6 Utenlandsk rett

6.1 Innledning

I dette kapitlet vil utvalget gi en kort oversikt over utenlandsk rett. Fra Norden omfatter oversikten Sverige, Finland og Danmark, og fra Europa for øvrig Tyskland, Østerrike og Sveits. Som nevnt i kap. 1.5 har utvalget foretatt en studiereise til de tre sistnevnte land og der hatt samtaler med berørte myndigheter.

Oversikten her tar sikte på å få frem en del hovedtrekk med særlig vekt på forhold som utvalget har tatt opp til nærmere vurdering senere i utredningen. For enkelte spørsmål kommer vi tilbake til fremmed rett også senere, se således kap. 19.5 om grunnvann. Også ellers gir vi undertiden konkrete eksempler på løsninger som er valgt i utenlandsk lovgivning når vi drøfter enkeltspørsmål, f.eks. de sveitsiske regler om minstevannføring i kap. 10.3.2 og 10.3.3, og de danske regler om kantsoner i kap. 10.4.3. Gjennomgående er det særlig svensk og sveitsisk lovgivning som vi har utnyttet til utgangspunkt for vår diskusjon.

6.2 Sverige

6.2.1 Generelt om Sveriges vassdrags­natur og om lovstrukturen

Svensk vassdrags­natur har flere fellestrekk med den østnorske, men er sterkere preget av innsjøer. Av landets samlede areal på 487 000 km² er 8,5 % sjøer og vassdrag. I Norrland, Dalarne og Värmland har vassdragene tidligere spilt en stor rolle for tømmerfløting. Elektrisitetsproduksjonen er basert dels på vannkraft, dels på varmekraft og atomkraft. Vannkraftproduksjonen var i 1992 ca. 75 TWh.

Den gjeldende svenske vattenlagen er fra 1983 (lag 1983:291) og avløste vattenlagen av 1918. 1 Loven av 1983 har 22 kapitler med i alt 299 paragrafer (etter senere lovendringer). Loven er nokså generelt avfattet. Etter første kapittel med innledende bestemmelser kommer et kapittel om hvem som har rådighet over vannet. 3. kap. har generelle regler om vassdrags­tiltak m.m., og alminnelige regler om konsesjonsplikt finnes i 4. kap. I 5.-7. kap. er det særlige regler om fellestiltak for drenering, jordvanning og vassdrags­reguleringer. 8. kap. har regler om ekspropriasjon og en viss lovfestet adgang til bruk av fremmed eiendom og 9. kap. om erstatning. De nærmere regler om erstatningsbetalingen og om tiltredelse av eiendommen finnnes i 16. kap. Det er regler om avgifter i 10. kap. (som vi omtaler nærmere i kap. 9.7.5). 11. kap. har regler om konsesjonsbehandling av større vassdrags­tiltak, 12. kap. om dreneringstiltak og 13. kap. alminnelige regler om vattenmål, som bl.a. omfatter konsesjonsbehandling av andre tiltak. Det er særskilte bestemmelser om nedlegging i 14. kap. I 15. kap. er det regler om omgjøring, og i 17. kap. om vedlikehold og drift av vassdrags­anlegg. Det er regler om tilsyn i 18. kap. 19. kap. har særlige regler om beskyttelse for vannforsyningen. Endelig er det regler om sakskostnader og om straffeansvar og tvangsgjennomføring.

Vattenlagen omfatter ikke spørsmål om vannforurensning, som i 1969 ble skilt ut fra loven av 1918 og regulert i miljöskyddslagen. Om fløting er det egne lover (lag 1983:294 om inrättande, utvidgning och avlysning av allmän flottled og lag 1919:426 om flottning i allmän flottled). Også om allmenn ferdsel er det en egen lov (lag 1983:293 om inrättande, utvidgning och avlysning av allmän farled och allmän hamn). For øvrig tar vattenlagen sikte på å omfatte alle slags tiltak i vassdrag, også vassdrags­reguleringer som hos oss behandles i vassdrags­reguleringsloven.

6.2.2 Vattenlagens virkeområde

Loven omfatter også grunnvann og er ikke avgrenset mot sjøen. Vassdrags­tiltak med grenseoverskridende virkninger blir regulert av særskilt lovgivning, bl.a. to lover av 1929 (lag 1929:404 og 405) om gjennomføring av den svensk-norske vassdrags­konvensjonen av 11. mai 1929.

Vattenlagens første kapittel har bestemmelser om lovens virkeområde og definisjoner av sentrale begreper. Lovens faneparagraf fastslår vannet som en felles naturressurs: Vatten skal skyddas och vårdas som en gemensam naturtillgång. Etter 1:2 VL gjelder den for vattenföretag og vattenanläggningar, og i tillegg har den bestemmelser om vannforsyning. Hva som er vattenföretag fremgår av definisjonen i 1:3. Definisjonen omfatter fire grupper. Den første gjelder tiltak i vattenområden. Det omfatter bl.a. oppføring, endring og riving av dammer og andre anlegg, utfylling og nedsetting av påler, bortledning av vann, graving, sprengning og rensing og dessuten andre tiltak i vattenområden med det formål å påvirke vannets dybde eller leie. Luftledninger er ikke vattenföretag, og heller ikke broer hvor det bare er brospennet som berører vassdraget. Som vattenområden regnes både vassdrag, innsjøer og havområder, åpne grøfter, kanaler, myrområder og kunstige magasiner (regulerings- og vannforsyningsmagasiner, men ikke svømmebassenger). I forhold til fast mark omfatter loven alle områder som dekkes av vann ved den høyeste vannstand som kan forutses. Videre dekkes bortledning av grunnvann og tilførsel av vann for å øke grunnvannsmagasinet (begge deler med tilhørende anlegg), og drenerings-, senkings- eller flomverntiltak ( markavvattning). Begrepet vattenanläggning omfatter også grøfter og f.eks. pumpeverk for grunnvannsuttak.

6.2.3 Rådigheten over vassdrag og grunnvann

I vattenlagens 2. kap. er det regler om hvem som kan utøve rådighet over vannet. Hovedregelen er at grunneieren har rådighet over det vann som finnes på hans eiendom, både overflatevann og grunnvann (2:2 VL). I rennende vann har grunneierne på hver side like stor andel i vannet (2:3), uansett hvor i elven eiendomsgrensen går. Men for visse formål har også andre en lovfestet adgang til å utøve rådighet over vannet (2:4 og 2:5, jfr. også 8:3 VL) uten ekspropriasjon eller avtale med grunneieren. Det gjelder særlig for vassdrags­reguleringer, vannuttak til allmenn vannforsyning eller varmeforsyning eller jordvanning, markavvattning (bl.a. tørrlegging), vassdrags­tiltak for samferdselsformål, offentlige tiltak som trengs fra helse- eller miljøsynspunkt eller for fisket, og gjenopprettingstiltak etter nedlegging av fløtingen eller opprensing av vassdrag. De fleste av disse tiltakene må imidlertid ha konsesjon ( tillstånd), jfr. 6.2.4. Dessuten har en strandeier rett til å ha brygge og båthus selv om andre eier vannområdet (2:6 VL), og for å utnytte et vannfall er det ikke nødvendig at tiltakshaveren disponerer hele fallet (2:7 og 8 VL). På den annen side må både grunneiere og andre tiltakshavere tåle begrensninger i sin rådighet over vannet i alvorlige tørkesituasjoner m.v. (2:9 VL).

I vattenlagen av 1918 fantes også regler om kungsådra, som innebar at en viss del av vannføringen og fallet i større vassdrag kunne disponeres uavhengig av eieren til fordel for allmenne interesser. Reglene var innviklete og ble i vattenlagen av 1983 erstattet med regler om begrenset erstatningsplikt ved omgjøring av konsesjoner og ved vassdrags­tiltak til fordel for visse allmenne miljø- og transportinteresser (9:14 og 15 VL). Etter disse reglene kan man disponere erstatningsfritt over en viss del av vannføringen som det er gitt konsesjon til å utnytte, dersom omgjøringen eller vassdrags­tiltaket skjer for å tilgodese bestemte allmenne interesser. Loven setter rammer for hvilken andel som kan disponeres på denne måten – mellom 5 % og 20 % av produksjonsverdien, og innenfor disse rammene blir andelens størrelse fastsatt i den enkelte konsesjon. Reglene er mest aktuelle i forhold til kraftutbygging, men gjelder for alle slags vattenföretag.

6.2.4 Alminnelige regler og konsesjonsplikt for vattenföretag

VL 3. kap. stiller opp alminnelige krav for vattenföretag, som også gjelder ved konsesjonsbehandlingen (tillståndsprövningen). Tiltaket må være forenlig med alminnelige planhensyn (3:1 VL) og ikke stride mot visse arealplaner (dvs. mot detaljplan eller områdesbestämmelser etter kap. 5 i plan- och bygglagen 1987:10, 3:2 VL). I 3:1 VL er det også en henvisning til naturressurslagen (NRL, lag 1987:12), som i sitt 2. kap. har meget generelle regler for disponering av naturressurser, herunder vannressursene. Noen mer konkrete direktiver finnes for særskilte områder i 3. kap. NRL. Ved utnytting av de kyst- og innsjøområder som er oppregnet i 3:2 NRL skal man legge stor vekt på friluftslivs- og turistinteresser. Kraftutbygging må ikke skje i de vassdrag eller deler av vassdrag som er listet opp i 3:6 NRL, som altså innebærer et lovfestet vern av vassdrag mot kraftutbygging.

Det er et generelt krav i 3:4 VL om at fordelene for allmenne og private interesser ved tiltaket må overstige summen av kostnader, skader og ulemper. Denne bestemmelsen gjelder likevel ikke for visse vassdrags­tiltak som blir vurdert etter annen lovgivning (3:6 VL). Hvis tiltaket vil medføre skade eller ulempe av større betydning for allmenne interesser, kan det bare iverksettes dersom regjeringen finner at det har synnerlig betydelse från allmän synspunkt (3:3 VL). I 3:7 VL er det en hensynsregel i slekt med V §§ 104 nr. 1 og 108 nr. 4. Det er også med bestemmelser for å fremme en tilpassing av forskjellige vassdrags­tiltak som konkurrerer om samme vannressurs og for å sikre mot at fisket lider skade.

Regler om konsesjonsplikt finnes i 4. kap. Hovedregelen er at det kreves konsesjon (tilstånd) til vattenföretag. Men det er ingen konsesjonsplikt hvis det er åpenbart at tiltaket hverken vil skade allmenne eller private interesser. Noen tiltak trenger ikke konsesjon, som vannuttak for husbehov for en eller to familier eller for en jordbrukseiendom, etablering av oppdrettsanlegg eller bruk av varmepumper, eller opprenskingstiltak. Er tiltaket konsesjonspliktig, må det ikke iverksettes noen større arbeider før det er gitt konsesjon (4:1 VL), men i visse påtrengende tilfelle kan tiltaket utføres uten konsesjon (4:4 VL).

Dreneringstiltak må som hovedregel alltid ha tillstånd fra länsstyrelsen (tilsvarer fylkesmannen) etter naturvårdslagen (18 c § NVL). I tillegg kan det være nødvendig med tillstånd etter vattenlagen. Til detaljdrenering (täckdikning) trengs det konsesjon etter naturvårdslagen eller vattenlagen bare hvis det er sannsynlig at grøftingen vil skade naturmiljøet eller allmenne eller private interesser.

Som hovedregel er det vattendomstolen som gir konsesjon etter vattenlagen etter en domstolslignende prosess, som det er nærmere regler om i 13. kap. VL (jfr. 6.2.9). For markavvattning blir konsesjonsspørsmålet avgjort på enklere måte, utenfor vattendomstolen, etter reglene i 12. kap. VL.

For en del større vassdrags­tiltak er det regjeringen som treffer avgjørelsen etter reglene i 11. kap. VL. Etter 11:1 VL gjelder det for vannkraftverk med effekt på minst 20 000 kW; vassdrags­reguleringer med en reguleringshøyde over to meter på årsbasis eller en meter på ukebasis, eller som gir et magasin på minst 100 mill. m³ om året eller 10 mill. m³ om uken; overføringer av minst en femtedel av vannføringen fra et vassdrag med normal lavvannføring på minst 1 m³ /s, hvis det kan være til nevneverdig ulempe for allmenne interesser; grunnvannsuttak på mer enn 10 000 m³ i døgnet, og andre reguleringer eller overføringer som kan påvirke noen av de største innsjøene merkbart. Dessuten kan regjeringen forbeholde seg å treffe avgjørelsen dersom tiltaket er av betydelig omfang eller har inngripende virkninger (11:3 VL). For alle disse tiltakene gjelder det visse særskilte saksbehandlingsregler om forhåndsmelding, konsekvensutredninger og informasjon til lokalbefolkningen (11:7-11 §§ VL).

Om adgangen til omgjøring av konsesjoner (tillstånd) er det nærmere regler i 15. kap.

6.2.5 Fellestiltak

Reglene i 5.-7. kap. søker å legge til rette for fellestiltak (samfälligheter) for drenering, jordvanning og vassdrags­reguleringer. Det er bl.a. regler om rett og plikt til å være med i fellestiltaket. Kostnadene med fellestiltaket fordeles blant deltakerne etter rimelighet, først og fremst ut fra den enkeltes nytte av tiltaket. Forvaltningen av en samfällighet skjer etter en egen lov (lag 1973:1150), enten som et slags sameie, eller som en forening.

Hvis loven ikke gir adgang til å danne en samfällighet, kan en interessert i stedet kreve konsesjonsvilkår etter 3:10 VL om å utføre et vassdrags­tiltak så det blir til betydelig nytte for vedkommende, dersom dette kan gjennomføres uten at tiltaket blir vesentlig endret. En tiltakshaver kan også få adgang til å utnytte og eventuelt endre andres vassdrags­anlegg for egne formål, dersom det ikke er til vesentlig ulempe for anleggseieren (8:2 VL). I begge tilfelle skal vedkommende yte erstatning.

