17 Ekspropriasjon og erstatning

17.1 Oversikt

17.1.1 Hvordan sikre private interesser som berøres av vassdragstiltak?

Faste eiendommer kan bli påvirket av vassdragstiltak på forskjellig måte, slik det fremgår nærmere under 17.2.2. Det kan tenkes forskjellige modeller for å gi eieren rettslig beskyttelse i forhold til virkningene av vassdragstiltak:

• Ved å gi eieren rett til å nekte tiltaket så langt det har virkning for hans egen eiendom. Dette gjør det nødvendig for tiltakshaveren å søke om ekspropriasjon om ikke frivillig samtykke oppnås;

• Ved rettssikkerhetsgarantier i samband med konsesjonsbehandling. Dette kan dels skje ved krav om at hensynet til andre berørte må (eventuelt kan) tas i betraktning ved den konsesjonsmessige vurdering (en materiellrettslig regel). Prosessuelle rettssikkerhetsgarantier for andre berørte grunneiere vil gi dem rett til forhåndsvarsling, dokumentinnsyn etc. forut for konsesjonsavgjørelsen, og rett til å påklage og reise søksmål om et konsesjonsvedtak – eller kreve stanset et vassdragstiltak uten den nødvendige konsesjon;

• Ved rett til erstatning fra tiltakshaveren. Forskjellige prinsipper kan da tenkes for erstatningsutmålingen: for tap ved skader og ulemper; for omsetningsverdien av det gode som avstås; eller for den fordel som godet betyr for tiltakshaveren. Videre kan fremgangsmåten ved fastsetting variere: etter tiltakshaverens eller skadelidtes initiativ, og ved skjønn eller tvistemål.

Ekspropriasjonsrettslig vern for en berørt grunneier innebærer dels at det må treffes særskilt og lovhjemlet vedtak for å gi tiltakshaveren rådighet mot grunneierens vilje, dels at tiltakshaveren – som utgangspunkt – ikke får rådighet før det er fastsatt (og utbetalt) erstatning. Tiltakshaveren må ta initiativ til og dekke utgiftene ved fastsetting av erstatning. Det er ikke noen nødvendig sammenheng med ekspropriasjonsordningen at erstatningen fastsettes ved skjønn, men dette er gjennomført ved lov (oreigningsloven § 16 og skjønnsloven § 46).

Ekspropriasjonsrettslig vern er den mest vidtgående formen for vern for en berørt grunneier. Men som oversikten viser, er det ikke den eneste formen for rettslig vern. Utvalget har tidligere, i kap. 13.4.3, foreslått at konsesjonsordningen blir utformet så den også kan ta hensyn til private interesser.

17.1.2 Behovet for ekspropriasjon

Mange vassdragstiltak må strekke seg over flere eiendommer for å få den ønskede virkning, og ekspropriasjon vil i mange tilfelle være nødvendig for å få adgang til å disponere over andres eiendom. Ekspropriasjon innebærer tvangsavståelse av eiendomsrett til eller annen rett i eller over særskilte faste eiendommer, jfr. f.eks. definisjonen i lov 6. april 1984 nr. 17 (vederlagsloven) § 2 bokstav a). For at det skal være tale om ekspropriasjon må det skje en avståelse – at et tiltak medfører skade eller ulempe på andres eiendom er ikke i seg selv nok til at det er tale om en ekspropriasjon. Bruk av andres eiendom som innebærer at noen må avstå eiendom eller rettigheter, skal erstattes fullt ut ved ekspropriasjon, jfr. Grl. § 105. I vår sammenheng kan det være aktuelt både med ekspropriasjon av selve vassdraget, og grunn ved vassdraget eller i nedbørfeltet. Ekspropriasjon kan bare iverksettes med særskilt hjemmel, normalt et forvaltningsvedtak med grunnlag i en lovhjemmel for ekspropriasjon.

Enkelte slags rådighet over andres eiendom kan utøves uten videre, for eksempel allemannsretter. I noen tilfelle kan rådighet over fremmed grunn til å gjennomføre et vassdrags­tiltak følge av generelle bestemmelser, dvs. at loven avgrenser eiendomsretten slik at eieren må tåle visse vassdrags­tiltak. Her reiser ikke hjemmelsspørsmålet noen problemer. Men det kan tenkes at eieren har krav på erstatning etter Grunnloven § 105, eller at han bør få erstatning. Ved denne vurderingen kan det spille en rolle om tiltaket bare innebærer rådighet over vannet, over bunn og bredder i vassdraget, eller over fast mark; og om tiltaket medfører konkrete skader for igangværende virksomhet eller ikke. Vi kommer nærmere tilbake til slike tilfelle under 17.8.

Hvis grunneieren skal ha rett til erstatning, oppstår det spørsmål om når og hvordan denne erstatningen bør fastsettes. Erstatning for avståelse, skade og ulempe som skyldes ekspropriasjon fra skadelidte, fastsettes ved skjønn. Erstatning i naboforhold generelt etter granneloven blir derimot fastsatt gjennom vanlig søksmål, og det samme gjelder erstatning for forurensningsskader etter forurensningsloven kap. 8.

Ekspropriasjon kan i visse situasjoner ha paralleller til tvungne fellestiltak, jfr. foran kap. 12. Situasjonen ligner på den som er beskrevet i V § 25 nr. 1 b) om rett til å benytte andres grøfter. Forskjellen ligger i at det i den sistnevnte situasjonen dreier seg om tvang i forhold til den tjenende eiendom, mens det i førstnevnte situasjon er snakk om tvang til å delta i fellesprosjektet. Når det gjelder fellestiltakene, kan det være aktuelt med ekspropriasjon til avståelse av grunn eller rettigheter i tillegg.

17.1.3 Ekspropriasjonsadgangen etter gjeldende rett

Vassdragsloven inneholder en rekke særskilte hjemler for ekspropriasjon, i motsetning til vregl. § 16 nr. 1, som gjør ekspropriasjonen til sidevirkning av konsesjonen. I praksis søkes det gjerne under ett om nødvendig ekspropriasjonstillatelse og konsesjon også for kraftutbyggingstiltak etter vassdragsloven, og tillatelsene gis gjerne i samme vedtaksdokument. Forskjellen blir derfor ikke så stor i praksis når det gjelder slike saker.

Vassdragsloven er eldre enn den alminnelige ekspropriasjonslovgivningen, jfr. oreigningsloven 23. oktober 1959 nr. 3, og vassdragslovens ekspropriasjonshjemler ble ikke revidert da oreigningsloven kom til. 1 Enkelte av ekspropriasjonshjemlene i oreigningsloven kan også brukes for vassdragstiltak, særlig oreignl. § 2 nr. 47 for vannledninger og vannverk. Dessuten kan kommunestyret foreta ekspropriasjon etter pbl. § 35 til vassdragstiltak i samsvar med reguleringsplan.

Ekspropriasjonshjemlene i vassdragsloven har noe forskjellig karakter, men er stort sett svært detaljert utformet, til dels med mange forbehold og presiseringer som gjør dem vanskelige å benytte. En oversikt over ekspropriasjons- og ekspropriasjonslignende regler i gjeldende vassdragslov fremgår av oversikten nedenfor i 17.1. Hjemlene kan grupperes på ulike måter. I oversikten er det valgt en inndeling i fire grupper, delvis basert på avgjørelsesformen. Den første gruppen kalles vanlige ekspropriasjonsregler. Det er her forvaltningen som har hjemmel til å fatte vedtak om ekspropriasjon. Den andre gruppen hjemler betegnes noe upresist som direkte ekspropriasjonsregler. For disse inneholder loven bestemmelser som fastlegger betingelsene for ekspropriasjon. Tiltakene kan gjennomføres etter at det – normalt ved forhåndsskjønn -9 er tatt stilling til om betingelsene for ekspropriasjon foreligger. Den tredje gruppen omfatter de spesielle reglene om innløsning, som har mye til felles med ekspropriasjon. Den fjerde gruppen er ikke ekspropriasjonsregler, og betegnes som rådighetsregler. De hjemler direkte adgang til å rå over andres eiendom i medhold av loven.

I den utstrekning avgjørelsesmyndigheten er lagt til forvaltningen, følger saksbehandlingen oreigningslovens regler med mindre vassdragsloven har særskilte regler (oreignl. § 30 nr. 12). Mange av vassdragslovens ekspropriasjonshjemler overlater avgjørelsesmyndigheten til skjønn. I disse tilfellene følges stort sett de alminnelige reglene i skjønnsloven.

Hovedregelen er at det skal holdes skjønn til fastsetting av erstatningen før det eksproprierte kan tiltres, jfr. oreignl. § 25. Ved kraftutbygging har hovedregelen i praksis vært den motsatte, fordi partene ønsker å se de faktiske virkningene av ekspropriasjonstiltaket før erstatningen fastsettes. Ekspropriantene gjør da enten avtale med de berørte eller får tillatelse til forhåndstiltredelse.

17.1.4 Energilovutvalgets første innstilling – NOU 1983:18

Energilovutvalget avga i 1983 en delinnstilling vedrørende fremdrift og rekkefølge i kraftutbyggingen (NOU 1983:18), som blant annet inneholdt flere forslag til endringer i vassdragslovens kapittel 14 om tvungen avståing av vannfall og kraftstasjoner m.v.

Disse bestemmelsene gir stat, kommuner, fylkeskommuner og sammenslutninger som har til formål å drive alminnelig energiforsyning, adgang til å kreve ekspropriasjon av vannfall, kraftstasjoner m.v. Bestemmelsene inneholder så mange vilkår for ekspropriasjon at de er vanskelige å anvende i praksis.

Energilovutvalget foreslo derfor nye og forenklede ekspropriasjonsregler i kapittel 14. Delutredningen ble ikke sendt på høring av Olje- og energidepartementet, som ønsket å se forslaget i sammenheng med det arbeid som var igangsatt vedrørende revisjon av vassdragslovgivningen.

17.2 Hvilke vassdragstiltak innebærer ekspropriasjon, og hvilke virkninger er ekspropriasjonsvirkninger?

17.2.1 Innledning. Ekspropriasjonsvirkninger og nabovirkninger

Utgangspunktet i ekspropriasjonsretten er at bare de som må avgi grunn eller rettigheter ved ekspropriasjonen har krav på at det treffes et lovhjemlet vedtak om ekspropriasjon og å få sine erstatningskrav avgjort av ekspropriasjonsskjønnet. 2 Disse blir betegnet som ekspropriater. Deres erstatningskrav sikres dessuten gjennom Grl. § 105.

Det kan oppstå tvil om hvilke inngrep reglene om ekspropriasjon gjelder for, og om hvilken rekkevidde de bør ha. I norsk lovgivningspraksis, rettspraksis og juridisk teori har dette spørsmålet vært mest fremme når det gjelder reguleringer eller begrensninger av grunneierens rådighet over fast eiendom. Fra vassdragsretten er rådighetsinnskrenkninger eller klausuleringer i nedbørfeltet for å sikre vannforsyningen et nærliggende eksempel (V § 18). Spørsmålet om reglene for ekspropriasjon skal anvendes, kan også oppstå når det gjelder positiv rådighet for offentlige myndigheter eller andre personer enn eieren selv. Dette har særlig aktualitet i vassdragssammenheng, men er mindre klarlagt enn spørsmålet om rådighetsinnskrenkninger.

Naboer, som ikke avstår grunn eller rettigheter til et tiltak, kan bli utsatt for samme slags skader og ulemper som en ekspropriat får på resteiendommen sin. Naboene kan nok ha krav på erstatning etter grannelovens regler, men de får ikke den tilleggserstatning på 25 % som ekspropriatene har krav på ved vassdrags­skjønn for industriell utnytting (V § 134 nr. 1). Naboene har heller ikke krav på at erstatningen avgjøres ved et skjønn som eksproprianten (tiltakshaveren) betaler utgiftene til (jfr. f.eks. Rt. 1951 s. 626, som gjaldt skjemmet utsikt ved en vassdragsregulering, og Rt. 1967 s. 1554, som gjaldt støyspørsmål).

Om en skadevirkning anses som en ekspropriasjonsvirkning eller som en nabovirkning, kan altså ha både materiellrettslig og prosessuell betydning. En ekspropriat står i en gunstigere stilling enn andre som blir berørt. Materiellrettslig kan det ha betydning for hvilke erstatningsregler som skal anvendes. Prosessuelt får det betydning for om avgjørelsen skal skje ved skjønn eller vanlig søksmål, og om tiltakshaveren er forpliktet til å begjære og bekoste rettens avgjørelse og besørge nødvendige utredninger.

Grunnloven § 105 knytter seg til avgivelse av fast eller rørlig eiendom. Både oreigningsloven og vederlagsloven har definisjoner av ekspropriasjonsbegrepet. Men det er ikke uten videre klart hvilke vassdragstiltak som innebærer en ekspropriasjon, og hvilke virkninger som er ekspropriasjonsvirkninger. Dette skal vi illustrere under 17.2.2 med en gjennomgåelse av vassdragstiltak med forskjellige virkninger på berørte eiendommer. Problemene melder seg særlig når et tiltak har hydrologiske og andre indirekte virkninger, f.eks. på lokalklimaet, på eiendommer som ikke er direkte, fysisk berørt av tiltaket. For en del av tilfellene søker vi samtidig å skissere om de etter gjeldende rett vil bli bedømt som ekspropriasjon.

17.2.2 Oversikt over vassdragstiltak med forskjellige slags virkninger på berørte eiendommer

a) Når et vassdragstiltak innebærer en fysisk ekskluderende bruk av andres eiendom, er det klare utgangspunkt at dette må regnes som ekspropriasjon.

Bygging i vassdrag vil derfor innebære en ekspropriasjon så langt byggverket strekker seg.

Lovgivningspolitisk kan det kanskje være tilfeller hvor rådighet over andres eiendom ikke bør regnes som ekspropriasjon, f.eks. ved skadeforebyggende tiltak. (Jfr. under h) nedenfor.) Det kan også være spørsmål om det ikke bør være adgang til å sette opp vannmålere eller andre instrumenter, eventuelt uten erstatning – da under den synsvinkel at ulempene er ubetydelige. Med unntak av nødrettssituasjoner vil også slike tiltak forutsette en lovhjemmel. Et annet spørsmål er om Grunnloven § 105 gir rett til erstatning uansett hva loven bestemmer; det er ikke gitt at det grunnlovsmessige erstatningsvern strekker seg like langt som legalitetsvernet.

b) Bruk av fremmed eiendom må også ofte betraktes som en ekspropriasjon, selv om bruken ikke medfører fysiske endringer i terreng eller vegetasjon, og selv om bruken er midlertidig. Eksempler kan være ferdsel i vassdrag, opplag av tømmer eller mudder etter opprenskning, eller atkomst til reparasjon av dam. Men slik bruk kan til dels finne sted i kraft av lovfestet eller ulovfestet allemannsrett eller på annet særlig grunnlag.

Det kan her reises spørsmål om hvilken frihet lovgiverne har til å endre retten til bruk av fremmed grunn. Det antas tradisjonelt at Grl. § 105 ikke hindrer at en allemannsrett til bruk av fremmed grunn blir innskrenket. Forholdet til § 105 kommer derimot opp hvis retten til bruk av fremmed grunn blir utvidet. En slik utvidelse behøver ikke avskjære grunneierens rådighet, men innebærer en begrensning av grunneierens eksklusive rådighet. Både i lovgivningspraksis og i statsrettslig teori er det lagt til grunn at det kan være adgang til å utvide allmennhetens rett uten hinder av Grl. § 105, jfr. kap.11.2.3.

I statsrettsteorien er dette kommet til uttrykk både hos Aschehoug: Norges nuværende statsforfatning III (2. utg. 1893) s. 74 og Morgenstierne: Lærebok i den norske statsforfatningsret II (3. utg. 1927) s. 390, jfr. s. 395. Morgenstierne antar således at utvidelse av den alminnelige nyttesrett og pålegg om f.eks. opprensning av vassdrag ikke er ekspropriasjon, men tar det forbehold at en nyttesrett eller bruksrett som innrømmes allmennheten over en fast eiendom kan være så inngripende eller omfattende at ekspropriasjonsprinsippene får anvendelse.

c) Endringer i vannstand og vannføring. Heving av vannstand ved neddemming blir etter gjeldende rett regnet som ekspropriasjon. Det samme må gjelde når et vassdrag ledes over i nytt løp. Mindre opplagt er spørsmålet når det gjelder øking i vannføringen, særlig hvis denne økingen ikke gir seg utslag i økt flomhyppighet eller i neddemming av arealer. Hvis økingen i vannføringen skyldes en reduksjon til andre tider, er et mulig synspunkt å si at det foreligger en partiell avståelse.

