, 46 og 50. Konsesjonsplikten følger vanligvis direkte av lovens regler, men inntrer i noen tilfelle først etter bestemmelse i forskrift eller i det enkelte tilfelle. Straffebestemmelsen i bokstav a blir her supplert av bokstav b når det gjelder meldepliktige tiltak. Bokstav a medfører straff selv om tiltaket har de nødvendige tillatelser etter annen lovgivning, så lenge det mangler konsesjon etter vannressursloven. En plan som etter flertallets forslag er likestilt med konsesjon (jfr. utk. § 20 fjerde ledd og §§ 32-34) har naturligvis også virkning i forhold til bokstav a.

Blir et kraftutbyggingstiltak iverksatt uten konsesjon, gjelder ikke straffebestemmelsen her dersom det er tale om et reguleringsanlegg som er konsesjonspliktig etter vassdrags­reguleringsloven, jfr. utk. § 17 første ledd. Andre kraftutbyggingsprosjekter, derunder mindre reguleringsanlegg og elvekraftverk over 40 GWh, vil falle inn under straffebestemmelsen i bokstav a hvis de iverksettes uten konsesjon.

Som nevnt i merknadene til utk. § 8 inntrer konsesjonsplikten allerede når de fysiske arbeidene med et vassdrags­tiltak blir påbegynt. På denne bakgrunn anser vi det ikke nødvendig å gjøre forsøk på overtredelse straffbar, jfr. strl. § 49 annet ledd.

Bokstav b setter straff for å iverksette et meldepliktig vassdrags­tiltak uten å følge reglene om meldeplikt. Denne straffebestemmelsen omfatter overtredelse av utk. §§ 8 tredje ledd, 31, 32, 35 og 40. Bestemmelsen vil ramme både den som iverksetter et tiltak uten å gi melding og den som iverksetter tiltaket etter melding, men uten å avvente den foreskrevne frist. I forhold til utk. § 8 tredje ledd, som oppstiller en plikt til å gi melding i etterhånd, vil straffansvar inntre først på det tidspunkt melding skulle ha vært gitt.

Bokstav c setter straff for å overskride eller la være å etterleve konsesjonsvilkår eller pålegg fastsatt med hjemmel i loven. Bestemmelsen gjelder også for vilkår fastsatt ved omgjøring av et konsesjonsvedtak. Med pålegg siktes det særlig til pålegg i samband med strakstiltak etter utk. § 8 tredje ledd, om vedlikeholdstiltak etter § 42 annet ledd, og om retting etter § 64. Et vedtak om tvangsmulkt etter utk. § 65 er ikke straffesanksjonert.

Bokstav d regner opp en del pliktregler som skal være straffesanksjonert. Dette gjelder utk. § 5 annet ledd annet punktum (det alminnelige sikkerhetskrav), § 10 første ledd (minstevannføring, uansett om den krenkes ved uttak etc. fra vassdraget eller fra grunnvannet, jfr. utk. § 50), § 11 (bevaring av kantvegetasjon), § 14 annet ledd (gjensidig hensynstaken for allemannsrett, sml den tilsvarende straffebestemmelse i friluftsl. § 39 jfr. § 11), § 33 første ledd (naturvennlig forbygging), § 42 (vedlikeholdsplikt), § 43 første ledd første punktum (utarbeiding av beredskapsplan), § 51 (grunnvannsboring) og § 59 (internkontroll).

For endel pliktregler i lovutkastet har utvalget unnlatt å foreslå straffesanksjoner, idet vi mener at andre virkemidler (særlig tvangsmulkt og direkte gjennomføring) er tilstrekkelige og mer hensiktsmessige til å fremme etterlevelse. Vi foreslår i denne sammenheng at noen av de mest generelt formede lovbestemmelsene i utkastet ikke blir straffesanksjonert. Det gjelder bl.a. forvalteransvaret etter utk. § 5 første ledd og annet ledd første og annet punktum og tilretteleggingsplikten for fellestiltak etter utk. § 36. Vi foreslår videre at utpreget privatrettslige regler (som §§ 12-13 og 37) og forvaltningsprosessuelle regler ikke blir belagt med straff.

Etter bokstav e straffes overtredelse av forskrifter om sikkerhetskrav etter utk. § 41 i den utstrekning forskriften selv bestemmer det. For andre forskrifter (f.eks. etter utk. § 44 om faglige kvalifikasjoner, § 51 om utførelse av grunnvannsboring, § 55 om forsikringsplikt og § 59 om internkontroll) blir det bare tale om straff etter den alminnelige bestemmelse om bøtestraff i strl. § 339 nr. 2 hvis forskriften har bestemt det.

Ved noen overtredelser kan andre straffebud i den alminnelige straffelov komme inn i bildet, f.eks. strl. § 396 (jfr. utk. § 12), § 394 (jfr. utk. § 30 annet ledd) og eventuelt § 166 ved avgivelse av bevisst uriktige opplysninger til vassdrags­myndigheten.

Annet ledd setter en strengere øvre strafferamme på fengsel i to år dersom en overtredelse av første ledd (likegyldig hvilken) har voldt fare for betydelig skade på mennesker, miljø eller eiendom. Hvis det er voldt slik skade, vil bestemmelsen få anvendelse uten videre. Den gjelder imidlertid bare når ikke andre og strengere straffebestemmelser får anvendelse på forholdet, særlig strl. §§ 148-151 om oversvømmelse, § 151 b om ødeleggelse av energiforsyningsanlegg og undertiden § 152 b tredje ledd nr. 1 om minsking av en bestand av truete, fredete levende organismer. Den skjerpede straffebestemmelsen gjelder også når overtredelsen har voldt skade på verneverdier i et vernet vassdrag. Etter dette alternativ er det ikke nok at det er voldt fare for slik skade. Er vassdraget vernet etter naturvernloven, vil strl. § 152 b tredje ledd nr. 2 få anvendelse i stedet. ­Utvalget forutsetter at det blir vurdert om straffebestemmelsen i vregl. § 24 bør endres i tråd med dette.

Både etter første og annet ledd kan bøtestraff anvendes alene eller i kombinasjon med fengselsstraff. I tillegg til straff kan det idømmes inndragning etter de alminnelige regler i strl. §§ 34 flg. Om foretaksstraff gjelder de vanlige regler i strl. §§ 48a – 48b.

Skyldkravet for personlig straffansvar er forsett eller uaktsomhet. Faktisk villfarelse kan lett forekomme på den måte at lovovertrederen ikke var klar over tiltakets virkninger. Straff kan i slike tilfelle bare ilegges hvis villfarelsen var uaktsom. Her må man legge vekt på bl.a. om man står overfor en profesjonell tiltakshaver og hvilket kunnskapsnivå det er rimelig å forvente av tiltakshaveren i lys av lovens formål. En rettsvillfarelse vil etter fast rettspraksis sjelden bli ansett som unnskyldelig, men særlig hvor det gjelder en mindre alvorlig overtredelse av en pliktregel som i seg selv er lite presis, kan det – især den første tiden etter lovens ikrafttreden – være aktuelt å domfelle uten utmåling av straff, jfr. strl. § 52 nr. 1.

Påtalen er offentlig, jfr. strl. § 77, og er derfor ikke avhengig av begjæring fra noen fornærmet. Som fornærmet må man regne den som innehar eller representerer en interesse som er vesentlig krenket ved overtredelsen. Og organisasjoner som ville ha rettslig interesse i forhold til andre av bestemmelsene i lovutkastet, kan derfor bli å betrakte som fornærmet.

Tredje ledd fastslår at medvirkning straffes på samme måte som en selvstendig overtredelse.

33.15 Administrative bestemmelser

§ 69 (vassdrags­myndigheten)

Kongen fastsetter hvem som er vassdrags­myndighet og hvilken vassdrags­myndighet som kan treffe vedtak etter loven, og herunder legge oppgaver etter loven til kommuner. Departementet kan også legge oppgaver etter loven til andre enn vassdrags­myndigheten, herunder til private rettssubjekter.

Fylkesmannen er klageinstans over vedtak truffet av kommunen.

Kongen kan gi enhver med myndighet etter loven instruks om hvordan myndigheten skal utøves og om delegasjon av den.