Dessuten har en egen lov (lag 1976:997) regler om vattenförbund, som er en sammenslutning for å fremme utnyttingen av vassdrag m.v., særlig gjennom vedlikeholdstiltak i vassdraget. Et vattenförbund kan bare opprettes gjennom en förrättning som länsstyrelsen forordner. Vattenförbundets virkeområde bestemmes ut fra formålet sett i lys av geografiske og hydrologiske forhold. Tiltakshavere som påvirker forholdene i vassdraget innenfor virkeområdet, er medlemmer av vattenförbundet.

6.2.6 Vedlikehold og nedlegging

Anleggseieren har plikt til å vedlikeholde et vassdrags­anlegg så det ikke volder skade for allmenne eller private interesser (17:1 VL), og et vassdrags­tiltak skal drives så det ikke skader allmenne eller private interesser unødig (17:2).

Det kreves konsesjon for å legge ned og fjerne et vassdrags­anlegg, men hovedregelen er at konsesjon skal gis (14:1 VL). Også til nedlegging av fløtingsanlegg trengs det konsesjon, om det ikke er klart at ingen allmenne eller private interesser lider skade ved at anlegget blir fjernet (14:3). Hvis det kan være til skade for en grunneier at anlegget blir nedlagt, kan vattendomstolen bestemme at det får bli stående dersom grunneieren overtar vedlikeholdsplikten. Skulle nedleggingen være til skade for allmenne interesser, kan det på samme måte bli stående om staten, en kommune eller et vattenförbund overtar vedlikeholdsplikten (14:2 og 3 VL).

6.2.7 Erstatning

Reglene om erstatning i 9. kap. VL gjelder både ved ekspropriasjon og for annen skade som et lovlig vassdrags­tiltak volder på fremmed eiendom. Reglene er søkt tilpasset de alminnelige regler om ekspropriasjonserstatning (Expropriationslagen 1972:719). Erstatning for skade som skyldes ulovlige vassdrags­tiltak bestemmes derimot av alminnelige erstatningsrettslige regler (skadeståndslagen og 3. kap. Jordabalken).

Erstatningsutmålingen er knyttet til eiendommens salgsverdi. Erstatning for skade og ulemper (såkalt intrångsersätting) fastsettes som utgangspunkt til differansen mellom eiendommens verdi før og etter tiltaket (9:4 VL). Det er ikke regler om mererstatning. Tiltakshaveren skal pålegges å treffe forebyggende eller avbøtende tiltak så langt det er hensiktsmessig, og erstatningen skal da bare dekke restskaden (9:1 3 st. VL). Erstatningen fastsettes til en engangssum, og årlige erstatningsbeløp kan bare fastsettes for skade fra allmenne fløtingstiltak (9:3 VL).

For nedlegging og fjerning av vassdrags­anlegg er erstatningsplikten begrenset til å yte rimelig ( skälig) erstatning, og tap av fordeler ved vassdrags­anlegget blir ikke erstattet uten at vedkommende hadde et rettskrav på dem (9:11 VL). Det er også nærmere regler for erstatning for tap som voldes ved omgjøring av konsesjoner (9:12 VL flg.). Her gjelder det visse begrensninger i erstatningsplikten ved omgjøring og ved vassdrags­tiltak til fordel for visse allmenne miljø- og transportinteresser, jfr. under 6.2.3 foran.

Erstatningskapitlet har også regler om andelskraft til fordel for minoritetseierne på en fallstrekning når deres fallretter blir tatt med i en kraftutbygging som flertallet står for (9:16 flg. VL).

6.2.8 Vern for vannforsyning

Vattenlagens 19. kap. har en generell aktsomhets- og tiltaksplikt for å unngå skade på aktuelle vannforsyningskilder (19:1 VL). Denne plikten anses oppfylt hvis tiltakshaveren etterlever det som er fastsatt i konsesjon etter vattenlagen, miljöskyddslagen eller naturvårdslagen (18 § NVL).

Dessuten kan det opprettes særskilt vattenskyddsområde med konkrete rådighetsinnskrenkninger (19:2 flg. VL). Grunneieren har i så fall rett til erstatning om pågående markanvändning avsevärt försvåras, som er det alminnelige kriterium for erstatning for rådighetsinnskrenkninger etter svensk rett.

6.2.9 Vattendomstolene

Hovedtyngden av saker etter vattenlagen avgjøres av vattendomstolene, som er knyttet til de alminnelige domstoler. Vattendomstol i første instans er seks tingsretter (Luleå, Umeå, Östersund, Stockholm, Växjö og Vänersborg) som regjeringen har utpekt. Vattendomstolen består av en embetsdommer, ett eller to teknisk kyndige medlemmer og to legdommere. Svea hovrätt er vattenöverdomstol, og Högsta domstolen er siste instans.

Sakene inndeles i ansökningsmål, stämningsmål og förrättningsmål (13:12 VL). Skillet har betydning for hvilke saksbehandlingsregler som gjelder etter 13. kap. VL. Ansökningsmål omfatter bl.a. konsesjons- og omgjøringssaker. Stämningsmål omfatter bl.a. visse saker om erstatning og retting av ulovlige vassdrags­anlegg. Förrätningsmål – som er den minste gruppen – omfatter overprøving av såkalte förrättningar, f.eks. om tillatelse til markavvattning.

Vattenlagen hører administrativt under Justitiedepartementet, men hovedansvaret for vannressursspørsmål i sentralforvaltningen ligger ellers i Miljø- och naturressursdepartementet. Spørsmål om tilsyn hører under länsstyrelsene (tilsvarende fylkesmannsembetene).

6.3 Finland 2

6.3.1 Allment om Finlands vassdrags­natur og om lovstrukturen

Finlands topografi har gitt en vassdrags­natur preget av omfattende sjøsystemer og lave fallhøyder. Det er ca. 60 000 sjøer i Finland, og av landets samlete areal på 337 000 km² er bortimot 10 % (31 500 km² ) sjøer og vassdrag. Innsjøformene er preget av kvartærgeologiske avsetninger, og strandlinjene er svært uregelmessige, slik at hver innbygger i landet teoretisk kan disponere 100 meter innsjøstrandlinje. Vassdragene har tidligere spilt en stor rolle for innenlands samferdsel og tømmerfløting. Elektrisitetsproduksjonen er basert dels på vannkraft, dels på atomkraft. 3 Vannkraftutbyggingen anses i hovedsak som avsluttet.

I Finland er 50 % av vannforsyningen basert på grunnvann. Grunnvannet er sårbart for forurensning på grunn av de geologiske forholdene. På den annen side er forekomstene vanligvis relativt små, slik at influensområdet er tilsvarende lite. Grunnvannet er utsatt for negativ påvirkning særlig pga. masseuttak, bergverksdrift, metall- og kjemisk industri, avfallsdeponier og pelsdyroppdrett.

Den finske vattenlagen (FVL) (lag 19.5.1961/264) er en meget omfattende lov (529 paragrafer) som dekker både kvantitative og kvalitative aspekter ved forvaltningen av vassdragene. Også forurensningsspørsmål blir altså vurdert etter vattenlagen, mens det gjelder en egen lov om fiske. Det finnes en egen lov om damsikkerhet (lag 1.6.1984/413) foruten noen andre mindre lover om vassdrags­forhold. Vattenlagen er for tiden under delvis revisjon. 4

Vattenlagen består av 22 kapitler. Den åpner med et kapittel om alminnelige bestemmelser og ett med alminnelige bestemmelser om byggande i vattendrag. Deretter kommer særskilte kapitler ( kap. 3- 10) for forskjellig slags utnytting av vassdraget (vannkraftproduksjon, transport, tømmerfløting), om grøfting, vannstandsregulering (senking, utfylling og heving) og vassdrags­regulering (som omfatter reguleringer til alle slags formål, ikke bare industrielle), vannuttak fra vassdrag og grunnvann, samt utslipp av avløpsvann eller andre forurensende stoffer. Reglene i 2. kap. gjelder også for slike tiltak så langt det er bestemt i de respektive kapitler.

Etter dette kommer særskilte kapitler om erstatning, särskilda bestämmelser, straff, alminnelige saksbehandlingsregler, vattendomstolene, saksbehandlingen for vattendomstolene, omgjøring, befaringer, særregler for grøftingssaker og om vattennämnd ( kap. 11- 20). De to siste kapitlene har karakter av avsluttende bestemmelser i loven.

6.3.2 Vattenlagens virkeområde

Loven omfatter både vassdrag og grunnvann, både ferskvann og saltvann. Som vattenområde regnes arealer som er dekket av vann så lenge dette ikke er tillfälligt (1:1 FVL). Mot fast mark går grensen ved strandlinjen med middelvannstand, og er det gjort inngrep som har ført til varig endring i vannstanden, er det situasjonen etter endring som det kommer an på (1:6 FVL). Men retten til allmenn bruk av vassdraget kan likevel utøves så langt vannet dekker.

Vassdrag med rennende vann deles inn i elver og bekker (1:5 FVL). Er middelvannføringen minst 2 m³ /s, regnes vassdraget alltid som en elv, og for øvrig hvis man – bortsett fra stryk og grunner – kan ferdes med robåt der utenom lavvannsperioden. Utenfor vassdrags­begrepet faller grøfter o.l. uten kontinuerlig vannføring og der det heller ikke ved høy vannføring er mulig med båtferdsel, fløting eller nevneverdig fiskeoppgang. Også kilder, brønner, sisterner og kunstige dammer faller utenfor det som regnes som vassdrag (1:2 FVL). Grunnvann er definert som vann i mark- eller berggrunn (1:4 FVL).

6.3.3 Eierrådighet over vassdrag

Både vassdrag og grunnvann er i privat eie (1:8 FVL). Dette uttrykkes slik at vannet i brønner og kunstige dammer eies av anleggs- eller grunneieren, mens den som et vann- eller jordområde tilhører, råder over annet åpent vann og grunnvannet. Store fjärdar i innsjøene kan i henhold til en særskilt lov (lag 1.4.1966/204) være allmänt vattenområde i statens eie. Dessuten gjelder regler om kungsåd­ra i elver og sund (1:12 FVL). Hovedregelen er at kungsådran skal være en tredjedel av vassdragets bredde ved middelvannstand, og minst 7 meter, på det dypeste partiet i elven. I kungsådran må det holdes åpent for vannets frie løp, samferdsel, tømmerfløting og fiskens gang. Allemannsrett til ferdsel, vannhenting, bading m.v. er knesatt i loven (1:24 flg. FVL). En strandeier kan anlegge brygge o.l. selv om vassdraget tilhører andre (1:28 FVL), forutsatt at det kan skje uten vesentlige skadevirkninger i vassdraget og at eieren får erstatning for ulempe ( men).

6.3.4 Forbudsregler og krav om tillatelse

Lovens 1. kap. inneholder tre grupper av forbudsregler som også retter seg mot grunneieren: stengnings-, endrings- og forurensningsforbudene. Stengningsforbudet knytter seg til reglene om kungsådra, jfr. ovenfor. Vi går heller ikke nærmere inn på forurensningsforbudene (1:19 og 22 FVL).

Forbudet mot fysiske endringer i vassdrag følger av 1:15 FVL. Etter denne bestemmelsen er det forbudt å lede bort vann eller iverksette andre tiltak i vassdraget eller på fast mark, dersom det kan forårsake endringer i vassdragets leie, dybde, vannstand eller vannføring, eller i vannets eller bunnens beskaffenhet. Dette kan omfatte bl.a. bygging av en demning eller brygge, utfylling i vassdrag, bortledning av vann, senking eller masseuttak. Forutsetningen er at en slik endring vil medføre visse skadevirkninger som paragrafen regner opp i seks punkter. Det første punktet gjelder skade og ulempe på privat eiendom. I de øvrige punktene er det særlig forskjellige miljøulemper som blir spesifisert, før oppregningen avsluttes med en sekkebestemmelse som rammer andre tilsvarende krenkelser av allmenne interesser. Forbudet rammer således «förändring som

1. åstadkommer skada eller men på annans vattenområde, fiske, mark, byggnad eller egendom av annat slag;

2. medför fara för översvämning, allmän vattenbrist eller skadlig förändring av vattennaturen och dess funktion;

3. betydligt minskar naturskönheten, trivseln i omgivningen, kulturvärdena eller vattendragets användbarhet för vattenförsörjning eller dess lämplighet för rekreationsändamål;

4. försämrar vattnets reningsförmåga, ändrar kungsådran eller försvårar begagnande av allmän far- eller flottled;

5. medför fara for hälsan; eller

6. på annat därmed jämförligt sätt kränker allmänt intresse.»

Når et tiltak rammes av forbudet, kan det bare iverksettes med tillatelse (tillstånd) fra vattendomstolen. Tillståndsplikten påhviler både private, kommunene og staten som tiltakshavere. En tillatelse fritar bare for forbudet etter vattenlagen, og har ingen betydning i forhold til eventuell annen lovgivning.

Tillatelsen er lovbundet, slik at vattendomstolen ikke utøver noe fritt skjønn. Men de forskjellige lovreglene gir i seg selv stort spillerom for skjønnsmessige avveininger. Et anlegg kan ikke få tillatelse hvis det vil sette den alminnelige helsetilstand på spill, eller det vil volde anselige og vidtgående skader på naturen omkring eller på vassdragets naturforhold og funksjon, eller det i høy grad forverrer bosettings- eller næringsvilkårene på stedet (2:5 FVL). Denne terskelen ligger imidlertid så høyt at det visstnok ikke forekommer noe eksempel på at et prosjekt er avslått helt ut av den grunn.

Loven setter også visse generelle krav om at tiltaket må utføres så det ikke kommer i strid med andre interesser i vassdraget (2:3 FVL). Så langt hensikten med tiltaket kan nås uten urimelig ( oskälig) kostnadsøkning, sett i forhold til totalkostnaden og skaden, skal det utføres slik at eierne av stranden eller vassdraget ikke lider skade eller ulempe og uten skade på fiskebestanden. På samme måte må tiltaket heller ikke utføres så det hemmer mer enn nødvendig de andre slags tiltak som lovens kap. 3- 10 nevner, og heller ikke slik at det skader vannets selvrensende evne eller vassdragets naturforhold og funksjon forøvrig, gjør vassdraget mindre egnet for friluftsliv, minsker naturskjønnheten, kulturverdiene eller trivselen i omgivelsene, eller på annen måte krenker allmenne eller private interesser. Det er også en forutsetning at tiltaket utføres så andre behov for å utnytte vassdraget eller grunnvannet kan tilgodeses med minst mulig innskrenkninger.

