3 Bruk og påvirkning av vassdrag og grunnvann

3.1 Innledning

Den tidligste bruken av vassdragene var naturlig nok til vannforsyning, som fortsatt representerer et viktig bruksformål. Kunstig vanning, som er kjent allerede fra oldtidens elvekulturer, har på grunn av nedbørforholdene hatt mindre betydning i Norge inntil ganske nylig. 1

De store hydrologiske og topografiske ulikhetene i Norge har også preget bruken av vassdragene. Mange steder har fisket i vassdragene hatt stor betydning, og gitt vesentlige bidrag til husholdningen. På Øst- og Sørlandet og til dels i Trøndelag og Nordland har vannrike, relativt stilleflytende elver og store sjøer hatt stor betydning for fløting og ferdsel, med båt eller på isen.

Tidlig ble også utnytting av vannfall vanlig i mange vassdrag, først til kvern- og sagdrift, senere til vannkraftproduksjon. Spesielt på Vestlandet er kraftproduksjonen betydelig i forhold til forbruket.

Vassdragene representerer også en trussel, i form av flommer, ras og isganger som kan ødelegge store verdier, og i verste fall ta menneskeliv. De største skadene oppstår gjerne ved at store nedbørmengder forårsaker utglidning av ustabile jordmasser. Dette skjedde ved Stor-Ofsen, som er den største flomulykken her til lands i historisk tid, se kap. 22.2.1.

Det er flere måter å betrakte bruken av vassdragene på. En kan se på bruksformålene – vannforsyning, kraftproduksjon osv. – eller tiltakene – dammer, broer, lenser osv. En annen betraktningsmåte kan være å ta utgangspunkt i hvilke konsekvenser menneskelig virksomhet har for vassdragene, og se på den påvirkning de utsettes for i form av forurensning, temperaturendringer m.v.

I noen sammenhenger er det vannet som sådant en benytter, eller ressurser som er avhengige av vann. I andre sammenhenger utnyttes vannarealet, ved utfylling eller på annen måte.

Vassdragene kan være av stor betydning både for individuelle økonomiske interesser, eksempelvis laksefiske, og allmenne interesser, som naturvern. Flere lokalsamfunn er bygd opp rundt utnytting av vassdragene, og inntekter fra vannkraftproduksjon har stor betydning for mange av landets kommuner.

3.2 Oversikt over tiltak, anlegg og påvirkningsmåter

Vassdragene er gjennom årenes løp blitt utsatt for en rekke inngrep og tiltak som har påvirket forholdene. Opplistingen i boks 3.1 av tiltak og inngrep er neppe uttømmende, men gir en oversikt over de viktigste inngrep ut fra dagens bruk.

Utgraving av masser foregår primært for å utnytte grusforekomster. Ved oppmudring er hensikten primært å få masse vekk fra vassdraget, eksempelvis av hensyn til seilingsdybden. Fjerning av stein kan ha forskjellige formål, å hindre tilstopping av tømmer under fløting, is under isgang eller å bedre seilbarheten.

Utfylling i vassdraget kan ha to formål, enten å bli av med masse eller annet avfall, eller å opparbeide nye arealer, f.eks. til veier og industriarealer.

Kommunikasjonsanlegg og ledninger krysser ofte vassdrag. Elektriske ledninger kan gå over vannet i ledninger eller legges i kabler i vannet. Rørledninger, f.eks. for vann og avløp, kan graves ned på bunnen eller ligge i vannet.

For ferdsel i vassdrag trengs det brygger, bøyer og fortøyningsinnretninger. I forbindelse med fløting er det etablert dammer, festestolper, lenser, tømmerrenner m.v. En spesiell type lense benyttes for å sikre båttrafikk m.v. ved kraftverksinntak.

Heving av vannstanden ut fra fiskeribiologiske og landskapsestetiske hensyn skjer ved bygging av terskler i regulerte vassdrag. Senking av vannstanden har særlig skjedd for å muliggjøre oppdyrking av nye jordbruksarealer.