Merknader til § 69

Første ledd første punktum legger det til Kongen å fastsette generelt hvilke organer som er vassdrags­myndighet og avgjøre hvilken vassdrags­myndighet som kan treffe vedtak etter loven. Myndigheten kan også legges til kommuner. Hvilket kommunalt organ som skal behandle saken, bestemmes av kommunestyret etter reglene i kommuneloven 25. september 1992 nr. 107. Kongens kompetanse etter første punktum er ikke til hinder for at en vassdrags­myndighet delegerer sine oppgaver til andre vassdrags­myndigheter. Delegasjon til fylkesmennene bør skje i forståelse med Administrasjonsdepartementet, og delegasjon til kommunene i forståelse med Kommunaldepartementet.

Første ledd annet punktum åpner for at oppgaver etter loven – herunder myndighetsutøving – kan delegeres til andre enn vassdrags­myndigheten, herunder til private rettssubjekter. F.eks. kan tilsynsoppgaver delegeres til Det norske veritas. Delegasjon etter annet punktum kan bare foretas av Kongen eller departementet, om ikke disse har delegert sin delegasjonskompetanse.

Annet ledd fastslår at fylkesmannen er klageinstans over enkeltvedtak som kommunen har truffet, både når kommunen utøver sin myndighet direkte på grunnlag av loven (som etter § 11 annet ledd første punktum), og når det skjer i henhold til delegasjon fra et statlig organ.

Tredje ledd fastslår Kongens instruksjonsmyndighet også overfor uavhengige underordnete organer, som kommuner og private rettssubjekter, når de utøver myndighet etter loven.

§ 70 (gjennomføringsbestemmelser)

Departementet kan gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av loven, herunder om

1. innholdet av søknader og meldinger og om forvaltningens behandling av dem;

2. samarbeid mellom vassdrags­myndigheten og andre offentlige myndigheter.

Merknader til § 70

Paragrafen gir adgang til å gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av loven. I bokstav a og b er noen aktuelle forskriftstyper konkretisert.

Etter bokstav a kan det gis forskrifter om hva søknader og meldinger skal inneholde og hvordan de skal behandles av vassdrags­myndigheten, bl.a. om hvem som skal høres. Etter bokstav b kan det gis bestemmelser om samarbeid mellom vassdrags­myndigheten og andre offentlige myndigheter, bl.a. for å sikre en koordinert behandling av søknader om tillatelse etter flere forskjellige lover for samme prosjekt.

Det kan også fastsettes andre former for utfyllende forskrifter, f.eks. om saksbehandlingen i saker om omgjøring eller pålegg.

Paragrafen gir ikke adgang til å fravike bestemmelser som er fastsatt i annen lov eller forskrift, f.eks. forvaltningslovens regler.

33.16 Avsluttende bestemmelser

§ 71 (forholdet til eldre tiltak)

Loven gjelder også vassdrags­tiltak som ble påbegynt før loven trer i kraft (eldre vassdrags­tiltak).

En konsesjon etter lov 15. mars 1940 nr. 3 om vassdragene §§ 104 og 105 eller godkjenning etter § 144 gjelder som en konsesjon etter loven her, unntatt i forhold til § 25 første ledd.

Eldre vassdrags­tiltak som ikke trengte tillatelse etter tidligere vassdrags­lovgivning, kan fortsette uten konsesjon etter § 8. Vassdrags­myndigheten kan likevel i forskrift eller enkeltvedtak bestemme at et eldre vassdrags­tiltak uten konsesjon er ulovlig etter en fastsatt frist, eller at det må søkes om konsesjon for tiltaket.

For eldre vassdrags­tiltak gjelder § 10 i den utstrekning tiltaket ikke har gjort bruk av den alminnelige lavvannføring før lovens ikrafttreden. Ved konsesjonsbehandling av eldre vassdrags­tiltak etter tredje ledd annet punktum gjelder § 10 fullt ut. Har et eldre vassdrags­tiltak konsesjon etter vassdrags­loven, kan det ved omgjøring etter § 27 settes krav i samsvar med § 10 annet ledd. For eldre vassdrags­tiltak som faller inn under vassdrags­reguleringsloven gjelder § 10 ikke.

Hvis andre enn staten ved lovens ikrafttreden utøver en rådighet over grunnvann som faller inn under statens rett etter § 49 annet ledd, kan de bevare sin rett til å utøve en slik rådighet dersom de gir melding til vassdrags­myndigheten senest fem år etter at loven trådte i kraft.

Et mindretall (Berg, Samuelsen, Simonsen, Ødegaard, Aalstad og Aasen) foreslår at femte ledd utgår.

Et annet mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen og Terjesen) foreslår at det i tredje ledd annet punktum settes andre vassdrags­tiltak enn kraftutbygging istedenfor et eldre vassdrags­tiltak.

Et tredje mindretall (Simonsen, Ødegaard, Aalstad og Aasen) foreslår i annet ledd at ordene unntatt i forhold til § 25 første ledd sløyfes.

Merknader til § 71

Paragrafen gir regler for lovens anvendelse på vassdrags­tiltak som var påbegynt før loven trådte i kraft (eldre vassdrags­tiltak).

Hovedregelen er etter første ledd at alle lovens bestemmelser gjelder også for eldre vassdrags­tiltak. Fra denne hovedregelen oppstiller annet til fjerde ledd forskjellige unntak. Utvalgets flertall foreslår i tillegg en regel i femte ledd for eldre grunnvannstiltak.

Det som er foretatt før lovens ikrafttreden, må bedømmes etter den lovgivning som da gjaldt, f.eks. hvis det er tale om å kreve retting eller ilegge erstatning eller straff. Derimot er det ikke noe i veien for at det i nye konsesjonsvilkår – eventuelt fastsatt med hjemmel i omgjøringsadgangen etter utk. § 27 – kan pålegges tiltak for å rette opp skadevirkningene av noe som er foretatt før loven trådte i kraft. Dette kan også omfatte tilbakeføring og restaurering, jfr. utk. § 24 første ledd bokstav d.

Etter annet ledd vil en konsesjon som er gitt etter vassdrags­loven §§ 104-105 bli å betrakte som en konsesjon gitt etter den nye loven. Dette innebærer at tiltakshavere med konsesjon ikke trenger å søke om ny konsesjon. På den annen side kommer en eldre konsesjon inn under de samme regler som gjelder for nye konsesjoner, særlig reglene om omgjøring. En eldre konsesjon kan imidlertid ikke få ekspropriasjonsvirkning etter flertallets forslag til utk. § 25 første ledd. En godkjenning i henhold til V § 144 jfr. damtilsynsforskriftene bør også betraktes som en konsesjon så langt den rekker.

Tredje ledd gjelder vassdrags­tiltak som var igangsatt før loven trådte i kraft, og som ikke trengte tillatelse etter vassdrags­loven av 1940. Tredje ledd første punktum bestemmer at de kan fortsette inntil videre uten å søke konsesjon. Men i annet punktum foreslår flertallet at vassdrags­myndigheten skal gis adgang til å kreve konsesjonsbehandling, enten ved å pålegge tiltakshaveren å sende inn en konsesjonssøknad, eller ved å fastsette at vassdrags­tiltaket er ulovlig dersom det ikke er sendt inn konsesjonssøknad innen fristen. I begge tilfelle kan krav om konsesjonsbehandling stilles ved forskrift eller enkeltvedtak. Ved selve konsesjonsbehandlingen har vassdrags­myndigheten adgang til å nekte konsesjon slik at tiltaket må stanses, men at det er tale om etablert virksomhet kan etter omstendighetene være et moment av betydning. I praksis vil derfor en slik konsesjonsbehandling vanligvis resultere i at det gis konsesjon med fastsetting av vilkår. Utvalgets medlem Traagstad vil her understreke at vilkår om vannslipping bare bør fastsettes hvor spesielle hensyn tilsier et slikt pålegg. Skulle konsesjon bli avslått, må et eventuelt spørsmål om nedlegging av vassdrags­anlegg avgjøres etter reglene i utk. kap. VIII. Mindretallet (Berg, Høisveen, Samuelsen og Terjesen) mener at innkallingsadgangen etter utk. § 71 tredje ledd bør begrenses til andre vassdrags­tiltak enn kraftutbygging. Det vises til begrunnelsen i kap. 29.2.2.