Oppfylles disse kravene, beror det vanligvis på en interesseavveining om tillatelse skal gis (2:6 FVL). I første rekke er det en rent økonomisk vurdering av nytte mot skade. Nytten må være betydelig i forhold til skaden, men prosjektkostnadene og skader som det inngås avtale om, regnes ikke med på skadesiden. Hvis prosjektet i tillegg vil skade allmenne interesser som ikke kan verdsettes fullt ut i penger, må det foretas en avveining mellom de ulike allmenne interesser som taler for og mot prosjektet.

Tillatelse til byggande m.v. kan også gis dersom allmänt behov tilsier det. En kommune kan etter loven således få tillatelse til vannuttak for allmenn vannforsyning uten hensyn til hvilke skadevirkninger det medfører, men her har Högsta Förvaltningsdomstolen i praksis innført en viss interesseavveining.

For visse tiltak stilles mindre krav. Grøfting var tidligere sett på som en ren grunneierrett uten at tillatelse var nødvendig, og fremdeles kan grøfting skje uten tillatelse hvis den bare påvirker en bekk (6:2 FVL).

Vattendomstolen fastsetter nærmere vilkår for den tillatelse som gis, særlig med sikte på å redusere skader og ulemper mest mulig. Den gir også tillatelse til å ekspropriere andres eiendom og fastsetter erstatninger. Det synes ikke å være noen klar grense for hvordan eller hvor sterkt et vassdrags­tiltak kan påvirke andres eiendom før det må skje en ekspropriasjon. Erstatningen for ekspropriasjon – herunder ved neddemming – skal økes med 50 % avhengig av hvilket formål tiltaket gjelder (11:6 FVL).

6.3.5 Vassdrags­vern og arealplanlegging

Visse elver eller elvestrekninger er vernet mot kraftutbygging. Dette er skjedd ved forsskyddslagen (lag 23.1.1987/35), i et par tilfelle også ved spesiallover (således for Ounasjoki i Lapp­land lag 19.8.1973/703 og for Kyrönjoki lag 16.8.1991/1139).

Arealplanlegging etter byggnadslagen kan dekke vannområder, men iallfall på detaljplannivå er dette sjelden. I lagen om vatten- och miljöförvaltning finnes det bestemmelser om statlig vassdrags­- eller vannbruksplanlegging, men planene har ikke bindende virkning for saker om tillatelse etter vattenlagen.

6.3.6 Grunnvann

Loven omfatter også grunnvann, og setter som utgangspunkt et forbud mot endring av grunnvannforholdene (1:18 FVL). Det gjør at man trenger tillatelse fra vattendomstolen for å utnytte grunnvann eller iverksette tiltak for dette, dersom tiltaket kan ha negative virkninger for annen utnytting av grunnvannsforekomsten. Forbudet rammer også masseuttak og andre tiltak som åpenbart kan innvirke på grunnvannsforekomstene. Hvis grunnvannsuttaket overstiger 250 m³ /døgn, må det alltid ha tillatelse (9:7 FVL). Hvis tiltaket kan skade grunnvannets kvalitet vesentlig, er hovedregelen at det ikke kan gis tillatelse på grunn av forurensningsforbudet i 1:22 FVL.

6.3.7 Vattendomstolene og andre vassdrags­­myndigheter

Vattendomstolen er en særdomstol, uavhengig av stats- og kommunalforvaltningen. Den har juridisk, teknisk og naturvitenskapelig fagkunnskap. Prosessuelt behandles sakene som ansökningsmål, civilmål og brottmål. Hovedtyngden av sakene utgjøres av ansökningsmål. Saksbehandlingen er domstolspreget, også i ansökningsmål, men vattendomstolen har større adgang til å vurdere spørsmål av eget tiltak enn det er vanlig i domstolsprosessen. Vattendomstolens avgjørelser kan bringes inn for vattenöverdomstolen og endelig for Högsta Förvaltningsdomstolen, eller Högsta Domstolen (for civil- og brottmål).

Mens vattendomstolen kan betraktes som konsesjonsmyndighet, ligger overordnet styring, politikkutforming og tilsyn i den ordinære forvaltning. Kontrollen med at vattenlagen blir etterlevd hører under vatten- och miljöförvaltningen og de kommunale miljövårdsnämnder. Det er imidlertid vattendomstolen som etter begjæring av offentlige myndigheter eller grunneiere i vassdraget treffer avgjørelser om å bruke tvangsmidler og om straff.

6.4 Danmark 5

6.4.1 Allment

Danmarks vassdrags­natur skiller seg sterkt fra den typisk norske. Vassdragene er ofte sterkt påvirket av kulturlandskapet. Med få unntak har de ikke vært utnyttet til energiproduksjon, og de har også spilt liten rolle for fløting og annen samferdsel. Vassdragene sikrer avrenning av nedbør, men lav fallhøyde og strømhastighet kan ofte skape fare for oppgrunning. Vassdragene benyttes ellers til jordvanning, rørskær (skjæring av rør til taktekking), akvakultur og rekreasjon.

Dansk vannforsyning er praktisk talt 100 % basert på grunnvann. Grunnvannet i Danmark er utsatt for påvirkning av bl.a. en intensiv landbruksdrift, og i enkelte områder er tilgangen på utnyttbart grunnvann så begrenset at det kan komme i konflikt med hensynet til vannføring i vassdrag og bevaring av våtmarksområder.

Dansk vassdrags­lovgivning er fordelt på to hovedlover, vandløbsloven fra 1982 (nå lovbekendtgørelse 19. mai 1992 nr. 404) og vandforsyningsloven fra 1978 (nå lovbekendtgørelse 4. juli 1985 nr. 337). Vandløbslovens hovedsiktemål er å sikre avrenningen, mens vandforsyningsloven gjelder alle vannuttak fra vassdrag eller grunnvann. I tillegg har naturbeskyttelsesloven (lov 3. januar 1992 nr. 9) viktige regler om vassdrag og våtmarker. Forurensningsspørsmål reguleres gjennom miljøbeskyttelsesloven (lov 6. juni 1991 nr. 358). Drenering med utslipp av surt og jernholdig drensvann er særskilt regulert gjennom en egen lov (lov 8. mai 1985 nr. 180 om okker), som særlig har betydning i Vest- og Sønderjylland. Fiske er det regler om i en egen lov.

6.4.2 Vannløp: Vandløbsloven og naturbeskyttelsesloven

Hovedformålet med vandløbsloven er å sikre at vassdragene kan brukes til avledning av vann. Tiltak etter loven skal ta hensyn til de miljømessige krav til vannløpskvalitet (§ 1 stk. 2). Dette begrepet har tre aspekter: vannkvaliteten, som reguleres gjennom miljøbeskyttelsesloven, vannmengden, som bl.a. påvirkes av vannuttak i medhold av vandforsyningsloven, og vannløpets form og tilstand, som reguleres med hjemmel i vandløbsloven.

Loven omfatter både naturlige og menneskeskapte vannløp (§ 2). Som vannløp regnes først og fremst terrengformasjoner som regelmessig er vannførende. Loven gjelder også for grøfter, kanaler, rørledninger, sjøer og dammer, og for anlegg som diker, sluser og broer m.v. Som hovedregel gjelder den ikke for vannløp som bare en enkelt har interesse i, og den gjelder heller ikke for ledninger for vannforsyning eller kloakk.

Loven gjelder ikke for saltvannsområder, heller ikke når de etter hvert omdannes til fersk­vann. Men da kan Miljøministeriet inndra området under reglene for ferskvann i medhold av en særskilt lov (lov 7. mai 1937 nr. 146).

Vandløbsloven består av 17 kapitler med i alt 89 paragrafer. Etter et innledende kapittel om formål og virkeområde gir kap. 2 regler om alminnelig bruk av vassdragene. I kap. 3- 5 er det regler om vandløbsmyndighetene, om klassifikasjon av vannløp og anlegg og om regulativer for offentlige vannløp. Kap. 6- 8 har regler om henholdsvis endring og anlegg av vannløp, vedlikehold samt restaurering av vannløp. I kap. 9 og 10 er det regler om utpumpingsanlegg med dikeanlegg for tørrlegging (afvanding), og om broer og anlegg som kan føre til oppstuving av vannstanden. De øvrige kapitler har bestemmelser om tilsyn og kontroll, tilskuddsplikt, ekspropriasjon, saksbehandling og straff.

For forvaltningsmessige formål inndeles vannløpene i offentlige og private (§ 8), og de offentlige vannløp i amtsvandløb og kommunevandløb. I sammenheng med dette er amtsrådet vandløbsmyndighet for amtsvandløb, og kommunalbestyrelsen for kommunevandløb og private vannløp (§ 7). Skillet mellom offentlige og private vannløp har betydning for lovens regler om vedlikehold, tilsyn og saksbehandling, men har ikke noe å gjøre med spørsmålet om eiendomsrett til vassdragene. Bl.a. skal det for et offentlig vannløp utferdiges et regulativ (§ 12), som skal inneholde bestemmelser om vannløpets skikkelse eller vannføringsevne, om vedlikehold og restaurering av vannløpet m.v.

Vassdragene er i privat eie, men innholdet av den private eiendomsrett er sterkt påvirket av lovgivningen. Strandeierens eiendomsrett til vassdraget omfatter retten til å skjære siv og rør, jakt, fiske og ferdsel i vassdraget, men ikke selve vannet. Ved tørrlegging vil grunnen normalt tilfalle strandeieren (§ 19). Det er tillatt for en grunneier å senke grunnvannstanden på egen eiendom så langt det trengs for dyrkingsformål ved grøfting og drenering uten bruk av pumpeanlegg (§ 3). Vannet kan ledes ut i et vannløp som eiendommen støter opp til. Skal det ledes ut i et vannløp på naboeiendommen, kreves det tillatelse både fra naboen og vandløbsmyndigheten etter § 21. Hvis noen vil treffe tiltak som kan være til ulempe for dambrug (oppdrettsanlegg) som ligger mindre enn 6 km nedstrøms, skal det som hovedregel gis varsel minst en uke på forhånd. I enkelte deler av landet krever imidlertid grøfting og drenering for landbruksformål godkjenning etter okkerloven.

Allmennheten har rett til ferdsel med ikke-motordrevne småfartøyer på vannløp med flere strandeiere (§ 4). Vandløbsmyndigheten kan begrense denne ferdselsretten eller utvide den til andre fartøyer på offentlige vannløp. Også miljøministeren har en viss adgang til å begrense ikke-ervervsmessig seilas med hjemmel i naturbeskyttelsesloven (nbl. § 29).

Vandløbsloven har et alminnelig forbud (§ 6) mot å endre det naturlige avløp til annen eiendom og å hindre avløpet fra høyereliggende eiendommer. Denne regelen gjelder med tanke på både avrenning gjennom vannløp og overflateavrenning ved regnskyll og snøsmelting. Heller ikke må noen lede bort vannet fra vannløp, forandre vannstanden eller hindre vannets frie løp. Vandløbsmyndigheten kan imidlertid frita for disse forbudene. I tillegg er det forbud mot tilplanting så nær rørlagte strekninger av et vannløp at rørledningene kan bli skadet eller tilstoppet.

Det kreves videre tillatelse fra vandløbsmyndigheten til å endre vannløpets skikkelse (f.eks. ved utdyping eller utretting), til å senke eller tørrlegge sjøer, eller til å anlegge nye vannløp (§§ 16-18 og 21). Dessuten setter naturbeskyttelsesloven forbud mot å endre tilstanden i naturlige sjøer med et areal over 100 m² , eller i vannløp som miljøministeren har utpekt som beskyttede (nbl. § 3). Forbudet mot å endre tilstanden gjelder også for våtmarker – moser og lignende som er større enn 2500 m² eller ligger inntil en sjø eller et vannløp som omfattes av vernet. Det trengs også tillatelse til å bygge eller endre broer og anlegg som kan volde oppstuving (§§ 47-48).

Reglene om vedlikehold av vannløp i kap. 7 tar sikte på å opprettholde vannløpets skikkelse og vannføringsevne. Vedlikeholdsplikten påhviler vandløbsmyndigheden for offentlige vannløp, og strandeierne for private vannløp. I regulativet for et offentlig vannløp kan det fastsettes nærmere bestemmelser for vedlikeholdet og at eierne langs bredden skal holde en sone åpen for maskinell drift ved vedlikeholdsarbeider (§ 69). Typiske vedlikeholdstiltak er fjerning av vegetasjon og oppmudring. For private vannløp kan kommunalbestyrelsen som vandløbsmyndighet fastsette vedlikeholdstiltakenes omfang (§ 36).

Reglene om restaurering (§ 37) gjelder bare for offentlige vannløp, og gir vandløbsmyndigheten adgang til å treffe visse tiltak for å oppfylle den fastsatte vannløpskvalitet. Stort sett er det tale om mindre tiltak, men reglene har vært brukt til å gjenåpne et lukket vassdrag.

Når det gjelder kantsonen omkring vassdrag, kan vandløbsmyndigheten kreve at beitemark inngjerdes mot vassdraget (§ 29). Ved offentlige vannløp kan vandløbsmyndigheten foreta tilplanting og påby strandeierne å bevare skyggegivende vegetasjon (§ 34). For øvrig er det langs vannløp i landsone et to meter bredt belte med forbud mot dyrking, terrengendring, tilplanting og oppføring av gjerder og byggverk (§ 69), se nærmere kap. 10.4.3. Denne regelen gjelder imidlertid ikke for dammer under 100 m² . I tillegg fastsetter naturbeskyttelsesloven et 150 meters belte med et dispensabelt forbud mot terrengendringer, tilplanting, bebyggelse og campingvogner (nbl. § 16). Dette 150-metersbeltet gjelder bare for innsjøer over 3 ha og for offentlige vannløp som etter regulativet i 1983 skulle ha en bredde i bunnen på minst 2 meter.