Dammer har i motsetning til terskler ofte manøvreringsmuligheter med sikte på å slippe magasinert vann etter behov. Fløtingsdammer, vannforsyningsreservoarer og dammer til fiskeoppdrettsanlegg er vanlige i tillegg til dammer med sikte på vannkraftproduksjon. De sistnevnte tar ofte sikte på å utjevne vannføringen over året eller over flere år.

Uttak av vann til vannforsyning, kraftproduksjon, jordvanning eller andre formål kan skje direkte, via tunnel eller grøft, løs eller fast ledning. Vann kan tilføres et vassdrag fra et annet vassdrag for bruk til kraftproduksjon, eller vann kan tilføres vassdraget etter bruk i kraftstasjon, som prosessvann i annen industri eller som avløpsvann.

Fisketrapper og sperregitter kan benyttes for å fremme eller hindre fiskeoppgang i vassdragene. Gitter brukes også foran vanninntak for kraftverk.

Kanalisering for å fremme ferdselen i vassdrag har lange tradisjoner. Formålet kan også være å overføre vann fra et vassdrag til et annet eller bare å lede vannet bort i forbindelse med jordforbedring. Også kanaler for å fremføre vann kan forekomme, selv om det er mer vanlig i andre land.

Bedring av vekstvilkår og tilrettelegging for maskinell jordbruksdrift er ofte bakgrunnen for dreneringsarbeider som grøfting, rørlegging og bekkelukking.

Utretting av elveløp kan medføre innvinning av dyrkingsjord, forhindre at vassdraget skifter leie, hindre erosjon m.v. Forbygging skjer både for å sikre virksomhet på land mot rasfare, og for å beskytte vassdraget mot erosjon.

Også andre forhold enn slike tiltak og inngrep påvirker vassdragene. Dette gjelder bl.a. forurensende utslipp direkte til vassdraget og indirekte påvirkning via sur nedbør. Tiltak i strandsonen som veibygging og fjerning av kantvegetasjon har likeledes konsekvenser for vassdraget.

3.3 Vassdragene i dag som resultat av menneskelig påvirkning

Arten og omfanget av menneskelig påvirkning er svært forskjellig i norske vassdrag. Konsekvensene av inngrep varierer også på grunn av ulike naturforhold.

Den menneskelige påvirkningen av vassdragene kan ha forskjellig bakgrunn. Ofte oppstår de endrede forholdene som en følge av andre tiltak i eller ved vassdragene. Men formålet med inngrepet kan også være å hindre en uønsket naturtilstand. Mange tiltak vil ha både positive og negative konsekvenser i forhold til naturtilstanden. Eksempelvis vil vannkraftutbygging, som gjerne har negative landskapsmessige konsekvenser, ofte virke flomdempende.

De fysiske endringene er store i mange norske vassdrag, men det er betydelige geografiske og lokale variasjoner. Generelt er en stor del av vassdragene preget av kraftutbygging. Særlig eldre reguleringer ble ofte utført på en lite skånsom måte, og setter tydelig preg på omgivelsene ved tørre elveleier, skjemmende reguleringssoner m.v.

Også andre landskapsmessige endringer er fremtredende, både i sentralt befolkede områder og jordbruksdistrikter. Utfylling i vassdrag og elvemunninger, ofte kombinert med veibygging, avskjærer adgangen til vannet. Praktisk talt alle elvedeltaer mot sjøen er f.eks. påvirket av utbygging. Kantsoner langs vassdrag, myrer og våtmarksområder er mange steder tatt i bruk til landbruksformål.

Vannløp og vannføring er ofte endret. Bekke- og elveløp er ofte lukket over kortere eller lengre strekninger. På den annen side er mange områder grøftet f.eks. for jord- eller skogbruksformål, slik at det er skapt kunstige bekker der det før bare var vannsig i bakken. Slike åpne grøfter får etter hvert et naturlig preg.

Massetransporten i vassdragene kan utsettes både for økninger og reduksjoner i forhold til naturtilstanden. Økninger kan skje ved avrenning fra jordbruksarealer. Reduksjon i naturlig massetransport kan typisk være en følge av lav vannhastighet ved redusert vannføring, og medfører på sin side gjerne endrede bunn- og dybdeforhold.

