4 Fremtidig utvikling

4.1 Generelle synspunkter på antakelser om fremtiden

De antakelser om fremtidsutviklingen som gjengis i det følgende er i varierende grad basert på konkrete undersøkelser, planer m.v. Utvalgets arbeidsområde påvirkes av politiske målsettinger, som det kan være usikkert om blir realisert. Usikkerheten om fremtidsutviklingen er stor og den tekniske utviklingen går stadig raskere. Det som er sikkert er at endringer vil finne sted, samtidig som det blir vanskeligere å forutsi hvilken retning utviklingen vil ta.

Erfaringen med den gjeldende vassdrags­lov, som relativt raskt etter at den trådte i kraft ble lite aktuell på flere områder, viser betydningen av å se fremover. Selv om utvalget tar utgangspunkt i dagens faktiske bruk av vassdrag og grunnvann, er det lagt vekt på at den nye loven ikke så mye knyttes opp til bestemte bruksformer, og er fleksibel i forhold til fremtidig utvikling.

Selv om antakelser om fremtiden har begrenset verdi, gjengis i det følgende en del slike overveielser som utvalget har hatt som bakgrunn for sitt arbeid, særlig spørsmål om endringer i hydrologiske forhold pga. klimaendringer, internasjonale krav og forventninger og mulig utvikling mht. en del av dagens bruksformål.

4.2 Endringer i hydrologiske forutsetninger

I de senere årene er globale klimaspørsmål kommet i fokus innenfor internasjonalt miljøsamarbeid. FNs klimapanel (IPCC) la i 1990 frem omfattende rapporter som dokumenterte stor grad av enighet om den vitenskapelige forståelse av klimaproblemet – at menneskeskapte utslipp fører til økning i den atmosfæriske konsentrasjonen av klimagasser. Gassene fungerer som taket på et drivhus ved at de slipper gjennom solvarme, men fanger opp varmestråling fra jorden. Dette endrer jordens varmebalanse, og den globale gjennomsnittstemperaturen ventes å øke. Det er imidlertid usikkert hvor høy temperaturstigningen vil bli, hvor fort temperaturen vil stige og hvilke klimautslag dette vil gi lokalt og regionalt. Dette fremgår bl.a. av rapporten fra en interdepartemental klimagruppe som har gitt en samlet oversikt over globale klimaproblemer og om hvordan norske forhold blir berørt. 1 Klimagruppens rapport er basert på rapporten fra FNs klimapanel og ca. 40 delutredninger fra norske forsk­nings- og utredningsmiljøer.

Analysene av klimaendringens virkninger for vannressursene er basert på utredninger fra Norges vassdrags­- og energiverk (NVE) og Norsk Institutt for vannforskning (NIVA). NVE-studien 2 redegjør for to scenarier som begge er basert på en fordobling av CO₂ -innholdet i atmosfæren, som antas å inntreffe ca. år 2030, men forskjellige temperatur- og nedbørendringer; det mest sannsynlige og et høyt scenario. Det mest sannsynlige scenariet forutsetter en temperaturøkning på 2^o C om sommeren og 3-4^o C om vinteren, og en økning i nedbøren med 10 % om vår og sommer og 5 % om høst og vinter. I det høye scenariet er temperaturøkningen ytterligere en grad, og nedbør­økningen 15-20 % om høsten og vinteren.

Scenariene viser at økningen i midlere nedbørmengde vil gi en moderat økning i det totale vanntilsiget i høyfjellet og de mest nedbørrike strøkene. I lavlandet og i skogsområdene i innlandet vil totaltilsiget bli redusert på grunn av økt fordunsting.

En klimaendring ventes først og fremst å gi en kraftig endring i sesongfordelingen av vanntilsiget. Vårflommene vil bli til dels betydelig redusert, og sommervannføringen ventes også å bli mindre. Vintervannføringen vil bli mangedoblet med en sterk økning i antall høst- og vinterflommer.

Perioden med snødekket mark blir redusert med gjennomsnittlig en til tre måneder om året. Isbreene, særlig på Østlandet, vil få en betydelig avsmelting. Isleggingsperiodene blir vesentlig kortere, og mange av de store innsjøene i Sør-Norge forventes å bli isfrie de fleste vintre. I innlandsvassdrag hvor det nå er stabile vinterforhold, vil det være fare for vinterflommer med isganger.