Det gjelder et objektivt erstatningsansvar for skader som voldes ved regulering (endring) og anlegg av vannløp, senking av innsjøer, ved restaureringstiltak eller ved tørrlegging med utpumpings- og dikeanlegg (§§ 23, 37 og 45). For dreneringstiltak som er lovlige uten tillatelse (jfr. § 3) oppstår det derimot ikke noen erstatningsplikt. Utgiftsfordelingen for et tiltak som kommer flere til nytte, vil gjerne skje i henhold til den enkeltes nytte (jfr. § 24).

6.4.3 Vannuttak: Vandforsyningsloven

Vandforsyningsloven omfatter 90 paragrafer fordelt på 14 kapitler. Loven behandler både vannuttak fra ferskvannsressurser og vannforsyning på annen måte. Den regulerer også forholdet mellom vannleverandør og brukere ( kap. 8- 9), bl.a. med regler om forsyningsplikt.

Loven har til formål å sikre en tilstrekkelig vannforsyning og en rasjonell utnytting av vannforekomstene som tar hensyn til både miljøet, behovet for vann og annen råstoffutvinning som kan berøre vannforekomstene. Det er fastslått som en hovedretningslinje at disse grunnleggende hensyn skal tillegges vekt ved praktiseringen av loven (§ 2). Loven omfatter både grunnvann og overflatevann (nærmere definert i § 3). Som grunnvann regnes vann som kan innvinnes fra undergrunnen gjennom brønner, boringer eller oppkommer. Dette betyr at loven ikke tar sikte på grunnvannsforekomster som bare har andre funksjoner enn å kunne tjene til vannforsyning. Definisjonen av overflatevann omfatter ferskvann i alle de vannområder som går inn under vandløbsloven, også om de bare berører en enkelt eiendom.

Sentrale virkemidler i loven er kartlegging av vannressursene og planlegging ( kap. 3) og et konsesjonssystem ( kap. 4- 6). På amtsnivå utarbeides det vannressursplaner (§ 11) og på kommunenivå vannforsyningsplaner (§ 14). I tillegg kan miljøministeren utarbeide en landsplan for vannforsyningen og angi bindende forutsetninger for planleggingen på amts- og kommunenivå. Den kommunale vannforsyningsplan må ikke stride mot regionplanleggingen, og amtsrådet kan i tilfelle reise innsigelse mot den bl.a. hvis den står i strid med amtets vannressursplan (§ 14 a). Denne innsigelsesordningen svarer til den norske ordning etter plan- og bygningsloven. Vannforsyningsplanen er bindende for anlegg av vannledninger fra allmenne vannforsyningsanlegg (dvs. vannverk for minst ti eiendommer). For planleggingsformål kan myndighetene foreta alle slags undersøkelser – unntatt boring – med to ukers varsel, men grunneieren skal ha erstatning for skader og ulemper (§ 39).

Loven gir hjemmel for kvalitetsnormer for ubehandlet råvann (§ 59). Den er brukt til å gjennomføre EU-direktivet (75/440/EUF) om kvaliteten av overflatevann som brukes til drikkevann eller i næringsmiddelproduksjon. Bestemmelsen gir også hjemmel for regler om tilsetningsstoffer til drikkevann (f.eks. fluor) og om kvalitetskrav til drikkevann og vann i næringsmiddelproduksjon. Miljøbeskyttelsesloven har regler om båndlegging av områder (beskyttelsesområder) og forbud for å sikre forekomster for allmenn vannforsyning mot forurensning (mbl. §§ 22-24). I forhold til grunnvannsforekomster kan dette gjøres erstatningsfritt, mens rådighetsinnskrenkninger som innføres av hensyn til overflatevann utløser erstatningsplikt når de hindrer lovlig bestående virksomhet (mbl. §§ 62-63).

Hovedregelen er at vannuttak fra grunnvann og overflatevann ( vandindvinding) krever tillatelse (§ 18). Tillatelsen gis av kommunalbestyrelsen eller amtsrådet, avhengig av uttakets størrelse og formål (§§ 19-20). Det må foreligge tillatelse før anlegget for vannuttak blir etablert eller endret vesentlig (§ 21). Ordningen med etableringstillatelse kan også fungere som en slags rammetillatelse før det blir gitt tillatelse til selve vannuttaket. En tillatelse til vannuttak skal angi uttakets størrelse og formål (§ 22). Gjelder den grunnvannsuttak, skal den dessuten sette en grense for senking av grunnvannspeilet, og for overflatevann et maksimalt vannuttak pr. time – hvis det ikke gjelder mindre uttak. Hvis formålet endres, må det søkes på ny (§ 33).

Selv om det ikke er sagt i loven, antas det at det er adgang til å ta overflatevann i bøtte e.l. til vanning eller drikke. En grunneier kan uten tillatelse ta ut grunnvann på egen eiendom til husholdningsbruk, forutsatt at eiendommen ligger utenfor det naturlige forsyningsområdet for et allment vannforsyningsanlegg og det ikke er grunn til å frykte for grunnvannskvaliteten (§ 18). Husholdningsbruk kan nok også omfatte hagevanning og bilvask samt utleie til feriegjester og leietakere i tomannsboliger, men ikke større hus, hoteller eller landbruksformål. Strandeiere langs vassdrag har rett til å ta overflatevann til vanning av dyr uten tillatelse. Gjelder søknaden vann til alminnelig landbruk (ikke jordvanning) eller husholdningsvann for inntil fire husstander, kan tillatelse bare nektes dersom det er grunn til å frykte for vannkvaliteten eller det kan anvises en annen vannforsyning som er praktisk mulig.

Det kreves tillatelse fra miljøministeren til å frembringe drikkevann ved avsalting av havvann (§ 25). En slik tillatelse må man også ha for å importere drikkevann eller eksportere grunnvann eller overflatevann. Dessuten kreves det som regel tillatelse fra kommunalbestyrelsen eller amtsrådet til å senke grunnvannstanden ved bygge- og anleggsarbeider eller masseuttak.

Tillatelser til vannuttak gis for begrenset tid, i praksis ofte 10-15 år. Lengstetiden etter loven varierer med formålet, men er høyst 30 år (§ 22). Det skal imidlertid gis ny tillatelse om ikke de samfunnsmessige hensyn som følger av lovens formål og hovedretningslinjer står i veien. Uavhengig av tidsfristen er det en viss adgang til å omgjøre tillatelsen når vesentlige samfunnsmessige hensyn tilsier det, f.eks. fordi vannressursen ikke er stor nok for alle rettigheter eller full utnytting skaper fare for saltvannsinntrengning. Det kan også være adgang til å omgjøre en tillatelse til et vannverk dersom det trengs for å skape en mer rasjonell vannforsyning (§ 32). En tillatelse til vannuttak kan også omgjøres når vilkårene blir tilsidesatt, hvis den bygger på uriktige opplysninger eller hvis det går fem år uten at den blir brukt (§§ 34-35). Bortledningstillatelser er ikke tidsbegrenset, men kan omgjøres ved endringer i de faktiske forutsetninger (§ 26).

Det kan gis pålegg om tilknytning til et allment vannverk (§ 29). Hvis det gjelder en grunneier som har egen vannforsyning ved boring – ikke brønn – kan vedkommende kreve erstatning for utgiftene til tilknytningen (§ 30). Erstatningen omfatter ikke fremtidige driftsutgifter, og kan nedsettes i lys av anleggets alder og kvalitet. Hvis pålegg om tilknytning skyldes at eksisterende vannforsyning blir ødelagt av annen virksomhet, skal denne yte tilskudd til å opprette allmenn vannforsyning (§ 31).

Loven har også enkelte regler med sikte på å begrense vannforbruket. Det er som regel forbudt å bruke vann fra allment vannverk til andre formål enn verket har tillatt, og sløsing ved å la vannkraner stå åpne eller annen uforsvarlig atferd skal unngås (§ 51). Vannverket kan gi bestemmelser om innskrenket vannforbruk av hensyn til vannforekomstene, bl.a. om hagevanning i tørkeperioder, og amtsrådet kan pålegge vannverket å treffe slike bestemmelser (§ 52).

For skader på bestående forhold som følge av vannuttak eller bortledning gjelder et objektivt erstatningsansvar (§§ 23 og 28). Dette gjelder uansett om skaden skyldes endringer i grunnvannstanden eller i vannføringen eller vannstanden i vassdrag. Erstatningsansvaret omfatter ikke tap som skyldes at fremtidige tiltak blir fordyret.

6.5 Tyskland 6

6.5.1 Lovgivning om vassdrag og vannressurser

Tyskland er en forbundsstat med relativt stor frihet for delstatene. Kompetansefordelingen mellom forbundsmyndigheter og delstatsmyndigheter er fastlagt i forfatningen. Når det gjelder vannlovgivningen fremgår det av Grundgesetz (GG) § 75 nr. 4 at forbundsmyndigheten har begrenset lovgivningskompetanse. De føderale myndighetene kan kun gi rammelover, som utfylles av delstatene. Et unntak gjelder for skipsfart hvor forbundsmyndigheten har parallell kompetanse med delstatsmyndighetene, jfr. den føderale Bundeswasserstrassengesetz.

Forbundsmyndigheten har gitt en generell rammelov vedrørende vannforvaltningen – Wasserhaushaltsgesetz (WHG, 23. september 1986). Loven retter seg direkte mot borgerne, men utfylles av vannlovgivningen i de enkelte delstatene. I tillegg til WHG finnes det altså en vannlov for hver enkelt delstat, f.eks. Bayerisches Wassergesetz (BayWG, 3. februar 1988), og Wassergesetz for Baden-Württemberg (BWHG, 1. juli 1988).

De alminnelige vannlovene gjelder både kvantitativ og kvalitativ påvirkning av vannressurser, og omfatter både vassdrag, grunnvann og sjøen i den utstrekning det er aktuelt.

Annen lovgivning som har betydning for vannforvaltningen er særlig lovgivningen vedrørende naturvern og arealplanlegging, og loven om miljøkonsekvensanalyser av 12. februar 1990 (UVPG). Behandlingen av saker etter vannlovgivningen følger normalt delstatenes alminnelige forvaltningsrettslige regler.

6.5.2 Vannressurser og vannforvaltning

Tyskland har en rekke store vassdrag som er farbare med skip. Skipstrafikk på vassdragene har fortsatt betydning, og en kanal som binder sammen Rhinen og Donau ble ferdigstilt i 1992. Vassdragene har også betydning for vannforsyning, som kjølevann og produksjonsvann til industriformål. Vannkraftproduksjonen utgjorde i 1992 vel 21 TWh. Mange av vassdragene er sterkt påvirket av forurensning.

Tyskland har god tilgang på grunnvannsressurser, og 70 % av vannforsyningen er basert på grunnvann. I perioder kan det likevel være for lite vann i visse områder på grunn av overforbruk og manglende fornyelse av grunnvannsmagasiner. Grunnvannet er dessuten utsatt for påvirkning av miljøgifter fra avfallsdeponier, i form av plantevernmidler m.v., og nitratkonsentrasjonen i grunnvannet er stigende i mange områder, særlig på grunn av intensiv landbruksdrift.

Med unntak av forhold vedrørende skipsfart har ikke de føderale myndighetene noen utøvende myndighet innenfor vannforvaltningen. Ansvaret for gjennomføring av lovgivningen, også Wasserhaushaltsgesetz, og den offentlige vannforvaltningen, ligger primært på delstatsnivå.

Det offentlige har flere roller når det gjelder forvaltningen av vann og vassdrag; som eier av vassdrag, som tiltakshaver, som forvaltnings- og overvåkingsmyndighet. Delstatene opererer med et organisatorisk skille mellom vannforvaltningsmyndigheter og fagetater.

I de fleste delstatene følger vannforvaltningen de tre forvaltningsnivåer som er vanlige i forvaltningen ellers. Forvaltningsoppbygging og kompetansefordeling mellom de ulike nivåene varierer noe mellom delstatene.

Øverste forvaltningsmyndighet er det ansvarlige departement, normalt Miljøverndepartementet. Et unntak her er Bayern, hvor Innenriksdepartementet er øverste vannmyndighet. Mellomnivået er Bezirksregierungen, som ikke finnes i alle delstater. Det laveste forvaltningsnivået er Landratsämter, som kan omfatte flere kommuner. Disse utfører både statlige styringsoppgaver og driver egenforvaltning. Forvaltningsmyndighetene tar stilling til planer og søknader om vannbruk og tiltak i vassdrag.

Parallelt med vannforvaltningsmyndighetene finnes det fagetater, normalt både på delstatsnivå (Landesamt) og lokale Wasserwirtschaftsämter. I Bayern er det f.eks. et sentralt Landesamt für Wasserwirtschaft og 25 lokale Wasserwirtschaftsämter, som har ansvar for overvåking av den faktiske utvikling mht. vassdrag og grunnvann, utarbeidelse av planer, teknisk vurdering av søknader og rådgivning overfor forvaltningsmyndighetene.

Spørsmål vedrørende kvalitative og kvantitative forhold er integrert innenfor vannforvaltningen, og det er forurensningsproblemene som er mest fremtredende.

6.5.3 Eiendomsrett til vann

Wasserhaushaltsgesetz inneholder ikke bestemmelser om eiendomsretten og dens grenser. Eiendomsrettsspørsmålene er regulert i delstatslovgivningen, og til dels løst forskjellig.

Når det gjelder vassdrag, tilhører de farbare vassdragene (inkludert sidevassdrag som ikke er farbare) forbundsstaten, jfr. GG Art 89 I. Vassdragene er i de fleste statene delt inn i to klasser. Vassdrag av 1. klasse, som er de største vassdragene, eies av delstatene. Hvilke vassdrag dette er, fremgår av vedlegg til de enkelte delstatenes vannlover. Annet overflatevann kan tilhøre strandeieren, men eiendomsretten har normalt liten praktisk betydning fordi eieren bare i begrenset utstrekning kan rå over vannet uten offentlig tillatelse, og må tåle andres utnytting av vannet i henhold til slik tillatelse.

I Bayern er vassdragene inndelt i tre klasser.

Første klasse omfatter de farbare vassdragene, som eies av forbundsstaten, og andre større vassdrag som fremgår av et vedlegg til BayWG. Sistnevnte eies hovedsaklig av delstaten. I den utstrekning det finnes andre eiere til slike vassdrag kan delstaten ekspropriere eiendomsrett i medhold av BayWG Art. 5.