Fjerde ledd bestemmer i hvilken utstrekning utk. § 10 om minstevannføring skal gjelde for eldre vassdrags­tiltak, jfr. merknadene til § 10 foran. Etter første punktum kan tiltakshaveren fortsette inntil videre å ta ut vann eller på annen måte påvirke den alminnelige lavvannføring, men bare i det omfang vedkommende har gjort før. Tiltakshaveren vil altså ikke ha adgang til å belaste lavvannføringen ytterligere gjennom høyere vannuttak enn før lovens ikrafttreden. Dersom tiltaket innkalles til konsesjonsbehandling etter tredje ledd, følger det imidlertid av fjerde ledd annet punktum at utk. § 10 gjelder på vanlig måte. Innkalling til konsesjonsbehandling kan selvsagt bare skje dersom tiltaket ville ha vært konsesjonspliktig som nytt. Har tiltaket konsesjon etter eldre lovgivning, presiserer tredje punktum at det er adgang til å stille krav om minstevannføring etter utk. § 10 ved vedtak om omgjøring etter utk. § 27. Fjerde punktum gjør det klart at § 10 overhodet ikke vil gjelde for eldre tiltak som har konsesjon etter vassdrags­reguleringsloven, eller som ville ha trengt konsesjon etter vregl. om de var iverksatt etterat den trådte i kraft.

Femte ledd tar særlig sikte på industriell utnytting av grunnvann, og gir tiltakshaveren adgang til å bevare sin uttaksrett uten hinder av statens rett etter § 49 annet ledd ved å gi melding til vassdrags­myndigheten senest fem år etterat loven trer i kraft. Utvalgets mindretall, som går imot en rett for staten til grunnvannet, går inn for at femte ledd utgår som overflødig.

§ 72 (forholdet til vedtak truffet etter eldre lovgivning)

Forskrifter eller enkeltvedtak fastsatt med hjemmel i lovbestemmelser som oppheves etter §§ 73 og 74, står fortsatt ved lag inntil de blir endret eller opphevet i medhold av loven her.

Merknader til § 72

Paragrafen fastsetter at forvaltningsvedtak med hjemmel i eldre lovbestemmelser som oppheves ved den nye loven, blir stående ved lag. Eldre forskrifter og enkeltvedtak kan imidlertid bli endret eller opphevet i medhold av den nye loven eller alminnelige forvaltningsrettslige regler, jfr. for konsesjoner omgjøringsadgangen etter utk. § 27, jfr. § 71 første ledd. Det følger av utk. § 71 at de nye reglene om bl.a. tvangsmulkt, direkte gjennomføring og straff vil gjelde for fremtidige overtredelser av eldre konsesjoner.

Bestemmelsen tar særlig sikte på vedtak etter vassdrags­loven 15. mars 1940 nr. 3, men også vedtak etter vassdrags­loven av 1887 og vedtak med hjemmel i andre lovbestemmelser som blir opphevet helt eller delvis ved utk. § 74.

§ 73 (ikrafttreden)

Denne lov trer i kraft når Kongen bestemmer.

Fra samme tid oppheves lov 15. mars 1940 nr. 3 om vassdragene.

Merknader til § 73

Paragrafen gir Kongen hjemmel for å bestemme når loven trer i kraft. Utvalget antar at det ikke er behov for en hjemmel for delt ikraftsetting med det innhold bestemmelsene i lovutkastet har.

Når loven trer i kraft, oppheves lov 15. mars 1940 nr. 3 om vassdragene i sin helhet.

§ 74 (endringer i andre lover)

Når loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:

1. Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr. 10 endres slik:

§ 398 oppheves.

2. Lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. endres slik:

§ 2 fjerde ledd nr. 15 og 16 oppheves.

§ 4 fjerde ledd skal lyde:

Ved fastsettelse av øvrige betingelser får grunnreglene i § 2 post 2-8, 12-14 og 22-23 tilsvarende anvendelse.

§ 5 fjerde ledd nr. 3 skal lyde:

For øvrig får bestemmelsene i § 2 post 1-12, 14 og 22-23 tilsvarende anvendelse.

3. Lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdrags­reguleringer endres slik:

§ 1 skal lyde:

Denne lov gjelder for vassdrags­reguleringer. Med vassdrags­reguleringer forstås anlegg eller tiltak til regulering av et vassdrags vannføring, herunder også utvidelse eller forandring av eldre reguleringsanlegg. Likt med vassdrags­reguleringer regnes også anlegg eller arbeider til øking av vannføringen ved overføring av vann, og pumping av vann til et høyereliggende magasin.

For tiltak som behandles etter denne lov, gjelder også vannressursloven så langt det ikke er fastsatt særskilte regler i loven her.

§ 2 skal lyde:

Det kreves tillatelse av Kongen (konsesjon) etter denne lov til: vassdrags­reguleringer for produksjon av elektrisk energi som øker vannkraften

1. med minst 500 naturhestekrefter i et enkelt eller flere vannfall som kan utnyttes under ett, eller

2. med minst 3000 naturhestekrefter i hele vassdraget.

Vil en vassdrags­regulering øke vannkraften i vassdraget med minst 20 000 naturhestekrefter, eller står betydelige interesser mot hverandre, bør tillatelse ikke gis før saken har vært fore­lagt for Stortinget.

Økingen av vannkraften etter første og annet ledd beregnes på grunnlag av den øking av vassdragets lavvannføring som reguleringen antas å medføre ut over den vannføring som har vært påregnelig i 350 dager i året. Ved beregningen legges det til grunn at magasinet utnyttes slik at vannføringen i lavvannsperioden blir så jevn som mulig.

§§ 3 nr. 2, 4 og 7 oppheves.

I § 11 nr. 1 tredje ledd første punktum, § 12 nr. 15 første ledd første punktum, § 13 første ledd skal § 3 erstattes med § 2 tredje ledd.

§ 12 nr. 18, 19 og 23 oppheves.

I § 14 nr. 4 skal post 17 erstattes med post 21.

§ 16 nr. 1 annet ledd, nr. 3 første ledd, nr. 5 og nr. 7 oppheves.

Et mindretall (Simonsen, Ødegaard og Aalstad) foreslår at nr. 3 første ledd blir opprettholdt. Et annet mindretall (Simonsen, Traagstad, Ødegaard og Aalstad) foreslår at nr. 5 blir opprettholdt.

I § 16 nr. 4 første punktum skal ordene når tillegget etter post 3, første ledd, regnes med, utgå og § 3 erstattes med § 2 tredje ledd.

I § 19 nr. 1 første ledd tredje punktum skal ordene første ledd, utgå. I femte punktum skal postene 2, 3, 5 og 7 erstattes med nr. 2 og 3.

I § 19 nr. 3 tilføyes som nytt tredje punktum:

Oreigningsloven § 21 gjelder tilsvarende for skjønn etter denne paragraf.

§ 19 nr. 4 oppheves.

§ 22 skal lyde:

For vassdrags­reguleringer som utføres for statens regning gjelder ikke bestemmelsene i §§ 9, 10 nr. 1-2 og 4-7, 12 nr. 21 tredje og fjerde ledd, 14 nr. 3 og 4, 20 a og 23.

§ 26 nr. 3 og nytt nr. 4 skal lyde:

3. På reguleringsanlegg som er utført med konsesjon etter tidligere lovgivning gjelder loven på vanlig måte, slik at konsesjonen regnes likt med en konsesjon etter loven her.

4. Reguleringsanlegg som er utført uten konsesjon etter tidligere lovgivning, kan fortsette uten konsesjon etter loven her. Departementet kan likevel bestemme i forskrift eller enkeltvedtak at en slik regulering er ulovlig etter en fastsatt frist, dersom den ikke har konsesjon etter loven her. § 12 nr. 21 annet ledd og § 21 gjelder tilsvarende.

Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen, Traagstad og Aasen) foreslår at nr. 4 annet og tredje punktum utgår.

4. I lov 12. juni 1931 nr. 1 i henhold til konvensjonen mellem Norge og Sverige om visse spørsmål vedrørende vassdrags­retten av 11. mai 1929 gjøres følgende endringer:

§ 3 annet ledd oppheves.