Hva så med redusert vannføring/vannstand? Ved senking – som kan spenne fra fullstendig uttapping og tørrlegging til mindre reduksjoner av vannoverflatens nivå – blir det dels spørsmål om eieren av det frigjorte land skal regnes som ekspropriat, dels om også en vann­eier med redusert vannstand skal regnes som det. Omlegging av elveløp må for det tørrlagte løps del anses på samme måte som uttapping av en innsjø. I praksis har grunneiere som har vært utsatt for redusert vannføring blitt regnet som ekspropriater. Men senkingssaker blir neppe behandlet som ekspropriasjon i forhold til alle grunneierne.

I kgl.res. 14. juli 1989 om tillatelse til flomsenking av Vangsvatnet omfatter tillatelsen etter V § 30 rett til å ekspropriere nødvendig grunn og rettigheter til de innretninger som må til for å foreta flomsenking av Vangsvatnet (Meddelte vassdragskonsesjoner 1989 s. 155-73). Det ble inngått avtale med de grunneierne som var fysisk berørt av inngrepene i forbindelse med senkingen. Det ble ikke gjort avtaler eller holdt skjønn i forhold til grunneiere rundt Vangsvatnet, som for øvrig ønsket at det ble foretatt senking. Det ble heller ikke holdt skjønn for virkninger i forhold til grunneiere nedstrøms i vassdraget, som ble berørt i form av større maksimalvannføring.

En betraktningsmåte er å se redusert vannstand/vannføring som avståelse av vann. Det samme synspunktet kan da gjelde for andre tilfelle av vannuttak. Dette harmonerer imidlertid ikke godt med utgangspunktet om at vannet som substans ikke er undergitt privat eiendomsrett.

Lignende spørsmål kan oppstå ved endringer i vannets fysiske eller kjemiske egenskaper, herunder temperaturendringer. Slike endringer blir ofte betraktet som forurensning etter forurensningsloven. Men det er en rettslig tradisjon fra lenge før forurensingsloven å behandle endringer i isforholdene ved vassdragsreguleringer som en ekspropriasjonsvirkning, iallfall på den måten at de er blitt vurdert under det skjønn som reguleringen likevel foranlediger. En tilsvarende tradisjon foreligger ikke når det gjelder utslipp av prosessvann eller kjølevann fra industri.

d) Virkninger i nedbørfeltet av vannstands- og vannføringsendringer. Indirekte kan endringer i vannstand og vannføring virke på arealer i nedbørfeltet, først og fremst gjennom endringer i grunnvannsnivået (uttørring eller forsumping) eller gjennom endringer i lokalklimaet (via luften). Her ser det ut til at praksis varierer: I kraftutbyggingsskjønn har grunneiere i vassdraget og andre som har avgitt grunn, alltid fått avgjort erstatningskrav for slike virkninger. Andre er ved kraftutbygging blitt regnet som ekspropriater og har oppnådd det samme når det gjelder endringer i grunnvannstanden, men ikke for endringer i lokal­klimaet. Er grunnvannstanden blitt påvirket av veianlegg eller brønnboring, ser det derimot ut til at det ikke blir regnet som noen ekspropriasjon. Og generelt gjelder det at bare den som har avgitt grunn, får krav på erstatning for forurensningsskader avgjort av skjønnet.

Andre indirekte virkninger kan være endringer i vegetasjon og dyreliv. Vegetasjonsendringer i form av gjengroing kan senere skape et særskilt farepotensial, jfr. nedenfor. En viltstamme som trekker over et større område kan bli påvirket av et vassdragstiltak, til skade for eiendommer langt unna. Dette er i praksis blitt regnet som et ekspropriasjonsinngrep, iallfall hvor det er tale om én felles stamme (Rt. 1985 s. 1107). Erosjonsvirkninger er en annen viktig gruppe, som kan påvirke både de arealer som blir utsatt for erosjon, og arealer nedstrøms i vassdraget.

e) Tiltak i vann uten tilknytning til underliggende grunn, f.eks. lenser, merkebøyer, flytebrygger og suspenderte rørledninger. Slike innretninger kan være festet til et punkt på land, men vil også lett kunne berøre andre eiendommer i vassdraget. En utrykt herredsrettsdom om Årungen rostadion (omtalt i kap. 11.2.2) bygger på at grunneieren bare kan motsette seg slik rådighet hvis den har noen praktiske skadevirkninger for ham eller henne.

f) Uttak og tilførsel av vann kan påvirke vannstand eller vannføring, jfr. ovenfor under b). Hvis det ikke medfører påtakelige endringer i vannføring eller vannstand, kommer spørsmålet på spissen om uttaket eller tilførselen i seg selv, på grunn av vannmengden, kommer i strid med eiendomsretten og innebærer en ekspropriasjon. Ut fra det syn at vannet som flytende substans ikke anses undergitt privat eiendomsrett, kan det ligge nær å svare nei. Men Falkanger: Eierrådighet og samfunnskontroll (3. utg. 1986) s. 40 karakteriserer avståelse av vann etter vassdragsloven § 17 som et klart ekspropriasjonsinngrep som betinger erstatning i samsvar med Grunnloven § 105.

Spørsmålet kan komme på spissen hvis det gjelder vannmengder som en eier trenger til eget behov. Det kan melde seg i forskjellige varianter: Kraftverket som bruker vannet til energiproduksjon, gårdbrukeren som bruker det til vannforsyning i tørre tider, oppdretteren til sine smoltanlegg, eller industribedriften som har basert sin virksomhet på rennende vann som råvare eller til prosessvann, forbrukeren som har vann fra brønnen eller elven. Hvis det er behov for å beskytte den tidligere bruker, kan dette skje ved erstatning for uttatt volum, men også ved f.eks. en erstatning for ulemper ved omlegging av driften. Gis det erstatning, blir det spørsmål om den bare skal dekke den bruk som har funnet sted, eller også utvidet bruk ved utvidelser av driften. Vi kommer tilbake til disse erstatningsspørsmålene under 17.6.3.

g) Uttak eller tilførsel av fast stoff (masse), typisk avsatt sand og grus, må nok regnes som en ekspropriasjon. Ved eventuell oppsamling og uttak av suspendert materiale kunne dette kanskje stille seg annerledes.

Tilførsel av masse – dumping – må likeledes regnes som en krenkelse av eierrådigheten der det skjer. Det er tvilsomt om det samme gjelder for materiale som løses opp (f.eks. kalk) eller suspenderes. Når det gjelder tilførsel av rotenon, har man i forvaltningspraksis opplagt ikke regnet dette som noen ekspropriasjon, men brukt lakseloven § 13 som hjemmel, jfr. kap.11.2.2.

h) Det kan tenkes at visse tiltak ut fra sitt formål bør stå i en særstilling. Særlig i akutte situasjoner kan nødrettssynspunkter komme inn i bildet. Erstatningsplikten for skade som nødhandlingen volder, reguleres da av skadeserstatningsloven (lov 13. juni 1969 nr. 26 § 1-4).

En særstilling kan også tenkes generelt for skadeforebyggende tiltak (særlig med henblikk på naturskader), f.eks. forbygging og annet flom- og erosjonsvern. Gjenopprettende tiltak tjener til dels samme formål, men kan også ut fra andre grunner tenkes å stå i en særstilling. Det samme kan gjelde visse utnyttingsformer – f.eks. allmenn vannforsyning.

17.2.3 Foreløpig oppsummering

For utvalgets vurderinger har det på flere måter betydning om et vassdragstiltak som berører fremmed eiendom skal anses som ekspropriasjon. Hvis tilfellet faller inn under Grl. § 105, legger det en begrensning på lovgivernes frihet. Hvis tilfellet regnes som ekspropriasjon i forhold til materielle eller prosessuelle regler i lov, står utvalget fritt til å vurdere om dette er en hensiktsmessig rettstilstand og om det er grunn til å foreta noen endringer. Hvis spørsmålene må anses uavklart i gjeldende rett, kan utvalget foreslå lovregler med sikte på avklaring, eller overlate en nærmere avklaring til rettspraksis.

Utvalget konstaterer at så langt tiltakshaveren tar i bruk grunnen til arbeider i samband med et vassdragstiltak, må det regnes som en ekspropriasjon. Det samme vil normalt gjelde hvor tiltaket avskjærer tidligere eier fra å bruke området, typisk ved neddemming.

Forøvrig kan det bli mer plass for en helhetsvurdering til å avgjøre om et vassdragstiltak innebærer ekspropriasjon. I denne helhetsvurderingen vil det særlig spille inn hvor omfattende bruk av vassdraget som det er tale om, hvor inngripende den er i forhold til eieren, og om eieren blir avskåret fra å utøve rådigheten. Men også formålet med tiltaket kan ha vesentlig betydning. Utvalget antar at lovgiverne her må ha en rimelig grad av frihet til å trekke opp løsninger som er mer presise enn det generelle utsagn i Grl. § 105.

Som gjennomgåelsen under 17.2.2 viser, melder problemene seg i stor grad når det gjelder indirekte virkninger av et vassdragstiltak. Det finnes ingen klar lovregulering på dette punkt, og det kan heller ikke trekkes noen avgjørende slutninger fra Grunnloven § 105 som binder lovgiverne. Praksis har neppe vært veloverveid eller konsekvent om disse spørsmål.

17.3 Hjemmel for ekspropriasjon

17.3.1 Hva skal det kunne eksproprieres til?

Som det fremgår av oversikten under 17.1.3 inneholder dagens vassdragslov mer enn 20 enkeltstående ekspropriasjonshjemler for forskjellige formål, spredt på en rekke kapitler. En slik kasuistisk oppregning av detaljerte ekspropriasjonshjemler i loven er lite pedagogisk, og innebærer en risiko for at formål som burde ha ekspropriasjonsrett overses.

Utvalget tar derfor sikte på en betydelig forenkling mht. hva det kan eksproprieres til i utkastet til ny lov, slik at det generelt blir adgang til å ekspropriere til vassdragstiltak. Vassdragstiltak er definert i utk. § 3 bokstav a som vassdragsanlegg og alle andre tiltak i vassdraget som etter sin art er egnet til å påvirke vannføringen, vannstanden, vassdragets leie eller strømmens retning og hastighet eller den fysiske og kjemiske vannkvaliteten på annen måte enn ved forurensning. En såvidt generell hjemmel kan virke svært vidtgående, og omfatte formål det ikke bør kunne eksproprieres til. I så fall kan imidlertid myndighetene la være å gi ekspropriasjonstillatelse.

Mange av vassdragslovens ekspropriasjonsregler inneholder en detaljert lovfesting av betingelsene for ekspropriasjon.

Et eksempel er adgangen for kommuner til å ekspropriere vannfall: Her stiller V § 148 nr. 1 som betingelse at kraften trengs for å dekke en kommunes eller et distrikts behov for kraft til alminnelig forsyning og at fallet ikke er utbygd, eller bare utbygd for under halvdelen av den kraftmengde som fallet kan gi med en regulering som med fordel kan iverksettes i en rimelig nær fremtid. Hvis det er en kommune som eier fallet, er det et vilkår at ikke kommunen selv trenger fallet til alminnelige forsyningsformål, med mindre fallet ligger i en annen kommune som ikke har tilgang på annet passende vannfall.

Ytterligere vilkår for at kommunen kan få ekspropriasjonstillatelse, er fastsatt i V § 150. Tillatelse til ekspropriasjon av fall som helt eller delvis er utbygd, må ikke gis dersom det finnes annet høvelig fall, eller søknaden gjelder et fall som er vesentlig større enn nødvendig for å dekke behovet, og det finnes et annet fall som passer bedre.

Disse særvilkårene ble foreslått opphevet av Energilovutvalget i NOU 1983:18, blant annet under henvisning til den generelle avveiningsregelen i V § 126 nr. 1.

Utvalget mener at man bør unngå å videreføre slike spesielle betingelser for ekspropriasjon. Det dreier seg her om hensyn som er relevante og til dels vil ha stor vekt ved avveiningen om hvorvidt tillatelse bør gis. Formulert som absolutte vilkår i loven kan de imidlertid umuliggjøre en ønskelig ekspropriasjon, i tillegg til at de kompliserer regelverket.

17.3.2 Hvem skal kunne ekspropriere?

Ekspropriasjon skulle opprinnelig skje til fordel for fellesskapet – vanligvis det offentlige. Dette er med på å prege reglene i vassdragsloven. Hvem som kan ekspropriere, stiller seg forskjellig alt etter hva som skal eksproprieres.

Stat, kommuner, fylkeskommuner og bestemte offentlige sammenslutninger kan som det fremgår under 17.1.3 ekspropriere grunn og rettigheter (inkludert vannfall) til vannforsyning, kraftforsyning, ferdselsformål m.v.

Også private har ekspropriasjonsrett til en rekke formål. De såkalte direkte ekspropriasjonshjemlene er primært rettet mot private. I visse tilfelle utvides ekspropriasjonsadgangen dersom det er offentlige eller offentlig godkjente sammenslutninger som er ekspropriant.

Private har imidlertid ikke rett til å ekspropriere vannfall, men må benytte seg av innløsningsreglene i V §§ 55 og 56, som oppstiller krav om at den som ønsker innløsning har en overvekt av interesser allerede. Innløsning kan bare gis til private som allerede rår over mer enn halvdelen av den vannkraft som det anses høvelig å ta med i utbyggingen.

Kravet til interesseovervekt må trolig ses på bakgrunn av at private etter V 1887 ikke hadde ekspropriasjonsadgang overhodet. Vassdragslovkommisjonen av 1874 la til grunn at det aldri ved ekspropriasjon burde være tillatt å fortrenge ensartede interesser. Innløsningsreglene ble tatt inn i vassdragsloven av 1940 etter mønster av den svenske vattenlagen av 1918. Begrunnelsen for å innføre særskilte innløsningsregler i stedet for vanlige ekspropriasjonshjemler var særlig at det i disse tilfellene burde være adgang til å fastsette høyere vederlag enn full erstatning med tillegg av 25 %, jfr. vederlagsregelen i V § 137.

Innløsningsbestemmelsene har vært lite benyttet i praksis. Den foreliggende rettspraksis tyder ikke på at innløsningssummen avviker særlig fra det som ville bli resultatet etter vassdragslovens vanlige regler, dvs. full erstatning + 25 %. 3

Utvalget finner det på denne bakgrunn lite aktuelt å videreføre de spesielle innløsningsreglene for private, og foreslår at reglene erstattes av en ordinær ekspropriasjonsadgang for private. Det kan ikke være behov for et eget krav om særlig interesseovervekt i våre dager, men hvorvidt ekspropriasjonssøkeren har interesser i vassdraget allerede, vil telle med i vurderingen av om tillatelse bør gis.

En ekspropriasjonshjemmel som tas inn i vannressursloven – enten som sidevirkning av konsesjon eller som selvstendig hjemmel – vil gi grunnlag for ekspropriasjon til fordel for private, dersom ikke annet fremgår. Tas hjemmelen derimot inn i oreigningsloven, følger det av oreignl. § 3 at ekspropriasjon kan skje til fordel for private bare når det er gitt forskrift om det. I den utstrekning ekspropriasjonsadgang for vassdragstiltak tas inn i oreigningsloven, bør følgelig forskriftene etter oreignl. § 3 få de nødvendige tilføyelser for å sikre dette. Når det gjelder drikkevannsforsyning, bør det ikke være noen begrensning for hvem som kan få ekspropriasjonstillatelse. For andre formål kan det være behov for en nærmere vurdering av om private bør kunne få ekspropriasjonstillatelse, men utvalget ser ikke grunn til å skille prinsipielt mellom fallretter og andre rettigheter til vannressurser.

Det vil ikke være adgang til å diskriminere mellom private ekspropriasjonssøkere på basis av nasjonalitet, for eksempel utenlandske og norske bedrifter. Dette har vært situasjonen siden EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 i forhold til de gjeldende ekspropriasjons- og innløsningsreglene. En ekspropriasjonsadgang for private vil ikke innebære noen prinsipiell forskjell her, selv om det kan tenkes at utenlandske ekspropriasjonssøkere vil ha vanskeligere for å oppfylle de særskilte innløsningsvilkårene i V §§ 55-56. En ordinær ekspropriasjonsadgang for private kan i praksis gjøre det enklere for private kraftutbyggere generelt å få hånd om vannfall. Kontroll med at det f.eks. ikke skjer en omfattende vannkraftutbygging for eksport av kraft på bekostning av miljøhensyn og innenlandsk leveringssikkerhet må imidlertid ivaretas gjennom konsesjonsordningene på en ikke-diskriminerende måte.