Erosjon og sedimenttransport vil kunne øke kraftig under slike forhold. Økt forurensning vil kunne føre til problemer med vannkvaliteten. Flomskadene vil øke. Markvannsunderskuddet om sommeren antas å øke, noe som vil gi økt vanningsbehov. Av denne grunn, og på grunn av redusert sommertilsig, kan det forventes knapphet på vann til vannforsyningsanlegg i tørre somre. Vannkraftproduksjonen vil på landsbasis kunne øke med 2-3 % i det mest sannsynlige scenariet, ved siden av at sesongfordelingen av tilsiget vil være bedre tilpasset elektrisitetsforbruket. Ved det høye scenariet vil produksjonsøkningen kunne bli betydelig høyere.

Det knytter seg som nevnt foran stor usikkerhet til det å forutsi lokale og regionale virkninger av en global temperaturøkning. Ovennevnte scenarier må derfor foreløpig betraktes som mulige alternativer for en fremtidig utvikling. Scenariene viser at en temperaturøkning kan medføre betydelige endringer i de hydrologiske forutsetningene her til lands, særlig når det gjelder vassdragene.

4.3 Internasjonale krav og forventninger

4.3.1 Verdenskommisjonen for miljø og utvikling

En viktig utfordring for verdenssamfunnet, og dermed også for Norge, er en oppfølging av arbeidet til FNs kommisjon for miljø og utvikling, som i sin rapport oppstilte krav om en bærekraftig utvikling som et mål for verdenssamfunnet og de enkelte landene. 3

En internasjonal oppfølging av kommisjonens anbefalinger vil ha store konsekvenser, og beror på landenes politiske vilje til å gjennomføre endringer. Foreløpig er rapporten fulgt opp internasjonalt gjennom Rio-konferansen om miljø og utvikling i 1992, hvor landene blant annet sluttet seg til handlingsprogrammet Agenda 21. St.meld. nr. 46 (1988-89) redegjør for Norges oppfølging av Verdenskommisjonens rapport, og St.meld. nr. 13 (1992-93) for Rio-konferansen.

Prinsippet om bærekraftig utvikling, og oppfølgingen av dette internasjonalt og lokalt blir nærmere omtalt i kap. 9.2.

4.3.2 Betydningen av avtalen om det europeiske økonomiske fellesskap (EØS-avtalen) og eventuelt medlemsskap i Den europeiske union (EU)

EØS-avtalen ser ikke ut til å få særlig stor betydning for forvaltningen av norske vassdrag og vannressurser. Gjeldende EU-bestemmelser av betydning for vannforvaltning og tilgrensende områder omfattes av EØS-avtalen, og et eventuelt medlemsskap i EU vil derfor ikke representere noen vesentlig endring i forhold til dagens situasjon. EU-landene er ikke kommet til enighet om noen felles politikk for energiutnytting. Romatraktaten (EØF) har så langt ingen konkrete mål eller retningslinjer for energipolitikken, men traktatens generelle bestemmelser kommer til anvendelse. Det finnes en del felles regler om drikkevannsforsyning som gjør det nødvendig med visse endringer i norske regler.

Når det gjelder vannkraftsektoren, kan dagens ressursforvaltning og konsesjonspolitikk stort sett opprettholdes. De lovendringene som er blitt gjennomført gjelder i hovedsak en tilpasning til prinsippet om likebehandling av borgere fra land innenfor EØS-området. 4 Kun de bestemmelser som innebærer direkte forskjellsbehandling pga. nasjonalitet er blitt endret. Myndighetenes mulighet for styring og kontroll med vannkraftsektoren er samtidig blitt styrket med utvidet adgang til forkjøpsrett. Muligheten for å fastsette konsesjonsvilkår og reglene om hjemfall til staten av kraftproduksjonsanlegg og vannfall bidrar også til at staten har god kontroll med bruken av vannressursene. Det er et grunnprinsipp i EU at ressursforvaltning er en nasjonal sak som tilligger offentlige myndigheter. Det sterke offentlige eierskap i vannkraftsektoren er forenlig med EØS-avtalen, og det samme gjelder reglene om forkjøpsrett, konsesjon og hjemfallsrett. Disse forhold berøres ikke av EØS-avtalen, og vil heller ikke berøres av et eventuelt medlemsskap i EU.