§ 8 nr. 1-4 oppheves.

5. Lov 14. juni 1935 nr. 1 i henhold til konvensjonen mellom Norge og Finland om fløtning i Pasvik av 14. februar 1925 oppheves.

6. Lov 29. mai 1953 nr. 3 om hittegods endres slik:

§ 1 annet ledd skal lyde:

Funne bufe og andre husdyr, berga fiskereiskap og båtreinad, vrakgods og annan bortkomen lausøyre som det er gjeve føresegner om i serskild lov, skal ikkje reknast for hittegods utan det går fram av serføresegnene.

§ 1 tredje ledd tredje punktum skal lyde:

Kjem godset inn under lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminne, gjeld føresegnene der.

7. Lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet endres slik:

§ 5 annet punktum skal lyde:

Det samme gjelder for ferdsel på privat veg med hest eller kjøretøy, og for ferdsel med motorfartøy i kanaler og vassdrag som er tilrettelagt for dette formål.

§ 8 skal lyde:

Enhver har rett til å bade i sjøen eller i vassdrag fra strand i utmark eller fra båt, når det skjer i rimelig avstand fra bebodd hus (hytte) og uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre.

8. Lov 27. juni 1958 nr. 1 om rett for den norske stat til å foreta ekspropriasjon for gjennomføring av overenskomst av 18. desember 1957 mellom Norge og Sovjet-Samveldet om utnytting av vannkraften i Pasvikelven oppheves.

9. Lov 23. oktober 1959 om oreigning av fast eigedom endres slik:

I § 2 skal følgende nummer lyde:

29. Velte- og opplagsplass for skogsvyrke, og tiltak for fløting.

47. Vassforsyning og avløp.

49. Senking av grunnvassnivået.

50. Vasskraftproduksjon.

51. Tiltak for ferdsel og transport i vassdrag.

52. Tiltak til vern mot flom eller utrasing i vassdrag.

§ 17 første ledd skal lyde:

Skjøn som skal fastsetja vederlag for oreigningsinngrep etter § 2, er rettsleg skjøn etter skjønslova om ikkje anna er sagt nedanfor. Skjøn som skal fastsetja vederlag for inngrep etter § 2 nr. 1, 3, 9, 10, 11, 12, 29, 30, 34, 35, 36, 37, 38, 39, 40, 42, 43, 49 og 52 er det i lensmannsdistrikt lensmannen som styrer. Det same gjeld inngrep etter § 2 nr. 19 for lågspana kraftline og nr. 47 til bate for høgst fem brukseiningar. Kongen – eller styringsorgan med fullmakt etter § 5 – kan likevel gjera vedtak for den einskilde saka om at skjønet skal vera rettsleg.

§ 30 nr. 12 oppheves.

§ 30 nytt nr. 43 skal lyde: Lov .... om vassdrag og grunnvann (vannressursloven).

10. Lov 16. juni 1961 nr. 15 om rettshøve mellom grannar endres slik:

I § 1 skal nytt annet punktum lyde:

For vassdrags­tiltak gjeld reglane i lov .... nr. .. om vassdrag og grunnvann.

11. Lov 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern endres slik:

§ 17 femte ledd skal lyde:

Departementet kan gi nærmere forskrifter om opprensing av grøfter og om regulering av frø- og planteforsyningen i skogbruket, samt å gi nærmere bestemmelser om hva som etter denne lov skal forstås som skogproduserende mark.

12. Lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern endres slik:

§ 11 tredje ledd oppheves.

Ny § 11 a skal lyde:

Kongen kan treffe vedtak om vern av et vassdrag eller del av det med den nærmeste strandsonen. I vedtaket fastsettes nærmere bestemmelser om vernet og om skjøtsel av vassdraget.

13. Lov 23. juni 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (delingsloven) endres slik:

I nytt kapittel 4 a. Lovens anvendelse på vannfall inntas som § 4a-1. Fraskilling og deling av fallretter. Rett til vannfall kan skilles fra eiendommen og sammenføyes med andre slike retter. For deling og sammenføyning gjelder reglene i denne lov tilsvarende.

14. Lov 21. desember 1979 nr. 77 om jordskifte o.a. endres slik:

§ 2 bokstav e skal lyde:

e) skipe slike sams tiltak som er nemnde i jordlova 18. mars 1955 nr. 2 kap. X.

§ 44 annet ledd skal lyde:

Jordskifteretten kan avgjere spørsmål om bruk av vassdrag og grunnvatn i den mon vannressurslova gir heimel for det.

§ 44 tredje ledd oppheves.

§ 54 første ledd første punktum skal lyde:

Der det er fare for skred, sandfok o.l. skal jordskifteretten om det ikkje er mogeleg å ta omsyn til det i sjølve skifteplanen, fastsette nødvendig førebyggingsarbeid eller andre tryggingstiltak og gi reglar om korleis kostnadene med arbeidet og vedlikehaldet skal delast.

§ 54 nytt tredje ledd skal lyde:

Reglane i første og andre ledd gjeld likeeins ved fare for flaum, elvebrot og annan skade frå vassdrag når tiltaka er lovlege etter vannressurslova.

15. Lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall endres slik:

Ny § 24 a (særlige erstatningsregler for avløpsanlegg) skal lyde: Anleggseieren er ansvarlig uten hensyn til skyld for skade som et avløpsanlegg volder fordi kapasiteten ikke strekker til eller fordi vedlikeholdet har vært utilstrekkelig. § 57-61 gjelder tilsvarende.

16. Plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 endres slik (basert på loven slik den vil lyde etter vedtakelse av Ot.prp. nr. 39 (1993-94)):

I § 20-4 annet ledd skal nye bokstaver h og i lyde:

h) For vassdrag kan det gis generelle bestemmelser om disponeringen og om at bestemte tiltak i samsvar med planen kan utføres uten konsesjon etter vannressursloven.

1. For områder som etter første ledd nr. 4 er båndlagt av hensyn til vannforsyning, kan det i dette øyemed fastsettes bestemmelser som innskrenker eierens, rettighetshaveres eller allmennhetens rådighet.

Nåværende bokstav h blir ny bokstav j.

Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen og Traagstad) foreslår at bokstav h utgår av forslaget, slik at bokstav i blir bokstav h og nåværende bokstav h blir bokstav i.

I § 20-6 skal annet og nytt tredje ledd lyde:

Tiltak som nevnt i § 93 og tiltak som går inn under forskrift etter § 93 annet ledd må, når ikke annet er bestemt, ikke være i strid med arealbruk eller bestemmelser fastlagt i endelig arealplan. Det samme gjelder andre tiltak som kan være til vesentlig ulempe for gjennomføringen av planen.

For områder som skal båndlegges for nærmere angitte formål i medhold av denne eller andre lover, jfr. § 20-4 første ledd nr. 4, er virkningen av arealdelen etter annet ledd begrenset til 4 år fra planen er vedtatt av kommunestyret. Departementet kan etter søknad fra kommunen forlenge virkningen med inntil 2 år. For områder der det er fastsatt bestemmelser av hensyn til vannforsyning, kan kommunestyret vedta at tidsbegrensningen etter dette ledd ikke skal gjelde. I så fall kan eieren (festeren) kreve erstatning eller innløsning som om området var regulert.

Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.

Et mindretall (Ødegaard, Aalstad og Aasen) foreslår at tredje ledd tredje og fjerde punktum utgår.

Et annet mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen og Terjesen) foreslår at § 20-6 nåværende tredje ledd blir nytt femte ledd, og at nytt fjerde ledd skal lyde:

Arealdelen har ikke virkning for tiltak med konsesjon etter vannressursloven eller vassdrags­reguleringsloven.

I § 25 første ledd nr. 6 (spesialområder) erstattes områder for bygging og drift av fjernvarmeanlegg med områder for bygging og drift av anlegg for energiproduksjon eller fjernvarme.

I § 26 første ledd skal nytt fjerde punktum lyde: Det kan ikke fastsettes bestemmelser om vannføring eller vannstand.

Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen og Terjesen) foreslår at i § 31 nr. 1 første ledd skal nytt tredje punktum lyde: Planen er ikke bindende for tiltak med konsesjon etter vannressursloven eller vassdrags­reguleringsloven.

§ 83 overskriften og første ledd skal lyde: § 83 Basseng og brønn

Basseng og brønn skal til enhver tid være sikret slik at barn hindres fra å falle i dem. Brønn som antas å medføre særlig fare for barn kan kommunen pålegge gjenfylt eller sikret på annen måte innen en fastsatt frist. Pålegg om gjenfylling kan ikke gis dersom brønnen er påkrevd for vannforsyningen.

17. Lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. endres slik:

§ 7 femte ledd skal lyde:

Andre og tredje ledd gjelder ikke for saker som behandles etter vannressursloven eller vassdrags­reguleringsloven.

§ 15 annet ledd tredje punktum skal lyde:

For vedlikehold eller nedlegging av slike anlegg gjelder bestemmelsene i vannressursloven §§ 42 og 46-47.

§ 35 skal lyde:

Det er forbudt å stenge helt for fiskens frie gang uten konsesjon etter vannressursloven. Hvis ikke konsesjonen bestemmer noe annet, skal det i elv, elvearm eller bekk være et friløp som utgjør minst en åttendedel av vassdragets bredde på hver side av midtstrømslinjen ved middels sommervannstand.

§ 36 annet ledd første punktum skal lyde:

I friløpet er det forbudt uten konsesjon etter vannressursloven å slippe stein eller andre ting som kan være til hinder for fiskens frie gang.

§ 36 fjerde ledd skal lyde:

Er oppfylling eller utdyping skjedd uten noens skyld, gjelder vannressurslovens regler for gjenoppretting av friløpet.

18. Lov 3. juli 1992 nr. 93 om avhending av fast eigedom (avhendingslova) endres slik:

Ny § 3-2 a (avhending av grunn ved vassdrag) skal lyde:

Når nokon avhender grunn som støyter til vassdrag, følgjer det med den delen av vassdraget som ligg til.

Merknader til § 74

Om forholdet til annen lovgivning viser vi generelt til kap. 31.

Nr. 1 (endringer i straffeloven):

Strl. § 398 er fra før delvis overflødig, idet alternativet forurenser dekkes av forurensningslovens straffebestemmelser (forurl. § 78). Med lovutkastets straffebestemmelse i utk. § 68 vil bestemmelsen bli helt overflødig og foreslås derfor opphevet.

Nr. 2 (endringer i industrikonsesjonsloven):

§ 2 fjerde ledd nr. 15 og 16 om tilsyn og kontroll vil bli overflødige ved siden av lovutkastets §§ 58 og 59 og foreslås derfor opphevet.

Endringsforslagene i § 4 fjerde ledd og § 5 fjerde ledd følger som konsekvenser av endringen i § 2.

Nr. 3 (endringer i vassdrags­reguleringsloven):

Vi viser til kap. 21 og 31.3 foran for generelle synspunkter på vassdrags­reguleringsloven på bakgrunn av lovutkastet.

§ 1 foreslås utformet som en bestemmelse om vassdrags­reguleringslovens saklige virkeområde og forholdet til vannressursloven. Første ledd annet punktum om reguleringsbegrepet og tredje punktum om overføringer svarer helt til den nå gjeldende § 1, med det tillegg av at pumping av vann til høyereliggende magasin foreslås tatt med, jfr. kap. 31.3.3 foran. Annet ledd gjør det klart at vannressurslovens regler skal supplere vassdrags­reguleringsloven, men at reglene i vassdrags­reguleringsloven går foran så langt de rekker. Vi viser om dette til kap. 31.3.3 og 31.3.4. Bestemmelsen må ses i sammenheng med utk. § 17. Mange av de endringer som vi foreslår i de øvrige paragrafer i vassdrags­reguleringsloven, er motivert med å skape klare linjer i forholdet mellom de to lovene.

I § 2 foreslår vi å samle og forenkle kriteriene i nå gjeldende §§ 2 og 3 annet ledd for konsesjonsplikt etter vassdrags­reguleringsloven. Formålskriteriet begrenses til reguleringer for produksjon av elektrisk energi, slik at reguleringer for andre industrielle formål, f.eks. driftsvann, faller utenfor. Endringen vil få liten reell betydning i praksis, men gir et klarere avgrensningskriterium. Virkningskriteriene i gjeldende § 3 nr. 2 første ledd bokstav a-c foreslås sløyfet i forenklingsøyemed, siden tiltak som disse kriteriene ville fange opp, under enhver omstendighet skal konsesjonsbehandles etter vannressursloven. Størrelseskriteriene i bokstav d opprettholdes uendret i første ledd, jfr. tredje ledd om beregningsmåten, som svarer til nå gjeldende § 3 nr. 2 annet og tredje ledd. Utvalget ser at det kan være grunn til å knytte størrelseskriteriene til en annen enhet enn naturhestekrefter, som i dag neppe brukes i andre sammenhenger, men har ikke hatt anledning til å ta opp dette spørsmålet til løsning.

Annet ledd svarer til nåværende § 2 annet ledd.

Etter gjeldende lov trenger ikke staten konsesjon til vassdrags­reguleringer, men en rekke av lovens bestemmelser er likevel gjort gjeldende for statsreguleringer, jfr. vregl. § 22. Reguleringer som foretas av Statkraft SF må ha konsesjon på vanlig måte. Etter utkastet vil statsreguleringer alltid trenge konsesjon. Hverken av prinsipielle eller formelle årsaker er det grunn til at virksomhet i statens regi skal være fritatt fra konsesjonsplikt når tilsvarende prosjekter i privat regi må konsesjonsbehandles, selv om det er bestemmelser i loven som ikke bør gjøres gjeldende i forhold til staten som regulant. Utvalget legger til grunn at konsesjonsplikt ikke vil føre til noen endringer i den bestående rettstilstand om eierrådigheten i vassdrag. Det vil derfor fortsatt gjelde at reguleringsretten ligger til staten og ikke den enkelte grunneier.

Siden det for tiden ikke er aktuelt for staten å drive kraftutbygging i egen regi, vil det få liten praktisk betydning at også rent statlige reguleringer anses konsesjonspliktige. Det medfører imidlertid at den nå gjeldende § 22 må snus om, jfr. nedenfor.

§ 3 nr. 2 foreslås opphevet, idet bestemmelsen i forenklet form er tatt inn i utkastet til vregl. § 2.

§ 4 foreslås opphevet og erstattet med utk. § 16.

§ 7 foreslås opphevet og erstattet med utk. § 20.

Som en konsekvens av endringene i vregl. §§ 2 og 3 skal henvisningen til § 3 i § 11 nr. 1 tredje ledd første punktum, § 12 nr. 15 første ledd første punktum, og § 13 første ledd erstattes med en henvisning til § 2 tredje ledd.

§ 12 nr. 18 og 19 om tilsyn foreslås opphevet og avløst av reglene i utk. kap. XII.

§ 12 nr. 23 foreslås opphevet som en følge av den forenkling i § 2 at kriteriene i nå gjeldende § 3 nr. 2 første ledd bokstav a til c utgår. De reguleringer som går inn under gjeldende nr. 23, vil etter utvalgets utkast ikke være konsesjonspliktige etter vassdrags­reguleringsloven, men etter vannressursloven.

I § 14 nr. 4 foreslås rettet en henvisning til § 12 post 17, som etter lovrevisjonen i 1992 skal være til § 12 nr. 21.

I § 16 foreslår vi nr. 1 annet ledd om bruk av allmannastevning opphevet, slik at den alminnelige regel i oreignl. § 20 vil gjelde i stedet. Regelen om 25 % tilleggserstatning i nr. 3 første ledd foreslås opphevet, jfr. drøftelsen i kap. 17.6.4 foran. Et mindretall (Simonsen, Ødegaard og Aalstad) foreslår at den blir opprettholdt. Som en følge av endringen i nr. 3 første ledd foreslår utvalget – unntatt det nevnte mindretall – at ordene når tillegget etter post 3, første ledd, regnes med utgår i nr. 4 første punktum. Henvisningen til § 3 senere i samme punktum foreslås endret til § 2 tredje ledd som følge av forslagene ovenfor til endringer i §§ 2 og 3. Reglene om årlige erstatninger i nr. 5 foreslås opphevet, slik at det er de alminnelige regler i oreignl. § 22 som vil gjelde om retten til å kreve årlig erstatning istedenfor engangserstatning. Et mindretall (Simonsen, Traagstad, Ødegaard og Aalstad) foreslår at bestemmelsen blir opprettholdt, jfr. kap. 17.6.6 foran . Nr. 7 fremstår som en særregel som foreslås opphevet av forenklingshensyn.