Vanntemperaturen om vinteren er ofte økt på grunn av utslipp fra kraftverk eller andre kilder, med manglende eller redusert islegging og økt frostrøyk som resultat. Kraftproduksjon medfører gjerne lavere sommertemperatur i vannet.

Forekomsten av flommer er generelt redusert på grunn av vassdrags­reguleringer, men flom når magasinene er fulle kan medføre økt flomrisiko.

Kjemisk er mange vassdrag påvirket av forurensende utslipp og tilførsler fra industri, kloakk og landbruk. Utnytting av vassdragene til drikkevann eller bading er en del steder uaktuelt. Den spesielle påvirkningen i form av langtransporterte forurensninger har medført store surhetsproblemer i mange vassdrag over hele Sør-Norge.

De naturlige biologiske forholdene er endret i mange vassdrag. Opprinnelige mikroorganismer, bunndyr og planter kan være forsvunnet, ofte kombinert med at nye varianter har overtatt i vassdraget. Flommarksvegetasjon som naturtype er i ferd med å gå tapt mange steder. Fisket er ofte redusert og artssammensetningen endret. Annet dyreliv knyttet til vassdragene er også påvirket av inngrep.

3.4 Oversikt over bruksformål

3.4.1 Innledning

I forbindelse med Samlet plan for vassdrag (St.meld. nr. 63 (1984-85)) ble kraftutbygging vurdert i forhold til følgende bruksformål:

• Friluftsliv

• Naturvern

• Fisk

• Vilt

• Landbruk

• Kulturminne

• Forurensning

• Vannforsyning

• Reindrift

• Flom- og erosjonssikring

• Isforhold

• Klima

• Transport

Det dreier seg her om faktorer av noe ulik orden i den forstand at noen er mer grunnleggende enn andre. Klima har f.eks. betydning for naturvern og landbruk, isforholdene for transport m.v. Inndelingen er vel først og fremst basert på fagdisipliner.

Betydningen av de ulike interesser varierer fra vassdrag til vassdrag, og endrer seg over tid. Akvakultur, som i dag er en svært aktuell utnytting, ble ikke nevnt som egen kategori i Samlet plan. På den annen side er organisert tømmerfløting praktisk talt opphørt, og annen utnytting av vann til transportformål av mindre betydning.

Oversikten over de enkelte bruksformålene nedenfor tar utgangspunkt i hvordan vassdragene kan utnyttes som ressurs. Samtidig vises hvordan bruken av vassdragene påvirker disse og omgivelsene rundt. For enkelhets skyld benyttes betegnelsen bruksformål som samlebetegnelse, selv om oversikten her omfatter disponering av vassdrag generelt, både bruk og vern.

Vi har ikke tatt sikte på å foreta noen uttømmende oppregning av bruksformål. Fremstillingen tar særlig sikte på bruksformål som er av betydning for utvalgets lovforslag, selv om en del andre viktige formål nevnes for sammenhengens skyld. Mulighetene for å vurdere de ulike bruksformålenes økonomiske betydning og konsekvensene av bruken, er forskjellig. Utvalget har ikke gjort noe forsøk på å gi en sammenlignende verdsetting.

3.4.2 Vannforsyning

Vannforsyning er den mest grunnleggende interesse som knytter seg til vann. I Norge har det tradisjonelt ikke vært problemer med tilgang på vann. Vannforbruket har imidlertid økt betydelig med samfunnsutviklingen, og enkelte øysamfunn og innlandsbygder har permanente eller periodiske problemer med tilgang på ferskvann. Drikkevannskvaliteten er heller ikke tilfredsstillende en del steder.

Det kan være grunn til å skille mellom ulike vannforsyningsformål. Drikkevannsforsyning er i realiteten en betegnelse på kvaliteten, idet mesteparten av vannet fra den alminnelige vannforsyningen går til renhold m.v. Mange industribedrifter bruker store mengder prosessvann til kjøling eller direkte i produksjonen – det vi betegner som industrivann. Omfanget av jordvanning har økt betydelig siden 1975 – Landbruksdepartementet antar at ca. 900 000 dekar jordbruksareal nå er dekket av vanningsanlegg. Produksjon av settefisk er også svært vannkrevende virksomhet.