17.3.3 Andre materielle regler for ekspropriasjon

V § 126 har generelle regler for ekspropriasjonssaker. Nr. 1 inneholder en generell retningslinje for den skjønnsmessige vurderingen av om ekspropriasjonstillatelse etter loven skal gis eller ikke. Regelen er tilsynelatende ikke så streng som oreignl. § 2 annet ledd fordi det bare er en bør-regel, og fordi det er tilstrekkelig at tiltaket ventes å fremme allmenne interesser. Ekspropriasjonsvedtak etter oreigningsloven kan ikke gjøres med mindre det kan regnes med at inngrepet tvillaust er til meir gagn enn skade. Avveiningsnormen gjelder også ekspropriasjon av rådighetsinnskrenkninger som etter V § 18. Til tross for de ulike formuleringene er det grunn til å anta at avveiningsnormen i V § 126 nr. 1 praktiseres på samme måte som oreigningsloven når det gjelder kravet til interesseovervekt. 4

V § 126 nr. 2 gir adgang til å sette vilkår i en ekspropriasjonstillatelse. Regelen sier neppe mer enn det som følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler og oreignl. § 10. V § 126 nr. 3 klargjør at det kan stilles vilkår om sikkerhet for mulig erstatningsansvar som ikke tas med i ekspropriasjonsskjønnet, og må ses i sammenheng med hva skjønnet tar stilling til. Bestemmelsen bygger på V 1887 § 29 annet ledd, og er kun aktuell i forhold til private eksproprianter. Et slikt vilkår kan det være behov for uansett om vassdragstiltaket forutsetter ekspropriasjon eller ikke.

V § 126 nr. 4 og 5 gir supplerende regler om ekspropriasjonstillatelsens omfang – nødvendig grunn, grus-, sand-, steintak m.v. Dette måtte ellers ha vært fastsatt i den enkelte ekspropriasjon. Hva som er nødvendig, blir det i tilfelle av tvist ekspropriasjonsskjønnet som må avgjøre.

Utvalget mener at de generelle reglene i V § 126 kan sløyfes. Oreigningslovens regler kan dekke både den generelle retningslinjen for forvaltningsskjønnet og adgangen til å sette vilkår i ekspropriasjonstillatelsen. En særskilt hjemmel for vilkår om sikkerhetsstillelse for fremtidig erstatningsansvar bør knyttes til konsesjonsplikten etter vannressursloven istedenfor ekspropriasjonshjemmelen. Ekspropriasjonstillatelsens utstrekning bør følge av den enkelte tillatelse, eventuelt i den form at dette delegeres til ekspropriasjonsskjønnet, jfr. oreignl. § 5 tredje ledd.

17.4 Alternative løsninger på ekspropriasjonsspørsmålet

17.4.1 Samordning mellom ekspropriasjonsbehandling og konsesjonsbehandling

Når det må eksproprieres til fordel for et konsesjonspliktig vassdragstiltak, oppstår det spørsmål om samordning av ekspropriasjons- og konsesjonsbehandlingen (jfr. kap. 13.11 om samordning av konsesjonsbehandling etter flere lover).

En slik samordning kan for det første være ønskelig av materiellrettslige grunner. De interesser som står imot vassdragstiltaket, bør vurderes under ett – hva enten de er private eller av mer allmenn karakter. Ellers risikerer man en oppspalting hvor de forskjellige motstående interesser hver for seg blir funnet for lette i forhold til argumentene i favør av tiltaket. Treffes det særskilte vedtak med hver sine vilkår, risikerer man lettere at vedtakene spriker eller kanskje direkte motvirker hverandre.

For det andre kan en samordning være en administrativ fordel. For avgjørelsesmyndigheten er det enklere og raskere med én sak enn med separate saker om konsesjon og ekspropriasjon. Det samme vil nok gjelde for de instanser som skal ha både konsesjons- og ekspropriasjonsspørsmålet til høring. Også for tiltakshaveren vil det ofte være en fordel å få avgjort konsesjon og ekspropriasjon under ett – det kan gjøre at man kommer raskere i gang enn om man må vente på to tillatelser. Men det kan også tenkes at utarbeiding av en av søknadene er så mye mer arbeidskrevende enn den annen at man nødig vil gjøre dette arbeidet hvis man likevel får avslag på den andre søknaden.

En samordning vil normalt forutsette at det er samme instans som avgjør spørsmålet om konsesjon og ekspropriasjon. Alternativt kan det tenkes at den saksforberedende instans i den ene henseende treffer det endelige vedtak i den annen. I vannforsyningssaker er det i dag vassdragsmyndigheten som gir konsesjon etter V §§ 104-105, mens miljøvernmyndigheten gir tillatelse til ekspropriasjon etter V §§ 17-18. Utvalget mener at konsesjon og ekspropriasjon for fremtiden bør bli avgjort av samme forvaltningsorgan uansett hvilken lovteknisk løsning som velges.

Siden det ikke kreves konsesjon til absolutt alle vassdragstiltak, men bare til dem som har et minimum av virkninger for vassdrag, nedbørfelt eller sjøen, vil det imidlertid forekomme noen helt rene ekspropriasjonssaker.

Fellesbehandling kan oppnås på to forskjellige måter:

• konsesjonsvedtak gis ekspropriasjonsvirkninger uten videre

• samtidige søknader om konsesjon og ekspropriasjon behandles under ett av de samme forvaltningsorganer, men det treffes særskilte vedtak (evt. i samme dokument) i medhold av forskjellige lovhjemler.

Det første alternativet vil gi den sterkeste regelforenklingen, og er kjent fra vregl. § 16 og den svenske vattenlagen. Det andre alternativet kan på sin side stimulere sterkere til at tiltakshaveren tar forhåndskontakt med berørte grunneiere forut for søknaden (jfr. oreignl. § 12). Dette gjelder nok mer hvor det er en eller noen få grunneiere som vil bli berørt av vassdragstiltaket, enn når det er mange. Særlig hvor det er tale om forbigående rådighet i utmarksforhold kan det være nærliggende å anse konsesjonsbehandling for tilstrekkelig.

En delt hjemmel vil også synliggjøre om andres eiendom berøres eller ikke av tiltaket, og dermed redusere risikoen for at noen faller utenfor når saken behandles. Det medfører i sin tur at eksproprianten må ta stilling til hva som er ekspropriasjonsvirkninger og hva som er nabovirkninger. Dette reiser som det fremgår av 17.2.2 en del avgrensningsproblemer i praksis, men denne avgrensningen må også gjøres i forhold til oreignl. § 15, se nedenfor.

Å gjøre ekspropriasjon til en sidevirkning av konsesjon innebærer at det gis en generell ekspropriasjonshjemmel for alle konsesjonspliktige tiltak. Det kan synes vidtgående, men er neppe noe reelt problem, bare man er klar over at det kan bli aktuelt å nekte en slik konsesjon fordi vedkommende grunneier selv bør få utføre det tiltaket det søkes om, eller få bestemme om det overhodet skal utføres.

Et større problem er det at grunneier kan motsette seg et ønskelig tiltak som ikke er konsesjonspliktig. I dette tilfellet hjelper det jo ikke at en konsesjon har ekspropriasjonsvirkning: Her vil det derfor være behov for en selvstendig ekspropriasjonshjemmel, noe som begrenser den lovtekniske forenklingseffekten.

Oreigningslovens saksbehandlingsregler vil gjelde uansett hvilken lovteknisk løsning som velges, hvis ikke vannressursloven utelukker det. Dette reiser ikke alvorlige problemer i forhold til saksbehandlingsreglene for konsesjonssaken, men retten til å kreve at søkeren dekker sakskostnader går etter oreignl. § 15 lenger i ekspropriasjonssaker enn i konsesjonssaker. Det kan tenkes at det blir vanskeligere å skille mellom kostnadene knyttet til konsesjon og til ekspropriasjon hvis det bare er tale om ett vedtak.

Etter oreigningsloven er hovedregelen at eksproprianten får overta den eksproprierte eiendommen først når det er holdt skjønn og betalt erstatning, hvis det ikke er gitt samtykke til forhåndstiltredelse etter oreignl. § 25. Disse reglene vil også gjelde i forhold til ekspropriasjonsvirkningen av en konsesjon, hvis ikke vannressursloven bestemmer noe annet.

Utvalgets flertall – lederen Backer og medlemmene Ajer, Berg, Høisveen, Lund, Samuelsen, Terjesen og Traagstad – går av forenklingshensyn inn for ekspropriasjon som sidevirkning av konsesjon (jfr. utk. § 25 første ledd) og ser dette i sammenheng med sitt standpunkt til om det alltid må holdes skjønn (jfr. 17.4.3).

Utvalgets mindretall – medlemmene Simonsen, Ødegaard, Aalstad og Aasen – mener det bør fattes et eget vedtak om ekspropriasjon dersom fremmed grunn tas i bruk. Ekspropriasjonsvirkningen blir da synlig for de berørte grunneierne og for forvaltningen selv. Denne synliggjøringen innebærer etter mindretallets syn en rettssikkerhetsgaranti. Forenklingen som oppnås ved å forlate et slikt dobbeltsporet system er at forvaltningen slipper å skrive to vedtak i saken. Regelverket og saksbehandlingen må under enhver omstendighet tilpasses det forhold at konsesjonsbehandling og ekspropriasjon kan skje uavhengig av hverandre. Etter mindretallets vurdering er forenklingen ikke så stor at det er tilstrekkelig grunn til å gi slipp på rettssikkerhetsgarantien ved et synlig ekspropriasjonsvedtak.

17.4.2 Plassering av ekspropriasjonshjemler

Selv om ekspropriasjon blir en sidevirkning av konsesjonen, vil det som nevnt være nødvendig med særskilte ekspropriasjonshjemler med sikte på tiltak som ikke er konsesjonspliktige. Det oppstår da spørsmål om hvor disse hjemlene bør plasseres – i vannressursloven eller oreigningsloven. Lovstrukturutvalget peker i sin utredning på begge muligheter, men anser det mest nærliggende å ta selve hjemlene med i vassdragslovgivningen, se NOU 1992:32 s. 207, jfr. også s. 193-94. Spørsmålet om ekspropriasjon som sidevirkning ved konsesjon drøftes imidlertid ikke.

Vassdragslovutvalget viser til at oreigningsloven allerede inneholder hjemmel for ekspropriasjon til en del formål som er beslektet med vassdragslovens ekspropriasjonsformål. Utvalget mener derfor at den lovteknisk enkleste løsningen er å plassere de rene ekspropriasjonshjemlene i oreigningsloven, jfr. utk. § 74 nr. 9 med forslag til endringer i oreignl. § 2.

En overføring av ekspropriasjonshjemlene til oreigningsloven forutsetter at forskriftene etter oreignl. § 3 endres så de åpner for ekspropriasjon til fordel for private, jfr. merknadene til utk. § 74 nr. 9.

17.4.3 Må det alltid holdes skjønn?

Hovedregelen i ekspropriasjonsretten er at rådighet over fremmed grunn uten samtykke fra den tidligere eier forutsetter at erstatning er betalt, jfr. skjønnsloven § 53. Dette medfører i sin tur at skjønn må avholdes først, jfr. skjønnsloven § 46. I enkelttilfelle gir imidlertid oreignl. § 25 adgang til forhåndstiltredelse etter vedtak av det forvaltningsorgan som har gitt ekspropriasjonstillatelsen. Det finnes også et titalls lover som gir generell adgang til forhåndstiltredelse og dermed rådighet over fremmed grunn uten avholdt skjønn. 5 De mest relevante eksempler knytter seg i hovedsak til samferdsel og reindrift, men friluftsloven § 35 kan også nevnes.

Større vassdragstiltak vil som regel føre til reelle erstatninger, og den alminnelige ekspropriasjonsrettslige regel passer da godt. For mindre tiltak kan det stille seg annerledes. Her kan det tenkes at det hverken foreligger noen omsetningsverdi eller noe tap i form av skadevirkninger som berettiger til erstatning, og dessuten at fastsettingen ved skjønn blir uforholdsmessig tids- og kostnadskrevende i forhold til de erstatninger som det kan bli tale om. Et eksempel kan være en konsesjon (og ekspropriasjon) til å fjerne bergnabber og mudre opp et vassdrag for å lette ferdselen i vassdraget.

Utvalgets flertall – lederen Backer og medlemmene Ajer, Berg, Høisveen, Lund, Samuelsen, Terjesen, Traagstad og Aasen – går inn for at vassdragsmyndigheten bør ha en hjemmel til å frita tiltakshaveren fra å begjære skjønn dersom den regner med at tiltaket ikke vil volde noen skadevirkninger for vedkommende grunneier, jfr. utk § 24 avslutningsvis. Denne hjemmelen vil komme i tillegg til reglene om forhåndstiltredelse etter oreigningsloven. Dersom grunneieren mener tiltaket vil medføre skadevirkninger, må han angripe forvaltningens vedtak – han kan ikke påstevne skjønn i medhold av skjønnsl. § 4 annet ledd. Hvis det inntrer skadevirkninger på et senere tidspunkt, er han henvist til å kreve erstatning ved sivilt søksmål. Dersom grunneieren får medhold i sitt søksmål, vil han også få dekket sine saksomkostninger.

Utvalgets mindretall – medlemmene Simonsen, Ødegaard og Aalstad – går inn for å beholde dagens ordning, slik at domstolene (skjønn) fortsatt er den instans som skal behandle og ta standpunkt til om et tiltak medfører skadevirkninger og eventuelt fastsette erstatning for disse.

Flertallets forslag innebærer etter mindretallets oppfatning et radikalt brudd med den myndighetsdeling vårt rettssystem bygger på. Det er domstolene som er tillagt oppgaven med å ta standpunkt til virkningene av et ekspropriasjonsinngrep uavhengig av fysisk omfang og økonomisk tap, og det er tiltakshaver, den som tilegner seg rettigheter eller påfører andres eiendommer skade, som også må bære utgiftene med å få fastslått erstatningspliktens omfang.

En ordning med forvaltningen som konfliktløser, vil neppe innebære noen vesentlig besparelse for tiltakshaver slik flertallet synes å anta. Dersom avgjørelsen av skadenes inntreden skal overlates til forvaltningen, vil dette måtte føre til en langt mer omfattende sakbehandling enn tidligere, idet berørte rettighetshavere vil måtte ivareta sine interesser på dette stadiet av saksbehandlingen som for en skjønnsrett. Ansvaret for omkostningene ved en slik saksbehandling påhviler tiltakshaver eller ekspropriasjonssøkeren i henhold til oreigningslovens § 15.

Den foreslåtte ordning vil også innebære en utvidelse av saksbehandlingen i alle ekspropriasjonssaker, idet rettighetshaverne ikke kan ta sjansen på å få avslått et krav om skjønn av vedkommende forvaltningsorgan.

Etter mindretallets oppfatning kan det heller ikke være riktig å pålegge de som må avstå rettigheter risikoen for saksomkostninger ved å få fastslått tiltakshaverens erstatningsplikt.

Rettssikkerhetsmessig vil også en domstolsbehandling være å foretrekke i disse konfliktsakene, idet en forvaltningsbehandling ikke i samme grad vil kunne ivareta de berørtes interesser.

Mindretallet vil forøvrig peke på at ekspropriasjonsmessige inngrep i stor grad løses i minnelighet i samsvar med de anvisninger som følger av oreigningslovens § 12, og for mindre inngrep er det grunn til å anta at de fleste oppgjør vil kunne skje gjennom avtaler.

17.5 Hvem bør treffe avgjørelse om ekspropriasjon?

To hovedmodeller peker seg ut når det gjelder hvem som skal treffe avgjørelse om ekspropriasjon: forvaltningen og domstolene. Legges avgjørelsen til domstolene, er det mest aktuelt at avgjørelsen fattes ved skjønn, siden ekspropriasjonserstatningen eventuelt vil bli fastsatt ved skjønn. 6 Det kan imidlertid være spørsmål om skjønnet bør holdes som rettslig skjønn eller lensmannsskjønn. Legges avgjørelsen til forvaltningen, oppstår det spørsmål om på hvilket nivå og av hvilket forvaltningsorgan vedtaket bør treffes – f.eks. Kongen, departementet eller fylkesmannen.

Etter gjeldende vassdragslov er avgjørelsen om ekspropriasjon i mindre saker overlatt til skjønn, enten lensmannskjønn eller rettslige skjønn. Da vassdragsloven ble til, anså man nok dette som en enklere ordning enn om myndigheten ble lagt til Kongen. Større ekspropriasjonssaker skal avgjøres av Kongen. Myndighet til å gi ekspropriasjonstillatelse etter V §§ 17 og 18 er delegert til Miljøverndepartementet, som igjen har delegert myndigheten til fylkesmannen (rundskriv T-5/91).

Etter oreigningsloven er det Kongen som treffer vedtak eller gir samtykke til ekspropriasjon, jfr. oreignl. § 2. I medhold av oreignl. § 5 er myndigheten i stor grad delegert til de respektive departementer. Myndigheten kan også delegeres til andre organer i sentralforvaltningen eller til fylkesmannen

Også etter oreigningsloven kan visse spørsmål overlates til skjønnsretten, jfr. § 5 tredje ledd. I ekspropriasjonsvedtaket eller samtykket til ekspropriasjon kan forvaltningen overlate til skjønnsretten å fastsette hva inngrepet skal gå ut på og hvilket omfang det skal ha.