Vassdrag av andre klasse er angitt ved forskrifter til BayWG Art. 4, og eies for det meste av delstaten, men forvaltes av fylkene (Regierungsbezirke). Vassdragene av tredje klasse tilhører i Bayern normalt private, jfr. BayWG Art. 4 (1). Hvis ikke vassdraget utgjør en egen eiendom tilhører det strandeieren, jfr. BayWG Art. 6.

I Baden-Württemberg er delstaten eier av vassdrag av første klasse, mens vassdrag av annen klasse eies av kommunene, jfr. BWHG § 4. Det offentlige eier her ikke bare vassdraget, men også selve elvesengen. I sjeldne tilfelle er det privat eiendomsrett til elvesengen.

I den utstrekning det finnes privat eiendomsrett til vassdrag er som nevnt retten av liten verdi – på grunn av vedlikeholdsplikten i WHG § 29(1) som omtales i 6.5.6, kan det snarere være snakk om en byrde. Et unntak gjelder retten til fiske, som enkelte steder ligger til grunneieren. Det fremgår av WHG § 1 a at eiendomsrett til vann ikke omfatter rett til bruk av vann som krever tillatelse etter WHG § 2 jfr. § 3 eller § 31, se 6.5.4.

WHG § 24 åpner for en begrenset rett til utnytting til eierens eget behov uten tillatelse etter WHG § 2, jfr. § 3. Vilkåret er at slik utnytting kan skje uten skade for andre og ikke innebærer negative konsekvenser for vannhusholdningen. Delstatene kan ha regler som innskrenker eierens rett ytterligere i den utstrekning slik bruk ikke tidligere har vært tillatt. De korresponderende bestemmelser finnes for Bayern og Baden-Württembergs vedkommende i BayWG Art. 24 og BWHG § 26.

Allemannsretter som rett til bading, ikke-motorisert ferdsel o.l. kan utøves uten tillatelse, jfr. WHG § 23, BayWG Art. 21 og BWHG § 26.

Også når det gjelder grunnvannet varierer reglene om eierrådighet mellom delstatene. Eierrådigheten har i alle delstatene liten praktisk betydning, siden den ikke gir rett til å bruke vannet uten offentlig tillatelse, jfr. WHG § 1 a. Søknad om brukstillatelse kan avslås etter et relativt fritt skjønn; av hensyn til des Wohls der Allgemeinheit – spesielt hensynet til offentlig vannforsyning. Etter bayersk rett kan grunneieren ha krav på erstatning når andre tar i bruk vannet, jfr. BayWG Art. 4. I Baden-Württemberg har ikke grunneieren rådighet over grunnvannet, jfr. BWHG § 12.

Utnytting av grunnvann i beskjeden målestokk til husholdnings- og landbruksformål kan skje uten tillatelse etter WHG § 2, jfr. § 3, jfr. WHG § 33 og BayWG Art. 33. Delstatene kan fastsette strengere regler.

Den sterke innskrenkingen i eierrådigheten innebærer at spørsmålet om eiendomsrett har liten praktisk interesse i vannrettslige forhold. I Bayern kan eieren kreve vederlag for andres bruk av vann fra vassdrag, jfr. BayWG Art. 4 (2). I de andre delstatene kan det kun kreves vederlag i forbindelse med tiltak som berører privateid elvegrunn. I juridisk teori har det vært hevdet at det ut fra den samfunnsmessige betydningen av vannressursene heller ikke skulle være adgang til å kreve vederlag for slik bruk. Dette synet er omstridt, og i alle fall må det gjøres forbehold mht. bruk av andres eiendom for utnytting av grunnvann. 7

6.5.4 Offentlig forhåndskontroll med tiltak som berører vassdrag eller grunnvann

Den offentlige forhåndskontrollen med vassdrags­- og grunnvannstiltak gjennom WHG er basert på en inndeling i tre typer tiltak:

• Benutzung

• Ausbau

• Unterhaltung

Benutzungen er uttak eller annen påvirkning av overflatevann og grunnvann som må ha offentlig tillatelse etter WHG § 2 jfr. § 3, og omtales nærmere nedenfor under 6.5.5. Ausbau og Unterhaltung er fysiske tiltak i vannløp eller langs elvebredd med sikte på endring eller vedlikehold av vannløpet, og behøver ikke slik vannrettslig tillatelse, jfr. WHG § 3(3). Unterhaltung kan skje uten tillatelse etter WHG, men Ausbau må godkjennes i henhold til WHG § 31. Reglene om Unterhaltung og Ausbau behandles nærmere i 6.5.6.

Utøving av allemannsretter, som bading, vasking etc., kan skje uten offentlig tillatelse, jfr. WHG § 23. Eiers bruk av overflatevann til eget behov kan på visse vilkår skje uten tillatelse i følge WHG § 24, men denne adgangen kan begrenses av delstatene. Bestemt bruk av grunnvann til husholdning og visse landbruksformål er unntatt fra konsesjonsplikt etter WHG § 33. WHG inneholder også spesielle regler om etablerte rettigheter i §§ 15-17.

I følge WHG § 1 (2) kan delstatene unnta små vannforekomster av liten vannforvaltningsmessig betydning og helsebringende kilder fra bestemmelsene i WHG. BayWG Art.1 (2) unntar for eksempel vannings- og tørrleggingsgrøfter og (fiske)dammer som ikke naturlig står i forbindelse med annet vann.

BayWG Art. 59 (1) inneholder egne regler om en godkjenning av anlegg i og ved vassdrag av første og andre klasse, som ikke omfattes av de forannevnte reglene om tillatelse. Bestemmelsen gjelder bl. a. bygninger og anlegg i en avstand på 60 meter fra strandlinjen. WHG § 32 og BayWG Art. 61 inneholder særskilte regler vedrørende flomutsatte områder. I slike områder pålegger loven restriksjoner mht. f.eks. bygging og tilplanting.

Sand- og grusuttak og andre tiltak som kan påvirke grunnvannstanden er meldepliktige etter BayWG Art. 34. For søknadspliktige tiltak gjelder søknad om byggetillatelse som melding etter Art. 34. Myndighetene må gi beskjed innen en måned dersom det er nødvendig med tillatelse etter vannlovgivningen, og arbeidene må ikke settes i gang før fristen er ute eller tillatelse foreligger. Dersom det ikke er nødvendig med tillatelse, kan graving m.v. foretas inntil grunnvannet påvirkes.

Ved siden av tillatelse etter WHG, er det vanligvis nødvendig med flere offentlige tillatelser etter delstatslovgivningen for å gjennomføre vassdrags­- og grunnvannstiltak. Det kan være nødvendig med egen tillatelse etter bygningslovgivning, naturvernlovgivning m.v. Det siste gjelder selv om interesseavveiningen i forbindelse med vurderingen av om tillatelse etter WHG § 6 skal gis, også omfatter natur- og miljøhensyn.

I Baden-Württemberg er for eksempel våtmarker, naturlige og ikke forbygde elver og bekker, avsnørte meandre (Altarme) m.v. fra 1. januar 1992 vernet i medhold av naturvernloven § 24 a. Inngrep som kan medføre skadelig påvirkning av slike biotoper er i utgangspunktet forbudt. Det er gjort visse unntak for biotopforbedrende tiltak og landbruksvirksomhet. For øvrig kan det gjøres unntak fra forbudet når allmenne hensyn tilsier det, når skadelig påvirkning ikke er sannsynlig, eller når det etableres en tilsvarende biotop til erstatning for den som går tapt.

6.5.5 Tillatelse til bruk av vann

Bruk og påvirkning av vassdrag og grunnvann (Benutzung) er i Tyskland altså regulert gjennom en offentligrettslig bruksordning, som også kan ha virkninger i forhold til andre private.

Hva slags bruk som trenger tillatelse fremgår av WHG § 3, som skiller mellom såkalt ekte og uekte vannbenyttelse. Når det gjelder førstnevnte, er påvirkning av vannforholdene tilsiktet, mens det ikke (nødvendigvis) er tilfelle når det gjelder den uekte vannbenyttelsen. Ekte benyttelse er typisk vannuttak og avledning av vann, utfylling m.v. Uekte benyttelse er vannbruk som objektivt sett er egnet til å forårsake skadelige forandringer med hensyn til vannets fysiske, kjemiske eller biologiske beskaffenhet.

Det kan gis to former for tillatelse etter WHG § 2; Erlaubnis og Bewilligung. Den viktigste forskjellen mellom disse er at Erlaubnis fritt kan tilbakekalles, jfr. WHG § 7. Bewilligung derimot, kan i utgangspunktet ikke omgjøres av myndighetene uten erstatning, jfr. WHG § 8.

Utgangspunktet om at Erlaubnis kan tilbakekalles modifiseres noe ved at vannmyndigheten må ha en åpenbar (sachlich einleutenden) grunn for et eventuelt tilbakekall. Tilbakekall er derfor ikke alltid så enkelt i praksis, og en Erlaubnis kan i så fall vise seg å være mer varig enn en Bewilligung, fordi sistnevnte er tidsbegrenset, mens en Erlaubnis ikke behøver å være det. Det kan være lettere å avslå ny søknad om Bewilligung etter konsesjonstidens utløp enn å tilbakekalle en Erlaubnis uten tidsbegrensning.

En annen hovedforskjell er at en Erlaubnis ikke berører forholdet til tredjemenn, mens en Bewilligung utelukker privatrettslige innsigelser, jfr. WHG § 11. Når det gjelder forholdet til andre private, kan imidlertid WHG utfylles av delstatene, og i enkelte delstater har også en Erlaubnis privatrettslige virkninger. I Bayern kan det f.eks. gis en kvalifisert tillatelse etter BayWG Art. 16 (3) som utelukker rettingskrav, mens eventuelle erstatningskrav er i behold. I Berlin og Schleswig-Holstein har en gått enda lenger i å utelukke privatrettslige krav – Erlaubnis har her samme rettsvirkning overfor tredjemenn som Bewilligung.

Som hovedregel skal forvaltningsmyndigheten kun gi Erlaubnis, slik at myndighetenes handlefrihet i fremtiden ikke innskrenkes. Bewilligung skal etter WHG § 8 bare gis hvis ikke søkeren kan gjennomføre tiltaket uten en sikker rettsposisjon i forhold til myndighetene og tredjemenn. Vannbrukens formål må i så fall være i samsvar med en bestemt plan, den må ha stor samfunnsmessig betydning, og det må være et spesielt behov for å beskytte den investeringen som ligger bak.

Når de lovbestemte vilkårene for å gi tillatelse foreligger, beror det på myndighetenes skjønn hvorvidt tillatelse skal gis eller ikke. Vannforvaltningens avgjørelse er endelig hvis ikke det er feil ved skjønnsutøvelsen. Det kan ikke lenger gis Bewilligung, kun Erlaubnis, i forbindelse med forurensende utslipp. I Baden-Württemberg, hvor det er lite vann, gis det ikke Bewilligung overhodet.

Rettsvirkningene av en Bewilligung overfor tredjemenn fremgår av WHG §§ 8 (3) og (4), 10 og 11. I følge WHG § 8 (3) skal skadelige virkninger for tredjemenn avhjelpes ved tiltak, eventuelt erstattes. Dersom det på avgjørelsestidspunktet ikke lar seg fastslå i hvilken utstrekning vannbruken medfører skadelige virkninger, kan avgjørelsen mht. tiltak og erstatninger utsettes inntil videre, jfr. WHG § 10 (1). I medhold av WHG § 10 (2) kan det også kreves tiltak eller erstatning i den utstrekning det viser seg å inntreffe skadelige virkninger som ikke kunne forutses av den berørte. Erstatning eller tiltak må i så fall kreves innen tre år etter at vedkommende fikk kjennskap til skaden, og senest innen tretti år etter at konsesjon ble gitt. Utover dette kan ikke den berørte fremme krav overfor konsesjonæren, med unntak av krav vedrørende manglende gjennomføring av pålegg, jfr. WHG § 11. Bewilligung gis for et bestemt tidsrom, fastsatt særlig utfra hensynet til tiltakets avskrivningstid, og bare i særlige tilfelle for en periode lengre enn 30 år, jfr. WHG § 8(5).

En Bewilligung kan tilbakekalles mot erstatning hvis en fortsatt bruk i henhold til tillatelsen innebærer en betydelig ulempe for almenne interesser/ samfunnsinteressene (des Wohls der Allgemeinheit), jfr. WHG § 12 (1). Tilbakekall uten erstatning kan skje dersom tillatelsen ikke har vært benyttet i tre år sammenhengende, eller har vært vesentlig underskredet i en tilsvarende periode, jfr WHG § 12 (2). Det samme gjelder dersom formålet med driften endres slik at den ikke lenger er i overensstemmelse med planen, eller når konsesjonens grenser og vilkår til tross for advarsel om tilbakekall ikke overholdes, eller pålegg ikke etterkommes.

Det kan settes vilkår ved tildeling av Erlaubnis eller Bewilligung, jfr. WHG § 4. Etterfølgende vilkår og pålegg kan gis i medhold av WHG § 5. Eventuell omgjøring med hensyn til en Bewilligung må imidlertid være forenlig med den tillatte utnyttingen og prosjektets økonomi (wirtschaftlich gerechtfertigt). WHG § 18 har en bestemmelse om at bruk av vann kan revurderes etter krav fra en vannrettshaver når det ikke er tilstrekkelig vann til alle. Regelen har visstnok hatt liten betydning i praksis.

6.5.6 Godkjenning av fysiske inngrep i vannløp og strandsone

Vedlikehold (Unterhaltung) og byggetiltak (Ausbau) i vassdrag behøver som nevnt foran ikke tillatelse etter WHG § 2, jfr. § 3. Som Ausbau regnes vesentlige endringer av et vassdrag eller et vassdrags strandsone, f.eks. regulerings- og forbygningstiltak, bekkelukking m.v. Diker og damanlegg med innflytelse på flomforholdene er likestilt med utbyggingstiltak. Også tilplanting kan regnes som utbyggingstiltak. Unterhaltung er vedlikeholdsarbeider som tar sikte på å opprettholde den eksisterende tilstanden i vassdraget, også dybdeforhold m.v. i farbare vassdrag. Gjenoppretting etter lang tid, når forholdene har endret karakter, kan likevel anses som utbygging.