EØS-avtalen gjør det nødvendig å tilpasse norske regler til gjeldende EU-direktiver med krav til behandling og kvalitet av vann som benyttes til drikkevannsforsyning. Her gis en kort beskrivelse av de drikkevannsdirektivene Norge har forpliktet seg til å følge:

a) Rådsdirektiv (75/440/EØF) om kvalitetskrav til overflatevann som benyttes til fremstilling av drikkevann i medlemsstatene. I henhold til dette direktivet er det utarbeidet kvalitetsmålsettinger som fastlegger krav til behandling av overflatevann som benyttes til fremstilling av drikkevann. Det er i direktivet listet opp 46 parametre av fysisk, kjemisk og mikrobiologisk art, og fastsatt dels veiledende verdier, dels minimumskrav, mht. de forskjellige parametrene for at vannet skal kunne benyttes til fremstilling av drikkevann.

Direktivet er neppe problematisk i forhold til gjeldende norske regler om godkjenning av vannverk, som til dels oppstiller strengere krav. 5 Når det gjelder kravet til fargetall, er direktivet strengere enn de norske reglene. Klorbehandling for å bedre vannets fargekvalitet anses i dag for å være uheldig av helsemessige årsaker, og direktivet må trolig tolkes innskrenkende i lys av dette.

b) Rådsdirektiv (79/869/EØF) om målemetoder og frekvens for prøvetaking og analyse av overflatevann som benyttes til fremstilling av drikkevann i medlemsstatene. Direktivet oppstiller krav til prøvetaking og målehyppighet mht. de 46 parametre som fremgår av ovennevnte direktiv 75/440/EØF. Enkelte av prøvetakings- og analysemetodene er ifølge norske helsemyndigheter foreldede, og til dels lite relevante for norske forhold. Kravene til prøvetaking varierer ut fra forskjellige kriterier, bl.a. vannverkets størrelse. Direktivet krever en viss tilpasning fra norsk side for å bli oppfylt, bl.a. utvidet analyseomfang i forhold til i dag. 6

c) Rådsdirektiv (80/778/EØF) om drikkevannets kvalitet. Direktivet gjelder både for drikkevann til alminnelig vannforsyning og til bruk i forbindelse med næringsmiddelproduksjon. Direktivet setter krav om tillatte maksimalkonsentrasjoner og/eller veiledende verdier for en rekke stoffer, og inneholder i alt 62 parametre. Landene må fastsette minst like strenge kvalitetskrav til drikkevannet som direktivet fastsetter. Det oppstilles også krav til etablering av nødvendige rutiner for overvåking, kontroll og analyse av drikkevannskvaliteten. Det er mulighet for unntak fra kvalitetskravene på grunn av geologiske forhold eller ekstraordinære værforhold, jfr. art. 9.

Dersom direktivets krav skal etterleves, vil det være nødvendig å utbedre en rekke norske vannverk. Det knytter seg en viss usikkerhet til hvordan tilpasningen til dette direktivet skal gjennomføres. Kravene i direktivet er svært strenge på en del områder, og det pågår, bl.a. i EU-kommisjonen, en diskusjon om hvorvidt kravene i direktivet bør lempes. Det er usikkert i hvilken utstrekning drikkevannsdirektivene etterleves i EU-landene. En tilpasning til direktivet slik det i dag foreligger vil ha store konsekvenser for mange norske vannverk, i den utstrekning det ikke gjøres unntak i henhold til art. 9 pga. naturforholdene, noe som f.eks. kan være aktuelt mht. aluminium og fargetall. Norge kan innenfor rammene i direktivet fastsette egne, nasjonale avvik for vannforsyning til færre enn 5000 personer, mens slike avvik for større vannforsyningsanlegg må rapporteres til EFTAs overvåkingsorgan (ESA).