Endringene i § 19 nr. 1 første ledd tredje og femte punktum er en konsekvens av de endringer som foreslås i § 16. Mindretallet går følgelig inn for at også henvisningen til nr. 5 skal bli stående i femte punktum.

Endringene i § 19 nr. 3 og 4 innebærer at den alminnelige regel i oreignl. § 21 skal gjelde tilsvarende for midlertidige avgjørelser og utsettelse ved tiltaksskjønn.

Fordi utvalget foreslår at reguleringer i statens regi skal være konsesjonspliktige, må § 22 endres så den angir hvilke bestemmelser i loven som ikke skal gjelde for statlige reguleringer, mens den i sin nå gjeldende form angir hvilke bestemmelser som får anvendelse på statlige reguleringer.

Forslagene til endringer i § 26 – endringer i nr. 3 og nytt nr. 4 – tar sikte på at vassdrags­reguleringsloven skal kunne gjelde for alle reguleringer som er eldre enn loven av 1917. For reguleringsanlegg med konsesjon etter eldre lovgivning foreslås det etter nr. 3 at vassdrags­reguleringsloven skal gjelde som om konsesjonen er gitt etter den loven. For reguleringsanlegg som er lovlig utført uten konsesjon gir nr. 4 adgang til å kreve konsesjonsbehandling, særlig med sikte på å fastsette konsesjonsvilkår. Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen, Traagstad og Aasen) foreslår at nr. 4 annet og tredje punktum utgår. Det vises til den begrunnelse som er gitt i kap. 29.2.2.

Til nr. 4 (endringer i lov 12. juni 1931 nr. 1 i henhold til konvensjonen mellem Norge og Sverige om visse spørsmål vedrørende vassdrags­retten av 11. mai 1929):

Vi viser generelt til kap. 26 foran. Bestemmelsene i § 3 annet ledd og § 8 nr. 1-4 foreslås opphevet, idet de knytter seg til skjønn, som etter lovutkastet ikke lenger vil være grunnlag for vassdrags­tiltak.

Til nr. 5 (oppheving av lov 14. juni 1935 nr. 1 i henhold til konvensjonen mellom Norge og Finland om fløtning i Pasvik av 14. februar 1925):

Grensen mellom Norge og Finland er endret etterat loven ble vedtatt og følger ikke lenger Pasvikelva. Hverken loven eller konvensjonen synes å ha noen praktisk betydning i dag, og konvensjoner av denne typen kan i tilfelle gjennomføres i norsk rett med hjemmel i utk. § 4 annet ledd. Vi foreslår derfor at loven blir opphevet av forenklingshensyn, jfr. kap. 26.5 foran.

Til nr. 6 (endringer i lov 29. mai 1953 nr. 3 om hittegods):

Vi foreslår at henvisningen i § 1 annet ledd til særregler om sokke trevyrke og krabbastømmer utgår, siden disse reglene (V §§ 82-83) ikke blir videreført i lovutkastet. I tredje ledd tredje punktum foreslås en foreldet henvisning til lov 29. juni 1951 om fornminne rettet til lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner.

Til nr. 7 (endringer i lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet):

Vi viser til kap. 25.1- 25.4 foran. Den endring som vi foreslår i § 5 annet punktum, vil gi adgang til å fastsette avgift (bompenger) for ferdsel med motorfartøy i kanaler og vassdrag som er tilrettelagt for det, jfr. kap. 25.4.5. Bestemmelsen vil avløse V § 68, jfr.delvis også V § 69 nr. 2.

I § 8 foreslår vi lovfestet allmennhetens rett til bading i vassdrag, som i dag finnes i V § 12. Vi viser til kap. 25.4.3 foran.

Til nr. 8 (oppheving av lov 27. juni 1958 nr. 1 om rett for den norske stat til å foreta ekspropriasjon for gjennomføring av overenskomst av 18. desember 1957 mellom Norge og Sovjet-Samveldet om utnytting av vannkraften i Pasvikelven):

Overenskomsten er for lengst gjennomført og prosjektet fullført.Både av den grunn og fordi oreigningsloven vil gi tilsvarende ekspropriasjonshjemler, er det ikke lenger behov for loven av 1958, og vi foreslår den opphevet av forenklingshensyn. Det sier seg selv at de ekspropriasjonsvedtak som er foretatt i medhold av loven, blir stående, noe som også følger av utk. § 72.

Til nr. 9 (endringer i lov 23. oktober 1959 om oreigning av fast eigedom):

De endringer som foreslås i § 2, tar sikte på å gi ekspropriasjonshjemmel til avløsning av vassdrags­lovens tilsvarende hjemler for ekspropriasjon eller annen hjemmel for rådighet over fremmed grunn. Fordi det vil være tale om rådighet over fremmed grunn til fordel for privatpersoner, må det foretas en tilføyelse til forskriftene etter oreignl. § 3 for de nye numrene. Myndigheten til å gi ekspropriasjonstillatelse bør også delegeres til det forvaltningsorgan hvor konsesjon blir gitt. Ekspropriasjonsadgangen etter oreigningsloven må ses sammen med utvalgets flertallsforslag til utk. § 25 første ledd, hvoretter en konsesjon etter vannressursloven vil ha ekspropriasjonsvirkninger så langt konsesjonen rekker.

Forslagene til endring i § 2 gjelder nr. 29, 47 og nye nr. 49-52.

Nr. 29 gir i dag ekspropriasjonsadgang til velte- og opplagsplass for skogsvirke til fordel for enhver (kgl. res. 5. oktober 1962 i medhold av oreignl. § 3). Bestemmelsen dekker forsåvidt også ekspropriasjonsadgangen etter V § 73, som bare gjelder til fordel for samfløtingsforeninger. Vi foreslår at nr. 29 utvides så den generelt gir ekspropriasjonsadgang for tiltak for fløting.

Nr. 47 ble tilføyd ved forurensningsloven i 1981, bl.a. til avløsning av ekspropriasjonshjemler for kloakkledninger i vassdrags­lovens kap. 4. Myndigheten er lagt til fylkesmannen, og ekspropriasjon kan også skje til fordel for private. Vi foreslår at nr. 47 blir endret så den gir en generell ekspropriasjonsadgang til vannforsyning og avløp. Vannforsyningstiltak kan gjelde anlegg for uttak av vann fra vassdrag og grunnvann, og for behandling av råvannet og for magasinering og transport av vannet. Etter mindretallet (Ødegaard, Aalstad og Aasen) sitt forslag må denne hjemmelen også brukes til å pålegge rådighetsinnskrenkninger rundt vann­kilden, jfr. kap. 20. Med avløp siktes det til avløp for både overvann og forurenset avløpsvann, og til tiltak som utvider eller øker avløpet for å senke en innsjø. Denne ekspropriasjonshjemmelen vil avløse V §§ 17-19, 21, 23 og (delvis) § 25. Hjemmelen kan også brukes som alternativ omskiping og avskiping etter servituttloven (i stedet for V §§ 23 og 34), og kan også delvis avløse V § 63 nr. 1 (som for øvrig dekkes av oreignl. § 2 nr. 32 når det gjelder vannforsyning til industritiltak). Sammen med nr. 49 vil den dekke behovet for å gi adgang til å legge grøfter på fremmed grunn.

I nr. 49 foreslår vi ekspropriasjonsadgang for tiltak til å senke grunnvannstanden. Bestemmelsen vil sammen med nr. 47 avløse V § 25 jfr. § 27 og V § 30. Myndigheten bør delegeres til fylkesmannen.