Unterhaltung kan i henhold til WHG § 28 utføres uten videre med hjemmel i loven, mens Ausbau i følge WHG § 31 må undergis en offentlig planbehandling. Planbehandlingen følger stort sett alminnelige forvaltningsrettslige regler, og skal tilfredsstille de krav som stilles i loven om miljøkonsekvensanalyser av 12.02.1990. Myndighetene kan gjøre unntak fra planplikten dersom det ikke regnes med innvendinger mot tiltaket.

Det skilles mellom allmennyttig fagplanlegging, f.eks. regulering av et elveløp, og private utnyttingsplaner, f.eks. etablering av en fiskedam. Kun førstnevnte gir adgang til å gripe inn i tredjemanns rettigheter. Ved planbehandlingen blir alle offentlige godkjenninger gitt samtidig, og alle innsigelser fra vedlikeholdspliktige, konsesjonærer, grunneiere m.v. bortfaller. Alle faktiske tiltak som må utføres for å gjennomføre planen kan foretas uten særskilt tillatelse når godkjenning er gitt.

I henhold til WHG § 29 kan det foreligge en plikt til å vedlikeholde vassdrag. Vedlikeholdsplikten tar særlig sikte på å sikre vannets avløp og å holde vannløp og strandsone i orden, typisk for å avverge flomrisiko, og å opprettholde fremkommeligheten i farbare vassdrag. Plikten påhviler primært det offentlige som eier, men offentlige myndigheter kan kreve refusjon fra private som har fordel av de tiltakene som utføres. Etter hvert er vedlikeholdsplikten utvidet til å omfatte natur- og miljøforhold. Tiltak skal utføres på en måte som ivaretar slike hensyn, i Bayern har myndighetene bestemt at vedlikehold også omfatter tiltak for å gjenetablere naturlige forhold (Renaturierung).

6.5.7 Planlegging av vannbruk og arealutnytting

Den alminnelige planlovgivningen har faktisk betydning for vannforvaltningen på den måten at det ikke gis tillatelse eller godkjenning etter WHG i strid med gjeldende arealplaner. Planene kan omfatte forhold som vannbeskyttelse, avløp, grusuttak, flombeskyttelse m.v.

Det er også utarbeidet særskilte landskapspleieplaner som omfatter vann. Disse skal innarbeides i de ordinære arealplanene, noe som har vist seg vanskelig å gjennomføre i praksis på grunn av motstridende interesser.

WHG inneholder også egne planbestemmelser. WHG § 36 har regler om rammeplaner vedrørende vannforvaltning, som skal omfatte utnytting, flombeskyttelse og vannkvalitet. I medhold av WHG § 36 b kan delstatene utarbeide vannbruksplaner, dersom det er nødvendig for å sikre en ordnet vannhusholdning. Slike planer skal omfatte vannbruk, krav til vannkvalitet og kvantitet, hvilke tiltak som er nødvendige for å tilfredsstille kravene m.v. Vannbruksplanene kan gjøres bindende for forvaltningen.

For å sikre bestemt fremtidig bruk, f.eks. til vannforsyning, vannkraftutbygging m.v., kan det i medhold av WHG § 36 a, midlertidig for inntil tre år, fastsettes planområder med restriksjoner på utnytting som vil vanskeliggjøre planene.

Varig båndlegging av arealer av hensyn til eksisterende eller fremtidig vannforsyning kan skje i medhold av WHG § 19. Slik båndlegging kan fastsettes av hensyn til den offentlige vannforsyning, for å forbedre grunnvann eller for å hindre skadelig avløp av nedbør m.v. til vann.

6.5.8 Vannforbund og vannbøker

Wasserverbandgesetz med forskrifter fastsetter regler om fellestiltak i vassdrag m.v. Vannforbund kan få tildelt myndighet innenfor sitt område og spille en aktiv rolle i vannforvaltningen. De har ekspropriasjonsrett og kan føre tilsyn med anlegg. Deltakere i vannforbund er gjerne kommuner, eventuelt andre tiltakshavere. Vannforbundene kan ta sikte på utbedringstiltak mht. vannkvalitet, vannløp og elvebredd, etablering og vedlikehold av vassdrags­tiltak, tørrlegging, vanning, avløpstiltak m.v.

Myndighetene har plikt til å føre vannbøker, jfr. WHG § 37. Disse vannregistrene skal inneholde oversikt over gitte tillatelser, etablerte rettigheter, vannbeskyttelsessoner og flomutsatte områder.

6.6 Østerrike

6.6.1 Lovgivning om vassdrag og vannressurser

Vannlovgivningen i Østerrike inneholder tradisjonelle regler om vannbruk, flombeskyttelse m.v., og nyere regler med sikte på moderne vannforvaltning. Den føderale Wasserrechtsgesetz av 1959 (WRG) inneholder regler om vannforurensning, vannforvaltning, vannbruk, vannkraftverk, vannforsyning og flomkontroll. Ferdselsspørsmål er regulert i en egen lov.

En del viktige forhold er underlagt delstatenes lovgivning, for eksempel natur- og landskapsvern og spørsmål vedrørende fiske og akvakultur.

Vannlovgivningen gjennomgikk en større revisjon i 1990 med sikte på bedre beskyttelse av vannressursene både mht. kvantitet og kvalitet, en økologisk forsvarlig vannforvaltning og en tilpasning til EUs regelverk om vannkvalitet. Vannkraftutbygging hadde tidligere en prioritert stilling i vassdrags­sammenheng, denne spesialbehandlingen ble fjernet ved lovendringen i 1990.

6.6.2 Vannressurser og vannforvaltning

Østerrike har 100 000 km elver og bekker, og rundt 900 innsjøer, for det meste relativt små. Forurensning er et stort problem i vassdragene til tross for at det er gjennomført omfattende rensetiltak. Den totale vannkraftproduksjonen er på 34 TWh, og dekker ca. 16 % av landets totale energiforbruk. Mellom 60-70 % av vannkraftpotensialet er utbygd til nå. Videre vannkraftutbygging er politisk omstridt. I Østerrike er 95 % av vannforsyningen basert på grunnvann. Grunnvannet er generelt truet av forurensning, og grunnvannsnivået er synkende i de nedbørfattige, østlige delene av landet på grunn av overforbruk.

Vannforvaltningsmyndighetene består av tre nivåer. De lokale myndighetene (Bezirksverwaltungsbehörden) er normalt ansvarlige for de mindre sakene. Saker vedrørende større vannkraftverk, vannforsyningsanlegg, avgjørelse av hvorvidt et vassdrag er offentlig m.v. ligger i følge WRG § 99 til vassdrags­myndighetene på delstatsnivå (Landeshauptmann). Landbruksdepartementet (Bundesministerium für Land- und Forstwirtschaft), er ansvarlig for vannforvaltningen på forbundstatsnivå. Departementet behandler bare større damprosjekter og en del andre spørsmål som er nevnt spesielt i loven.

6.6.3 Eiendomsrett til vann

De fleste vassdrag av betydning er i offentlig eie – hvilke det er fremgår av et vedlegg til Wasserrechtsgesetz. Privat eiendomsrett som skriver seg tilbake til før 1870 kan finnes i disse vassdragene. Dette gjelder bare i spesielle tilfelle; eiendomsrett til grunnen er ikke tilstrekkelig til at vassdraget regnes som privat.

Mindre vassdrag, overflatevann, kilder og grunnvann tilhører grunneieren. Utnytting av privat vann i noe omfang kan imidlertid ikke finne sted uten offentlig tillatelse i medhold av WRG §§ 9 og 10.

I følge § 10 (1) kan grunneieren fritt ta ut grunnvann til husbehov eller egen virksomhet uten konsesjon hvis uttaket skjer ved hjelp av hånddrevne pumper eller uttaket står i et rimelig forhold til eiendommen. Dersom disse konsesjonsfrie uttakene til grunneiernes egne virksomheter medfører at noen som rettmessig har tatt ut vann mister det helt eller delvis, kan imidlertid vannmyndighetene i medhold av § 10 (4) skjønnsmessig fastsette hvordan vannet skal fordeles. Avgjørelsene mister rettsvirkning dersom det skjer vesentlige endringer av betydning for vannuttaket.

Reglene i WRG §§ 8 og 9 om allemannsretter og konsesjonsplikt for utnytting av overflatevann er noe forskjellige for private og offentlige vassdrag.

Mens retten til å utnytte private vassdrag ligger til eieren, kan enhver utnytte offentlige vassdrag. Til bruk utover allemannsretten som berører grunnen kreves grunneierens tillatelse.

Allemannsretten til bruk av vassdrag omfatter rett til drikkevann for husdyr og til å hente vann i bøtte eller lignende. I offentlige vassdrag er det dessuten adgang til bading, vasking og fløting. Utvinning av sand, grus m.v., istaking og ferdsel på isen er også tillatt når det ikke påvirker vannløp, vannkvalitet eller elvebredden, eller for øvrig er til skade for offentlige eller private interesser.

I følge WRG § 4 eier myndighetene også grunnen i offentlige vassdrag. Eiendomsretten omfatter ikke bare vannførende og tørrlagte elveleier, men kan også omfatte flomområder, det vil si områder som oversvømmes i en tredveårs-flom, jfr. § 38. Disse offentlige eiendomsområdene skal tjene spesielle formål som fremgår av WRG § 5, som opprettholdelse av vannets økologiske funksjon, beskyttelse av strandnære grunnvannsområder, tilbakeholdelse og rensing av flomvann m.v., vedlikehold av vassdrag og rekreasjonsformål.

6.6.4 Konsesjonsplikt for vannuttak

WRG §§ 9 og 10 inneholder de generelle bestemmelsene om konsesjonsplikt for vannuttak og anlegg i forbindelse med uttaket.

WRG § 9 som omhandler overflatevann skiller mellom offentlige og private vassdrag. I offentlige vassdrag må man ha konsesjon til bruk av vann utover allemannsretten i § 8, samt til bygging og endring av anlegg som benyttes i forbindelse med vannuttaket.

Når det gjelder utnytting av private vassdrag, og bygging og endring av anlegg i denne forbindelse, beror konsesjonsplikten på hvorvidt tiltaket eller virksomheten berører andres rettigheter eller medfører skadelig påvirkning for andre private vassdrags­eiere eller i offentlige vassdrag. Skadelig påvirkning som utløser konsesjonsplikt er innvirkning på andres fall, elveløp, vannkvalitet, vannstand, fare for utrasing, oversvømmelse eller forsumpning.

WRG § 10 inneholder bestemmelser om konsesjonsplikt for uttak av grunnvann. Grunneiernes vannuttak til egen virksomhet i et omfang som står i forhold til eiendommen kan skje uten konsesjon. I alle andre tilfelle er avdekking av og uttak fra grunnvannsforekomster, og etablering og endring av anlegg i denne forbindelse, konsesjonspliktig. Uttak av vann fra artesiske brønner er alltid konsesjonspliktig.

Konsesjon skal i følge WRG § 11 ikke gis dersom det medfører skader på etablerte rettigheter og offentlige interesser.

WRG § 105 inneholder nærmere bestemmelser om hva som er offentlige interesser. Skadelig påvirkning av de interessene som regnes opp innebærer at tiltaket ikke skal tillates, eventuelt bare dersom det fastsettes avbøtende tiltak. Bestemmelsen omfatter påvirkning av forsvarsinteresser, helse, flom- og isforhold, ferdsel, vannets løp, høyde, fall og elvebredde, vannkvalitet, almenhetens bruk av vann, vannforsyning, kulturminner, landskap, landbruk, økologiske forhold m.v. Det skal heller ikke gis tillatelse til virksomhet som sløser med vann og vannkraftforetak som ikke utnytter optimalt den vannkraft som tas i bruk.

Forbudet mot å gjøre inngrep i etablerte rettigheter er ikke absolutt. Endringer i grunnvannstanden på andre eiendommer er ikke til hinder for at det gis tillatelse, dersom eiendommen fortsatt kan utnyttes til samme virksomhet som før, og eventuell verdiforringelse erstattes. En rekke etablerte rettigheter kan i medhold av loven eksproprieres dersom det er motstrid mellom eksisterende vannrettigheter og planlagt bruk. For øvrig fremgår det av WRG § 16 at konsesjonæren ved hjelp av tiltak eller på andre måter må sikre de etablerte rettighetene.

Konsesjoner etter §§ 9 og 10 skal alltid inneholde bestemmelser om sted, mengde og formål med vannuttaket.

Ved fastsettelse av uttaksmengde skal myndighetene foreta en avveining av brukerens behov og vannsituasjonen; vanntilgang, opprettholdelse av grunnvannsnivå, naturlig fornyelse av grunnvann og forsiktig bruk av vannressursene. I denne forbindelse skal det stilles tidsmessige vilkår for utnyttingen. Uttaksmengden må ikke fastsettes på en slik måte at det går utover den alminnelige vannforsyningen. Vannuttaket skal dessuten begrenses slik at det opprettholdes en minstevassføring for å sikre vannets økologiske funksjon og andre formål, særlig vannforsyning.

De som har rett til fiske og berøres av det planlagte anlegget eller virksomheten, kan kreve tiltak for å avhjelpe eventuelle ulemper, eventuelt erstatning, jfr. WRG § 15.

Konsesjonens varighet skal fastsettes konkret i det enkelte tilfelle utfra en interesseavveining. Konsesjonstiden kan maksimalt settes til 90 år, men ikke mer enn til 10 år for jordvanningsanlegg. Formålet med vannbruken må ikke endres uten konsesjon.

Konsesjoner kan av hensyn til offentlige interesser endres, innskrenkes eller tilbakekalles, og nye pålegg kan gis i medhold av WRG § 21. Det skal imidlertid settes rimelige frister for gjennomføringen av endringene. Fristutsettelse skal gis dersom vannbrukeren får økonomiske problemer på grunn av endringen. Det er også en grense for hvor omfattende endringer som kan pålegges, tiltakene må for eksempel ikke være uforholdsmessige utfra en interesseavveining mellom vannbruken og det som ønskes oppnådd. Vannkraftkonsesjoner kan bare endres i den utstrekning interessen i økologisk funksjonsdyktig vann er av større betydning enn interessen i å opprettholde den aktuelle kraftproduksjon.