De fleste husholdninger er i dag knyttet til offentlige vannverk, mens jordvanningsanlegg og særskilte industrivannforsyningsanlegg som oftest er private.

Drikkevannsforsyningen kommer hovedsaklig fra vassdrag, og vannforsyningsanleggene er dimensjonert ut fra behovet. I nærheten av store befolkningskonsentrasjoner er det vanligvis bygget store anlegg med magasiner som kan berøre flere vassdrag. Store vannverk forårsaker lignende ulemper som kraftverk, om enn ikke av samme omfang, og vannverkene er av og til kombinert med kraftverk. Det vil normalt være nødvendig å legge restriksjoner på utnytting av de aktuelle vassdragene og områdene rundt.

Industrivannforsyningen kan forårsake samme type problemer som alminnelig vannforsyning.

Jordvanning foregår som oftest direkte fra vassdrag i en rekke private småanlegg, gjerne for hver enkelt eiendom. Lønnsomheten ved jordvanning er god innenfor hagebruk og jordbruk, og mer systematisk vanning er blitt stadig vanligere, også ved etablering av fellesanlegg. I enkelte områder med intensivt jordbruk har vanningen et omfang som innebærer redusert vannføring i vassdragene, særlig på forsommeren.

Uttak av drikkevann for salg på flaske m.v. foregår i en viss utstrekning, og også salg av vann i større mengder til skip.

Spørsmål vedrørende vannforsyning drøftes særlig i kap. 19 og 20.

3.4.3 Vannkraftutbygging

Kraftproduksjon utgjør den viktigste økonomiske utnytting av norske vassdrag i dag. Av de 175,4 terawattimer (TWh – 1 TWh tilsvarer 1 milliard KWh), som er nyttbar vannkraft etter NVEs beregning pr. 01.01.1994, er 109,6 TWh allerede utbygd, og 1,2 TWh under utbygging.

Gjennom Stortingets vedtak om verneplanene I – IV er vassdrag som kunne gitt en midlere årlig kraftproduksjon på 34,9 TWh varig vernet.

Ved Samlet plan er de gjenværende utbyggbare vannkraftprosjekter inndelt i to kategorier med utgangspunkt i konfliktpotensiale, økonomi m.v. for å få til en ønsket utbyggingsrekkefølge. Av disse er prosjekter tilsvarende 15,7 TWh plassert i kategori I, og 9,0 TWh i kategori II. Bare vannkraftprosjekter innenfor kategori I vil inntil videre bli konsesjonsbehandlet. Kraftutbyggingsprosjekter tilsvarende 2,0 TWh midlere årlig kraftproduksjon er holdt utenfor Samlet plan. En del av disse er klare for utbygging.

Kraftutbyggingen har vært mest omfattende i Sør-Norge, hvor behovet for kraft har vært størst. I noen fylker er nesten alle vassdrag berørt av kraftutbygging.

Verdien av nettoforbruk av elektrisk kraft i 1991 var i overkant av 27 milliarder kroner. Kraftintensiv industri sto for omlag 12 % av dette. 2 Realkapitalen i elektrisitetsforsyningen (kraftstasjoner og ledningsnett) ble anslått å være 190 milliarder kroner ved utgangen av 1991 basert på gjenanskaffelsesverdi, mens realkapitalen i industrien til sammenligning var ca. 215 milliarder kroner. 3

Vannkraftutbygging har ofte skadelige konsekvenser i form av tørrlagte elveleier, neddemte arealer, skjemmende reguleringssoner og dammer, negativ innvirkning på flora og fauna osv. Etter hvert er det blitt mer vanlig å pålegge utbyggeren å gjennomføre tiltak for å redusere slike skadevirkninger ved pålegg om utsetting av fisk, minstevannføring, terskelbygging, erosjonssikring m.v.

Spørsmål vedrørende lovgivningen om kraftutbygging drøftes bl.a. i kap. 21 og 31.3.

3.4.4 Flomsikring og erosjonsvern

Naturlige oversvømmelser, ras og isganger kan medføre at store verdier går tapt. Erosjon og utrasing fra elvekantene forekommer både naturlig og som følge av inngrep i vassdraget, og kan medføre forurensning og endrede elveløp. Menneskelig påvirkning i form av oppdyrking av store arealer, tørrlegging av myrer og urbanisering (asfaltering m.v.) gjør at flomfaren øker. Vassdrags­reguleringer vil, noe avhengig av manøvreringen, ha en flomdempende effekt.