De norske drikkevannsforskriftene er for tiden under revisjon, bl.a. for at reglene skal tilpasses ovennevnte EØF-direktiv. Sosial- og helsedepartementet vil trolig sende ut et utkast til nye forskrifter med det første. Endringene vil neppe bli store i forhold til dagens regler, selv om EU-direktivene på enkelte punkter vil kreve noe mer detaljerte forskrifter. Forskjellen i forhold til dagens situasjon vil særlig bestå i at EØS-avtalen kan fremtvinge strengere krav til at forskriftene etterleves, noe som kan få betydning for mange norske vannverk.

Regjeringen nedsatte 29. juli 1993 en interdepartemental arbeidsgruppe til å vurdere behovet for og eventuelt omfanget av tiltak for utbedring av vannkvaliteten ved innføring av drikkevannsforskrifter utarbeidet iht. EØS-regelverket. Gruppen avga en rapport 31. januar 1994, men denne er unntatt fra offentlighet.

Det knytter seg altså foreløpig en viss usikkerhet til hvilken betydning EØS-avtalen vil få for norsk vannforsyning, men det er mulig at det vil bli stilt strengere krav til vannleveransene fra mange norske vannverk. Virkemidlene for å foreta utbedringer kan være ulike former for rensetiltak eller skifte av vannkilde – særlig overgang til grunnvannsforsyning.

EUs regler om vannforsyning retter seg primært mot vannleveransene. Indirekte kan de ha følger for disponeringen av ferskvannsressursene. Bl.a. kan strenge krav til vannkvaliteten virke styrende på hvilke overflatevannressurser som kan utnyttes til vannforsyning, eller føre til økende bruk av grunnvann istedenfor vassdrag til vannforsyning.

EUs miljøregelverk omfatter bestemmelser for å bekjempe forurensning, også av fersk­vannsressurser. Målene for EUs miljøpolitikk er nedfelt i Romatraktatens artikkel 130 r, der det fastsettes at EU skal ha som mål å bevare, beskytte og forbedre miljøet, beskytte menneskers helse, samt å sikre en forsvarlig og rasjonell utnytting av naturressursene. Det finnes en rekke direktiver som tar sikte på å beskytte vannressurser som ikke omtales nærmere her, f.eks. rådsdirektiv (80/68/EØF) om vern av grunnvann mot forurensning forårsaket av visse farlige stoffer, og rådsdirektiv (91/271/EØF) om krav til rensing av kommunalt avløpsvann og industri med tilsvarende type utslipp.

Avslutningsvis kan det nevnes at de nye reglene for anskaffelser vil få betydning også i forbindelse med utnytting av vannressursene. Rådsdirektiv (90/531/EØF) gir regler om fremgangsmåten ved anbudsgivning for vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon. Reglene omfatter innkjøpere innenfor vannforsyning og energiproduksjon, både private og offentlige. Når det gjelder vannverk, omfattes alle enheter som produserer eller distribuerer vann i henhold til gjeldende forskrift 28. september 1951 om drikkevann og vannforsyning. Også anskaffelser i forbindelse med vannkraftutbygging, overføring av vann, jordvanningstiltak, dreneringstiltak, bortledning og rensing av spillvann er omfattet, dersom oppdragsgiver enten er offentlig myndighet eller driver virksomheten på grunnlag av konsesjon. Kjøp av vann er derimot unntatt fra anbudsplikten.

4.4 Utviklingen for forskjellige bruksformål

4.4.1 Vannforsyning

Når det gjelder vannforsyning, kan en tenke seg en rekke scenarier for den fremtidige utviklingen.

Det knytter seg en viss usikkerhet til fremtidig utvikling mht. det innenlandske vannforbruket. I vannforsyningsmeldingen regnes det ikke med vesentlige endringer i husholdningenes vannforbruk i fremtiden. 7 Statens institutt for folkehelse (Folkehelsa) antar at industriens vannforbruk har gått noe ned i løpet av 80- og 90-tallet, og Vassdrags­lovutvalget kjenner ikke til at det foreligger prognoser for den fremtidige etterspørselen etter vann til industriformål. Settefiskproduksjon er svært vannkrevende virksomhet, og flere anlegg vil medføre forholdsvis stor økning i vannforbruk. Antallet settefiskanlegg er redusert siden 1988, og etterspørselen etter settefisk avhenger av utviklingen innenfor fiskeoppdrettsnæringen. Det er derfor vanskelig å si noe om den fremtidige utviklingen på dette feltet. Også når det gjelder fremtidig behov for vann til jordbruksvanning, er det en viss usikkerhet, men en økning i vanningsareal er neppe aktuelt. Eventuelle endringer i nedbørmønsteret som følge av drivhuseffekten antas imidlertid å gi økt markvannsunderskudd i vekstperioden, noe som vil medføre økt behov for jordvanning.