Dersom det oppstår vannmangel kan myndighetene gripe inn i løpende konsesjoner, og foreta en skjønnsmessig fordeling av vannet utfra en avveining av de aktuelle behov, jfr. WRG § 25.

Vannbruksrettigheter kan bortfalle ved manglende overholdelse av byggefrister, ikke-bruk eller underskridelse av retten i tre år, manglende gjennomføring av tiltak og pålegg, annen passivitet, endret formål m.v., jfr. WRG § 27. I følge WRG § 29 skal vannmyndighetene ta stilling til hvordan eventuell nedlegging skal gjennomføres. Dersom offentlige interesser tilsier at anlegget bør bestå, kan det overlates til andre interesserte vederlagsfritt.

6.6.5 Andre konsesjonspliktige tiltak

Ved siden av vannuttak er også en del andre tiltak konsesjonspliktige etter Wasserrechtsgesetz.

Byggetiltak i flomsoner er konsesjonspliktige etter WRG § 38. Konsesjonsplikten omfatter i utgangspunktet all slags bygging. I vassdrag som ikke er farbare gjør loven to unntak. Ledninger høyere enn tre meter over vannet kan oppføres uten tillatelse med mindre mastene påvirker vannets avløp. Små broer og overganger som er nødvendige i næringssammenheng kan også oppføres. Dersom de viser seg skadelige eller farlige kan vannmyndighetene beslutte at de skal fjernes. Flomsonene omfatter de arealer som oversvømmes ved en tredveårsflom, og flomsonegrensene skal fremgå av vannboken.

Tørrleggingstiltak er også konsesjonspliktige hvis de omfatter en sammenhengende flate på mer enn tre hektar eller kan ventes å medføre en skadelig påvirkning av grunnvannsforholdene eller andres rettigheter, jfr. WRG § 40.

Alle sikrings- og reguleringstiltak i offentlige vassdrag er konsesjonspliktige i følge WRG § 41. I private vassdrag er slike tiltak konsesjonspliktige i den utstrekning de berører andres rettigheter eller vannkvalitet, vannløp eller vannhøyde i andres private eller offentlige vassdrag. Strandeiere langs vassdrag som ikke er farbare kan likevel utføre steinsetting eller annen sikring av strandsonen, og foreta rydding i elveleie og strandsone uten konsesjon.

Sikrings- og reguleringsanlegg skal imidlertid i følge loven utføres slik at offentlige interesser og andre private interesser ikke lider skade. Dersom tiltakene medfører skade for offentlige eller andres private interesser, må vedkommende strandeier etter pålegg fra vannmyndighetene utføre tiltak eller gjenopprette den tidligere tilstanden.

Loven har ellers detaljerte bestemmelser om ansvar for sikringstiltak, og om sammenslutninger og tilskuddsplikt i denne forbindelse. Vannmyndighetene kan også gi konkrete pålegg med sikte på vedlikehold av vassdraget og for å hindre flom. Strandeierne kan for eksempel pålegges hogst, rydding, beplantning m.v.

Vedlikeholdstiltak som utvidelse og utspyling av kanaler, magasiner og lignende tiltak er konsesjonspliktige hvis de kan medføre en skadelig påvirkning av vannkvaliteten.

Midlertidige inngrep i vannhusholdningen, som for eksempel pumpeforsøk og vitenskapelige eksperimenter, er konsesjonspliktige dersom de kan ventes å medføre skadelig påvirkning av offentlige eller private interesser, jfr. WRG § 56.

6.6.6 Saksbehandlingsregler

Søknader om vannrettskonsesjoner med nødvendige underlag skal sendes vannmyndighetene, som foretar en foreløpig prøving i overensstemmelse med WRG § 104. Den foreløpige prøvingen omfatter forholdet til private og offentlige interesser, teknisk utførelse, forholdet til eksisterende planer m.v. På dette stadium skal også eventuelle konsekvensutredninger være foretatt. De offentlige interesser som skal vurderes fremgår av WRG § 105 som ble gjennomgått under 6.6.4.

På dette stadium i saksbehandlingen kan søknaden avslås eller sendes tilbake med innvendinger for eventuell endring av søknaden. Hvis den ikke avvises eller sendes tilbake, eller søkeren fastholder søknaden, skal det normalt gjennomføres en muntlig høring vedrørende prosjektet. Alle berørte parter skal inviteres til å delta. En part som uforskyldt ikke har deltatt i den muntlige høringen kan fremme sine innvendinger senere. Også andre offentlige myndigheter kan delta i høringen, selv om det kreves spesiell tillatelse fra disse myndighetene i tillegg til vannrettskonsesjonen.

Etter gjennomført høring kan vannmyndighetene gi konsesjon. Eventuell ekspropriasjonstillatelse bør helst gis samtidig. Det samme gjelder eventuelle andre tillatelser som er nødvendige for tiltak i forbindelse med vannuttaket.

6.6.7 Planlegging av vannbruk og arealutnytting

Det kan i medhold av WRG §§ 53 flg. utarbeides rammeplaner for vannforvaltning med sikte på å fastsette mål for vassdrag og vannressurser. Slike rammeplaner kan foreslås av interesserte ved at utkast fremlegges overfor Landbruksdepartementet. Utkastet må være begrunnet, utarbeidet på faglig grunnlag og inneholde hydrologiske og andre opplysninger vedrørende vannhusholdning, vannforsyning, avløpsforhold, flomforhold, vannkraftproduksjon og fiske.

Dersom det under behandlingen av en konsesjonssak viser seg et behov for å fastlegge mål for vannforvaltningen, kan konsesjonssøkeren pålegges å utarbeide en slik rammeplan.

Planene skal behandles i overensstemmelse med de regler som gjelder for konsesjonssaker, og myndighetene skal på samme måte som i konsesjonssaker vurdere om planen er i samsvar med de offentlige interesser som er regnet opp i WRG § 105.

Landbruksdepartementet kan gi bestemmelser om gjennomføring av rammeplanene som er bindende for delstatene. Rammebestemmelser for bestemte vannområder, vassdrags­strekninger, nedslagsfelt m.v. kan også gis uten at det foreligger noen plan, dersom det er nødvendig for å sikre vannforvaltningen i et område. Rammebestemmelsene kan for eksempel gå ut på at vannforekomster avsettes til bestemte formål, innskrenking i adgangen til å tildele vannrettskonsesjoner og retningslinjer for håndhevingen av konsesjonsbestemmelsene.

Vannmyndighetene kan bare gi tillatelse i strid med gjeldende rammebestemmelser dersom offentlige interesser tilsier det. Landbruksdepartementet skal underrettes dersom det gis konsesjoner i strid med slike rammebestemmelser, og kan hvis det er ønskelig bringe spørsmålet inn for forvaltningsdomstolen.

Beskyttelsessoner i forbindelse med eksisterende eller fremtidige vannforsyningsanlegg kan fastlegges i medhold av WRG §§ 34 og 35.

Vannmyndighetene kan i medhold av WRG § 15 erklære egnede vassdrags­trekninger som gyte- , oppvekst- eller overvintringsområder for fisk. I gyte- og oppvekstsonene fastsette tidsbegrensete forbud mot aktiviteter som kan medføre skade for yngel og småfisk, for eksempel grusuttak, fjerning av strandvegetasjon og vanning av husdyr. I overvintringssoner er det forbudt å fjerne isdekket og å ta ut slam, grus, planter m.v.

6.6.8 Vannforbund og vannbok

WRG har detaljerte bestemmelser om sammenslutninger i vassdrags­- og vannforhold, jfr. §§ 73 flg. Fellestiltakene kan blant annet omfatte sikringsarbeider, vannforsyning til ulike formål, tørrlegging, vedlikehold, avfallshåndtering og tilsyn. Vannmyndighetene kan pålegge tvangsdeltakelse i fellestiltak. Loven inneholder også regler om bidragsplikt for ikke-medlemmer som har nytte av fellestiltaket.

Dersom fellestiltak strekker seg over flere kommuner kan forskjellige områdesammenslutninger gå sammen i vannforbund, jfr. WRG §§ 87 flg. Det er hjemmel for å gi slike vannforbund offentlig myndighet, men denne adgangen er ikke benyttet i praksis.

I følge WRG §§ 124 flg. skal det føres et vannregister – vannbok – i hvert fylke. Vannboken skal inneholde oversikt over tildelte vannrettigheter, konsesjonsdokumenter, kart, oversikt over fellestiltak og vannforbud, rådighetsinnskrenkninger, rammeplaner m.v.

6.7 Sveits

6.7.1 Føderal lovgivning

Sveits er en forbundsstat som består av 26 kantoner. Forbundsstaten har full lovgivningskompetanse når det gjelder vannressurser, jfr. Bundesverfassung (BV) Art. 24. Kantonene må holde seg innenfor rammene i den sentrale lovgivningen når de skal gi regler.

En ny vannbeskyttelseslov – Gewässerschutzgesetz (GSchG ) – ble vedtatt 24. januar 1991. Loven var omstridt, og ble etter krav fra organisasjonen for småkraftverk også lagt ut til folkeavstemning. Småkraftverkene hevdet å bli sterkt berørt av den nye lovens krav om minimumsvassføring i bekker og elver. I folkeavstemningen ble det også fremlagt et lovutkast som gikk lenger med hensyn til miljøkrav, et såkalt folkeinitiativ zur Rettung unserer Gewässer.

Vannbeskyttelsesloven av 1991 er basert på en avveing av behovet for å beskytte vannressursene og behovet for elektrisk kraft. Loven inneholder en rekke bestemmelser med sikte på å bevare og beskytte vassdrag og vannressurser, inkludert bestemmelser vedrørende forurensning.

Den eldste føderale vannlovgivningen gjelder vedlikehold av vassdrag og tiltak for å avverge flomproblemer, og finnes nå i Bundesgesetz über den Wasserbau av 21. juni 1991 og Bundesgesetz über die Wasserbaupolizei av 22. juni 1877.

Også lovgivningskompetansen med hensyn til å utnytte vannkraft ligger etter konstitusjonen til forbundsstaten. En føderal lov av 22. desember 1916 inneholder regler om utnytting av vannkraften. En lov av 26. desember 1917 gjør unntak fra visse av lovens bestemmelser for vannkraft som ikke overstiger 100 naturhestekrefter.

Bestemmelser til ivaretakelse av fiskeinteressene finnes i en føderal lov om fisket av 14. desember 1973. Forbundsstaten har også full lovgivningskompetanse i denne sammenheng.

Også den føderale loven om arealplanlegging av 22. juni 1979 og natur- og landskapslovgivningen er av betydning i vannforvaltningssammenheng.

6.7.2 Vannressurser og vannforvaltning

Sveits er et vannrikt land i europeisk sammenheng. De hydrologiske forholdene påvirkes sterkt av breer og snøsmelting. Erosjonsproblemer og skadeflommer er relativt vanlige.

Utviklingen i den sveitsiske vannbalansen i 80-årene viser at nedbørforholdene har vært uendret i perioden, mens fordunstingen har økt med 13 %. Dette skyldes sannsynligvis den generelle oppvarmingen og økningen i landbruksproduksjon, og har ført til en reduksjon i avløp på 5 %. På grunn av oppvarmingen er dessuten vannforrådet i form av is redusert med 25 %. Trass i reduksjonen lagres likevel fire ganger årlig nedslagsmengde i breer, sjøer og som grunnvann, noe som innebærer at 6 % av Europas ferskvannsressurser er lagret i Sveits.

Befolkningsøkning, industri og landbruksdrift har medført betydelige forurensningsproblemer i vassdragene. Trass i omfattende innsats når det gjelder rensing og andre tiltak er det fortsatt mye som gjenstår for å oppnå tilfredsstillende vannkvalitet.

Selv om Sveits har høyt vannforbruk i forhold til innbyggertallet, er tilgangen på drikkevann foreløpig god. Drikkevannsforsyningen er hovedsaklig basert på grunnvann – ca. 83 %. Av dette kommer 43 % fra kilder m.v., og 39 % fra borebrønner. Grunnvannskvaliteten er god, og nesten halvparten av vannet behøver ikke å behandles før bruk. Tiltakende nitratkonsentrasjon og påvirkning fra plantevernmidler m.v. innebærer imidlertid en risiko for grunnvannet på sikt. I enkelte områder er det problemer med synkende grunnvannsnivå som søkes motvirket ved økt infiltrering av vann i grunnen, se 6.7.7. Omfattende utbygging av tunneler til vei og jernbane kan også innebære en risiko for grunnvannet.

Sveits har en vannkraftproduksjon på 33 TWh årlig. Dette utgjør over halvparten av landets totale elektrisitetsproduksjon, som for øvrig er basert på kjernekraft. Elektrisitetsforbruket utgjør 21,5 % av landets totale energiforbruk. Omtrent 90 % av vannkraftpotensialet er bygget ut, de resterende 10 % regnes som vanskelig realiserbare.

På forbundsnivå ivaretas vannforvaltningen av Bundesamt für Umwelt, Wald und Landschaft, som er underlagt Innenriksdepartementet, og Bundesamt für Wasserwirtschaft, som er underlagt Samferdsels- og energidepartementet.

Hovedansvaret for gjennomføring av vannlovgivningen ligger på kantonale myndigheter, men forbundsmyndighetene har også kompetanse. Spørsmål som vedrører grensevassdrag eller hvor ulike kantoner ikke blir enige seg imellom avgjøres av de føderale myndighetene.

6.7.3 Eiendomsrett

Det offentlige eier størstedelen av vannressursene i Sveits.

Når det gjelder vassdragene, er 98 % av disse i offentlig eie. Den offentlige eiendomsretten til vassdrag fremgår av den sveitsiske sivillovboken (ZGB) Art. 664, hvor det heter at alle vassdrag som ikke er private tilhører det offentlige. Enkelte kantoner har noe privat eiendomsrett, og i en kanton er ferdselen allmenn, mens fallrettighetene ligger til strandeierne. Eiendomsretten ligger til kantonene, som imidlertid kan overlate utnyttingsrett til andre.

Bildet er noe mer sammensatt når det gjelder grunnvann.