Utvalget mener at vedtak om ekspropriasjon beror på en interesseavveining som for fremtiden bør overlates forvaltningen. Når det gjelder mindre saker, og forhold som bør bedømmes på stedet, vil forvaltningen ha mulighet til å delegere myndighet til fylkesmannen, eller overlate visse spørsmål til skjønnsretten i samsvar med oreignl. § 5 tredje ledd. Det er tvilsomt om (rettslige) skjønn i dag innebærer noen enkel og rimelig avgjørelsesmåte. For eksproprianten er det iallfall ikke tilfellet, bl.a. må skjønns­kostnadene dekkes ved rettsgebyr. En utvidelse av adgangen til forvaltningsavgjørelser reiser imidlertid spørsmål om det bør innføres gebyr for administrasjonens behandling av ekspropriasjonssaker, noe fvl. § 27 a gir adgang til. Fordelene med en forvaltningsavgjørelse vil i så fall særlig ligge på det administrative plan i form av enklere og normalt raskere saksbehandling.

17.6 Erstatningsspørsmål

17.6.1 Innledning

Det kan tenkes flere prinsipper for verdsetting ved ekspropriasjon:

• Salgsverdi – det vanlige kjøpere antas å ville gi for eiendommen ved frivillig salg

• Bruksverdi – eiendommens avkastning for ekspropriaten ved naturlig og påregnelig utnytting

• Gjenervervsverdi – utgiftene ved å anskaffe en eiendom til tilsvarende bruk

• Erstatning for skader og ulemper

• på gjenværende eiendom

• ved ekspropriasjon av servitutter og midlertidige bruksretter

Vassdragslovens regler gir også eksempler på andre prinsipper for erstatningsberegningen: foretatte investeringer (V §§ 9 nr. 3 og 26 nr. 2), ekspropriatens kostnad ved tidligere erverv pluss renter (V § 62 nr. 5).

I utgangspunktet gjelder vederlagslovens alminnelige regler om erstatning ved ekspropriasjon også for ekspropriasjon med hjemmel i vassdragsloven. Vederlagsloven inneholder regler om hva vederlaget skal dekke (§ 3), om salgsverdi/ bruksverdi/ gjenervervsverdi (§§ 4, 5, 6 og 7), om ulemper og fordeler på gjenværende eiendom (§§ 8 og 9) og om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for verdsettingen (§ 10).

Etter vederlagsloven § 4 skal verdsettingen foretas på grunnlag av den høyeste av salgsverdi og bruksverdi, men ikke mer enn gjenervervs­verdi dersom bruksverdien legges til grunn. Utgiften til gjenerverv av bolig, fritidseiendom eller bygning som benyttes til egen næringsvirksomhet, skal på nærmere vilkår erstattes når den er høyere enn salgs- og bruksverdi.

Forholdet mellom vassdragsloven og vederlagsloven ble ikke vurdert nærmere da vederlagsloven ble vedtatt. Så langt vassdragsloven har særregler for erstatningsutmålingen, er det rimelig å anta at de går foran vederlagslovens regler. I endel tilfelle kan vassdragsloven imidlertid sies å vise til de alminnelige regler for erstatningsutmåling ved ekspropriasjon, f.eks. når den nøyer seg med å gi hjemmel for ekspropriasjon eller for avståelse mot erstatning (f.eks. V §§ 17 og 19 nr. 1). For noen bestemmelser er det uklart om vassdragsloven har erstatningsregler som avviker fra vederlagsloven, f.eks. om erstatning for skade (bl.a. i §§ 10 nr. 3 og 19 nr. 4) utelukker erstatning for ulemper og for salgsverdien, eller om anleggets verdi i dets nåværende tilstand (V § 20) innebærer et eget erstatningsprinsipp.

Vassdragsloven har også visse regler om mer­erstatning. Ved ekspropriasjon etter §§ 21, 62 og 63 for vannkraftutbygging og etter § 17 for vannforsyning til industribruk, skal det etter V § 134 nr. 1 legges til 25 % på de erstatningene som fastsettes. Ved innløsning av fall gir V § 137 nr. 1 rett til mererstatning i form av vederlag. Vassdragsloven har dessuten spesielle regler om naturalerstatning, jfr. V § 137 nr. 2 og 3.

17.6.2 Hvilke erstatningsprinsipper er aktuelle ved ekspropriasjon til vassdragstiltak?

Omsetningsverdien vil gjerne bli lagt til grunn ved avståelse av hele eiendommer, mens bruksverdien ofte vil gi høyest verdi ved delavståelser, særlig i forbindelse med jord- og skogbrukseiendommer. Erstatning for gjenervervs­verdi gjelder bare for bygninger og anlegg, og vil derfor sjelden være aktuelt for den type mindre tiltak som går innunder vassdragsloven.

Erstatning for skader og ulemper på gjenværende eiendom vil ofte være aktuelt i forhold til vassdragstiltak, f.eks. for redusert fiske, tørkeskader på jord og tap av gjerde. I denne forbindelse oppstår spørsmålet om en kan kreve erstatning for skader og ulemper i tillegg til omsetningsverdi. Etter nyere høyesterettspraksis er det på det rene at det skal gis erstatning enten for bruksverdi (pluss eventuelle ulemper for resteiendommen) eller for omsetningsverdi, jfr. Rt. 1982 s.1518.

Etter spesialreglene i vassdragsloven skal det i mange tilfelle betales erstatning for skader og ulemper ved utøvelse av rådighet over andres eiendom, jfr. f.eks. V §§ 10 nr. 3, 19 nr. 4 (skade) og § 34 (ulempe). Dette gjelder ekspropriasjon av servitutter og midlertidige bruksretter. Her forekommer det også at erstatningen fastsettes som en (delvis) refusjon av foretatte investeringer, jfr. V §§ 20 og 26 nr. 2.

17.6.3 Erstatning for selve vannet

Når det gjelder erstatning for vassdraget, kan en tenke seg flere mulige erstatningsgrunnlag.

Teoretisk kunne det være aktuelt med erstatning for selve vannet som stoff. Den vanlige oppfatningen i juridisk teori er at vannet som sådant ikke er gjenstand for privat eiendomsrett, noe som kan tilsi at det ikke skal betales erstatning for selve vannet. Det finnes ingen helt klar rettsavgjørelse om dette spørsmålet. I mange saker er det bare krevd erstatning for skader og ulemper, ikke for vannmengden.

En avgjørelse i Rt. 1922 s. 489 kan muligens forstås slik at vannet ikke skal erstattes, men kun en av dommerne omtaler spørsmålet direkte. Saken gjaldt noen magasineiere som i forbindelse med vannkraftregulering krevet erstatning for verdien av vannmassene i to innsjøer som skulle benyttes i reguleringen. Magasineierne fikk ikke medhold. En dommer viste til Scheels lære om at det ikke eksisterte noen eiendomsrett til det strømmende vann, mens de fire andre ikke fant det nødvendig å ta stilling til spørsmålet, fordi ekspropriatene ikke ville hatt krav på erstatning uansett om retten ble karakterisert som eiendomsrett eller bruksrett.

I Rt. 1968 s. 301 ble det ikke gitt noen erstatning for vannet ved ekspropriasjon til vannverk, men erstatning for skade og ulempe ved neddemte adkomstveger.

I Rt. 1973 s. 268 ble det gitt erstatning for driftsvann til kraftutbygging som en bedrift hadde utnyttet til egen energiproduksjon. Det samme syn ligger under RG 1990 s. 703 (Gulating).

I Rt. 1976 s. 1328 var situasjonen at en kommune hadde inngått avtale med en grunneier om rett til å ta ut vann fra en inntaksdam denne hadde i en bekk. Vedkommende grunneier eide bekken, og hadde også reguleringsrett i den innsjøen bekken kom fra. Da kommunen bygget nytt vannverk med direkte inntak fra innsjøen, ble erstatningsspørsmålet etter avtale avgjort som om det var foretatt ekspropriasjon. Grunneieren ble tilkjent erstatning for vassdragets bruksverdi som konsumvann, som var satt lik det årlige minimumsbeløp grunneieren ville hatt krav på etter avtalen hvis den hadde fortsatt å løpe. Spørsmålet om eiendomsretten til det strømmende vann later ikke til å ha vært oppe i saken.

Underrettspraksis spriker noe i slike saker. I RG 1972 s. 595 (Ytre Follo), som gjaldt utvidet vannuttak i Gjersjøen fra 16 000 m³ /døgn til 24 000 m³ /døgn, later det til at erstatning er gitt for skader og ulemper, ikke for selve vannmengden. Det samme gjaldt RG 1982 s. 258 (Karmsund).

RG 1981 s. 438 (Nordre Sunnmøre) gjaldt spørsmålet erstatning for brønnrettigheter på et avstått areal. Her ble det ikke gitt erstatning for tilkobling til vannverk (årsavgift) utfra at det ikke ble ansett å foreligge noe tap. Erstatning for tapt mulighet til salg av vann fra brønnen ble ikke gitt utfra en påregnelighetsbetraktning.

RG 1990 s. 567 (Lyngen) er under henvisning til teori og praksis basert på at vannet i prinsippet har erstatningsrettslig vern ved vannuttak. Saken gjaldt vannuttak til industribruk (stamfiskanlegg), hvor det ble ansett å være påregnelig med utnytting til fiskeoppdrett.

RG 1990 s. 697 (Frostating) gjaldt også et stamfiskanlegg, og retten uttalte her at det ikke var grunnlag for å erstatte vannet som substans.

I RG 1991 s. 274 (Midthordland) ble erstatningsspørsmålene vurdert som ulemper.

I RG 1991 s. 1265 (Lyngdal) ble det ikke tilkjent erstatning fordi det ikke fantes alternative utnyttingsmåter.

I juridisk teori antar Schjødt at det skal betales erstatning til grunneieren for vannmassene dersom de har økonomisk verdi for ham. Nygard legger til grunn at dersom det gjøres et ekspropriasjonsinngrep, skal det betales erstatning så langt grunneieren blir fratatt vann som har noen verdi for ham. Rogstad uttaler seg i samme retning, og mener at det avgjørende bør være hvilke disposisjonsmuligheter en grunneier berøves. 7

Ved revisjonen av vassdragsreguleringsloven i 1959 drøftet Schjødt-komiteen spørsmålet om erstatning for magasin, 8 og kom i den forbindelse inn på spørsmålet om erstatning for vannmassene. Komiteens flertall, deriblant formannen, tok her avstand fra at det kan kreves betaling for vannet. Et mindretall på tre medlemmer mente magasineierne burde kunne få erstatning. Et komitemedlem la til grunn at vannet som masse til reguleringsformål ikke er undergitt privat eierrådighet. På annen måte og til andre formål mente han at vannbasseng­ene utvilsomt var i privat eller offentlig eie, og at gjeldende rett hjemlet adgang til å kreve betaling for særskilt innvunne fordeler ved utnytting av vannmassene.

V § 19 nr. 4 og 5 kan også ha en viss interesse i denne sammenheng. Ved ekspropriasjon av vann til husbruk m.v. etter V § 19 skal i henhold til nr. 4 i.f. eventuelt skaden ved å avgi vatn erstattes. Etter V § 19 nr. 5 kan det eksproprierte vannet på visse vilkår kreves tilbake av den opprinnelige grunneieren dersom denne selv får bruk for det. Den vannet ble avgitt til, kan likevel kreve å beholde det mot erstatning på nærmere betingelser.

Utvalget antar at rettspraksis og juridisk teori best kan sammenfattes slik at det ikke betales erstatning for vannmassene ved ekspropriasjon uten at vannet har en særskilt verdi for ekspropriaten. Grunneierens rett til vassdraget gir altså ikke uten videre rett til erstatning for vannet ved ekspropriasjon, men situasjonen blir en annen hvis ekspropriasjonen går ut over grunneierens utnytting av vannet.

På denne bakgrunn ser ikke utvalget grunn til å foreslå særregler om erstatning når det gjelder vannmasser. Vi antar at vederlagslovens regler her vil føre til rimelige resultater. Som oftest vil det bli tale om erstatning for bruksverdi av vannet, eventuelt i kombinasjon med ulemper på resteiendommen. Gis det erstatning basert på salgsverdien, kan det ikke kreves ulempeserstatning samtidig. I praksis vil dette ikke utløse noen erstatningsplikt for ekspropriasjon til vannuttak som ikke rammer eksisterende uttak.

Dersom det er tale om erstatning for en fremtidig utnytting av vannet, må det imidlertid stilles forholdsvis strenge krav til påregnelighet, jfr. uttalelsene i vederlagslovens forarbeider (Ot.prp. nr. 50 (1982-83) s. 48-52). I praksis vil det bety at ekspropriaten må ha konkrete, aktuelle og realistiske planer for å utnytte vannet om det skal gis erstatning for at muligheten går tapt. Det vil også være en forutsetning at ekspropriaten har den nødvendige konsesjon til videre utnytting av vannet. Hvis ikke vilkårene for slik erstatning er til stede, kan det bare gis erstatning for ulemper på eiendommen forøvrig som ekspropriasjonstiltaket vil medføre.

Det kan også fastsettes erstatning for bruk av vann som drivkraft, det vil i dag si utnytting av fallet til kraftproduksjon. Ved de omfattende oppkjøp av vannfall som fant sted på begynnelsen av århundret dannet det seg en slags omsetningsverdi for fall, mens det nå foregår liten fri omsetning av fall. Det ble derfor tidlig vanlig å fastsette fallverdier med utgangspunkt i teoretiske beregninger.

Verdien er tradisjonelt blitt regnet ut på grunnlag av antall naturhestekrefter i fallet. Naturhestekreftene er et uttrykk for rå vannkraft og beregnes etter formelen 13,33 x regulert vannføring x fallhøyde. Prisen som fastsettes pr. naturhestekraft vil variere med utbyggingspris, beliggenhet m.v. I skjønnspraksis fastsettes ofte fallverdien nokså summarisk med utgangspunkt i tidligere skjønnsfastsettelser og eventuelle avtalte priser.

At det fastsettes erstatning for vannfall kan forklares historisk med utgangspunkt i at fallet også før vannkraftutbyggingsepoken var i bruk til drift av møller, sager m.v. Utnytting av fall i større målestokk har imidlertid ikke vært aktuelt for den opprinnelige grunneier heller, og at det skal betales erstatning for fall kan forsåvidt virke urimelig i forhold til at det ikke betales erstatning for vannmagasinet, som er en like sentral forutsetning for kraftproduksjon.

Utvalget konstaterer at fallerstatninger i dag har en rettslig forankring i fast praksis gjennom dette århundret og følger reglene om erstatning etter salgsverdi i V § 5. 9 Vi finner ikke grunn til å foreslå noen endringer.

17.6.4 Mererstatning – regelen om tilleggserstatning på 25 %

Vassdragsloven har som nevnt flere bestemmelser om mererstatning. Ved ekspropriasjon etter V §§ 21, 62, 63 og etter § 17 hvis det gjelder vannforsyning til industribruk, skal det legges til 25 % på de erstatningene som fastsettes, jfr. V § 134 nr. 1. Ved innløsning av fall etter V §§ 55 og 56 skal det i følge V § 137 nr. 1 fastsettes et vederlag for fallet som minst tilsvarer fallverdien med tillegg av 25 %. V § 152 nr. 3 inneholder en tilsvarende hjemmel for avståelse av fall etter V §§ 147 og 148. I praksis synes det som om også vederlagsreglene er blitt anvendt til å gi 25 % tilleggserstatning. Vregl § 16 nr. 3 inneholder en bestemmelse om 25 % tillegg for sitt område, og dessuten fremgår det uttrykkelig at tillegget også omfatter eventuelle erstatninger for skade og ulempe. At dette også gjelder etter vassdragsloven fremgår indirekte av V § 136 nr. 1 annet punktum, som forøvrig medfører at 25 %-tillegget også skal gis ved etterskjønn for senskader.

Reglene om mererstatning har sine forløpere i V 1887 §§ 14, 16 og 66, hvorav de to førstnevnte var basert på et vederlagsprinsipp, mens sistnevnte inneholdt en bestemmelse om en fast prosentsats på 10 % i tillegg til verdien av den avståtte eiendom.

Vederlagsprinsippet og spørsmålet om et fast prosentvis påslag på erstatninger var svært omdiskutert ved innføringen av vassdragsreguleringsloven av 1911. 10 Lovkomiteen som utarbeidet forslag til vassdragsreguleringslov foreslo et tillegg til erstatningene på 10 %, og dette ble lagt til grunn i Ot.prp. nr. 2 (1909). I Ot.prp. nr. 44 (1910) ble det i stedet foreslått at ekspropriatene skulle få et vederlag tilsvarende 20 % av den verdiøkning reguleringen innebar. Stortinget sluttet seg ikke til dette vederlagsprinsippet, og vedtok i stedet regelen om 25 % tillegg på de utmålte erstatningene, som nå finnes i vregl. § 16 nr. 3 første ledd.