Norge har rikelig tilgang på godt drikkevann, og med en fremtidig utvikling som gjør det lønnsomt å frakte vann over større avstander, vil eksport av vann til områder som mangler ferskvann kunne få et stort omfang. Mulighetene for slik vanneksport utredes for tiden av et par kraftselskap, men det er foreløpig noe tidlig å si om vanneksport er realistisk i den nærmeste fremtid.

Kvalitetskravene til drikkevann og vann til næringsmiddelproduksjon, bl.a. som følge av EØS-avtalen, vil også ha betydning for vannforsyningen. Dersom kravene skjerpes i forhold til dagens praksis, kan det bli aktuelt med skifte av vannkilder, særlig overgang til grunnvannsforsyning, eller sammenslåing av vannverk.

4.4.2 Vannkraftutbygging

Det har i de siste 4-5 årene vært en sterkt avtakende takt i utbyggingen av ny vannkraft. Hovedårsakene er mindre behov for ny kapasitet og nye rammevilkår for utbygging. Den nye energiloven av 1990 har stilt kraftutbyggerne overfor risikoen i nye prosjekter ved at de eksponeres for priser som gjenspeiler den reelle verdien av kraftproduksjonen. Kostnadene ved overutbygging kan i mindre grad enn før belastes forbrukerne. Energiloven og etableringen av kraftmarkedet gir derfor bedre signaler til sektoren om behovet for nye utbygginger. Det vil være den fremtidige etterspørselen i kraftmarkedet som i første omgang vil avgjøre omfanget og tempoet i den fremtidige utbygging av vannkraft. Kraftetterspørselen vil bl.a. avhenge av den økonomiske veksten. Konkurranseforholdet til andre energibærere som olje og bioenergi m.v. vil påvirke hvor mye av den økte kraftetterspørselen som dekkes med vannkraft. Også internasjonal miljøpolitikk vil på sikt kunne påvirke konkurranseevnen til fornybare energikilder som vannkraft.

I tillegg til etterspørselen etter ny energi vil utviklingen i vannkraftutbyggingen kunne bero på bredere samfunnsmessige vurderinger av hvilket energiforbruk og hvilke energibærere som er å foretrekke. Miljømessige vurderinger kan f.eks. gjøre det ønskelig med overgang fra fossile energibærere og atomkraft til fornybare energikilder. Om dette vil bety en sterkere vannkraftutbygging, kan bero på utviklingen når det gjelder andre fornybare energikilder som solenergi, vindkraft, jordvarme, bølgekraft og bioenergi.

I St.prp. nr. 81 (1991-92) om omorganisering av utenrikshandelen med kraft er det lagt til grunn at det ikke er ønskelig å åpne for en eksport av kraft som resulterer i et økt press på utbygging av vassdrag. Stortinget har imidlertid vært positiv til å øke samarbeidet med varmekraftland ved å inngå langsiktige kraftutvekslingsavtaler med utlandet. 8 Slike avtaler vil normalt være basert på eksport av kraft om dagen når forbruket er høyest i andre land. Utover dette vil avtalene være basert på utveksling av kraft, hvor en tar utgangspunkt i prisene på det norske markedet og de marginale kostnadene i utlandet. Kraftutvekslingsavtaler med utlandet vil bidra til å dempe prisvariasjonene i det norske kraftmarkedet ved at vi får anledning til å importere kraft i perioder med lavt tilsig og eksportere kraft i våte år.