Det gjøres mye for å hindre denne type skadevirkninger ved bygging av flomverk langs elvekantene og flomdemping i nedbørfeltet, f.eks. ved permanent senking av vannstanden. Erosjonsproblemer kan avhjelpes ved tiltak i form av forbygninger, bevaring av kantvegetasjon m.v.

Inngrep for å hindre flom- og erosjonsproblemer kan også i seg selv ha skadevirkninger, f.eks. uheldig landskapsmessig utforming, ødelagte strandsoner og økt vannhastighet som forårsaker økt forurensnings- og flomfare nedenfor i vassdraget. Utformingen av tiltakene kan til en viss grad motvirke slike skadevirkninger.

Spørsmål vedrørende flom og erosjon drøftes særlig i kap. 22.

3.4.5 Forurensning

Vannkvaliteten i vassdragene bestemmes av nedbørens kjemiske sammensetning, nedbørfeltets geologi og biologiske og menneskelige aktiviteter. De største forurensningsproblemene i norske vassdrag er knyttet til forsuring, overgjødsling (eutrofiering), mikrobiologisk forurensning og miljøgifter.

Svært mange vassdrag brukes som resipient for til dels urenset avløpsvann fra husholdninger og industri. Avrenning fra landbruksvirksomhet har de siste årene kommet i fokus når det gjelder forurensning av vassdrag. Vassdrags­reguleringer kan forsterke forurensningsproblemer ved at redusert vannføring gir mindre fortynning av forurensningstilførslene.

Vanlige forurensningskomponenter er næringssalter, organiske forbindelser, tungmetaller og miljøgifter, sykdomsfrembringende mikroorganismer og forurensninger forårsaket av temperaturendringer i vassdragene.

Tilførsel av næringssalter vil normalt medføre økt alge- og plantevekst, som kan være problematisk i seg selv. I tillegg innebærer nedbrytningen av dette materialet stort forbruk av oksygen. Oksygensvikt kan gi fiskedød, og frigjøre næringssalter fra bunnen som gir grunnlag for ytterligere algeoppblomstring neste sesong.

Både en begrenset tilførsel av næringssalter og temperaturøkning kan være gunstige på den måten at vassdragenes biologiske produksjonsevne økes.

Muligheten for å bruke vassdragene som resipient er av stor betydning for mange bedrifter og kommuner. Avhengig av forholdet mellom tilførsler og vannmengde vil denne bruken i mange vassdrag kunne foregå uten å gi store skadevirkninger.

Det er en politisk målsetting å redusere forurensningen av de mest belastede vassdragene. En reduksjon tilstrebes også av hensyn til Nordsjøen og Skagerak. Gjennom de siste årene er det satset sterkt på rensetiltak og kontroll, og vannkvaliteten er bedret i mange vassdrag.

3.4.6 Landbruk

Landbruket står i en særstilling når det gjelder bruken av vassdragene. Mange av de inngrep og tiltak som er beskrevet tidligere har tilknytning til landbruksvirksomhet eller har betydning for landbruket.

For det første utnytter landbruket vannet som ressurs, direkte i form av vanning, og indirekte ved at vassdragene representerer naturlige gjerder. Markvanns- og grunnvannsforholdene er også helt avgjørende for landbruket. Bruken av vassdragene har derfor ofte hatt skadelig innvirkning på landbruket. Også reindriftsnæringen har hatt problemer i form av neddemte beiteområder og trekkveier.

På den annen side er det etter hvert blitt klart at visse driftsformer i jord- og skogbruk kan ha uheldige konsekvenser for vassdragene. Tørrlegging av myrarealer, utstrakt drenering av jord, bakkeplanering, fjerning av kantskog langs vassdragene, flatehogst m.v. øker flomfare og forurensning, og bidrar ofte til en negativ utvikling av de naturlige økosystemene. Nitrogen og fosfor forårsaker eutrofiering i vassdragene. Det forekommer også skadelige utslipp av silovæske og bruk av sprøytemidler som påvirker vassdragene.