En tilsvarende regel kom inn i gjeldende vassdragslov da denne ble vedtatt i 1940. Vassdragslovkommisjonens begrunnelse var primært at den som får tillatelse til ved tvang å overta annen manns eiendom fordi han kan gjøre en særlig innbringende bruk av den, bør betale mer enn bare erstatning. Den opprinnelige eier burde altså få en andel i gevinsten ved ekspropriasjonstiltaket. Dette ble ansett som et rimelighetskrav som ikke gjorde seg gjeldende i forhold til allmennyttige foretak. Innvinning og sikring av jord, som riktignok også blir foretatt for å oppnå privat vinning, ble ansett å ha indirekte samfunnsgagnlige gevinster utover den enkeltes vinning. Slike tiltak burde derfor ikke belastes med mererstatning. 11

Etter vanlige ekspropriasjonsrettslige regler ser en ikke på denne måten hen til de antatte økonomiske fordelene ved ekspropriasjonstiltaket når erstatningen skal fastsettes. Hvordan eiendommen kan utnyttes vil imidlertid kunne gi seg utslag i eiendommens omsetningsverdi innen visse grenser, jfr. vederlagsl. § 5.

En lignende regel om mererstatning gjelder ved avståing av grunn m.v. til drift av ikke mutbare mineraler i henhold til lov 21. mars 1952 nr. 1 § 8 nr. 3. Eieren eller brukeren har i tillegg til vanlig erstatning krav på en engangserstatning på 25 % av den avståtte eiendommens eller rettighetens bruksverdi/ reduksjon i bruksverdi. Bestemmelsen ble tatt inn i loven etter mønster av vregl. § 16 nr. 3 og V § 134 nr. 1. 12

Også grannel. § 10 annet ledd, sameiel. § 13 i.f., servituttl. § 17 og lov om hendelege eigedomshøve § 15 inneholder bestemmelser om vederlag. Vederlaget skal etter disse bestemmelsene utmåles skjønnsmessig, men skal minst tilsvare eventuell skade eller ulempe. Regler om mererstatning ved ekspropriasjon i vassdragsforhold, særlig til kraftutbygging, er også kjent fra svensk og finsk rett. Etter den finske vattenlagen (11:6 FVL) skal det således gis 50 % mererstatning. Regelen har sitt forbilde i den svenske vattenlagen fra 1918, og bygger både på tanken om en deling av gevinsten ved tiltaket og på å gi sikkerhet for full erstatning i lys av at verdsettingsmetodene iallfall tidligere kunne være nokså ufullkomne.

Utvalget har delt seg i synet på om reglene om 25 % tilleggserstatning bør videreføres.

Utvalgets flertall – lederen Backer og medlemmene Ajer, Berg, Høisveen, Lund, Samuelsen, Terjesen, Traagstad og Aasen – antar at reglene om 25 %-tillegget må ses i lys av at ekspropriasjon av eiendom på begynnelsen av hundreåret var mer omdiskutert enn i dag. For lettere å få gjennomført en rasjonell vannkraftutbygging var et slikt virkemiddel nødvendig, og tillegget i erstatningene bidro nok til at det ble lettere å få aksept for ekspropriasjonsreglene.

I dag kan det ikke være nødvendig med en særskilt begrunnelse for ekspropriasjon til kraftutbyggingsformål. Skal disse særreglene opprettholdes innenfor vassdragsretten, må det derfor være på et annet grunnlag. Siden det bare er ved ekspropriasjon til industrielt bruk at det skal betales tillegg, innebærer også ordningen en konkurransevridning mellom ulike bruksformål i vassdraget. I og med at 25 % mererstatning er en særregel i vassdragslovgivningen og minerallovgivningen, kan det heller ikke ses som utslag av et generelt prinsipp om en andel i gevinsten ved utnytting av naturressurser.

Som en alternativ begrunnelse for 25 %-regelen kunne en tenke seg at det i vannkraftsammenheng er vanskeligere enn ved ordinære ekspropriasjoner å overskue alle skader og ulemper. Tillegget kunne da være en garanti for at full erstatning virkelig blir gitt. En generell bestemmelse om tilleggserstatning vil imidlertid virke tilfeldig i denne sammenheng.

Flertallet kan ikke se at det finnes tilstrekkelige grunner til å videreføre reglene om 25 %-tillegg. Hensynet til likebehandling taler også mot en videreføring av disse særreglene. Reglene i vannressursloven og vassdragsreguleringsloven bør være like på dette punktet, og utvalgets flertall foreslår derfor at vregl. § 16 nr. 3 første ledd oppheves.

Utvalgets mindretall – medlemmene Simonsen, Ødegaard og Aalstad, – går inn for å videreføre gjeldende regler om 25%-tillegg til erstatningene i den nye loven.

Mindretallet peker på at utnytting av vassdragsrettigheter til industrielt formål, først og fremst kraftproduksjon, som oftest innebærer innvinning av meget store verdier.

Da reglene ble innført første gang i vassdragsreguleringsloven av 13. august 1911 var bakgrunnen nettopp at de som måtte avstå fallrettigheter og magasinrettigheter for slik utnytting, burde få en andel av disse enorme verdiene. Som nevnt i utredningen foran, ble det først foreslått en andel av verdiøkningen, men Stortinget vedtok at verdiøkningen skulle fastsettes som en prosentsats av tilkjente erstatninger. Mindretallet finner det rimelig at eierne av slike rettigheter også i fremtiden tilkjennes en andel av verdiskapningen.

Det er forøvrig grunn til å peke på at dette vil innebære at en del av verdiene fortsatt beholdes i distriktet, at det her gjelder naturressurser av stor økonomisk verdi for den enkelte rettighetshaver og at det her avstås råstoff til en produksjon av meget høy verdi.

Mindretallet vil også peke på at utvalgets mandat er begrenset til vurdering av gjeldende vassdragslov. 25%-tillegget vil som regel ha størst betydning i forbindelse med tiltak etter vassdragsreguleringsloven. Å løsrive dette spørsmålet fra en totalvurdering av vassdragsreguleringslovens bestemmelser, vil derfor etter mindretallets oppfatning ikke være hverken ønskelig eller korrekt.

17.6.5 Naturalerstatning

I følge V § 137 nr. 2 og 3 kan eier av fall som innløses etter V §§ 55 og 56 kreve sin eiendomsrett til fallet erstattet i form av naturalytelser, det vil si rett til kraft. V §§ 137 nr. 4 og 138-141 inneholder nærmere regler om hvordan eventuell kraftlevering skal foregå. Noen regel tilsvarende vregl. § 16 nr. 3 annet ledd om at reguleringsanleggets eier skal treffe tiltak eller pålegges ytelser til gjenoppretting av skaden finnes ikke i vassdragsloven.

Reglene om kraftlevering er knyttet til innløsningsreglene, og er som disse inspirert av utenlandsk, særlig svensk, rett. De må ses i sammenheng med den generelle skepsis til ekspropriasjon til fordel for private, jfr. foran under 17.3.2, selv i de tilfellene hvor tekniske og økonomiske forhold tilsa en samlet utbygging. Det ble ansett som rimelig at en falleier på denne måten kunne beholde de fremtidsmulighetene kraften representerte i stedet for å motta pengeerstatning. Flere kommisjonsmedlemmer la avgjørende vekt på retten til naturalerstatning når de fant å kunne gå inn på ordningen med innløsningsrett (VKI 1918 s. 123 sp.1).

En forutsetning for at saksøkte skal få kraftleveranser i stedet for pengeerstatning er at dette ikke medfører urimelige utgifter eller vesentlig skade og ulempe for anlegget. Det vil i praksis ofte være slik at utbyggeren er en annen enn den som forestår detaljomsetningen av kraft i et område. For å oppfylle kravet om kraftlevering vil utbyggeren gjerne måtte etablere ledningsnett og målere, eller overlate kraftleveringen til andre.

Innløsningsretten er lite benyttet, og det er tvilsomt om det noen gang er gitt naturalerstatning i medhold av V § 137. I skjønnet om Brokke-utbyggingen fant retten at naturalerstatning ville medføre vesentlige ulemper for utbyggeren. 13

Utvalget kan ikke se noe behov for å opprettholde regler om kraftlevering i dag, jfr. også utvalgets kommentarer til innløsningsreglene under 17.3.2. Ordningen bærer preg av en tid da ikke alle hadde strømforsyning, og den er knapt nok benyttet i praksis. Gjennom et fritt energimarked og utbygd overføringsnett kan praktisk talt alle i dag skaffe seg elektrisk energi på annen måte. For fremtiden bør derfor erstatning for fallrettigheter fastsettes i samsvar med generelle ekspropriasjonsrettslige regler, og V §§ 137 nr. 2-4 og 138-142 foreslås ikke videreført i utkastet til ny lov.

Skulle det forekomme at det er fastsatt kraftleveranser som naturalerstatning ved innløsning, jfr. V § 137 nr. 2, bør det være adgang til å avløse dem med en pengesum. Sivillovbokutvalets utkast til lov om løysingsrettar i NOU 1984:32 § 21, jfr. § 23, ville gi et grunnlag for dette, men forslaget ble ikke tatt med i Ot.prp. nr. 49 (1993-94) om lov om løysingsrettar (se prp. s. 18). Utvalget foreslår sløyfet regelen i V § 143 om avløsning av eksisterende kraftrettigheter. Vi tilrår imidlertid at det blir klarlagt om det forekommer kraftleveranser som naturalerstatning, og i bekreftende fall at det tas med en overgangsbestemmelse i den nye vannressursloven som gir adgang til å kreve dem avløst. Avtalefestede kraftleveranser må i denne sammenheng ses som et særskilt spørsmål.

17.6.6 Engangserstatning eller årlige erstatninger

Også når det gjelder spørsmålet om årlige eller engangserstatninger skiller reglene innenfor vassdragsretten seg fra ordinære ekspropriasjonserstatningsregler.

I følge V § 133 nr. 1 skal erstatningen settes til en engangssum når en eiendom helt eller for størstedelen blir ekspropriert. Det samme gjeld­er når en begrenset rett blir ekspropriert fra rettighetshaveren. Engangserstatning brukes ikke ved tidsbegrenset ekspropriasjon.

I andre tilfelle er hovedregelen i V § 133 nr. 2 at det fastsettes årlig erstatning ved ekspropriasjonsskjønnet. Den erstatningsberettigede kan likevel alltid kreve engangserstatning. Eksproprianten kan bare kreve at det fastsettes engangserstatning ved skjønnet hvis den årlige erstatning utgjør mindre enn kr. 2500, jfr. forskrift 4. desember 1987 § 11. Etter V § 133 nr. 2 annet ledd skal årlige erstatninger justeres hvert 5. år, jfr. justeringsnormene i forskriftens §§ 8-10. Også V § 27 inneholder en bestemmelse om fastsetting av årlige erstatninger dersom grunneieren ønsker det.

Når det gjelder tidsbegrensede konsesjoner, plikter eksproprianten å stille sikkerhet for årlige erstatninger, jfr. V § 133 nr. 5.

Retten til årlige erstatninger kan etter V § 133 nr. 4 ikke fraskilles eiendommen. Partene kan imidlertid bli enige om å få avløst årlige erstatninger med en engangssum. Forskriftens § 11 inneholder regler om hvordan innløsningssummen skal beregnes.

Vregl. § 16 nr. 5 første til tredje og syvende ledd inneholder regler som er praktisk talt identiske med vassdragslovens, selv om de er noe annerledes utformet.

De alminnelige reglene i oreignl. § 22 bygger på at det skal fastsettes engangserstatning for inngrep som ikke er tidsbegrenset. Når det gjeld­er midlertidige inngrep, er det opp til rettens skjønn hvorvidt erstatningen skal fastsettes som engangserstatning eller årlig erstatning. Reglene om indeksjustering svarer til vassdragslovgivningens, men har mindre praktisk betydning, siden erstatningene stort sett fastsettes som engangsbeløp. Reglene om sikkerhet for årlige erstatninger er også enklere, ved at dette er overlatt til rettens skjønn.

Reglene om årlige erstatninger i vassdragslovgivningen kom inn i vregl. § 16 nr. 5, og senere i vassdragsloven av 1940. Begrunnelsen for å innføre slike regler i vassdragsreguleringsloven var at den fraeksproprierte eiendom skulle stilles driftsøkonomisk like godt som før inngrepet. De skader en vassdragsregulering påfører er årlig tilbakevendende, og utbetaling av engangserstatning kunne medføre at beløp­et trekkes bort fra eiendommen og distrikt­et. 14 De tilsvarende bestemmelser i V § 133 er basert på reglene i vassdragsreguleringsloven. Vassdragslovkommisjonen hadde foreslått en mer fleksibel ordning, ved at det langt på vei skulle overlates skjønnsretten å velge mellom engangs- eller årlig erstatning når det gjaldt de mindre inngrepene som skulle behandles etter denne loven. 15

Slik reglene om årlige erstatninger opprinnelig var – uten bestemmelser om indeks­regulering – ble resultatet etter hvert at årlige erstatninger ble mindre gunstig. Inflasjonen førte til at de årlige beløpene ble mindre verdt, og det skapte kritikk mot ordningen.

Ved en lovendring i 1959 fikk Kongen hjemmel i vregl. § 16 nr. 5 til å justere de årlige erstatninger hvert 20. år. Schjødt-komiteen gikk inn for å holde fast ved hovedregelen om årlige ­erstatninger. 16 For årlige erstatninger etter vassdragsloven ble det ikke innført noen egen hjemmel for justering, men justering kunne skje etter oreignl. § 23. Justering etter disse bestemmelsene ble foretatt for statsregulering­er, mens mange private kraftutbyggere lot være å foreta justeringer.

Blant annet på grunn av usikkerheten mht. den fremtidige verdiutviklingen av årlige ­erstatninger ønsket mange ekspropriater å få fastsatt engangserstatninger. NVE ble i 1965 gitt i oppdrag å utrede spørsmålet om årlige erstatninger, også en eventuell overgang til oreigningslovens alminnelige regel.

Forslaget til nye regler i Ot.prp. nr. 1 (1981-82) innebar en viss oppmykning, men var fortsatt basert på at årlige erstatninger burde være hovedregelen. NVE hadde foreslått at landbruksmyndighetene skulle være godkjenningsmyndighet for den utvidede adgangen til å fastsette engangserstatning, men dette ble ikke tatt til følge av departementet. Adgangen til å innløse løpende årlige erstatninger ble også foreslått utvidet, og justeringsintervallene ble foreslått redusert til fem år, samtidig som det ble foreslått at justering av de årlige erstatningene skulle skje automatisk etter nærmere bestemmelser. Endringene ble vedtatt ved lov 3. juni 1983 nr. 51. I henhold til en forskrift 17. februar 1984, nå avløst av forskrift 4. desember 1987, ble det fastsatt at justering skal foretas på grunnlag av endringer i konsumpris­indeksen.

Justeringsreglene ble også gjort gjeldende for eldre erstatninger fastsatt etter vassdragsloven og vassdragsreguleringsloven. Ved lovendring i 1987 ble indeksreguleringsbestemmelsene gitt anvendelse på alle erstatninger fastsatt i medhold av gjeldende eller tidligere lovgivning.

De årlige erstatningene reiser en del rettslige spørsmål i forbindelse med eiendomsovergang innenfor landbruket. Det har her oppstått konflikter mellom den som skal overta en eiendom og de andre arvingene. Sistnevnte ønsker gjerne at det skal skje innløsning i forbindelse med skiftet, fordi en innløsningssum etter gjeldende regler ifølge rettspraksis vil gi høyere verdier i boet enn en skiftetakst over eiendommen med de løpende årlige erstatninger, jfr. Rt. 1991 s. 25 (Hyljelid). 17 Det kan neppe gjennomføres innløsning ved et skifte dersom noen av arving­ene motsetter seg det.

Utvalget finner det riktig å foreta en nærmere vurdering av særreglene om årlige erst­atninger innenfor vassdragslovgivningen selv om dette spørsmålet har vært vurdert tidligere, senest ved lovendringene i 1983.

Utvalgets flertall – lederen Backer og medlemmene Ajer, Berg, Høisveen, Lund, Samuelsen, Terjesen og Aasen – kan i dag ikke se tilstrekkelige grunner til å opprettholde sær­reglene om årlige erstatninger i V § 133 nr. 2 og vregl. § 16 nr. 5.

Årlige erstatninger vil ofte være dyrere å administrere både for den som skal betale, og for mottakeren av erstatningen, enn en engangserstatning. Dersom en erstatningsmottaker ønsker årlige utbetalinger, kan han enkelt ordne det ved å plassere engangserstatningen på en egnet måte. Ordningen med årlige erstatninger kan i praksis ikke hindre at store engangsbeløp brukes opp til skade for etterfølgere, selv om de årlige erstatningene ikke kan pantsettes særskilt. Den som ønsker å bruke opp pengene vil i praksis klare å skaffe seg lån tilsvarende nåverdien av fremtidige erst­atningsbeløp. Etter lovendringen i 1983 har den erstatningsberettigede under enhver omstendighet adgang til å kreve innløsning. Den forpliktede vil normalt imøtekomme et slikt krav for å slippe den administrative belastningen ved årlige utbetalinger.