En sterkere integrering av det norske kraftmarkedet med utlandet kan få betydning for hvordan eventuelle nye vannkraftprosjekter blir utformet. Det kan i fremtiden bli mindre behov for store tørrårsmagasiner. Eksport av kraft på dagtid kan generelt øke lønnsomheten av effektkapasiteten. Beregninger viser at det vil være mulig å øke effektkapasiteten betraktelig til moderate kostnader. Det er forutsatt at driften av vannkraftverkene fortsatt må ligge innenfor de bestemmelser som er nedfelt i de enkelte manøvreringsreglementer.

4.4.3 Flomsikring og erosjonsvern

Tiltak for å forhindre flom og erosjon kan være kostbare, så det skal stå om relativt store økonomiske verdier eller viktige allmenne interesser for at tiltak iverksettes. Hvorvidt slike tiltak gjennomføres, avhenger til dels av hvorvidt tiltakene kommer innunder den statlige støtteordningen for slike tiltak over NVEs budsjett, se kap. 22.3.1. Bevilgningene til slike tiltak har ligget på et noenlunde stabilt nivå de senere årene.

Eventuelle endringer i nedbørforholdene pga. drivhuseffekten vil som nevnt foran kunne medføre økte flomproblemer og flomskader, spesielt i små vassdrag og i tettbygde områder.

4.4.4 Forurensning

Offentlige myndigheter, industri m.v. har de senere år satset mye på å bekjempe forurensningsproblemene uten at de i det vesentlige er løst. Dagens forurensning i form av utslipp til vann er imidlertid gjennomgående redusert i betydning og omfang, og dette gjør at vannressursene lettere kan disponeres for andre formål. Tiltak mot vannforurensning vil i fremtiden særlig være knyttet til utslipp av næringssalter fra kommunal kloakk, fiskeoppdrett og industri, og overflateavrenning fra landbruket.

Sur nedbør er av stor betydning for norske vassdrag, og vil også i fremtiden forårsake omfattende problemer i form av forsuring av vann og jord i Sør-Norge og til dels i Øst-Finnmark. Store deler av utslippene som forårsaker den sure nedbøren skriver seg fra andre land, og det er usikkert om og eventuelt når disse vil bli redusert. Kalking av vassdrag for å redusere skadeomfanget vil derfor trolig være aktuelt i lang tid fremover.

Som nevnt foran vil en eventuell økning i temperatur og nedbør her til lands pga. drivhuseffekten kunne ha omfattende konsekvenser for forurensningssituasjonen i vassdrag i form av økt fosfor- og nitrogenbelastning.

4.4.5 Landbruk

Det er de siste årene skjedd en omlegging av norsk landbrukspolitikk. En sentral del av omleggingen er skissert i St.prp. nr. 8 (1992-93) Landbruk i utvikling, Om retningslinjer for landbrukspolitikken og opplegget for jordbruksoppgjørene m.v. Omleggingen bygger mellom annet på et ønske om å legge til rette for en mer bærekraftig landbruksdrift. Hvilke konkrete følger dette får for bruk og påvirkning av vannressursene er det for tidlig å si noe om. Enkelte antakelser er det likevel grunn til å gjøre:

Miljøvirkningene ved ulike driftsformer m.v. i forbindelse med fastlegging av økonomiske og juridiske rammebetingelser vil trolig vektlegges også i fremtiden. Det er derfor grunn til å tro at omfanget av tørrleggingstiltak, bekkelukking, bakkeplanering m.v. innenfor landbruket vil bli vesentlig mindre.

I St.meld. nr. 8 (1992-93) er det ellers lagt stor vekt på at landbruksnæringen må trekke veksler på virksomhet som går ut over det tradisjonelle jord- og skogbruket for å bli i stand til å tåle skiftende rammebetingelser. Slike tilleggsnæringer kan omfatte svært ulike aktiviteter. Eksempler på slike tilleggsnæringer er turisme, uttak av grus og kombinasjoner med småskala-preget industri. Økt satsing på turisme kan f.eks. få betydning for hvordan vassdragene bør disponeres. Grusuttak fra vassdrag kan bli mer aktuelt i fremtiden.

Utviklingen mht. jordvanning er trolig lite påvirket av omleggingen av jordbrukspolitikken, og er omtalt under pkt. 4.4.1.