I et nytt nr. 50 foreslår vi en ekspropriasjonsadgang til fordel for vannkraftproduksjon. Bestemmelsen vil gi adgang både til ekspropriasjon av eksisterende anlegg og av grunn og rettigheter for nye anlegg, herunder ekspropriasjon av fallretter. Den vil avløse innløsningsregelen i V § 55 og ekspropriasjonsadgangen etter V § 62 og kap. 14.

I et nytt nr. 51 foreslår vi ekspropriasjonsadgang til tiltak for ferdsel og transport i vassdrag. Bestemmelsen vil avløse V § 66.

I nytt nr. 52 foreslås ekspropriasjonshjemmel for tiltak til vern mot flom eller utrasing i vassdrag. Bestemmelsen vil avløse V § 102.

Ekspropriasjon etter nr. 49-52 bør kunne skje til fordel for private.

I § 17 første ledd foreslår vi tilføyelser for at erstatningen for ekspropriasjon etter § 2 nr. 49, 52 og delvis nr. 47 (til senking av grunnvannstand, vern mot flom og utrasing, og vannforsyning eller avløp for høyst fem bruksenheter) kan fastsettes ved lensmannsskjønn. Dette gjelder fra før for ekspropriasjon etter § 2 nr. 29. Bestemmelsen avløser § 130 nr. 3 i forhold til de respektive ekspropriasjonshjemler.

I § 30 oppheves nr. 12 og tilføyes et nytt nr. 43 som følge av den nye loven. Bestemmelsen vil sikre at oreigningslovens regler supplerer vannressursloven når det gjelder ekspropriasjonsvirkninger.

Til nr. 10 (endringer i granneloven):

Vi viser til de generelle motiver i kap. 11.8. Tilføyelsen i § 1 annet punktum medfører at vassdrags­tiltak fullt ut skal bedømmes etter vannressursloven, og at granneloven som utgangspunkt ikke får anvendelse. Det følger imidlertid av utk. § 54 første ledd at tålegrensen i grannel. § 2 også vil gjelde for spørsmålet om erstatningsansvar for skader og ulemper fra lovlige vassdrags­tiltak. For tiltak som volder skade og ulemper ved påvirkning av grunnvannsnivået (f.eks. uttørring, forsumping), gjelder granneloven på vanlig måte dersom årsaken ikke består i et vassdrags­tiltak. For skade voldt ved nye grunnvannsuttak går de særlige prioritetsregler i utk. § 13 jfr. § 50 foran grannelovens regler.

Til nr. 11 (endring i lov 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern):

§ 17 femte ledd foreslås endret så den gir hjemmel for forskrifter om opprensing av grøfter i skogbruket, jfr. utk. § 29 fjerde ledd med merknader.

Til nr. 12 (endringer i lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern):

Endringene skal bidra til rettsgrunnlaget for en differensiert forvaltning av vernete vassdrag, jfr. kap. 23.4.5 og utk. § 39 med merknader. §11 tredje ledd gir en begrenset hjemmel for å verne deler av vassdrag, men det er usikkert om bestemmelsen gir hjemmel for å verne hele vassdrag. Vi foreslår at bestemmelsen oppheves og avløses av en ny § 11 a som gir en klar hjemmel for vedtak om vern av et vassdrag eller del av det med den nærmeste strandsonen, sammen med hjemmel for nærmere vernebestemmelser og skjøtselstiltak. Spørsmålet om erstatning for de rådighetsinnskrenkninger et slikt vernevedtak vil medføre, må bedømmes etter de ulovfestede synspunkter om erstatning for rådighetsinnskrenkninger som er utviklet gjennom Høyesteretts praksis i de senere år. Hovedregelen er at et slikt vern ikke vil utløse noen erstatningsplikt.

Til nr. 13 (endring i delingsloven):

Bestemmelsen i ny § 4a-1 vil gi adgang til fradeling og sammenføyning av fallretter, jfr. kap. 11.6. Med fallretter siktes det her til en rett til vannfall med sikte på energiproduksjon.

Til nr. 14 (endringer i jordskifteloven):

Endringen i § 2 bokstav e innebærer at henvisningen til V § 31 går ut. Om tilskuddsplikt og kostnadsfordeling ved fellestiltak vises til kap. 12.4 og 12.5 samt til utk. §§ 36-37 med merknader. Etter utk. § 37 kan vassdrags­myndigheten henvise kostnadsfordelingsspørsmål til avgjørelse av jordskifteretten dersom de henger sammen med et pågående jordskifte. Dette dekkes av forslaget til endring i jordskifteloven § 44.

I § 44 foreslås at jordskifterettens selvstendige hjemmel til å treffe avgjørelser om vassdrags­- og tørrleggingstiltak bortfaller og avløses av en henvisning til vannressursloven, slik at jordskifteretten bare kan avgjøre slike spørsmål i den grad vannressursloven gir adgang til det.

På samme måte foreslås at jordskifterettens alminnelige adgang etter § 54 første ledd til å treffe avgjørelser om forbygging og andre flomverntiltak bortfaller. Her vil utk. § 33 gjelde på vanlig måte for forbyggingstiltak, og andre tiltak – f.eks. utretting og omlegging av elveløp – vil i stor grad kreve konsesjonsbehandling etter utk. § 8 om ikke vassdrags­myndigheten overlater avgjørelsen til jordskifteretten etter utk. § 18 annet ledd. I stedet foreslår vi en mer begrenset selvstendig hjemmel for jordskifteretten i tredje ledd til å gi regler om kostnadsfordeling og vedlikehold.

Til nr. 15 (endring i forurensningsloven):

I ny § 24 a foreslås en regel om objektivt erstatningsansvar for skade fra avløpsanlegg, jfr. kap. 17.3 foran. Bestemmelsen vil avløse V §§ 47 nr. 2 og (delvis) § 115 nr. 2.

Paragrafen omfatter avløpsanlegg både for overvann (avrenning etter nedbør, snøsmelting og fra drenering) og forurenset avløpsvann. Som avløpsanlegg regnes også en lukket grøft. Anleggseierens objektive erstatningsansvar omfatter skader som skyldes oversvømmelse eller lekkasje som følge av utilstrekkelig kapasitet eller vedlikehold. Hvis ledningen opprinnelig hadde stor nok kapasitet, men tiltak i nedbørfeltet har økt avrenningen ut over kapasiteten, er utgangspunktet at anleggseieren er ansvarlig selv om det er andre som har iverksatt tiltakene. Men her kan det være aktuelt å lempe erstatningsansvaret etter skadeserstatningsl. § 5-2.

Bestemmelsen gjelder ikke for andre skadeårsaker, men utelukker ikke at det her inntrer objektivt erstatningsansvar på annet grunnlag.

Bestemmelsen omfatter både fukt- og forurensningsskader. Fordi den skal gjelde mer enn forurensningsskader, og fordi det ikke er grunn til at tålegrensen i forurl. § 56 jfr. grannel. § 2 skal gjelde i disse tilfellene, bør den plasseres i forurensningsloven kap. 4 istedenfor i kap. 8. Vi foreslår imidlertid i annet punktum at reglene i forurl. §§ 57-61 skal gjelde også for ansvar etter § 24 a. Reglene i §§ 62-64 vil derimot neppe ha noen praktisk betydning i disse tilfelle.

Til nr. 16 (endringer i plan- og bygningsloven):

I Ot.prp. nr. 39 (1993-94) er det foreslått omfattende endringer i plan- og bygningsloven, særlig i reglene om byggesaker. Vårt utkast til endringer i plan- og bygningsloven bygger på loven slik den vil lyde dersom forslagene i Ot.prp. nr. 39 (1993-94) blir vedtatt.

I § 20-4 annet ledd foreslås en ny bokstav h for å gi et bedre rettslig grunnlag for bindende vannbruksplanlegging gjennom kommuneplanens arealdel. Forslaget innebærer både at det kan gis utfyllende bestemmelser til arealdelen og en adgang til å fastsette at bestemte tiltak i samsvar med planen kan utføres uten konsesjon etter vannressursloven, jfr. kap. 14.8.6- 14.8.9. Hvis vassdrags­myndigheten i en sak ikke finner det tilrådelig med slike bestemmelser i kommuneplanen, kan den om nødvendig reise innsigelse mot planen, og spørsmålet vil da bli avgjort i samråd mellom de berørte departementer om det ikke skjer en avklaring under fylkesmannens megling. Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen, Terjesen og Traagstad) mener at forslaget til nytt bokstav h bør utgå. Pbl. § 20-4 første ledd nr. 5 ivaretar etter mindretallets mening dette formål i tilstrekkelig grad.