Et annet moment som er kommet til etter lovendringene i 1983 og 1987, er at kostnadene ved årlige erstatninger etter hvert kan bli betydelige når beløpene nå er verdisikret til fordel for erstatningsmottakeren. Det samme gjelder utgiftene forbundet med nødvendig sikkerhetsstillelse for private kraftutbyggere.

Flertallet anser ordningen med årlige erstatninger som et uttrykk for en detaljstyring av landbruksvirksomhet som myndighetene ellers er på vei bort fra, se bl.a. St.prp. nr. 8 (1992-93), hvor det legges vekt på å styrke bøndenes rolle som selvstendig næringsdrivende (s. 23 sp. 1). Regelforenklingshensyn tilsier at en går over på de alminnelige reglene, ved siden av at dagens ordning innebærer unødige administrative belastninger. Etter flertallets oppfatning bør vassdragslovgivningens særregler i fremtiden forlates til fordel for oreigningslovens alminnelige regler.

I forhold til løpende årlige erstatninger oppstår spørsmålet om adgang til å kreve innløsning med et engangsbeløp. Dette ble vurdert i samband med lovendringen i 1983, jfr. Ot.prp. nr. 1 (1981-82) s. 10-12 og Innst. O. nr. 77 (1982-83) s. 3. Når utvalgets flertall foreslår å gå bort fra særreglene om årlige erstatninger, kan det hevdes at eksproprianten bør kunne innløse årlige erstatningsbeløp uten noe krav til samtykke fra erstatningsmottakeren. På den annen side kan det anføres grunner til at ekspropriaten – erstatningsmottakeren – ikke bør ha noen helt generell adgang til å kreve innløsning uten samtykke fra eksproprianten, fordi en ubetinget rett kan ha uoversiktlige likviditetsmessige og praktiske konsekvenser for konsesjonærene (ekspropriantene). Disse vil imidlertid ha så stor egeninteresse i å foreta innløsning, at det i praksis neppe vil være noen vesentlig skranke for erstatningsmottakere som ønsker innløsning. Utvalget nøyer seg på dette punkt med å tilrå at spørsmålene omkring retten til å innløse eldre årlige erstatninger med en engangssum blir belyst under høringen.

En generell adgang til å kreve innløsning av årlige erstatninger vil etter gjeldende regler være skattemessig nøytral, vesentlig fordi erstatningene uansett vil være alminnelig skattepliktig inntekt etter skattel. kap. 3: a)

Engangserstatning. Gevinst ved avhendelse av eiendom eller stiftelse av varig bruksrett mot engangsvederlag er skattepliktig som alminnelig inntekt etter skattel. § 43 annet ledd. Et praktisk viktig unntak i vår sammenheng er skattel. § 43 annet ledd bokstav c) om at gevinst ved ekspropriasjonsinngrep i alminnelig jord- og skogbrukseiendom som finner sted eller avtales mer enn 10 år etter at eiendommen er ervervet, er fritatt for gevinst­beskatning. Unntaket kommer ikke til anvendelse dersom erstatningen er fastsatt på grunnlag av tomteverdi eller gjelder ekspropriasjon av vannfall eller vannfallrettigheter, jfr. skattel. § 43 tredje ledd. Erstatning for ulempe eller verdi­reduksjon på gjenværende eiendom er ikke skattepliktig.

b) Årlige erstatninger. Løpende årlige erstatninger er skattepliktige etter skattel. § 42 (kapitalavkastning).

c) Innløsning av årlige erstatninger. Ved innløsning av årlige erstatninger mot engangserstatning følger skatteplikten av reglene i skattel. § 43 annet og tredje ledd, gjennomgått under a) ovenfor. Det legges til grunn at eventuell skatteplikt etter § 43 annet eller tredje ledd inntrer på innløsningstidspunktet.

Utvalgets mindretall – Simonsen, Traagstad, Ødegaard og Aalstad – går inn for å videreføre gjeldende regler om årlige erstatninger, jfr. vassdragslovens § 133 nr. 2. og vassdrags­reguleringslovens § 16 nr. 5.

Mindretallet vil innledningsvis vise til den begrunnelse for å opprettholde ordningen med årlige erstatninger som ble gitt av myndig­hetene da spørsmålene ble drøftet i forbindelse med endringer i vassdragsloven og vassdragsreguleringsloven vedtatt 3. juni 1983, jfr. Ot.prp. nr. 1 (1981-82) s. 9-10 der departementet bl.a. uttaler:

«Olje- og energidepartementet vil understreke at hensikten med ekspropriasjons-erstatningene fortsatt bør være å stille erstatningsberettigede driftsøkonomisk like godt før som etter ekspropriasjonen. Siden det fra grunneierhold er gitt uttrykk for at årlige utbetalinger i prinsippet er egnet til å opprettholde en jevn inntekt for brukerne, finner departementet det naturlig at ordningen med oppgjør i form av årlige ­erstatninger opprettholdes i utgangspunktet. Oppgjør i form av årlige ­erstatninger skal således fastsettes hvis ikke ­erstatningsberettigede særskilt uttrykker ønsker om en annen oppgjørsform.

Hensikten med bestemmelsen tilsier at utgangspunktet fravikes hvis en finner at det driftsøkonomisk er mer lønnsomt med en annen oppgjørsform. Den som er nærmest til å avgjøre når dette er tilfelle må være den erstatningsberettigede selv.

. . . . . .

Etter departementets oppfatning taler heller ikke hensynet til ekspropriantene mot den foreslåtte ordning. Erstatningsbeløpenes andel av ekspropriantenes totale kostnader er normalt svært liten og under enhver omstendighet blir det relativt underordnet hvilken oppgjørsform man velger.

. . . . . .

Mange årlige utbetalinger medfører en viss administrativ belastning for erstatningspliktige. I tilfeller hvor utbetalingene er relativt små, synes det mest hensiktsmessig at oppgjøret skjer i form av en engangserstatning. Det er derfor rimelig at eksproprianten i disse tilfeller alltid bør ha anledning til å kreve at skjønnet fastsetter engangserstatning. Heller ikke hensynet til ekspropriaten taler mot en slik ordning siden erstatningsbeløp og oppgjørsform også for ham er av mindre betydning.»

Stortingskomitéen, Innst. O. nr. 77 (1982-83) og Stortinget sluttet seg enstemmig til departementets forslag.

Nevnte medlemmer kan ikke se at det er fremkommet opplysninger som nå gjør det påkrevet eller ønskelig å endre gjeldende regler.

Mindretallet legger særlig vekt på at årlige erstatninger kan sikre inntektsgrunnlaget på de berørte bruk og dermed fremstå som en inntektskilde som kan være avgjørende for å hindre nedleggelse og dermed fraflytting.

Mindretallet kan ikke være enig i flertallets anførsel om at plassering av et engangsbeløp i bank med avtale om årlige utbetalinger langt på vei kan erstatte ordningen med årlige erstatninger. Årlige erstatninger i henhold til gjeldende lovbestemmelser justeres hvert femte år i forhold til pengeverdien. Noen tilsvarende verdisikring gir ikke plassering i bank.

Som anført i foran nevnte Ot.prp., kan ikke hensynet til ekspropriantene være avgjørende. Erstatningsbeløpets andel av ekspropriantenes totale kostnader er normalt svært liten og under enhver omstendighet blir det derfor relativt underordnet hvilken oppgjørsform man velger.

Som videre nevnt av departementet kan mange årlige utbetalinger medføre en viss administrativ belastning for den erstatningspliktige. Dette avbøtes ved at de små erstatningbeløpene mest hensiktsmessig gjøres opp i form av en engangserstatning. Med dagens tekniske hjelpemidler antas for øvrig belastningen for eksproprianten adskillig mindre enn tidligere hvor manuelt arbeid ofte var nødvendig.

17.6.7 Hvilke erstatningskrav bør avgjøres ved ekspropriasjonsskjønnet?

For en skadelidt er det regelmessig en fordel å få sitt erstatningskrav avgjort under ekspropriasjonsskjønnet. Dette sikrer normalt en raskere avgjørelse enn man ellers får. Kostnadene ved prosessen vil bli dekket av eksproprianten, og hovedbyrden med saksutredning vil også falle på eksproprianten.

Etter rettspraksis er regelen at man må avstå eiendom eller rettighet for å få sitt erstatningskrav avgjort ved ekspropriasjonsskjønnet, jfr. bl.a. Rt. 1951 s. 626 og 1967 s. 1554. Den nabo som vil kreve erstatning for ulemper fra ekspropriasjonstiltaket, blir ikke regnet som ekspropriat, og henvises til å reise vanlig søksmål hvis eksproprianten motsetter seg at han får sitt krav avgjort ved skjønnet.

I saker om vannkraftutbygging kan det imidlertid virke som om man prosessuelt sett har strukket ekspropriasjonsvirkningene lengre enn ellers, og tatt med som ekspropriater alle som blir negativt berørt av endringer i grunnvannstanden. 18 Også ikke-grunneieres krav på erstatning for endrete isforhold i fjordene er blitt vurdert under ekspropriasjonsskjønnet (se f.eks. Rt. 1969 s. 1220 (Malangen), 1971 s. 438 (Sundsfjorden) og 1985 s. 247 (Kåfjord)). Dette kan skyldes at ekspropriantene ikke har motsatt seg at kravene er behandlet under skjønnet, jfr. skjønnsl. § 4 og tvml. § 92. Disse avgjørelsene henger også sammen med vassdragsreguleringer, hvor vregl. § 16 nr. 1 gir et visst holdepunkt. I den utstrekning praksis etter vassdragsloven ikke er helt veloverveid, kan det skyldes påvirkning fra reguleringsskjønnene, hvor det neppe har vært skilt skarpt mellom de deler av tiltaket som følger vassdragsreguleringsloven og de som følger vassdragsloven. Eiere av eiendommer som blir berørt av endringer i lokalklimaet eller andre indirekte virkninger er bare blitt ansett som ekspropriater når de har hatt grense i vassdraget, jfr. f.eks. Rt. 1951 s. 626 (om erstatningskrav for sjenerende utsikt til det regulerte Tessevann). I Rt. 1985 s. 1107 fikk likevel grunneiere som ikke selv var berørt av Aura-utbyggingen, skjønnet til å avgjøre sitt erstatningskrav for redusert jakt på villreinstammen som utbyggingen hadde avskåret fra deres eiendommer. Når et veianlegg eller grunnvannsboring påvirker grunnvannstanden i et større område, synes det ikke å bli regnet som noen ekspropriasjon, men som en ordinær erstatningssak (se f.eks. Rt. 1978 s. 755).

Et særskilt spørsmål er hvor langt man har strukket ekspropriasjonsvirkningene når selve anlegget – med eventuell neddemming – i sin helhet er bygd på tiltakshaverens egen grunn. Når det gjelder påvirkning av andre eiendommer gjennom luften, er det iallfall klart at dette ikke er behandlet etter ekspropriasjonsretts­lige regler, men henvist til naboretten.

Det kan være vanskelig å se reelle grunner til en slik ulik behandling av forskjellige tiltak med samme ulemper eller av forskjellige ulemper fra de samme tiltak.

På den ene siden kan miljømessige hensyn – og bruken av erstatningsregler om virkemiddel til å begrense miljøulemper – tale for at alle virkninger av endringer i det hydrologiske regime blir behandlet ved skjønnet. Dette vil på den annen side få skjønnene til å svulme opp ytterligere. Den motsatte linje er derfor å begrense ekspropriasjonsreglene helt til dem som avstår fysisk grunn.

En mellomløsning vil være å la interesserte som rammes av de indirekte virkninger melde seg på skjønnet, uansett om de må avstå eiendom, eller å la dem reise eget søksmål med lempeligere sakskostnadsregler.

Skjønnslovutvalget har behandlet dette spørsmålet i NOU 1993:35 Lov om skjønnsprosess s. 71-74, og delt seg mht. hvorvidt rene ulemper bør behandles av skjønnsrettene. To utvalgsmedlemmer går inn for at også rene ulemper kan kreves behandlet under skjønnssaken, med mindre det gjelder ulemper som ikke kan gi grunnlag for erstatning av betydning. To andre utvalgsmedlemmer mener at også en slik ordning vil kunne virke tilfeldig, og dessuten medføre mer tidkrevende og dyrere skjønnsbehandling, og ønsker å holde fast ved dagens ordning.

Vassdragslovutvalget vil fremheve at spørsmålet bør vurderes på generell basis med utgangspunkt i Skjønnslovutvalgets utredning. Det er vanskelig å se noen avgjørende grunn til å sette miljøulemper forøvrig i en annen stilling enn hydrologiske virkninger. Hvis man av prosesstekniske grunner ønsker å begrense ekspropriasjonsskjønnene, bør det i stedet overveies regler som kan lette adgangen til å fremme erstatningskrav for miljøulemper, herunder hydrologiske endringer og forurensningsskader. Bl.a. bør da reglene om sakskostnader og om bruk av utredningsmateriale fra ekspropriasjonssaken overveies nærmere.

17.7 Senskader og uforutsett skadeutvikling – utsettelse og etterskjønn

17.7.1 Innledning

Etter et erstatningsoppgjør for virksomhet som volder skade, kan det skje at skadene blir mer alvorlige enn man regnet med ved oppgjøret, eller at det inntreffer nye skader som man ikke forutså. I slike tilfelle oppstår spørsmål om skadelidte kan kreve tilleggserstatning, eller om det er foretatt et endelig oppgjør. Det kan også tenkes at skadevirkningene blir mindre enn forutsatt, slik at spørsmålet blir om tiltakshaveren kan kreve tilbakebetaling eller at en løpende årlig erstatningsplikt opphører. 19

Etter vassdragsekspropriasjoner kan slike senskader for det første oppstå som følge av ordinær drift, eventuelt ved en driftsomlegging som ligger innenfor ekspropriasjonstillatelsen. For det andre kan det oppstå skadevirkninger som følge av ulykker, og for det tredje kan det forekomme skader som følge av ulovlig drift. I dette kapitlet behandles den første typen skadevirkninger. Erstatningsregler i de andre situasjonene drøftes i kap. 18.

Erstatningsoppgjøret kan basere seg på avtale eller på et ekspropriasjonsskjønn. Når det tas sikte på å gi erstatning for fremtidige skader og ulemper, knytter det seg ofte en usikkerhet til det faktiske grunnlag for oppgjøret. Det kan skape behov for å avvente utviklingen og utsette fastsettingen av erstatning, uansett om oppgjøret bygger på avtale eller på ekspropriasjonsskjønn. I en avtale vil dette komme til uttrykk f.eks. gjennom forbehold om å kreve erstatning for skader og ulemper som erstatningen ikke omfatter. Under et skjønn kan det bli spørsmål om hvilken adgang det er til å utsette skjønnet, jfr. 17.7.2.

Er det inngått en avtale om erstatningen, vil den etter omstendighetene kunne revideres i medhold av den avtalerettslige generalklausul i avtl. § 36 som følge av uforutsett skadeutvikling. Er erstatningen fastsatt ved skjønn, støter et nytt erstatningskrav på den hovedregelen at skjønnsrettens avgjørelser, som dommer ellers, har rettskraftvirkninger: De er bindende og kan ikke prøves på ny uten at det er et særskilt rettsgrunnlag for det.

Adgangen til å gjenoppta avgjørelser i medhold av tvml. kap. 27, jfr. skjønnsl. § 40, er i praksis svært begrenset. Endrede forhold er ikke gjenopptakelsesgrunn – de forhold som påberopes som grunnlag for gjenopptakelse må ha foreligget på skjønnstidspunktet.

Rettskraftreglene er – enkelt sagt – ikke til hinder for ny sak om nye forhold. Rettspraksis kan tyde på at det er adgang til å holde nytt skjønn når det inngrepet skjønnet vurderte virkningene av, senere viser seg å medføre skader og ulemper som en ikke kunne forestille seg mulighetene av ved det opprinnelige skjønnet. En høyesterettsdom i Rt. 1940 s. 561, som ga tilleggserstatning for ulemper ved biltrafikkens utvikling over en periode på tretti år, ble avsagt under dissens 5-2. I Rt. 1925 s. 345 hadde et kraftverk vist seg å benytte en større del av vannføringen enn ventet, noe som gikk utover fløtingsmulighetene. Et tidligere rettsforlik var her ikke til hinder for at det ble holdt nytt skjønn. Vannføringsendringene var ikke behandlet i rettsforliket, fordi dette forholdet ble antatt å være uten betydning. I en avgjørelse i Rt. 1972 s.75 sluttet derimot Høyesteretts kjæremålsutvalg seg til en uttalelse fra skjønnsretten om at utelukket fra etterskjønn er ethvert krav som objektivt hørte under hovedskjønnet selv om kravet ikke ble reist under samme skjønn. 20

V § 136 nr. 1 gir antakelig en videre adgang enn dette til å bringe inn for skjønn skader og ulemper som ikke er tatt med i ekspropriasjonsskjønnet. Bestemmelsen gjelder de tilfelle der eiendom eller rettighet er blitt ekspropriert i forbindelse med arbeid eller anlegg i vassdrag. Det vil her kunne inntreffe uforutsette virkninger som merkes på de omliggende eiendommer, og slike skadevirkninger kan bringes inn for såkalt etterskjønn etter V § 136 nr. 1 – se nærmere under 17.7.3.