4.4.6 Fiske og fiskeoppdrett

Det vil trolig også i fremtiden bli ansett som viktig å opprettholde den økologiske balansen i vassdrag, særlig med sikte på å bevare og utvikle fiskebestandene.

Fiskebestandene er redusert i mange vassdrag selv om vannforurensningen i dag gjerne er mindre enn den har vært, og det i forbindelse med kraftutbyggingstiltak er vanlig med avbøtende tiltak for å opprettholde en viss fiskebestand. Det er mange andre påvirkningsfaktorer som kan forårsake problemer, f.eks. sur nedbør, fiske i sjøen, sykdom, til dels i form av smitte fra oppdrettsvirksomhet, m.v.

Selv om fysiske tiltak og inngrep i vassdrag med dagens kunnskap kan gjennomføres på en måte som gjør at de i begrenset grad vil påvirke fiskebestandene negativt, er det likevel grunn til å tro at fiskeinteressene vil være sentrale ved vurderingen av slike tiltak.

Ut fra dagens situasjon er det sannsynlig at fiskeoppdrett i ferskvann også i fremtiden stort sett vil være begrenset til settefiskanlegg, bl.a. fordi oppdrettsvirksomhet i vassdrag kan medføre en risiko for naturlige fiskebestander.

4.4.7 Natur- og landskapsvern

I forbindelse med vedtakelsen av Verneplan IV ble det fra myndighetenes side forutsatt at arbeidet med verneplaner for vassdrag er fullført, selv om det kan tenkes mindre endringer og justeringer. Derimot kan en tenke seg at det for enkelte vassdrags­strekninger kan være ønskelig med et sterkere vern, dvs. etter naturvernloven, selv om utvalgets forslag til lov om vassdrag og grunnvann inneholder regler om forvaltningen av de vernede vassdragene.

Når det gjelder våtmarksområder, arbeides det fortsatt med fylkesvise planer for vern av slike områder etter naturvernloven.

Generelt er det grunn til å tro at naturvernhensyn bl.a. ut fra hensynet til en bærekraftig utvikling, fortsatt vil være sentrale ved vurderingen av spørsmål om utnytting av vassdrag, slik de har vært særlig mht. nye kraftutbyggingstiltak i de senere år. Det er sannsynlig at naturvernhensyn vil bli tillagt økende vekt ved vurderingen av andre typer av vassdrags­- og grunnvannstiltak. En utvikling hvor etablerte tiltak revurderes ut fra naturvernhensyn er også tenkelig.

4.4.8 Friluftsliv og turisme

Utviklingen mht. friluftsliv og rekreasjonsaktiviteter i fremtiden vil være avhengig av mange faktorer, bl.a. befolkningens økonomi, fritid, turisme m.v. Det er derfor vanskelig å forutsi hvordan den fremtidige utviklingen vil bli på dette området, og også i hvilken utstrekning eventuelle endringer mht. friluftslivs- og rekreasjonsaktiviteter vil ha betydning for bruken av vassdrag. Det kan imidlertid registreres en tendens i retning av mer organiserte og utstyrskrevende aktiviteter.

Det er sannsynlig at vassdragene også i fremtiden vil være attraktive til friluftsliv og rekreasjon, bl.a. fordi vannkvaliteten er blitt bedre pga. redusert forurensning mange steder. En fortsatt utvikling i retning av økt bruk av vassdragene til slike formål kan innebære at friluftsliv m.v. ikke bare blir et moment ved vurderingen av om andre tiltak bør tillates, men også i seg selv kan medføre ulemper.

4.4.9 Ferdsel og fløting

Det er en alminnelig oppfatning at fløting av tømmer for tiden er en lite aktuell transportform, se kap. 25.5.2. Fløting medfører imidlertid ikke de samme miljøproblemer som veitransport, og kan på denne bakgrunn ikke utelukkes i fremtiden.

Ordinær skipstrafikk på norske vassdrag i fremtiden virker også lite sannsynlig ut fra dagens situasjon, se kap. 25.2.4. Ferdsel på vassdrag i rekreasjonsøyemed vil derimot kunne øke mye avhengig av den generelle utviklingen på dette området.