Den store effektiviseringen innenfor landbruksdrift, særlig i form av utstrakt maskinbruk, har åpnet for en betydelig påvirkning av miljøet. Spesialiseringen, med konsentrasjon av husdyrholdet og økt satsing på monokulturer, har forsterket de negative miljøvirkningene.

Bevisstheten om denne type problemer har ført til omlegging av en rekke støtteordninger innenfor landbruket.

3.4.7 Fiske og fiskeoppdrett

Fisket i vassdragene har stor betydning i Norge. Størst økonomisk betydning mht. solgt kvantum har fisket etter anadrome laksefisk (laks, sjøaure og sjørøye). I femårsperioden 1987-91 ble det i gjennomsnitt fanget nesten 430 tonn anadrome laksefisk om året i norske vassdrag. 4 Av oppfisket kvantum utgjorde ca. 85 % laks, og av denne var 55-60 % ca. 3 kg eller større. Fra og med 1989 ble det forbudt med drivgarnfiske etter laks i sjøen, men ved bruk av andre fangstmetoder drives fortsatt sjøfiske etter laks i tillatte perioder. I 1992 ble det fanget omtrent 426 tonn laks og drøyt 6 tonn sjøaure og sjørøye i sjøen. I vassdragene ble det i 1992 fanget ca. 441 tonn laks og i underkant av 79 tonn sjøaure og sjørøye. Verdien av fangsten i sjøen var på 15 mill. kroner og verdien av fangsten i vassdragene var på 19 mill. kroner i 1992. 5 Verdien av salg av fiskekort i vassdragene var i 1991 omtrent 15 mill. kroner. 6

Både kraftutbygging og forurensning har bidratt til redusert fiske i mange vassdrag, men også overbeskatning og sykdom har hatt betydning.

Når det gjelder innlandsfiske, dvs. fiske etter andre arter enn ovennevnte, foreligger det lite landsdekkende statistikk, så den økonomiske verdien av dette fisket er vanskelig å anslå.

Norge har 36 arter innlandsfisk, samt ferskvannskreps. Det fiskes på under halvparten artene, med aure som den desidert viktigste. Etter annen verdenskrig avtok interessen for innlandsfisket sterkt, noe som medførte for mye fisk i mange vann. I fylkene Telemark, Aust- og Vest-Agder og Rogaland er fisket i de aller fleste vassdragene nærmest totalskadet av sur nedbør. 7

Det brukes årlig store ressurser på kultivering av fiskebestander, kalking og fiskeforbedrende tiltak i vassdragene.

Fiskeoppdrettsvirksomhet hadde en eksplosjonsartet utvikling på 80-tallet, og er nå på vei oppover igjen etter en stagnasjonsperiode. Laks er den desidert viktigste arten, men sjøaure og sjørøye er også aktuelle. Det er særlig produksjon av settefisk (smolt) som drives i ferskvann – det finnes bare noen få oppdrettsanlegg i ferskvann. I 1991 var det 187 anlegg for settefiskproduksjon. Av disse anleggene drev 165 med laks. Den totale settefiskproduksjonen var på 50 mill. stk. hvorav laksen utgjorde 47 mill. stk. Når det gjelder klekkerier som produserer yngel for utsetting i vassdrag (kultivering) var det i 1991 36 som drev med yngelproduksjon av laks, 39 med produksjon av innlandsaure og 11 med produksjon av sjøaure. Det ble klekt ut nærmere 6 mill. lakseyngel, 5 mill. innlandsaureyngel og 0,9 mill. sjøaureyngel. 8

I 1992 var antall gitte settefiskkonsesjoner 525. Antall produserende anlegg var 201, altså godt under halvparten av gitte konsesjoner. 9

Produksjon av settefisk er svært vannkrevende, 10 og en viss magasinering er ofte nødvendig. For å hindre forurensning og sykdomsspredning er det vanlig å pålegge dykket utslipp av avløpsvannet til saltvann. Til smoltproduksjon benyttes også saltvann visse deler av året. Anleggene plasseres derfor gjerne nær utløpet av små og mellomstore elver.