17.7.2 Utsettelse

V § 136 nr. 2 og vregl. § 19 nr. 4, og den tilsvarende hjemmel i oreignl. § 21, gir adgang til å utsette til senere skjønn vurderingen av skadevirkninger som ikke lar seg klarlegge ved det ordinære ekspropriasjonsskjønnet. Vilkåret for utsettelse etter vassdragslovgivningen; at det for tiden ikke lar seg gjøre å dømme med noen slags sikkerhet om skadevirkningene, er noe strengere enn etter oreigningsloven, hvor vilkåret er at det ikkje let seg gjera å få fullt oversyn over skade og ulempe før seinare.

En annen forskjell er at oreigningsloven åpner for utsettelse ei viss tid, mens det ikke er noe vilkår etter V § 136 nr. 2 eller vregl. § 19 nr. 4. Etter oreigningsloven skal altså skjønnet utsettes et bestemt antall år, og skjønnsretten skal fastsette når den skal komme sammen for å gjenoppta behandlingen av erstatnings­spørsmålet.

Behovet for å utsette erstatningsfastsettelsen for visse skadevirkninger er trolig større i vassdragssaker enn i ordinære ekspropriasjonssaker. Ved kraftutbygging kan omfanget av de sannsynlige skader være usikkert, bl.a. fordi eksproprianten blir pålagt avbøtende tiltak (f.eks. ved redusert fiske). Det er også skader som ikke kan utelukkes, men som inntreffer så sjelden og hvor omfanget er så vanskelig å forutsi, at det ikke er hensiktsmessig å fastsette erstatning på forhånd. Dette gjelder i stor grad for erosjons- og flomskader, hvor et hovedspørsmål også er om det foreligger årsakssammenheng.

Å utsette avgjørelsen har den fordel at en kan få et sikrere faktisk grunnlag for erstatningsfastsettelsen. I forhold til den først nevnte typen skader kan det være hensiktsmessig å utsette erstatningsfastsettelsen i f. eks. fem eller ti år. Når det gjelder den sist nevnte skadetypen, vil utsettelse for en bestemt tid som regel ikke være til noen hjelp. Slike skader vil det uansett være mest aktuelt å gjøre opp ved skadeserstatning hvis og når de inntreffer.

For ekspropriatene vil en utsettelse innebære den ulempe at de må vente lenge på eventuelle erstatninger. Rentetapet skal riktignok tas med ved erstatningsfastsettelsen, men ekspropriatene vil gjerne være interessert i å få beløpet utbetalt tidligere. Det kan nok variere noe om det er mulig å få et forskudd fra eksproprianten, men i medhold av V § 133 nr. 3 og vregl. § 19 nr. 4 kan skjønnsretten fastsette en midlertidig avgift. Midlertidig erstatning kan også fastsettes i medhold av oreignl. § 21.

Etter utvalgets oppfatning bør det ikke være strengere vilkår for utsettelse i vassdragssaker enn i andre saker hvor behovet for utsettelse normalt vil være mindre. Vi foreslår derfor at oreignl. § 21 skal gjelde også ved ekspropriasjonsskjønn etter vassdragsloven og vassdragsreguleringsloven. Endringen innebærer at utsettelse også etter vassdragslovgivningen må skje for en bestemt tid. Fordi det ofte fastsettes midlertidige, tidsbegrensede erstatninger, vil ikke dette representere noen stor endring.

17.7.3 Regelen om etterskjønn i V § 136 nr. 1

Forutsetningen for etterskjønn etter V § 136 nr. 1 er at det tidligere er avholdt ekspropriasjonsskjønn hvor den aktuelle skade ikke er medtatt. Det avgjørende er her om skaden er tatt i betraktning ved den opprinnelige erstatningsfastsettelsen. At skjønnsretten har tatt feil med hensyn til erstatningsutmålingen gir derimot ikke grunnlag for etterskjønn, også om skjønnsretten uriktig har fastsatt erstatningen til 0.

Det kan i praksis være uklart hva som er tatt med i de tidligere skjønn. Bevisbyrden vil her påligge tiltakshaveren i følge V § 136 nr. 1 siste punktum. Det er grunn til å tro at en erstatningsfastsettelse for skader og ulemper av enhver art ikke vil være tilstrekkelig til å avskjære erstatningskrav etter V § 136 nr. 1. Hva som er avgjort ved tidligere skjønn fremgår av skjønnsgrunnene, som i eldre skjønn kan være svært knappe. Etter endringen av skjønnsloven § 28 i 1973 er kravene til skjønnsgrunner skjerpet, slik at det vil være lettere å fastslå hvilke skadevirkninger skjønnsretten har vurdert i nyere skjønn.

V § 136 nr. 1 omfatter også tiltak som har tillatelse etter vassdragsreguleringsloven, og har i praksis vært mest aktuell i slike saker. Den omfatter imidlertid ikke adgangen til å fastsette tiltak til fordel for allmenne interesser i medhold av vregl. § 19.

17.7.4 Forholdet til skjønnsloven § 4 annet ledd

Ved en lovendring i 1973 fikk skjønnsloven § 4 et nytt annet ledd. Dersom eiendom eller rettighet tas i besittelse uten at erstatnings­spørsmålet er avgjort i sin helhet, kan eier eller rettighetshaver i følge bestemmelsen kreve skjønn. Dette var tidligere uklart. Under skjønnet skal eksproprianten anses som saksøker, og være ansvarlig for omkostningene i henhold til skjønnslovens regler.

Forholdet til V § 136 nr. 1 er ikke omtalt i forarbeidene. V § 136 nr. 1 forutsetter at den som fremmer kravet skal stå som saksøker, jfr. bevisbyrderegelen i siste punktum, og denne forutsetningen er vanskelig å forene med skjønnsl. § 4 annet ledd. V § 136 nr. 1 er en spesialregel for vassdragssaker, som etter vanlige tolkingsregler skulle gå foran den alminnelige regelen i skjønnsl. § 4 annet ledd. 21

Skjønnsl. § 4 annet ledd forutsetter etter sin ordlyd at eiendom eller rettighet er tatt i besittelse i forhold til eier eller rettighetshaver som kan begjære skjønn etter bestemmelsen. At vedkommende ble påført skade ved ekspropriasjonstiltaket skulle da ikke være tilstrekkelig til at bestemmelsen kommer til anvendelse. I en avgjørelse i Rt. 1982 s. 414 uttalte imidlertid Høyesterett at selv om skjønnsl. § 4 annet ledd etter ordlyden er begrenset til de tilfelle der det har skjedd besittelsesovergang, taler forarbeidene og sterke reelle grunner for å anta at bestemmelsen også får anvendelse på andre ekspropriasjonsinngrep. Uttalelsen hadde ingen betydning for domsresultatet, fordi regulanten for Høyesterett hadde akseptert at vregl. § 16 ga hjemmel for etterskjønn. Lagmannsretten hadde imidlertid uttalt at skjønnsl. § 4 annet ledd ikke ga hjemmel for skjønn.

Skjønnsl. § 4 annet ledd innebærer i så fall at skadelidte ikke lenger har risikoen for saks­omkostninger dersom erstatningskrav ved etterskjønn etter V § 136 nr. 1 ikke fører frem. Siden V § 136 nr. 1 i følge Rt. 1973 s. 1214, til tross for sin ordlyd, ikke skal begrenses til de som var parter i ekspropriasjonsskjønnet og deres rettsetterfølgere, men er å betrakte som en regel om objektivt ansvar for skader forårsaket av vassdragstiltak, vil skjønnsl. § 4 annet ledd ha større praktisk betydning i vassdragssaker enn i ekspropriasjonssaker for øvrig.

17.7.5 Rettskraftvirkningene av tidlig­ere skjønn når det gjelder nye forhold

Spørsmålet om rettskraftvirkningene av tidligere skjønn kan her formuleres som et spørsmål om hvordan senskader bør reguleres rettslig. Reglene om rettskraft er begrunnet i behovet for å få en endelig avgjørelse av rettsspørsmål, og det skal vanligvis svært mye til for å få tatt opp igjen spørsmål som er rettskraftig avgjort. Ønsker man likevel å gi adgang til det, kan det skje ved en prosessuell bestemmelse som begrenser rettskraftvirkningene, eller ved en materiell bestemmelse om at visse nye skader gir rett til erstatning. En materiell bestemmelse kan dekke alle tilfelle hvor det er holdt et ­erstatningsoppgjør, mens en prosessuell regel om forholdet til rettskraftvirkningene ikke vil dekke avtaleoppgjør, bare de tilfelle hvor erstatningen er fastsatt ved skjønn (eller rettsforlik).

Hvis det viser seg at skjønnet har gitt for mye i erstatning, skal det ikke skje noe etteroppgjør. Eksproprianten må fortsette å betale årlige erstatninger for bruksmuligheter som er blitt uaktuelle, f.eks. fløting. Dette spørsmålet ble berørt i forbindelse med drøftelsen av indeksregulering av årlige erstatninger i Ot.prp. nr. 1 (1981-82) s.15, fordi vassdragsregulantene i en uttalelse mot indeksregulering hadde gitt uttrykk for at en del løpende erstatninger refererte seg til skadetyper som ikke lenger var aktuelle. Departementet avviste disse innvendingene under henvisning til at om skadeutviklingen blir verre eller bedre enn antatt ved skjønnet kan slå begge veier for skadelidte, og at en aldri ville få rettskraftige avgjørelser dersom en skulle ta hensyn til en endret utvikling. Det ble vist til at eksproprianten eventuelt måtte anvende de ekstraordinære rettsmidler dersom han ønsket en revurdering av erstatningsfastsettingen. Uttalelsen kan oppfattes dithen at departementet bygget på at risikoen for en endret utvikling er likt fordelt mellom ekspropriant og ekspropriat.

Rettspraksis spriker noe mht. hvilke nye forhold som kan tas opp med hjemmel i V § 136 nr. 1. En avgjørelse i Rt. 1976 s. 766 går tilsyne­latende langt i retning av å tillate behandling av nye spørsmål, mens avgjørelsen i Rt. 1989 s. 1288 virker mer restriktiv. I Rt. 1972 s. 75, som gjaldt etterskjønn i en veisak, sluttet Høyesteretts kjæremålsutvalg seg til skjønnsrettens uttalelse om at utelukket fra etterskjønn er ethvert krav som objektivt hørte under hovedskjønnet selv om kravet ikke ble reist under samme skjønn. På denne bakgrunn må V § 136 nr. 2 trolig anses som et unntak fra vanlige rettskraftregler.

Forarbeidene til bestemmelsen, og forløperen i V 1887 § 70, tyder imidlertid ikke på at det på dette punkt har vært meningen å gjøre unntak fra de alminnelige reglene om rettskraft. Det er derfor særlig grunn til å vurdere behovet for å videreføre en slik spesiell regel i den nye loven.

Begrunnelsen for regelen om etterskjønn er at det er vanskelig å forutse virkningene av vassdragstiltak, og at grunneierne bør ha adgang til å fremme erstatningskrav dersom det oppstår skader som ikke er tatt i betraktning ved ekspropriasjonsskjønnet. Prinsipielt stiller ikke dette seg forskjellig i vassdragssaker og andre slags saker hvor det utmåles en erstatning som skal dekke fremtidig tap. Når det gjelder erstatning for tap i fremtidig erverv ved personskade, hvor det også kan være vanskelig å bedømme den fremtidige skadeutviklingen, er til sammenligning utgangspunktet at det foretas et skadeoppgjør en gang for alle.

17.7.6 Utvalgets vurderinger

Man har i dag betydelig bedre kunnskap om virkningene av vassdragstiltak enn for hundre år siden, så skjønnsrettene har oversikt over de fleste skadetyper som vil inntreffe. Behovet for å opprettholde en særregel for senskader i vassdragsretten er derfor ikke lenger så sterkt, selv om det stadig kan oppstå nye skadetyper. 22 Vurderingen av V § 136 nr. 1 må også ta i betraktning at det er en regel som virker ensidig til fordel for skadelidte.

Det praktiske problemet i dag vil normalt være å forutsi skadenes omfang og de økonomiske konsekvensene, noe som kan være vanskelig nok – det er derfor en har skjønn. At det viser seg at skjønnsretten tok feil med hensyn til disse spørsmålene, er imidlertid ikke nok til å anvende V § 136 nr.1. Noe annet er at det kan være urimelig å forlange at skjønnsretten skal ta stilling til skader og skadevirkninger som er svært usikre, noe som f. eks. ofte kan være tilfellet med utrasinger og isgangsskader. Slike skader kan foreløpig settes ut av betraktning etter avtale mellom partene, eller i medhold av V § 136 nr. 2 eller oreignl. § 21.

På den annen side kan de alminnelige reglene om erstatning for senskader virke urimelige. I vassdragssaker kan det være vanskeligere å forutsi virkningene av et tiltak enn ved ekspropriasjonssaker vedrørende ordinære grunnerverv. Hvis ikke en viderefører en hjemmel for å kreve erstatning for senskader, øker risikoen for at ekspropriaten ikke får full ­erstatning. Det vil trolig bli mer vanlig å kreve at erstatningsspørsmål under ekspropriasjonsskjønn blir utsatt dersom loven ikke gir noen adgang til å kreve erstatning for senskader.

Utvalget er kommet til at loven fortsatt bør inneholde en adgang til å kreve erstatning for senskader, og foreslår dette utformet som en materiell hjemmel for å kreve erstatning i utk. § 57. For å avskjære unødige saker foreslås hjemmelen begrenset til skader av betydning. Vi foreslår at kriteriet for å kreve erstatning for senskader knyttes til hvorvidt skaden var forutsett, og ikke som i dag til om den var medtatt ved det opprinnelige skjønnet. Ved siden av at dette gir et enklere bevistema, er en slik avgrensning mer rimelig enn dagens.

Etter V § 136 nr. 1 skal saker om senskader avgjøres ved skjønn. Prosessformen skjønn har i noen slike saker skapt praktiske problemer, jfr. RG 1986 s. 523 og 1988 s. 775. Skjønnsl. § 4 annet ledd innebærer dessuten en risiko for at det reises dårlig funderte erstatningskrav som påfører tiltakshavere betydelige skjønnsomkostninger selv om kravene ikke fører frem.

Skjønnsprosess er spesielt fordelaktig i saker vedrørende verdsetting av fast eiendom, hvor kunnskap om økonomiske forhold, drifts­måter m.v. har stor betydning. I saker om senskader vil problemstillingen for det første være hva som ble avgjort ved ekspropriasjonsskjønnet, dvs.en juridisk fortolkning av hva skjønnet tok stilling til. For det andre vil spørsmålet om årsakssammenheng være sentralt, ved siden av at det kan være spørsmål om ansvar etter andre grunnlag som ikke skal behandles ved skjønn. Et tredje forhold er at disse sakene kan reise kompliserte foreldelsesspørsmål. Fordi skadetilfellet alt er inntrådt i senskadetilfellene, vil det i liten utstrekning være aktuelt å vurdere den fremtidige skadeutvikling.

Utvalget finner derfor at krav om senskader i fremtiden bør avgjøres ved ordinært søksmål i stedet for ved skjønn, og med vanlige saksomkostningsregler. Dersom skadelidte får medhold i sitt erstatningskrav, vil han også normalt få dekket sine saksomkostninger, jfr. tvml. §§ 172 og 174.

Når det gjelder spørsmålene om bevis og bevisbyrde i en sak om erstatning for senskader, anser utvalget det klart at skadelidte må ha bevisbyrden for selve skaden og dens omfang. Når det gjelder spørsmålet om årsakssammenheng – f.eks. om skaden skyldes vassdragstiltaket eller naturlige årsaker – må beviskravene ta hensyn til at tiltakshaveren ofte er den som har de beste faglige og ressursmessige forutsetninger for å få opplyst saken. Retten må derfor kunne forvente at tiltakshaveren bidrar aktivt til å klargjøre årsakssammenhengen selv om erstatningskrav ikke avgjøres ved skjønn.

Utvalgets medlem Ødegaard bemerker at når det gjelder uforutsette virkninger av inngrep i vassdrag, vil det ofte kunne oppstå betydelige problemer med å klarlegge årsaksforholdene. Med de omkostninger som et sivilt søksmål idag innebærer, vil prosessrisikoen være så stor at en vanlig grunneier normalt ikke vil være i stand til å reise sak for å få avgjort slike uforutsette skader som den nye lovs § 57 tar sikte på. Vassdragstiltak av det omfang som her er aktuelt vil ofte berøre eiendommer med et relativt beskjedent inntektsnivå, og det virker etter dette medlems oppfatning urimelig at en tiltakshaver ofte med betydelige økonomiske ressurser, ikke skal ha det økonomiske ansvaret for å få klarlagt om vedkommende tiltak påfører berørte grunneiere skade.