ZGB Art. 667 inneholder en bestemmelse om at eiendomsrett til grunn inkluderer eiendomsrett til det som er over og under overflaten. I følge ZGB Art. 704 er kilder en integrert del av grunnen, som bare kan erverves sammen med denne, og er altså undergitt privat eiendomsrett. Grunnvann skal i følge bestemmelsen betraktes på samme måte.

Ved en avgjørelse av 03.03.1939 slo imidlertid Forbundsdomstolen fast at ZGB Art. 704 ikke omfatter store grunnvannsforekomster. Det ble begrunnet med at grunnvannsforekomstenes karakter ikke var tilstrekkelig kjent ved vedtakelsen av regelen. Betydningen av slike grunnvannsforekomster som ressurs og for naturforholdene tilsa at disse burde underlegges samme regler som overflatevannforekomster. Større grunnvannsforekomster anses etter dette å tilhøre det offentlige på vegne av almenheten, det vil si kantonene.

6.7.4 Tillatelse til vannuttak fra vassdrag

Vannuttak utover allmenhetens bruk fra elver og bekker med stadig vassføring, og fra innsjøer og grunnvannsforekomster som er av vesentlig betydning for slike elver og bekker, er konsesjonspliktig etter GSchG Art. 29. Ved den nye loven ble det innført regler som oppstiller generelle minimumskrav til restvannføring i slike vassdrag. Vassdrag med stadig vannføring er definert som vassdrag med et gjennomsnittlig minimumsavløp høyere enn 0 i 347 av årets dager over en tiårsperiode.

Restvannføringsreglene består av to elementer. Det er for det første formulert minimumskrav til vannføringen som forutsetning for at konsesjon kan gis. For det andre skal myndighetene utfra en interesseavveining vurdere hvorvidt det bør stilles ytterligere krav til restvannføring i den enkelte konsesjon.

Minimumskravene til restvannføring, jfr. GSchG Art. 31, er fastsatt i liter pr. sek. i forhold til en definert avløpsmengde; Abflussmenge Q 347. Størrelsen Q 347 tilsvarer gjennomsnittlig minimumsavløp for 347 dager i året. Beregningen tar utgangspunkt i naturgitte forhold, det vil si forholdene som de er uten vesentlig påvirkning fra oppdemming, uttak eller tilførsel av vann.

For vassdrag med en avløpsmengde Q 347 på 60 l/s er kravet til restvannføring 50 l/s, mens det er 10 000 l/s for vassdrag med en avløpsmengde Q 347 på mer enn 60 000 l/s. Lovens krav til restvannføring avtar altså etter vassdrags­størrelsen, slik at det stilles forholdsvis strengere krav til restvannføringen i små vassdrag enn i store.

I tillegg til minimumskravene må følgende forhold vurderes, og kravene til restvannføring eventuelt økes hvis ikke betingelsene kan oppfylles ved tiltak:

• de gjeldende vannkvalitetsnormene for vassdraget må oppfylles

• grunnvannet må ikke påvirkes til skade for fornyelsen av drikkevannsforekomster

• grunnvannet må ikke påvirkes vesentlig til skade for vannhusholdningen for eksisterende landbruksarealer

• sjeldne biotoper må opprettholdes, eventuelt erstattes hvis det er mulig

• nødvendig vanndybde for å sikre den frie fiskegangen må bevares

• i bekker med en avløpsmengde Q 347 inntil 40 l/s, som ligger lavere enn 800 m.o.h. og tjener som gyte- eller oppvekstområder for fisk, må disse funksjonene kunne opprettholdes.

Eksempel på et avbøtende tiltak kan i denne sammenheng for eksempel være etablering av renseanlegg og kunstig økning av grunnvannsforekomstene. Bygging av terskler i elveleiet vil imidlertid ikke være et tilfredsstillende alternativ til restvannføringsreglene i forhold til fiskeinteressene, siden strømhastigheten vil være lavere i terskler. Bestemmelsene forutsetter at det kan skje en naturlig reproduksjon av fisk, utsetting som avbøtende tiltak vil ikke tilfredsstille lovens krav.

Kantonene kan gjøre unntak fra ovennevnte minimumsregler i følgende tilfeller, jfr. GSchG Art. 32:

• for en strekning på 1000 meter nedenfor vannuttaket i bekker med avløpsmengde Q 347 mindre enn 50 l/s, som ligger høyere enn 1700 m.o.h.

• for vannuttak fra fiskeløse vassdrag inntil en restvannføring på 35 % av avløpsmengde Q 347

• dersom det skjer i medhold av en føderalt godkjent vannbruksplan

• for en begrenset periode i nødssituasjoner, særlig til drikkevannsforsyning, brannslukking og jordvanning.

I tillegg til minimumskravene skal myndighetene i følge GSchG Art. 33 vurdere om det bør pålegges høyere restvannføring etter en avveiing av interesser som regnes opp i bestemmelsen.

Konsesjonsmyndighetene fastsetter med utgangspunkt i ovennevnte regler bestemmelser om minstevannføring, som kan være varierende over året, og eventuelle andre tiltak som er nødvendige for å tilfredsstille lovens krav.

For enkelte mindre vannuttak kan konsesjon gis uten prøving i forhold til ovennevnte regler om minstevannføring i medhold av GSchG Art. 30. Dette gjelder for det første vannuttak inntil 1000 l/s fra elver og bekker, som sammen med andre uttak ikke overskrider 20 % av Q 347. For det andre gjelder det uttak til drikkevannsforsyning på maksimalt 80 l/s i årsgjennomsnitt fra kilder, og inntil 100 l/s i årsgjennomsnitt fra grunnvannsforekomster.

Reglene om restvannføring gjelder i forhold til nye vannuttak. Når det gjelder etablerte virksomheter, det vil i praksis si kraftverk, kommer bestemmelsene til anvendelse når konsesjonstiden er ute og vannrettighetene hjemfaller.

Sanering i forhold til bestående anlegg er regulert i GSchG Art. 80. Dersom det er nødvendig for å verne spesielle landskap m.v. kan det eksproprieres rett til å gjennomføre en sanering umiddelbart. For øvrig er det i konsesjonstiden ikke meningen at de nye bestemmelsene kommer til anvendelse med mindre det kan gjennomføres uten erstatningsbetingende inngrep i bestående vannkraftrettigheter.

Erstatningsplikten i forbindelse med omgjøring beror på hvorvidt endringen er økonomisk bærbar for konsesjonæren. Hvor store inntektsredusjoner som på dette grunnlag må tåles, bedømmes konkret. Vannmyndighetene er i vannbeskyttelsesloven gitt en frist på 15 år til å gjennomføre saneringen.

6.7.5 Tekniske inngrep i vassdrag og annen påvirkning av vann

Vannbeskyttelsesloven inneholder også en rekke andre bestemmelser med sikte på å beskytte vann og vassdrag mot negativ påvirkning, jfr. lovens del 2 kap. 3.

Lukking av elver og bekker er i følge GSchG Art. 38 i utgangspunktet forbudt. Myndighetene kan likevel gi tillatelse i en del tilfelle, blant annet for flomavledningsgrøfter og vanningskanaler, broer m.v. Utskifting av eksisterende grøfter kan også tillates dersom gjenåpning ikke er mulig eller medfører betydelige ulemper for landbruket.

Utfylling i vassdrag kan bare i visse tilfelle tillates av kantonale myndigheter selv om utfyllingen ikke representerer noen forurensning av vannet, jfr. GSchG Art. 39. Bestemmelsen tar særlig sikte på å beskytte flommark rundt innsjøer, som har stor betydning for vannets selvrensingsevne og gjerne har et rikt dyre- og planteliv. Utvekslingen med grunnvannet skjer også her. Dersom utfylling finner sted skal fyllingen utføres så naturlig som mulig, og ødelagt strandvegetasjon erstattes.

Spyling og tømming av magasiner må ha tillatelse fra kantonale myndigheter, jfr. GSchG Art. 40, og skal utføres på en måte som forårsaker minst mulig skader. GSchG Art. 41 har en spesiell bestemmelse om plikt for innehavere av damanlegg til å ta hånd om drivgods som blir tatt opp.

Vannuttak og utslipp av vann i en naturlig innsjø må etter GSchG Art. 42 ikke utføres slik at det oppstår skader i strandsonen eller at elver og bekker må forbygges eller korrigeres.

GSchG Art. 43 pålegger kantonene å sørge for at det på lang sikt ikke tas ut mer vann fra grunnvannsforekomster enn det som kommer til. Bestemmelsen inneholder også flere regler om beskyttelse av grunnvann. Kantonene utøver forhåndskontroll med grunnvannsuttak, men praksis med hensyn til å gi tillatelser varierer mye mellom kantonene.

Grusuttak m.v. på land og i vassdrag er konsesjonspliktig etter GSchG Art. 44.

Inngrep i vassdrag, vannhusholdning, vannløp, på strandbredd eller sjøgrunn må ha tillatelse fra kantonale fiskemyndigheter etter lov av 14. desember 1973 om fisket Art. 24. Dette gjelder for eksempel kraftverk, reguleringer, forbygninger, grusuttak, jordvanning m.v. Egen tillatelse etter fiskeloven er imidlertid ikke nødvendig for vannuttak som har tillatelse etter GSchG Art. 29.

6.7.6 Flomsikring

Som følge av naturforholdene er Sveits svært utsatt for skadeflommer og erosjon. Flomsikring er derfor en viktig del av vannforvaltningen, og reguleres i Bundesgesetz über den Wasserbau (WBG) og Bundesgesetz über die Wasserbaupolizei (WBPG) i tillegg til vannbeskyttelsesloven. Flombeskyttelsestiltakene ble ved lovrevisjonen i 1991 undergitt strengere krav av hensyn til natur og landskap.

Siden det offentlige er eier av vassdragene anses vedlikehold av vassdrag som en oppgave for det offentlige. WBG Art. 2 legger ansvaret for flombeskyttelse på kantonene, men forbundsmyndighetene utøver en viss styring ved at de bevilger støtte og fører tilsyn med forholdene. Vannbygningsmyndigheten i høyfjellsområder er ifølge WBG Art. 1 underlagt føderale myndigheters tilsyn. Støtte bevilges ifølge WBPG Art. 6 nr. 2 kun til tiltak som er ledd i en målrettet planlegging og tilfredsstiller lovens krav.

I følge WBG Art. 3 skal flombeskyttelsen i første rekke skje gjennom vedlikehold av vassdraget og arealplanleggingstiltak. Vedlikehold av vassdrag, elvebredder og flomverk skal i følge WBG Art. 4 nr.1 foregå på en måte som ikke reduserer den eksisterende flombeskyttelsen. Dersom vedlikehold ikke er tilstrekkelig flomsikring må det foretas forbygninger, korreksjon av elveløp, etableres dammer e.l.

Etter lovrevisjonen i 1991 oppstilles det strenge krav til utføring av forbygging og korrigering av elveløp (GSchG Art. 37 nr. 2 og WBG Art 4. nr. 2). Slike tiltak kan bare finne sted dersom det er nødvendig for å beskytte mennesker eller betydelige verdier, for farbargjøring av vassdrag eller for utbygging av vannkraft eller for å forbedre tilstanden i allerede forbygde vassdrag.

Det stilles også krav til utføring av forbygninger m.v. – det naturlige løp skal i størst mulig utstrekning beholdes evt. restaureres, det skal sørges for leveområder for dyr og planter, balanse mellom overflatevann og grunnvann, samt tilrettelegging for reetablering av den naturlige kantvegetasjonen. Vannmyndighetene kan gjøre unntak fra kravene i tettbygde strøk.

Et annet uttrykk for at flomsikringstiltak ikke lenger uten videre ses som fordelaktige finnes i WBG Art. 7. Det kan i medhold av denne bestemmelsen bevilges støtte til gjenoppretting av naturlige forhold i vassdrag som er svært påvirket av denne type vannbygningstiltak.

6.7.7 Infiltrering av overvann

I tillegg til å forby bekkelukking m.v. ble det ved vannbeskyttelsesloven innført et nytt prinsipp for håndtering av rent avløpsvann. Mens en tidligere var opptatt av å få vannet raskt unna, og ledet det bort via det offentlige avløpssystemet, ønsker en nå i høyere grad å holde det tilbake i grunnen eller på annen måte. Bakgrunnen for endringen er den omfattende tetting av overflater i form av asfaltering m.v. som finner sted, og som reduserer terrengets evne til å ta imot vann. Kanalisering av rent vann innebærer både forurensningsmessige belastninger på vassdragene og flomproblemer.

Når det rene avløpsvannet kommer inn på det ordinære ledningsnettet, reduseres effekten av renseanleggene, og belastningen på vassdragene øker. At vannet går i ledninger i stedet for i bekker og elver innebærer dessuten at det ikke dras nytte av selvrensningsevnen i grunn og vassdrag.

Terrenget har ofte, avhengig av geologiske og andre forhold, stor kapasitet til å dempe flommer. Ved tetting av overflatene reduseres denne evnen, noe som gir skarpere flommer. Gjenbygging av åker og engmark i et industriområde kan for eksempel medføre en tidobling av flomtoppen.

Infiltrering kan også bidra til vedlikehold og fornyelse av grunnvannsforekomstene.

Vann som ikke bør inn på avløpsnettet er blant annet:

• kilde- og bekkevann

• brønnvann

• kjølevann

• vann som benyttes i varmepumper

• grunnvann som trenger inn i utette avløpsrør

• dreneringsvann

• oppsamlet regnvann

• overløpsvann fra magasiner.

Prinsippet om infiltrering i grunnen har fått uttrykk i GSchG Art. 7 nr. 2 hvor det slås fast at ikke forurenset avløpsvann skal infiltreres i grunnen. Hvis dette ikke er mulig, skal vannet ledes ut i åpne elver eller innsjøer. Mulighetene til å holde tilbake vannet midlertidig for å utjevne flomeffekten skal i så fall vurderes. Dette kan for eksempel skje ved etablering av kunstige flomløp og oversvømmelsesarealer, som også kan bli verdifulle biotoper.

Bestemmelsen gjelder kun i forhold til nye tiltak, og tar særlig sikte på husbygging, etablering av veier, parkeringsplasser m.v. i tettbygde strøk.