9 Formålsparagraf

9.1 Generelt om formålsbestemmelser

Dagens våpenlov har ingen særegen formålsparagraf, i likhet med våpenlovene i de land vi naturlig sammenlikner oss med. Egne formålsbestemmelser er imidlertid inntatt i en rekke andre lover, som for eksempel i viltloven, arbeidsmiljøloven, mv.

En lovs formålsparagraf vil både kunne ha politiske og rettslige funksjoner. Dens rettslige funksjoner vil imidlertid ikke være direkte eller selvstendige, men vil fastslå de verdier som loven generelt bygger på. Formålsparagrafen vil normalt også understreke hvilke hovedhensyn loven bygger på. En formålsparagraf vil dermed både kunne ha en symbolfunksjon og en selvstendig pedagogisk betydning. Lovens rettigheter og plikter vil normalt oppstilles i andre bestemmelser i loven.

En formålsparagraf vil også kunne ha rettslig betydning i andre sammenhenger. Ved tolkning av en lov vil de angitte formål normalt være relevante momenter som til dels vil kunne tillegges stor betydning. De vil imidlertid ikke være de eneste relevante formål, også andre formål vil kunne tenkes selv om de ikke er direkte omtalt i formålsparagrafen. Vektleggingen av de ulike formål vil også kunne variere avhengig av den sammenheng loven tolkes i. En formålsbestemmelse vil også kunne sette rammer for forvaltningens skjønn. I ethvert forvaltningsmessig skjønn vil det måtte avklares hvilke formål og hensyn som er nødvendige og relevante for vurderingen. Formålsbestemmelsen vil kunne bidra til å fastslå hvilke formål forvaltningen normalt vil måtte ta hensyn til i utøvelsen av skjønnet.

9.2 Utvalgets forslag

Utvalget finner det naturlig å innlede loven med en formålsparagraf som i kortform omtaler hovedformålet med loven.

Etter utvalgets syn er samfunnets sikkerhet et hensyn som er overordnet alle andre i reguleringen av våpen mv. Forslaget til formålsparagraf bokstav a skal derfor synliggjøre at våpenlovens primære hensyn skal være å beskytte samfunnet, herunder den enkelte borger, mot uønskede hendelser med våpen. Begrepet «uønskede hendelser» må forstås vidt, og vil måtte omfatte både direkte og indirekte bruk av våpen mv. Ved tvil om vektleggingen av konkurrerende hensyn som hver for seg vil kunne tale med tyngde, vil det alltid måtte være samfunnets behov for sikkerhet som til slutt skal veie tyngst. Særlig vil dette måtte gjøre seg gjeldende i forvaltningens behandling av våpensaker, både ved søknad om erverv av skytevåpen og ved senere vurdering av våpeninnehaverens behov og skikkethet. Gjennom bokstav a i formålsparagrafen synliggjøres et sentralt «føre var» prinsipp.

Samfunnets sikkerhet kan ikke ivaretas i tilstrekkelig grad uten kontroll fra myndighetene. Forslaget til formålsparagraf bokstav b synliggjør derfor behovet for at offentlig myndighet gis tilstrekkelig adgang til kontroll med våpen i sivilt eie. Offentlig myndighets rettigheter og plikter oppstilles en rekke steder i loven. Loven må samtidig ta hensyn til den enkelte borgers mulighet til å inneha våpen til lovlige formål. Offentlige myndigheters kontroll og muligheter til å stille vilkår til den enkelte må derfor ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta hensynet til samfunnets sikkerhet. Den norske våpenkulturen er levende og mangfoldig, og en viktig fritidsaktivitet for et stort antall nordmenn. Skog og fjell over hele landet fylles årlig av mange tusen jegere, som etter lang tradisjon står for en nødvendig og ønsket forvaltning av sentrale viltbestander. Samtidig er våpensport en viktig del av norsk idrett. Både skiskyting og det årlige landsskytterstevnet kan nevnes på eksempler for aktiviteter som fanger stor nasjonal interesse. Norske utøvere har også gjort seg bemerket innen sportsskyting i forbindelse med sommerolympiader mv. Utvalget ser en stor verdi i dette, og ønsker at også den fremtidige våpenforvaltningen skal gjøre det mulig å videreføre de mange positive sidene av våpenkulturen i Norge.

Utvalget ønsker å synliggjøre betydningen av en god våpenkultur i en formålsparagraf, og har i forslaget til formålsparagraf bokstav c særskilt nevnt dette. De offentlige myndigheters kontroll vil aldri kunne være total. De holdninger og verdier som norske jegere og skyttere til enhver tid er bærere av, vil derfor også ha stor betydning for samfunnets sikkerhet. En god våpenkultur er et høyst ønsket supplement til de offentlige myndigheters kontroll. Den norske våpenkulturen er i meget stor grad preget av ansvarlighet og fokus på sikkerhet, både hos den enkelte våpeneier og i særdeleshet i våpenorganisasjonene. Utvalget ønsker å legge til rette for at våpenorganisasjonene og den enkelte ansvarlige våpeneier skal ha gode og fornuftige vilkår og rammer for sin aktivitet og sitt arbeid, noe som er nødvendig for å kunne opprettholde og videreutvikle en god våpenkultur. Samtidig er det nødvendig å minne om at våpen ikke bare er konstruert for jakt eller for å skyte på blink, men også for å drepe. Historien har tallrike eksempler på blodige kriger og konflikter der skytevåpen er brukt. De mange nyvinninger med forbedrede våpenkonstruksjoner gjennom århundrene skyldes i stor grad ønsket om å kunne drepe mer effektivt. Å få tillatelse til å eie og inneha skytevåpen innebærer derfor en betydelig tillitserklæring fra samfunnet til den enkelte våpeninnehaver. Det må derfor fortsatt stilles strenge krav til den som ønsker å erverve eller inneha skytevåpen, registreringspliktige våpendeler og ammunisjon.

Krysningspunktet mellom samfunnets behov for sikkerhet og kontroll på den ene siden, og den enkelte våpeninnehavers frihet til utfoldelse på den andre, vil være flytende. En sunn og levende våpenkultur må gi rom for å gi den enkelte våpeneier individuell frihet innen klart fastsatte rammer.

Det er viktig å legge til rette for et godt samarbeid mellom våpenorganisasjonene og den enkelte våpeneier på den ene side og våpenmyndighetene på den andre. Dette forutsetter et tilgjengelig og bredt forankret regelverk som forvaltes aktivt, ensartet og forutsigbart.