Dette medlem ville foretrukket at krav om erstatning for senskader ble behandlet ved ­ordinært skjønn, og at reglene i skjønnsl. §§ 42 og 43 dermed ville tilgodese tiltakshavernes interesse i å unngå ansvar for påstander som er mer eller mindre uholdbare.

Dette medlem kan likevel under sterk tvil slutte seg til at spørsmål om senskader skal avgjøres ved ordinært søksmål.

17.7.7 Tillegg til erstatningene på 25 %

Utvalgets flertall, se foran i 17.6.4, ønsker ingen videreføring av reglene om 25 %-tillegg til ­erstatningene. Subsidiært vil disse medlemmer gi uttrykk for at dagens ordning med 25 % ­tillegg for skader som behandles etter V § 136 nr. 1 gir en lite hensiktsmessig avgrensning, og uansett ikke bør videreføres i vannressurs­loven. 23

Utvalgets mindretall ønsker at den gjeldende ordning med 25 %-tillegg videreføres, også mht. erstatning etter utk. § 57. Mindretallet finner det rimelig at skader som ikke er forutsett erstatningsmessig står i samme stilling som skader som ble forutsett, og viser forsåvidt til begrunnelsen for dette ved endringen av V § 136 nr. 1 i 1959. 24

17.8 Erstatningsspørsmål når det utøves lovfestet rådighet over fremmed grunn

17.8.1 Rådighet over fremmed grunn og ekspropriasjonsregler

For å utføre et vassdragstiltak, må tiltaks­haveren ha rådighet over den grunn som trengs – enten det er fast mark eller vassdragets leie. Er det fremmed grunn, er utgangspunktet således at tiltakshaveren enten må gjøre en avtale med grunneieren eller ekspropiere rett.

En rekke vassdragstiltak forutsetter bare en midlertidig rådighet over fremmed grunn. Dels er det tiltak som tiltakshaveren utfører for egen fordel, enten det er i næringsvirksomhet eller andre øyemed. I andre tilfelle gjelder det vassdragstiltak som skal opprettholde eller bedre de naturgitte forhold i vassdraget, legge forholdene til rette for bruk av vassdraget, både for allmennheten og for grunneierne, innhente kunnskap om vassdraget eller sikre mot skade fra vassdraget. Det finnes også vassdragstiltak som bare forutsetter en meget begrenset rådighet over fremmed grunn, selv om den er av varig art.

En rett til å disponere over fremmed grunn for vassdragstiltak kan fastlegges direkte i ­loven. En lovfestet rett kan neppe sies å gå inn under oreigningsloven eller vederlagsloven uten videre. Men dersom Grunnloven § 105 medfører at det må betales erstatning for den rett som loven gir, er det naturlig at vederlagsloven og oreigningsloven får anvendelse på fastsettingen av erstatningen.

Grunnloven § 105 gir ikke grunneieren krav på erstatning for enhver rådighet over fremmed grunn som loven måtte gi adgang til (jfr. kap. 11.2.3 og 17.2.3). Når det spesielt gjelder vassdrag, kommer det til at den enkelte eiers rådighet over vassdraget er sterkere begrenset av hensyn til de øvrige eiere. I forhold til Grunnloven § 105 er det på det rene at nye rådighetsformer kan forbeholdes staten eller andre enn grunneieren; reguleringsretten og petroleumsutvinning på land er hoved­eksemplene i vår lovgivningshistorie.

Etter gjeldende rett kan det i en viss utstrekning utøves rådighet over andres eiendom uten at det betales erstatning – se oppstillingen i boks 17.1 (kategori d). I andre sammenhenger må den som utøver rådigheten betale erstatning for eventuelle skader og ulemper, jfr. for eksempel V §§ 9 og 10 nr. 3 om opprensing og gjenoppretting av vassdrag, og (delvis) § 35 nr. 1 om opprensing av grøfter. V § 9 nr. 3 inneholder en spesiell hjemmel om erstatning for investeringer til oppdyrking eller annet basert på den nye tilstanden i vassdraget, når gjenopprettingen foretas senere enn to år etter endring­en.

I utkastet til ny lov er det følgende bestemmelser som gir andre enn grunneieren adgang til å utøve rådighet i vassdrag m.v. utover de rene ekspropriasjonsreglene:

• § 14 (generelle regler om allmennhetens rådighet)

• § 29 (gjenoppretting av vassdragets løp – men ikke gjenoppbygging av anlegg som har betydning for vannhusholdningen)

• § 30 (opptaking av sunkne gjenstander)

• § 31 (fløting)

• § 34 annet ledd (gjenåpning av lukkede vassdrag)

• § 40 nr. 8 (revegetering langs vernede vassdrag)

• § 47 (overføring av vassdragsanlegg istedenfor nedlegging)

• § 49 (det offentliges rådighet over grunnvannet – flertallets forslag)

• § 61 (oppsetting av vannmerker)

• § 62 (undersøkelser i vassdrag)

• § 67 (bruk av andres eiendom ved iverksetting).

Av disse bestemmelsene gir utk. §§ 29-30, 34 annet ledd, 40 nr. 8, 47 og 67 rådighet i videre omfang eller for en større personkrets enn gjeldende rett. For utk. § 49 (grunnvann) er det uklart hvilket omfang grunneierens rett har etter gjeldende rett. For de øvrige bestemmelser er det ikke tale om nevneverdige utvidelser i forhold til gjeldende rett.

17.8.2 Erstatningsregler ved rådighet over fremmed grunn

I de fleste hjemlene som foreslås, jfr. oppregningen over, er det tale om midlertidig rådighet, men rådighetsutøvingen kan føre til visse endringer i vassdragsforholdene. Ikke i noen av tilfellene er det tale om endringer i eierforhold­ene. Som oftest vil ikke utøving av rådigheten medføre noe tap av betydning for grunneieren, men et par av hjemlene er det grunn til å diskutere særskilt – se under 17.8.3.

Utvalget tar derfor som utgangspunkt at det i disse tilfellene ikke vil oppstå erstatningsplikt etter Grl. § 105.

Et annet spørsmål er om tiltakshaveren bør betale erstatning for eventuelle tap som rådighetsutøvingen volder, uavhengig av hva Grl. § 105 krever. Dette må vurderes bl.a. i lys av hvilke formål disse hjemlene skal tjene. Regler om erstatningsplikt kan gjøre at andres rådighet i vassdraget blir illusorisk. I lys av de begrensede tap som det kan bli tale om, er det særlig grunn til å være varsom med å pålegge tiltakshaveren å begjære og bekoste skjønn til å fastsette eventuell erstatning, siden skjønns­kostnadene lett kan bli uforholdsmessig høye i sammenligning med erstatningsbeløpene.

Utvalget foreslår derfor ikke at reglene om ekspropriasjon skal gjelde for den lovfestede rådighet som andre enn grunneieren kan utøve i henhold til lovutkastet. Som det fremgår av oversikten nedenfor, går vi inn for noe forskjellige løsninger på erstatningsspørsmålet i disse situasjonene. Vi har dessuten lagt vekt på å utforme den lovfestede rådigheten slik at grunneieren ikke skal bli påført tap av betydning, jfr. også den generelle aktsomhetsplikten i utk. § 5 første ledd. Når det spesielt gjelder utk. § 34 annet ledd om gjenåpning av lukkede vassdrag og § 40 nr. 8 om revegetering i soner langs vernede vassdrag, har utvalget delt seg i synet på erstatningsspørsmålet, se nedenfor i 17.8.3.

1. Ved gjenoppretting av vassdragets løp etter § 29 skal det ikke betales erstatning for bruk av fremmed grunn. Men bruken må ikke volde vesentlige skader og ulemper som med rimelighet kan unngås, og grunneieren skal gis rimelig varsel på forhånd. Svikter det her, utløser det erstatningsplikt for skader og ulemper som svikten volder, jfr. utk. § 52.

2. Opptaking av sunkne gjenstander etter § 30 gir ingen rett til å disponere over elvebredden, men i vassdraget kan virksomheten utøves uten noen erstatning til grunneieren. Den alminnelige aktsomhetsregelen i utk. § 5 første ledd vil imidlertid gjelde, og brytes den, oppstår erstatningsplikt for voldt skade.

3. I § 61 er det forutsatt at grunneieren må tåle oppsetting av vannmerker uten erstatning.

4. I § 62 er det foreslått at grunneieren må tåle undersøkelser i vassdraget, hvis de ikke volder skader og ulemper ut over det som man med rimelighet må finne seg i. Denne tålegrensen svarer nærmest til § 29 tredje ledd.

5. Når det gjøres bruk av andres eiendom ved iverksetting av vassdragstiltak, jfr. § 67, skal eieren ha erstatning for skade og ulempe (men ikke omsetningsverdi). Det gjelder ingen tålegrense her. Dette må ses i sammenheng med at § 67 kan bli anvendt overfor en eier som ikke har noen som helst tilknytning til vassdraget, mens de øvrige bestemmelsene tar sikte på grunneiere i eller med grense til vassdraget. Etter den parallelle bestemmelsen i forurl. § 75 skal eieren ha vederlag. I følge forarbeidene skal dette ikke bare dekke skade, påførte utgifter og påviselig slitasje, men i alminnelighet også en rimelig leie (Ot.prp. nr. 11 (1979-80) s. 166-67). Den samme løsningen finner man i laksel. § 12 annet ledd (jfr. Ot.prp. nr. 29 (1991-92) s. 48-49). Utvalget ser likevel ikke tilstrekkelig grunn til at det skal betales slikt vederlag etter vannressursloven.

17.8.3 De foreslåtte reglene i utk. §§ 34 annet ledd og 40 nr. 8

Reglene om gjenåpning av lukkede vassdrag og revegetering i utk. §§ 34 annet ledd og 40 nr. 8 bygger på det syn at eieren ikke bare kan utnytte naturen, men også må finne seg i en tilpasning til naturforholdene ved vassdrag. De bygger samtidig på det syn at man nok i noen tilfelle kan være gått for langt i å endre de naturlige forhold ved vassdrag, slik at en tilbakeføring i retning av den opprinnelige tilstand er begrunnet.

Spørsmålet er så i hvilken grad den berørte grunneier må eller bør få erstatning for tap som voldes ved slike tiltak. Ingen av de to bestemmelsene pålegger grunneieren å utføre tiltakene selv; det blir derfor ikke tale om noen utgifter til tiltakene som skal erstattes grunneieren.

Ingen av de to tilfellene innebærer noen avgivelse av eiendom. Derimot medfører de visse krav til arealdisponering for fremtiden som kan gjøre at en eksisterende bruk må opphøre. Dette ligger nærmere en rådighetsinnskrenkning over fast eiendom enn en ekspropriasjon, og Grl. § 105 kommer ikke inn her på samme måte som ved avståelse av eiendomsrett.

Et lignende spørsmål har man ved fjerning av trær og busker som sperrer for sikten innenfor byggegrenser langs veier og jernbanelinjer. Her har grunneieren krav på erstatning for skade og ulemper ved skjønn (se således vegloven 21. juni 1963 nr. 23 § 31). Disse tilfellene er likevel ikke helt parallelle med vår situasjon, særlig fordi fjerningen ikke er en tilpasning til naturforholdene, men til annen utnytting, og fordi byggegrensene (etter vegloven) kan strekke seg inntil 50 meter fra veiens midtlinje (vegl. § 29).

Mulige erstatningsposter ved gjenåpning av lukkede vassdrag er:

1. Grunneieren kan ha hatt utgifter til investeringer som etter restaureringen ikke vil gi noen avkastning. Det typiske eksempel er egne utgifter til bekkelukking. Men ofte er lukkingen finansiert gjennom offentlige tilskudd, og investeringene har gitt grunnlag for fradrag ved skatteligningen. Grunneierens nettoutgift i investeringer til bekkelukking kan derfor være beskjeden i forhold til totalkostnaden ved anlegget. Denne nettoutgiften kan være inntjent i løpet av den tid som er gått, men det vil bero på tidsforløpet og andre omstendigheter.

2. Utgifter til oppdyrking av arealer som er frigjort ved bekkelukkingen, eller av andre arealer der dyrking er blitt mulig ved bekkelukkingen.

3. Utgifter til investeringer i driftsbygninger, redskap og besetning kan forekomme hvis anlegget har frigjort relativt store arealer i forhold til eiendommens størrelse. Går noe areal ut av produksjon ved restaureringstiltakene, betyr det svakere inntjening av slike investeringer, og de kan i visse tilfelle tenkes å bli helt ulønnsomme.

4. Tapt avkastningsverdi (bruksverdi) av de arealer som restaureres, eller eventuelt ­redusert salgsverdi (differanseverdi) av eiendommen som følge av at en del av den må disponeres til restaureringstiltak.

Vederlagslovens regler vil gi erstatning både for c og d (a og b vil bli konsumert av d).

Når det gjelder revegetering etter utk. § 40 nr. 8, kan det bli tale om tapt avkastningsverdi eller redusert salgsverdi (d ovenfor). Det kan dessuten tenkes at driften blir ulønnsom på et større, nærliggende areal (typisk på et belte mellom vei og vassdrag hvor en sone går med til revegeteringen). De tidligere kostnader som i tilfelle kan tenkes erstattet (a-c ovenfor), vil trolig begrense seg til dyrkingskostnader.

Utvalgets flertall – lederen Backer og medlemmene Ajer, Høisveen, Lund, Samuelsen og Traagstad – viser til at bestemmelser som §§ 34 annet ledd og 40 nr. 8 vil bety at man opphører med en arealbrukspraksis som viser seg uheldig fra et samlet naturforvaltningssynspunkt. Disse medlemmer mener grunneieren må akseptere en slik tilpasning som ledd i en bærekraftig utvikling. Likhetshensyn taler for at de grunneiere som allerede har iverksatt slike tiltak ikke bør komme bedre ut enn de som ikke har gjort det, og som for fremtiden ikke kan gjøre regning med å få noen adgang til f.eks. bekkelukking.

De som allerede har utført tiltakene – i tråd med det som tidligere ble regnet som god praksis – bør holdes skadesløse ved restaureringen, selv om de går glipp av merinntekter. Dette er bakgrunnen for den erstatningsregel som disse medlemmer foreslår i § 34 annet ledd annet punktum. Lignende ordninger med begrensede erstatningsregler er kjent fra andre rettsområder, jfr. reglene om negativ kontraktsinteresse (erstatning i kontraktsforhold som stiller skadelidte som om kontrakten ikke var inngått) og kommisjonsloven § 52 ved opphør av kommisjons- og agenturforhold.

Utgangspunktet etter disse medlemmers forslag er at gjenåpning med tilstrekkelig varsel kan skje erstatningsfritt. Men hvis det med­fører at grunneieren har hatt investeringer som ikke er inntjent og som følge av restaureringen heller ikke lar seg tjene inn, skal resttapet – det som ennå ikke er inntjent – erstattes uten tillegg av renter. Dette gjelder uten hensyn til om investeringene gjaldt selve bekkelukkingen, nydyrkingstiltak eller investeringer i bygninger eller utstyr – så langt slike investeringer henger sammen med bekkelukkingen (punktene a), b) og c) ovenfor. Derimot vil ikke fremtidig fortjeneste bli erstattet (jfr. d) ovenfor). Blir det ikke enighet med vassdragsmyndigheten om erstatningsbeløpet, kan grunneieren reise vanlig søksmål ved domstolene.

Revegetering etter utk. § 40 nr. 8 vil ha såvidt ubetydelige konsekvenser at det bør tåles uten erstatning. Noen store beløp kan det her vanskelig bli tale om for den relativt begrensede sone dette vil være aktuelt for. Reetablering av vegetasjon kan dessuten begrunnes som et tiltak mot forurensende avrenning til vassdraget, som forurenseren selv er nærmest til å dekke kostnadene ved.

Utvalgets mindretall – medlemmene Berg, Simonsen, Terjesen, Ødegaard, Aalstad og Aasen – mener det er rimelig å betale erstatninger etter vederlagslovens regler til de grunneiere som blir berørt av tiltak for gjenåpning av vassdrag eller re­etablering av vegetasjon, og at erstatningen bør fastsettes ved skjønn som bekostes av vassdragsmyndigheten. Disse medlemmer legger vekt på at de økonomiske konsekvenser av gjen­åpning og revegetering kan variere fra den ene grunneier til den annen, og det vil være slik at noen grunneiere får pålegg om å tåle dette, mens andre slipper. Likhetshensyn taler derfor for erstatningsplikt. På grunn av krav til sprede­areal, og små arealer generelt innenfor norsk landbruk, kan mindre arealreduksjoner få ikke ubetydelige konsekvenser for brukeren.