Sykdom, forurensning, algeoppblomstring og faren for genetisk påvirkning av villaksstammer har gjort det aktuelt å vurdere landbasert oppdrettsvirksomhet uten at dette foreløpig har fått særlig omfang. Stengning av vassdrag, pumping av saltvann til poller og lavtliggende innsjøer/elvepartier med sikte på oppdrett har også vært vurdert.

3.4.8 Natur- og landskapsvern

Norsk vassdrags­natur er særpreget både i europeisk, og til dels i global sammenheng, jfr. kap. 23 om vern av vassdrag. Det er i dag allment akseptert at deler av vassdrags­- og våtmarksnaturen bør vernes – både av hensyn til naturen selv, forskning og menneskenes mulighet for naturopplevelser.

Gjennom Stortingets vedtak i henhold til verneplanene I-IV er en rekke vassdrag vernet mot kraftutbygging. Arbeidet med verneplaner mot kraftutbygging anses med dette som fullført, selv om det kan tenkes at Stortinget i fremtiden vil verne enkeltvassdrag. 11 En rekke myrer og våtmarksområder er vernet i medhold av naturvernloven.

Begrunnelsen for vassdrags­vernet kan variere. Enkelte vassdrag er vernet med utgangspunkt i sin referanseverdi. Dette er relativt uberørte vassdrag der de naturlige prosessene får utvikle seg mest mulig upåvirket av menneskelig aktivitet. Hensikten med vernet er at disse vassdragene skal tjene som målestokk for endringer forårsaket av naturinngrep og påvirkninger av ulike slag i andre sammenlignbare vassdrag. 12 Myndighetene har også som mål å bevare et tverrsnitt av norsk natur, og en rekke vassdrag med typeverdi er derfor også vernet. Dette er vassdrag som kan representere et større antall vassdrag i den region eller landsdel de tilhører, og som inneholder flest mulig av regionens naturtyper og naturformer med tilhørende plante- og dyreliv. 13

I forbindelse med vernet vil det ofte være aktuelt å se vassdragene i en større landskapsmessig sammenheng. Samspillet mellom naturgrunnlaget og menneskers virksomhet er ofte med på å prege landskapet. Vann og vassdrag har vært viktige lokaliseringsfaktorer for bosetting og ferdsel. Vassdragene og deres nære omgivelser er derfor rike på kulturminner av betydning for verneverdien.

Erfaringen viser at det ikke har vært tilstrekkelig å verne vassdragene mot kraftutbygging. Undersøkelser viser at en rekke vernede vassdrag er blitt utsatt for andre inngrep, som i en viss utstrekning også har redusert disse vassdragenes verneverdi.

3.4.9 Friluftsliv og turisme

Rekreasjon har i Norge vært forbundet med tradisjonelt friluftsliv som turgåing, jakt, fiske m.v., og dette spiller stadig en sentral rolle for befolkningen. Vassdrags­relaterte rekreasjonsaktiviteter er f.eks. bading, seiling, roing og annet båtliv, skøyting og fiske. Naturopplevelser i forbindelse med vann eller vassdrag er ofte et viktig element i forbindelse med turgåing. Turisme i Norge er også ofte knyttet til naturopplevelser. Hensynet til rekreasjonsinteresser tillegges derfor betydelig vekt når det tas stilling til om tiltak skal tillates.

Den generelle utvikling mot økende grad av tilrettelegging av aktiviteter og opplevelsestilbud som krever naturinngrep, har bidratt til at rekreasjonsaktiviteter kan medføre større ulemper enn før, også for vassdrag.

Bruk av vassdragene til rekreasjonsformål drøftes i kap. 25.

3.4.10 Ferdsel og fløting

Vassdragenes betydning som transportåre er sterkt redusert, se kap. 25 som omhandler ferdsels- og fløtingsspørsmål.

Organisert tømmerfløting er nå praktisk opphørt. Lokalfløting og lagring i vann forekommer i en viss utstrekning.

De to kanaliserte vassdragene, Halden- og Telemarksvassdraget, holdes ved like og utnyttes i turistsammenheng. I de nedre deler av Glomma og på en del av de større vassdragene og innsjøene foregår det også ordinær nyttetrafikk på visse strekninger.