Som ny bokstav i (som for det ovennevnte mindretall blir bokstav h) foreslås en adgang til å fastsette utfyllende bestemmelser som innskrenker eierens, rettighetshaveres eller allmennhetens rådighet over et område som etter § 20-4 første ledd nr. 4 båndlegges av hensyn til vannforsyning, jfr. kap. 20.5.4 og 20.5.6 foran. Innholdet av slike bestemmelser vil i stor grad bli påvirket av helsemessige krav, herunder EUs direktiver om drikkevannsforsyning som er bindende under EØS-avtalen. Bokstav i kan anvendes på all vannforsyning og uavhengig av om det gjelder vannforsyning fra grunnvann eller vassdrag. De strengeste og mest omfattende restriksjoner vil det være behov for omkring overflatevann som tjener som råvannskilde for alminnelig drikkevannsforsyning eller til bruk i næringsmiddelindustrien. Bokstav i vil avløse V § 18 og kan tjene som grunnlag for både midlertidige og varige restriksjoner, jfr. her forslaget til nytt tredje ledd tredje og fjerde punktum i § 20-6. Det må legges til grunn at rådighetsinnskrenkningene omkring en etablert vannforsyningskilde i det vesentlige vil bli stående så lenge kilden er i bruk, uavhengig av revurderinger av kommuneplanen etter pbl. § 20-1 femte ledd. Nye kunnskaper eller nye behandlingsmåter for råvann kan likevel føre til justeringer i bestemmelsene.

Den nåværende bokstav h foreslås opprettholdt som bokstav j (for mindretallet bokstav i).

I § 20-6 foreslås en redaksjonell deling av annet ledd, slik at de to siste punktum skilles ut som første og annet punktum i et nytt tredje ledd. Til det nye tredje ledd foreslås tilføyd nye tredje og fjerde punktum for å gi adgang til å fastsette varige rådighetsinnskrenkninger (klausuleringer) av hensyn til vannforsyningen i kommuneplanens arealdel. Spørsmålet om erstatning for slike rådighetsinnskrenkninger vil etter fjerde punktum bli avgjort ut fra de alminnelige regler om erstatning for rådighetsinnskrenkninger, jfr. pbl. § 32 nr. 1 og kap. 20.5.5- 20.5.6 foran. Et mindretall (Ødegaard, Aalstad og Aasen) mener at rådighetsinnskrenkninger av hensyn til vannforsyning bør erstattes etter reglene for ekspropriasjon (vederlagsloven 6. april 1984 nr. 17). De foreslår derfor at tredje og fjerde punktum utgår, og at restriksjoner overfor grunneiere og rettighetshavere blir fastsatt ved ekspropriasjon i medhold av oreignl. § 2 nr. 47 som foreslått ovenfor. Restriksjoner i forhold til allmennheten kan fastsettes i medhold av kommunehelseloven av 1982 resp. næringsmiddelloven av 1933.

Som følge av delingen av nåværende annet ledd vil nåværende tredje ledd bli nytt fjerde ledd. Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen og Terjesen) foreslår imidlertid at bestemmelsen tas som femte ledd, og at det i et nytt fjerde ledd settes inn en bestemmelse om at kommuneplanens arealdel ikke har virkning for tiltak med konsesjon etter vannressursloven eller vassdrags­reguleringsloven. Dersom det blir gitt en slik konsesjon som ikke er i samsvar med den arealbruk som kommuneplanen legger opp til, bør kommuneplanen endres på dette punkt ved første revisjon.

I § 25 første ledd nr. 6 foreslås anlegg for energiproduksjon tilføyd som nytt underformål under reguleringsformålet spesialområde.

I § 26 første ledd foreslås et nytt fjerde punktum som avskjærer adgangen til å fastsette reguleringsbestemmelser om vannføring eller vannstand. Slike bestemmelser kan etter forslaget bare fastsettes gjennom konsesjonsbehandling etter vannressursloven (eller vassdrags­reguleringsloven), foruten at kvalitetsmål etter utk. § 9 kan legge premisser i så måte.

Et mindretall (Berg, Høisveen, Samuelsen og Terjesen) foreslår at det i § 31 nr. 1 første ledd tilføyes et nytt tredje punktum om at reguleringsplaner ikke er bindende for tiltak med konsesjon etter vannressursloven eller vassdrags­reguleringsloven, jfr. det tilsvarende forslag til nytt fjerde ledd i § 20-6 når det gjelder kommuneplanens arealdel.

I § 83 som foreslått i Ot.prp. nr. 39 (1993-94) er det regler om sikring av basseng, brønn og dam, og om adgang for kommunen til å pålegge gjenfylling. Det er ikke noen klar grense mellom dammer som går inn under § 83 og dammer som bare fanges opp av vannressursloven. De hensyn som vannressursloven skal ivareta – bl.a. hensynet til å biologisk mangfold – kan gjøre seg like sterkt gjeldende uansett hva slags dam det gjelder. Vi foreslår derfor at § 83 begrenses til å gjelde for bassenger og brønner, og at dammer fullt ut behandles etter vannressursloven. Den alminnelige sikkerhetsstandard i utk. § 5 annet ledd tredje punktum vil stille visse krav til sikring av anlagte dammer, og mer presise krav kan fastlegges i forskrift etter utk. § 41. Uten hensyn til disse sikkerhetskravene kan vassdrags­myndigheten iverksette sikringstiltak etter utk. § 45 annet ledd, herunder gjenfylling, dersom en naturlig eller kunstig dam frembyr en særskilt fare for barn.

Til nr. 17 (endringer i lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v.):

I § 7 femte ledd endres henvisningen til vassdrags­loven med henvisning til vannressursloven.

I § 15 annet ledd tredje punktum må henvisningen til V §§ 115-116 erstattes med en henvisning til §§ 42 og 46-47 vannressursloven.

I § 35 første ledd foreslår vi at forbudet mot å stenge friløpet helt ikke skal gjelde for tiltak som har konsesjon til dette etter vannressursloven. Hvis stengning gjør friløpet smalere enn første ledd annet punktum tilsier, vil det alene være nok til at det inntrer konsesjonsplikt etter vannressursloven. Ved konsesjonsbehandlingen og anvendelsen av utk. § 23 vil hensynet til å sikre fiskens frie gang i lys av den bestående fiskebestand være et vesentlig moment. Vi foreslår også at konsesjonen kan fastsette friløpets bredde, selv om bredden angitt i annet punktum vil være en normalregel.

§ 36annet ledd første punktum foreslås endret slik at det er forbudt å slippe stein m.v. i friløpet til hinder for fiskens frie gang uten konsesjon etter vannressursloven. Reglene i fjerde ledd om gjenoppretting når det er skjedd oppfylling eller utdyping i vassdraget uten noens skyld, bør erstattes med en henvisning til vannressurslovens regler. Utk. § 29, eventuelt konsesjon etter § 8 jfr. § 25 første ledd, vil føre til at de fiskeberettigede ikke kan motsette seg at vassdrags­myndigheten foretar gjenoppretting på egen kostnad.

Til nr. 18 (endring i lov 3. juli 1992 nr. 93 om avhending av fast eigedom):

Vi foreslår tilføyd en ny § 3-2 a, som vil avløse V § 7 nr. 2. Når vassdraget ligger på den grunn som avhendes, sier det nærmest seg selv at det følger med i handelen. Paragrafens hovedsaklige betydning gjelder derfor tilfelle hvor det avhendes en eiendom som grenser til et vassdrag, eller det skilles ut og avhendes en tomt fra eiendommen med tomtegrense i vassdraget. Det følger av den generelle adgang til å fravike avhendingsloven ved avtale, jfr. avhendlingsl. § 1-2 (1), at bestemmelsen kan fravikes. Vi har derfor ikke tatt med den uttrykkelige bestemmelse om dette som V § 7 nr. 2 hadde, uten at dette medfører noen realitetsendring.