Isens betydning som ferdselsåre er sterkt redusert som følge av utstrakt bil- og maskinbruk kombinert med utvidet veinett og økende krav til sikkerhet. Forurensning og kraftutbygging har medført høyere vanntemperatur om vinteren og dermed redusert islegging i mange vassdrag. Mulighetene for å bruke isen som transportåre er derfor heller ikke så gode lenger.

3.5 Fra overflodsressurs til knapphetsgode

Ved siden av vannforsyning utgjorde fisket den viktigste brukerinteressen i vassdragene frem til 1800-tallet. Også direkte utnytting av vannkraften til mølledrift m.v. var aktuelt. Selv om det nok kunne være lokale problemer med drikkevannsforsyning i enkelte byområder, var det generelt sett nok vann til alle. Konfliktene om vassdrag var før den tid vesentlig knyttet til eiendomsforhold m.v.

På 1800-tallet ble tømmerfløting, og etter hvert kanalisering av vassdrag for tilrettelegging for ferdsel, mer aktuelt. Drenerings- og senkingsarbeider av hensyn til landbruket fikk også større omfang. Ved en lov 12. august 1848 ble det innført forbud mot utslipp av sagflis av hensyn til mudringseffekten.

Nærmere århundreskiftet begynte en å utnytte vassdragene til kraftproduksjon, og ny industri medførte forurensning av vassdrag.

Første del av dette århundre var konflikten mellom kraftutbygging og ferdsel/ fløting svært aktuell. Gjeldende vassdrags­lov, av 15. mars 1940 nr. 3, er sterkt preget av denne problemstillingen.

Etter annen verdenskrig skjøt vannkraftutbyggingen fart for alvor, og i 1950- og 1960-årene pågikk en storstilt utbygging. Utbyggingen fant sted uten de store protester, til tross for omfattende skadelige konsekvenser av inngrepene sammenlignet med det som er vanlig i dag.

Fra begynnelsen av 1960-årene kom miljøvirkningene av tiltak i vassdrag mer i fokus. I 1970-årene og første halvpart av 1980-årene kom det til store konflikter mellom bruk av vassdragene til kraftproduksjon og særlig naturvernhensyn.

Problemer forårsaket av vannforurensning har også vært sentrale på 1970- og 1980-tallet. Påvirkningen av vassdragene i form av forurensninger skjedde mer gradvis, og resulterte i at mange vassdrag mer eller mindre ble avskrevet som ødelagt som drikkevannskilde, leveområde for fisk m.v. uten store konflikter. På dette området har imidlertid bildet endret seg. En forsøker nå å få kontroll med forurensningen, og adgangen til å bruke vassdragene som resipient er sterkt begrenset.

I dag opplever vi at det ikke bare er vannkvaliteten som skaper konflikter. Behovet for vann til vannforsyning, jordvanning, fiskeoppdrett m.v. innebærer i enkelte distrikter at vannforekomstene er utilstrekkelige.

En del av de bruksformålene som er aktuelle i dag lar seg forene, mens andre i større eller mindre utstrekning påvirker andre brukerinteresser. Konfliktbildet har endret seg gjennom tidene fordi bruken av vassdragene har endret seg. Det samme er tilfellet med myndighetenes prioriteringer. Fra å være en overflodsressurs har vassdragene i dag langt på vei blitt et knapphetsgode med til dels sterk konkurranse mellom brukerinteressene.

3.6 Bruken av grunnvann

Grunnvann har først og fremst interesse som vannforsyningskilde. Bare 13 % av Norges befolkning benytter grunnvann som drikkevanns­kilde.

For Sverige og Danmark er tallene henholdsvis nesten 50 og 100 %. Det er for Norges vedkommende et mål å øke bruken av grunnvann til vannforsyning ved i større utstrekning å ta i bruk borebrønner i løsmasse som har stor kapasitet, se kap. 19.

En del industribedrifter benytter grunnvann som prosessvann, og grunnvann benyttes også i noen grad til jordvanning. Bruk av salt grunnvann kan være aktuelt i forbindelse med smoltproduksjon.

Grunnvann kan også benyttes til energiproduksjon i varmepumper, noe som er lite utbredt her i landet.